Ding an sich er virkeligheten som den er i seg selv, uavhengig av vår erkjennelse av den. I Immanuel Kants filosofi står Ding an sich (jamfør noumenon) i motsetning til Erscheinung (fenomen), som betegner virkeligheten for så vidt den er gjenstand for erfaring. Dynamis betyr kraft, evne, mulighet. Det er en del av Aristoteles’ begrepspar energeia og dynamis som kan oversettes med henholdsvis virkelighet og mulighet.
Fra fysikken husker vi begrepene energi og dynamikk som betyr henholdsvis “evnen til å skape bevegelse” og “årsaken til at noe er i bevegelse” og dette sammenfaller sånn omtrent med hvordan Aristoteles definerte virkelighetens iboende krefter. Vi sammenholder dette med Kants skille mellom virkeligheten som potensial og virkeligheten som erfaring. Oppå dette plasserer vi så et skille mellom “det man erfarer” og hvordan man senere beskriver det man erfarte. Nå begynner vi å nærme oss kjerneproblemet i språkets mystikk. Tingen i seg selv – slik den beskrives av den som opplevde det – passerer gjennom et antall filtere før den kommer frem til oppfattelsen hos den som lytter til historien eller leser om det. Hva velger du å tro? Eller som omformulert spørsmål: Hvordan velger du å forholde deg til fortellerens troverdighet? Vi vet jo fra vårt eget liv at erfaringen og forklaringen ikke nødvendigvis har noen direkte relasjon.
Gjennom hele livet har alle mennesker til felles at de opplever ting. Erfaring er et enkelt ord som alle forstår fordi dette er jo selve grunnlaget for vår relasjon til omverdenen, inkludert andre mennesker. Syntetisk epistemologi i tradisjonen etter Immanuel Kants filosofi behersker mer eller mindre dagens erkjennelsesteori, det vil si samspillet mellom erfaring og erkjennelse. Når fornuften bearbeider erfaringen oppstår erkjennelsen. Her støter vi på et opplagt problem. Hvordan står det til med fornuften? Det finnes jo ikke noe slikt som “ren erfaring” fordi mennesker vil typisk konstruere en “forklaring” på det som hendte, om så bare for seg selv. Du vet. En ramme for forståelse. Eller et erkjennelsesmekanisk apparat, om du vil. En “kunnskapsbase” som vi filtrerer erfaringen gjennom før vi setter navn på tingene vi opplevde. Hvordan kan vi vite om fornuften vår er sunn? Mange bare tar det for gitt. En medfødt egenskap til å oppfatte verden gjennom sansene og bearbeide det man oppfattet ved hjelp av intelligensen. De behøver ingen trening. De er jo naturtalenter. Fuglene flyr, fiskene svømmer, menneskene tenker. Hver art har sine naturbestemte egenskaper som definerer dem.
Det virker fornuftig å avslutte dette med Frank Zappa sin satiriske mesterklasse innenfor popmusikk fra 1981.
Det koker der ute. Amerikanerne er sinte — men det er også fransker, spansker, svensker og dansker. Alle uttrykker seg på sitt eget vis. Noen har tradisjoner for organiserte demonstrasjonstog og roping av slagord, mens andre går berserk med et skytevåpen. De kan jo føle det. Noen føkker dem. Ting er ikke sånn som de burde være. De som kan huske helt tilbake til 1800-tallet kan minnes det som ble sagt den gangen, da “den industrielle revolusjon” var en ny og blank greie som folk følte optimisme i forhold til. Du vet. Det skal bli en slutt på knallhardt kroppsarbeid og smittsomme sykdommer. Den moderne tidsalderen skal frigjøre folk og bringe en helt ny type livsstil. Maskinene skal gjøre alt det tunge, mens de samtidig produserer et overskudd av velferd og fine ting. Snart kommer alle til å leve slik bare de aller rikeste kunne på den tiden da hest var den raskeste måten å komme seg fra Oslo til Hamar. Fremskrittet har kommet.
Det tyvende århundret var en tidsalder preget av blandede erfaringer. Det kostet menneskeheten to verdenskriger å få slutt på “det gamle regimet” og komme seg ut av kolonitiden — selv om det går an å argumentere for at dette bare er en delvis sannhet. Det vi ennå – tror jeg – kaller den tredje verden har jo ikke fått være med på festen. Hvor mye vet du om de økonomiske tvangsmidlene som har blitt brukt mot disse menneskene og som i det store og hele er hovedårsaken til dagens migrasjonskrise? Det er ikke vanlig å sette seg inn i slike saker. Det er faktisk ikke vanlig å sette seg inn i noe som helst annet enn det man selv har umiddelbar fordel av, for eksempel i form av en bedre betalt stilling. Bare spør folk. Hva er poenget med utdannelse? Jeg vedder både sko og sokker på at det vanligste svaret vil være fordi da kan du få en bedre jobb med høyere lønn. Du vet. Sånn at man har råd til større hus, finere bil, flere pyntegjenstander og møbler som er designet i Italia. Kunst på veggene og sølvtøy i skuffen. Meissenerporselen av fineste sort.
