APECALYPSO

Kulturell referanse: NRK.no

Inger Merete Hobbelstad skriver bra i sin kulturkommentar om “det kunstige menneske” – inspirert av filmen Poor Things men også med noen sideblikk til blant annet Frankenstein, Pinocchio og Coppelia – helt til hun fremsetter en moralfilosofisk påstand som er et par nummer for store sko for henne: For her stanger den moderne tiden inn i religionen. Den som vil skape et menneske, vil være gud. Det kan ikke gå bra. Og i de fleste historier om slike prosjekter, går det galt så det suser. (Sitat fra artikkelen i lenken ovenfor.) Hva er det hun prøver å si? Fra min sysnvinkel ser det jo ut som om “det å være menneske” innebærer at man i det aller minste er fungerende gud i forhold til prosessen med å skape seg selv. “Den som vil skape et menneske” er følgelig alle mennesker som vil virkeliggjøre noe som i utgangspunktet bare er fantasier om muligheter, men som gjennom målrettet arbeid og det ene med det andre ender som realiteter. Så langt det å skape seg selv. Men hva med å skape “noen annen” på det ene eller det andre viset?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Av alt det latterlige jåsset mennesker driver med er religion uten tvil det mest evneveike. Gud har personlig fortalt meg at han ikke finnes og hvem er jeg til å diskutere denne formen for identitetsdannelse? Det er en spennende form for “fraværende far” å forholde seg til – i den forstand at mange fantaserer om hvor fint det vil bli når de endelig får litt tid sammen – men i mellomtiden må man jo klare seg som best man kan med de egenskapene man – angivelig – har arvet fra denne moralsk tvilsomme skikkelsen. Gud fremstilles jo innenfor de mest populære religionene som en smålig og sjalu karakter som er overdrevent interessert i alt snusket som folk henfaller til i sine svake øyeblikk, men som knapt fortjener noen oppmerksomher mens det pågår og ihvertfall ikke danner noe saklig grunnlag for all den skam og skyldfølelse som de senere går og drasser på. Herregud, bokstavelig talt. Dette er ingen psykiatrisk sunn måte å forholde seg til verdens realiteter og det forhold man danner seg til dem. Saken er at vi har en svært avansert hjerne som har kraft til å “utrette mirakler” men som vi i det store og hele behandler som den minst populære bikkja i flokken. Folk henfaller til perversjoner av mangel på høyere idealer. De forlanger mer enn alt det de allerede har blitt gitt av Gud, naturen, samfunnet, sine foreldre eller hvordan man nå foretrekker å se det.

Det kan ikke gå bra er i ethvert tilfelle en typisk “post hoc” påstand, fordi man tenker jo ikke typisk dette om et pågående prosjekt som man er engasjert i, mens det ofte kan være noe man tenker etter at ting har gått på trynet og man undersøker alle detaljer i alt som skjedde for å forstå hva som gikk galt slik at man ikke repeterer atferden. Hvis man vet på forhånd at noe “ikke kan gå bra” bør man jo heller gjøre noe annet, synes du ikke? Vi må se på den mest vanlige formen for å skape et annet menneske: Barneoppdragelsen. Enten man vil eller ikke ender man som en person som har “gudsmakt” i noen år, ihvertfall helt til barna blir store nok til å forme en selvstendig personlighet, som invariabelt betyr at de begynner å betrakte foreldrene mer som “vanlige mennesker” enn som de imponerende superskapningene de typisk fremstår som mens barna er små og ennå ikke vet noenting om noe som helst. Regissøren av Poor Things – Yorgos Lanthimos – ble først kjent for filmen Dogtooth som var en bisarr skildring av “en dysfunksjonell familie” hvor barna ble fastholdt i barnets sinnstilstand langt inn i voksen alder via diverse manipulasjonsteknikker — og filmen gjorde dypt inntrykk på mange, inkludert meg. Av denne grunn alene tenker jeg å se Poor Things når den kommer på kino innen rimelig nærhet av der jeg bor, eventuelt på video hvis det blir slik (som det ofte blir). Det at Lanthimos har fått med seg tre av mine favorittskuespillere gjør saken biff, som folk sier. Emma Stone, Willem Dafoe og Mark Ruffalo er alle kjent for sine sterke karakterskildringer fra et langt synderegister av tidligere filmjobber.

Hvorom allting er, slik jeg ser det skaper Yorgos Lanthimos historier om barneoppdragelse, kanskje inspirert av Coen-brødrenes burleske filmunivers noen ganger, med alle sine surrealistiske skikkelser som typisk skildres gjennom “barnets dømmende øyne” som jo på ingen måte bryr seg om alle de finere nyanser i alle “voksenforklaringer” av hva det er som foregår. Det er jo faktisk slik noen ganger at foreldre, uansett hva slags velmenende idealister de måtte være i forhold til foreldreoppgaven, skaper monstere gjennom alle sine tiltak for å beskytte og kontrollere barnet. Eller i praksis sosialt mistilpassede individer som harmonerer dårlig i forhold til sin egen generasjon fordi de har blitt hjernevasket til å implementere et verdisett og et verdenssyn som ikke er nyttig – og noen ganger direkte skadelig – for deres egne livsutfordringer. Hender det noen ganger at man selv tenker “dette kan ikke gå bra” når man observerer hvordan andre mennesker oppdrar sine barn? Det har ihvertfall hendt meg ved noen anledninger, uten at jeg dermed vet hvordan jeg skal forholde meg til det jeg tenker. Det virker jo ikke rimelig å blande seg borti andre folks privatliv, selv om man eventuelt føler bekymring for barnas oppvekstvilkår. Hva skal man liksom gjøre? Skal man tyste til politiet eller barnevernet bare fordi man har “bange anelser” om noe man ser? Mange som vokste opp under tvilsomme forhold uttaler jo senere at de skulle ønske at noen hadde grepet inn den gangen. Altså mens de ennå var små og forsvarsløse. Det foregår mye fælt ute blant befolkningen. Alle vet dette. Imidlertid er det vanskelig å skjønne hva annet man selv kan gjøre enn å passe sine egne saker og prøve å ikke gjøre alt for mye galt i løpet av sitt liv her på jorda.

Greia med meg er at jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Noe mer er det ikke. Jeg har ingen agenda, kanskje bortsett fra å oppfordre alle til å “tenke mer” uansett hvor mye de tenkte i utgangspunktet, eller kanskje “tenke bedre” blir mer korrekt å si. De som eventuelt ikke liker denne bloggen – sikkert flertallet av alle mennesker – vil finne det mulig å rett og slett bare la være å lese den. Jeg praktiserer selv den samme metoden i forhold til slikt som jeg ikke opplever som interessant og jeg er jo verken bedre eller smartere enn noen andre. Derfor burde det fungere fint for dem også. Hvor vanskelig kan det være å ikke gjøre noe som ingen allikevel tvinger deg til? Det er kanskje her vi bør snakke om psykiatriske tvangsforstyrrelser. Si for eksempel hvis man befinner seg i en slik sinnstilstand at man bare må folge med på – og engste seg over – situasjonen i Gaza og alt det underlige folk sier om disse tingene. La oss ta Julia Hartley Brewer som er en britisk programleder og som nylig “tenkte høyt” (som sjelden er en smart ting å gjøre) om at etnisk rensking kanskje ikke er det verste som kan skje. Det har jo fungert fint mange steder, tenker Julia høyt. Siden uttaler hun at dersom Libanon, Iran og alle disse landene er så bekymret for palestinernes ve og vel så kan jo de ta imot dem, for Israel ønsker ikke at Gaza skal ligge der som noe annet slags åpent sår og Israel er en moderne og demokratisk stat som bør være et eksempel for alle i regionen, ikke den alle hater på grunn av noen terroristers ondsinnede propaganda.

