Etter hva jeg selv synes er det sannsynligvis ikke riktig å beskrive meg som “politisk korrekt” selv om jeg er en mildt sagt venstreorientert kulturmarxist som også er woke. Sånn er det med den saken. Hvorfor skal jeg leve opp til fordommene hos en gjeng med evneveike fjøsnisser på ytterste høyre fløy av politikken? Det gir ingen mening. Mitt eneste moralske ansvar består i å være tro mot min egen natur, legning og overbevisning. Så får det ellers gå som det går. Jeg kan ikke rå for alt dusteriet som flimrer på overflaten av hjernebarken hos de mindre begavede. Du vet. Det engstelige borgerskapet og andre gyselige gjenstander som møblerer samfunnsrommet om til en labyrint av dårlig smak. Hvem er de? Bare en foraktelig bande av metafysiske feiginger som klynker ynkelig over livets harde vilkår og mener seg urettferdig behandlet av det samme reglementet som vi alle må følge enten vi liker det eller ikke. Du er en skapning som skal dø. Dette bør du aldri glemme. Memento Mori som det heter på latin. Du kan aldri vinne i dette spillet.
Hva er hensikten med å skrive blogg? Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv, men jeg tenker likevel at hvis vi “zoomer ut” til en viss avstand så blir svaret for de fleste at det er noe jeg gjør fordi jeg har lyst til det. For jeg tjener jo ingen penger og får heller ingen slags takk, annet enn at det kommer av og til noen øyeblikk når jeg føler meg fornøyd fordi ordene faller slik de skal mens setningene ser ryddige og retningsorienterte ut. Du vet. Nesten som et slags hagearbeid hvor du går rundt og suller med lukeredskapen, klipper knopper og binder opp stilker, fordi du liker hvordan det ser ut når du er ferdig med økten. Hvis noen andre blander seg inn og “gir deg gratis råd” og den typen ting er det jo bare irriterende. Poenget er den masturbatoriske tilfredsstillelsen over å ha fått til et resultat som du er fornøyd med for din egen del, uanhengig av hva noen andre måtte mene om saken. Og sånn går dagene. Verden der ute har sitt eget tempo mens jeg har mitt. Vi er ikke nødvendigvis på samme lag hele tiden. Det foregår rett og slett alt for mye galskap og perversitet der ute. Hva skal man si om dette? Tja. Jeg vet ikke, men jeg finner sikkert på noe. Dette er jo en typisk vane.
Hvis du er interessert i filosofi er det sannsynligvis udumt å lese seg litt opp på Immanuel Kant, som er en av fagets rockestjerner. Her og nå skal vi imidlertid bare nevne det kategoriske imperativ, det vil si loven om en allmenngyldig moral, som regel formulert løslig rundt prinsippet om at man bare skal handle på den måten man anser at alle burde handle, til enhver tid, uansett hvem de er og hvor de befinner seg. La oss si for eksempel at man tilbyr folk sin hjelp hvis man ser at de behøver det, begrunnet i at “dette burde være en selvfølge for alle” — eller altså et kategorisk imperativ. Det er ikke alle som er hjelpsomme på denne måten, men det er vanskelig å argumentere for at de gjør noe galt hvis de tilbyr seg å hjelpe fremmede som ser ut som de behøver hjelp. For flere detaljer om Kant og hans mange idèer kan du selv søke på nettet, men her og nå skal vi bare stille spørsmålet om rett og galt er objektive størrelser.
Selvsagt fungerer ting her i livet slik at alle danner seg noen slags idè om hvor grensen går, i det minste på den måten at noen ting synes de er OK mens andre ting liker de dårlig. Altså en privat definisjon av rett og galt, om du vil. Selv om de ikke akkurat formulerer greia ut som språk og regelverk, med paragrafer, avsnitt og full pakke, så har danner ikke desto mindre et vanemønster som er mer eller mindre tydelig for andre. Du vet. Folk prater jo om ditt og datt, ting de har lyst og ulyst til, drømmer og fantasier, det ene med det andre, saken er til syvende og sist at det de gjør definerer hva de er. Om det er stor avstand mellom hvem de sier at de er og hva de viser at de er, så er det normalt å danne en viss skepsis til dette individet. Noen ganger kan man bare ignorere at de er “litt dårlig justert” i forholdet mellom selvoppfatning og selvfremstilling fordi det påvirker uansett ikke det forholdet man har til dem, for eksempel som arbeidskollega eller nabo, men det kan sikkert være litt på den slitsomme siden å ha et romantisk samliv med en slik en. Likevel lar det seg gjøre hvis de ellers er konsistente på en slik måte at man kan “kompensere” og “tolke” dem på rimelig greit vis.
