APECALYPSO

Junta er et uttrykk som gjerne brukes i negativ betydning, om politiske klikker, sammensvergelser med mer, særlig av offiserer. Det brukes i sammensetninger som militærjunta eller juntastyre. Ordet junta betyr opprinnelig forening, forsamling eller råd, og betegner i Spania, Portugal og Sør-Amerika en (administrativ) kommisjon eller komité. Over engelsk er ordet kommet inn i andre språk.

(Store norske leksikon)

Her er de historiske fakta: Jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av gymnaset i 1981. Følgelig tilbrakte jeg som alle kan se hele 1970-tallet “på skolebenken” med ett års margin i begge ender. Det definerer denne perioden for meg. Skoleårene er betydningsfulle for alle, ikke bare fordi man “er på skolen” men også fordi man vokser seg gjennom mange viktige alderstrinn. Du begynner typisk som et troskyldig småbarn og avslutter som en brunstig tenåring. Vi lærer så mye på skolen. Blant annet kan jeg huske at det var mye snakk om junta på 70-tallet. Jeg fikk inntrykk av at dette var den normale styreformen i Sør-Amerika. De uttalte det som junta, med tydelig ju-lyd, som i juletre eller justisminister, mens på spansk sier man hunta, med tydelig hu-lyd, som i hubro eller hulebjørn. I strøket det jeg bor finnes Junta de León, som betyr noe slikt som “fylkesrådet” og det er helt normalt. Spania har junta her, junta der, junta overalt. Du vet. Klassisk offentlige tjenester. Overhodet ikke mystisk. Likevel har jeg ryggmargsrefleks i forhold til ordet. Det føles suspekt.

Konspirasjonsteori må så vidt jeg kan skjønne henge sammen med noen slags psykiatriske rykninger i rasken, som ligner på min “instinktive” skepsis til ordet junta. Jeg ser øyeblikkelig for meg en latinsk offiser med bart og solbriller som har kommet til makten på “alternative måter”. Forrige gang jeg hørte ordet militærjunta på norsk er faktisk ganske nylig, om situasjonen i Myanmar og noe halvskandaløst som inkluderte Telenor. Juntaer er noen skumle typer. Sånn har jeg blitt trent til å tenke i det norske skoleverket. Forstanden min forteller meg selvsagt at Junta de León er noe harmløst, eller ihvertfall nøytralt, men “drømmesinnet” forteller en annen historie. Akkurat som jeg dannet mye av musikksmaken min på 70-tallet så formet jeg også andre deler av “virkelighetsoppfatningen”. Senere blir man jo voksen og det går rutine i alle ting, men når man er i skolealderen opplever man typisk alt for første gang. Det kan føles ganske dramatisk noen ganger. Alle vet dette. Vennskap, konflikt, politikk og romantikk. Man husker jo noen ting. Mye som man bare trekker på skuldrene av i voksen alder virket betydningsfullt den gangen. Samtidig skjedde det jo også mye i verden mellom 1969 og 1981. De rimelig godt orienterte vet for eksempel at El Caudillo – Francisco Paulino Hermengildo Teodulo Franco Bahamonde – var eneveldig statsoverhode og diktator i Spania fra 1939 til 1975. Dette er noe jeg husker. Det var jo litt snakk om skifte av forfatning i 1975. Det året jeg gikk ut av 6. klasse om sommeren og begynte i 7. klasse om høsten. Du er gammel nok til å legge merke til ting som skjer men ikke gammel nok til å sette det i noen kontekst slik at du forstår.

Det var noen som organiserte turistreiser til Spania under Franco-tiden også. men det tok ikke av som folkefenomen før senere på 70-tallet. De fleste reiste ikke til utlandet på ferie (Danmark, Sverige og Finland teller ikke). Det var alvorlige saker å reise utenlands. Folk gjør det med den største selvfølge nå i dag men det var eksotisk den gangen. Du vet. Ganske imponerende. Første gang jeg var i Spania var i året 1981. Det var et ganske svimmelt opplegg fordi det var jo ingen som nektet oss servering. Ihvertfall ikke med det samme. Jeg hadde allerede hatt litt erfaring med “danskebåten” – hvis du skjønner hva jeg mener – men dette var på neste nivå. Herregud. På den tiden var det litt vikårlig hvor man havnet, alt ut ifra hva som var det beste tilbudet his reisebyrået akkurat da, men grovt sett havnet folk enten i Hellas eller i Spania. På et litt tvilsomt hotell som het Vistamar eller noe i den stilen — og det var helt uvirkelig varmt. Poenget er uansett at hvis du hadde flaks og ting fungerte helt greit så ble det gjerne til at du reiste med det samme selskapet neste gang også, til det samme stedet som sist, fordi nå kjenner du jo folk der. Et par uker av gangen gjennom flere år baller på seg og blir til måneder sammenlagt. Du lærer noen få gloser av språket og før du vet ordet av det så har vi det gående. Spania ble mitt “ferieland” uten at jeg egentlig valgte dette på noen gjennomtenkt måte — og nå bor jeg her, mer enn 40 år senere. Sånn kan det gå. Når man velger det ene så velger man jo samtidig bort alt det andre.

