APECALYPSO

Uttrykket å gå troll i ord, altså at noe negativt skjer hvis en snakker om det, bygger på forestillinger om noaord og tabuer, det vil si den utbredte og urgamle redselen for å omtale onde krefter eller farer ved deres rette navn. På svensk het det allerede i 1678 at «när man talar om trollet, så är det inte långt borta».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Fra min egen barndom husker jeg folk sa at banning var å kalle på djevelen. Man må ikke si faen fordi da vil “faenskap” oppstå på magisk vis. Jeg prøvde å argumentere for at rekkefølgen av de tingene kanskje er omvendt; at folk typisk sier faen etter at faenskap har blitt observert, altså at det handler om post hoc identifikasjon av en hendelse, ikke om noen slags bønn om bistand fra onde krefter. Jeg mener, folk banner ikke fordi de er i godt humør (selv om jeg blir litt usikker på finner noen ganger), det handler jo om å “blåse ut” noe som allerede er der, lik mental tarmgass. Bannskap er typisk reaktivt, ikke proaktivt. Det negative som eventuelt skal skje har allerede hendt. Hvorom allting er, jeg tror ikke det lenger er vanlig å snakke om at man “påkaller djevelen” når man banner. Kanskje i noen kristne miljøer, men det vet jeg ikke noe om. Alle i min slekt er jo hedninger. De tenker annerledes. Som alle vet er noanavn sånn som når man for eksempel kaller bjørnen for “bamse” og ulven for “gråbein” sånn at det ikke skal gå troll i ord når man ferdes i disse dyras områder. Dette er en typisk hedensk idè. Du vet. Jaktmagi. Det handler om å finne den rette mentale formen.

Forøvrig er det å si at sjelen er et veldig uklart begrep, men det virker ikke som folk i hovedsak mener “bevisstheten” når de snakker om sjelen. Det er noe man “bærer på” og ikke noe man er. Jeg-følelsen – eller identiteten – er identisk med det vi også kaller selvet, mens selvets kommunikasjon med sjelen fremkommer som “samvittighet”. Om vi ikke er enig om dette i enhver detalj så kan vi i det minste jobbe med disse teoretiske rammebetingelsene for å formulere en rimelig hypotese om sjelens mekanikk. Det finnes vel neppe noe voksent menneske som aldri har opplevd “indre konflikt” over hva som er “riktig handling” i en situasjon de står overfor. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Det vanlige navnet på denne typen sinnsbevegelse er samvittighetsspørsmål. Noen ting kan man være med på. Andre ting ikke. Vi pleier ikke å bruke mye tid på å diskutere sånt, vi godtar bare det folk sier når de presenterer et “argument fra egen samvittighet”. Kanskje kaster vi frem et forsiktig “hvorfor” noen ganger, men det virker jo ellers dødfødt å fortsette dialogen etter at et tydelig nei har fremkommet. Du vet. Bortkastet tid. Det er en fundamental synd.

Hva folk vet og ikke vet er i hovedsak uråd å si før de selv røper det gjennom hvordan de ordlegger seg, og ikke minst hva slags tema som stadig vender tilbake i argumentasjonen deres. Det vi også kaller kjepphestene. Folk bringer dem ut med jevne mellomrom for å galloppere rundt i den lille manesjen sin – på dramatisk og storslagent sirkusvis – gjerne mens et litt surt hornorkester gir alt de har på full blås samtidig. Og publikum jubler. Det er jo dette de har kommet for å se. Metaforen gjelder selvsagt meg selv også. Alle vet at de kan forvente visse temavalg og en typisk måte å ordlegge seg når de åpner en post i denne bloggen. Det finnes tekst og det finnes undertekst. Spennvidden mellom hvordan man sier det man sier og hvordan man ikke sier det man ikke sier utgjør undertekstens domène. En litt kløktig og rutinert leser vet alt dette allerede, men det skal nevnes likevel; Når vi studerer undertekstens struktur kan vi lokalisere hvor forfatteren oppbevarer hemmelighetene sine, selv om vi ikke kan si noe om hva de inneholder. Vi kan se deres form. Alle røper seg på denne måten — og jo mer de sier jo tydeligere blir de. Også løgnere. Man gjenkjenner dem på undertekstens struktur. Altså hva de sier, hva de ikke sier, og hvordan det ene jobber sammen med det andre som “budskapsbærende element” eller kontekst om du vil. Det som gir ting mening, enten vi tolker den korrekt eller ikke.

Alexander Sokurov slapp i året 2011 spillefilmen Faust, selvsagt basert på myten om doktor Johannes Faust som selger sjelen sin til djevelen — og alle forviklingene rundt denne transaksjonen. Hjemmesiden på imdb.com (“international movie database”) oppgir Goethe og Thomas Mann på kildesiden, så vi snakker altså om en tysk versjon av Faust sett med russiske øyne, slik at det er ingen grunn til å bringe inn Christopher Marlowe. Filmen er uansett veldig “organisk”, nesten til en litt kvalmende grad noen ganger. Alt som foregår er veldig fysisk, i betydningen kroppslig, men vi gjenkjenner det mytologiske landskapet av “natt og tåke” hvor gud-vet-hva flyr rundt i skyggene og lager lyd. Dette er en typisk drøm. Hele transaksjonen med å selge sin sjel for diverse materiell gevinst foregår i underbevisstheten. Det er jo der man er mest åpen for “suggestiv påvirkning”. Det er der historiene bor. De man tror på og de man gjenforteller. Ofte, men ikke alttid, de samme historiene. Du vet. Sånne som man er “venner med” når man drømmer og/eller fantaserer. De som også kalles dine darlings. Eller kjepphestene. Navnet er ikke viktig, det som teller er hvordan de jobber. Realisme påbyr et grunnleggende inngangsspørsmål: Går det an å “selge sjelen sin” og hva handler i så fall dette om? På det praktiske planet hvor de fleste av oss eksisterer kan det for eksempel bety noe sånt som å svike sine egne idealer – og med dette også opptil flere andre mennesker som trodde de “visste hvor de hadde deg” – på grunn av penger eller noen annen form for vinning. På den offentlige scenen kan det bety et brått og litt sjokkerende skifte i politisk posisjon, gjerne i et kritisk øyeblikk av stemmeopptelling. I sånne tilfeller hører vi noen ganger folk mumle noe om å “selge sjelen sin”. Vi har sett det skje mange ganger, særlig i splittende kommunepolitiske saker.

Hva er et troll? Jeg vil si en skapning som bor i underbevisstheten. De trollene man ser i verden er de trollene man har i sinnet. Jeg gidder ikke å skrive ut noen lang og teknisk forklaring av mekanismene i forholdet, så leseren kan enten bare ta mitt ord eller jobbe seg frem til innsikt i saken på egen hånd, det uansett slik at det går ikke an å observere noe ute i verden som ikke allerede finnes inni hodet. Det er jo slik hjernen fungerer. Det er en analog billedgenerator som brukes til å etablere kontakt med omgivelsene på en statistisk-stokastisk måte. (Se også bayesiansk mekanikk.) Sansedata som høstes inn fra omgivelsene blir behandlet og “tolket” ut i form av et bilde som gir mening i hjernen — men essensielt sett er det som foregår “gjetting”. Vi ser aldri selve verden, bare et bilde av den som vi danner i hodet. Siden har vi en hel lang prosess med å sortere, kategorisere og “gi navn” til det vi observerer. Et eller annet sted her oppstår trollene. Folk tror jo på det de ser med sine egne øyne, som alle sier når de står der aldeles vill i blikket og fråder av angst. De har sett eller erfart noe “overnaturlig”. Sånn er det dessverre. Erfaringene må tolkes ut ifra det referansesystemet man har. Det man ikke vet vet man jo ikke. Sannsynligheten er stor for at man ikke engang vet at man ikke vet det. Eller for å si det på en annen måte: Uvitenhet er aldri selvbevisst. Alle vet hvordan dette fungerer. En idiot er alltid selvsikker. Det er først når man ser øyenbrynene rynke seg litt og hodet kanskje legges svakt på skakke at man kan se intelligensen slå inn. Hva om jeg tar feil? Det er ikke noe bra spørsmål, men det er i det minste et spørsmål. Folk tar jo alltid feil. Spørsmålet er ikke så mye om folk tar feil – det gjør de alltid – men på hvilken måte og hvorfor. Hva er det som motiverer dem?

Hvor gammel behøver man å bli før man oppdager at antagelser ofte følges av feiltagelser? Det kan ikke jeg svare på, men jeg vil tippe at en statistisk måling vil vise tendens til samling i de sene tyveårene. De fleste begynner å stille en ny form for spørsmål omtrent da. Man utvikler andre behov på vei ut enn de man brakte med seg på vei inn i sin personlige erfaring av denne alderskategorien.  Mange “slår seg til ro” omtrent da, stifter familie og det ene med det andre. Sånn er livet. Prioriteringene forandrer seg ettersom man beveger seg i tid. Er det ikke noe med at man “lærer mens man lever”? Jeg mener å ha hørt noe sånt, som mer eller mindre sammenfaller med min egen anekdotiske erfaring rundt saken. Det å være smart handler mer om å stille de korrekte spørsmålene enn om å sitte med alle mulige slags svar. Kritisk sans er mange lysår mer viktig enn “gode detektivegenskaper” i forhold til å søke opp data — og kritisk sans begynner som alle vet med selvkritikk. Hvor kommer feilvurderingene fra? Mye av det mennesker tror på er av en sånn karakter at det ikke lar seg teste ut i noen slags realitetsprøve. Tror du på Gud? Så langt vi er i stand til å se har svaret aldri noen praktisk betydning, men det kan ha noe å si for hva slags sosialt nettverk man danner. Du vet. Troens fellesskap og alt det der. Man er ikke alene om nervene sine. Den typen ting. Forsåvidt harmløst nok i seg selv, men noen ganger danner disse som er særlig sterke i troen sin regulære lynsjemobber på grunnlag av angst. Sånt er ikke bra. Vi liker jo best sindige typer med god selvkontroll — som vet hva de driver med og ikke prater masse tøys hele tiden. Tøysekopper er gøyale noen ganger, men de blir for slitsomme i lengden. Det holder ikke mål. Folk må jo ha en seriøs dimensjon også. Du vet. Noe som virker grunnsolid. Noe pålitelig. Og om de ikke har dette? Da er de ubrukelige for alle seriøse formål.

Det går ikke an å “feile” i forhold til noe som ikke lar seg teste ut. Hvordan skal tingen i så fall bevises eller motbevises? I vår praktiske hverdag opplever vi som regel mange “små feiltagelser” hver eneste dag. Dette er normal prosedyre for en normal menneskehjerne. Vi gjetter, vi tester, vi evaluerer resultatet og oppgraderer datagrunnlaget, så gjetter vi igjen, og sånn fortsetter det, ofte svært raskt og ubevisst. Noen sier at hjernen hallusinerer verden, men jeg synes dette blir litt vel drøyt i den skeptiske retningen. Teknisk sett er jo en hallusinasjon noe som ikke er der, mens en illusjon handler om at man feiltolker data og “ser noe annet enn det som egentlig er der”. Vi bruker ikke ordet delusjon på norsk, for å betegne den typen illusjon som “sitter fast” – brent fast og tatovert i hjernen om du vil – vi bruker ordet vrangforestilling, som bærer i seg en interresant allusjon til trollenes “vrange” natur. Man blir ikke så lett kvitt dem igjen når man først har invitert dem med seg hjem. Vi spør igjen om hva et troll egentlig er og denne gangen svarer vi at de er magiske skapninger. Er det ikke fint å ha et svar? Ikke når det betinger en definisjon av magi, så la oss ta den også: Det betyr menneskeverk. Eller kunster. Alt mennesker gjør er magisk, men ikke alt mennesker gjør er kontrollert, verken av dem selv eller noe annet. Vi observerer at enhver “interesse for magi” – også når det handler om overtro – medfører invariabelt at personen også utvikler interesse for “alternativ selvkontroll” på ymist vis. Selvsagt er ordet magi problematisk – tror du på magi? – men det handler mer om hva folk assosierer ordet med enn hva det betyr. Selvsagt finnes det mye tøys og tull men det finnes også en seriøs dimensjon. Hva betyr ordet trolldom? Opprinnelig “å kaste troll mot noen” — som er litt her og der sånn rent definisjonsmessig, men vi kan vel i det minste fastslå at konflikter og beskyldninger ofte forekommer blant folk. De som bebor en kulturell kontekst hvor trollmenn, hekser og svart magi er en dødelig skrekk som alle lever med vil typisk forholde seg med det største alvor til sånne beskyldninger.

Hva tenker du om språksabotasje? Som mennesker er vi nødt til å kategorisk utelukke muligheten for at det går an å vite alle ting. Vi har i virkeligheten bare en ganske begrenset kapasitet til å høste data fra omgivelsene våre, og all den tøysete historiefortellingen hjelper ikke. Vi befinner oss for eksempel innenfor et forsvinnende lite spektrum av synlig lys når vi henviser til “det vi kan se med våre egne øyne”. Vi har et visst rekkeviddeområde for alle sansene. Lys vi ikke kan se, lyder vi ikke kan høre, og så videre. De datamengdene som ikke er tilgjengelige for oss er ufattbare i all sin gigantiske enormitet. Riktignok har vi utviklet diverse instrumenter og andre tekniske hjelpemidler som innhenter data hinsides vår naturlige rekkevidde, men det har egentlig bare flyttet grensene for “alt vi ikke kan erfare”. I mellomtiden handler filosofi som vanlig om å trekke opp grensene for det vi kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om. Noen ganger også om hva som går an og hva som ikke går an, eller hvordan virkeligheten virker om du vil. Særlig de delene som befinner seg utenfor det typiske normalområdet for menneskelige erfaringer, men samtidig vet folk også nok om det til å danne frykt i forhold til det. En vrangforestilling krever ganske mye energi for å eksistere. Nesten som en slags mental parasittsykdom suger det livskraft fra pasienten, som regel i form an en manifest fobi. Frykt er jo en utmerket energikilde. Den kan både ligge der som en vedvarende summetone og/eller komme som kaskader av “motivasjon” når man ser trollet og den typen ting. Hjernen tolker noen sansedata man innhenter som truende, farlig eller noe, slik at den slipper løs slike hormoner som man behøver for å reagere raskt og komme seg til helvete unna på et øyeblikks varsel. Dette har i sin tur en rekursiv effekt på sansedataene, slik at illusjonen forsterkes og pasienten blir “veldig stresset” av det de erfarer.

At noe er okkult betyr i sin mest bokstavelige forstand at det er “skjult”. Okkultisme er følgelig studiet av menneskets skjulte sider og egenskaper. Skjult på hvilken måte da? Det betyr bare at de er skjult for vår bevissthet og forstand, men de påvirker oss likevel, det vil si at de er ubevisste. “Kreftene i menneskenaturen” mer enn “naturkrefter” i sin generelle forstand. Teknisk sett er en hvilken som helst psykolog også en okkultist. Man går jo ikke til psykolog for å få greie på noe man allerede vet. Poenget er å spørre en ekspert om det “foregår noe” som man ikke har oversikt over, men som man ikke desto mindre blir styrt av. Hva slags bilder har generatoren din laget og hvor blir de oppbevart? Den typen ting. Etter mine ganske nazidisiplinære kriterier er de fleste “sivilister” å betrakte som mentale katastrofeområder. Det er en svær jobb å rydde opp der, gitt at pragmatisk realisme er det resultatet man prøver å oppnå. Folk holder ofte ganske eksotiske husdyr i sin fantasiverden, særlig ute langs kantene hvor de er “nødt til å tro” på diverse ting som får systemet deres til å stemme. De filosofiske aksiomene deres, om du vil. Det vil si en påstand om grunnforhold ved virkeligheten som verken kan bevises eller motbevises i henhold til vitenskapelig metodikk. Gud eksisterer er en sånn påstand. For en normal filosof er dette imidlertid litt upassende store ord. De pleier ofte å begynne med noe som koker ned til at selvet eksisterer, av typen cogito ergo sum (“jeg tenker, altså eksisterer jeg”). Dermed er vi ferdig med dette spørsmålet og kan begynne med detaljarbeidet. Hvordan skal selvet brukes? Her er det rom for mye debatt. Og sånn har de holdt på i mange tusen år. Hva er den menneskelige tilstandens fundamentale meningsinnhold?

