APECALYPSO

Projisering defineres i psykologien som overføring av egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer, gjerne til dem som står en nær. Den kliniske betydningen av begrepet gjelder mennesker som legger sin egen deltagelse i noe (som oftest i negativ forstand) over på en annen – med andre ord bebreider andre for ting han selv har gjort. Ofte har individet en forestilling om seg selv som «perfekt» eller uangripelig i forhold til kritikk eller negative handlinger. Mer eller mindre grad av projisering foregår i alle sosiale grupper.  Alle grupper vil relativt raskt velge en leder og en eller flere syndebukker. Dette fenomenet er godt beskrevet i romanklassikeren Fluenes herre. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Her om dagen så jeg det igjen. Noen hadde skrevet noe. Jeg tror på karma. Herregud. Det er jo fette evneveikt. Vet de ingenting om indisk filosofi? Ordet karma betyr handling i direkte oversettelse til norsk. Du vet. Det å gjøre ting. “Korrekt handling” kalles dharma og må vel regnes mest som et uoppnåelig ideal, siden mennesker i praksis aldri er helt riktig navla, det er alltid noe som foregår med dem. La oss for eksempel si noe som handler om konsekvenser. Man har jo gjort ting tidligere i livet. Det er her man “møter seg selv i døra” som vi sier på norsk. Det er dette som er karma. Rullebladet ditt, så å si. På grunn av at man en gang i tiden valgte ett spesifikt alternativ blant mange har man kanskje for alltid siden utelukket alle disse andre alternativene som aktuelle valgmuligheter. Det er dette som menes med karma. Man er summen av alle sine tidligere valg og må leve med de åpninger og begrensninger som følger av dette. Tanken om dharma – som det optimale som går an å gjøre i en situasjon – er at man skal helst unngå å pådra seg en heavy karma, preget av mye sorg og anger på grunn av uheldige valg i fortiden. Du vet. Tvangstanker som kretser rundt skyld og soning, synd og tilgivelse. Dårlig karma er når man lider under mange vonde konsekvenser etter en lang rekke dårlige valg. Det har ikke noe med “intensjoner” å gjøre. Det finnes ikke egentlig noen mystikk i karmalæren. Dette er noe leseren eventuelt selv tar med seg inn i teksten — som “bagasje” man har stablet opp mer eller mindre i veien for den frie strømmen av forståelse.

Dårlig karma i sin projiserte form er tanken om en dårlig verden. Man er et offer. Det er de jævla jævlene som gjør det. Selv er jeg jo uskyldig. Mine intensjoner er gode. Imidlertid forekommer det aldri at noen er i stand til å se mer ondskap der ute enn de har dekning for her inne, så å si, eller for å bruke andre ord: Den eneste djevelen du noensinne vil møte er den djevelen du allerede kjenner. Det som allerede bor inne i deg. Det er du som er den onde. Det er ikke tilfeldig at du ser det du ser, og ikke hva som helst annet som du kunne ha sett mens du observerte den samme tingen eller situasjonen. Folk “henger seg opp” i forskjellige ting, basert i deres høyst individuelle og forskjellige karmatilstand. Er dette interessant? Det kommer an på hva slags interesser man har. Filosofisk sett er karmalæren ganske banal og rettfrem logikk, innenfor den samme kategori av åpenbaringer som påstanden “en pluss en er lik to ganger en”. Selvfølgelig er det slik. Virkelighetsoppfatningen er en komplisert psykologisk mekanisme, men den er ikke så komplisert. Det går an å forstå hvorfor folk tenker og handler som de gjør hvis man analyserer bakgrunnen for tilstanden deres. Sånn sett vil enhver form for “terapi” ideellt sett handle om “selvforståelse” oppnådd gjennom prosedyren med å gå gjennom erindringsmaterialet sitt og ordlegge seg foran en nøytral tilhører. Det operative begrepet her er “ideellt sett” fordi den beste terapi er som dharma – den beste handling – egentlig et bent frem uoppnåelig ideal, men hvis man er heldig kan man få noe som er “godt nok” til sitt formål. Hvis man er uheldig vil det imidlertid bli lite mer enn formålsløs – og tildels kostbar – prat om “ting og tang” uten at man oppnår noe.

Verden og virkeligheten er utvilsomt grusom, men den er ikke ond. Innenfor de eksistensielle rammene av “den menneskelige tilstand” gir det ikke mening å si at verden har noen vilje, selv om “materiens motvilje” er et velkjent komisk poeng. Verden vil ingenting på den samme vinglete og omskiftelige måte som mennesker snart vil det ene, snart det andre. I den grad man kan snakke om en “verdensvilje” så er den like bastant, treg, åpenbar og uforanderlig som fjellene. Den eksisterer innenfor en helt annen tidshorisont enn den menneskelige. Vi er jo noen kjappe små dyr som liksom vrimler rundt på overflaten av planeten og “gjør ting”, men intet av noe vi kan gjøre betyr noe for selve planeten, bare for atmosfærens relative energibalanse, som er “verst for oss selv” siden vi bare lever ganske korte liv, mens planeten har tenkt å henge rundt her i strøket i mange milliarder av år, med eller uten de vrimlende smådyra på overflaten. Skjønner du hvor latterlige menneskene er? Vi hadde en ganske bra verden, men vi ville ha noe bedre. Siden viser det seg at ordtaket er sant. “Det beste er det godes fiende.” Og nå sliter vi litt. Hva kan jeg si? Det er karma. Hvis vi skal prøve oss på litt metafysisk matematikk kan vi si at avstanden mellom dharma – korrekt handling – og det man faktisk ender med å gjøre, representeres av karma. Du vet hvordan man etter å ha driti på draget på noe slags vis sitter og tenker gjennom hva man burde ha gjort istedet. Hva var det jeg gjorde galt? Hvis man levde i perfekt balanse med dharma ville man kanskje seile gjennom livet på en feilfri måte, men jeg har aldri møtt noen sånne. (På den annen side må man vel anta at hvis de eksisterer så vil de sikkert unngå kontakt med sånne som meg.) De fleste gjør mange feil hver eneste dag. Karma er i utgangspunktet bare “det man gjør” men når vi snakker om god og dårlig karma mener vi som regel konsekvensene av det man har gjort. Karma er som å stå i et rom med fem dører og frihet til å velge èn av dem. Uansett hvilken dør man velger vil man automatisk også velge bort de fire andre dørene og den skjebnen man ville ha fått dersom man valgte en av dem istedet.

De alliertes invasjonsplan bestod av to deler: Operasjon Wilfred og Plan R 4. Operasjonen gikk ut på at norsk farvann skulle minelegges for å hindre transport av svensk jernmalm til Tyskland. Planen skulle i utgangspunktet settes i verk den 5. april 1940, men ble utsatt til den 8. april, da den ble delvis gjennomført. Britene forventet en eller annen form for tysk reaksjon på Operasjon Wilfred. Dersom operasjonen fremprovoserte en militær tysk reaksjon skulle en britisk styrke etter planen sendes til Norge. 18 000 allierte tropper skulle sendes til Narvik for å stenge av jernbanen til Sverige, og flere andre viktige havnebyer som Trondheim og Bergen skulle også settes under alliert kontroll. Plan R 4 ble avblåst på grunn av Tysklands invasjon av Norge dagen etter den britiske mineleggingen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Teknisk sett varte ikke selve krigen i Norge i mer enn to måneder. Deretter fulgte fem års okkupasjon, som er noe annet. Tyskerne sendte mer enn ti ganger så mange soldater som hele Norge hadde på den tiden – godt utstyrte og veltrente var de også – slik at det var aldri noen tvil om hvordan akkurat den invasjonen kom til å ende. Litt motstand møtte de imidlertid, men alle vet allerede alt om dette. Hva dette siden har hatt å si og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes er meningsløst å spekulere i nå. Det gikk som det gikk. Krigen foregikk for det meste langt unna Norge, men tyskerne – nazi eller ikke nazi – var her også, med alle sine torturister og hakekors, vilkårlige henrettelser og terror mot sivilbefolkningen. Mange kom aldri over det de hadde sett, blitt utsatt for eller vært med på under okkupasjonsårene. Det var liksom alt de snakket om og målte alle ting opp mot for resten av livet. Krigen ditt og krigen datt. Krigen meg her og der. Jeg husker dem godt, men de er for det meste borte nå. Ute av vanlig sosial sirkulasjon i den grad de fortsatt lever.