Det snakkes fortsatt på nettet om finansmannen Jeffrey Epstein, men ikke så mye som før. Folk glemmer jo ting. De som var i fistel fordi de endelig fikk en bekreftelse på at rike mennesker er satanister som voldtar barn – og driver med rituell menneskeofring i underjordiske labyrinter – har mistet litt piffen fordi alle vet jo dette nå. Det er ingen som nekter på dette, kaller det konspirasjonsteorier og ber dem skjerpe seg. Samtidig er dødstrippen i Gaza, Libanon og Iran så grufull at ingen orker å se på saken, de bare snur seg bort og mumler noe om dieselprisen. Alle er jo først og fremst opptatt av seg selv og sine egne saker. Verden går videre. Hva var opplegget til Epstein? Hvem er Epsteinklassen? Svaret er like enkelt som det er deprimerende forutsigbart: Den som er villig til å utnytte andre mennesker økonomisk er også villig til å utnytte dem seksuelt. Ser du sammenhengen? Det har alltid vært sånn. Hvis du kan leve helt fint med et massemord av kvinner og barn i Gaza så klarer du også å leve med noen pedofile overgripere i ny og ne. Alt er jo en del av det samme nyhetsbildet. Alt er manifestasjoner av menneskenaturen. Verden er en lekeplass for psykopater og livet har ingen mening.
Vi avslutter med et industrielt teknoband – under norsk ledelse – som synger om de gode gamle dager.
Folkemord er drap, alvorlig skade og annen ødeleggelse rettet mot en gruppe mennesker på grunn av deres tilhørighet til en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, med et formål om helt eller delvis å ødelegge gruppen.
(Store norske leksikon)
Gjennom historiens løp har det vært mange folkemord. Du vet. Sånn er jo menneskene. Når de slapper av og bare “er seg selv” henfaller folk automatisk til et artsbestemt instinktliv som er hva du må forvente å finne i en kannibalistisk ape som lever av å stjele åtsler fra store rovdyr. Det blir for enkelt å si at mennesker er onde av natur. Vi er jo bare dyr. Ingen av oss har valgt vår egen legning — men vi har alle en fri vilje som vi kan bruke til å forbedre oss. Vi har hvor bred dekning som helst for påstanden om at det går an å disiplinere sin egen natur og ta bevisst styring over hva man er, hva man gjør, og hva man utvikler seg til å bli. Nesten alle gjør jo dette av egen fri vilje selv om et ganske stort antall av oss til stadighet henfaller til den morderisk ville men også intelligent utspekulerte rovnaturen mennesker var nødt til å utvikle om de skulle overleve for 2-3 millioner år siden. Sånn er det med den saken.
Som om det ikke var nok med et perverst instinktliv har menneskeslekten i tillegg utviklet en psykotisk mentalitet preget av de mest surrealistiske vrangforestillinger om hva vi er og hvordan vi ble slik, samt ikke minst hva som er mulig for oss å få til og gjøre. Dette er viktig å ha i mente dersom du ønsker å forstå tingenes tilstand i habitatet som befolkes av homo sapiens. Vi er ikke intelligente, vi er fette sinnssyke. Men også dette er noe man kan lære seg å beherske med litt trening og selvdisiplin. Imidlertid er det viktig å understreke at det må skje av egen fri vilje fordi ethvert narrespill og enhver form for tvang vil pervertere prosessen og bare gjøre pasienten enda verre. Og med “verre” mener vi mer utspekulert, pervers, løgnaktig og manipulerende. Du må aldri glemme at mennesker er svært farlige dyr. Hvem som helst blant oss er i stand til hva som helst. Alt som kreves er at det “klikker for dem” og så har vi det gående. Forbryternaturen er ikke noe du bare finner i enkelte skakkjørte individer, den bor i oss alle. Gitt de rette – eller skal vi heller si gale – omstendigheter, så kan alle mennesker gjøre alt som noe menneske noensinne har gjort, både av godt og ondt.
Hvilket bringer oss til det interessante konseptet identitet. I psykologisk forstand betyr det fornemmelsen av å være noen på en rimelig kontinuerlig måte. Identiteten skapes – og vedlikeholdes gjennom livet – via en prosess av både indre og ytre “bekreftelser på hvem man er”. Diverse psykiatriske forstyrrelser handler om uro, forskyvelser eller sammenbrudd i identitetsopplevelsen. Så langt det subjektive. Enda mer interessant er de kulturideologiske komponentene av noens identitet, typisk representert gjennom “sannheter” som deles med andre medlemmer av den aktuelle gruppen. Man kan miste “medlemsskapet” og bli utstøtt fra den sosiale kretsen man identifiserer seg med hvis man begynner å reise tvil rundt og stille spørsmål ved gruppens “sannheter”. Mye av dette godset befinner seg på et dypt underbevisst nivå som ingen sånn helt uten videre kan skaffe seg adgang til — og det er ofte innehyllet i en tåke av frykt. Du vet. Forbudte ting og tabuer som ikke må nevnes. For å sammenligne – til en viss grad – med computerspråk så befinner den kulturelle identiteten seg på nivå med operativsystemet, slik at hvis man begynner å tukle med disse sakene så kan det gå riktig galt med denne computerens anvendbarhet. Derfor gjør da heller ikke de fleste noe slikt. De nøyer seg med små justeringer av overflaten, så som klesstil, hårfrisyre, nabolag, omgangskrets eller arbeidskarrière.
