APECALYPSO

Solen eller sola (astronomisk symbol: ☉) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er et næremst litt komisk spørsmål hva slags spekulasjoner tidligere tiders folk – som har hatt den samme intellektuelle kapasiteten som dagens iterasjon av arten Homo sapiens viser på et statistisk gjennomsnittsnivå i minst tre hundre tusen år, sannsynligvis mye lenger – har hatt rundt hva eksakt sola og månen “er” i sin essens og natur. Forsåvidt også alle stjernene og resten av sulamitten, men jeg vet ikke hva som må til for å ikke legge merke til sola, selv om man eventuelt er blind. For eksempel var det jo nylig en solformørkelse hvor det ble målt flere titalls grader temperaturfall – og mye bisarr atferd blant dyr – mens hendelsen sto på lokalt (NASA slapp en video hvor man kan se solformørkelsen som en diffus skygge – mørkest i midten, så gradvis mer “grå” mot kantene – som beveger seg over jordoverflaten med et visst tempo, åpenbart filmet fra en satelitt noe sted der ute). Solas tilstedeværelse og fravær er blant de mest universelt merkbare fysiske tingene som foregår i menneskenes daglige – bokstavelig talt – tilværelse. Følgelig har det blitt lansert et ukjent antall forlag til “forklaring” av det som foregår, hvorav de fleste nålevende mennesker foretrekker astrofysikkens “tekniske” modell – det er ikke noe personlig – men ikke desto mindre er det mange som har et mye mer sentimentalt og ritualisert forhold til sola.

Alle mennesker har en horisent i livet. Det som befinner seg innenfor er sånt som man vet og kjenner, mens bortenfor horisonten befinner “det ukjente” seg — som jo per definisjon kan være hva som helst. Sikkert mange bra ting, men også – eller faktisk i hovedsak – sånt som man helst ikke vil ha i livet sitt. Dette er jo hele hensikten med å etablere og vedlikeholde en personlig horisont. Det er verken riktig eller galt i noen sammenheng hvor ting kan måles på denne måten, det er rett og slett en “privat preferanse” hvor langt man ønsker å bevege seg utenfor rammene av det man kjenner og forstår. Det er jo ikke nødvendigvis noen nyttig opplevelse for folk, eller eventuelt så kan det tjene som et fremtidig referansepunkt for hva man ihvertfall ikke skal rote seg borti flere ganger i livet. Summen av alle evner man har er alltid større enn summen av hvor mange av disse evnene man ønsker å utvikle. Det koker ned til valg. Konsekvensene av disse valgene er det som kalles karma. Fordi man valgte det ene valgte man også automatisk bort alle andre alternativer som var aktuelle ved det tidspunktet. Alle vet at i det skjebnespillet vi kaller “det virkelige liv” må man oftere enn man ønsker forholde seg til at “bordet fanger” i forhold til hva man ideellt sett burde ha gjort med noe. Og sånn går dagene. Veien blir til mens man går, eller hva det nå er folk sier. Jeg kjenner selv ingen som ved 50-60 års alder befinner seg der de trodde at de skulle havne da de var “fjortiser”. Det skjer jo ting i livet, og man har typisk bare delvis kontroll over hvordan dette utvikler seg. Saken er at “optimale valg” i mange situasjoner peker i en annen retning enn den man opprinnelig hadde tenkt å bevege seg i. Siden er man nødt til å innrette resten av det strategiske opplegget sitt i forhold til de nye omstendighetene.

Hvilke ting er konstante i en verden av forandringer? De fleste opplever typisk at “identitetsfølelsen” deres forblir konstant, selv om de ved et tidspunkt (eller flere) eventuelt “skifter stil” i sosial forstand. Jeg er den samme uansett hvordan “de andre” ser meg. Om jeg kler meg pent eller om jeg ser ut som et fussete troll har ikke typisk noe å si for “personegenskapene” mine, men jeg vil kanskje oppleve de fleste sosiale situasjoner som “enklere” hvis jeg satser på en godt organisert “selvfremstilling” utad. Altså vaske trynet, kjemme håret, kle på seg rent tøy og ellers “oppføre seg som folk” når man ferdes ute blant folk. Dette er mest effektivt i lengden. Livet er ikke så langt som man typisk føler mens man er ung så man gjør klokest i å stelle seg sånn at man slipper å bruke mye verdifull levetid på å “forklare seg ut av misforståelser” som kunne vært enkelt unngått. Det er imidlertid sant at jeg sitter i glasshus og kaster verbale stein rundt meg, fordi da jeg selv var fjortis var jeg definitivt en “provokatør” langt hinsides hva jeg selv skjønte konsekvensene av den gangen. Det føltes som en god idè den gangen og det ene med det andre. Du vet hvordan dette fungerer. Når hormonene bruser i kroppen føler man typisk en utålmodig trang til å komme seg “ut i verden” for å se hva slags eventyr som venter der ute. Uten å vite noe om noenting føler fjortiser typisk at de “bør være med på det som skjer” og teste seg i forhold til verdens utfordringer, eller noe. Det ender ofte så som så, men på hvilken annen måte kan man opparbeide seg “livserfaring” enn ved å erfare livet? Selvsagt er ikke dette trygt, men hvis man tror at trygghet er hva et optimalt liv handler om så har man misforstått de grunnleggende spillereglene. Jeg sier ikke mer.

Samfunnet investerer likevel mye innsats i skapelsen av “trygghet” på mange områder av livet. Ting er lagt opp til at man skal kunne leve på en måte som er forutsigbar i forhold til matvareforsyning, helsetjenester og så videre. Vi har et rettssystem som tar seg av konflikter. Vi har beredskapsplaner for de fleste realistiske scenarioer av naturkatastrofe. Vi har til og med væpnede vakter i form av politi og andre statlige stridskrefter om dette skulle bli nødvendig. Selv om livet har mange vanskeligheter, så er man sjelden på desperasjonens rand fordi man er sulten og ikke har noe sted å bo. I den grad noen befinner seg “redd og alene uti villmarken” så dreier dette seg typisk om turister som har gått seg vill, ikke om folk som lever på den måten. Mennesker er imidlertid utstyrt med kapasitet til å håndtere vesentlig mye røffere forhold enn det de fleste av dagens mennesker typisk lever under, slik at vi ender med overkapasitet i forhold til hva vi er nødt til å håndtere på strak arm hver dag. Hva skjer med denne energien? Mye av det havner i kategorien for “gale idèer” – som kan variere fra det evneveike til det episk storslagne – enten de er “prosjektorienterte” eller de handler om utforskning av diverse abstrakte emner. Galskap er jo en minst like alminnelig del av menneskets repertoar som noen andre av våre mange artsegenskaper. Jeg tviler på at noen behøver å bevege seg særlig langt bort fra sitt eget hjem før de oppdager noe de kan peke på og si “det der er galskap”. Sånn er livet. Folk har for mye fritid og derfor finner de på mange slyngelstreker, hører man noen ganger bli sagt, men “folk” er neppe enige. Hva slags pervo føler at de jobber for lite? Vi ser nå bort fra de “ufrivillig arbeidsløse” (men selv de ser neppe etter noe mer enn “en vanlig jobb” med normal arbeidstid). Det rådet man oftest gir til folk som har mer “virkelyst” enn de får brukt opp på normalt vis er “skaff deg en hobby”. Gjerne noe som er en “enkel glede” og som ikke krever en masse ompa-pa for å organisere. Du vet. Treskjæring. Matlaging. Strikking. Akvarellmaleri. Hvis man krever stimulanser av mer intellektuell og abstrakt karakter finnes det nok av seriøse studieområder som det er enklere enn noensinne å skaffe seg gratis adgang til informasjon om. Det finnes ikke lenger noen tøysete terskel av trosbekjennelse som man må over før man får adgang til biblioteket. “Den beste informasjonen vi har” om for eksempel sola ligger åpent tilgjengelig på nettet for alle.