Begrepsdannelse innenfor en språksone er et ganske interessant fenomen. Hvor mange ord for snø behøver man for eksempel i tropiske land? På engelsk finnes noe kalt buyer’s remorse men wikipediasiden til konseptet har bare fem andre språk: Persisk, russisk, tysk, hebraisk og tamilsk. Et søk på ordet kundeanger gir ingen leksikale resultater, bare enkelte henvisninger til nettsteder hvor denne ordstillingen har blitt brukt — typisk innenfor konteksten av kundeforhold, kundebehandling og så videre. Meningen er også direkte transportert fra engelsk, slik at det betyr akkurat det ordet sier. Kunden angrer seg og ønsker kjøpet opphevet. Så langt så vel. Alle har sikkert opplevd noe innenfor denne dimensjonen av betydning. Man kjøpte noe mens man var “på stigende rus” så å si, men senere skjønner man at dette var usmart. Sånt skjer. Oftere for noen enn for andre, men ingen er helt fritatt fra det.

Ord betyr det de betyr, men de kan også bety noe annet. På engelsk finner vi buyer’s remorse brukt som metafor for et romantisk forhold man ønsker seg ut av fordi det ikke utviklet seg slik man hadde håpet på, men dette lyder upassende på norsk. Kundeanger? Man har da for fanden ikke kjøpt kjæresten sin heller, har man vel? Bondeanger er imidlertid noe man kan si – særlig om ting man har sagt og gjort i fylla – som folk typisk vil forstå på riktig måte. Det handler om at entusiasmen man en gang følte i forhold til det man nå angrer på har fordunstet og etterlatt en dårlig smak i munnen. Vi fikk dette ordet fra svensk sent på 1800-tallet, men jeg vet ikke hva slags ord folk brukte tidligere for å beskrive den samme kategorien av mening. Kanskje hadde ikke bønder noe å angre på før ved den tiden? Eller kanskje fremkomsten av dette ordet må tolkes inn i den større sammenhengen vi kaller bonderomantikk som var særlig sterk da, kanskje som en slags idealistisk motvekt til den stadig akselrerende industrialiseringen som foregikk samtidig.

Som alle vet sammenfaller norsk bonderomantikk med det vi kaller embetsmannsstaten, som kort fortalt var akkurat hva det lyder som. Før 1814 styrte embetsmenn på vegne av kongen i København, og senere i stadig større grad på vegne av parlamentet, men det var definitivt “lensmann og prest” som styrte med alt daglig stell ute på bygda, mens ting lente seg mer i retning av “kjøpmannsaristokrati” i byene. Til en viss grad oppfattes det fortsatt slik ute i befolkningen. De som nå for tiden snakker om den dype staten bør egentlig rett og slett bare si embetsverket, eller “byråkratiet” istedet. Vi har en “norsk” måte å gjøre ting som har vokst frem organisk over de drøyt tusen årene “Norge” har vært et selvstendig rike, eller ihvertfall blitt oppfattet slik, inkludert den såkalte dansketiden. Vi kaller dette sedvane. Og vi kaller det selvsagt “usedvanlig” når folk beveger seg utenfor disse rammene. “Norsk stil” er et veldig vanskelig konsept å definere, men alle gjenkjenner det når de ser det. Typisk norsk, sier de da, men det er ikke alltid ment som noe kompliment. Mange synes jo at Norge bør bli mindre “norsk” i stilen sin og heller ape etter hvordan visse andre statsdannelser fungerer, både politisk, økonomisk og kulturelt. Særlig USA fremholdes som beundringsverdig blant de som umulig selv kan ha vært der og sett på samfunnsforholdene i praksis. Et mer hatefullt ormebol må jo være vanskelig å finne blant de statene vi ellers tar seriøst. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik.

Hva behøver du? La oss si noe om kattesand, som jeg antar i det minste alle som holder huskatt er kjent med. Noen kom på den tanken at noen poser med kattesand kan være en praktisk ting å ha i klasserommet hvis det kommer noen som prøver å skyte og drepe skolebarn, sånn at de er nødt til å låse seg inne og bli på stedet til politiet kommer og tar hånd om situasjonen. Folk må jo både tisse og det som verre er etterhvert som tiden går. Hvis de har kattesand blir dette problemet i det minste litt mer verdig enn hvis de bare må gjøre fra seg rett på gulvet. Men da denne historien kom ut ble det forvrengt til at det handler om “elever som identifiserer seg som katter” innenfor en dimensjon av divergent dannelse av kjønnsidentitet. Ergo noe som er woke, følgelig et legitimt mål for hatytringer på nettet og ellers. Disse menneskene eier ikke skam, bare et brennende ønske om å oppnå flere klikk og “likes” fra andre som opererer innenfor den samme dimensjonen av redusert mental og emosjonell kapasitet. Tenk over saken. Hvorfor er skoleskyter et eget ord som stadig kommer i bruk? Fordi det behøves. Det dekker en spesifikk kategori av mening. Imidlertid er det litt problematisk at de dermed danner en distinksjon i forhold til konseptet selvmordsbomber som typisk brukes helt annerledes, men fordi ingen kan regne med å overleve en skarp konfrontasjon med politiet i USA bør vi egentlig si at mentaliteten er den samme for begge disse to. De søker å bruke sin egen død som aktivt skadeverk rettet mot andre, ofte vilkårlig i den forstand at de har ikke noe “personlig uoppgjort” med de individene som rammes, de bare søker å “ta mange med seg” når de selv dør. Denne særlig ondskapsfulle formen for “blind vold” er noe vi heldigvis sjelden ser i Norge, men det har skjedd her også. Imidlertid er det ikke såpass at noen seriøst har vurdert – så vidt jeg vet – å kjøpe inn kattesand for noen annen grunn – her for beredskapsformål – enn at de har en katt i huset.

Hvorfor tar folk livet av seg i det hele tatt? Alle dør jo uansett, så hva handler denne utålmodigheten om? Jeg forstår det bare ikke. Det er fullstendig fette ubegripelig for meg på et emosjonelt plan, selv om jeg selvsagt hører hva som blir sagt og forstår hva ordene betyr. De vil ikke mer. De bærer en smerte de ikke kan leve med. De ser ingen annen utvei. Jeg har hørt alt sammen, men alt jeg sitter igjen med er den generelle idèen at de som tar livet av seg gjør det fordi de ikke har noe å leve for, enten de nøyer seg med å ta sitt eget liv i stillhet eller de velger en dramatisk utgang som involverer et antall andre mennesker også. Dessuten har vi en egen kategori som vi kan kalle dødsturister fordi de får noe slags kick ut av å tøye grensene og ta risiko på en måte som nesten helt sikkert vil ha dødelig utgang hvis de er “uheldige” med greia si. De er ikke egentlig suicidale i noen strengt psykiatrisk forstand, men de vanker langs grensen likevel. Årsaken til dette er sammensatt og kompleks, men det handler vel til syvende og sist om å “føle seg levende” på en mer intens måte enn å bare “være i live” på hverdagslig vis. Jeg kjenner personlig et utvalg sånne gærninger – og er vel forsåvidt ikke helt trygg selv heller – men risikosport og den typen ting handler aldri om noe dødsønske i egentlig forstand. Det går galt noen ganger, men det er aldri meningen at det skal gå galt. Likevel er det å si at “uhell” i en slik sammenheng ikke er det korrekte ordet. Sammenlign det med visse pengespill. Det eneste helt sikre man kan si om lotto er jo at man har null sjanse til å vinne hvis man ikke spiller, men ikke betydelig større sjanse til å vinne dersom man spiller heller. For de fleste fungerer slike spill som akkurat den “idiotskatten” mange kaller det. De vinner aldri noe. De bare betaler hva det koster for et nytt lodd hver uke, motivert av tanken om at de kan jo vinne. Det er ikke umulig så lenge man kjøper lodd. På den samme måten er det ikke umulig å dø i trafikken hvis man stadig råkjører og tar ville dustesjanser i forbindelse med forbikjøring og den typen ting. Kanskje det går bra, men kanskje det går skikkelig dårlig også. Hvordan vet man sånt på forhånd? Det handler om risikoanalyse og sannsynlighetsmekanikk. Det handler også om den lokale kulturen.

Norske mennesker er sjelden særlig positivt innstilt til sånne som er litt for “tøffe i trynet” for sin egen skostørrelse, og de beundrer dem ihvertfall ikke. Hvorfor skal de det? Alle får til å være idiot. Det som er vanskelig er å være klok. Særlig på vanemessig basis. Ikke desto mindre er dette tradisjonelt sett nødvendig i Norge. Alle vet jo at den som ikke har en plan når vinteren kommer vil få det vanskelig. Dette er ikke syden, hvor man kan sove på stranda og ellers bare rælle rundt med gitar og en flaske vin. (Jeg har selv praktisert denne formen for “sydenferie” på lavbudsjett mange ganger.) Det å ha en bolig er ikke noe valgfritt alternativ i Norge. Noe må jo folk uansett gjøre når det blir kaldt. Alle skjønner intuitivt at de som ikke kan – eller vil – ta vare på seg selv slik sett vil måtte tas vare på av noen andre hvis de i det hele tatt skal overleve vinteren. Dette ligger bak den nesten unisont negative innstillingen til sånne som ikke engang prøver, de bare forlanger privilegier og rettigheter som andre må betale for. Har vi verdens beste trygdesystem i Norge? Jeg synes ikke det. Opplegget er alt for sterkt preget av portvoktere som forlanger at folk må gjøre alle mulige slags urimelige kunster for å komme inn. Over tid virker dette degenerativt i forhold til klientene. De dyttes mye hardere ned i elendigheta enn de ville ha fått til på egen hånd og det blir relativt sett mye vanskeligere å “komme tilbake til arbeidslivet” etter at man har vært gjennom den ydmykende kjøttkverna til NAV. Opplegget favoriserer de mest skamløse snylterne som forstår seg på å presse ut noen krokodilletårer når det gjelder. Selvmedlidenhet er jo ellers omtrent den verste personegenskapen noen kan ha når de søker sosial kontakt med andre. Hvem orker å forholde seg til sånt over langen? Ihvertfall ingen som leter etter en dugelig medarbeider til bedriften sin. Sutter og sorg er ikke positivt, men det er ikke desto mindre de vekstene som NAV dyrker frem hos klientellet sitt. Uten sammenligning forøvrig opplevde jeg det samme da jeg måtte forholde meg til NAV som da jeg selv besøkte USA. Det var vesentlig mye verre enn noe jeg hadde trodd på forhånd, selv om jeg ikke hadde særlig høye forventninger til å begynne med. En jeg kjenner som har en annen type innsikt i dette enn meg sier at det inngår i stillingsinstruksen til de som jobber der. De skal gjøre livet surt for klientene til en sånn grad at bare de som har et “reellt behov for hjelp” orker å forholde seg til greia. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke har noe valg. De har jo ikke egenressursene som behøves for å overleve en typisk norsk vinter.

Hvorfor behøves ordet trygdesnylter? Hvor mange er det av dem? Jeg har selv endt opp som trygdet på grunn av etter måten ganske omfattende slitasjeskader på kroppen. Jeg liker ikke dette, men det er nødvendig. Medisinsk sett har jeg ikke gode marginer å gå på. Nesten uansett hva jeg skal gjøre i fysisk forstand blir det et sjansespill hvor “skade” er ett av mange realistiske utgangsalternativ, med betydelig “bedre” sjanser enn for å vinne i lotto. Løsningen er selvsagt å være forsiktig og “jobbe langsomt” på en måte som ikke fungerer i en verden hvor ting handler om å tjene penger. La oss si at mønsteret blir å holde på en times tid, deretter to-tre timers hvile før en ny økt. Klassisk tilfelle av “gammel mann med tendenser til gikt” som nesten alltid har vondt et eller annet sted i kroppen. Lønna jeg får hvis jeg står på ekstra mye en dag er at jeg omtrent ikke klarer å gå normalt dagen etter. Likevel er det ekstremt “fremmedkulturelt” for meg å klage og sutre over min egen skjebne. Herregud. Hvem gjør sånt? Jeg beskriver mine egne symptomer på en lidenskapsløs måte for de som har behov for å vite noe om saken – typisk bare medisinsk fagpersonale – men ingen vil noensinne finne meg i sår gråt over min egen ulykke, eller noe. Jeg er ikke sentimental. Alder fungerer nokså likt for alle, men verst for de som har brukt kroppen mye og hardt mens de var unge. Alle vet dette. Det finnes ingen nåde, bare smertestillende tabletter og en relativ evne til å være forsiktig med det man har. Kan jeg ikke bli forfatter? Det er et dustespørsmål. Jeg er allerede forfatter. Spørsmålet er om det jeg skriver er kommersielt interessant for noen. Det tviler jeg på. Ingen som skriver blogg på denne plattformen skriver like mye som meg, for et lattelig lavt antall faste lesere. Hvorfor skriver jeg likevel? Alle som noensinne har skrever “privat dagbok” vet svaret. Man får et bedre forhold til sine egne tanker når man formulerer dem ut i ord og setninger, plasserer dem i en sammenheng med andre ting, og så videre. Du vet. Disiplin. Det bør aldri undervurderes som konstruktiv kraft i et menneskeliv.

L’État c’est moi («staten, det er meg») er et sitat som Ludvig 14 av Frankrike skal ha sagt da han første gang etter kardinal Mazarins død i 1661 besøkte parlamentet. Uttrykket stammer neppe fra Ludvig 14, men det er blitt et symbol for det kongelige eneveldet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Den franske solkongen deler forsåvidt pallplass med Napoleon når det kommer til verdensmesterskapet i stort ego med fransk som hovedspråk. Det var jo aldri noen tvil om “hvem” staten var under Napoleon. Ikke engang hos ham selv. Han var like overbevist om sin “oppgave” som Jeanne d’Arc. Før man avskriver Ludvig som egoman bør man imidlertid lese seg opp på historien om Frankrike og kardinalene Richelieu og Mazarin. Det angivelige sitatet står jo i en kontekst. Hvis man tar det ut derfra og presenterer det som en avsluttet påstand i seg selv låter det helt annerledes.

Poenget her og nå er uansett at det er et problem av aller verste kaliber når det virker naturlig å peke på en spesifikk person hvis noen spør hvem staten er. Du vet. Sånn som i Russland nå for tiden. Hva skal man kalle Putin? Uten tvil den mektigste statslederen der siden Stalin, men uten Stalins menneskelige varme og sympatiske vesen. Sånn sett ligner Stalin mer på Donald Trump. En usedvanlig usannsynlig person i en slik posisjon. Stalin kom jo fra en kriminell bakgrunn, han var ikke intellektuell sånn som resten av kretsen rundt Lenin. Derfor hadde han atferden til en typisk gangsterlord, inkludert den populistiske appellen som gjør at Pablo Escobar den dag i dag er folkehelt i Colombia, til tross for at de knapt har hatt noen verre morder og ødelegger av verdier i dette plagede landet.

Hovedpoenget med demokrati er ikke positivt. Det handler om å stanse enkeltpersoner fra å etablere seg i posisjoner av makt og innflytelse til en sånn grad at det påvirker hele resten av samfunnet. Altså, essensielt sett, en regel om “ingen Napoleon”. Alle med slike personlighetstrekk må ekskluderes fra politikken. Vi kan ikke ha noen “staten det er meg” type individ i noen som helst slags form for maktposisjon, ikke engang i det private næringslivet. Uansett hva man må gjøre for å oppnå resultatet: Store egoer må dempes. Hvis de er intelligente gjør de det selv. Hvis ikke må noen andre gjøre det for dem — eller mot dem hvis du er av den paranoide typen. Dette er en forutsetning for at menneskeheten i det hele tatt skal kunne eksistere. Vi kan ikke ha noen tyranniske opplegg. Alle skjønner dette, i den grad de overhodet har evnen til å tenke selvstendig. Vi kan heller ikke ha noe pissprat om at fellesskapets interesse av å stanse tyranner og dempe store egoer i seg selv representerer en form for tyranni. Hva er vi? Fjortiser?