Jeg sier dette for å illustrere hvordan jeg opplever det som mest praktisk å bare la det gå “inn av det ene øret og ut av det andre” når folk begynner å pissprate om dumme ting. Det er jo ikke min jobb å oppdra voksne mennesker. Det spiller ingen rolle om de tror på kørka ting eller har urealistiske fantasier om hvordan verden fungerer så lenge de leverer det jeg behøver av dem i for eksempel en arbeidssituasjon. Fatteru? Dette er hva jeg tenker på som toleranse og det burde være et kategorisk imperativ å bare la folk få ha illusjonene sine i fred så lenge opplegget ellers er harmløst. Hva er vitsen med å gå inn i en konfrontasjon over noe som ikke har noen praktisk betydning for deg? Selvsagt tar de feil i alt de går rundt og innbiller seg, men dette er jo ikke mitt problem. Her kommer vi tilbake til det kategoriske imperativ fordi jeg ønsker jo ikke en verden hvor folk “retter på hverandre” når de oppdager noe de synes er galt. Fordi jeg har tilbrakt store deler av livet i omgang med “kunstneriske typer” kan du trygt si at jeg har hørt mye sludder og vås. Du vet. Typisk sånt som man kaller åndelige greier som noen ganger blir så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet over at det går an å bli så fette dum, men igjen: Ikke mitt problem. La dem få ha dustegreiene sine i fred. Hvilket bringer oss til temaet religion. Og det virker som et passende sted å sette strek for her og nå, så får vi vende tilbake til saken siden.
Vi avslutter med en runde dansevennlig popmusikk fra England.
Amerikansk forbrytersjargong – hvis vi skal tro på filmindustrien, noe vi kanskje bør være forsiktig med – sier at sedlene deres blir kalt døde presidenter, fordi det er disse som typisk blir avbildet på pengene. Det er forsåvidt greit nok, men jeg har et problem med at tidollaren har bilde av Alexander Hamilton mens hundredollaren har Benjamin Franklin, fordi ingen av dem var noensinne president. Historisk viktige skikkelser javisst, men nok til å bryte mønsteret. Herregud. Hva slags verden er det vi lever i når ikke engang kjeltringer gidder å faktasjekke påstandene sine? Uansett, saken er at Ben Franklin en gang skrev i et brev at de som vil oppgi sin frihet for noen øyeblikk av sikkerhet fortjener verken frihet eller sikkerhet. Dette låter jo fyndig. Du vet. Som noe prinsipielt innenfor moralfilosofien. “Kjemp for alt hva du har kjært” og det ene med det andre. Problemet et bare at konteksten i brevet var skattlegging. Franklin snakket om finansiering av militærvesenet i Amerika – det berømte forsvarsbudsjettet – ikke om ærens krav til høyverdige holdninger.
Ikke desto mindre er det et klassisk dilemma at vi ofte står overfor valget mellom frihet og sikkerhet. Hvis du for eksempel har stelt deg slik at du behøver opptil flere livvakter når du skal bevege deg rundt blant folk så er du jo strengt tatt ikke et fritt og uavhengig individ, men en slave av omstendigheter du ikke kan kontrollere. Det er noe her. De som har lest deler av bibelen har sikkert fått med seg at det er enklere å skvise en kamel gjennom et nåløye enn å skaffe rike mennesker adgang til himmelriket. Det nevnes i alle evangeliene — og antas å være opphavet til det særnorske uttrykket å sluke kameler når en av partene i et politisk kompromiss må godta noen ubehagelige betingelser for å få gjennomslag for sine egne saker. Det høres jo ellers ganske vemmelig ut. Vi får håpe at kamelen i det minste skal slukes medhårs. Som alle vet får man ikke noe langt liv i politikken hvis man ikke forstår hvordan man skal jenke seg i forhandlinger. Hva slags saker er så viktige at det ikke går an å fire på noen krav? Vi vet for eksempel at i et fritt samfunn kommer det til å skje alle mulige slags forbrytelser. Sånn er jo mennesker. De utnytter muligheter og misbruker tillit. Helt typisk.
Det er ikke hjelpsomt å etterlyse mer politi og strengere straffer for de som synder. Den intelligente løsningen er en mer effektiv bruk av det politiet vi har og en straffeutmålingspolitikk som står i rimelig forhold til hva vi prøver å oppnå. Det er jo i prinsippet ikke vanskelig å skape et samfunn helt fritt for kriminalitet. Det er bare å køle på med autoritet og terror mot befolkningen, så vil de til sist bli “pisket til lydighet” og fratatt alle sine tendenser til opprør, oppvigleri og motstand mot makthavernes vilje og evne til å styre samfunnet i retning av den strålende fremtiden som alle ønsker seg, enten de vet dette eller ikke. Du vet. Det blir som barneoppdragelse, bare i en større skala. De behøver bank for å komme til seg selv og henfalle til en nyttig tilstand av lydighet. Spørsmålet er til enhver tid hva eksakt det er vi ønsker å oppnå og hva vi må gjøre for å komme frem til dette målet. Livet er først og fremst et praktisk problem. Det lar seg ikke påvirke av følelser og engasjement, bare av målrettet og planmessig virksomhet. Eller arbeid, om du vil. I ethvert samfunn skjer det fæle ting hele tiden, særlig der hvor folk lever under en høy grad av frihet. Der det ikke finnes bevæpnede vakter verken av sivil eller offentlig karakter, men bare et åpent samfunn som ikke forsvarer seg med vold. Ganske dumt, ikke sant? Da kan jo kjeltringene bare ta seg til rette; stjele og holde på som de vil. Eventuelt det som verre er.
