APECALYPSO

Egon Schiele (1890–1918) var en østerriksk maler, som i ettertid blir regnet blant de store figurative malerne på det tidlige 1900-tallet. Blant verkene finnes en stor andel intense selvportretter. Hans figurer er vanligvis vridde og skjeve, noe som gjør ham til en representant for ekspresjonismen. Hans intense og korte liv og malestil gjorde ham også til et ikon blant tidens bohemer.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Som alle kan se var Egon Schiele jevnaldrende med Adolf Hitler, men til forskjell fra sistnevnte så ble Egon akseptert ved kunstakademiet i Wien da han søkte seg dit. Imidlertid støtte også han på Christian Griepenkerl – professoren som er kjent for å ha avvist Hitlers opptaksprøve to ganger – og også Egon fikk all mulig slags pepper av den strenge, snobbete, nedlatende og svært autoritære professoren. Faktisk til en sånn grad at han sluttet ved kunstakademiet og ble lærling hos Gustav Klimt istedet. Klimt var jo ledende innenfor “den nye kunsten” i Østerrike på den tiden og han fattet interesse for Egon Schieles særpregede uttrykk, så han støttet ham med både trening, penger og viktige kontaktpersoner. Sånn ble han “oppdaget” men – hvilket sjokk – det viste seg at han ikke var særlig flink med penger slik at suksessen hans fikk ham til å etablere “en uholdbar livsstil” og snart hadde Egon gjeld oppetter ørene. Så kom krigen.

Den første verdenskrig gikk dårlig for det gamle Habsburger-imperiet, men det ble aldri et problem for Egon Schiele fordi han døde av spanskesyken – tre dager etter sin gravide hustru – bare en drøy uke før krigen var over i 1918. Som alle vet hadde skjebnen andre planer for Adolf Hitler. Men han hadde altså både kunstinteressen og Christian Griepenkerl som personlig nemesis til felles med Egon Schiele. Hva ville ha skjedd eller ikke skjedd med Europa siden hvis Hitler hadde kommet inn ved kunstakademiet i Wien da han søkte seg dit, både i 1907 og 1908? Om de verkene fra Hitlers hånd som er kjent og akseptert som “en original Hitler” er det å si at etter min mening er ingen av dem særlig interessante, men de er ikke talentløse heller. Håndverket er bra nok. Vi har en fyr som kan tegne. Nå er han her og søker studieplass. Hva slags idèer har han? La oss sette ham på skolebenken og utforske saken. Sånn burde opptakskriteriene til kunstfaglig utdannelse fungere, men dessverre er det i praksis slik at sånne opplegg ofte ender med “portvoktere” som baserer avgjørelsene sine i personlig smak mer enn hva som er bra for kunsten som helhetlig menneskelig aktivitetsområde.

Et stort spørsmål er – i denne og alle andre sammenhenger – hva skjer med folk som blir avvist? Nå for tiden snakkes det om en kanselleringskultur som mange mener er litt for drøy. Hitler er jo et ekstremt eksempel på noen som får sine barndomsdrømmer knust, så de finner på noe annet istedet, men selve gangen i sånne saker er velkjent. Ofte er det et dårlig realitetsgrunnlag i folks forhåpninger. Talentet deres holder rett og slett ikke mål — men på hvilken måte skal de fortelles dette? Alle har sikkert sett urealistiske deltagere til diverse talentkonkurranser med sang og dans, men hvis vi ser bort fra akkurat dette segmentet – folk som bare ikke skjønner hva det handler om – så sitter vi likevel igjen med et antall søkere til kunstfag og underholdningsyrker som blir avvist på et litt i overkant vilkårlig og “skjønnbasert” grunnlag. Eller for å si det på en annen måte: Det virker litt “tilfeldig” mange ganger, hvem som passerer nåløyet og hvem som ikke gjør det. Hvis greia koker ned til at det finnes bare tyve studieplasser, men vi har flere hundre søkere, så er det åpenbart et tegn på at utdannelsestilbudet ikke går verken bredt eller dypt nok. All interesse for kunstfag, tradisjonshåndverk – og forsåvidt alt annet fikkel som folk gjør med hendene – er etter min mening sunn interesse. Sørg for at de får utvikle det de eventuelt måtte ha av talent så langt de kan. “Ungdommelig energi” skal jo brennes opp på noe slags vis, ikke sant? Det er bedre å gi folk utløp for alle sine konstruktive interesser fra et så tidlig tidspunkt som mulig.

Språkvask – altså det å rense språket for diverse skittenheter – er riktignok en slags mental hygiene, men det er ikke den formen for fullstendig hjernevask som folk skal ha det til. Altså, ærlig talt, hvor vanskelig kan det være å ikke si nigger og den typen ting? Realitetene i saken er at nedsettende språkbruk er en kjent og mye brukt hersketeknikk den dag i dag, og det finnes ingen saklig grunn til at man ikke skal korrigere dette forholdet så godt det lar seg gjøre, blant “normalt fornuftige” mennesker, så får man ellers bare la de håpløse tilfellene gå. Det blir som med røykere. Det blir færre av dem etterhvert som tiden går og flere innser hva slags bløff hele denne “narkomane” uvanen egentlig er, men det finnes ikke desto mindre noen som tviholder på tvangsatferden sin og kaller det identitetsdannende. Så da så. Hva skal man gjøre? Så lenge de ellers lar folk være i fred må man bare la dem være i fred. Det er jo ikke forbudt å være idiot. Det er ikke engang forbudt å være spik spenna gal i hodet sitt. Hvordan skulle man eventuelt håndheve en slik lov? Den gående standarden er at så lenge man ikke “representerer en fare for seg selv og andre” (eller gir inntrykk av dette gjennom å fremsette trusler, være fysisk innpåsliten, oppføre seg urimelig dramatisk, og så videre) kan folk holde på som de vil. Vi har som samfunn kanskje en normalitetspreferanse – det er best når folk bare oppfører seg som folk – men vi har ikke noe normalitetskrav. Imidlertid krever vi vel kanskje at folk i det minste bør være interessante når de først skal bryte alle normer og oppføre seg som galninger. Du vet. At ting er kreative, eller morsomme, eller på en hvilken som helst annen måte inspirerende for publikum – enten de er tilsiktet eller tilfeldig fra utøverens side – og ikke bare dumt og stygt.

Her er et banalt eksempel: Det er snart femti år siden jeg vente meg til å si leder i enhver sammenheng hvor formann er eller var det normale. Jeg ble presentert for argumentet om at det er “subtilt kjønnsundertrykkende” å forutsette at den som står i jobben er en mann – jevnfør til den ordrette betydningen av ordet for-mann – og jeg syntes ikke det krevde noe urimelig av meg å foreta en øliten språkvask slik sett. Ordet leder har jo til og med færre bokstaver. Hva kan være mer rasjonelt? Vi kan likevel observere at det finnes folk der ute som oppfatter sånne ting som problemer på en kosmisk skala, eller at det skal på sikt være en trussel mot menneskeartens fortsatt biologiske eksistens at “man gir noen det de ber om” i form av språkdisiplin og mental hygiene. Rikdom er et pussig fenomen, er det ikke? På alle måter man kan måle den typen ting kommer Norge ut helt i verdenstoppen blant “rike land”. Det er litt opp og ned med hvordan dette oppleves på det individuelle nivå ute blant befolkningen, men statistikken er ihvertfall tydelig nok. Justert i forhold til folketall befinner Norge seg nokså stabilt blant gruppen av “svært rike land” som heller ikke har noen dramatiske fattigdomsproblemer i samfunnet. Det er av naturlige årsaker svært vanskelig å overleve som “uteligger” i Norge uten at man har noen slags plan og strategi overhodet, man bare sover der man tilfeldigvis sovner. Sånt går an i syden, men her i norden må man ha et opplegg for å overleve. Enten sitt eget eller noen annens. “Egnet bolig” er en livsnødvendighet i Norge, det er ikke noe valgfritt alternativ. Man kan sikkert bo i telt over vinteren hvis man vet hva man driver med, men det er både slitsomt, uhygienisk og en lang liste med andre ubekvemheter. Selv mener jeg at jeg har kompetanse nok til å bygge en vinterdyktig gamme, selv om jeg aldri har gjort det i praksis og heller ikke har lyst til å havne i noen situasjon hvor dette er en nødvendighet, så jeg føler meg egentlig aldri “utrygg” på det nivået. Du vet. Hvis det blir krig eller noe annet i den klassen av “force majeure” som gjør at det er best å stikke til skogs. Men den norske politikken i fredstid er kanskje ikke noen bra refleks av realitetsforholdet i spørsmålet om “boligbehov i Norge”. Hvorfor tillater vi at private interesser stiller opp betalingsmur foran noe som er en essensiell livsnødvendighet?

Rike menneskers problemer kan på noen måter oppsummeres med den legendariske serien Seinfeld. Folk som får litt penger mellom hendene utvikler seg forutsigbart i retning av karakteren George Constanza i sin personlige fremferd, mens samfunnet ellers handler om diverse nevrotiske problemstillinger som bare kan utvikle seg hvis man allerede har et nokså solid økonomisk grunnlag for sin eksistens. Omtrent der har du den norske samfunnsdebatten. Hvem fanden bryr seg om sånt tøys? Jeg nekter å akseptere at det er noe seriøst problem blant voksne mennesker at Eskimonika og den lille samegutten Joika forsvinner fra det synlige varemarkedet. Herregud. Hvis det er noe folk føler seg forulempet av og det ikke krever noen stor operasjon å korrigere situasjonen, hva er egentlig problemet? Tro meg når jeg sier at jeg kan kunsten å være vrang hvis det er sånt om å gjøre, men dette er sjelden den beste, eller engang noen god strategi til vanlig. Samarbeid og samlende prinsipper er jo nødvendig for at forretningene skal gå smidig. Derfor fokuserer vi ikke på alt sånt som virker splittende og som leder til ufred, fordi det er ikke dette vi vil ha. Vi vil ha fred og velstand. Du kan ikke ha det ene uten det andre. Alle vet dette — ihvertfall alle som vet noe som helst av betydning. Mennesker er riktignok uforutsigbare skapninger men vi er ikke så uforutsigbare. Gi folk noe de liker å holde på med som også kaster av seg nok til at de kan finansiere en rimelig levestandard, så vil de for det meste også holde fred. Eller, jeg mener, de vil selvsagt fortsette å småkrangle sånn som i serien Seinfeld, men folk gjør ikke typisk desperate ting uten å først være desperate, som handler om å komme under press – virkelig eller innbilt – til en sånn grad at de når bristepunktet. Det kan også handle om å egge opp og provosere noen som allerede er i ubalanse. Sånt forekommer. Det ligger i sakens natur at man ikke kan forutse hva ustabile mennesker kommer til å gjøre, men de får jo idèene sine noe sted ifra, de har som regel ikke diktet opp verken sitt eget språk eller sitt eget konseptelle univers; de “jobber for noen” innenfor horisonten av en forskrudd logikk, som ikke desto mindre er logisk og konsisient innenfor sin egen horisont.

Selve virkeligheten er den samme for alle, men virkelighetsoppfatningen kan være litt her og der hos folk. Det kan foregå ting midt i glaninga deres som de likevel ikke ser. Eller ikke oppfatter, for å være teknisk pirkete, fordi de ser jo det de ser, de bare forstår det ikke på samme måte som de med andre oppfatninger. Hvorfor ting er slik får vi ta en annen gang, poenget her og nå er at dette er et grunnleggende faktum i enhver sosial situasjon, altså når mer enn èn person er tilstede som observatør. Folk ser aldri eksakt det samme, selv om de ser på eksakt det samme. Kunstsyn varierer for eksempel vilt fra individ til individ der ute. Selv når tingen står helt stille vil synet variere, så du kan bare glemme å høre de samme meningene om hva folk så når det involverer noen som helst slags mer kompleks sekvens av bevegelser. Vi vet at det er slik. Dette er ikke noe seriøst diskusjonstema. Hva betyr et blikk? Det vet man aldri. Sannsynligvis ingenting, det er som regel bare det vanlige opplegget med øyne som vandrer, men det går an å tolke alt mulig man ønsker at det skal bety inn i at noen ser på deg. Avhengig av hvem det er og når det skjer kan det for eksempel bli tolket som en provokasjon. Eller kanskje en trussel. Han så på meg, ergo blir det snart noe jævelskap. Andre lever resten av livet på noen slags historie, som at John Lennon en gang så dem inn i øynene og de har aldri glemt det blikket. Det var et øyeblikk av “mening” for dem, selv om Lennon neppe husket det så mye som et minutt. Det er jo noe med hvor mange som ser på deg til enhver tid og hvordan man må forholde seg til sånt for å bevare sinnsroen. Det viker rimelig å anta at en berømt person mange ganger vil se tilbake på de som stirrer på dem, uten å se “individer” blant dem, langt mindre søke å etablere personlig kontakt med noen av dem. Hva oppfatter kjendisen som ser på en hylende skare av fans? Det er noe som kommer med jobben, kan man si, men det er sannsynligvis minst like mye skremmende som noe annet. Til sist kostet det jo John Lennon livet at han var så kjent. En sinnsforvirret person hadde en fantasi. Hvordan gir det noen mening å drepe John Lennon? Det går ikke an å forstå. Det er ikke noe poeng å prøve.

Det finnes mange grader av tilstanden “svar skyldig”. Den mest ondartede er når du ikke bare blir svar skyldig der og da fordi du rett og slett ikke vet, men du blir også gående og gnage på greia lenge etterpå — fordi det føles som om du burde vite svaret. Hva er den første musikkvideoen du kan huske? Svaret er ikke så enkelt som man skulle tro. Når man deler folk inn i generasjoner så ble den siste boomer født i 1964, mens jeg er enda ett år eldre enn det. Jeg har vokst opp med fjernsyn, men jeg kan huske overgangen til fargefjernsyn. Det var ganske svære greier den gangen. Jeg er med andre ord nokså sikker på at jeg så min første “musikkvideo” på fjernsynet – jeg tror det var Yellow Submarine med The Beatles fordi det er den jeg husker best fra så lenge siden, selv om den på en snål måte vokser sammen med sangen Penny Lane i mitt personlige minne – men jeg er også usikker på hvor grensene egentlig går. Hva teller som musikkvideo?

Rundt regnet fra året 1980 og fremover begynte musikkvideoer å komme i stim. Det ble bare flere og flere av dem helt til alle gjorde det og videoen på en måte overtok singelplatenes posisjon i oppmerksomheten hos folk. Det var ikke lenger så mye et spørsmål om man hadde hørt sangen, men om man hadde sett videoen. For senere generasjoner enn min er musikkvideoer et selvfølgelig element i kulturen. Fra deres perspektiv har de jo “alltid vært der”. De kan av åpenbare årsaker ikke huske det samme som meg. Når det er sagt så gikk det veldig raskt når det først begynte å komme. Hvem var de første i Norge? Sky Channel hadde jo definitivt holdt på en stund før MTV kom og overtok nisjen. Det spiller ikke noen rolle for poenget: Fremveksten av musikkvideoer følger omtrent den samme vekstkurven som heavy metal. Mange holdt på og tukle med greiene også før dette, men det skjedde en “eksplosjon” i eller rundt året 1980. Plutselig var det overalt. Plutselig var fenomenet etablert som selvstendig kunstuttrykk. Når vi snakker om parallell utviklingshistorie kan vi ta med hvordan hardrock vokste frem i årene 1968-1973, samtidig med gullalderen for såkalte “muskelbiler” – hvor idèen var å bare køle på med flere hestekrefter heller enn å jobbe med aerodynamikk og denslags fjas – og disse kulturelle fenomenene ligner litt på hverandre. Begge presser teknologien hardt. For eksempel uttalte Randy Holden – en av de gamle dinosaurene og gitarist i bandet Blue Cheer – at deres lyd var basert på “full blås”. Det overstyrer fordi det er så overveldende høyt at lyden “smører” – eller “sprenger” – langs kantene. Høyttalerne klarer ikke å holde det rent.

Hvis du kjenner noen som liker “muskelbiler” vet du at man behøver bare å si hemi cuda for å få dem til å smile, og det fungerer omtrent på den samme måten med Blue Cheer, eller et enda mer profilert “psych” band som Cream overfor de som liker hardrock, tungrock, eller hva enn man ønsker å kalle 70-talls delen av metallsjangeren. Det fungerer uansett ikke å kalle det heavy metal — og artistene selv motsetter seg dette på det sterkeste. Som alle vet var det jo ingen som beskrev seg selv som “heavy metal” før Judas Priest begynte å gjøre det i 1975, samtidig med at de trakk inn all mulig slags lær og nagler fra den sadomasochistiske sexindustrien for å se tøffere ut på scenen og i bildemateriale. Hvem vet hva som foregikk med dem den gangen, men noen hadde åpenbart bestemt seg for å satse på et mer spenstig uttrykk enn bare “et vanlig band kledd i dongeri”. Selve ordsammenstillingen “heavy metal” brukt for å beskrive musikk lar seg uansett spore tilbake til forfatteren William Burroughs som tidligere på 60-tallet skrev om the heavy metal people on Uranus and their heavy metal music som så noen år senere ble brukt av journalister som lette etter ord for å beskrive lyden i den da helt nye teknologiske innretningen fuzzbox. (Det er forresten også årsaken til at såpass mange tidlige “fuzzband” som Killing Floor hadde titler på låter og album som handlet om Uranus.) Den første virkelig store hitlåta som brukte fuzzbox var (I Can’t Get No) Satisfaction med Rolling Stones, utgitt i 1965. Den nokså karakteristiske lyden i åpningen kan ikke overvurderes sterkt nok som influenser i forhold til popularisering av denne nye teknologien.

