APECALYPSO

Overordnet referanse: “Rettslig moralisme og retten til ytringsfrihet” (Norsk Filosofisk Tidsskrift, 2017)

Hvem er det som snakker om ytringsfrihet? Norsk lov garanterer såkalt “full ytringsfrihet” men påbyr forsåvidt ikke noe annet enn at staten ikke kan komme etter deg på grunn av politiske ytringer. Du kan fortsatt bli saksøkt for æreskrenkende påstander og det ene med det andre. Politiet kan sette igang en etterforskning hvis det dreier seg om hatytringer, det vil si usaklig hets rettet mot grupper eller individer som man har “satt i bås” uten noe annet grunnlag for slik båssetting enn deres rase, religion, kjønnsuttrykk, seksuelle legning, og så videre. Det er med andre ord ikke noe personlig som foregår. Det handler ikke om folk man kjenner, eller strengt tatt om “folk” i det hele tatt; dette stammer fra en fantasi om verdensperfeksjon, hvor det å “avskaffe” visse kategorier av mennesker fremstår som en eugenisk nødvendighet. Altså det som i juridisk terminologi kalles folkemord. (Uansett folks typiske idèer om “blodbad” og massedrap så består folkemord først og fremst i å utrydde alle de kulturelle elementer som gjør at et folk definerer seg som et folk, eller altså “identiteten” deres, om du vil.) Vi har så mange eksempler på denslags fra både nær og fjern historie at man pådrar seg titt opsjonsparalyse i fohold til utvalget, men prinsippet er til enhver tid det samme. De mest dagsaktuelle eksemplene er hvordan visse russere påstår at “ukrainere” ikke egentlig eksisterer, eller hvordan man fornekter at “palestinere” er et eget folk både her og der, avhengig av i hvilken grad man synes at folkemord er et okay virkemiddel i dagens politiske virkelighet. Vi minner igjen om at begrepet folkemord er en juridisk abstraksjon som ble konstruert for å dekke en kategori av mening som ikke behøver å omfatte drap og andre grusomheter. Det er nok å ta fra dem språket og alle symboler de bruker for å danne et fellesskap som er distinkt nok til at det er rimelig å kalle dem et folkeslag. Fra norgeshistorien kan vi for eksempel trekke frem eldre tiders politikk i forhold til “fornorsking” av samer, tatere, skogfinner og så videre. Og i vår egen tid gjenfinner vi den samme folkemorderiske mentaliteten i diverse mumling om “integrering” (om nødvendig med tvang) av tilflyttede utlendinger, særlig de brune.

Vi kan snakke om sunn fornuft, alminnelig folkevett, eller hva har du, men dette er på ingen måte nok til å forstå hvordan et moderne samfunn fungerer. Hvis dette er alt du har kommer du til å gå på trynet når du prøver å sette deg inn i ting. Du kommer rett og slett ikke til å forstå materialet. Imidlertid er det nesten hundre prosent sannsynlig at du kommer til å misforstå både det ene og det andre, litt avhengig av sterk illusjonen din om å være “smart nok” er. Vi lever jo under hyperkomplekse forhold. Selv har jeg et tresifret IQ-tall, men jeg føler ikke at det er enkelt å sette seg inn i offentlige administrasjonssaker av den grunn. Dette er tunge saker hvor jeg må lese mye av det flere ganger før det liksom oppstår mening i setningene — og selv da virker det mer sannsynlig at prosjektet vil ende med migrene enn opplysning. Jeg har ingen grunn til å tro at det er særlig mye enklere for noen andre heller, bortsett fra de som jobber med denslags til vanlig. Ikke engang en gjennomsnittlig advokat har lett for å sette seg inn i alle lovens krinkelkroker. Det er derfor de typisk har et helt team som jobber på en sak, noe som i praktisk konsekvens selvsagt medfører at loven er mest lik for de som har råd til denslags. Hva koster det? Svaret er relativt, men vi kan i det minste si at tusenlappene flyr fort hvis man behøver bistand fra advokat. Derfor anbefales det at man ikke stiller seg slik. Ingen vanlige mennesker har råd til å bruke advokat særlig mye ut over det aller mest nødvendige i forhold til eiendom, arv, kontrakter og denslags, hvor det er viktig at alt blir gjort riktig. Selv om dette er til plage når man behøver advokat, så er det sannsynligvis like greit at ting er sånn, fordi hvis det var billig å starte opp en rettssak ville nok mange flere saksøke mye mere. Såpass kranglete er jo folk. De behøver ingen annen grunn enn at de føler seg forulempet av andres rett til å bevege seg fritt i samfunnet. Hvilket bringer oss tilbake til dette med å kunne “si hva man vil” uten at det skal ha noen konsekvenser. Dette er en evneveik fortolkning av prinsippet om ytringsfrihet. Nyhetskanalen Fox New i USA ble saksøkt for æreskrenkelser, men forsvarte seg i retten med at “ingen seriøse mennesker tar denne programlederen på alvor” (Tucker Carlson), og på dette grunnlaget vant de saken. Imidlertid består problemet i det enorme antallet av useriøse som danner virkelighetsoppfatningen sin på bakgrunn av slike prateprogrammer kjennetegnet av en sint person som “stiller spørsmål” om temaer som danser på grensen av det folkemorderiske. Jeg vet ikke hva vi eventuelt har av slikt i Norge. Jeg ser aldri på fjernsyn, untatt NRK, som rett nok har mye tøys, men de er seriøse som kreft i nyhetsdekningen sin. De driver ikke med sludder.