Julia vet sikkert ikke at dette var et argument selveste Adolf Hitler brukte gjentatte ganger i forhold til jødene. Vi vil ikke ha dem i Tyskland sa Hitler, men det virker ikke som om noen andre vil ha dem heller. Jødiske flyktninger fra Tyskland og omegn på den tiden ble jo typisk nektet adgang i USA, Storbritannia og andre land som i disse dager har høy kølleføring i forhold til “palestinerproblemet”. Ble ikke familien til Anne Frank sendt tilbake til Europa da de forsøkte å emigrere til Amerika? Jeg tror det (men ikke siter meg på det). Slik dette bildet fremsto i etterkant av Den andre verdenskrig er det vanskelig å klandre jødene for at de ville ha sin egen stat, selv om mye stygt skjedde i løpet av den jødiske statens etableringsfase og mye stygt pågår den dag i dag. De er jo mennesker — og vi mennesker er universete styggeste dyr. Sånn er det og det må vi bare leve med. Den som forventer gode ting fra mennesker risikerer å ende som en bitter og skuffet person. Det kan selvsagt hende at de har flaks og i hovedsak møter “ærbare individer” som ikke utnytter tilliten og naiviteten deres, men dette er ikke det mest sannsynlige. Det folk typisk gjør er å gyve på og ta for seg av alt de kan slippe ustraffet unna med, tilsynelatende blottet for skamvett. Eller har du kanskje en annen erfaring fra livet? I så fall har du vært heldig.

Jeg skal nå nevne en personlig livserfaring som jeg finner “ganske ironisk”. Jeg opplever meg selv som politisk venstreorientert, men på et delvis marxistisk og delvis freudiansk grunnlag – hvilket vel er skolebokdefinisjonen av “kulturmarxisme” – mens jeg prøver ikke engang å etterleve det jeg oppfatter som fjollete skjønnhetsidealer blant de vestreorienterte. Er det bare meg, eller har også andre lagt merke til at “venstrepolitikk” handler mindre om økonomiske samfunnsforhold i disse dager, og mer om å “se bra ut” i forhold til hva de sier og hvordan de presenterer seg på sosiale media? Og jeg har ennå ikke kommet til det virkelig ironiske som er at “høyresiden” ville omtrent ha betalt alle sparepengene sine for å få meg med på deres side, som imidlertid aldri kommer til å skje. Jeg er ikke sånn. Riktignok vet jeg at jeg er ikke et hår bedre enn en hvilken som helst annen priviligert, hvit hetero-mann som ikke behøver å “frykte” mye i denne verden, så jeg gir meg ikke ut for å være “de svartes spesielle venn” eller noe slikt. Jeg prøver ikke å forstå andres problemer, jeg prøver å jobbe for et samfunn som praktiserer sunnere sosialøkonomiske prinsipper i forhold til “likestilling” og det ene med det andre. I mellomtiden er jeg jo en fæl drittsekk i forhold til å si sånne ting som ingen ønsker å høre, men dette er egentlig mitt eneste gode argument for “hvorfor jeg er”: Jeg jobber med min egen bevissthet og dens rekkevidde. Mer kan jeg ikke gjøre. Jeg kan jo ikke bli noe jeg ikke allerede er — saken handler om å utvikle mine såkalt gode sider – i den grad de eksisterer – innenfor de sosiale rammebetingelsene som foreligger: Verden er som den er, ikke slik som jeg skulle ønske at den var. Jeg vet ikke engang om “mine idèer” er smartere enn hvem som helst annens, jeg vet bare at jeg opplever det som støtende at det finnes grove økonomiske ulikheter i et samfunn som har makt og råd til å etablere et helt annet politisk program. Men intet av dette er “min feil” så jeg har ingen planer å be noen om tilgivelse fordi jeg er meg eller tillatelse til å praktisere min egen individualitet, og det synes jeg ikke at noen andre bør gjøre heller.

Når vi snakker om hemmelige signaler og kodespråk mellom mennesker bør vi kanskje begynne med alles favoritt: Hvordan oppnår man samleie? I en svært relativ forstand ser problemstillingen fra posisjonen til en normalt pent utseende heterofil kvinne enklest ut. Hvor vanskelig kan det være å vekke den erotiske interessen hos en mann? Man får kanskje ikke “den man helst vil ha” men man får i det minste noen. Er det ikke sånn det mer eller mindre fungerer for kvinner? Jeg aner ikke. Jeg vet jo ingenting om kvinner. Ikke særlig mye om menn heller, viser det seg til stadighet, men det er uansett denne litt møllspiste sekkebetegnelsen jeg bruker om min egenutviklede og høyst personlige kjønnsidentitet. Jeg er mann. Uttalt på den litt selvfølgelige måten som folk før i tiden sa jeg er norsk når de bare spaserte rett gjennom passkontrollen på Fornebu med den største nonsjalanse. Sånt virker usannsynlig nå, som man omtrent må av med underbuksa for å slippe gjennom de turistreisendes mange nåløyne. Samfunnet har fått flere sjekkpunkter enn det pleide å ha. Passet må påskrives og skrevet må påpasses. Sånn skaper man jevn syssesetting for byråkrater på lavt nivå.

Kunsten å kunne lese ansiktsuttrykk virker til en viss grad å være medfødt. Sinne, glede, sorg og denslags medfører gjerne karakteristiske grimaser som er enkelt avlesbare på folk selv om man ikke ellers forstår det språket som snakkes. Dette fenomenet har selvsagt blitt utnyttet for alt hva det er verdt i alskens masketeater innenfor alle kjente menneskelige kulturer gjennom alle tider, men det er sannsynligvis også det som ligger til grunn for såkalt pareidoli – definert som “det kognisjonspsykologiske fenomenet at tilfeldige sanseinntrykk virker meningsfulle når inntrykkene likner på noe kjent” (Wikipedia) – når det fremkommer som det at man ser ansikter (og diverse andre kroppsdeler) i omgivelsene. Denne brødskiva smiler til meg. Noe vanskeligere er det imidlertid å forstå alle detaljer i alt folk mener å uttrykke når de blunker, geiper, smatter, kaster på hodet, beveger øyenbrynene og det ene med det andre. Særlig hvis det man lurer på er når tidspunktet kommer for å lene seg inn og kysse noen som man ikke allerede har denne typen forhold til (de gangene når dette er aktuelt). Alle vet at dette er en vanskelig vurderingssak. Konsekvensene av å gå for langt for tidlig er jo ofte at intet av alt man hadde sett for seg kommer til å skje. Finnes det er eget ansiktsuttrykk som sier “du kan godt kysse meg nå”? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror mange prøver å liksom gi noen hint noen ganger men at sånne opplegg ofte havner i kålåkeren. Det beste er sannsynligvis å bare si ifra.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det jeg skal frem til her er naturligvis såkalt “inviterende ansiktsuttrykk” – eller vi kan kalle dem flørtende om vi ønsker det – og hvordan de blir brukt – eller misbrukt – innenfor reklame, markedsføring og andre sammenhenger hvor man “presenterer fjes” mot omverdenen. Særlig hvis man for eksempel er musiker eller skuespiller og skal avbildes på plateomslag eller filmplakater på en måte som “tiltrekker positiv interesse” for det produktet man selger. Kyssefjes er slik sett en form for grimase som bare unntaksvis betyr at man faktisk skal lene seg inn for å kysse vedkommende. Det er bare en av utallige enkeltfaktorer som skaper den konstante bakgrunnsstøyen av kognitiv dissonans som vi alle er nødt til å leve med i disse tider. Et annet eksempel kan være det å kle seg som noen slags dramatisk karakter fra pornografiens mystiske fantasiunivers og så siden klage over at man får uønsker seksuell oppmerksomhet fra tilfeldig forbipasserende på gata og ellers. Herregud. Hva er det folk forventer? Husk at pareidoli er ikke nødvendigvis bare er fjas og moro. Særlig for unge kvinner er det mulig å havne i alle slags problemer hvis de ikke passer ganske nøye på hva slags “signaler” de gir fra seg — i forhold til hvor evneveike unge menn (men også mange av de godt voksne) typisk er i forhold til tolkning av enhver kommunikasjonsform som ikke er fette åpenbar. En ting er hva man ser. Noe annet er hva man ønsker å se. Riktignok gjelder det ikke flertallet, men det finnes faktisk mannfolk som er så kørka at de tror det betyr at hun vil ligge med dem dersom en kvinne smiler til dem, for eksempel fordi blikket deres møtes tilfeldig eller noe sånt. Siden blir man fader ikke kvitt den amorøse kødden før man avviser dem på bryskt og uvennlig vis — som da selvsagt “bekrefter” overfor denne vedkommende at kvinner er “vanskelige”, umulige å forstå, og så videre.

Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hermeneutikk er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst eller et budskap og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker å bevisstgjøre denne prosessen og foreslår fremgangsmåter for tolkning. Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære. Hermeneutikken er i tillegg en filosofisk retning som blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode og blir brukt som en personlighetsutviklende, mental øvelse.