Uansett på hvilken måte man er involvert i statens daglige drift så er dette først og fremst en jobb. Ikke noen “posisjon” som gir deg gullstjerne i boka på den sosiale arena — selv om det på mange måter også er dette. En regjeringspolitiker blir jo automatisk en kjendis. Alt de sier og gjør – særlig tabbene – vil bli studert, analysert og inkorporert i den daglige samfunnsdebatten. Det er her ytringsfrihet kommer inn i bildet. Et tyrannisk system har ikke råd til noen kritikk, mens et demokratisk opplegg lever av det. Selvsagt er det ikke alltid – eller noen gang, forsåvidt – vakkert, men det er ikke desto mindre nødvendig. Hakkes den som hakkes bør. Hvis du driter deg ut må du aldri tro at det er der ting slutter. Det er mer realistisk å tenke at det er der ting begynner. Du vet. Ditt nye liv. Ikke be om oppmerksomhet hvis du ikke tåler alle former for oppmerksomhet. Er det virkelig nødvendig å si sånt? Herregud. Realisme er en truet form for tradisjonshåndverk. Det er ikke populært. Plastkopiene fra Hong Kong er jo en fullgod erstatning for alle praktiske formål, som dessuten koster mindre og er ikke på langt nær like arbeidssomme. Hvem bryr seg om etikk i dagens marked?

Noen ganger er jeg veldig fæl mot mine angivelige bloggerkolleger. Og hva så? Jeg har vært kjent for dette like lenge som internettet har eksistert — og før nettet kom, like lenge som jeg har eksistert. Saken er at jeg har nulltoleranse for snusk, fusk og sluskeri. Det finnes ikke noe sånt som en god løgn. Ikke engang de man forteller barna for å trøste dem er gode, bare nødvendige der og da på grunn av husfreden og det ene med det andre, men når man ikke er belemret med slike hensyn finnes det ingen grunn til at man ikke skal praktisere klar tale og sannferdighet. Men hva betyr dette i praksis? Mesteparten av alle usannheter folk sprer handler jo om “misforståelser”. Jeg skjønner dette. Det er nettopp derfor jeg alltid forfekter kritisk tenkning som den mest sosialt anvendbare menneskelige egenskap. Ikke fordi det vil gjøre deg populær, men fordi det vil gjøre deg mer realitetsorientert. Mer “tilstede i verden” om du vil. Hva tenker vi typisk at folks ord og løfter er verd i dagens virkelighet? De fleste forventer sannsynligvis ganske lite — og ting har ikke blitt bedre siden nettet kom. Folk forventer ikke engang noe av seg selv. Har du hørt om “nyttårsløfter” som ikke engang varer ut januar måned? Det er såpass alminnelig at det er et gyldig komisk poeng hvis man ikke har noe bedre å komme med. En standup komiker som er i ferd med å “miste publikum” kan alltid hente seg inn med sånne triks. Hva er et løfte verd hvis man ikke leverer? Det har etterhvert utviklet seg til å bli helt vanlig og alminnelig akseptert at et løfte i utgangspunktet ikke er verd noe som helst. Det er bare tomme ord. Ingen forventer noe. De bare ler. Alle vet dette. Alle lover hele verden men ingen leverer så mye som et sandkorn av den. Alt er bare prat nå.

En milliardær er en person med formue på en milliard valutaenheter eller mer. Begrepets betydning varierer altså kraftig avhengig av hvilken valuta det gjelder. Tidsskriftet Forbes publiserer en liste over verdens milliardærer i dollar hvert år. I 2006 var det 793 milliardærer, med en gjennomsnittlig formue på 3,3 milliarder dollar og en samlet formue på 2,6 billioner. Antallet dollarmilliardærer i verden mer enn tredoblet seg på 15 år, til 2755 i 2021. 86 % var rikere enn året før, og 660 personer kom til listen fra året før, ifølge Forbes. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Da jeg var i butikken så jeg en reklame og reagerte på korrekt vis: Jeg kjøpte produktet, som i dette tilfelle dreier seg om et lodd i pengespillet “EUROJACKPOT” hvor premien trekkes i morgen (fredag) og toppgevinsten er en milliard. Det er svært lav sannsynlighet for at man vinner så mye som en tier i dette spillet, langt mindre en toppremie, men noen vinner stadig vekk noe, og siden “alle monner drar” sier jeg ikke nei takk til en av de lave premiene. Imidlertid er jeg usikker på hvordan man forholder seg til beløpet èn milliard. Hva skal man med så mye penger? Jeg ser for meg at jeg sikkert ville svidd av kanskje fem millioner umiddelbart på oppgradering av bolig, kjøretøy og det ene med det andre, men dette lager ikke engang en bulk i den bastante blokken som er en milliard. Går det an å bruke opp så mye penger? Noen ville sikkert fått det til men jeg er usikker på om jeg er rette mann for jobben. Jeg er jo en ganske sparsommelig type. Du vet. En sånn som ofte bygger opp ukesmenyen rundt hva de enn har i tilbudsdisken akkurat da.

Hvor mye koster Norges dyreste bolig? På finn.no har de et utvalg villaer fra drøyt hundre millioner og nedover, men jeg ser ikke noe jeg engang ville vurdert seriøst å bebo før flere sider ut, nede på tyve millioner — og selv det er stygt som faen. Det beste ville sannsynligvis vært å kjøpe en gammel – og svært nedlagt – industribygning som i sin tid ble henlagt der på stedet på grunn av lokal vannkraft, men som har stått til forfall siden på 60-tallet eller deromkring. Det bør finnes en del sånt. Et prosjekt som ville kostet perverst mye penger kunne vært å pusse opp noen gamle ruiner slik sett til et hypermoderne anlegg for “varierte kulturformål” langt uti det ville — men problemet er bare at noe sånt ville kanskje blitt så populært at det begynte å gi avkastning ganske raskt, så man får ikke egentlig “brukt opp” noen penger, man har bare skapt en ny form for verdi. Det er i grunnen vanskelig å kverke en milliard etter “forbruksmetoden” når man tenker over saken. Det meste man kan gjøre med så store beløp vil på en eller annen måte “lønne seg”, i det minste indirekte. Prøv selv. Lave beløp er enkelt å kaste bort men de virkelig store er vanskelig å bli kvitt — med mindre man bare gir bort alt sammen. Alle typer økonomiske aktiviteter som skaper litt bølger – og alt man gjør med en milliard kommer til å skape bølger i Norge – vil jo bare tiltrekke seg alle andre med den typen penger som gjør at de lurer på hvor de skal plassere dem, fulle av nysgjerrighet rundt om “dette som foregår” kanskje er noe for dem også.

Saken er at de fleste som havner på listen over “milliardærer” i Norge har ikke dette som tilgjengelige penger. Verdiene står i noe som er lagt opp slik at man kan ikke bare trekke ut store beløp uten å skape bølger. Eller for å si det på en annen måte: De har kanskje stor kapital, men ikke nødvendigvis mye kontanter. Det ville sannsynligvis devaluere alt på en ganske katastrofal måte hvis noen som står oppført i ligningsboka som milliardær prøvde å trekke ut en likvid milliard fra porteføljen sin. Sånt blir lagt merke til av mange forskjellige typer, på mange forskjellige nivåer. I utgangspunktet er det ingen som har så mye penger som de bare kan “bruke opp” bortsett fra de som eventuelt vinner dem i et pengespill, og selv de vil umiddelbart “møte veggen” hvis de kaster seg ut i en orgie av luksus og hemningsløst forbruk. Jeg mener, hvor kan man dra for å bruke opp en milliard på en diskrèt måte? Folk vil uansett legge merke til at det er noe som foregår og prøve å kaste seg på karusellen på ulikt vis. Hvor mange ekteskapstilbud vil man for eksempel få i dagene etter at man bekjentgjør offentlig at man har vunnet en milliard i pengespill? Herregud. Og vi har ikke engang begynt på bunken over alle de genuint verdig trengende som vil henvende seg med forespørsel om hjelp og støtte til prosjektet sitt. Sånt må påregnes. Verden er full av både lidelse og samaritanere. Selv avskyr jeg imidlertid konseptet “veldedighet” så hvis jeg vinner en milliard og bestemmer meg for å gi den bort vil jeg kontakte Finansdepartementet. Der er det ingen som får skjelven av sånne beløp. Tvert imot. De trenger pengene. Det er jo dyrt å drifte en stat.

Epikur beskriver lysten som det vellykkede livs selve prinsipp. Denne lyst betegner han som befrielsen fra enhver ulyst. Men han ser ikke på lysten som målet – målet er frigjørelsen fra lidelse. Dermed dreier den epikureiske lykkesfilosofi seg om å være fri fra all uro (ataraxi) og smerte (aponetos), og dermed oppnå lykken. Dette forstås imidlertid ikke som den grenseløse nytelse av de verdslige goder, men som en konsentrasjon om de virkelig nødvendige behov. Blant dem regner Epikur også vennskapet.

(Wikipedia)

Persondyrkelse er noe ubegripelig for meg. Eller rettere sagt, jeg kan observere det, klassifisere det, forholde meg til de som driver med det, og så videre, men jeg kan ikke forstå det. Det fremstår som en slags sykdom i mine øyne. Kanskje noen slags informasjonsteknisk ekvivalent til en bakterieinfeksjon? Eventuelt kan det betraktes som et syndrom, det vil si en patologisk tilstand som – ennå – ikke er strukturert og distingvert nok til å telle som en egen sykdom. Diagnostiske kriterier og distinksjoner har ikke blitt utarbeidet, men “tilstanden” er likevel godt kjent blant medisinsk fagpersonale. Det er uansett slik at mennesker noen ganger opparbeider “avstandsforelskelse” til popstjerner, filmskuespillere og denslags, til og med politikere noen ganger, og etablerer kult rundt denne personen gjennom å for eksempel henge opp “ikoner” (plakater og fotos), omgi seg med “relikvier” (merch og produkter de selger), og så videre. Opplegget er parareligiøst og betinger en viss grad av umenneskeliggjøring av objektet for dyrkelsen. Du vet. Gi dem guddommelig status. En form for respekt, eller aktelse, som går langt hinsides hva noe menneske strengt tatt fortjener.

Dette var en tidlig oppdagelse. Lenge før jeg begynte på ungdomsskolen la jeg merke til at folk hadde et litt urealistisk forhold til visse “spesielle personer” som for eksempel kongefamilien. Hva er greia? Jeg forsto det bare ikke. Jeg forstår det fortsatt ikke. På en måte er det komisk. På en annen måte er det skremmende. Vi er jo bare aper som fantaserer. Vi er ikke “laget i Guds bilde” eller noe sånt. Dette er en mildt sagt urimelig påstand. Ikke desto mindre er det en ganske alminnelig holdning, selv blant sånne som kaller seg ateister. Mennesker er spesielle, hevder de. Jeg klarer ikke å se det heller. Det er bare ikke mulig for meg. Spesiell hvordan da? Det gir ingen mening. Senere i livet har jeg begynt å tenke på fenomenet persondyrkelse som narcissisme via stedfortreder. De klarer ikke å danne noen plattform for dyrkelse av sitt eget ego, så de overfører disse energiene til noen de oppfatter som “verdig”. En helt. En stjerne. Et overmenneske. Noen utvikler seksuelle fetisjer rundt opplegget, men for de fleste ser det ut til å være noe transcendentalt. Det gir dem et kick i den religiøse regionen — i den forstand at de finner den ettertraktede extasis i denne virksomheten. La oss si det er en postorgasmisk lykkefølelse, men uten noen forutgående orgasme, i likhet med mer konvensjonell religiøs henrykkelse. Uansett, dette er ikke i seg selv poenget her og nå, bare et innledende argument.

Det operative ordet her er umenneskeliggjøring. Klarer man det i positiv forstand så klarer man det også på den andre siden av medaljen. Poenget er at man etablerer varians i menneskesynet sitt. Du vet. Sosial relativisme. En rangordning hvor man plasserer seg selv i midten et sted, med godt rom for både bedre og dårligere. Selv klarer jeg ikke å se noen kvalitativ forskjell mellom for eksempel kronprinsen og en sprøytenarkoman “gateperson”. Deres posisjon i samfunnet er selvsagt omtrent så ulik som den kan få blitt, men i den endelige analyse er de begge bare mennesker. Den ene fortjener ikke “bedre behandling” og mer respekt enn den andre. Ihvertfall ikke på noe annet grunnlag enn sin egen orden og oppførsel, eller altså det saklige om du vil. Jeg er nokså sikker på at kronprinsen tenker omtrent det samme som meg, men jeg er mindre sikker på gatefolket. De har kanskje noen urealistiske fantasier om “personkvaliteter” som går på helt andre ting enn hva folk rent faktisk gjør, eller i praksis “psykiatriske problemer”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som går rundt med dunkle idèer om at de er “bedre” enn visse mennesker, men “dårligere” enn andre. Det virker som om dette er regelen mer enn unntaket. Hva vil det si at noen er verdiløs? Det er vanskelig å svare på. Noen tenker dette om seg selv. Andre tenker det om diverse kategorier de har stelt i stand i sitt eget hode. Ingen av dem har rett. Det er bare en drøm. Virkeligheten virker på en helt annen måte. Naturen har ingen favoritter.

Genforskere som har matematisert litt rundt saken hevder at menneskehetens genetiske varians totalt sett tilsvarer en grunnpopulasjon på maksimalt 75.000 unike individer, men sannsynligvis mer i retning av 40.000. Resten av oss er mer å regne som kopier. I praksis betyr det at vi befolker en allerede godt brukt form. Vi har ingen unike egenskaper. Den genetiske varians som finnes innenfor arten kretser rundt et fåtall “senterpunkter”. La den som har forstand regne ut det statistiske forholdstallet mellom førti tusen og åtte milliarder for å komme frem til hvor sannsynlig det er at man noen gang i dette livet vil møte noen som er genuint “annerledes” enn seg selv. Varians i livsomstendigheter vil selvsagt danne varians i personpsykologi, men dette er overfladisk. Virkeligheten handler om genetisk likhet og ulikhet. Vi har forsåvidt visst lenge hva genetisk drift betyr i praksis; altså at innavl medfører tiltagende defekter i de neste generasjonene, men vi har ikke hatt noe mål for hva som rent mekanisk foregår før vi ble i stand til å lese de genetiske hieroglyfene. Først nå nylig har de begynt å tenke annerledes om neandertalernes genetikk. Hvor mye arvet de fra tidlig homo sapiens? Det har til nå vært antatt at disse var unike menneskeraser. (Vi kan jo strengt tatt ikke snakke om arter når det forekommer hyppig kryssformering mellom dem.) Men neandertalere er bare èn prosent genetisk annerledes enn homo sapiens, og i tillegg har alle europèere og asiater typisk to prosent neandertal (og/eller denisovar) i seg. Bare afrikanere er av “ren rase” slik sett. Resten av menneskeheten har tuklet med kjemisettet. Dette kan måles og tidfestes. Det har vært en lang rekke “hendelser” av slik kryssformering, slik at de delene av arvestoff fra neandertalere folk bærer på er ikke de samme delene hos alle. Alle vet dette. Nytf er imidlertid at de har begynt å tenke andre veien også.

Det berømte “genet for språk” – FOXP2 – har en genetisk nøkkelfunksjon som medfører en slags biologisk betinget afasi hos individer med defekter i denne posisjonen. Språk er rett og slett noe konseptuelt ubegripelig for dem. Bortsett fra dette fungerer de som normalt. Poenget er at de finner FOXP2 hos noen neandertalere, men ikke hos andre. Det antas nå at dette handler om tidligere kryssformering med homo sapiens hos denne genetiske linjen, men det er vanskelig å si noe mer om hva dette “betyr” i forhold til neandertalernes sosiologi. Vi tenker vanligvis at de forekom i små grupper – fra tredve til hundre individer, ofte sannsynligvis enda færre – som levde en omstreifende tilværelse frem til de forsvant som egen kategori for omtrent tredve tusen år siden. Det sies at den siste neandertaler døde på Gibraltar. Denne påstanden inneholder kanskje litt vel mye Wagnersk dramatikk, når vi ser på hva klippen senere har representert på symbolplanet, men okay. Det er jo også en romantisk tanke. Du vet. Ensom skapning stirrer ut over det endeløse havet og lurer på hva meningen med alt dette skal være. Mange av oss har vært der i psykologien. Havet er jo imponerende. Brutalt, vilt og vakkert. Veldig påtrengende i sin tilstedeværelse men samtidig uforklarlig. Nesten som visse mennesker man har møtt. Hvilket leder meg frem til spørsmålet om evnen til “persondyrkelse” er noe genetisk. Ikke så mye betinget egenskap som i en normal kontekst av evolusjon betraktes som “artstilpasning” men resultatet av genetisk drift, altså “innavl” i en rent teknisk forstand, men forekomsten er tilfeldig. Variansen hos menneskelige individer er jo som tidligere nevnt ganske liten målt i forhold til hvor mange det er av oss. Tilsynelatende “genetisk slektskap” kan bare handle om at terningene har landet slik helt tilfeldig. De deler ikke bare èn felles stamfar, men mange hundre av dem som hver har brakt et fragment av genetisk likhet til miksen. Altså ren statistisk sannsynlighetsmekanikk.