Det antas at slagordet Aldri mer 9. april! er konstruert som et ledd av NATO-propagandaen. Hvem kan love at Norge ikke skal angripes av en fiendtlig makt? Egentlig ingen, de kan bare love at det vil bli konsekvenser. Norge var nøytralt i 1940, men ikke desto mindre planla både britene og tyskerne å invadere og okkupere Norge allerede utpå høsten av 1939. Da tyskerne kom så bare kom de, uten å varsle om det på forhånd, med “tilstrekkelige styrker” til å nedkjempe all motstand og overta styringen av landet. Dagen etter var mesteparten av Norge besatt, med bare spredte “krigsaktiviteter” her og der frem mot sommeren det året. Sånn sett ville det vært mer fornuftig å si “aldri mer 10. april” — selv om den samme gamle morsomheten består, at dagen kommer jo forutsigbart hvert år, også i dag. Det er 9. april. Hva så? Vi kan jo ikke ha to ganger åtte, deretter hoppe rett til ti. Kalenderen er forvirrende nok allerede.

Det er vesentlig mye vanskeligere å “ta” Norge i 2024 enn det var i 1940, men det er fortsatt ikke umulig. Det vil bare “koste” mer. Kanskje mer enn det smaker, for alle seriøse formål og rasjonelle strategier. Tyskerne klarte fint å “holde” Norge, men også dette kostet. Det var for det meste rolig de fleste steder, men det var aldri en “fredelig” okkupasjon. De kunne aldri slappe av på sikkerheten så det bandt opp mye mannskap å holde Norge som de kunne hatt god nytte av på andre fronter, men sånn ble det. De tyske soldatene som tjenestegjorde i Norge var på sin side sikkert storfornøyd med å ikke bli sendt til Stalingrad. Det var ingen dans på roser å være “vanlig tysker” heller på den tiden. Mye fælt kunne skje med dem veldig fort hvis de begynte å føle seg alt for “løse i snippen”. Det kunne være direkte og bokstavelig talt livsfarlig å vekke mishag hos noen med høyere rang enn deg. Vil du til østfronten? Neivel, så holder du bare kjeften lukket, hodet lavt og gjør som du får beskjed om uten å tiltrekke deg noens oppmerksomhet. Så kanskje, med litt flaks, vil du overleve denne galskapen.

Nesten ingen i Norge i dag vet noe om krig. Hva har vi? Flyktninger, soldater, hjelpearbeidere, journalister? Folk løper jo ikke typisk i den retningen man kan høre at skuddene kommer fra — og Norge er i det store og hele en del av prosjektet Pax Americana gjennom NATO og øvrige strategiske samarbeidsavtaler, som for det meste har sikret fred i Europa siden slutten av Den andre verdenskrig. Det kan innvendes at forsvarsstrategier ikke er fredsarbeid, noe som er en helt korrekt observasjon. Å forberede seg på “et mulig angrep” er ikke i seg selv noe vitnesbyrd om at man har fredelige hensikter, men heller ikke det motsatte. Det ligner vel egentlig mest på det som skjer når en litt vulgær og halvnaken fyr smører seg inn med olje og siden står og poserer og flekser muskler i solnedgangen. Denne hunken er hva du må deale med hvis du prøver å invadere denne adressen. Forresten, har ikke han Putin gjort noe sånt en gang? Noe med en hest? Jeg vil ikke vite noe. Halvnakne mannfolk som åpenbart poserer for å “signalisere noe” gjør meg nervøs. Hva er det de driver med? Er han et sex-symbol nå? Herregud. Det er bare så hinsides enhver fatteevne cringe. Hva kan man bruke det til? Humor? Hvor morsomt er det egentlig? Det er helt greit for meg hvis politikere og andre maktmennesker holder seg til dress og slips når de ferdes på steder hvor de kan bli sett. Og uansett hva de selv måtte tro er det i det lange løp best for dem også.

Ftalater er med på å myke opp plast. Stoffene finnes i alt fra møbler, gulv og badeforhenget til ledninger, luftmadrasser og sexleketøy. Ftalatene kan virke hormonforstyrrende og redusere evnen til å få barn, men forskere er ikke sikre på om de også skader hjernen og reduserer barns intelligens. 

(forskning.no)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Saken er at diverse “hormonforstyrrende” stoffer har vært i vanlig bruk gjennom mange generasjoner nå. Det er vanskelig å si noe om hva slags effekt dette har hatt, om noen. Hvordan skal man måle det? “Jeg føler meg like mandig som bestandig” er ikke et vitenskapelig gyldig utsagn når man skal kvalifisere kategorien “mann” og som alle vet går det an å se totalt butch ut men likevel være sissy i hjertet sitt. Selv kjenner jeg eksakt ingen – mann, kvinne eller tvert imot – som ikke dømmer folk etter utseendet når de skal “kjønnsbestemme” dem. Man kan for det meste se på folk om de skal sorteres i kategorien for mann, kvinne eller “vanskelig å si”; ikke minst fordi folk selv ofte gir små hint om kjønnstilstanden sin gjennom hvordan de snakker, går, kler seg og så videre.

Mange føler seg etter alt å dømme krenket over at det kan stilles spørsmål ved noe så fundamentalt identitetsdannende som folks kjønn. Vi minner om at “krenkelser” er en slags form for psykologisk hikke som inntreffer hos de som føler seg tvunget til å forholde seg til noe de ikke ønsker å forholde seg til, for eksempel noe som typisk fremkaller følelser av frykt, vemmelse, sinne, kvalme eller forakt i dem. Du vet. Sånt som man krysser gata for å unngå. Sånt som kan “ødelegge hele dagen” for deg. Også kjent som brutale virkemidler i litteraturen — og ikke minst i filmens verden. Man kan jo bare se nedi buksa på dem, var det noen som foreslo, som en løsning på det store dilemmaet når man er konfrontert med et individ innenfor kjønnskategorien “vanskelig å si”. Jeg kan bare anta at dette er basert i egne erfaringer av hvor positivt folk typisk reagerer når de blir bedt om å dra ned buksa og vise frem utstyret fordi du er nysgjerrig på hva de har nedi der.

Det er ikke enkelt å redegjøre for hvorfor – hvor det kom fra – men jeg kan tydelig huske at da jeg var fjortis var det viktig for meg å bli sett og oppfattet som en provo innenfor den høyborgerlige samfunnsklassen som jeg kommer fra. Du vet. Provo, som i “provokatør”, etter det franske ordet agent provocateur, som er en som blir sendt inn blant fienden for å fremkalle uro, forvirring, nedsatt kampmoral, indre splid og i det hele tatt alt sånt som svekker fiendens militære styrke og funksjonsdyktighet. Dette ga seg riktignok etterhvert, men jeg var altså veldig “aktivistisk” i alderen 13-14-15, ihvertfall etter min egen mening. Jeg hadde jo ikke akkurat noen stor politisk gjennomslagskraft verken den gangen eller siden. Det viser seg igjen og igjen at min generelle innstilling til politikken – at det først og fremst handler om å hyre inn kompetente folk til å drifte staten og samfunnet; så får de ellers styre og stelle etter sitt beste skjønn innenfor detaljarbeidet – er ikke sånn som folk vanligvis tenker. De vil ha resultater, mens jeg tenker at “intet nytt er godt nytt”. Det beste er når butikken går sin normale gang og man hører lite eller intet fra “det politiske miljøet”. Dette gir jo bedre arbeidsro ute blant oss sivilister.

Er det uanstendig å være provo? Dette er en litt interessant moralfilosofisk problemstilling. I utgangspunktet kommer det åpenbart an på hva slags innfallsvinkel man velger. For eksempel virker det håpløst å heve seg over det middelmådige som kunstner hvis man ikke har et element av provo i seg (som imidlertid må brukes klokt). På det annen side blir det litt drøyt å kle seg naken og løpe skrikende nedover Karl Johans gate i Oslo på en travel sommerdag, selv om man utvilsomt vil “fremprovosere noen reaksjoner”. Et bedre – mer presist – spørsmål blir kanskje om det er provo å være kjønnsinkongruent, i den forstand at man kler seg og oppfører seg som mann selv om man er født som kvinne, eller omvendt. (Det er i utgangspunktet mer forvirrende enn provoserende med sånne som går inn for å være aseksuelle “intetkjønn” i hele sin personlige stil og fremtoning, så vi skal overse dem her og nå.) Har vi i virkeligheten et kjønnsteater gående der ute? Svaret er selvsagt ja. Alle kjønnskarakteristika som man selv velger å iscenesette som “identitetsmarkør” er teatrale i sitt vesen. Mye er riktignok sløy “method acting” som er så nøye innstudert og gjennomarbeidet at publikum oppfatter det som “naturlig” mens andre overspiller rollen sin langt inn i det latterlige. Her om dagen så jeg for eksempel en kis i et politisk prateprogram på YouTube ikledd t-skjorte med teksten Traditional Masculine Man – “tradisjonelt maskulin mann” – og da er vel ironien så fullkommen at man bare kan knipse med fingrene og si “helledussen”. Nok en gang viser det seg at livet overgår selv den villeste kunsten i sine bisarre påfunn.

