APECALYPSO

Alle som kan hakke løk vet at man begynner med å dele den i to i “lengderetningen” (som på bildet ovenfor) fordi løkens struktur påbyr dette som den mest effektive teknikken. Derfor er det litt illevakslende når noen som sier at de skal hjelpe deg med jobben starter med å dele den løken de skal hakke “på tvers”. De vet åpenbart ikke hva de driver med. men okei. Så lenge de får til en approksimasjon av terninger som måler to millimeter i alle retninger er jeg fornøyd. Så hva tenker du? Ble jeg fornøyd? Selvsagt ikke. Folk er jo typisk både late og evneveike, dessuten så blir de fornærmet når de får beskjed om at jobben de har gjort ikke duger. Herregud. Hva er dette for slags tøys? Vil du ha bank eller hva? Generelt tips som er verd å ta med seg i livet: Ikke start en krangel med noen som står med en svær kniv i hånden. Dette er det sentrale budskapet i julen. Vi skal ikke stikke hverandre ned, bare synge salmer og holde fred. Med “salmer” mener jeg sånne sanger som Joachim Nielsen skrev. Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg. Du vet. Den typen ting.

Jeg har aldri likt julen, ikke engang som barn. Det er for mye fyll og jævelskap. For mye anstrengt sosial omgang med folk som man resten av året prøver å unngå. For mye kjøpepress og for mange feite folk som stønner, sikler og svetter mens de overforspiser seg inn i hjerte og karsykdommenes kongerike av kanyler og kirurgisk stål. Og når det gjelder det kristne julebudskapet så kan de rulle det sammen og ramme det opp i rattata. Faen for noe jævla åndsformørket sludder. Sånt står altså voksne mennesker og messer om i fullt alvor? Jeg hater dei satans kristne pakket — og vet du hvorfor? Fordi de tvang meg til å gå i kirken da jeg var liten og forsvarsløs. Sånt er overgrep. Alt de preker om er jo bare bløff og løgn. Det finnes ikke noe sånt som jomfrufødsel. Herregud. Den mest fornuftige forklaringen må være at ordet jomfru betyr “ugift kvinne” (som derfor presumptivt sett ikke er seksuelt aktiv) sånn som man før i tiden i Norge titulerte folk som Jomfru Pedersen, Enkefru Hansen, og så videre, for å markere ekteskapelig status heller enn seksuell erfaring. Sånt pleide jeg å rekke opp hånden og si på barneskolen, men alt som skjedde var at jeg typisk fikk “mindre god oppførsel” i karakterboka selv om jeg ellers hadde S i alle fag. Skolen var i det store og hele ingen god erfaring for meg. Jeg var alltid mange lysår foran alle de andre.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Seriøst. Hvor høy IQ må man ha for å fatte at hvis det er noe man ikke vet så går man bare på biblioteket og sporer opp informasjonen? Det er ikke nok å føle skepsis til det læreren påstår. Man må også etablere solide argumenter backet opp av relevant bevisførsel hvis man har tenkt å fremme et divergerende syn på sakene. Selv er jeg ikke særlig sadistisk av natur, men de “onde” elevene likte meg alltid godt fordi jeg rutinemessig ydmyket lærerne på deres egen hjemmebane, så å si, og derfor inviterte de meg ofte til å bli med dem for å stjele i kosken eller sitte oppi skogen og røyke og drikke stjålet alkohol, slik at jeg fikk allerede fra tidlig alder sansen for sånt. Du vet. Kjeltringstreker. Det farlige og det forbudte. Født sånn eller blitt sånn er det gamle spørsmålet om personlighetstyper. “Begge deler” er som regel svaret. Det går jo ikke an å bli noe man ikke har talent for, men det er på den annen side heller ikke alle talenter som blir utviklet hos alle. Det kommer an på hva slags utfordringer livet kaster i trynet ditt. “Det man må deale med” har en tendens til å definere det man blir til. Heldigvis opplevde jeg selv aldri noen seksuelle overgrep fra voksenpersoner, men i etterkant har jeg skjønt at dette sannsynligvis var det underliggende problemet til mange av de “onde” elevene jeg gikk sammen med på barneskolen. Mine egne foreldre var bare unge og vimsete. De “festet” alt for mye og kranglet så busta føyk. Det var vanskelig å ta dem alvorlig som autoriteter. De var forsåvidt “gode mennesker”, bare svake. Man kan ikke reparere sånt. Det får bare gå som det går. Jeg var 15 år gammel da jeg flyttet fra foreldrehjemmet.

Jeg har ikke noe sentimentalt forhold til julen, annet enn at den noen ganger har et passende skjær av absurd humor for å runde av et enda mer absurd år — noe man forsåvidt kan si om alle år her i galehuset. Du er klar over det, ikke sant? At mennesker er spik spenna? Alle vet dette. Man kan bare studere de tingene som foregår i verden. Eller rettere sagt, man behøver ikke engang å studere noe, i den forstand at man legger ned noen aktiv innsats, alt man behøver å gjøre er å skru på nyhetene, så fosser det ut som en høytrykkspyler av elendighet. Etter et antall år på denne måten så blir man om ikke akkurat “lei av livet” så i det minste lei av alskens dårlig nytt. Noe annet som man også blir lei av er bøffere. Det er et samlebegrep som betyr alle som lyver, snyter, forfalsker og bedrar. Det vil si en ikke ubetydelig andel av alle levende mennesker — dog ikke alle levende mennesker. Jeg tror det er en sammenheng her. Alt for mange har det alt for travelt til at de rekker å gjøre skikkelig arbeid. Hva slags menneske er du hvis du ikke engang får til å hakke løken ordentlig? Herregud. Er du seriøs når du ber om respekt? Det er ikke sånn det fungerer. Først viser du at du er kompetent og pålitelig. Siden vil respekten følge som en naturlig konsekvens av dette. Det blir litt komplisert å forklare hvorfor virkning alltid følger årsak, hvorfor det ikke kan være omvendt, men slik er faktisk fysikken, så kan du selv bruke ettermiddagen til å google det hvis du ikke tror meg. Uansett er det slik at vi mennesker fungerer best når vi respekterer fysikken. Altså først årsak, deretter virkning. Dette bør ikke være alt for komplisert å fatte.

Hvorom allting er, gitt at jeg står opp perverst tidlig så er det lunsjtider for meg klokken elleve. Det skal være pasta. Ikke akkurat tradisjonell julemat men jeg er jo voksen og kan gjøre som jeg vil, derfor velger jeg å holde avstand til hele juleopplegget. Betyr det noe? Ja det betyr noen dager med stengte butikker og det ene med det andre, men jeg føler selv ikke noe annet enn jeg gjør resten av året — vel og merke tilpasset det at det er vinter og dritkaldt, som ikke er like morsomt som sommer og shortstemperatur, men det er hva det er. Andre folk har helt andre idèer enn meg og dette er som det skal være. Julen er et megaritual som ligner et koldtbord med alt for mange forskjellige ting, slik at ingen rekker over alt men mange prøver. Er det ikke akkurat som om det ofte er litt “anstrengt” også? Enten man mener å feire julen som hedensk lysfest tilknyttet solvervet eller man mener å markere Jesusbarnet med stall og krybbe så blir det uansett litt for religiøst for min smak. Jeg pleier typisk å utvikle aversjon til alt styret med julen før november er slutt, slik at selve kalenderdatoene er bare noen slags nedtelling til det hele endelig er over og vi kan vende tilbake til den normale hverdagen. Du vet. Godt nyttår. Hurra. Men skal vi ikke bare få kommet i gang med alt vi har å gjøre? Det er forresten èn liten sak som jeg liker med julen og det er gløgg. Det vil si hva som i prinsippet er varm cola uten bobler men med rosiner oppi. Ganske perverst men jeg liker det.

En epidemi som sprer seg over store deler av verden blir kalt en pandemi. Epidemi er et utbrudd av en sykdom som sprer seg raskt mellom mennesker. Eksempelvis er influensapandemier de store, verdensomspennende epidemier av influensa med et nytt virus som store deler av befolkningen helt eller delvis mangler immunitet mot. De opptrer med varierende mellomrom, og kan få omfattende skadevirkninger helsemessig og økonomisk. I vår del av verden regnes pandemier av smittsomme sykdommer som en av de mest sannsynlige årsaker til akutte krisetilstander.

(Wikipedia)

Referansepunkt: NRK.no

Jeg er ikke tilhenger av at folk henges ut med navn og bilde i riksdekkende media, enten de selv synes dette er greit eller ikke. Folk kan jo ha dårlig dømmekraft slik som det forsåvidt er tatt høyde for i pressens “vær varsom plakat”. Derfor kommer jeg ikke til å bruke navnet til personen i artikkelen som er linket ovenfor selv om det ikke utgjør noen praktisk forskjell. Det er en prinsippsak — og ut fra det lille jeg kan se fra de foreliggende data fremstår vedkommende som “ikke samtykkekompetent” basert i paranoid personlighetsforstyrrelse. Problemet ligger ikke i denne personens meninger men i hans “misjonsiver” overfor andre. Hvis jeg var statsadvokat ville jeg tiltalt ham for landsforræderi, for å sette den rette type fokus på virksomheten til disse antivaxerne. Det er uproblematisk å si nei takk til en vaksine på personlig grunnlag og for seg selv, men det blir en helt annen problemstilling når man de facto argumenterer til fordel for fienden, altså viruset, i en situasjon preget av stor usikkerhet og forvirring. “Jeg vil ikke vaksineres” er jo en annen type argument enn “ingen burde vaksinere seg”. Det første er et valg voksne individer bør ha rett til å fatte. Det andre er et medisinsk samfunnsspørsmål som man ikke har noe med. Det er viktig å forstå hvor ens egen “sjølråderett” slutter og andres liv og helse begynner.

