I media fremkommer det en historie om hvordan en kjent skuespiller som selv har erfart “utbrenthet” nå skal portrettere en karakter på film som, hvis jeg har forstått det riktig, representerer samfunnskategorien “utbrente gamle menn” og greiene de har å forholde seg til. Livet er vanskelig og det ene med det andre. Du vet. Det eneste kjente alternativet frister jo heller ikke. Hva skal man liksom gjøre da? Det er bare å skrape sammen så mye pågangsmot som man behøver for å se den neste dagen i øynene. Og den neste. Og den etter der igjen. Og sånn går dagene. Etterhvert setter det seg apati i saken og slik venner man seg til det meste.
Ved enkelte anledninger har jeg blitt fortalt at jeg må være en bitter gammel mann, på grunn av tonen i ting jeg skriver. De liker ikke tonen. Jeg vet ikke noe om det, men jeg vet at folk kan se akkurat hva de vil. Det raker ikke meg. Jeg føler meg ikke forpliktet til å leve opp til de andres forventninger eller forlangender. Noen ganger har jeg sett folk nærmest be om unnskyldning for at de ikke har skrevet noe i bloggen sin på et par dager, men det har vært litt hektisk i privatlivet og så videre. Ting skjer. Og jeg tenker herregud. Hvor kravstore er egentlig det publikummet deres? Hvis jeg skal vurdere realistisk sannsynlighet ut fra det jeg vet om mennesker, så tipper jeg at sånt går helt greit. Litt avhengig av hvordan og hvor godt man kjenner folk, hva slags kommunikasjon man har og sånne ting, så kan det sikkert hende at noen føler litt uro fordi noen de “kjenner” – slik eller sånn – plutselig bryter med de vanlige vanene sine, men ellers passerer det sikkert uten dramatikk. Noen ganger har folk andre ting å bestille enn å “vanke på nett”. Alle skjønner dette.
Livet er jo som kjent en enveiskjørt blindvei hvor det bare går fortere og fortere før man møter veggen. Jeg har aldri før prøvd å være så gammel som jeg er nå, og det skal ikke forbause meg om jeg savner nåtidens relative sprekhet om enda tyve år, skulle det gå slik at jeg fortsatt er i live i året 2044. Herregud. Jeg kan tydelig huske at det var “spennede” da selveste året 1984 kom. Du vet. Skummelt på noe slags absurd vis, med Samveldet av Sovjet-Sosialistiske Republikker SSSR – eller bare Sovjetsamveldet blant venner – liksom stående der borte i skogkanten som en modernisert utgave av de nisser og troll folk fryktet i gamle dager. Russerne kommer snart, pleide folk å si. Nå sier de det dæven døtte meg igjen, men den gangen hadde det en helt annen aura av “dommedag”. Nå virker det mest som divanykkene hos en diktator som er i ferd med å brenne ut. Hvorfor ble ikke bare russerne stående i Norge i 1945 da? pleide jeg å spørre folk om på den tiden. Tror du virkelig Stalin var sjenert for å gjøre akkurat som han ville? Tenk over saken. Jeg mener, jeg er ikke akkurat noen Sun Tzu med militærstrategi, men til og med jeg klarer å se at det er en strategisk fordel for Russland å være flanket av “moderate vestlige land” på vestfronten — i motsetning til hva det hadde vært hvis de hadde en lang atlanterhavskyst. Herregud. Think you a little about, som nisser visstnok sier om sånt.
Fortjener “gretne gamle gubber” sin egen fjernsynsserie? Det spørs hvordan man griper det an. Jeg ser for eksempel en komisk gullgruve i “generasjonsproblematikk” selv om det ikke akkurat er verdens mest originale innfallsvinkel. Jeg mener, finnes det noe som er verre å håndtere enn en bestefar som slår seg vrang? Bare prøv. Jeg utfordrer deg. Få en bestefar til å gjøre noe han ikke vil. Særlig når han har hisset seg opp over noe ingen andre forstår. Og som de sier på nettet nå for tiden: Hvis ingen fanger det på film så har det ikke skjedd. Vi krever bedre bevis i sånne saker enn folks vitnesbyrd. Ikke ta det personlig, men vi er nødt til å ha standarder. Uansett er poenget at hvis man ikke gjør det morsomt så blir det automatisk tragisk. Alle jeg kjenner på min egen alder “finner seg i” alderen sin med realismens sunne sans – og oppfører seg for det meste deretter – men det er jo ingen som liker å miste ungdommens krefter og alt det der. Man har bare ikke noe man skulle ha sagt. Sånn er det for alle. Hvis man overlever all galskapen som skjer mens man ennå er fette dum så er belønningen for dette at man opplever “alderdommens mysterier” — som ofte kommer med en nyfunnet interesse for å ta vare på det man har igjen av kroppen så godt man kan og så lenge man kan. Det er jo alvor nå. En del av de foran nevnte ungdommens krefter består i at man får “tilgivelse” fra naturen hvis man gjør noe dumt og skader seg. Du vet. Den typen ting. Det er akkurat som om man bare kan “riste det av seg”, ta en dusj og fortsette som før mens man er ung. Men de godt voksne får aldri noen tilgivelse for noe. Hele smertespekteret skal gjennomleves ned til sin minste skrekkelige detalj, samtidig som man – ikke uten grunn – føler seg som en jævla idiot. Hvorfor gjorde jeg det der? Hva er galt med meg? Men ingen svarer. Det er jo ikke første gang man stiller det spørsmålet.
Hippocampus finnes i hjernen hos alle virveldyr. Den spiller en viktig rolle for læring og korttidshukommelse, samt konsolidering av faktakunnskaper og for orientering, og den står derfor sentralt i problematikken rundt Alzheimers sykdom og andre demensformer, uten at man dermed vet hvordan forbindelsen oppstår, siden reduksjon av dette celleområdet ikke alltid er påvist. Skade på hippocampuscellene kan imidlertid oppstå av andre, forskjellige årsaker (hjernebetennelse, hypoksi, blødninger).
De som opplevde å få en arm eller et bein i gips i løpet av barndommen ble sikkert like sjokkerte som meg da de endelig tok av faenskapet igjen (først og fremst så man kunne komme til og klø seg). Herregud så tynn denne legemsdelen har blitt. Og det skjedde fort. I løpet av bare noen få uker gikk det fra å være normalt til å bli noe man ser på bilder fra konsentrasjonsleirer og den typen ting. Hva skal man tenke om dette? Det er viktig å holde seg i bevegelse. Kroppen vår er som den er på grunn av “bruksmotstand” som fremprovoserer vekst av muskler og mye annet. Selvsagt går det an å overdrive ting i jakten på det folk med dårlig smak tenker er “en flott kropp” men som føles mer som å kose med et fenalår. Hvis man derimot holder seg innenfor rammene av det normalt edruelige skal det vanligvis ikke mer til for å holde seg i god form at man først og fremst spiser bra. Hvis man føkker opp dette blir resten uansett bare sminkearbeider. Dernest at man er i aktivitet, bruker trapper, legger inn noen dansetrinn av og til, går på tur og sånne ting. “Innsats” er ikke nødvendig. Det handler mest bare om å ha det gøy og føle seg “lett og ledig” fordi man bruker kroppen og får litt vind i håret.
Så her er greia: Når armer og ben kan tape seg så raskt fordi de ikke er i normal bruk, hvorfor skulle ikke noe lignende skje med hjernen? Dette var inngangsspørsmålet til en studie om vekst og/eller krymping av hjernens hippocampusområde hos et stort antall briter. Tanken er at vi bruker hukommelsen på en annen måte nå enn før. Studien konkluderte med at man ofte observerer en forminsket hippocampus hos de som rapporterer at de “føler seg avhegig av smarttelefonen” i hverdagslivet. Alt for ofte til at det bare kan skyldes tilfeldigheter. Det som typisk skjer er at de henfaller til en tilstand av desorientert forvirring hvis de må leve uten telefonen, ihvertfall de første par dagene, nesten som om det krever en form for “avrusningsprosess” før de finner tilbake til en normal mental likevektstilstand. Jeg satt og småpratet med den 16 år gamle sønnen til en kompis for litt siden. Han har aldri opplevd en verden uten smarttelefon og innrømmer at det er vanskelig å se for seg hvordan folk fikk noe gjort før i tiden. Hvordan fikk de tak i hverandre? Nesten litt komisk å tenke på, mener han. Selv har han jo total kontroll over mannskiten på en måte jeg ikke engang prøver å forstå. Det er komisk fra min synsvinkel. Jeg ble jo født og vokste opp såpass at jeg rakk å komme langt inn i tyveåra før jeg selv første gang tok i en mobiltelefon. Hukommelsen har jeg aldri hatt noe problem med, med mindre det er et problem å ha såkalt “klisterhjerne”. Folk spør meg hvordan det går an å sitte med så mange uvesentlige fakta om alt mulig, men det eneste jeg kan si er at når jeg leser noe så husker jeg det. Fra min synsvinkel er det forvirrende at folk glemmer alt mulig hele tiden. Hva er det som er i veien? Er de rusa? Jeg selv husker ting jeg leste på til historieprøver på barneskolen — pluss alt som har tilkommet siden. Er det ikke sånn det er meningen at hukommelsen skal virke da? Man setter ting på lager, så henter man dem frem igjen hvis man får bruk for dem senere. Virker logisk nok for meg. Kanskje jeg har stor hippocampus? Jeg har donert kroppen min til generell bruk innenfor “vitenskapen” etter at jeg selv er ferdig med den, så får vi – eller altså noen andre – se hva de finner.
Idiosynkratisk er et adjektiv som betegner noe som er særegent, egenartet, rart, eller som bare gjelder det fenomenet eller den personen som omtales.
(Store norske leksikon)
Min generelle livserfaring – idiosynkrasien i det hele, om du vil – forteller meg at det finnes tre hovedmåter jeg kan benytte for å relatere til livet, verden og andre mennesker. Disse er henholdsvis den gale måten, den riktige måten og min måte. Det virker som om at uansett hva jeg gjør så må det gjøres på en “egen” måte. Det jeg kaller min måte, men som neppe passer perfekt for noen andre enn meg. Sånn har det alltid vært med alle ting og sånn kommer det til å fortsette. Det finnes to hovedårsaker til at jeg ser etter et sted i Spania og en av dem er at jeg ikke har lyst til å bo i Colombia. Det er en romantisk problemstilling. Den andre er av mer økonomisk art. Som pensjonist må jeg gjøre en kalkulert vurdering av hvor i geografien jeg kommer lengst med det budsjettregimet jeg havner under. Dessuten gjør det rett og slett for vondt i kroppen med disse lange, harde vintrene hvor tyve kuldegrader er normalt. De har riktignok en slags vinter i Spania også. Det kommer til og med snø mange steder – huttetu – men hvis man er vant til Norge er den spanske vinteren bare en liten og søt ting som man liksom fniser litt av. Hva er det du vil, lille venn? Mens her i Østerdalen passerte vi jo hæren fløtte meg både langt og bredt mer enn tredve kuldegrader mange ganger denne forrige vinteren. Sånt er for fanden antisosialt.