Noen få “spesielt interesserte” fikk sikkert med seg at Larry Ellison – sjefen for Oracle – hoppet opp til førsteplassen for verdens rikeste mennesker etter at eierandelene i selskapet hans steg i verdi med 100 milliarder dollar på bare en uke, fordi selskapet OpenAI – de som står bak ChatGPT – bestilte tjenester fra Oracle til en verdi av 300 milliarder dollar og dermed “eksploderte” aksjekursen til Oracle. Problemet er bare at alt dette er tryllepenger. De eksisterer ikke i det vi kaller den virkelige verden. Alt er en såkalt børsboble. Opplegget må gå til helvete. Dette er idiotsikkert — men før det skjer er det mange som handler med aksjer – eller “posisjoner” om du vil – som rekker å karre til seg litt fortjeneste på veien. Kunsten er å ikke være den som blir sittende med Svarteper når bobla sprekker og tryllepengene forsvinner. Det vi vet om OpenAI er at de aldri har tjent penger. De driver med tap i størrelsesorden mange milliarder dollar hvert år og er avhengig av stadig ny tilførsel av “risikovillig kapital” for å kunne fortsette dette ville bukkerittet sitt.

Hele USAs økonomi befinner seg i en svært prekær situasjon akkurat nå. På forbrukersiden har folk såvidt begynt å føle virkninger av inflasjonen som ligger innbakt i den skrullete “tollkrigen” hans Donald Trump, men det er enda et stykke igjen til konsekvensene fremkommer i sin fulle prakt. Ekspertene sier det vil komme omtrent samtidig med at dette årets julehandel starter for alvor og at utover nyåret vil det også demre for “den generelle befolkningen” at de har blitt rævkjørt på det groveste. Spørsmålet er bare om dette vil skje samtidig med at tryllepengene i dataindustrien fordunster slik at hele mannskiten kollapser. Det er litt uklart eksakt hvordan dette vil spille seg ut på det praktiske plan, men vi kan i det minste si at det kommer til å bli stygt. Sannsynligvis enda verre enn finanskrisen i 2008, som tross alt ble berget av at de hadde kompetente folk til å styre landet ved det tidspunktet. Selvsagt var det mange som tapte alle sparepengene sine og vel så det, men det ble aldri noen total systemkollaps. Denne gangen er det imidlertid ingen grunn til å være særlig optimistisk i forhold til nedskrivning av markedsverdien til de store dataselskapene som bærer hele den amerikanske økonomien på sine spinkle skuldre. Folk forventer åpenbart noe slags mirakel, men som alle vet finnes det ingen mirakler i den børsbaserte samfunnsøkonomien, bare bløffmakere og urealistiske drømmere — foruten selvsagt mange som kan se hvilken vei dette bærer men de har ingen makt til å påvirke det som skjer. Jeg kan bare gjette når det kommer til hva slags tidshorisont vi snakker om, men jeg vil gi det frem til påsketider neste år.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva slags ringvirkninger dette vil ha for den globale økonomien, verdenshandelen og alt det der, er imidlertid ikke noe jeg gidder å gjette om. Jeg har ikke “fingeren på pulsen” og vet ikke nok om hvilke forberedelser de andre store økonomiske blokkene har gjort i påvente av den amerikanske kollapsen, men noe har de helt sikkert gjort. Det er jo fette åpenbart at du ikke kan basere hele samfunnsøkonomien på fem-seks store selskaper som ikke engang tjener penger. I 2008 virket det rimelig åpenbart at “noe” måtte skje på grunn av at bankene lånte ut så mye penger til folk som åpenbart ikke hadde evne til å betjene gjeld – altså det de kalte subprime – og da opplegget først begynte å rakne skjedde det jo veldig mye på svært kort tid. Datoen for da Lehmann Brothers gikk under var faktisk den 15. september 2008, så vi snakker altså om for nokså nøyaktig 17 år siden, og før måneden var omme løp halve verden skrikende rundt med håret i brann. Jeg vet ikke noe detaljert om hva som skjedde i Norge den gangen, men jeg mener å ha hørt at diverse pensjonsfond tapte tildels mye penger på de amerikanske posisjonene sine. Det var “interessante tider” og nå er det i ferd med å skje enda en gang. Jeg håper at jeg tar feil, men jeg tror ikke det. Jeg tok jo ikke feil forrige gang. Det er alt for mye tryllepenger i omløp og alt for mange som gambler alt for høyt med risikoprosjekter som det er vanskelig å se har noen sjanse til å gå bra, eller engang overleve, selv om det ikke kommer noe “børskrakk” i den forstand. Men det er ikke noe jeg kan si eller gjøre i forhold til denne galskapen, annet enn å observere det som skjer og senere si “hva var det jeg sa”. Men hvis det er noen som leser dette som sitter med “betydelige eierandeler” i amerikanske selskaper så bør de sannsynligvis se på hvordan de kan komme seg ut av dem mens leken er god. Denne tidligere nevnte avtalen mellom OpenAI og Oracle er jo ikke akkurat noe jublende sunnhetstegn. For øyeblikket er det stigende kurs, men det kan jo bare ikke vare.