Den store greia nå for tiden er islamkritikk, som imidlertid bare er et kvasirespektabelt navn for det samme gamle opplegget. Det de ønsker seg er et folkemord. Ihvertfall er dette det eneste logiske sluttproduktet av virksomheten deres. Det er mer enn bare litt ironisk at jeg ender som en forsvarer av religionsfrihet, siden jeg kan snu meg 180 grader og erklære at “religion er det verste menneskeheten noensinne har funnet på” uten å oppleve noen motsetning i disse to posisjonene. Vel, ganske enkelt fordi det er jo faen ikke min sak hva andre tenker og tror på, er det vel? Sånn sett bare trekker jeg på skuldrene av at folk er “hverdagsrasister” også. Jo, ja, det er dustete, men det er en privat sak hvis man ikke vil ha noen omgang med “de mørkhudede” og så videre. De får det sikkert til på noe slags vis. Dette er ikke noe problem før de engasjerer seg i mer eller mindre organiserte hetsekampanjer på nettet og ellers. Da er det ikke lenger privat. De har krysset grensen og befinner seg nå innenfor det universet av mening vi kaller “den offentlige diskurs” — som har helt andre regler enn de man lager selv i sitt eget hjem. Toleranse betyr ikke at man må like ting, bare at man må finne seg i dem. Selv liker jeg jo verken muslimer, jøder eller kristne, så jeg holder avstand. Ihvertfall når de starter med å presentere seg slik. Hvis det for eksempel bare handler om å gjøre noen forretninger så vil jo ikke folk typisk presentere seg fra noen religiøs vinkel, men bare holde seg til saken. I så måte vet jeg ikke annet enn det jeg vet, som er at selve forretningen kan gjøres opp mer eller mindre ryddig, og noe mer behøver ingen av oss å vite om hverandre. Jeg reagerer like spontant og negativt på tilfeldig prat om “private religiøse følelser” som jeg gjør hvis noen plutselig begynner å legge ut om detaljer i seksuallivet sitt. Dette er ikke ting jeg ønsker å vite, og jeg forstår ærlig talt ikke hvordan det er mulig å ikke forstå sånt. Manglende sosial intelligens? Det blir uansett både kleint og klønete å eventuelt skulle fortsette noe samarbeid med noen som har “blottet seg” foran meg, så “kansellering” må påregnes. Du vet hvordan dette er. Grenser er grenser. Dyd er dyd. Det man har mistet kommer aldri tilbake. Hvordan ville det for eksempel vært å jobbe sammen med noen som var dømt for noe hårreisende, la oss si “parteringsdrap” eller “serievoldtekt”. Det ville vært litt creepy, ikke sant? Selv ville jeg definitivt ikke ha gjort det. Sorry. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg klarer aldri å se noen mennesker som noe mer enn det verste de frivillig har presentert seg som. I utgangspunktet har alle jeg ikke kjenner en slags “nullkreditt” i sosial forstand. Jeg vet jo ikke noe om dem. Det kan gå i hvilken retning som helst, så jeg venter og ser før jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal forholde meg til dem. Etterhvert vil det dannes et bilde av hvordan de oppfører seg, som er det datagrunnlaget jeg behøver.

For meg er det helt uproblematisk om jeg blir “mislikt” (noe som sannsynligvis fremgår av stilen min). Værsågod, det er fritt frem. Ingen kan si noe annet enn at jeg er generøs sånn sett. Jeg har ingen hemmeligheter. Alt du ser er alt som finnes. Uansett hva jeg blir spurt om så kommer jeg til å svare så sannferdig som datagrunnlaget mitt tillater, inkludert forbehold om at jeg sannsynligvis ikke har oppfattet ting helt riktig, for det tror jeg aldri. Jeg antar alltid at jeg tar feil — uten at dette behøver å bety noe fra eller til i forhold til ting jeg har tenkt å gjøre. Jeg kan ikke egentlig gjøre helt rede for hvordan jeg fungerer, men det fungerer greit nok for meg. Jeg får gjort det jeg trenger å gjøre. Noe mer behøver jeg ikke. Om ytringer er det å si at ikke mange er særlig mye mer “kantete” enn meg. Vinklene er mange og hjørnene er skarpe. Likevel har jeg aldri fått noen følelse av å bli “sensurert” av noen. Moderert ja, mange ganger – du må formulere dette annerledes – men ikke “nektet”. Det finnes ingen konspirasjon eller noe annet av den sorten som står i veien for min ytringsfrihet, bare slike redaksjonelle regler som gjelder på de ulike plattformene — som til tross for at de opererer i offentlig sektor typisk er privateide foretak, det vil si at de kan ha slike regler som de selv ønsker, ut over og i tillegg til den stedlige straffelov. Det blir som å være hjemme hos noen. Du må respektere reglene deres. Hvis ikke er du jo ingen gjest, men en inntrenger. Det er ikke noe krav om at du må like eller engang forstå reglene, bare at du må følge dem. Hvis du ikke klarer dette – uansett av hvilken grunn – så bør du finne deg et annet sted å være. Verden er full av “andre steder” som har andre typer og andre regler. Det bør ikke være alt for vanskelig å finne noen som liker å spille de samme tonene i orkesteret sitt. Ellers er det å si at blogging er visstnok på vei tilbake som egen greie. Det er nostalgisk, sier de, nesten som hvordan folk hengir seg til diverse analoge retromedier som bøker og LP-plater, fordi det gir en helt annen følelse enn den de får via de nyeste digitale påfunn. Det forventes imidlertid at de overfladiske typene som driver mest med sminke og sånt vil holde seg på TikTok og Instagram, fordi dette formatet er mer vennlig mot dem, mens “de skriftlærde” vil trekke mer i retning av de semi-litterære inntrykkene man bare finner i bloggformatet. Jeg vet ikke om dette er sant, men jeg hører folk snakke. Det betyr ikke noe fra eller til for meg personlig, men siden denne plattformen har en slags monopolsituasjon i det norske “bloggmarkedet” – jeg vet ihvertfall ikke om noen konkurrenter – kan man muligens forvente et innsig av sånne som skriver lange og relativt gjennomarbeidede tekster om saklige tema.

Dynamikken fungerer slik: Hvis det sitter bare èn nazi ved et bord og elleve andre kommer og setter seg ved det samme bordet, så sitter det nå tolv nazier ved bordet. Alle er like legitime angrepsmål. Det gjelder også andre veien. Om det så sitter ti tusen mennesker rundt et veldig stort langbord og bare èn nazi setter seg der, så sitter det nå ti tusen og èn nazier rundt bordet. Fatter du? De tok ham inn iblant seg, men han forgiftet hele miljøet. Bare ved det å ikke banke driten ut av slyngelen og kaste ham ut har de akseptert sykdommen. De er en del av greia nå. Det er ingen vei tilbake. Ingen tilgivelse eller forståelse. Ingen nåde. Vi er ikke meningsmotstandere. Vi er dødsfiender. Hvis du ikke skjønner dette er det til din egen skam og skjensel. Du er imidlertid ikke viktig. Ditt liv og din død er ditt eget drama, men hvis du plasserer deg slik at samfunnet er nødt til å beskytte seg mot din onde påvirkningskraft, så bør du ikke forvente milde og snille tiltak. Aksepterer alle dette? Jeg gjør. Jeg er klar for å skrive under her og nå. Sannheten om meg er at jeg har aldri vært noen “snill gutt” men jeg har heller aldri vært noen “ond jævel”, for å sitere en meningsytring om hvordan politiet – angivelig – sorterer oppgavene sine. Jeg føler aldri at jeg “har rett” verken på den ene eller den andre måten, men jeg setter ned foten i forhold til nazister. Det er ikke okay.