Om man skal være “stolt av å være mann” virker som et absurd konsept. Hvorfor skal man være stolt – eller noe som helst annet – av noe som man selv ikke har gjort noe spesielt for å oppnå? Jeg tror jeg er nokså “mainstream” i tankegangen når jeg sier at det finnes et slags “nullpunkt” for både maskulinitet og femininitet, i den forstand at alle kan se når det blir litt for mye Møllers tran, så å si. Det holder nå. Det vi kan kalle “en vanlig mann” ser aldri ut som en homoseksuell pornofantasi av muskler, lær og trange jeans. Intet av dette ville gjort ham “mer maskulin” blant andre normale mennesker. Vi kommer til et punkt når “graden av mandighet” ligger mer i atferd enn i utseende. Det er dette jeg mener med nullpunktet. For eksempel er det alt annet enn mandig å si “jeg er mandig”; det er liksom noe man skal vise, ikke bare “her og nå” men hver gang og på en konsistent måte over tid. Det er ikke akkurat krystallklart hva det består i på detaljplanet – sannsynligvis et sett med statistiske gradienter – men alle vet hva det betyr å oppføre seg mandig. Det motsatte er også velkjent. Never complain, never explain, never apologise. (“Du skal aldri klage, aldri forklare deg og aldri be om unnskyldning.”) Ryktene sier at dette mottoet henger på kontorveggen til sjefen for britiske MI5, det vil si den etterretningen som hovedsaklig befatter seg med innenlandske affærer. Selve den – angivelig maskuline – holdningen som ligger innbakt i mottoet er imidlertid mye eldre, og representerer det stoiske ideal: Du skal ikke stelle deg sånn at klager, forklaringer og unnskyldninger blir en nødvendighet, enten du er den som gir eller den som tar imot.

Når det gjelder “menn i kvinneklær” så er dette et mye vanligere erotisk kick enn folk tror. Til en sånn grad at det er standard vitsemateriale. Det finnes et stort antall ville historier om folks erotiske kostymedramaer. For en viss mannstype sprenger det jo alle sikringene de har i den lille virkelighetsoppfaningen sin når de kler seg i sexy kvinneundertøy og den typen ting – de skjever helt inn i margen av det – så det tjener slik sett den samme funksjon som alle andre “seksualforsterkere” – og tro meg, uansett hva som er det villeste du klarer å fantasere om så er det ikke der grensene går – som finnes ute blant befolkningen. Av naturlige årsaker oppfattes ethvert kjønnsuttrykk som et seksuelt uttrykk i sitt fundamentale og funksjonelle vesen, slik at når noen gjør seg ekstra flid med å fremheve alt det svulmende og overdådige som de har i skrevet og ellers rundt omkring på kroppen, så er det ikke urimelig å tolke dette som en “oppfordring” til å bli sett som et kjønnsobjekt. Her støter vi på den komplikasjon at en typisk drag queen – de arketypiske “menn i kvinneklær” – sjelden prøver å se ut som om de jobber som advokatfullmektig i børsmiljøet, de vil jo helst ligne på Britney Spears eller Aretha Franklin, det vil si den “overdådige” kvinnetypen vi også noen ganger kaller diva, eller som det jo også ligger litt i navnet, “dronninger”. Normale kvinner har jo ingen sånne ambisjoner, annet enn kanskje når det skal være utdrikningslag. Akkurat som mannfolka har de et “nullpunkt” for når det er nok markering av femininitet. Alt som ligger bortenfor nullpunktet er “for mye”. Hvem er det som overselger kjønnsutrrykket sitt? Bare sceneartister og pornofantasier. Vanlige kvinner vil jo helst unngå å bli oppfattet som kjønnsobjekter av andre enn den (eller de) som de har et seksuelt forhold til, eventuelt som de planlegger å etablere et slikt forhold til for kortere eller lengre tid. Det kommer alltids nok sleske mannfolk inn i livet deres uten at de behøver å gå opp på de veritable fjelltoppene av erotiske signaler for å rope på dem.

Man hører mye om luremus i dette livet, men jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hørt om en lurekødd. Parringsspillet mellom hanner og hunner innenfor menneskearten er preget av visse grunnforutsetninger. En typisk mann i sin seksuelt aktive alder produserer nok spermasetter i ballerasken sin til å befolke hele verden opptil flere ganger i uka, så han legger til seg den formen for aggressiv pågåenhet man behøver for å lykkes med et sånt prosjekt, mens en kvinne bokstavelig talt risikerer livet – ihvertfall “resten av livet” – ved å bli gravid, så hun må i det minste være nøye med hvem hun slipper inn mellom bena sine. Vi observerer altså en fundamental ulikhet i “seksuell strategi” mellom kjønnene som utgår fra deres innprogrammerte biologiske funksjon. Hvis menn hadde kunnet bli gravide så kan du ta deg bra mye faen på at hver eneste døgnåpne bensinstasjon og Seven Eleven ville hatt en fullt operativ abortklinikk på bakrommet, og abortmotstandere ville blitt stemplet som tyranniske overgripere, terrorister og fiender av menneskeheten. Der har du mer eller mindre den sosiale forskjellen mellom kjønnene, slik samfunnet er organisert per i dag. Kvinner er og forblir andrekjønnet hver gang privilegier og rettigheter skal deles ut blant folk. Uansett hva slags utjevningspolitikk som blir planlagt og gjennomført kommer vi neppe noensinne forbi det faktum at menn typisk oppfører seg annerledes mot kvinner enn mot andre menn – de ønsker jo å parre seg – derfor blir det som det blir. “Tradisjonell maskulinitet” inkluderer et sett med antatt ridderlige idealer – noblesse oblige – overfor kvinner, barn og “vanskeligstilte”, inkludert et sett med uskrevne regler for hva som er og ikke er “greit” når man skal kurtisere noen man har fattet erotisk interesse for. Alle forstår intuitivt hva det betyr å “vente til man får lov” før man for eksempel prøver å kysse noen. Noe mer omstridt er imidlertid spørsmålet om hva slags “rettigheter” man opparbeider seg gjennom aktiv “oppvaring” av den man liker. Det er i denne sammenhengen man typisk hører ordet “luremus”. Han trodde at det skulle “bli noe på ham” den kvelden, så han spanderte og han spanderte, men befant seg likevel alene til slutt.

Nå er imidlertid tiden ute for meg. Jeg har ting å gjøre så jeg må komme meg avgårde.

Over til det musikalske innslaget:

Entrisme er en trotskistisk strategi, som opprinnelig ble anbefalt av Lenin da han foreslo for de engelske kommunistene å melde seg inn i Labour, som går ut på at medlemmene av et trotskistisk parti melder seg inn i en annen organisasjon, av enten kommunistisk, revolusjonær, sosialistisk eller reformistisk retning, og arbeider internt i partiet for å verve medlemmene til sitt eget parti. Strategien er som regel tidsbestemt ut fra en analyse av om trotskistene kan vinne flere medlemmer. Hvis de kommer frem til at de ikke kan, melder de seg ut av det andre partiet.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Entrisme er med andre ord en typisk trojansk strategi som er tofoldig, idet den handler om å verve medlemmer til sitt eget parti mens man samtidig undergraver plattformen til en “politisk konkurrent”. Selv om entrisme opprinnelig kommer fra repertoaret av trotskistiske knep og tjuvtriks umiddelbart før, under og etter den russiske revolusjon appellerer det subversive elementet av “kontraspionasje” også til andre og kanskje litt uventede revolusjonære tiltak og bevegelser, jeg tenker spesifikt på dagens alternativhøyre (“alt-right”) og deres praksis med å jobbe målrettet for å få “sine” folk inn i så mange politiske samfunnsfunksjoner som mulig, fra det minste og mest lokale til det største og globalt internasjonale. Overalt hvor det finnes en åpning går de inn for å stille en representant til valg. Dessuten oppfordres folk til å starte blogger og registrere profiler i sosiale media, til og med etablere seg på Tik-Tok og denslags, for å jobbe med “påvirkning” av den politiske opinionen. Alle monner drar, som ordtaket sier. Alternativhøyre er – som navnet antyder – designet for å være “et alternativ til de tradisjonelle høyrepartiene” og begrepet alt-right ble enten lansert direkte av bevegelsen selv eller brukt som begrep om dem av en journalist og siden umiddelbart snappet opp og tatt i bruk blant annet av lederskikkelsene Richard Spencer og Steve Bannon. Det er ikke enighet om akkurat denne detaljen, men det er heller ikke viktig for noe annet enn akademisk flisespikkeri.

