APECALYPSO

Egentlig er jeg ikke den typen som kjeder seg, men visse affærer jeg har gående i forhold til det offentlige byråkrati sliter litt på nervene mine sånn sett. Det skjer jo for faen ingenting. Jeg forstår konseptet “ventetid” men det bør kanskje gis et helt annet navn når man kan  telle mer enn ett år innenfor kategorien. Men sånn er virkeligheten. Du rykker stadig fremover i køen. Så fint for meg. Kanskje det skjer noe før jul. Eller kanskje ikke. I mellomtiden må man bare finne opp sin egen underholdning som best man kan. Hva med å hoppe paradis? Kanskje hvis jeg prøver det litt vil jeg endelig forstå hvorfor denne leken har dette navnet? På den annen side, dette er definitivt et eksempel på det man kaller å gripe etter halmstrå. Hva sier Store norske leksikon om saken?

Kjedsomhet er en tilstand der personen ikke har noe bestemt å ta seg til, opplever liten interesse for omgivelsene, og føler at tiden går uten at dette betyr noe fra eller til. Kjedsomhet kan oppleves av alle, selv om noen er mer disponert for å oppleve verden uten spesiell entusiasme (som ved apati og depresjon) enn andre.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Situasjoner som er stadig repeterende, mangler noe nytt og er monotone, er typisk forbundet med opplevelse av kjedsomhet. Fordi vi i dagens samfunn er vant til å bli eksponert for en mengde inntrykk fra media, reklame og andre kilder, skaper fravær av slike inntrykk en tilstand som lett oppfattes som kjedsomhet.

Kjedsomhet ses ofte som noe negativt, gjerne som det motsatte av å ha det gøy, være engasjert og interessert, og å oppleve ting. Dette innebærer at den som kjeder seg gjerne tyr til lett tilgjengelig stimulering, eksempelvis mobiltelefonen. Bruk av mobiltelefon er da også blitt brukt som et mål på kjedsomhet.

Det har åpenbart skjedd ting i verden siden det å ha mobiltelefon ble regnet som et tegn på ambisiøs effektivitet, og/eller den formen for “viktighet” som gjør at man til enhver tid må være tilgjengelig for alle og enhver som synes at de har et ærend som haster. Jeg kan faktisk ikke huske eksakt hvorfor jeg første gang skaffet meg en mobiltelefon men jeg mener at det var noe i den gata. På denne måten blir det lettere å holde kontakten. For 30-40 år siden var det ikke vanlig å ha permanent telefonvakt. De fleste hadde en “telefontid” når man satte seg ned med en liste og gjorde de oppringningene som var nødvendig, men ellers var man “ute” og umulig å få tak i. Det var ikke enkelt å endre på allerede etablerte avtaler om å for eksempel møtes til avtalt tid og sted. Hvis noen ikke kom kunne dette enten bety at noe ganske alvorlig hadde skjedd eller at vedkommende person var useriøs med sånne ting. Uansett fikk man sjelden umiddelbar beskjed. Man måtte vente med å felle dom i saken til man hadde hørt fra de det angikk. Når man ikke vet så vet man jo ikke.

Faktisk så vet jeg ikke om telefon fortsatt er det korrekte navnet på denne gjenstanden som alle tilsynelatende sitter og tukler med i alle sine ledige stunder. Det er jo i praksis et nettbrett som man drasser med seg overalt slik at man til enhver tid kan gå på nettet og gjøre hva det enn er man driver med der, ofte noen slags aktivitet tilknyttet de sosiale media. Mange er veldig engasjerte sånn sett. De har viktige ting som det haster med å få sagt. Dessuten må de sikkert sjekke om de har fått opp noe interessant på dating-appen, enten de dater eller ikke. Som en veldig gift venn av meg uttrykte det: Man kan jo sjekke menyen på utestedene selv om man spiser hjemme. Med andre ord fungerer det som uforpliktende flørting med folk som man ikke har noen planer om å faktisk treffe. Eller noe sånt. Hva vet jeg? Jeg bruker ikke telefonen på det som nå for tiden er den normale måten. For meg er det bare en whatsapp-maskin som jeg bruker til å holde fortløpende kontakt med kjæresten min som bor i Colombia, pluss at jeg bruker den til å ringe til folk når dette er nødvendig. Punktum. Det er alt. Jeg har rett og slett ingen interesse av å “være på nett” ut over den tiden som går med foran computeren. Jeg forstår ikke de som sitter og skjærer grimaser mens de stirrer på skjermen, åpenbart engasjert i noe som påvirker dem følelsesmessig.

Selv har jeg den åpenbare fordelen at jeg kan huske hvordan ting var i den gamle verden, det vil si før internettet kom, før det var slik at alle hadde mobiltelefon, og ikke minst mens man faktisk måtte gå i en butikk for å blakke seg på unødvendige impulskjøp. Ofte legger jeg igjen hele mobilen hjemme når jeg går ut, si for eksempel i butikken eller andre ærend. Noen synes dette er komisk. Andre lar seg provosere. Man må jo være tilgjengelig. Imidlertid føler jeg det ikke slik. Jeg kommer jo uansett ikke til å stå på noe slags offentlig sted og prate i telefonen som om jeg var hjemme, og siden “nettaktiviteter” er uaktuelt for meg blir det ikke mye igjen. Fra min synsvinkel er det rart at folk synes at dette er rart. Har de ingen grenser? Jeg hører om de som gir opp hele smarttelefonen og kjøper seg for eksempel en gammel Nokia fordi de ikke klarer å styre styre telefonbruken sin på noen annen måte enn denne formen for “antabus”. De klarer ikke å la være å gå på nett for å “se hva som skjer” når de får et nettbrett mellom fingrene sine. Hva skal man tenke om sånt? Vi snakker i realiteten om tvangshandlinger og avhengighet — hvor mestringsstrategien består i å forsake alle disse sivilisasjonsmessige godene. Herregud. Og dette skal liksom være det kjente universets mest intelligente skapning? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, så det ender med at jeg bare gjesper.

Til å begynne med må vi skille fronese fra frenose. Før Platons tid var fronese den store greia, men Platon omdøpte fenomenet til filosofi, hvilket er hvorfor han blir kalt “filosofiens far”. Senere beskriver Aristoteles fronese som den typen livsvisdom og innsikt i menneskelige forhold som man bare kan opparbeide seg gjennom tid og erfaring, alminnelig respekt og godt dokumentert kompetanse. Derfor altså den klassiske karikaturen av filosofer som middelaldrende-til-gamle menn med stor skjeggvekst, som jobber som privatlærere for de rike og mektige (i Aristoteles’ tilfelle Aleksander den store). Når det gjelder det andre ordet – frenose – så er det noe jeg har laget selv, inspirert av den klassiske pseudovitenskapen frenologi, som kort fortalt er idèen om at det som finnes inni hodet kan avleses på utsiden — hvilket er det samme prinsippet som når man “skuer hunden på hårene”; altså en fundamental kodefeil i sinnet. Frenose må forstås som et mer “teknisk” begrep for det samme som vi mener når vi kaller noen “en fordomsfull type”. Han er litt frenotisk noen ganger.