En gjennomsnittlig månedsleie for et rimelig bra leieobjekt – utenfor de sentrale, ettertraktede og derfor dyre områdene – er 400 euro hver måned, pluss strøm og diverse. Da får man en typisk familievilla med plenty plass; tre soverom, balkong, garasje, uteområder og det ene med det andre. Dette gjelder imidlertid bare småsteder, landsbyer og “utkantstrøk” generelt. Hvis man søker seg mot de hotte og hippe stedene med urbant natteliv og alt det der så må man regne med betydelig mye mer på hele kostnadssiden. Det samme gjelder forsåvidt de typiske turistområdene også. Spørmålet er det mest banale av dem alle innenfor økonomifaget: Tilbud og etterspørsel. For å være rimelig må jeg vel nevne at det er alle mulige slags mennesker som reiser til Spania med formål “ferie og rekreasjon” slik at det er dypt urettferdig å snakke om “turister” som om det er en ensartet kategori av evneveike plageånder som drikker seg fette dritings, skriker og pisser på offentlig sted, før de kommer seg tilbake til hotellet sitt hvor neste punkt på dagsorden er å ødelegge rommet. Sol og vin, sier spanjolene. Det blir for mye for disse nordboerne som er vant til sin skamkultur, sine latterlige alkoholpriser og sitt lunefulle vær. De blir helt gale av alt dette liberale. “Turist” er i utgangspunktet et negativt ladet ord for en typisk spanjol. Det er en forsvarsmekanisme. La oss si at de starter fra et skeptisk utgangspunkt, men så slapper de av hvis det viser seg at du er “normal”. De er jo ikke godt vant sånn sett. Folk drikker alt for mye og oppfører seg verre enn russen i mai. Turistindustrien er svær i Spania. De trenger pengene, men de har blandede følelser i forhold til virksomheten. Ting har også blitt strengere. Forholdene er på ingen måte like løsslupne som på 80-tallet, men selv da var det en katastrofalt dårlig idè å terge på seg det lokale politiet. Herregud. Etter hva jeg hører har bøtene for “fyll og offentlig uorden” begynt å krabbe opp i seriøse beløp. Og med mindre sjarmtroll allerede har et spesielt sted de går til for å dø så kan jeg anbefale det spanske byråkratiet som er passende drepende opplevelse for alt annet enn “det eksakt korrekte papirarbeidet”. Ikke prøv deg. Det blir bare verre hvis du trener dem opp til å “huske deg fordi du er frekk”. Du vet. Det som rimer på “kjekk”.
Mens vi er inne på temaet: Det går som alle vet an å leie en bolig, men det går også an å kjøpe. Her er det beste rådet du kan få: Bruk en advokat. Det finnes sikkert noen som er spesialister på formidlingstjenester på vegne av nordmenn, men det er uansett ikke vanskelig å finne noen som i det minste behersker engelsk tålelig bra. Det er i utgangspunktet easy peasy for nordmenn å kjøpe en bolig i Spania, de har jo lagt opp til at det skal være sånn, men det finnes visse tidkrevende og jævlig irriterende byråkratiske labyrinter man kan vikle seg inn i rundt lokale forhold som man ikke har noen forutsetninger for å forstå. Det beste er hvis en spesialist har klarert alt det juridiske før man begynner å tukle med pengene. Det er bra hvis man føler at man kan stole på folk, men det er enda bedre hvis man føler at de også ønsker at alt skal foregå i juridisk korrekte former, slik at ingen av partene etterpå blir sittende i forlegenhet. Ikke sant? Så lenge ingen av oss kjenner hverandre må jo det mest gjensidig beroligende være hvis vi lar advokatene utarbeide det formelle. Da kan jo ingen av oss senere skylde på hverandre om vi av “årsaker” – foreløpig ukjente – skulle få noen slags “andre tanker” om detaljer i kontraktsforholdene. Boligen selges sånn og slik. Betalingen foregår slik og sånn. Bæng smækk. Ferdig. Selgeren er ute av bildet så snart det er bevegelse i pengene. Sånn foretrekker de fleste at ting skjer. Smidig. Fort gjort i en port. Ikke noe unødig snikksnakk. Men så dukker det likevel opp noen vanskelige individer noen ganger. Det er som alle vet vanskelig å sikre seg mot vanskelige mennesker og alle vanskelighetene deres, men man kan i det minste sørge for at man har en solid juridisk plattform å stå på hvis det senere skulle dukke opp noen slags tvistemålssak. Du vet. “Forsikring.” Den typen ting. Det lønner seg bedre å ha det og ikke trenge det enn omvendt.
Jeg er sånn laget av natur at den tiden jeg har brukt på å granske det “alternative” spanske boligmarkedet – altså ikke sånt som man typisk finner på finn.no, men den markedsplassen spanjolene selv bruker når de kjøper og selger eiendom, altså idealista.com – har fortalt meg noe om hva som foregår i det spanske boligmarkedet. For det første ser man mange store prosjekter som er til salgs “for ferdigstillelse” og mange av dem har vært annonsert helt siden finanskollapsen i 2008. Folk vil ikke ha dem. Før krisa kom var det jo heite tider for alle som drev med boligbygging og investeringer i eiendomsmarkedet, stort sett verden over. Det var mye penger å få tak i. Billige penger. Det gikk for fulle ruller med høy sigarføring og eksotiske drinks (og gud vet hva ellers) for alle som på noen måte var involvert i verdipapirhandelen tidlig på 2000-tallet, faktisk vel så mye som selve eiendommene som typisk dannet det fysiske verdigrunnlaget for stadig mer fantasifulle finansprodukter. Digresjon til side, det står mye halvbygd skrot igjen etter spekulantene fra den gangen. En mer interessant trend er at jeg har inntrykk av at folk i aldersgruppen 40-60 selger sine foreldres (og noen ganger besteforeldres) boliger etterhvert som disse faller fra. Det minner om hvordan folk tidlig på 90-tallet solgte LP-samlingene sine “fordi alt uansett bare kommer på CD nå”. Det eneste gode argumentet jeg kan se er at det er slitsomt å drasse på ræl som man ikke bruker, så man kan liksågodt selge det, Poenger er uansett at den dagen kom jo fort nok da folk solgte alle CDene sine under den samme logikk. Alt handler om strømming nå. Og spanjoler flest har flyttet til byen i en eller annen form. De må jo ha en jobb. Hva skal folk gjøre? De må dra dit pengene er. De har ikke bruk for en villa i Calatayud eller Cepeda. Bedre å ta det de kan få for dem og investere pengene i det livet de har nå. Og kloden dreier rundt og rundt.
Det har etterhvert oppstått en sjekkliste med tyve kategorier som jeg rangerer fra null til ti. De matematisk begavede har allerede lagt merke til at dette gir en maksimal score på 200 poeng, som jeg ikke forventer å oppnå noe sted. Jeg forlanger imidlertid at et sted jeg ser på i seriøs forstand skal oppnå 100 eller mer på den idiosynkraiske skalaen min. De må med andre ord være i en “bekvemmelighetssone” i forhold til sånt som jeg trives med. For eksempel er det viktig at taket er bra. Dårlig tak? Glem det. Du må regne med at det flyr hundre tusen kroner og mer på å reparere et tak — og dette er ikke noe man kan “fikse selv” heller. Jobben må meldes og godkjennes. Du har ikke lyst til å være han som eier huset hvis noen skader seg under jobben og papirene viser seg å ikke være i orden. Herregud. Jeg holder hendene foran ansiktet bare ved tanken. Nå trenger du virkelig en advokat. En av den typen som er mange ganger dyrere i drift. Som en gammel venn av meg fra “etterretningsbransjen” alltid pleide å si: Unødig risiko er for amatører. Seriøse folk sørger for at de har forsvarlig sikring før de beveger seg inn i noe farlig eller på andre måter konsekvensmessig uoversiktelig. Man skal jo kunne komme seg ut igjen i en viss fart dersom ting bærer i gal retning. Bla bla ukeblad. Saken er at jeg har utarbeidet en profil for det jeg ser etter. Jeg nevnte allerede hvordan det er et absolutt krav at taket må være “ganske nytt” eller i det minste dukumentert solid. Noe annet er at stedet må ha noe som teller som “urealisert potensiale”, særlig på hagesiden som jeg jo kan, i den forstand at jeg vet hvordan man på magisk vis kan forvandle materialer for hundre tusen til en jobb verd en million. Nøkkelen kan du si er at man skal ikke tenke på å “spare arbeid” når man lever av arbeidspenger. Selvsagt kan man med “prefabrikerte elementer” utføre mye byggverk på kort tid, men da spiser det av arbeidspengene. La oss si at det tar for eksempel en måned for et par mann å håndbygge en støttemur (mot terreng) av en viss størrelse, mens man kan med en gravemaskin og noen digre steinblokker gjøre den samme jobben på et par dager, målt i forhold til hva muren “gjør” for deg, men den håndmurte versjonen vil selvsagt være penere hver gang, nesten uansett hvor sjuskete murt det måtte være i mine øyne (jeg er som ingen blir overrasket over å høre ganske kresen med sånt).
Spania består av 17 “autonome provinser” men jeg vurderer bare Galicia, Asturias, Leon og Aragon. Eller GALA om du vil. Det var navnet til kona til Salvador Dali. Jeg har faktisk snakket med ham engang. I året 1982 tror jeg det var. Det var en fest og noen fant på at vi skulle ringe Dali. Etter litt om og men kom han til telefonen og han var omtrent sånn som vi hadde forventet. Hyggelig, forsåvidt, men også spik spenna. Det virket mundant der og da. Litt nedtur, liksom. Han ville ikke uttale seg om kunst. Noe sånt eksisterer ikke, var alt han ville si. Dessuten er det visstnok morsomt at det bor mennesker på et så kaldt sted som Norge. Men det var jo forsåvidt en “begivenhet” i forhold til en ganske berømt person. Jeg ville ringt til Picasso også, hvis jeg hadde kunnet. Hvordan var det å være i Paris mens nazistene styrte byen? Vel. Omtrent som jeg selv klarer å tenke meg, skulle jeg tro. Jag har jo hørt noen rykter. Hva som er sikkert er ihvertfall at Spania forble fascistisk helt frem til 1975. Da døde Franco og hele åsgårdreia som fulgte ham forsvant som røykdotter i vinden. Eller forsvant og forsvant, de finnes jo ennå. Har jeg noensinne nevnt at man som utlending aldri må ta initiativ til en samtale om borgerkrigen? Det finnes ingen bra slutt på sånne diskusjoner, ihvertfall ikke for deg. Det er omtrent like klokt som å blande seg inn i noens mange genarasjoner lange slektskonflikter. Kan vi ikke alle sammen bare være venner da? Jeg har selv aldri vært i Irland, men jeg føler sterkt at det såkalte “trøbbelet” der – både det historiske og det som ennå ligger og ulmer, nærmest som en tradisjon – ligger langt utenfor mitt fagområde som diplomat. Jeg har det samme forholdet til spansk borgerkrigstematikk. Jeg er rett og slett en utlending som ikke har noen del i denne konflikten og jeg ønsker heller ikke at noen slik rolle skal bli “tildelt” meg på grunn av kjeften min.
Intrige betyr renkespill, (rekke av) lure påfunn, knep for å komme en til livs eller for å fremme sin egen fordel. I narratologi er en intrige en komplikasjon eller en forvikling som danner kjernen i handlingen i en roman eller et skuespill og skaper spenning.
Det som kjennetegner et spill eller konkurranse er at det er et system som skaper vinnere og tapere i forhold til et mål. «Målet» for det sosiale spill er høyest mulig sosial kapital. Man kan gi flere mål på sosial kapital. Kort fortalt dreier deg seg om størrelser som status, rangering, makt, ære, oppmerksomhet osv. Transaksjoner som endrer verdien på den sosiale kapital kaller jeg for sosialt resultat. Positive resultater oppgis som sosial gevinst, mens negative resultater betegnes som sosiale kostnader. Individet søker sosial gevinst i den hensikt å øke sin sosiale kapital. Men individets atferd eller andre forhold kan også medføre at individet pådrar seg sosiale kostnader. Begrepet sosial suksess knyttes i denne sammenheng naturlig til de individer som lykkes med å tilegne seg rikelig med sosial kapital.
(Refleksjonsfilosofi.no)
Heter det å henge bjelle på katten? Sette hale på eselet? Jeg undres. Imidlertid spiller det ingen rolle. Poenget er at vi nå skal peke på det som bekymrer folk når det gjelder sosiale media. Jeg snakker om introduksjon av sosiale spill og dyrkelse av konkurransementaliteten. I praksis ender dette alltid med alskens skrik, skrål og “ungdomsskoledrama”. Jeg vet ikke hva disse idiotene ser for seg skal skje. Du vet. Disse som fremhever konkurranseinstinktet som noe man bør satse på som motor og drivkraft i samfunnet. Kanskje de har lallet seg inn i en etisk runkefantasi om edel kappestrid under innflytelse av den olympiske ånd, mens det vi får i praksis er lave knivstikk bakfra så snart man snur ryggen til noen ute i markedet. Så snart man fjerner en regel består alminnelig menneskelig tilpasning i å henfalle til det laveste moralske nivå som det er juridisk mulig å unnslippe med, simpelthen fordi det er kostbart å holde seg med standarder som ikke alle andre – eller ihvertfall flertallet av alle andre – også praktiserer. La oss si for eksempel hvis du bor i kollektiv og du er den eneste som rydder opp etter deg på (det felles) kjøkkenet og baderommet. Dette vil slite på tålmodigheten din ganske raskt.