Folk som siterer filosofen Nietzsche pleier ofte å dra den der om at det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere, og med dette mener de som regel å sprite opp sitt eget humør når de opplever motgang og vanskeligheter — men jeg vil få peke på at sitatet virker begge veier. Det som ikke ødelegger ondskapen gjør den sterkere. Derfor skal du være bra fette forsiktig med aktivismen din og se an det realistisk forventbare resultatet nøye før du går til aksjon. Det beste eksempelet på dette prinsippet er den nå femti år lange “kampen mot narkotika” som har eksakt null resultater å vise til dersom vi skal måle hvor vellykket opplegget har vært i forhold til om de har begrenset tilgangen til ulovlige rusmidler og lysten til å bruke dem ute blant de potensielle kjøpergruppene. Jeg forstår folks opprørte følelser i saken. Jeg har jo selv et antall venner og bekjente som har gått med i dragsuget på grunn av “narkorelaterte dødsfall” så tro meg når jeg sier at jeg er lite begeistret for situasjonen. Imidlertid er jeg ikke dum heller. Jeg forstår at straff og tvangsmidler rett og slett ikke virker. Narkoøkonomien er åpenbart styrt av etterspørsel så det er der vi må sette inn støtet. Hvorfor drikker Jeppe? som han Ludvig Holberg sa. Svaret kan for eksempel være “fordi han ikke hadde tilgang til kokain”. Men spøk til side, det handler om et problematisk område av menneskenaturen som vi ikke bare kan forby. Vi vet jo allerede at selv i landene som har dødsstraff for å bli tatt med narkotika så lar stoffene seg skaffe på bare få timers varsel. Det er rett og slett så mye penger i jævelskapen at folk risikerer uten å nøle livet for å få klørne i noe av all den deilige profitten.
Dermed har vi kommet frem til terrorisme. Du vet. “Den ytterste nøgne ø” blant forbrytelser. Hvem er de og hva er det de vil? Jeg er skeptisk til å kalle det terrorisme hvis det “bare” dreier seg om enslige gjerningspersoner som befinner seg i noen slags tilstand av akutt psykiatrisk tvangslidelse, selv om stokastisk terrorisme naturligvis er et problem som har fordoblet seg tusenfold etter at vi fikk internettet. Det finnes jo ingen mangel på sosiale media og skvaldregrupper hvor mindre begavede individer reiser for å gyte frem sine evneveike meninger. Du vet aldri hvem blant dem som “bare prater” og hvem som har noen slags sykelig handlekraft av typen Anders Behring Breivik, som hadde en fantasi om seg selv som heltemodig ridder og soldat i en kulturkrig hvor “det kristne Europa” beleires av “muslimske horder” med en agenda om utskiftning av befolkningen til fordel for en mer sosialistvennlig bøling av “tredje verden personer” uten evne til å være selvstendig tenkende. På den annen side finnes det et antall – særlig – unge menn som fantaserer om kalifatet, profetens umma og den typen ting. De er lett påvirkelige av eldre og mer ideologisk motiverte religiøse galninger som prater disse idiotene til å begå uhyrlige ugjerninger mot sakesløse mennesker. Si for eksempel bombingen i Madrid i året 2004, hvor nesten 200 mennesker ble drept og ti ganger så mange skadet. Hva skal vi liksom gjøre med sånt? Det er ikke hjelpsomt å gå helt fra konseptene og skrike etter lynsjing og forfølgelse av de som ikke har gjort noe galt og heller aldri kunne tenke seg å begå slike handlinger, men dette er ikke desto mindre en praktisk konsekvens av slik politisk agitasjon som kyniske opportunister bedriver i kjølvannet av forferdelige hendelser. Jeg tviler ikke et sekund på at de selv synes de har rett, for ikke å si plikt til å “advare folk” om sine hallusinasjoner og stemmer i hodet, men det er ikke hjelpsomt.
Men det får være nok skriving om menneskets perverse natur for nå. Vi toner ut med litt anstendig tungrock.
Stakkars Mari Boine, hele Norges mest heltemodig samiske sørgesanger, fordi hun er nødt til å kjenne på skuffelsen over at kanadiske Buffy Sainte-Marie ikke er av ren rase og ubesudlet blod fordi hun er etter alt å dømme en av mange pretendians, det vil si folk som påberoper seg å være amerikanske indianere og “stammefolk” men som egentlig bare er en av røkla. Du vet. Ingen spesiell. Tysk, italiensk, engelsk, skandinavisk. Hvem vet. Det kom jo så mange innvandrere til USA på den tiden da man mistet oversikten og papirarbeidet gikk i surr. Hva er din stamtavle? Kan du gjøre rede for alle åtte av dine oldeforeldre? Sånt er jo viktig for at ikke rasen du tilhører skal forurenses av fremmed blod.
Her er et spørsmål: Hvordan definerer vi begrepet rasisme?
Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion. Rasisme kommer til uttrykk både i ekstreme ideologier og vold og i mer hverdagslige holdninger og handlinger der folk diskrimineres på grunn av sin etniske bakgrunn. Felles for de ulike formene for rasisme er at enkeltpersoner reduseres til representanter for en gruppe.
(Store norske leksikon)
Folk bruker hovedsaklig begrepet rasisme i negativ betydning; for å betegne for eksempel diskriminering, trakassering og andre “små overgrep i hverdagen” som mange utsettes for på grunn av sin etnisitet — men det forekommer også at noen forfekter en slags “positiv rasisme”, som for eksempel det som skjer når Mari Boine og andres urfolkselitisme kommer til syne på mange slags grelle måter som de selv åpenbart ikke reflekterer over. Fra min side er saken krystallklar: Det er ikke verre å være same, indianer, sigøyner, neger – eller hva det skal være – men det er faen ikke noe bedre heller. Folk er folk. Nesten alle er evneveike drittsekker som kollapser ned til sitt minste felles multiplum av ondskap hvis du pirker på den mer eller mindre velstelte overflaten deres. Sånn er menneskenaturen.