Når man ser på sammenfallet i periode er det ikke vanskelig å forestille seg at Deep Purple synger om en muskelbil som Dodge Challenger eller noe i låta Highway Star. Ihvertfall finnes det et antall filmer som involverer “biljakt” fra 70-tallet hvor det ikke akkurat spares på verken gasspedal eller noe annet, som i seg selv kunne fungert bra som “musikkvideo” til en slik sang hvis vi klipper og limer litt i det periodematerialet som foreligger. Fart og spenning er definitivt et moderne konsept, om ikke en av hjørnesteinene til hele modernismen som overordnet kulturelt periodefenomen. Hvordan ser man for eksempel for seg “fart og spenning” på 1700-tallet? Noe med en hest? Det var jo ikke noe som gikk fort og lagde mye støy samtidig den gangen. Den høyeste lyden folk typisk hørte i hverdagen sin var tordenvær, eventuelt “lyden fra mange dyr som løper samtidig”. Kanoner var forsåvidt godt etablert på 1700-tallet så det var jo litt støy fra den kanten også, men i det store og hele var verden et mye stillere sted før i tiden. Ikke hadde de elektrisk belysning heller. Hva drev folk med den gangen? Det må for eksempel ha vært mye “mørke og stillhet” i juletida her i Norge. Du vet. Skumle saker. Det gjenstår jo fortsatt ganske mye vinter og det finnes ikke annet å leve av enn det man hadde samlet opp til høsten. Det er vanskelig å se for seg hvordan det må ha vært, men det virker rimelig å anta at folk typisk hadde en annen form for “livsfølelse” den gangen enn hva som er vanlig nå. Hvem behøver å slite i 2024, relativt sett? Mange opplever selvsagt mye vanskelig, men ting blir sjelden livstruende dramatisk i våre dager. Folk dør ikke ofte av hungersnød, eller av sykdommer som enkelt lar seg behandle med moderne medisin. Til gjengjeld er det vanskelig å finne steder som er helt fri for både bakgrunnsstøy og “sølete lys” i vår postmoderne tid. Det går riktignok an å forvinne dypt inn i svarteste skauen, men selv da vil det neppe gå særlig lang tid før man ser eller hører noe som tyder på menneskelig aktivitet. De stedene som i utgangspunktet er “mennesketomme” fylles jo av mennesker som søker denslags.

Ved lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) fikk blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon lovs status i Norge. Under den store grunnlovsreformen 14. mai 2014 ble setningen «Alle er like for loven» tatt inn som nytt første avsnitt i Grunnlovens § 98.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hva slags politiske skandaler har vi hatt i Norge? Jeg kan egentlig ikke huske noe virkelig seriøst. En ting som går igjen er diverse surr med refusjonsordninger – tilknyttet reise, forpleining, bolig og den typen ting – men sånt er egentlig ikke skandaløst, bare snuskete og ufint på en nærmest litt “tilbakestående” måte. Det er jo ikke kriminelt i tilstrekkelig grad til å imponere noen. Hva snakker vi om? Vanlig tillitsbrudd. “Utnyttelse av stillingen” til å skaffe seg flere eller bedre fordeler enn hva som egentlig er tiltenkt dem. Hva kaller vi dette? Personlig svakhet. Ingen liker å oppdage sånt i andre. Særlig ikke hvis de har en jobb som krever mer orden på sysakene enn hva som er vanlig, la oss si for eksempel som minister i en regjering. Hvis de “har noe å skjule” bør de si takk men nei takk til en sånn stilling, fordi alt vil jo komme ut.

Hva har vi i kategorien for sex-skandaler? Ikke særlig mye. Eller rettere sagt, vi har et utvalg av utroskap og annen ufin atferd som mer eller mindre representerer befolkningens generelle normalitet på dette området. Altså heller ikke noe som er “skandaløst” i den forstand. Intet som egner seg for den typen sladder som gjør folk ville i blikket. Hvor er sjokket? Det er jo ikke noe sjokk. Ingen rystelser. Denne greia har ikke noe kick. Det er bare banalt, dumt og kjedsommelig. Hvor mye vill festing med prostituerte og åpenlys bruk av kokain og denslags finner vi i norske politiske miljøer? Jeg ser det ikke helt for meg. Kanskje på julebordet til Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon, hvor alle mine fordommer om denne gruppen får uttale seg fritt, som for eksempel at det sannsynligvis skjenkes ganske friskt der. Jeg tror det er en sånn type festkultur hvor det er et poeng å bli dritings. Du vet. Bøtte innpå litt sånn der ukritisk, som om man er på diskotek i Ibiza og “alt er lov”. Det finnes jo en rølpekultur i Norge men jeg vet ikke hvor politisk den er. Stortingspolitikere overskjenkes sikkert til stadighet, men jeg klarer ikke å komme på noen som har rykte som “etablert rølper”. Fylla er et velkjent norsk folkeproblem, men jeg har ikke inntrykk av at det er noe vanlig problem i politikken nå om dagen. Kanskje er det noen som drikker litt mer enn de burde, men vi har ingen ukontrollerte festløver som alle vet om.

Hva er det Trond Giske er dømt for? Jeg vet ærlig talt ikke noe om detaljene i saken, bare at det er noe med å ha vært “seksuelt pågående” overfor småjentene i partiet, eller noe deromkring. Hva betyr det? Det jeg hører er “mannsgris av klassisk merke” som ikke skjønner helt hvor grensene går. Et litt frastøtende personlighetstrekk, men ikke noe som hever seg til skandaløst nivå. Det er jo etter måten normalt å holde på sånn. Hvorom allting er, jeg er uansett ikke særlig interessert i personen Trond Giske, med alle sine gode og dårlige sider, men heller det han representerer, som er et mer “gammeldags” Arbeiderparti som ikke tar alle borgerskapets privilegier for gitt. Arbeiderpartiet er jo et svært borgerlig parti ved dette tidspunktet. Alle i ledelsen er “elitetyper” som tenker på det de driver med som karrière, ikke jobb. Hvem stikker seg umiddelbart frem som en med arbeiderklassekredibilitet i dagens Arbeiderparti? Ihvertfall ingen som noen klarer å komme på uten å detaljtenke litt rundt problemstillingen. Altså, vi kjenner jo navnene som det vi kjenner dem som, så vi tenker slik vi tenker om dem, men hvor vanskelig er det å fantasere om en rimelig sømløs overgang fra Arbeiderpartiet til Høyre blant den nåværende ledelsen? Hvor mange av dem er umulig å se for seg på den måten? En av de mest vellykkede tryllekunstene til nyliberalistisk ideologi er jo utslettelsen av “arbeiderklasse-identitet” som seriøs samfunnskategori. Jeg mener, hvem kaller seg arbeiderklasse i dagens Norge? Og hvem er “deres” parti?

Ordet silkeramp er veldig 80-talls, men det beskriver det det er ment å beskrive ganske bra. Tenk over saken. De fleste innenfor “organisert kriminalitet” kommer jo fra en arbeiderklassebakgrunn. De søker makt, penger og posisjon. Mens de som allerede lever i et miljø preget av rikdom og privilegier tar sin kriminalitet i en helt annen retning. De er generelt sett mer utagerende og flamboyante. De “frykter ikke politiet” på den samme måten som kriminalitetens arbeiderklasse, og har da som regel heller ingen grunn til det — på den samme måten. Det har egentlig vært snakket mer enn nok om den voldelige adoptivprinsen og hans synder, men vi kan forsåvidt godt peke på ham og si “typisk silkeramp”. Det går ikke an å argumentere for at en typisk silkeramp noensinne “måtte” bli kriminell for å komme noen vei i denne verden, så de har andre årsaker og motiver, ofte av en mer destruktiv karakter. Innenfor den kriminelle mytologiens egen sfære er det de fleste oppfatter som “vellykket i faget” assosiert med at de har jobbet seg inn i en stabil posisjon som alle respekterer og anerkjenner som “en av de store”. Tradisjonell kriminalitet kan jo sies å være et ulovlig servicetilbud som i hovedsak retter seg mot “vanlige mennesker” og deres mange lyssky lyster — og en typisk gjennomsnittskjeltring kommer selv fra lavpriviligerte økonomiske bakgrunnsvilkår. Folk med elitebakgrunn begynner ikke med kriminalitet ut fra det perspektiv at dette er “raske penger” fordi det finnes da sannelig nok lovlige måter å utnytte systemet, som man må anta er rimelig lett tilgjengelig kunnskap blant samfunnseliten. Kanskje det handler om fart og spenning?

Amerikanerne har en politisk kis som heter Matt Gaetz. Han fortjener navnet silkeramp. Der har det gått i ville fester med kokain og prostituerte, tildels på den ulovlig mindreårige siden. Det er egentlig ikke noe spesielt med Matt Gaetz, han er bare en kjip type. Du vet. Drittsekk. Imidlertid kjørte Donald Trump frem navnet hans som justisminister. Herregud. Det sier jo “noe” om hvor seriøst opplegget er, eller rettere sagt; på hvilken måte opplegget bør tas seriøst. Kødder han med folk? Regjeringen han ønsker seg ser ut som noen slags vits. Det er vanskelig å forstå meningen med å kjøre frem en sånn bande av “snåle typer” (som vel er det beste noen kan si om dem). For det første virker de alle helt opplagt inkompetente i forhold til selve jobben – det er jo ikke småtteri å drifte et departement med tusenvis av ansatte og milliardbudsjett – men samtidig er det også provoserende navn, som i gjennomsnitt ligger nærmere det motsatte formål i sin personlige stil enn hva det er meningen at de skal styre og stelle med. Hvorfor skulle noen noensinne nominere en kjent silkeramp som Matt Gaetz til stillingen som justisminister? Sånt er helt meningsløst innenfor en “normal” virkelighetsforståelse. Det må da finnes nok av lynskarpe og dypt kompetente advokater med solide resultatlister og en etter måten normal bakgrunnshistorie i USA? Jeg vet selvsagt ingenting om regjeringsledelse, men det virker rimelig at man leter seg frem til noe sånt når man skal hyre noen til å lede justisdepartementet fremover.

Om et snaut år er det valg i Norge. For øyeblikket ser det ut til at “høyresiden” ligger best an, men jeg vet ikke om det er korrekt å beskrive dette som et borgerlig alternativ. Det er jo etter min mening vanskelig å forsvare påstanden om at Fremskrittspartiet er et borgerlig parti. Det er i grunnen fortsatt mest sant å si det samme som Carl Ivar Hagen sa den gangen han overtok makten i det som før het Anders Langes Parti og presenterte det som “annerledes enn alle de andre partiene”. Det er jo derfor de trekker velgere. Fordi folk vil ha “noe annerledes” — nesten uansett hva det innebærer i praksis. Folk med tendenser til “silkeramp” i seg virker tiltrukket av Fremskrittspartiet – de litt kule og uskikkelige – men partiet ville ikke kunne presentert sånne tall på meningsmålingene hvis de ikke hadde med seg en solid representasjon i arbeiderklassen, for er det noe du kan være bra fette sikker på så er det at en gjennomsnittlig borger ser ned på alt Fremskrittspartiet er og representerer — men mest på det grunnlag at de er vulgære. Innenfor et Tolkien-univers av karakterer så er Fremskrittspariet orkene. En relativt mektig styrke som man er nødt til å ta seriøst, men som ingen på borgersiden noensinne kommer til å invitere hjem på middag. Imidlertid kan man godt se for seg at Arbeiderpartiet og Høyre – samt noen få andre – kunne dra hjem til hverandre i middagsselskap, og alle de tilstedeværende ville visst hvordan de skulle snakke – dannet og fornuftig – om borgerlige tema som ikke provoserer noen. Det ville ikke blitt noen skandaler, gi og ta litt overskjenking og ustilig personlig fremferd. Tonen ville likevel ha holdt seg ren. Norge er jo – blant mye annet – internasjonalt kjent for sin fornuftige befolkning. Selvsagt finnes det gale individer, men gjennomsnittet ligger på et annet sted enn i for eksempel USA. Norskinger har ikke typisk “sinnssyke idèer” om verden og sin rolle i det hele. Jeg tror de fleste vil skrive under på at Norge er bare et land – blant mange andre land – som det i utgangspunktet ikke er noe spesielt med. Siden kan vi snakke om flaks, dyktighet, smarthet, eller hva har du. Det blir noe annet. Det ligger mer på den siden av ting som vi kan påvirke. Selve greia “Norge” er jo ellers ikke noe som har blitt til fordi noen planla det slik. Det finnes visse formelle begivenheter – grunnloven og den typen ting – som er viktige politiske begivenheter, men alle land har sånt. Selve landet kan beskrives med diverse geografiske og andre parametre, men “Norge” i seg selv er ikke noe mer eller mindre – fra dag til dag – enn summen av alle sine innbyggere med all sin virksomhet.

Og med det sier Apecalypso god jul til sine lesere.

UFO er en forkortelse for «uidentifisert flyvende objekt» og brukes om fenomener på himmelen som det ikke synes å være noen rimelig forklaring på når de observeres.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Selve definisjonskravet til en UFO er at man ikke vet hva det er. Det er uidentifisert. Dessuten heter det ULF nå. Det står for “uidentifisert luft-fenomen” (unidentified aerial phenomenon, UAP) og navnet ble endret fordi det ikke alltid dreier seg om noe “objekt” i den forstand, det er bare et synlig fenomen som man ikke kan identifisere. Poenget vi skal frem til er at hvis man vet hva det er så er det ingen UFO. Forstår vi hverandre så langt? Det har blitt observert hva de kaller droner over New Jersey i USA i en måned eller to nå, og det er mange av dem, som filmes fra mange vinkler og legges ut på nettet. Jeg er ikke selv særlig interessert i sånt tøys men jeg vet mange liker å fantasere. De vil helst at det skal være utenomjordiske farkoster, men jeg er usikker på om jeg forstår hvorfor de ønsker dette.

Første gang jeg besøkte New York – som også var første gang jeg besøkte USA overhodet – trodde jeg det var en god idè å satse på direkteflyet fra Gardermoen til Newark, New Jersey. Continental Airways het flyselskapet, som uten tvil er det verste jeg noensinne har reist med. (Ryanair teller ikke. Det er en buss, ikke et flyselskap.) Hver gang siden holdt jeg meg til de etablerte europèiske selskapene, med alle sine mellomlandinger. Det eneste bemerkelsesverdige som skjedde var ay jeg sto et par plasser i passkøen unna Celina Midelfart – en norsk sositetsdame – som sikkert skulle på besøk til Jeffrey Epstein, som hun hadde et forhold til på den tiden. Ihvertfall var det noe jeg hørte om nå nylig, i en dokumentar om “tidslinjene” i saken og på hvilken måte Epstein var forbundet til miljøet rundt Donald Trump. Ifølge dokumentaren var det hun som avsluttet forholdet, noe han visstnok tok ganske tungt, men ingen vet hvorfor. Det behøver ikke å “være noe”. Mange forhold bare slutter jo. Folk går lei av hverandre og den typen ting. Alle vet at det ikke går an å forstå andre menneskers romantiske liv, knapt nok sitt eget.

New Jersey – i henhold til amerikanske standarder – går for å være et kjipt sted. Det vet jeg ikke noe om. Jeg vet bare at det var et jævla styr å komme seg derfra og dit hvor jeg skulle. Hvem eier “dronene” folk observerer der? Ingen vet, men det vil kanskje fremkomme noe etterhvert. Så langt har det blitt utelukket at det dreier seg om “militær aktivitet” fra verken USAs egen hånd eller noen annens. Det er ihvertfall den offisielle uttalelsen. Vi må regne med at luftforsvaret der har vært ganske interessert i disse greiene og at de sikkert har gjort sine egne undersøkelser, med sine egne metoder og informasjonskanaler. Men tror folk på dem? Tja. Hva tror du? De det allerede har rabla for er jo i hovedsak bare opptatt av å rable videre med greia si. De bryr seg ikke om fakta og sånt. Det er sannsynligvis mye vi ikke forstår om universet, men blant de tingene vi forstår er at de teknologiske utfordringene med å reise mellom stjernesystemer – enda mindre mellom galakser – er såpass krevende at hvis man får til dette får man også til å la være. Det er jo ikke noe poeng med å reise til kosmisk fremmede steder. Hva skal du der?