Jeg har ikke tall på hvor mange relativt etablerte bloggere, medlemmer av diskusjonsforum og så videre, som har gått ut og erklært at de slutter, åpenbart i den ånd at nå er de “varslere”. Kanskje noe sånt som en hver uke i tredve år. De sier fra om et problem samtidig som de fjerner seg fra det. Ta det som du vil. Det som typisk skjer er at folk opparbeider seg kvalme i forhold til “orden og oppførsel” blant skolebarna på internett. Ting er jo fader meg helt ute av kontroll. Den formen for avgangstale vi typisk får er noe som handler om intriger, baksnakkelser, trusler, løgner, manipulasjon — og ellers hele kongerekka av sånn oppførsel som man forventer fra brunstige tenåringer som er på fylla for første gang. Men ikke fra voksne folk. Min personlige hypotese om hva jeg tror inntreffer er at de som “melder seg ut” på denne måten føler skuffelse. De hadde forventet noe annet. Noe bedre. Kort sagt, de er – eller var – naive. De tror at mennesker kommer til å oppføre seg bra når de blir gitt frihet til å gjøre – og si – mer eller mindre hva de vil. Empirisk sett finnes det imidlertid ingen saklige grunner til å tro noe sånt. Jeg kan bare konkludere med at de funksjonelt sett er barn. De vet ingenting om menneskenes historie. Om hva slags skapninger vi er. Jeg vil anbefale de som vurderer tilbaketrekning fra blogg eller andre medier om å ta en titt på det Sigmund Freud skrev om “ubehaget i kulturen” og kanskje også det Jean-Paul Sartre skrev om “frihetens kvalmende realisme”. Det krever jo ikke særlig mye av noen å “tolerere” bare sine egne venner og sånne ting som de liker. Begrepet toleranse blir ikke operativt før man er konfrontert med noe – eller noen – som man misliker, men som ikke desto mindre er “innenfor” i forhold til regelverket. Det er jo ikke forbudt å være en sosialt insensitiv drittsekk som “oppfører seg som et troll” i kommentarfelt og ellers. Det er ikke forbudt å være ondskapsfull og sadistisk overfor andre så lenge man passer på å være indirekte nok til at man senere kan hevde uskyld i alle anklager. Tvert imot, det er litt av en folkesport å “jekke ned folk” som er begeistrede på grunn av noe. Som alle vet er det intet som provoserer miserable typer mer enn å se folk rundt seg som ikke er miserable; de virker glade, frie, interessante, seksuelt attraktive og det ene med det andre, mens man selv bare føler seg mislykket og rådvill. Alt man har er søvnløse netter med rusgifter og hevnfantasier.
Ordet blogging er bare et ord som henger sammen med formatet til publikasjonsmediet. Jeg vil ikke karakterisere meg som en blogger, ihvertfall ingen typisk blogger, jeg er en essayist. Det handler om “selve skriveprosessen” og er ikke vesensforskjellig fra det å hamre ting ut på skrivemaskin og legge det i en stadig voksende bunke av ark, som i grunnen beskriver livsstilen min siden en gang på 70-tallet. Jeg har aldri gjort noen seriøse forsøk på å bli publisert av noe forlag. Jeg har sendt inn manus noen ganger men fått nei takk hver gang, så da bare trekker jeg på skuldrene og konkluderer med at det jeg driver med ikke er kommersielt interessant. Det er heller ikke særlig sosialt interessant, fordi det er vanskelig å “bruke meg til noe” innefor den femi florett-fektekunsten med ord de kaller “drama”. Jeg bruker øks. Fektekunst interesserer meg lite, jeg går for “kort prosess”. Hvorfor skriver jeg? Det blir et spørsmål av den samme kategori som hvorfor jeg spikker figurer av diverse emner som jeg finner i naturen. Eller hvorfor hjemmeinnredningen i huset mitt er så “bohemsk”. Jeg har ikke noe svar som er tilpasset samfunnets gjeldende standarder for hva som er “nyttig”, økonomisk interessant, sosialt fordelaktig og så videre. Jeg bare trives med det. Jeg skjønner jo at det er nerdete, som å samle på frimerker eller drive med “fuglekikking” — men folk må dæven døtte meg få ha særhetene sine i fred, også jeg. Dette er en smal blogg, i den forstand at jeg har typisk bare 50-100 lesere fra dag til dag, hvis man skal tro på det det lokale konkurransemålet postulerer. Det virker omtrent riktig. Det krever jo noe av leseren å jobbe seg gjennom det typiske materialet mitt. Jeg gjør ikke noe for å være “enkel” men jeg gjør ikke noe for å være “vanskelig” heller. Jeg kan forsikre deg om at det ville ikke være noe stort problem å skrive fullstendig ubegripelig abbelgabbel og likevel fremstå som “akademisk” i vendinga, men da ville jeg jo ha “beregnet mitt publikum” og det gjør jeg ikke. Alt jeg skriver er “rett fra levra” som folk sier, uten annet filter enn at jeg prøver å holde meg innenfor konvensjonene for “logisk meningsdannelse”. (Selv om jeg noen ganger bryter dem med vilje.) Dessuten er det knasende kjekt hvis jeg klarer å holde saueflokken noenlunde samlet i forhold til grammatikk og syntaks.
Det kommer til å være mye – alt for mye, som vanlig – snakk om Donald Trump frem mot straffeutmåling i saken hans uti juli, nå som han har blitt kjent skyldig i alle tiltalepunkter – hele 34 -trettifire- av dem – for denne saken med valgfusk, dokumentfalsk og så videre. Det vil sannsynligvis være rimelig hvis han får noe sånt som fem års fengsel, objektivt sett, i forhold til de “veiledninger for straffeutmåling” som gjelder for slike saker i amerikansk rett. I den grad de klarer å bevise noe er de faktisk ganske harde mot “hvitsnippforbrytere” i USA, men det som nesten alltid skjer er at de gjør en avtale på bakrommet – en såkalt “plea deal” – som avslutter saken uten noen publisitet. Sånn sett er dette en uvanlig rettssak først og fremst fordi det er en sak for åpen rett, som handler om korrupsjon innenfor politikken og det private næringsliv, men selvsagt også fordi mannen har jo tross alt avtjent en periode som president. Mer om dette vil sikkert bli sagt i alle år fremover, men mitt syn på saken er at et demokratisk flertall av amerikanerne ønsket seg et internettroll som president, så da ble det slik. Når det gjelder det å spy ut meningsløs garbel i skriftlig form – forsåvidt muntlig også, men temaet i dag er jo “skriving” – er det få som kan måle seg med denne karakteren. Sannsynligvis har han en hel stab med fnisende og hasjrøykende småtroll til å pønske ut de smarte formuleringene fra dag til dag. Eller en trollfarm om du vil. Altså en organisert gruppe som jobber med “trolling” gjennom en eller flere “falske profiler” på nettet. Herregud. Sånn har verden blitt. Det medfører sjelden noen konsekvenser for de som lyver og snyter på nettet. Kanskje har det visse “sosiale kostnader” – slik som det refereres til i sitatet ovenfor – men det kan like gjerne, kanskje enda mer gjerne, medføre en økning av status blant ens egne “følgere” når man er litt vågal i vendinga. Du er så rå asså. Felles for alle mennesker er jo at vi sliter med å “ordfeste” alle de tanker og følelser som gallopperer avgårde med oss som ville hester over alle hauger. Derfor søker vil til kunsten og litteraturen, for å finne “konsepter” vi kan bruke til råd og støtte for våre egne strategier. Hvorfor vi går på pøbben er en litt annen sak, som sjelden går særlig godt sammen med våre mer dypsindige spekulasjoner — men mye av denne ånden er ikke desto mindre hva som preger sosiale media på nett. Folk føler at de “er sammen” om enn riktignok på en virtuell måte, men i prinsippet er det ikke mer kunstig å snakke med noen på nettet enn i telefonen, kanskje bare mindre “direkte personlig” (det virker som om det er alminnelig internasjonal enighet om at det å snakke med noen i telefonen er “neste steg” i en prosess med å bli kjent med folk man har møtt på nett).
Jeg blogger ikke fordi jeg ønsker å “være sammen” med andre som blogger, og delta i diverse resiproke opplegg med dem. Som jeg sa i et tidligere avsnitt så er jeg strengt tatt ikke noen “blogger” i det hele tatt. Jeg skriver for å skrive. Før i livet – jeg er over seksti år gammel nå – var jeg sånn at jeg syntes det var fullkomment naturlig å legge ut på en tre-fire mil lang løpetur i variert terreng. Det er jo perverst, men slik jeg kjenner meg selv vil jeg si det er den samme mentaliteten som underligger skrivingen min. Jeg er imidlertid ikke noen atletisk guru for helse og gymnastikk. Jeg ligner mer på de der typene som samler seg i et hjørne av fengselet for å pumpe jern og konspirere. Faktisk har jeg fra munnen til en ekte mafiaprinsesse fra Philadelphia i USA at jeg er a real thug. Du vet. Sånn som Michael Cohen, eksadvokaten til Donald Trump. Det finnes en form for direkte (og “brutal”) omgangstone som egentlig bare funker blant kriminelle, og heller ikke der alltid like optimalt. Ironisk nok vil jeg si at de fleste kriminelle er mer ærlige som typer – i den forstand at de gir deg ingen “bullshit” (og når de gjør det så vet du at de har en eller annen greie gående mot deg) – enn hva man må regne med å støte på blant “vanlige sivilister” — som har en utpreget tendens til å leve med en livsløgn eller to. Eller illusjoner, om du vil. Du vet. Ting man tror på — som kjennetegnes ved den egenskapen at de ikke er virkelige ting. De er “konklusjoner” som man enten selv har trukket eller som man har fått fra andre, basert i lite annet enn mental gjørpe og friskluft rett fra ræva. Egentlig er det litt forutsigbart at det blir sånn i samfunnet. Løgn, bløff, svindel, utroskap. Vi har jo gått sammen om å gjøre livet enklere for oss alle ved hjelp av visse fellestiltak som skoler, sykehus, infrastruktur og det ene med det andre. Det er ikke meningen at man skal slite for seg selv med diverse problemer som burde vært tilbakelagt på “apestadiet”. Det er meningen at man skal “søke råd og hjelp” hos de dertil etablerte institusjoner i samfunnet, for eksempel lege, psykolog, sosionom og andre som har en sånn type jobb. Det er ikke flaut å “ikke klare seg selv” — det er tvert imot ekstremt usannsynlig at noen andre enn veltrente spesialsoldater og den typen folk vil “klare seg selv” i denne verden uten noen bidrag fra andre i noen form. Jeg vil klare meg ganske bra under ekstreme forhold selv om jeg er gammel og knirkete nå. Jeg vet jo det jeg vet om hva man skal og ikke skal hvis tanken er å “klare seg”, selv om kroppen ikke lenger kan brukes til å slå salto. Jeg er definitivt en sånn type som du har lyst til å ha med deg i krigen, men kanskje i noe mindre grad til et selskap med “dresscode” hvor opplegget er at man skal smile, skåle og lyve. Det kan ende med et forklaringsproblem overfor vertskapet. Hvorfor tok du med deg han der? Jeg er ikke laget for silke og champagne. Jeg er laget for ild og jern, stein og jord. Eller “blodets hvisken og beinpipenes bønn” som Knut Hamsun sa.
ADHD er en tilstand som er kjennetegnet av konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Tilstanden viser seg fra tidlig barnealder og kan vare inn i voksen alder. Forskere er enige om at ADHD skyldes en kombinasjon av flere ulike årsaksfaktorer. Både miljømessige og genetiske forhold spiller inn.