Jeg har hatt Labubu uti ytterkanten av synsfeltet en stund nå, men greia har så langt ikke påkalt noe mer for meg enn et skuldertrekk. Hvorfor skal jeg bry meg om sånt? Det er ikke min sak om folk vil brenne av absurde beløp for å kjøpe seg en stygg plastgjenstand. Er det dumt? Selvsagt er det dumt — men så da? Folk er jo dumme. Ergo gjør de dumme ting. Sånn har det alltid vært. Verden går videre. Moter, memer og trender kommer og går uten at man behøver å bry seg med hvordan eller hvorfor. Jeg har jo viktigere ting å tenke på enn hva som er greia med Labubu.

Så er det plutselig noen som kommer og forteller meg at Labubu er en leppestifteffekt og da spisser jeg ørene. Dette er jo en av mange bisarre statistiske fenomener som handler om folks holdning til de rådende økonomiske forholdene, og det handler kort fortalt om at “markedet” viser en oppgangstendens for relativt lavt prisede luksusprodukter når det er en generell nedgangstid i økonomien, eller eventuelt andre forhold som bevirker noen grad av “krisefølelse” i befolkningen. Postulatet blir dermed at Labubus popularitet er et symptom på “dårlige tider” i verdensøkonomien, hvilket ikke fremstår som noen urimelig påstand gitt de konjunkturene vi kan observere nå om dagen, særlig når vi sammenholder dem med folkemordet i Gaza og krigen i Ukraina, som tildels tar opp stor plass i nyhetsbildet verden over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Psykologien i dette er tenkt å handle om å “leve nå” i tider preget av tvil og usikkerhet. Hvor mye koster en leppestift? Jeg har ingen idè men jeg tipper kanskje et par hundre kroner, så vi snakker altså om et produkt som “alle har råd til” selv om de føler at de bare kan se langt etter egen bil, leilighet og store kapitalvarer mer generelt. Imidlertid har de råd til å pynte seg her og nå, som er bedre enn å synke inn i depresjon på grunn av usikkerhet og bekymringer. Med andre ord handler folks interesse for Labubu om noen slags voodoo designet for å “mane bort onde ånder” som truer både humøret og den generelle helsa deres. Ved å engasjere seg i tøysete absurditeter tar de brodden av alskens fæle nyheter som kommer og kommer uten stans eller skånsel. Hva skal man liksom gjøre? Avmakt overfor ulykke er et velkjent fenomen — og en av strategiene man kan velge for å kompensere er altså litt mikrosløseri med å bruke penger på en “uansvarlig” måte, men ikke så uansvarlig at det forverrer situasjonen i noen betydelig grad. Opplegget er altså slik at jeg nå klør meg litt i skjegget og lurer på eksakt hvor kynisk denne greia er. Har Labubu kommet på markedet fordi de som fremstiller og omsetter dette produktet forstår seg på forholdet mellom konjunkturene og leppestifteffekten? Vel, det spiller ingen rolle for meg personlig. Etter dette lille essayet vender jeg tilbake til å bare trekke på skuldrene av hele fenomenet.

Jeg driter forsåvidt i hva folk forventer av de som stemmer på venstrepolitiske partier. Jeg hater nazister og kommer aldri til å vise noen som helst slags tegn på “forsoning”. Glem det. Alt jeg har å tilby er ballespark og springskalle. Så bare hold avstand. Det blir ikke aktuelt med noen nåde. Ingen forståelse, ingen håndhilsing, ingen fred. Du har krysset grensen og fra nå av vil livet ditt bare handle om smerte og fornedrelse. Ikke mitt problem. Ditt problem. For så lenge du gidder å leve heretter. Finn en utvei når du vil. Forstår vi hverandre? Toppers. La oss fortsette.