Det kan ikke understrekes sterkt nok at evolusjon – i biologisk forstand – betyr noe vesensforskjellig fra utvikling, enten vi mener økonomisk, kulturelt, teknologisk, sosiologisk eller noe annet som befinner seg på et “politisk” nivå. Vi kan ikke styre de evolusjonære kreftene. Vi kan ikke for eksempel fatte vedtak om at mennesker skal defineres som noe annet enn våre nærmeste biologiske slektninger. Imidlertid kan vi gjøre slike påstander til “kulturelle sannheter” som definerer en eller flere menneskelige gruppeidentiteter — men dette er forsåvidt bare et eksempel på psykotiske vrangforestillinger som kulturelle elementer. Årsaken til at vi har krig, menneskeofring, folkemord og alt det der er at menneskenaturen er som den er. Vi kan ikke endre biologien vår. Den åtseletende og kannibalistiske rovapen kommer ikke til å forandre seg. Alt vi kan gjøre er å ta individuelt ansvar – hver og en av oss – for vår egen atferd overfor vår egen art, andre dyr og hele naturen som danner vårt livsgrunnlag i en større forstand. Imidlertid tror jeg ikke dette er praktisk gjennomførbart uten at vi anerkjenner hva vi er og hvor mye ondt vi er i stand til å gjøre uten å engang reflektere over saken. Kannibalisme er jo ikke bare det å drepe og spise andre mennesker – selv om dette også er en del av bildet – men hele viljen til å ernære seg som parasitt på “sine egne” og utnytte deres livskraft til sine egne formål. Kommer dette noensinne til å skje? Det vet ikke jeg, men det kan virke som om dette vil tvinge seg frem som en nødvendighet for fortsatt overlevelse ettersom det miljøet vi lever både i og av utsettes for stadig større degenerative påkjenninger via hensynsløs utnyttelse.
Vi avslutter med litt jazzete britisk svartmetall fra et band som åpenbart har blitt påvirket av Twin Peaks.
Pensjonisttilværelsen består av å “gjøre som du vil” innenfor visse budsjettrammer. Selv har jeg nå snart to års erfaring med denne tilstanden, hvorav ett av dem er tilbrakt i Spania. Livsstilen min er ikke vesentlig annerledes her enn den ville ha vært i Norge men klimaet er selvsagt annerledes og du får radikalt mye mer for pengene på boligfronten. Noe som er virkelig annerledes i Spania er alkoholpolitikken. Hvis planen din er å drikke deg til døde så er dette definitivt et sted hvor det går an å gjennomføre et slikt prosjekt med penger til overs. For mitt eget vedkommende merker jeg imidlertid en slags tapt interesse for alkoholholdige drikkevarer. De er så billige og lett tilgjengelige at du behøver ingen plan. Det er ikke noe du gidder å tenke på. Følgelig er det å si at konsumet mitt har ikke økt siden jeg flyttet til Spania. Snarere tvert imot. Kulturen er jo helt annerledes. For eksempel ser du aldri “åpenbart berusede” personer rundt her. Det er aldri noe stress med åpningstider, tilgjengelighet og “hamstring”. Det statistiske gjennomsnittsforbruket i Spania er 11 liter i året mens i Norge er det 7 liter, bare at spanskene sprer konsumet utover hele uken mens norskene drikker alt på èn gang.
Hva jeg vil frem til er at alkoholforbruket i Spania er sannsynligvis “skjult” – eller bedre integrert i livsførselen – mens den norske stilen er å skille ut “drikkeseanser” som en egen greie hvor det handler om å overskjenke både seg selv og alle gjester som er budt. Ihvertfall virker det ikke som folk har vett på å stanse i tide hvis pris eller tilgjengelighet ikke setter grenser for hvor dritings det er mulig å bli hvor mange ganger hver uke. Dette er ganske interessant. Det er jo en stående vits i Spania at “turister tåler ikke alkohol” og når de mister vettet på grunn av “for mye sol og vin” så bare himler de med øynene i lokalmiljøet. Tap av selvkontroll på en typisk fyllemåte regnes som skammelig her. Du vet. Dårlig form. Du vil tape respekt og bli betraktet som upålitelig. Ellers er det jo slik at du kan drikke så mye du vil uten at noen bryr seg, men hvis de ser deg “synlig beruset” så blir dette betraktet omtrent som noen slags form for psykiatrisk tvangsforstyrrelse og du vil bli møtt med skepsis i så lang tid som er nødvendig for å gjenvinne “normal status”. Som jeg sier, kulturen er helt annerledes. Mye av det hatet mot turister som finnes der ute handler om at de drikker for mye og mister kontrollen. Hva skal man liksom gjøre med sånt? Det er jo perverst. Det forventes ansvarlighet og selvdisiplin fra voksne mennesker.