Psykedelisk betyr bevissthetsutvidende og brukes om noe som utvider den indre opplevelsen. Man kan snakke om psykedeliske stoffer psykedelisk musikk og psykedelisk kunst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Etter førti år med svartmetall som egen sjangerbetegnelse for et distinkt kunstnerisk uttrykk kan vi si noen generelle ting om fenomenet. Det mest åpenbare er det som først og fremst bekymrer “foreldrene og samfunnet” — nemlig at tenåringer som allerede var vanskelig å ha noen meningsfull samtale med nå skal gå helt av skaftet og kanskje rote seg borti noe kriminelt, eller det som enda verre er. Den “svartbleke” stilen deres ser jo depressiv ut på langt hold og musikken låter som noe slags usammenhengende men intenst psykotisk anfall, bare med instrumenter, opptaksutstyr og greier i rommet. Hva er det folk typisk ser – og ikke minst hører – første gangen de erfarer svartmetall?

Det er rimelig å tippe at “første generasjons svartmetall” – Venom, Hellhammer, Celtic Frost, Sodom, Bathory, Sarcofago med videre – med gode odds og i hovedsak vil oppgi Motörhead som sin viktigste musikalske inspirasjonskilde for “hardmetallisk pønk’n’roll” som beveger seg gjennom lydlandskapet fortere, høyere og hardere enn alle andre. Det var aldri noe ideologisk i utgangspunktet, det handlet bare om å spille bråkete og aggressiv musikk i 120 kilometer i timen. I den grad det fantes noen “felles innstilling” som alle bandene ville vedkjent seg som sin egen, så handler dette om liberal bruk av hilsefinger mot resten av verden. Du vet. FTW. Fuck the world. Ian Fraser “Lemmy” Kilmister (1945-2015), stifter og åndelig overhode for Motörhead, oppgis forsåvidt som “syvende far i huset” av alle som driver med ekstremmetall, mens Lemmy selv oppgir Elvis, Little Richard, Gene Vincent og alle de der som sine egne inspirasjonskilder. Det er imidlertid “imaget” som noen slags musikalsk panserarmè som ruller over publikum med overveldende lydtrykk de tidlige svartmetallmusikerne etterlignet.

Skal vi snakke om Satan nå? Jeg tror det er mer intelligent å snakke om skrekkfilm. Helt siden “heavy metal” først etablerte seg som egen sjanger har de vært rause med sjokkeffektene — og dette er med vilje. Det skal være teatralsk og dramatisk, tett oppimot – og noen ganger langt over – grensen til det direkte fjollete. En typisk “stort” produsert heavy metal konsert vil alltid være full av flæsj og “billig bang bang” — og poenget med høyt trykk og mye “frantisk bevegelse” i lydbildet er – som tidligere nevnt flere ganger – å skape en tilstand av sonisk metning i hørselssansen, slik at lyden vil erfares som “noe kroppslig” istedet. Poenget er å skape en massiv sanseopplevelse, som på svært bokstavelig vis blåser bakoversveis på publikum. Folk som ikke ønsker denne opplevelsen vil neppe like å være på stedet. Men de som aktivt søker å bli overveldet av det helhetlige kunstuttrykket har det Nietzsche ville ha karakterisert som et parareligiøst forhold til musikken. Dette er deres form for “gudserfaring”, også kalt teopati. Det ligner ikke på en kristen gudstjeneste, men det har mye til felles med de hedenske mysteriereligionene fra gammel tid, hvor extasis var sentralt for opplevelsen. Internasjonal konvensjon er å datere stiftelsen av sjangeren heavy metal til året 1970, og si at det handler om komplekset “Deep Black Zeppelin”, hvor Black Sabbath er de viktigste, men det blir feil å ikke ta med de to andre “ikoniske stamfedrene” også. Det betyr at jeg teoretisk sett har kunnet hatt et bevisst forhold til sjangeren helt siden den ble stiftet. Jeg var jo syv år gammel ved det tidspunktet, men sånn er det ikke. Først et par-tre år senere begynte det meste av alt jeg foretrakk å lytte til etter eget ønske å vise “statistisk samling” innenfor sjangeren hard rock og heavy metal. Det bare er sånn. De som selv digger hard og tung musikk forstår fullstendig hva jeg mener, mens de andre neppe forstår noe som helst. For dem lyder det jo bare støyende og masete. Jeg liker at det er mer luft i lydbildet. Så blir jeg nødt til å forklare dem at hele poenget er å blåse bort all annen “luft” enn akkurat den spesifikke “gassblandingen” som hensetter publikum i en transcendental tilstand av nytelse.