Som alle kan se er det fort gjort å gå i surr med to så like ord som fronese og frenose. Herregud, folk husker ikke engang hva som er venstre og høyre noen ganger. Man må ikke forlange for mye. Poenget jeg skal frem til er at siden Platons dager og langt inn i vår egen tid har vi ofte kunnet observere frenotiske tendenser hos folk som er ansatt i fronetiske posisjoner. “Den gamle vismannens autoritet” er naturligvis bare pissprat og sludder — man er til enhver tid bare så god som de fakta og argumenter man kan stille opp på logisk vis og forsvare i en saklig disputt. Høy alder og stort skjegg betyr ikke i seg selv noen ting. Imidlertid har vi en lang “skolemestertradisjon” bak oss, preget av deferens foran dette patriarkalske ikonet av presumptiv fronese. Altså når man automatisk antar at en mann i 40-50-60-årene sikkert har opparbeidet seg “alderens visdom” og derfor vil kunne gjøre klokere vurderinger i forhold til hva man bør gjøre i komplekse situasjoner. Det kan være slik, men det må ikke være slik. Det finnes mange godt voksne idioter også. De fleste har møtt noen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Som alle vet er idiot noe man blir i det øyeblikk man tror at man forstår noe. Det er jo ikke slik forstanden virker. Kanskje er det litt ironisk, men den eneste sikre viten man kan ha som menneske er at man selv er uvitende. Uansett hva slags fantastisk modell man har i hodet så er det bare en modell. Selve virkeligheten er en helt annen kategori av fenomener som forblir upåvirket av de navn vi setter på ting, og mesteparten av alt folk snakker om er bare sånne lyder som aper lager når de engasjerer seg i sosiale spill. Med andre ord, vi har en agenda – som vi i hovedsak fornekter på det sterkeste – og den handler som regel om å posisjonere seg innenfor flokken. Menneskers atferd er ikke vesensforskjellig fra den vi finner hos de andre apene. Spør hvem du vil. De fleste vil etter litt frem og tilbake lande på en innrømmelse av at livet handler om lek, læring og latter – altså de morsomme tingene – problemet er bare at vi er født med en groteskt overdimensjonert hjerne som har prosessorkapasitet langt hinsides noe vi har bruk for i praktisk forstand. Så hva gjør vi med dette? Lite er mer komisk enn menneskers fantasier om teleologi – det vil si idèen om at naturprosesser styres ut fra på forhånd gitte “hensiktsårsaker”, eller at tilværelsen har en på forhånd gitt “mening” om du vil – og at en av disse er universets selvbevisste prosess med å utvikle og fremstille intelligente skapninger som gjennom en lokal prosess av dialektisk materialisme etterhvert vil manifestere teknologiske sivilisasjoner lik vår egen. Dette er så fette idiotisk at jeg har ikke ord for det, men det er også svært vanlig. Vi antar at vi selv er såkalt høyerestående skapninger mens virkelighetstesten nokså entydig viser at vi er bare sinnsforvirrede aper med suicidale tendenser. Vi retter våre teleskoper mot stjernene og spør hvor er de alle sammen? uten noen form for kritisk refleksjon rundt intelligensens eksistensielle vilkår. Hvorfor tror vi at det “må” finnes andre cerebrale skapninger enn oss selv der ute? Dette er en tåpelig presumpsjon. Menneskers hjernekapasitet har jo ingen form for praktisk nytteverdi. Hjernen er en onanistisk sexmaskin som forøvrig også misbrukes til å pønske ut alskens jævelskap som kan gi oss personlige fordeler innenfor parringsspillet. Mer mystisk er det dessverre ikke.

Har du noen gang hørt at folk ikke typisk frykter det de burde frykte, mens de er skrekkslagne ved tanken på ting som nesten aldri skjer? Det finnes hvor mange psykologiske undersøkelser som helst som viser dette. For eksempel føler vi oss ganske trygge i trafikken, selv om dette viser seg å være en dødsfelle for mange, mens vi engster oss for å bli ofre for tilfeldige voldsepisoder og terrorisme, selv om dette statistisk sett nesten aldri skjer, ihvertfall ikke i Norge. Sannsynligheten for at man skal bli drept i en trafikkulykke – uansett om man selv er stødig på rattet er man jo sjelden helt alene langs veien – er mange hundre ganger større enn at man skal rammes av “blind vold”. Tallene levner ikke noe rom for tvil eller fortolkning. Slik er virkeligheten. Hvilket selvsagt leder oss frem til spørsmålet om hvor angstens kilder ligger. Hvorfor er folk redde for fantasifostre? Det er jo for eksempel ikke uvanlig å være mørkeredd selv om det ikke finnes noen saklig grunn til dette. Man blir liksom varsom på en helt annen måte når man ikke ser så godt rundt seg. Det kimer i alarmklokker. Lyder som man ikke engang ville lagt merke til i dagslys får noe illevarslende over seg. Hallo? Er det noen der? Men ingen svarer. Kanskje er det bare vinden som rasler i noe tørt løv.

Covidpandemien brakte med seg noen interessante studier i frykt. Alle var redde for “noe” men ikke alle var redde for de samme tingene. Noen var redde for å pådra seg ut ukjent virus med omtrent fem prosents sjanse for et dødelig sykdomsforløp mens andre var redde for at “nå skjer det” — i den betydning at den hemmelige konspirasjonen har noen slags greier på gang. Noen betraktet viruset som fienden mens andre mente at vaksinen var det virkelig farlige i situasjonen. Debatten – om dette er det riktige ordet – pågår ennå. Stresshormonene får folk til å nærmest gå i fistel. Fra mitt synspunkt står frontene mellom de fornuftige og de gale. Hvordan skal man forholde seg til et ukjent virus som plutselig blomstrer opp og sprer seg på eksponentielt vis? Vi husker alle hvordan det var. Først var det noen få tilfeller. Siden ballet det bare på seg og ble verre og verre. Etter noen måneder var det mange millioner smittede over hele verden og det fremkom fjernsynsbilder av likbål, massegraver og døde mennesker stablet opp på dårlig egnede steder. Hvordan skal man forholde seg til sånt? De fornuftige godtok at det var en vanskelig og uoversiktelig men definitivt farlig situasjon hvor det beste man kunne gjøre var å følge de rådene som kom fra de sentrale helsemyndighetene. Det er jo viktig at tiltakene er koordinerte når vi har en unntakstilstand. De gale så imidlertid annerledes på saken. Fra deres synspunkt var alt dette en bløff som handlet om å ta fra folk deres bevegelsesfrihet og gjøre dem avhengige av et produkt fra “Big Pharma”. Det føles som å være med i en katastrofefilm var det noen som sa. Det er noe galt med dette bildet. Det siste som var aktuelt for de gale var å følge noe slags påbud fra myndighetene. Noen jævla vaksine blir det ihvertfall ikke snakk om. De evneveike neka la ansiktene sine i alvorlige folder og sa at det går ikke an å utvikle en vaksine så fort. For sånt har de jo greie på. De føler det veldig sterkt.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Pandemien hadde med andre ord et klinisk sett svært interessant psykiatrisk aspekt. Den fortalte oss noe om mental helse i Norge. Dette er informasjon som angår samfunnssikkerheten. Det er viktig å understreke at covidsykom fortsatt eksisterer. Folk dør av det ennå. Viruset muterer og forandrer seg. Dessuten er det mye som tyder på at folks allmenntilstand blir svekket av å ha blitt smittet flere ganger, det vil si at det har en degenerativ langtidseffekt som kommer i tillegg til “long covid”. Blant annet av denne årsak tenker jeg å møte opp på den lokale helsestasjonen neste uke for å få en “oppdatert” covidvaksine. Jeg har ikke vært smittet av sykdommen hittil, ihvertfall ikke som jeg vet (jeg kan jo være en av den prosentandelen som ikke merker noe som helst). Dette er bra, men jeg tar også med meg alt som øker oddsene mine for å ikke få et dødelig sykdomsforløp dersom jeg eventuelt blir smittet i fremtiden. Jeg vet at de jeg karakteriserer som “de gale” (de synes selv at de er normale og vel så det) oppfatter min posisjon i saken som galskap. Hvordan kan du stole på Big Pharma? Til dette er det å si at jeg stoler forsåvidt ikke på noen, av noen grunn, noensinne, aller minst kapitalistjævler og annet røverpakk, men jeg har grunn til å tro at det er i markedets interesse å oppnå resultater, for å si det med nyliberalistisk heksespråk. Det er jo kompetente fagfolk som jobber med disse greiene. Alle er sannsynligvis også ambisiøse som faen. Fikk de ikke Nobelprisen for mRNA-teknologien? Jeg tror det. Spillteoretisk sett kan du si at jeg satser heller på ærgjerrigheten hos vitenskapsfolk enn fantasien hos de som tror på ånder og UFO. Jeg har ikke tålmodighet til sånt vås. Folk nekter å godta at de blir feite på grunn av det usunne kostholdet, ikke fordi de trener for lite, så hvordan kan man forvente at de skal godta sannheten om sin egen mentale helse, de vil si at de er noen forbanna evneveike amøber som aldri har lært å tenke på noen ordentlig måte? Folk blir bare sure hvis man forteller dem at de er både feite og dumme, selv om dette er sannheten.