Det er uforståelig for meg hva de mener med “ekstreme venstre”. Hva betyr det? Intet sånt finnes i virkeligheten. Det folk typisk jobber for på venstresiden av politikken er sosial rettferdighet og jobbsikkerhet, fri utdannelse og helsetilbud, flere biblioteker og mer støtte til kultur generelt, bedre eldreomsorg, mere voksenopplæring innenfor språk, håndverk, matematikk og hva som helst slags andre fag du kan komme på, mer støtte til “breddeidrett”, bedre fritidstilbud til de unge, husleieregulering og sterke begrensninger på utnyttelse av folks boligbehov ellers, bedre psykiatrisk helsehjelp til alle som behøver det — skal jeg fortsette? Det er ikke nødvendig. Du ser allerede hva dette handler om. Sosialisme, ikke sant. Solidaritet og omsorg for ditt nærmiljø. Samme som det alltid har vært.

Det finnes ingen “to sider” i politikken. Høyreopplegget er en selvmordskult selv for de som tilsynelatende drar fordeler av greia. Det går ikke an å leve sånn. Vi kan ikke ha hemningsløs utnyttelse av naturen og hverandre. Det er ikke noe poeng i å bygge seg opp en formue av penger, eiendom og alt det der evneveike rælet. Det er sykt. Folk som har sånne lyster behøver psykiatrisk hjelp. Livet handler om opplevelser. Samvær med andre, reiser, nytelse, lærdom, fritidsaktiviteter og spenning. Intet av dette tilkommer de som kaster seg på kne foran en avgud, enten dette er en religiøs fantasi eller en visjon om deres egen fremtid som “vellykket”. Herregud. Hvor dust går det an å bli? Det er for fanden bare patetisk med disse stammende og stotrende amerikanske milliardærene som liksom skal bry seg om vanlige folks rettigheter. Alle ser på “kunstig intelligens” som den neste store greia, uten å ta hensyn til at mennesket er faktisk ikke noen intelligent skapning slik at det beste vi kan få til er et opplegg som gjør oss enda mer dekadente og giddeslause enn vi allerede er. Det er et fritt land og du kan gjøre som du vil, men spør du meg så oppfordrer jeg deg til å nikke ned sjefen din og sette fyr på bilen til den lokale millionæren. Vi behøver ikke sånne folk. Vi behøver sunne samfunn preget av sunn mat og en sunn livsstil. Dette siste kan defineres på mange ulike måter men det betyr aldri smiskende ydmykhet foran en elite eller et “herrefolk” som høster fortjeneste av andres arbeid uten å selv løfte en finger.

Sannsynligvis finnes det steder i Oslo som ikke er trygge for turister. Jeg vet strengt tatt ikke. Jeg er jo ingen turist. Dessuten skal det veldig mye til for at jeg ikke er det farligste dyret i hundre meters omkrets fra uansett hvor jeg befinner meg og når på døgnet det er. Dette er hovedgrunnen til at jeg aldri blir redd. Hva skal de liksom skremme meg med? Det er latterlig. Uansett hva de har å komme med så er jeg hundre ganger verre. Mer pervers, mer sadistisk, mindre empatisk og sosialt strømlinjeformet. Hvis en hammerhai kan anta menneskeform så vil den være som meg. Byen er bare en jævla søppeldynge av menneskelig elendighet. Det avskummet som vanker der imponerer meg lite. Lillefingeren min er mer dødelig enn hele deres familie og omgangskrets. Fordelen min er at de fleste kan sanse dette. De legger merke til at det “er noe” med meg, men de vet ikke hva. Derfor holder de avstand og dette er eksakt hva jeg ønsket å oppnå.