Hvor mange ganger har jeg sagt det? Vår art er en form for kannibalistisk rovape som har akkurat den instinktnaturen du kan forvente av en opportunistisk åtseleter, som er hvordan mesteparten av de to-tre millioner år vi har eksistert her på jorda ble tilbrakt. I det siste har vi hatt noen få tusen år som spankulerende kry hanekyllinger av moralsk overlegenhet i konteksten av det vi kaller sivilisasjon – som blant annet krever høflighet og en viss grad av moralsk anstendighet – men dette er bare snøen på toppen av isfjellet. Påstanden min bevises enkelt nok av all den galskapen som skjer der ute når folk mister fatningen, taper ansikt og henfaller til det morderiske raseriet som bor i oss alle. I den forstand er det absolutt uten betydning hva slags “rase” eller annen slags sosial kategori du identifiserer deg med.
Men nå får det være nok prat om dette. Vi setter over til den indiske guden Shiva for litt dans istedet.
Ordet apokalypse betyr åpenbaring på norsk. Derfor heter for eksempel Johannes’ Åpenbaring fra det nye testamente i bibelen The Apocalypse of John på engelsk. Likevel brukes ordet apokalyptisk i det norske språket som regel for å beskrive noe stordramatisk som hender, synonymt med katastrofe, undergang og den typen ord. Slik sett er det definitivt rimelig å beskrive de pågående skrogbrannene i Frankrike og Spania som apokalyptiske scenarioer. Du vet. Flammene står 30-40 meter til værs og intensiteten i brannen er på et slikt nivå at den skaper sitt eget værsystem. Brannfolkene må nærme seg brannområdet for å få slukket jævelskapen, men samtidig må de jo holde litt avstand fordi forholdene er så abrupt uberegnelige. Plutselig kan brannen “hoppe” hundre meter i en hvilken som helst retning. Det er åpenbart at det er en livsfarlig situasjon som må håndteres av folk som vet hva de driver med. Mange “ønsker å hjelpe” men dette gjør de best ved å holde seg litt i bakgrunnen og heller fokusere på forpleining av alle de som er på rømmen.
Samtidig har en morder slått til i Berlin og angrepet en folkemengde i området Tiergarten ved å ramme dem blindt med et kjøretøy, for deretter å kræsje inn i et tre, hoppe ut av bilen og stikke vilt rundt seg med en kniv før han forlot stedet til fots. Noen timer senere ble han drept av politiet. Da de fant ham kom han løpende mot dem med kniv i hånd, så de felte ham med noen skudd som viste seg å være dødelige. Vi kan derfor ikke avhøre denne personen og er nødt til å forklare det som har skjedd gjennom sekundære elementer av informasjon. Imidlertid kan vi si – noe mange da også gjør – at han var en sinnsforvirret ung mann på 21 år som allerede var “en kjenning av politiet” blant annet fordi han angivelig skulle ha forsøkt å verve seg til terroristorganisasjonen ISIS, uten at konteksten der så langt er beskrevet nærmere. Det virker litt prematurt å beskrive hendelsen som islamistisk terror men samtidig er jo dette politisk nyttig for rasister og andre som ønsker å etablere likhetstegn mellom muslimer generelt og terrorisme generelt. For eksempel er jo dette en strategi som brukes av den israelske etterretningstjenesten Mossad for å legitimere de uhyrlige overgrepene staten Israel begår på en daglig basis mot den palestinske sivilbefolkningen. Deres norske venner støtter israelerne så de gjør det samme.
Gjennom livet har jeg et antall ganger blitt beskrevet som både iskald, kynisk og analytisk i sammenhenger hvor folk åpenbart forventer at du skal vise følelser, være engasjert og så videre. Jeg vet ikke. Er det bra å gå fra konseptene og skrike, gråte, kaste ting rundt seg, trampe med føttene, slå i veggene og alt sånt som folk gjør når de blir følelsesmessig engasjerte? Jeg ser ikke helt den. Etter min oppfatning er det i enhver sammenheng bedre hvis man klarer å bevare sin fatning og fokusere på hva som er nødvendig å gjøre heller enn å “gå berserk” i en kaotisk orgie av følelser som ikke har noe annet fomål enn utblåsningen der og da. Det er vanskelig for meg å begripe at jeg er “den onde i situasjonen” fordi jeg ikke reagerer emosjonelt på ting som folk er veldig engasjert av men heller går for å skaffe meg overblikk over det som hender. Hva kan jeg si? Jeg føler ikke noe behov for å “forklare meg” og hvis du ikke liker trynet mitt så kan jeg bare trekke på skuldrene og si at det er ikke min sak. Andres følelsesliv tilhører jo dem alene, eventuelt andre som de har den typen involvement med. Ta deg sammen og oppfør deg som en voksen mann er likevel ting jeg kan finne på å si til slike som hengir seg til umiddelbar emosjonell respons heller enn å engasjere intelligensen. Nesten uansett hva det handler om så kan du trygt si jeg vet ikke om nesten alle sakens elementer. Dette er noe universelt. Javel så føler du noe men dette er jo ikke synonymt med å si at du vet noe. Det er slik folk forvandles til idioter. Dette er hva tro gjør med dem.