Folk skjønner stort sett ingenting, men de har mange følelser. Alt politisk PR-arbeid – inkludert propaganda – bygger på dette forholdet. All presentasjon av nyheter, saker, synspunkter og annen informasjon gjennom media er formatert ut ifra at folk er fullstendig fette evneveike. Tror du jeg er en idiot? Nei. Jeg vet at du er en idiot. Poenget er at du vet ikke dette selv. Derfor er du manipulerbar. Fordi du tror du er smart. Hvis du hadde visst at du var uvitende ville du jo vært mye mer forsiktig. Ser du hvordan denne mekanikken virker? Folk liker å føle seg smarte av forfengelige årsaker – ikke vesensforskjellig fra hvordan de liker å føle seg vakre, interessante, mektige og så videre – så de søker å omgi seg med symboler – og individer – som støtter denne vrangforestillingen. Finnes det transintelligente mennesker? Altså slike som til tross for at de er fette evneveike likevel identifiserer seg som smarte, kompetente, vellykkede og sånne ting? Forskningen henger litt etter på dette emneområdet, men rent anekdotisk sett kan det se sånn ut. De som liker å se på talentkonkurranser, hvor folk viser frem diverse sang, dans og annet, vet at det finnes en egen kategori av totalt forvirret deltager som omtrent beskylder dommerne for å jukse når det ikke går bra for dem. De har ikke noe talent å snakke om – noen av dem er så dårlige at man tror de kødder – men de er likevel selvsikre foran oppgaven. Så langt sang, dans og performativ scenekunst, men hva med den intellektuelle sirkusmanesjen?

Ved dette tidspunkt er det rimelig å anta at alle vet hva Dunning/Kruger-effekten er. Alle har jo Google. Derfor fortsetter jeg bare som om DKE er en alminnelig kjennsgjerning – altså at de største idiotene er også de mest kritikkløse blant oss – akkurat som at man brenner seg i rumpa hvis man setter seg på en varm ovn eller at blir våt hvis man hopper i vannet (som imidlertid vil lindre umiddelbart i forhold til det foran nevnte brente rumpeproblemet). Visse ting er jo bare så godt kjent at det blir nærmest en fornærmelse mot folks intelligens – og/eller aktualitetssans – å anta at de ikke vet hva det handler om. For eksempel har vi jo det gamle norske uttrykket “å komme for langt foran på skiene sine” som er en veldig dårlig ting blant skihoppere. I beste fall bare “dupper” de sånn at de lander alt for tidlig, men i verste fall lander de på trynet langt nedi der. Intellektuelt overmot er imidlertid ikke fysisk selvstraffende – sånn som det å overvurdere sine sportslige evner – så det er forsåvidt normalt å “slippe unna med det” uten at man blir noe klokere, fordi verden er jo tross alt allerede så full av halvtygd vrøvl at ingen merker noe fra eller til om det kommer enda en tosk på banen med “sine egne idèer” om ting. Hvorfor har det blitt slik? MIn egen teori er at “vesten” ved dette tidspunkt har trent opp tre-fire generasjoner av småbarn til å ha en urealistisk tro på sine egne evner og muligheter i denne verden, motivert av gud-vet-hva; folk vil sannsynligvis forklare sin egen bortskjemming av barna med at de er glad i dem, vil at de skal ha det bra, føle seg trygge, gjennomgå en sunn personlighetsutvikling, gjøre det bra på skolen og ellers i livet, og så videre. Altså – som vanlig – den samme gamle regla om “gode intensjoner”.

Den gamle vitsen om UFO og de angivelige besøkene fra utenomjordiske eller paranormale skapninger er hvorfor de tar kontakt med akkurat denne kategorien av individer. Hvorfor henvender de seg ikke til journalister, forskere, politiske ledere og denslags i stedet? Hvorfor bortfører de bare folk som allerede er halvtomsete? Dette er ikke et urimelig spørsmål. Det er så å si bare et minimum av sunn skepsis i forhold til hva som lar seg observere i denne saken. Hvor mange seriøse mennesker snakker om aliens? (Og du kan ta deg bra mye faen på at de ville ha SNAKKET hvis de trodde de hadde noe å gå på.) Noe av svaret er at obfuskasjon kan være en god militærstrategi. Det er en fordel hvis fienden ikke vet hvor sterk man er, hvor man står, hva man har tenkt å gjøre, det ene med det andre, de kaller det for det meste “psykologiske operasjoner”, eller psyops. Hensikten er å ha bedre tid og større operasjonsrom hvis “noe skjer” på den militære fronten. Og når det gjelder sånne tiltak som amerikanernes CIA så er det åpenbart i deres generelle interesse hvis folk overvurderer hvor mektige, dyktige og innsiktsfulle de er. Dette gir jo et psykisk overtak. Du vet. Folk nøler fordi de er usikre på hva de egentlig har å forholde seg til. Jeg tror til og med selveste Sun Tzu sa noe sånt som at den beste krigen er den man ikke behøver å utkjempe — fordi motstanderen ser på situasjonen og bestemmer seg for at det ikke nytter. La oss for eksempel vurdere noen forskjellige dørskilt. Det ene sier at stedet er under beskyttelse og overvåkning av Securitas. Hva tenker innbruddstyven? OBS! Her er det alarm. Det andre sier bare at Jeg er beskyttet av Politiet og innbruddstyven bare trekker på skuldrene. Er ikke vi alle? Det betyr ingenting å si noe sånt. Alle vet at politiet finnes og at de vil komme og ta deg – hvis de kan – når du gjør noe ulovlig. Men hvis det står et skilt der som sier “Denne eiendommen er beskyttet av Hells Angels” vil enhver noenlunde oppegående kjeltring nøle. Noen folk legger man seg jo bare ikke ut med hvis det kan unngås.

Jeg vet ikke hva man eventuelt må gjøre for å få overvåkningspolitiet i Norge etter seg, men jeg antar at noen truende og vage uttalelser på nettet, i kombinasjon med at man begynner å kjøpe våpen og denslags, sannsynligvis vil trekke litt interesse. Hva driver denne tosken med? Poenget er at jeg tror det må være mer enn bare èn ting. Halve verden er jo i nærmest en konstant “krig av skitne kommentarer” overfor den andre halve verden, til enhver tid, slik at noens ord på nettet er neppe noe etterforskningsgrunnlag — men hvis de samtidig er aktive med noe som ligner “forberedelser på en taktisk operasjon” sier det sannsynligvis pling i bjella hos overvåkningen. Problemet er jo dette med bjeffende hunder. Nesten ingen av dem kommer til å gå videre med å bite deg, men det er vanskelig å vurdere hvem av dem som kan komme til å gjøre det så du må i utgangspunktet vurdere denne muligheten med alle. Ergo “vaktsomhet” men ikke paranoia. Bare de som presenterer noe “mer” fortjener noen særlig grad av oppmerksomhet. Trusler er dessverre så vanlig blant mennesker at det går i praksis ikke an å følge opp alt. Det må vektes. Jeg bare gjetter nå, men la oss si at nitti prosent av alle trusler er ikke stort mer enn å “hytte med neven” og skrike som en annen tulling, men det gir oss likevel en andel som må tas mer alvorlig. Hva slags handlingskapasitet har den som truer? Hvis noen som sitter i rullestol truer deg med bank, så vet du at dette kommer ikke til å skje med mindre de leier inn noen andre til å gjøre jobben, så det er liten grunn til bekymring. Men hvis trusselen kommer fra en kjent bølle og slåsskjempe bør du helst ta det alvorlig. Alle vet jo at dette er en seriøs bankmann.

Det finnes et eget “UFO-miljø”, særlig i USA (men jeg innbiller meg at vi har noen sånne i Norge også). Opplegget har noe religiøst over seg. Det handler definitivt mer om tro enn om “databaserte undersøkelser av faktaforhold” selv om de prøver seg litt på dette også. Som vanlig koker alt ned til bevis, eller skal vi heller si hva slags beviskrav folk har til det de velger å tro på — eller ikke. Vi har så langt ingen bevis for at det finnes organisk liv – slik vi kjenner det her på jorda – noe annet sted i universet, langt mindre noen intelligente livsformer. På den annen side har vi ingen bevis på det motsatte heller, og universet er jo – som det heter på godt norsk – et jævlig digert sted, så det ville vært merkelig om ikke forholdene ligger til rette for noe slags liv også andre steder, gitt hvordan vi finner massevis av vann og organiske molekyler svevende fritt rundt der ute. Hvis puslespillet for det meste er det samme overalt så handler det bare om at en planet vil ha liv hvis forholdene ligger til rette for dette, ellers ikke. Slik sett er det mange “kosmiske uvanligheter” med jorda, særlig dette med at månen holder oss disiplinerte i forhold til årstider og døgnrytmer. Som måne sett er jo vår måne en stor slabol, nesten en tvillingplanet. Den gir oss noen veldig spesielt kalibrerte gravitasjonsforhold. Vi vet jo ikke i hvilken grad fenomenet liv er “kresent” med miljøkravene sine, men i utgangspunktet antar vi ikke. Det vi typisk kan observere her på jorda er jo at liv – i det minste mikrober – etablerer seg overalt hvor det finnes selv det minste lille næringsgrunnlag.

Siden opplever jeg – som vanlig – full frontal kollisjon med de som “tror” alt mulig tøys på et svært tynt bevisgrunnlag, om noe i det hele tatt, enten vi snakker om Gud eller UFO. Jeg har ikke nødvendigvis noe problem med premissene i noen av spørsmålene så lenge det er rimelig klart hva vi snakker om, men det er det dessverre sjeldent. “Gud” kan jo tolkes som at hele universet har et slags liv, kanskje også en slags bevissthet, som ikke er verken urimelig eller uinteressant som tanke i seg selv, men jeg er ikke med på det neste skrittet. Du vet. Når de begynner å stille opp leveregler. Da er ikke leken god lenger. Vi kan ikke være venner. Så snart noen viser herskelyst er det over og ut for meg. Det spiller ingen prinsipiell rolle hva slags komplekst system de har utviklet for å herske, problemet er at de viser slik vilje. Hva slags autoritet har du? Det er på ingen måte bedre å henvise til “vitenskapen” enn til Gud når det essensielle problemet består i at noen prøver å utøve makt over deg under henvisning til en ekstern autoritet som ikke er verken loven, regjeringen, sjefen på jobben, eller noen av de demokratisk akseptable maktinstitusjonene vi typisk forholder oss til i hverdagslivet. Hva har Gud bestemt? Det kan ingen si — og Gud selv holder kjeft om saken. Alt vi har å gå på er diverse “ledetråder” som vi studerer og undersøker fra alle mulige slags vinkler. Ta for eksempel fysikken. Vi har jo lært noen ting etterhvert. En av dem er at “ingenting er slik vi tror at det er” som i praksis betyr at vi lever i en illusjon. Det vi observerer “der ute” er i virkeligheten bare et sinnbilde “her inne” som er formatert for å maksimere informasjonens nytteverdi i forhold til våre biologiske forutsetninger. Vi kan ikke si noe om hvordan virkeligheten “egentlig” er, bare at den er helt annerledes enn det vi kan se, oppfatte og forstå på noen enkel måte. Dette er en kjennsgjerning. Vi vet dette. Ihvertfall i den grad vi overhodet vet noe som helst.

Hvor går grensen for sånne ting? Jeg mener, det er jo i utgangspunktet harmløst nok at folk fantaserer om skapninger fra verdensrommet og den typen ting, men vi kommer jo ofte til et punkt når nok er nok. Tommelfingerregelen for psykiatri er at man skal normalt ikke behandle pasienten “før det er nødvendig” — eller i praksis ikke før de mister grepet i hverdagen på en måte som i det minste krever “omsorg” — om ikke øyeblikkelig inngripen for å avgrense skadevirkningen av pasientens sinnsforvirring. Jeg klarer ikke å se noen innfallsvinkel for når, hvordan eller hvorfor jeg eventuelt skulle engasjere meg i noen debatt om UFO bortsett fra den jeg implisitt allerede står i fordi jeg skriver om temaet, men saken hører altså etter min mening mer inn under psykiatrien enn loven, de militære hemmelighetene og den angivelige mangelen på vilje til å drive undersøkende journalistikk rundt “de utenomjordiske”. UFO er rett og slett ikke noe seriøst tema. Som vi begynte med å si så betyr konseptet i seg selv at vi ikke vet hva det er. Hva kan vi si om noe når vi ikke vet hva det er? Noen ser noe. Javel. Hvis vi aldri finner ut hva de observerte så var det en UFO. Hvis vi senere utvikler kunnskap om det observerte fenomenet er det ikke lenger en UFO, det er noe. Ofte en værballong, en fugl, en meteoritt, et fly, eller til og med en privat droneflyger som ikke ønsker å identifisere seg. Hva vet jeg? Alt jeg vet er at det er ikke nisser, alver eller utenomjordiske øgleskapninger. Hva så om vi ikke vet hva som foregår? Når vet vi noensinne det? Herregud. Vi vender tilbake til det derre med at folk overvurderer kunnskapen, kompetansen og kapasiteten til sånne tiltak som CIA og de militære forskningsmiljøene — mens de på sin side har en strategisk fordel av å bli overvurdert, så de protesterer ikke akkurat på folks fantasier om allmektigheten deres. I mellomtiden koker de vanlige delinkventene politisk skinke på saken så godt de kan. En lokalpolitiker i New Jersey mente for eksempel at Iran har fått et “moderskip” av kineserne, som nå “henger utenfor østkysten av USA” og sender sine kaskader av droner inn over landet, for gudene vet hva slags formål. Javel. Hva skal man i det hele tatt si?

I Spania hadde de på samme tid en stilbevegelse kalt modernismo, som på mange måter tilsvarte art nouveau. Bevegelsen hadde sitt sentrum i Barcelona, og den store ledestjernen var arkitekten Antoni Gaudí. Han blandet inn impulser fra gotikken og barokken til en helt særegen form for art nouveau. Også innen design, maleri og skulptur var modernismo en sentral bevegelse i Spania fra omkring 1890 til 1910.

(Store norske leksikon)

Den tyske varianten av art nouveau ble kalt jugendstil, som i Norge var særlig aktuelt i Ålesund etter bybrannen i 1904 fordi arkitektene var inspirert av denne stilretningen i gjenoppbyggingsfasen frem mot 1910. For eksempel har vi noe som den dag i dag blir kalt “Ålesundmur” som kjenneregnes av råkopp i visen, som det heter på murerspråket, men for vanlige folk kan vi kalle det mosaikkmur med naturstein, så skjønner vel de fleste hva det betyr. Dessuten var det på en måte naturlig å blande sammen de lange, slanke og “blomsteraktige” linjene i art nouveau med norsk dragestil, som vi kjenner blant annet fra den såkalte vikingtiden, fra stavkirker og så videre. Dermed oppsto det noen ganske dekorerte “sveitservillaer” i Norge rundt skiftet fra det 19. til det 20. århudret. I tillegg var vel et flertall av alle de staselige villaene av mur som ble oppført frem til omtrent året 1920 nokså dominert av jugendstil. Den har et helt eget preg som pleier å være tiltalende for de fleste — botsett fra de som eksplisitt bekjenner seg til funkis – altså funksjonalismen – en stil som fulgte like i kjølvannet av jugendstilen og som er mye mer “instrumentell” og “fornuftig” i uttrykket sitt.

Det går en litt uklar definisjonsmessig skillelinje mellom oppussing og restaurering, men det virker mest naturlig å bruke det sistnevnte ordet når man forholder seg til “stilarbeider” — og passer på at de nye materialene man blander inn skal være “tidsriktige” og det ene med det andre. Man tenker ikke bare at “det skal bli fint” men også at det skal bli korrekt i henhold til stilretningen sin. Eller vi kan kanskje si at det ideellt sett ikke skal gå an å merke at huset noensinne har blitt pusset opp, fordi det ser ut akkurat som det ville gjort da det ble bygget, grovt sett mellom 1890 og 1920. Spania var som alle vet – i likhet med Norge – ikke en av deltagerne under Den første verdenskrig, som satte strek for så mye i så mange land, og det hjalp ikke at det neste som skjedde var spansekesyken – den fikk dette navnet fordi den spanske pressen var ikke underlagt sensur på den tiden og kunne derfor skrive fritt om jævelskapen – som var en særlig virulent form for influensa som amerikanerne hadde med seg da de kom for å hjelpe i 1917. De særlig interesserte vil finne mye om dette på nettet. Spanskesyken fikk jo en slags interessemessig renessanse da koronaen kom og “gjorde seg interessant” foran et – hva skal man si – blandet publikum, hvorav en ikke ubetydelig antall fortsatt ikke “tror på” pandemien. Men nok om det. Det er sikkert litt upassende å låne dette ordet, men den moderne “spanskesyken” som vi kan observere i Norge er den ganske utbredte trangen til å dra på sydenferie, særlig om vinteren.

Nå i 2024 reiser folk med den største selvfølge til steder som av ulike årsaker var mindre aktuelle å besøke på 80-tallet. Den gangen delte det typisk norske publikummet for sydenturisme seg omtrent halvt om halvt mellom Spania og Hellas. Det var ofte litt vilkårlig hva de startet med sånn sett, men folk er som de er og når de liker seg på et sted vil de ofte reise tilbake dit. Når det gjelder språket så var vel spank og gresk i utgangspunktet like kinesisk for de norske, så det endte i de fleste tilfeller med ferieengelsk som aktuell lingua franca enten man oppholdt seg her eller der. Dessuten var begrepet valuta noe helt annet før alle utlendingene begynte å bruke euro. Folk hadde med andre ord enten en bunke med drakmer med seg hjem fra ferie, eller de forholdt seg til pesetas (et navn som er barnslig morsomt blant de som har nordnorsk dialekt). Siden tilkommer jo det som på engelsk heter sunken cost fallacy, som grovt sett spiller seg ut som at folk “forsvarer sine investeringer”. Dette er sikkert en god egenskap når vi snakker om romantiske “faste forhold” men det kan være litt her og der med andre ting – som for eksempel diverse “alternative idèer” om det ene og det andre – og i det store bildet er det vel slik vi stort sett danner vaner. Vi henger oss opp i det som fungerer for oss og repeterer dette helt til det “virker naturlig”. Selv var jeg for eksempel ganske lenge opphengt i byen Barcelona og reiste dit mye før jeg til sist bodde der i et halvt års tid i strekk — eller altså en overvintring om du vil. Det var ihvertfall sånn det var tenkt. I praksis ble det til at jeg reket så mye gatelangs – det var et poeng å være tilbakeholden med penger og “sightseeing” på sine egne bein er jo gratis – at jeg på mange måter endte med å “bruke opp” hva enn det var som trakk meg til byen.