(Wikipedia)

Bayes-analysen består i å utlede sannsynlighetsfordelingen til ukjente størrelser i lys av data. Ifølge det Bayesianske synspunkt betraktes alle ukjente størrelser som man er interessert i å trekke slutninger om (basert på innsamlet materiale) som verdier av stokastiske variable; det vil si at usikkerheten omkring ukjente størrelser beskrives ved hjelp av en statistisk sannsynlighetsfordeling.

(Store norske leksikon)

Selv bruker jeg begrepet evneveik om dekadente mennesker, som har så å si all viten om alle ting innenfor rekkevidde, men de gidder ikke å anstrenge seg mer enn de absolutt må for å forbedre den skammelige tilstanden sin. Dette fenomenet kan også kalles “intellektuell latskap” og det går på kryss og tvers av alle andre skillelinjer som vi opererer med i samfunnet; som kjønn, klasse, generasjon og så videre. Satt på spissen kan vi si at evneveike mennesker opplever livets mening som kos, ikke opplysning eller erkjennelse. Strategien deres – bevisst eller ubevisst – handler følgelig om maksimering av hva de enn opplever som koselig. Man ser for seg noen slags attraktiv “lykketilstand” – eventuelt reduksjon av for hånden værende ubehag – som motiverer alle deres taktiske valg fra øyeblikk til øyeblikk gjennom livet. På norsk betyr ordet lykke i dag noen slags form for lavintensiv hverdagsekstase – som i det engelske ordet “happy” – mens det inntil ganske nylig bare betød flaks, som i det engelske ordet “lucky”. Som vi ser er det fortsatt en udiskutabelt attraktiv egenskap å ha med seg i livet, men distinksjonen mellom den nye og den gamle tolkningen av begrepet lykke er kategorisk. Flaks er noe man “bare har” (eller ikke har), mens lykke er noe man kan oppnå hvis man jobber for det. Ser du hvor dette bærer hen?

Som god hedonist har jeg selvsagt ingen motforestillinger overfor nytelse og ekstase, men jeg oppfatter ikke slike ting som belønninger sett i lys av en metafysisk verdensforklaring, mer som nominelt vellykkede resultater av en kunstnerisk anstrengelse — og jeg er mer opptatt av meningen med ordboka enn meningen med livet. Jeg bruker selv ikke lenger ord som vinnere og tapere, men mens jeg ennå gjorde det – særlig under det ufyslige 80-tallet – pleide jeg å definere vinnere som sånne som typisk sier “det var flaks” selv om de vet at det ikke var flaks, mens tapere er sånne som typisk sier “det var uflaks” selv om de burde forstå (og innrømme) at det ikke var uflaks. Likevel er det fristende å karakterisere dem som tapere når folk ikke finner mer anstendig livsmening enn kos og lykke. Noen ganger får jeg en litt paranoid følelse av at folk ønsker seg frihet fra konsekvensers materielle ansvar innenfor en meningshorisont som ikke er realistisk. Folk kan være så “åndelige” de vil men man behøver bare å tråkke barføtt på en skarp småstein for å erfare materiens reaiteter. Hvor lønner det seg å feste blikkfokus? Dette er ikke bare et retorisk spørsmål, det handler om strategiske livsvalg. Alle er nødt til å skaffe seg en virkelighetsoppfatning som de kan bruke til å navigere seg gjennom verden. “Galskap” er jo når man ikke kan eller vil gjøre dette. To metoder for å danne realitetssans er henholdsvis å “tro på det folk sier” og siden ta ting videre derfra, eller å utvikle kritisk sans og siden benytte hermeneutikk og Bayesisk statistisk metode for å ekspandere kunnskapsfeltet. Selv mener jeg åpenbart at det å “tro på det folk sier” er evneveikt. Forstår folk engang hva de selv sier? Som regel ikke. Alt de har er rykter og vage følelser, intet ordnet og etterrettelig datagrunnlag som de kan fremlegge på oppfordring.

Språket er sannsynligvis vårt viktigste verktøy for meningsdannelse innenfor det sosiale felt. Hva hjelper det å vite alt hvis man ikke kan kommunisere noenting? Freud, Marx og Nietzsche regnes vel av de fleste som de mest innflytelsesrike skeptikerne innenfor det vi kaller den vestlige kulturkrets; henholdsvis orientert mot psykologi, økonomi og filosofi. De skapte ihvertfall store ringer i vannet på hvert sitt vis. Dette kan ingen benekte, uansett hva man ellers måtte mene om disse historiske personlighetene. Nå for tiden spiller jeg bare musikk når jeg kjører bil – og er i grunnen fornøyd med det – men på den tiden da NRK fortsatt drev med analoge radiosendinger pleide jeg å gravitere mot P2 med alle sine prateprogrammer. En dag erfarte jeg en epifani – eller en aha-opplevelse om du vil – mens de snakket om det tyske språket, nærmere bestemt hvordan “høytysk” skal brukes i alle læringssammenhenger uansett hva slags dialekt man bruker hjemme. Det er meningen at man skal gjøre så godt man kan i forhold til høytysk; ikke “beherske” det, for det er det jo strengt tatt bare poeter og filosofer som kan, men “snakke det godt nok” til at det foreligger tydelighet i all kommunikasjon. Akkurat der og da skjønte jeg hva som er “spesielt” med Tyskland. Jeg har jo vært der. Jeg har sett tyskere på nært hold, i sitt naturlige habitat. De er ikke verken klokere, penere, dyktigere eller noe annet innenfor denne kategorien av egenskaper. Alt de har er dette opplegget med “høytysk” som er en helt egen kategori av flid og anstrengelse. Og det er en praktisk greie som virker umiddelbart inn på det å forstå og bli forstått innenfor det sosiale felt — som åpenbart må ha noen slags sammenheng med såkalt “tysk effektivitet” som folk stadig henviser til når de skal forklare hvorfor merkeleppen “Made in Germany” har mer kredibilitet enn for eksempel “Made in China”, eller hvorfor det er så påfallende mange tyskere blant “store filosofer og viteskapsmenn”. Vi kan sikkert godt regne med Darwin og mange andre innflytelsesrike tenkere sammen med de tre som nevnes ovenfor, men Darwin var jo en logisk positivist og ikke egentlig noen skeptiker i den forstand. Man kan skrive seg inn i det internasjonale grunnlaget for filosofi og vitenskap på forskjellig grunnlag så å si.

Situasjonen her hjemme er at vi har ikke noe uomstridt “høynorsk” som alle strever etter å mestre som best de kan. Offisielt har vi bare to skriftspråk; bokmål og nynorsk, men i praksis har vi også riksmål og diverse dialektbasert friform. Poenget er at vi forstår hverandre, som folk ofte sier, ironisk nok tilsynelatende uten å selv forstå poenget. Korrekt språk er viktig for meningsdannelsen, særlig når våre behov for språk begynner å bevege seg i retning av det presise. Du vet. Når konsekvensene av å misforstå eller ta feil begynner å bli alvorlige. Hva slags språksyn er vanlig blant folk? Hvordan (og hvorfor) bruker de språket? Er språket bare et av mange mentale verktøy som folk har i kassa og som de bruker for å “oppnå lykke” — eller i det minste finne seg behagelig til rette i en tilstand av kos? Da de såkalte grunnlovsfedrene i USA formulerte de amerikanske statspapirene nevnte de eksplisitt som fundamentale rettigheter de tre tingene “liv, frihet og jakt på lykke” (life, liberty and the pursuit of happiness), men dette var jo det de landet på til slutt. Først vurderte de “jakt på eiendom” (the pursuit of property), uten at dette nødvendigvis ville ha medført at Amerika ville sett noe annerledes ut, for med “lykke” virker det jo som om amerikanerne mener “en materielt fordelaktig posisjon i samfunnet” som medfører både luksus og fritid nok til å nyte den. Etter min mening er det uansett frivolt å fremsette lykkejakt som sosial formålsparagraf i samfunnet. Den gamle norske livserfaringen sier typisk at man kan ha lykken med seg eller mot seg, alt ettersom, men man kan aldri eie lykken. Den er bare på besøk. Siden reiser den jo videre men den kommer som regel tilbake igjen, slik at man bør ikke bli alt for opphisset over verken å ha den eller å ikke ha den. Det er bare en flyktig tilstand som strengt tatt ikke har noe å gjøre med livets daglige arbeid. Norsk mentalitet tilsier typisk at det å jakte på lykken ligner på det å fly rundt i blomsterenga og jakte på røykdotter med en håv. Eller sagt på en annen måte; det ligner toskete og barnslig atferd sett utenfra, selv om den som er engasjert i aktiviteten eventuelt opplever den som meningsfull.