På kort sikt er det svært usannsynlig at Norge vil rammes av væpnede konflikter, moderat sannsynlig at det vil bli ekstreme uvær, men fra ganske til meget høy sannsynlighet for at det vil komme en ny pandemi innenfor en tiårs horisont. Den kan ha “bare” èn prosents dødelighet som corona, eller dødeligheten kan bli betydelig hvis for eksempel noen slags mutasjon av ebola bestemmer seg for å dra på verdensturnè. Dessuten finnes det mange andre kandidater og flere tilkommer hvert år gjennom den “zoonotiske” innfallsvinkelen, fordi stadige utbygginger av ville områder fremtvinger økt kontaktflate mellom menneskenes verden og den som tilhører de ville dyr. Alt som skal til er at bare ett dødelig virus bare èn gang hopper fra dyr til menneske og danner “pandemisk mutasjonsprofil” — det vil si at det er svært smittsomt, har ganske lang inkubasjonstid – minst en uke – og ganske høy dødelighet, så har vi det gående. Igjen. “Smittevektor” er som regel folk på farten som enten vet eller ikke vet at de er smittebærere, men de reiser likevel. Alle har jo “sine gode grunner” for alt de gjør. Bare spør dem. Sånn er menneskene. Vi er en ganske dement art av svært aggressive og kranglete aper. Dessuten lever vi i en ekstremt støyende kultur hvor regelrett rovdrift på menneskers oppmerksomhet og bevissthet regnes som helt normalt. Enhver sleip slyngel som har noe å selge kjemper med nebb og klør – det vil si reklame – mot politiske tåkefyrster som bruker folkeskremselets metode, og religiøse hysterikere som skriker at alt snart er slutt likevel så vi kan liksågodt gi helt faen og frike ut. Plukk din favoritt. Eller foretrekker du bedøvelse?

Det ville vært fint hvis statsadvokaten tiltalte en eller flere av de høyest profilerte antivaxerne fra coronatiden for landssvik. Det ville sette ting i sitt rette perspektiv og kanskje få alt på bordet i aller videste forstand, hvor “toppspørsmålet” må være hvorfor disse demente idèene – som faktisk må regnes som “datavirus” som går i hjernen – sprer seg på den måten de gjør. Hvorfor reagerer ingen før det er for sent? Han der stakkars evneveike tosken i artikkelen ovenfor er jo et stjerneeksempel på hvor galt det kan gå når samfunnet ikke tar gale idèer på alvor. Folk behøver å lære kritisk tenkning allerede fra barnehagealderen. De må lære å skille mellom godt begrunnede argumenter og reinspikka vås som noen bare har dratt ut av ræva si. Herregud. Hensikten med å “henrette noen av de verste” etter en krig er som alltid å banke inn et hardt budskap hos resten: Sånn går det når du jobber for fienden under en erklært unntakstilstand. Pandemien var selvsagt ingen “krig” sånn sett, men den overordnede samfunnsstrategien ville ikke vært vesentlig annerledes hvis Norge kom under angrep av væpnede styrker, ihvertfall ikke så langt som det å stille seg på fiendens side angår. Det er forræderi. Hva de “tenker” spiller mindre rolle enn hva de gjør i forhold til å svekke folkets motstandevne overfor den for hånden værende fiende. Disse forræderne bør få noe i landet rundt ti års fengsel. Det er jo viktig å stille opp klar juridisk presedens før den neste pandemien kommer. Det som beseiret coronaviruset i denne omgang var en uhørt rask fremstilling av funksjonelt vaksinemateriale som har etablert noen grad av “flokkimmunitet”. Vi har fortsatt et problem i det at folk stadig smittes av corona og blir tildels alvorlig syke, som en ondere variant av influensa, noen med ubehagelige langtidsvirkninger. Norge havnet under èn prosent dødelighet i den verste fasen, som er bra. Det betyr at jobben ble relativt velgjort. Det samme kan ikke sies om ymse land som på den tiden var under inkompetent ledelse, fremst av dem USA, Storbritannia og Brasil.

Som sagt har jeg ikke noen prinsipielle innvendinger mot at folk sier nei takk til å selv la seg vaksinere. Det er evneveikt, men la gå. Det fungerer dårlig å forby idioti. Selvsagt er det farlig å bli vaksinert, men ikke på langt nær så farlig som å bli smittet av sykdommen vaksinen er designet for å beskytte deg mot. Det var blant annet derfor folk måtte vente en halvtime med å forlate helsestasjon eller annet sted hvor coronavaksine ble satt. Mulig allergisk sjokk og det ene med det andre. Sånt skjer. Men selve krisa er formelt erklært som over for denne gang — hvilket bringer oss til spørsmålet om hva vi lærte av det som skjedde. På hvilken måte gjør disse erfaringene oss bedre forberedte på neste runde med dødsmikrober? Etter min mening har vi avdekket et behov for noen slags særlov om pandemisk unntakstilstand som åpner opp for vesentlig mye hardere juridiske straffereaksjoner mot folk som nekter å følge ordre. Hvorfor syr vi puter under armene på dette avskummet? Det er ubegripelig for meg. Hva du gjør mot deg selv er ditt eget problem, men når du bryter karanteneregler og andre påbud under en situasjon med farlig smitte utgjør du også en trussel mot andre og må behandles i samsvar med dette. For å avslutte min behandling av artikkelen fra NRK.no vil jeg si at han det handler om fremstår som alvorlig sinnsforvirret og åpenbart preget av paranoide fantasier. Definitivt en jobb for psykiatrien. Jeg ville imidlertid satt ham på tiltalebenken likevel, vel vitende om at han sannsynligvis ville blitt erklært strafferettslig utilregnelig, mest for å få protokollført prosedyren. Straffereaksjoner skal jo ha en allmenpreventiv effekt. Vi kan jo ikke ha en masse forrædere som går fiendens ærend hver gang det skjer noe som angår samfunnet som helhet. Visste du forresten at HIV fortsatt regnes som en pandemi (som imidlertid er mer eller mindre under medisinsk kontroll nå, i den forstand at symptomene kan holdes i sjakk med medikamenter, selv om man teknisk sett ikke har funnet noen “kur” for sykdommen)? Hva ville du følt i forhold til noen som smittet deg med HIV vel vitende om at de var smittebærere, de bare synes ikke at det er noen stor sak?

Penisfraktur, brudd i penis, er en tilstand hvor hinnene som omgir svamplegemene i penis revner. Dette skjer i forbindelse med seksuell aktivitet, som oftest sammen med partner, men også alene. Svamplegemene i penis er omgitt av kraftige hinner, som kan revne ved kraftig belastning. Man kan høre en tydelig knekkelyd, etterfulgt av kraftige smerter og umiddelbart sammenfall av penis. Ofte opptrer også bloduttredelser. Disse kan bli temmelig omfattende, og kalles i faglitteraturen for «auberginedeformitet» på grunn av likheten både i form og farge med aubergine. I kraftige tilfeller kan også urinrøret revne. Man kan blø ut fra urinrørsåpningen. Penisfraktur krever innleggelse i sykehus og operasjon innen 24 timer. Det tilstrebes å få sydd igjen hinnene som er revnet, og eventuelt også urinrøret. Det er nødvendig å få gjort dette innen rimelig tid for å unngå impotens, skjevstillinger eller urinrørsforsnevringer. Prognosen er god dersom riktig behandling settes inn tidsnok.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Tyske forskere har regnet seg frem til at risikoen for penisfraktur øker med førti prosent i julesesongen. Om dette skyldes en økning i antall særlig vigorøse sengeøvelser vites ikke. Kanskje det handler om å ha dårlig tid og prøve å få gjort “tusen ting” samtidig. Eller kanskje det er en økning i antallet gråtende og ensomme menn som sørgerunker på en litt for aggressiv måte mens juleklokkene klinger lystig der ute og ingen bryr seg om hva som skjer med dem. Det man observerer er uansett at folk flest brekker pikken når det er jul (det vil si i den grad det er aktuelt for dem å brekke pikken ved noe tidspunkt i løpet av året). Av alle bisarre statistiske tendenser jeg har hørt om i 2023 tror jeg at denne tar kaka. Jeg tviler ikke på at sykehusenes tallmateriale er korrekt, jeg har bare vanskeligheter med å se noen umiddelbar kobling mellom julefeiring og penisfraktur. Som man sier: Korrelasjon betyr ikke automatisk kausasjon. Samtidig er førti prosent innenfor et såpass avgrenset tidsrom en såpass dramatisk økning av en såpass spesifikk skade at man må jo klø seg i hodet og lure på hva som skjer. Det nærmeste jeg selv kommer er at jeg hadde bitestikkelinfeksjon i januar et år – det er når balla hovner opp, gjør vondt og man kan merke at det er en “kul” på den ene steinen – og jeg husker det som en litt nevrotisk opplevelse — som imidlertid virket nærmest gjespende normalt på legen. Han ga meg en pillekur og det var det. Men brekke pikken? Herregud, alt som skjer med folk både før, under og ikke minst etter avviklingen av diverse seksuelle aktiviteter. Det er litt av et opplegg.

