Ut fra hvor relativt høyt støynivå det er om saken skulle man tro at transvestisme og transkjønnethet angikk store deler av befolkningen, men slik er det jo slett ikke. Hvis vi ser bort ifra diverse seksuell eksperimentering som aldri egentlig beveger seg utenfor soveromsdøra så finnes det ekstremt få transer. Mindre enn èn prosent av befolkningen er seriøse med transeriet sitt, i den forstand at det er ikke noe de gjør bare for moro skyld, eller fordi det gir dem et seksuelt kick der og da, det handler om en viktig del av deres identitetsfølelse. Ingen har noen plikt til å forstå dette, men man må likevel akseptere at det er en del av virkeligheten: Kjønnsidentitet er ikke noe som er ferdig definert ut ifra om man ble født som pike eller gutt (for å ikke komplisere dette for mye ser vi bort fra såkalt “ekte hermafroditter” og andre biologiske avvik fra den statistiske normalen, som er at ens “egentlige” kjønn defineres av kromosomparene XX eller XY). Dette er i prinsippet et psykologisk spørsmål som ikke handler om maskulin eller feminin kroppsbygning, eller kjønnsorganenes beskaffenhet, det koker ned til et spørsmål om individuell identitetsdannelse og hvordan dette spiller seg ut i praksis. Det store spørsmålet er hvem som definerer hva slags identitet man skal ha. Er det deg selv eller er det “de andre”?
Selv tilhører jeg kategorien kompromissløs individualist så det er gitt hvor jeg står i debatten: Hvis noen er født som det ene kjønnet men av årsaker jeg ikke behøver å vite noe om ønsker å leve som det andre – eller for den saks skyld noe helt annet – så er det deres selvfølgelige rett å gjøre dette, på slikt vis som de føler seg bekvemme med. Ferdig snakket. Det er jo for fanden ikke mitt problem om Reidun “egentlig” ble døpt Reidar (eller omvendt) så lenge vi ikke skal ha noe fysisk tukleforhold hvor denslags er relevant. Hvis dette gjør vedkommende Reidonym til et bedre og mer harmonisk menneske så er vel slik jeg ser det mye viktig oppnådd. Jeg tror egentlig at de som ikke skjønner dette er litt evneveike — og hvis ikke dette er tilfelle, så er de vrange og trassige troll som lager bråk om en ikke-sak. Vennligst velg et av de alternativene du har blitt tilbudt. Eller er det noe annet? Hvor eksakt i sjelen er det det kiler som mest når du føler deg provosert? Kanskje er du selv litt identitetsforvirret, eller “svak i troen” om du vil. Sånt er helt normalt. Begrepet “identitet” handler om statistisk vektormatematikk, ikke om biologisk determinisme. En biologisk mann som identifiserer seg som en mann er ciskjønnet. En biologisk mann som identifiserer seg som kvinne er transkjønnet. Verre er det ikke. Noen har (selvsagt) vitset om dette på infamt vis, for eksempel var det en som en gang sa at han “definerte seg selv som et angrepshelikopter” — og senere var det noen som skrev en bok basert i dette temaet. Her vil jeg si at så lenge det å være et “angrepshelikopter” ikke betyr at man flyr rundt og angriper folk og fe eller materielle mål så får man bare fly inn i solnegangen så mye man lyster. Ørn ørn. Psykiatrien er jo slik orientert at man fokuserer på hvorvidt pasienten fungerer i det daglige liv eller om det er slik fatt at de behøver hjelp. Jeg er faktisk et angrepshelikopter kan være en interessant uttalelse å avgi innenfor en psykiatrisk kontekst, men dersom det ikke medfører noen form for bisarr atferd finnes det jo strengt tatt ikke noe å kurere. En vrangforestilling? Livet er fullt av sånne. Spørsmålet er om folk oppfører seg som folk, ikke om de har “avvikende identitetsfølelse”.
En mer interessant problemstilling er spørsmålet om de transintelligente, det vil si idioter som definerer seg som smarte mennesker. Her er det ganske mye transeri som pågår ute i befolkningen. Intelligens handler ikke bare om det man måler med en IQ-test er det jo mange som hevder. Hvorfor er det så lite støy om dette som er så vanlig men så mye støy rundt transkjønnethet som er så uvanlig? Kanskje svaret ligger innbakt i selve tematikken. De transintelligente ønsker jo ikke noen oppmerksomhet rundt avviket sitt, de forlanger å bli behandlet på lik linje med de andre intelligente (men kanskje litt mindre kritisk) og føler seg ofte misforstått og mishandlet av “eliten” (eller “ekspertene”). Dette ser vi hver dag. Det er et problem som skjuler seg i dagslysets grelle åpenbaringsskinn. Vi legger ikke engang merke til det fordi det er så alminnelig, men fenomenet hadde en gang en begynnelse. For lenge, lenge siden var det slik at det som regel var andre som la merke til om noen var intelligente, men nå for tiden er dette noe egendefinert. Det er en identitetsprofil som vi betrakter det som uhøflig å stille noe spørsmålstegn ved. Han sier at han er svært intelligent så da er det sikkert sant. Og skulle vedkommende av en eller annen grunn ikke fremstå som intelligent for sine omgivelser så skyldes dette bare at man opererer med en alt for snever definisjon av begrepet intelligens. Det er jo tross alt bare en sosial konvensjon. Kanskje man har misforstått hva ordet betyr, eller at man legger vekt på helt gale kriterier. Sånt forekommer.
Som alle vet skrev Olympe de Gouges – portrettert ovenfor – allerede i 1790 sin “Erklæring om kvinnens og den kvinnelige borgerens rettigheter”; men det skulle gå ennå noe tid før hennes fornuftsargumenter maktet å trenge gjennom panseret av følsomhet som den dag i dag preger visse politiske og religiøse bevegelsers syn på kvinners plass i samfunnsliv og husholdning. Kjønnsroller er noe svært alvorlig blant de som har lite annet å fare med — og hvis de i tillegg har et hierarkisk syn på stender og samfunnsklasser har vi det gående. Vi kan som en generell tendens observere at de som sverger til hierarkier sjelden eller aldri plasserer seg selv på bunnen eller toppen. Det finnes både verre og bedre mennesker enn meg er det alminnelige omkvedet. Tryggheten ligger i å være såkalt middelklasse. Dette prinsippet danner roten til det ondet vi kjenner som “borgermentalitet”.
Av bekvemmelighetshensyn deler vi historien inn i diverse tidsaldre, som gjennom vanlig konvensjon har en begynnelse og en slutt, gjerne forankret i noe slags “begivenhetenes vendepunkt”. For eksempel regner vi vikingtiden fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Hvis man mener noe annet med ordet “vikingtiden” bør man på et tidlig tidspunkt i argumentasjonen klargjøre dette på en tydelig måte, hvis ikke vil alle henfalle til den konvensjonelle betydningen av ordet. Det samme gjelder åpenbart opplysningstiden. Konvensjonell tidsregning er at den begynte med den engelske revolusjonen i 1688 og sluttet med den franske revolusjonen i 1789. Vi kan selvsagt strekke det i begge retninger for å fange opp viktige begivenheter som freden i Westfalia i 1648 og Napoleonskrigene 1802-1815, som begge kan brukes som grenseposter for den “store” definisjonen av opplysningstiden, men hvis man gjør dette må man si fra om det, for hvis ikke vil folk anta at man mener det konvensjonelle hundreåret. Vi vil jo unngå misforståelser, ikke sant?
Uansett, etter at Napoleon var ferdig med rølpet sitt begynte den tidsalderen vi kaller modernismen. 1800-tallet var definitivt storhetstiden for teknologibasert fremskrittsoptimisme — som vi grovt sett kan si endte med de to verdenskrigene på 1900-tallet. Ting er annerledes nå. Vi har sett det vi har sett. Det grunnleggende premisset i postmodernismen er erkjennelsen av at modernismens idealer har feilet, det finnes mange “mørke sider” ved det teknologiske fremskrittet, men vi vet ikke helt hva vi skal gjøre med det. Er organisk økologi med så få tekniske hjelpemidler som mulig veien å gå? Eller behøver vi å legge inn et ekstra gir, koble på turboen og utvikle noen slags hyperteknologi som grunnlag for økonomisk virksomhet i fremtiden? Jeg ser begge disse “tendensene” i folk, men sjelden samtidig i en og samme person. Dessuten forkludres bildet av politisk ideologi, som i hovedsak deler seg mellom de liberale og de autoritære. Selv heller jeg mot å være en liberal lavteknolog, hvilket betyr at an hyperteknologisk sivilisasjon med autoritært styresett er blant de verste fremtidsdystopier som jeg anser å være realistiske. Digitalisering er etter min mening en farlig vei å begi seg inn på. “Teknokratiet” har til en viss grad alltid vært et aspekt av det modernistiske prosjektet – de fleste av oss tilkaller jo spesialister når det er aktuelt med tekniske reparasjoner – men en viss grad av teknokratisk kompleksitet er ikke det samme som et teknokratisk styresett, hvor man i praksis havner utenfor samfunnet hvis man ikke er “på nett” med resten av befolkningen. Det betraktes for eksempel allerede som snålt å ikke bruke smarttelefon.
