APECALYPSO

Noe litt paradoksalt er at jeg fikk alltid gode karakterer i orden og oppførsel på folkeskolen, til tross for at jeg var en ganske infam drittsekk, noe jeg forsåvidt fortsatt er, bare at nå er jeg stor og vet mye mer om hva som foregår “bak kulissene” i vår verden. Da jeg var liten var jeg bare sint fordi jeg oppfattet verden som urettferdig. Nå skjønner jeg hvorfor det er slik. Er det et fremskritt? Jeg føler meg ikke lenger sint fordi ting er som de er — og ikke som de “kunne ha vært” gitt menneskehetens kunnskaps- og ressursgrunnlag. Det ordet jeg ville bruke for å beskrive min nåværende grunnholdning er “oppgitt”. Ikke fullstendig resignert men uten noe egentlig håp om at våre forbedringspotensialer noensinne vil bli realisert. Hva skal man liksom gjøre da? Ingen er interessert. Folk flest lever innenfor knappe tidshorisonter. Riktignok har de mange planer og ting som de snakker om, men hvis man skal dømme folk på atferden deres så er de motivert av kortsiktig vinning først og fremst. Attention Defeceit and Hyperactive Disorder – ADHD – er like mye et kulturfenomen som det er en personlighetsforstyrrelse hos enkelte individer. Ting skal gå fort i våre dager. Det er meningen at det skal være slik. En typisk privatøkonomi regnes fra lønning til lønning og følelsen av at pengene aldri helt strekker til er svært alminnelig ute blant folk i dagens Norge. Det henger en “hvileløs” atmosfære over hele smæla, egget frem av alskens selvhjelpsguruer som preker om budsjettering, effektivisering og personlig utvikling. Slik kan du få mer ut av hverdagen var en typisk magasintrend allerede i “den gamle verden” – altså før internettet kom – og ting har ikke blitt bedre siden da.

Ganske nylig har jeg oppdaget en “snakkis” blant fagøkonomer. Pead. Peak Advertising. En utbredt følelse av at vi har passert noe slags metningspunkt i forhold til hvor mye halvunyttig stash det egentlig er mulig å prakke på forbrukerøkonomien. Det virker som en av disse idèene som plutselig dukker opp – sannsynligvis fordi noen formulerte ut konseptet – og siden sprer seg på eksplosjonsartet vis, grunnet i det forhold at mange har observert det samme, men det har både vært litt vagt og de har manglet de rette ordene å sette på ting. Som alle vet skrev Marx om varefetisjisme – altså at bytteverdien som kjennetegner en vare i det kapitalistiske systemet (prisen) fremstår som en iboende egenskap ved selve varen – som i prinsippet er den illusjon som motiverer folk til å betale gode penger for alskens verdiløst skrot og deretter føle seg lurt av aggressive selgere samt ikke minst reklamebransjens markskrikere. Det er jo nettopp her skoen trykker. Jeg er på ingen måte ferdig med å etterforske disse ryktene om “peak advertising” men èn tidlig tanke som treffer meg er at folk har jo vært drit lei av reklame i flere tiår — ihvertfall til en sånn grad at de snakker om hvordan de føler seg både fysisk nedlesset av “uadressert post”, antastet av frekke telefonselgere og visuelt forurenset av gigantiske reklameplakater hvor enn de snur seg. Sånn er det på nettet også, bare at de nye reklametrendene handler om profilbasert segmentering av oppmerksomhetsmarkedet, det vil si at den reklamen du får på telefon og PC er mer eller mindre skreddersydd til den “profil” reklameagenturene har tildelt deg. Kundekategori Pimpelipim. Det mest sjarmerende med det hele er imidlertid det grunnleggende faktum at reklamen virker uansett hva vi ellers måtte mene om den. Det er “informasjon” som blir sett, oppfattet, assimilert og katalogisert av underbevisstheten helt uavhengig av hva som foregår i den våkne delen av tenkamentet. Dette har reklamebransjen alltid visst. Deres forbindelse til den politiske propagandaens verden har også vært en nisse på lasset hele veien. “Den moderne reklamens far” Edward Bernays (1891-1995) var faktisk en stor inspirasjonskilde for nazistenes propagandaminister Goebbels, særlig dette med at det spiller ingen rolle om en påstand i utgangspunktet er sann eller usann. Hvis den blir gjentatt ofte nok vil den bli akseptert som sannhet ute blant folk. De programmerte jo for eksempel tyskerne til å hate og frykte jødene.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Noe annet som jeg husker fra det sene 70-tallet er begrepet informasjonsmetning. Når man bombarderer folk med så mange inntrykk at hjernen deres går helt i stå. For mitt eget vedkommende plukket jeg opp dette begepet gjennom science fiction litteratur, men jeg antar man vil finne det også for eksempel i de mediekritiske arbeidene til Walter Benjamin (1892-1940). Det er uansett ment å være betegnelsen for når man er “full” — det vil si at man klarer ikke å ta til seg flere data. Hjernen spinner allerede i full tilt. Ved den tiden da jeg leste om dette gikk jeg fortsatt på ungdomsskolen og assosierte begrepet informasjonsmetning mest med såkalt skoletretthet, men i litteraturen handlet denne problemstillingen om kunsten å “oppdra en befolkning” til å tenke i èn bestemt bane heller enn en hvilken som helst annen, gjennom å gjenta og gjenta budskapet inntil det står fastspikret i “folkets bevissthet”. Vedtatt gjennom akklamasjon, så å si. Målet er å skape en følelse av at de som stiller seg kritisk til et budskap egentlig stiller seg kritisk til selveste “folkeviljen” — noe som skyldes “dårlig oppdragelse”. De nekter å spille på lag på grunn av sine antisosiale tendenser. Dette er klassisk retorikk hos alle autoritære politiske bevegelser, fra Nazi-Tyskland til Sovjetunionen. De som stiller spørsmål ved regimets ufeilbarlighet er å regne som folkefiender. De undergraver jo samfunnets stabilitet. I nyere tid hører vi denne typen argumentasjon brukt mot de som er kritiske til “vestlig kapitalisme” og nyliberalisme — hvor man griper etter hvilke halmstrå som helst, for eksempel kritikk mot politisk korrekthet eller det å være “woke” som om dette i seg selv er noe subversivt og samfunnsnedbrytende. Men bakom synger skogene – for å parafrasere Trygve Gulbranssen – og det begynner å bli vanskelig å opprettholde illusjonen om at “vesten” har ordnet seg med et særlig beundringsverdig politisk og økonomisk system som gjør alle rike og lykkelige. Som alle løgnere vet er langtidsproblemet med å leve på denne måten at det er veldig energikrevende. Man må til enhver tid oppdatere og forsterke “narrativet” som ligger i bunnen av en løgnaktig livsstil. Jeg vet ikke om dette er sant – det lyder jo litt underlig – men mange sier at haien aldri sover, for hvis den slutter å svømme vil den synke til bunns og dø. Sånn er det for løgnerne også. Hvis de slapper av og slutter å repetere budskapet sitt i eininga så vil hele opplegget kollapse og gå i oppløsning. Peak advertising? Vi får se.

Alle som kaller seg filmelskere bør i det minste vite hvem Pasolini er, selv om de ikke nødvendigvis har noe forhold til arbeidene hans. Han ble drept under mystiske omstendigheter i 1975, men før dette skjedde – mange sier som en direkte konsekvens – rakk han å melde seg på i konkurransen om hvem som har laget verdens mest sjokkerende og/eller støtende film gjennom alle tider, med sin Salo, også kjent som “Sodomas 120 dager” etter Marquis de Sades bok ved dette navn som filmen er løselig bygget på. Jeg kan ikke med god samvittighet anbefale noen å se Salo med mindre de har sterke nerver og en viss forståelse for de historiske tendensene i Europa som blir tatt opp til kunstnerisk behandling i løpet av filmen. Dette er mildt sagt ikke noe underholdningsprodukt, men en dypt rystende fortelling om det moralske forfallet som følger av uinnskrenket makt. Alle vet jo at Salo-republikken (1943-1945) var den alternative virkeligheten som Mussolini ble hensatt i helt mot slutten av sin da tyve år lange karrière som fascistfører i Italia. Der oppholdt han seg i indre eksil ved Gardasjøen som en annen keiser Tiberius mens tyskerne holdt Nord-Italia og amerikanerne – angivelig guidet av mafiabossen Charles “Lucky” Luciano i bytte mot hans løslatelse fra fengsel – var på vei nordover gjennom Sicilia. Undergangen var nær for Mussolini, med andre ord, Det er vanskelig å tro at han ikke var klar over dette. Mange år senere laget tyskerne en film kalt Undergangen om Hitlers siste døgn i førerbunkeren i Berlin, men det var en realistisk film, mens Pasolinis fabel om Mussolinis undergang var surrealistisk.