Hvis man sier modernistvilla på norsk vet jeg ikke helt hva man skal se for seg, men kanskje noe “nyere” sett i relasjon til en eldre type bebyggelse i det samme strøket? Folk vil vel stort sett si jugendvilla hvis de mener det samme som når spanskene sier el modernismo. Problemet er uansett at sånt er dritdyrt. Den eneste “modernistvilla” jeg har sett til salgs i Spania innenfor mitt budsjettområde hadde ikke noe tak engang. Herregud. Jeg kan ikke starte der, det kommer direkte i konflikt med el realismo. Generell tommelfingerregel er at en spansk modernistvilla som oppussingsobjekt koster omtrent hundre tusen euro å kjøpe, men da må man regne med minst et tilsvarende beløp og mye “gratis egeninnsats” for å få mannskiten i stand. De som allerede er i stand – særlig i original stand – kan koste hvor mye som helst, men man må ihvertfall regne med fem hundre tusen euro, ofte over en million. Det koker ned til “beliggenhet” og saken er at mange sånne gamle herskapsvillaer ligger på steder hvor selv et blikkskur ville ha kostet en million euro, si for eksempel i retning av Montserrat – det betyr “sagfjell” på norsk, oppkalt etter den taggete profilen – utenfor Barcelona, sånn at man får egentlig ikke noe gratis innenfor denne sjangeren av bygninger. Eller så ligger de typisk “nært stranda” eller på noe annet slags sted som alltid ville vært en attraktiv tomt, uansett hva slags bygning som ligger (eller ikke ligger) der. Mange kjenner til – eller har i det minste hørt om – arkitekten Antonio Gaudi fra Barcelona, som er den største rockestjerna innenfor “spansk modernisme”. Nesten alle som reiser på ferie til byen ender med å besøke en eller flere av bygningene etter Gaudi, særlig La Sagrada Familia, den svært karakteristiske katedralen han jobbet med da han døde, og som vel fortsatt ikke regnes som helt ferdig bygget. Imidlertid var el modernismo en ganske stor bevegelse. Jeg gidder ikke engang fantasere om hva det må koste å kjøpe noe som Gaudi har laget – i den grad det overhodet går an – men “under” Gaudi finnes det etter måten mange små arkitekter, slik at det er ganske mange modernistvillaer i Spania.

De godt orienterte gjenkjenner arbeidet til Alphonse Mucha i illustrasjonen ovenfor, en av premissleverandørene for art nouveau som “folkelig” bevegelse. (Han jobbet mye med gilde plakater som folk stjal like raskt som de ble hengt opp rundt i Paris.) De enda bedre orienterte gjenkjenner art nouveau også i den såkalt psykedeliske “hippiestilen” slik den fremkommer i periodens plakatkunst, plateomslag og denslags mot slutten av 1960-tallet. Dekoren hippiene typisk brukte hadde en nokså konsistent stil som opprinnelig baserte seg på en kunstbok av Alphonse Mucha som noen introduserte ved et tidspunkt og som kom til å dominere “markedet” der og da. Flower power var jo allerede tungt etablert innenfor art nouveau; som skulle ha lange, slanke og “blomsteraktige” linjeføringer, ikke ulikt diverse annen ornamentikk, som den tidligere nevnte “vikingstilen” og det meste av alt folk kaller “keltisk”. Interessant nok sporer nesten alle historikere art nouveau tilbake til bevegelsen “arts and crafts” i England mot slutten av 1800-tallet, som var minst like politisk som estetisk revolusjonær, grovt sett en protest mot umenneskeliggjøringen som ligger i “fremskrittet” og de endrede produksjons og arbeidsforholdene – som vi forsåvidt kan si også var hippienes tanke – ved hjelp av den lekne estetikkens “blomsterspråk” og en vekt på det håndlagde. Dette fenomenet står sterkt den dag i dag i Storbritannia, hvor de prøver å bevare diverse tradisjonshåndverk selv om det ikke er “nyttig” i et konkurranseforhold med fabrikklagde ting som har samme bruksområde. Det er jo slik at fornuften ikke egentlig har så mye den skulle ha sagt innenfor estetikken. Folk liker det de liker — og det er vanskelig å få dem til å skifte mening. Selv vil jeg si at mesteparten av alt som har blitt bygget siden omtrent året 1920 er “stygt som faen” — og i tillegg er det som regel elendig håndverk også. Folk tenker på en annen måte nå. Hva skal det ferdige produktet koste per kvadratmeter? Alt er veldig fornuftig. Men det er ikke jeg. Det å ha en fornuft – og vite hvordan den skal brukes – er jo ikke det samme som å være styrt av fornuften. Jeg vil si jeg har omtrent like mye respekt for de som styres av fornuften som de som styres av pikken. Evneveikt er det uansett.

Solsystemet ligger nær Melkeveiens plan, plassert cirka 9000 parsec (30 000 lysår) fra galaksens sentrum i Orionarmen. Solsystemet tar del i Melkeveiens rotasjon og beveger seg mot stjernebildet Svanen med en hastighet på rundt 250 kilometer i sekundet. Solsystemet bruker 250 millioner år på ett baneomløp rundt galaksesenteret, kalt et galaktisk år.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

For å regne om til kilometer i timen må man gange opp med 3600, som gir 900.000 som relativ omløpshastighet på hele solsystemet, målt i forhold til galaksens sentrum. Alle anerkjenner det som veldig fort, men på denne skalaen er det så sakte at det blir som å stirre på timeviseren til et veggur. Vi vet at den flytter seg, men det er vanskelig å se bevegelsen. Jeg mener, femti år er lang tid i et menneskeliv. Vi har ikke noen “følelse” for hva tallet èn million år betyr i praksis. Det er for mye, for stort, for lenge. Svært få mennesker blir noensinne hundre år gamle, så vi kan egentlig si at dette tallet representerer en mengdehorisont i forhold til mennesket som organisk skapning — og ikke bare i forhold til antall år man relativt enkelt klarer å fantasere om, men også i hvor mange mennesker man lett gjenkjenner før man må begynne å “lete i hukommelsen” for å plassere navn og person i en kontekst. Det krever litt innsats. Tenk over saken. Nesten ingen har en omgangskrets som er større enn hundre individer, som man treffer på noenlunde regelmessig basis.

Hvorom allting er, min eneste intellektuelle superkraft er at jeg er “ikke glemsom”. Eller rettere sagt, jeg glemmer alt mulig rart hele tiden, av typen folks navn, hvor jeg har gjort av en ting jeg behøver akkurat da, hva som er passordet til emailen min og den typen ting – altså sånt vi kan karakterisere som diverse detaljer i livet – men jeg glemmer ikke ting jeg har lært og brukt tid på å sette meg inn i, si for eksempel napoleonskrigene eller neandertalfolkets historie. Skolelærdom sitter, selv om jeg surrer med forskjellen mellom høyre og venstre og andre dusteting på dette nivået annenhver dag. Jeg tror det må være to vidt forskjellige systemer for lagring av hukommelsesdata, hvor det ene er en slags “statisk” samling av diverse faktapunkter, mens det andre jobber på mer “dynamisk” – eller kreativt – vis. Likevel er det aldri slik at jeg holder noen kunnskap hellig – eller hva man skal si – til en sånn grad at jeg protesterer mot oppdateringer av konsepter innenfor vitenskapsfagene, som den gangen Pluto – den niende planeten – ble omdefinert til “dvergplanet” eller TNO, altså en kategori av trans-neptunske objekter som ved dette tidspunkt omtatter cirka tredve “dvergplaneter” som er ganske lik Pluto i størrelse og andre fysiske egenskaper. Det er et galehus der ute.

Månen er det nærmeste himmellegemet, men selv den er ganske langt unna. Tommelfingerregelen er omtrent ti ganger jordas omkrets, som med litt reversibel hoderegning med tallet pi gir det enda mer omtrentlige tallet tredve ganger jordas diameter. Uansett blir forholdet slik at en vanlig “femmerball” – den størrelsen som typisk brukes i fotballkamper – kan være jorda i en modell. Da blir månen en bordtennisball som befinner seg omtrent syv meter unna. (Omløpsbanen er for det første ikke jevnt rund, for det andre beveger månen seg omtrent tre centimeter bort fra jorda hvert år, hvilket betyr at månen var nesten to meter nærmere jorda da jeg ble født enn nå.) Poenget er at mesteparten der ute er “tomrom”. Det er ingenting der. Det skjer ingenting — ihvertfall ikke noe vi er i stand til å observere med noen konvensjonelle metoder. Det er begrenset hva vi kan se før vi begynner å blande inn diverse instrumenter og teknologiske hjelpemidler ellers, ikke minst slike supercomputere som behøves for å håndtere de idiotiske datamengdene astrofysikere må forholde seg til. Vi vet for eksempel nå at “det tomme rommet” på ingen måte er tomt, det foregår tvert imot en sydende aktivitet av såkalt virtuelle partikler som hopper inn og ut av eksistens til enhver tid. Dette skaper et “trykk” som lar seg måle med noen litt snedige instrumenter, kalt Casimir-effekt (eller Unruh-effekt når vi måler det i galaktisk skala). På atomnivå observerer vi dette som “usikkerhetsrelasjonen” — hvor for eksempel elektronet lever i en slags konstant halvsvime på kanten av hva som finnes og ikke finnes, inkludert hvordan det “hopper” på uforutsigbart vis fra sted til sted, i den grad begrepet “sted” overhodet har noen mening i kvantemekanisk feltteori. Det er et galehus der inne.

Fysikken påviser at all “eksistens” er en temmelig flimrete greie. Du vet. Omtrentligheter. Selvsagt opplever vi som lever på vårt nivå av fysikken solsystemet som både stort og “massivt” – i den forstand at det inneholder en ganske stor total materievekt – men det teller ikke engang som støvkorn i det virkelig store bildet. Og hvis vi snur alt på hodet og studerer det som er smått – virkelig smått, som i mye mindre enn et atom – blir vi ikke stort klokere av det heller. Det mest fysisk presise vi kan si om menneskenaturen er at vi representerer et slags “kraftfelt” — eller altså at det er mer korrekt å si at man er en “prosess”, ikke en “ting”, uansett hvor mye man kan føle at man har en kropp og alt det der. Saken er at det vi kaller det materielle er flimrete både i det største og det minste av alt vi klarer å observere og samle inn et datagrunnlag om. Kontraintuitivt, kaller man dette, ikke minst fordi all vår intuisjon er fokusert på sånt som er organisk nyttig for oss på det nivået vi eksisterer, med de muligheter og begrensninger som dette gir oss. Det matnyttige tar jo alltid presedens foran alt sånt som er bare abstrakt interessant. Det filosofiske gravitasjonssentrum i et typisk menneskeliv er jo selveste “livsfølelsen” — at man er noen, at man samhandler med omverdenen, at man opplever ting og det ene med det andre. Det går an å skjære språket veldig tynt når vi skal definere og forklare ting, men “livsfølelsen” er en form for fundamental kjennsgjerning som vanskelig lar seg “databehandle” innenfor noen strikt logisk horisont. Den må erfares gjennom de normale stadiene for aldersmessig utvikling, tidsopplevelse, romfølelse og “sosial intelligens”. Sånn sett opplever folk i hovedsak selve eksistensen sin som “ikke noe forhandlingsspørsmål”. Det bare er sånn. “Hvem” de er lar seg ikke på noe rimelig enkelt vis forklare. Man må bare henge sammen med dem en stund og se hvordan ting utvikler seg.

Om personlighetsdannelse kan vi si at fenomenet er godt kjent men dårlig forstått. Ingen vet hvor menneskesinnet kommer fra, selv om det er mye som lar seg måle og behandle som statistisk datamateriale når det kommer til kroppens mange egenskaper, inkludert ikke minst dette med at personligheten må jo sitte i kroppen på noe slags vis. Vi har ikke noe grunnlag for å tro at mennesker egentlig eksisterer “i skyen” og styrer kroppen som en avatar fra “et annet sted”, selv om dette er en interessant tanke å leke med, for eksempel som grunnlag for en science fiction-fortelling. Jeg tror også visse religiøse tiltak har noen tanker om saken. Det eneste vi har rimelig grunnlag for å si er at folk eksisterer typisk som både “en våken tilstedeværelse” som preges mye av kroppsaktivitet, og “en drømmeidentitet” som man henfaller til når man sover; hvor det noen ganger føles som om “det foregår noe” men det er vanskelig å si hvor relevant det er i forhold til alt man har å stri med i den våkne hverdagens verden. Det finnes mange oppfatninger om “hva det er” men det er ingen som benekter at det er vanlig å drømme når man sover. Mye av det virker veldig abstrakt og “ubegripelig” – hva en drøm “betyr” er jo ofte temmelig omdiskutert – men det meste er glemt så snart man våkner igjen og setter fokus på det man har å gjøre i løpet av de nærmeste timene. Jeg skal ikke insistere på noen “mening om saken” annet enn å peke på at det går an å “integrere” disse to ulike sidene av bevisstheten mye bedre enn hva som er vanlig. Jeg pleier å si at man bør se på underbevisstheten som en “kunstig intelligens” man har til rådighet og kan bruke som man vil, akkurat som resten av alt som i sum total utgjør den individuelle personligheten. Underbevisstheten er en støttefunksjon som imidlertid ikke har noe eget kvalitativt verdisystem, slik at den tolker enhver “utvist interesse” som likeverdig – det betyr at du vil ha “mer av dette” – selv om interessen man viser egentlig er et fryktkompleks. Dette er teknisk sett hvorfor det folk er redd for har en tendens til å stadig materialisere seg foran øynene deres. Underbevisstheten tror de vil ha det slik.

Personlighetsutviklingen hos et individ gjennom livet henger mye på hva slags treningsdata underbevisstheten deres har blitt programmert med. Hva vet de om? Hva har de sett? Hvor har de vært? Hvordan har erfaringen deres blitt dannet? Dette er sånt man finner ut av etterhvert hvis man danner vennskap – eller en annen type forhold – til et annet menneske. Hva er gyldig? Og hva er likegyldig? Hvis vi for eksempel får høre at noen har sittet tolv år i fengsel for drap vil vi etter all sannsynlighet danne et annet forhold til vedkommende enn hvis de har en mer “normal” bakgrunnshistorie. Du vet. Mer forsiktig. Til og med jeg er jo skeptisk til folk som har “heavy” ting på rullebladet sitt, og jeg er ellers ikke storforlangende i forhold til folks eventuelle svimmelhet i privatlivet, så lenge de holder avtaler, betaler reginger og den typen ting. Det er riktignok et poeng at man bør vite hva folk gjør med galskapen sin – og også hvor de får pengene sine fra – fordi så lenge dette forblir ukjent kan man jo aldri være trygg på vedkommende. Og med “galskap” mener jeg alt sånt som dukker opp når ting koker over for dem. Frustrasjon, angst, depresjon, aggresjon, det ene med det andre. Galskap er bare det korte navnet på hva som enn skjer når “fatningen” går ut døra og “noe annet” dukker opp i en person. Hvordan håndterer de sin egen galskap? Dette er noe man bør vite om folk for at man skal vite “hvor man har dem” hvis det skjer noe hårete. Hvor eksakt går de når de går fra konseptene? Blir de hysteriske? Lattermilde? Ondskapsfulle? Sånt varierer, men alle har et opplegg for “personlig krisehåndtering” enten de har relevant erfaringsmateriale eller ikke. Noe vil alltid skje med folk når de mister kontrollen. Men hva? Hva slags treningsdata de underbevisste funksjonene deres er basert i avgjør saken. Egentlig er det ganske banalt. Man “trener” ikke et menneske på noen måte som er vesensforskjellig fra hvordan man trener en hund. De blir skvetne hvis de er vant til et regime av trusler og straff.