Det er litt uklart for meg hvilken musikksjanger som har de typisk mest virtuose musikerne nå for tiden – altså de som rent teknisk sett regnes som de “flinkeste” utøverne på sitt instrument av alle andre som driver med det samme – men det er vel ikke utrygt å gjette på “frijazz” som vanlig, eventuelt noe på det symfoniske konsertnivået, men samtidig er det grunn til å peke på hva utøvere av “ekstremmetall” driver med (den litt større paraplyen som også inkluderer svartmetall). Alle som skjønner noe som helst om det å traktere et instrument og hvor mange timers øvelse som ligger bak den tekniske virtuositeten, vil nikke og si “respekt” til det folk gjør innenfor ekstremmetallen selv om de eventuelt ikke liker selve musikken. Folk tar det jo omtrent så langt som det er menneskelig mulig å komme i forhold til “samspilt kaos”. Som alltid er det vanskelig å si noe fornuftig om hva som er “bra” kunst, og hva som faller innenfor rammen av “mindre bra”. Så lenge et antall mennesker som ikke ellers virker mentalt forstyrrede synes at noe er “bra” så må det jo finnes noe der, i form av kvaliteter som appellerer til deres estetiske sans. Følgelig har kunstneren “lyktes” i den grad poenget var å “nå frem til noen”. Deres arbeid er vel utført og det har blitt anerkjent som sådan ute i “markedet” for denslags kunstarbeid. Hva mer behøver de å vite? Selvsagt er det gryselig fint hvis de også tjener penger på greia, men hvis “tjene penger” er hovedinnholdet i planen så finnes det enklere metoder enn å slå gjennom som artist. Tro meg. Musikkbransjen opererer ikke med noen minstelønn. Uten at jeg kjenner tallene vil jeg tippe at hvis man stiller opp en stor oversikt over innsats og utbytte for musikkutøvere innenfor sjangeren hard rock og heavy metal over de siste femti år, så vil man finne ut at de fleste faktisk har gått i netto tap. De har betalt for å holde på med musikk. Du vet. Utstyr, øvingslokale og det ene med det andre. Dårlig betalte spillejobber preget av høye transportkostnader og uoversiktelige ansvarsforhold. Sannheten om musikk – uansett sjanger – er at det handler om “lidenskap” til å begynne med, først mye senere om “forretninger”. Det er forsvinnende få som “slår igjennom” til en sånn grad at de klarer å leve av det på heltid. Hvorom allting er, nå får det være nok prat. Kaffekoppen er tom og dagen begynner.

Skam er en sosial følelse som oppstår når vi ser oss selv med andres øyner og opplever det vi ser som negativt. Skam er en sosial følelse som oppstår i møte med den tenkte andre – når vi ser oss selv i den andres øyne og opplever/er redd for at vi blir vurdert som et uattraktivt/«feil» objekt. Vi har mange synonym dvs beslektede ord for skam som kan bære på viktige nyanser ut ifra kontekst, intensitet og kultur.

(Onlinepsykologene.no)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det litt gammeldagse konseptet skamvett betegner evnen til å forstå på forhånd at noe er skammelig, slik at man ikke posisjonerer seg på en sånn måte. Man behersker seg, som folk sier. På engelsk har man et nyord som heter cringe. Ordet i seg selv er ikke nytt, men det er nytt at det blir brukt om en slags form for “skam på andres vegne” — fordi man kan se at de driter seg ut, men man kan også se at de selv ikke ser noe som helst. De tror at alt er helt solskinn og bløtkake. De føler ingen skam, selv om situasjonen er skammelig. Enten fordi de er utviklingshemmet, senil, rusa eller fette dum. Det vet vi ikke. Det er forsåvidt heller ikke vesentlig for poenget. Man ser noe som gjør at man må “krympe seg” med en følelse av ick eller kanskje ehh, det der var ikke stilig. Det avhenger av sitiuasjonen. Noen ting er jo som kjent verre enn andre ting når det kommer til å trampe i klaveret, drite seg ut, eller avgi en sosial brøler som får folk til å holde seg for ansiktet. Det er hva cringe handler om. Skam på andres vegne. La oss kalle det omskam og si at dette er et nytt ord.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på spørsmålet om hvordan man utvikler og finpusser en passende mengde skamvett sånn at man styrker sin sosiale radarberedskap. Jeg antar det må ta utgangspunkt i noen slags interesse for saken. Det virker litt håpløst å konfrontere noen som har en “skamløs” stil fordi hvis de overhodet hadde hatt evnen til å reflektere over slike ting så ville de jo allerede ha skjerpet seg. Jeg tror vi må karakterisere det som en form for bevisstløshet når folk tilsynelatende mangler skamvett. “Ond vilje” er noe annet, så vi snakker vel mest om vanlig sløvhet. Eller mangel på oppdragelse, om du vil. Hva enn det er som motiverer folk til å søke mot det laveste tillatte balansepunkt for sosial omgangstone. De man føler omskam overfor.

Innen evolusjonspsykologien forstås sinnet som en mosaikk av mentale mekanismer, eller moduler, som er i stor grad et resultat av seleksjon. Det vil si at disse delene av sinnet er spesifikke evolverte tilpasninger som løser spesifikke, evolusjonært relevante oppgaver. Disse tilpasningene utgjør til sammen menneskets natur. Den evolusjonspsykologiske metoden handler derfor om å teoretisk utlede, predikere og spesifisere, og deretter empirisk utforske disse mekanismene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Selv et middels begavet pattebarn vet at “folk er forskjellige” — og at når vi sier dette så snakker vi mer om hvordan de oppfører seg enn hvordan de ser ut (selv om dette også er en del av pakka). Ligner folk på foreldrene sine? I hovedsak ja, selv om man ikke bør undervurdere kompleksiteten i dette bildet. Mye er arvelig. Annet handler om “trening”. På toppen av dette kommer sjelen, eller personligheten, altså “den man er innerst inne”, som er vårt mest mystiske aspekt, men også det vi typisk bruker som referansepunkt når vi snakker om oss selv. Når vi sier ordet jeg så mener vi først og fremst dette, selv om forsåvidt resten av opplegget – forstått i denne konteksten som mitt – skal regnes med i den pakka vi kaller “den sosiale personen”; altså kroppen, følelsene, meningene, vanemønsteret og så videre.

Det jeg mener med å si at psykologi er et akademisk fag, men ikke en vitenskap, er at det lar seg ikke redusere til fysikk. Kanskje kan vi en gang i fremtiden – presumptivt ved hjelp av kunstig intelligens – utvikle noen slags “sinnets matematikk” men forløpig ser ikke noe sånt ut som en sannsynlighet, eller engang noe vi vet hvordan vi skulle begynne å gjøre. Den “programvaren” som gjør oss til “oss selv” er mildt sagt dårlig kartlagt, men det jobbes med saken. I mellomtiden kan vi kanskje etablere enighet om at individet alltid har siste ord i alle saker som angår dem og deres, såfremt de ikke har blitt fratatt denne retten ved lov og dom. Menneskelige individer er “selveiende” på en måte som ikke kan avhendes, overdras eller oppgis. Man kan selv fritt velge å gå inn i avtaler og forpliktelser på forskjellig vis i forhold til andre mennesker, men folk kan ikke tvinges til å være et sted de ikke vil være og gjøre noe de ikke vil gjøre. I så fall foreligger det jo en kriminell situasjon av frihetsberøvelse. Frihet er et rettsfundamentalistisk prinsipp i Norge, helt i tråd med alminnelig rettsfølelse. Alle “bestemmer over seg selv” til enhver tid, og i den grad de tilsynelatende adlyder andres ordre så handler det om “samarbeid” på jobben eller noe. Folk vet jo at de fritt kan si opp jobben, melde seg ut av samfunnet og flytte på Finnskogen, men de fleste foretrekker noe annet.