En fysisk dør kan defineres som en del av veggen det går an å åpne slik at gods og personer kan transporteres mellom innsiden og utsiden av vedkommende bygning. Imidlertid brukes begrepet dør minst like ofte som en metafor, for eksempel “den rette utdanningen vil åpne dører for deg” og slike ting. Den lukkede dørs politikk. En av mine personlige favorittminner fra teateret er en forestilling av danske Odinteateret hvor de blant annet brukte Franz Kafkas novelle “Foran Loven” som virkemiddel, der begrepet angst belyses innenfor rammene av et slags byråkratisk ventespråk og det etterhvert fremkommer at “denne døren eksisterer bare for deg”. Vi kan si at en dør har to grunntilstander. Den kan være lukket eller åpen. Men hvis vi ser nærmere på saken oppdager vi at tilstanden “lukket” eksisterer bare som èn bestemt form, mens tilstanden “åpen” i prinsippet kan ha en uendelig mengde forskjellige grader av åpenhet mellom gløtta og gapet. Hold fast ved den tanken for nå begynner tingene å bevege seg raskere.

For meg personlig fremstår “kjønnsdebatten” som noen slags mellomting mellom det komisk latterlige og det tragisk livsfarlige. Bloggere og andre nettbaserte influensere fra den politiske høyresiden her i Norge kan jo faen ikke engelsk, så de vet ikke forskjellen på sex og gender, selv om det i rettferdighetens navn må nevnes at også mange som har engelsk som sitt hovedspråk har problemer med akkurat den der. De har uansett dannet seg et bilde av en urealistisk meningsmotstander – en stråmann – som ikke forstår at masculinum og femininum er biologiske grunnformer innenfor forplantningslæren. Men det er jo slett ikke dette problemstillingen handler om. Ingen har benektet at menn og kvinner eksisterer som bipolare komplementærstørrelser som begge må – på noe slags vis – avlevere sine respektive kjønnsceller til den blandingsprosessen som fremkaller barn. De eksisterer begge som “lukkede dører” i henhold til forrige avsnitt — i den forstand at man kan være enten det ene eller det andre innenfor en kontekst av biologisk forplantning. Selvsagt er det tåpelig å benekte dette. Derfor er det heller ingen som gjør det, ihvertfall ikke på noe saklig vis. Det debatten handler om er psykologisk kjønnsidentitet som i denne metaforen er en “åpen dør”. Den kan eksistere i et uendelig antall grader av “mandighet” eller “kvinnelighet” (eller noe helt annet) som sosiale spill.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

For eksempel kan en transmann av utseende fremstå hvor “mandig” som helst – noe som også ofte er hele poenget for den det angår – men de har fortsatt kvinnelige forplantningsorganer og kan derfor bli gravide. For hvem eksakt er dette et problem? Det burde være åpenbart at det ikke foreligger noen automatikk i forholdet mellom de kjønnsorganer man er født med og den psykologiske kjønnsidentitet man utvikler gjennom oppveksten. Alle har da vel for fanden alltid visst at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn, noen ganger til en slik grad at de er transkjønnede, noe som statistisk sett angår mindre enn èn prosent av befolkningen, men av debattklimaet får man nesten det inntrykk at dette er et alminnelig problem som angår oss alle. De hatefulle fjøsnissene på høyrefløyen snakker om “LHBT-ideologi” men det eneste ideologiske element i debatten er det som handler om aksept og toleranse i objektiv forstand, samt selvsagt retten man har som individ til å selv definere hvordan man skal “presentere kjønn” mot omverdenen i subjektiv forstand. Igjen, for hvem eksakt er dette et problem? Det gamle komiske poenget kommer til anvendelse: Homofob angst handler om frykten for at homofile menn skal behandle den homofobe slik han selv behandler kvinner. (Imidlertid er jeg usikker på hvordan dette fungerer for kvinners behandling av hverandre.) Hva slags mennesketype er det som begår voldelige overgrep mot “avvikere” uten noen annen saklig grunn enn deres personlige mening om noe som strengt tatt ikke angår dem det aller minste? Vi dømmer ikke mennesker på grunnlag av hva de er, men hva de gjør. Man har selvsagt ingen plikt til å like alle man møter, men man plikter å la dem være i fred uansett hva man tenker om dem. For eksempel fortjener etter min mening både høyrefolk og kristne juling hver dag – helt til de skjerper seg – men sånt kan man jo ikke gjøre. En av hjørnesteinene i selveste samfunnskontrakten er jo at vi holder fred med hverandre — og hvis lovbrudd skjer så tilkaller vi politiet, som vil ta hånd om saken og opprette tiltale hvis det foreligger noe straffbart forhold. Vi tar ikke saken i våre egne hender.

Begrepet stokastisk terrorisme har kommet til verden etter at internettet oppsto. Kort fortalt handler dette om dynamikken mellom de mange som “bare snakker” og den ene “ensomme ulven” som plutselg gjør det alle snakker om. For eksempel er det forutsigbart at noen før eller senere vil begå et voldelig overgrep i miljøer som snakker hatefullt om homofile, men det er umulig å si noe om hvem, når og hvordan. Alt vi kan si er at normalisering av hat mot en bestemt gruppe gjør veien mellom agitasjon og handling kortere. Det vil jo alltid finnes “noen” som har kortere lunte enn de fleste andre. Trusler og hatefull agitasjon mot transkjønnede individer har økt med mange hundre prosent etter at de politiske miljøene erklærte disse som “lovlig bytte” gjennom å definere “LHBT-ideologi” som et samfunnsproblem. Vi skal ikke tilgi dem, for de vet hva de gjør. Sladrehank skal selv ha bank. “Synes selv han var så bra, men om andre vondt han sa” som sangen sier. Hvor ironisk er det ikke når man kan bruke Margrete Munthe som saklig argument mot høyrehønsen? Det samme gjelder forresten disse vemmelige skalleknarpene som driver og pakker koraner inn i bacon før de setter fyr på dem. Herregud. Ja mann vi har fattet poenget ditt. Som tidligere nevnt er det en hjørnestein i samfunnskontrakten at vi skal holde fred med hverandre, så hvordan skal man forholde seg til folk som aktivt går inn for å starte noe slags skit? Dette er jo nærmest skoledefinisjonen av antisosial atferd. Man har ingen plikt til å like muslimer – jeg selv liker dem ikke noe mer enn jeg liker kristenpakket – men man plikter å la dem få ha greia si i fred. Punktum og ferdig diskutert. Så lenge de ikke begår noen straffbare handlinger, eller oppfordrer til dette, finnes det ikke noe rettsgrunnlag for å agitere mot muslimer som kategori og samfunnsgruppe. Tvert imot er det en urett som da blir begått. Med vitende og vilje. Fordi det er politisk bekvemt å spille på fremmedfrykt og hat mot “avvikere”. Man vinner stemmer på den måten. Som Machiavelli sa, frykt er det beste politiske våpen. Folk vingler og vimser når det handler om ting de liker, men hvis man skremmer dem får pipen straks en annen låt. Da strammer de seg opp og fokuserer blikket. Sånn har mennesker alltid vært, det er ikke noe nytt. Same old shyte som de sier i England.