Handler dette mest om alder? Jeg tror ikke det. Riktignok er det relativt sett flest gamle som sliter med å tilpasse seg alskens “nye regler” for bruk av teknologi og omgang mellom mennesker, men også blant de helt unge finnes det sterk skepsis mot å gjøre seg avhengig av en teknologi som bare spisskompetente spesialister forstår godt nok til å utføre vanlig vedlikeholdsarbeid på. Dessuten observerer vi visse sosiale skadevirkninger som en følge av utstrakt bruk av nettet generelt og smarttelefonen spesielt. For eksempel virker det som om flere barn og unge i dag sliter med “følelser av fremmedgjøring” enn noensinne (selv om dette er en naturlig del av det å bli voksen). Før hadde vi fysiske klikkdannelser som utartet til mobbing og denslags, men nå foregår uvesenet hovedsaklig på nettet — og det begrenser seg ikke engang til vanlig ungdommelig toskeskap, også mange “godt voksne” deltar i festlighetene, liksom for å bevise at de fortsatt er “unge til sinns” selv om kropp og utseende ellers signaliserer at dette er en moden person. Det er tildels svært depressivt å forholde seg til konflikten mellom israelere og palestinere, både det som foregår på bakken i konfliktområdet og den ulidelig giftige “debatten” sum utkrystalliserer seg blant alle som synes at de må ha en mening om dette. Hva kan man liksom si som ikke allerede har vært sagt tusen ganger tidligere? Det er selvsagt galt i ethvert noenlunde balansert moralsk univers å angripe, skade og drepe sakesløse sivilister uansett hvor mye krig det måtte være i henhold til hvordan man definerer denslags. Jeg så for eksempel at Solbrille-Bjørnar fra tullepartiet Rødt – som for det meste består av priviligerte borgerbarn som ikke ville tatt i “ærlig arbeid” med ildtang – syntes det ville være en rimelig norsk reaksjon å utvise den israelske ambassadøren. Herregud. Det er jo i slike tider viktigere enn noensinne å opprettholde sterk diplomatisk kontakt med partene, uansett hva man ellers måtte føle om det de gjør. Best likte jeg antikommentaren fra Ine Søreide. Hun hadde ikke noe å si annet enn å henvise til fagfolkene i utenriksdepartementet. Dette er ingen passende tid for “meninger”. Jobb nummer èn er å innstille krigshandlingene og komme seg tilbake til forhandlingsbordet.
Husker noen lektor Olav Hoaas? Det var en sak fra 1976 hvor en nazist – han likte ikke selv dette ordet – ble dømt først i lagmannsretten, senere i høyesterett, for det vanlige pisset nazister typisk kommer med når de uttaler seg, men i hans tilfelle fremkom det tanker om å etablere og drive egne interneringsleire både for “fremmedarbeidere” (som det het den gangen) og “norske jøder” (som han anså å være et fremmedkulturelt element i Norge). Best ville det være hvis alle jøder reiste til Israel, sa han. Tanken er sikkert ikke fremmed for mange jøder – sionisme står ganske sterkt blant dem – men jeg antar at de betakker seg for denslags drahjelp. Dessuten er det som vi ser ikke uproblematisk å flytte til Israel. Det er litt uavklart hva som “egentlig” foregår. Er det en krig? Er det en okkupasjon? Er det systematisk forfølgelse av en bestemt folkegruppe – palestinske arabere – innenfor grensene av den eneste reelle statsmakten i området, som sterkt favoriserer en annen folkegruppe, jødene? Situasjonen er vansinnig stygg fra en rekke forskjellige innfallsvinkler. Hva er Gaza om ikke en eneste stor ghetto befolket av en gruppe som betraktes som “undermennesker” av de relativt velorganiserte og priviligerte israelerne? Det ser ikke bra ut og det er sikkert enda verre enn det ser ut. I mitt moralunivers er det den sterkeste parten som må ta initiativ til å avslutte en konflikt som bare går og går. Det blir ikke noen form for fred i dette området før Israel bestemmer at det skal være slik — og følger opp med et systematisk handlingsprogram. For øyeblikket ser det ikke ut som om noen “tostatsløsning” er et realistisk alternativ. Israel bestemmer jo i realiteten hvordan ting skal være både for israelere og palestinere, men de liker ikke palestinerne og ville sikkert helst ha blitt kvitt dem på den ene eller den andre måten. Palestinere er jo “et fremmedkulturelt element” i Israel. Men når det er sagt så ser jeg ikke realismen i å diskutere hvorvidt Israel “har rett” til å eksistere. De eksisterer jo. Ferdig diskutert. Spørsmålet er hva slags forhold de ønsker å leve under, samt ikke minst hva de har tenkt å gjøre i forhold til “urbefolkningsspørsmålet” sitt. (ILO-konvensjonen om urbefolkninger definerer disse som de som bodde i et område før noen formell statsdannelse fant sted.) Det er ikke antisemittisme å hevde at Israel praktiserer apartheid. Det er en saksopplysning. Antisemittisme er hvis man sier at de gjør det fordi de er jøder. Vi har ingen grunn til å tro at jøder er forskjellige fra noen andre mennesker, nå eller tidligere. Verken verre eller bedre. Snarere tvert imot.
Om min tid her på jorda er det blant annet å si at jeg begynte på barneskolen i året 1969 og gikk ut av videregående i året 1981, så da kan jo alle gjette fem ganger hva jeg først og fremst forbinder med 70-tallet. Skoledagene betyr selvsagt forskjellige ting for forskjellige mennesker, noen opplevde dem som mer “positive” – i vid forstand – enn andre, men alle går gjennom noen svært viktige og formative år i sitt liv fra de begynner på skolen til de endelig er “halvvoksne ungdommer” med russelue og farlig høy promille. De lærde strides noe, men det er vel en ganske rund enighet om at personligheten i grove trekk er ferdig formet når man når atten års alder. Alt som gjenstår er diverse finpuss av detaljer og spesialtilpasning til den samfunnshylla man føler seg mest hjemme i. Få tenker dette om meg nå, siden jeg er en såpass avklart fundamentalistisk sosialdemokrat, men da jeg var fjortis oppfattet jeg meg selv som “konservativ”, nesten på grensen til å være nazi. Jeg var uhyrlig intolerant overfor alt jeg oppfattet som ynkelig og svakelig, inkludert (særlig) religiøse mennesker. Planen min var å begynne på en offisersutdannelse i forsvaret etter at jeg var ferdig med skolen. Av forskjellige årsaker gikk det imidlertid ikke slik, men sjelen min har forblitt den samme. Det som i mine unge år motiverte meg til å fantasere om en karrière i forsvaret bor fortsatt i meg — og gjør at jeg den dag i dag overhodet ikke føler meg bekvem i selskap med slappfisker og sutrepaver, det vil si en demokratisk majoritet av den norske befolkningen. Selvsagt inklusive et flertall av alt og alle på “venstresiden” i norsk politikk. Jeg er jo ikke like følsom som dem. Jeg er ikke “snill” og har vel forsåvidt aldri forsøkt å være det heller.
Rimeligvis dannet jeg mine første intrykk av hva ordet “politikk” betyr på en tid mens Arbeiderpartiet fortsatt var den dominante kraften i det norske samfunnsystemet — og da mener jeg i sin utvidede forstand; inkludert fagbevegelsen, friundervisningen og hele sulamitten. Det var det man den gangen kalte EF-debatten som vekket meg. Som alle vet var det en gloheit potet i 1972. Det som forundret mitt unge sinn var hvor hatefulle folk var i forhold til det som først og fremst var – og fortsatt er – et fredsprosjekt i kjølvannet av Den andre verdenskrig. Hele debatten virket fullstendig uansvarlig og for en stor del rettet mot den typen følelser som skaper splid og strid. EF-debatten var i prinsippet det som gjorde slutt på Arbeiderpartiets hegemoni innenfor norsk politikk. Partiet har aldri gjenfunnet likevekten etter å ha blitt delt omtrent langs midten av denne fatale dusteavstemmingen, som imidlertid etablerte det ideologiske grunnlaget for norsk nyfascisme, på eksakt det samme vis som vi gjenfinner i vår egen tid med det britiske Brexit-prosjektet og alskens “nasjonalistiske” bevegelser i andre europèiske land, som er mer eller mindre åpne om sin “EU-skepsis”. Slapp av, det er bare en handelsavtale. Det beryktede byråkratiet i Brussel er bare et organ som har blitt etablert for å regulere industristandarder og den typen ting. Poenget er å operere med de samme reglene i hele Europa. Vi kjenner allerede alternativet. Det er alle de årene som gikk forut, preget av konkurranse – i praksis kontinuerlig krigføring – mellom et uoversiktelig konglomerat av aggressive småstater, med svært ustabile lojalitetsforbindelser til hverandre alt etter hvem som ble gift med hvem innenfor de herskende slektene. Poenget med en demokratisk statsdannelse er jo å avskaffe dette tøvet. Vi har testet ut opplegget med politisk makt som går i arv grundig nok til å vite at det ikke fungerer, knapt nok for de som drar “fordel” av ordningen og ihvertfall ikke for noen andre. Demokratiet er – som Winston Churchill påpekte – den verst tenkelige politiske ordningen bortsett fra alt annet som har vært prøvd. Så hvem er motstanderne? Det er kanskje et bedre spørsmål hvem som taper på et større politisk samarbeidsprosjekt enn dette opplegget med lokale småkonger som kjekler med hverandre som en flokk skjærer om hvem som har eiendomsretten til et utvalg særlig fine gjenstander og denslags. For minst nitti prosent av Norges befolkning er det en fordel å stå i EU – selv om de nekter å forstå dette – men de siste ti prosentene lager uforholdsmessig mye støy og er flinke til å forføre følelsene hos folk.