Selv sa Pasolini i sitt siste intervju at Salo var hans eneste film “som handler om modernisme” og de fleste tolker dette som at filmen er ment som en kritikk av “modernismens ånd” og dens fremmedgjørende effekt på menneskene, ikke minst “den tradisjonelle ekteheten” i Italia som var noen slags nasjonalromantisk drivkraft for Pasolini gjennom hele hans karrière — og som forsåvidt fremkommer ganske tydelig gjennom hans øvrige kunstneriske produksjon, både i tekster og bilder. Liket av Pier Paolo Pasolini ble funnet ille tilredt på stranden ved Ostia, den gamle havnebyen utenfor Roma, den 2. november 1975. Noen timer senere ble den da 17 år gamle Giuseppe “Pino” Pelosi (1958-2017) stanset for vinglete atferd i trafikken og det viste seg at bilen tilhørte Pasolini. I avhør tilsto Pino å ha myrdet Pasolini og han ble dømt til ni års fengsel for “medvirking” siden det var åpenbart at drapet måtte hatt mer enn èn gjerningsmann, men dette nektet Pino for helt frem til han endret forklaring i 2005. Da fortalte han at han hadde blitt truet til å ta på seg alt av en bande ganstere som senere har blitt identifisert som Banda della Magliana, en mafialignende gruppe kriminelle ned bånd til den fascistiske undergrunnen. Italienerne har vel mer eller mindre hele veien trodd – på folkemunne – at Pasolini ble drept av fascistene fordi han var en åpent homofil og usjenert marxist som folk faktisk respekterte og lyttet til, ikke minst på grunn av hans kanskje litt paradoksale kjærlighet for “det gamle (og veldig konservative) Italia”. Men sånn var han. Full av motsetninger. I det ene øyeblikket erklærte han seg som ateist, i det neste laget han filmen “Matteusevangeliet” som selveste Vatikanet kaller “den beste skildringen av Jesus på film noensinne” (og det antas at meningene deres bærer litt vekt, ihvertfall i Italia). Til sist er det å si at jeg har allerede advart mot filmen Salo – som er en veldig god film i og for seg, men man bør kanskje ikke se den hvis man har lett for å få mareritt og tvangstanker, for billedmaterialet er hvor groteskt som helst – og på generelt grunnlag er Pasolini en filmregissør det er verd å se litt nærmere på. Mine egne favoritter er Medea (med Maria Callas) og Teorema (med Terrence Stamp)

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

I fjor ble de norske ekspertene tilkalt til det sørlige Sahara etter at busker selvantente og illeluktende røyk steg opp av rødglødende hull i bakken. Problemet forverret seg drastisk, og myndighetene i Mali vurderte å evakuere hele landsbyer i området. Fysikeren Dag Kristian Dysthe og tre norske geologer forventet å finne lava under den rykende jorda. Isteden fant de et brennende torvlag og svaret på et mysterium nevnt i Bibelen, nemlig tilsynelatende selvantennende busker. Vi målte opptil 700 grader i enkelte av hullene. Det hele var litt skummelt, med brennende busker i ørkenen nesten som i Mosebøkene, sier Dysthe til VG. Det oppsiktsvekkende funnet er omtalt i de vitenskapelige tidsskiftene Nature og Science.

Dag Kristian Dysthe og geolog Henrik Svensen, er overbevist om at dette fenomenet kan ha skjedd i bibelske tider. Som brennende tornebusk talte Gud til Moses, ifølge Bibelen. Dette er ikke et enkeltstående fenomen. Det oppstår ikke bare på ett tidspunkt, sier han. Fungerende biskop Knut Andresen i Trondheim lar seg imidlertid ikke imponere over forklaringen til forskerne. Fortellingene i Bibelen er bildefortellinger som skal formidle budskap til mottaker. Om det finnes naturvitenskapelige forklaringer på fenomener, spiller dette ingen rolle fra eller til, sier Andresen.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

(Fædrelandsvennen)

Jeg er tilbøyelig til å være enig med biskopen. Bibelens handlingsforløp foregår jo ikke “i virkeligheten” men i en slags paralell mytisk og/eller åndelig dimensjon ikke ulik de som beskrives av Platon som “formenes eksistensplan”. Det samme kan man forsåvidt si om alle fortellinger enten de er skrevet ned eller om de “bare” tilhører en muntlig tradisjon — men bibelen har en spesiell betydning for mange. Den betydningen eksisterer – bokstavelig talt – i et annet “univers av mening” enn vitenskapelige fakta og ting vi kan observere i naturen. Det finnes mange kristne som har antivitenskapelige holdninger, men dette er ikke noe krav. For eksempel var den katolske presten Georges Lemaitre en fremdragende tenker innenfor teoretisk fysikk uten at det virket som om dette hadde noe å si fra eller til for hans stilling i kirken. Selv er jeg jo det jeg stadig beskriver som en gnostisk ateist, og det virker ikke som om Gud har et problem med dette (man må sikkert ha en generøs porsjon humoristisk sans i hans stilling), men det er det samme for meg om andre “har tro” i den eller den retningen, med eller uten en bok til å slå opp i for å bli klok. Tross alt er det viktigst hva folk gjør her på jorda. Alt det snåle de preker om er jo verken her eller der før det omsettes i handling. Eller er det noe jeg misforstår? Jeg tror ikke det.

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap men jeg tror dette siden har blitt utvidet og modifisert til faget “religion og livssyn” (selv om jeg personlig ikke kommer til å være fornøyd før det bare heter filosofi). Allerede da var jeg skeptisk til dette med en brennende busk. Altså, ikke selve det at busken brant, jeg hadde jo som god rakkerunge allerede erfaring med å sette fyr på ting, men det at den snakket til Moses. Man blir nærmest litt forlegen på Guds vegne. Hvorfor skal han som er så mektig og talentfull være nødt til å uttrykke seg på en så jævlig klønete måte? Ved andre anledninger sender han jo engler i full mundur som både legitimerer seg og det ene med det andre, men når han skal gi en særlig viktig beskjed som det at Moses skal ta med seg israelittene og komme seg ut av Egypt litt faderlig fort så velger han altså noe sånt? Det er så man blir nødt til å mistenke at dette er noe Moses har diktet opp. Sorry. Det er bare sånn jeg fungerer. Ifølge folk som har greie på sånt tenker jeg som en kynisk politietterforsker som er gammel i faget: Jeg antar at folk dikter, lyver og fantaserer helt til jeg har grunn til å tro noe annet. Dette er ikke noe jeg “anklager” folk for, det har for det meste lite å si fra eller til for meg og de selv kan dessuten ikke noe for det. Vi er jo bare dumme aper. I den verdenen vi har skapt og som vi kaller vår egen er ting organisert slik at man ikke behøver å være verken kritisk eller sannferdig for å overleve. Bare følg bruksanvisningen så vil ting ordne seg for deg. Det er de færreste som gidder å utvikle den nærmest militante formen for selvdisiplin man må ha for å konfrontere de skjulte delene av den menneskelige form, det vil si metafysikken. Det som alle religioner “egentlig handler om”.