Hvor godt kjenner du “den niende planeten” — eller Planet Nine som konseptet heter på engelsk? De mener ikke Pluto, men en tenkt niende planet som befinner seg et sted svært langt borte, men astrofysikerne behøver noe sånt for å forklare visse uregelmessigheter i solsystemets planetbaner. Den siste versjonen jeg har hørt om kom inn for bare noen dager siden og er basert i et fenomen vi etterhvert kjenner ganske godt: villplaneter. Kosmiske omstreifere som ikke er en del av noe stjernesystem, de bare reker formålsløst rundt der ute og får kursen sin justert av enhver hendelse som involverer gravitasjon, for eksempel at de kommer ganske nær en tilfeldig stjerne. Dette vil vanligvis “slenge” villplaneten avgårde med økt hastighet og på en ny kurs. Forskere har regnet på saken og kommet frem til at en villplanet som dro forbi solsystemet vårt for “noen milliarder år siden” kan forklare de uregelmessighetene vi observerer. Det behøver med andre ord ikke å finnes noen niende planet der ute, noe som også gjør det poengløst å lete etter den, fordi den befinner seg allerede langt borte herfra. Den bare streifet forbi for lenge lenge siden, ikke ulikt den berømte Omuamua nå ganske nylig, bare at objektet selvsagt var veldig mye større. Inntil videre velger jeg å tro på denne forklaringen. Ihvertfall er den det beste jeg har hørt om saken så langt. Eller skal vi heller si den forklaringen som krever færrest bevegelige deler for å fungere. Dette har et navn. Ockhams barberkniv. Ockham’s Razor. Man bruker den til å barbere bort tøys. Rent teknisk sett handler barberkniven om at man bør ikke introdusere noen forklaring som krever flere og mer fantasifulle deler enn de man kan observere, eller fakta om du vil. Dette kalles også det parsimoniske prinsippet. Forklaringsmessig minimalisme, kan vi kanskje kalle det. I praksis at man ikke skal blande inn en masse elementer som verken er her eller der i forhold til hva som lar seg bevise gjennom gyldige eksperimentelle forsøk som alle kan gjenskape. Morsomt, ikke sant? Fordi selv om alle i teorien kan etterprøve hele fysikken med sine egne forsøk på egen hånd, så er det ingen som kommer til å gjøre dette — rett og slett fordi utstyret som kreves er så himla dyrt. De fleste tar seg ikke engang råd til en god stjernekikkert (som jeg innbiller meg koster “noen titusener”), langt mindre noe observatorium med supercomputer. Bla bla ukeblad; poenget er at jeg kommer aldri til å sjekke disse opplysningene om den niende planeten i noen meningsfull forstand, jeg bare velger å tro på det astrofysikerne sier. Dette – ifølge noen – gjør meg naiv.

Folk har noen ganger et snålt forhold til kunnskap. Det som vet minst tror av en eller annen grunn at de vet mest. At de er kompetente, godt informerte og forberedt på det meste. Men så snart de skal ut i praksis går det rett på trynet med dem. Dette er et kjent psykologisk fenomen kalt Dunning/Kruger-effekten og det lar seg til og med fange opp og måle med statistisk verktøy, til en sånn grad at den har sin egen grafiske kurve, like forutsigbar og karakteristisk som “gaussiansk normaldistribusjon”. De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd. Vi andre bare fortsetter. Forholdet lar seg uttrykke slik: jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. For eksempel vil en ekspert på kardiologi som regel føle at de – eller “vi” og hele verden – vet alt for lite om hjerte og karsykdommer, mens en middels idiot kan lese noe på nettet om hjerteinfarkt for deretter å uttale seg skråsikkert om temaet i selskapelige sammenhenger. Sånn er den normale tendensen for slike ting, som altså lar seg måle som “Dunning/Kruger-effekt” i teknisk forstand, men fenomenet er forsåvidt allerede velkjent i form av diverse ordtak og ned typen ting, som uttrykker “kjennsgjerninger” som at større kunnskap alltid kommer med større grad av tvil og usikkerhet, slik at folk “på professornivå” er lite glad i å gi definitive svar om noe som helst. De vet for mye til å føle seg trygge i og med den kunnskapen de har. Det er noen ganger enkelt å se om folk fusker og lyver. Hvis noen for eksempel bruker formuleringer som at “det og det er vitenskapelig bevist” så vet du at de ikke vet hva de prater om. Det er jo ikke sånn vitenskap fungerer. Naturen er aldri presis og forutsigbar, det er et helvetes kaos der ute, men ting i menneskenes verden fungerer likevel “på en gjennomsnittlig måte”. Vitenskapelig sett kan vi for eksempel si noe sånt som at en hvilket som helst nyfødt barn vil med noe over nitti prosent sannsynlighet – og gitt at de ellers overlever – vokse opp til å danne en nokså bastant identitet som en av kategoriene kvinne eller mann, og oppleve seg tiltrukket av “det motsatte kjønn” — men de siste bortimot ti prosentene vil oppleve varierende grader av “kjønnsforvirring” som ikke har noe som helst å gjøre med hva de selv ønsker. Det bare er sånn. De bare er sånn. Dette er virkelighetsopplevelsen deres. Har det blitt mer av sånt? Ingen seriøse mennesker tror det. Imidlertid har det blitt mer snakk om diverse “standardavvik” for seksualitet og kjønnsidentitet. Folk er mer åpne om slike ting enn på svært lenge i menneskesamfunnene, kanskje noensinne. Vi får ikke gjort noe med selve saken. Ting er som de er. En viss prosent av alle mennesker vil falle utenfor “det heteronormative opplegget” og dette er statistisk forutsigbart. Det er sånn naturen jobber. Den frembringer alle tenkelige og utenkelige varianter over alle tema. Spørsmålet er om det skal være lov å snakke om sånne ting uten at folk mister forstanden og løper skrikende rundt i rommet, mer eller mindre bokstavelig talt. Hva er vi? Intelligente skapninger? Alle får se på ting og trekke sine egne slutninger.

Nikanor Teratologen, pseudonym for Niclas Lundkvist (født 27. oktober 1964 i Kåge) er en svensk forfatter. Han debuterte med romanen “Äldreomsorgen i Övre Kågedalen” i 1992, som vakte stor skandale i Sverige da den kom. Siden debuten har Teratologen utgitt ytterligere tre romaner og en aforismesamling. I tillegg har han gjort seg bemerket med oversettelser, blant annet av Nietzsche.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det finnes en del beryktede bøker der ute; grovt sett slike som tematiserer umenneskelige ting. Illustrasjonen ovenfor er av Konstantin Makovskij – malt i 1889 – og heter Tamara og demonen, oppkalt etter det episke diktet ved samme navn, skrevet av Mikhail Lermontov i 1838, men ikke utgitt før femten år etter Lermontovs død (1841), altså i 1856, i Berlin. Jeg vet ikke hvor interessert folk er i dikt, når de er skrevet på vers og i henhold til spesifikke rytmer, men “lite” dekker vel det meste av svaret. Demonen – som diktet i hovedsak kalles blant fansen – kan vel beskrives som en gotisk greie, la oss si en tidlig prototype av den typen “vampyrromanser” som fremkom blant annet i Anne Rice sin serie om vampyren Lestat, men også både før og senere i gudene vet hvor mange oppdiktede romanser med en smak for det overnaturlige. Mange har meninger om denslags. La oss sortere bort de som liker denne typen litteratur. De er streite nok. Det er ikke noe mer å si om dem enn at de liker en spesiell form for kunstuttrykk. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Spør dem.

Mer interessant er de som “har noe imot” for eksempel skrekksjangeren, og hvordan de argumenterer for diverse tiltak designet for å begrense publikums tilgang til slike ytringer. Folk kan jo bli skremt. Noen tåler ikke det. De blir sinte, lei seg og så videre. Kanskje de ser noe de senere ikke greier å få ut av hodet — de ble traumatisert av informasjonen. Du vet. Sånt som man senere ønsker at man aldri hadde sett, hørt eller lest om. Det er rett og slett alt for fælt og rystende. Noen kaller det spekulativt og henviser til hvordan det strengt tatt er unødvendig å dvele ved og vise nærbilder av – la oss si – øyne som blir skåret opp, legemsdeler som blir hugget av, tarmer som faller ut, og den typen ting. (Det er ikke noe poeng i å lage en liste, alle skjønner hva jeg mener.) Det kan man godt si. Altså at det er et kultent kunstgrep når man benytter seg av sjokkeffekter og alskens kvalmende marerittbilder som noen ganger går inn på folk til en sånn grad at de sover dårlig etterpå. Jeg ser poenget — men på den annen side er det ikke rimelig å nekte de som verdsetter for eksempel skrekkfilmer av “slashertypen” – med hvor mye blod og gørr som helst – tilgang til det kunstuttrykket de foretrekker, under henvisning til at man gjør det for å beskytte de sårbare. Jeg har selv vært en skrekkfilmfan siden på 70-tallet og kan vel sånn sett bekrefte at når man prøver å forby eller begrense en film så blir den bare ekstra attraktiv, fordi da vil alle vite hva det handler om. Hvorfor er denne filmen forbudt? Dermed får jo mannskiten en ekstra aura av tiltrekning som den kanskje ikke engang fortjener. Enkelte av de mest beryktede filmene fra den gangen – som Texas Chainsaw Massacre – var og er såpass geniale at de står støtt som klassikere den dag i dag, men herregud så mye dårlig det finnes også.

Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Fiksjon – uansett hvor heslig og pervers den måtte være – er noe helt annet og dypt vesensforskjellig fra dokumentar lenge før vi begynner å snakke mer detaljert om sjanger. For eksempel finnes det autentiske opptak av alskens grusomheter i sirkulasjon ute på nettet, men dette må ikke forveksles med sånt som folk lager med diverse rekvisitter og filmtriks i et studio. Fantasi og virkelighet, ikke sant? Det er og forblir to forskjellige ting som fungerer på svært ulike måter. Selvsagt er grensene litt uklare for småbarn, men etterhvert som de vokser til danner de normalt en god forståelse for forskjellen mellom at noen blir skutt i en film og i virkeligheten. “Filmvold” kan tolkes som en form for konseptuell programmering; i den forstand at det vil på sikt desensitivisere pasienten i forhold til ekstreme ytringer og grovt billedmateriale i virkeligheten også, men jeg tror ikke dette argumentet fungerer. Det må jo være noe galt med folk for at de skal tro at spillefilmer og fjernsynsserier er “dokumentariske” selv når de påstår at de er det. Enten filmer man “noe som hender i virkeligheten” – dokumentar – eller så arrangerer man til et scenario med folk og ting som “ser ut som noe” — fiksjon. Den grensen er egentlig ganske klar. Om detaljene i det arrangerte bildet er aldri så historisk korrekte – både i hendelsesforløp, språk, klesvei og så videre – er de ikke desto mindre et fantasiprodukt. Det er ikke et filmklipp som ble til fordi noen med kamera var på et sted hvor noe hendte. For eksempel kan jo ikke et filmteam som jobber for fjernsynets nyhetssendinger blande seg inn og “regissere” hendelsene de er på stedet for å dokumentere, fordi da blir det juks og diktning, og dette vil sannsynligvis ha alle mulige slags konsekvenser for dem senere, gitt at det blir oppdaget. Det eneste de kan gjøre i denne gata er å “dramatisere” hendelsene i en fiksjonsproduksjon senere, for illustrative formål mens noen for eksempel leser opp et narrativ om det som skjedde. Sånne ting lages hele tiden. Det er strengt tatt ikke “dokumentar” men det kan godt være med som et element i en dokumentarfilm likevel.

Bilder er forsåvidt èn ting og musikk noe helt annet, men det skal likevel nevnes at Ozzy Osbourne fant opp sjangeren heavy metal da han erklærte at bandet Earth – som de het den gangen – burde skifte navn til Black Sabbath og lage skrekkmusikk. Det var med andre ord meningen – helt fra første stund – at de som opererte innenfor denne sjangeren skulle bruke diverse “skrekksymboler” og ellers få det til å låte så skummelt som mulig. Teater har vært en vesentlig del av pakka hele veien. Selvsagt er det vanskelig å gjøre sånt uten at hele opplegget blir temmelig cringe øyeblikkelig – det er jo vanskelig å være skummel på en troverdig måte – men så er da heller ikke metallsjangeren akkurat helt fri for sånt som gjør at man får lyst til å holde seg foran øynene fordi det er så pinlig dumt, men sånn blir det når kunstretningen man driver med er såpass dramatisk og “symbolbelastet”. Er det noen som husker satanpanikken fra 80-tallet? Her i Norge manifesterte opplegget seg etterhvert som “hekseprosessen i Bjugn” men det var mange saker av denne typen verden over, samtlige basert i fantasien om at det finnes en hemmelig undegrunnsbevegelse av “satanister” som spiser småbarn og det ene med det andre. Galskap? Ikke noe mer eller mindre enn angsten for kjønnsavvikere, annerledes tenkende og den typen ting. Du vet. “De andre” som ikke er som oss. For hundre år siden mente man jøder. Nå mener man mest muslimer. Opplegget er imidlertid det samme. I bakgrunnen finner vi marxisme som den virkelig dødelige skrekken, men når man på 1920 og 30-tallet sa “bolsjevik” kunne man like så gjerne si jøde. Idèen den gangen – og tildels ennå – var jo at det er “jødene” som styrer den internasjonale sammensvergelsen som står bak “kommunistene”. Jeg vet ikke hvorfor. Greia har aldri hengt på greip — og gjør det fortsatt ikke. Enten folk kaller seg jøder, kristne eller muslimer er de jo ikke noe mer – eller mindre – farlige enn hvem som helst andre mennesker.

“Hard rock og heavy metal” – inkludert pønk, glam og alt annet som er “naturlig beslektet” – er jo faktisk litt skrekkelig for mange, eller i det minste frastøtende. De liker det ikke og de skjønner heller ikke hvordan det går an for noen andre å like denslags. Det må være noe galt med dem. Kanskje en demonbesettelse? Jeg har ikke noe annet belegg for å hevde dette enn hva jeg selv føler, men jeg innbiller meg at folk som liker skrekkfilmer ofte også liker metallmusikk, og omvendt. Det er et system i galskapen. I det minste kan vi si de liker “sterke virkemidler” i kunsten sin. Dramatiske greier. Alt sånt som “beveger” folk når vi snakker om spenning, skrekk og gru er jo i sin essens veldig sentimentalt. Det henvender seg til de overspente og skvetne sidene av folk med etter måten svært enkle emosjonelle budskap. Film og musikk går typisk “rett i fletta” på folk uten å involvere noen anatytisk prosess. Det er verre å definere eksakt hvor “det skrekkelige” ligger i litteraturen. Skrekkfilm er forsåvidt et velkjent konsept – og alle vil sikkert gå med på at “skrekkmusikk” også er noe som eksisterer – men skrekklitteratur er vanskelig å definere. Jeg aner ikke. Hva er skremmende? Selv blir jeg jo ikke skremt – annet enn at jeg har hva jeg vil kalle sunn respekt for ting som faktisk er farlige – men jeg vet ikke hva slags tosk man må være for å frykte “demoner” og denslags. Jeg vet at de eksisterer – altså de som tror på sånt – men jeg anser det å være et psykiatrisk problem som på alle måter er none of my fucking business, som amerikanerne sier i sine lyse øyeblikk. Det er jo ikke mange dagene siden en eller annen prest i Norge gikk ut og advarte mot yoga. Herregud. Bortsett fra at mange sikkert forventer seg alt for mye fra greia, så er jo yoga definitivt en positiv ting å drive med på “mosjonsiden” uansett alder og helsemessig normaltilstand forøvrig. Basert i det lille jeg vet om menneskelig anatomi vil jeg påstå det er bedre å strekke og tøye litt på kroppen enn det er å anstrenge seg med tunge ting og “prestasjoner”.

Nikanor Teratologen sin litterære produksjon er definitivt skrekkelig, men ikke på noe overnaturlig vis, det er bare sykt. Hva skal man si? Rystende skildringer av overgrep? Det begynner ikke engang å dekke graden av perversjon og hva vi vel må beskrive som menneskelig fornedrelse som fremkommer. Herregud. Det må jo være noen slags verdensrekord. Anse deg som advart hvis du går for å lese noe av det. Poenget er uansett at folk reagerer forskjellig på alt. Tildels veldig forskjellig. Jeg var allerede så “mentalt fordervet” da jeg leste Teratologen første gang at jeg syntes mest det var komisk. Jeg henfalt til det man kaller metatenkning rundt hva slags anmeldelser og reaksjoner sånt materiale må fremkalle de ute. Hvordan blir man umenneskelig? Det kommer an på hvem man spør. Selv vil jeg si at man har definitivt mistet noe hvis man på en eller annen måte får matematikken til å stemme når sakesløse sivilister – endog småbarn – massemyrdes på det mest kyniske vis. Det er skrekkelig, hvis du spør meg. Virkeligheten har en tendens til å være verre enn selv de verste fantasiene folk klarer å hoste opp og smøre ut over den litterære begivenhetshorisonten. Hva betyr det man sier? Det som teller er jo hva folk gjør. Det verste man kan si om noen som prater masse piss er at de er en “pratmaker” men hvis de gjør verken vondt eller godt – de bare prater – så er det forsåvidt ikke så mye annet man kan si heller. Det som en gang var debatten rundt “politisk korrekt” har vel nå – antar jeg – transmutert over i en debatt om “woke”. Jeg skjønner uansett ikke hva det handler om. Det har jeg aldri gjørt. Hva er det de vil? Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn et ønske om sensur, ironisk nok ytret av de som mer enn noen andre gråter om “ytringrfrihet” i Norge. Herregud. Vi har ikke tid til sånt tøys. Vi har nok av virkelige oppgaver som må håndteres. Nasjonale sikringstiltak tilknyttet problemer rundt klimaendringer og den typen ting. Du vet. Voksne jobber. Den typen man er nødt til å gjøre uansett hvordan man føler seg. Livet er ikke noen teori. Det er ikke noe man kan gjøre “galt”. Folk er som de er. Det varierer hvor mye de fantaserer rundt “den verden de skulle ønske at de levde i” men jeg vet ikke om dette står i noe proporsjonalt forhold til i hvilken grad de evner å ta tak i og gjøre noe med den verden de faktisk lever i, eller altså nærmere bestemt den lille delen av verden som er “deres egen”.