De som har dominert Arbeiderpartiet siden på 70-tallet er hva vi noe løslig kan karakterisere som “Brundtland-fraksjonen” og som egentlig er et borgerlig prosjekt av den “sentrumsorienterte” typen — hvilket selvsagt er grunnen til at Senterpartiet er deres hovedsamarbeidspartner nå i dag. Støre er vel – i likhet med Stoltenberg, Jagland med flere – en av The Brundtland Boys, også kjent som “blårussen” innenfor partiet, mens de mer “arbeiderorienterte” nå sannsynligvis søker seg mot Fremskrittspartiets populistiske forførerkunst. At partiet Høyre har vokst til å bli den mest formidable politiske kraften i det norske landskapet var det vel knapt noen som hadde sett for seg på 70-tallet, da de typisk representerte villabefolkningen på Oslos vestkant og i Bærum, samt alle andre steder i landet med lignende demografiske forhold. Dette skyldes etter min mening ene og alene at så mange nå føler seg litt sånn småkapitalistiske fordi de er inne i boligmarkedet, som man imidlertid ikke engang behøver noen lommekalkulator for å identifisere som et pyramidespill på høyt nivå. Nå var riktignok generasjonen til Oddvar Nordli, Reiulf Steen og gutta – de som satt med makten i Arbeiderpartiet (og Norge) før Gro kom – noen fæle fylliker og sosemikler, slik at det var utvilsomt en korrekt avgjørelse å kjøre frem henne der og da, men samtidig får man det man får når man hyrer inn en borgerfrue fra vestkanten. Hun er det hun er, det er ikke hennes feil. Hvem er vennene hennes da? Det er ihvertfall ikke “gutta på gølvet” innenfor industri og håndverksfag, det vil si den tradisjonelt harde kjernen i enhver arbeiderbevegelse i alle land. Alle disse har gått tapt for Arbeiderpartiet, fordi de seg det ikke lenger som en selvfølge at de skal stå i både partiet og fagforeningen. Hvorfor skal de vel det? Det er jo ikke lenger “deres” parti. Tilliten er brutt. Om vi ser på dagens ledelse og tillitsmannsapparat innenfor Arbeiderpartiet finner vi et utvalg av “karrièremennesker” som man kan tenke nærmest har slått mynt og kron mellom om de skal søke seg til det private eller det offentlige. Eller kanskje litt hit og dit, frem og tilbake? Det finnes jo så mange interessante utfordringer i det såkalte markedet. Konsekvensen av denne mentaliteten – skal vi si denne uryddigheten i etisk verdisyn – er at “vanlige folk”, det vil si arbeiderklassen, forstått som alle de som baserer seg på å stå i en jobb og leve av lønna, ser på politikere og “næringslivsfolk” som samme ulla. De er jo samme ulla. Handler med aksjer og det ene med det andre. Fine hus og dyre biler. Sånn har det blitt. Jeg liker det dårlig, men hvem faen er jeg, liksom? Det at jeg fortsatt og konsekvent stemmer på Arbeiderpartiet er fordi jeg oppfatter dem som det minst motbydelige alternativet, ikke fordi jeg har noen tro på at de vil gjøre noe bedre enn et hvilket som helst annet “fast-food” politisk parti.
Hvis man skal snakke om Venezuela bør man begynne med å snakke om personen Simón José Antonio de la Santísima Trinidad Bolívar Palacios Ponte y Blanco – bedre kjent som bare Simon Bolivar – som i landene Venezuela, Panama, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia ofte omtales simpelthen som El Libertador, frigjøreren. Man kan kanskje si at han har en posisjon i denne regionen som tilsvarer den til George Washington i USA: en ruvende historisk figur som man ikke kommer utenom når man skal si noe om hvordan disse landene ble formet. Det er ikke naturlig (eller engang nyttig) å sammenligne Venezuela (eller noen av de andre “Bolivarstatene”) med Norge. Det gir ikke noe godt grunnlag for å forstå dem. Dette er jo tidligere kolonier som ble grovt utnyttet, både ressursmessig og på et menneskelig plan. Historien deres har i mye større grad enn Norge en “begynnelse” og den regnes fra og med den politiske frigjøringsprosessen tidlig på 1800-tallet, som av ymse historikere betraktes som bare èn av mange konsekvenser av Napoleonskrigene. Rett nok har vi her en Grunnlovsdag når vi feirer begivenheter som skjedde rundt de samme tider, men “det historiske Norge” er svært mye eldre og den moderne statsdannelsen ble for det meste iverksatt av den innfødte befolkningen, gi og ta noen dansker, svensker og tyskere.
Det Spania først og fremst gjorde annerledes i Sør-Amerika enn britene og franskene i Nord-Amerika var at de anerkjente de lokale innfødte som likeverdige mennesker – vel å merke innenfor en katolsk kontekst – selv om de hadde et sterkt klassesystem hvor “indianerne” den dag i dag står lavt på rangstigen (men lavest av alle står los negritos, de svarte etterkommerne etter slaveimporten). Folkemordet i nord skjedde aldri i sør, ihvertfall ikke på den samme måten. Indianerreservater var aldri en ting — selv om det finnes regioner som domineres demografisk av etterkommere etter lokal stammebefolkning som “alltid” har vært der. Det spanske programmet handlet om å rekruttere flere katolikker og ellers utnytte de lokale ressursene mer enn om å rydde plass for “hvite nybyggere” og ellers føre en streng apartheidpolitikk. Som en følge av dette fremstår den latinamerikanske befolkningen som mer “raseblandede” enn noe man finner noe annet sted i verden, hvor man typisk har diverse kulturelle tabuer mot økonomisk og sosial omgang mellom befolkningsgruppene. Til gjengjeld har de ekstreme klasseforskjeller, som sannsynligvis er den fundamentale årsaken til at alskens radikal sosialisme tilsynelatende alltid har appellert til latinamerikanerne. Og som vi alle vet er sosialismens politiske motpol fascisme en degenerativ sinnssykdom som inntreffer hos den kapitalistiske eierklassen når og hvis de opplever sine privilegier som truet, så da har vi det gående med det vi kan observere, med tildels ganske radikale politikere som blir stemt inn av befolkningens brede lag men som typisk blir avsatt i et militærkupp like etterpå — ofte støttet av USA, som i minst hundre år nå har hatt noen slags patologisk frykt for sosialister, hvilket leder meg frem til poenget her og nå.
Politiske diskusjonsforum på nettet har en tendens til å være interessante på en nærmest dement måte. Kjepphestrytteriet leder tankene i retning av et imaginært meningsskifte mellom pasientene i en mentalinstitusjon. Blant annet ble jeg ved en minneverdig anledning belært av en amerikaner om hvordan Norge er “et sosialistisk helveteshøl” hvor frihet blir lite verdsatt. Så da så. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, men så vet jeg heller ingenting om hvordan Norge blir sett utenfra, ihvertfall ikke noe mer enn hva folk forteller meg. Selv har jeg sterke fordommer mot USA og alt dets vesen. Det var direkte sjokkerende å komme til USA, reise litt rundt, og ellers suge opp inntrykk. Det jeg opplevde var at landet er gjennomsyret av en ond stemning ulikt noe jeg har erfart noe annet sted. Er det dette som er følelsen av frihet? I så fall sier jeg takk, men nei takk. Gi meg heller den formen for “autoritær sosialisme” som vi – visstnok – har i de fleste moderne europèiske stater, om man skal tro på den amerikanske propagandamaskinen. Regulering er ikke noe skjellsord i min verden. Det er jo sånn vi holder orden på sysakene. Hva med Venezuela? er et spørsmål som med en viss forutsigbarhet alltid kommer opp når det snakkes om sosialisme. Venezuela er et prakteksempel på hvor galt det går når sosialister griper makten. Imidlertid vil jeg snarere hevde at Venezuela er et prakteksempel på hva som kan skje når inkompetente mennesker blir kastet inn i en regjeringsposisjon. Hugo Chavez var først og fremst en populist som ikke var sjenert for å love ganske vesentlig mye mer enn han kunne holde, mens hans etterfølger Nicolas Maduro fremstår som en klassisk korrupt gris som ikke engang har en fjert av den karismaen som sjarmtrollet Chavez kom seilende på. At Venezuela – som en gang var det rikeste og mest sosialt liberale landet i Sør-Amerika – nå ligger i ruiner er det uansett ingen tvil om. Hva man kan gjøre med elendigheta er en annen sak. Den norske utenrikstjenesten har tydeligvis valgt å involvere seg i en slags meglerfunksjon i regionen, og var blant annet involvert i fredsavtalen mellom Colombias regjering og FARC-geriljaen som gjorde slutt på en drøyt femti år gammel borgerkrig, men de har også noen slags greier gående i forhold til Venezuela, så vi får se hva det fører til.