GN-z11 er ein galakse med høg raudforskuving som finst i stjernebiletet Ursa Major (Den store bjørnen). GN-z11 var fram til 2022 rekna som den fjernaste kjende galaksen frå jordkloten som nokon gang er oppdaga. Namnet er avleia frå plasseringa galaksen har i GOODS-North-feltet av galaksar og hans høge kosmologiske raudforskuvingstal (GN + z11). Fram til oppdaginga av HD1 i 2022, var GN-z11 den eldste og fjernaste kjende galaksen som var identifisert i det observerbare universet. Galaksen hadde ei spektroskopisk raudforskuving på z = 11,1. Galaksen var observert, og teke bilete av, slik han eksisterte for 13,4 milliardar år sidan, berre 400 millionar år etter Big Bang. GN-z11 er omtrent 1⁄25 av storleiken til mjølkevegen, og er vidare berre 1% av massen. GN-z11 lagar nye stjerner tjue gangar snøggare enn mjølkevegen.

(Wikipedia)

Jeg vet ikke hvor lang oppholdstillatelse jeg har her på jorda, men det er svært usannsynlig at jeg har mer tid igjen enn det jeg allerede har lagt bak meg. Seksti år er forsåvidt ingen høy alder, men det er personlig rekord for meg selv. Jeg har jo aldri prøvd å være eldre enn dette. En gang for lenge siden syntes jeg at ti år var en imponerende mengde tid som det var vanskelig å forestille seg, men det var før jeg hadde vent meg ordentlig til det å være voksen. som folk jo typisk er i noen tiår før de dør. Jeg har funnet rytmen nå. Jeg har forlengst dannet meg en intuitiv forståelse for hva ti år betyr i et menneskeliv — mens for eksempel ti tusen år bare er et intellektuelt konsept som jeg ikke opplever noen personlig relasjon til. Og hvordan skal man forholde seg til et lysår? Ordet betegner en avstand – omtrent 9,500,000,000,000 kilometer – men jeg kan ikke fatte hva dette tallet betyr. Det er jo minst like langt som herfra til Hamar, som er alt for langt å gå til fots for oss moderne mennesker. Det er nok best å holde seg hjemme. Kaldt er det også langs veien i disse tider.

Siden er det dette med alle de milliardene som folk driver og snakker om. Hjelpe og trøste meg, eller som jeg pleier å si; herregud. Kan du her og nå tenke på noe som du har i noe sånt antall? Ihvertfall ikke penger. Få har sånne telleproblemer, de fleste klarer seg med 5-6 nuller for å uttrykke alle økonomiske tall som er relevante for dem. Her er imidlertid noe: En frisk, normal hjerne har omtrent 86 milliarder celler, som hver kan ha noen tusen forskjellige oppkoblinger i forhold til hverandre, slik at det baller fort på seg med store tall på loftet. Hva skal folk egentlig med all denne prosessorkraften? Man kan jo se seg rundt og spekulere. Kanskje mye av det ligger ubrukt, for ikke å si så ulendt og utilgjengelig til, med berg og dal, myr og mark, at det blir som med den norske geografien, at mesteparten er i praksis ubrukelig for de fleste normalt menneskelige formål. Man kan gå på tur dit, fyre opp et leirbål og koke kaffe, men man kan ikke bo der gjennom hele året. Ikke bare er dette upraktisk, det er bent frem farlig. Jeg vet ikke hvor vanlig det er med cerebral seterbruk, men jeg vet at størsteparten av alle folks hjerner består av mental villmark hvor ingen riktig vet hva som foregår, eller hva slags skapninger som ferdes der. Skrekkelige ting, hvis man skal tro på det ryktene sier. Nietzsche – som regnes som noe av det ypperste innenfor intellektuell chic når man skal strø rundt seg med smarte sitaters englestøv og glitter – påsto at alle mennesker bærer på en avgrunn i sitt indre, og at hvis man stirrer ned i denne avgrunnen lenge nok, så vil avgrunnen begynne å stirre tilbake på deg. Hvem vet hva han mente. Nietzsche sa jo så mye rart.

Ifølge gjeldende “Big Bang” teori er universet – definert som all tid og alt rom, med alt sitt innhold – cirka 13,8 milliarder år gammelt, som betyr at når vi observerer noe som ligger 13,4 milliarder lysår unna så ser vi på noe som eksisterte mens universet bare var 400 millioner år gammelt — som også er en respektabel mengde tid, jøss og bevares, ingen kan si noe annet, men det er jo ungt litt mer sånn relativt sett i en slik sammenheng. Faktisk ganske “nyfødt” kan vi si. Rett i nærheten av dette tallet ligger det jo en horisont i forhold til det observerbare. Det vil si den tiden da det ikke fantes noe lys. Imidlertid sier de ikke at det var “mørkt” før lyset manifesterte seg, de kaller det “matt”. Det var jo ting der, bare ikke sånne ting som vi er vant til å forholde oss til. Ganske artig det der. Kan du skjønne at det finnes ting som det ikke går an å forstå? Vi lever i spennende tider. Dette er det unge universet, som “bare” er en fjortis innenfor kategorien milliarder av år, fordi vi kalkulerer faktisk en total levealder for universet på mange trilliarder av år, slik at alt som foregår nå er på kvisestadiet av den mest usikre ungdomstida. Det er rimelig å anta at universet sliter litt med identitetsdannelse og det ene med det andre. Alle vet jo hvordan det er på den alderen. Herregud for et styr. Føler du deg smart noen ganger? Jeg også. Det forekommer, men det er et paradoks. Alle vet jo at det mest sikre tegnet på at noen er fullstendig fette idiot er at de føler seg smart. Det er en relativistisk følelse. Jeg har tre pinner og to småstein. Jeg føler meg smart i forhold til dem. Litt som hvordan Erling Håland føler seg flink i fotball når han banker to tiåringer på løkka. Amerikanerne har ordet smartass som de bruker om folk som “føler seg smarte” fordi de ikke forstår bedre. Trang horisont pleier jeg å kalle det, fordi jeg lekte litt med ordet “rumpevett” en stund, som norsk oversettelse, men konkluderte med at folk intuitivt vil tolke det etter mønster av ordet næringsvett, slik at det å ha rumpevett antas å beskrive noen slags seksuell særkompetanse.

Universet utvider seg med omtrent 70 meter per sekund per lysår, hvis jeg ikke husker helt feil. Jeg gidder jo ikke å google alt jeg sier og det eksakte tallet er uansett ikke relevant her og nå, slik at slumsete hoderegning får være bra nok. Poenget er at mens universet har eksistert så har det fortsatt å ekspandere jevnt og trutt, slik at den galaksen som nevnes ovenfor – GN-z11 – befinner seg nå fysisk sett omtrent 45 milliarder lysår unna og er sannsynligvis ugjenkjennelig av utseende. Det er dette de kaller mørk energi og det “oppstår fra ingenting” på en måte som jordiske skapninger ikke har noe behov for å forstå, men noen av oss prøver likevel. Det er en slags galskap. Du vet jo hvordan folk fungerer, de skal alltid holde på å romstere med ting de ikke har noe med, nysgjerrige som de er. Saken er uansett at nytt rom oppstår hele tiden slik at alle kosmiske avstander øker i henhold til en viss hastighetsformel. Imidlertid har vi gravitasjon som får alt stoff til å klumpe seg som en psykotisk saus. Hele mannskiten liksom vrir, bukter og vender på seg. På dette nivået tilhører galaksen vår – Melkeveien – en såkalt superklynge som bærer navnet Laniakeia. Man beregner denslags i henhold til “lokale gravitasjonsforhold” som bevirker både den fundamentale samling av denne klyngen av galakser og dens konsistens over tid. De som ønsker flere data om Laniakeia oppfordres til å gjøre sin egen forskning, som folk sier, det vi kan si her og nå er at Laniakeia er en stor slabol men ikke den største. Innenfor den sfæren vi kaller “det observerbare universet” – la oss kalle det en kule som er et par og nitti milliarder lysår i diameter – finnes det såkalte vegger som såvidt jeg vet er de største strukturene vi kjenner. For eksempel Store Sloanvegg – Great Sloan Wall (GSW) – måler 1,37 milliarder lysår fra ende til annen, slik at det er sannsynligvis bedre å klatre over enn å kjøre rundt hvis man ferdes i de traktene. Ikke vet jeg. Det er vanskelig nok å komme seg til Hamar uten bil. Men det mest interessante på det nivået hvor man måler sine vegger i milliarder av lysår er at hele greia ligner i en ganske forbløffende grad på strukturen i en menneskehjerne. Samme mønster, forskjellig skala.