Det mest irriterende med disse evolusjonspsykologene er at de kommer med “store påstander” basert i smått materiale. Det er typisk aldri mer enn hundre individer involvert i de statistiske analysene deres og det er grunn til å stille spørsmål ved hvor representativt utvalget er i forhold til den generelle beolkningen i landet, enda mindre om “menneskeheten som sådan”. Jeg mener, hvis en statistisk analyse av en million mennesker hadde vist signifikante psykologiske tendenser i en undersøkelse, så ville jeg klø meg i skjegget og si hmm, men hvis alt man har er femogtyve studenter ved universitetet så vil vel neppe resultatene ha særlig allmengyldig verdi. Faktisk er det vanskelig å ta det seriøst som noe mer enn en “elevoppgave” som handler mest om metoder, så jeg vet ikke hva jeg skal tenke om de som presenterer dette som “vitenskap”. Herregud. Det ender invariabelt som syltynn akademisk legitimering av kjønnspolitisk tøys. Hvorfor er det så mange som snakker om steinalderfolk nå for tiden? Poenget med at kroppen og sinnet er det samme nå som for hundre tusen år siden er korrekt nok, men vi har jo en egenvilje også. Vi er ikke dyr som bare drives av instinkter. Det er her frihetens negative sider åpner seg. Fordi vi regnes som frie og selvstendige individer så regnes vi også som “strafferettslig ansvarlige”. Vi kan aldri forklare en ting med at vi ikke skjønte noe, vi bare gjorde det. Et normalt oppegående individ som deltar i samfunnet har i det store og hele god oversikt over hva som er lov og hva som ikke er lov — og når de er i tvil så søker de råd fra kompetent hold. Verre er det ikke.

Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) levde på en tid da man fortsatt kalte vitenskap ved navnet “naturfilosofi”. Det vil si at man studerer det grekerne kalte fysis, altså naturen, og drar slutninger basert i dette. Lamarckisme er hans idè om hvordan artenes egenskaper oppstår og endrer seg over tid innenfor “det naturlige system”. Det er ganske svære greier. De spesielt interesserte kan ta saken videre på egen hånd, her og nå skal det bare anføres at lamarckismen regnes som vitenskapelig motbevist. Det eneste som kommer i arv fra foreldrene er det foreldrene selv arvet. Ingen av de egenskapene foreldrene utviklet på personlig grunnlag går i arv i genetisk forstand, selv om man selvsagt kan trenes opp til å bli akkurat som sin far. Lure fiskeplasser og sjekketriks går ikke i genene. “Lært atferd” er betinget av miljøfaktorer, selv om visse ganske generelle talenter synes å gå i arv, sånn som kroppsbygning og “atletisisme” som kan gjøre det mer eller mindre opplagt hvilken generell retning det bærer i. Imidlertid er man til syvende og sist et individ som fatter sine egne valg, ikke en representant for en gruppe, enten vi snakker om familien, nasjonen, kjønnet, legningen eller hva det måtte være. Dette er sekundære attributter. Jeg ville, hvis jeg kunne, ved dette tidspunt lent meg fremover og myst over solbrillene som han Morfeus i filmen Matrix og si, tror du at det er en kvinne du snakker med nå? Det stemmer ikke. Eller rettere sagt, det stemmer som “attributt”. Hennes kvinnelighet er en del av formen, men det angår ikke engang innholdet. Det er ikke hennes essens. Hun er en person, akkurat som deg. Like redd og forvirret, men samtidig like eplekjekk, hvis du skjønner hva jeg mener. Evolusjonspsykologi vedkommer ikke saken. Hvordan man skal “være seg selv” og forholde seg til andre mennesker er et spørsmål om etikk. Folk er individer som skal dømmes i kraft av sine egne valg og handlinger, intet annet.

Apecalypso nå! var egentlig tittelen på en LP-utgivelse fra komikertrioen Kirkvaag, Lystad, Mjøen i året 1980. De siste ordene som blir sagt på selve låta Apecalypso fremføres på “pseudotrøndersk” og lyder slik: Kor det vart tå’n Reiulf tro? For de som eventuelt ikke kunne besvare dette umiddelbart var den ganske nye – og sensajonelt bra – NRK-serien Makta til en viss hjelp. Det var jo noen ganske sære ting som foregikk en stund, med han der møbelhandleren fra Jessheim og jeg vet ikke hva. Det var uansett Gro Harlem Brundtlands tid da. Det gamle opplegget med alle de alkoholiserte gamle mennene var definitivt modent for historiens skraphaug.

Først tilbrakte jeg litt tid på “Miniblogg” – som var en slags juniorserie for en tid, men det er nedlagt nå – under navnet Produksjonsmidlene, men endret dette, eller rettere sagt registrerte en ny profil, etter et lokalt computerkræsj som gjorde at jeg mistet innloggingsdetaljene mine (som var “festet” i computerens minne, men dessverre ikke i mitt). Sånn sett “mistet” jeg mye materiale, men pyttsann. Jeg kan skrive mer. Til tross for hva som måtte være vanlig blant folk, så jakter jeg ikke på lesere og følgere. Om folk leser det jeg skriver, fint. Om de ikke leser det, også fint. Jeg skriver “for min egen del”, ikke for å tilfredsstille andres behov. Skriving er en svært god øvelse for å disiplinere sinnet og bearbeide en ellers urolig “kreativ” energi som krever å bli brukt hver dag. Om ikke til skriving, så til treskjæring og annet håndarbeid.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Jeg har ikke noe romantisk forhold til bloggen. Det er et “arbeidssted” — og jobben handler om formuleringskunst. Jeg har ingen høy profil i forhold til “personlige” greier. Mitt privatliv er mitt eget. Det hender jeg forteller noe, men det er ikke typisk derfor jeg blogger. Min fokus er på selve teksten som “form” mer enn som det alle nå har begynt å kalle “innhold”. Perfeksjonering av formen er et “språkmekanisk” tiltak som hver dag presenterer interessante utfordringer i forhold til dette med støy og signal som jeg nevnte for noen dager siden. Hvordan kan man med færrest mulig ord beskrive det ubeskrivelige? De som leser denne bloggen vet at jeg ikke skygger unna “dype” tema — og sånt er jo ikke for alle. Men til gjengjeld er det fritt frem for å bare ignorere meg. Jeg tar ikke sånt personlig.