Mitt personlige engasjement i tematikken ligger i at kjæresten min er fra Venezuela, men hun bor i Colombia. Andre får gjøre som andre vil og må, men jeg foretrekker å spørre henne til råds om forhold som har med Venezuela å gjøre. Hun er lite fornøyd med situasjonen. Hun har riktignok klart å skaffe seg et etter forholdene bra liv i Colombia, men hun ville helst ha vært hjemme i Caracas, Venezuelas hovedstad og fødestedet til Simon Bolivar. Teknisk sett er hun jo en flyktning – i likhet med tre millioner andre venezolanere – som befinner seg i Colombia på slik nåde som man viser flyktninger. Ikke alle liker flyktningene, selv om “Bolivarstatene” har et indre samhold som kan ligne på det mellom skandinaver. Kjæresten min har imidlertid aldri opplevd noen hets, bare litt “passiv aggresjon” av og til, men for de venezolanske flyktningene som det ikke har gått så bra for slik at de bor på gata, mer eller mindre bokstavelig talt (man ser en del av dette i Colombia), så vanker det både skjellsord og sporadiske tilfeller av vold. Situasjonen er ikke optimal men man må gjøre det man kan med det man har i dette livet. Det nytter lite å sutre over det man har mistet og enda mindre å fantasere om det man ikke kan få. Hvis man ikke opplever livet som først og fremst et praktisk problem så er det noe man gjør galt. Uansett, de som følger nøye med ser at jeg kaller dem venezolanere og det kommer av at de selv kaller seg los venezolanos (eller venezolana når man snakker om en kvinne). NRK og andre som skriver om saken har en tendens til å si “venezuelanere” men jeg synes dette gir ordet en usmakelig diftong som ikke engang harmonerer godt med lyden av det ordet de selv bruker. Så det er altså årsaken — og jeg tenker å fortsette som jeg gjør. (En annen pussig ting som er beslektet er hvordan britene kaller det Columbia, til colombianernes store irritasjon. De selger t-skjorter som presiserer at dette er galt på flyplassen i Bogota.) Jeg antar venezolanerne i Colombia føler seg litt som nordmenn i Sverige under Den andre verdenskrig. Det er et helt greit sted å være; man skjønner språket og det ene med det andre, men det er ikke der man helst ville ha vært. Hvordan er det å ha en kjæreste som bor så langt unna? Vel, for det første, andre og tredje, så treffer vi jo ikke hverandre så ofte som vi kanskje kunne ha ønsket. Imidlertid var det ingen av oss som “så etter noen å være sammen med” (som folk typisk gjør). Det å være enslig behøver ikke å bety at man er ensom. Egentlig har vi begge et problem i og med at nå vet vi om hverandre, så det blir lite aktuelt med “noen andre” selv om vi for øyeblikket befinner oss i helt forskjellige – og jeg mener helt forskjellige – verdensdeler.
Det åpenbare kompromisset er Spania, som i tillegg til å være et EU-land (som jeg fritt kan oppholde meg i, under visse betingelser) også har et “spesielt arrangement” med de spanskspråklige landene i Sør-Amerika, som gir henne visse rettigheter. Spansken min er litt sånn bob bob bob ikke sant og selv om kjæresten min skryter av meg så vet jeg at hun lyver, men jeg kan ihvertfall nok til å klare meg sånn noenlunde i spansktalende land. Det er ikke verst bare det for en trønder. Når det gjelder Spania så er det å si at mesteparten av dette ganske store landet er helt annerledes enn Costa del Sol og Kanariøyene. Gjennomsnittshøyden over havet i Norge er 400 meter. I Spania er det 600 meter. Altså kan man regne med en del av det vi kaller kupert terreng. De sier at man finner mange typisk “norske” landskap i Sveits, og det samme kan man si om Spania. Dessuten befinner Europas tynnest befolkede område seg i Spania – tynnere befolket enn den nordiske Lapplandsregionen – innenfor den rombefiguren man får på kartet hvis man drar en linje fra Bilbao til Madrid, deretter til Valencia og Zaragoza, så tilbake til Bilbao. Eiendomsprisene er latterlig lave der, selv om det er noe varians i forhold til relativ regional etterspørsel. Visse steder er jo “severdigheter” for turister som liker landsbyer med middelalderarkitektur og den typen ting. Men området som helhet er altså lite ettertraktet, som fremgår av hvor tynt befolket det er. Økonomien i regionen er sannsynligvis ganske miserabel. Når man noen ganger hører om at de “gir bort” boligeiendommer til en symbolsk pris av èn euro så gjør de typisk dette for å tiltrekke seg folk som i det minste kommer med litt penger, slik at man forbedrer situasjonen noe. Følelsen av å være et fraflytningssted er jo litt deprimerende. Selv ser jeg på muligheter i den regionen som ligger omtrent rett over det norøstre hjørnet av grensen mellom Spania og Portugal, og som kalles “El Bierzo”. Mange lokale områder akkurat der gir assosiasjoner til Telemark, men selvsagt med et mye mildere klima jevnt over. Det kommer snø om vinteren, men herregud. Jeg er fra Norge. Snø? Pøh. Humbug. Snøen i Spania er ikke imponerende. Hvis man har prøvd Finnmarksvidda så vet jeg ikke hva som kreves for å bli skremt. Sibir? Ihvertfall ikke Spania (selv om ryktene sier det en gang var tredve grader kaldt langt oppi høyden i Picos de Europa som nærmest er for Andesfjell å regne).
Hexa-kosioi-hexe-konta-hexa er gresk og betyr seks-hundre-og-sekti-seks. Men gresk er jo som alle vet gresk for de fleste. Ved første øyekast ser ikke det bokstaverte tallet i tittelen ut som om det går an å uttale, men alt går an. Man må bare hugge det opp i enkeltstavelser og snakke sakte helt til det sitter. Det er jo sånn man lærer å snakke uansett ved hvilken alder man plukker opp kunsten. Jeg skal ikke kjede leseren med å ramse opp referanser til Johannes Åpenbaring og det ene med det andre, men jeg skal gjøre oppmerksom på at fobien det refereres til i tittelen er et ekte sinnslidelse – nærmere bestemt en tvangsforestilling – som har sitt eget nummer i DSM-IV-manualen, men de særlig interesserte kan søke opp dette på egen hånd. Vi skal her bare bemerke at det er ikke unormalt å skvette litt hvis man for eksempel trekker kølapp nummer 666. Dette betyr ikke at man lider av hexakosioihexekontahexafobi. Man må være mye mer manisk fokusert på saken enn det. Men hva fanden har dette med noe som helst å gjøre? lurer sikkert alle på nå. Svaret er åpenbart – kremt – og jeg skal nå røpe hele hemmeligheten: Dette er min post nummer 666 på denne plattformen. Og faen skjære, som folk typisk sier. Det er en helvetes mengde med ord. Folk har jo av og til sutret litt fordi jeg skriver så jævlig langt, men jeg er som jeg er. Take it or leave it. Jeg vet ikke engang hvordan man skriver korte tekster. Eller rettere sagt, jeg ville sikkert fått det til hvis jeg gikk inn for det, men det gjør jeg altså ikke. Da blir jo hele poenget borte for meg. Jeg skriver for å skrive mer enn jeg skriver for å bli lest, hvis det gir noen mening. Poenget er å improvisere fritt, så ser vi hvis vi havner etterhvert. En sykkeltur med bind foran øynene, om du vil.
Hvor kommer jævelen fra? Det er spørsmålet. Jeg synes ikke det er interessant å utforske hvorfor folk tror på “den onde” som noen slags personifisert metafysisk kraft som kjemper mot “den gode” om det overordnede kosmiske herredømmet, med mennesker og dyr som mer eller mindre skrekkslagne tilskuere. Folk tror jo på all mulig slags bøff. Det er helt normalt. Eller altså, det er normalt helt til man friker ut og pådrar seg en diagnose. Da er det plutselig noe annet. Men nok om det, saken er at diverse dualistiske verdenssyn har eksistert hvor lenge som helst — og eksisterer fortsatt, både i religiøs form og som “filosofi” i videre forstand. Si for eksempel yin og yang. Jeg har møtt mange som mener at “det må jo være noe mer” og så siterer de kanskje Shakespeare – det er mer mellom himmel og jord – men jeg pleier å fortelle den at det er bare litt kiling i følsa. Det er ikke noe å bry seg om. Sannheten er at vi som mennesker har ikke tilgang til denne kategorien av informasjon. Kanskje finnes Gud, kanskje ikke. Men jeg synes at hvis man skal ta Gud på alvor så blir det blasfemisk å uttale seg på hans vegne. Folk uttaler seg jo vanligvis ikke på vegne av sjefen, ordføreren eller statsministeren — men Gud er det liksom greit å snakke for. Jeg ser ikke helt den. Dette er det fundamentale problemet jeg har med “de troende”. Hvis du ikke vet hvem Blaise Pascal er finnes det mye om ham på nettet, men her og nå skal vi bare referere til “Pascals veddemål” som handler om hans forsvar for troen. Kort fortalt dreier det seg om at man kan se livet som et veddemål hvor man satser på det ene eller det andre, så handler det siden om å reflektere hva som er det beste og det verste som kan skje dersom man vinner eller taper. Pascals argument er selvsagt at man bør satse på Gud. Man har mye å tjene og lite å tape uansett hvordan veddemålet til sist spiller seg ut.