Ved siden av det som heter teologi – altså den dogmatiske læren om Gud – finnes jo også det vi kaller teopati, eller “gudserfaring” slik den fremkommer som en følge av bønn eller meditasjon rundt “gudsmysteriene” — og teopati er en emosjonell tilstand, det handler ikke om teori og læresetninger. Det er jo dette folk vil ha. Ikke så mye “ordet” som erfaringen. Opplevelsen. Strengt tatt snakker vi om en litt vulgær form for ritualmagi, men det gir resultater. Hvis ikke ville jo ikke kirken ha vært noe “gammelt hus” så å si. Blant de troende er det svært vanlig å oppgi “troen” som et av de viktigste elementene i livsopplevelsen deres. Dessuten er det et ubestridelig faktum at det å tre inn i troens fellesskap for mange har vært “en vei til frelse” i en mer psykiatrisk forstand, derved at de har klart å få kontroll over livet sitt på denne måten, og dette er ingen liten sak. Jeg bestrider med andre ord ikke religionens nytteverdi i samfunnet, betraktet som “sikkerhetsnett” for mange som ellers ville vært ille ute, men jeg liker ekstremt dårlig hvordan det noen ganger utarter til noen slags autoritær kult som samler seg rundt såkalt karismatiske “forkynnere” som lirer av seg den verste form for møkkavrøvl mens de ellers ber folk om å gi dem penger. Dette fenomenet er i seg selv imidlertid ikke religiøst (snarere tvert imot), vi ser det også manifestert i politikken, til og med i hvordan folk samler seg rundt “influensere” på nettet. Persondyrkelse er noe psykoseksuelt. I sin reneste form handler det om seksuelle fantasier rundt filmstjerner og popartister — med historiske røtter i hedenske religioner, hvor man kunne enten guddommeliggjøre et levende individ, si for eksempel keiseren, eller forholde seg til kulten rundt forfedre og andre avdøde individer, eller i sin mest generiske form dyrke de dyder som sorterer innunder ansvarsområdene til den eller den gudeskikkelsen, for eksempel Apollo eller Tor med hammeren.

Tanken bak “bokens religioner” – jødedom, kristendom og islam – var sannsynligvis i utgangspunktet å komme seg bort fra de mer hedenske tiltakene som typisk dannet personkulter rundt både virkelige mennesker, levende eller døde, og rene fantasifigurer (som likefullt ble hyllet og oppfattet som inkarnasjoner av diverse mer eller mindre beundringsverdige karakteregenskaper), men vi kan vel etter et par tusen år fastslå at prosjektet deres gikk litt i skrens ganske umiddelbart. Religionene hadde imidlertid stor politisk betydning i sin tid – og har det til en viss grad ennå, ihvertfall blant “de troende” – og ble blant annet brukt til å bygge opp og legitimere kongsmakten her i Norge. For tusen år siden var det jo ingen som snakket om “Europa”. Man kalte det bare “kristenheten” (Christendom) og det å være for eksempel “hellig tysk-romersk keiser” innebar at man også var den verdslige makten som det blir snakket om blant annet i Matteus evangelium når Jesus sier “gi til keiseren det som keiserens er” slik at det har i og for seg alltid eksistert en konspirasjon mellom pavens “åndelige makt” og de ulike kongehusenes krav på verdslig makt i Europas mange land og regioner etter at Romerriket falt. Siden har jo de politiske forholdene endret seg og religionen har til en stor grad mistet sin direkte politiske betydning, men de holder koken som noen slags metafysiske konsulenter for engstelige sjeler.

Det er ikke pent å avstandsdiagnostisere folk man ikke engang kjenner, men forholdet blir et annet når de (mer eller mindre) frivillig har stilt seg på et godt synlig sted i samfunnet. Folk kan for eksempel fritt mene hva de vil om meg basert i det jeg publiserer på denne bloggen og hva slags atferd jeg ellers viser på min vei. Dette er fair game som de sier i Amerika. Jeg har ingen “hemmeligheter” eller noen annen måte å tenke og snakke på enn hva som er fette åpenbart. Bjørnar Moxnes stilte til stortingsvalg. Dette gjør ham til en “offentlig person” i vesentlig mye større grad enn min blogging gjør med meg, mens Sindre Finnes er “statsministerfrue” og derfor på ingen måte hovedpersonen i det forholdet, selv om han naturligvis er sin egen person med sine egne greier, og så videre. Imidlertid påbyr realitetene at alt han gjør oppfattes som “noe som påvirker statsministeren”, både historisk sett og hvis eller når Erna Solberg eventuelt igjen havner i denne posisjonen. Derfor er det ikke til å unngå at folk spekulerer i hva som skjer når Moxnes og Finnes viser atferd som er vanskelig forenelig med deres offentlige stilling. De fleste tenker sannsynligvis akkurat det samme som meg: Disse to individene har “mistet grepet” og henfalt til den typen risikoatferd vi ofte betegner som “rop om hjelp” eller i det minste “signaler om at de ikke har det bra” i videre forstand.

Det er jo ikke nødvendig for Moxnes å naske ting i butikken. Lønna bør være bra nok til å ha et romslig husholdningsbudsjett. Det er heller ikke nødvendig for Finnes å tuskhandle med verdipapirer for å spe på inntekten. Har han ikke en bra jobb med gode lønnsbetingelser? Det er ihvertfall mitt inntrykk. Så hvorfor gjør de dette? Min uformelle avstandsdiagnose er at de begge søker å bryte seg løs fra “noe” som virker kvelende på dem som individer og mennesker, men dette foregår på ubevisst vis, gjennom et rollespill hvor de iscenesetter seg selv som en annen enn den de er (og som stillingen deres krever at de må være). De opplever en slags psykoseksuell spenning ved å ta risiko som de bør forstå vil være problematisk hvis de blir “tatt på fersken”. Dette er på ingen måte uvanlig ute blant folk, det som er uvanlig er at disse to befinner seg i viktige stillinger i samfunnet. (Forsåvidt er ikke det noe uvanlig heller i det helt store bildet, for vi hører jo stadig om skandaler og alskens “personlige tragedier” som skjer blant folk med krevende og eksponerte jobber.)  Spørsmålet er hva de bør gjøre nå som de står der med buksa nede og rumpa bar. Skal de sykemelde seg og begynne å spise nervetabletter? Skal de bare forsvinne i all stillhet mens alle vi andre later som ingenting? Livet går videre. Mens vi snakker om “oss andre” kan vi forresten også nevne at vitsing og morsomheter er forståelig når ting er som de er, men det er ikke hjelpsomt.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Dette er jo strengt tatt ikke morsomt, det er patologisk. Hvis det var opp til meg å bestemme ville jeg kommandert disse to frynsete fyrene til å gå sammen om å starte et prosjekt — et sivilt tiltak opprettet for å belyse hvordan sosialt press kan få folk til å miste grepet og henfalle til patologisk atferd, inkludert ikke minst det å ruse seg (selv om dette så vidt jeg vet ikke har vært et element i symptombildet verken hos Moxnes eller Finnes). Anger og skyldfølelse er verdiløst. Klagesanger fremført i media er enda verre. Akkurat nå har Moxnes og Finnes en autoritet i forhold til et slikt initiativ – folk kommer til å lytte til det de har å si om syndene sine – som imidlertid kommer til å svinne hen med tiden. Og det norske samfunnet behøver åpenbart et organ – i tillegg til den organiserte psykiatrien – som folk kan henvende seg til på uformelt vis før ting kommer så langt at det blir aktuelt med medisinering og sanatoriebehandling. Når det gjelder Erna Solberg så vet ikke jeg hva slags politiske rådgivere hun har, men hun burde umiddelbart ha trukket seg fra stillingen sin og forklart det med at “lojaliteten til ektemaken har rang foran lojaliteten til partiet” – hvis det finnes noen slags konflikt så er dette prioritetenes orden – noe som paradoksalt nok ville ha styrket hennes politiske kapital slik at de ville sikkert ha bedt henne om å komme tilbake som leder, mens det hun faktisk gjorde bare ser veikt ut. Som om hun klamrer seg til halmstrå. Som om det alle kan se ikke er noe å snakke om. Dette jævelskapet kommer jo ikke til å bare simpelthen forsvinne, selv om det sikkert blir “glemt” litt etter litt. Også for henne – og ikke minst for partiet Høyre – vil det være en fordel hvis Sindre Finnes kommer på banen med noe slags kraftfullt initiativ som kan tjene som lynavleder i forhold til tisking, hvisking og ondsinnet sladder. Kort sagt: Verden blir et bedre sted hvis alle hører på meg. Jeg er faktisk ganske “Machiavelli-smart”. Imidlertid er jo sannheten at ikke engang jeg selv hører på meg. Sånn er det jo. Idealer og realiteter spriker så hoftene går ut av ledd.