Gjennom ganske lang tid har jeg vært vant til å ha, litt pluss og minus av og til, omtrent femti faste lesere, men det virker som om jeg har hoppet opp et lønnstrinn nå nylig, eller hva man skal kalle det. Skyldes dette namedropping, som de kaller det på nettet? Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg trodde jo lenge at jeg hadde en “fredsavtale” med denne typen – jeg holder meg unna hans greier og han holder seg unna mine – men så var det noen som fortalte meg at han har skrevet om meg, på dårlig kamuflerte måter, opptil flere ganger. Jeg sjekket saken og det viste seg at dette stemte. Jeg leser jo vanligvis aldri noe av det han skriver. Det handler jo stort sett bare om stokastisk terrorisme rettet mot religiøse minoriteter og “svartinger”, når det ikke er noen slags sutring over noe som ikke behager ham. Jeg har allerede sett mer enn nok av sånt. Herregud. For en narcissistisk fjott. Prater ustanselig dritt om andre, mens han skriker som en gal hvis noen “tar igjen” litt og lar ham få smake sin egen medisin av ondsinnet mannskit. Uansett, jeg har ingen interesse for denne karakteren. Jeg er jo ikke “medlem av blogglandia” eller hva fanden det er de vrøvler om, jeg kjører mitt eget løp. Jeg er her for å skrive, punktum. Ikke for å engasjere meg i noe slags patetisk drama. Jeg lar folk være i fred så lenge de tilbyr det samme. Men hvis de føkker med meg så føkker jeg tilbake. Claro?

Når det er sagt så nevner jeg igjen at de mest nyttige “kommentarer” jeg kan få er når folk finner språkfeil – eller noe slags surring med fakta – og gjør meg oppmerksom på dem. Det er jo nyttig informasjon. Meninger har jeg derimot liten bruk for, verken gode eller dårlige. Jeg vet allerede at jeg “skriver bra” så det er ikke noe poeng i å fortelle meg dette, for å ta et eksempel. Fortell meg heller hvordan jeg kan skrive enda bedre. Igjen, nyttig informasjon. Jeg setter også pris på anekdoter og historier som angår temaet i den aktuelle bloggposten. Hva som helst som kan klassifiseres som lærdom. Sånn er det jo. Jeg vet noen få ting, men det jeg vet mest av alt er hvor monumentalt uvitende jeg er i forhold til hvor stor og innholdsrik denne verden egentlig er. Hver dag lærer jeg noe nytt og spennende. Derfor danser apen.

Kvarts er nest etter feltspat det mest utbredte mineral i jordskorpen og forekommer både i magmatiske bergarter (granitt, granittpegmatitt, og lignende), i metamorfe bergarter (gneis, kvartsitt, og lignende), i sedimentære bergarter (sandstein, kvartskonglomerat) og i løsavsetninger (sand). Mineralet opptrer dessuten hydrotermalt på ganger, i hulrom og sprekker i mange bergarter og som kiselsinter avsatt fra varme kilder.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Det virker ikke som om det finnes noen grenser for hva slags vås mennesker er villige til å tro på. Det er ekstremt usannsynlig men fortsatt ikke umulig at en “skalleform” av krystall kan ha oppstått på naturlig vis. Dette henger sammen med pareidoli, som er hjernens naturlige tendens til å se etter mønstre og holdepunkter i omgivelsene, som den siden sender tilbake til individet som et “forslag”. Det er forsåvidt ganske likt hvordan folk typisk bruker datamaskiner. Hvis vi ser “noe som ligner på noe annet” så er det en naturlig tendens i folk til å dra en linje mellom de to. Dette ligner på noe jeg har sett før. Som alle skjønner leder dette ikke uofte til “misforståelser”.

Her i Norge kaller vi det bergkrystall – eventuelt “dvergstein” – når den er klar og gennomsiktig. Når den er hvit heter det “melkestein”. Begge disse har en lang forhisrtorie som materialer, dekorative elementer og så videre. Vi finner dem overalt som “småstein”. Folk plukker typisk opp “fine småstein” og tar dem med seg hjem den dag i dag, uten å filosofere nærmere over konseptet i det de gjør enn at de syntes det var en fin stein så de plukket den opp og tok den med seg hjem. Der havner den på peishylla eller noe. Det er ikke viktig. Poenget er at over tid så vil dette “forskyve” forekomsten av visse bergarter på “unaturlig” vis, i den forstand at man kan se at dette er menneskers verk. Disse tingene havnet ikke på dette stedet på noen naturlig måte.

Moderne arkeologer tenker på seg selv som “åstedsetterforskere” og går til verket med mårhårsbørster og tannpirkere. De har ingen spesiell “agenda” men forholder seg til det de finner på åstedet som fakta. Dette er bevismateriale. Alt de finner blir “sikret mot åstedet” via tegninger og fotografier som dokumenterer hvor ting lå og hvordan de lå i forhold til hverandre. Etter min mening ligger de mest interessante aspektene av moderne arkeologi henholdsvis i DNA-undersøkelser og spektroskopisk analayse av tings “opprinnelse” som blant annet har fortalt oss at det finnes egyptiske glassperler – fra Amarnaperioden – i danske bronsealdergraver som kan dateres tre tusen år tilbake. Hva er det som har foregått der? Vi vet ikke, men vi kan spekulere. Det eneste vi vet er at disse gjenstandene befinner seg på dette stedet. Det var jo der de ble gravd frem. Hvordan de havnet der er et annet spørsmål.

Mest berømt blant de krystallskallene vi vet eksisterer er The Skull of Doom – “dommedagsskallen” – som ifølge skrønehistorien som blir fortalt ble funnet blant noen mayaruiner i Belize, av Anna Mitchell-Hedges, på 1920-tallet. Jeg vet ikke hvor den befiner seg i dag, men de har en “nokså lik” skalle i British Museum – avbildet overfor – som ble donert til dem anonymt av noen som følte at objektet hadde noen slags “kraft” som de fryktet og de turte derfor ikke å gjøre noe annet enn å gi den bort. Dette er selvsagt bare evneveikt vås, men vi skal likevel ta med det moment at hvis noen tror at noe har makt over dem, så har det makt over dem. Nocebo er en virkelig ting som kan skade folk, ad indirekte veier rimeligvis, men man bør ikke undervurdere “troens kraft” i et menneskes liv, opp til og inkludert de mest absurde former for overtro. Det finnes ikke så rent få sivilister der ute som holder seg med eksentriske idèer om “krystallers helberedende kraft” og den typen ting, og blant disse sirkulerer legenden om at det finnes et sett av tretten slike krystallskaller i verden, som ble tilvirket for mange tusen år siden av urbefolkningen – det virker som om det varierer litt hvilken folkegruppe de mener – i Mellom-Amerika. Vitenskapelige analyser av de skallene man har hatt tilgang til viser imidlertid at de er tilvirket med maskinelle hjelpemidler. Håndarbeider etterlater seg et helt annet og mindre “ordnet” mønster av mikroskopiske linjer i overflaten, men dette er ikke synlig annet enn med sterk forstørrelse og avansert utstyr. Den hovedmistenkte er en viss Eugene Boban i Paris, som handlet med alskens antikviteter og arkeologiske oldsaker rundt århundreskiftet, men det er selvsagt vanskelig å bevise dette så lang tid i etterkant; alle de involverte karakterene er jo for lengst avdøde.