Jeg leste noe som en stakkars evneveik tosk skrev, om hvordan “media sensurerer ting” — men det falt ham aldri inn at han selv kanskje har misoppfattet noe. Det er dette som er selveste trikset. Opptil flere generasjoner av idioter og valpene deres har blitt opplært til å tro at det de selv “føler” om en sak er like relevant som det en høyt utdannet og gjennomtrent ekspert har å si om saken. Dette er langtidsskadene etter den såkalte hippierevolusjonen sent på 60-tallet og et stykke inn på 70-tallet. Antivaxere er sannsynligvis det beste eksempelet vi har på hvordan evneveik hjerneråte spiser opp folk innenfra. Ting har blitt veldig alvorlige nå. Frontene hardner til. Jeg vet ikke eksakt hva som har skjedd med det som pleide å være “de konservative” — men på den annen side vet jeg eksakt hva som har skjedd. Det autoritære er det samme unsett hvem som svinger sverdet. Saken er at vårt samfunns mest ekstreme avskum – det er de rike – åpenbart opplever sin egen posisjon som truet, eller i det minste “utsatt”, så de rekrutterer slik hjelp som de er i stand til å få. Og hvem har noe å tape på å slå seg sammen med kapitalister og borgere? Ihvertfall ikke nazistene. De har alle plebeierens fetisjistiske forhold til “adelige symboler”. De tror at sånt betyr noe. Herregud for noen evneveike fitter. Jeg får helt vondt i hodet av alt de finner på.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Betyr det noe at blogg.no er en naziplattform? Neppe. De som eier nettstedet bryr seg bare om penger og de som bruker nettstedet driter i alt annet enn seg selv. Det gjelder også meg. Jeg er jo ganske fintfølende som person slik at jeg opplever det som uholdbart å dele plattform, eller noe som helst annet for den saks skyld, med nazister. (For ordens skyld: Ordet nazist betyr i moderne språkbruk alle som på noe som helst slags vis støtter de opprinnelige fascister, nazister, falangister; deres idèer, prosjekter og etterkommere.) La meg si det slik: Hvis ingen betaler disse idiotene så får de dårlig lønn for alt strevet sitt. Det aller beste de kan håpe på er jo å bli drept av noen de kjenner, sånn at det føles litt mer personlig og meningsfullt. Men i det store bildet er det bare en nihilistisk bortkasting av sitt eget liv og egenverdi som person og individ når noen – på grunn av alskens personlig karaktersvakhet – henfaller til diverse nazistisk runking. Men hva med meg selv da? Er jeg så mye bedre? Vel, ja. Jeg er mange lysår hinsides det beste noen av disse avskummene noensinne kan bli. Jeg er vakker, intelligent og (nesten helt) fordomsfri. Kvinner tilbyr meg uoppfordret sine herligheter. Selv menn kaster seg på kne og åpner munnen. Hva kan jeg si? Sånn er det å være attraktiv, som jeg godt vet, men som du kanskje aldri vil skjønne.

Mange ønsker mitt selskap men nesten ingen får det. Jeg liker jo nesten aldri folk jeg møter. De har alltid en eller annen dustete “greie” som de driver og maser med. De sliter, selv om der ser enkelt ut for meg. Jeg har jo strengt tatt ikke “følelser” på samme måte som andre. Hva handler det om? Bare at jeg ikke opplever meg selv som verken interessant eller viktig, slik at hele grunnlaget for å “føle noe” bortfaller. Imidlertid er jeg såpass forfengelig at jeg opplever det som støtende å bli assosiert med en naziplattform som blogg.no — eller for den saks skyld hva enn gamle Twitter kalles nå for tiden. Joda, jeg kan skrive. Tviler du på det? Les deg gjennom katalogen. Jeg har skrevet mer enn de fleste andre her. Hvor dypt behøver du? Det er ikke noe problem for meg. Hvis det overhodet er menneskelig mulig å fatte noe, så har jeg fattet det. Jeg har ingen begrensninger. Jeg kan gå hvor jeg vil i det mentale landskapet. Drøm, virkelighet, whatever. Det er det samme for meg, jeg forholder meg bare til “informasjon” og “strategi”. Jeg er med andre ord det samer kaller en noaide. Jeg kan noen kunster. En stund har jeg vurdert å etablere min egen bloggplattform – og betale hva det enn koster – men etter mer betenkning og litt forfriskende fravær fra dette møkkahølet av fascistiske runkefantasier har jeg bestemt meg for å heller bruke trolldom mot dem. Dette er ikke “egentlig lov” i henhold til tradisjoner og det ene med det andre, men jeg gjør det likevel, så får det gå som det går. Vi begynner nå med en gang:

Etter å ha vært fraværende en stund var det første jeg så da jeg åpnet nettsiden ansiktet til Reinhard Heydrich. Jøss, hva skjer? Det må jo ha noe å gjøre med noe. Hvorfor skal man ellers trekke frem den mannen? Men så var det bare for å påpeke at han er verd å merke seg som sterk kandidat til tittelen “verdens ondeste nazist”. Men hvem er det som ikke allerede vet det? Dessuten er Reinhard Heydrich først og fremst en død nazist. Det er de levende man må passe seg for, ikke minst den man bør kunne skimte bak speilet. Men nok om det. La oss heller snakke om John Keats. Hvis man legger hodet litt på skakke og myser på den rette måten kan man lese en anklage ut av linjen om at “regnbuen har blitt redusert til matematikk”. Spesifikt rettet mot Isaac Newton, som påviste hvordan lysbrytning foregår. Vitenskapen har tatt fra menneskene muligheten til å observere “naturens under” på en enkel og direkte måte. Alt har en forklaring nå. Og får man dem ikke fra lærebøkene så finnes det alskens sjamaner og sjadamer som har alternative tanker om det meste. Det er bare å vipse.

Ellers formoder jeg at alt er “på det jevne” blant den generelle populasjonen på denne plattformen, enten de hovedsklig identifiserer seg som bloggere eller lesere. Jeg mener; livet trasker traust avsted – mens sladra løper smågråtende ved siden av – og overraskelsenes tid er enten allerede forbi, eller den kom aldri. Utfallet blir uansett det samme. For mitt eget vedkommende er imidlertid en viktig beslutning blitt fattet: Jeg kjøper det man trygt kan kalle et “oppussingsobjekt” – som ikke desto mindre er beboelig i sin nåværende form – for den nette sum av femten tusen euro. Hvor da sier du? I Spaniens land, som Riksmålsforbundet kaller det. Det er alt jeg har å si ved dette tidspunktet. Man kan jo selv tenke seg hva slags byråkratisk bryderi et sånt opplegg kommer med, i begge ender. Selve jobben er det minst bekymringsverdige. Tak og vegger er bra og de tekniske installasjonene fungerer tilfredsstillende. Følgelig snakker vi strengt tatt bare om “dekorasjon”. Murpuss, maling og denslags. A piece of cake. Uansett, hodet mitt har på en måte allerede reist. Det er bare kroppen min som driver og ruller opp de siste detaljene som er nødvendig for å avslutte livet i Østerdalen. Det tar den tiden det tar. Vinteren kommer nok først.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dagen i dag er dedikert til oppdraget med å innhente et ganske langt, tolv millimeters trebor. Uten at jeg helt skjønner hvorfor hadde jeg ikke dette fra før, men sånn er det bestandig når man behøver noen slags jævla mannskit for å få gjort noe. Som alle sier: Jeg har så mye verktøy at “det ikke går an” men likevel har jeg liksom aldri akkurat det jeg behøver, når jeg behøver det. Jeg tror dette faller innunder det domènet vi kaller Murhys lover om tingenes iboende ondskap. Du vet. Hvis noe kan gå galt, forvent at det går galt på det verst tenkelige tidspunkt — og alt det der. Jeg vet ikke om det et helt eksakt det vi ellers tenker på som “lovmessige sannheter” av den typen Isaac Newton skrudde sammen langt der ute på landet, mens han befant seg i “smittevernsbegrunnet isolasjon” på grunn av byllepesten i London i året 1666. Murphys lover føles imidlertid svært tilfredsstillende å henvise til, heller enn mine egne tendenser til rotekopp. For jeg er ganske sikker på at jeg har et tolv millimeters trebor “et eller annet sted” men jeg har forlengst gått lei av å lete etter den fetthysa. Hva er det verste som kan skje? At jeg blir sittende med to identiske trebor? Bu-hu. Jeg har hørt om verre ulykker. Imidlertid er det verd å merke seg at sånt er et av de største pengeslukene i bygg og anleggsbransjen: At man ikke har det utstyret og/eller de materialene man behøver, når man behøver dem. Jeg har ingen jordisk idè om hvor mye dødtid sånne forhold medfører, men jeg vet at det er “mye”. Alle som har erfaring fra bransjen vet dette. Ikke fordi det spiller noen praktisk rolle i forhold til min situasjon her og nå. Jeg har god tid. Det er bare at dette føles så veldig velkjent. Jeg mener, det er en grunn til at jeg har så perverst mye verktøy. (Jeg er klar for det meste sånn sett.) Og det er ikke fordi jeg er særlig smart med verken planlegging eller utførelse, men jeg kommer da i havn etterhvert.