Skilling var en nordisk myntenhet som ble innført som regningsmynt i Danmark og Norge fra slutten av 1300-tallet. Fra 1440-årene ble skillingen innført som preget mynt i Danmark. I Norge ble den preget første gang for kong Hans i Bergen på begynnelsen av 1500-tallet. Fra 1625 gikk det i Danmark-Norge 16 skilling på marken og 96 skilling på en daler. Orten, som ble utmyntet fra 1731, tilsvarte 24 skilling. I det norske myntsystemet fra 1816 gikk det 120 skilling på en spesidaler. Ved overgangen til kronen i 1875 tilsvarte 1 spesidaler 4 kroner.
Uttrykket i overskriften henviser til en ganske vanlig personlighetssvikt hos mennesker, som typisk er svært nøye med små og – relativt – ubetydelige ting mens de ser bort fra det store, uansett hvor viktig det måtte være. I sin mest positive forstand kan dette handle om realisme, det vil si å anerkjenne at du er bare en liten fisk i et stort og mørkt hav fullt av gudene vet hva slags monstere, så det gjelder å passe sine egne saker og ikke “stille seg lagelig til for hugg”. På den annen side må det bemerkes at uttrykket er ikke ment som noe kompliment, men som kritikk av smålighet hos folk. Som for eksempel å bruke mye tid og energi på “å markere seg” i alskens små dustekonfrontasjoner i dagliglivet. Du vet. Vi kjenner alle noen sånne typer. Kanskje vi til og med er sånn selv. Hva sier trollspeilet?
På engelsk sier de penny-wise but pound-foolish, som selvsagt bringer tankene til den dansende klovnen Pennywise, som var både festlig og skrekkelig, oppfunnet av Stephen King i 1986, og som ga mange noen søvnløse netter etter at de hadde sett den filmede miniserien It fra 1990. Pennywise ble den gangen spilt av den uforlignelige Tim Curry som døde nå nylig, mer eller mindre samtidig med kong Harald. Jeg vet imidlertid ikke noe om nyinnspillingen fra 2017 men føler at jeg kanskje burde se den ved en anledning. Pennywise ble jo denne gangen gestaltet av en av sønnene til Stellan Skarsgård, så det er formodentlig sant at skuespilleri går i arv. Spørsmålet er om talent følger samme mønster. De sier imidlertid at den nye Pennywise-filmen er jævlig bra, så da så. Jeg får ha den til gode inntil videre. Det norske uttrykket å spare på skillingen men la daleren gå kommer dessuten ikke fra engelsk, men fra tysk, hvor det heter achte den Schilling, lasse den Thaler rollen og bærer den samme overførte betydning om smålighet.
Hvorom allting er, vi skal nøste oss inn fra kålåkeren og vende tilbake til saken, som er at folk typisk bruker “skyggelue” når de skal orientere seg i verden. Vi kan også kalle det skylapper eller filterbriller om du vil, poenget er uansett at de velger å fokusere på de små tingene. Som vi allerede har nevnt handler dette i beste fall om anerkjennelse av at ingen av oss har noensinne særlig stor makt i denne verden, så om vi overhodet skal få noe gjort i det hele tatt så må vi velge klokt blant de alternativene som tilsynelatende står foran oss. Teologen Reinhold Niebuhr (1892-1971) skrev en tekst som senere har fått det norske navnet sinnsrobønnen og den lyder slik: Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen. Deretter følger “mer av det samme” men poenget forblir hele tiden en selvforespørsel etter realisme. Å ta verden som den er uten frykt, hat eller depresjon, men følge eksempelet som Jesus satte. Dette er jo en kristen bønn, men den inneholder likevel filosofisk tyngde. Han ber ikke om å få gaver eller privilegier, bare om en slags optimering av egenskaper han allerede har.
Vi avslutter med enda en henstilling fra den franske motstandsbevegelsen.
Fra bloggoversikten ser jeg flere individer som bemerker at det har blitt høst i Norge. Men jeg er jo ikke i Norge. Her i Nord-Spania sier datoen èn ting og termometeret noe helt annet. Riktignok hadde vi noen dager som kunne kalles høst – eller i det minste høstlige – i forrige uke, men per dette øyeblikk er vi tilbake til tredvegradene på dagtid og rundt tyve om natten. Etter hva værmeldingen påstår skal det forholde seg slik helt frem til slutten av neste uke. Er dette normalt? Jeg aner ikke, men det er ikke såpass at det kan kalles noen hetebølge heller. Det har allerede vært litt “høststorm” i sør av Spania, med ganske dramatisk oversvømmelse av gater og torg, så den helhetlige konklusjonen må vel bli at været har blitt ustabilt. Det er uråd å si hva som venter rundt neste hjørne. Slik er virkeligheten nå.