Folk flest vet godt hva Den første verdenskrig var: Et blodig gjørmehelvete som tok livet av en hel generasjon med unge menn. Ingen hadde sett noe sånt før. Jeg mener, folk hadde sett plenty krig, men ikke på den måten. Det vil si massiv ildkraft men ingen bevegelighet. Det kunne gå med hundretusenvis av soldater i løpet av hvert eneste forsøk på “fremrykning” – uansett om det var det røde eller det blå partiet som tok initiativet den dagen – og dem var det mange av. Ferie og fritid – altså når man ikke løp rundt og risikerte livet mellom piggtråd og innkommende artillerigranater – besto i å sitte nedi den gjørmete grøfta med kolera, koldbrann og hittil ukjente psykiatriske syndromer på alle kanter; spille kort og bøtte innpå all den alkohol man kunne få fingrene i på enhver slags fantasifull måte. Ganske trøstesløst, kan du si. Det var mange som aldri kom hjem. Mange millioner av dem. Hvorfor vil generalene helst ha 18-19 år gamle soldater? Fordi de er for små til å ha utviklet selvstendighet i noen meningsfull forstand, men de er store nok til å håndtere voksne våpen.
Granatsjokk ble første gang beskrevet – og forsøksvis sammenfattet til en koherent diagnose – i kjølvannet av Den første verdenskrig. Til å begynne med ble det avvist som feighet. Du vet. Den tilstanden som ofte inntreffer hos folk som ikke har lyst til å dø den dagen. Merkelig det der. Det er akkurat som om folk klamrer seg til livet på irrasjonelt vis selv om de ikke har noe realistisk håp om å overleve. Det snakkes litt om sånne ting på militære rekruttskoler verden over — men ingen stiller opp for å demonstrere hvordan man på tilstrekkelig tappert vis bør ta imot geværkuler med brystkassen. Er det meningen at man bare skal forstå sånt helt naturlig? Jeg føler selv en viss grad av protest ved tanken på at jeg kunne vært en av de som døde på det stedet, på den måten. Herregud. Det foregikk en del “disiplinering” av uskikkelige soldater – de ble anklaget for feighet og drept av sine egne – som jo er nødvendig for å motivere de som ennå ikke er døde til å marsjere i det generalstaben anser å være riktig retning. Per i dag snakker vi om “traumatisk stress” og diverse lidelser som følger i etterkant av ekstreme opplevelser som ikke bearbeides terapeutisk men setter seg som en “kronisk infeksjon” i pasientens psyke.
Etter min mening bør enhver soldat som sendes inn i dødelige kamphandlinger langs en frontlinje regnes som tapt – selv om de ikke dør der og da – for samfunnet, verden, menneskeheten, familien, vennene og ikke minst “for seg selv” — fordi det de er med på kommer for all deres fremtid til å fremmedgjøre dem i forhold til alle de som selv ikke har noen slike erfaringer. Kanskje var det ikke slik på 1700-tallet, men det har definitivt blitt sånn i dag. Det finnes ikke lenger noe sånt som “lokale konflikter”. Alt baller på seg med all muig slags jævelskap som ringer i vannet, i alle retninger, med stadig flere dominobrikker som faller på måter ingen kan forutse; vi bare vet det vil bli vanskelig. Ikke selve krigen, sånt har vi forsåvidt god greie på, det handler jo bare om å drepe og dø, men hvordan livet skal gå videre etterpå. Alle har jo mistet så mye og ingen klarer å glemme noe av det. Hjulet som er laget av hat og hevn krever å få rulle videre. Det spiller liten rolle hva slags “intensjoner” folk stiller med i begynnelsen av livet sitt. Nye motiver vil bli tildelt dem etterhvert som bølgene fra verdensbegivenhetene når frem til også dem. Det eneste “trygge sted” det er meningsfullt å snakke om er et sted som ligger langt unna “det som skjer”. Jeg skal ikke uttale meg på andres vegne, men jeg mistenker at mange fantasier folk har om å “flytte ut på landet” handler om trangen til å legge litt avstand mellom seg selv og “galskapen”. (Færre mennesker betyr imidlertid ikke automatisk mere fred, men det vet de jo ikke ennå.) Selv har jeg vokst opp på landet så jeg “har det i ryggraden” men jeg kan se for meg at alle “de åpne rommene” kan være skremmende for de som er født og oppvokst med alle “veggene” man typisk har i byrom. Dessuten kan stillhet faktisk føles ganske truende.
Menneskelige individer lever sine liv “på kort og lang sikt” – altså innenfor flere ulike tidshorisonter samtidig – hvor man delvis motiveres av “langsiktige planer” og delvis av tilfredsstillelse her og nå. Det er i dagens Norge ikke meningsløst å spørre en tyveåring om hvor de tror at de kommer til å være med livet sitt om fem år, mens det vil være nærmest uhøflig – taktløst – å spørre en ukrainer om det samme. Eller unge mennesker i Gaza. Herregud. For øyeblikket er de sannsynligvis fulltidsengasjert i å holde seg levende som best de kan, men hva slags fremtid kan de se for seg selv om det eventuelt blir “fred igjen”? (Normaltilstanden i Gaza før det pågående felttoget var jo ikke akkurat noen dans på roser heller.) Dette er kanskje psykologisk banalt, men vil ikke folk være mindre tilbøyelige til å gjøre desperate ting – inkludert men ikke avgrenset til terroristaksjoner – hvis de føler at de har en fremtid? Jeg har selv aldri deltatt i skuddvekslinger langs en front i noen krig, men jeg ser for meg at “tiden krymper” for de som er på stedet, slik at alt de kan fokusere på er akkurat her og nå, sine nærmeste omgivelser, venn og fiende i en dødelig farlig situasjon. Det er ukjent om man overlever krigen som sådan. Selv om man klarer seg ut dagen kommer det jo flere dager. Hvor intenst er dette? Selvsagt gjør folk bisarre ting når det er krig. Det er jo en bisarr kontekst å befinne seg i. Man hører mye rart, inkludert at man “bare må tilpasse seg” og følge programmet, men det er vel forsåvidt alminnelig anerkjent at ingen skal behøve å følge et sykt program. Tvert imot. I henhold til internasjonale konvensjoner om “krigens lover” og det ene med det andre er man forpliktet til å nekte å etterkomme kriminelle ordre, hvilket er en regel av tvilsom verdi og enda mer tvilsom håndhevbarhet, fordi hva gjør man hvis valget står mellom å henrette krigsfanger i henhold til – kriminell – ordre eller bli drept av sine egne offiserer for ordrenekt? Dette er ikke noe utenkelig scenario – ikke engang blant norske militærstyrken – hvis “den rette gærningen” havner under hardt press i “de rette omstendighetene”. Folk klikker. Alle vet dette. Det er heller ikke alltid de man tror som det går verst for, og omvendt.
Krisen i psykiatrien ser ut til å ha blitt et evig tema i seg selv, på linje med Ødipuskomplekset eller “Heltens reise”, men hva betyr det? Jeg kan ikke huske at noen snakket om ADHD i løpet av mine egne skoledager, som sammenfaller med det beryktede 70-tallet. Alt vi hadde var “barn med tilpasningsvansker” og diverse velmente spesialklasser som i hovedsak virket mot sin hensikt. Det var jo ikke alle det ble folk av. Det var ikke engang alle som overlevde. Det er aldri enkelt å si hva som er hva når folk tar livet av seg, men jeg har en følelse av at visse individer jeg har kjent som endte slik ville ha klart seg bedre hvis de hadde blitt behandlet bedre. Kanskje jeg tar feil. Kanskje ikke. Spiller det noen rolle? De døde er døde. De levende lever videre. Noen blir klokere mens andre blir bare enda mer fette fanatisk innbitte “fordi de har rett” og så videre. Hvor lenge varer et øyeblikk? Nei, seriøst. Det er et alvorlig ment spørsmål. Hvor mye tid føler vi at vi har å bruke på hver ny ting som dukker opp i synsfeltet før det virker naturlig å flytte blikket? Jeg snakker selvsagt om det berømte oppmerksomhetsrommet nå. Det lille spennet av tid som reklameagentene føler at de har på å nå frem med busdkapet sitt. De kan neppe gjøre regning med særlig mange sekunder før de må være ferdige med å plassere viruset sitt i underbevisstheten din. Inntrykkene står jo i kø i våre dager. Det er så mange som skal ytre seg om så mangt. For å beholde hodet noenlunde i vater må man rett og slett sjalte bort mye av det. Du vet. Avskrive det som uvesentlig bakgrunnsstøy, mens man holder fokus på det man har å gjøre i sitt eget liv den dagen. Helt til slutt: Dette med femten minutter lange popsanger er selvsagt en vits som spiller på “oppmerksomhetsspennet” hos radiolyttere. En popsang skal være tre minutter lang, gi og ta litt. Ellers mister folk interessen og søker seg til en annen radiostasjon før man har hatt tid til å lese opp budskapet fra de som betaler for denne tjenesten. Reklame finnes overalt i vår tid. Alle har noe de ønsker å selge, om så bare “seg selv”. Midt på 60-tallet oppstod den såkalte psykedeliske musikken. Det var meningen at den skulle ha en “bevissthetsutvidende” effekt på sitt publikum, men ble ofte – uten saklig grunn – anklaget for å væte “narkomusikk”. For eksempel et band som Pink Floyd slet med slike anklager i all sin tid, uansett hvor mye de selv faktisk var treningsnarkomane sunnhetsapostler på privaten. Uansett, utover 70-tallet forvandlet dette seg til “progressiv rock” hvorav en spesifikk undergruppe var såkalt Krautrock. (Det er et tysk substantiv så man antar det skal ha stor forbokstav.) De satset på lange og monotone – “dronende” – lydlandskap som var designet for å bringe lytteren til en trancelignende tilstand av eufori. Sånt funker dårlig på radioen, kan du skjønne.
Blant de som har litt samme grafiske stil som mayaene kan tegneseriekunstneren Christopher Nielsen sannsynligvis fortelle flere historier som er relevante for mitt eget liv enn selv den mest velinformerte mayasjaman fra tusen år siden. Jeg mener, jeg kjenner jo Christopher. Ikke sånn at vi omgås, eller engang “vanker i de samme kretsene”, men nok til at vi ville hilst og småpratet litt hvis vi møttes tilfeldig ute på reise eller noe. Om den grafiske stilen til Christopher Nielsen er det å si at den har vært den samme så lenge jeg husker. Mer enn førti år. Jeg har vært en fan hele veien. Hvem pokker var det som bestemte at tegneseriekunst må være naturalistisk, eller “anatomisk korrekt”? Det gir ikke engang noen mening. Christophers arbeider er jo “vitsetegninger i bevegelse” hvor alt er surrealistisk, burlesk og overdrevet, men samtidig er det bra historiefortelling — og der stanser forsåvidt diskusjonen. Er han “flink til å tegne”? Det er uklart hva de prøver å måle. Spørsmålet er vel heller om han oppnår det han ønsker med stilen sin. Får han frem historiene på en effektiv måte?
Det var ikke mye igjen av “mayariket” da spanjolene kom seilende rundt år 1500 for å sparke igang det som lenge het “den nye verden”. Vi kaller det mayariket mest av konvensjon, for det var jo strengt tatt aldri noe “rike”, bare en kulturkrets av innbyrdes krigførende bystater som hadde felles språk og livsstil — og opplegget deres varte i over tre tusen år, hvis vi tidfester år 1500 som slutten på mayariket. Da spanjolene kom var Chichen Itza – lengst nordøst på Yucatanhalvøya – ledende blant det som var igjen av mayaene. Interessant nok bærer denne siste av “de store mayabyene” sterkt preg av arkitektoniske detaljer fra Teotihuacan i Mexico Valley – langt langt borte fra Yucatan – som ved det tidspunktet da Chichen Itza møtte de spanske conquistadores og gikk under hadde vært død og begravet i tusen år, så hvor kom denne “innflytelsen” fra? I motsatt ende vet vi fra utgravninger av Teotihuacan at de hadde et egen “mayakvarter” i denne, hva skal man si, det var jo en av verdens største byer på den tiden, så la oss karakterisere det som verdensmetropolen. “Stedet der menn blir til guder” er hvordan Teotihuacan ble beskrevet både i sin samtid og senere. Hva betyr dette? Det spørs hva man mener med ordet guder.