De tre store kulturdödare vi har fått etter den modernistiske kolonialiseringen av “den nye verden” er sukker, syfilis og sigaretter. Syfilis er et mindre problem nå for tiden (selv om det fortsatt eksisterer) og tobakksrøyking har antatt en noe mindre karakter av “folkelig narkomani” enn på den tiden da det var en selvfølge at alle voksne mennesker var hekta på nikotin, men sukkeret holder koken. De sier at mennesker er genetisk predisponerte for å foretrekke fett og søtsaker, noe som ikke var et problem så lenge dette var forholdsvis sjeldne (og dyre) varer, men nå som det søte og det feite er noe nærmest allestedsnærværende innenfor tilbudsspekteret av industrifremstilte matvarer har vi i praksis et folkehelsemessig problem som er tildels ute av kontroll. Generelt sett gjelder denne formelen: Billig mat = usunn mat. Med andre ord er det slik at det er blant de som har dårlig råd at vi med størst sannsynlighet vil påtreffe “livsstilssykdommer” som en direkte følge av at de spiser usunn mat — som riktignok har høy energitetthet (målt i kalorier) men til gjengjeld har de lav næringsverdi. Som alle som har noen som helst slags peiling på disse sakene kan fortelle deg: Det sunneste er et grønnsaksbasert kosthold. Dette er imidlertid dyrt å finansiere innenfor budsjettrammene til en normal familieøkonomi så det blir til at man går for industrimaten fordi den har “substans” og den metter de sultne, selv om man går på akkord med det helsemessig optimale. Denne avveiningen er fullstendig normal.

Ernærings- og matvarepolitikken i Norge er etter min mening fullstendig på bærtur. De som bestemmer hva som skal være landbrukspolitikk i Norge er i praksis de store matvarekjedene, fordi de har “fuck you money” og kan skvise priser og betingelser så langt at det ruinerer alle som prøver å ta fra dem markedsandeler. Dessuten har de gode politiske kontakter. Derfor er det slik at de statlige kontrollmekanismene er formatert til fordel for de største aktørene. Det er svært kostbart å etablere matvareproduksjon i liten skala. Det er i prinsippet ikke lønnsomt å produsere små kvanta med høy kvalitet. De store pengene ligger i masseprodusert ræl som kan øses ut for en “tilbudspris”. Selv klapper jeg uhemmet for alle som klarer å klore seg gjennom nåløyet og komme seg ut på markedet, men det er tvilsomt om dette lar seg gjøre med mindre man er en såkalt ildsjel for produktet sitt, som ikke lar seg stanse av økonomisk og politisk motgang (som til syvende og sist er den samme sak). Det virker nærmest kriminelt naivt at vi fortsatt godtar såvel en systematisk nedbygging av norsk landbruk som at det legges byråkratiske snublefeller i veien for de som ønsker å etablere seg i matvaremarkedet. Men det finnes tilsynelatende ingen realpolitisk vilje for å endre på situasjonen, hvilket i praksis betyr at vi vil ikke før vi må, noe som er en gjenganger når det gjelder alle de sosiale, økologiske og demografiske skadevirkninger av “senkapitalismen” og den nyliberalistiske markedsideologien. Det burde være selvinnlysende at alt bærer den veien høna sparker når det alle er opptatt av er profittmaksimering fra kvartal til kvartal.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Jeg har aldri respektert Amerika. Det ville i så fall vært en fornærmelse mot de jeg faktisk respekterer. Hvem ønsker å havne i slikt selskap? Det jeg har er en form for vaktsomhet, lik den jeg ville hatt overfor en bande med drita ungdommer som har skytevåpen. Riktignok har jeg ikke selv tilbrakt spesielt mye tid i USA, kanskje bare seks måneder sammenlagt, spredt over flere år, men jeg har hatt en slags dialog med ymse amerikanere pågående siden internettet var en ny og flæsjete ting. Dette har imidlertid ikke påvirket meg i noen positiv retning. Tvert imot. Så lenge alt jeg hadde var fordommer hadde jeg også en sunn dose skepsis til mine egne tanker og følelser, under presumpsjonen om at “jeg kan jo ta feil” (selv om jeg holder avstand av sikkerhetsgrunner). Men jeg tok ikke feil. Jeg pleier ikke å ta feil. Jeg bare betrakter det å ta feil som en alltid like aktuell mulighet, basert i det faktum at jeg er bare en dum rassape som først og fremst er selvopptatt og svak. Jeg drives mer av feighet og forfengelighet enn av noen moralsk høyverdige idealer. Men det er hva det er. Man får bare gjøre så godt man kan med det man har og la det stå til. Livet blir uansett aldri perfekt — og plutselig dør du.

Hvor godt kjenner jeg Norge? Dette må være grunnstandarden som jeg måler alt annet ut ifra. Jeg er født og oppvokst i Norge og har tilbrakt mer tid her enn noe annet sted. Andre land jeg har bebodd mer enn tre måneder i strekk er – i fallende orden, målt etter tid – Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike og Danmark. (Jeg har aldri oppholdt meg mer enn 24 timer i strekk i Sverige.) Det er rimelig å si at jeg er en vesteuropèisk sjåvinist. Jeg tiltrekkes på ingen måte av land i Afrika, Asia eller Oceania — men jeg har et svakhetspunkt for Sør-Amerika. Jeg liker den latinske kulturen. Uansett, jeg vil selv vurdere min kunnskap om Norge som “ganske god”. Jeg har en intuitiv forståelse for “det norske” som gjør at jeg aldri føler meg fremmed på steder hvor folk hovedsaklig snakker norsk og identifiserer seg som norske. Noe av det samme – bare i svakere grad – gjelder min forståelse for lokale særheter i de andre landene jeg har nevnt. Det er aldri vanskelig å etablere kontakt med de innfødte og folk oppfatter meg ikke typisk som en “turist” av den enkle grunn at jeg ikke oppfører meg som en turist. Jeg er noe annet. Jeg er en gjest. Jeg anser at jeg i utgangspunktet har et ansvar for å representere Norge på diplomatisk forsvarlig vis og vise respekt overfor de lokale skikkene enten jeg forstår dem eller ikke. Er det ikke interessant hvordan de som selv er mest uforskammede og rølpete i sin personlige fremtoning når de besøker utlandet samtidig også er de mest innvandringsskeptiske?

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Hvilket bringer meg tilbake til USA. Det mest uutholdelige med amerikanere er jo at de så ofte anser seg som “bedre” enn alle andre (mens de i virkeligheten er et godt stykke verre — sutrete, arrogante og udannede). Alle ønsker å komme til Amerika er en holdning man finner hos nesten alle amerikanere, men så langt meg angår så kan de få ha skithølet sitt i fred. Jeg finner ikke noe som er beundringsverdig i USA. Det er et fælt sted befolket av fæle mennesker. Kanskje ikke det aller siste sted jeg ville ha bosatt meg frivillig, men det er nære bunnen. At de kjenner på en viss grad av innvandringspress handler ikke fullt så mye om at USA er så jævlig bra som at folk flykter fra krig, sivil uro og fullstendig forkastelige levevilkår i sine hjemland, som ofte kan spores direkte tilbake til amerikansk påvirkning. Men USA prøver i det minste å ha en rettsstat som styres etter demokratiske prinsipper og FNs menneskerettighetskonvensjon på det innenrikspolitiske plan, selv om dette har forvitret kraftig i løpet av de siste tredve år (og har forsåvidt aldri vært helt gyldig for indianerne og de svarte). Vi har nå en situasjon hvor sannsynligheten er større enn null for at fascister vil overta regjeringsmakten og kjøre alt i grøfta. Entusiastiske som de ellers måtte være, fascister er selvfølgelig aldri verken intelligente eller kompetente. De bare tror det selv. Han Donald Trump er jo nærmest en parodi på en pompøs fascist med “stormannskomplekser”. Hvorfor noen tror denne fjotten duger som statsoverhode er en gåte for meg. Det har alltid gått lukt til helvete hver gang en fascistisk orientert politisk gruppering har overtatt regjeringsmakten, uansett tid og sted ellers, inkludert USA under Trump og “trumpismen”. Han rakk å gjøre mye skade før velgerne ga ham sparken.