Er individer som henfaller til persondyrkelse også mer sensitive i forhold til forelskelse, sjalusi og så videre? Det kan jo ses på som en biologisk nyttig egenskap, i en kontekst hvor overlevelse handler mye om at man “holder sammen” til tross for at dette ikke er “lønnsomt” på kort sikt. De sentimentale har en tendens til å bruke ordet psykopat om de som ikke er like sentimentale som dem selv. Dette er naturligvis bare en hersketeknikk. Det finnes i virkeligheten ingen generell standard for hva som er “korrekt” innenfor den menneskelige form. Alle varianter kan, vil og må forekomme, så langt menneskehetens samlede genetiske register tillater. Så langt jeg kan se er prisen for at man evner å hengi seg så sterkt i forhold til et annet menneske – på et realistisk eller fantasibasert grunnlag – at man også bærer på evnen til hat og forakt for “visse grupper” som trigger dem så å si på den motsatte måten av forelskelse. Dette kan også handle om relativ realisme – som for eksempel når en kvinne som har erfart voldtekt senere danner meninger om “alle menn” – eller det kan være rent fantasibasert, som når noen danner meninger om “jøder” (eller andre upopulære grupper). I begge tilfeller er det lite realitetsorientert, men – særlig det sistnevnte – begge kan medføre irrasjonell atferd overfor individer de opplever som “medlemmer av den truende gruppen”. Dette er atferdsmønsteret som typisk kjennetegner en fobi. Eller et angstkompleks om du vil. En voldtatt kvinne kan for eksempel senere utmerket godt forstå – på et rent intellektuelt grunnlag – at bare et forsvinnende fåtall av “alle menn” vil noensinne forgripe seg mot noen annen, men ikke desto mindre kan hun oppleve det som ubehagelig å være alene i et rom sammen med en mann. Det kan jo skje noe. Det er usannsynlig, men mer sannsynlig enn umulig. Dette må man bare akseptere når man forholder seg til en pasient med en eller flere fobier: De bruker en helt annen sannsynlighetsmatematikk i beslutningsgrunnlaget sitt.

En nokså kjent kristen bønn inneholder formuleringen “frels oss fra fristelse”. Egentlig en typisk buddhistisk tanke, hvor systemet forutsetter at begjær medfører lidelse — og begjærets årsak ligger dels i karma, dels i maya. Det første betyr summen av alle dine valg gjennom livet. Det andre betyr illusjon. Altså har man ikke særlig mye å gå på når man skal legge opp sin strategi for hva man enn har igjen av fortsatt liv, men sånn er reglene. De kristne henvender seg til Gud og ber om frihet fra begjær — eller “fristelse” som de kaller det. Buddhistene mediterer, studerer og praktiserer diverse former for kunst og annen disiplin. Idèen er imidlertid den samme. De ønsker mer og/eller bedre kontroll over ting. Det gjør imidlertid ikke epikurèerne, som nevnes i ingressen. (Wikipedia-sitatet.) De skjønner at kontroll i beste fall bare er en annen form for illusjon, eller for å si det på en bedre måte: Man har den grad av kontroll man har hvis man er fanget i et elvestryk. Det går an å styre til en viss grad, sørge for at man har bena først hvis man treffer en stein, og så videre, men man kan ikke bare på magisk vis ønske seg ut av vanskelighetene sine. Man er fanget i stryket enten man oppfører seg behersket eller ikke. Det epikurèiske handler med andre ord om et fattet forhold til sin egen skjebne. Alle som en gang har blitt født må også en gang dø. Dette oppsummerer tilværelsens rammebetingelser. Siden blir det et spørsmål om hvordan vi skal disponere den levetiden vi tross alt har. Hva er klokt? Som alle ser, i grunnen ikke et særlig originalt spørsmål. Så å si alle stiller seg selv dette spørsmålet hver eneste dag, av ulike årsaker. Likevel er det et gyldig tema. Hva er klokt? Og hvordan bedømmer man dette? Alle har standarder, men ikke alle standarder fungerer like bra.

Det forrige jeg skrev inneholdt en nevnelse av det psykologiske begrepsparet Eros og Thanatos. Begge betyr “lyst” men de har helt forskjellig fokus. Det ene betyr lysten til å leve. Det andre betyr lysten til å ikke dø. I praksis tilsynelatende det samme, så langt som normal atferd angår, men de vil oppføre seg ulikt i ekstreme situasjoner. Det handler jo om to helt forskjellige forhold til døden. Jeg overlater til leseren å fantasere videre på egen hånd om hva dette “betyr” – om noe – i forhold til sitt eget liv, men selv har jeg oppfattet meg som epikurèer mesteparten av all min tid her på jorda, og ser ikke for meg at dette vil opphøre før livet slutter. Det er forsåvidt en positivistisk innstilling, i den forstand at man bryr seg mer om hva man kan gjøre enn hva man ikke kan, og jobber ut ifra dette, men epikurèere er ikke typisk glade mennesker som lever sorgløst med “piker, vin og sang” for det er det jo ingen grunn til. Denne verden er et forferdelig sted, enten folk har evnen til å se dette eller ikke. Så hva kan man gjøre? Det epikurèiske svaret er at man skal gjøre det man har lyst til å gjøre, men bare i den grad man forstår hvorfor man har slik lyst. Hvis ikke handler man jo på vegne av noen eller noe annet. En person som ikke vet hva de vil, eller hvorfor de vil noe i det hele tatt, er strengt tatt ikke noen fri person. Jeg mener, hva fanden skal man med “frihet fra firstelse”? Det oppnår man sannsynligvis enklest med en passende dose Valium, men det man virkelig behøver er kunnskap om selve fristelsens natur. Hvorfor ønsker jeg dette? Alle filosofiske tradisjoner forlanger at man skal “kjenne seg selv” — enten vi snakker om akademikere, platonikere, stoikere, kynikere, epikurèere, eller hva som helst annet som noen kan komme på. De er jo tildels svært forskjellige i stil og ytring, men de har det samme inngangskravet. Først må man gjøre hva enn slags arbeid som må til for å danne en klar forståelse av hvem og hva man er i sin grunnleggende natur. Siden kan vi snakke om filosofi. Ting har en rekkefølge.

USA ble dannet i 1776 da 13 britiske kolonier på atlanterhavskysten rev seg løs fra moderlandet. Landet har i løpet av sin korte historie utviklet seg til å bli den mektigste staten i verden, både økonomisk, kulturelt, politisk og militært, og er etter Sovjetunionens sammenbrudd den eneste supermakten. Det som særlig kjennetegner nasjonen, er et enormt mangfold, i naturresurser, topografiske og klimatiske forhold og befolkningsgrunnlag (etnisk, kulturelt og religiøst) i kombinasjon med en sterk nasjonaltradisjon, politisk og kulturelt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Ved dette tidspunkt må USA anses å være avsluttet som “sosialt eksperiment”. Det er lenge siden de var den største, om ikke den eneste smeltedigelen for tilflyttere fra hele verden. Blant alle ting USA noensinne har vært verdensledende med er det vel bare militær slagkraft som gjenstår. Alt annet har de blitt parkert på, tildels av egen fri vilje. Det er jo på ingen måte mystisk hva som kommer til å skje når man eksporterer alle sine industriarbeidsplasser — mens Kina har tatt alt de kunne få av produksjonsarbeid helt siden Made in Hong Kong var det alminnelig kjente lavmålet for billig drit. Hva kan man si? Det er jo sånn man starter et firma. I førsten tar man alt man kan få bare for å “komme igang” og så bekymrer man seg om lønnsomhetsstrukturen etter at man har etablert en stabil drift. Det motsatte fungerer aldri bra. “Ingen lønn, alle pengene tilbake i bedriften” er hoevdregelen ihvertfall i et par-tre år etter at man starter opp noe. Jeg klarer ikke engang å se at noe annet noensinne kan funke, med mindre man har den mest ugudelige form for griseflaks.

Jeg tolker presidentvalget som suicidalt. Det er et overlagt selvmordsforsøk iverksatt av folk som har mistet alt håp. Hva tror de kommer til å skje? De mest realitetsorienterte Trump-tilhengerne jeg har sett bli intervjuet sa de håper at han vil ødelegge staten. Du vet. Rive alt det gamle ned sånn at en ny Fugl Føniks kan reise seg fra asken. Eller noe. Hvem vet. Dette med “amerikansk storhet” er vanskelig å bli klok på. Hvor stor går det an å bli? Og i forhold til hva da? Retorikken er ikke realitetsorientert og de som angivelig skal gjennomføre dette programmet er ikke kompetente. Ekvivalenten til det å gå på stoff – bare på en nykter måte – er å være et såkalt følesesmenneske. Og da mener jeg ikke at man er eller har en dramatisk personlighet, men at man “går på teft” når man fatter sine beslutninger. Dette oppfattes som genialt blant sånne som ikke vet hva ordet genial betyr, som i tilfellet Elon Musk, som visstnok har blitt hyret inn av Trump for å “effektivisere” det offentlige. Hvorfor tror folk at denne bisarre karakteren er genial? Sannsynligvis på grunn av alle pengene. Det er jo sånn man måler alt i våre dager. Hva er det verd? Hva koster det? Hvor mye tjener jeg på det? Alt noen behøver å vite om Musk er imidlertid dette: Da han tjente “noen millioner” på å selge seg ut av et opplegg for første gang gikk han sporenstreks avsted og kjøpte en superbil av merket MacLaren. Senere samme dag totalvraket han bilen. Hva skjedde? Sannsynligvis trampet han for hardt på gassen og dermed dro bilen “rett til skogs”.

Det jeg skal frem til er at det er alt annet enn genialt å “slippe kreftene løs”. Du vet. Trampe for hardt på gassen, enten det skjer i bokstavelig forstand eller som metafor. Selvsagt kan man relativt sett gi flatt jern med en vanlig familiebil uten å miste kontroll, men dette går ikke an å gjøre med en maskin som er bygget for å gå fra 0-200 på fem sekunder. Da må man være Michael Schumacher eller noe. Ihvertfall en rimelig godt trent racerbilsjåfør. Hva er en idiot? Det er noen som overvurderer sine egne evner og sitt eget informasjonsnivå. Hvordan eksakt idiotiet manifesterer seg varierer fra person til person, sak til sak, men prinsippet forblir det samme. Alle vet dette. Hver gang folk senere gjør opp regnskap og ser på hvorfor ting gikk skeis ender de alltid med å konkludere at de feilvurderte noe, ikke oppdaget en “skjult risiko” tidsnok og den typen ting. Eller altså, det vil si, i den grad de selv tar noe ansvar for det som hendte. Hvis jeg visste det jeg vet nå. Det å være etterpåklok henger ikke særlig høyt men det er bedre enn å aldri være klok overhodet. Som for eksempel den typen som tar all æren når alt går bra men som skylder på andre når det ikke gjør det. Kjenner du noen sånne? Den nye gamle amerikanske presidenten er et bra eksempel. En narcissistisk sosiopat som styrer fra reptilhjernen. Det virker ikke sannsynlig at han engang er i stand til å se andre mennesker som noe annet enn midler til sin egen selvforherligelse, eller eventuelt som “hindre” i henhold til det samme formålet. Det er litt uhyggelig at amerikanerne har valgt en sånn type til å representere seg akkurat nå. Trump er jo en såkalt klimaskeptiker som bringes inn i en eksekutiv maktposisjon ved et tidspunkt når ting er mer kritiske enn noensinne. Men hva betyr vel sånt for en 78 år gammel mann?

Det er vanskelig å uttrykke hvor farlig det er å gi stor makt og alskens ville krefter til en idiot. Så lenge det “bare” er en bil er det imidlertid begrenset hvor mye skade de kan gjøre. Ting blir verre når de kontrollerer gasspedalen til en industriell og militær supermakt. Hvorfor vil noen gi makt og styring til en sånn type som Trump? Det gir bare mening hvis hensikten er å gjøre skadeverk. Det er jo så fullstendig fette forutsigbart at dette kommer til å gå rett til helvete at det er vanskelig å fatte at noen ikke forstår det. Følgelig må konklusjonen bli at det er ond vilje som ligger bak. Du vet. Sadisme og ønsket om å “hevne seg” på verden eller noe. Psykiatrisk er det uansett. Jeg oppfatter det som suicidalt, som når vi snakker om at noen “har et dødsønske” men det er ikke eksplisitt, det fremkommer som destruktiv atferd på en dysassosiativ måte, som når folk skjærer seg selv i armen og den typen ting. Alles darling innenfor psykologien – Sigmund Freud – postulerte at det finnes en motkraft til Eros, altså livslyst og seksualdrift, som kan kalte Thanatos. Døden som aktivt prinsipp i livet, eller kanskje som noe man “protesterer” mot gjennom å være tøff i trynet og vise dødsforakt. Det må være noe sånt som ligger bak personkulten rundt Donald Trump. På NRK.no la jeg merke til en karakter ved navn Danby Choi som sa noe om norske unge menn og hvordan Trump er kul blant dem. En av gutta, liksom. Samtidig lot unge Choi seg avbilde med sigarett, så vi kan i det minste fastslå at han har noen ganske skeive idèer om hva som er kult. Hvem synes det er kult å røyke i 2024? Det gir ingen mening som noe annet enn en provokasjon. Thanatos-energi. En av mange små ting man kan gjøre for å markere avstand til “det politisk korrekte” og vise at man går sine egne veier.

Under pandemien la jeg merke til atferd blant mennesker som jeg tidligere bare hadde lest om. Hvis man ikke “godtar” at det har fremkommet et nytt og farlig virus blant mennekeheten – og innretter seg deretter – hva er da sjansen for at man vil godta klimaproblematikken? Det gjør de da heller ikke. Dette handler om tro, nærmere bestemt om vantro. Det er ironisk at de avholder toppmøte om klima i Baku, Aserbadsjan, samtidig som folk teller på fingrene, plystrer, eller hva de nå gjør mens de venter på å se hvor denne runden med Trump som amerikansk president vil ta verden — selv om alle allerede vet at det kommer til å bli noen slags jævelskap. De vet bare ikke eksakt hva eller hvordan. Imidlertid er det ingen grunn til å være optimistisk, eller engang likeglad. Verden har aldri vært i en farligere situasjon enn nå. Fortsatt går det til en viss grad an å late som ingenting, men 2024 har vært det varmeste året vi har registrert på mange millioner år, og neste år vil sannsynligvis skru temperaturen opp enda et hakk. Som forutsagt og forventet, gitt forurensningsprofilen til de postmoderne menneskesamfunnene. Noen spissformulerte dette ved å si at Joe Bidens moralske ryggesløshet overfor Israel har dømt hele menneskeheten til døden. Poenget var tydeligvis at hvis det hadde vært en fast holdning i dette spørsmålet fra dag èn så ville også Demokratene ha vunnet valget. Det er en tanke. Jeg vet ikke hvor sannsynlig det lyder men at sånt overhodet blir tenkt sier jo noe om hvor desperate ting har blitt. Folk griper etter halmstrå. Det har utgått rødt varsel om storm i Spania igjen, og denne gangen tar ingen noen sjanser som helst. Alle så hva som hendte i Valencia. Folk evakueres fra områder i Andalucia sannsynligvis i noe større grad enn hva som senere vil vise seg å være nødvendig, men det er jo bedre å “feile på den trygge siden” av ting enn å leke med livet i dødelige vannmasser.