Til sist den obligatoriske sangen:

En utilsiktet konsekvens av fenomenet Airbnb er at leieprisene har steget dramatisk i spanske byer som typisk opplever et visst press fra turismen, særlig i Barcelona, ettersom færre utleieobjekter presenteres for de langtidsleiende. Det er jo mer penger i å holde på med korttidsutleie. Men et eller annet sted skal jo folk bo, eller hva? Fra spanjolenes synsvinkel har det dryppet mange tunge dråper ned i tålmodighetsglasset deres. Kanskje litt for mange. Fra evneveike fjols som kritiserer spanjoler for å bare snakke spansk – i Spania! – til kravstore Marie Antoinette-typer (av alle kjønn) som forlanger “service” til det støyende og svette selskapet som alle håper skal gå snart. Tullinger på fylla er ikke morsomt for noen, noe sted, og det er ekstra lite gøy når man forholder seg til sånne som drar på ferie uten å pakke med seg normal folkeskikk. Men ikke noe sted er frontene så steile som på Balearene. Du vet. Mallorca, Ibiza og sånn. Ting er ikke lenger sånn som de var. De fastboende er drit lei av all festingen og de utsvevende forholdene.

Behøver vi å gjenta prinsippet om allmenningens tragedie? Slå det opp hvis du ikke vet hva det er. Man bør jo kanskje så langt det er mulig kjenne sin egen dødsårsak, siden dette er hva som i hovedsak forårsaker alle menneskehetens store problemer, ikke minst klimaet. Saken er at alle synes at de selv må ha lov til å holde på som de vil. De mener det jo godt. Det er de andre som er de fæle. Det er de som lager all faenskapen. Gå og ta dem istedet. Alle tenker sånn, bortsett fra de som allerede vet at de er kjeltringer og som derfor verken spør om tillatelse eller tilgivelse. De bare gjør ting, så får det gå som det går. Det er vel helst blant disse vi finner “aksjonister” innenfor den større bevegelsen mot turisme og turister. Folk har blitt banket opp uten å ha gjort noe annet galt enn å være “en typisk turist” på ferie i Spania. Sånt har sikkert skjedd mange ganger før, av mer eller mindre de samme årsakene, men det som er nytt denne gangen er at det finnes en breddebevegelse som jobber med argumenter, ikke bare lokale helter som tar affære mot folk de ikke liker.

Antiturisme kobler seg på vage måter til den større “klimabevegelsen” — som i hovedsak er preget av svært unge mennesker. Deres “eldre vismenn” er i tyveåra, liksom. De unge er frustrerte fordi de føler at fremtiden deres blir ødelagt av kortsiktige hensyn blant en korrupt klasse av mennesker som måler alle ting i penger. Hva kan jeg si? De har jo rett. Dette er en svært eksakt diagnose av dynamikken i bildet. Naturen er selvsagt uerstattelig, men vi bygger den ned likevel. Fordi vi trenger penger nå, ikke “du grønne glitrende tre goddag” i morgen. Vi lever jo ikke i morgen, vi lever i dag. Det er nå regningene skal betales. Vi trenger alle de tusenlappene vi kan skrape sammen på alle vis. Det blir aldri nok. Det tilkommer jo alltid nye prosjekter. Ny utvikling av områder som bare ligger der på en passiv måte, mens klimafolk står i veien for nye økonomiske eventyr — og forsåvidt også de som allerede er i gang. Er ikke ting mer eller mindre sånn? Frontlinjen går mellom utvikling og bevaring. De som ser muligheter og de som ser problemer. Men kanskje først og fremst går den mellom de som agiterer for at “individets frihet” handler om økonomi, og de som påstår at det er et etisk område. “Jeg kan tjene penger hvordan jeg vil” er jo en annen type argument enn kravet om at “jeg kan leve slik jeg vil”.

Ta for eksempel den ovenfor nevnte Airbnb. I utgangspunktet en brilliant mulighet for små familieøkonomier til å skaffe seg en ekstra inntekt, men konsekvensene i det store bildet har vært svært skadelige. Det samme kan man for den saks skyld si om alle andre tiltak som baserer seg i anonyme nettsider og kommunikasjon via smarttelefon. Gig-økonomien er så langt det verste noen har sett – bortsett fra regelrett slaveri – i forhold til å behandle dem dårligst som faktisk er der ute og gjør selve jobben. Det vi først og fremst ønsker å unngå er enhver type utvikling som drar seg i retning av “utnytting av mennesker” (eller andre skapninger, for den saks skyld), selv om dette ikke er hva man “mener” å gjøre. Hvis det er dette som faktisk skjer i den eneste virkeligheten som virkelig teller, så er det et problem, uansett om dette eventuelt er en perversjon av den opprinnelige forretningsmodellen og det ene med det andre. Det behøves åpenbart statlig regulering av forholdene. Vi vet med stor sikkerhet at hvis det ikke er noe som stanser folk fra å gå enda lengre, så kommer de til å gå så langt det går an. Det burde ikke i utgangspunktet være et problem at folk trikser og mikser som de vil med sine egne private greier, men saken er at det er ikke lenger deres private greier når de organiserer seg og går på nett med “stor profil” som et fenomen. Da har de jo blitt medlemmer av en bevegelse som er et problem. Ser du hvordan dette virker? Jeg kan sikkert operere “Apecalypsos private utleie av hytter” eller noe, til folk som ikke bryr seg mye om standard, de vil bare fiske – jeg har noen “utbygninger” som kunne la seg fikse opp slik – og med dette holde meg stort sett “under radaren” i forhold til myndighetene — men hvis jeg gikk ut og lastet ned merkevarenavnet Airbnb ville det plutselig vært en helt annen operasjon. Nå har ting blitt globale. Jeg ligger på nett. Ser du forskjellen? Jeg håper det.