Skrivesperre kan defineres som en psykisk blokkering som gjør at man ikke klarer å skrive. Men hvorfor skjer dette? Noen årsaker kan være at du opplever prestasjonsangst. Man er redd for hvordan teksten skal bli mottatt av de som skal lese den.

(Mentornorge.no)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg må innrømme at det bekymrer meg lite hvordan teksten skal bli mottatt — eller om den engang i det hele tatt vil bli mottatt av noen. Jeg tilbrakte jo noen år med å skjønnskrive i ordets mest kalligrafiske forstand – sånn som han karen på maleriet ovenfor – diverse poesi og annet hver morgen, som jeg brant i peisen senere på ettermiddagen. Sånn er det. Perverst men tilfredsstillende. Selvsagt hender det ofte at jeg ikke føler noen lyst til å skrive noe, men da lar jeg jo bare være. Nema problema. Det passer bra for meg å jobbe sånn. Det vil si å skrive hva jeg vil, når jeg vil, uten å ta noen kommersielle hensyn overhodet. Jeg er jo en vrang jævel som fungerer best når jeg går for egen maskin uten å måtte forholde meg til omverdenens krav og forventninger. Saken er at jeg nylig så en fransk forviklinsgkomedie som tok utgangspunkt i en forfatter med skrivesperre og hans forhold til forskuddspenger og deadlines. Noen ganger tenkte jeg på Sult av Knut Hamsun. Ikke minst fordi den ble nevnt som “verdens første postmodernistiske roman” og kanskje noe slags kunstnerisk ideal for filmens hovedperson.

Kan man noensinne regne med å bli forstått i denne verden? Jeg tror ikke det, ihverfall ikke ut over det enkle og banale. Jeg tar det som en åpenbar selvfølge at jeg vil bli både misforstått og feilsitert nærmest på det samme vis som ikke alle legger merke til min fysiske skjønnhets herlige helhet når jeg er ute og promenerer langs fortau og veikanter. Sånt må man bare akseptere. Bør noen slags varselklokker kime når man opplever det som enkelt å identifisere seg med hovedpersonen i Sult? Det kan jeg ikke si noe om. Det er svært lenge siden jeg leste den boka for første gang og fordi jeg den gangen ikke visste bedre opplevde jeg den som komisk. Den samme reaksjonen hadde jeg forresten i forhold til Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine. Først mye senere fortalte folk meg at det er meningen man skal føle seg litt deprimert etter å ha lest begge de to bøkene som her er nevnt. Eh javel, liksom. Jeg beklager hvis jeg ikke innfrir dine forventninger til et politisk korrekt følelsesliv, men fra mitt perspektiv virker det som om mitt eneste realistiske alternativ er å gjøre det jeg kan med det jeg har i forhold til å forstå denne verden og de dyr og udyr som befolker den. Jeg forstår i utgangspunktet ikke verken hvorfor man skal bli skremt av en skrekkfilm eller deprimert av en “depressiv” roman. Dette er jo kunstverk. De er ikke virkelige ting.

Det er et litt kinky juridisk spørsmål om det går an å tegne eller male noe som er – eller bør være – forbudt. La oss si for eksempel noe slags groteskt scenario med sex, vold og lemlestelser om hverandre av den typen som man blir “kvalm av å se på” fordi motivet er så forstyrrende og heslig — men det er jo fortsatt bare et kunstverk. Visstnok var det for tyve år siden noen som fikk dom i Storbritannia fordi de hadde malt pornografiske fantasibilder av pedofil karakter — og da har vi havnet i en gråsone. Mange har jo lagt ned mye hardt arbeid på å fjerne det motbydelige ordet barneporno fra det norske språket og erstatte det med det mer “tekniske” begrepet overgrepsmateriale — under den store tanke at pornografi er skildringer av lovflige aktiviteter mellom voksne mennesker, slik at enhver avbildning av ulovlige aktiviteter forutsetter at en staffbar handling allerede har skjedd og at bildene derfor må være å betrakte som bevismateriale som øyeblikkelig må overleveres til politiet hvis man av noen grunn kommer over dem, gitt sakens alvorlige karakter. Men hva gjør man med fantasibilder? Kan det noensinne være (eller bli) straffbart å male “overgrepsbilder” med pensel og palett? Riktignok kan man la seg forarge når noen avbilder avskyelige fantasier fra sjelens mørkeloft, men kan man forby det? De virker ikke rimelig. Den forbrytelsen man avbilder har jo aldri skjedd. Etter min mening er spørsmålet imidlertid aktuelt på en helt ny måte i disse tider fordi vi har fått – eller er i ferd med å få – kunstige intelligenser som kan lage et hvilket bilde som helst på kommando. Det er langt ifra det verste de kan gjøre, men det er ille nok når ting blir “fotorealistiske” på en måte som visker ut grensen mellom fantasi og virkelighet. Et annet moment som det er verd å reflektere over er at bevisverdien av den typen film som folk tar opp med mobiltelefonen når de “ser at det foregår noe kriminelt” vil bevege seg i retning av null hvis vi får en stuasjon hvor det som essensielt sett er tegnefilm ikke lenger lar seg skille fra “ekte film” med skuespillere og det ene med det andre — og denne teknologien er åpent tigjengelig for alle slags gode og onde formål.

Konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Konspirasjonsteori er en nedsettende betegnelse som brukes for å signalisere at forklaringen er beheftet med logiske feil og problematisk omgang med fakta. Spekulasjoner om konspirasjon forekommer både som løselig snakk og som mer utviklede konspirasjonsteorier. De siste er gjerne innviklede og omfattende. Det skyldes at konspirasjonsteorier forutsetter at sammensvergelsen undertrykker sannheten. Direkte bevis er dermed vanskelig å finne, og man leter følgelig etter indirekte sammenhenger og noe som kan være indikasjoner.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Innenfor filosofi og vitenskap fungerer det slik at man som en hovedregel skal holde seg til “mainstream” delen av verdensforklaringene. Jo lengre utenfor hovedstrømmen man beveger seg jo bedre bevismateriale må man samle inn og presentere på en ryddig måte. Hvis vi ser nøkternt på saken – og det bør vi jo – så er jo det kravet man fremsetter at alle andre skal komme til din posisjon, som i praksis betyr at hele elveløpet skifter leie. Sånt skal ikke skje uten at det foreligger svært gode grunner. Dette fungerer litt logaritmisk (uten at jeg dermed antyder at det finnes tydelige grenser) i den forstand at hver enhet av avstand man beveger seg bort fra hovedstrømmen vil fordoble beviskravet. Av denne årsak – samt også noen andre – er akademikere og akademisk orienterte tenkere lite begeistret for fantasister som krever at tankene deres må tas med i betraktningen, selv om de er nokså langt “der ute” og de presenterer heller ikke noe slags skikkelig arbeid som objektivt studiegrunnlag for andre som eventuelt måtte ønske å sette seg inn i materialet.

Første bud i dette bildet er at ting er ikke personlige. Riktignok finnes det store egoer, kranglete drittsekker og dominante personligheter i alle sammenhenger som involverer mennesker, men dette er et sosialt problem – i den grad det er et problem – det har ikke noe med selve faget å gjøre. Vitenskapen kjenner ingen nåde. Enten gjør man skikkelig arbeid i henhold til de standardene som gjelder eller så blir det å finne seg noe annet å drive med. Og filosofene er enda verre. Alle kommer til å le av deg hvis du ikke klarer å si onomatopoetikognat fort fem ganger og fortsatt forstå hva fanden du prater om. Det beste man kan gjøre hvis man – uansett av hvilken grunn – ikke ønsker å forholde seg til de harde formalkravene innenfor filosofi og vitenskap er å begynne som dilettant innenfor kunsten. Eventuelt etablere seg som en vanlig parasitt innenfor det såkalte næringslivet hvis man ikke har noen moralske standarder for hvordan man tjener penger. Hva vet jeg. Noen slags “konsulent” eller noe. Børsspekulant. Eiendomsmegler. Narkolanger. Det finnes så mye man kan jobbe med blant sånne som bryr seg om penger og status. Eller man kan bare ta “en vanlig jobb” hvor opplegget i det store og hele handler om å møte opp på et fast sted til en fast tid og ellers utføre de oppgavene man blir pålagt, innenfor en fast tidsramme og mot et fast månedlig honorar. Resten er mer variabelt – altså hva man på et mer detaljert nivå rent konkret jobber med – men den overordnede idèen er den samme.