Leder og guru for alternativhøyre er for tiden Donald Trump, som av mystiske årsaker – jeg forstår dem ihvertfall ikke, og det tror jeg ikke de mange høyreradikale som ikke er “hypnotisert” av denne snåle karakteren forstår heller – har virket samlende og inspirerende på hele bevegelsen, inkludert også her i Norge, hvor “de vanlige synderne” selvsagt har omfavnet sjarlatanen Trump med nærmest kvalmende entusiasme. Jeg håper leppene mine føles myke mot ræva di, sjef. Jeg antar at “man tager hvad man haver” som Henriette Schønberg Erken sa, eller som i dette tilfelle; man må kaste seg på det toget som faktisk går, ikke det toget man skulle ønske gikk. Derfor har vi nå dette litt absurde karnevalsopptoget av riff raff som er villige til å drepe og dø for Donald Trump. De har allerede laget til et stort “Horst Wessel” aktig opplegg rundt det de nå kaller “gislene”, altså de som er dømt for skadeverk, vold mot politiet og forskjellig annet etter å ha vært med på å storme kongressen den 6. januar 2021. Det hele er ganske groteskt. Saken er uansett at de har et akutt naziproblem – en infeksjon, om du vil – i de engelsktalende landene (men særlig USA), med forgreninger også til Norge. For eksempel er det her på plattformen agitasjon til fordel for alternativhøyre – altså nazistene – så å si hver eneste dag, og ingen synes det er noe unormalt i det. Nettopp derfor gikk det så jævlig til helvete i Tyskland på 30-tallet; fordi folk enten ikke brydde seg – de “passet sine egne saker” – eller fordi de fikk tilfredsstilt sin egen sadisme på diverse smålig vis underveis, selv om alle etterpå forsikret om at ingen kunne ha skjønt hvor galt det kom til å gå. Ikke desto mindre var det mange som så “skriften på veggen” og sa fra både ofte og høyrøstet, uten at dette hjalp. Toget var allerede i bevegelse. Resten er som man sier historie. Eller ihvertfall har det vært det helt frem til nå, når folk igjen har begynt å omfavne “det autoritære”, drevet av mer eller mindre kamuflert rasisme og ellers det vanlige surriballet av paranoide vrangforestillinger.

Skal vi snakke om jøder? Jeg synes ikke det. Temaet er litt upassende i disse tider. Dessuten er det et poeng at selv om man overser hele holocaust med alle sine gasskammere og massegraver, så var – og er – nazistene ille nok som det er. Selv om vi kutter hele verdenskrigen ut av bildet var dette noen ordentlig onde jævler som ikke vek tilbake for noen slags ugjerninger og maktovergrep – opp til og inkludert drap – mot alt de oppfattet som “politiske motstandere” og øvrige uønskede elementer i samfunnet. I de første få årene etter at Hitler overtok som statssjef i Tyskland var han en “kontroversiell” figur i utlandet – inkludert Norge – som mange uttrykte beundring overfor, mens andre avviste ham som den livsfarlige galningen han senere så grundig dokumenterte at han faktisk var, men før kanonene begynte å drønne gikk det jo noen år med “gjenreisning av Tyskland” på tildels dramatisk vis, med flagg og hornorkester, begeistrede folkemasser og det ene med det andre. Opplegget til det tyske nazipartiet ble ivrig kopiert også i andre land. Bevegelsen hadde stor fremgang på 30-tallet. Sannsynligvis hadde de selv også en beruset følelse av “udødelighet” i perioden mellom overtagelse av regjeringsmakten i 1933 og frem til krigslykken begynte å snu mot slutten av 1941. Siden gikk det jo bare noen år før galskapen tok slutt “inntil videre”. Da ble det “oppgjør på kammerset” i forhold til alle de som hadde opprettet nazipartier i andre land, hvorav mange av dem hadde vært okkupert og temmelig dårlig behandlet av tyskerne. Det ble som det ble, først en periode preget av mange ganske stygge greier, før ting etterhvert roet seg ned. Foreløpig går det ikke an å si noe om hvordan det vil gå denne gangen. Alt vi kan si er man finner i det store og hele de samme typene i de samme rollene nå som på 30-tallet, enten vi snakker om tilhengerne eller motstanderne av politisk autoritære regimer og “samfunnsdisiplin”. Forbindelseslinjene mellom fascisme, nazisme, falangisme og så videre for hundre år siden og dagens “alternativhøyre” er så latterlig åpenbare at man skulle ikke tro det var nødvendig å peke på dem, men på den annen side så er jo “folk flest” minst like sløve nå som for hundre år siden. De sitter fast i sirupen, så å si. Jobb, familie og hverdagsliv. Alt føles helt normalt for dem helt til det plutselig ikke gjør det lenger, men da er det noen år for sent. Toget lar seg ikke stanse nå. Du skulle ha sagt noe mens det fortsatt var lov å si noe.

Fra og med opplysningstiden på 1700-tallet er det i filosofi og kunsthistorie foreslått definisjoner som prøver å svare på spørsmålet «hva er kunst?». Dette spørsmålet melder seg ofte når man møter og opplever en gjenstand (for eksempel maleri, skulptur, fotografi, installasjon, readymade, konseptkunst), en teatral iscenesettelse (for eksempel performance), en lukt (olfaktorisk kunst) eller en lyd (for eksempel lydkunst, lydskulptur) som påstås eller antas å være kunst. Siden kunsten de siste 250 årene fortløpende har endret materiell form, tematisk innhold og sosial virkemåte prøver filosofer og kunsthistorikere å fange opp disse forandringene i en felles definisjon. Likevel har det mange ganger vært manglende samsvar mellom eksisterende, faktisk kunst og definisjonen av kunst. Dessuten sirkulerer det både blant publikum og utøvere flere definisjoner av kunst samtidig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Har du noen gang hatt tannverk? Det er noen ganske fæle greier. Uten at jeg vet noe om saken gjetter jeg på at det sikkert finnes individer som går gjennom hele livet uten å noensinne erfare “tannproblemer” men jeg kjenner selv ingen slike. Det virker som om hovedregelen er at tannverk er noe flertallet av alle levende mennesker erfarer en eller flere ganger gjennom livet. Derfor er det mest sannsynlig at alle som leser dette er godt og grundig innviet i tannverkens mysterier. De vet nok om saken til å sette pris på at moderne tannhelsetjenester finnes. Det er jo ikke gøy å gå til tannlegen, men det er vesentlig mye bedre enn alle andre alternativer som har vært prøvd. Diverse oldtidsfunn av menneskerester gir oss et visst bilde av helsetilstanden hos mennesker gjennom historien — og det er mye stusselig. Særlig tennene har vært en pine og plage for alle menneskelige samfunn gjennom alle tider. Kjeveben og kranier forteller en lang historie om tannsmerter. Vi kan forsåvidt ta med at dette ikke bare gjelder mennesker. Alle dyr som har tenner har også tannproblemer. Konsekvensene er ofte at de seigpines ihjel ettersom de fungerer stadig dårligere på grunn av smertene forbundet med å ta til seg næring.

Her er et interessant spørsmål: Er det tannleger driver med en form for kunst? Det er ihvertfall ingen tvil om at det er et følsomt håndverk som krever stødig håndlag og vel så det når de skal modifisere, renovere, reparere og skulpturere tanngarden hos folk — foruten at de også bør ha litt psykologisk innsikt for å konfrontere den berømte tannlegeangsten, som egentlig er angst for å være hjelpeløst overgitt til noen som har makt over det fæleste spekteret av smerter som de fleste kjenner til. Samtidig er det jo en sublim erfaring å gå inn til tannlegen med en svært vond tann og komme ut igjen uten. Opplevelsen har en optimistisk ånd over seg, nesten som en sang om våren. Hvorom allting er, selv har jeg hva vi kanskje kan kalle et egyptisk kunstsyn; hvor alt som lages (eller gjøres) av mennesker regnes som “kunstig” og vurderes langs en performativ skala innenfor kulturens kontekst, snarere enn at man foretar en “naturlig” vurdering av biologiske nyttebehov og den typen ting. Vi er jo strengt tatt ikke rasjonelle skapninger. De tingene vi vil ha er ikke naturlige. Kunstens verden og menneskets verden er like store, men det er likevel sjeldent at de overlapper hverandre helt hos noe menneskelig individ. Folk har alltid et element av “natur” i seg, som stikker utenfor rammene for “det menneskelige”, det vil si inn i domènet til guder og andre – mindre trivelige – makter. Alt vi kan komme på av “naturkrefter” og annet – hva vet jeg; skjebnemakter? – som påvirker menneskenes liv var observert, katalogiset, navngitt og inkludert i et eller flere “kultiske” tiltak, med prester, templer, festivaler, seremonier og det ene med det andre. Altså full frontal forening mellom stat og kirke, om du vil.  Egypterne skilte ikke mellom religion, politikk og vitenskap. Alt er uansett “kunster” som mennesker pønsker ut. For sin tid hadde de forresten en ganske avansert tannhelsetjeneste, foruten mye annen “kirurgisk” innsikt i menneskekroppen (som jeg antar er noe man bygger opp helt naturlig etterhvert som man personlig er med på å preparere noen lik for mummifisering).