Som vanlig er den djevelen man mener at man ser i omgivelsene identisk med den djevelen som bor i en selv. Det er jo sånn trollspeilet virker. Jeg mener, hvor tror du tankene kommer fra? Nesten alt er fantasier om hva som i verste fall kan skje hvis alle andre er like ynkelige og usle som en selv. Det kalles psykologisk projeksjon og er drivkraften hos alle moralister og denslags. Mekanismen er banal. Det handler om å finne noen å skylde på. Jøder. Muslimer. Negere. Homofile. Hva som helst duger — og hvis man er skikkelig opprådd for syndebukker slik sett kan man alltids skylde på kvinner. Si for eksempel hvordan “samfunnet har blitt feminisert (og dermed svekket)”. Man legger bare ansiktet i bekymrede folder og sier noe om hvordan barn trenger maskuline rollemodeller — fordi dette er noe man føler veldig sterkt, selv om det selvsagt bare er pissprat og vås. Men sånn er jo følelsesmenneskene, særlig hvis de er menn. De gir blanke faen i fakta og data, det som styrer dem er den såkalte magefølelsen (som pussig nok alltid er til fordel for dem selv). Dette er kanskje det sivilisasjonsproblemet som er til mest skade for oss alle; at vi på grunn av vår beskyttede livsstil kan hengi oss til uetterrettelig følsomhet uten at naturen straffer oss umiddelbart, en tendens som har kommet lengre i USA enn noe annet sted. “Min egen personlige sannhet” oppgis av et flertall amerikanere som den viktigste drivkraften i deres liv, gjerne sauset sammen med alskens religiøse fordommer av det mest fjollete slag. Hvorfor skal man respektere dette? Eller rettere sagt, hvordan kan man respektere dette hvis man har selv det minste fnugg av selvrespekt? Det må i rettferdighetens navn sies at ikke alle amerikanere er idioter, men det ser ut til at en demokratisk majoritet blant dem er evneveike troll. Til tross for dette er det imidlertid ikke vanskelig å finne både hyggelige og opplyste amerikanere. Det er bare ikke disse som styrer landet. De er en minoritet som trollene beskriver som “eliten” og hater mer enn noe annet her på jorda. Vi finner det samme – dog i mye mindre grad – også i Norge. Det vil si sånne som frykter og forakter “de intellektuelle” (eller “ekspertene”) og mener at folkets visdom er noe som vil fremkomme på magisk vis, akkurat som markedskreftene er et uttrykk for den sanne gudsmakten.

Heldigvis er det ikke min jobb å løse verdensproblemene. Slik jeg ser det begrenser mitt personlige ansvar seg til å oppføre meg som folk når jeg er ute blant folk — og heller holde kjeft, eventuelt forlate stedet, enn å yppe til strid når jeg treffer på noe eller noen jeg ikke liker, som forsåvidt skjer “hele tiden”. Jeg er jo en kravstor jævel når sant skal sies. Men samtidig blander jeg meg ikke inn i andre folks affærer uten å ha blitt invitert, og selv da er det mer enn nitti prosent sannsynlig at jeg foretrekker å ikke engasjere meg. Hvorfor skal jeg vel det? Min makt er svært begrenset og min tid i dette livet er kort. Det er bedre å investere mine begrensede ressurser på noen få steder hvor det monner heller enn å bælje tut om alt det jeg ikke har noen makt til å påvirke. Jeg forventer ikke at folk skal verken like eller forstå meg. Sånt er ikke viktig. Jeg er ikke viktig. Jeg er jo bare just another skapning som har kommet hit til jorda for å oppleve døden, noe som forsåvidt ikke haster så veldig for meg. Det finnes jo så mye interessant i livet. Så mye man kan gjøre, så mye man kan se. Verdenskraften er ganske hypnotisk sånn sett. Et kaleidoskop av former og farger, lyder og lukter. Man blir definitivt hekta på det selv om det ikke er til å begripe. Det er jo dette som gjør folk til idioter: Når de tror at de forstår denne verden og “livet i seg selv”. Touchez pas au grisbi som franskene sier. Ikke kødd med byttet (når du kommer som jeger). Men nå har jeg skrevet nok i denne bloggen. Det er på tide å gå og skreve noen andre steder. Men først den obligatoriske sangen, som i dag handler om metafysikk:

Mennesket som art har forfalt ganske kraftig i løpet av de seneste 5000 år. Vi er dummere og mer ynkelige enn vi noensinne har vært, men til gjengjeld har vi smarttelefon med skritteller og GPS. Slik fører vi regnskap over både hvor langt vi har gått og hvor eksakt vi har havnet. Er den postmoderne livsstilen sunn? Nei, selvsagt ikke. Men den er i det minste komfortabel. En av de siste jobbene jeg gjorde som selvstendig murer – jeg er jo pensjonert fra faget nå – var å bytte èn baderomsflis hjemme hos noen i Oslo. Det kom på nesten seks tusen kroner. Det å fjerne en sprukken flis og erstatte den med en ny involverer jo faktisk en rekke arbeidsoperasjoner som krever flere dager. I utgangspunktet anbefalte jeg vedkommende å kamuflere den sprukne veggflisen ved å for eksempel sette noe foran eller henge et bilde over den, men han insisterte selv om jeg sa at det kom til å bli uforholdsmessig kostbart. Pengene var ikke viktig. Det avgjørende element i saken var lang tids irritasjon over denne imperfeksjonen i et ellers flekkfritt badeværelse. I det hele tatt var den leiligheten veldig “designet” og preget av både dyre materialer og snasent møblement, arrangert som noe man kan finne i for eksemplel visse pornomagasiner for interiørdesignere, altså det jeg kaller et mausoleum for den gode smaken. Det ser jo ikke ut som om det bor mennesker der. Imidlertid kan man når som helst komme og fotografere faenskapet for å presentere det på trykk. Så da så. Hva kan man si? Mennesker er forskjellige.

Vedkommende kunde var heldigvis ikke av det pratsomme slaget så den historien jeg konstruerte i mitt eget hode var at dette handlet om noen som er det man på engelsk kaller en neat freak, det vil si en person som ikke tolererer at noe avviker fra den orden som de liker å ha, noe som i verste fall kan være et patologisk personlighetstrekk — men dette vet jeg jo strengt tatt ikke. Kanskje sprakk flisen i løpet av noen slags ubehagelig episode som kunden ønsker å glemme? Folk er jo noen kranglevorne apekatter som kaster gjenstander etter hverandre, og det ene med det andre, gjerne i forbindelse med sjalusi og andre dramatiske foreteelser. For alt jeg vet ble regningen sendt videre til noen andre som hadde bedt om unnskyldning og lovet å betale for skaden. Da er det jo ikke så nøye hva det koster. Altså, noen ganger er det opplagt hvorfor noen ønsker å bestille en jobb, men andre ganger er situasjonen “åpen for fortolkning”. Uansett er sannheten at man ser mye rart som håndverker. Mye sjuskete og dårlig arbeid, naturligvis, som ofte er årsaken til at man er der i det hele tatt, men i tillegg ser man det man ser i forhold til kundens livsstil og personlighet. Ikke fordi dette er noe man egentlig ønsker å se, men når noe står der midt i det man her omkring kaller “glaninga” så blir det som det blir. Poenget jeg skal frem til her er at det er individuelt hva slags orden folk har i sine hjem. Eller kanskje det korrekte ordet er stil, hvor “mangel på stil” i seg selv er en form for stil. Siden jeg er en mann av mange fordommer har det alltid vært slik at jeg “tenker bedre” om folk som har en stil jeg liker. La oss si at de for eksempel har det man i annonsene for eiendom kaller høy standard i forhold til allerede utførte håndverksarbeider, ikke minst i materialvalgene. Du vet. På en måte som gjør at man ikke synes det smaker surt å legge sitt eget verk til det stedet hvor man er og jobber. Jeg vet, jeg vet. Mange driter i sånt, men alle de dyktige håndverkerne jeg kjenner foretrekker å jobbe med seriøse prosjekter, i den grad dette er en aktuell valgmulighet. Sånt er bedre for integriteten og den faglige stoltheten, i den grad man har noe slikt.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Tidlig i karrièren syntes jeg de feteste jobbene var de man fikk for det offentlige. Ting som kunne strekke seg over måneder og år. Ting som involverte store beløp. Ting som krevde både ansatte og det ene med det andre. Men mot slutten gjorde jeg utelukkende små jobber for privatkunder, helt alene og aldri noe som tok mer enn èn uke. Raskt inn og raskt ut. Wham bam thank you mam. Pengene på konto uken derpå, nema problema. Den aller siste jobben jeg gjorde var et støpedekke med grunnmur for en garasje. Veldig standard vare. Ikke på langt nær så spesielt som mye annet jeg har laget — og som kommer til å stå støtt i tusen år hvis ingen sprenger faenskapet. Kunstneriske anlegg er egenskaper man kan spille ut på ymse vis og i mitt tilfelle var jeg lenge sterkt etterspurt blant sånne som hadde “nok penger” og som uten å blunke flekket opp nærmest hva som helst slags beløp for fine arbeider i noen slags bonderomantisk stil. Peisinnsatser i laftehytter og den typen ting. Opparbeiding av fancy hageanlegg. Det som først og fremst er viktig for de med “nok penger” er at det er eksklusivt. Hvis det står en Bentley eller en Lamborghini i garasjen så spisser de ørene når man begynner å snakke om “materialvalg”. Enten de tenker “funkis”, med lange rette linjer, glatte overflater og så videre, eller de vil ha det rustikt, så vil de uansett ha “de beste materialene”. Og de er allerede inneforstått med at det vil bli dyrt. Det gjelder en egen form for psykologi med rike kunder. Mange får nærmest “dyreskjelven” når de priser seg over markedsgjennomsnittet, men jeg forsto tidlig at folk som tenker i millioner bryr seg lite om hundrelapper. De er som regel på sitt mest fornøyde når de får følelsen av at de kjøper noe som (nesten) ingen andre kan få. Hva skal ellers være poenget med alle pengene? Man kan jo ingenting ta med seg dit man går, som sangen sier. Penger er bare noe teoretisk hvis man ikke “plasserer” dem et eller annet sted. Det er jo presumptivt antatt at håndverksarbeider som man betaler for kommer til å øke verdien av eiendommen, så det er ikke en kostnad, det er en investering. Man kan bruke opp penger eller man kan parkere dem på en måte som skjuler dem helt frem til eiendommen skal selges, hvilket bringer oss til dette med svarte jobber. Jeg skal ikke engang si hvem som betaler svart der ute, men jeg kan si så mye som at det har vært både “kjendiser”, forretningsfolk (mye av det), folk som er ansatt i politiet — og til og med en ligningsdirektør ved en spesiell anledning. Man merker det ganske raskt når de begynner å fiske i den retningen. Jeg har selv ingen moralske skrupler i forhold til å utføre svarte jobber, men folk må jo forstå at dette er et straffbart forhold. Nå har jeg noe på deg, liksom.