Historiefaget er definitivt et fag – i likhet med psykologi – som kan utøves mer eller mindre forsvarlig i henhold til standarder og konvensjoner, men det er ikke vitenskap. Historie handler om mennesker og deres påfunn, som i essens og natur er et uvitenskapelig materiale. La oss si journalisme på lang avstand. Alt koker ned til “presentasjon” av det utvalg man foretar fra den materielle helheten. Faghistorie befinner seg på ingen måte så langt borte fra litterær historiefortelling som kanskje ville vært bekvemt. Bevisst eller ubevisst vil folk typisk utvikle et sett med “favoritter” blant alle mulige idèer om hva som kan ha foregått på et arkeologisk utgravningssted. Du vet. Den historien som de tror på. Ikke nødvendigvis den sanne historien, men så lenge de historiene folk komponerer ikke strider mot sakens kjente faktapunkter kan ingen si at ting ikke kunne ha skjedd på denne måten. Ting kan bety det ene. Ting kan bety det andre. Dette er problemet med ting. Mayariket ble helt glemt mellom kverkingen av de siste blant dem på begynnelsen av 1500-tallet og frem til midten av 1800-tallet, da de første eventyrerne begynte å hakke seg vei inn i jungelen i Guatemala på jakt etter “glemte sivilisasjoner”. Tikal, Copan, Uxmal, Palenque. De fant by etter by inni det grønne villnisset, blant skrikende, kaklende dyr og alskens giftige kryp i ankelhøyde. Bildet som hadde dannet seg av en høykultur som forsvant lenge før europèerne kom til Amerika var allerede imponerende nok, men så begynte de å undersøke mayaregionen med LIDAR i 2015. Du vet. Light imaging, detection and ranging. En oppdatering av RADAR. Radio detection and ranging. Poenget med denne teknologien er at den “leser grunnforholdene” som om det ikke fantes noen vegetasjon på stedet. Man får en “profil” av bakkeoverflaten.
Man ser jo umiddelbart hva som er naturlige konturer i et landskap og hva som er “menneskeskapte strukturer”, ihvertfall hvis man vet hva man skal se etter. Det finnes jo for eksempel ingen rette linjer i naturen. Ikke på denne måten. Det sies om arkeologer at hvis de finner tre stein som står på rekke så blir de helt spinnville og kaller det en mur. Jeg tror de prøver å beskrive mer den følelsen man får når man ligger på kne i grøfta og skraper med en murerskje enn de analytiske konklusjonene i etterkant, men noen ganger er det overveldende åpenbart at det man observerer er en mur, ferdig snakket. Midt uti jungelen. Så langt vekk fra alt og alle at det tar uker til fots å kjempe seg vei inn til stedet. Blant de eldste – og største – mayabyene er fire tusen år gamle El Mirador. Jeg er litt usikker. Mirador betyr “seer” på spansk, men det betyr sannsynligvis også “utsiktspunkt” for man ser det overalt på spanske kart. Det er uansett der på stedet at man finner verdens største pyramide, målt i kubikkmeter. Den er ikke den høyeste, men den er den tykkeste. Herregud. Hva er det de har holdt på med uti der? Det skal jo litt til for å planlegge, organisere, iverksette og administrere sånne arbeidsmengder. Millioner på millioner av “mannskapstimer” under strikt planmessig organisering er hva vi ser på i praksis. Har du noensinne prøvd å organisere et arbeidslag? Det er lettere å tenke det enn å gjøre det. Og det er ikke engang lett å tenke at man skal bygge det som den gangen var med i eliteserien om å være verdens mest stormannsgale prosjekt. Det er jo ikke akkurat småpoteter dette her. For noen uker siden skrev jeg om Silbury Hill i Wiltshire i England. Ingen vet hva poenget var med å bygge hva som essensielt sett bare er en gigantisk sukkertopp av jord og kalkstein, men det virker kanskje rimelig å tenke at det var en “eiendomsmarkør” som var designet nettopp for å være det største og mest imponerende objektet synlig i mils omkrets, som forresten er en tøff konkurranse i akkurat det nabolaget. Du vet. Stonehenge, Avebury og det ene med det andre.
Bygninger som maktdemonstrasjoner – eventuelt vulgær fremsyning av kjøpekraft – er et universelt konsept. Vi finner det for fire tusen år siden, vi finner det i dag. For tiden ligger det en villa ute til salgs, kalt La Gratitud – “takknemligheten” – for bare 400 millioner kroner, selvsagt i Marbella i Spania. The Golden Mile kalles strøket hvor noen av verdens rikeste mennesker bebor “menneskeskapte konstruksjoner” med et nivå av luksus og komfort såkalt vanlige mennesker ikke engang kan fantasere om. Man tror det ikke før man ser det. Jeg har ikke lyst til å kalle denne greia for et hus, selv om det sikkert er et teknisk korrekt navn på det. Jeg ville ikke likt å bo der. Det kunne vært interessant å snoke litt rundt og se på ting, men ikke faen om jeg ville bodd på et sånt sted. Hvis noen hadde gitt meg det gratis ville jeg straks ha solgt det for hva som enn brakte “raske cash” – sannsynligvis godt under prisforlangende slik det ligger ute nå – og brukt dem til å kjøpe noe som er mer “menneskelig” i målene sine. Ikke fordi jeg er en hund etter “det koselige” men jeg vil jo ikke ha det creepy heller — og det stedet man kan se i linken ovenfor er fader-rullan-dødsralle meg direkte avskyelig. Hva var det de gikk for? Norsk høyfjellshotell med en retroautentisk smak av 70-tallet? Man trenger mye gin & tonic for å “slappe av og være naturlig” på et så krampaktig unaturlig sted. Eventuelt piller. Folk forteller meg at man får piller for – eller mot – det meste nå for tiden, inkludert en manglende følelse av mening i tilværelsen. Kanskje begge deler, for å være på den sikre side. Alkohol og piller. Tar hånd om det meste. Til og med et stygt hus.
Statistisk signifikans er et begrep som brukes for å beskrive sannsynligheten for at noe er et resultat av tilfeldigheter. Et resultat av en statistisk analyse betegnes som statistisk signifikant dersom det er lite sannsynlig at resultatet har oppstått tilfeldig. Begrepet signifikans i statistisk sammenheng betegner ikke nødvendigvis at noe er viktig, slik det ofte kan i andre sammenhenger. Det betegner kun at noe sannsynligvis ikke er tilfeldig.
Hvordan ville en normalt intelligent person gå frem for å si noe om temperaturene i Oslo i løpet av april måned? Først ville man selvsagi gjøre et arbeid for å sikre alle empiriske data, som i dette tilfelle er de offisielle temperaturmålingene gjennom perioden. Deretter kan man plotte dem inn på en kurve som man tegner opp — og ut ifra alt vi erfaringsmessig vet om april måned kan vi regne med å observere noe opp og ned mellom dagene, men i det store og hele en jevn stigning mot det varmere over hele måleperioden. Siste dag av mars er nesten alltid kaldere enn første dag av mai. Alle vet dette. Det er det normale. Likevel kan det hende at noe annet inntreffer et år uten at dette er “sensasjonelt”. Gufne maidager er et velkjent fenomen og mars måned er notorisk uberegnelig i begge retninger med temperaturene sine.
Hvis vi derimot observerte en flat temperaturkurve for april måned i Oslo – la oss si jevnt minus fem, døgnet gjennom, hele måneden – ville nesten alle tenkt at dette var et bemerkelsesverdig fenomen — men er det tilfeldig? Uttrykket “alt har en årsak” er ikke egentlig hjelpsomt på noen måte. Det går bare rundt og rundt. Det er bedre å si at alt har en kontekst — hvor utsagnet “alt henger sammen med alt” kan sies å danne en ontologisk yttergrense for hva det går an å si om saken. Etter at man har uttalt seg om “alt” burde det jo ikke gjenstå noe mer å si, burde det vel? Spredningen mellom høyeste og laveste temperatur som noensinne er målt dag for dag i løpet av april måned i Oslo utgjør det teoretiske standardavviket innenfor denne sannsynlighetsmodellen – hvor “statistisk middelverdi” danner en slags topp i landskapet, det vi kaller Gausskurven, eller “klokkekurven” – mens de faktiske målingene fra i år utgjør det empiriske grunnlaget for det argumentet vi prøver å komme frem til.
Hvis man plutselig begynner å måle verdier som forskyver Gausskurvens historiske sukkertopp opp eller ned er selvsagt det første man må anta at det er noe galt med tallene; det vil si selve måleutstyret, eventuelt med avlesningsprosedyren. “Menneskelig feil” er alltid det mest sannsynlige når noe uheldig – eller på andre måter usannsynlig – skjer på et sted hvor mennesker er involvert. Derfor sjekker vi alltid den muligheten ut av saken før vi begynner å se etter alternative fortolkningsmodeller. I utgangspunktet skal det ikke gå an at det er minus fem hver dag, hele døgnet, gjennom hele april måned i Oslo. Men hvis det er dette målingene viser og det ellers føles omtrent korrekt i forhold til hvordan folk typisk opplever denne temperaturen så må det jo være slik. Folk ville snakket om dette. Hva er det som skjer? Hvorfor opplever vi flat temperatur? Dette var sært. Handler det om klimaendringer? Det ville sikkert vært litt uro rundt saken, pluss noen ekstreme dommedagspredikanter her og der – nyhetsmedia elsker dem jo – men på den annen side er ikke minus fem så galt for april måned. Det er en grei nok temperatur. Den ligger godt innenfor det teoretiske standardavviket. Det er ikke den beste temperaturen man kunne hatt om våren men den oppleves ikke som unaturlig heller. Så lenge kulda “sprekker” til slutt sånn at grønnsværet trenger gjennom og skaper sommer kan vi alltids leve med en kald vår. Det skal ikke stå på det.
Sjangermessig sett er det vel science fiction når man tukler med vitenskapsdata og bruker dette som grunnlag for en oppdiktet historie om menneskelige reaksjoner og relasjoner. Rent konkret tenker jeg at “flat temperaturkurve gjennom hele april i Oslo” er et lavintensivt anslag til et typisk katastrofescenario som dramatisk bærekraft for en diskusjon om klimatematikk. Noen ville helt garantert gått bananas på grunn av en sånn hendelse, som er “statistisk usannsynlig” men likevel godt innenfor normalområdet for apriltemperaturer. I forbindelse med en kirurgisk prosedyre befant jeg meg på Ullevål Sykehus i januar måned av året 2020. Ting var fortsatt normale, men som alle husker ble det medisinsk unntakstilstand to måneder senere. Perverst nok hadde jeg tatt med meg Pesten av Albert Camus som lesestoff. Jeg sier ikke mer om hvordan akkurat det føltes litt senere, poenget er uansett bare at Pesten er ikke noen “spenningsfortelling” men et “relasjonsdrama” av den typen som egner seg godt som teaterforestilling. Jeg ser for meg den imaginære boken Flatekunst som modellert etter Pesten. (Selve ordet “flatekunst” er et nedsettende uttrykk skulptører – som jo “jobber i mange dimensjoner” – bruker om typiske arbeider utført av kunstmalere.) Selve argumentet handler om at klimaproblemer eksisterer i dimensjoner som ikke er økonomisk målbare. Det er for eksempel meningsløst å spørre om det er mer lønnsomt å bruke jordbruksarealer til å dyrke mat eller om man kunne tatt ut en bedre fortjeneste gjennom å utvikle dem til industriområder. At vi behøver så og så myer matproduksjon for å fø befolkningen er en “grunnforutsetning for liv” som befinner seg hinsides enhver saklig diskusjon om annet enn “hvordan”. Hva må vi gjøre for å sikre et produktivt landbruk?