Alle som uttaler seg om kunst – selv om det bare er for å si at de ikke forstår det, ikke liker det og så videre – har et “kunstsyn”, i det minste så lenge det varer mens de formulerer tanker og ord om saken. Videre så har de typisk et – fra mitt synspunkt – ganske reduksjonistisk kunstsyn, i den forstand at folk betrakter sjeldent kunst som en del av sitt daglige liv, annet enn eventuelt som veggdekorasjon i hjemmet og den typen ting. Kunst er “noe annet” enn sånne matnyttige ting som man driver med i statsforvaltning og næringsliv. Kunsten tilhører en estetisk dimensjon som eksisterer “ved siden av” den normale verden. Det virker som om folk ofte forventer at kunst skal være “ytringer om det vakre” som har sin funksjonelle verdi i det å være adspredelser, distraksjoner eller underholdning — men uansett hvordan man ellers ser på saken er kunsten alltid noe som “kommer utenfra”. Man får det levert, liksom. Folk tenker typisk at kunstopplevelsen er en funksjon av kunsten, ikke sin egen posisjon som betrakter, selv om vi ved dette tidspunkt har hatt drøyt hundre år med “modernisme”, hvor et av de mest grunnleggende prinsippene handler om betrakterens rolle i kunstopplevelsen (la oss ikke her og nå komplisere ting ved å bringe inn ordet postmodernisme). Man dikter jo en hel historie om det man ser. Opplevelsen er autentisk helt til “forklaringene” kommer, siden blir alt mer komplisert. Etter min mening er det nema problema om man ikke “liker” noe, man bør uansett etterforske det man føler om saken for å se om situasjonen overhodet inneholder noe nyttig informasjon, eventuelt at den kan ha annen underholdningsverdi. Selv har jeg vært på et antall utstillinger hvor jeg ganske raskt har avskrevet selve kunstutstillingen som “uinteressant” men det har likevel vært gøy å betrakte det sosiale skuespillet rundt hele anledningen. Folk prøver ofte veldig hardt å være “elskverdige” men ikke desto mindre “eksperter” på diverse kunstfaglige emneområder som det bør snakkes om. Kort sagt, det blir ofte spontankomedie av saken.

For eksempel er det jo ganske komisk at menneket har vært en “kunstskapning” mye lengre enn det har vært en “kulturskapning”. Folk har dekorert og “pyntet” både seg selv og omgivelsene like lenge som folk har eksistert i denne verden. Til og med visse dyr viser denne formen for atferd. Spørsmålet er om fenomenet “pynt” er noe som kom før, samtidig med eller etter fenomenet “redskapsbruk” langs tidslinjen for menneskelig utviklingshistorie. Jeg tipper lenge før, og knytter det til seksualatferd og “parringsspill”. Som alle vet fungerer hjernen mye bedre som “fantasifabrikk” enn som “databehandlingsmaskin”. Det spraker og sprudler jo som regel ganske friskt og absurd oppi der, selv hos tilsynelatende kjedelige typer. Særlig når de er ute etter å parre seg. Da fremkommer det mange bisarre idèer, hvorav – heldigvis – bare et fåtall noensinne kommer til praktisk anvendelse. Vi skal imidlertid ikke dvele ved de seksuelle fantasienes mangfoldighet, eller den aldeles spinnville dyrehagen av “kinky sex” som finnes der ute som en naturlig følge av dette, bare nevne at hjernen er en så formidabel sexmaskin først og fremst fordi “seksuell seleksjon” må være hva som har frembrakt dette organet til å begynne med: De intelligente eksemplarene blant våre fjerne forfedre var de som best lyktes med å formere seg — hvilket i denne sammenheng betyr at de var kløktige nok til å forføre hunnene med alskens pynt, søte lyder og innsmigrende atferd ellers, og slik er det vel i prinsippet ennå. Darwin mente jo at menneskenes språk begynte som “synging”; nærmest etter mønster av hvordan fugler kommuniserer sin sinnstilstand og sine hensikter gjennom å synge om dem. Her kan det forresten nevnes i forbifarten at menneskehunner liker svært godt at hannene synger for dem, sannsynligvis fordi det i praksis er umulig å lyve om de følelsene som ligger i en naken sangstemme, mens man kan villede folk langt ut i kålåkeren med bare ord.

En krenkelse er en ytring som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på ens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse. Krenking er altså en subjektiv opplevelse og kan ikke defineres i absolutt forstand, men vil oppleves i ulik grad av ulike personer i ulike omstendigheter.

(Wikipedia)

Det skal mye til for å få gjennomslag for “å føle seg krenket” i det norske rettsapparatet. Med mindre man kan påvise og dokumentere at her har “skade skjedd” på grunn av noen annens grove uaktsomhet eller onde vilje vil saken stort sett bli avvist. Æreskrenkelse regnes mer som et psykiatrisk enn et juridisk relevant problem så lenge alt man kan henvise til er subjektive følelser overfor noe som ikke i seg selv er forbudt og heller ikke rettet spesifikt mot deg. Politiet tar ikke typisk imot anmeldelser på vegne av “samfunnsmoralen” og denslags. Deres jobb er jo å etterforske og påtale straffbare forhold, samt ellers opprettholde normal ro og orden. Hvis man ikke har noe innenfor disse kategoriene har man heller ikke noe som politiet er interessert i. Norge er på mange fundamentale måter svært ulikt USA. Det finnes sikkert noen, men jeg tror ikke det er en normal ryggmargsrefleks blant nordmenn å ringe til politiet når man ikke får viljen sin i en butikk eller noe sånt. De fleste bare bøyer av, mer eller mindre forbanna, mens de tenker (eller sier) at jeg skal faen ikke handle her noe mer. Men der stanser det. Det er vanskelig å se hva som er så viktig med et ærend i butikken at det kan bli aktuelt å bestille mannssterk hjelp utenfra for å tvinge gjennom noe, enten man ringer til den lokale MC-banden eller til politiet (idèen er uansett å “påkalle en høyere makt”). Det finnes jo flere butikker. De kan ikke alle være idioter. Dette er etter min mening en typisk “norsk” måte å tenke på: Man starter ikke en stor personkonflikt over en liten fillesak, for eksempel at man ikke synes betjeningen i en butikk er høflig nok. Dette har ikke noe med “prinsipper” å gjøre. Dette er idioti, og alle som engasjerer seg i idioti blir automatisk til idioter, uansett hva de eventuelt var før det idiotiske begynte.

Jeg kjenner ingen som respekterer USA og amerikanerne på en “god” måte, altså at ordet betyr det samme som aktelse, det blir mer som den formen for “respekt” man viser en emosjonelt ustabil person som vifter med et skytevåpen. Skadepotensialet er deres mest umiddelbare trekk. Det er det første – ofte også det eneste – alle legger merke til. Det går ikke an å “sette seg i respekt” med et skytevåpen. Alt man kan gjøre er å skremme folk, som er noe annet. Hvis man vil bli aktet som person – det vil si som individ med sin egen integritet, som folk tar seriøst og lytter til; altså det man vanligvis mener med ordet “respekt” på norsk – må man gå frem på en helt annen måte enn med trusler og intimidering, enten det er uttalt eller “underforstått”. Man må rett og slett oppføre seg respektabelt over tid, slik at dette blir lagt merke til og fester seg ute blant folk som “ryktet om deg”, så vil respekt følge som en naturlig konsekvens av dette. Vanskeligere er det ikke — men ikke enklere heller. Hvis man er en sånn som har mange våpen og er flink til å bruke dem så er det aldri respekt som gjør at folk ringer deg for å be deg om å bli med på noe. Dette er essensielt sett det amerikanske problem: I sine egne øyne har de et “skal skal ikke” forhold til begrepet verdenspoliti, mens alle andre ser dem mer som en røverbande av det slaget man godt kan ringe til for å be om hjelp, men hvis man gjør dette så vil de for alltid siden synes det er greit å invitere seg selv hjem til deg for litt festing og “varebytte” enten anledningen passer sånn eller ikke. “Militær overmakt” er selvsagt en strategisk fordelaktig posisjon å ha når det er krig, men det virker mot sitt formål når det er fred. Jeg ser ikke helt hvordan det går an å ha et vennskaplig avslappet forhold til noen som truer deg, direkte eller underforstått. Det skaper jo et konstant spenningsfelt, det å ha noen i nærheten som kan gå til fysisk angrep på deg – og som under andre omstendigheter sikkert også ville ha gjort det; han er jo “en sånn type” – bare at akkurat nå representerer han ingen akutt fare for akkurat deg. Dette grunnlaget er ikke sunt, følgelig kan man heller aldri bygge noe bedre enn et forvridd og dysfunksjonelt forhold oppå det, preget av mistillit og passiv aggresjon. For at tillit skal kunne etableres må man først finne frem til en slags felles plattform av “likeverdighet” – eller gjensidig forståelse, om du vil – som man siden kan synkronisere forholdet sitt ut ifra.