Det går an å diskutere forklaringer men erfaringene kan jo bare rapporteres. Det man opplever kan beskrives slik og slik uten at noen engang har tatt noen stilling til hva dette betyr. Du vet. Klimaforandringer er et tema som får folk til å gå fra konseptene og vel så det. De som er veldig overbevist om at dette bare er noen slags marxistisk konspirasjonsteori blir aldeles rasende når temaet bringes på banen. De blir røde i ansiktet, skriker og slår i bordet så glass og kopper hopper, fordi de akter jo ikke å la seg lure av sånt tøys. Det er alltid varmt om sommeren, sier de. Jeg husker at for noen år siden var det 35 grader i vannet utenfor Murcia, var det en som kommenterte til rapporten om at de har målt 33 grader i vannet rett ved Mallorca, som er varmerekord i spanske farvann. Jeg måtte google saken, men det virket som om alle holdt med påstanden om at 33 grader må oppfattes som ekstremt jævlig varmt selv for Middelhavet.
Så hva er det folk “husker” når de indignert påstår at det har alltid pleid å bli 50 grader varmt i Granada om sommeren og den typen ting — fordi hvis du etterforsker saken fremkommer det at spansk varmerekord er 47,6 grader målt i Cordoba i 2021. Det har aldri vært over 50 grader i Spania, men det forventes at denne grensen blir sprengt snart. Selv føler jeg lite behov for å være der hvor det skjer fordi “høye tredvegrader” er mer enn nok for meg. Jeg har selv et par forskjellige termometere plassert på forskjellige steder – ett ute på patioen hvor det er morgensol og et annet på juliebalkongen utenfor kjøkkenet mitt hvor det er ettermiddagssol – og det sistnevnte viser stadig vekk 45 grader og mer når det er riktig varmt der ute, men det er jo fordi solen står rett på. Det er ikke noen varmerekord. Uten å vite noe mer om folk antar jeg det er noe lignende som har skjedd med dem også når de begynner å skumme i munnvikene mens de skriker at de selv har opplevd mer enn 50 graders varme i Spania. Påstår du at jeg lyver? Mennesker kan være veldig følsomme skapninger noen ganger. De tåler dårlig å bli fortalt noe som kan tyde på at de tar feil om en sak.
Vi avslutter med en stadig like berømt hitsang fra året 1976, innenfor sjangeren “pompøs rockemusikk”.
Som alle andre kokker bruker jeg en spatel av tre til å bevege på ting som ligger til varmebehandling i panne eller gryte og som alle andre har jeg en vane med å kakke spatelen mot kanten av kokekaret for å riste av den ting som henger fast. Det var en kjendiskokk – jeg husker ikke eksakt hvem i farten, men det skulle ikke forbause meg mye om det var Gordon Ramsay, fordi det passer til hans personlighetsprofil – som sa at han hater når folk kakker spatelen mot kanten og etter hans mening er dette gyldig oppsigelsesgrunn. Det er vanskelig å forstå hvorfor han har denne holdningen men kanskje han selv hadde en svært streng sjef da han gikk i lære. Du vet. Psykopater lager jo også mat — og noen ganger blir de kjøkkensjefer på prestisjerestauranter. Uansett, hvis det var en stekepanne av sølv ville jeg kanskje ha sagt det samme. Denne redskapen er jo ikke helt billig, så den må tas vare på og vernes mot kakkere.
Når det er sagt må du helst opp på et ganske høyt profesjonelt nivå før du behøver en stekepanne av sølv. Det handler som alle vet om termisk konduktivitet og sølv er det beste materialet slik sett (men til hjemmebruk klarer man seg fint med en panne av rustfritt stål). Poenget er jo å få redskapen hurtig opp og ned i temperatur ved tilberedning av varer som har høy følsomhet slik sett – så fort du napper en sølvpanne av platen så dropper materialets egentemperatur ned til det som ellers er i rommet – mens for eksempel en gammeldags stekepanne av støpejern holder seg brennvarm hvor lenge som helst. Hvor relevant er dette for de fleste? En sølvpanne av noenlunde bra kvalitet koster sikkert mer enn ti tusen kroner så du kan jo prøve å se for deg hvordan du skal forsvare en slik budsjettpost hvis du lever i et typisk ekteskap. Alt som er å si er “lykke til”. Selv ville jeg ikke ha kjøpt en stekepanne av sølv selv om jeg hadde hatt råd til det, fordi enten måtte jeg gått der og følt meg dum eller så måtte jeg ha konstruert et fagmessig påskudd for bruk.