Hva er det som gjør noe til et farlig strøk? At man kan bli utsatt for overfall og ran? I så fall må man lete lenge for å finne noe slikt i Oslo, men jeg skal ikke påstå at det er umulig. Imidlertid har jeg vært på “utrygge steder” i Colombia. Du vet. På ramme alvor. Steder hvor folk “måler” deg med blikket, for å se om det eventuelt er verdt bryet å konfrontere deg og ta deg ned. Hva er den relative risikoen i forhold til hva de i beste fall kan tjene på jobben? Det ender alltid med at jeg får gå i fred. For det første ser jeg ikke trygg ut. For det andre ser det ikke ut som jeg har noen verdisaker. Så hva er poenget? De små rovdyrene skygger unna og ser etter mer egnede mål. Jeg kan ikke med god samvittighet kalle dem smarte men de er ikke fullstendig idiot heller. De har visse kriterier å forholde seg til og de fleste av dem har ikke råd til å skade seg på jobb. Det handler ikke om sympatier, men om distribusjon av frykt. Profesjonelle ranere og voldsmenn skygger unna hvis de av noen som helst grunn føler at risikoen ikke står i noe rimelig forhold til det forventede resultatet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig er det bare komisk at voksne menn går rundt og føler seg utrygge i Oslo, eller for den saks skyld i Hamburg, London, Paris eller Barcelona. Det er ikke realistisk. Livet er jo ikke sånn som på film. Selvsagt kan noe skje med dem, men det er lite sannsynlig. Du må i så fall jobbe for saken. Du vet. Vimse rundt drita full og vise frem mange pengesedler og den typen ting. Kanskje vil det “trigge” noen som har mer desperasjon enn skrupler — men ikke engang dette er særlig realistisk å regne med. Det skal mye til for å havne i den typen bråk i noe som helst land som har ordnede forhold på situasjonen med “politi og røver”. Så langt voksne menn. Men hva med kvinner og barn? Jeg vil si at det er alltid farlig for en kvinne å befinne seg beruset og alene uansett hvor det er. Ikke på grunn av overfallsvoldtekt – som er svært sjelden – men på grunn av diverse uhederlige “hjelpere” som tolker en kvinne med nedsatt bevissthet som en seksuell mulighet. Du vet. Gufne og slibrige typer som vil prøve å utnytte situasjonen. Dette er et realistisk faremoment som ingen kvinne har råd til å ignorere, uansett hva de ellers måtte mene om saken. Om det er “urettferdig” eller whatever. Noen viste meg en gang en statistikk som påsto at halvparten av alle kvinner har vært utsatt for “sexpress” men jeg bare lo av dem. Jeg tror tallet drar seg mer i retning av alle, men det er ikke sikkert at de forstår hva de ble utsatt for. Det “gikk bra” i en relativ forstand men det var bare fordi den mulige overgriperen der og da kalkulerte risikoen og valgte å la være.

Mennesker har en slem tendens til å konstruere det som i postmodernistisk teori kalles narrativer; det vil si historier om, eller forklaringer av, ting vi strengt tatt ikke forstår, men som likevel er vanlige tema for samtaler. Hva betyr månen? Hva er det hunden fra Basker vil? Vi observerer at det fremkommer en lineær kausalrekke mellom tåpelige spørsmål og den samme typen svar. Et av de mest fundamentale premissene for dannelse av narrativer er jo den naive troen på at vi har evnen til å forstå ting. Fordi vi er mennesker. Du vet. Intelligente skapninger. Denne fordommen er et metanarrativ. Altså en oppdiktet grunnlagsplattform for ytterligere historiefortelling om den verden vi kan observere og hva tingene betyr.

Sannheten er imidlertid at de fleste mennesker er idioter. Fullstendig evneveike kløner som verken kan noe eller vet noe. De ville vært totalt sjanseløse hvis de måtte overleve på egen hånd, for eksempel i en historisk tid med færre “rettigheter” og andre moderne privilegier. Det er ikke noe poeng i å bekymre seg for at kunstig intelligens skal komme og ta fra oss evnen til å tenke selvstendig, fordi denne egenskapen ble jo oppgitt allerede for mange tusen år siden til fordel for det vi kaller sivilisasjon. Alt vi har nå er narrativer. Legender og historiefortelling om en verden som kanskje finnes der ute, men også kanskje ikke. Moderne mennesker er fremmede skapninger i forhold til den planeten vi bebor. Vi er turister når vi er på besøk ute i naturen. Vårt hjem er alltid “et annet sted”. Nærmere bestemt en boks som isolerer oss fra “det der ute”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Internettet er på den samme tid både det smarteste og det dummeste vi noensinne har funnet opp. Hva jeg mener med dette er “det mest mentale” — som i utgangspunktet ikke har noen meningsverdi, men som kan brukes og misbrukes på et antall ulike vis, akkurat som alle andre verktøy. På 90-tallet snakket de om en informasjonsmotorvei som bevirker at hastigheten for enhver type innsamling av informasjon øker dramatisk. Som å ha et veritabelt verdensbibliotek hjemme i din egen stue, eller for den saks skyld i bukselomma, altså “på telefonen”. Har du spørsmål? Da kan du bare henvende deg til Google – eller en annen tilsvarende nettjeneste – og i løpet av få sekunder vil du få tilgang til et narrativ. Jeg er ikke sikker på dette, men jeg innbiller meg at man behøver ikke engang å taste spørsmålet nå lenger, man kan bare holde inn en knapp på telefonen og lese spørsmålet inn i mikrofonen, så vil en søt maskinstemme svare deg nokså umiddelbart.