Hva slags demoner er det folk ser for seg skal komme og ta dem? Det er forsåvidt vanlig å si om folk som har diverse psykiske lidelser at “de har demoner” som driver dem ut av likevekt under visse gitte omstendigheter, si for eksempel hvis de er alene på et fremmed sted. Den og den personen “plages av demoner” er et uttrykk man hører ganske ofte. De mener aldri demoner i noen katolsk, kirkelig og strengt demonologisk forstand, men de mener ikke desto mindre noe. La oss si “tanker”. Det skjer noe med dem. Jeg kjenner selv individer som har en nærmest sykelig angst for å være alene, helt stille og ikke “engasjert” i noen aktivitet. Så banker vi på. Hva kommer nå? Huskestue. Jeg vet ikke hva de er redd for. At demonene skal komme? Det er vanskelig å si. Hvor kommer de i så fall fra? Hvorfor er de ikke der hele tiden? Jeg pleier å si om den menneskelige underbevissthet at den er som stjernehimmelen. Den er der om dagen også, det er bare at alt blir så overveldet av den intenst skinnede sola — eller altså det vi kaller “den våkne hverdagsbevisstheten” i denne metaforen. Den våkne bevissthetens geskjeftighet, om du vil. Nevnte vi yoga? Det kommer noen ganger som en kombinasjon med meditasjon, eller grovt sett å “holde kjeft og lytte” i sinnet. Opplegget er å venne seg til at man har en underbevissthet og at den kommer til å påvirke deg enten “du selv” er involvert i denne prosessen eller ikke. Som når man sover om natten og erfarer drømmesøvn. Hvem er man da? På en måte er man “seg selv” men på en annen måte ikke. Ingen av de normale reglene gjelder lenger. Ikke desto mindre erfarer man noe. Som regel ikke noe betydningsfullt – det er ikke normalt å huske drømmene sine i særlig mange minutter – men noen ganger husker man ting veldig klart og opplever nærmest at drømmen trenger seg inn i dagliglivet med alskens mystisk symbolikk tilknyttet ting i omgivelsene. Man føler seg “sanndrømt” for en stund — uten at man helt kan redegjøre for mekanikken i det som foregår.

Hvis man ønsker å “justere virkeligheten” lønner det seg å begynne med språket. Hva tenker du? Språket har faktisk alt å si i forhold til hva slags virkelighetsopplevelser man er i stand til å konseptualisere. I en veldig bokstavelig forstand er språket koden som åpner sinnet i forhold til verden — eller det motsatte. Her er en påstand: Narkotika – både lovlig og ulovlig, som alkohol, piller, røykesaker eller hva har du – gir en brå, brutal, umiddelbar og dypt gripende endring av den basale virkelighetsfølelsen på kort sikt – man føler seg helt annerledes mens det varer – men så våkner man opp til den samme gamle gråsonen igjen, ofte med litt angst, anger og den typen ting som pynt oppå toppen. Siden kan man repetere denne prosedyren så ofte man vil og oppnå stort sett det samme hver gang, men hvis man vil endre “hvordan man føler seg” på en dyp, fundamental og permanent måte må man ta kontroll over språket. Jeg vet om noen andre triks som også virker, men at “språk virker identitetsdannende” fremstår vel neppe som noen drøy påstand for noen. Hva er det som gjør noen norsk, for eksempel? Uansett hva annet man kan si tror jeg enigheten er bred om at det å snakke og forstå språket må være noen slags minimumsforutsetning. Det norske språket er slik sett kodenøkkelen til den norske virkeligheten. Hvis du ikke forstår alt som står skrevet overalt og alle lydene folk lager er du jo “fremmed” i fundamental forstand. Jeg ser ikke noe stort diskusjonsrom rundt denne saken. Hva slags argumenter har eventuelt de som mener det er av liten eller ingen betydning hvor godt man snakker, skriver og forstår norsk? Fordi jeg ikke ser noe ville det vært interessant å høre noe. Går det an å ta en sånn posisjon og i så fall hvordan? Jeg må bare riste på hodet. Selvsagt er alle enig i at språket vårt danner grunnlaget for hva vi kan snakke om, hva vi kan forstå, og en lang rekke andre typisk filosofiske arbeidsområder.

Språk er selvsagt ikke den eneste ytringen som kan bære mening, men det er den eneste lett tilgjengelige metoden vi kjenner for å ta til seg, behandle og transportere informasjon innenfor en logisk horisont. “Samtale” er den fundamentale omgangsformen mellom enhver normal gruppe mennesker i vår tid, selv om det kanskje ikke alltid har vært slik. Det er jo som regel vanskelig å si særlig mye om hvordan de tidligere mennesketypene håndterte hverdagen sin, hinsides det rent åpenbare. Kroppen stiller visse krav til livskomfort. Så snart man har fått dette noenlunde på stell handler vel resten om “interesser” og hvordan man formaterer dem i forhold til resten av gruppen. Der kommer jo “samtalen” inn i bildet. Hva snakker folk om? Hva slags ting vet de om? Hva kan de navnet på? Problemstillingen sr prinsipielt sett den samme den dag i dag. Sosial tilpasning handler om kommunikasjon, som igjen handler om konsepter, kategorier og distinksjoner innenfor språket. Et interessant spørsmål å slenge inn i denne sirkusmanesjen er hvem som bestemmer. Hvem har satt grensene for hva det er lov å prate om? Hvem bestemmer hva ordene betyr? Hvis du tror dette er åpenbart er det åpenbart noe du ikke har skjønt. Språket “flyter på toppen” av folkets kulturelle underbevissthet, slik at alle som kan språket er “innviet” i den hemmeligheten som språket skjuler. De kan de kulturelle kodene. De skjønner humoren. De vet hva metaforene betyr. Hvem er de som ønsker å beskytte språket — og hva skal noe sånt eventuelt bestå i? Selv vet jeg ikke noen bedre råd for å “bevare det norske språket” enn at man tar seg bryet med å lære det og praktisere det, nesten som en abstrakt dans. Jeg liker ikke misnøye. Det lukter muggent. Jeg liker handling. Du vet. Praktiske ting som gir resultater, ikke bare en masse tøys og sludder om sånt som man “tror” eller “håper på”. Er det ikke ganske frekt å kalle seg filosof og samtidig si sånt? Samme kan det være. Poenget her og nå – i dag som alle andre dager – er at man blir umenneskelig når man slutter å praktisere “menneskelighet” på det mest fundamentalt eksistensielle nivå — i praksis som regel når man tar fra noen annen sin menneskelighet. Man gjør dem til en kategori, eller “bare et tall” i en bok. De er ikke individer, men kategoriske representanter for en gruppeideologi. Man ser ikke et menneske. Man ser et symbol. Det er ikke en av oss, det er en av “de andre” og det er kategorisk tabubelagt å ha noen omgang med dem. Sånn sett er dagens nazibloggere akkurat som de var for hundre år siden. Dette er jo ikke intelligente mennesker. Kverna går på det samme vis og med det samme formål som den alltid har gjort: Når mange nok idioter tullprater lenge nok om noe dumt, så kommer før eller siden en handlingsrettet psykopat og blåser alle av banen med noen slags ufattelig handling. Det er til enhver tid bare to-tre nazibloggere på denne plattformen og alle vet hvem de er. De er ikke problemet, selv om de så langt har fått til å mane frem han massemorderen i 2011, det er alle de som bare smiler og sier hei på deg som virkelig står bak all denne verdens jævelskap. Vi gjentar – om det umenneskelige – at det uten tvil har inntrådt hvis man får til å ikke bare diskutere på en hverdagslig og selvfølgelig måte, men også “anerkjenne nødvendigheten av” de historisk sett fullstendig upresedenterte massemordet Israel driver med nå om dagen. Ingen har noensinne sett noe sånt før. Folk er helt blanke. Hva er dette? Hva driver de med? Uansett hva noen sier eller gjør, dette kommer aldri til å “bli bra igjen”. Går det an å bare legge av seg sin menneskelighet for et lite øyeblikk, mens man order opp med noen litt mer – hva skal vi si – umenneskelige men ikke desto mindre “nødvendige” affærer? Israel er et dyr nå. For alltid fortapt. Men dette har ikke noe med “jøder” å gjøre, dette er statshandlinger som har blitt begått av en lovlig valgt politisk ledelse. Det gjelder de samme standardene for alle. Også Israel, og til og med USA, selv om ingen har makt til å stille noen krav til dem så de kan bare stå der vifte med pikken som de vil. Sånn er det når man har mest penger og våpen. Alle vet dette. Alle hater dem, men de har ingen makt til å gjøre noe annet enn å observere og vente. Som han der gudfaren sa: Kanskje dagen aldri kommer, men hvis den kommer så vet du hvem du skylder hva slags tjeneste, og når den må betales.

UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven er mest opptatt av selve praksisen, ferdighetene og den levende kunnskapen i håndverket, snarere enn selve håndverksproduktene. Konvensjonen peker på at i stedet for å fokusere på bevaring av håndverksgjenstandene, bør vernet konsentrere seg om å oppmuntre tradisjonshåndverkere til å fortsette å produsere håndverk samt å overføre sine ferdigheter og kunnskaper til en ny generasjon, spesielt innenfor egne fellesskap.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Selv er jeg i det store og hele lite imponert av sånt som kommer ut av munnen på folk, særlig når de over tid viser lite annet enn disse leppene som til stadighet beveger seg og lager lyd. Hva mer kan du? Hva får du til med hendene, for eksempel? Selv et dårlig produkt er jo bedre enn bare prat. Det som er viktig er at man gjør noe. Du vet. Fremstiller materielle resultater. Det er litt omdiskutert eksakt hvorfor, men de fleste anekdotiske historier man hører om denne saken antyder at folk “lever bedre” – føler seg roligere og mer balansert – hvis de i det minste har en hobby som dreier seg om noe materielt. Akvarellmaling, strikking, modelljernbane, oppussing av en gammel båt – hva vet jeg – poenget er den formen for realitetsorientering som kommer med territoriet når man må forholde seg til praktiske oppgaver. Det går ikke an å tolke det bort eller forklare seg ut av saken når man driver med noe praktisk. Enten funker det eller ikke. Du har svaret med èn gang. Veldig elementært, men også veldig – nærmest barnslig – tilfredsstillende når man fikser det.

Som illustrasjon ovenfor finner vi Jacob Kuyp sitt maleri fra 1628, hvor en “håndverker” – kanskje han selv – tar lunsj mens andre arbeidsfolk holder på med noe i bakgrunnen. Det er litt omdiskutert om han har erotisert fremtoningen i bildet, men det er forsåvidt vanlig den dag i dag å fantasere noen slags ekstraordinær virilitet inn i håndverkere og andre som forstår seg på å håndtere praktiske oppgaver, så hvorfor skulle ting være noe annerledes på 1600-tallet? Gud vet hvor mange kvinner jeg har møtt som oppgir “hender som ser ut som de vet hva arbeid er” som et sterkt erotisk tiltrekkende element. Hvor sant dette er i den virkelige verden er forsåvidt ikke vesentlig for selve poenget, som er at erotikk – når man gjør det riktig – bør jo helst være litt på den håndfaste siden. Hvis ingen av de tilstedeværende vet hva de driver med har gnisten en tendens til å bli borte. Er det ikke sånn da? Det må skje noe “riktig” ganske tidlig i prosessen, hvis ikke mister folk lysten. Og da blir det å vente til neste gang.

Hvorom allting er, selve oljemaleriet som tradisjonshåndverk har neppe tenkt å gå noen steder med det første. Folk trekkes til kunsten i et tilstrekkelig antall. Hvor mange kjenner du som driver med maleri, i det minste som hobby? Jeg kommer selv umiddelbart på et tosifret antall, så jeg gidder ikke tenke mer over saken. Når vi snakker om verneverdig tradisjonshåndverk mener vi generelt sett diverse materialatbeider med tre, skinn, bein, tekstiler, metall og annet. At folk forstår seg på å bruke materialene i diverse nyttige tilvirkningsprosesser på “gamlemåten” uavhengig av om det finnes teknisk sett bedre syntetiske produkter å få kjøpt. Det varierer hvordan folk tenker og føler om slike ting, men selv er jeg blant de som heller vil ha et middels bra håndverksprodukt enn noe som er fullstendig perfekt men maskinlaget. Blant murere finnes det diverse standardprodukter, som for eksempel Leca, men jeg jobber helst med naturstein. Jeg vet ikke hvorfor. Leca er i de fleste sammenhenger raskere, billigere, og så videre, men produktet har ingen sjel. Det er så å si et destillat av den mest anal retentive nyttefilosofi. Det er en faglig fornærmelse. Enhver idiot får jo til et bra resultat med Leca hvis de bare tar seg god tid og er nøye med vateret. Det kreves helt andre baller å jobbe med ekte stein. En slags intuitiv romfølelse og “følelse for materialet” som ikke kommer gratis. Selv har jeg jobbet med alt som har et navn, pluss en del annet, men hvis det var opp til meg ville jeg bare brukt naturstein. Granitt, skifer og så videre. Tegl er forsåvidt et hederlig produkt men også dette er for mye “Lego” for min smak. Jeg gjorde meg jo ferdig med Lego før jeg nådde noen tosifret alder. Den nye greia er tredimensjonal mosaikk med bare irregulære former. Du kan si det er mer krevende. Det å lage en bra Lecamur er på mange måter en føkkings selvfølge. Alle får til det, selv snekkere.

Jeg hører folk prate om nasjonale verdier, arvegodset og det ene med det andre, men de prater jo for fanden bare. Hva kan de? Hva gjør de? Hva slags tradisjon er det som lever i og med dem? Nå er jeg ikke nødvendigvis særlig begeistret for de som fantaserer om at “den hvite rasen” er i ferd med å dø ut, men selv de kan jo ikke være så evneveike at de ikke forstår forskjellen mellom å avle frem to-tre barn av den ønskede typen og det å bare prate i ti tusen år? Herregud. Det er så dumt at jeg mister evnen til å snakke menneskespråk. Hva er det jeg forholder meg til? Esler? Du kommer jo ofte til sånne aha-punkter i enhver type samtale; når du skjønner at dette går ingen steder. Det er ingen vits i å fortsette. De du prater med er rett og slett “fortapt” på noe slags vis, som du verken har tid eller lyst til å utrede nærmere. Det beste er å bare kutte dialogen og bevege seg videre i verden. Du vet. Spare tid og krefter, sånn at man kan bruke dem på formål som er mer nyttige, eller i det minste mer hyggelige. På grunn av noe som hendte her om dagen var det fristende å skrive en lang avhandling om taksperrer – i motsetning til takstoler . og hvordan oppfinnelsen av spikerplater var en liten revolusjon innenfor den private husbyggingen utover på 70-tallet. Hvis du bare vil ha det effektivt er det ingenting som slår en grunnmur av Leca som fundament for et hus for det meste sammensatt av prefabrikerte elementer, som så å si bare heises rett på plass ettersom byggeprosessen gjør sine fremskritt. Alt annet er dyrt, vanskelig, tidkrevende og en masse sånne ting som ikke appellerer til “fremskrittsånden”. For tiden er husbygging “formatert” i forhold til visse industrielle standardkrav til mål og dimensjoner, hvor den generelle idèen er at det lønnsomme befinner seg på eller nær grensen for det standardmessig tillatte. Det er uansett noe billig drit det de for det meste lager nå i dag. Av grunner jeg ikke gidder å ramse opp er det fullstendig fette uaktuelt for meg selv å bo i noen struktur som er yngre enn minst hundre år siden opprinnelig byggedato. Ting er rett og slett for dårlige. Unntak finnes selvsagt, men da snakker vi å så fall om temmelig dyre og “unike” boliger hvor de bevisst har gått inn fpr “tradisjonshåndverk” og kvalitetsmaterialer.

Boligmarkedet i Norge er temmelig presset. De store vinnerne er sånne som kjøpte bolig på 90-tallet, rett etter at alt gikk til helvete med alle de velmente prosjektene fra 80-tallet, men siden den gangen har prisene for det meste bare beveget seg oppover. Dyrere blir det og dårligere blir de. Altså boligene. Mekanikken i markedet fremprovoserer et dramatisk fall i kvalitet, eller skal vi kanskje si i boligmassens “overlevelsesdyktighet” før det vil kreves en dyp sanering og hva som i realiteten er en nesten fullstendig gjenoppbygging av strukturen. Alt er for tynt og for smått for min smak. Jeg vet at de forholder seg til “krav” men de ligger konstant på det minste loven krever, fordi det er der pengene gjemmer seg. Eller altså det de kaller å få ned kostnader og kutte bort alle unødvendige detaljer. Hvor langt kan sånt presses? Alle jakter på lave priser, gode kjøp og den typen ting. Man kan spørre “hvor det skal ende” men det er egentlig mer pertinent å spørre hvor vi egentlig befinner oss allerede. Min egen innstilling er forsåvidt at hvis ingen skyter en atomrakett rett i fletta på hele mannskiten, så skal det jeg bygger normal stå støtt i minst ti tusen år. Det kan jeg garantere. Jeg bygger ikke telt. Det er pemanente installasjoner, laget av stein. De skal ingen steder. Det bærende prinsippet er en aldeles latterlig overdimesjonering; som når jeg lager et dekke som tåler ti tusen tonns trykk, men som neppe noensinne vil bære særlig mye mer enn hundre kilo. Hvorfor? Fordi det er en ytring. Det sier noe om materiell permanens. Jeg sier lykke til hvis du har tenkt å prøve å rive noe jeg har laget i Oslo og østlandsområdet mer generelt siden sent på 80-tallet og frem til rundt 2005, når jeg begynte å fokusere på “eiendom” som transaksjonelt konsept. Ting er pansrede. Riving er ikke blant de mulighetene som har blitt vurdert, så ingenting har blitt gjort for at dette skal bli lettere. Sa jeg ikke nettopp at hvis noe er ment å tåle hundre kilo så lager jeg det slik at det tåler ti tusen tonn? Det er ingen spøk. Det er sånn jeg jobber.