Eksponentialfunksjon er en matematisk funksjon av formen a^x, altså et potensuttrykk der x er eksponenten. Ordet brukes ofte mer spesielt om funksjonen e^x, hvor e er grunntallet i det naturlige logaritmesystemet. En eksponentialkurve er en kurve definert ved en ligning y = C · a^x hvor a og C er konstanter. Eksponentiell vekst har man når en størrelse følger en eksponentialfunksjon med tiden som eksponent. En størrelse som vokser med samme prosentsats over samme, faste tidsperiode, vil ha eksponentiell vekst. For eksempel vil en kapital under fast forrentning som ikke røres, vokse eksponentielt («renters rente»). Et annet eksempel kan være antall bakterier ved ukontrollert bakterievekst. I dagligtalen bruker man ofte uttrykket eksponentiell vekst om en vekst som er svært kraftig.

(Store norske leksikon)

Ofte beskriver jeg meg selv som “matematisk evneveik” men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hvordan eksponenter virker. Over tid vil grafen bli brattere og brattere. Og så? Jeg kan påvise et antall sitater og ordtak som på komisk vis forholder seg til menneskers evne – eller altså, mangel på evne – til å forstå eksponetialfunksjoner, enten i matematisk eller praktisk forstand. Ukontrollert vekst er jo ikke det samme på papiret som ute i kålåkeren. Det er ikke i noen form for materiell virkelighet bra at noe viser en jevn tendens til å stige med fem prosent fra år til år. Det er tvert imot et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Ting er i ferd med å “eksplodere”. Blant økonomer i den postmoderne verden er det ikke desto mindre vanlig å hevde at nullsumspill ikke eksisterer, men dette er åpenbart ingen skalainvariant påstand. Hvis vi for eksempel snakker om “hele jordkloden” så er det jo relativt lite flyt av masse og krefter inn og ut av det systemet som allerede foreligger, så vi snakker i praksis alltid om “omfordelinger” når vi bruker ordet fordelinger. I praksis betyr dette at alt allerede er eid av noen, slik at hvis man selv ønsker seg noe så må man ta det fra de som allerede besitter de attraktive tingene. Spørsmålet er bare hvordan man skal kompensere eieren. Skal man betale dem eller skal man bare rane dem? Ekspertene er uenige.

Nylig uttalte den mildt sagt evneveike presidentkandidaten i USA, Donald Trump, at etter neste valg vil alle ting bli så bra tatt hånd om av de byråkratiske institusjonene at den slags ting – altså demokratiske valg – ikke lenger vil være nødvendig. Systemet vil automatisk transportere de best egnede til toppen i det politiske spillet. Dette høres jo bra ut. Men er det realistisk? Det er som man sier et retorisk spørsmål. Alt vi vet om mennesker er at de er dumme og jålete aper. Hvis man gir dem makt over tid vil de miste all sin menneskelighet. Angsten tar dem. Trenger du beviser på dette? Herregud. Det vil være best for alle hvis du bare bretter underleppa over hodet og svelger. Eventuelt hva som helst annet som fjerner deg fra den saklige debatten. Selv har jeg svært liten tålmodighet med alle som viser de typiske tendensene til at de har under 150 i IQ. Du vet. Blant annet dette med at de “tror på seg selv”. Herregud. Hva fanden betyr overhodet et sånt utsagn? Du er jo bare en evneveik ape, uansett hva du selv “tror” om saken. Dette gjelder selv om du har mentale superkrefter. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl, uansett hvor hardt de prøver, med steroider og hva vet jeg. Det er en vanlig menneskelig fantasi å bli super. Altså bedre enn hva man enn er i dag, uansett hva man måler. Men ikke bare “bedre” — vi snakker om en kontinuertlig prosess her. Det vil si at man alltid befinner seg innenfor horisonten av en virkelighetsoppfatning hvor “forbedring” er et aktuelt alternativ. Dette kan presenteres positivt, i en kontekst av å bli alt man kan bli – stadig forbedre seg, stadig overgå sine gamle rekorder – eller det kan presenteres som hva det faktisk er: Kannibalisme. Alle som ser på verden og ser “muligheter til å tjene penger” er kannibaler i sitt hjerte. De er ikke lenger mennesker. De har krysset over til den andre siden og representerer nå en systematisk dødsprosess. Eller de er zombier om du vil.

Nåvel. Hvor går vi herfra? La oss gå til uhemmet angrep på konseptet husdyr. Det er forsåvidt greit nok hvis planen er å drepe dem og spise dem etterhvert. Dette er jo bare vanlig seriemordermateriale. Du vet. Matnyttige greier. Ingen prøver å gjøre noe poeng ut av at vi er liksom “venner” mens prosessen pågår. Vi er jo ikke det. Jeg er den som dreper og du er den som dør. Sånn er menneskets forhold til så å si alle andre dyr. VI tar et forbehold for isbjørn, tiger og andre arter som ikke stikker så langt som mulig unna så snart de oppdager at det er mennesker involvert i det som foregår. Vi har ingen venner i denne verden slik sett. Kan du gi meg ett eneste eksempel på noen art av dyr som ikke har overveldende gode grunner til å frykte og unngå mennesker?. Svaret er ihvertfall ikke “andre mennesker”. Du gjør generelt sett best i å unngå folkemengder. Hver for seg er nesten alle helt greie, men så snart de danner forsamling blir ting snåle. Folk begynner å få glassøyne og oppføre seg rart. Senere kan de ikke redegjøre for det som skjedde. De ble bare “tatt av vinden” — noe som i seg selv er en ganske skremmende egenskap ved vår art. Plutselig kan vi bare bli fullstendig fette dust, uten at noen kan si hvorfor. Jeg kan ikke si noe om hva alle har opplevd, men jeg tviler på at særlig mange voksne mennesker ikke har opplevd dette. En som til å begynne med virket både helt normal og vel så det – en typisk ressurssterk og positiv person – kan plutselig skifte helt og bli til noen man aldri ønsket å forholde seg til, og det kan skje i løpet av bare sekunder. Når den de prøvde å holde skjult plutselig bryter løs som en annen vulkan av skandale.