Hva kan man gjøre? Det er jo alltid det mest vesentlige spørsmålet. Det virker ikke klokt å bekymre seg for noe som man uansett ikke kan påvirke. Det som må skje vil skje. Albanias president – av alle sannsynlige og usannsynlige kandidater til en sånn rolle – gikk off script på klimatoppmøtet og ble nesten litt filosofisk i forhold til hvor alvorlig problemet er og hvor lite seriøst folk later til å ta det. Det er omtrent der jeg har befunnet meg i førti år. Jeg er vant til det. Folk bryr seg i det store og hele ikke om noe annet enn seg selv og pengene sine. De sier kanskje mye flott men det er handling som teller. Det er i handling man viser hva man er. Minutt for minutt, hele livet igjennom. Det finnes ingen “forklaringer” som veier tyngre enn resultatene av det man gjør. Ikke “hva man synes at man har oppnådd” når man står og gjør seg til foran speilet, men de materielle konsekvensene som lar seg måle i henhold til objektive standarder. Problemet med Amerika er at de er ikke realitetsorienterte. De søker et kick. En vibbe. Noe de kan føle. Nærmere bestemt noe de kan være stolte av og identifisere seg med — og alt hva som ellers måtte inngå i pakka når de snakker om “storhet”. Du vet. MAGA. Make America Great Again. Det er selve kjernen av salgsvaren til Trump. Merkevaren. At folk kjøper sånt vås ville normalt ha måttet stå for deres egen regning, men ting er ikke normale lenger. Vi har bare to-tre år på å få ting i såpass balanse at det ikke går over stupet i forhold til havstrømmer og den typen ting. I praksis betyr det å få utslippene ned i null, helst for tyve år siden, men når som helst nå er bra, mange takk. Folk skjønner ikke hvor kritisk ting har blitt fordi de som presumptivt sett har ansvaret for å veilede befolkningen og fatte de riktige beslutningene tar ikke jobben sin seriøst. De bryr seg bare om stemmetallet ved neste valg. Sånn er spillereglene i politikken. Å “passe jobben sin” handler jo nesten aldri om å gjøre jobben, bare passe på at man beholder den.

Benedictus de Spinoza (1632–1677), kalt Baruch Spinoza i synagogeprotokollene og kjent som Bento de Spinoza eller Bento d’Espiñoza i samfunnet han vokste opp i, var en nederlandsk filosof. Spinozas familie tilhørte Amsterdams portugisisk-jødiske miljø. Med tiden utviklet han meget kontroversielle ideer om riktigheten i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) og det guddommeliges vesen. De jødiske lederne utstedte cherem (en form for bannlysing) mot ham da han var 23 år gammel, noe som førte til at han ble utestengt fra det jødiske samfunnet; også hans egen familie avviste ham og unngikk ham.

(Wikipedia)

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Det er komisk å tenke på at jeg rakk å nå voksen alder før jeg begynte å lese filosofiske originalarbeider, og selv da var det i utgangspunktet ved et “uhell”. Jeg vet ikke om det lenger finnes noen bokhandlere sånn som før, men historien er uansett at jeg kjøpte en bok utgitt i den ganske glimrende serien Dreyers Kulturbibliotek under tittelen Skrifter i året 1983, fordi jeg der og da trodde det hadde noe med den amerikanske indianerstammen Seneca å gjøre – de er en del av det store forbundet av irokesere – men det viste seg altså å være skrifter av den romerske statsmannen Lucius Annaeus Seneca, kjent blant annet som privatlæreren til senere keiser Nero og en av de tre store romerske stoikerne (de andre to er Marcus Aurelius, keiser, og Epiktetus, slave, så det er et litt blandet selskap). Det som appellerte til meg fra så å si første side av denne tekstsamlingen var klar tale. Seneca går rett på sak og forblir der, uten noe svada.

Mitt livs store forbannelse er tofoldig. Delene henger nøye sammen og handler henholdsvis at jeg har en tendens til å tro på det folk sier — og jeg overvurderer folks intelligens. Jeg har utviklet mer sunn skepsis og kritisk evne etterhvert, men jeg var fæl i ungdommen. Skikkelig dust. Jeg trodde jo at folk for det meste er seriøse, men det stemmer i beste fall bare i en ganske begrenset grad. Hvorfor uttaler de seg så gjerne om ting de ikke har noen greie på? Til og med lærerne på skolen snakket om filosofi som om det er høyere matematikk som bare de universitetsutdannede kan begripe, men dette stemmer overhodet ikke. Eller, jeg mener, det er ikke vanskelig å finne bortimot ubegripelig filosofi, men det er heller ikke vanskelig å finne så klar, direkte og ukomplisert tale som noen kan ønske seg. Jeg vet ikke hva all denne respekten betyr men jeg vet at eksakt ingen filosof ønsker seg noen “persondyrkelse” av det slaget for eksempel Nietzsche noen ganger utsettes for fra folk som knapt har lest noe av det han skrev engang. De synes bare han virker “edgy” og spennende, hvilket forsåvidt er sant i seg selv, men man misforstår Nietzsche hvis man ikke forstår ham ut fra den konteksten han står i, først og fremst som kritiker av Kant og “fornuftsteoretikerne” mer generelt.

Mens vi er inne på randsonen mot det ubegripelige kan vi jo nevne Hegel. Synes du at alt er enkelt å begripe? Er det enkelt for deg å håndtere teori? Da kan du bryne deg på Hegel. Hans verden er hvor den mentale selvtilliten går for å dø. Hvis folk sier at de forstår Hegel, så forstår de ikke Hegel. Eventuelt så forstår de ikke hvordan forstanden virker. Uansett er poenget her og nå hva Hegel hadde å si om Spinoza: Enten er man spinozist eller så er man ingen filosof i det hele tatt. Vi kan også legge til Einsteins andre berømte utsagn om Gud: Jeg tror på Spinozas gud. Typisk for Einstein er dette utsagnet tilsynelatende både enkelt og litt flippete overfladisk, men det inneholder en avgrunn av det slaget som Nietzsche ofte snakket om: Hvis man stirrer ned der lenge nok vil man oppleve at avgrunnen stirrer tilbake. Spinoza ble utstøtt av sine egne fordi han ikke anerkjente “rabbinsk autoritet”, noe som kunne være en svært farlig situasjon for en jøde på 1600-tallet, selv i liberale Nederland. Den kristne befolkningen ville jo ikke ha noe med dem å gjøre. De ville typisk selv havne i trøbbel hvis det ble kjent at de hadde omgang med jøder. Sosialt sett førte Spinoza et ensomt liv, preget av de protestantiske dydene nøysomhet og arbeid, slik at ingen kunne “ta ham” på dette. Han var definitivt det vi ville kalle en respektabel borger som passet sine egne saker, selv etter den mest pietistiske standard noen måtte kunne hoste opp; hvilket bringer oss til Spinozas død. Han ble 44 år gammel før han pådro seg en dødelig “lungesykdom” som han selv mente kom av støvet han pustet inn mens han slipte linser, som var jobben hans — sannsynligvis en korrekt vurdering. Ved et tidspunkt ble Spinoza tilbudt et professorat ved universitetet i Heidelberg, men han takket nei. Han ville ikke være noen “offentlig person” med alt hva dette innebærer.

Baruch Spinoza var det man kaller en sefardisk jøde, det vil si et samfunn som var godt etablert i Al-Andalus på den tiden det var muslimsk styre i regionen, men som ble utvist fra Spania i 1492 – etter La Reconquista, som forsåvidt må ses som selve grunnleggelsen av det vi nå kaller Spania – og fra Portugal i 1496. Senere spredte disse befolkningene seg litt hithen og dithen, men i dag lever flertallet av etterkommerne deres i Israel. Noen valgte å bli nykristne, la seg døpe og det ene med det andre, fordi de var jo i prinsippet ikke særlig religiøse av seg, bare opptatt av å tilpasse seg det lokale samfunnet med alle sine lover, men dette var i beste fall en temmelig utrygg tilværelse. Folk tenker som de tenker og det eneste noen vet om en “forræder” er jo at de har ustabil lojalitet. Hvis de kan la seg omvende den ene veien, hvorfor ikke også den andre? Det tidlige 1500-tallet var paranoide tider. Ikke minst fordi den nylig etablerte kunsten å trykke bøker i store opplag medførte en situasjon som ligner litt på dagens ståhei rundt “sosiale media” — fordi når idèer får bein å gå på, så får alle idèer bein å gå på, ikke bare de gode. Fra bevismaterialet henter vi Malleus Maleficarum, eller Trollhammeren på norsk, første gang publisert i 1486 og siden i enorme opplag. Opplegget i boka er at hekseri er kjetteri og kjetteri må straffes med døden. Alle vet hvordan dette senere utviklet seg. Den store ryddejobben med å ta ut “den indre fienden” gikk som det alltid går: Det ble en festival av råskap, vold og massedrap som er legendarisk den dag i dag. For eksempel er ordet hekseprosess godt etablert i språket som betegnelse på en ganske spesifikk type justismord og/eller urettferdig/urimelig behandling som handler om “tankefeil” eller “ukorrekt livsførsel”. Ytringsfrihet var ikke engang et konsept på 1500-tallet, langt mindre religionsfrihet, fri kjærlighet, sosial bevegelighet eller noen av alle de moderne fanesakene vi trekker frem når vi skal snakke om frihetens meningsinnhold.

Nåtidens mest berømte heksesak handler om noe de kaller woke, men jeg tror ikke jeg helt forstår hva det betyr, eller ihvertfall ikke hva motstanderne av konseptet “woke” mener når de bruker dette ordet. Selv oppfatter jeg det som synonymt til begrepet “politisk bevissthet” sånn som det ble brukt på 70-tallet. Altså at man må “våkne opp” og innse at systemet ikke er rigget til din fordel. I seg selv verken sensasjonelt eller særlig dramatisk. Hvilket “system” har noensinne vært rigget til noen annens fordel enn de som sitter med styringen? Herregud. Det er jo evneveikt å tro noe annet. Selv trekker jeg bare på skuldrene. Alt som beveger seg i retning av “mer og hyppigere kritisk tenkning” er etter min mening en bra ting, selv når det går litt over styr med realismeforholdet mellom “den gode viljen” og virkelighetens pragmatiske verden. Selv når folk praktiserer falsk “snillisme” bare fordi de tror dette får dem selv til å se bra ut, moralsk høyverdig, storsinnet og generøs eller noe. Folks motiver er alltid mindre viktig enn konsekvensene av det de gjør. Hvem gidder å analysere motivene til folk som på det jevne praktiserer “bra oppførsel”? Folk må så gjerne være høflige og gavmilde bare på kødd. Ædda-bædda, du kan ta min plass i køen. De fleste klarer da å leve med såpass. Selvsagt går det an å henge seg opp i “meningen med det som skjer” og bli paranoid i forhold til hva folk “synes om deg” og den typen ting, men det vanlige er å være resultatorientert og praktisk. For eksempel blir alle typer servicepersonale bedt om å ta på seg en vennlig og imøtekommende maske uansett hvordan de selv føler seg den dagen, simpelthen fordi dette er hva som smører hjulene i det store maskineriet og får folk til å vende tilbake til der de opplevde “bra behandling” — uten at noen tror dette var av personlige årsaker. Man går jo ikke på restaurant for å bli venner med betjeningen men for å oppleve en hyggelig aften i kompetente omgivelser. Disse folka kan jobben sin. Høflighet kan selvsagt være nedlatende og spydig, men selv da er det å foretrekke fremfor det bent frem uhøflige.

Mange fikk med seg en litt pussig episode i Amsterdam nå nylig. Noen fotballhooligans fra Israel fulgte laget sitt til en bortekamp i Nederland, hvor de stelte i stand diverse leven typisk for denne kategorien av bølle – og akkurat dette laget er beryktet for sine ekstreme ultras (du kan google hvis du ikke allerede vet hva det er) – men på grunn av den politiske situasjonen i Gaza akkurat nå eskalerte greia totalt ut av kontroll. Raseriet som supporterne vakte ble på magisk vis til jødeforfølgelser. Ordet pogrom ble brukt. Noen snakket om holocaust. Israelere er fullstendig skamløse slik sett, men “Israels venner” er enda verre. Det er sikkert sant at episoden endte som nok en manifestasjon av “israelere (med sine venner) mot palestinere (med sine), men det startet som “fotballbråk”. Selvsagt er det i beste fall dårlig smak når de går rundt og synger sanger om å drepe palestinske barn, men hvem forventer god smak fra ultras? Hvis noen har gjort noe galt i dette bildet så er det politiet i Amsterdam, som burde fotfulgt de israelske supporterne med et tilstrekkelig antall mannskap til å gjete dem effektivt fra de landet i Nederland til de reiste igjen. Et annet spørsmål må være hvorfor de overhodet tillater israelske fotballklubber – og hvilke som helst andre kulturtiltak – å komme til landet i utgangspunktet. De er jo i krig, for ikke å si engasjert i et systematisk massemord på sivilbefolkning både i Gaza og Libanon. Ting går ikke fredelig for seg der borte. Følelsene er opprørte og ustabile overalt. Derfor er det rett og slett et sikkerhetsproblem når de later som ingenting og tror at folk trygt kan gå og veive med israelske flagg nå for tiden. Selvsagt er det en uting å la seg hisse opp av sånt, men det er også eminent forutsigbart. Dette var ikke jødeforfølgelser og man vanner strengt tatt ut dette svært alvorlige historiske fenomenet når man misbruker ordet. Alle statsoverhoder – inkludert de israelske – burde ha holdt kjeft om denne saken; eventuelt bare sørget for å gjøre det nødvendige uten å lage noe oppstyr rundt det. I seg selv var det sannsynligvis en korrekt vurdering å evakuere disse fotballsupporterne når ting først hadde blitt så gale, men de fortjener ikke ellers noen sympati. Ihvertfall ikke noe mer enn man typisk tilbyr fotballhooligans.

Hva ville Spinoza ha sagt? Sannsynligvis akkurat det samme som meg. Det går utvilsomt an å havne i bråk i Amsterdam spesielt og Nederland mer generelt, men dette er ikke noe utpreget farlig land for noen, annet enn de som oppsøker fare, ber om bråk, eller hva som helst man ønsker å kalle det. De som ellers oppfører seg skikkelig vil typisk få gå i fred der. Om nederlendere er internasjonalt beryktet for noe er det snarere at de ofte er alt for liberale, forståelsesfulle og så videre enn det motsatte. De har sine egne idèer om frihet. Hva det er og hvordan det bør praktiseres. I den grad det går an at et helt land er “venstrevridd” i stilen sin så er Nederland på eller svært nær toppen av slike. Årsakene til dette er ikke så mye sentimentale som at landet er så perverst tettbefolket at de må være liberale, høflige og alt det der for å i det hele tatt kunne leve sammen. Vi kan nevne at hvis Norge hadde hatt like høy folketetthet som Nederland så ville det ha bodd drøyt 150 millioner mennesker her. (Man grøsser ved tanken.) Hvordan skulle det ha gått? Herregud. Vi ville neppe hatt like etter måten fredelige forhold som nederlenderne. India, Nederland, Libanon, Belgia og Israel befinner seg slik sett på omtrent det samme nivå av folketall per kvadratkilometer – rundt tusen – mens Norge befinner seg i gruppen med Finland, Turkmenistan, Argentina, Paraguay og Tsjad, som er rundt førti. Du vet. Lebensraum som det heter på tysk. Hvor mye armslag har man som innbygger? Det er enkelt å finne områder i Norge hvor folk knapt ferdes noensinne, slik at man kan vandre rundt i dagesvis uten å se noe tegn til mennesker eller strukturene deres, mens dette er umulig i et land som Nederland. Halve landets areale er jo en menneskeskapt struktur —  og etter folketall er de hinsides enhver sammenligning verdens største produsent av agrikulturelle matvarer. I rene vekttall overgås de jo bare av USA, som har femten ganger Nederlands folketall og som arealmessig ikke engang befinner seg i det samme universet. Jeg vet ikke hvordan alle andre tenker, men jeg ser på nederlendernes opplegg og tenker at de må jo sitte med verdens fremste ekspertise i kunsten å få mye ut av lite når det skal dyrkes nyttevekster. Selv ligger de dårlig an i forhold til et stadig stigende havnivå, men gartnerkompetansen deres vil om ikke særlig lenge være blant det mest verdifulle noen kan ha.

Som alle øyeblikkelig ser er ikke bildet ovenfor fra Stonehenge, men fra Ring of Brodgar på Orknøyene, for å fremføre temaet fra det forrige jeg skrev (i går). Anlegget er tusen år eldre og vel så imponerende som den litt mer klaustrofobiske sammenstillningen av gigantsteiner på Salisburysletten, først og fremst på grunn av selve “hengen”, det vil si grøfta som markerer grensen melleom selve innhengningen og landskapet rundt. Den er jo tre meter dyp, ni meter vid og 380 meter lang, for det meste hakket ut av berget nedenfor, som med normal masseberegning for gravearbeider tilsvarer omtrent tyve tusen kubikkmeter løsmasse, eller en aldeles absurd stor jobb å sette igang med når alt man har er redskap av stein og horn, med flettede kurver til å bære gravemassene i. Vi kan i det minste fastslå at det må ha vært viktig for dem å bygge dette anlegget. Hva drev folk med på Orknøyene for fem tusen år siden? Vi vet ikke. Imidlertid har mineralprøver påvist at den såkalte altersteinen i Stonehenge sannsynligvis kommer herfra. Hva betyr det?