Her er dagens interessante faktapunkt: Kjepphest var blant de vanligste barnelekene så lenge folk typisk brukte hest til sine transportformål, men etter at bilen overtok så ble det vanlig med trehjulssykkel. Når vi i dag snakker om kjepphester så mener vi nesten alltid en eller annen greie som folk har kløe i ræva over. Du vet. En yndlingssak som de ikke klarer å slippe taket i men er nødt til å trekke frem i både tide og utide for å “snakke om”. Det kan være hva som helst men det må typisk være noe som folk har sterke følelser i forhold til og som er bortimot umulig å løse, særlig noe politisk. Selv har jeg noen stykker i stallen min — og en av dem er sunn mat i kombinasjon med antikapitalisme, som i praksis koker ned til et rødglødende hat overfor produsenter av ultraprosessert mat. Jeg mener, hva er mer direkte essensielt for helse hos store og små enn maten de spiser? Det ligger en nesten ufattelig grad av ondskap bak viljen til å selge folk giftstoffer som på en tydelig, direkte og enkelt bevisbar måte påfører dem “livsstilssykdommer” og en tidlig død. Den eneste etiske standard du finner hos disse aldeles avskyelige umenneskene er at “det er ikke forbudt”. Dette gjelder nesten alt som finnes av boksemat, suppeposer, mikrobølgemiddager og den typen ting. I beste fall er det bare søppel, men mer realistisk må du påregne at det er degenerative giftstoffer som er direkte skadelig for deg. På den annen side, hvem er det jeg henvender meg til? Det er jo ikke akkurat sånn at folk gidder å bry seg. Alle vet for eksempel hva slags grufulle forhold kjøttdyr i det store og hele lever under før de blir “avlivet” og partert. Men det driter folk loddrett i så lenge de får fredagstacoen sin. Eller i den grad de reflekterer over saken så begynner de å skjelve i underleppa, slik at de må ta en drink eller få seg en resept på nervepiller.
Vi avslutter med litt to år gammel brasiliansk svartmetall.
Det burde være en åpenbar selvfølge men jeg sier det likevel: Jeg er av den hardkokte mannstypen. Jeg har absolutt nulltoleranse for sutter og gryl. Hvis jeg blir stilt ovenfor “menn som gråter” er det mer sannsynlig at jeg vil slå dem midt i ansiktet med en murstein enn å tilby dem noen slags trøst og sympati. Eller altså, i virkeligheten kommer selvsagt ikke dette til å skje, men det er der jeg befinner meg i emosjonell forstand. Du vet. Som Kvinnefronten den gangen de pleide å bruke slagordet tørk tårene og knytt nevene. Hva fanden er poenget med å klage og gråte? Har folk virkelig blitt oppdratt til å tro at dette hjelper? Består den postmoderne samfunnstypen av inkompetente stakkarslinger som verken kan noe, skjønner noe, eller tåler noe som helst før de kollapser som en våt vaskeklut?
Her er et interessant spørsmål: Når og hvorfor oppsto konseptet med en ungdomstid? Saken er at jeg personlig tror ikke at et flertall av alle nålevende menn i voksen alder noensinne ble “voksne” slik som dette begrepet tradisjonelt har blitt forstått, men at de insisterer på å leve i en slags fremført “ungdomsperiode” preget av tenåringenes enkle livsfilosofi og mangel på ansvarsfølelse. Granville Stanley Hall (1844-1924) var den første i USA som tok doktorgraden i psykologi og han er også – så vidt jeg vet – den første som utdefinerte konseptet adolescence – ungdomstiden forstått som en medisinsk overgangsfase mellom barn og voksen – i utgangspunktet for å belyse visse pedagogiske problemer som følger av forandringer i kroppen og sinnet, men senere definert som en egen “økonomisk tilstand” særlig fra 1950-tallet og fremover. I vår egen tid er ungdomsfasen godt etablert som en “tilstand i seg selv” og det betraktes endog som fint å være “ungdommelig” (mens nesten ingen synes det er beundringsverdig å være barnslig).
Selvsagt finnes det individuelle variabler, men på et slags statistisk nivå er det mitt inntrykk at ingen egentlig forventer at en mann skal være voksen og ta ansvar før han fyller tredve. (Jeg er usikker på hva som gjelder for kvinner så jeg føler ikke at jeg har noe grunnlag for å uttale meg om dem.) Ungdomstiden har med andre ord blitt strekt ut til å også omfatte tyveårene – og selv om det er en slags vits er det likevel verdt å påpeke en forventet “midtlivskrise” hos menn som har blitt 40-50 år og plutselig skjønner at hvis de ikke benytter anledningen til å leve ut sine ungdomsfantasier nå så vil det snart være for sent for dem – slik at vi får en slags tenåringsrenessanse også blant denne aldersgruppen, særlig når det gjelder jakten på en ung og vakker elskerinne. I den endelige analysen handler alle problemstillinger som er relatert til så vel fantasien som realiteten om en ungdomstid, til syvende og sist om hva som er – eller regnes som – normalt innenfor den kulturen vi lever i. På et litt vagt grunnlag mener jeg å ha observert diverse kritikk mot “ungdomsdyrkelse” gjennom mitt eget livsløp, men jeg har ingen ekesmpler å komme med. Bare at “sunn fornuft” sannsynligvis påbyr en viss skepsis overfor godt voksne menn som kler seg og ter seg som forvokste tenåringsgutter.