Jeg får vel begynne med å si at størrelsen på disse bildene man finner på Google Images er veldig variabel. Det er sikkert ikke noe veldig komplisert triks å “justere” dem, men dette kan jeg altså ikke, så det blir som det blir. Forresten ganske creepy hu dama i bildet. Det får meg til å tenke på den gamle Trondheimsanarkisten Arne Dybfest (1869-1892) og hans langnovelle – eller eventuelt kortroman – Ira, som etter min mening hører hjemme innenfor den dekadente litteraturtradisjon, som er fremst representert av blant andre Charles Baudelaire og (særlig) Joris-Karl Huysmans, men det handler uansett om hva man må kalle “syk kjærlighet” som beveger seg i retning av gotisk horror. Hvilket bringer meg til dagens tema: Kunstsyn. Hva er det, hvor kommer det fra, og hva betyr det? Selv er jeg tilbøyelig til å være enig med de gamle egypterne som mente at alt mennesker gjør og lager er kunst eller kunster, som står i motsetning til det gudene lager, det vil si alt som utgår fra naturen — inkludert menneskenaturen. På detaljnivå er oldegyptisk metafysikk fette komplisert så vi skal ikke dvele ved det, bare trekke det frem som et eksempel på “det totale kunstsyn” som ikke skiller mellom høy og lav, bra og dårlig, det eneste kriterium man kan måle kunst etter er om den fenger folks interesse eller ikke. En slags kunstens gravitasjonsteori om du vil. Men vi ser jo forsåvidt ut fra den kunsten egypterne laget hva de tenkte om saken. De skapte mange bemerkelsesverdige ting.

Det finnes grunnlag for å si mye rart om meg, men vanlig er jeg ikke. Det vanlige er å leve i en sone av “normale ting” som man tar for gitt, mens kunst – i den grad man overhodet er interessert i denslags – er “unormale ting” som man oppsøker spesielle steder for å erfare. Noen har kunst på veggene hjemme, men på en funksjonell måte, i den forstand at dette er “dekorasjon” de henger opp fordi det harmonerer med den overordnede scenografien forøvrig og tilfører hjemmet deres et anstrøk av smak og stil. Poenget er i nesten ethvert tilfelle at boligen skal se bra ut, men også at den skal se normal ut. Det er uhyre sjelden at man ser et hjem som er organisert på noen annen måte enn “to rom og kjøkken” (eventuelt mange rom) og tilsynelatende tilpasset noe annet enn “normal livsførsel” innenfor kjernefamilieformatet. De gangene det skjer er du sannsynligvis hjemme hos kunstnere, teaterfolk og andre som lever utenfor “sonen” av normalisme. Men som regel er det opplagt hva som er hva i folks hjem. Stue, kjøkken, bad, soverom, barnerom, vaskerom, kjellerstue, hjemmekontor, hobbyrom, kott, og så videre. Alt er organisert i henhold til hvordan livsstilen deres er formatert. Det er dette som utgjør den normale dimensjonen. Hvis man for eksempel er en etterforsker vil man kunne si mye om personers psyke ut fra hvordan boligen deres er organisert (eller ikke). Det er alltid mer enn nitti prosent sannsynlig at opplegget er fornuftig — selv om man kan være enig eller uenig når det kommer til detaljene rundt stil og smak. Det er i seg selv forsåvidt ikke vesentlig. Poenget er at folk typisk søker å opprette en “normal sone” som støtter deres verdenssyn og livsstil. Nesten ingen tenker på hjemmet sitt som et kunstprosjekt. Det er som regel et “tilfluktssted” og til en viss grad også en “investering”.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som jeg alltid sier: Filosofi er ikke et fag, det er en legning. Og folk blir ikke kunstnere på grunn av ambisjoner, men på grunn av “kallelse”. Det er da vel for fanden ingen som frivillig velger å stille seg utenfor den kulturelle normalsonen i samfunnet, de gjør det fordi de ikke har noe valg. Legningen deres – altså den måten de er laget på – tillater dem ikke adgang til den “sonen av normalitet” som folk typisk bygger opp rundt seg til vern og støtte i sine liv. De forstår rett og slett ikke formålet med tilpasning noe mer enn “de tilpassede” forstår formålet med å søke en alternativ livsstil. Se på Edvard Munch. Se på Vincent Van Gogh. Begge betraktes av ettertiden som bent frem geniale kunstnere, men ingen av dem hadde på noen måte hva vi kan kalle misunnelsesverdige liv. Så kan du legge til et vesentlig element i bildet, nemlig at minst ni av ti mennesker som er født med “kunstnersinn” mislykkes kommersielt, eller de prøver ikke engang. De klarer ikke å organisere galskapen sin nok til at disse energiene kan falle inn i en produktiv modus, så det hele blir selvdestruktivt istedet. Vi har jo slett ingen mangel på eksempler på kuntnerisk talentfulle individer som går seg vill i en jungel av mentale problemer fordi kreativiteten deres ikke finner noen vei ut av det spøkelseshuset naturen har utrustet dem med i stedet for en normalt fornuftig hjerne. Mange har et snev av dette i personligheten sin, men nå snakker jeg om de som ikke har noe annet. De som ikke har noe valg. Blant dem er det bare et fåtall som har de talentene som kreves for å “bli anerkjent”. Vi kan sammenligne det med idrett. Mange føler en ustyrlig trang til å engasjere seg i alskens idrettsaktiviteter, men nesten ingen havner på det nivået for idrettsutøvere som bringer dem til verdensmesterskap og olympiske leker. Sånn fungerer kunstnersinnet også. Vi kan godt kalle det “galskap” men det er likevel en realitet for de det gjelder. Et syndrom om du vil. Det er jo et munnhell innefor fagmedisinen som sier at så snart man har kartlagt årsaker og adekvate behandlingsforløp for et syndrom så begynner vi å kalle det en sykdom, men så lenge greia forblir “mystisk” kan vi ikke gjøre annet enn å kategorisere fenomenet inn i en sekkepost som handler mer om fortløpende symptomhåndtering enn om noen egentlig kur i den forstand. Og det er jo mystisk at noen ser ut til å være født med legning for kunst og/eller filosofi uten at dette har noen åpenbare årsakssammenhenger med noe vi kan observere og måle. Det ser for eksempel ikke ut som om det er verken arvelig eller har noe å gjøre med oppvekstmiljøet.