Du behøver ikke å lete lenge for å finne uttalelser som at jeg ville ikke overlevd uten bil og lignende påstander som alle handler om avhengighet av diverse maskiner, verktøy og innretninger som er designet for å “gjøre livet enklere”. Saken er imidlertid at må man så må man. Det er selvsagt ingen fristende tanke å for eksempel måtte leve uten strøm gjennom en typisk norsk vinter, men sånt var fullstendig normalt for hundre år siden. Folk fikk det til. De som er “godt vant” vil nok føle ubehag over å måtte tilpasse seg en tilværelse uten moderne hjelpemidler, men det er på ingen måte umulig. Selv de som sier de ikke ville overlevd uten bil ville sannsynligvis ha klart seg på et vis. Hvis du presser dem på saken vil de innrømme dette. Det er følgelig ikke “selve livet” de vil miste hvis de må klare seg uten bil, det er den livsstilen de har vent seg til. Du vet. Det enkle livet. Jeg leser noen ganger historier i pressen om individer som gjennomgår nærmest narkomane avvenningssymptomer hvis de blir tvunget til å klare seg uten telefonen i en ukes tid. Hvor tragisk er dette? Herregud. Tenk over saken. I en materiell verden er eliten de som ikke behøver andres hjelp for å klare seg. Imidlertid lever de fleste av oss i en imaginær verden hvor “materialisme” regnes som et skjellsord. Under et kapitalistisk system (som i hovedsak bare finnes i fantasien) er det istedet de som kontrollerer distribusjonen av nødvendige tjenester som utgjør eliten. “Avhengighet” danner den økonomiske maktbasen. Du vet. Eiendomsrett og den typen ting. De som tilbyr og de som etterspør. Hvite dverger og svarte hull. På denne dag er de skalainvariante naturfenomener.

Det som foregår i USA er jo strengt tatt ikke morsomt, men hva skal man liksom gjøre? Opplegget er så idiotisk at det eneste fornuftige man kan gjøre er å le av hele mannskiten og prise seg lykkelig over at man ikke er amerikaner. Dette er i og for seg ikke noe nytt, men etter at de fikk hva som kommer til å gå ned i historien som verdens mest forhatte mann som president har de jo faen skjære meg mistet bakkekontakten totalt. Selvsagt ikke alle amerikanere, men et antall som er tilstrekkelig til å prege hva enn de har i stedet for “samfunnsdebatt” gående der borte. Du vet. Sosiale media.