Han som alltid antar at han tar feil vil alltid ha rett. Dette er et “kunnskapens paradoks” som jeg har snekra sjæl, rett her ute på det jeg kaller det psykiatriske bakrommet. Problemet med kunnskap er at uansett hvor eksakt, omfattende eller sann den måtte være, så ligger selve sannhetens øyeblikk alltid et annet sted. Kunnskap er et “bilde av verden”. Selve verden er imidlertid et domène hvor hver handling teller mer enn tusen ord og vel så det. Jeg mener ikke å si at kunnskapen er verdiløs, bare noe sånt som at ingenting du vet om fysikk og spalting av atomer vil være deg til stor hjelp overfor en fyr med springkniv. Kanskje er desperadoen lik en kobra som fjetres av fløytespillet til slangetemmeren, sånn at han bare blir stående der rådvill mens du legger ut om Richard Feynmans matematiske modeller for kvantesprang og det ene med det andre, men kanskje han også lar seg trigge av “intellektuell vissvass” sånn at han bare blir mer aggressiv. Hvem vet. Det er ikke all kunnskap man behøver, for å si det sånn, men noe behøver man. Livet blir enklere hvis man har normalt god greie på ting. Først og fremst at man “kjenner sine begrensninger” vil jeg kanskje påstå. Viktig eller uviktig? Hvem vet. Folk må fatte sine egne livsvalg, men selv velger jeg å til enhver tid tenke at hvis man bare bremser hele verden og gjør opp alle regnskap, så er jeg teknisk sett ikke stort mer enn en evneveik fjott som ikke duger til noe. En litt absurd form for “luksusape” som tror at livet handler om pynt og moro, mens det å søke hjelp betyr at man må bestille time hos den emosjonelle støttekontakten. Du vet. Postmoderne dyr. De er ikke som dyra var før i tiden. For det første er det jo nesten ingen igjen av dem. Mange mennesker. Man ser dem overalt. Men få dyr — i betydningen egentlige dyr, eller profesjonelle skapninger om du vil, som opererer for egen regning og risiko innenfor rammene av en virkelighet vi verken kan eller vil forstå. Alt vi har er “kosedyr” som er avlet frem i Doktor Mabuses alkymistiske laboratorium for styrt avl av groteske udyr som ikke ville kunne overleve uten vår “omsorg”. Derfor elsker vi dem så høyt. Fordi de trenger oss jo.
Man stiller altså opp – som en epistemologisk grunnforutsetning – at man alltid kommer til å ta feil om alt man vurderer, studerer, tenker og hypotetiserer. Det er uunngåelig. Spørsmålet er ikke om man tar feil, men på hvilke måter. Hva man føler er forsåvidt rettfrem nok, i den forstand at man vet det. Det kan ha noe å si for saken, men sannsynligvis ikke. Følelser er våre indre ekko etter en mer enn to millioner år lang utviklingshistorie som art. De er svært relevante som overlevelsesverktøy for individet. Det er jo en jungel der ute. Imidlertid utgjør de nesten utelukkende bare “støy” når vi skal forholde oss til saklig informasjon. Fakta befinner seg jo innenfor et annet eksistensielt domène enn våre følelser om hva enn det er som foregår der ute. Jeg vil si det er avgjørende viktig å først og fremst lytte til følelsene sine når man tar avgjørelser i forhold til kjærlighet, karrière og andre “viktige private livsforhold” — men det er det siste man bør lytte til når man prøver å forstå hvordan gravitasjonskraften virker. Eller hvorfor temperaturer kan holde seg svært jevne i mange dager i strekk. Det er for eksempel ikke utenkelig, bare uvanlig, med et jævlig seiglivet lavtrykk over Nord-Atlanteren. Som så mange andre “finsmakere” innenfor sjangeren liker jeg horror best når den holder seg innenfor det naturlige, om ikke det normale. At det liksom bare henger noe uhyggelig der. Man kan føle det ganske tydelig men man får ikke helt tak i det med sansene, og det er ihvertfall dødfødt å prøve og forklare det for noen andre. For eksempel er filmregissøren David Lynch en mester i dette faget. Du vet. Det er definitivt “noe” der, men faen vet hva det er. Selv merker man bare at hårene stritter i nakken. Du kjenner følelsen. Den er opplagt nyttig for snikjaktende hurtigsprintere som opererer under farlige forhold, men for de fleste moderne omstendigheter er det omtrent like nyttig som å ha hale, det å kunne “merke faren før den manifesterer seg”. Man skvetter liksom til, men så slapper man av igjen etter å ha studert omgivelsene og konkludert med at “det var ikke noe likevel”. Faren over, returner til det normale. Hva var det jeg holdt på med?
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjennetegnes av stort behov for oppmerksomhet og beundring, overdreven oppfatning av egen betydning, arroganse, utnyttelse av andre og lite empati.
Som relevant eksempel på min egen bisarre sans for humor kommer det å le av konvensjonskollisjonen rundt egennavnet Narcissus og den diagnostiske kategorien “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som nevnes ovenfor. Gammel norsk konvensjon er å skrive navnet til selve typen som Narkissos, på grunn av gjeldende standarder for oversettelse fra gresk til norsk, mens vi – i likhet med de fleste andre – uttaler bokstaven C som S når den står foran vokalene I og E, men K når den står foran vokalene O og A, slik at det blir som det blir. Jeg foretrekker selv å skrive både Narcissus og narcissisme for å ikke havne i den semantiske kålåkeren alt for ofte. Som du ser ligger det en tanke eller to bak greia. Spørsmålet her er uansett om det er narcissistisk å skrive “en nettbasert logg” – weblogg, eller blogg – om seg selv og begivenheter i sitt eget liv. Nesten som en offentlig tilgjengelig form for elektronisk dagbok. Fra nettets oldtid husker jeg at folk opprettet “hjemmesider” hos GeoCities og andre lignende tiltak, en mulighet som forsåvidt eksisterer den dag i dag – om enn med noen tilpasninger og modifikasjoner i tråd med oppdatert teknologi – som dekket et underkommunisert sosialt behov for virtuell omgang med “nettvenner”. Som alle vet ble imidlertid denne saken ordnet en gang for alle i og med lanseringen av de store plattformene for “sosiale nettverk”. Derfor er alt såre vel og “kom mai du skjønne milde” med grønne skoger hele veien hjem. Ihvertfall i forhold til de andre problemene vi står overfor. Du vet. Kunstig intelligens i menneskenaturens tjeneste. Hva kan gå galt?
Selv oppfatter jeg konseptet intelligens som ensbetydende med hjernekraft. Altså evnen til å behandle flere data på en kvikkere måte. De med høy IQ vil typisk være “raskere” enn gjennomsnittet, men ikke nødvendigvis “smartere” i forhold til å oppnå et korrekt resultat. Det man typisk observerer når intelligente mennesker driter på draget er at opplegget er genialt dumt. De har virkelig klart å overvinne fornuftens tynne stemme ved hver eneste korsvei, så langt man kan observere begivenhetene i etterkant. Imponerende, forsåvidt, men ikke smart. Det man kaller alminnelig folkevett – eller “street smart” på amerikansk – handler om noe annet enn evnen til hurtigproduksjon av luftslott. Man skal typisk kunne observere en serie med “smarte valg” over tid før man anerkjenner noen som en “smart person”. Det er ikke nok at de vet alt i hele verden og kan spille blindsjakk mot tyve motstandere samtidig som de regner ut pi med tusen desimaler. Mentale sirkuskunster og alskens “abnormale evner” gjør deg ikke smart i livet noe mer enn akrobatisk kroppskontroll gjør deg til en bedre snekker. Men alt dette er forsåvidt konvensjonell visdom som alle har hørt tusen ganger før. Du vet. Fabelen om haren og skilpadden. Den typen ting. Overalt i hele verden sier folk det samme. De eldste skriftene vi har berører tematikken. Selvsagt er det bra hvis man er sterk, vakker, klok og så videre, men dette er ikke avgjørende for noe annet enn at man vil oppleve en viss fordelaktig forskjellsbehandling i den sosiale sommerfuglenga idet ting man allerede har fått gratis fortsetter å virke på en “gratismagisk” måte. Faktisk til en slik grad at de som har levd med privilegier hele livet – uansett hva de individuelle detaljene måtte bestå av – ofte oppfatter dette som “noe naturlig”. Sånn er den normale verden, for alt de vet. De vakre er vant til å bli behandlet som vakre. De rike er vant til å bli behandlet som rike. Noe annet er enten komisk eller provoserende, kanskje begge deler.
Slik jeg ser det har alle en liten narcissist i seg. Vi er både selvopptatte og forfengelige, men det er sjelden folk har det selvnytende draget som kreves før det teller som “personlighetsforstyrrelse”. De fleste klarer å moderere seg uten at noen behøver å forklare dem verken hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det. De bare gjør det. Sosiale instinkter viser seg allerede på spebarnstadiet. “Normal anstendighet” er ikke noe fremmed konsept for folk flest. De vil kanskje oppleve problemer med å formulere eksakt hva det handler om, men de har ikke noe problem med å praktisere greia. Det kommer jo naturlig. For et menneske skal det ikke være vanskelig å “være et menneske” uten at noen slags forklaringer er involvert i saken. “Gjensidig sympati mellom artsfrender” er eldre enn språket. Riktignok skjer det ofte at dyr er “territoriale” i atferden sin – det virker rimelig å si at mennesket også er slik – men nesten ingen har kannibalisme som en del av sitt naturlige repertoar av saklige atferdsalternativer. Man jakter ikke på sine egne artsfrender, liksom. Det er bra nok hvis man får ha området sitt i fred. Naturen er kanskje grusom men den er jo ikke helt fette psykopatisk heller. “Instrumentalfornuft” er en slags form for iskald rasjonalitet som ikke lar seg affektere av distraksjoner i følelseslivet – man kan tenke seg en svært intelligent person som ikke har noen følelser – og dette er perverst nok et slags åndelig ideal for mange. De plages jo av følelsenes seige sirup når de skal vinne gjennomslag for prosjektene sine. De søker å etablere klarhet på et helt nytt nivå av menneskelig oversikt og administrativ kontroll. Et slags byråkratisk svart hull, om du vil, eller altså en “singularitet” som spiller seg ut i form av en hensikt som spiser seg selv. Samfunnet er jo til for å tjene menneskene, ikke omvendt. For eksempel var Adolf Hitlers mest fundamentale tanke at nasjonen er en livsform i seg selv, som individet plikter å tjene med alt hva de har og alt hva de er. Selvsagt en selvinnlysende selvmotsigelse — ikke sant? Man behøver ikke være matematiker for å se at hvis alle tjener samfunnet så tjener ikke samfunnet noen. Likevektsforskyvning er en kroppslig følelse man naturlig plukker opp gjennom oppveksten. Hvor mye lek og spill handler om balanse og “romfølelse”? Alt dette springer ut av en naturlig trang til å bevege seg og utforske omgivelsene, samhandle med andre og “erfare livet”. I den grad menneskelige individer har “realistisk sans” så kommer den fra denne siden av livet. Det er ingen intellektuell øvelse å danne seg “god verdensforståelse”. Det handler om å finne en eksistensiell likevektstilstand.
Mange synes sikkert at jeg skriver mye. Kanskje for mye. Objektivt sett er dette kanskje sant, slik som objektive sannheter defineres, som i dette tilfelle består av å telle ord, men det oppleves ikke slik for meg selv. Hvordan skal jeg ellers skrive? Det er jo åpenbart at hvis jeg ikke skriver “som meg selv” så befinner jeg meg kreativt sett uti kålåkeren. Mange ord er greia mi. Hvem som helst kan bla seg bakover gjennom en ganske betydelig katalog gjennom to år og selv se at det har vært “samme greia” hele veien. Du vet. Bla bla ukeblad. Velkommen til den nye underholdningsindustrien. Vi er på nett. Vi er ikke alene. I kulissene sitter kunstige intelligenser som på kortere tid kan generere flere ord og i det hele tatt “mere språk” enn noe menneske — men hvorfor gjør de dette? Jeg vil referere til det gamle konseptet pissprat. Du vet. Når man må “få det ut” slik at man skal føle seg lettere og mindre “pisstrengt”. Jeg har lyst til å si noe men jeg vet ikke hva jeg skal si. Da er det kjekt å ha en Automatisk Generator Av Pissprat. En AGAP om du vil. Altså en kunstig intelligens av typen “stor språkmodell” som kan hoste opp nesten hva som helst av meningsløs men innsmigrende svada på få minutter. Jeg har sett noen tekster. Jeg er ikke imponert. En AGAP har jo strengt tatt ikke noe motiv – verken forståelig eller uforståelig – med det den gjør. Den har bare et brukergrensesnitt med visse applikasjoner som både instruerer og begrenser apparatets nytteverdi. En gravemaskin er for eksempel designet for at vi skal kunne gjøre mye graving på kort tid, sammenlignet med selv hvor mange “menn med spader” som helst — men den har ingen “egenvilje” i forhold til hvor den skal grave, eller engang hvorfor den graver. På samme vis er en “stor språkmodell” designet for å sette sammen sekvenser av ord som er “grammatikalsk korrekte” men det kommer ikke fra noen egenvilje som starter med konseptet “mening” før språksekvensene dannes.