Selv har jeg et ganske pragmatisk syn på disse tingene. Overtro er det man lider av hvis man går rundt og tror på mer enn det man er nødt til å tro for al livet i denne verden skal gi noen mening. Jævelen er overtro fordi jeg har så langt ikke sett noe jævelskap som behøver noen slags resirkulert karakter fra det hedenske panteon for å bli forståelig. Menneskelig toskeskap er som regel tilstrekkelig. Ingen kjenner den sanne dybden og bredden av menneskelig toskeskap, men historien er full av mye ganske mange imponerende ting som de fant på og som de sikkert syntes var en god idè der og da. Men så gikk det altså til helvete, som man sier. Det gjør ofte det. Uansett så har jeg ikke egentlig noe problem med at folk bruker mystisk matematikk for å få regnestykket sitt til å gå opp. De kan tro hva de vil for meg. Problemet kommer når de skal “snakke om ting”. Jeg vil faen ikke snakke om metafysikk med deg, din evneveike hagenisse. Min observasjon av de religiøse er at de typisk ikke tror fullt så mye som de ønsker å tro. Eller sagt på en annen måte: De er redde. Redde for å leve og redde for å dø, Det virker som om det er vanlig å snakke om gudstro nå for tiden, heller enn gudsfrykt som man sa i gamle dager. Hvis man snakker om “de gudfryktige” nå for tiden ser folk kanskje for seg en gruppe kvinner i kåpe og skaut som holder håndveska foran seg med hvite knoker og følger deg med blikket der du går. Kanskje som i en svart/hvitt-film fra 50-tallet. De hater deg fordi du ikke er redd. De vil helst ikke se sånne som deg der i bygda. Her holder man sin frykt hellig. Hallelujah. Hele opplegget er ganske kørka, men det er også ganske vanlig den dag i dag med såkalt “mørke kristne” som dyrker sin gudsfrykt og gjør bot for all sin synd hver dag nede i bedehuset. (Okei, time-out: Jeg beklager, men jeg får et tonn med assosiasjoner til diverse gamle norske filmer og serier når jeg skriver dette, noe som får meg til å fnise. Derfor blir teksten som den blir.) Saken er at det er ingen som vet noe mer om metafysikk enn at vi har kommet hit til jorda for å efare livet og døden. Resten er et spørsmål om tolkning. De smarte velger å ikke tro noe før de er nødt til å handle. Da satser de på det som virker både sannsynlig og innenfor rimelig rekkevidde. Altså en “arbeidshypotese” som de holder seg til inntil nye data gjør det nødvendig å endre opplegget. Og så videre. Det man kaller Bayesiansk statistisk metode. Igjen, de spesielt interesserte vil finne mer enn nok om Bayes og greia hans på nettet. Problemet med de som tror veldig mye er at de noen ganger klamrer seg til troen langt hinsides det sikkerhetsmessig forsvarlige — og da øker som kjent sannsynligheten for at noe jævelskap vil skje.
Er det derfor vi har en jævel? Er det bare … Freud? Herregud. Alt man skal skylde på. Folk får noen ganger et litt fetisjistisk forhold til idèene sine. Vi kaller dette å anskaffe seg noen darlings som man siden klamrer seg til om man så får blodsmak i munnen av det, til tross for alt som man blir forelagt av bevismateriale for at man sannsynligvis tar feil. Dette er åpenbart et poeng innenfor religionen, men det er også noe folk gjør i forhold til verdslige ting, for eksempel politiske idèer. Til og med visse spørsmål fra historien og arkeologien. De snekrer sammen noe slags rekkelverk av argumenter som de siden forsvarer med regelrett dødsforakt. (Det hjelper forsåvidt også litt at mange av disse “snekkerne” har snekret sammen og utgitt bøker og annet materiale som selger godt.) Skal vi nevne navn? Graham Hancock, Randall Carlson, Brian Forster, David Icke. Eller nei, la oss ikke nevne navn. Da dør kvelden av alderdom før jeg er ferdig, uansett hvor ung den ennå måtte være. Poenget er at det finnes et stort marked for alt sånt som mennesker “tror” på. Det er som et rusmiddel. Folk må ha mer og mer, sterkere og sterkere. De skriker som sultne fugleunger. Samme gamle leksa. Det å tenke selvstendig er noe syndig, mens det å tro på det samme som “de andre” er den sanne vei. Det er en litt underlig dualisme i menneskesjelen, dette her. Vi ønsker å tilhøre noe eller noen, men vi ønsker også å være uavhengige og selvstendige — den første og den siste autoritet i våre egne liv. Hva kan jeg si? Livet er som et lukket rom som inneholder en labyrint av speil og tåke. Du kommer ikke til å havne der hvor du tror du går. Jævelen er jo der. Han venter på at du skal få skikkelig hjertebankende nerver før han plutselig hopper frem og sier bø. Det er nå det verste begynner.
Som alle umiddelbart kan se er bildet ovenfor Tizians portrett av Francesco Filetto fra 1538. De hadde jo ikke fotoapparater på den tiden så det tok ganske lang tid å få dokumentert trynet sitt. Billig var det heller ikke. Uansett, poenget er at han Francesco var en berømt orator, som i hans samtid betød at han var veltalende, mens vi nå for tiden mener det mest ironisk når vi sier at den eller den er en orator. Man ser for seg overdrevne fakter og dramatisk bruk av tonefall og så videre. La oss si en teaterskuespiller som tar med seg jobben hjem. En virkelig god orator kan fjetre sitt publikum med formen de uttrykker seg gjennom, mens selve innholdet spiller mindre rolle. Et klassisk eksempel fra vår nære fortid er Adolf Hitler. Han trollbandt enorme menneskemasser med hva som strengt tatt var bare sludder når man begynner å se nøye på de språklige delene av forestillingen, men han var så engasjert at det gjorde dypt inntrykk på publikum. Mange har da også påpekt at Hitlers taler var mest for sjamanistiske seanser å regne. Førerens ekstase er folkets inspirasjon. Det er jo fullstendig koko, vettu. Men sånn er menneskenaturen. Vi lar oss påvirke av de som tilsynelatende befinner seg på et sted langt hinsides tvil og nøling. Det man nå kaller motivasjonsseminarer – med en eller flere svært engasjerte talere – benytter i prinsippet Hitlers metoder (selv om de sikkert ville foretrukket å bli sammenlignet med Francesco Filetto). Riktignok handler målsettingene deres mest om “å styrke samholdet i firmaet” og den typen ting, men metodene er de samme. De minner mer om sjamanistiske ritualer enn om akademisk presentasjon av et budskap. Det er jo ikke meningen at publikum skal være kritiske i forhold til det som blir sagt. Følelsene skal piskes mens hjernen skal underkaste seg.
Det å skrive er selvsagt vesenforskjellig fra det å tale, men det er forsåvidt vanlig å i det minste skrive ned noen nøkkelord på noen kort før man går ut der og griper ordet, og begge deler handler om å bruke språket til “noe”, så vi er ikke på forskjellige planeter slik sett. Hvordan har du det med nervene? Nesten alle jeg noensinne har møtt frykter det å stå foran en forsamling og holde tale. Nesten alle tror at de kommer til å drite seg ut på noe slags vis. Noen fikser det ikke i det hele tatt. Nei og niks. Blir ikke aktuelt. Glem det. Likevel har mange av dem få om noen problemer med å uttrykke seg skriftlig (gi og ta noen runder med “kladding”). Ganske interessant, det der. Publikum er i forhold til det som er skrevet potensielt mange ganger så stort, i prinsippet endeløst, men likevel har folk typisk mer nerver i forhold til å snakke, om så bare til noen få, enn til å skrive, om så til “hele verden” (som man i prinsippet gjør når man publiserer noe på internett). Det jeg tror er at mange befinner seg i den illusjon at de er “hjemme” når de er på nett, altså at de på noe slags vis befinner seg på privat grunn (noe de forsåvidt også gjør hvis kroppen deres sitter hjemme, foran skjermen), mens sannheten er at de er minst like eksponerte på nett som de er foran gud-vet-hva når de har mareritt om å befinne seg naken på offentlig sted. Det er bare litt andre regler som gjelder enn hvis man befinner seg i et forsamlingslokale med kroppen sin, det drikkes øl og det ene med det andre, støynivået er en faktor mot hvor eminent stille det er på nett, men at det er stille betyr ikke at man er alene. Man kan trygt ta det som en selvfølge at man blir “observert” når man er på nett, på flere slags vis. Åpenbart er hensikten med å skrive blogg at folk skal lese faenskapet, men dette er jo ikke de eneste data man avgir når man bruker nettet. For eksempel eies denne plattformen av et kommersielt foretak som tjener penger på reklame, som jeg kan se er strømlinjeformet i forhold til søkehistorien min (selv om det neppe er noen lett jobb å bli klok på profilen min sånn sett). Alle andre ser selvsagt det samme. Ting man har søkt på har en tendens til å senere dukke opp som “tema” i reklamen man blir presentert for. De har blitt ganske flnke, men det er ingenting mot hva som kommer til å skje etterhvert som kunstig intelligens (KI) mer og mer tar over for de gamle søkemotorene på nett. Motivet folk har for å utvikle og implementere KI er først og fremst profittorientert. Det gjelder å pønske ut hvem du er og hva du typisk bruker penger på — og så selge denne informasjonen videre.