Fra hva som forhåpentligvis er “trygg avstand” kan alle se hvordan USA kollapser og dør i sakte film. På mer nært hold finnes det ikke desto mindre folk som skjønner hva som skjer — uten at de dermed har noen makt til å gjøre stort annet enn å rapportere fra frontlinjen. Her er et par frustrerte damer som driver med podcast:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg forstår ikke sånt. Virkelig ikke. Riktignok kan jeg huske fra barndommen at det var litt stas å hisse opp folk, men jeg vokste dette av meg i 14-15 års alderen. Jeg mener, hvis du ikke synes det er greit å få grisebank så bør du heller ikke være provokatør. Forstår vi hverandre? Jeg leste noe på NRK.no som vagt handlet om et lite tøyseparti som går under navnet Konservativt og en evneveik fjott som synes at de er pokker til karer. Herregud. Tosken sier han liker å provosere men han vil ikke at dette skal gå ut over forholdet sitt til andre. Hva skal man si? Det er jo så det koker i hodet. Selvsagt går det ut over ditt forhold til andre mennesker hvis du er en provokatør — ihvertfall i voksen alder. Vi er jo typisk litt mer overbærende overfor diverse rakkerunger og deres slyngelstreker, men før eller siden må jo alle bli voksne. Du vet. Bli en seriøs mann. (Eventuelt kvinne, eller whatever, jeg kan ikke snakke om eller for noen av dem, jeg har jo aldri vært noe annet enn en mann.) Hvis du føler lyst til å provosere andre må du også finne deg i å få trynet ditt knust. Sånn er reglene. Det er jo ikke gratis å være en tergefant. Jeg mener, hva er poenget? Hvorfor skal du hisse opp folk?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bevise noe slikt i empirisk forstand, så du må bare ta mitt ord for at jeg har overhodet ingen problemer med å si eksakt hva jeg mener, føler, tenker og så videre — men jeg går aldri inn for å provosere folk bare for å fremkalle en reaksjon eller noe. Jeg ser bare ikke noe poeng med sånt. Det er jo for fanden fette infantilt. Noe man bør legge av seg når man blir voksen, om du vil. Se deg rundt. Vi lever – og dør – i en verden som allerede er tilstrekkelig skakkjørt og oppføkka. Det er ikke seriøst å jobbe for at det skal bli enda mer konflikt og jævelskap. Jeg vil faktisk påstå at det er ganske sadistisk og ondskapsfullt. Hva med å bare la folk være i fred? Jeg er på ingen måte “Jesus full av nåde” og ser i det store og hele folk som evneveike troll, men jeg lar dem likevel være i fred. Det er jo ikke min jobb å frelse de fortapte, redde verden eller “korrigere” atferd som ikke behager meg. Javel, så kan jeg fyre av noen spydigheter når det passer slik, men jeg gjør ikke dette til en livsstil. Hvordan kan noen leve sånn uten å føle selvforakt? Det er en gåte, selv om det kanskje ikke er særlig gåtefullt hvis vi legger til grunn at de sannsynligvis allerede er fulle av selvforakt, angst og Gud vet hva. Kanskje det er naturlig å oppføre seg sånn hvis man har en svart liten sjel som er full av hat. Hva vet jeg? Jeg er jo ingen psykiater. Likevel synes jeg det er påfallende hvor mange kristne – og andre varianter av “troende” – som er omtrent så ondskapsfulle som det er mulig for ellers normale mennesker å bli, men på en feig og ynkelig måte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å føle seg skuffet over at folk ikke hæler å ha noe å gjøre med deg etter at du har stått frem som en uapologetisk tilhenger av overgrep, tvang og massemord. Ingen anstendige mennesker støtter for eksempel “Israels krigføring i Gaza” – i den grad disse uhyrlighetene overhodet kan kalles krigføring – og det er usaklig å bruke ord som antisemittisme om viljen til å støtte Palestina, selv når dette blir uttrykt på litt vel følelsesladde og bent frem klønete måter. Det er jo unaturlig å ikke reagere med avsky på det som foregår — og vi må bare godta at ikke alle er like flinke til å formulere seg elegant og diplomatisk. Om israelere – eller jøder i en større forstand, inkludert de mange tvilsomme “venner av Israel” som finnes der ute – føler seg krenket over at noen tar avstand til det folkemordet de har iverksatt og fortsatt driver fremover, ja så må de bare tåle dette. Israel er en morderisk terrorstat og de har aldri vært noe annet. Hvorfor tror du at alle nynazistene er så glade i dem? Dette opplegget overgår jo selv deres våteste runkefantasier om hva “jøder” er og hva som er rimelig å forvente fra den kanten. Det er ironisk at jeg gjør så godt jeg kan for å overse nyheter fra og om både Israel og USA, men det er jo faen ikke til å unngå at man får ørene tutet fulle av dårlig nytt derfra omtrent døgnet rundt, uten stans. For eksempel så jeg Netanyahu uttale at “en gang kunne folk ustraffet drepe jøder men ingen har kunnet gjøre det etter at staten Israel ble etablert” og alle klappet entusiastisk. Jeg tror han har rett i dette, på et helt objektivt grunnlag. Likevel ser jeg ikke den store forskjellen mellom å drepe jøder og drepe andre folk. Hva skal man si? Folk er folk. Det er alltid og uansett forkastelig å drepe dem. Samme hvem de er og samme hva de “fortjener”. Vold og terror er noe som bare går rundt og rundt helt til noen tar til vettet og stanser syklusen av hat og hevn.

Vi lar siste ord gå til noen tyske hippier som tror de lever på 70-tallet.

Det er litt komisk at så mange oppfatter det som “ekstremistisk” at jeg har nulltoleranse for løgn. Hva er greia? Jeg får jo inntrykk av at de ønsker å reservere seg, ha litt å gå på, etablere en tillatelsesstruktur for senere bruk og den typen ting. Regelen min er imidlertid krystallklar. Bare èn løgn – selv om det gjelder en banal sak som ikke betyr noe – er nok til at du er død for meg. Ferdig og avsluttet. Det er hva nulltoleranse betyr. Jeg godtar ikke folk som lyver og fantaserer. Forstår vi hverandre så langt? Det burde være et større problem at såpass mange skrøner og bløffer seg gjennom livet enn at noen få individer – hvoriblant altså jeg – setter ned foten på et tidlig tidspunkt. Jeg mener, hvor mange løgner må folk fortelle deg før du har fått nok? Hvor mange slag i ansiktet tåler du? Hvor mye kan de stjele fra deg før du protesterer? Tenk over saken. Det er ikke jeg som er gal, det er de som finner seg i hva som helst. Du vet. Sånn at vi alle kan være venner, holde hverandres hender og synge føkkings Kumba Yah My Lord. Vel, det blir bare ikke aktuelt. Løgnere og bløffmakere har ingen plass i min verden. De må finne seg et annet sted å være og andre folk å vanke sammen med.