Etter min mening består begrepet arbeid i “ting som behøver å bli gjort”. Ihvertfall er dette hva mitt antatt medfødte bondevett forteller meg. Nødvendighetene ruler. Først må vi gjøre det som er nødvendig, siden kan vi svinse og svanse med all mulig slags annet fjas. Jeg vet ikke om det er vanlig å tenke slik. Mange ser jo ut til å være mer “åndelig” orienterte, men jeg er altså en beinhard pragmatiker. Jeg liker ikke å bli blandet inn i det man kaller “moffe” — altså meningsløs, overflødig eller bent frem bortkastet virksomhet. Sånt er en fornærmelse mot den sunne fornuften. Men ting er som de er. På en side er det provoserende at folk for eksempel kan leve av å spille fotball, på den annen side er det bare rimelig at de som faktisk spiller fotballen får sin rimelige andel av de vanvittige beløpene som omsettes innenfor sporten. Hvis jeg bestemte i samfunnet ville jeg uten å nøle økse til døde alt som hadde med “finanser” å gjøre. Festen er slutt. Nå skal det jobbes. Norge har ingen mangel på “ting som behøver å bli gjort” men vi har et system som favoriserer snyltere og landeveisrøvere. For ikke å si psykopater. Hvis man gjorde en stor spørreundersøkelse blant befolkningen tror jeg bestemt at et overveiende flertall ville oppfatte det som rimelig at man finansierte sin personlige livsførsel via det å utføre nødvendig arbeid mot en fornuftig lønn. Spørsmålet er bare hva man oppfatter som nødvendig. Eller kanskje et enda bedre spørsmål er hvem som sitter med definisjonsmakten i denne saken. Det er ganske ironisk at en som definerer seg selv som “kriminell på et ideologisk grunnlag” – altså jeg – synes at den alminnelige samfunnsmoralen stinker som et fjorten dager gammelt lik. Kanskje også litt foruroligende. Det er ikke vanskelig å se hvordan det ene henger sammen med det andre når vi snakker om økonomisk vekstpolitikk og økologisk forfall. Det kommer ikke til å hjelpe om alt kraftforbruk flyttes over på elektriske kilder når problemet er at vi har at alt for høyt kraftforbruk totalt sett. Og sånn går dagene.

Så vidt jeg vet, eller tror, eller er vant til eller kanskje har misforstått men uansett forventer jeg vel at det skal være slik, så er det en viktig del av vanlig høflighet at man “gir hverandre plass” under en samtales forløp. I praksis at man venter til den andre er ferdig med å snakke før man tar ordet. Helst bør man selvsagt lytte til hva som faktisk blir sagt også, men det blir kanskje å være storforlangende. Derfor setter vi som minimumsstandard at man ikke skal avbryte samtalepartneren mens de er midt i setningen sin. Dette klarer alle å få til hvis de virkelig forsøker. Det er ikke vanskelig. Man må bare “vente på tur” uten å snike i køen. Dette er vanlig folkeskikk. Dette er orden. Forventer vi at det skal være slik? Jeg kan ikke snakke for noen andre, men selv pleier jeg å fike til dem med flathånd hvis de irriterer meg. Det stanser kjeften på de aller fleste. Ofte er det faktisk akkurat som om de strever med å forstå hva som nettopp skjedde. Velkommen til virkeligheten sier jeg da. Du har kommet hit til jorda for å dø. Har du det travelt?

Her er et av mine mange gratis råd: Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Jobb langsomt helt til du har fått etablert sunne rutiner. Du kan selvsagt spørre om hva det betyr i praksis å være flink til å tenke og til det er det å si at det viser seg i resultatprofilen din. Har du tenkt bra tidligere? Da er det mer sannsynlig at dette vil skje igjen. Men hvis du som en hovedregel til stadighet er nødt til å justere og oppdatere tenkningen din så er du ingen god tenker. Dette burde være åpenbart. Det vanlige problemet ute blant folk er at de ikke tenker verken langt nok eller dypt nok. Derfor ender de med å “ta feil” som man sier. Hva slags konsekvenser dette vil ha er svært variabelt. Som regel har det lite å si fordi folk lytter jo faen ikke til hverandre. De venter bare på at det skal bli deres tur til å snakke — og selv det er ikke noe man kan forvente seg automatisk. På en måte kan man imidlertid forstå det. Hvor sannsynlig er det at folk sier noe viktig eller interessant? Det mest sannsynlige er at de bare vil snakke om seg selv. Hva de mener. Hva de føler. Hvor (og hvordan) de har vondt, eller opplever diverse andre symptomer på somatiske (eller psykiatriske) lidelser. Uvesentligheter, med andre ord.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hvorom allting er, jeg kom i skade for å si “jeg tror ikke på det tallet” da en kvinnelig bekjent på et noe opphisset vis – og helt uoppfordret – fortalte meg at “halvparten av alle kvinner opplever seksuelt truende situasjoner i løpet av sine liv”. Fordi jeg svarte det jeg svarte måtte jeg vente til hun var ferdig med å forklare meg hvor lite jeg vet om kvinneproblematikk før det igjen ble min tur til å snakke. Da sa jeg at jeg tror det korrekte tallet ligger mye nærmere hundre prosent enn femti. Kvinner er bare så vant til at menn er “påtrengende” på guffent vis at de ikke tenker over at dette faktisk ikke er greit. Eller kanskje de bare er nødt til å skyve denslags til siden så ofte fordi det er svært upraktisk å ta tak i alt som skjer på denne fronten? Psykologisk overlevelsesteknikk er jo en ting. Man skal videre i livet og har ikke tid til å ta tak i og realitetsbehandle alt som skjer i løpet av en vanlig dag. Mye må bare skyves til siden og kategoriseres om uvesentligheter. Sånn er livet. Som regel et stykke unna “det perfekte”. Heldigvis har vi algoritmer vi kan støtte oss til slik at vi slipper å tenke, nærmere bestemt et sett med såkalte fordommer, eller automatiserte responsmønstre om du vil. Dette sparer oss for bryet med å forholde oss til andre mennesker som om de er individer. Vi behøver ikke å se dem slik. I stedet kan vi se dem som representanter for en kategori som vi allerede er ferdige med å tenke og danne oss meninger rundt. Dette er mye mer praktisk og nøysomt.