Når det gjelder dette med å tukle med sine egne kjønnsorganer så kan dette ikke egentlig karakteriseres som “seksuelle handlinger” med mindre det er flere tilstede mens det skjer. Alenesex er ikke en virkelig ting. Eventuelt så kan vi beskrive det som en seksuell toalettfunksjon siden det jo handler om å “avvikle” en akutt tilstand av seksuell lyst under omstendigheter når man ikke har tilgang til noe bedre alternativ. Imidlertid er det også slik at straks det befinner seg flere i situasjonen skifter hele energien ganske dramatisk. Masturbasjon handler typisk om fantasier mens sex handler om “samhandlinger” mellom minst to personer. Hjerneaktivitet forekommer i begge situasjoner men ikke i de samme delene av hjernen. Hvorfor folk masturberer er ikke noe bra spørsmål. Gud ga oss egnede hender, passe lange armer, de mest usannsynlige evner til å fantasere og det ene med det andre; det er et bedre spørsmål hvorfor folk – eventuelt – ikke masturberer, eller altså når det danner seg forstoppelse i den seksuelle toalettfunksjonen. Har du hatt avføring i dag? Nesten invariabelt hevder de at det handler om selvkontroll. Du vet. Seksuell kyskhet er en dyd og alt det der. Om nødvendig må man iverksette et sadomasochistisk program fylt opp med “alternative stimulanser” og orgasmenekt, si for eksempel kalde vannbad og alskens smertefulle saker som tar oppmerksomheten bort fra tilværelsens lystige dimensjoner. Selvplaging er således bare en annen form for masturbasjon, motivert av et disiplinært kontrollbehov. Man får bare håpe de finner en partner som setter pris på denslags. De fleste har jo lyst til å ha noen slags form for sexliv med den partner de av ymse årsaker havner sammen med, men de færreste har lyst til at dette skal skje i henhold til noe slags kontrollert program hvor man “vinner” hvis man klarer å styre lystene sine ned til den minste detalj. Ting er jo ikke spennende når man vet eksakt hva som skal skje.

Seksuell naivitet er når man tror at det handler om “kjønnsorganer i bevegelse” mens mesteparten av alt som skjer foregår i hodet. I noen tilfeller av særlig egosentrerte individer kan vi snakke om masturbasjon med partner siden de tilsynelatende bryr seg lite om hvem de ligger med og enda mindre om variasjon i sitt eget opplegg. “Samme prosedyre som alltid, men med forskjellige partnere” synes å være deres idè om et spennende seksualliv. Dette er jo bare tragisk. Nesten som om et variert kosthold skulle bestå i å variere hvilken McDonalds man går på i hvilken bydel, men for all del: Det er jo ikke mitt problem. Og det er lenge siden jeg lærte at man ikke skal klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Ved dette stadium av livet betrakter jeg kjedelig sex som et verre alternativ enn ingen sex, men det har ikke alltid vært slik. Man finner seg for eksempel i mye rart for å tilpasse seg partnerens nykker og “jobbe med forholdet” selv om man som en netto konsekvens av dette opplever sexlivet som lite spennende og enda mindre tilfredsstillende. Hvorfor er vi egentlig sammen? Så snart dette virker som et rasjonelt spørsmål bør man sannsynligvis skille seg og prøve lykken andre steder. Man bør jo umiddelbart kunne ramse opp noen saklige punkter for hvorfor man bor og lever sammen med et annet menneske, synes du ikke? Det er ikke noen holdbar grunn at det er dette man er vant til og føler seg trygg med, men på en aseksuell måte, som om man er bestekompiser som ikke lenger betrakter hverandre som seksuelt interessante individer selv om man en gang hadde en ild som senere sluknet og ble til aske. Er det da man brekker pikken? Når man på nærmest desperat vis synes at man må prøve noe slags akrobatisk opplegg som man har funnet på nettet men som man ikke har noen fysiske forutsetninger for å få til i henhold til plan og metode? Kanskje julefeiringen for mange inkluderer “vilje til å prøve igjen” med en partner som man resten av året kanskje ikke engang liker særlig godt lenger? Hvem vet. Julen er jo en tid for å “samle familien” og alt det der. Gjøre opp årsregnskap, så å si. Og da går det som det går.

Posør er en person som poserer; en som prøver å gjøre seg interessant; en person som gjør seg til. Ordet brukes også om en bløffmaker.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Being natural is simply a pose, and the most irritating pose I know.

(Oscar Wilde)

Det har ikke blitt færre posører i verden etter at internettet kom. Snakker man om sånt lenger? Jeg kan huske at det å være en posør – eller rettere sagt, det å bli beskyldt for å være en posør – ble betraktet som en legitim sosial skandale på 80-tallet, som jo var en tid da det å være autentisk ble betraktet som noe beundringsverdig, med den åpenbare konsekvens at vi fikk “autentiske posører” nokså umiddelbart; det vil si individer som forherliget det kunstige, det å gjøre seg til, være affektert og så videre. Du vet. En protestbevegelse som konsekvent gikk i den motsatte retning, men på en ironisk måte, ofte assosiert med “den første bølgen” av postmodernister i Norge. De var direkte inspirert av franske intellektuelle og har ingenting å gjøre med den senere universitetsbaserte bevegelsen i USA. som kom drøyt ti år etterpå. Tanken var uansett at det er umulig – en håpløs romantisk fantasi – for mennesker å “være naturlig” når alt vi forholder oss til per definisjon er kunstig, sammenfattet i det begrepet som vi kaller kulturen. Det er en tryllekunst. En illusjon. Alle er posører, bare i varierende grad og på forskjellig vis. “Det autentiske” er en løgn som alle stilltiende godtar fordi de håper å selv bli oppfattet slik. Keiserens nye klær, om du vil. Men selvsagt også typisk menneskelig. Vi etterligner stilen til de autentiske i håp om å vinne den samme moralske hedersprisen.

Det handler om identitetsbygging. Hva er personligheten og hvordan oppstår den? Man er jo ikke “naturlig” bare fordi man er styrt av følelser på en direkte og umiddelbar måte, man er bare barnslig. Det såkalte superegoet – vi kan si “voksenpersonligheten” – må også foreligge for at vi skal kunne snakke om et helt menneske som fungerer normalt i sosiale sammenhenger. Spontane individer kan være sjarmerende for en stund, men sjarmen falmer så snart man oppdager at dette er alt de har. Vi behøver noe mer. Vi behøver dybde. Hvilket er det samme som å si at før vi kan snakke om selvbeherskelse må det foreligge et selv å beherske, det vil si en “reflektert personlighet” som har blitt utviklet over tid. Det er fremførelsen av det reflekterte selvet som kan være eller ikke være autentisk — hvor det inautentiske som en hovedregel består i at man tilsynelatende endrer personlighet ut ifra hva slags situasjon man befinner seg i. “En sosial kamelon” betraktes – med gode grunner – som en litt suspekt person – en posør – fordi man åpenbart aldri kan vite hva som er “det autentiske selvet” og hva som er spill for det usynlige kameraet. Kanskje vet de det ikke engang selv. Imidlertid er det en relativt harmløs personlig skavank som alle kan forstå, selv om det ikke er tillitsvekkende. Den menneskelige tilstand er jo skremmende, preget som den er av den fundamentale usikkerhetsrelasjonen rundt alt som handler om dynamiske livsprosesser. Bare døden er idiotsikker. Alle vet jo at den kommer for å hente oss alle før eller siden. Derfor trenger man strengt tatt ikke å bekymre seg om dette. Det er livet som er et autensitetsproblem. Man er nødt til å velge — og det å velge èn ting innebærer automatisk at man velger bort alle andre alternativer.