Selvdisiplin er bra å ha for alle, men det blir en livsnødvendighet når man ikke har noen “normalsone” hvor man kan sparke av seg skoene, sitte ned og slappe av. Folkelig religionsutøvelse i Norge handler om kos. Folk ønsker ikke typisk overfor hverandre når de skal avgi hilsner og lykkeønskninger at de skal ha for eksempel “fred og godt år” som man sa i gamle tider, men at de skal ha “kos”. Jeg håper du får det koselig. Men dette er ikke noe aktuelt alternativ for de som er plaget av “visjoner” og/eller tendenser til å tenke alternativt, si “gale ting” og ellers oppføre seg eksentrisk. Det finnes ingen kos for et kunstnersinn, bare bedøvelse. “Lykkefølelse” kan inntreffe av og til, av forskjellige årsaker, men livet deres er ikke organisert på en slik måte at de opplever “kos” som verken formål eller belønning. Og dette er noe man som regel ganske raskt kan avlese av hvordan de har organisert hjemmet sitt. Det er ikke noe koselig sted, heller et sted som gjør folk litt urolige og ubekvemme, fordi de oppfatter jo intuitivt at dette ikke er noen “normalsone”. La meg avslutte med en matefor som jeg liker. Riktignok vet jeg ingenting om hvordan dagens skoleverk er organisert, men i min tid var det ihvertfall vanlig at man hadde “idrettsdag” – noen kalte det også “aktivitetsdag” – en gang eller to i året, preget av diverse former for sport og spill. La oss si skiløping siden det er slike tider nå. Det man typisk kan observere er at tre distinkte grupper utkrystalliserer seg: De som konkurrerer om å vinne, de som konkurrerer om å ikke tape, og de som åpenbart gir faen i hele opplegget. Den suverent største gruppen er de i midten. De er jo ikke helt fette idioter så de skjønner at de ikke har noen sjanse til å vinne – den jobben besørges av idrettsfantomene – men de skal ihvertfall ikke komme sist. De vil ikke være tapere. Det er jo ikke normalt. Man får høre om det i lang tid etterpå hvis man dreit på draget under idrettsdagen. Den ertende formen for sadisme er jo noe folk utvikler tidlig. Når det gjelder de som konkurrerer om å vinne så fortsetter de ofte i dette sporet siden i livet. De opplever det å vinne som noe eksistensielt viktig for dem. Noen ganger blir det en besettelse. De bare må være best, først, størst og så videre — og det finnes ikke noe de forakter mer enn det å konkurrere om å ikke tape, fordi dette virker som en perversjon av deres egen “rene olympiske ånd”. De som gir faen i hele opplegget er imidlertid de som senere blir kunstnere, kriminelle og bohemer. De stiller seg i utgangspunktet avvisende til hele tanken om organiserte konkurranser innenfor idrett og annet. De forstår ikke vitsen.

Uansett hva annet han der Finn Bjørn Kalvik har skrevet, fremført eller på andre måter måtte være kjent for, så er det sangen “Finne meg sjæl” jeg først og fremst forbinder ham med. Det er ikke Finn Kalviks feil, dette er det kosmiske forsynet som har bestemt at han skulle bli en kjent visesanger i Norge synkront med at jeg vokste opp og fylte femten år samtidig med at den sangen ble sluppet løs — og ikke bare i hans egen fremføring på radio, TV og ellers, men også som “følsom visesang for ungdommen” som ble plukket opp av alle som hadde ambisjoner om å klimpre litt på en nylonstrenget gitar og ule frem sin eksistensielle angst. Jeg hatet driten. Føkke fitta fytte fakk faen. Er det der virkelig nødvendig? Herregud for noe ulidelig jævelskap de fyller ungdomsskolen med. Dette er sonisk tortur. Å høre på den helvetes kukskrukken som synger om sjelen sin eller whatever. Kan vi ikke heller sette på noe AC/DC?

Dertil kommer at jeg strengt tatt aldri har forstått hva det å “finne seg sjæl” betyr. Er han villfaren? Kan han ikke bare gå dit han sist var da han med sikkerhet kan huske at han hadde kontakt med seg sjæl og lete der? Jeg tror det han egentlig mener er å skape seg selv, det vil si finne frem til hva han liker og ikke liker i dette livet og siden ta ting derfra. Eller “bli voksen” som folk også kaller det. Du vet. Danne identitet og hele den bøtteballetten der. Det er jo den oppgaven vi alle står overfor når vi er i tenårene. Bortsett fra at Finn Kalviks tenåringstid – fordi han er født i 1947 – foregikk tidlig på 60-tallet, mens det fortsatt fantes håp i verden. Mye skjedde mellom 1962, da han var femten år, og 1978, da jeg var det. (Mye har forsåvidt skjedd siden også, men det vedkommer ikke denne saken.) Hva hørte unge folk på i 1962? Elvis? Det var jo litt i tidligste laget for Beatles og hele den bølgen der, men noe må det ha vært.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

I et engelsktalende forum jeg en gang pleide å frekventere var det en gang noen som spurte hva som var den mest “heavy” sangen fra folks fødselsår. Siden jeg er født i 1963 må det bli “Louie Louie” med The Kingsmen, som alle senere har laget en coverversjon av. Motörhead, Iggy Pop, Black Flag, you name it. (Strengt tatt er vel versjonen til The Kingsmen også en cover, men la oss ikke bli pertentlige.) Riktignok var fuzzboksen oppfunnet på den tiden, men folk hadde ennå ikke utviklet de matematiske formlene som senere ga oss heavy rock. Vi kan gi og ta litt i forhold til når det “tok av” men da året 1970 kom var det ihvertfall et faktum at bølgen var i gang — og den pågår ennå. Det er ganske artig å se intervjuer med “de gamle gutta” og høre om hva det var som påvirket dem til å lage musikk som i prinsippet hermer etter industristøy i lydbildet sitt og diverse science fiction og skrekkfilmer i det lyriske uttrykket. Men det er bra at noen gjorde den jobben. Det hjalp mange av oss til å “finne oss sjæl” — et sted langt. langt borte fra alle koselige visesangere.

En vakker vintermorgen – de er nesten alltid vakre – og jeg våkner med kulda som noen slags forening av stål og gummi rundt meg på en tettsittende måte, la oss kalle det en kosmisk dykkerdrakt, hvor det kalde og harde også er elastisk og strekkbart slik at det liksom følger en arm hvis jeg strekker den ut — og det er akkurat som det gnistrer og knirker samtidig. Hva faen er det som skjer? Elementært, min kjære doktor Watson, det som har skjedd er at jeg glemte å skru på den oljefylte radiatoren igjen før jeg gikk til sengs. Strømopplegget her er jo såpass anstrengt i de kalde månedene at jeg kan ikke trekke 2000 watt med vannkokeren på kjøkkenet uten å slå av varmeovnen i stua, hvor jeg ofte sover på sofaen heller enn å bruke enda mer strøm på å opprettholde normal romtemperatur i annen etasje hvor soverommet ligger. Man må spare på gryna, vettu. Hvis ikke har man jo ikke noe å koke julegrøt på. Uansett, det tar noen timer på å kjøle seg ned, men det blir ganske kaldt etterhvert i disse traktene hvis man ikke fyrer med alt man har.

Gløgg kommer på små flasker hvor man må blande i forholdet 1:3 med vann, noe som gir umiddelbar drikketemperatur hvis man bruker gløggkonsentrat rett fra romtemperert flaske og blander det med kokende vann fra kjelen. Enkelt er det også. Men det lønner seg altså å huske på å tilbakestille strømmen til hva den var før jeg omorganiserte forbruket for å drifte den jævla vannkokeren. Herregud. Hvor dust går det an å bli? Jeg utforsker stadig de grensene. Enda godt at det ikke var en av de dagene med både tyve og tredve kalde der ute, men det er jo ennå tidlig på vinteren. Mye kan skje. Uansett er jobb nummer en etter at man har våknet som vanlig å fyre opp vedovnen. Så snart den begynner å bite for alvor blir det jo nesten litt for mye av det gode. Det beste er å fyre èn gang og siden vente noen timer, til det begynner å bli smått ubehagelig kjølig, så fyre en gang til. Dette er også det mest “økonomiske” selv om denne sinuskurven av skiftende temperatur gjennom dagen neppe er det helsemessig mest fordelaktige alternativet. Jeg kunne ha optimalisert det ved å bruke ganske mye mer strøm, sånn som i gamle dager da strømmen var billig, men da ender jeg bare med en pervers strømregning og blir nødt til å kutte i matbudsjettet. Litt sånn engelsk det der. Heating or eating er jo det eksistensielle spørsmålet for mange briter på denne tiden.