Man behøver ikke å tenke svært lenge gjennom saken før man innser at henholdsvis “kvinner” og “menn” er meningsløse kategorier i noe nær alle sammenhenger som ikke involverer aktive kjønnsorganer. Ihvertfall er det ikke – eller bør ikke være – et tema som hører hjemme i noen form for profesjonell sammenheng, det vil si på jobben og sånn. Eller når man observerer noen man ikke kjenner. Betyr det noe om sjefen er kvinne eller mann? Eller kassebetjeningen på supermarkedet? Eller legen som skal undersøke noe på kroppen din? Her er det på tide å repetere det jeg sa tidligere om god og dårlig tenkning. Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Hvis alt du har å komme med er ferdig dannede meninger rundt kjønnskategorier er du mildt sagt ikke flink til å tenke. Dette kan bli et problem, litt avhengig av hvem man er nødt til å forholde seg til i løpet av dagen sin. Behøver vi å blande doktor Freud inn i saken? Mennesker har ofte alle mulige slags nevroser og komplekser tilknyttet såvel sin egen som andres kjønnsidentitet (eller “gender” som det heter på engelsk). Man behøver jo ikke å se lengre enn til den såkalte LHBT-debatten for å oppdage hvor idiotene avholder sine rave-parties nå for tiden. Alle har jo visst til alle tider at det er dumt å klage og jamre om ting som man ikke behøver å utsette seg for, men likevel er det hver eneste dag mange som ramler nedi akkurat den psykologiske dyregrava der. Hva skal man tenke om dette?

Noen unge menn hadde tjent betydelige pengesummer på diverse forbrytelser – ran, utpressing, heleri, hallikvirksomhet, narkosalg; de hadde hva man kaller en variert portefølje – og de syntes av en eller annen grunn at dette burde dokumenteres, så de hadde regelrette skrytealbum på ymse nettsteder. Alle med så mye som to aktive hjerneceller ser hvor dette bærer hen: Da politiet til slutt gikk til aksjon mot banden brukte de selvsagt deres egne fotoer og videoklipp mot dem. Var ikke det litt forutsigbart? Herregud. Dette er ikke åndseliten. Jeg har selv ingen form for telepatisk kontakt med politiet og vet ikke mer om hvordan de jobber enn hva jeg kan lese meg til, men jeg innbiller meg at de sier tusen takk – altså kanskje uten å akkurat si det på ordentlig, men de tenker det sikkert – når de kriminelle allerede har gjort halve etterforskningsarbeidet for dem. Eller kanskje de blir provoserte. Hvorfor er folk alltid så jævlig dustete? Det må jo være slitsomt å hele tiden forholde seg til rævenden av menneskeheten. Visst finnes det smarte, godt organiserte og profesjonelle folk som begår forbrytelser på en “forretningsmessig” måte, men dette er ikke hovedregelen. Mesteparten av alt som havner hos politiet er snuskete tåpeligheter. Løgnene er gjennomsiktige, motivene er banale og lite av det egner seg for spennende plott i kriminalromaner.

Hvilket bringer meg til saken: Herregud for noen ting de finner på innenfor nyere kriminalfortellinger, både som bok og som film. Kanskje i noe mindre grad som teater men det finnes sikkert diverse fantasier om seriemordere og denslags der også. Jeg vet ikke. Jeg følger strengt tatt ikke så veldig nøye med på “det som foregår” og har ikke gjort det på mange år, selv om jeg får med meg både det ene og det andre. Da jeg gikk i åttende på ungdomsskolen – det var i 1977 – hadde vi som engelsk prosjekt blant annet å lese romanen “Ten Little Niggers” av Agatha Christie. Dette var hva boka het helt frem til langt utpå 80-tallet — og det finnes sikkert individer som synes det må være en politisk korrekt skam at man nå bruker tittelen “And Then There Were None”, selv om denne tittelen fungerer vel så bra i forhold til innholdet. Hun dama der hadde uansett en ganske bisarr fantasi til britisk høyborgerskap å være. På den annen side, gudene vet hva som egentlig foregår bak de velstelte fasader. Man hører jo om ting. Hvilket selvsagt er et utmerket utgangspunkt for alskens mysteriefortellinger om hevndrap og blodskam. Det er som kjent innenfor slekta det foregår. Sånn har det alltid vært. Når man står foran et muromkranset storgods oppført i middelaldersk arkitektur er det ikke vanskelig å fantasere frem “noe” om død og djevelskap. Normale folk bor jo ikke på sånne steder. Og det går ikke an å bli rik og mektig uten at man pådrar seg fiender underveis, så det er alltids mye å ta tak i. Finnes “slottsromaner” som sin egen sjanger? I så fall hadde Agatha Christie et Venn-diagram over forfatterskapet sitt som omfattet både kriminalroman og slottsroman. Hun var jo ikke akkurat noen Charles Dickens når det gjaldt å konstruere typegalleriet til fortellingene sine. Strengt tatt skrev hun vel neppe noen gang om “ekte kriminelle” i den forstand. De er jo ikke like spennende i virkeligheten som i folks fantasier.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Men det var altså selve saken, som er at hvis ikke en forfatter skriver om virkelige hendelse så er det oppdiktet, og i så fall henger alt på hva de klarer å fantasere frem fra gud-vet-hvor i sitt eget mørke sinn. Man har liksom noe slags våpenkappløp gående og sånn har det vært lenge nå. Liker du gysere, som man sier i Danmark? Ting som gjør at du grøsser? Det har aldri vært bedre tider for denslags. Jeg lurer på om en tenkt fremtidig KI – kunstig intelligens – klarer å skille fantasi fra virkelighet sånn sett. Jeg mener altså når de virkelig setter i gang med automatiserte historiefortellere. Allerede nå i dag er det visstnok slik at man kan føre en tilsynelatende normal og fornuftig samtale med slike maskiner. De tenker jo strengt tatt ikke, de bare spytter ut noe de har beregnet at du med stor sannsynlighet ønsker å høre, basert i helt andre parametre enn de sosiale mekanismene som fører folk sammen — eller støter dem fra hverandre. Parametre som vi ofte ikke engang kjenner, siden en kunstig intelligens på mange måter er en “svart boks” som det er menneskelig umulig å forstå. Ganske interessant, det der. Siden jeg er en artig type hadde jeg en gang en telefonsvarer – av den gamle typen, med kassettbånd – hvor beskjeden jeg hadde lest inn begynte med å si dette er en automatisk telefonforteller. Skjønneru? Jeg har alltid vært en dust. Men noen må jo gjøre den jobben også, slik at de normale får et klarere bilde av hvor grensene deres går. Okei, han der blir litt mye for meg. Så beveger de seg videre. Men saken er altså at nå har vi allerede en maskin som bare spesialister – og/eller veldig kløktige hoder – klarer å “avsløre” som et ikke-menneske. Hva skal det bety? For eksempel noe sånt som at om ikke svært lenge vil KI-maskiner levere minst like mye og minst like bra skrivearbeid som det “ekte forfattere” er i stand til. Vi begynner å tilnærme oss begrepet kulturprodukter på nye og spennende måter. Noe av streiken blant manusforfatterne i Hollywood nå nylig handlet om denne problemstillingen. De føler seg utrydningstruede.