Før folk visste at det gikk an å være autentisk var oppriktighet et moralsk ideal innenfor personlighetsbyggingen. Bare vær deg selv er et råd man typisk får av mennesker som tror på det oppriktige. Det åpenbare spørsmålet må bli om – og i så fall hvorfor – man noensinne har noe annet alternativ enn å “være seg selv”. Hvem skulle man ellers være? Saken er jo at man kan være seg selv på mange ulike måter selv om man er en enkel og likefrem person som aldri opplever noen slags “svingninger” i egenopplevelsen av identitet og kulturell tilhørighet. Det ligger innbakt i rådet “bare vær deg selv” at det finnes andre væremåter. For eksempel posering. Kamuflasje. Maske. Late som om man er noe annet enn det man er. Love bort ting man ikke kan holde — eller som amerikanerne sier: La kjeften skrive ut sjekker som ræva ikke har dekning for. Vi stanger raskt mot det gamle problemet med at man ikke bør si alt man tenker til alle man møter. Istedet for å “være seg selv” bør man beherske seg selv. Fremføre seg selv på en bevisst – reflektert – måte. Problemet med å danne personlighet er hvor gammelt som helst, men det er aktuelt på en helt ny måte i internettets tidsalder. Spillteoretisk sett er man nødt til å operere med en strategi hvor alle vet at alle andre lyver. Det ligger i sakens natur. Det å være på nett er å posere. Vi befinner oss alle bra fette langt vekk fra “naturtilstanden” når vi engasjerer oss i nettbaserte aktiviteter, slik at verken det å være oppriktig eller det å være autentisk er aktuelle alternativer. Realismen på nettet ligner mer på drøm og fantasi enn på materiell virkelighet. Det er naivt å klage på at folk og nyheter på nettet er fake. Selvsagt er de det. Hele nettet er jo fake. Det er en dårekiste hvor alt handler om posering og oppmerksomhet. Nettet er et “syntetisk spillerom” som ikke har noen organiske verifiseringsprosesser og det blir følgelig urimelig å forlange “autensitet” både fra seg selv og andre. Man er nødt til å forholde seg til hele opplegget som en fiksjon, eller et konstruert narrativ hvor den karakteren man fremfører aldri kan bli noen korrekt avbildning av “den man egentlig er” — simpelthen fordi formatet ikke tillater dette. Nettet er en eneste stor “live” fjernsynssending som ligner det virkelige liv på den samme måte som “reality TV” ligner det virkelige liv. Alt som finnes er posering. Selvfremstilling. De ærlige er de som bare gjør det uten å lage noe stort nummer ut av det, mens løgnerne er de som insisterer på at de er ærlige.

Hvilket bringer oss til postmodernistisk identitetsdannelse og hele sulamitten med politisk korrekthet, “woke”, alternative kjønnsroller og det ene med det andre. Alt er formatert ut ifra en virkelighet hvor nettet påvirker våre liv i mye større grad enn noen tidligere form for media har klart å få til. Det magiske ordet nå for tiden er profilering, det vil si at man administrerer sin identitet på prinsipielt samme vis som et firma administrerer sine “public relations” — det vil si en markedsorientert tilnærmelsesmåte som ikke handler om hva man er men om hva man søker å oppnå. På det personlige nivå medfører dette en vesentlig mye mer intens fokus på bevisstgjørende prosesser, det vil si at man er, for alle praktiske formål, en “autentisk posør” som lever i en verden hvor det autentiske har blitt passè. Ingen tror på det og ingen bryr seg om det. Folk har minst like mange upersonlige som personlige forhold, og responser man møter på nettet teller like mye (eller mer) enn de tilbakemeldingene man får fra virkelige mennesker i det virkelige liv. Selv klarer jeg meg helt fint. Jeg er jo woke som to kjønnsinkongruente tofuveganere på elektrisk tandemsykkel i prideparaden og har vært det siden før internett ble en ting. Herregud. Man følger da med i tiden og tilpasser seg. Ikke alle gamle mennesker stivner i utdaterte vanemønstre og “tankekomplekser” som ble designet for en annen tid med andre begrensninger i forhold til kommunikasjonskanalenes rekkevidde. Litt humoristisk kan vi si at internettet og smarttelefonene har gjort alle til svarte magikere som stirrer inn i det dype ukjente på en vanemessig basis. For øyeblikket kommuniserer vi i hovedsak med andre profiler på nettet som eies og administreres av andre mennesker, men vi er bare noen centimeter unna en virkelighet hvor nettet for det meste befolkes av maskinintelligenser og kommunikasjonsroboter. Da vil det bli en fordel å allerede være trent på å forholde seg til løgnere og bløffmakere som vil si hva som helst for å oppnå oppmerksomhet. Jeg vet ikke eksakt når ting vil endre seg. Det vet ingen. Imidlertid er det rimelig å påstå at ikke mange vil merke noen forskjell. Det er jo heller ikke meningen at man skal oppdage noe. Man skal bare logge på og være en profil blant andre profiler innenfor rammene av et interaktivt kommunikasjonsrom hvor det å oppnå oppmerksomhet – mange klikk, følgere, likes og det ene med det andre – utgjør selve motoren i dette markedet. Sånn har det blitt.

Det meldes at pave Francis nå har formelt sanksjonert velsignelser av samkjønnede partnerskap (mens ekte ekteskaps skap fortsatt bare kan inneholde motkjønnede par). Hva skal man kalle dette? Fremskritt? Herregud. I to tusen år har menn i kjoler surret rundt i Vatikanstaten og fantasert om å “tjene herren”, ta imot hans nåde og det ene med det andre. Tolket innenfor en horisont av psykoseksuell spillteori er det vanskelig å finne noe mer homo enn kristendom. Seriøst. Den eneste kvinneskikkelsen av betydning innenfor opplegget deres er jomfru og denne standarden av kyskhet forlanges og forventes av den kristne morsrollen, som jo er kvinners funksjon innenfor et patriarkat. Ikke den eneste, men den viktigste. Som alle vet er et stort antall feminine gudinner i diverse hedenske religioner “treenigheter” av den biologisk enkle grunn at alle kvinner lever gjennom tre aldre, som grovt sett er før, under og etter mensturasjonsårene. Utlagt betyr dette at ungpiker er handelsvarer, kvinner i fruktbar alder er avlsdyr, før kvinner fra og med overgangsalderen går over til å bli husslaver — mens mannen er alltid sjef. Gud er jo mann, ikke sant? Saken er derfor både biff og karbonade. Naturen her på jorda gjenspeiler Guds himmelske herlighets visdom. Halleluja og amen. Skulle det være noe mer du lurer på kan du bare studere skriften.

Kampanjen for å snu språket bort fra den seksuelle fokus som ligger i det foreldede begrepet “homoseksualitet” var ironisk nok mer eller mindre fullført da tiltakene mot AIDS fremtvang neologismen menn som har sex med menn (men som kategorisk avviser at de er homofile) som en spesifikk risikogruppe i forhold til HIV-smitte. Alle vitsene som ble slått rundt dette fenomenet den gangen er ikke morsomme lenger, men selve problemets kjerne eksisterer fortsatt: Begrepet homofili oppfattes som umandig, selv om det beviselig finnes en helt egen gruppe av svært homsete homser som dyrker “det mandige” langt inn i parodiens landskap. Det misogyniske ligger på lur et eller annet sted her. Mange menn liker jo ikke kvinner verken på den ene eller den andre måten. De trives best i ymse slags “mannsforbund” hvor de slipper å måtte forholde seg til dette imperfekte “andrekjønnet” og heller kan dele alt de er og har med kameratene. Hva skal man tenke om dette? Vi har forsåvidt begrepet “homososial” som begrep for de som foretrekker å vanke sammen med individer av sitt eget kjønn, men det er ikke i utstrakt bruk og folk har en tendens til å være skvetne rundt ethvert ord som begynner med “homo” så jeg er usikker på om det vil bli korrekt oppfattet og forstått. Dessuten er jo 99,99% av alle sosiale situasjoner i utgangspunktet “aseksuelle” i både intensjon og dynamikk, så hva skal poenget være med å introdusere begrepet menn som foretrekker menn for alle andre formål enn de seksuelle?

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

For noen år siden gjorde jeg meg upopulær blant alle da jeg foreslo at det å ha “en seksuell legning” – men ikke mer spesifisert enn dette – i prinsippet burde stilles opp som motsetning til det å være “seksuelt forknytt og nevrotisk”, slik at motsetningsparet blir seksuell/aseksuell heller enn hetero/homo. Det ser for meg ut som en mer fornuftig skillelinje å forholde seg til. Spørsmålet er jo ikke “hvem man foretrekker å vanke sammen med” men “hvem man foretrekker å ha sex med”. Vi kan si at paven gennom sin deklarasjon nå på mandag oppdaterte det katolske opplegget til de rådende forholdene på kjønnsmarkedet, slik at enhver som ønsker å inngå “forpliktende seksuelt partnerskap” av monogam – eller seksualmonopolistisk – karakter skal være klarert for kirkelig aksept og velsignelse. Selvsagt har ikke dette blitt like godt mottatt av alle katolikker. Dette med kjønn og karakter er jo et problematisk område av livet. Hvis man ikke har “en seksuell legning” kan hele greia blir hvor klein som helst, med kaldsvette, manglende selvtilit og det ene med det andre hver gang temaet kommer på bordet. Det kan virke som om mange “flykter inn i et monogamt partnerskap” like mye for å unnslippe seksualangsten som for å utvikle noe spesielt sammen med noen som man trives med. Sånn sett stiller jeg meg litt mistenksom til pavens motiver. Kirken er jo først og fremst et forretningsforetak. De tjener store penger på alskens nevrotikk blant mennesker, ikke minst deres seksuelle nevroser. Sånn er livet. Slitsomme saker men et klart bedre alternativ enn alle andre kjente muligheter som eksistrerer. Er det bra at paven “strekker ut en hånd” til de homofile på denne måten? Det vet jeg ikke noe om. For meg er det først og fremst komisk. Hva andre tenker kan ikke jeg svare for.