Agitere er å søke å påvirke folks oppfatning ved overtalelse eller oppegging; propagandere; eller arbeide kraftig til fordel for og argumentere for en sak. En person som agiterer, kalles en agitator.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Skjebnen brakte meg til tannlegen. Hvis vi regner med både tur og retur – for det må vi jo – så er det en tur på femten mil. Sånt er vanlig der jeg bor. Uansett hva man skal involverer det å reise langt; for mitt vedkommende med privatbil (selv om toget er en teoretisk mulighet). Det er imidlertid et element i bildet at jeg “tenker som en lastebilsjåfør” — som i disse dager betyr at alt handler om lavt drivstofforbruk. Tenk selv. Hvis man kjører hundre mil hver dag, to hundre dager i året, så betyr det noe hvis man klarer å knipe en desiliter på mila. Dessuten må man regne med minst hundre tusen for nye dekk rund baut, og de slites jo som alle vet dobbelt så raskt hvis man kjører i nitti som i åtti. Det finnes en rubrikk i vognkortet for “gennomsnittsforbruk ved blandet kjøring” og for mitt vedkommende har de oppgitt tallet 5,7 liter per 100 kilometer. Imidlertid må jeg jo kjøre som en fitte for å klare å bruke så mye diesel. Jeg fatter det bare ikke. Jeg pleier typisk å lande på minst en liter lavere når jeg måler gjennomsnittet for hele turen ved hjelp av bilens innebygde målesystem. Noen ganger har jeg vært på eventyr i fjellet, eller hva man skal si, det involverer uansett mye giring, “dynamisk kjøring”, krappe svinger og bratte bakker. Da har jeg kommet opp i 5,7 på det verste, men det er jo ingen som bor sånn til. Hvordan har de kommet frem til dette tallet?

Her er første bud: Kom deg så raskt som mulig opp i et så høyt gir som mulig. Ikke kjør i tredje når du kan bruke fjerde, og “rull på høye gir” så ofte som mulig (det vil si uten å røre gassen, for da er det hjulene som driver motoren, ikke omvendt, slik at forbruket faller til null). Nøkkelen til det hele er turtallet. Det gjelder andre regler for bensinbiler, men for min VW Passat bør det ikke bevege seg særlig mye over 2000 særlig ofte. Da begynner det å trille penger ut av vinduet. Herregud. Jeg tenker på VW som Verbreckerwagen (“forbrytervogn”) etter alt dette tullet med avgasser og juks med tallene. Såpass må de tåle. Det var jo dumt gjort. Uansett, her er spørsmålet: Kunne de ikke ha gjort det samme med gjennomsnittsforbruket? De var jo allerede så godt i gang med å lyve og fantasere. Saken er at vi liker gjennomført stil. Vi vil heller ha en “ærlig forbryter” enn en korrupt lovmann. Mye heller. Hvis du først skal være dust bør du ikke belemre deg for mye med forfengelige hensyn men heller bare gå for det. Gå hele veien. Ta tingene til sitt logiske endepunkt så snart som mulig og avslutt kontoen. Hvis vognkortet mitt hadde sagt 4,7 i stedet for 5,7 ville jeg bare ha trukket på skuldrene og tenkt at jeg “kjører korrekt” i forhold til hvordan det er meningen at bilen skal brukes. Hvis jeg begynte å se mange høyere tall ville jeg korrigere for dette med å endre kjøredynamikk. Nema problema. Man skal jo ned på så lavt forbruk som mulig, hvilket i korrelat betyr så lave utslipp som mulig. Alle tjener.

Det er så mange kokker på denne plattformen at jeg antar Michelinguiden er velkjent. Du vet. De som gir folk stjerner, noe som kan bety vinn eller forsvinn i den kresne enden av restaurantmarkedet. I utgangspunktet – de startet for drøyt hundre år siden – lignet guiden mer på den gode gamle NAFs veibok, med mye fokus på hvor man kan campe og denslags. Opplegget var jo at folk skulle kjøre mer bil og derfor behøve nye dekk oftere. (Michelin var og er en stor dekkprodusent først og fremst.) Men etterhvert dreide ting seg mer og mer i retning av hvor man kunne finne bra steder å spise. Hva kan jeg si? Dette er jo Frankrike. De er som de er. Hva vil det franske markedet ha? Først må det være god mat. Kanskje også sex. Deretter kan vi – eventuelt – snakke om andre ting. Men hvis den gode maten uteblir vil det heller ikke bli aktuelt med noe som helst annet. Der går grensen. Hvis man tar dette med i beregningen vil man enklere kunne forstå franskene, som unektelig ofte beveger seg i retning av allsang og andre surrealistiske virkemidler. Hvorom allting er, vi snakket om gode grunner til å (ikke) bruke bil. Selv oppfordrer jeg dem til å øke de generelle drivstoffprisene fem ganger. La det koste omtrent hundre kroner literen. Da vil folk raskt utvikle andre kjøremønstre — og toget vil plutselig bli et konkurransedyktig fraktalternativ igjen, ihvertfall over lange strekninger. Over noe mer tid må vi begynne å se på hest. Ikke elektrisk bil. Hele opplegget er jo evneveikt. Men rett og slett den samme teknologien som drev de fleste privateide transporttiltak i mange tusen år, før Henry Ford – at han var en bekjennende nazist gjør ham lik Elon Musk på enda en måte – bestemte seg for å “demokratisere” bilen. Hvordan gjorde han dette? Ved å jekke opp lønningene til et nivå ingen hadde sett før, samtidig som han begynte å masseprodusere artikler som hentet pengene dobbelt så raskt tilbake til pappas fang igjen.

Forbrukerøkonomien ble en greie omtrent samtidig med at materialet plast ble utviklet i sin kommersielle form. Blant annet derfor er de to uløselig assosiert. Plastkulturen betyr mer eller mindre det samme som den forbruksbaserte økonomien. Du vet. Ting har en levetid. Du bør ikke regne med at en vinkelsliper du kjøper på Europris vil vare deg livet ut, for å si det slik. Før LED-revolusjonen var det opplest og vedtatt at en lyspære bare skulle vare i tusen timer. De kunne lagd bedre lyspærer, men de valgte å ikke gjøre det. Fordi pengene ligger i å selge den samme tingen mange ganger. Fordi du må ha det. Du er avhengig. Uten lyspærer blir livet problematisk. Ikke uløselig, men definitivt mer irriterende og grevlinggryntende surt. Herregud. Jeg har både lommelykter (i flertall, fordelt her og der hvor jeg raskt kan finne dem hvis lyset går, lik hvordan visse paranoide amerikanere har teipet fast skytevåpen under bordet og denslags) og stearinlys. Dessuten ved og alt. Gassovn. Primus. Tørrvarer for månedsvis. Nei, altså jeg skal nok klare meg, det skal ikke stå på det. Jeg har jo opplevd ting som jeg lærte noe av. Blant annet den andre verdenskrig. Jeg var riktignok ikke selv tilstede men jeg har hørt flere historier om heltemot under denne historiske prøvelsen enn alt annet tilsammen. Jeg føler en slags vag åndelig kontakt. De som hadde mest makt over livet mitt mens jeg var på mitt mest sårbare var alle skadeskutt og ødelagt av den andre verdenskrig. Noen av dem var gråtende vrak. Fylliker. Jeg skjønte selvsagt ikke hva det handlet om. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Eller rettere sagt, jeg forstår fyllikene men ikke de som starter krigen. Jeg forstår ikke de som sprer frykt og hat, selv om dette er alt de selv er i stand til å erfare. Og jeg forstår enda dårligere de som kaller seg venner av den typen avskum som aktivt jobber med å skape mer ufred og konflikt i samfunnet, til tross for at de godt kan se hva slags skadeyr denne vennen deres er. Ufred vokser i fotsporene deres. Hvorfor? Fordi det er slik de ønsker det. Det er dette de sår.