For omlag femten år siden var jeg medlem av et engelskspråklig forum for filisofi og vitenskap som var veldig hardt moderert, i den forstand at så snart noen begynte å “snakke om Atlantis” eller vise tendenser til antivaksinepolitikk og det ene med det andre så var det øksa rett i panna uten advarsel. Man ble rett og slett kansellert på flekken. Mange syntes dette var urimelig men selv opplevde jeg det som frigjørende. Problemet med sånne evneveike troll er jo at de er støyende. Det er ikke noe poeng i å kaste bort tid på å spekulere om alt som “kan” ha skjedd – eller alt som “kan” være mulig – så lenge et normalt menneskeliv ikke engang er langt nok til å danne seg en rimelig oversikt over alt som faktisk har skjedd og som er mulig på basis av alt akseptabelt bevismateriale vi sitter med innenfor fagområdene. Vi snakker ofte om forholdet mellom “signal og støy” når vi forholder oss til et kvantum informasjon som noen presenterer. “Konspirasjonsteorier” – slik de i all hovedstak fremstår som fenomen – er plaget av svært mye “støy” rundt noen små kjerneelementer her og der av saklig “signal”. Eller som man sier med et populært norsk nyord: bullshit. Hvis man ikke vet om noe er sant – i den forstand at det er objektivt bevisbart på en måte som de fleste vil akseptere – så bør man i det minste si at man ikke vet det. Hva man enn måtte føle regnes ikke som saklig informasjon, selv om man naturligvis bør lytte til sine egne følelser og ta dem med i betraktningen når man fatter beslutninger. Det å vimse og våse på nettet med all mulig slags toskeskap er jo skadeverk i den forstand at det stjeler tiden vekk fra mer nyttige ting som man kunne engasjert seg i istedet. Slik tenkte man ihvertfall på det tidligere nevnte forumet, som dessverre senere ble nedlagt. Jeg tror det var noen slags personlige vanskeligheter som oppsto. Opplegget eksisterte jo bare fordi folk jobbet frivillig og gratis med å vedlikeholde det.

Selv synes jeg typiske konspirasjonsteoretikere kanskje er litt i overkant optimistiske i forhold til hvor mye kontroll folk egentlig har over tingene som skjer og verdens gang i mer generell forstand. Jeg klarer selv ikke å se at noen har styring på denne mannskiten. Trenger jeg briller? Spesielle fargefilter? Jeg ser egentlig bare enkeltindivider som jobber ut ifra sine individuelle særinteresser – om så dette måtte være “å hjelpe menneskeheten” (som er et latterlig uærlig motiv) – og all interferens som oppstår når alle disse “ringer i vannet” møtes. Noe samarbeid, noe medarbeid og noe motarbeid. Det blir med andre ord totalt kaos omtrent umiddelbart. Riktignok finnes faktisk konspirasjoner – ordet er fra latin og betyr “å puste sammen” – og man kan presentere som et saklig argument at det er sånn folk typisk får ting gjort. Det vil si når noen samler seg rundt en felles interesse og legger en plan, uansett hva vi snakker om. Alt fra infrastrukturen i en storkrig til neste dugnad i den lokale naboforeningen. Prinsippet er det samme. Man “puster sammen” når man sitter rundt et møtebord og legger en plan. Det er dette som er selve “konspirasjonen” hvis og når den eksisterer: Et møterom og et antall individer som snakker sammen. Sånn legges de fleste planer, inkludert de som flopper. Det er flest av dem. Det er altså ved dette punkt jeg mener at folks optimisme får dem til å overvurdere hvor kløktige og mektige det går an for mennesker å bli. Det meste av alt menneskeheten noensinne har planlagt ble jo føkka opp og ødelagt øyeblikkelig, det vil si så snart alle de klønete tukleapene begynte å løpe forvirret rundt i ring og skrike. Sic transit gloria mundi. Det er bare flaks når ting går bra. Alle vet dette. Flaks og tilfeldigheter er hva som ruler. Disiplin og planmessig arbeid er ekstremt vanskelig for bare èn person å få til og bortimot umulig for to. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? Vi misforstår hverandre minst like ofte som vi oppfatter hverandre korrekt innenfor den hverdagslige kommunikasjonen, selv om vi “kjenner hverandre ut og inn”. Dette problemet baller bare på seg jo flere individer som trekkes inn i saken. Gjør resten av sannsynlighetsmatematikken selv.

Utnyttet på en uheldig måte eller uten avbøtende tiltak og miljøtilpasninger kan utbygging og bruk av fornybar energi skade miljøet, særlig lokalt, men også globalt. Karakteristisk for mange av de fornybare energikildene er at de er spredt over store arealer. I mange tilfeller kreves det store naturinngrep for å ta dem i bruk, noe som gjør at utbygging av fornybar energi i mange tilfeller er skadelig for naturmangfold og landskap og derfor blir kontroversielt. Noen av de største sivile ulydighetsaksjoner i Norge har nettopp vært motstand mot vannkraft (Altasaken), vindkraft (Frøya) eller høyspentmaster (Hardanger).

(Store norske leksikon)

En av de fundamentale egenskapene ved universet er entropi, eller “varmetap” — som strengt tatt er den effekten som på mest direkte vis angår menneskene både på kort og lang sikt. Som alle legger merke til hver vinter; hvis man ikke fyrer aktivt og passer på at varmekildene til enhver tid gjør jobben sin vil temperaturen inni boligen ganske raskt falle ned mot utendørstemperaturen. Innendørs og utendørs er jo i fysisk forstand to systemer med ulik intern energibalanse, slik at når de kommer i kontakt med hverandre vil entropi sørge for at de utjevner denne forskjellen seg imellom. Hvis vi gjør det et hakk mer abstrakt kan vi snakke om Boltzmann-entropi som fokuserer på informasjon, det vil si at innedørs og utendørs begynner å “snakke sammen” hvis man etablerer en kommunikasjonskanal ved å for eksempel åpne vinduet. Poenget her er sannsynlighet, hvor det i vårt eksempel er usannsynlig at man vil finne soner med god varme i Norge om vinteren, og de vil da også forsvinne – jevne seg ut i forhold til de større omgivelsene – hvis ingen er der for å vedlikeholde varmeproduksjonen.

Folk har så mange slags tanker, men selv identifiserer jeg fremskrittsoptimisme som det hinsides ethvert sidestykke mest ødeleggende tankekompleks man finner hos vår art. Det er jo når vi tenker at “dette går sikkert bra” at det virkelig går til helvete, er det ikke? Jeg har møtt mange som har opplevd ulykker men ingen som opplevde dem fordi dette var planen hele veien. Det var optimismen deres som forårsaket at de skadet seg, tapte alle pengene sine, mistet den romantiske partneren, eller hva det nå var som skjedde. Ihvertfall ikke det de ønsket eller så for seg skulle skje. Det å gjøre noe riktig består for det meste i å ikke overlate noe til tilfeldighetene, fordi entropi en en egenskap ved universet som er like fundamental og allestedsnærværende som gravitasjon. Dessuten finnes enda en likhet som er enda mer viktig å bite seg merke i: Både gravitasjon og entropi er unidireksjonelle fenomener. De går bare èn vei. Det finnes ingen antigravitasjon og heller ingen negativ entropi. Riktignok definerte Erwin Schrödinger en gang selve livet som “en lokal og temporal manifestasjon av negativ entropi” men jeg tror dette var ment som en morsomhet. Mennesker og andre livsformer er jo ikke lukkede systemer. Vi kommuniserer med omgivelsene. For eksempel tar vi til oss vann og næringsstoffer, skiller ut avfall, puster inn og ut, og det ene med det andre. Det går an å føle at man er et lukket system, eller en “ting” som eksisterer isolert fra andre ting, men dette er altså ikke korrekt. Våre vinduer står på vidt gap.