Hva slags personlighetstype er det som støtt føler seg krenket – djupt såra og vonbroten – over ting de opplever i livet? Herregud. Det skal ikke være enkelt. På den ene siden har vi selveste ytringsfriheten, på den andre har vi “ytringer som oppleves som et nedrig eller sjofelt angrep på noens personlige integritet, selvforståelse og virkelighetsforståelse” når og hvis noe slikt inntreffer. Hvor går grensen? Særlig to av de elementene som nevnes i skolebokdefinisjonen ovenfor – selvforståelse og virkelighetsforståelse – er jo bortimot så subjektive som noe kan få blitt. Selvforståelse betyr vel i denne sammenhengen mest “forståelse for hvordan man blir oppfattet av andre” – som ingen strengt tatt kan vite noe annet om enn hva disse andre eventuelt forteller deg, som kan være sant eller usant – mens virkelighetsforståelse koker ned til “alminnelig enighet om hva ting heter og hvordan de virker”. Den menneskelige tilstand er en nokså upresis greie. Man er stadig nødt til å ta ting på sparket og improvisere, fordi den første planen man hadde viste seg å fungere mindre bra enn man hadde sett for seg. Dessuten skjer det hele tiden bent frem absurde ting allevegne, slik at man mister raskt oversikten over “sammenhengene” i helhetsbildet. Det er naturlig for mennesker å føle at man “burde” forstå mer, vite bedre og det ene med det andre. Alt man faktisk vet og forstår grenser jo opp imot alt man faktisk ikke vet og forstår. Hvor går grensen mellom kjent og ukjent i intellektuell forstand? Svaret på dette er selvsagt betinget av individuelle forhold, men generelt sett heter grensevakten angst. Selve monsteret under senga, i ganske bokstavelig forstand. Det er ikke “normalt sunt” å engste seg over kjente størrelser i en problemstilling, selv om man for eksempel kan frykte for hvordan noe vil gå. Angsten handler typisk om det som befinner seg utenfor rammene for det man kjenner og forstår. Du vet. Alt det andre.

Min personlige teori er at det først og fremst er engstelige mennesker som lar seg krenke, og at det nesten alltid handler om “divergerende virkelighetsoppfatninger”. Jeg tror ikke at vi strengt tatt har det som pleide å bli kalt “normal skikk og bruk” ute i samfunnet lenger. Selv føler jeg meg noen ganger “krenket på hele menneskehetens vegne” når jeg leser nyhetene. Herregud som folk oppfører seg der ute. Det er så dustete at man får vondt i magen. Dette tolker jeg – i selvdiagnostiseringens sunne ånd – som angst, nærmere bestemt angsten for hvordan det skal gå med denne bisarre skapningen vi kaller mennesket så galt som alt har blitt både her og der. Jeg kan imidlertid ikke huske sist jeg følte meg krenket på mine egne vegne, eller engang om det noensinne har skjedd. Min typiske reaksjon når noen prøver å fornærme eller bølle med meg er jo å få et fniseanfall – jeg er på ingen måte så mild og lett å målbinde som jeg sikkert gir inntrykk av – og jeg føler ellers ikke noe ansvar for dusteri som jeg ikke selv har noen skyld i. (Mitt eget hjemmelagde dusteri holder meg engasjert nok mesteparten av tiden.) Hvorfor skal jeg ha angst for noe annet enn helt fjerne ting som jeg uansett ikke kan gjøre noe med? Det virker ikke rasjonelt. Alle anstendige mennesker engster seg ved dette tidspunkt for “menneskehetens fremtid” men nesten ingen har makt til å gjøre noe fra eller til med saken — og de mektige er generelt sett ikke anstendige mennesker, så da går det som det går. Det går til hælvete, som sangen sier. Det finnes en teoretisk mulighet for at jeg tar feil, men jeg tror at jeg har min egen personlige angst mer eller mindre under kontroll, skal vi si gående på sommerbeite hele året – for i bakvendtland der kan alt gå an – sånn omtrent der hvor de store eksistensielle problemene bor. Jeg bruker ikke angsten til noe i dagliglivet, så det skal følgelig mye til for å “krenke” meg på en måte som “rammer i hjertet” og alt det der. Det er 99,99% sannsynlig at uansett hva folk kommer med så vil det bare få meg til å le. Imidlertid legger jeg merke til at mange andre bærer på skjøre og sarte egoblomster i sitt indre. Spede spira lyt og få stå, som han Einar Skjæraasen sa. Det er klart at man lett vil la seg krenke når angsten ligger så tett oppunder hudoverflaten at den nesten kommer frem som fregner; det vil si atferdsmessige “rykninger” som er av en slik art at folk legger merke til dem. Det er vanskelig å ikke se sammenhengen mellom “sårbare egoer” og krenkelser.

Her forleden var det en sosial situasjon med diverse GPP – det betyr generell pissprat – og kaffe. Jeg er jo pensjonist nå, så i den sakens anledning var det noen som spurte meg hva jeg “driver med” for å få tiden til å gå (hvilket er en underlig formulering, tiden går jo helt uten min hjelp) nå som jeg ikke lenger bruker mesteparten av dagen til å forholde meg til de kaskadene av “småproblemer” og drama – både sosialt, profesjonelt og finansielt – som ligger innebygd i det normale arbeidslivet. Synes du jeg har blitt feit? spurte jeg. Han trakk på skuldrene. Det har visse konsekvenser for stoffskiftet når man skal omstille seg fra “høyt daglig kaloriforbruk” – mureryrket er veldig fysisk tungt – til en mindre aktiv livsstil. Hva kan man gjøre? Slik er legens anbefalinger. Min tid som “hardt arbeidende” er forbi. Du må bare innse at du er ferdig som murer. Det pussige er at jeg er “helt fin” i kroppen så lenge jeg bare dingler rundt uten å egentlig gjøre noe, men så snart det blir snakk om å “bruke krefter” på noe strukturert vis så blir det problematisk etter få timer. Viljen vil men kroppen klarer ikke å levere. På perverst vis er dette en litt interessant følelse av aldring. Ganske vanlig, vil jeg tro, men nytt for meg personlig.