Selvsagt er det naturlig å reagere med frykt på de uhyggelige skogbrannene som pågår i Frankrike, Spania og flere andre land både i Europa og verden forøvrig. Jeg mener, hva kan du liksom gjøre? Dette er jo overveldende naturkrefter så du bør helst bare komme deg på trygg avstand fra jævelskapen så raskt som mulig. (Deretter bør du melde fra til de som har kontroll og oversikt på stedet, slik at redningsmannskapene vet hvor du er og ikke bruker tid på å lete etter deg i katastrofeområdet.) Det føles veldig provoserende når diverse skalleknarper i kommentarfelt på nettet protesterer på det heftigste mot klimaforandringer som underliggende årsak til denne apokalyptiske situasjonen, til tross for at hele den samlede ekspertisen peker på dette. Man får jo lyst til å dra med seg slyngelen ut i bakgården og banke driten ut av dem — men sånt kan man selvsagt ikke gjøre, så det ender nesten alltid med reaksjonen “ingen kommentar”. Det føles også provoserende når alskens agitatorer og politiske oppviglere prøver å piske frem lynsjestemning hos folk etter at noe stygt har skjedd, sånn som denne greia i Berlin. La politiet gjøre jobben sin og vent til etterforskningen har kommet frem til noen slags konklusjon før du begynner å vifte rundt deg med pekefingrene og fremsette anklager som du ikke har noen annen dekning for enn at du “føler noe”. Hva er vi? Barn? Ta deg samman og vær en voksenperson.
Vi avslutter med litt lystig dansemusikk fra den tropiske jungelen.
Tallene beveger seg i retning av en halv million mennesker på flukt fra pågående skogbranner i Frankrike og Spania. Det er ganske spesielt å følge sakens utvikling via spanske media og over internett. Det bare baller og baller på seg, langt inn i det groteske. Folk blir dratt ut av sengene sine midt om natten, lempet inn i en politibil som kjører raskt bort derfra, og noen timer senere er hele nabolaget nedbrent. Herregud for et opplegg. For øyeblikket er ikke nærområdet mitt truet av noen branntilstand, men det kan endre seg raskt. Det er veldig tørt der ute og til uka skal det komme enda en hetebølge. Slik er virkeligheten nå. Oversvømmelser i vintersesongen og idiotisk store branner om sommeren. Imidlertid går det ikke an å være overrasket over dette med mindre du er fullstendig fette idiot. Det er jo eksakt hva som har blitt spådd av de som studerer vær og klima. Det som foregår er nøyaktig hva som fremkommer i rapportene som ble bestilt og betalt av de store oljeselskapene på 80-tallet, slik at de har gjort det med vilje. Du vet. For profittens skyld.
Hvorfor har det vært umulig å få folk til å fatte problemet? Det minner meg litt om atferden hos en narkoman person som ikke ennå har nådd bunnen, men som laller seg inn i en illusjon av at “de kan slutte når de vil” men det blir ikke nå i dag. Kanskje neste uke. Vi får vente og se. Har du møtt noen sånne? Ihvertfall er det sikkert at de med erfaring fra rusomsorg og de som har hatt problemet i sin egen familie eller vennekrets vet noe om saken. Folk er ikke rasjonelle når de befinner seg i en avhengighetstilstand. For å fatte hva som foregår med klimaproblematikken er vi nødt til å dra sammenligninger med rusavhengighet. De kommer ikke til å gjøre noe for å endre vanemønstrene sine før de absolutt og kategorisk må, som kanskje er et punkt i tiden som har kommet nærmere nå. Det begynner jo å bli kritisk. I rettferdighetens navn må det sies at mange forstår dette, men ikke mange nok. Eller kanskje vi heller bør si at de med makt og beslutningsmyndighet av ymse årsaker unnviker de ubehagelige politiske konfrontasjonene som må tas for å få noen seriøs bevegelse i saken. For eksempel er det jo mildt sagt nihilistisk å utlyse nye oljeboringsprosjekter på norsk sokkel når det ikke er mangel på penger i samfunnet. Det eneste de har å si er at hvis ikke vi gjør det så vil noen andre gjøre det. Dermed er vi tilbake ved logikken i narkomarkedet og atferdsproblematikken hos både “langere” og brukere.
Jeg tenker vi setter strek der, for nå, med noen passelig fagre toner fra et moderne metallband.
Det ble mange kilometer løpetur per scoring i VM-finalen mellom Spania og Argentina, ihvertfall i forhold til den absurde målorgien som var bronsefinalen. Hva er best? Hva slags kamp er mest underholdende? Det kommer an på hvem du spør. Spania spiller en helt annen type fotball enn de fleste andre lagene som stilte i VM. De har liksom ingen stjerner som alt spillet er bygget opp rundt. Spania spiller som et lag og de har sikkert hundre spillere som kan fylle plassene på laget mer eller mindre like bra, selv om det selvsagt også finnes visse “navn” i bildet. Du vet hvordan publikum er. Folk vil ha historier, skjebner og den typen ting. Heltefortellinger og legendarisk store navn. Noe de kan spise opp og tygge drøv på senere. Sånn som Argentina, hvor alt er lagt opp til at Lionel Messi skal gjøre noen slags mirakuløs soloprestasjon mens alle de andre bare er med som støttespillere. Spania spiller en annerledes type fotball, preget av raske og presise pasninger innenfor laget mens de sakte flytter seg oppover på banen — og plutselig scorer de. Pasningsspillet går så fort at fjernsynskommentatoren ikke engang rekker å lese opp navnet på spilleren som ballen ligger hos.