Som ekte murer med kompetanse på emneområdet “steinarbeider” har jeg lov til å kødde med de teoretiske murerne som historisk sett kalles “frie og assosierte murere” – altså frimurere – og påstå at hemmeligheten deres består i at de ikke har noen hemmelighet. Imidlertid vet de noe om menneskenaturen. Ved å late som de har en hemmelighet blir jo folk nysgjerrige og vil vite hva det er. Vi kan godt kalle det psyops hvis du vil. Psykologiske operasjoner. Det vi vet er at visse personlighetstyper – det vi kaller “søkere” – tiltrekkes av sånne opplegg og vil frivilling underkaste seg disiplinen og prøvelsene som må til for å innvies i den angivelige hemmeligheten. Derfor må man først og fremst ha et imponerende opplegg som ser både mystisk og hemmelighetsfullt ut. Vi kan kalle dette attraksjonen. Det som tiltrekker. Folk melder seg inn i sånt fordi de antar de vil få noe igjen for det. I mellomtiden jobber de for operasjonen, hva nå enn den består i, som regel et mer komfortabelt liv for folka i ledelsen og fint lite annet. Det spiller egentlig ingen rolle i praksis så lenge kraften til attraksjonen ikke forminskes av forhold ved operasjonen. Det blir en balansegang. Poenget her og nå er uansett akkurat hva overskriften sier: Ylvis forstår meningen med Stonehenge, det vil si at det finnes ingen mening ut over det at man skal tiltrekkes av greia og bruke tid på å spekulere rundt hva det betyr. Ved et tidspunkt fantes det sannsynligvis et stort organisert opplegg rundt det hele . med ritualer, innvielser og det ene med det andre – men nå er alt som står igjen noen urimelig digre steiner som er arrangert på en snedig måte. Nå følger videoen Ylvis lagde for snart tyve år siden, så fortsetter teksten videre nedenfor.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Den tidligere nevnte altersteinen kommer hundre prosent beviselig fra det som kalles The Orcadian Basin, som også inkluderer Orknøyene, men vi kan ikke helt kategorisk si noe mer enn dette. Imidlertid skal det mye til for at det er noe annet som ligger bak det at noen har drasset en to og et halvt tonn tung stein fra helt der i nord til helt der i sør uten at de samme folka som holdt på med denslags på Orknøyene var involvert. Transportjobben er nokså imponerende i seg selv, men det er forsåvidt typisk for hele Stonehenge. Det de kaller blåsteinene kommer jo fra Wales. En gammel legende forteller at trollmannen Merlin reiste til Irland og stjal en steinring der, som han siden på magisk vis fraktet til England og satte opp på Salisburysletten (som da Stonehenge ble bygd allerede var et mer enn to tusen år gammelt samlingssted). En slik historie kan romme en kjerne av sannhet om hvordan blåsteinene havnet der. Ofte gjennom historien på denne britiske øygruppen har det jo vært litt her og der med grensene mellom Irland og Wales. De har ikke nødvendigvis gått i irskesjøen — heller ikke i forholdet mellom Irland og Skottland, for den saks skyld. Men det blir en digresjon.

Vi mener at det finnes en distinkt atlantisk kultur som er fokusert rundt den naturlige sjøfartsruta for samferdsel mellom Middelhavet og landene langs Atlanterhavets kyster, inkludert Danmark. (De har jo funnet glassperles fra Amarna i Egypt i danske bronsealdergraver.) Hva folk tenkte og trodde på er det vanskelig å si noe om, men vi finner i det minste et nivå av samsvar i estetikk, kunstuttrykk, gravskikk og bygningsteknikk langs denne ruta — og vi bommer vel ikke totalt når vi antar at det som for det meste sto i hodet på folk den gangen var å skaffe seg noe å leve av med alle tilgjengelige metoder. Folk tenker jo fortsatt slik. Hvis noe virker så går de for det. Og hvis ikke? Da finner de på noe annet. Hvor lenge har folk vært til sjøs med hva enn slags båter de fikk til å bygge der og da? Dette er et minst like kontroversielt spørsmål som hvordan de fikk til å bygge ting med så perverst stor stein; opptil flere hundre tonn. Ofte som en kombinasjon av de to, særlig i Egypt, hvor de beviselig har fraktet “umulig” stor stein over Nilen på noe slags vis. Det lar seg gjøre. Det har jo blitt gjort. Vi vet bare ikke hvordan de fikk det til.

Det er her noen synes det er passende å trekke inn “utenomjordiske” — som i prinsippet blir det samme som å si at Merlin fløy til Irland og hentet hjem en steinsirkel ved hjelp av magi. Vi støter mot det samme gamle problemet. Hvorfor akkurat denne steinsirkelen? Og ikke minst, hvorfor bare denne? Hvis noen – utenomjordiske skapninger, trollmenn eller hva som helst annet – har makt til å omkalfatre på tusenvis av tonn med stein hver eneste natt burde vi finne spor etter dem overalt. Men det eneste vi finner er de vanlige sporene etter mye hardt arbeid utført av et stort og godt organisert mannskap. Spørsmålet må bli hvorfor dette ikke er nok for så mange. De krever typisk en forklaring som gjør oss som lever nå til “bedre” enn de som levde da. Deres verden var primitiv og uvitende. De hadde ikke penger, maskiner og masseproduksjon. Ikke desto mindre fikk de til å bygge ting som folk står og gaper over den dag i dag. Det er litt kognitiv dissonans her. Folk føler muligens en slags protest ved tanken på vi ikke alltid og på alle måter er “bedre” enn primitive folkeslag både før og nå. Hva er det som skjer med dem? Sterke følelser kommer inn i bildet. Skjellsord blir skreket. Til sist blir de liksom bare stående der og dirre. Hvorfor er det så vikig at det ikke var egypterne som bygde pyramidene? Det er noe psykiatrisk som foregår her. Selv er jeg ikke engang særlig interessert i hva tidligere tiders folkeslag “mente” med alle påfunnene sine – jeg har jo ingen grunn til å tro at de skjønte noe mer enn oss – men det er fascinerende å se hvordan de gjorde jobben, både som helhet og i studiet av snedige løsningsdetaljer.

Hvor gammel må noen være før det er greit å avskrive dem som idiot? Jeg mener, vi kritiserer jo vanligvis ikke barn når de presenterer fantasifulle forklaringer de har tenkt ut på egen hånd. Vi synes tvert imot at det er litt gøy og oppfordrer dem til å fortelle mer. Men bare inntil et visst punkt. Barnas logikk minner litt om den der med “tusen apekatter på tusen skrivemaskiner” i den forstand at plutselig smeller de av et gullkorn uten engang å forstå dette selv — men det kommer snart en alder når vi forventer en mer realitetsorientert innstilling hos dem, selv om de ennå er små. Når skjer dette? La oss si det er en del av de vanlige tenåringstraumene. Nå stilles det sannferdighetskrav. Vil du bli tatt seriøst? Da må du oppføre deg på en seriøs måte. Vi har ingen formelle overgangsriter i vår kultur. Konfirmasjon er det eneste som ligner, men dette har ikke vanligvis noen betydning for kandidatene, ut over at de vanligvis får tildels ganske betydelige gaver i form av kontante penger. Sånn var det for meg også. Jeg var forsåvidt allerede i “jobb” – jeg gikk med avisen og gjorde diverse “småjobber” på annet vis – men konformasjonspengene var likevel det første beløpet jeg fikk tak i som jeg følte var “seriøse penger”. Litt over et halvt års lønn med det opplegget jeg hadde da. Jeg tenkte stereoanlegg. Og slik ble det, til tross for at foreldrene mine mente at “sparing” var veien å gå. Herregud. Skjønner de virkelig ikke at selv om jeg eventuelt hadde spart pengene så ville jo stereoen stå øverst på listen over ting jeg sparer til? “Spare til egen bil om fire år” virker litt i overkant abstrakt når man bare er fjorten.

Først er man barn. Siden blir man voksen. Dette er ikke egentlig to forskjellige verdener, men man vil bli behandlet ulikt av folk rundt seg. De har andre forventninger og andre krav. Men hva teller som voksen? I våre dager har vi noen klart definerte aldersgrenser, uansett individuelt utviklingsnivå forøvrig, men i tidligere tider handlet det sannsynligvis om at man havnet i “voksteren” som puberteten blir kalt der jeg kommer fra. Kroppen endrer seg jo tildels ganske betydelig i løpet av bare et år eller to — og hodet følger etter så godt det kan. Blant femtenåringer finner vi stor varians i fysisk og mentalt utviklingsnivå, men det er alltid noen i en typisk ungdomsskoleklasse som man godt kunne kledd opp i et egnet kostyme – si for eksempel en dress – og presentert som troverdig tredveåring (forutsatt at de ellers holdt kjeft). Noen er tidlig ferdig med denne prøvelsen, mens for andre drar det mer ut i tid. Puberteten må man uansett gjennom før man med noen rimelighet kan kalles “voksen”. Siden kommer selvsagt det gamle problemet med å “vise at man er voksen” som mange sliter med ganske lenge og som noen aldri helt finner ut av. Kanskje har de ikke lyst engang. De ser på den voksne verden og hvordan tingene fungerer der. Så sier de ikke faen. Sånt skjer. Flertallet vandrer imidlertid langs det vi kaller “den brede vei”. Du vet. Det normale. De bare biter tenna sammen og tar imot hetsingen fra de eldre når de første gang havner i arbeidslivet og den typen ting. All slags pek, prænk og practical jokes tilfaller jo vanligvis de ferske. Hvis de er kloke skjønner de at dette er bare enda en prøvelse. Så lenge man ikke viser noen “interessante reaksjoner” går de fort nok lei av greia. De mindre kloke har imidlertid en tendens til å ta alt veldig personlig. De er ute etter meg. Siden henfaller de til spørsmålet “hvorfor” selv om det ikke finnes noe svar av den typen de tror. Folk er jo sånn mot alle. Dette er menneskets natur. Vi plager hverandre bare for gøy.

Tidligere tiders mennesker har sannsynligvis hatt mye mer omstendelige overgangsriter – det å gå fra barnets verden og bli tatt opp i klanen, eller noe sånt, som “fullverdig medlem”, er en svær greie i livet deres den dag i dag – som først og fremst har blitt designet for praktiske hensyn. De er jo ikke barn lenger — men hvor “voksne” er de strengt tatt? Det blir et spørsmål om hva voksenlivet handler om. Skolen har en slik rolle i de postmoderne industrisamfunnene. Vi sier jo mer eller mindre rett ut at hensikten med folkeskolen er å oppdra og utdanne barna slik at de er forberedt på voksenlivet når det kommer. Idèen er å sortere barneflokkene sånn noenlunde etter aldergruppe – eller noe annet hvis dette er lokalt mer hensiktsmessig – og siden “trene” dem til å bli selvstendige individer — med mer eller mindre suksess. Hva slags opplegg for “skole” hadde de for fem tusen år siden? Uansett hvor primitivt et folkeslag måtte fremstå vil de alltid ha kulturelle normer, koder og tabuer; men ikke alltid på en måte som virker forståelig fra vårt perspektiv. Til og med ganske enkle dyr har jo sine opplegg for sosiale distinksjoner, rangordninger og den typen ting, gitt at de ellers lever i en flokkstruktur. Ikke alt mennesker gjør er “typisk menneskelig”. Mye er ting vi også ville gjort hvis vi ikke var “intelligente”. Livet er faktisk fullt av selvfølgeligheter. Ting vi vet på en sånn måte at vi aldri behøver stanse og tenke oss om to ganger. Vi har lært hva som er hva èn gang for alle. Gitt at man ellers ikke har noen mentale problemer skal det ikke være alt for vanskelig å orientere seg i samfunnet. Vi vet for det meste hva som er hva og hvor vi finner det. Vi vet hva slags plikter og rettigheter vi har i henhold til loven og det demokratiske styresettet. Vi er medlemmer av kulturkomplekset. Vi har et selvfølgelig forhold til kulturens rammebetingelser. Vi vet hva som gjelder. Hva som går og hva som ikke går — ikke bare i henhold til straffeloven, men også “skikk og bruk”. Alt dette er integrale deler av voksenlivet.

En viktig del av den postmoderne tilstand – som er hvor menneskeheten teknisk sett befinner seg nå – et at kulturen har frafalt et av de eldste og viktigste prinsippene noensinne: Sannhetskravet. I dagens samfunn er det ingen skam å lyve, selv om det noen ganger medfører noen ubehageligheter på et personlig plan. Det er helt greit for folk at man befinner seg i noen slags psykiatrisk tilstand av tjofaderi-og-heisann med fakta og etterrettelighet så lenge man ikke hele tiden skifter historie, men selv det klarer folk for det meste å jobbe rundt. Alle har sikkert møtt eller jobbet sammen med noen som kommer med så mange usammenhengende historier og forklaringer om seg og sitt at man ender med å avskrive hele sulamitten som bare fantasering. Eller ihvertfall er det så mye som ikke går opp i forhold til tid, sted, vedkommendes alder og det ene med det andre at man aldri vet hva som er sant og usant. Men hva kan man gjøre? Det betraktes ikke lenger som en alvorlig sak når folk lyver. Kanskje på et personlig plan noen ganger, men ikke i samfunnet som helhet. Det finnes ikke noe sannhetskrav annet enn hos de som er edsvorne vitner i en rettssak eller noe. Når det kommer til hva man har lov til å produsere og selge finnes det riktignok en lang liste med tekniske krav til sannferdighet når man deklarerer ingredienser, produksjonsmetoder og denslags, men det er fritt frem for å lyve i reklamen, så lenge man passer på å ikke lyve om tall og data, bare om hva slags velsignelser dette produktet vil bringe til din “selvfølelse” (som ingen klarer å måle på noe vettugt vis, det blir bare et spørsmål om hvordan de “føler seg”). Blir man mer glamorøs av å drikke Coca-Cola? Jeg vet ikke. Spør en tannlege. Propagandaen for dette produktet har forlengst etablert det som en kraftfull fetisj innenfor et ikke uttalt magisk system; hvor man kan være mer eller mindre “hipp” i henhold til hva slags symboler man bærrer, viser, eller assosierer seg med, og ikke minst hvordan man presenterer dem som en del av “selvfremstillingen” innenfor kulturens kontekst. For tenåringen er det livsviktig å være kul. Har det alltid vært sånn?

Når vi lurer på hvordan diverse samfunn har fått til å gjøre utrolige ting bør vi ta med i beregningen det til enhver tid ganske store antallet av unge og sterke individer som ønsker å “bevise noe” sånn at de vinner anseelse blant de som i praksis bestemmer hva slags skjebne de skal ha i voksenlivet. Opplegget virker begge veier. For det første vinner man medlemsskap i gruppen, stammen, klanen eller hva det måtte være. For det andre etablerer man en slags “eierfølelse” til det man har vært med på å lage. Du vet. Historier man forteller barnebarna og så videre. Det ville i all hovedsak ikke gått an å bygge verken pyramidene, Stonehenge eller noe som helst annet i den samme gata hvis slavearbeidere var alt man hadde til sin disposisjon når sånt skal organiseres. De som jobber under tvang har jo ingen interesse av å “levere varer” i noen større grad enn hva som er absolutt nødvendig. Jeg vet ikke hva man skal tenke om tallet, men jeg har hørt at man typisk bare får rundt tyve prosent av en normal arbeidsinnsats ut av slaver. Imidlertid koster det akkurat det samme å fø på dem som det koster å forpleie en mer kompetent og motivert arbeidsstyrke, så man behøver ikke å være noen slags professor i økonomi for å se at differansen er et element man kan jobbe med på mange ulike måter, hvorav den mest lønnsomme generelt sett er å betale folk bra for det de gjør, sånn at de i det minste har det som standard; at de får en såpass bra lønn at det virker urimelig å være negativ og sabotere ting. Det skaper dårlig stemning blant de andre, heller enn den litt patetisk sadistiske tilfredsstillelsen gruppen får når de kan føkke litt med en eksistensiell plageånd. Alle som ser på Stonehenge nå i dag forstår at de som bygde dette visste hva de drev med. Steinen er uhyggelig stor. De som rent fysisk holdt på med oppgaven må ha vært blodfokusert på å gjøre ting riktig. Ser vi potensialet for ulykker? Det er sannsynlig – om ikke godt over grensen for “helt sikkert” – at mange skadet seg under dette arbeidet. Ikke fordi de var ufølsomme i forhold til å “forbruke” arbeidskraften de hadde tilgjengelig, men av de samme årsaker som kan til at folk skader seg den dag i dag når de driver med tungt og farlig arbeid.