Dessverre har jeg ingen kjøttvekt i huset, men basert i “følelser” vil jeg tippe at jeg har lagt på meg omtrent tyve kilo siden jeg sluttet å jobbe i 2021. Det er ikke bra. (Jeg stilte imidlertid med 120 kilo rå muskulatur i utgangspunktet, så det er ikke særlig dramatisk heller, bare en ubalanse som bør korrigeres.)  Som bestefaren min ville sagt: For mye mat og for lite arbeid. Balansen mellom inngående og utgående kalorier har fått seg en kilevink. Saken er at jeg er nødt til å foreta en fundamental endring i næringsopptaket, fordi det blir jo ikke aktuelt å gripe saken fatt i den andre enden. Hva skulle det liksom ha vært? Sporty fitness? Jeg er minst like malplassert i et treningsstudio som jeg er i et kontorlandskap. Visse ting fungerer bare ikke. Vi kan anføre som bonus at selve det å spise mindre og sjeldnere selvsagt er billigere enn det normale mønsteret med frokost-lunsj-middag-pluss som så å si hele den norske befolkningen følger. Ulempen er tofoldig; for det første at man må venne seg til sultfølelsen, for det andre at man må kutte ut hele greia med “mat som kos” på en gjennomført nådeløs måte. For mange – særlig meg – er dette en sterk vane. Du vet. Den sensuelle nytelsen som ligger i hele prosessen med å “lage noe godt” minst èn gang om dagen. Hvis man skal dømme ut ifra hvor mange som blogger om mer eller mindre sexy matretter hver dag her på plattformen – skal vi ikke bare begynne å kalle det plata? – virker det som om dette er ganske vanlig, enten man opplever det som lyst eller last. Jeg føler meg imidlertid ikke som noe matvrak. Jeg driver ikke med “tvangsspising” midt på natta og den typen ting, men jeg har definitivt et sett med kostholdsvaner som er kalibrert for en mye mer fysisk aktiv livsstil. Samtidig er jeg – som legen stadig påpeker – “ferdig” med store fysiske kraftanstrengelser i dette livet, dersom jeg ikke ønsker noen forverring av det generelle smertenivået. Det ønsker jeg jo ikke. Jeg er verdens ynkeligste pyse i forhold til smerter. Jeg unngår dem når jeg kan.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Under samtalen om “hva jeg driver med” nå som jeg er pensjonist kom det blant annet frem at jeg skriver blogg mer eller mindre hver dag, men det har jeg forsåvidt gjort i alle år, bare ikke akkurat på samme måten. For eksempel skriver jeg typisk mye lengre nå enn før. La oss si fire avsnitt der hvor jeg tidligere bare ville ha skrevet ett. Fire ganger så mye netto sett? Ja, det tror jeg blir omtrent riktig. Så kom spørsmålet om hvor mange følgere jeg har. Herregud. Jeg vet ikke. Teknisk sett “ingen” men antall daglige lesere ser ut til å ligge på omtrent femti. Et passende antall for å drive en lokal pøbb men selvsagt alt for få til å bygge noe kjøpesenter. Hvor mange følgere hadde Jesus? Ikke fordi det er noe saklig grunnlag for å sammenligne oss forøvrig – jeg liker jo ikke engang Jesus som personlighetstype: han er en alt for masete og moralistisk “smart-ass” – men poenget er at det går an å starte med noen få følgere mens man selv er aktiv som filosof, som siden baller på seg til å bli en trendy sosial bevegelse etter bare noen få tusen år. Vi får bare vente og se. Hvor mange følgere hadde Empedokles? Det er ikke sånn ting fungerer. Filosofi er ingen markedsorientert virksomhet som gir målbare resultater innenfor en kjent tidshorisont. Hvilket bringer oss til det berømte “forholdet til leserne”. Denne bloggen er ikke interaktiv sånn sett. Det er ikke relevant for meg hva enn leserne måtte føle, ønske, synes, mene eller tro om noe av det jeg skriver, enda mindre om “meg” som person. Jeg verken forlanger eller forventer noe av dem. Bordet er fritt. Det går an å lese eller la være. Begge deler er greit for meg. Det er til og med fritt å kommentere, dersom man føler for å si noe, men når det er sagt så foretrekker jeg den typen kommentarer som påviser skrivefeil, eller surr med årstall og fakta, eller andre feil og mangler. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg verken til komplimenter eller deres motsetning. Jeg kan liksom ikke bruke det til noe og jeg føler ingenting i forhold til andre menneskers smak og meninger. Alt jeg kan gjøre er å si “javel” eller “okei”. Det er jo nesten aldri min sak hva andre folk liker og misliker. Er det vel?

Et av mange låneord norsk har fått fra engelsk er catering, skrevet akkurat slik. Ordet er innarbeidet. Folk er vant til å se det. Catering finnes overalt og betyr alltid det samme: Ambulerende kjøkkentjenester til leie, utkjøring av ferdiglaget mat og den typen ting. Man bestiller varer og tjenester fra et cateringfirma, for eksempel i anledning av en bryllupsfest, så blir leveransen og oppgjøret arrangert etter nærmere avtale. Easy peasy. Imidlertid bruker vi ikke ordet korrekt på norsk. Utenfor akkurat sammenhengen med levering av mat må vi oversette det engelske verbet to cater som å gi enten forpleining eller omsorg til folk, eventuelt “møte behovene deres” (cater to someone’s needs) på en litt skummel og manipulerende måte, fordi man bygger opp et tillitsforhold som man siden har tenkt å bruke (eller misbruke) til noe.

Jeg tenker selvsagt på det berømte “forholdet til leserne” og hva som motiverer folk til å gjøre jobben – hvor stor eller liten den enn måtte være – med å etablere og vedlikeholde en blogg, først og fremst gjennom det ofte daglige skrivearbeidet i seg selv, men også i den forstand at man hyppig tenker på saken og planlegger stil, innhold, “research” og så videre mens man holder på med andre ting. Som med alt annet i dette livet henger de resultatene man oppnår direkte sammen med den grad av målrettet innsats man legger i bloggen sin. Han som nokså konstant ligger på toppen av bloggtoppen på denne plattformen – Toms matprat – har en profesjonell innstilling til det han driver med, så han er sannsynligvis der på permanent basis, fordi de fleste andre er mer “hobbyorienterte” sånn sett, med varierende tilløp til “narkomani” her og der, i den forstand at bloggen noen ganger blir litt i overkant viktig for folk. Det er for eksempel ikke noe sunnhetstegn når man ber om unnskyldning fordi man ikke har skrevet noe på et par dager. Herregud. Det er jo opp til deg selv hvor ofte og hvor mye du ønsker å skrive. Så lenge ingen betaler deg for å levere en viss mengde med en viss hyppighet og du ellers ikke har lovet noe til noen så ser jeg ingen grunn til å føle noen forpliktelser.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Generelt sett så tar det omtrent like lang tid å “jobbe noe av seg” som det tok å jobbe det på seg til å begynne med. Eller rettere sagt, det tar omtrent en måned med intensivt arbeid – det vi si èn full månefase – å jobbe inn en vane, god eller dårlig, slik at den havner på autopilot og blir en “automatisk” del av det større vanemønsteret ditt. Dette er jo selve hovedpoenget med såkalt ritualmagi: Man programmerer kropp og sinn til å respondere på spesifikke måter. (Ordet trening kan forsåvidt også brukes, siden ordet “ritualmagi” har en tendens til å fremkalle misvisende assosiasjoner og overtro hos folk, men selve aktiviteten forblir den samme.) Hvis man gjør noe, hva som helst, hver dag som det første man gjør når man våkner, la oss si at man reiser seg fra senga og gjør en fastlagt sekvens av bevegelser; kroppsstrekk, benløft, armsving, nakkebøy, hofterull og det ene med det andre – detaljene er ikke viktig – så vil det etter en stund – så snart opplegget går på full autopilot og man ikke jenger behøver å “tenke” – føles unaturlig og ubehagelig hvis man ikke gjennomfører dette daglige ritualet. Kroppen forlanger det jo. Den er vant til dette nå. Det hjelper ikke lenger hva fornuften sier, fordi dette har blitt innprogrammert mye dypere enn som så. Sånn fungerer ting i det store og hele med alle vaner man har, gode og dårlige. La oss ta en typisk dårlig vane, som å ruse seg hver dag med hasj, alkohol, piller og alt det vanlige vrøvlet. Det vil ta fire uker å avruse pasienten, det vil si bringe dem ned på jorda og “nullstille” det behovet de typisk føler for “å ta noe”, men så kommer det mer alvorlige problemet: Hva skal de gjøre med de bakenforliggende årsakene til at de henfalt til vanemessig rusing til å begynne med? Pasienten har jo som regel ingen “sunn normaltilstand” å vende tilbake til. Alle vet at hvis man bare sender en typisk “rusavhengig” person ut på gata igjen, så er de tilbake “på kjøret” før dagen er omme.

Omtrent der kan man si at jeg befant meg da jeg sluttet å blogge på engelsk. Vanen var såpass godt innarbeidet at jeg ved det tidspunktet “tenkte i engelske formuleringer” om vanlige forhold i dagliglivet — uten at jeg dermed snakket engelsk til daglig, men jeg var likevel vant til en viss grad av “språklig dobbelthet” som noe normalt. Dette har jeg for det meste “jobbet av meg” nå, etter et betydelig antall essays på norsk her på denne plattformen. Det ville være løgn å si at jeg har full oversikt over alt jeg har skrevet – for det meste bryr jeg meg jo ikke om det etter at jeg er ferdig med å skrive det – men jeg vil tippe at omtrent halvparten er “bra vare”, i den forstand at med litt redigering og annen justering – tenk “omskriving” – så kan det bli til noe. Av resten vil jeg si at halvparten er “middels” og andre halvparten bare mannskit. Jeg har ikke særlig mange rene “jukseposter” – skriv tre linjer, sleng på en video og kall det et ferdig produkt – men jeg har “noen”. Kanskje et titall. Nesten alt jeg har skrevet er både langt og intellektuelt fryktinngytende, men det er definitivt skrevet på norsk, med lite henfall til diverse fremmedspråk annet enn som “litt krydder” her og der. Jeg har aldri “gjenpostet” noe, eller engang “henvist til meg selv” med linker og annet, bare fortsatt videre med å “fremstille innhold” uten mål og mening bortsett fra at det fungerer som trening for meg. Jeg “vasker bort” det engelske språket fra vanemønsteret mitt gjennom vedvarende og ganske hyperintensiv bruk av det norske. Easy peasy. Emnevalg og stil er ellers likt på norsk som det pleide å være på engelsk, selv om “antall lesere” har falt dramatisk. Her forleden prøvde jeg å skrive noe på engelsk ingjen, men det føltes ikke like “lett og ledig” som før. Jeg måtte “oversette i hodet” fordi jeg har vent meg til norske formuleringer nå. Om dette engang høres fornuftig ut for noen andre er ikke et selvstendig poeng. Kanskje, kanskje ikke. For meg teller det mest at jeg har oppnådd det jeg ønsket. Og det tok bare to år.