Hvis jeg har forstått det riktig er gløgg en moderne etterkommer etter diverse krydrede og oppvarmede “vinterdrikker” – ofte basert på vin – som har eksistert ihvertfall siden Romerriket, sannsynligvis mye lengre. Dette med å krydre vin er jo noe folk har holdt på med like lenge som de har hatt vin, som sikkert ikke alltid har vært like velsmakende på egen hånd. De som har prøvd å legge vin selv, om så bare med et av de der settene som man får kjøpt, kan sikkert attestere for at kvaliteten ofte blir dubiøs. Hvorom allting er, min gløgg var helt uten vin. Det er slik jeg er vant til at den skal være. Tomte Gløgg, spedd ut med vann og varmet i en kjele. Faktisk så liker jeg ikke engang gløgg med alkohol, som folk ofte setter frem som velkomstskål når de inviterer deg til juleselskap. Jeg kjører er imidlertid alltid en plausibel unnskyldning for å forlange det barnslige alternativet i stedet for den ikke alltid like vellykkede glühwein som folk mekker sammen selv på kjøkkenet sitt. Hva har du brukt sa du? Seksti? Herregud. Ja det bør ihvertfall røske i rasken. Skal det ikke egentlig være hjemmelagd sprit oppi her? Det er en relativt uskyldig sadistisk morsomhet å få folk til å unnskylde seg for at de ikke brenner hjemme. Da jeg var yngre hadde jeg en tendens til å bli fnisete når jeg kødda med folk, men nå klarer jeg å opprettholde et steinansikt nesten uansett hvor absurd det jeg sier er. Deadpan som de sier på engelsk. Jeg tror ikke at hjemmebrenning er en del av den tradisjonelle husflid, ihvertfall ikke sør for Dovre, men det morer meg når folk får en følelse av at dette tilhører den tradisjonelle julens plikter. Syv slags kaker og en bøtte med gløgg.

Når det er sagt, nordmenn konsumerer gigantiske mengder alkohol i løpet av diverse juletilstelninger. Alle har sikkert vært på julebord med jobben en gang da ting kom litt ut av kontroll. Man hører jo noen historier. Selv har jeg vært med på å våkne opp på ukjent sted enkelte ganger – ikke bare i julen – og spørsmålet hvor er jeg egentlig? virker alltid like bra som en isbryter ved sånne anledninger. Man får være fornøyd hvis man i det våkner opp i sin egen hjemkommune. Jeg husker en gang på 80-tallet at jeg av mystiske årsaker kom til sans og samling igjen i Bordeaux i Frankrike. Det tok noen timer før jeg skjønte hvor jeg var, men jeg vet den dag i dag ikke hvordan jeg havnet der, enda mindre hvorfor. Sånt gir jo en ganske interessant bakrus. Imidlertid har jeg med alderen mistet nesten enhver sans for alkoholens mysterier. Hele opplegget er alt for ubehagelig så jeg gidder ikke engang. Det er to måneder siden sist jeg kjøpte og konsumerte en flaske vin, som er nok til å bli “småpussa” men jeg måtte hatt minst to-tre flasker til for å bli dritings på noen alkoholdement måte. Hva er vitsen? Alt som skjer når jeg blir småpussa er at jeg ser på dustete videoer på YouTube og fniser av all galskapen som andre folk finner på, mens jeg selv befinner meg relativt trygt i mitt eget hjem. Sånn har det blitt. Jeg må bare huske å holde varmen.

Jeg tror faktisk at Tom’s Matprat kunne vært navnet på en bule av det slaget hvor folk går for å drikke på en profesjonell måte, det vil si at de blir ikke drita og det handler ikke om festligheter, sjekking og annet fyllerør, men om å “treffes på den lokale pøbben” som en ting man typisk gjør etter arbeidstid og litt utover kvelden. Det finnes mat å få kjøpt hvis man er sulten, men dette er ikke hva stedets profil handler om. Det er først og fremst et sosialt samlingssted for folk som bor i nærmiljøet. Som alle kan se har jeg skrevet Tom’s Matprat på en litt anglisistisk måte, slik man ville ha skrevet det på engelsk, fordi dette morer meg. En “prat” betyr jo nærmest noe sånt som en frekk unge, mens en “mat” betyr gulvmatte. Med andre ord, en frekk unge som imidlertid holder seg på matta. Det er et snålt navn, men det fungerer. Ikke kom og fortell meg at du ikke har lagt merke til at utesteder kan ha hvor snåle navn som helst i disse tider. Og hvorfor ikke? Folk driter jo forsåvidt i hva stedet heter, det handler om hva slags miljø de tilbyr.

Hvorom allting er, bloggeren Tom befinner seg i en divisjon for seg selv på denne plattformen. Det er Tom og røkla, liksom. En håndfull andre passerer regelmessig tusentallet, men de fleste ligger på “noen hundre” på en god dag. Jeg tror ikke jeg har sett noen andre som har hatt mer enn ti tusen lesere på noen dag, eller for den saks skylt at Tom noensinne har vært under ti tusen, men så har jeg heller ikke fulgt veldig nøye med. Jeg har min egen greie. Jeg er ikke “sosial”. Jeg kan godt si hva jeg tenker, men jeg synes ikke det er viktig. Andre har sine egne greier. Hvorfor skal de bry seg om meg? De kan lese bloggen min eller la være, det er ikke viktig for meg. Min prioritering er det å skrive om det jeg tenker på en måte som ikke er pratsom og påtrengende. Jeg skriver fordi dette er en metode jeg bruker til å organisere psyken min. Altså en svært selvsentrert øvelse, som folk kan forholde seg til (eller ikke) slik de måtte ønske. Hvis Apecalypso var navnet på en bule så burde du sannsynligvis ikke gå dit. Det er et sært sted, befolket av underlige fremtoninger. Du vet. Alternative typer av det slaget som det er vanskelig å artsbestemme, det eneste sikre man kan si om dem er at de er “annerledes”.

Etter min mening fortjener Tom posisjonen sin, rett og slett fordi han har den mest interessante bloggen. Han kaller det “matprat” men det er jo mye mer enn dette. Det er et selvbiografisk prosjekt som er bundet opp mot individet Tom sitt unike perspektiv, formet av livserfaringer som er hans egne, på en måte som er fri for skryt og jug. Imidlertid tror jeg ikke han tjener særlig mye penger på bloggen sin. Kanskje noen tusen i måneden men neppe noe man kan leve av. Hvorfor snakker jeg om penger? Det er jo alltid og under enhver omstendighet ekstremt uhøflig å snakke om penger. Det er som å gå med pikken hengende ute. Normale folk gjør ikke sånt — og de bortviser sånne som gjør det. Penger er noe jævelskap, men det er en praktisk nødvendighet i hverdagen. Nok snakket. Eller rettere sagt, det jeg mener å si er at man bør ikke tenke at det går an å leve av å skrive. Jeg er for eksempel ganske flink til å skrive men jeg prøver ikke engang å leve av det. Og selv om jeg definerer meg selv som hundre prosent hore så nekter jeg å ligge med reklamebransjen. De representerer jo den verste formen for mental forurensning der ute og “bidrar” i stor grad til dårligere liv og helse blant folk flest, både direkte og indirekte. Bløff, løgn og humbug. For en bande med avskyelige avskum. Herregud. At det går an. Men slik er livet. Man tilpasser seg sånt som man ikke kan få gjort noe med. Verden er som den er fordi folk vil ha det sånn. Hvem faen er jeg, liksom. Hvis folk hadde tenkt å høre på filosofer så ville de ha begynt med dette allerede for flere tusen år siden. Nå er det sannsynligvis for sent.