Nikolaus «Klaus» Barbie (født 25. oktober 1913 i Bad Godesberg, død 25. september 1991 i Lyon) var en tysk krigsforbryter og sjef for Gestapo i Lyon, der han stod bak drap, tortur og deportasjoner som skaffet ham tilnavnet «slakteren fra Lyon». Etter andre verdenskrig ble Barbie rekruttert av de amerikanske myndigheter for arbeid innen kontraspionasjen Counter Intelligence Corps (CIC). Barbie fikk forhøre fanger på amerikanske baser. I 1951 fikk Barbie hjelp av CIC til gå under jorden og flykte til Bolivia, der han bosatte seg i hovedstaden La Paz under navnet «Klaus Altmann». I oktober 1957 ble han boliviansk statsborger. I 30 år levde Barbie i skjul i Bolivia, der han bisto flere diktaturregimer med opplæring i tortur og avhør av opposisjonelle. I juli 1980 grep Luis Tejada med støtte av Barbie makten i landet med «kokainkuppet». Maskerte gruppemedlemmer fartet hovedstaden rundt i ambulanser, henrettet dissidenter, inntok regjeringsbygg og plyndret butikker og varehus. Forbrente, kastrerte lik av venstresidens politikere lå slengt i gatene, mens kokainselgere ble sluppet ut av fengslene og organisert i en paramilitær gruppe til støtte for de nye makthaverne. Barbie ble utnevnt til æresoberst i den bolivianske hær; men da det i oktober 1982 ble innsatt en ny, sivil regjering, var det ikke lenger bruk for ham. I januar 1983 ble Barbie tiltalt for svindel, og dagen etter vedtok Bolivias regjering enstemmig å utvise ham. 4. februar 1983 dro han med fly fra La Paz til Cayenne, hovedstad i Fransk Guyana. I en hangar på flyplassen leste en dommer tiltalen opp for ham. I 1987 ble han dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten og deportasjon av 800 jøder og motstandsfolk til Auschwitz. Fire år etter domfellelsen ble han rammet av leukemi og døde 77 år gammel i sin fengselscelle.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Det koster omtrent ti tusen norske kroner å fremtille en kilo kokain — gitt at man starter helt på scratch og kjøper inn alle råvarer og øvrige produksjonsmidler til “gjeldende markedspris” i et av de kokainproduserende landene i Sør-Amerika, at man allerede har det vi noe romslig kan kalle et laboratorium (men som egentlig bare er et utendørs vedfyrt grovkjøkken), og at man får jobbe i fred, det vil si uten at politiet eller en rivaliserende bande (noe som i praksis ofte betyr det samme) kommer og ødelegger opplegget for deg. Hvis vi imidlertid tar med i beregningen at de allerede etablerte kokainkartellene sannsynligvis har alle mulige slags rabatter, at operasjonen deres er strømlinjeformet og det ene med det andre, ender vi med en stipulasjon av produksjonskostnader for en kilo kokain på omtrent halvparten av dette, hvilket utlagt medfører at det ligger en investering på omtrent fem millioner inne i et tonn ferdigprodusert kokain, som i volum bør utgjøre noe sånt som “en pall” (men det er bare min gjetning ut ifra at en kilo kokain visstnok er på størrelse med en vanlig murstein). Alle kan google dette og regne seg frem til det samme i løpet av en ti minutters tid; all informasjonen ligger fritt og åpent ute på nettet.

Gitt at man ønsker å starte for seg selv i narkobransjen, hvor får man kjøpt en pall med kokain? Og hvor får man solgt det? Uten å vite noe om de rådende markedsforholdene vil jeg tippe at det i praksis er umulig å komme seg inn på produksjonssiden. Lokale banditter i jungelen, støttet av tungt bevæpnede, massivt finansierte og totalt hensynsløse karteller i byene, har monopol og ifølge ryktene jeg hører forsvarer de dette “med alle midler” slik at det å overta – eller utrydde – selve kokainproduksjonen virker som et dødfødt prosjekt. Det er en lukket bransje helt frem til “utskipningsstedet” og uansett hvordan man vrir og vender på saken er kokainøkonomien så viktig i produsentlandene at alt som er praktisk gjennomførbart i form av politiaksjoner mot laboratorier ute i jungelen, plantefelter med kokadyrking og så videre, ikke utgjør stort mer enn dyre actionfilmer – for alle slike aksjoner blir jo filmet fra alle mulige vinkler nå for tiden – som siden dokumenterer at lokale politiske myndighetene “gjør noe” med dette komplekse problemet — som starter med fattige jungelbønders beste sjanse til å tjene seriøse penger og ender med diverse gjester på fester som samler seg rundt noen striper med kokain lagt ut på det lokale sølvfatet. Hele logistikkjeden mellom han som dyrker kokaplanter i for eksempel Bolivia og han som sniffer kokain på fest i for eksempel Norge utgjør “kokainbransjen” og gitt at de nylig beslagla to tonn kokain i Norge – og nærmere femti tonn i Europa – kan vi si det er empirisk bevist at store penger sirkulerer blant bransjeaktørene. De fleste påstår at et gram med kokain skal koste omtrent en tusenlapp i forbrukerenden av det hele, hvilket betyr at den pallen med kokain som kostet fem millioner å produsere bringer inn en føkkings milliard i andre enden. Hvor høy IQ behøver man for å se tegninga her? Det er litt omdiskutert om de to tonnene med kokain som ble beslaglagt i Norge virkelig skulle til Norge eller om det var noe slags transittopplegg. Det vet bare de som eide varene og ingen vet hvem de er. Eller rettere sagt, alle vet hvem de er, man kjenner bare ikke alle identitetene til alle som deltar i kokainhandelen, og hvis man ikke kan bevise det man “vet” er det uansett ikke brukelig til noe mer enn fortsatt overvåkning og etterforskning. Selv når myndighetene vinner frem med en sak og klarer å ta ut noen innenfor kokainbransjen oppnår de i praksis ikke noe mer enn at eierstrukturene endrer seg må en miniskuløs måte ute i selve markedet. Produktet er jo så etterspurt og fortjenestemarginen så høy at rekruttering til kokainbransjen er det minste problemet de har. Selv om det blir stor ståhei hver gang de slår til mot noe slags “kartell” med internasjonal koordinering, hundrevis av arresterte “toppfolk” og det ene med det andre, så fylles dette hullet øyeblikkelig av nye godt trente og topp motiverte medarbeidere som bare ventet på sin sjanse til opprykk.

Alle vet at narkobransjen er et perverst utslag av de fundamentale kreftene som driver markedsøkonomien. Alle vet at når det går an å bli millionær på noen ukers høyrisikoarbeid med transport av illegale artikler så vil folk flokke seg rundt denne muligheten. Følg pengene pleier å være første bud for all etterforskning, hvorav jeg bare vet positivt at journalister sier dette, men jeg antar at politiet forstår det samme. Det virker selvinnlysende at når det er så absurd mye penger involvert – og dette er harde penger, det er ikke tryllepenger på børsen – så går det i praksis ikke an å stanse narkomisbruk i samfunnet ved å gå etter tilbudsleddet. Vi kommer alltid tilbake til det samme gamle spørsmålet. Hvorfor ønsker folk å ruse seg? Hvorfor er kokain så populært? Eller for den saks skyld: Hvorfor er alkohol så populært? Jeg ser ikke noen betydelig moralsk forskjell på det å ta seg en drink eller det å ta seg en stripe. Det virker det ikke som særlig mange andre gjør heller, men vi har likevel en ikke ubetydelig juridisk skillelinje mellom det ene og det andre. Hvorfor er det slik? Det er fordi politiske krefter ønsker at det skal være slik – de ønsker denne situasjonen med forbud – eller rettere sagt, de ønsker egentlig noe helt annet enn det vi har (som vel ingen egentlig ønsker) og de er prinsippfaste i forhold til å “sende et signal” (selv om det eneste signalet de faktisk sender sier “jeg er en evneveik fjøsnisse som ikke forstår hvordan verden fungerer”) om at de ikke liker at folk ruser seg, verken på det ene eller det andre men ihvertfall ikke det andre. Alkohol er jo lovlig som folk sier når de skal forsvare det uten sidestykke mest sosialt skadelige rusmiddelet vi har. Realistene lener seg mer i retning av noen slags “portugisisk” modell, hvor man ignorerer forbrukerleddet og alt snusket deres – det er et medisinsk problem, ikke et juridisk – men fortsatt reiser tiltale mot de som søker å drive dopomsetning motivert av profitt. Jeg vet strengt tatt ikke noe om hvordan politiet opplever situasjonen – ut over hva de uttaler til pressen og så videre – men det er vel ikke alt for vill gjetning hvis jeg antar det må virke meningsløst å bruke lovens maktmidler mot folk som ruser seg — så lenge dette er det eneste problemet. Først og fremst fordi det i en pragmatisk verden skaper bare enda flere problemer, men også fordi alminnelig rettsfølelse sier det er “galt” når politiet legger seg opp i folks frie valg, selv om de objektivt sett er dårlige valg. Vi har jo ikke moralpoliti i Norge, bare et ordensvern — som jobber ut ifra et budsjett. De må bruke ressursene sine på noe som nytter. Selv heller jeg mot den oppfatning at hvis man bare kunne si “ikke bruk rusmidler” så ville folk svare “åja” og følge opp med å ikke bruke rusmidler, så burde man si det. Men det er jo ikke slik verden fungerer.