Ved dette tidspunkt driver jeg fortsatt med “slanking” — men på min egen måte. Jeg regnet meg frem til at det mest praktiske var å bare ikke spise. Eller rettere sagt, ikke spise mer enn at det som er nødvendig for at det normale stoffskiftet ikke skal bli skremt av den plutselige endringen i næringsopptak. Ting var verst til å begynne med. Jeg har blitt vant til greia nå. Men jeg må si det er interessant hva slags verdensbegivenhet det har blitt å ta seg et knekkebrød. Bedre enn sex. Vel, det blir som å sammenligne fryseboks og tamburin. Bare visse musikere – eller kanskje de er torpedoer – i Oslos undergrunns-gartnermiljøer ser noen umiddelbar likhet der. Men selv jeg spiller tromme på klesskapet og bajas i bakhagen under slike tider. Det er litt stressende å være sulten. Jeg har gjort sånt før men det er lenge siden nå. Du vet. Det de kaller å “deffe” — altså å bråslanke bort kroppsfettet (og mye vann) for å gå ned i vekt foran en måling. Denne gangen jogger jeg ikke mange mil med søppelsekker rundt kroppen “for å svette det ut”, men det er omtrent så mye nåde som jeg tillater meg inntil videre. Jeg har ikke vekt så jeg aner ikke noe om de detaljene, men jeg observerer at jeg må stramme beltet mer enn før. Men det som virkelig teller er en følelse av “letthet” som er i ferd med å komme tilbake. Hvordan man erfarer det å gå i trapper. Den typen ting. Jeg er jo en gammel og delvis ødelagt mann nå, men “før i tiden” var jeg en akrobatisk jævel med latterlig god kroppskontroll. Men så kom “den evige hvile” som jeg har begynt å kalle pandemiperioden. Herregud. Que una vida. For et liv. Men jeg kom meg i det minste uskadd – på alle vis – gjennom en tid da alt handlet mer om å være hjemme og lage mat enn å flakse rundt i skogen og synge kråkesanger. God mat er godt men man blir feit av det. Sånn opplever jeg mekanikken i dette spørsmålet. De fleste mennesker i vår del av verden overspiser. De er matvrak, men man har ikke lov til å si det. Folk kan jo bli lei seg. Imidlertid tror jeg folk også er mer robuste enn man typisk gir dem kreditt for. “Ultraprosessert mat” er en minst like alvorlig samfunnsgift som nikotin og sukker. Mye er gjort hvis man klarer å kutte bort denne delen av næringsopptaket. Få ned den relative mengden av rødt kjøtt og hvitt mel. Erstatte det med fisk og ris. Sånne ting. Jeg har ikke noe med å fortelle andre hva de skal og ikke skal gjøre, men jeg kan jo rapportere for “et åpent publikum” hva jeg selv gjør. Etter min mening er fedmeproblemer den samme typen samfunnsproblem som avhengighet av rusgifter, først og fremst fordi helse er det operative begrepet i bildet, selv om mange er opptatt av “skjønnhet” og tanken om å bare kunne sprade nesten naken rundt på stranda uten skam.
Populisme (fra latin populus, «folk») er en «ideologi, strategi eller kommunikasjonsform» som beskriver et motsetningsforhold mellom eliter og folket. Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «sunn fornuft» hos «folk flest».
Elvis Aaron Presley (1935-1977) døde omtrent samtidig med at jeg begynte i niende klasse på ungdomsskolen. Hvilken detalj det eksakt var som teknisk sett direkte forårsaket dødsfallet er mindre viktig enn helhetsbildet av en dypt usunn og ulykkelig person som døde på et etter måten lite glamorøst vis. Vi behøver ikke gå i detaljer. Elvis var ved dødstidspunktet en sykelig overvektig pillemisbruker som satt fanget i sitt “gylne fengsel” av pararealistisk popularitet. Det var ikke overraskende at han døde. Han så jo ikke frisk ut. Historien om Elvis er spesiell bare på grunn av kulten som eksisterer rundt hans manifestasjon som artist; hvor han åpenbart må ha berørt et stort antall mennesker på en måte som jeg ikke forstår. Jeg mener, jeg anerkjenner det objektive faktum at Elvis hadde bra stemme og en scenekarisma av sjeldent merke, men jeg er skeptisk til gudestatusen. Jeg ser det bare ikke. Alt jeg ser er en redd og ensom mann.
Projeksjon er ganske mektige greier. Det kunne kanskje vært et passende emne for en masteroppgave i sosiologi eller noe, å kartlegge hvor mange “folkelige ordtak” som egentlig berører denne psykologiske mekanismen. Hver gang du peker på noen peker tre fingre tilbake på deg selv, som min egen bestemor pleide å si. “Enhver anklage er også en ubevisst tilståelse” som mange sier – på engelsk – men jeg har ikke funnet ut hvem sitatet stammer fra. Det lyder som Nietzsche eller Carl Jung, ihvertfall definitivt en av tyskerne. Alle bør selvsagt lese seg gjennom den tyske kausalrekken, så å si: Kant > Hegel > Schopenhauer > Nietzsche er en sekvens som starter ett sted og slutter et helt annet sted, hvor den gjennomgående ledetråd er fornuften, enten i sin “sunne” form eller som noe annet. Imidlertid tviler jeg på om folk gidder å lese noe som helst i våre “skjermorienterte” dager – av sånt som er trykket på papir da, vel å merke, man leser jo forsåvidt hele tiden på nett – fordi dette virker ikke lenger som den “mest evolusjonært rasjonelle” måten å lete seg frem til informasjon. Alle begynner alle søk etter alle ting de lurer på nå i våre dager ved å først google det, uansett om de eventuelt senere havner i et støvete dokumentarkiv eller på jakt etter intervjuobjekter og så videre. Du vet. Det vanlige journalistarbeidet. I prinsippet er jobben fortsatt den samme. Man har bare utviklet og implementert nye teknologiske verktøy, som kunstig intelligens.
Åpenbart har jeg selv bare et ganske perifert forhold til Elvis. Som så mange andre artister synes jeg han var best helt i starten, før han ble fanget opp av “kommersialismen” og forvandlet til et salgbart produkt. Suksess er ikke i utgangspunktet et objektivt konsept som betyr det samme for alle — eventuelt må vi si at det går an – det er ikke engang spesielt uvanlig – å føle at man mislykkes på visse deler av livet selv om man klarer seg bra og vel så det med penger og denslags. Kom ikke Elvis fra svært fattige kår? Jeg tror det. Selv om alle vet at man bør bruke mer tid på å glede seg over de tingene man har enn man bruker på å sutre over de tingene man ikke har så blir det i praksis som regel slik at man tar det man har for gitt samtidig med at man leter etter åpninger for å tilegne seg mer av alt det man ennå ikke har. Livet er jo for det meste et praktisk problem. Livet styres mer av nødvendigheter enn av hva man enn måtte ønske seg og fantasere om. Som hun der røde dronningen sa til Alice (i eventyrland): Her må man løpe så fort man kan bare for å holde seg på det samme sted. Livet ligner ofte på det å løpe oppover i en nedadgående rulletrapp hvor man verken kjenner begynnelsen eller slutten. Man kan se begge veier men på et visst hold fortaper alt seg i tåke. Instinktivt forstår man at “livsoppgaven” består i å klatre seg vei oppover denne rulletrappen, men hver gang man stanser for å hvile – som alle jo må med noe regelmessighet – så taper man terreng totalt sett. Det er et slit, men sånn er tingene. Uansett hvor mye og hvor spenstig man løper er tendensen over tid at det bærer nedover. Vi kaller dette Platons rulletrapp. (Det er “humor”.)
Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å forstå amerikanere. De er like fremmedartede for meg som oldtidens egyptere, eller ville stammefolk fra høylandet i Papua Ny Guinea. Man kan se at de snakker og man kan høre at de bruker et menneskespråk – det foregår noen slags mental aktivitet der – men konseptuelt sett befinner de seg i en helt annen verden enn meg. Vi mener ikke det samme fenomenet når vi bruker ordet “virkelighet”. Fysikken er selvsagt den samme for alle – ikke engang amerikanerne unnslipper den daglige gravitasjonskraften selv om de har jetmotor – men hvordan man forholder seg til verden og andre mennesker er fundamentalt ulik, både i hvordan man “forklarer” virkeligheten og hvordan man “bruker” den. Jeg vil karakterisere meg selv som gammeldags – og da mener jeg ikke 1800-talls gammedags, men sånn omtrent ti tusen år gammel-gammeldagslig, la oss si en “jeger og samler” type personlighet – og følgelig preget av et verdisyn som ikke alltid er like kompatibelt med den mer “moderne” – om vi forutsetter at modernismen startet med renessansen på 1400-tallet – formen for “smidig” virkelighetsoppfatning, eller skal vi kanskje si hva det enn er de bruker som etisk fundament i beslutrningsprosessen sin. For alt jeg vet kan de jo være “funksjonelt schizofrene” i den forstand at de ikke har noen definert virkelighetsoppfatning, de bare jobber ut ifra hva som ser ut til å virke der og da. Virkeligheten er hva jeg til enhver tid ønsker at den skal være. Vi har jo den såkalte “amerikanske drømmen” som er et fundamentalistisk konsept der borte: At enhver er født fri, med deterministisk selvinnlysende rettigheter i retning av å “søke lykken” og det ene med det andre, som etter min mening er naivt på grensen til det kriminelle. Det finnes i virkeligheten ingen forklaringer for livet og den menneskelige tilstand. “Det bare er sånn.” Vi er organisk biologiske skapninger først og fremt – dyr om du vil – og alle våre idèer om filosofi vokser ut av dette ene avgjørende faktum, bevisst eller ubevisst. Hjernen er et hjelpeorgan. Det er kroppen som gjør selve jobben.
Personkult er – som jeg har gjentatt inntil det kjedsommelige – noe ubegripelig for meg, enten man dyrker Elvis, Madonna, Napoleon eller Donald Trump. Eller Gud for den saks skyld. Jeg mener, jeg “forstår” det på et intellektuelt plan, men det oppleves som veldig fremmedartet. En slags perversjon. Noe man “kan” gjøre men som umulig kan lede til noe godt, slik jeg oppfatter verden og virkeligheten, inkludert det vi kaller menneskenaturen. Jeg vil karakterisere det som “dristig nok” hvis man etablerer et idoliserende forhold til seksualpartneren sin – litt håndfast psykodrama pleier jo å være gode vitaminer slik sett, i et litt slitent og “overnormalisert” forhold hvor den første forelskelsen nå bare er et sentimentalt minne; du vet, kinky ting av typen “dominans”, sadomasochisme og denslags – fordi dette er såpass “emosjonelt risikabelt” for alle de involverte parter – noen ganger til og med fysisk farlig, når folk setter i gang med å “prøve ut ting de ikke kan” – men ikke desto mindre er det nesten alltid svært “lønnsomt” for forholdets kvalitet når folk lykkes med å introdusere en passende dose absurd drama i livet sitt. Du vet. Regelrett teater som man kan velge å betrakte som latterlig, eller man kan velge å “engasjere seg i leken”. Blant alle de kjente og kjære seksualnevroser som vi kan skrive en lang liste over, vil det å ta seksuallivet – både sitt eget og andres – alt for alvorlig befinne seg på eller svært nær toppen. Herregud. Det er for å si det på amerikansk ingen big deal. Du må bare akseptere at vi har en dyrenatur som er tjokk full av biologiske drifter, lyster, angst, og gud-vet-hva. Spørsmålet er ikke så mye “om” man har en uregjerlig vrangside som ikke tar hensyn til noe annet enn sin “egenvilje”, men hva man gjør med den. Hvilken av de mange broene i personligheten gjemmer du trollet ditt under? Det er spørsmålet. Selv de spakeste, snilleste og mest kuede blant oss har en indre trollnatur som det er mulig å lokke frem med den rette (eller gale) typen stimulanser. Derfor vil min skepsis typisk øke over tid dersom noen tilsynelatende bare er snille, hjelpsomme og imøtekommende til enhver tid og under enhver omstendighet. Det er rett og slett noe som ikke stemmer hvis ikke folk i det minste noe av tiden er “vanskelige” både i kjeftamentet og oppførselen sin. De har åpenbart en strategi men jeg vet ikke hva det er, eller mer viktig, hvor de har tenkt seg hen med dette. Jeg mener, det er jo for fanden anstrengende å alltid holde maska. Man gjør ikke sånt uten å forvente “belønning”.