Hva er meningen med Stonehenge? Fra mitt perspektiv; at man skal lure på hva meningen er. Det er en human trap av det mest klassiske merke. Du vet. Sånt som fanger oppmerksomheten og fremprovoserer alskens refleksjon. Selvsagt har de orientert seg etter beste evne i forhold til himmelretninger, sesongvisse begivenheter og så videre. Bare de mest evneveike arkitekter tenker annerledes. Konstruksjonen må “passe inn” i en større kontekst enn bare sin egen. Det er jo ellers en ganske kraftfull ytring. Selv de forfalne restene etter Stonehenge – vi må nesten kalle det en ruin – er såpass imponerende der de står at folk tvinges til å fabulere og fantasere rundt hva som er meningen med dette. Hvordan og hvorfor den såkalte altersteinen ble fraktet fra Orknøyene til Salisburysletten kan vi bare gjette om. Hva betyr det? I det aller minste at det var kulturell kontakt mellom disse befolkningene. Til hvilken grad blir også bare spekulasjon, men det virker rimelig å anta at folk reiste langveisfra for å delta i ymse slags “festivaler” både her og der. Folk gjør fortsatt sånt, for mer eller mindre de samme årsaker: Treffe andre og være med på det som skjer. I den grad noen gamle installasjoner har hatt kalenderfunksjon handler neppe like mye om at de ellers ikke ville visst når man skal så og når man skal høste, men om å vite når det er på tide å reise på årets festival. Før rikssamlingen – forsåvidt også en stund etterpå – hadde vi her i landet ting. Årvisse samlinger av folk for å behandle diverse “samfunnssaker”. Lov og rett, handel og forkynning av ekteskap, det ene med det andre, greia lever uansett videre i form av det som på bygda kalles marten. Noen dager – vanligvis om sommeren – når alskens kremmere og gjøglere kommer for å lage leven. Det er aldri så mange mennesker på det stedet som under marten. Mye skjer i løpet av de dagene. Men først må man jo ha et system for å vite når det er på tide å reise til et sted som har ting, marked, festival, hva enn det kalles, uansett noen slags “spesielle dager” som skjer hvert år og som man derfor “merker av i kalenderen” med de midlene man har. Når du kan se sola komme opp over den fjelltoppen fra akkurat dette punktet vet du at det er på tide å reise dit. Jeg vil si at det bare er vanskelig å forstå folk når man på forhånd antar at man ikke kommer til å forstå dem. Ser man etter forskjeller eller likheter?

Vi avslutter med det eneste heavybandet fra Thailand jeg vet om. Hard Boy. Herregud. Jaja, det er som det er. Ikke engang de tøffeste blant thaier når en middels viking til knærne når det gjelder brutal rølpekraft, men de gjør så godt de kan med det de har. Mer kan ingen forlange.

Frem til 1850 lå Skara Brae under sanddynene. Kraftige bølger og vind fjernet gresset og flere rester av steinhus kom til syne. I 1924 kom flere rester av steinhus frem i dagslyset etter tilsvarende uvær. Man antar at Skara Brae ble bygd omkring år 3100 f.kr. og var bebodd i omkring 600 år. Det antas at bosetningen var befolket av mellom 50 til 100 personer. Omkring 2500 f.kr. skjedde det klimaforandringer som gjorde at været ble kjøligere og at det ble mer nedbør. Bosetningen ble da forlatt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Selv om jeg har møtt mange “tanketomme” mennesker i mitt liv klarer jeg faktisk ikke å huske noen som ikke har noen som helst interesse for historie, arkeologi og diverse oldsaker. Folk er typisk veldig nysgjerrige på sånt. Kanskje ikke på noen dyp måte, i den forstand at de involverer seg i noen større grad enn å “kikke litt”, men det tiltrekker seg definitivt mye generell oppmerksomhet hver gang de “finner noe” som er historisk spennende. Bosettinger, gravplasser og det ene med det andre. Hva drev folk med for fem tusen år siden? Visse ting er åpenbare. Andre ting er mystiske. Skara Brae er et unikt utgravningssted som gir noen inntrykk av hverdagslivet på den tiden. De bygningsmessige detaljene på stedet er godt bevart og vi kan fastslå at de bodde etter måten bra. Komfortnivået er omtrent så høyt som noen kunne forlange noe sted i steinalderen — og dette ligger på Orknøyene. Ikke akkurat midt i verden.

Ikke desto mindre har de gravd frem en veritabel by fra denne tiden – Ness of Brodgar – som preges av de samme bygningstekniske detaljene som Skara Brae, bare på en større skala. Dessuten har anlegget et mye mer planlagt preg. Eller stedet er laget i henhold til en tegning, om du vil. De visste hva de hadde tenkt å bygge før arbeidene ble startet. Vi observerer et visst “organisk” preg på strukturene i Skara Brae. Det er lett å se for seg hvordan bosettingen kunne blitt påbygd og utvidet med enda flere ganger og “celler” – i henhold til behov – uten at selve anleggets helhetlige struktur endrer seg, mens Ness of Brodgar var ferdig tenkt før det ble utført. Beliggenheten begrenser jo forsåvidt også den tilgjengelige plassen, så det er “materielt logisk” at de gjorde det slik, men det fremstår ikke som “materielt nødvendig”. Det er et eksessivt kulturuttrykk som handler om “noe mer” enn behovet for et sted å bo. Selve hovedproblemet med alt dette er imidlertid beliggenheten. Orknøyene. Hvorfor er det så mye som foregår der? De har jo like mye arkeologi per kvadratkilometer som Egypt, men de har intet av Egypts lange historie og internasjonale berømmelse. Alt vi kan si er at det ble lagt ned idiotiske arbeidsmengder på å bygge svære anlegg som ikke er “matnyttige” på noen opplagt måte. Det kan imidlertid hende vi leser kartet opp-ned. Fravær av bevis er jo som alle vet ikke noe bevis for fravær. Lengre sør kan vi ha en situasjon som ligner Mexico City: Alt det gamle ble revet og bygningsmaterialene resirkulert av den nye kulturen og bosettingen som hadde et helt annet uttrykk enn aztekerne som bestemte i området før spanierne kom.

Den litt i overkant middelhavsorienterte historieskrivningen vår er et problem. Vi tenker på Orknøyene som “utkanten” av menneskehetens økonomiske virksomhet for fem tusen år siden, mens middelhavsregionen utgjør “sentrum”. Dette er selve hovedproblemet med det bisarre kulturkomplekset vi kaller “kristendom”. Det bringer alt for sterk fokus på Roma og Midt-Østen. Selve troen bryr jeg meg mindre om. Det er politikken som er skadelig. Behøver jeg engang å peke på noe land? Kristendom har aldri gjort noe bra for noen, ikke engang dem selv. Det komiske er jo at på individets nivå handler det som regel om å være et bra menneske som lever etisk og så videre, men på et samfunnsnivå har kristendom vært blant de ondeste tingene som noensinne har skjedd i vår sadomasochistiske menneskeverden. Jeg klarer ihvertfall ikke å påvise noen positive konsekvenser av tiltaket — og det er ikke fordi jeg ikke har prøvd. Det beste vi kan anføre er at noen ganger har opplegget fungert ganske bra som “psykiatrisk førstehjelp” for noen få individer her og der, men for det store flertallet har det bare medført lidelse, undertrykkelse og regulære folkemord. Dessuten historieforvrengning på en stor skala, særlig i tilknytning til diverse forsøk på å “bevise at bibelen snakker sant” — som må antas å være selve ondets rot når det kommer til fenomenet sionisme, som strengt tatt aldri var et jødisk fenomen. Imidlertid var han David Ben Gurion – Israels første president – ingen idiot. Han visste hva han gjorde da han la flest mulig av formuleringene i de israelske statspapirene så tett opptil “bibelsk språk” som hans ateistiske brekningsfornemmelser ville tillate, fordi tanken var at dette ville sikre politisk støtte blant den mektige kriste opinionen i USA og Europa. Han fikk rett i dette. Hele den gamle fantasien om at dette blodstenkte stykket ørken er et “hellig land” styrer fortsatt realpolitikken i regionen.

Men nok om det. Folk får selv tenke så langt som “prinsippene” deres tillater dem å gå. Hva er riktig? Hva er galt? Og ikke minst, hvorfor er dette relativt? Hvorfor gjelder ikke de samme reglene for alle? Generelt sett har folk alltid vært “skide dyktige” – som danskene sier – til å rasjonalisere sin egen vilje inn i noen slags “større sammenheng” som fritar dem fra alt personlig ansvar. Hva er et folkemord? Teknisk sett kan det jo gjennomføres uten å drepe noen. Poenget er å utrydde “følelsen av å være et folk” – altså nasjonal identitet og den typen ting, ikke minst språk og tradisjonshåndverk – både i kontemporær og historisk forstand. Slik sett kan vi godt si at “fornorskingspolitikk” overfor samer i effekt var et forsøk på folkemord. Riktignok relativt ublodig i denne fæle sammenhengen, men ikke desto mindre var den overlagte hensikten å “integrere” noen mot deres vilje og beste egeninteresse. Det er folkemord. Eller et psykisk overgrep, om du vil, rettet mot menneskers egenopplevelse av identitet og tilhørighet. Ethvert ekspansivt kulturtiltak er “imperialistisk” i sin natur, i den forstand at prosjektet jobber for å “vinne folk over” som tilhengere og medlemmer. Jeg tror det er dette folk kjenner intuitivt på når de henfaller til paranoide fantasier om “globalisering” – som er en infrastrukturell nødvendighet, men ikke noe “kulturtiltak” i egentlig forstand – og hvordan folk mister sin “folkeidentitet” ettersom stadig flere vandrer hit og dit i en urolig verden. Vi kan fremkaste nyordet folkeselvmord som navn på de som med vilje og overlegg forlater sitt egen kulturkompleks for å “søke noe annet” et helt annet sted, av økonomiske nødvendighetsårsaker eller av en hvilken som helst annen grunn. Fenomenet er uansett historisk velkjent. Begrepet motkultur eksisterer innenfor dette universet av mening, akkurat som “den dominante kulturen”. Skal dette være noe frivillig? Eller er det slik at “bordet fanger” èn gang for alle i forhold til hva slags kulturell kategori man “tilhører”?

På grunn av enda en klønete politiker fra Senterpartiet er det et aktuelt spørsmål nå for tiden hva det betyr å være same. Er det noe som kommer med slekta eller går det an å “bli” samisk? Kan man for eksempel “angre seg” og heller gå for en “nysamisk” identitet etter å ha oppfattet seg som “norsk” hele livet fordi man en vakker dag oppdager noe man ikke visste om slektas forhistorie? Sånt virker teknisk sett mulig, men det virker også litt tilgjort og kunstig. La oss si at vi har noe vi kan kalle gråbefolkningen. De opplever ikke at de har noen “identitet” det er verd å mase om. De har livet sitt; jobben, vennene, famlien og det ene med det andre, men de vet ikke hva de skal svare hvis noen spør dem hva det vil si å være norsk. De vil kanskje etterhvert si noe om språket og kulturen, hvor man føler seg hjemme, tradisjonene og den typen ting, men det er ikke noe de går rundt og tenker på til daglig. De bor i landet. De snakker språket. De deltar i samfunnet hver på sitt vis. Hva mer kan man forlange? Det finnes jo ikke noe sånt som “etnisk norsk”. Da kan man like gjerne komme ut av skapet og si den hvite rasen. Jeg ser bare etnisk sogning, etnisk trønder og så videre, men selv da handler identiteten mest om dialekten, hvor slekta kommer fra og hvem man omgås med, hva slags landskap man synes er det vakreste, hvilket fotballag man heier på og en rekke andre egentlig ganske banale ting. Kort fortalt kan vi vel si at hvis de andre der på stedet oppfatter deg som en av dem, så er du en av dem. Hvis ikke, ikke.

Jeg oppfatter ganske bred enighet i Norge om at kristningen av landet var et overgrep. Det er jo èn ting hvis folk på et personlig grunnlag har lyst til å engasjere seg i dette opplegget, men det er noe helt annet når de tvinges. Vi har ingen gode erfaringer med sånt. Å styre mennesker er som å gjete katter. Du kan lokke dem og skremme dem – med ymse metoder som egner seg for hvert av formålene – men de er essensielt sett uberegnelige. Hver gang folk er “lydig” mot et kulturelt påbud uten å samtidig være entusiastisk handler det typisk om frykt for konsekvensene av å stille seg i veien for den dominante kulturen, eller mer spesifikt, dens representanter og agenter. Hvem vil ikke heller ta imot dåpen når alternativet er å ta imot sverdet? Herregud. Bokstavelig talt. Sånn har fremferden i det store og hele vært siden keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsbærende religion i Roma på 300-tallet. Enhver makthaver er åpenbart best tjent med den typen religion hvor folk kaster seg gråtende på kne i frykt og skjensel foran sin “herre” for å be om nåde. Selv maktens mest berømte teknokrat noensinne – Machiavelli – var tydelig på at frykt er den beste hersketeknikk. Dette er bare sånn som menneskenaturen fungerer. Selvsagt er det best hvis folket også elsker sin leder, men folk er nå engang slik av legning at de sviker det de elsker på grunn av et innfall i øyeblikket, men de nøler alltid foran det de frykter. Slik har det vært til alle tider. Hvordan er det med din egen moral? Folk har en statistisk tendens til å være mer løsaktige i forhold til de som uansett alltid vil elske dem – la oss si foreldre, søsken, ektefelle – enn de som de vet kommer til å banke driten ut av dem hvis de lager noe kødd. Eller for å si det slik: Folk er ikke lovlydige fordi de elsker loven, men fordi de frykter konsekvensene dersom de begår forbrytelser, selv når dette teknisk sett kan være lønnsomt der og da.

Har du noen gang felt et tre? Da mener jeg ikke små tulletrær og buskas som man tar omtrent med et eneste velrettet hugg med øks eller machete, men et seriøst tre som er ti meter høyt eller mer og som er ihvertfall 30-40 centimeter i diameter nede i stammens “arbeidshøyde”. Det er en jobb. Ikke noe man “bare gjør” uten å tenke seg om. Hvor vil man for eksempel at det skal lande — eller mer til det vanligste poenget; hvor vil man at det ikke skal lande? Det er best å ha en plan. Saken bør gjennomtenkes mens man ennå har kontroll. Er det ikke alltid best slik? Noen ganger har man dårlig tid så man må bare gjøre noe, med lite rom til å tenke først, men man har ikke lyst til å havne der mens man feller trær. Det er kort sagt best for alle hvis man vet hva man driver med. Poenget er jo at man har tenkt å bruke treet til noe, ikke å gjøre livet spennende. Folk har blitt drept av å få store trær over seg. Jeg har ikke noe tall i noen slags sammenheng, verken statistisk eller annerledes, men jeg vet at dette er en realistisk risiko som kommer med terrenget. Et fallende tre er livsfarlig. Og ethvert rimelig intelligent menneske forstår dette. Vi skal selvsagt til kulturkomplekset Salisbury Plain i England, hvor Stonehenge er det mest berømte uttrykket, men på ingen måte det eneste, eller engang det viktigste. Det er bare veldig synlig og veldig utfordrende for fornuften: Hvordan gjorde de dette? Og hva er poenget? Det første svaret kan vi utarbeide en modell for gjennom praktiske forsøk, men det andre er verre å si noe om. Uansett er det vi kan se i nåtid der på stedet – åpenbart – det siste de gjorde, men langt fra det første. Først var Woodhenge. Diverse anlegg med tømmer som dominant byggemateriale. Med et lite sidesprang kan vi nevne at de spesielt interesserte bør sjekke ut anlegget Pömmelte i Tyskland for et glimt av hvordan ting kanskje kan ha sett ut i eldre tider på Salisburysletten. Det er en svær jobb å bygge med mange tonn tunge steinelementer, men det er ingen liten jobb å håndtere store trær heller.