La oss snu på flisa. Fra mitt perspektiv ser det ut som om folk generelt sett er alt for “tolerante” og finner seg i nesten hva som helst for å unngå konflikt og konfrontasjon. De har jo faen ingen moralsk ryggrad. Hva er det som er galt med dem? Jeg skjønner selvsagt prinsippet om å bevare freden og ikke lage noe bråk, men det er jo også hele poenget. Det går ikke an for meg å praktisere det psykologene kaller “frimerkesamling” — det vil si at du godtar ting du egentlig ikke har lyst til å godta, på en vanemessig basis, men etterhvert “blir begeret fullt” og plutselig kommer det noen slags stordramatisk eksplosjon. Jeg kan ikke holde på sånn. Det blir helt feil. Jeg er nødt til å sette ned foten øyeblikkelig og hver gang, slik at jeg blir tidlig ferdig med saken heller enn å gå der og samle på nag og negative følelser. Ser du den? Det handler om å bevare freden på den eneste måten jeg kan, som betyr å være “intolerant” overfor sånne som har sjuskete standarder for “orden og oppførsel”. Tro meg. Du har ikke lyst til å se hva som skjer hvis jeg “eksploderer”. Det blir stygt. Derfor har jeg valgt en helt annen strategi enn den tidligere nevnte “frimerkesamlingen”. Spørsmålet er bare om jeg skal gidde å dra den lange forklaringen hver gang det “er noe” eller om jeg bare skal trekke på skuldrene og godta at enfoldige typer tror det er jeg som er drittsekken i bildet. Konklusjonen må bli at folk får tro hva fanden de vil. Det er ikke min sak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter min mening er det viktigere å være konsekvent enn å være “god”. Du vet. Sånn at det ikke er noen tvil om hvor folk har deg. De kjenner reglementet og kan forholde seg til det slik de finner passende. Samarbeidsviljen min opphører i det øyeblikket folk begynner å lire av seg skrøner og fantasier. Da tar jeg hatten min og går. Alle vet dette. Jeg driver ikke med mystikk og hemmeligheter. Her er det beinhard materialisme for alle penga — og hvis det er noe folk ikke vet så forlanger jeg at de sier “jeg vet ikke” med èn gang heller enn å vikle seg inn i et evneveikt fiskegarn av spekulasjon og løse rykter: Du skal ikke tro, du skal vite. Her ligger også årsaken til at jeg har nulltoleranse for “religiøse mennesker”. Jeg godtar ikke sånt og vil bare ikke ha noe med dem å gjøre. Punktum finale. Det er jo psykotiske vrangforestillinger og fullstendig evneveikt jåss. Jeg driter i om det “får dem til å føle seg bra”. Jeg vil bare ikke ha det rundt meg. Jeg mener, folk føler seg jo bra hvis de runker eller bruker heroin også — men ingen vil ha noen som gjør sånt hjemme i stua si. Da blir det å kaste dem på dør og si farvel for alltid, ikke sant. Det er et alvorlig samfunnsproblem at folk er så upresise med informasjonen sin, enten de driver med innsamling eller utdeling. Sladder og ondsinnet tøys vokser jo godt i denne typen jord. Hvor er standardene? Hvor er sannhetskravet? Uærlighet er et større sosialt problem enn vold. Og da mener jeg selvsagt inkludert det å lyve for seg selv. Det er jo for fanden suicidalt. Ikke desto mindre ser jeg sånt rundt meg hver eneste dag. Det er vanlig å lyve, bløffe og fortelle “sensasjonelle” skrøner med store dramatiske øyne. Jeg har aldri skjønt hva det der handler om. Hva er poenget? Nei forresten, bare glem det. Jeg vil ikke vite svaret. Det er bedre å bare holde avstand til denslags. Du vet. Passe sine egne saker og la andre gjøre som de vil i sitt eget liv.

Vi avslutter med denne klassikeren fra en “rockepersonlighet” av et visst berømt format.