Det var ellers mildt sagt forventet at Spania skulle vinne VM 2026. Alle hadde dem enten som nummer èn eller nummer to blant sine favoritter, slik at det var ingen som vant noen fantastiske pengepremier på oddsen akkurat der. Dessuten fikk Spania anerkjennelse for både turneringens beste målvakt og beste enkeltspiller, så det er ikke slik at de mangler talenter, det er bare at det ser ikke ut som de har noen i særklassen fordi laget går som en velsmurt maskin uten at noen stikker seg frem. Hvem som helst av dem kan plutselig være den som er sist på ballen når de scorer. De har ikke noen som det stilles særlig høye forventninger til, som for eksempel Erling Haaland i Norges VM-tropp, en mann folk uten ironi omtaler som en “scoringsmaskin”. Hva ville Norge vært uten Haaland? Du ser poenget. Det handler om heltefortellinger. Noe folk kan snakke om og danne folkelig enighet rundt på pøbben etter kamp eller i lunsjrommet på jobben i ukesvis etterpå. Hvem skal du hylle på Spanias lag? Det blir jo litt sånn èn for alle og alle for èn, noe spillerne selv også understreker — før alle snur seg og peker på treneren. Det er han som har gjort oss til det vi er.
Selvsagt kan vi nevne Lamine Yamal, men han er først og fremst barnas helt. Du ser typisk hans navn på nesten alle fotballdrakter i barnestørrelse som henger ute til salg på torg og i butikker. Hva er greia? Bare at han kom fra sosiale kår av underpriviligert type men senere har han “spilt seg frem i verden” ved hjelp av talent og hardt arbeid. Han er en litt sånn der “frekk ung mann” som skaper kaos rundt seg på fotballbanen, men samtidig er han veldig trygg og ordentlig i privatlivet. Du vet. Akkurat den typen forbilde som foreldrene foretrekker at barna deres skal se opp til. Forøvrig finnes det også mange andre “personligheter” på det spanske laget men interessant nok ingen som stikker seg frem som det vi i fotballsporten kaller stort ego. Alle spiller typisk med og for hverandre i det lynraske pasningsspillet som Spania er kjent og fryktet for. Underveis i kampen kan de også skifte ut et antall spillere uten at man legger merke til noen forandring i den spanske spillestilen. Man får inntrykk av at det nesten bare handler om “friske bein” og hvile. Hvordan reagerer folk på at Spania vant VM? Jeg har så langt bare sett positive tilbakemeldinger. Det var fortjent. Det er jo et superlag. Noe annet jeg har sett bli nevnt noen ganger er at det var selve sporten som vant VM i år. Det vil si det mest sportslige laget med den beste lagånden og de mest disiplinerte enkeltspillerne. Det finnes ingen som hater Spania, selv om det har fremkommet en og annen “dårlig taper” i løpet av turneringen (og særlig i finalen). Selv er jeg veldig norsk i enhver fiber av kroppen og sinnet – så heia Norge og alt det der – men jeg bor jo i Spania av en årsak – og det er ikke været – slik at jeg er selvsagt godt fornøyd med at de vant VM.
Sangen denne gangen er for de som synes de behøver mer tyrkisk retro-prog-rock i spillelisten sin.
Det sies at “høyreorienterte politiske bevegelser” er i fremvekst over hele Europa — og forsåvidt også resten av de delene av verden som kan kalles europèiske avleggere, særlig det amerikanske kontinentet, både i nord og sør. Jeg vet ikke. Er dette sant? Her er et ord du bør studere litt: opsjonsparalyse. Det betegner en mental tilstand når man er ute av stand til å fatte en beslutning fordi det finnes for mange valgmuligheter. Vi kan også kalle det frihetsparadokset. Folk sier at de ønsker frihet men dette viser seg stadig å være usant. Det folk vil ha er “komfortable tilstander” og en følelse av mening, eller i praksis at de er noen, som driver med noe viktig, noe som betyr noe. Eller de vil ha en identitet, om du vil. Frihet er jo det motsatte av dette. Frihet betyr at ingenting er avgjort, alt er mulig, og enhver retning videre ligger åpen for deg. Derfor inntreffer den tidligere nevnte opsjonsparalysen. Det blir for mye for folk. Alternativene er for mange. De klarer ikke å danne seg noen oversikt og blir derfor rammet av forvirring og angst, som siden omdannes til sinne. Behovet for en enkel og oversiktelig orden motiverer dem til å søke “alternative løsninger”. Dette er problemets natur.