Selv tenker jeg at krystallskallene er pene håndarbeider uansett hvem som lagde dem, når og hvorfor. Det er imidlertid ikke hjelpsomt når folk dikter opp løgnhistorier om oldsaker, som igjen bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av de kulturene som visstnok tilvirket sakene. Vår art har en lang og spennende forhistorie her på jorda som definitivt er interessant nok uten noen overdrivelser og løgner.

På bildet ser vi Mount Vernon som en gang var hjemstedet til USAs første president George Washington. Som rimelig er fungerer stedet i dag som et museum og har siden året 1960 hatt status som “særlig historisk viktig minnesmerke”. Jeg tror vi har et par sånne i Norge også, hvorav “Eidsvollbygningen” – der grunnloven i sin tid ble forfattet – sannsynligvis er det bygget som befinner seg nærmest Mount Vernon i sin historiske kontekst, og blir tatt vare på av den samme årsak og på tilsvarende vis.

Hvorom allting er, saken her og nå er at det foregår kontinuerlige vedlikeholdsarbeider på bygningen. Da de tok opp et gulv som ble lagt i året 1772 fant de noen flasker med ubestemmelig innhold som etter nærmere undersøkelser viste seg å være kirsebærsaft. Historikere kom raskt på banen og forklarte at “Cherry Shots” var en svær greie på den tiden. Det er akkurat hva det lyder som. Oppsprita kirsebærsaft som folk bøtter innpå når det skal være selskapeligheter. La oss si for eksempel en “grunnlovsdag”.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg vet ikke hvordan denne dagen utvikler seg i forhold til fyll og ufred, men det blir sikkert noe.

I mellomtiden håper vi på det beste.

Amfetamin og metamfetamin misbrukes i økende grad over hele verden, og er blant de hyppigst brukte rusmidlene. Bruken av amfetamin og metamfetamin økte kraftig i Norge på 1990-tallet. I en undersøkelse oppga om lag 2-2,5 prosent av ungdom mellom 15 og 20 år i Norge at de hadde prøvd amfetamin i 2008. Rusmiddelanalyser i kloakkvann fra store europeiske byer tyder på at Norge er blant landene med høyest forbruk av metamfetamin per innbygger.

(nhi.no)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

De første av dem kan jeg selvsagt ikke huske, men det har etterhvert blitt et antall maidager i livet mitt. Mer enn seksti. Det er sånn våren begynner hvert år. Jeg har – basert i kvalifisert gjettning – fortalt alle vennene til kjæresten min – som bor i Colombia – at mai er favoritten hos alle nordmenn, fordi våren er så viktig for oss. Vinteren er jo en årviss affære som tester folks evne til å bo i dette landet. Månedene fra februar og utover har tradisjonelt sett vært den dårligste tiden slik sett. Mars er den ondeste måneden blant nordboere. Alle lagre begynner å gå tomme men det ennå et stykke igjen til vekstsesongen. Mai er derimot den måneden når det igjen blir grønt og vakkert der ute. Man kan tillate seg litt frivol optimisme, slå ut håret og det ene med det andre. Våren er en optimistisk tid. Du vet. Røde dager.

Minst halvparten av alt som skjer den 17. mai handler om å “feire våren”. Vi har jo som alle vet to nasjonaldager, men grunnlovsdagen er den de fleste feirer med mest entusiasme, fordi nå er det vår. Man kan overleve uten å fyre i ovnen. Dette er svært viktig enten man er seg ting bevisst eller ei. Dyr slippes på vårbeite og det virker som om de setter pris på dette, mens mennesker pusser opp trynet og kler seg pent før de vandrer ut i det sosiale med bunad og små flagg. Hurra. Sånn er den norske våren. Temperaturen gjør mye. Amfetaminen gjør resten. Det er mange som automatisk assosierer konseptet rus med “nedsatt fuksjonsevne”, ustabilt ganglag og den typen ting, men det finnes faktisk rusmidler som gjør deg hypervåken og mer engasjert i alle ting enn man ellers ville ha vært. Mange liker dette. Selv har jeg aldri vært imponert av kokain – som etter alt å dømme har blitt unaturlig populært i Norge i den senere tid – men jeg brukte ganske betydelige mengder amfetamin på 80-tallet. Nyttårsaften 1990 var faktisk siste gang jeg hadde en “lang ruserfaring” slik sett.

Det har gått mange år siden året 1990, men samtidig føles det “ganske nært” for meg selv. Jeg husker alle ting, men samtidig registrerer jeg at det begynner å tynnes ut i rekkene blant de som husker 80-tallet og hvordan ting var den gangen. Jeg mener, de kan skryte av hvor mye galskap som finnes nå i dag, særlig i politisk forstand, men herregud. Det er småpoteter sammenlignet med den paranoide stemningen som fungerte som “virkelighet” den gangen. Du vet. AIDS og Tsjernobyl. Atomvåpen og “en ny vår” for kristenfundamentalistene. Uansett hva vi ellers måtte mene om saken så har det svært mye å si for den dagligdagse norske virkeligheten hvem som er president i USA. Eller rettere sagt, hva slags tone den amerikanske presidenten anslår. Den gangen var det Ronald Reagan. Jeg var dypt imponert av ham. Jeg visste jo ikke at det går an å velge fullstendig evneveike rasshøl til en sånn jobb. Er dette den virkelige verden eller bare noe jeg fantaserer om? Det var dessverre virkeligheten. Og ting har ikke blitt bedre siden den gang.