Overordnet kulturell referanse (engelskspråklig): Anton Petrov snakker om hva ting veier

Linken leder til en ti minutter lang video på YouTube, som handler om biomasse og den typen ting. Hva er vekten av alt liv på jorda? Det viser seg at svaret er omtrent ti prosent mindre enn vekten av alle ting menneskene har laget. Teknomassen er med andre ord større enn biomassen ved dette tidspunkt. Se på videoen. Ting blir fremstilt på en lettfattelig måte. Det er sannsynligvis ikke ting folk har lyst til å vite, men ikke desto mindre bør man som ansvarlig voksenperson sette seg inn i saken. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor alvorlig ting har blitt. Det kan heller ikke understrekes sterkt nok at navnet på det som dreper oss alle er fremskrittet. Du vet. “Utviklingen.” Den har ikke vært god, for å si det forsiktig. Eller altså, noen ting har vært – og er ennå – uomtvistelig gode, som for eksempel moderne medisin, men det store bildet av menneskehetens sivilisasjonsprosjekt er noen stusselige greier. Herregud. Men bra for de som fremstiller og selger alkohol, kan du si, fordi jeg føler at jeg definitivt trenger en drink etter den videoen. Ting er mye verre enn jeg trodde — og jeg var i utgangspunktet ikke særlig optimistisk. Hvor er vi på vei hen? Tja, du kan sikkert gjette like bra som meg.

Som alle vet ble noen småjenter knivdrept av en psykotisk tenåring i Storbritannia nylig. Politiet har sagt at det dreier seg om en person med bakgrunn fra Rwanda, men som har vokst opp i Cardiff, Wales. Andre har imidlertid sagt mye annet. Særlig er det mange som har insistert på at “myndighetene lyver” og at det egentlig dreier seg om en såkalt småbåtflyktning — og videre at dette er typisk atferd blant det de kaller  “fiendtlige innvandrere”, eller noen ganger invasjonsstyrker. Ulven hyler rett utenfor byportene, så å si. Etter litt kvitring og plystring på nettet klarte de uansett å organisere et “folkeopprør” i sakens anledning. Du vet. Skrike litt, ødelegge noen ting, sette fyr på en politibil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Hjelper det? Sikkert for noen individer, som opplever at de får utløsning for frustrasjon på denne måten, men i forhold til selve saken kan det bare gjøre ting verre. Problemet vokser jevnt og trutt.

Nigel Farage – ideologisk fører for Brexit-bevegelsen – har vært ute og “stilt noen spørsmål”. Det er vanskelig å forstå hva Farage egentlig vil sånn rent strategisk sett. Enten har han en plan som er så avansert at det ikke går an for vanlige mennesker å se sammenhengene, eller så er han fette idiot. Kan noen se flere alternativer enn dette? Vi lever jo i den virkeligheten vi gjør. Ting fungerer på visse måter. Folk passer sin egen jobb uten å blande seg inn i andres noe mer enn de må. Vi har parlamentarisme, domstoler, byråkrater og politi. Vi har et stort jævla system av mange små funksjoner som går likt tannhjul inn i hverandre og driver hele greia fremover. Det finnes ikke noe sånt som “full oversikt”. Det går rett og slett ikke an. Systemet opererer derfor på basis av tillit — og sånn sett er det forholdsvis enkelt å misbruke for å oppnå kortsiktig vinning, men de fleste slipper ikke unna med dette. Det kan ta litt tid, men generelt sett blir alle oppdaget til sist. Korrupsjon, underslag, innsidehandel, maktmisbruk, hva har du. Alt sånt er “ganske vanlig” i menneskesamfunnet.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det kommer sannsynligvis til å vise seg, ettersom saken etterforskes videre, at denne tenåringen hadde “en vanskelig oppvekst” og at “han ble sviktet av systemet” og så videre. Psykiatriske tiltak burde vært iverksatt ved et tidligere tidspunkt. De vil sannsynligvis finne mange slags tegn og varsler som “ikke ble tatt alvorlig nok” og bla bla ukeblad. Dette er forutsigbart. Folk går ikke bare plutselig en dag ut og dreper noen på helt umotivert vis uten at de har vist “farlige tendenser” på ymse vis tidligere. Men dette er hva det er. Hvem kan vite hva som skal tas alvorlig og ikke når så mange sier så mye dumt til enhver tid? Annenhver tenåring preges jo av noe slags “raseri” bare på grunn av alt som skjer med kroppen deres, hormoner og denslags. De sier mye dumt. “Humørskiftninger” er helt standard vare. Man må bare la dem holde på å smelle med dører, kle seg som et fugleskremsel og det ene med det andre. Livet deres føles jo veldig dramatisk fra deres eget synspunkt, men siden vokser de det av seg. Noen prøver livet for første gang, andre har holdt på med denne mannskiten ganske lenge nå. Hvem bør du ta imot råd fra? Som jeg alltid sier: I utgangspuktet tar alle feil med “verdensforklaringene” sine, uansett hvor smarte og godt informerte de er. Spørsmålet er bare på hvilke måter de tar feil og hva slags konsekvenser det har. “Krigshissing” er alltid den samme energien, enten det handler om dårlige personlige forhold mellom individer eller oppfordringer til å gå berserk på offentlig sted. Eller for den saks skyld agitasjon for at mennesker må sorteres i kategorier – underforstått at de er ikke individer, men “representanter for en kategori” – som man siden forholder seg til på “kategoriske” måter. Du vet. Rasisme, kultursjåvinisme og denslags.

Brexit var et sjakktrekk som isolerte Storbritannia fra resten av verden. Ingen har sett noe sånt før, noensinne. Det forekommer bare ikke at en nasjon melder seg ut av fordelaktige handelsavtaler fordi de tror de vil klare seg bedre på egen hånd. Et barneskolebarn får til å regne ut dette, uten hjelp av lommekalkulator, bare med enkle logiske grep. Selvsagt er det ulønnsomt målt i rene tall. Bruttonasjonalproduktet deres har da også falt med omtrent de på forhånd spådde fem prosent. Altså må det handle om “noe annet”. Mitt forslag? Nasjonalisme, av det mest evneveike slaget. Altså basert i tanken om at briter – eller “det britiske” – er bedre enn andre. De føler seg jo bedre, ergo må de være det. Hvorfor skal man kjempe mot sine egne følelser? Det er jo en grunn til at de finnes. Dessuten kan man peke på objektive forhold i kulturen. Fine bygninger og denslags. Tradisjoner. Når man skal analysere verdien av en operasjon finnes det litt diffuse begrepet goodwill (i forhold til markedet) som i sum kan vise seg å være mer verdifullt enn den teoretiske salgssummen for alt det andre de eier. For eksempel er merkevarenavnet adidas sannsynligvis mer verdt enn resten av produksjonsmidlene deres sammenlagt. Hvis noen kjøper dem opp er det bare på grunn av navnet. Resten av rælet kan de bare beholde. Imidlertid kan man ikke tenke sånn om nasjonalstater. Eller rettere sagt, hvis man gjør det må man tenke på nasjonen som en “person” som forholder seg til en gruppe tilsvarende “personer”. Posisjonen din i flokken handler minst like mye om “flokkens humør” som noe du selv gjør eller ikke gjør. Man eksisterer jo i en kontekst.