Det har etterhvert blitt vanlig å si BSF. Bygning for spesielle formål. Ingen liker det diffuse begrepet kult. Det er ikke urimelig å anta at ting har hatt “kultformål” men det er heller ikke god praksis å fastslå dette på noe annet grunnlag enn solid bevismateriale. Vi har jo den dag i dag ulike typer forsamlingshus som ikke er religiøse i sitt formål. Vi har alle mulige slags kunstinstallasjoner som ikke har noen annen hensikt enn å “imponere” eller hva man skal si. Nyttige er de jo strengt tatt ikke, uansett hvor staselig man eventuelt synes det er å ha dem der. At folk liker å samles til alle mulige slags festivalformål er også velkjent, særlig de unge og brunstige. Da er det bare bra at stedet i seg selv har en viss effekt på de som trekker dit for å “sosialisere”. Du vet. Dekorasjon. Sport, spill og festformål samler vel så ofte vel så mange som religiøse motiver. Hvorfor skulle dette forholdet være noe annerledes før enn nå? Menneskene er jo teknisk sett akkurat de samme skapningene, med de samme evner og talenter, men også de samme begrensninger. Hverdagsproblemene tilknyttet et typisk menneskeliv er de samme, men løsningene har forandret seg i løpet av de siste fem tusen år. Bare et fåtall ganske sære typer går mer i kirken enn på fest. Det er rimelig å anta at folk alltid har vært sånn. For eksempel overvar jeg en gang en forelesning ved Gresham College om “ateisme i middelalderen” som jo i utgangspunktet høres helt spinnvilt ut. Hva var deres sjanser for å overleve kjetterforfølgelsene? Poenget var imidlertid at det handlet mer om mangel på interesse for religiøse emner enn om ateistisk “aktivisme” i noen ideologisk forstand. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Hva legger man i konseptet åndelighet? Hvordan var de gjennomsnittlige livsbetingelsene for en selvbergingsbonde – som i tillegg måtte betale skatt, leie og så videre – i middelalderen? Opplegget lignet mer på livet i steinalderen enn livet nå i dag. Folk hadde neppe noe alt for romantisk syn på “arbeid”.

Selv oppfatter jeg konseptet sivilisasjon som en degenerativ mental sykdom mer enn som et symptom på at folk på noe slags meningsfullt vis er “annerledes” nå enn noen gang tidligere. Det er en fantasi. En drøm. En psykose. Folk har alltid vært akkurat de samme. Det er bare hvis vi tenker sånn at vi har noen som helst slags nubbesjans til å “forstå” det som hendte i fortiden. Idèene er selvsagt forskjellige, men menneskene er de samme. Den biologiske hverdagen er hva den er. Våre materielle behov er de samme. Vi spiser, sover, elsker, jobber og dør på samme måte. Hva er “bedre” nå enn på den tiden Skara Brae var bebodd? Saklig sett, det handler om hva slags innslagspunkt vi velger. Hvert menneskelig individ som lever nå har vesentlig mye bedre odds i forhold til helse og livslengde, næringsopptak og komforthensyn forøvrig, men i den store skalaen har “sivilisasjon” medført uhyrlige skadeverk. Hvordan måler man livskvalitet? Ingen har noen bra generelt svar siden folk legger vekt på så mange forskjellige ting, men vi finner nok en statistisk tendens til samling rundt “god helse og materiell velstand”. Ihvertfall skal det mye til for å si seg uenig i at dette er viktige ting for at man skal “ha det bra” i livet. Det blir liksom litt kverulant. Legg merke til at jeg ikke sier atletisk god form og luksus. De fleste er førnøyd med sykdomsfrihet og tar det ikke så tungt om de ikke klarer å gjennomføre et maratonløp. Og velstand betyr jo strengt tatt bare “ikke dårlig stand”. Livet er ikke et daglig slit eller en farefull kamp for å overleve. Det er hva velstand koker ned til i praksis. Dette er viktige ting nå og det var viktige ting da. Folk ønsker så langt det er mulig å leve uten sykdom, nød, smerte og fare. Er det noensinne vanskelig å forstå? Det burde det ikke være. Folk er de samme til enhver tid og på ethvert sted. De har nesa foran, rumpa bak, en arm på hver side og lyst til å leve. Siden tilkommer diverse komplikasjoner. Hva er forståelig og hva er mystisk? Det handler mye om hvor vrang man ønsker å være.

Teleologi – Filosofisk syn om at naturlige hendelser er forutbestemt og har en hensikt eller intensjon. En påstand om at nærvær av en struktur eller funksjon i en levende organisme innbærer at strukturen har en hensikt og funksjon som gir organismen en evolusjonsmessig fordel. Mennesket har behov for å finne mening, og forsøker derfor å finne mening og hensikt også der hvor slikt ikke finnes.

(Universitetet i Oslo)

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Om vi ikke alltid gjenkjenner det meningsløse er det muligens fordi mennesker er flinke til å dikte opp “forklaringer” selv når vi ikke har noe realistisk datagrunnlag for dette. Det er jo sånn fantasien jobber. Vi danner “meninger” om ting som ikke i seg selv er substansielle nok til å være meningsbærende. Slik oppstår simulasjonen, eller det vi ganske løslig kaller “virkelighetsoppfatningen”. Det er en treningssak. Man er ikke født med noen ferdig formet fokus, det er noe som dannes etterhvert som man vokser til — og mesteparten foregår på et ubevisst plan. Folk har ingen styring. Ikke noe valg. De arver i det store og hele den dominante virkelighetsoppfatningen innenfor den kulturen de vokser opp med. Det skal mye til for at noe seriøst avvik forekommer. Varians i politiske oppfatninger er bare overflatekrusninger. En norsk marxist og en norsk “kristeligdemokrat” vil alltid ha mer til felles med hverandre enn noen av dem har med sine antatt politiske meningsfeller i et land som har en helt annen kultur enn Norge. Men forstår de dette?

For å forstå den menneskelige tilstand må vi begynne med å forstå hva slags dyr mennesket er. Hva er vår spesialitet i naturen? Hva er vår nisje i næringskjeden? Teknisk sett er vi omnivorer. Vi kan spise det meste. Vi er ikke “låst” i noen begrenset form for næringsmiddeltoleranse som begrenser artens utbredelse, men vi bærer også preg av at arten har tatt til seg mye animalsk føde gjennom svært lang tid. For eksempel er det alminnelig enighet blant alle fagfolk – uansett hvilken innfallsvinkel de kommer fra – om at hjernen bare ville kunne ha vokst seg så stor så raskt på grunnlag av fett og proteiner fra animalske kilder. Den eldste redskapsteknologien vi kjenner kalles Oldowan og er noe over tre millioner år, som alle vet er eldre enn alt vi teknisk sett kan kalle “mennesker”, eller genus homo som de sier. Skapningene som laget og brukte slike redskaper var Australopitecus. Du vet. Halvaper og vel så det i den folkelige dagligtalen. Ikke desto mindre viser praktiske forsøk at det ikke er enkelt å lage oldowanredskap. Det krever en del øvelse. Det er ikke noe bare hvem som helst kan gjøre med et hvilket som helst emne av stein som de finner på bakken. Man må vite hva man driver med. Eller det er noe som må læres om du vil. Vi er med andre ord langt inne i et sosialt avansert territorium allerede her, og det er før vi engang har spurt hvorfor de behøvde redskapen til å begynne med. Hva brukte de dem til? Man får jo til å knekke nøtter uten å kvesse til noen særlig formålsinnrettet steinredskap, for å si det slik. Knokler er selvsagt det mest logiske svaret. Disse skapningene hadde spesialisert seg på å plyndre kadavere som lå igjen etter rovdyr. Og mer spesifikt den næringsrike beinmargen, som ikke var tilgjengelig for noen andre.

Mennesket er ikke – og har aldri vært – et rovdyr. Alle kan se dette. Herregud. Vi har bare ikke slikt utstyr. Ingen skarpe klør eller kraftige kjever som kan bite ihjel noe særlig mye større enn en hare, og selv den vil vi sannsyligvis slite med å ta ihjel med bare nevene og munnen. Alt vi har er hjernen, men den er til gjengjeld et ganske formidabelt redskap. Vi kan jo for eksempel simulere et hendelsesforløp i hodet før vi setter i gang med selve tingen og på dette grunnlag vurdere hvordan gangen i opplegget sannsynligvis vil bli. Det er ikke alltid vi gjetter riktig, men vi har alltid denne muligheten. Det går an å tenke før man handler. Det må jo Australopitecus ha gjort for å i det hele tatt komme opp med redskapsbruk som konsept i første omgang. Detaljene i det lange utviklingsbildet er vanskelig å si noe om men vi kan se ganske klart hvordan og hvorfor vi har blitt som vi har blitt, på grunnlag av de lange tendensene med “ånden og hånden” hvor det ene har støttet det andre gjennom millioner av år. Så her er spørsmålet: Hva er mennesket? Svaret er både enkelt og etter min mening fette åpenbart, men ikke særlig flatterende. Vi er opportunistiske åtseletere. Våre naturlige tilbøyeligheter er å følge i sporene til store rovdyr for å utnytte det de har etterlatt seg. Derav vår fascinasjon for store katter, ulver og så videre. Det handler ikke så mye om at vi identifiserer oss med disse dyra som at de tradisjonelt sett danner nøkkelen til vår plass i næringskjeden. Derav vår fascinasjon for vold og ulykker også. Det er instinktivt. Kroppen vår vet at der det foregår noe jævelskap har vi gode økonomiske muligheter. Det vil jo alltid ligge igjen noe vi kan plyndre. Vi kan utnytte ting til vår egen fordel. Det er der hjernen kommer inn i bildet. Vi ser muligheter der andre dyr ikke engang gidder å prøve.

Det sies mye dumt om intelligens. Hvordan dannes denne egenskapen og hva brukes den til? Menneskelig narcissisme påbyr en teleologisk innfallsvinkel: Evolusjonens formål er å frembringe intelligens. Jeg eksisterer, ergo er det meningen at jeg skal eksistere. Dette er litt interessant når vi søker verdensrommet rundt etter “tegn på intelleigent liv” der ute, eller faktisk bare “liv” – i betydningen biologiske prosesser – i det hele tatt. Folk forventer “tiltagende kompleksitet” som noen slags innebygd egenskap ved evolusjonsprosessen. Fordi vi selv har en tendens til å være formålsstyrte forventer vi at dette også skal være en egenskap ved universet. Debatten handler ikke typisk om det finnes noen mening med det hele, men om hva slags mening eller betydning vi skal tillegge det. Den frie viljen slår til igjen. Siden vi ikke vet bedre antar vi at vi er i stand til å forstå alle ting. Eller i det minste sette navn på dem. Fysikeren Stephen Hawking er litt halvberømt for noe arbeid han har gjort med svarte hull, tidens natur og det ene med det andre, men han er også kjent som er av de få direkte pessimistene i forhold til “intelligent utenomjordisk liv”. Så vidt han kunne se vil det ikke ende bra hvis vi noen gang kommer i kontakt med fremmede skapninger som ligner på oss selv i mental kapasitet. Jeg er absolutt enig. Det er eksakt null sjanse for at det vil ende godt. Kloke og fredelige individer finnes, men dette er ikke ord man noensinne bør bruke for å beskrive menneskeslekten som helhet. På artsnivå har vi det driftslivet man typisk kan forvente å finne hos skapninger som er vant til å eksistere med noen spesifikke grunnforutsetninger, som at man lever i flokk, men det er alltid dårlig tid og det er aldri nok mat til alle. Dessuten må man holde seg i bevegelse. Det er livsfarlig å bli for lenge på det samme stedet av gangen. Du vet. Det må jo til enhver tid skje noe, hvis ikke blir vi rastløst paranoide. Mange har med relativ suksess lyktes i å henge fast denne følelsen i telefonen sin, eller nettet mer generelt.

Jeg gidder ikke å gjenfortelle hele historien om postmodernisme, simulakra og hyperrealisme. De særlig interesserte klarer å finne ut av dette selv. Poenget er uansett at mennesket ved dette tidspunkt av sin historie ikke bruker den formen for virkelighet som naturen representerer når vi danner våre referansesystemer for hva som er hva. Alt er syntetisk betinget nå. Identitetsdannelse skjer mot et kulturelt bakteppe, hvor man klipper og limer sammen sin egen avatar med de materialene man tilbys, og denne masken fremføres så siden på arenaen for sosiale transaksjoner. Folk føler at de eksisterer i en kontekst. De har “medlemskap” i visse kategorier som inngår i personlighetsstrukturen deres, men ikke i andre. Mye av dette kan ofte bli veldig insisterende og ubehagelig, si for eksempel hvis man føler seg som “medlem av den hvite rasen” og den typen ting. Eller når noen er “veldig muslim” eller sionist eller noe. De er stressende typer alle sammen. Virkelighetsoppfatningen deres er jo fundamentert i arbitrære kulturelle elementer som må læres. Det er ikke naturlig atferd. Hvis de ikke hadde hatt “et hode fullt av tanker” er det ikke slik de ville ha oppført seg. Det kan være vondt å se om folk styrer sine egne tanker eller om det er tankene som styrer dem. Hvor er den såkalt frie viljen når den behøves som mest? Sannheten er at frihet er alltid noe relativt — og ikke så rent lite paradoksalt. Vi bruker jo vår frie vilje til å velge hvilke begrensninger vi skal leve med. Og selv det er bare delvis. Mye handler om kulturen der vi vokser opp. Det er jo naturlig å “føle seg norsk” hvis man har vokst opp i Norge, gått på skolen her, snakker språket og så videre, uansett hvor man senere i livet havner hen. Hvis man for eksempel hadde vokst opp i Frankrike ville man ha følt seg fransk — og tilsvarende for et hvilket som helst annet land. Dette fenomenet er nokså automatisk og nokså velkjent. Alle normale mennesker oppfatter umiddelbart hva det handler om. Man danner jo de dypeste delene av personligheten sin der man vokser opp, uansett hvor man “er fra”. Det er der man faktisk er som teller i denne sammenhengen. Altså “den dominante kulturen”. Det man ser hver dag. Det man oppfatter som normalt.

Jeg vil beskrive meg selv som en mann av mange fordommer. For eksempel er det uaktuelt å noensinne prøve på en seriøs samtale med folk som forfekter flat jord på noe vis. Hva er vitsen? De har allerede vist at de ikke forstår hvordan gravitasjon virker, så hva de enn har derfra og ut blir liksom ikke relevant. Hva er det å snakke om? Jeg gidder ikke. De skal få lalle rundt i sin egen verden så mye de vil for meg. Det samme gjelder “de religiøse”. Jasså? Sier du det? Så du snakker på vegne av Gud nå, er det slik å forstå? Der stanser det for meg. Herregud noe så evneveikt, i betydningen dårlig evne til å vurdere sin egen vurderingsevne. Hvordan blir man sånn? Som jeg alltid sier: Han som alltid antar at han tar feil vil i det minste alltid ha rett i dette. Det gjør alt det andre enklere å håndtere når man aldri forventer å ha rett, eller engang forstå hva saken handler om. Forstanden er jo ikke en hormonbasert belønningsmekanisme. Den opererer uavhengig av kroppens mange begjær. Hvis du noensinne får et kick ut av å plutselig forstå noe så har du ikke forstått det. Alt som har skjedd er at underbevissthetens søkemotor har funnet noe interessant. Forstanden og følelseslivet eksisterer i to vidt forskjellige universer av mening. Ofte havner de til og med i konkurranse med hverandre. Eller “interessekonflikt” om du liker dette ordet bedre. Dette er et veldig gammelt spørsmål. Skal man følge forstanden eller skal man gå den veien hjertet peker? Ulykkelig vil man sannsynligvis bli uansett, hvis man føler man må ofre det ene til fordel for det andre, så det koker vel ned til vår gamle venn virkelighetsoppfatningen. Hva slags “smak” har realisme? Må hele verden ha blodsmak før man anerkjenner noe som ekte? De som bare bruker “magefølelsen” befinner seg i en nedadgående spiral av paranoia. Tenk “toppledere” og det gamle ordtaket om hvordan makt korrumperer. Dette er selve mekanismen som gjør det. Hvordan avgør du hvem du kan stole på når du vet at folk vil lyve, gjøre seg til og angi hverandre for å oppnå fordeler for seg selv? Metodene varierer sikkert, men tendensen er alltid den samme. Over tid vil du stole på stadig færre og til slutt bare deg selv. Kanskje ikke alltid det engang.