Men var det ikke noe med en varm lunsj? Jo det stemmer. Det var noe pasta av typen tofette. Små pastaskjell, kan man si. For snart tyve år siden var jeg sammen med en italiensk-amerikansk kvinne i en periode. Det er så nære “gift med mafiaen” som jeg noensinne vil komme. Hun hadde noen omgangsvenner som både så ut og hørtes ut som filmgangstere fra Gudfaren eller Sopranos. Om de var mafiagangstere i virkeligheten? La meg si det slik: Jeg spurte dem aldri. Det virket der og da mer fornuftig å snakke om mat, et tema de til gjengjeld omtrent kravlet over hverandre med utrykksfullt kroppspråk rundt. Det er på ingen måte samme faen hva slags pasta man bruker. Mamma mia, er jeg helt evneveik? De forskjellige formene og variantene bærer jo sausen på helt ulikt vis. Det må da være selvinnlysende. Men hva går til hva? Et øyeblikk fantaserte jeg om at de ville trekke våpen og begynne å skyte på hverandre over hva slags pasta som går til hvilken saus, men ifølge min veninne var det der bare en helt normal samtale. Lærerikt allikevel. Og minneverdig. Jeg tok uansett en voksenbeslutning i dag og brukte tofette til å bære frem en klassisk rød saus, det vil si tomatbasert – never mind the oppskrift – og kunne således avnyte en varm lunsj i disse istider. (Første del av dagen gikk med til noe snørydding.) Siden filosoferte jeg over spørsmålet om hva det betyr å “skrive bra”. Det første alle åpenbart tenker er at dette er en øvelse som består av (minst) to deler: Først må man dikte noe, eller altså pønske ut et tema, noe å skrive om, en innfallsvinkel, de fleste som blogger skriver jo om “ting fra det virkelige liv” så det blir kanskje ikke så mye diktning i den forstand, men prinsippet blir det samme. Man må jo ha noe slags innhold. (De kaller forresten alt “content” – innhold – på engelsk i disse tider.) Siden kommer vi til selve skrivejobben, som representerer “formen” som dette innholdet fremføres i. La oss si som hvordan glasset er den formen man fremfører vinen i. Jeg tror man helst bør være flink til begge deler for å “skrive bra”, men det finnes delte meninger. For eksempel hjelper det ikke om man kommer med et aldri så fint krystallglass hvis innholdet man fremfører er geitepiss. De fleste intelligente mennesker vil åpenbart heller ha en god vin i en beskjeden kopp enn geitepiss i et fint glass, så der har vi noe. Innhold er viktigere enn form. Vi tilgir slurvete fremførelse hvis det er en interessant historie.

Vi må snakke om uttalereglene for bokstaven C. Når den står foran A og O skal den uttales som K, men når den står foran E og I skal den uttales som S. Vi sier jo kafè og Kolumbus, men vi sier også Sesilie, ikke Kekilie. Claro? Det finnes selvsagt mye mer – hva er vel en grammatikalsk regel uten unntak? – men dette holder for vårt formål her og nå, som er å snakke om kenotafer. Et ord som man kanskje burde skrive med C og derfor uttale “senotaf” slik som på engelsk, men hvem bryr seg om sånt? Ordet kommer uansett fra gresk og er en sammensetning av kenos (tom) og taphos (grav). Vi snakker altså om et “æresgravsted” som er lokalisert et annet sted enn de jordiske levningene etter den eller de som gravstedet er til minne om. Det finnes mange sånne som er reist for “den ukjente soldat” som gikk med i krigens kjøttkvern og som senere ble uformelt begravd eller som “forsvant” av andre årsaker, poenget er uansett at enhver krig er en tilstand av uorden som senere krever alle mulige slags opprydningsarbeider, inkludert det å forsøksvis identifisere flest mulig av levningene etter krigens ofre, enten de er soldater eller sivilister. Døde mennesker har ingen rang lenger. Det er minnene om de døde som blir sortert i et hierarki av verdighet som voktes over av særlig oppnevnte individer, til en viss grad også av offentligheten.

The Cenotaph er et krigsminnesmerke i gaten Whitehall i London. Den begynte som en midlertidig struktur bygd i tre og gips, designet av Edwin Lutyens, og reist i 1919 anledning en fredsmarsj ved slutten av første verdenskrig, men [på grunn av] de sterke følelser som vellet opp etter krigen ble den erstattet i 1920 med en permanent struktur og utpekt til Storbritannias fremste nasjonale krigsminnesmerke. En årlig National Service of Remembrance avholdes på Remembrance Sunday, den søndag som ligger nærmest 11. november (Armistice Day, det vil si Våpenhviledagen).

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

(Wikipedia)

Kenotafen i London ser ikke spesielt imponerende ut. Kort fortalt er det “bare en stein” som riktignok er formet og pyntet litt, men det er ikke noe naturlig turistmål som Berlins Brandenburger Tor, Triumfbuen i Paris, eller engang Nelsonstatuen i samme by. Kenotafen er ikke spesielt fotogen. Likevel har dette minnesmerket en enorm betydning for britene, som bruker det som samlingspunkt for sine årvisse minnestunder for alle de som noensinne har falt i krigen på vegne av Storbritannia. De som typisk samler seg der er ofte selv krigsveteraner og/eller deres pårørende. Seremoniene pleier å avvikles uten særlig mye pomp og drama. Det er jo ikke noen passende anledning for å “markere seg politisk” og denslags, så det har ikke egentlig noen nyhetsverdi heller. Vi kan si det er litt som å gå i noens begravelse: Hvis du selv er levende er du ikke hovedpersonen på stedet og du bør heller ikke prøve å bli det. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Vanlig folkeskikk, ikke sant? Imidlertid ble ting litt annerledes i år. Diverse rabiate nynazister samlet seg til det de kalte en “motdemonstrasjon” ved kenotafen, selv om dem de angivelig demonstrerte mot befant seg et helt annet sted i tid og rom; på det nærmeste en kilometer og et par timer unna. Det var nemlig tillyst et demonstrasjonstog “noenlunde samtidig” som trakk hva de anslår var omtrent tre hundre tusen mennesker for å markere solidaritet med Palestina og forlange at Israel må stanse krigshandlingene i Gaza. Dette ble avviklet i relativt fredelige former, men altså på god avstand fra de som samlet seg ved kenotafen.

Så hva var det som skjedde? Som jeg har nevnt ved et par andre anleninger har britene nå en innenriksminister – Suella Braverman – som har vært litt fresk i frasparket med uttalelsene sine, blant annet hvor urettferdig det er at “eliten” angivelig favoriserer venstreorienterte saker mens de høyreorienterte må vansmekte i anonymitet, noe som også var hva de tidligere nevnte nynazistene ønsket å markere ved å møte opp som de gjorde og “overta” ved kenotafen med mannssterk makt og truende fremferd. Foreløpig er det for tidlig å si noe om hva slags etterspill dette vil få, men det kommer garantert til å bli “noe”. Storbritannia er fortsatt veldig politisk ustabilt etter Brexit, samt ikke minst et drøyt tiår med “økonomiske innstamminger” (austerity) som har kjørt landet fullstendig i grøfta. Det har åpnet seg et spillerom for den samme typen nasjonalistisk følsomhet som vi fikk i Norge etter EF-avstemmingen i 1972 og som på lang sikt har manifestert seg i Fremskrittspartiet og et par andre nyfascistiske tiltak uti det politisk brune området. Det fantes jo ikke noe til høyre for Høyre i Norge før Anders Lange og “hundeguttene” satte igang nazitiltaket sitt, forøvrig med pengestøtte fra daværende statsminister John Vorster i Sør-Afrika, som var Anders Langes “sugar daddy”. Politiske kommentatorer i Storbritannia spekulerer i hva som kan være Bravermans egentlige strategi, gitt at hun neppe er fullstendig fette idiot – som også er en mulighet, men ingen sannsynlighet – og de fleste er mer eller mindre enige om at hun ønsker å få sparken fra Rishi Sunaks fyllesyke regjeringsprosjekt, slik at hun kan innta en offerposisjon og jobbe derfra mot å bli ny partileder for Toryene — men for å få til dette må hun fristilles fra alle assosiasjoner til det som vel må være den svakeste regjeringen i Storbritannia noensinne, uansett parti. Det å få sparken ser jo bra ut så lenge man fikk det av en inkompetent sjef. Ihvertfall kan det spinnes på en måte som ser bedre ut enn det å tappert gå ned med den synkende skuta.