Blant typisk voksne egenskaper regnes sånt som å ha en god forståelse for hva du er (og ikke er), hva slags krefter du har (og ikke har), hva slags konsekvenser handlingene dine vil få – både i beste og verste fall – og så videre. Behøver vi en liste? Det koker uansett ned til bevissthet. Du er et tenkende og handlende vesen som har det hele og fulle ansvar for alt du sier og gjør, på ethvert sted og til enhver tid. Det etter min mening største samfunnsproblemet som følger av den nye ungdomsdyrkelsen (ny i relativ forstand, fordi det oppstod først i etterkrigstiden) er hvor giftig og forpestet den politiske debatten har blitt. Det er ikke rettferdig å skylde på internettet for at ting har blitt slik, fordi problemet var allerede godt etablert lenge før folk kom på nett. Det som har skjedd etter at vi fikk sosiale media og alt det der er bare at ting sprer seg med lysets hastighet, mens før i tiden var det nødvendig med en viss “inkubasjonsperiode” – mens folk snakket med hverandre innenfor sine sosiale spillerom – før en sak oppnådde den slags kritisk mengde av oppmerksomhet som var nødvendig for å gjøre den til “noe alle snakker om”. Det som tok mange måneder for femti år siden skjer i løpet av noen få minutter nå for tiden. Kombinasjonen av “ungdommelig uansvarlighet” og lynhurtig kommunikasjon har mildt sagt trukket med seg noen stygge problemstillinger. Og på toppen av denne søppelhaugen finner vi rottekongene, det vil si de nye tekno-oligarkene som gjør alt de kan – altså ganske mye – for å undergrave samfunnets stabilitet.
Vi avslutter med en sang fra den nye franske motstandsbevegelsen.
Noen ringte meg her om dagen og i løpet av samtalens gang ble det spurt hva jeg skulle ha til middag. Restene fra i går svarte jeg, som sant var, og da jeg ble oppfordret til å forklare saken nærmere sa jeg at jeg tror det må kalles risotto. Du vet. Gryterett med ris er også noe man kan si. Jeg er jo fette lat, så det blir som regel til at jeg lager en enkel rett av den typen som ikke krever mange forskjellige kjeler og lang tilberedelsestid. Sånn er hverdagen. Det hender at jeg finner på noe mer spennende, men det skjer mye oftere at jeg bare prioriterer “enkelt men næringsrikt” selv om det sjelden lar seg tilberede på noe særlig mindre enn to timer. Saken er at det er mye som skal kuttes opp. Jobben er stor så det er bare å sette i gang og bruke den tiden det tar.
Når lagde jeg sist en gryterett uten sofrito? Det vet jeg ikke, men det må være jævlig lenge siden. Klassisk mirepoix av gulrot, løk og selleri er noe nærmest en nødvendighet i min matvei. Dessuten bruker jeg tidvis røde og grønne peppers, som regel også persille og pikante chilli, alltid en liberal mengde hvitløk, og ofte bønner, erter eller linser. Noen ganger kjøtt av noe slag, sånn som denne gangen, hvor jeg brukte secreto del cerdo al adobado, som du godt kan oversette med barbecue-marinert (men usaltet) sideflesk. Siden blir det å frese det sammen, krydre og ha oppi en kopp ris som så siden skal druknes i hvitvin og kyllingkraft før det settes på småkok i en time. Enkelt og greit. På kryddersiden liker jeg røkt spansk paprika, svartpepper, cumin og “provencalske urter”, foruten en passende mengde salt, et par klyper sukker og en generøs splæsj med sherryeddik. Dessuten et par laurbærblader som får koke med resten.
Selvsagt bruker jeg EVOO – extra virgin olive oil – når jeg lager mat. Enten Arbequina, Hojiblanca eller Picual, avhengig av hva slags smaksprofil jeg ønsker, men sjelden blandingsvarer. Det må være enten den ene eller den andre bestemte typen av oliven. Du lærer deg hva som funker best til hvilken mat med litt øvelse. Noen ganger er det også nødvendig å bruke smør, men det forekommer aldri at jeg bruker mysteriefett i matlagingen min. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Som selverklært snobb må jeg jo sette visse grenser for hvilken grad av “folkelighet” som er tillatt til hvilken tid av døgnet og under hvilke omstendigheter ellers. Sånn er reglene. Det handler forsåvidt om hva som er enkelt og budsjettvennlig men ikke på noen fanatisk måte. Det er mye viktigere at det er sunt og snobbete enn at det tilfredsstiller den lateste og mest grinete delen av genetikken. Jeg skal jo kunne se meg selv i speilet og smile fordi jeg får bedre mat enn 99% av alle mennesker som lever nå eller som noensinne har levd i denne verden. Såpass må det være.