Hvor ofte bruker jeg ordet omdiskutert? Sikkert alt for mye. Ikke desto mindre er det omdiskutert hva menneskets såkalte intelligens handler om. Hvor kommer den fra? Hva handler det om? Er vi det smarteste som eksisterer? Vi kan bare spekulere. Hvor lenge har boliger vært en greie? Jeg mener, selv grevlinger lager seg jo typisk et hi, så hvorfor skulle ikke presumptivt intelligente skapninger få til noe lignende, om ikke bedre? Det er mange problemer med det såkalte narrativet om menneskehetens opprinnelse. Når ble vi smarte? Vi fortapes i en rekursiv debatt om definisjoner. Som jeg stadig sier, filosofer liker sine kategorier og distinksjoner. Nesten alt de er villig til å diskutere handler om en av de to. Hva vet vi om menneskers tekniske håndferdigheter for to millioner år siden? Vel, vi vet at en hvilken som helst gjennomsnittlig homo erectus ville vært bedre enn nåværende menneskeraser til alt, inkludert det intellektuelle. Vi er ikke en “utviklet” versjon i noen skala som går fra det lavere til det høyere. Moderne mennesker er degenererte utgaver av homo erectus. Det har gått nedover med oss på et artsnivå. Det nåværende menneskematerialet er noen stusselige greier; med veike og sutrete høydramakarakterer over hele linja. Herregud. Det er fanden meg pinlig. Hvor mange helt ordinære individer på cirka førti års alder kan noe som helst nå i dag? Jeg forventer “ingen” når jeg ser på en bare helt tilfeldig utvalgt flokk av mennesker. Er ikke det tragisk? Jeg forventer bare evneveike aper som knapt klarer å uttrykke seg i sammenhengende ord og konsepter. Noe mer kreves jo ikke av et normalt gjennomsnittsmenneske. Det meste de har i livet sitt er mer eller mindre automatisert. Ting går på skinner. Hvorfor skal du tenke? Sånt er bare brysomt. Heslig, skittent og nedverdigende. Du behøver jo ikke å tenke. Samfunnet har ferdigsydde opplegg for det meste. Løsningene ligger der på hylla, det er bare å trekke kortet. Eller heter det tæppe nå? Prinsippet er uansett det samme. Alt som er “spesielt” – som for eksempel tradisjonshåndverk, i motsetning til industriløsninger – er per definisjon også “spesielt dyrt” og derfor ikke tilgjengelig for andre enn de som har “særlig mye penger”. Bevaring av tradisjonshåndverk er nesten like mye religiøst som det er næringsorientert, men jeg støtter det uansett. Jeg driver jo med det.

Don Quijote, også kalt «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», er helten i Cervantes’ berømte roman El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha (1605 og 1615). Navnet brukes også om en person full av overspente idealer om rett, ære, plikt og så videre, blind for virkeligheten og som betraktes som en latterlig person fordi han søker å utføre hva folk anser for umulig og urimelig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Adjektivet skrves vanligvis som quixotisk – det uttales kvikksåtisk – og det er litt problematisk å snakke om “spansk” i Spania, fordi folk mener vanligvis kastiljansk, bare ett av mange språk som er i daglig bruk der, som imidlertid betraktes som uproblematisk når det er utlendinger som gjør det. Det er tvert imot veldig positivt når turister – som spanjoler ofte er veldig kyniske i forhold til – har tatt seg bryet med å lære litt “spansk”. Det er en bra start. Imidlertid er det litt feilaktig når det store norske leksikonet kaller Quixote “en eldre spansk skrivemåte” – til fordel for Quijote – for rettskrivningsnormen de forholder seg til ble fastsatt av Franco, som er en mildt sagt omstridt skikkelse i spansk historie. Glem ikke at Spania hadde et fascistdiktatur i førti år. Sånt setter spor etter seg. Uansett ferdes oppmerksomheten min i trakter hvor steder heter sånne ting som Xinzo og Xunqueira. og bokstaven X typisk uttales som “ch” i for eksempel navnet Che. En spansk venninne av meg heter for eksempel Ximena. Chimena. Det skal ikke være noen K-lyd inni der.

Problemet med å snakke om fascisme, nazisme og denslags som om det er avrundede politiske bevegelser med en klart definert ideologi, et program for fremdrift i sitt politiske arbeid, og så videre, er at de er jo ikke dette. Hele opplegget er en bløff. En vrangforestilling. Grunnholdningen er typisk at “først må vi komme til makten så får vi se” og saksmaterialet deres handler typisk mer om mentale ting enn om pragmatisk økonomi og normalt kjedelig saksarbeid. De tilbyr frelse, om du vil, ikke bare “mer av det samme”. Som for eksempel i Norge, hvor den lokale nazibevegelsen lover “fremskritt” allerede i selve partinavnet. Du vet. Det er en slags tenåringsgreie. Også kalt “ungdommelig energi” og vilje til nyskaping av virksomhet, infrastruktur, arbeidsplasser, “effektivitet” og det ene med det andre. Selvsagt fungerer det ikke sånn i praksis. Alt det der er bare salgstriks og propaganda designet for å trekke til seg velgere, ofte sånne som er drit lei av “det vanlige drøvet” slik at de beveger seg i retning av desperasjon med nevrosen sin. Det finnes ingen mirakler i politikken, ihvertfall ikke noe mer enn hva man kan forvente å finne på en normal byggeplass hvor noen holder på og sette opp et hus. Det finnes ingen fantastiske nye måter å gjøre sånt på. Jobben må skje på en ganske spesifikk måte for at det skal bli hus av det til slutt, enten man føler seg “personlig bekvem” med laser og tommestokk eller ikke.

Hvor nyttig det er å sammenligne Norge med Storbritannia kommer mest an på hva det er vi måler. Kulturelt sett er det ganske ulike land, men pengepolitikken har i begge tilfeller fulgt “judotrikset” til den amerikanske sentralbanksjefen den gangen, Alan Greenspan, som vi teoretisk kan karakterisere som en ikke-keynesiansk metode for å jobbe frem vekst i en underskuddsøkonomi; og svaret er selvsagt billig kreditt, eller “gratis penger” som noen også kaller det, i form av svært lave utlånsrenter sett opp imot hva situasjonen var sent på 80-tallet, da denne pengepolitikken ble innført. Vi har i løpet av perioden observert en fenomenal vekst i boligprisene, enten vi snakker eie eller leie. Antallet milliardærer i verden har doblet seg opptil flere ganger. Imidlertid har det ikke gått så bra med det såkalte folket, som er de alle nazibevegelser henvender seg til. Folket – i betydningen godt over halvparten av velgergrunnlaget – har blitt fattigere, mer stressa og mindre trygge i hvordan de generelt sett føler seg i verden. Dette er en åpenbar selvfølgelighet. Hvor tror du de rike får alle pengene sine fra? Her er et hint: Det handler ikke om “eget arbeid”. Greia er lagt opp sånn at de mange må jobbe mer og hardere for at de rike skal bli enda rikere nå i dag enn for eksempel på 60-tallet. Det er en samlebåndsmekanikk som i store trekk går under navnet nyliberalisme, eller “det selvregulerende markedet” om du vil. I sin essens er teorien bak det hele dypt mystisk, i den forstand at de betrakter prising av varer og tjenester som den mest fundamentale av all menneskelig virksomhet. Men prissetting er som alle vet en svært behovsregulert øvelse — og “behov” er noe relativt. Han som er forvillet i ørkenen har et annet behovsforhold til begrepet vann enn han som er i ferd med å drukne fordi båten hans har veltet midt utpå Mjøsa. Hva behøver folk i det hele tatt?

Jeg vet verken når eller hvorfor noen eventuelt vil si nei takk til flere penger. Hvem er i så fall de og hva er det som foregår med dem? Selvsagt er det mange som velger en livsstil som er “billig i drift” – jeg er jo selv en av disse – men vi kommer ikke utenom at folk behøver et visst minimum av livsnødvendigheter for å fungere. En slags laveste realistiske standard i forhold til bolig, kosthold og så videre som vi ofte kaller “fattigdomsgrensen”. Den fastsettes i hovedsak basert på hva som er de lokale variasjonene, ikke hva som gjelder internasjonalt, slik at en “fattig” person etter norske mål godt kan fremstå som temmelig bra bemidlet i øynene til de som er fattige for eksempel i India, Brasil eller Nigeria. Ikke desto mindre er det stressende på en fundamental måte å befinne seg i en “vaklende og/eller anstrengt økonomisk situasjon” som det normale i hverdagen. Man mister på en måte all sympati med og medfølelse overfor “de rikes problemer” som for eksempel at de må betale formuesskatt og det ene med det andre. Det skulle da bare mangle. Igjen: Hvor har de fått alle pengene sine fra? Ikke svar “enten arv eller eget arbeid” fordi da fortjener du bare et ballespark. Herregud. Rik kan man bare bli – og forbli – hvis man lykkes med å skape et opplegg for privat skattlegging. For eksempel at folk hver måned betaler et visst beløp for “abonnement” på den ene eller andre greia, la oss si en nettbasert strømmetjeneste. Eller at de hver dag kjøper noe du lager eller dyrker på et industrielt nivå. Du vet. Coca-Cola og den typen ting. Nå vender vi tilbake til konseptet med “prissetting” — som selvsagt forutsetter et visst forhold til “eiendom”. Hva som går an å selge henger jo mye på hva som går an å eie. Egen bolig er for de aller fleste det aller største i så måte.

Et nyord som har kommet med nettet er betalingsmur. Eller inngangsprisen til en greie. Hva må du betale for å komme deg inn? Vi nevnte eksempelet strømmetjenester på nett. Jeg vet ikke hva alt koster som folk har på telefonen sin, men jeg innbiller meg at det sannsynligvis er “noen hundre her og noen hundre der” som gjelder for de fleste. Ikke noe stordyrt men mange små “pengelekkasjer” som blir ganske mye penger totalt sett over hele året. Her i Norge har vi valgt å gå for helsetjenester som er “gratis” i den forstand at folk får stort sett det de behøver – uten å sette seg i gjeld fordi opplegget er privat og de priser alle ting, slik at “klapp på hodet, stykkpris fem hundre kroner, atten ganger” er noe folk typisk ser som “itemiserte” salgsobjekter på fakturaen – i motsetning til for eksempel den “amerikanske” modellen som handler om at privateide forsikringsselskaper gjør alt de kan for å sope inn profitt, uavhengig av etikk og denslags venstrevridd føleri. Dette handler om penger. Amerikanerne er med andre ord vant til betalingsmur foran helsetilbudet, som i hovedsak arter seg som at slik og slik behandling dekkes, men man har selv lite man skulle ha sagt. Alt handler om hva slags forsikring man har. De gode er selvsagt dyre. Nederst på stigen finner vi “veldedighet” av den typen som de ytende kan skrive av på skatten. Det amerikanske opplegget er korrupt på en måte vi knapt kan forestille oss fra en typisk norsk synsvinkel. Hva slags miljø – på et stort samfunnsnivå – skaper man når det er lagt opp til at alle som ser på deg sannsynligvis er folk som vurderer på hvilken måte de kan utnytte deg? Foreløpig er den politiske viljen i Norge lagt opp rundt at ingen skal ha lov til å tjene penger på andre folks nød, men ting danser på grensen noen ganger.

Det er åpenbart et fundamentalt statsproblem dersom det eksisterer en stor “underklasse” i et land som har råd til å betale seg ut av denslags affærer — altså alt som kommer med det å ha en stor andel av befolkningen som er lavt priviligert og dårlig utdannet, og som har helt andre regler og koder for hvordan man forholder seg til kriminalitet, rus, mentale problemer og den typen ting. Hvorfor er Norge så politisk stabilt? Først og fremst fordi vi ikke er idioter. Oljen har egentlig ikke noe med saken å gjøre. Det handler mer om å anerkjenne hvordan menneskenaturen fungerer. Det er på alle måter billigere – hvis man likevel har pengene – å betale seg ut av sosiale problemer på et tidlig tidspunkt heller enn å betale for å rydde opp i konsekvensene av sosial nød og elendighet “after the fact”. Alle vet at jo tidligere man tar tak i et problem, jo enklere er det å jobbe frem en praktisk fungerende løsning. Dette handler ikke om å være snill, å “bry seg om” eller noe av alt det andre sentimentale våset folk omgir seg med lik en overveldende stank av billig parfyme, men om å velge det mest bekvemme blant et sett med ubekvemme alternativer. Det er rett og slett billigere å drifte en typisk velferdsstat enn en typisk nattvekterstat, men ikke på en måte som umiddelbart lar seg uttrykke som “prissetting”. Hva koster sosial nød? Det er svært vanskelig å beregne alle “ringer i vannet” type effekter dette har, men det finnes i det minste solid statistisk belegg for å hevde at de “egalitære” samfunnstypene – med liten observerbar variasjon mellom toppen og bunnen i den økonomiske bøtta – er også de mest politisk stabile. Hvem ønsker seg et samfunn som det amerikanske? Ikke engang amerikanerne, viser det seg til stadighet. Hvorfor har de det likevel? Fordi de ikke vet sitt eget beste. De tror på politiske miralelmakere og trollmenn, ikke på ingeniører, økonomer og medisinsk fagpersonale. Og hva skjer da? Man behøver ikke være noen slags føkkings Nostradamus for å spå om utfallet.

At beviset ligger i puddingen er et utsagn som gir liten mening på norsk, eller engang på engelsk. Ved et tidspunkt i det som kalles “den første modernistiske romanen” – Don Quixote – sies det at “beviset for puddingen ligger i å spise den”, altså det samme som jeg sier til enhver tid: Det hjelper ikke hva annet som er bra hvis maten ikke smaker bra. Porselen, fint sølvtøy, krystallglass eller hva har du. Det ligger noe dypt evneveikt i det å spise McDonalds-mat på gulltallerken, men omtrent der har du en bestemt type amerikanere. De er dypt og fundamentalt nihilistiske, slik Nietzsche definerte begrepet, altså som en slags “gudløshet”. Alt de har er viljen til å tjene penger. En form for sult som ligner mer på det vi kaller narkomani enn på noen normalt menneskelig livsstil. Hvordan skal man forholde seg til sånne typer? Det komiske er at det er først og fremst en fornærmelse mot fascistene å kalle den innkommende presidenten i USA for en fascist. De er ikke såpass organiserte, denne banden av intellektuelle spøkelser og zombier som venter på å komme seg i posisjon sånn at de kan starte skadeverket sitt. Folk trøster seg med at de er så talentløse at de kommer til å snuble i sine egne føtter og lande på trynet mens de driter i buksa, gråter og gud-vet-hva. Det er bare et spørsmål om tid. Som vi bemerket tidligere finnes det ingen fantastiske nye måter å bygge et hus. Det geniale har ikke noe spillerom der. Det finnes selvsagt ikke noen “effektiv” måte å drive en stat. Det er jo ikke noe firma. Staten har evig liv. Det betyr i praksis at den har en helt annerledes form for “økonomisk stoffskifte” enn all privat virksomhet, som typisk har en tendens til å kalibrere seg mot varigheten av et gjennomsnittlig menneskeliv. Hva slags planleggingshorisont jobber et aksjeselskap innenfor? De som har investert i opplegget forventer jo å se penger ganske raskt. “Om femti år” er ikke et svar man ønsker å høre når man spør når det blir avkastning av prosjektet, men for staten er femti år bare pyttsann og ingenting. De behøver ikke engang å forvente noen “avkastning” i den forstand overhodet. Statens suksess måles i befolkningens helse og velstand, ikke i om de klarer å balansere budsjettet fra år til år. Noen ganger skjer det jo ting – pandemien – som koster jævlig mye på kort sikt, men siden kommer den vanlige serien med jevne normalår tilbake.