Subversiv er det som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler. Det betyr også undergravende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få 2 for 1 + unik rabattkode på LED-lysmaske

Høyforræderi er en handling som tar sikte på endring av det bestående statsstyre ved ulovlige midler, for eksempel ved vold eller tvang rettet mot statssjefen eller andre av de høyeste statsmyndigheter.

(Store norske leksikon)

Autokrati er styreformer der mesteparten av den politiske makten er samlet i hendene på en enkeltperson eller en forholdsvis liten gruppe, med forholdsvis få konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger på hvordan denne makten utøves.

(Store norske leksikon)

Som alle vet kom Franco – altså Francisco Paulino Hermengildo Teodulo Franco Bahamonde, som er hans fulle navn – til makten i Spania etter en brutal borgerkrig hvor han viste i handling at han faktisk var “villig til å drepe halve den spanske befolkningen for å hindre marxismen fra å etablere seg i Spania” (noe Franco ofte blir sitert på som en “shorthand” måte å beskrive hva slags type han var) og som i praksis betød en vanhellig allianse mellom staten, kirken og kapitalen. Borgerkrigen var jo ikke “bare en krig” — det var også både et statskupp og en revolusjon, hvor den demokratisk valgte regjeringen – den spanske republikken – ble omstyrtet med vold og våpenmakt, til fordel for et autokrati som ble sittende med makten i førti år. Franco søkte – og fikk – diverse hjelp og støtte fra de allerede etablerte fascistiske regimene i Tyskland og Italia både under selve borgerkrigen og i årene som fulgte frem til fascismens fall i Europa i 1945. Dette var imidlertid en ulik handel. Franco ga ikke mye tilbake. For eksempel var den såkalte “Blå legionen” som deltok i Den andre verdenskrig til fordel for Tyskland egentlig mest en bekvem måte for Franco å kvitte seg med de mest ivrige ideologene. Selv var han jo opportunist til fingerspissene og kanskje mer lik Napoleon enn noen av sine samtidige diktatorer. Franco hadde ingen “sak” sånn sett. Ingen ideologi, annet enn de vage fantasiene om “det egentlige Spania” som han vokste opp med i et offisershjem i El Ferrol samtidig med at det spanske imperiet kollapset etter krigen mot USA i 1898, da de tapte både Fillippinene og Cuba. Det må ha vært et underlig oppvekstmiljø for den følsomme unge gutten som senere utviklet seg til å bli en paradoksal sammensetning av motstridende personegenskaper. På den ene siden var han nærmest evneveik i forhold til allmenkunnskap om “tingene i verden” og sjokkerte folk med sin overfladiske væremåte i sosiale sammenhenger. På den andre siden var han utspekulert, ondskapsfull og hevngjerrig; en manipulator i verdensklasse som ikke skydde noe middel.

Franco var, kort fortalt, en latterlig figur som imidlertid trakk pistolen og drepte de som lo av ham. Vil flere flire eller hva? Det er aldri noen forsvarlig øvelse å sette diagnoser på folk i etterkant av begivenhetenes gang, men det virker rimelig å påstå at Franco var en sosiopat som hadde dårlig greie på “normale menneskelige følelser” og/eller ikke tok noen slags hensyn til denslags. Sånn sett er det en viss paritet mellom historiens “sterke menn” som søker personlig makt i ordets mest bokstavelige forstand. Man legger invariabelt merke til at de alle “mangler noe” i forhold til det man oppfatter som “normale menneskelige egenskaper”. Nå er jo mennesker rimeligvis forskjelligartede av natur; likt søker likt og det ene med det andre, men på den samme måte som man forventer at folk har to armer og to ben forventer man også at de har “normale menneskelige egenskaper” — og i den grad de mangler legemsdeler eller sjelsevner må man forutsette at de har kommet til skade av noen slags årsak, eventuelt at det er en såkalt “medfødt lyte” som de bare må leve med som best de kan. Det er i vår tid et kjent fenomen at alvorlige sosiale avvik hos foreldregenerasjonen kan påføre barna skader på sjelsevnene. Vi kaller det traumer og for diagnostiske formål sorterer vi det i diverse kategorier, men det er uansett og alltid en funksjonshemning vi snakker om. Vedkommende har et avvik i forhold til de “normale menneskelige egenskaper” som gjør at de ikke sosialiserer “hensiktsmessig” i forhold til å danne laterale vennskapsforbund, romantiske forhold, likeverdige kollegiale forbindelser, og så videre. Hva er det? Hvorfor oppfører de seg slik? Er det noe som går an å vite eller handler det om “personlig mystikk”? Spillteoretisk sett kan vi si at en “perfekt opportunist” aldri former andre forbund enn de som er hensiktsmessige innenfor en horisont av personlige ambisjoner. Machiavelli beskriver dette i “Fyrsten”. De som søker og oppnår diktatorisk makt, altså de som i praksis er “fyrster” i kraft av sin personlige makt, er allerede i utgangspunktet “krigsherrer” av verste “Game of Thrones” type kaliber. Alle metoder som medfører mer makt til dem er gode metoder. Derfor kan det aldri finnes noe sånt som en likeverdig partner. Ingen “organiske forhold”. “Født sånn eller blitt sånn” er en gammel debatt når det kommer til politisk makt og psykopati. Det virker åpenbart at manglende evner til å danne laterale personlige forbindelser henger sammen med paranoid personlighetsforstyrrelse, men hva som er årsak og hva som er virkning er mindre åpenbart.

Etter borgerkrigen i Spania ble det trukket opp visse dokumenter og i et av disse ble ordlyden som beskrev Francos stilling bare noen timer før den på forhånd avtalte signeringsseremonien endret fra “regjeringssjef” til “statssjef”. Mange likte dette dårlig men hva skulle de gjøre? Ved dette tidspunkt visste alle at å stille seg i veien for Franco var ensbetydende med selvmord. Ikke politisk selvmord i den forstand at de mister stillingen sin, men den typen hvor et par karer drar deg ned i en kjeller og skyter deg. Slik oppsto El Caudillo, føreren. Innsatt på ubestemt tid og gitt den misjon å gjenskape “det ekte Spania”. Som alle vet ble han sittende til han døde og spansk politikk har etter denne erfaringen vært særlig fokusert på å unngå noen gjentagelse av historien. Etter innsettelsen – og som en passende start på “freden” Franco til enhver tid snakket om – fulgte utrenskningene. Hvis vi sorterer tingene litt og skiller kuppet fra revolusjonen og borgerkrigen kan vi beskrive tiden mellom 1939 og 1945 som “terrorfasen” av Francos revolusjon. “De annerledes tenkende” – det vil i det store og hele si annerledes enn Franco – ble definert som subversive og potensielle høyforrædere, uansett hvor i verden de befant seg. Mange tusen døde i tyske konsentrasjonsleire etter arrestasjon i Frankrike og andre land under tysk okkupasjon. De som aldri kunne eller ville flykte fra Spania ble samlet opp, summarisk henrettet og kastet i umerket grav. Folk jobber den dag i dag med å spore opp og identifisere levningene etter terrorens ofre. Franco gjorde Falangen til statsbærende politisk parti og medlemmene der ble kalt falangister. Det vennskaplige forholdet mellom falangister og nazister ble betydningsfullt i 1945 og årene som fulgte umiddelbart etterpå, da det ble aktuelt å flykte via Spania til ymse Latin-Amerikanske land for tidligere SS-medlemmer og andre som var etterlyst i forbindelse med oppgjøret etter Den andre verdenskrig. Hele komplekset med kuppet, borgerkrigen, revolusjonen, terroren og de førti årene med Franco oppleves som “nær fortid” av mange spanjoler og de liker dårlig å snakke om det med hverandre, enda dårligere med utlendinger. Det er jo en stygg historie.

Noen slags rasjonaliseringsekspert ga meg nylig et velment råd som ikke var etterspurt men likevel bemerkelsesverdig. Visstnok skriver jeg for langt og for tungt. Det er for mange ord, for dystre emnevalg og “tonen” går alt for ofte i retning av det umenneskelige. Du ville blitt mer populær hvis du skrev kortere og mer positive tekster fikk jeg beskjed om. Isolert sett er dette sikkert sant. Jeg skjønner bare ikke hvorfor vedkommende tror at jeg prøver å bli populær. Eller hvorfor dette i det hele tatt betyr noe for noen. Seriøst. Det er ubegripelig for meg som “meningsdannende konsept” selv om jeg naturligvis forstår prinsippet på det intellektuelle plan. Det er jo ikke ærlig, eller rettere sagt; det er ikke noen sann representasjon av hvem jeg er og hva jeg prøver å oppnå. Jeg vil heller ha èn kritisk leser som pirker på språket mitt og korrigerer saksopplysninger jeg har misforstått enn hundre smiskere som kommenterer “det var fint sagt” eller noe annet sånt vås som verken er her eller der i saklig meningsinnhold.