Scenekunst befinner seg åpenbart i den ekstreme enden av “det psykologiske maskespillet” om identiteten og livet. Det finnes eksempler på skuespillere som har blitt truet på livet av folk som ikke liker en av karakterene de har fremstilt på film. Andre har pådratt seg “stalkere” til en sånn grad at de må ha livvakt. Men selv de som ikke har noen sånn greie gående kan sjelden bevege seg fritt ute i offentligheten uten å bli antastet av autografjegere og “folk som vil prate”. Herregud. De fleste av alle som er mer eller mindre berømte – uansett hvem, hva, hvor og hvorfor – er bare helt vanlige mennesker når de ellers slapper av og ikke “spiller”. Hva annet skulle de være? Vi kommer tilbake til det kjente fenomenet med projeksjon. Selv et barn i småskolealder er veslevoksen nok til å forstå at skuespillere ikke er “den de spiller” annet enn akkurat på den filmen eller i den serien. De forteller en historie med hvordan de står, går, snakker og oppfører seg foran kamera, i henhold til det regissøren ber dem om (selv om det ikke alltid skjer uten “diskusjon”). Hva slags menneske tror folk at Elvis var? Jeg hører at mange kaller ham kongen, som jeg forsåvidt ikke har noe problem med så lenge de mener – og forstår at de mener – bare i den forstand at han er “deres personlige konge av popmusikk” i kraft av sin performative kunstnergjerning, ikke fordi det ellers var noe “spesielt” med ham. Folk sier jo forsåvidt også at Michael Jackson var “konge” — eller Prince (selv om han åpenbart gikk mer for et “prinselig” image). Eller hva med et sånt arbeidsjern som Bruce Springsteen? Artistverden er jo full av “konger” som folk ser opp til av årsaker som bare de selv forstår. Som vanlig har ikke “postmodernistisk psykiatri” noen oppfatning om hva som er korrekt virkelighetsoppfatning så lenge folk ellers oppfører seg som folk. Så lenge de ikke utvikler tvangsforstyrrelser og det man i jussen kaller “truende og plagsom atferd” overfor andre så kan de tenke og tro hva de vil. Til en viss grad også ytre seg i tråd med sine “alternative oppfatninger”. Jeg mener, selv om vi rent teknisk sett har en paragraf i norsk lov som handler om “majestetsfornærmelser” så vil ingen noensinne settes på tiltalebenken for å si at “Elvis er kongen” (selv om han ikke engang er norsk). Vi kan ikke forby folk å idolisere diverse “spesielle individer” til en sånn grad at de rent glemmer at det bare er et menneske de snakker om, selv om det er litt loco.
Alle kan klage. Man behøver for det meste ikke å betale for å fremføre noe slags drama på nettet, over noe man er lite fornøyd med. Det er i de fleste tilfelle lite mer enn aggressiv kjeftbruk; designet for å “blåse ut trykket” mer enn noe annet. Jeg tror ærlig talt ikke at de fleste som finner noe det er verd å klage på forventer at noe skal skje. De regner ikke med å bli hørt. Etter en tid glemmer da også folk typisk hele greia, inkludert hva det var som gjorde dem så irritert til å begynne med. Du vet. Livet går videre. Nye ting dukker opp. Det er en vanskelig kunst å holde seg med en hel stall av “favoritter” over lang tid — så i den grad folk er kjepphestryttere velger de sjelden mer enn to eller tre tema som de stadig angriper fra forskjellige vinkler. Og sånn går dagene. Det er faktisk en legitim hobby å “skrive på nettet”. Det krever den tid og innsats som det gjør. Poenget her og nå er uansett at det er gratis. Selvsagt litt avhengig av hva slags opplegg man kjører, men det koster ikke typisk noe å skrive en blogg, ha en kanal som man publiserer bilder og videoklipp på, og den typen ting.
Absolutt alle jeg kjenner har en masse “hvilende prosjekter” liggende som de definitivt ikke kommer til å ta tak i med mindre de snubler over store penger, la oss si vinner i lotto eller noe annet sånt helt usannsynlig. Kanskje ikke engang da. Oddsen er store for at all den driten de har liggende “i tilfelle” vil ligge helt rolig helt til noen kaster det. Dette er en litt omstendelig måte å si at økonomien typisk er “makset ut” hos nesten alle jeg kjenner. I praksis betyr det at de nesten aldri føler at de har god råd. I den grad de kjøper noe dyrt så er det aldri med “penger de bare hadde liggende”, det er enten noen slags avbetalingsordning eller de må spare og vente til de har spart nok til å cashe ut det de ønsker seg. Sett på litt lengre avstand så har disse individene likevel “god råd” i den forstand at det finnes ordninger for dem. De har ikke noe forhold til nød, overgrep og systematisk diskriminering annet enn historier de har hørt. Den norske livsstilen er veldig trygg. Det ligner ikke på forholdene i Colombia, for å si det slik. Der bør man helst ha en helt annen grunnlinje av vaktsomhet overfor ting i omgivelsene. Om det er et paradoks kan diskuteres, men man hører likevel færre klager over ting som typiske samtaletema mellom folk i Colombia. Kanskje jeg bare aldri traff de rette typene, men folk hadde en utpreget tendens til å bare trekke på skuldrene over sånt som de uansett ikke har noen makt til å påvirke. Så du har en mening. Hva så? Hva har du tenkt å gjøre? Er det meningen å bare ha en mening, slik folk kan ha en gullfisk eller undulat i bur? Noe man drar med seg rundt og viser frem for folk enten de har lyst til å se eller ikke? Det virker litt borderline loco, men alle kan jo drømme. Det eneste helt fette idiotsikre med et typisk lottospill er at hvis man ikke spiller så har man null sjanse til å vinne. Hvis man spiller har man imidlertid bare litt mer enn null sjanse til å vinne, typisk noe sånt som èn til èn milliard eller hva vet jeg, jeg kjenner bare ikke noen som noensinne har vunnet i lotto selv om de har spilt regelmessig i tyve år og mer. Skal vi gjøre matematikken? Nei det gidder vi ikke, vi skal bare slå fast at lottokonseptet er en materiell manifestasjon av begrepet håp. Ingen tror at de kommer til å vinne, men de håper. Omtrent der har du dynamikken i å holde seg med et sett “favorittmeninger” (om ting som befinner seg utenfor ditt mandatområde) også. De betyr ikke noe i noen praktisk forstand, men hvis man plutselig “får viljen sin” – la oss si eksempelvis slik amerikanske abortmotstandere fikk etter at høyesterett opphevet den føderale retten til fri abort i USA – så vil man sikkert oppleve en tilfredsstillelse som ligner den folk får når de vinner i lotto. De trodde aldri at det kom til å skje men samtidig ga de aldri opp håpet.
Jeg tror ikke at jeg selv noensinne føler håp. Det fremstår som et litt fjollete konsept for meg. Hva betyr det? Som noen sa en gang, håpet minner om ånden i en nasjonalsang. Nærmere bestemt uvitenhetens nasjonalsang. Jeg klarer bare å plassere konseptet håp i en kontekst hvor man allerede har gjort alt man kan, nå er resten “opp til skjebnen” hvor det som alle vet koker ned til om man har flaks. Man håper at det man har levert vil holde mål, men bare fra og med det punktet når man ikke selv lenger har noen mulighet til å påvirke begivenhetenes gang. Ta for eksempel eksamen. Selv om man “føler seg rimelig sikker” på at man klarte oppgavene, så håper man likevel at man ikke tar feil og at man “egentlig” har driti seg ut på måter man ikke engang ante eksisterte, man har bare ikke hørt noe om det ennå. Det jeg prøver å si her er at håp må jo forholde seg til uvitenhet for å gi noen mening. Når man ikke vet hva som skjer kan man ikke gjøre annet enn å håpe. Den typen ting. Hvis man har noenlunde oversikt over hva som skjer har man også noen grunnlagsdata for å bestemme seg for hva man selv skal gjøre, som krever at man sjalter ut “håpet” og fokuserer på det man har å gjøre. Vi kan stille opp mange slike ordspill, poenget blir uansett at det finnes et lite motsetningsforhold mellom håp og kunnskap. Man må oppgi det ene for å oppnå det andre. Sånn ble Odin enøyd, kan du si. Det er helt sant. Snorre anslår at det skjedde i den sene bronsealderen, et sted i svartehavsregionen. Men hvem var Snorre? En typisk “lærd mann” av sin tid; som hadde reist mye, sett mye, snakket med mange folk — men først og fremst lest mye, som nødvendigvis må omfatte deler av det kunnskapsgrunnlaget som gjaldt den gangen, men ikke mer. Det går ikke an å tillegge Snorre noe som ikke er minst like gammelt eller eldre enn ham selv. Det går heller ikke an å anklage ham for å ha vært allvitende. Et litt interessant aspekt av saken er kanskje i hvilken grad – og på hvilke måter – Snorre var skeptisk. Trodde han på alt han hørte? Selvsagt ikke, det gjør ingen. Det vanlige den gangen var å ikke “tro” verken det ene eller det andre, bare henvise til saga, det vil si “det folk sier”, eller ryktene om du vil. “Det folk sier” om karakter sånn og sånn er det og det, og så videre. Dette må kunne kalles en skeptisk forholdsregel. Ryktet om noen er jo ikke nødvendigvis sant, men hva skal man tro på når alle de som sagaene handler om forlengst er døde for hundrevis av år siden? Det var dette som var utfordringen for de lærde på 1200-tallet.
Jeg tror man er nødt til å være en sånn person som håper for at man også skal kunne være en sånn person som klager. Jeg ser en logisk sammenheng mellom de to. Hvem klager og hva er meningen med det? Vi ser bort fra de som har et gyldig klagemål, for eksempel ting de har kjøpt som ikke virker som de skal, eller noe. Jeg mener de som klager, gjerne over ting som befinner seg langt hinsides kvantumet av ting de har makt til å påvirke på noe vis. Hva tror de kommer til å skje, i absolutt beste fall? Lottologikken har allerede vært nevnt. Man viser “hvor man står” innenfor en kontekst av tro og håp når man klager. De illusjonsløse holder jo typisk kjeft og fokuserer på “ting de kan gjøre” istedet. Hvem klager? Jeg tenker det sikkert må være korrekt tjenestevei for barn og andre naive personlighetstyper som bare “ber om oppmerksomhet” på en litt tungvint måte. Eventuelt folk som vet at de ikke har noe håp, alt de kan gjøre er “å hyle i frustrasjon” på innsiden mens de mer eller mindre behersker seg på utsiden. For dem kan det ha terapeutisk verdi å klage og – som folk kaller det – “blåse ut trykket” i forhold til noe som plager dem. Saken er uansett at det er gratis å klage og sutre. Derfor regnes det tradisjonelt som blant “de håpløses aktiviteter”. Klaging regnes som æreløst og svært lite kledelig for noen som har makt og ressurser til å “få ting gjort” om de så skulle ønske. Når rike folk klager er det noe mystisk som foregår i samfunnet. Alle som ikke har penger tenker jo typisk at hvis de hadde XXX antall med heldige donasjer av deilige kronasjer, eller hva enn slags kushy cashish man regner som penger, så ville de langt på vei kunne løse alle sine problemer, ihvertfall den delen av dem som lar seg løse med å kaste penger i hølet, så hva er det som skjer med han Onkel Skrue der borte? Gjør han narr av fattige menneskers desperasjoner og “fåfengte håp” eller hva? Man må jo lure.