Jeg tror ikke det er særlig nyttig å frykte utviklingen i forhold til KI, datalagring og overvåkning. Jeg vil heller si det er nyttig å utvikle en sans for at det finnes et “publikum” som følger med på deg, nesten som når du skal holde en tale. Hvis du ikke er helt kørka vet du jo allerede at verden er full av den typen folk som vil gjøre hva som helst for å få tak i pengene dine. Alle som er på nett utgjør en potensiell cash cow for de som har noe å selge. Og hva er det vi ønsker at kundene våre skal føle, folkens? Engasjement og entusiasme. Derfor støtter vi den typen foretak som skaper veritabe bølger av interesse, ja som rett og slett “tiltrekker seg oppmerksomhet” (som siden kan manipuleres i retning av det man har å selge). Det er når man er litt sånn rah rah rah i hodet at man er på sitt mest ukritiske i forhold til pengebruk. Det er bare piss å si at ingen kunne forutsett at sosiale media skulle utvikle seg som de har gjort, det var jo for fanden selvinnlysende fra dag èn: Det er du som er produktet de selger og derfor tjener de mest på at du bruker så mye tid som mulig på plattformen deres. På sin side garanterer plattformen overfor sine kunder, det vil si reklameagentene, at så og så mange individer av den og den kategorien blir eksponerte for den aktuelle reklamen. I den grad man skal fremføre en klagesang om noe må det bli at det var en dårlig idè å monetisere internettet. Men gjort er gjort og spist er spist. Nå har vi havnet der vi er og må bare leve med elendigheta. Det ironiske med for eksempel Facebook og lignende tiltak er at ingen overvåkningsinstitusjon i den hele vide verden har noensinne sittet på en så stor samling personopplysninger om så mange, så det er ikke bare ironisk ment når folk karakteriserer sosiale media som “Stasiarkivet 2.0”. Det vi ikke vet om deg er ikke salgbart. Hvor mange leser egentlig gjennom de lange tiradene man må klikke “godtar” på før man kan etablere profil på et nettsted? Selv har jeg aldri gjort det. Jeg tenker at det spiller liten rolle for meg hva det står i den teksten og at hvis det er noe helt på trynet så vil det vanlige forbrukervernet ta seg av saken. Vi har jo regler i det norske samfunnet. Spørsmålet er om de lar seg håndheve.
Ting går til helvete. Alle skjønner dette. Verden er full av “tegn” på at folk har gått fra konseptene og nå gir fullt faen i det meste. Det ser ut som om de kan sanse at undergangen er nær, så de gir liksom litt ekstra gass for å få med seg mere moro og mer nytelse mens de fortsatt kan. Snart kommer stormen, men foreløbig er det fest og gøyale ting som gjelder. Tenk positivt sier folk. Man får ikke mere moro enn hva man lager selv. Jeg vet ikke om det er sant men det er i det minste en slags strategi: Det er bedre å lage moro enn å sitte der og bite negler av angst for hvor fullstendig fette sinnssyk verden har blitt. Har du håp? Det har ikke jeg. Så vidt jeg kan se finnes det ingen vei ut av denne dødsspiralen, av den enkle grunn at folk nekter blankt å endre atferden sin. De tror fortsatt at ting vil “gå seg til” eller noe i den retning, selv om alle kan se – eller bør kunne se – at problemene tårner seg opp. Slik jeg ser det har vi nådd endepunktet for det man kaller utviklingen, som forresten for det meste har handlet om innvikling ganske lenge. Elektriske biler er mildt sagt ikke svaret. Vi må begynne å snakke om hest. Det totale energiforbruket må kuttes drastisk og mer enn halve befolkningen må inn i landbruk på et lavt nivå. Dette er ikke i seg selv spesielt dramatisk, for slik har det jo vært i mesteparten av menneskehetens historie, men folk nekter altså.
Noe som fremkom på en ganske grell måte under pandemiens nedstengningsfase er hvem eksakt som er viktige i samfunnet. Vi klarer oss helt fint uten advokater og arkitekter, men krisa kommer raskt hvis vi ikke har helsepersonell og renovasjonsarbeidere. Hvis ingen er der for å bringe mat ut til befolkningen har vi et større problem enn hvis ingen holder børs og finansmarkeder åpne. Dette er virkeligheten, men det er ikke der de fleste av oss tilbringer mesteparten av våre liv. Fantasiene er mer spennende. Du vet. Håp og drømmer. Selv har jeg som jeg nettopp nevnte ingen av delene, men jeg har noe mye bedre: Sans for humor. Det er jo først og fremst komisk at vi er så fette føkka. Hvis jeg ikke hadde hatt evnen til å le av alt dette ånseriet vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart å leve videre. For mitt eget vedkommende føler jeg ingen tvil om at jeg vil klare meg helt fint så lenge det går an å puste i lufta der ute. “Gutta på skauen” er jo typisk sånne som meg. Selv om jeg ikke synes det er noe stas å fly rundt og jakte elg så lenge dette ikke er nødvendig så betyr ikke det at jeg ikke forstår hvordan man får jobben gjort dersom situasjonen krever det. Jeg har vokst opp blant gårdbrukere og elgjegere. Fisking er også noe jeg forstår. Det vil bare i liten grad være mitt problem dersom samfunnet kollapser, men det kan bli veldig stygt for svært mange andre. De kan jo ingenting. De vet ikke noe om det å overleve uten hjelp og støtte fra “samfunnsmaskineriet”. De vet ikke engang hvordan de skal leve uten telefon. Jeg mener å ha hørt at 70-80% av alle nordmenn bor i byer, eller “bymessig bebyggede tettsteder”, og lever rutinepregede liv i skyttel mellom hjemmet, jobben og fritidsaktivitetene. Hva tenker sikkerhetsmyndighetene? Denne båten tåler ikke mye rugging før den kullseiler.
Det moderne menneskets forbannelse er drømmen om et liv i luksus og komfort. Hvordan skal det gå med de som er redde for at skoene deres skal bli skitne? Eller for at mascaraen skal renne og hårsveisen bustes til? Aldri har så mange vært så materielt inkompetente samtidig som de er totalt på bærtur i de små pyntehodene sine. Det finnes med andre ord ingen grunn til å være optimistisk. Vi står foran en krevende tid med mange og dramatiske omstillinger desom vi ønsker å overleve som art her på jorda. Det vi kan si med sikkerhet er at løpet er kjørt i forhold til “det gamle systemet” som er basert i et profittorientert varebytte. Vi kaller denne epoken “senkapitalsimen” nettopp fordi opplegget er i ferd med å kveles i sitt eget spy — eller de tar en Jimi Hendrix om du vil. Det er når du er så full av dop at du ikke engang reagerer med å snu deg over på siden og hoste det ut når du kaster opp i søvne. Ingen som per i dag lever av å ta ut fortjeneste av andres arbeid kommer til å gi fra seg så mye som en krone frivillig. Var det noen som fikk med seg den hatefulle indignasjonen hos de nye lakselordene da de måtte gi fra seg en ikke urimelig andel av sine eventyrlige fortjenester? Vi skal ikke engang snakke om oljeselskaper. At ikke jævelskapet forlengst er avskaffet er ikke til å begripe. Ser de ikke hva som skjer? Det å være rik er av tvilsom verdi hvis man ikke er rik innenfor et ordnet system som opprettholder privilegiene på en edruelig måte. Det er ikke bra for noens butikk at ikke folk har penger som de har lyst til å bruke — men når det er sagt så er det definitivt et problem at vi har for mange butikker som selger livsstil og for få som orienterer seg mot nødvendigheter. Regnestykket er egentlig ikke særlig vanskelig. Hvor mange triksere og miksere går det på hver person som jobber med å fremstille det vi kaller realverdier? Det er lenge siden vi krysset alle fornuftige grenser slik sett, og istedet henga oss til fantasier om de stadig stigende markedsverdier. For at vårt nåværende pengesystem skal kunne fortsette å eksistere behøver vi typisk rundt tre prosent vekst hvert år, men som alle vet er dette en eksponentialfunksjon som rett og slett må kollapse stort ved et tidspunkt, eller smått gjentatte ganger hele tiden, fordi sånn virker fysikken. Etterhvert som beløpene vokser blir det fort penger av det.
Ordet frenose finnes ikke egentlig i det norske språket. Det er noe jeg har funnet opp som betegnelse på den typen sinnstilstand man er henfallen til hvis man tror på frenologi og denslags. (Hvis du ikke vet hva frenologi er kan du søke på nettet.) Det mest interessante med frenologien er at fenomenet var i utgangspunktet et bestillingsverk, i den forstand at “noe slikt” var politisk etterspurt. Du vet hvordan det er. Disse miljøene vil jo ha vitenskap som virker. Som kan brukes til noe. De vil ha et navn de kan henge på noe de ønsker å håndtere på en politisk måte. På det sivile plan er det dessuten artig når man kan “spå” andre mennesker ut fra alskens forhold som angår deres tid, sted og omstendigheter rundt fødsel, oppvekst og voksne veivalg i livet; hvordan de står, går og kler seg; hvordan de ordlegger seg og hva slags mat de liker; hva de tror på, drømmer om og ser på som “sin vei i livet”; det ene med det andre, det finnes så mye man kan ta tak i når man skal spå om folks personlighet og hva slags skjebne den sannsynligvis vil fremkalle, for dem selv og for deres omgangskrets.