Det er en ubehagelig sannhet å konfrontere, men de fleste mennesker er faktisk bare dumme aper. De fatter ingenting og har forsåvidt heller ikke noe ønske om å engasjere hjernen på noe komplekst vis. Det eneste de vil er å “ha det bra” og som alle vet blir dette vanskelig hvis man skal være nødt til å tenke til stadighet. Folk vil ha veiledning. Du vet. Gode råd og saklig hjelp — men vennligst ikke for mye av dette heller. For mange forskjelligartede inntrykk i næromgivelsene gir mennesker angst. De vil rett og slett ikke ha “det fremmede” tett innpå seg. Da vet de jo ikke hva de skal si og gjøre. Det blir for stort. For mange alternativer. De føler seg dumme — og mennesker hater å føle seg dumme. Det er faktisk en viss grad av lovmessighet i dette fenomenet: Jo dummere de er jo dårligere liker de å føle seg dumme. Derav følger behovet for en enklere og mer oversiktelig verden. Derav følger tendensen til å følge politisk høyreorienterte bevegelser. Fordi de vil jo ikke ha frihet. Har vi ikke nettopp drøftet dette da? Jo mer kompleks og uoversiktelig verden fremstår for folk, jo mer sannsynlig er det at fascister vil ha fremgang i den politiske dagsordenen. Du vet. Noen som kan sette ned foten og få en orden på ting. Gjøre verden forståelig. Innføre regler som fjerner behovet for å tenke til enhver tid. Det er ikke vanskelig å fatte hvorfor høyreradikale bevegelser har fremgang i dagens verden. Det handler – som alltid – om angst.
På spansk heter det peregrino hvis det er en mann og peregrina hvis det er en kvinne. Jeg vet ikke om det finnes andre og mer “alternativt kjønsspesifikke” uttrykk beregnet på transer og andre som befinner seg på utsiden av de tradisjonelle kjønnskategoriene, men ordet kommer i alle fulle fall fra det latinske peregrinus, som betyr en utlending, fremmed, eller vandrer – bokstavelig talt “en som krysser gjennom åkeren” – men i senlatinsk tid skjedde en lingvinistisk dissimilasjon og ordet ble således konvertert til pelegrinus, som entret det gammelfranske språket som pelerin, før det på 1200-tallet ble til det middelengelske ordet pilegrim (hvor det fortsatt befinner seg på norsk) som på moderne engelsk er pilgrim. Hver sommer ser man dem rekende langsetter veiene i området her. Du vet. Camino de Santiago. Det de kaller “den franske ruten” går jo rett gjennom Villafranca del Bierzo – den franske landsbyen i Bierzo – som faktisk ble grunnlagt av franske munker på grunn av pilegrimsruten; for å betjene og forsørge de vandrende etter behov. Til en viss grad er det slik ennå – folk trenger jo mat, overnatting, gnagsårplaster og det ene med det andre – men i vår moderne tid er det selvsagt penger inne i bildet. Det finnes faktisk en hel “pilegrimsøkonomi” tilknyttet Camino de Santiago.
For øyeblikket har jeg ikke inntrykk av at det brenner noe sted langs pilegrimsleden, men det kan jo endre seg raskt. Det er både varmt og tørt der ute, pluss at det av “årsaker” alltid er en del vind i det kuperte spanske terrenget. Som alle vet er det jo bare Sveits her i Europa som er mer ulendt og fullt av fjell enn Spania — som med alle sine smale, svingete og ofte idiotisk bratte fjellveier får det norske Vestlandet til å virke som en lettvint kjøreopplevelse for de som kommer med bil. Herregud for noen geitetråkk jeg har sett. Du bør helst ha nervene under kontroll hvis du tenker deg på sightseeing utenfor hovedveier og gjennomfartsårer generelt. Tidlig i august i fjor fikk jeg rødt farevarsel på mobilen i forbindelse med skogbranner i nærområdet. En stund var det ganske surrealistisk. Himmelen ble fullstendig gulorange og sola var knallrød. Noen ganger falt det aske slik at det nærmest lignet på snøvær. Røyklukten var konstant. Senere fant jeg ut at den nærmeste store skogbrannen var to-tre mil unna der jeg bor, men stedet her var ikke desto mindre sterkt preget av problemet. Det anbefales at man holder seg innendørs og stenger alle dører og vinduer når ting blir slik, ikke minst på grunn av svært finkornet flyveaske – det har et teknisk navn men det husker jeg ikke akkurat nå, poenget er uansett at det går tredve av de kornene på tykkelsen til et gjennomsnittlig hårstrå – fordi pusteorganer, lunger og slimhinner klarer ikke å fange opp disse partiklene så de går rett i blodet og gjør deg syk. Hvis man absolutt må gjøre noen ærend utendørs så bør man bruke en tettsittende N95 type ansiktsmaske som sorterer bort også svært finkornede askepartikler.
Tingen er at du merker det i øynene også. Jævelskapen svir og gir en “uttørket” følelse. Litt avhengig av vindforhold og andre lokale spesifikasjoner kan det være helseskadelig i mange hundre kilometers omkrets rundt en skogbrann, selv om du ikke kan lukte røyk på stedet. De partiklene som lukter er jo ganske store mens de små og virkelig farlige sakene ikke har noen lukt eller smak, eventuelt bare en svak eim av “noe kjemisk”. I denne skrivende stund er det to-tre store branner i Spania, men ingen av dem i nærheten av meg. Imidlertid bruker de en del tid på dette i fjernsynets nyhetssendinger så man legger jo merke til hva som foregår. Det skal også nevnes at mange tusen mennesker i Canada har blitt evakuert i forbindelse med skogbranner som er ute av kontroll der — og som sender store røykmengder i retning av New York, det vil si der hvor det skal spilles finale i fotball-VM nå i kveld, mellom Spania og Argentina. Jeg så bronsefinalen i går, som var “litt av en kamp” – uten at jeg skal dvele ved dette (du finner mye stoff om begivenheten på nettet) – men det var jo usikkert om de i det hele tatt kunne avvikle kampen på grunn av dårlig luftkvalitet i tilknytning til brannene i Canada. Det er usikkert i dag også, men jeg gjetter at de kjører på. VM er jo FIFAs pengemaskin så det må mere til enn bare noen litt helseskadelige luftforhold til for at disse korrupte drittsekkene skal dempe seg. Dessuten finnes det et stort publikum som har sine forventninger til arrangementet. Det er jo typisk slik at mennesker ikke ønsker å endre seg og sitt bare fordi det finnes visse vanskeligheter tilknyttet vær og klima og sånt. Derfor går det som det går.