For øyeblikket kan alle observere at den norske nazibevegelsen har med seg omtrent tredve prosent av velgerne. Det er omtrent der det pleier å makse ut, uansett hvilket land vi snakker om. Misnøyen i befolkningen når vi kan se noe sånt er selvsagt mye høyere enn bare de tredve prosent – eller en tredjedel som er den normale tommelfingerregelen – som tror på julenissen ute på høyrevingen – sannsynligvis minst dobbelt så høy – men det er nesten aldri flere enn dette som lar seg lure av det fascistiske jåsset. Når slike politiske krefter likevel noen ganger kommer til regjeringsmakt handler det om “koalisjonen av de villige” — som nesten alltid betyr de “normale” konservative, diverse religiøse særinteresser og annet rask. For eksempel er innvandring nesten alltid noe som trekker folk med svekkede sjelsevner, så dette er uten unntak god politikk for fascister. Dessuten må de ha med “noe om sex” som er tilstrekkelig juicy til at folk mister fatningen, la oss si for eksempel “transideologi” som fryktobjekt. Akkurat hvor dette med vaksiner kom inn i bildet er imidlertid vanskeligere å forstå, men mye henger sannsynligvis på den nylige pandemien. Alt dette er imidlertid bare distraksjoner. Det virkelige problemet er at alle autoritære tiltak – særlig de som frontes av noen slags “sterk mann” – er korrupte i sin essens. De kan ikke eksistere “i virkeligheten” så svaret blir selvsagt å fornekte virkeligheten, til fordel for et propagandaprosjekt. Det er rett og slett umulig at regjeringen til Donald Trump kan “gå bra” fordi dette er ikke hva opplegget er basert på. Han selv er jo en transaksjonell type, mens småtrollene rundt ham først og fremst er dypt evneveike. På mange måter er det komisk, men det er jo først og fremst farlig at man gir den typen makt til en utilregnelig person. Hva tenker du? Det er jo en vanskelig jobb å styre staten. Likevel stilles det ingen formelle krav til verken utdannelse eller erfaring, bare at de er normalt åndsfriske statsborgere, så og så gamle og den typen ting. Det er vanskeligere å komme inn i forsvaret. Mandag 8. september 2025 skal det være valg til storting og sameting i Norge. Det er veldig uklart hva som kommer til å skje når stemmene skal telles opp, men per i dag er Fremskrittpartiet Norges største parti, med god margin. Hva betyr det? De har jo alltid vært et “protestparti” som lever på folks misnøye. De har ingen hemmelige magiske triks som ingen andre har, de er bare mer liberale med hvor mye de lover til hvem. Eller de er uærlige om du vil. Vel, jeg antar at det meste de fleste kommer til å gjøre er å vente og se. Tror de på julenissen? Kanskje, kanskje ikke.

Apocalypse is a word that means “the end of the world” — or something so destructive it seems like the world has ended, like the event of a major earthquake. The apocalypse is the total destruction of the world, as prophesied in the Biblical book of Revelation.

(Vocabulary.com)

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Apokalypse betyr opprinnelig å avdekke noe. I religiøs sammenheng betegner apokalypse en tekst som varsler om verdens undergang, dommedag, sjelens skjebne etter døden og en fremtidig ny verden. Budskapet blir ofte formidlet av et overnaturlig vesen, vanligvis en engel.

(Store norske leksikon)

Navnet på denne bloggen er Apecalypso. Det består av to deler; ape, som er en slekt av dyr, og calypso, som er en tropisk festdans. Symbolet er en dansende ape. Opprinnlig fantes Apecalypso nå! som var et musikkalbum utgitt i året 1980 av Knut Lystad og Lars Mjøen – backet av et ganske sterkt knippe musikere – hvor selve sangen med denne tittelen handlet om diverse trøbbel i Arbeiderpartiet. (Åpenbart alltid et dagsaktuelt tema, eller hva?) Man kan også komme frem til ordet apecalypso hvis man bytter plass på vokalene E og O i det engelske ordet apocalypse. Språket er som det er. Greske ord som pleide å bety èn ting for 2000 år siden betyr i dag noe helt annet. Egentlig betyr ordet åpenbaring – som i for eksempel Johannes’ åpenbaring – men nå betyr det undergang. I praksis har dette mest betydning når folk skal danne en oppfatning av hva ordet apokalypselitteratur betyr. Det er ikke dommedagsfantasier. Det er “åpenbaringer”, som på den annen side godt kan handle om dommedagstematikk, men det kan også handle om helt andre ting.

Som alle vet er det forskjell på hva ordene betyr og hva folk har lyst til at ordene skal bety. Derfor finnes gråsonen, hvor alt handler om “tolkning”. Folk er forsåvidt klar over dette. De vet at de noen ganger feiltolker og misforstår, men likevel tar de ikke konsekvensen av dette i form av skepsis som aktiv applikasjon. Hva slags teknologi bruker de? Det er ofte vanskelig å fatte hvordan folk er skrudd sammen og fungerer. Skjønner de det selv? Jeg tviler. Det går jo for eksempel an å bruke en smarttelefon uten å ha noen særlig innsikt i teknologien bak fenomenet — og omtrent slik tror jeg det er vanlig å forholde seg til sine egne evner, talenter og personegenskaper også. Det finnes jo et brukergrensesnitt. Hvor mye er det nødvendig å forstå om greia for å kunne bruke den? For vanlige hverdagsformål er det ikke nødvendig å vite særlig mye om fenomenet menneske for å bevege på kroppen, danne et sosialt kontaktfelt, etablere en økonomi og så videre – det handler mest om “sunn fornuft” og lokal tilpasning – men hvis man skal studere, la oss si psykologi eller antropologi, må man selvsagt gå dypere inn i temaet. Man må så å si gå filosofisk til verks.

Folk kan jobbe videre på egen hånd med konseptene simulakra og hyperrealisme for å lære hva ordet dekonstruksjon betyr i denne sammenhengen, men den korte fortellingen er at det er ikke virkeligheten vi for det meste forholder oss til i våre dagligliv — og det har heller ikke vært det på svært lenge. Mange tusen år. Man må generelt sett dekonstruere språket som form for å komme frem til “meningsinnholdet” — eller pakke det ut, om du vil. Hvis vi ser nøkternt på saken er det jo litt av en tryllekunst at vi kan “overføre tanker” mellom menneskelige individer ved hjelp av symbolsekvenser, enten de kommer som lyd, skrift eller noe annet. Teknologi i denne sammenhengen er spørsmålet om eksakt hvordan dette foregår. Her er observasjonen min at folk lurer ikke noe mer på hvordan de selv fungerer enn hvordan telefonen gjør kunstene sine. De er bare interessert i brukergrensesnittet. Noen ganger henfaller de sikkert til abstrakt tankefullhet rundt hvor mange små ting som må skje i innbyrdes korrekt sekvens for at alle hjelpemidlene våre skal være hjelpsomme og ikke bare brysomme (som de jo er når de ikke virker), men det er få som tar seg bryet med å “lære kode” eller hva de kaller det når folk utvikler kompetanse til å hacke computere og smarttelefoner; først og fremst sin egen, men kan man det så kan man det, hvilket betyr at man får til å tukle med andres også. Hvordan fungerer mennesker? Dette er et tema som kan studeres i likhet med alt annet, først og fremst ved at vi utvikler et språk vi kan bruke i undersøkelsene. Du vet. Verktøy. Måleutstyr. Plan og tegning. Alt vi behøver for å få gjort jobben.

Hva slags kode er det som styrer mennesket – både i kropp og sinn – og hvor “dypt” går det an å hacke den? Dette er en litt humoristisk “tech bro” omskrivning av filosofiens inngangsproblematikk. Hvor dypt klarer du å hacke telefonen din? Selv er jeg typisk lite begeistret for signalkomplikasjoner uansett hvordan de fremkommer og hva som motiverer dem, slik at jeg foretrekker minimalisme som arbeidsprinsipp. Kort fortalt: Hvis det ikke er nødvendig, ikke gjør det. Korteste vei fra A til B og den typen ting. Jeg var allerede skeptisk til mobiltelefon som nødvendighetsartikkel på 90-tallet – det er jo bare noen få som er og/eller gjør noe så viktig at de må ha full radiokontakt til enhver tid – men det vi har fått senere er fullstendig fette galskap. Folk mister vettet over den jævla greia. Smarttelefonen er en påtrengende greie som går tildels aktivt inn for å “samle brukerdata” for gudene vet hva slags formål — for øyeblikket virker det som reklame er det mest aktuelle, men folk er jo kreative så de finner sikkert på noe annet og mer. Jeg antar det allerede eksisterer opplegg for avvenning og terapi – sannsynligvis ikke ulikt hvordan de gjør det med all annen avhengighet og psykisk lidelse – men jeg vet at folk allerede klager på telefonens rolle i livet litt som hvordan rusmisbrukere har et dualistisk forhold til giften sin. De hater at ting er sånn, men når ting likevel er sånn så vil de ha greia. Mer og mer av greia. Dette er ikke logisk og det er definitivt ikke sunt, men det er ikke desto mindre alminnelig. Se bare på hvordan folk blir mer og mer hekta på penger jo flere av dem de klarer å grafse til seg på alle slags vis. Samme psykotiske avhengighetsdynamikken.

Hvordan fungerer mennesker? Man kan takle dette spørsmålet på mange måter. Selv synes jeg at mennesker i det store og hele er akkurat like forutsigbare som alle andre dyr. Hvis man kjenner dyrets natur klarer man bedre å tolke atferden det viser. Det finnes så mange slags menneskeforskere der ute. Budskapene varierer, for ikke å snakke om motivasjonen deres, men studieobjektet forblir det samme. De ser på menneskelig atferd og danner hypoteser på dette grunnlaget. Hva går det an å vite om mennesker? Dette er hva datainnsamling handler om. For at man skal ha noe å analysere må man jo ha data. Hvem er de? Hvor bor de? Hva driver de med? Hva vet vi om Nils Nilsen? Hvis vi skal gi en strikt definisjon av hva slags kulturgjenstand smarttelefonen er så må vi beskrive det som en innretning store firma bruker til å samle inn data om folk, slik at de kan strømlinjeforme det kontinuerlige produkttilbudet overfor dem. Altså det vi kaller reklame. Smarttelefonen er ikke et “hjelpemiddel” i noen konvensjonell tolkning av dette konseptet. Det er en portal som går begge veier. Du finner nettet, men nettet finner også deg. Det er mange år siden jeg syntes dette fenomenet hadde blitt noe patologisk. Som mange andre la jeg jo merke til at folk satt med nesa nedi den helvetes telefonen i så å si ethvert ledig øyeblikk i løpet av dagen. Men nå blir det stadig mer aktuelt etterhvert som kunstig intelligens kommer mer og mer inn i bildet som “innholdsdrivende element” på nettet. Det fremkommer historier om folk som har gått mange harde runder med avhengighetssymptomer før de endelig klarte å rive seg løs og gå en annen vei med livet sitt.

Det er ikke korrekt å si at jeg er en apokalyptiker. Jeg driver ikke med “åpenbaringer”. Postapokalyptisk er et bedre ord for å beskrive meg. Eller hva tenker du? Problemene er jo allerede åpenbare. Vi vet hvorfor ting går til helvete. Det hele koker ned til jakten på penger. Flere forklaringer behøves ikke. Så hva har vi tenkt å gjøre? Svaret er åpenbart: Alt det gale kommer til å fortsette akkurat som før, fordi folk tjener penger på at ting er sånn. For å få kontroll over ting må vi enten fjerne hele pengesystemet eller bruke politisk makt til å regulere lønnsomhetsstrukturen i markedet. I praksis at vi skatter ihjel uønsket virksomhet. Det tredje alternativet er å fortsette som før og vente på at krisa skal komme. Dette siste var jo hva de valgte å gjøre med den lenge varslede finanskrisen som endelig kom i 2008. Jeg mener, enhver idiot skjønner jo at folk kommer til å misligholde lån når lån blir gitt til folk som ikke har noen kontrollert økonomi. Alle snakket om det – problemet er for svarte fanden åpenbart – men ingen gjorde noe med det. Folk tjente jo penger på at ting var sånn. Det lønte seg der og da å dytte alle mulige slags urealistiske finansieringsløsninger på alle som greide å holde en penn stramt nok til å signere på den prikkede linjen. Alder er bare et tall. Betalingsevne er bare et ord. Kjønn er bare en borgerlig fordom. I mellomtiden går skjebnen sin gang. Det snurrer og klikker i hjul og bolter. Sannheten jobber langsomt men svært grundig. Jeg kan ikke snakke for noen andre – likevel antar jeg at dette er vanlig – men jeg blir umiddelbart ganske pissed off hvis jeg har en avtale med noen og folk ikke betaler det de skal, når de skal, eller i det minste gir meg beskjed bra nok til at jeg kan bruke denne informasjonen til noe. Som regel består problematikken i at dette betyr sand i maskineriet. Penger har jo alltid “øremerker” i den forstand at man har planer for dem, de skal ikke bare stæsjes i den sløye pengebingen. Poenget er uansett at seriøsitet og soliditet betyr omtrent det samme i pengesaker.

En ting er å si at problemet ligger i kulturen. Alle er enige i dette premisset. Noe helt annet er imidlertid å påvise hva problemet består i, hvordan det virker, og det ene med det andre. Folk forsvarer jo typisk sine egne interesser med alt de har av nebb og klør, uavhengig av hvor usunne de eventuelt måtte være. Først og fremst beskytter de sine egne kilder til penger og daglig inntekt. Jeg så nylig en ganske deprimerende dokumentar om Australia og kullgruver. Det var noen runder med folk som jobber i gruvene. Deres innstilling var unisont den at “klimaforandringer er bare noe tøys som folk har funnet på fordi de føler seg interessante og tjener penger på det”. Dette til tross for at ting har blitt ganske hårete på værfronten i Australia over de seneste tyve årene. Men hva kan du si? Hva kan du gjøre? Folk går jo til ytterligheter for å forsvare det de tror på, og “logisk brist” er det minste problemet innenfor denne sektoren. Vold er jo en stadig like populær greie blant mennesker, både som aktivitet-i-seg-selv og som maktmiddel, trussel, eller hva har du. Det går aldri an å ta vold helt ut av det aktuelle spekteret for “det neste som kan skje” men det går an å jobbe for en reduksjon i når, hvor ofte, hvorfor, og så videre. Pasifisme har dessverre fått et dårlig navn fordi feiginger vil som alltid søke å gjemme seg bak et bedre navn enn dette, men i utgangspunktet betyr det bare å velge å avstå fra vold i løpet av de nærmeste minutter, timer og dager. Hvem vet? Kanskje blir det en vane av det til slutt. Et nokså konstant problem med mennesker er imidlertid at det er vanskelig – jeg vil si umulig – å installere “ikke-programmer” i atferdemønsteret deres. Altså at det og det er noe man ikke må gjøre. Det handler alltid om det man må mest av alt, når man velger det viktigste blant alt man teoretisk sett “kan” blant alle alternativer som finnes, men aldri sitter vel noen og vurderer en liste over alt de ikke kan. Følgelig er “ikkevold” etter min mening konseptuelt selvmotsigende. Alt som ikke kan defineres som vold er jo per definisjon ikkevold. Pasifisme betyr noe mer enn dette. Pasifisme er en aktivitet. Litt som hvordan minimumskravet for at man skal kalle noe “god sex” bør ligge høyere enn at det var en ikke-voldtekt. Et annet ord er selvsagt diplomati.

Uansett om det fremkommer tydelig eller ikke så er jeg en ekstremt fæl fyr. Jeg har sett og vært med på ting som får folks hode til å eksplodere. De klarer bare ikke å forholde seg til det. De føler trang til å gjøre korsets tegn, fly skrikende rundt i rommet eller noe. Det er ganske komisk. Selv er jeg jo ferdig med alle gamle saker. Jeg har en litt problematisk forhistorie som kunne gått mange veier, men den gikk dit den gikk. Nå er jeg en gammel mann. Jeg er ikke spiller sånn som jeg en gang var. Jeg bryr meg ikke lenger om “politikk og sånt” på den samme måten som før. Eller skal vi heller si “samtalen” om politikk og sånt slik den fremkommer i samfunnet og ellers. Jeg har ikke “noe jeg skulle ha sagt” ut over det jeg allerede sier. Jeg driter for det meste i om folk lytter til meg. Jeg sier det jeg har å si og så stanser det der. Jeg er en filosof nå, ikke en kriger. Herregud. Jeg er jo over seksti år. Det knirker og ynker seg over hele linja, selv om jeg fortsatt kan trikset med armhevninger på bare gruppen av tommel, peke og langfinger. Jeg tar bare ikke fem tusen av dem lenger, før en kald dusj og frokost bestående bare av ett egg. Ved dette tidspunkt er jeg gammel og veik. Jeg velger nytelse fremfor plikt, selv om “nytelse” for det meste består i å ikke ha vondt noe sted. Hvor er jeg nå? Denne plattformen er en naziplattform. Sånn går det når nazibloggere får ytringsfrihet. Den gamle strategien var å spore dem opp og banke dem, men folk har blitt så politisk korrekte krenkekråker i våre dager at herregud. Det blir som det blir.

Nazistene liker meg, men jeg liker ikke dem, på samme måte som hvordan jødene liker Gud men Gud liker ikke dem. Hvis du syntes dette var mystisk bør du lese deg opp litt. Du vet. Kunnskap. Det er ofte bra å ha. Men det er ikke noen minimumsbetingelse for å kunne leve et fullt og helt menneskeliv. Det går an å være idiot også. Dette er fakrisk det mest vanlige blant alle tilgjengelige alternativ. Det normale er å være idiot, som i praksis betyr en som overvurderer sine egne evner og sitt eget informasjonsnivå. Sånt skjer hele tiden.