Alle vet at det egentlig ikke finnes noe sånt som personlighetstyper. Alle mennesker er forskjellige, selv eneggede tvillinger. Imidlertid kan vi si noe om hva folk “er” ut fra hva de tilkjennegir at de ønsker å være og til hvilken grad dette er et realistisk prosjekt. Hvis man for eksempel som en ung person ønsker å være en snekker virker dette mer realistisk hvis de søker å ta en fagutdanning som snekker enn hvis de bare ligger på sofaen hjemme hele dagen og bruker kveldstimene på alskens ugagn. Det samme gjelder hva som helst annet man ønsker å bli eller være, la oss si en ærlig og respektabel person. Da må man jo i så fall venne seg til å snakke sant (og si “jeg vet ikke” når de ikke vet) og ellers oppføre seg som en respektabel person, slik at folk ikke behøver å anstrenge seg for å vise respekt. Det er ikke egentlig særlig vanskelig å få til, men det krever at man “står i prosessen” over noe tid, slik at folk får vent seg til tanken og slapper av på den naturlige mistenksomheten som mennesker typisk føler overfor hverandre. Det er jo minst to sider i denne saken. Den ene er hvilke tanker man har om seg selv og den andre er hvilke tanker andre har om deg. Hvis det er stort sprik mellom disse to er man enten ikke realistisk eller så er man et offer for noen andres frenose. Det vil si at de kategoriserer deg som “type” og representant for en gruppe som de allerede har dannet seg en oppfatning om. De ser ikke et individ, de ser en gruppetilhørighet.
I rettferdighetens navn må det selvfølgelig sies at hvis man selv identifiserer seg ut fra en gruppetilhørighet så kan man knapt klage over at andre ser deg på denne måten, men la oss ikke bevege oss alt for langt ut i den psykologiske kålåkeren. La oss istedet komme til poenget, som er at det virker som om det har gått litt inflasjon i begrepet psykopat. Jeg synes at jeg stadig leser om dette, som egentlig er en ganske sjelden form for sinnslidelse som kommer av medfødte misdannelser i hjernens senter for prosessering av følelser. Det er altså en “mekanisk” hjernefeil, det har ikke noe med moral å gjøre. Begrepet sosiopati er egentlig mer dekkende for hva vi snakker om her, mens psykopati typisk er et ord vi bruker når vi snakker om en høyt fungerende sosiopat. De har ikke bedre forutsetninger for å forstå hva følelser handler om enn hva en som er født blind har for å forstå begrepet farger. Du kan beskrive det for dem, men de har ikke noen slags referanserammer for å forstå det. Det er ikke noen naturlig del av dem. Gjennom historien har det vært ganske mye spekulasjon rundt om det finnes en egen form for “forbrytersinn” som skiller seg fra et normalt menneskesinn. For eksempel om folk som har begått særlig alvorlige og avskyelige handlinger har “mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner” som man pleide å si innenfor rettspsykiatrien i gamle dager. Det kan være slik, men det må ikke være slik. Det er i alle tilfelle sannsynligvis bedre å snakke om “psykopatisk atferd” enn om psykopati som diagnose, men kanskje man bør finne et bedre navn for tingen. Mange som senere havner i kriminalomsorgen har jo hatt tildels ganske fæle oppvekstvilkår, slik at de ble i realiteten vingeklipt allerede da de var små. De lærte tidlig at det var bedre å slå først enn å vente på at andre skal gripe initiativet slik at de havner i forsvarsposisjon. De lærte tidlig at det kommer uansett aldri til å bli noe av dem. De fikk aldri noen sjanse. Alt de har å se frem mot – i beste fall – er en slavetilværelse for ussel lønn. Det mye utskjelte Barnevernet har kanskje ikke alltid vært like heldig med oppleggene sine i praksis, men tanken er i det minste god. Trygge oppvekstvilkår med forutsigbare regler og fornuftig grensesetting er prinsipielt sett det alle “burde” ha, men ikke alle valgte sine foreldre på et så klokt grunnlag.
Imidlertid bør vi rette den virkelig store pekefingeren mot samfunnsmoralen. Etter min mening er det forutsigbart at barna vokser opp til å bli psykopater – altså et de henfaller til psykopatisk atferd – når vi lever i et samfunn som i realiteten ikke har noen verdier. Eller for å si det på en annen måte: De som vet prisen på alle ting vet ikke verdien av noe. Hva koster det da? Denne mentaliteten gjennomsyrer alt og alle i dagens Norge. Ikke fordi det er slik vi “er” som mennesker, men fordi vi alle tvinges til å forholde oss til en økonomisk virkelighet hvor det som ikke kan måles i penger ikke har noen verdi. Sånn har det blitt. Det er dette som er den nyliberalistiske ideologien, hvor “markedet” definerer hva som er nødvendig, mens “konkurransen” tar ut de som holder seg med flere (eller andre) prinsipper enn det å presentere et fordelaktig kvartalsregnskap. Over det hele troner staten, som vokter over oss alle og passer på at vi følger “spillereglene”. Dette opplegget er i seg selv psykopatisk, så det vil selvfølgelig produsere (og/eller favorisere) individer som tilpasser seg den psykopatiske modellen. Det er nærmest kjedsommelig forutsigbart — og det har da også blitt forutsagt av hvor mange forfattere, filosofer og psykologer som helst, til og med en og annen politiker. Hvis man vil bli et fremgangsrikt karrièremenneske må man utvikle psykopatiske tendenser i dagens samfunn. De snille vil bare bli utnyttet og misbrukt av de mindre snille, helt til de “ser tegninga” og endrer stil. Finnes det en egen forbrytermentalitet? Ja, det vil jeg si, og den er slik: Mest mulig for minst mulig. Mest mulig profitt, sosiale goder og andre fordeler for minst mulig innsats. De som avviker fra dette vil nokså systematisk bli tatt ut av “konkurransen”. Folk beundrer milliardærer og drømmer om en slik livsstil. Det hele er egentlig ganske patetisk. Pengenarkomani er hva som driver de som allerede har mer enn nok men som likevel fortsetter å jage etter stadig mere gull. Atferden er patologisk, nærmere bestemt psykopatisk. Vi kan si at mennesket som art har gått seg vill i en labyrint som vi har laget selv, men dette er ikke videre hjelpsomt. Men hva skal man liksom si da? Ting har gått så langt at det er åpenbart for et flertall av alle levende mennesker at vi står til knes i bensin og krangler om hvem som har flest fyrstikker. Det er dette ordet apokalypse betyr. Det å avdekke noe, slik at det åpenbarer sin sanne natur. Slå det opp selv. Det er ikke vanskelig å bli informert i vår tid.
Litt utpå kvelden i går kom bonden med et lass ved til meg og tippet det midt på gårdsplassen, som han har gjort hvert år jeg har bodd på dette stedet. Jeg har regnet på saken og kommet frem til at det er best slik. Det var et år da jeg både sagde og hugget min egen ved (og alt ble gjort med håndverktøy uten motor) men det var i grunnen nok med den ene erfaringen for å skjønne at jeg er for gammel og rusten i leddene for denne driten. Egentlig burde jeg ha betalt noen skolegutter for å gjøre stablinga inni vedbingen også, men det har jeg ikke noen åpen budsjettpost til. Jeg må gjøre jobben selv. Jeg er allerede på hæla økonomisk sett og vil sannsynligvis ikke komme tilbake i pluss før litt utpå nyåret — men sånn er livet. C’est la vie. Ingen kan se at jeg sitter her i bare underbuksa og snakker fransk, så man må bare ta mitt ord for at scenarioet er ganske sexy. Dessuten drikker jeg kaffe fra podmaskinen. Sånn er opplegget. Jobbe et par timer og så ta pause (på typisk fransk manèr med litt bevertning til meg selv) og vente på at pulsen skal gå ned igjen før leg legger inn et par timer til. Det er spådd snø til helgen så jeg må bli ferdig før da.
Ei som heter Genevieve von Petzinger utga for et drøyt tiår siden en bok som jeg leste med en viss interesse. Opplegget hennes var at hun hadde krøpet seg inn i enhver bemalt hule man kjenner til i Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika for å dokumentere alle “tegn” som steinaldermenneskene hadde satt igjen etter seg, altså alt slikt som ikke er figurative motiver av diverse dyr og annet, men “abstrakte symboler” hvis betydning vi ikke kjenner — men det er ikke urimelig å tenke på dem som logogrammer, altså en form for skrift i den forstand at de sannsynligvis hadde noen slags betydning både for den som “skrev” dem og de som senere “leste” dem. Hun kom uansett frem til at det var visse tegn som gikk igjen på mange forskjellige steder over en periode på omtrent førti tusen år, men hun ga seg ikke løs på noen spekulasjon, hun bare gjorde arbeidet med å samle inn dataene og presentere dem på en ordnet måte. Så dette finnes altså, men bortsett fra det regner man med at den såkalte kileskriften – cuneinform (se bildet ovenfor) – fra Mesopotamia er den eldste systematiske bruk av skrifttegn som vi kjenner til. Imidlertid handler det ikke om noe spennende, ihvertfall ikke de eldste av dem. Det var rett og slett en form for regnskap over hvor mye av det ene og det andre man hadde på lager, og den typen ting. Altså en rent byråkratisk foreteelse. Ikke før han Seti eller Pepi eller hvem det nå var blant de egyptiske kongene som begynte med pyramidetekster fikk vi noe mer fantasifullt.