“Det jeg driver med” har faktisk et navn. Anstrengung des Begriffs. Et litt vanskelig oversettbart konsept som filosofen Hegel lanserte i sin tid (og som vi senere gjenfinner som satire i form av Ibsens karakter Begriffenfeld, bestyrer av Dårekisten i Kairo) men det blir ikke helt dumt å bruke det norske ordet hjernegymnastikk. Universitetet i Oslo hadde forresten i sin tid et “Institutt for Begrepstømming” som var noe slags ironisk opplegg rundt kunsten å diskutere ordene istykker, som jo ikke er hensikten med en intellektuell debatt selv om det kan være politisk nyttig for mange å skape forvirring rundt konsepters meningsinnhold. Du vet. Sånne som “bare stiller spørsmål” helt til tenkamentet varmskjærer seg og går i stå. Man skal anstrenge bevisstheten og begrepsapparatet, men man skal ikke sprenge hele faenskapet istykker. Det skal jo være trening, ikke sant. Alt fra lett mosjon til målrettet utvikling av konkurranseegenskapene. Det skal ikke være selvdestruktiv spekulasjon rundt spørsmål som umulig kan ha noe universelt meningsfullt svar.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Første gangen de prøvde å kapitalisere internettet endte det med “dot-com-bobla” som skremte bort alle investorer for en stund, men senere lyktes de bedre og nå har vi fått en oppmerksomhetsøkonomi som fungerer etter nyliberalistiske markedsprinsipper: Jo flere “følgere” du skaffer deg, jo sterkere blir den nettbaserte operasjonen din. Dette ligner i foruroligende grad på den “politiske” perversjonen som oppstår naturlig i et demokratisk valgsystem hvor stemmetall er den eneste valuta som betyr noe. Alle vet jo at det spiller fint liten rolle hvor bra saker man har hvis ingen stemmer på deg. Politisk makt utgår fra den grad av støtte man har i befolkningen. Om man “har rett” er uvesentlig. Alt som betyr noe er “å vinne folks hjerter” til fordel for et assortert utvalg av vage prinsippsaker som betyr lite i en praktisk virkelighet som handler om å få jobben gjort, men som skaper følelsesmessig engasjement hos velgerne. Ihvertfall nok til at de stemmer på partiet ditt. Man må få folk med seg, liksom. Fremføre et lettfattelig budskap som folk tror på. Da vil alt ordne seg.

Det er umulig for meg å forstå hva en leser får ut av det jeg skriver og jeg har jo ingen mening om hva andre folk skal tenke – bare litt om hvordan de oppfører seg – så hvor mye tid skal jeg bruke på dette? Jeg antar i utgangspunktet at alle som sitter ved en datamaskin får til å google ord og uttrykk som er ukjente for dem etterhvert som de leser – som jeg selv gjør “hele tiden” – slik at jeg bryr meg lite om å lete etter enkle ord og velkjente referanser. Sånt kan de finne andre steder. Noen skriver blogg om “sin reise gjennom livet” med vekt på hva de spiser, føler og opplever fra dag til dag, mens jeg skriver om hjernegymnastikk. En av egenskapene ved mental trening er at “du blir hva du spiser” på samme måte som i fysikken. Trening av kroppen handler jo nitti prosent om hva du spiser og ti prosent om “selve treningen”. De har til og med utviklet en matematisk formel for dette: Søppel inn = søppel ut. Kvaliteten på byggverket kan aldri bli bedre enn kvaliteten på materialene man bruker. Ferdig diskutert. Om det “ser fint ut” er en helt annen – og sekundær – sak. Man kan dekorere hva som helst, men hvis poenget er et robust byggverk som har motstandskraft overfor elementene og det ene med det andre, så må man bruke materialer som egner seg for dette formålet. Man kan trene seg ihjel – mer eller mindre bokstavelig talt – nede på helsestudioet, men hvis man ikke har et formålstjenelig kosthold er alle disse anstrengelsene egentlig bortkastet.

Alle har hørt det latinske ordspråket mens sana in corpore sano. “En sunn sjel i et sunt legeme”. Men hvordan bygger man en sunn sjel? Fra et filosofisk utgangspunkt handler det om å stille de rette spørsmålene. Det er jo ikke sant det som mange tror; at filosofer leter etter svar på livets dypeste spørsmål og alt det der. Filosofer leter etter bedre spørsmål, ikke etter svar. Forstandens eneste vei fremover består jo i å følge en spørsmålslinje som leder i en bra retning — og alle oppdager før eller senere at ethvert svar man finner alltid bringer nye spørsmål, slik at det beste man til enhver tid kan regne med å ha er “foreløpige konklusjoner” som man siden justerer etterhvert som man tilegner seg flere og bedre faktapunkter og andre data. Man blir aldri “ferdig trent” for å si det slik. Det er ikke sånn ting fungerer.

Det er en viktig samfunnsoppgave å jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Viktige tiltak for å bekjempe fattigdom er en skole som utjevner sosiale forskjeller og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Det er mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen ønsker å tette hullene i sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Kommunene skal forebygge sosiale problemer og bedre levekårene for vanskeligstilte ved å sikre mer likeverdige vilkår for barn som vokser opp i fattige familier. Gjennom tilbud om sosiale tjenester, råd, veiledning, økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram, skal kommunene arbeide for at den enkelte skal kunne klare seg selv. 

(Statsforvalteren.no)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Økonomisk fattigdom er et spørsmål om relativ kjøpekraft, men også om forventninger. EU definerer fattigdom som det å ha mindre enn 60 prosent av medianinntekten mens OECD opererer med 50 prosent. Selv befinner jeg meg under grensa uansett om man forholder seg til tall fra EU eller OECD, men jeg opplever ikke meg selv som “fattig” selv om jeg definitivt har dårlig råd og er nødt til å leve med en strammere budsjettdisiplin nå enn noensinne tidligere (kanskje bortsett fra i ungdomstida, da jeg imidlertid ikke engang kunne stave ordet disiplin). Det er ikke komfortabelt men jeg er ikke nødlidende heller. Jeg er vant til å kunne være både impulsiv og ganske utsvevende med penger, men det er ikke noe aktuelt alternativ nå. Jeg kan ikke bare kjøpe ting jeg ser fordi tilbudet appellerer til meg der og da. Det jeg prioriterer er å ha et sunt kosthold og et teknisk velholdt kjøretøy — det vil si ganske “råner” bortsett fra dette med sunn kost. Jeg kjøper aldri “ting til huset” og denslags, hva skal man kalle det, sosialt profileringsmateriell. Mesteparten av tida kler jeg meg enten i arbeidstøy eller treningstøy. Fordi jeg aldri er “på jobb” har jeg aldri egentlig fri heller. Det er avklart at jeg er 90 prosent arbeidsufør i forhold til fag og yrke nå ved 60 års alder, noe som forsåvidt ikke er uhørt innenfor murerbransjen, men det er ennå ikke avklart om jeg kan “brukes til noe annet”. Sannsynligvis ikke. Om vi ser bort fra mine yrkesmessige spesialiteter er jeg jo temmelig evneveik i forhold til “dagens arbeidsmarked”, eller noe arbeidsmarked som helst, for den saks skyld, dersom det involverer å “jobbe med mennesker”.

Grensen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser er dårlig definert, men tommelfingerregelen handler om fleksibilitet, eller “tilpasningsdyktighet”. Ettersom jeg forstår handler det om skjønnmessige vurderinger. Jeg tok på eget initiativ kontakt med den psykiatriske helsetjenesten for å få avklart min mentale tilstand da Nav begynte å ymte noe om at jeg måtte nedskrives innenfor området “sosiale evner” for å oppfylle formalkravene deres. Noen slags EU-kontroll av sinnstilstanden ved dette stadium av livet, med alle sine tilbakelagte kilometer, men de fant ikke noe som ikke fungerer som det skal og da jeg endelig fikk møte selveste psykiateren – etter fem innledende møter med en sykepleier for å ta noen standard tester av funksjonsevnen – ble vi sittende og diskutere noen filosofiske problemområder i en times tid før han fremsatte sin vurdering, som er at det er “ikke hensiktsmessig” å fremstille meg for noe slags terapeutisk program i deres regi, selv om jeg teknisk sett oppfyller kravene for diagnosen “annen tilpasningsforstyrrelse” (og sannsynligvis har gjort det hele livet). Det er jo en grunn til at jeg konsekvent har holdt meg til tekniske yrker hvor man “lager ting” innenfor en matrise av målbare resultater og fysisk aktivitet. Hvis jeg hadde evnen til å “jobbe med mennesker” ville jeg ha gjort dette for lenge siden, for folk er jo ikke uinteressante som profesjonelt tema, det er bare det at jeg orker ikke å forholde meg til all den ynkelige klynkingen deres. Det typiske mentale problemet folk sliter med er jo først og fremst manglende bevissthet i forhold til egne tanker og følelser, men jeg har ikke noe mestringsproblem slik sett. Jeg faller litt av lasset når det kommer til høyere matematikk, men så lenge vi bare diskuterer abstrakt teori og narrativer klarer jeg å holde følge med de fleste. Jeg holder meg heller ikke med alskens emosjonelle illusjoner. Jeg drives verken av tro eller håp. Og hva slags “ambisjoner” kan man ha etter at man har fylt 60? Herregud. Verden tilhører jo ikke lenger meg og min generasjon.