Vet du hva makkamunn betyr? Det heter “meth mouth” på engelsk, men det betyr uansett hvordan rusmisbrukere i denne kategorien vil opparbeide seg store problemer med tennene. Det blir dyrt etterhvert. Selv om det har gått mer enn tredve år siden jeg selv var glad i disse tingene har jeg brukt mer enn hundre tusen kroner på å “reparere” mitt eget gebiss siden året 2018. Ikke for å bli vakker, bare for at jeg skal kunne bruke tennene til det de er ment for. Det er ganske patetisk. “Verdensmesterfølelsen” fra den gangen har kostet meg dyrt. Likevel vil jeg ikke introdusere ordet anger. Jeg ville sannsynligvis gjort akkurat det samme om igjen. En “jomfru” kan vanskelig ha særlig mange gode argumenter i forhold til hva som er “bra sex” (eller det motsatte) og på den samme måten kan folk som ikke har noen erfaringer med rusmidler – ut over det å drikke seg fra sans og samling – vanskelig kunne ha noen kvalifiserte meninger om rus. Dette er jo ikke noe enkelt problem. De som har eksistert innefor horisonten av “rusavhengighet” har noen ganske andre historier å fortelle om menneskeheten og alt det gode vi gjør enn hva som er typisk vanlig. De har jo sett “noe annet” enn det alle de andre ser. Spørsmålet er om de har rett. Jeg vil ikke si at jeg plages av noen “senskader” etter min historie med rusmidler – ut over akkurat dette med “makkamunn” – men det kan hende at jeg tar feil. Kanskje er hele jævla psyken min føkka opp og ødelagt, men jeg ville i så fall ikke ha visst noe om det. Det går jo dårlig an å si noe om hva som kunne ha skjedd “hvis ikke”. Vi er alle produktene av våre erfaringer.

Å be om “hjelp fra det offentlige” er det samme som å stille seg opp på en måte som gjør at det ballesparket som snart kommer bakfra kan skje minst mulig uhindret for den sparkende saksbehandler. Du vet. Optimal sparketeknikk. Et par-tre trinns løpefart og så KABANG, der smeller foten inn i lyskeregionen med strak vrist. Et så perfekt treff at den sparkede nærmest hopper en meter opp i lufta. Dette kan ikke være noe annet enn bra for staten. Eller er det kommunen? Det er ofte vanskelig å anslå hvem som er hvem innenfor det offentlige.

Det eneste man legger merke til er jo det presset man har havnet under av den ene eller den andre årsaken, men det er alltid idiotsikkert at den norske offentligheten har både tid og råd til å føkke folk så jævlig at de aldri noensinne mer vil klare å reise seg. Dette gjelder enten du er heimføding eller flyktning. Det som er viktig er at du lærer deg å hate den norske offentligheten. Man lurer jo på hva slags umennesker er det som søker jobb hos NAV. Det er hva vi undres over i dag. Generelt sett sannsynligvis den samme formen for kødd som man påtreffer i UDI og alle andre “publikumsfrontende” aspekter av den norske staten. Eller kommunen? Hvem faen vet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

De har jo ikke organisert opplegget på en måte som skal være enkel å forstå. Imidlertid kan vi si med rimelig sikkerhet at alle “ekte sadister” vil trives godt i en offentlig stilling, hvis de kan lykkes med å få den. Hvis man suger sin næring ut ifra andre menneskers elendighet og lidelse vil man erfare medgangstider hvis man søker seg til NAV. Da kan man jo sitte der og perfeksjonere et bekymret ansiktsuttrykk mens man samtidig tar for seg av den nytelsen som ligger i å ha makt over andre menneskers skjebne. Det komiske med dette “hjelpeapparatet” er at det er absurd dyrt å drive, samtidig som det ikke gir noen resultater verd å samle på.

En mottaker av pensjon, trygd, sykepenger eller andre ytelser fra NAV er jo i deres øyne en parasitt som må knuses og kvestes på alle lovlige vis av sadistene som jobber i syetemet. Hvordan kan man vite at de er sadister? Fordi intet menneske med intakte sjelsegenskaper vil klare å jobbe for NAV ellere UDI særlig mye mer enn fem minutter før de må kaste opp på grunn av traumene som er forbundet med å delta i systematisk ødeleggelse av folk. Her er noe å tenke på: Eksakt hvem er det meningen at hjelpeapparatet skal hjelpe? Mitt hint er “ihvertfall ikke klientene”. Sannsynligvis er svaret at de er der for å “late som”. Norge – i likhet med alle andre “vestlige” land – er i hovedsak organisert som “noe annet” enn et opplegg som flytter penger fra alle andre og til et svært smalt segment av “investorer” som tar ut fortjeneste fra alle andre menneskers daglige liv og virksomhet.

Sånn er greia. Du jobber for “de rike” enten du vil eller ikke. Selv er jeg jo en slags form for sosialist så jeg opplever det som provoserende at det vi kaller fellesskapet på en så nærmest obscønt åpenbar måte er organisert til fordel for de som minst av alt fortjener det. Jeg får ikke sove om nettene hvis jeg har en følelse av at jeg bidrar til å holde liv i dette avskummet, hvilket i praksis betyr at jeg lider av søvnproblemer, men klager jeg over dette? Ikke særlig ofte. Det er et vanskelig kunststykke å være patriot samtidig som man må forholde seg til de verste og mest motbydelige menneskene Norge overhodet produserer. Hvorfor akkurat disse samler seg i “hjelpeapparatet” er sannsynligvis den samme årsak som hvorfor en pedofil overgriper vil oppleve medgangstider hvis de får jobb som barnehjemsbestyrer. Det er mye å jobbe med her. Mange muligheter. Kunsten er å holde maska mens man tar ut nytelse fra andre folks elendighet.

De “beste” blant dem klarer å liksom lukke øynene bak et bekymret ansiktsuttrykk mens kjønnsdelene deres beveger seg i retning av orgasme. Opplegget er selvsagt så perverst som det overhodet går an å lage det, fordi dette er hva avskummet krever. De vil se lidelsen. Ikke vær vanskelig i forhold til dette. Vis frem litt gråt og kroppsskjelving, så vil de straks dra frem sjekkheftet. Dette er jo prostitusjon, men det foregår i et marked for svært sære seksuelle interesser, dominert av folk som vil gjøre nærmest hva som helst for å oppnå følelsen av at de er “gode”, bortsett fra det å faktisk være god. Hvis hjelpeapparatet var designet for å hjelpe klientene ville det vært organsisert på en helt annen måte. Da ville de brydd seg om helt andre ting enn den rituelle ydmykelsen av klientellet. På den annen side: Hva er det beste man kan forvente fra en overgriper? Under hvilke omstendigheter er overgriperen “snill”?

Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.

(Norges Grunnlov, § 16)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Har du noen innvendinger mot dette? I så fall har du ingen rett til å feire 17. mai. Eller grunn, for den saks skyld. Du står jo på en annen type “grunn” enn Kongeriket Norge, så denne feiringen er ikke ment for deg. Bare for de som ønsker å vise sin tilslutning til grunnloven. Du har imidlertid et problem med grunnloven slik den foreligger, så du er ikke velkommen. Bli hjemme. Skriv noe hatefullt på nettet. Det er jo bare en vanlig dag for deg. Du behøver ikke å late som. Vi alle vet at du er en folkefiende.

