Ting skjer når man bytter computer. Google schmoogle. Nettet er ikke hva det var, men det har det jo på den annen side heller aldri vært. Det er nødvendig med regulering av hele faenskapet, særlig med tanke på hvem som har lov til å samle inn hvilke slags data og hvorfor. Selv har jeg aldri ment annet enn at det private næringsliv er enklere å forholde seg til etter at staten har knekt armene og knust kneskålene deres. Frihet er ikke hva de tror det er. Frihet er ikke når du ustraffet kan ta deg til rette og føkke opp andre folk som du lyster bare for å tjene penger. Dersom det du tror er frihet betyr at du påfører andre ufrihet (eller utnytter en tvangsmessig situasjon som de befinner seg i av andre årsaker) så er det noe som ikke stemmer i bildet. N’est ce pas?
https://miniblogg.no/produksjonsmidlene
Jeg startet denne bloggen for to og en halv måned siden, den 3. mai. Siden den gang har jeg produsert et antall litterære venstrehåndsarbeider som sjangermessig sett må kalles “essays” … formelt sett betyr ordet forsøk men i praksis brukes det om ethvert skrivestykke som fokuserer på et tema (men en epistel er mer løs i formen, drodlende og kommenterende). Med andre ord, det å skrive essays er et “forsøk” på å gripe tak i noe uhåndgripelig ved hjelp av ord, men det er ikke diktning. Her finner vi et interessant hull i definisjonsspekteret. Hvorfor skrives det så få fiksjonsbaserte essays? Man tenker i retning av Jorge Luis Borges og hans litterære arbeider, som vanskelig lar seg plassere i noen sjanger som er befolket av flere enn akkurat ham. Surrealisme er sannsynligvis det mest dekkende begrep for “kortfortellingene” hans (han er også kjent for diktene sine), selv om mange har ønsket å definere Borges som en tidlig forløper for den postmoderne sjangeren innenfor litteratur. Selv oppfattet han seg som mer inspirert av filosofi og matematikk enn av noen litterær tradisjon per se, og søkte mot både språklig knapphet og “poetisk bevissthet” i arbeidet.
Det er naturligvis drøyt å sammenligne seg med Borges, men i prinsippet ikke drøyere enn hvis en skuespiller lar seg inspirere inn i faget av Tilda Swinton eller en gitarist av Richie Blackmore. Ingen av oss kommer noensinne til å bli som dem men det sier noe om hva slags estetikk man ønsker å jobbe med. Dersom gitaristen hadde sagt Django Reinhardt ville man forventet en annen type uttrykk. Hvorom allting er, det foregår ting på nettet i våre dager. Folk lar seg inpirere både på det ene og det annet vis. Mange lever i en post-faktisk virkelighet, det vil si at de anerkjenner ikke noen klare grenser mellom de ting som finnes i naturen, de ting som er laget av mennesker (det vil si kulturen), og de ting som bare eksisterer i fantasien. Dersom dette var en stilretning innenfor kunsten ville det vært surrealisme, dadaisme, eller noe annet modernistisk (med eller uten prefikset “post”), men siden det strengt tatt handler om ontologi i folks hverdag skal vi kalle det “alternativ virkelighetsoppfatning”. Innenfor nyere psykiatri er et typisk behandlingsforløp rettet mot funksjonsdyktighet. Dersom pasientene klarer seg på egen hånd i samfunnet skal de som hovedregel ikke behandles ut over dette, uansett hvor forrykte idèene deres måtte være på detaljnivå. Vrangforestillinger er ikke i seg selv symptomer på psykiatrisk sykdom, så lenge man ellers klarer å administrere egen husholdning, kle seg og te seg normalt, og så videre. Tvangsatferd, dysfunksjon i sosiale situasjoner og sviktende kontroll over høyere kognitive funksjoner regnes som både normalt og akseptabelt så lenge man har et “nettverk” som fanger opp og for det meste nøytraliserer pasientens spontane påfunn og atferdsavvik. Mentale sykdommer er imidlertid like vanlige (og stort sett like harmløse) som forkjølelse og mageknip.
Han eller høn, hun eller hin, alle mennesker må klare seg som best de kan i denne verden som vi strengt tatt ikke vet særlig mye om. Det er i prinsippet ikke vesentlig hva man tror, det som teller er hva man gjør og hvordan dette påvirker omverdenen. Hvis man tror på en masse sludder og vås – noe som er helt vanlig – men ellers oppfører seg som folk er det dette siste som teller, selv om det man tror på er fullstendig kørka. Det interessante med dagens nettbaserte debatt er hvor skamløse folk har blitt med alle disse greiene sine. Gale mennesker forholder seg til vrangforestillingene sine som feite folk til overvekta. De drømmer kanskje noen ganger om å rydde opp i det kaoset som forårsaker tilstanden deres men det blir med tanken. Disiplinen som kreves for å ta kontroll over situasjonen blir for mye for dem. Vrangforestillinger ligner overvekt i den forstand at de er begge kultursykdommer som følger av feilernæring og et anstrengt eller undertrykt bevegelsesmønster. Begge er “naturlige” i den forstand at hvis du bare passivt følger budskapet som fremkommer gjennom reklame og livsstilsprogrammer på fjernsyn og nett så er det slik du vil ende: Overvektig og feilinformert. Som forbruker er man innenfor den nyliberalistiske markedsideologien et slags husdyr som står på bås og systematisk melkes for penger. Det som teller er at man i en tilstrekkelig grad klarer å fungere som dette, det vil si at man lever sitt liv og bruker penger, uten å stelle i stand noe bråk eller drama. Fordi nettet ikke har blitt regulert i noen annen retning enn det som “markedet” ønsker så har det blitt som det har blitt, en innretning som tjener penger på at folk er kranglete og påståelige, noe som tidligere bare var brysomt. Nå er det lønnsomt. Kjøp og salg av oppmerksomhet tryller frem store penger for de som vet å posisjonere seg fornuftig langs denne elven av piss. Og slik går dagene.