Heller enn å bekjempe fattigdom bør vi fokusere på å bekjempe rikdom. Nærmere bestemt det systemet som frembringer perverse forskjeller mellom det vi kaller “samfunnsklassene”. Visste du at dersom man fjerner den fattigste halvdelen av jordas befolkning – altså noe over fire milliarder mennesker – så vil dette utgjøre eksakt null forskjell i forhold til miljøproblematikken? Det er de rike som forpester kloden, eller rettere sagt de mekanismene som frembringer kunstige økonomiske tilstander som rikdom og fattigdom. Ingen av delene er naturlige. Dagens samfunn er et moralsk konkursbo som er fullt av økonomisk pælemakk. Parasitter. Folk som “spiller på systemet” for å grafse til seg mest mulig profitt og privilegier for minst mulig innsats. Korrupsjon og nepotisme er ikke systemiske feil, de er egenskaper som er bygget inn i pakka. Det er meningen at noen skal opparbeide seg absurd overflod mens andre skal sulte og lide. Det har alltid vært sånn sier folk. Som om kannibalisme er et positivt aspekt av evolusjonær fremdrift innenfor arten. Hva skal man ellers kalle det? Mennesker oppfører seg jo som rovdyr overfor hverandre. Manipulerende sosialt intrigemakeri er et normalt fenomen innenfor enhver sosial gruppedannelse, enten vi snakker om arbeid eller fritid. Det er alltid noen som søker “personlig fremgang” på de andres bekostning — og de har konstruert et episk møkkatonn med ideologi til forsvar for den hierarkiske samfunnsmodellen, hvor man rangordner folk i henhold til deres kjøpekraft, med “de fattige” som noen slags bånn i bøtta som man kan skremme småbarn og andre naive personasjer med. Nav gjør forsåvidt en fremdragende jobb som sosialt fugleskremsel, for det å “havne på Nav” er helt på linje med gamle dagers Waisenhus når det kommer til hva slags nivå av respekt og alminnelig anstendighet som man møtes med der. Jeg tviler ikke et sekund på at det finnes mange som prøver å “utnytte systemet” av den enkle grunn at det å utnytte systemet jo betraktes som smarte menneskers vei til rikdom, men jeg tror ikke at dette antallet forsvarer at insitusjonen skal behandle alle som potensielle svindlere og snyltere, i praksis med mistenksomhet og “bedrevitende holdninger” overfor mennesker med vesentlig mye mer livserfaring enn dem selv.

Gonzo-journalistikk er en journalistisk stilretning som er skrevet subjektivt, og som ofte inkluderer reporteren som en del av historien gjennom en førstepersons fortellerstil med spontane og private opplevelser av hendelsene som det rapporteres om. Stilen beskrives også som rølpejournalistikk eller villmannsjournalistikk. Stilen blander ofte faktiske og oppdiktede elementer for å forsterke et underliggende budskap og for å engasjere leseren. Ordet Gonzo ble første gang brukt i 1970 av Bill Cardoso i Boston Sunday Globe for å beskrive artikkelen “The Kentucky Derby Is Decadent and Depraved” av Hunter S. Thompson, som senere populariserte stilretningen. Uttrykket har senere også blitt brukt om andre kunstneriske bestrebelser. Ordet kan komme av irsk om den som holder seg oppreist lengst i et fylleslag.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Seierherren er ikke han som vinner slaget, men han som etterpå forteller den historien som de fleste velger å tro på. Det antropologiske paradoks består kort fortalt av dilemmaet mellom det at man vanskelig kan beskrive en kultur på en sannferdig måte hvis man ikke selv er en del av den, samtidig som man vanskelig kan beskrive en kultur på objektivt vis hvis man selv står midt oppi den. Det blir en avveining som ligner på pornografiens avbildningsproblem: Mesteparten av “det som foregår” når folk har sex er indre opplevelser av “mening” som ikke fremkommer på noe synlig vis. Det man faktisk kan se er jo sjelden særlig fint å se på. Så hva skal man avbilde? Fiksjoner er ikke objektive – empiriske – sannheter men de fokuserer likevel på det essensielle poenget gjennom sin egen asymmetriske metodikk — det går ikke an å vite “sannheten til evig tid”, alt vi kan få med oss – som vi også bør være fornøyde med – er “poenget her og nå” og dit kommer man paradoksalt nok raskest gjennom løgn og forbannet dikt når fiksjonen beskriver virkeligheten med alternative virkemidler. Flere mennesker har skjønt flere ting om seg selv og sin rolle i det hele gjennom syntetiske opplevelser de har funnet i kunsten enn de som bare har forholdt seg til “virkeligheten sånn som den er”. Forstår vi hverandre så langt?

Et kunstarbeid fremført gjennom mediet tekst må nødvendigvis kommunisere “en subjektiv oppfattelse” fra person til person. Ingen av de store verkene fra den litterære verdenshistorien er “sanne” (selv om mange er henlagt mot et bakteppe av sanne historiske hendelser) – i den forstand at karakterene er “virkelige personer” og historiens hendelsesforløp beskriver “virkelige tildragelser” – men kanskje nettopp av denne grunn fremstår fortellingen som mer troverdig. Vi vet at forfatteren er en djevelsk manipulator som styrer fortellingens skikkelser som marionettedukker gjennom komedie, tragedie eller hva det nå skal være, frem til det vi kaller “historiens moral” eller poenget med det hele. Vi aner nå konturene av en påstand om at fiksjoner – usanne fortellinger om oppdiktede personer og hendelser – i mange tilfeller kan være “sannere enn sannheten” når det gjelder å fremføre et budskap. Problemet med virkeligheten er jo dens mangetydige natur. Fiksjonen er mer ryddig og fortaper seg ikke i uvesentlige detaljer og forstyrrende sideshows, ihvertfall ikke hvis det er bra skrivehåndverk, men beveger seg jevnt og trutt i retning av sin narrative konklusjon. Hva lærer man av sånt? Inntil ganske nylig har man kunnet ta det for gitt at alle kunstarbeider i formatet tekst har vært diktet opp av mennesker, som jo kan være mer eller mindre lik en selv, men de er aldri fundamentalt annerledes på alle målbare vis, slik som en kunstig intelligens er. Forstår vi hverandre så langt?

Menneskeheten har etter mye om og men klart å finne opp en automatisk diktermaskin. Intet av det en kunstig intelligens frembringer er sant innenfor noen rimelig tolkningshorisont av begrepet sannhet. Det er rett og slett en avansett spilleautomat som fremstiller sekvenser av symboler i henhold til en sannsynlighetsmekanikk som maskinen selv justerer og raffinerer i henhold til de tilbakemeldinger den får i løpet av den prosessen de kaller “trening”. At kunstige intelligenser lyver er imidlertid ikke selve poenget. Diktere lyver jo også. Poenget er at dette er ikke mennesker. De har ingen “motiver” med det de gjør (ihvertfall ingen vi kan kjenne og forstå). Fortellingen har ingen moral. Det er – i sin mest bokstavelige forstand – bare tomme ord. Det finnes ingen forfatter. Ingen håndverker. Ingen ånd. Bare en maskin. Dette er selvsagt en uimotståelig fristelse for de som jobber med å selge diverse “underholdningsprodukter” på det samme vis som man selger kosmetikk og husholdningselektronikk. De driver jo først og fremst med penger. Det er en forretning som baserer sin eksistens i evnen til å tjene penger, i det minste nok til å holde seg gående, men helst nok til at man kan utbetale overskudd til den driftmessig passive eierklassen. Det finnes allerede produksjonsselskaper som bruker kunstig intelligens til å “fylle inn” tekstarbeider som leveres av forfattere på den typen kontrakt som ikke gir dem noen rettigheter i forhold til verket i etterkant. I en profittorientert markedsmekanikk er det uunngåelig at man vil (og må) kutte utgifter der man kan for å holde følge med konkurransesituasjonen. Hvis en prosess overhodet kan automatiseres, hvorfor skal den ikke det? Det finnes for eksempel ingen regnskapsbyråer lenger som jobber med håndskreven kassedagbok i folioformat og det ene med det andre, alt går på datamaskiner. Jeg er for fanden ikke engang sikker på om det er tillatt – i henhold til regnskapsloven – å gjøre alt for hånd i våre dager. Man må jo inn i Brønnøysundregisteret og så videre, og der virker det ihvertfall som om alt forlengst er digitalisert og automatisert. På mange måter mer brukervennlig, men på andre måter mer ugjennomtrengelig og “fremmed”.