Hvis man ser nærmere på saken vil man raskt oppdage at alle denne verdens svindlere jobber mot folks tendenser til optimisme. De klarer på noe slags vis – ved hjelp av alle fagets triks og tryllekunster – å selge deg en fantasi om at “dette går sikkert bra”, mens det som typisk skjer er at svindleren stikker av med alle pengene mens du blir sittende igjen med konsekvensene og lure på hva det var som egentlig skjedde. Dette er forsåvidt ikke sensasjonelle nyheter. Nesten alle har opplevd noe som gjorde at de senere følte seg snytt, svindlet og misbrukt — og de fleste er smarte nok til å innse at det de gjorde feil var å plassere tilliten sin et sted hvor den ikke burde ha vært. Likevel er det vanlig å gjenta denne kategorien av feil, ofte mange ganger. Hvorfor? Det handler om den foran nevnte fremskrittsoptimismen, som for de fleste er en kategori av “åpent vindu” som tyver legger merke til, så de klatrer inn og robber deg for verdisaker mens oppmerksomheten din er fokusert på noen slags avledningsmanøver som tyvene har arrangert slik at de kan få jobbe i fred. Et klassisk opplegg som brukes av alle, også den formen for tyver som stjeler livsenergien din og omsetter den i luksus og privilegier for seg selv. Jeg snakker nå om såkalte arbeidsgivere, som jo slett ikke gir noen noe som helst, de kjøper opp folks livsenergi for den laveste pris de kan slippe unna med — og bruker den til å få utført diverse materielle arbeidsoppgaver som er profitable innenfor opplegget deres.

Middelklasse er en ofte brukt samlebetegnelse for store samfunnslag som ikke faller inn under klarere kategorier som arbeiderklasse eller overklasse. Middelklassen kan også betegne bestemte grupperinger som funksjonærer, mindre næringsdrivende og folk i «frie», «profesjonelle» yrker. I dag diskuterer samfunnsforskere hvor enhetlig middelklassen er, hvordan den bør avgrenses og om den i det hele tatt kan sies å være en klasse. Debatten har sammenheng med at arbeidsdelingen i moderne samfunn ikke passer så godt til de klassiske teoriene.

(Store norske leksikon)

Selv er jeg ikke særlig opphengt i klassiske teorier om “arbeidsmarkedet” og dets beskaffenhet. Jeg kan bare se to klasser: De som lever av å eie ting, kapitalistene, og de som lever av å jobbe for dem som eier ting, arbeiderne. Siden kan man muligens snakke om en underklasse, definert som “de som faller utenfor samfunnssystemet” men disse består egentlig bare av arbeidere som enten har blitt ødelagt av opplegget eller som ikke klarer å prestere i henhold til minimumsstandarden for å kunne “stå i en jobb”. Den såkalte middelklassen er egentlig bare en stor svindel som handler om “splitt og hersk” overfor arbeiderklassen, eller korrupsjon om du vil, fordi de som fantaserer om at de er noe annet enn slaver lider av paranoide tvangsforstyrrelser med motsatt fortegn – fremskrittsoptimisme – men de opplever ikke desto mindre seg selv som “bedre” – i betydningen suksessfull, fremgangsrik og så videre – enn de som “bare jobber” tilsynelatende uten noen personlige ambisjoner ut over det å heve lønn. Det vil si de som er “negative” i forhold til alle hurraropene og begeistringen over at alt går så bra; de vil bare finansiere en relativt normal levestandard på minst mulig brysomt vis. Jeg tilhører selv denne siste gruppen. Alle som følger denne bloggen – i den grad det finnes noen – vet jo at jeg er negativt innstilt til hele fenomenet sivilisasjon og kategoriserer det som sinnssykdom. Slik jeg ser det er sivilisasjon en entropi-akselrator som øker hastigheten betraktelig på vår enveisferd mot helvete, langs en vei som er brolagt med gode hensikter og velmente tiltak. Det eneste vi kan gjøre for å forsinke ødeleggelsesprosessen er å ta foten bort fra gassen, men så snart man forslår noe sånt starter gråtekoret blant alle dem som opplever nominelle fordeler på kort sikt på grunn av “utviklingen”.

Har du hørt den om han som oppfant sjakkspillet? Ordet sjakk henger jo etymologisk sammen med det persiske ordet sha som betyr konge og sjakken kalles derfor noen ganger “kongens spill”. Legenden sier at oppfinneren var en matematiker som kunne velge sin belønning selv så han valgte i henhold til det som er alle matematikeres store vits: Verden går til helvete fordi folk ikke forstår den eksponentiale funksjon, her representert med ett riskorn i første rute, to i neste, deretter fire og så videre, med en fordobling av antallet riskorn for hver rute helt opp til og med rute nummer sekstifire. Hvor mye ris blir det tilsammen? Ikke vet jeg, for jeg gidder verken å gjøre regnestykket eller google etter tallet, men jeg ser øyeblikkelig at det blir noen slags pervers mengde som ingen kan levere i praksis. Absolutt null sjanse for at det kommer til å skje. (Nå ble jeg nysgjerrig og googlet det likevel. Tallet er 18.446.744.073.709.661.615 riskorn, eller 370 milliarder tonn om hvert riskorn veier tyve milligram, altså hele verdens samlede produksjon av ris i over 500 år. Hvilket betyr at jeg hadde rett. Ingen kan levere noe sånt.) Det er sikkert mange som misliker ordvalgene mine ganske ofte, men jeg snakker jo ut ifra min egen opplevelse av livet i denne verden og i mine øyne er man evneveik hvis man ikke forstår den eksponentiale funksjon, eller i det minste forstår at man ikke forstår den. Det skjer jo liksom noe akkurat der. Folk vil ikke innrømme at de bare er uvitende dyr. De vil heller snakke om “hvordan de føler seg”, som om dette noensinne har makt til å forandre noe som helst for noen. Sånt er deprimerende. Det er i det hele tatt ikke bra for noens mentale helse å åpne øynene og se verden for hva den er, i stedet for hva man skulle ønske at den var, men på den samme tid ser jeg ingen annen utvei for menneskeheten hvis vi skal overleve som art. Sjokkterapien er dessverre nødvendig. Du må ikke sove. Forjævligseringa har kommet så langt ved dette tidspunkt at hver liter olje som man ikke brenner nå i dag vil representere en verdi på mange milliarder om hundre år. Riktignok ikke i noen positiv forstand, altså slik at man kan selge en liter olje for denne prisen, men i form av penger spart på den store ryddejobben som er nødvendig for å gjenopprette noe som ligner på en normal balanse i miljøet etter to hundre år med “industri”.

Jeg blir ikke engang på langt nær like deprimert av å forholde meg til “vanlige idioter” som for eksempel klimaskeptikere og andre evneveike troll som jeg blir av å forholde meg til fremskrittsoptimister som snakker begeistret om hvor fint alt skal bli etter at vi har gjennomført det store grønne skiftet slik at vi får tilgang til nærmest ubegrensede mengder med “fornybar energi”. Herregud. Saken er jo at vi er nødt til å få ned det samlede energiforbruket som best vi kan. Løsningen på problemet med forurensende petroleumsbil er ikke elektrisk bil, men hest. Det vi bør spørre oss selv om er hvorfor det overhodet var en “industriell revolusjon” og om de problemene vi prøvde å løse den gangen egentlig var reelle problemer eller om de bare var vikarierende motiver for kapitalistisk grådighet hos enkeltindivider. Økonomisk kannibalisme er hovedproblemet menneskeheten står overfor, og det har vært slik i mange tusen år, men det er først nå vi har klart å nå bristepunktet for et bekymringsverdig antall ting samtidig, ikke minst biosfærens evne til å bære det varmetapet som ligger i vår samlede menneskelige geskjeftighet, som vi i det store bildet kan – og bør – beskrive som “transmutasjon av elementer”. Hvis menneskeheten plutselig forsvant over natten ville det ta noen tusen år å bryte ned mesteparten av alle våre byggverk og infrastrukturelle installasjoner til bare en ruinhaug, og noen millioner år å høvle alt sammen ned til bakkeplan igjen, slik at en imaginær fremtidig art om la oss si hundre millioner år ville kunne ta geologiske prøver av bergarter og så videre og observere “unaturlig materiell virksomhet” i et kanskje ti centimeter tykt sjikt, men de ville ikke kunne si med sikkerhet hva det var som skjedde den gangen. Det er det bare vi som kan. Men vi vil ikke.