Alle vet at “superterroristen” Anders Behring Breivik “leverte varer” slik de var blitt etterspurt av diverse bloggere på nettet. Den samme typen bloggvirksomhet pågår den dag i dag, med “kryptofascister” – det har ikke noe med kryptovaluta å gjøre, det er et mye eldre navn for mennesker som er nazi på alle andre måter enn i sitt eget selvbilde – som ennå etterspør “skarpe” aksjoner rettet mot sånne som kan kalles “annerledes tenkende” (og følende) enn dem selv. De er rett og slett evneveike. De fatter ikke hva som foregår under deres egen nesetipp. De tror de bare “ytrer seg” selv om folk i omgangskretsen deres gjentar inntil det kjedsommelige at de er på villspor. De er terrorister, men på en “abstrakt” måte, som kan benektes mens man blunker blygt med sine store, uskyldige øyne.

Du har definitivt stelt deg galt hvis du har en følelse av at Antifa er etter deg. Forkortelsen henviser til Antifascistische Aktion som ble stiftet i Tyskland i 1932, fordi noen åpenbart hadde oppdaget at de hadde et prekært fascistproblem i Tyskland på den tiden. Det er ikke noe organisert opplegg med formelle vedtekter, medlemslister og den typen ting. Det skulle tatt seg ut i Tyskland i 1933. Det er i hovedsak et frivillig og uorganisert opplegg beregnet for de som kan lese “skriften på veggen” og som ønsker å konfrontere nazistene mens de ennå er små og svake. Metoden handler stort sett om å spore dem opp og banke driten ut av dem, hver dag om så nødvendig, helt til de enten skjerper seg eller begår selvmord. Det er ikke vakkert, men det er nødvendig. Vi skal faen ikke ha noen ny Vidkun Quisling i Norge, eller engang noen “unghird” av brunstige og slåsslystne “skinheads”, som begår vilkårlige overgrep mot homofile, “brune mennesker” og andre.

Norge er et fritt land. Frihet betyr “usikkerhet”. Enhver som legger sin hånd på min skulder og sier du skal er min dødsfiende, for å sitere Pierre-Joseph Proudhon, også kjent som “anarkismens stamfar”, om enn ikke på det akademiske nivå. Der foretrekker man William Godwin i denne rollen, altså faren til Mary Woolstonecraft Shelly, som er kjent for å ha skrevet historien om Frankensteins monster. Uansett betyr ordet frihet det motsatte av “visshet”. Tenk gjennom saken. Det kreves en ganske imponerende mengde med kontroll for at man skal vite hva som skjer den dagen med noen form for eksakthet. Man må jo blant annet ha tilstrekkelig med “ekstra mannskap” slik at man kan fange opp og nøytralisere alle “kaotiske elementer” som kommer fra alle kanter for å sabotere tidsplanen. For å oppnå sikkerhet må man overdrive alle mannskapsbehov langt ut i det absurde, som er vanlig praksis i hverdagen til for eksempel kongen og statsministeren, og forsåvidt alle andre som klassifiseres som “VIP” i livvaktssammenheng, slik at man fanger opp alle “eventualiteter” som kan komme, lenge før de rekker frem til den man skal beskytte. Frihet betyr derimot at ingen vet hva som vil skje de neste fem minuttene. Frihet betyr at alle muligheter er åpne. Frihet er i det store og hele et negativt element i de fleste menneskers liv, selv om de på sauers vis har lært seg å breke i kor om sånt som appellerer til det mest evneveike komplekset av “sarte følelser”. Du vil ikke ha frihet. Du vil ha krystallklare og forutsigbare regler. Du vil ha grenser. Frihet betyr noe helt annet, nemlig at alt er åpent og grenseløst. Hva skal du med noe sånt? Det er jo ikke forutsigbart.

Jeg kjenner personlig et antall individer som fortjener å bli kalt “tredje generasjons rasshøl”. De driver familiefirmaet, kan du si. Som alle vet går det ikke an å drive et firma med suksess hvis man ikke er kjeltring, psykopat eller bare noen slags autistisk nerd i forhold til penger og tall, slik at man på rimelig naturlig vis oppfatter firmaets oppkommende driftsresultater som viktigere enn verdensmoralen, til evig tid. Men jeg kjenner ingen “tredje generasjons innvandrere”. Hva faen betyr det? Det er vanskelig å ta folk seriøst når de snakker sånn. Enten får du stå frem som ekte rasist – det eneste som betyr noe er at folk er “hvite” – eller så får du finne deg i at folk pisser på deg. Du fortjener det jo, der du har plassert deg, midt i pisserenna. Er du fullstendig fette idiot eller hva? Folk som er født og oppvokst i Norge er jo ikke innvandrere, de er like norske som deg. (Ikke som meg, bare som deg; du er jo mindre verd enn meg som “nordmann” i henhold til din egen logikk fordi jeg kan dokumentere mer enn hundre generasjoner med norsk avstamming innenfor en “adelsslekt”). Det er forsåvidt greit for meg at folk er rasshøl; jeg passer jo i så fall bare på å ikke rote meg inn i noen pengesaker med vedkommende, eller andre ting som kan gi rassølet mer spillerom enn jeg er komfortabel med. Så lenge de ikke “har noe på meg” har vi jo heller ingen problemer med hverandre.

Det jeg personlig liker minst med denne plattformen er at de er niggere. Fullstendig passive overfor ond vilje til misbruk, bare opptatt av å “sikre seg” i de neste fem minutter, slik psykologien hos overgrepsofre ofte er. De “lar det skje” mens de trøster seg med at pengene er gode og de gjør ikke noe ulovlig. De lar folk bare oppfordre til hat mot “utsatte grupper” mens de tvinner tommeltotter og teller reklamekroner. Vi lever jo i en dypt amoralsk tid. Alt er greit, liksom, så lenge det ikke er direkte straffbart (og enkelt bevisbart). Nazistene her på plattformen koser seg med hatet sitt og blogger ufortrødent videre med sine oppfordringer til aksjoner mot dem som de hater og frykter. Alt er fullstendig fette normalt. Nazistene kommer til å fortsette akkurat som før, med løgn, bløff og alskens paranoide vrangforestillinger — mens de selvsagt oppfatter seg selv og sin evneveike virksomhet som ikke bare “normal” men politisk nødvendig. Krigen kommer. Vær du trygg. Faktisk så bør du bestemme deg allerede nå hvilken side du står på. Støtter du Norges grunnlov eller insisterer du på at dine egne fantasier er “bedre”?