Som vanlig, vi lever i “interessante tider” preget av svært alvorlige problemer i den globale skala, hvor det å være løsningsorientert innenfor miljøpolitikken betraktes som et “venstreorientert” og femi sakskompleks, mens “ekte menn” sniffer diesel og fiser svart kullrøyk. Det hele er intet mindre enn surrealistisk. Suella Braverman beskrev – på forhånd – den tillyste Palestinademonstrasjonen som en “hatets marsj” og en ganske samlet høyrefløy i hele den engelskspråklige verden (men særlig – selvsagt – i USA) oppfordrer Israels statsminister Netanyahu til å “utrydde Hamas èn gang for alle” — noe som ikke engang virker realistisk i fantasien, langt mindre på noe praktisk politisk plan som ikke inkluderer organisert folkemord. Hvordan vil dette utvikle seg videre? Vi får vente og se.

Ovenfor ser vi det tyvende århundres mest skandaløse maleri Les Demoiselles d’Avignon – Frøknene fra Avignon (1907) – som imidlertid er noe de færreste frivillig ville ha hengt på veggen hjemme i stua. Kanskje noen ville hatt det “fordi det er en Picasso” men motivet har noe groteskt over seg som gjør at folk går i øyeblikkelig forsvarsposisjon, små barn begynner å gråte og det ene med det andre. Imidlertid er det meningen at det skal være slik. Altså brutalt og utleverende. Avignon i tittelen henspeiler jo ikke på den franske byen ved samme navn, men på Calle Avignon som ligger i Barcelonas gotiske kvarter og som på den tiden var kjent som den lokale horegata. Selv ønsket Picasso å kalle bildet “horene mine” – eller en variant over dette temaet – men hans venn kunstkritikeren Andrè Salmon overtalte ham til å gå for en mindre skandaløs tittel, som likefullt er åpenbar for de som kjenner sammenhengen.

Bildet handler om “blikket”. Du vet. Det som skjer i en mann når han betrakter en kvinne som først og fremt et seksualobjekt. Eller en vare om du vil. Noe som er til salgs for “den rette prisen” som igjen er et forhandlingsspørsmål. Kan man prute? Kan man klage på servicen? Vi vet at prostitusjon alltid har eksistert og at det alltid vil eksistere. Hva man rent personlig “føler” om saken er ikke relevant. Det kommer uansett til å finnes et “sexmarked” som i hovedsak består av menn som kjøper seksuelle tjenester av kvinner, opp til og inkludert det å inngå den typen ekteskap hvor det er underforstått at han kjøper opp og monopoliserer hennes sex-attributter. Hun får “økonomisk trygghet” mens han får eksklusiv disposisjonsrett over et attraktivt aktivum som styrker hans egofølelse. Den fine kona inntar sin plass blant alle de andre fine tingene som han har klart å skaffe seg i kraft av sine forretningstalenter — mens hun på sin side sikrer sin posisjon gjennom å bære frem et barn eller to. Handelen er således brakt til sin fullbyrdelse.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Sexkjøpsloven er en norsk lov som gjorde det straffbart å betale for sex, gjennom en endring av den daværende straffeloven – Almindelig borgerlig Straffelov – som trådte i kraft 1. januar 2009. Almindelig borgerlig Straffelov ble opphevet og erstattet av den nye lov om straff i 2015, og forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester ble videreført som § 316 i den nye straffeloven. Sexkjøpsloven viser dermed i praksis til en bestemmelse i straffeloven i nåværende rett. Straffelovrådet foreslo i 2022 å oppheve bestemmelsen.

(Wikipedia)

Jeg er – selvsagt – en av de som høstet mye pepper i diverse nettbaserte diskusjonsforum fordi jeg var (og er) en kategorisk motstander av “den nye prostitusjonsloven” som imidlertid har rukket å vokse opp til å bli en tenåring nå. Hovedargumentet mitt var (og er) at det svekker rettsvernet til de prostituerte. Når klienten – for dette er jo dypest sett et seksuelt klientforhold (søk på ordet “klientforhold” for å få det rette perspektivet) – i utgangspunktet er definert som en kriminell vil det naturlig oppstå en tettere “forståelse” mellom klienten og den eller de som befinner seg i en hallikposisjon, som jo også er (og alltid har vært) kriminelt. De har en felles interesse av at ting skal holdes skjult med alle nødvendige midler. Tenk over saken. Dette bør etter min mening være noe bortimot selvinnlysende. Slik jeg ser det handlet denne loven da den ble vedtatt om en “skjult agenda”, nemlig det å kunne bryte opp transaksjonelle aktiviteter mellom prostituerte og klientene deres uten å bli belemret med prosedyrene forbundet med det å ta ned personalia og kartlegge den prostituertes omstendigheter. De er jo “uskyldige” i forhold til sexkjøpsloven og kan i høyden tiltales for noen slags offentlig uorden, men vil i praksis sannsynligvis bare bli “bortvist fra stedet” som politiet ofte formulerer det. Du kan gå. Hvor eksakt de skal “gå” er jo ikke politiets problem. Det var slik på den tiden at kvinner som fikk oppholdstillatelse i ett Schengen-land fritt kunne reise til et annet, noe de også gjorde, på noen slags seksuell Europaturnè for å krafse sammen så mye penger som mulig så raskt som mulig — noe som forresten er hovedmotivasjonen til alle jenter som “selger seg”: Det er noe de realistisk sett kan gjøre for å bygge opp en kapitalbase som de senere kan investere i noen slags virksomhet i hjemlandet. Mange kan sikkert huske “de aggressive horene fra Afrika” som begynte å dukke opp i Oslo mot slutten av 2000-tallet. Det var de som var vardøgeret. Like etterpå kom denne, hva skal man si, litt Kafkaeske eller eventuelt Orwellianske loven. Siden den gangen har prostitusjon i Norge vært en av mange kriminelle undergrunnsaktiviteter som gjør diverse internasjonale røverbander rike.

Altså, jeg forstår hva de mener når folk sier at “prostitusjon er noe uakseptabelt som må forbys” men jeg er redd det havner i den samme kategorien som at “narkotika er noe uakseptabelt som må forbys”. Bare sett i gang du. Forby det så mye du vil — men tror du virkelig at dette er noe som hjelper ??? Det finnes et åpenbart problem med å forby sånt som folk uansett kommer til å gjøre. Det undergraver respekten for lovverket i sin alminnelighet, og ikke bare hos de som begår lovbrudd på vanemessig basis. Alle kan jo se at det er like lett å få tak i den ene eller den andre varen som det alltid har vært. Hvorfor gjør ikke politi og politikere noe med all kriminaliteten? Men hva skal de liksom gjøre da? De er jo bare “fem mann med en hest og en hagle” (som noen formulerte det for å beskrive den norske motstandsevnen da tyskerne kom i 1940). Ingen – eller ihvertfall ingen bortsett fra en håndfull pervoer – ønsker den typen politistat som ville være nødvendig for å avskaffe all kriminalitet i samfunnet, særlig innenfor sektoren “ulovlig sex og andre nytelsesmidler”. Selv tror jeg det ville være mulig å etablere et regime av fornuftige reguleringer – eller “trafikkregler” om du vil – men at et forbud bare medfører skarpere forhold blant de som er engasjert i slike virksomheter. Å gjøre dette til et spørsmål om moral er bare tåpelig. Hallo? Hvilken planet kommer du fra da? Det er litt vel ambisiøst å forlange at folk skal ha og utvise moralsk dømmekraft. Det beste vi kan håpe på er at de greier å finne ræva si når de ligger på magen og leter med begge hender. Om vi klarer å få folk til å i hovedsak holde seg innenfor rammene av lover og reguleringer vil det være et fantastisk bra resultat, men det greier vi ikke hvis vi insisterer på å lage idiotiske og livsfjerne lover og regler. Folk kjøper sex. Folk bruker dop. Dette vet vi. Spørsmålet er bare hva slags former virksomheten skal ha.