Vi setter strek med en klassisk hitsang fra året 1982.
Det finnes en kis som kaller seg Clavicular og greia hans er skjønnhet, nærmere bestemt sin egen. Nå er jo verden full av “vakre menn” som nyter sitt eget speilbilde mer enn alt annet, men Clavicular har tatt dette til neste nivå av ekstreme tiltak som antas å være skjønnhetsfremmende. Det som har gjort ham berømt – slik tidens medievirkelighet fungerer – er å sitte og småbanke seg selv i ansiktet med en hammer. Tanken er lett knusing av beinstrukturen rundt kinnben og hakespiss slik at forbruskningen som følger vil bidra til et mer kantete og “mandig utseende”. Hva gjør man ikke for å få seg et maskulint image? Om det virker vet jeg ikke noe om men opplegget er såpass koko at det får noe heroisk over seg, ihvertfall på TikTok, Instagram eller hvor det måtte være at han holder sitt hoff. Hvis du vil vite noe mer om denne underlige karakteren kan du søke på nettet — vårt poeng her og nå er at jeg så en video på YouTube hvor det var tale om Claviculars reise til landet Israel. Dette var ikke uproblematisk. Fra tidligere var han jo kjent blant annet for å ha vanket sammen med Andrew Tate og sånne typer, som av vanskelig identifiserbare årsaker lar seg filme mens de er på byen og skriker Heil Hitler med utstrakt høyrearm og forskjellige andre ting som man ikke umiddelbart assosierer med Israel.
Mitt inntrykk er at det finnes noen slags generasjonskløft der. Den gamle garden av israelere er svært lite begeistret for alt sånt som handler om Nazi-Tyskland, mens de yngre virker mer “pragmatiske” i den forstand at de bryr seg ikke om den historiske ballasten, de ser bare på om det finnes noen politisk støtte eller sympati som de kan bruke på noe vis. Om de siden har private følelser i forhold til pappenheimernes nazisympatier så viser de dem ihvertfall ikke. Det handler kun om det som bidrar til å styrke Israels stilling innenfor “propagandakrigen” — hvor de i disse tider sliter med sitt omdømme selv i USA, hvor de tradisjonelt har stått svært sterkt. Folkemordet i Gaza har jo mildt sagt blitt lagt merke til over hele verden. Hendelsen vil garantert bli husket – og omtalt i fremtidens historiebøker – som noe av det mest umenneskelig stygge som har skjedd på denne siden av den andre verdenskrig. Du vet. Folk skygger unna sånt. De vil ikke assosieres med Israels mål og metoder noe mer enn de føler at merkelappen nazist er noe som kler dem. Det blir for ekstremt. Det er ikke noe gøy lenger. Israel har krysset en grense som det ikke leder noen vei tilbake fra. Det går ikke an å prate seg forbi og bortforklare tusenvis av timer med fjernsynsbilder og annen dokumentasjon som èntydig viser israelsk vilje til å begå folkemord mot den palestinske sivilbefolkningen, foruten all mulig annen slags urett og grove overgrep.
Generelt sett er det min oppfatning at du befinner deg i en nedadgående spiral når du ikke lenger bryr deg om hva slags venner du samler opp – du bare tar det som er å få – og hvordan dette selskapet blir oppfattet ute i den større verden. Om folk “ikke sier noe” akkurat der og da så tenker de jo likevel sitt. Dette kan du være bra fette sikker på. Dessuten snakkes det om deg bak din rygg. Sånn fungerer tingene. Folk kan godt smile til deg og “gjøre gode miner til slett spill” mens de snur på femøringen så snart du har forlatt rommet og slår over til å snakke nedsettende om deg, i en prosess som over langen består i å “bygge ned forholdet” og fremmedgjøre deg. Det finnes ingenting du kan gjøre med dette. Kursen har allerede blitt stukket ut og dine gamle venner er i ferd med å markere avstand til den du har blitt. Tap av aktelse er en prosess som følger et ganske forutsigbart mønster og det kan ta hvor lang tid som helst, litt avhengig av hva slags risiko det innebærer å markere avstand til deg og opplegget ditt. For eksempel ser vi i disse dager mye smisking og nussing rettet mot Donald Trump og USA, men så snart de samme menneskene befinner seg utenfor hørevidde så blir det typisk baksnakking og latterliggjøring. Amerikanerne er jo farlige på en måte som er ganske unik i verden, men samtidig er de også gjenstand for mye hat og forakt. Det som en gang var “gamle venner” utvikler seg i retning av å bli nye fiender, som åpenbart har utviklet helt nye idèer om hvor skapet skal stå (og hva det skal inneholde).
Vi avslutter med en vuggevise som noen koselige polske visesangere spiller på sin gitar.