Altså, jeg spiller jo musikk når jeg kjører bil. Noen ganger litt i overkant høyt for de flestes smak; det kommer an på musikken og ikke minst humøret. De som tar seg bryet med å sjekke ut den sangen jeg pleier å henge på til slutt i hver post har ingen illusjoner om mine grenser for hva som er “musikk” og hva som er “støy”. Ja jeg liker musikk, men jeg liker støy også. Eller støyende musikk. Det er et tilvenningsspørsmål. Poenget er uansett at jeg ankom et møte i dag med noe slags jævelskap på ganske høyt volum. Du og din musikksmak, sa han jeg skulle møte. Dette innledet litt verbal bordtennis rundt fenomenet musikksmak. Min venn er nemlig glad i ABBA — og har vært det helt siden ABBA var noe nytt og spennende, hvilket de mildt sagt ikke er lenger. Men klassiske, det er de.

Noen kommenterte noe i forbindelse med musikk og sånn for en stund siden, hvilket forsåvidt korresponderer med det jeg husker fra den gangen; at småjentene latet som de sang til ABBA foran speilet, men de kunne jo ikke engelsk, så de bare fant på noe. Lyder som lignet sånn noenlunde og som ellers gjorde den perkussive jobben sin, det vil si at de holdt rytmen. Dermed kommer man seg gjennom sangen, som er det viktigste. Hva eksakt de synger om er jo ikke vesentlig. Poenget er at de ser kule ut — og alle ønsker å se kule ut. Derfor virker det smart å etterligne de som allerede mestrer denne kunsten. Og sånn går dagene. Etterhvert også årene. De fleste lander til slutt på en erkjennelse at de for det meste aldri er kule, men noen ganger slår de til. Dette er det normale.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så her er greia: Jeg morer meg ofte over folk som ikke vet hva de prater om, men de prater likevel. Opplegget minner om småjentene som synger ABBA-sanger på “kråkespråket”. Men småjentene er i det minste klar over at de ikke synger på “ekte engelsk” fordi det er jo ikke det ting handler om. Her om dagen ble jeg fascinert av en fyr som hisset seg opp over hva de gjør og ikke gjør på det arkeologiske funnstedet Göbleki Tepe i Anatolia (Tyrkia). Hvorfor blir ikke alt sammen gravd ut og undersøkt? Først og fremst fordi man strengt tatt ødelegger et kulturminne når man graver det ut. Ting lar seg selvsagt “rekonstruere” på mer eller mindre autentisk vis, men man gjør for det meste ikke sånt lenger. Det ligner for mye på bevisst historieforfalskning. Derfor har man konstruert et beskyttelsestak over de delene som allerede er gravd ut, i kombinasjon med en publikumsplattform slik at folk skal kunne besøke stedet. Du vet. Turister. Eller rettere sagt, pengene deres. Folk vil uansett trekke mot stedet, men på denne måten får de ikke enkelt til å ta seg inn blant selve ruinene. Det virker ganske corny at voksne folk ikke skjønner sånt helt intuitivt. Kulturminnene må selvsagt beskyttes mot vær og vind, men først og fremst mot nysgjerrige folk som kanskje til og med pønsker på å naske med seg en “souvenir”. Dette er den sørgelige sannheten.

Det finnes noe som heter World Economic Forum (WEF) og de er visstnok så skumle at de får kokainkarteller til å ligne på Mor Theresa; om enn kanskje ikke så mye i form som i sine menneskevennlige hensikter over langen. Jeg føler at en miniskul skjelving i buksa kanskje er på sin plass, men jeg får det bare ikke til. Hva er det verste WEF kan gjøre? Det er bare en selskapsklubb for kapitalister. En av mange, får vi vel nærmest legge til. Problemstillingene er jo ellers åpne og kjente. Jeg ser ikke noe poeng med å hisse seg opp over WEF, særlig ikke over at de har sponset et eller annet som har med Göbleki Tepe å gjøre. Det er i seg selv bare bra at folk hiver penger inn i prosjektet med å utvikle og drifte noen slags publikumsvennlig struktur rundt kulturminner som får svært mye oppmerksomhet. Hva som ihvertfall er fette sikkert er at hvis de blir liggende “åpne” – og tilgjengelige for alle – vil de bli vandalisert. Ikke nødvendigvis “med vilje” men som en funksjon av at det blir mye ukontrollert trafikk inn og ut av stedet. Dette er et problem de må forholde seg til på alle slike steder hvor folk “står i kø” for å oppleve noe, kanskje ta en selfie mens man holder en hånd på en urgammel statue eller noe .. og neimen opps, der var det visst noe som veltet. Jaja, vi får bare bevege oss videre. Forresten, hvor er toalettene?

Som nevnt noen ganger har jeg drevet en del med materialet stein. Du vet. Muring og sånn. Etter min egen vurdering har jeg fått en ganske god “følelse for materialet” slik at jeg skjønner meg litt på forming og hugging. Det er ikke mystisk for meg, det er bare en mer eller mindre vanskelig jobb. Jeg har vanligvis ikke noe problem med å se for meg hvordan de gjorde jobben i oldtid heller. Alt handler om håndverk. Om jobben er stor eller liten forblir prinsippet det samme. Forskjellen er bare at hvis man vil gjøre store ting trenger man enten mye tid, mange kompetente assistenter, eller helst begge deler. Maskiner er på ingen måte nødvendig. Det finnes ingenting en maskin kan gjøre som en flink håndverker ikke kan gjøre vesentlig mye bedre. Igjen handler det bare om å spare tid på visse arbeidsoperasjoner innenfor en strengt økonomisk matrise. Maskiner er selvsagt nyttige for å få mange store ting gjort raskt, flytte store masser og denslags, men flinke er de ikke. Det finnes ikke den håndverker i verden som blir bedre rent faglig sett bare fordi han har mye maskinkraft i ryggen. Snarere tvert imot. Den normale gangen i ting er at man senker standardene noe for å spare tid etterhvert som man føler sine egne pengekrav trykke. Ting må bli ferdige så raskt at det finnes ikke mye tid å bruke på fikkel og “dekorasjon”. Sånn fungerer ting i dag.