Det passer seg å avslutte dette med litt kunstferdig fransk tungmetall.
Det er ingen andre som blogger slik som meg. Det er mange som blogger mye – i den forstand at de publiserer mange bloggposter – men de er nesten tomme for innhold. Noen ganger er det mange bilder, hvilket jeg tror er en egen sjanger, altså “bildeblogg”, men det er sjelden særlig mye tekst i de individuelle postene hos folk som “blogger mye”. Hvorfor det er slik vet ikke jeg noe om, men jeg hører folk mumle noe om at det er vanskelig å komme på ting å skrive om, uten at jeg har noen forståelse for dette. Jeg mener, kom igjen. Bare si det. Du føler deg dum fordi du er dum. Et vanlig tanketomt skvaldrehode som aldri har lært å observere, analysere og organisere et materiale. Sånn er realitetene. Imidlertid er ikke det noe problem. Det finnes ingen korrekt måte å blogge, bare den måten du liker. Uttrykket ditt vil jo ikke være sant hvis du prøver å være noe du ikke er. Det går ikke an å understreke dette kraftig nok.
Hvordan andre tenker om dette kan ikke jeg svare for, men selv foretrekker jeg sånne som kommer til saken øyeblikkelig og som ikke “vandrer rundt den varme grøten” mens de bukker, nikker og ber om unnskyldning til alle kanter. Sånt er bare jævlig irriterende. Det faktum at du er i live betyr at du har tillatelse til å være akkurat som du er uten at du skylder noen en forklaring. Verre er det ikke. Snakk sant er den gylne regelen, som i praksis betyr å gi faen i hva som forventes av deg. Ditt eneste ansvar er å ytre det som bor i sjelen din, med minst mulig bruk av filter og forstyrrende effektmakeri. Kom igjen og få det ut. Om det må skrives, males, danses eller hugges i stein er bare inkrementelle tilfeldigheter. Poenget er at alle har “noe” som krever å få komme ut. Skjønner du hva jeg sier nå? “Ytringsbehovet” er noe annet enn både formen du velger og innholdet du fyller oppi. Alle mennesker er i utgangspunktet kunstskapninger som søker mer eller mindre bevisst etter både gode inntrykk og åpne kanaler for uttrykk. Det er som å puste inn og puste ut, bare at det skjer med den formløse delen av menneskelig psykologi som vi noen ganger kaller ånden.
Altså, jeg vet allerede at jeg er en provokatør og en ufordragelig kødd, men sånn har jeg alltid vært. Jeg er en sånn som pisker folk og sparker dem i rumpa. Du vet. Gjør folk nervøse og bringer dem litt på tuppa. Får dem til å yte mer og bedre enn de ellers ville ha gjort. Altså en “naturlig ledertype” ifølge alle som skjønner seg på denslags, noe jeg selv oppfatter som komisk, men det er jo vanskelig å benekte femti års erfaring fra det voksne arbeidslivet og enhver annen sosial sammenheng jeg noensinne har vært i nærheten av, så det gidder jeg ikke. Det finnes ingen forklaring på dette. Vi kan si det er “naturlige årsaker” eller vi kan kalle det galskap. Noen slags energi som bor i nervesystemet. Diagnostisk sett er det å si at jeg har vært undersøkt av psykiatriske fagfolk ved noen anledninger men de har ingen kommentar å komme med basert i de foreliggende diagnostiske manualer. Det er bare snakk om “personlighetstrekk” som riktignok ikke er alminnelige men de er ikke syke heller. Ergo er det ikke annet å gjøre enn å bare “være som man er” så får det gå som det går. Jeg skriver fordi jeg liker å tukle med tekst og “mening” — men jeg forlanger ingenting av eventuelle lesere. Bruk det du synes er brukbart og forkast resten. Det er jo den mest matnyttige måten. Ifølge oversikten på forsiden så ligger jeg og vaker rundt 40-50 lesere i døgnet, men jeg vet ikke hva dette betyr. Når jeg skriver på engelsk passerer tallet vanligvis hundre i løpet av de første minuttet (telleverket virker på en annen måte), før det flater ut rundt tusen. Heller ikke der er det noen som har det travelt med å kommentere. Sannsynligvis vet de ikke hva de skal si. Selv oppfatter jeg det som mest saklig og nyttig hvis folk arresterer meg på faktafeil, klønete formuleringer og den typen ting, mens det er verken her eller der å si ting som “fint skrevet” eller whatever. Hva skal jeg med en sånn kommentar? Komplimenter gjør meg bare veik og feit, mens kritikk virker skjerpende. Uansett fortsetter jeg i det samme sporet.
Vi avslutter med en tyve år gammel hitsang innenfor sjangeren norsk svartmetall.