Da bonden kom i går sto jeg utenfor med hodelykt, en sigarett i den ene hånden og noen kontanter i den andre. Det er jo mørkt som i ræva utenfor her etter solnedgang, men jeg skal si deg den traktoren hadde et bra lysanlegg. Herregud. Opptil flere flomlyskastere både foran og bak, den vesle tissestrålen fra pannelykta mi – som var så dramatisk da den var den eneste lyskilden der ute – druknet jo fullstendig i de ville kaskadene, ja rent ut sagt den tsunamien av lys som kom fra traktoren hans. Så tippet han vedlasset, tok imot pengene og dro igjen. Snipp, snapp, snute. Man prøver jo å spare der man kan så jeg hadde på forhånd spurt ham om det var noe å hente på “kvitteringsfri” handel, men han bare trakk på skuldrene og sa at alt går i det store dragsuget uansett. Men jeg kunne få billigere varer hvis det ikke var viktig for meg at alle vedskiene var eksakt tredve centimeter lange. Det er mye kunstferdig stabling der ute så folk vil ha ved som ikke bare brenner og gjør det den skal teknisk sett men som også ser fin ut når den ligger i stabel. Sånn er markedskreftene, en pyramide av behov hvor man først må bli fornøyd med de lave trinnene av standardkrav før man gir seg til å forlange mer, men dette medfører selvsagt at diverse “ukurant” ved selges til en ganske mye lavere pris. Litt rabatt fikk jeg også fordi jeg var villig til å vente til etter æljakta med leveransen, men konto eller kontanter var altså ett fett for ham. Penger er penger, enten man oppbevarer dem her eller der. Jeg vet ikke noe om økonomien til bønder men jeg antar at de opererer som noen slags selvstendig næringsdrivende sånn rent skattemessig sett, og de driver alle sammen typisk med alt mulig som det går an å tjene penger på. Vedproduksjon, snøbrøyting og det ene med det andre.
Selv synes jeg at verden har dreid omtrent 180 grader fra 80-tallet til i dag, siden jeg den gangen opplevde det som best å spare penger i banken og bruke kontanter til fortløpende forbruk, mens nå er det stikk motsatt. Det beste er å ta ut penger i kontanter når man skal øremerke et beløp til noe spesielt, mens jeg bruker kortet til fortløpende forbruk. Sånn har det blitt. Dessuten liker jeg den litt skitne følelsen man får av å drive med kontanthandel. Det har noe av den samme ånden over seg som når man før i tiden spyttet i hånden før man klemte neve for å avslutte handelen, med eller uten kjøpskål av noen slags sterk dram. Ingen gjør sånt lenger. Jeg ville ihvertfall ikke tatt noen i hånden etter at de hadde spyttet i den, og knapt nok uten dette sølet med kroppsvæsker. Herregud. Hvorfor skal folk drive og ta på hverandre? Jeg stiller meg avvisende til denslags skikker. Det er ikke hygienisk. Hvem vet hva slags giftig faenskap fremmede folk går rundt med inni kroppen sin. Og hvem ønsker å vite det, for den saks skyld, enten vi snakker om dødsmikrober og fysiske giftstoffer eller om det “bare” er giftig tankemateriale, som folk typisk nesten alltid er breddfulle av og ofte veldig generøse med å spre rundt seg. Pass du dine egne saker, så skal jeg ta hånd om mine, og slik skaper vi sammen fred og velstand i landet. Folk tror noen ganger at jeg må være noen slags sadist bare fordi jeg er veldig direkte og veldig “ufiltrert” i kjeftamentet, men det er faktisk ikke slik at jeg opplever noen form for indre vellyst fordi jeg sårer eller ydmyker noen. Det er bare det at jeg ikke har tid til noe pissprat. Enten snakker vi om virkelige ting eller så holder vi kjeft. Jeg er åpen for begge deler, men jeg er ikke åpen for sludder og sladder, vimsing og vås. Nå går det riktignok ikke an å komme særlig mye lengre ut på landet enn der jeg bor, men sånt må man reise mye lengre ut på landet med. Eventuelt til fjells. Hva vet jeg? Det er uansett ikke velkomment her. Men nå har tiden kommet for neste arbeidsøkt, så her er sangen:
Når man bor slik som meg er alt man skal langt unna uansett hva man skal. Skulle jeg for eksempel spasere bort til den lokale superen for å handle mat så blir det en ekspedisjon som tar omtrent tre timer, mot de tyve minuttene jeg typisk bruker når jeg kjører att og fram. Dette er ganske upraktisk. Selvsagt ikke umulig men heller ingen god løsning. Sånn er livet når man bor langt uti distriktene. I den grad man spaserer så handler dette om mosjon – eventuelt at terrenget er så ulendt at bilen ikke kommer frem – heller enn miljøhensyn. Det går forsåvidt an å bestille en drosje, men da er man jo like langt med karbonregnskapet og et godt stykke uti kålåkeren med husholdningsbudsjettet. Det er bare de som bor i byen (eller akkurat midt i kommunesenteret) som på noen bekvem måte kan basere seg på å spasere. Da må spørsmålet bli hva eksakt man vinner på å bosette seg slik. For meg handler det om to ting, som egentlig er den samme tingen, og disse er henholdsvis den relative lydløsheten her på stedet samt det faktum at jeg aldri ser folk med mindre jeg oppsøker dem. Det skjer rett og slett aldri at noen på tilfeldig vis vimser seg dit hvor jeg bor. Og på en normal dag er alt man hører vind, fugler og denslags.
Selv kjenner jeg mange som fantaserer om å flytte ut i ødemarka for å “komme unna stresset” men ikke mange som fikser det i praksis. Det overstimulerte oppmerksomhetssenteret i folks hjerner krever kontinuerlig input, hvis ikke sender det angsten som en annen torpedo for å kreve inn det man skylder. Når man bor på et svært stille sted blir alle lyder som ikke tilhører stedets naturlige ambiens ganske dramatiske. For eksempel lyden av folk som snakker med hverandre. Det er ikke noe bra tegn, for dette er ikke noe typisk turområde, ikke engang for soppsankere og bærplukkere. Hvem er de og hva søker de? Ingen spør om sånt i tettstedene. At folk snakker med hverandre mens de er ute og spaserer er jo ikke noe man typisk reflekterer over — men at de er her og snakker kan bare bety at de kommer fra kommunen og at de har noe slags teknisk ærend. Det viste seg at det var to karer som sto nede i veien og diskuterte slagplanen for å grave ned et rør som skal drenere vekk overvann på et punkt som oversvømmes av smeltevann hver vår, dessuten også hver gang det har vært særlig kraftig regn, som for eksempel da uværet Hans passerte forbi tidligere i høst. Saken har vært påklaget noen ganger. Man skulle kanskje ikke tro det, men dette er faktisk en kommunal vei som har husnummere og det ene med det andre. Den har grusdekke men dette var ganske tett overgrodd på den klassiske skogsveimåten, med to tydelige hjulspor og gress i midten.
Det er ofte slik med kommunen at først gjør de ingenting ganske lenge, så er det plutselig full hyperaktivitet i mange dager. Det viste seg at de allerede sto klar med anleggsmaskiner og lastebiler for å gjøre dette tiårets skippertak, og godt var det at jeg hørte dem før de satte i gang, for dette ga meg tid til å flytte bilen til en parkeringslomme på den andre siden av anleggsområdet. Hadde jeg ikke gjort det så ville jeg jo blitt sperret inne, relativt sett. Dette skjedde på mandag morgen og de driver på ennå (men jeg tror de blir ferdige senere i dag). Ikke bare har de drenert vasshølet men de har også spandert et nytt toppsjikt av grus slik at nå er veien så fin og jevn som den noensinne har vært. Jeg er imponert, om man kan bruke et slikt ord. Jeg pleier typisk å dra på superen for å handle matvarer en til to ganger i uka, men siden jeg er nysgjerrig som en annen røyskatt så må jeg jo gå forbi anleggsområdet mye oftere enn dette for å få med meg alle detaljer. Derfor har det blitt ferskt brød om morgenen så langt denne uken, noe som slett ikke er sunt i seg selv, men det er blant de sunnere tingene av alt usunt som folk trøkker i trynet. Så da så. Det er unnskyldningen min for å spionere på fremdriften av anleggsarbeidene. Hvis man stiller seg opp og bare glor på folk som jobber må man jo betrakte seg som heldig hvir man ikke får juling — selv om det rett nok er ganske sjeldent at folk får akkurat det de fortjener på godt og ondt. Greit nok hvis det er barn, de forventes jo uansett ikke å skjønne bæret, men voksne folk? Det er langt over streken som skiller vanlig høflighet fra det uforskammede.