Melkeveien er en spiralgalakse, eller nærmere bestemt en stavspiralgalakse, som består av mellom 100 og 400 milliarder stjerner. Grunnen til at man ikke kan angi et mer eksakt antall, er at alle stjerner har forskjellig masse, og man vet ikke hvilket estimat man bør bruke for en «gjennomsnittsstjerne.» Solen befinner seg 26 000 ± 1 400 lysår fra sentrum, ute i en av spiralarmene kalt Orion-armen. Vi har én spiralarm utenfor oss og minst tre innenfor. Galaksens diameter har til nylig vært anslått til ca. 100 000 (9.5×1017 km) lysår, mens senere forskning har vist at den er opptil 200 000 lysår.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Som alle vet er et lysår omtrent 3500 millioner milliarder kilometer, som igjen må ganges opp med 25.000 for å reise hele den lange veien til vår galakses sentrum – som forøvrig er et strøk man burde holde seg unna med tanke på stråling og andre farlige saker – sånn at vi snakker definitivt om avstander her. Vi har forsåvidt alltid kunnet se månen, men det er ikke mer realistisk å reise til Melkeveiens senter enn det er å ta løpefart og hoppe opp til månen med bare muskelkraft (som noen sikkert har prøvd). For å forstå at stjernereiser er en umulighet må man først sette seg inn i en større del fysikk enn hva folk flest typisk opplever som behagelig, så hvis man ikke ønsker å gjøre dette må man bare akseptere at reiser mellom stjernene aldri kommer til å skje uansett hvor mye det går an å fantasere om saken.

Bildet øverst i posten før denne – om mørk materie og så videre – viser “den kosmiske veven” og hver liten lysprikk i det bildet utgjør en typisk galakse som for eksempel Melkeveien – vår egen galaktiske hjemhavn – eller Andromeda, som Melkeveien ligger på kollisjonskurs med, slik at de to vil møtes og “mingle” om drøyt fire milliarder år, med ukjent utfall. Kanskje slår de seg sammen til èn ny og større galakse, kanskje passerer de “gjennom” hverandre uten at noe stordramatisk skjer. Vi får se når den tid kommer. Foreløpig er det ingen grunn til å miste noen nattesøvn over problemstillingen. Både avstandene og tidshorisontene innenfor den kosmiske veven er ufattelige. Det er ikke noe man uten videre kan “se for seg” og knuse med enkel hoderegning. Disse målene er jo ikke menneskelige mål.

Saken er at vår planet – som er så stor for oss at horisonten alltid ser flat ut – er bare et ubetydelig støvkorn i en anonym galakse som ikke engang er synlig fra de fleste mulige observasjonsposter i universet. Femti år er en en meningsløst liten mengde for universet men en solid mengde tid innenfor horisonten av et menneskeliv. Vi tenker ikke typisk på femti år som en “høy alder” likevel. Hvis man ikke rammes av ulykke og man ellers holder seg frisk og sunn vil man sannsynligvis bli femti år gammel etterhvert, nesten uten at man engang merker noen forskjell. Tiden bare går, liksom. Selvsagt går det periodevis opp og ned med dramatikken i detaljarbeidet, men de fleste føler seg typisk “som seg selv” hele veien. Jeg er den samme nå som jeg alltid har vært. Det er nesten hundre prosent sannsynlig at noen som holder tale i sitt eget femtiårslag kommer til å si dette, eller noe som betyr omtrent det samme. Men er det sant? Hvis det finnes noen underskriftsliste så kan ihvertfall jeg signere på at det føles sånn, og det samme har alle jeg kjenner som har fylt femti sagt. Jeg opplever kontinuitet i denne saken. Jorda har kretset rundt sola femti ganger mens galaksen som helhet har beveget seg med omtrent tusen kilometer i sekundet fra gud vet hvor til “et annet sted” innenfor det større bildet i løpet av den samme tid, men jeg forblir den samme. Jeg har ikke forandret meg som person, bare blitt eldre i kroppen og sinnet. Nesten alle sier det samme om “femtiårsopplevelsen”. Er det denial? Fornektelse? Nei. Det er sant og typisk, men det er en “indre” opplevelse. Alle andre som har fulgt med underveis kan jo se – og vil også si – at du har forandret deg på mange måter gjennom årene.

Galaksefilamenter er de største kjente strukturer i universet og består av galakser som er bundet til hverandre gjennom gravitasjon. Disse danner massive, trådlignende formasjoner som er adskilt av enorme tomrom. Disse formasjonene kalles ofte for “den kosmiske vev” (se bilde).

(mn.uio.no)

Gravitasjon er på en og samme tid den best kjente og dårligst forståtte “kraften” som virker i universet. Vi sier “kraften” i hermetegn her og nå fordi det er ikke engang sikkert at gravitasjon er en kraft, slik dette begrepet ellers defineres, det kan også være “noe annet”. Saken er at vi vet rett og slett ikke. Dette er åpenbart et problem innenfor fysikken. Hva slags magisk matematisk triks må man komme opp med for å koble gravitasjonen sammen med resten av de fundamentale partiklene og kreftene? Nobelprisen og evig berømmelse ellers venter på den som klarer dette, men så langt har man vært nødt til å ta noen ganske mystiske omveier for å komme frem til et “forent” bilde. Dette er som kjent forretningsidèen til konspirasjonsteoretikere; altså at man køler bare på med mer informasjon og flere “forbindelser” for å få bildet til å stemme, mens alt det vi ellers holder kjært i form av “sannheter” kjennetegnes av sin åpenbare enkelhet, sin ukompliserte selvfølgelighet, måten man bare tar seg til pannen og sier aha, fordi så snart man har hørt svaret virker gåten så opplagt og banal.

Gravitasjon angår alt og alle, hele tiden. Det ser for oss ut som om gravitasjon er hva som får universet til å “henge sammen” – i den grad det henger sammen – i sin kosmiske skala, i henhold til de prinsippene for “generell relativitet” som ble fremsatt av Albert Einstein for drøyt hundre år siden. Den generelle reletavitetsteorien stemmer omtrent så bra som man kan forlange at en vitenskapelig teori skal stemme, men den går altså ikke sammen med det vi kaller “standardmodellen for partikkelfysikk” — som også stemmer på alle testbare måter vi har vært i stand til å pønske ut. Imidlertid har vi så langt ingen enkelt farbar bro over den avgrunnen som skiller disse to, og det er et problem. Det er også et problem at vi har “noe” som virker gravitasjonsmessig på både galaksene og “den kosmiske veven” men vi har så langt ikke vært i stand til å observere det på noen annen måte enn gjennom sin gravitasjonsmessige effekt i stor skala. Vi kaller det mørk materie, men det behøver ikke å være “materie” slik vi kjenner det (“vår” del av universet kalles slik sett for “baryonisk materie”), det er bare at vi ikke vet om noe annet som har slike gravitasjonsmessige effekter enn materie.

Foruten mørk materie – som ennå ikke akkurat er krystallklart definert – har vi mørk energi, men det er noe helt annet, nemlig universets tendens til å ekspandere. Hele sulamitten utvider seg jo på en måte som får alle ting til å bevege seg bort fra hverandre, som tusjprikker på overflaten av en ballong som noen blåser opp. Det virker som om denne prosessen akselrerer, men det må den jo gjøre ettersom det stadig tilkommer mer rom som utvider seg. Det betyr ikke at kraften øker, men at det kraften virker på øker i mengde. Selvsagt kan vi strengt tatt ikke si “kraften” fordi det behøver jo ikke å være en kraft, og så videre, men noe skal vi kalle mannskiten så da blir det slik. Begge disse to – altså mørk materie og mørk energi – kalles ofte “den mørke sektoren” innenfor astrofysikken, men de er ikke “mørke” på den samme måte som natta er mørk, eller verdensrommet er stort og svart, men mest fordi vi ikke vet hva det er, bare at det er mye av det. Mørk sektor utgjør 95% av universet. I forhold til enormiteten av dette er vi bare noen slags snåle små skapninger som lever under en stein dypt inni en hule, men noen ganger kommer det liksom mystiske lysglimt som vi filosoferer over. Hva er det? Hvordan virker det? Kan vi bruke det til noe? Vi mennesker er – til tross for alle våre begrensninger – noen flittige små gnagere som utretter store ting i verden. Det er ihvertfall sikkert. Om dette siden er godt eller ondt strides de lærde, men ikke bare dem. Idiotene strides også. Hva kan jeg si? Homo sapiens er en stridbar form for ape. Som typer er vi aggressive, forfengelige og sjalu. Dessuten som regel også grådige og sutrete.