Det som faktisk skjedde var at jeg kjøpte en flaske rødvin – av merket 19 Crimes – og tenkte at jeg skulle drikke alt sammen, men det orket jeg jo ikke. Jeg begynte å gjespe litt uti det andre glasset. Til helvete med dette her var det neste jeg tenkte. Jeg vil heller ha en kopp te. Etterpå ble jeg sittende og se mer på Maskorama, som jeg prøver å komme meg gjennom helt til slutten av den nyeste sesongen, men dette er rimelig trippa greier. Nå sitter jeg igjen med en godt over havfull flaske rødvin som jeg ikke har lyst på men som heller ikke har mer holdbarhet enn maks en uke, så jeg antar det blir å lage coq-au-vin eller noe. Imidlertid vil jeg verken ha høne eller hane i gryta, det får være nok coq i fire kyllinglår, tenker jeg. Pluss noe sopp, grønnsaker og greier, det blir fort en ordning på dette prosjektet. Dermed var den oppgaven ferdig gjennomtenkt. Det blir til uka, for i dag skal jeg koke en røkt svineknoke og bruke godt mørkokt kjøtt fra denne, kuttet i fire millimeters terninger, som smakselement i enda en variant av faux chili con carne som egentlig er en “gryterett med limabønner og pikant saus”. Bønner er jo bra budsjettmat og siden jeg heldigvis ikke er plaget av gass i magen etter å ha spist bønner så fungerer det bra for meg. Det finnes to faste krav. Maten må være god. Maten må være sunn. Resten er mindre viktig, men jeg tror kanskje at også jeg ville ha forholdt meg noe midt mellom skeptisk og avvisende til ingredienser som typisk ga meg tarmgass etterpå.

Saken er at folk blir gjort til matvrak av den industrielle prosessindustrien for ernæringsprodukter som jobber for at ting skal være “enkelt” for travle mennesker på farten og det ene med det andre. Riktignok er det ikke åpenbart kreftfremkallende giftprodukter de selger, men man kan ikke kalle dem næringsmidler heller. Dette er et opplegg som handler om å legge cashish i lomma til noen på bekostning av helse, vitalitet og immunsystem hos andre. Jeg kan bare gjenta det samme som jeg alltid sier: Lag mest mulig selv, på basis av friske råvarer som kommer fra en pålitelig leverandør. Søk kunnskap og sett deg inn i hvordan fordøyelsen og næringsopptaket virker, samt hva slags dagsbehov man har for hvilke stoffer og så videre. Det lønner seg å investere i seg selv på denne måten. Enda bedre er det hvis man tar kostnaden med å oppsøke en ernæringsspesialist som i mer detalj kan kartlegge hvordan stoffskiftet virker i kroppen din. Det er jo stor individuell varians på for eksempel hva som forårsaker “spikes” i insulinnivået og hvordan fosforsyklusen utspiller seg. For noen kan ris være et kritisk produkt i forhold til begrepet feilernæring, som gjør deg feit og slapp med alskens plager under avføringsprosessen, mens for andre kan det være ymse brødprodukter, særlig de hvetebaserte. For alle er det uansett imperativt å få ned sukkerinntaket så mye som mulig. Hva man kan “unne seg” av nytelsesprodukter er et spørsmål hver og en må konfrontere på egen hånd. Selv er jeg ikke særlig fanatisk nå, men det var nødvendig å ha kadaver-selvdisiplin i mange år før jeg fikk kontroll over det evneveike trollet på innsiden som bare ville ha kos og nytelse, men aldri ansvar. Det er vel egentlig et åpent spørsmål om jeg den dag i dag har “kontroll” eller om jeg bare laller meg selv inn i fantasier og drøm basert i forfengelige lyster til “å være alt jeg tror jeg kan bli” før klokka slår og teppet faller. Hvem vet? Folk har jo en utpreget tendens til å være dust, også jeg. Sånn er den menneskelige tilstand.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Et tankeeksperiment er en idé eller en tanke om en eller flere handlinger som kan utføres for å enten bekrefte eller avkrefte en tidligere fremsatt hypotese. Imidlertid trenger ikke nødvendigvis meningen være at tankeeksperimentet skal gjennomføres, ei heller være gjennomførbart. Ofte er det bare en måte å vise en problemstilling ved hjelp av enklere eksempler eller for å belyse de forskjellige sidene av en gitt problemstilling.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

På grunn av Albert Einsteins berømmelse brukes – i det engelske språk – det tyske ordet Gedankenexperiment minst like ofte som engelsk “thought experiment”, særlig blant akademikere. Selv griner jeg på nesa over uskjønne vokalkollisjoner som oppstår på norsk fordi den ellers tillatte ordsammenstillingen har et første ord som ender på den samme vokalen som det andre ordet begynner med – slik som i komposittordet tankeeksperiment – og derfor ser jeg etter andre måter å formulere den samme idèen. I dette tilfelle bruker jeg vanligvis formen gedankeneksperiment – som blir en ganske lett fornorsket utgave av det tyske ordet – med et underforstått “heisann Albert” hengende i bakgrunnen. Dessuten liker jeg å poengtere at det er et formelt eksperiment, ikke bare fantasering om tingenes mulige årsak og virkning som forsåvidt er noe alle gjør til enhver tid. Hva skjer hvis jeg gjør dette? Du vet. I den grad folk tenker før de gjør ting så handler det som regel om sannsynlighetsberegning i forhold til kausalitet, altså årsak og virkning.

Bildet ovenfor tilhører en gruppe på fjorten akvareller og tegninger som for ti år siden ble solgt for fem millioner på auksjon i Nürnberg, en latterlig høy prissetting som bare er fordi de er personlig håndlaget av Adolf Hitler. Hvem vil ha sånt på veggen hjemme og i så fall hvorfor? Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror de ble kjøpt av den amerikanske forretningsmannen Harlan Crow, som ellers er kjent for å sponse dyre gaver, opphold på luksushotell og det ene med det andre på høyesterettsjustitiarus Clarence Thomas, som er èn av bare ni individer som representerer “den tredje statsmakten” i USA. Ryktene sier at Crow har “Hitlerkunst” på veggene hjemme, samt diverse andre memorabilia fra Den andre verdenskrig. Jeg vet ikke hva det handler om, men det ser ikke bra ut. Det operative amerikanske ordet er creepy. Men nok om det; motivet på bildet er såvidt jeg har forstått fra bakgården til det mannsherberget i Medelmannstrasse i Wien hvor Hitler bodde på den tiden, og hvor også Josip Broz Tito og Leon Trotskij bodde omtrent samtidig. For godt mål var stedet eid av faren til Karl Popper. Det er sant som folk sier, at verden er stor men ikke så stor. Herregud.

Det er vanlig innenfor moralfilosofien å stille opp gedankeneksperimenter hvor man spør folk for eksempel om de ville ha drept noen under de og de omstendighetene og den typen ting. Siden filosoferer man formodentlig rundt de svarene som fremkommer. Noen fant en vakker dag opp den med å reise tilbake i tiden og ta livet av Hitler mens han var et spebarn. Ville du gjort det hvis du kunne? Seriøst. Folk har gående dypt alvorlig mente debatter rundt dette perverse spørsmålet stadig vekk, både på nettet og i universitetene. Min første tanke da jeg hørte det første gang var at det virker ikke rimelig å drepe et barn, uansett hva man vet om fremtiden. Jeg mener, hvordan ser man for seg at selve drapshandlingen skal foregå? Og lykke til med å forklare deg for politiet etterpå, for man må jo regne med å bli tatt. Vi som vet alt fordi vi lever mange år etterpå bør jo også vite at Hitler var soldat i Den første verdenskrig, nærmere bestemt i tjeneste som ordonnans med motorsykkel som fartet mellom steder med diverse meldinger og annet. Hvorfor ikke bare skyte ham ved denne tiden istedet? Må man på død og liv få folk til å fantasere om å ta livet av spebarn? Det er jo ikke i utgangspunktet mistenkelig at folk blir skutt og drept i en krig, særlig ikke akkurat den krigen, så hvis man ellers passer på å bruke tidsriktig utstyr kan man få gjort jobben på en diskret måte, gitt at poenget er å ta ut Hitler før han rekker å begynne med politikk. På den annen side, dette ville jo medføre helt andre priser på kunstproduksjonene Hitler etterlot seg. Han ville aldri blitt kjendis, bare en obskur “nobody” som en vakker dag døde i krigen.