Hvorfor er folk på nett? Det er svært nyttig for banktjenester og den typen ting, dessuten kan man sende eposter (jeg har hatt den samme eposten siden 1997) og sånn sett “få ting gjort” — men jeg våger å påstå at mesteparten av alt folk gjør på nett faller inn under paraplyen for fritid og underholdning. For å si det på radiospråk: Forholdet mellom støy og signal er ganske skjevt på nettet. Visst er det mye nyttig men det er minst like mye unyttig, for ikke å si direkte skadelig. Ikke nødvendigvis ondsinnet skadelig – selv om dette også forekommer – men på en nærmest troskyldig lallende måte fordi man ikke evner å tenke kritisk og derfor lar seg bløffe av all slags løgn og forbannet dikt. Uansett hvor klinisk kørka du måtte være så vil du helt garantert finne meningsfeller på sosiale media. Sånn har det blitt. Det finnes liten grunn til å tro at ting vil bli noe bedre etterhvert som KI-maskiner overtar mye av fantasifabrikasjonen. Er det ikke ironisk at omtrent samtidig med at “alle” nå til enhver tid bærer med seg et kamera med opptaksmuligheter, så klarer de sant fordyde meg å finne opp en maskin som kan fremstille falskt billedmateriale. Dermed mister jo de virkelige opptakene sin troverdighet som bevis for eksempel i en straffesak. Så vidt jeg vet kan spesialistene allerede lage sånt — og det er ikke lenge før alle har den samme muligheten. Tror du på det du ser? Det kan bli et problem for deg i ikke alt for fjern fremtid. Er det tillatt å lage en kunstig intelligens som fremstiller kriminalromaner “i Agatha Christies ånd”? Jeg tror det i prinsippet bare er et spørsmål om opphavsrettigheter — og de utløper jo etter 50-100 år, alt ettersom. Det er ihvertfall ikke noe teknisk som står i veien for prosjektet. Er ikke det fascinerende? Vi befinner oss “ganske nær” en situasjon hvor det å fremtille innhold som blogger eller videoprodusent i det minste kan automatiseres. Så får vi se hva som skjer i praksis.

For mitt eget vedkommende vil jeg si at bloggen min egner seg best for slike som liker “dype” temaer og som ikke er redde for å google ting på egen hånd. En gang for mange år siden – men ikke på denne plattformen – fikk jeg en indignert klage fra noen som syntes at jeg brukte for mange fremmedord. De er ikke fremmede for meg var den eneste replikken jeg gadd å gi som tilbakemelding på den kommentaren. Hvor dust må man være for å sitte der med en datamaskin og ikke få til å søke på ord og uttrykk man ikke umiddelbart forstår? Selv gjør jeg dette hele jævla tiden, ofte selv om jeg føler at jeg forstår “bra nok”, fordi dette er en farlig følelse. Den leder til toskeskap i praksis. Anta alltid og uten unntak at du ikke forstår bæret. Det er dette som fungerer best i lengden. Still flere og bedre spørsmål. Tenk gjennom alle saker to ganger, deretter to ganger til. Gjerne enda flere. Husk at mennesker er idioter av natur. Det er bare systematisk selvkritikk gjennom lang tid som kan kurere deg for dette predikamentet. Å være “naturlig” er det samme som å være dust. Beklager, men sånn fungerer det. Eller kanskje du har en annen erfaring? Kanskje det fungerer bra for deg å handle først og tenke etterpå?

Intelligens har ikke noe med dette å gjøre. Det som først og fremst kjennetegner de veldig smarte er at de gjør større, mer avanserte og mye mer katastrofale feil enn de som er mentalt evneveike. Atferden er imidlertid den samme. Man føler seg sikker. Man føler seg trygg. Man føler at man vet nok om et tema. Så går man ut og gjør dumme ting. Menneskenaturen er som den er. Derfor går det som det går. Sånn sett er det ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Bare usentimental selvdisiplin hjelper mot den naturlige tendensen til å være en idiot. Tror du at jeg er dum? er et spørsmål folk ofte stiller når de føler seg provoserte fordi det blir for mange teoretiske forklaringer og for lite dynamisk handling. Svaret er alltid ja. Alle mennesker er jo dumme, det er ikke engang et spørsmål. Det eneste relevante er om de har kontroll på sitt eget indre troll eller ikke. Det vil si den foran nevnte selvdisiplin — som først og fremst handler om følelsesmessig kontroll. Det finnes for eksempel ingen jobb som blir bedre gjort fordi man er sint mens man gjør den. Eller “lei seg” eller hva det nå skal være. Er du eller er du ikke et voksent og ansvarlig individ? Det er spørsmålet. Og nettopp derfor er dette filosofiens første bud: Kjenn deg selv. Ikke som det du ønsker å være men som det du faktisk er. Jeg har aldri møtt noen som ikke gjentatte ganger har sagt til seg selv “du er en idiot” og som har visst at det var sant, ihvertfall der og da. Men det er bra når man har kommet dit. Man lærer noe.

Den vanligste formen for narcissisme er skyldfølelse. Man er fortsatt begivenhetenes sentrum, men på en negativ måte, som man erkjenner fordi da kan man velte seg i deilig skyldfølelse, akkurat som om man er en betydningsfull person. Du vet sikkert hvordan dette fungerer. Det er min skyld at det og det hendte. Bestrafe mich, som Rammstein sa. Straff meg. Jeg er jo verdens sanne sentrum (og dette føler jeg aldri så sterkt som når jeg føler meg skyldig). Det å være skyldig er et veldig sterkt erkjennelsesteoretisk virkemiddel som misbrukes uten blygsel hver eneste dag der ute. Folk har til og med laget svære religiøse opplegg rundt dette med skyld og soning. Så sitter de der da, de skyldige små, og hyler av fryd fordi de betyr så mye. Jeg angrer sånn! skriker de. Vel, det driter jeg i. Det betyr ingenting. Et minutt med konstruktiv handling veier tyngre enn tyve år med tannskjærende fortvilelse. Og hvem faen er du? La oss samles rundt realiteter og ting som behøver å bli gjort heller enn å runke krampe på oss rundt alle disse jævla følelsene som strengt tatt bare angår deg selv og en to-tre andre. Når vi snakker om “mental helse” bør vi begynne med selve det helsemessige fundamentet: Mens sana in corpore sano, en frase som stammer fra Juvenals “Satire X” og som vanligvis oversettes til “en sunn sjel i et sunt legeme”. Juvenal nevner dette aller først i en liste over ting som er viktige i livet — og denne listen har stort sett forandret seg lite. Hva vet vi om livet nå som man ikke allerede visste for 2000 år siden? Vi kan sikkert si mye om somatisk medisin, teknologisk fremskritt og så videre, men selve livsfølelsen var ikke annerledes. Det har den heller ikke vært på flere millioner år, eller så lenge menneskeheten har eksistert.

En sunn sjel henger seg ikke opp i forbigående uvesentligheter, selv ikke om de er plagsomme. En sunn sjel klager ikke over myggen, men henger opp myggnetting. Alle skjønner at det ikke er noe kult å bli spist levende av insekter. Det er ikke noe man behøver å si, ihvertfall ikke mange ganger. Hvor er kilden til menneskelig narcissisme? Etter min mening springer alt ut fra den eksistensielle angsten, nærmere bestemt vissheten om at man er en skapning som kommer til å dø. Mer vet vi ikke. Imidlertid er det lov å håpe at “det finnes noe mer” eller hva det nå skal være, la oss si for eksempel noen slags fortsatt eksistens i en annen dimensjon. Folk sier jo så mye rart. Noen av dem blir helt ville i blikket når det kommer til sånne ting. Igjen, det handler om eksistensiell angst. Eller hvis man er psykopat så handler det kanskje om å utnytte de andres angst til å skaffe seg selv sosiale, seksuelle og økonomiske fordeler her og nå. Sånt er også ganske vanlig. De dyktigste i faget blir regelrett rent ned av desperate mennesker som søker trygghet og visshet, så det er ikke til å undres over at denne formen for metafysisk bløffmakeri omsetter for omtrent 3500 milliarder kroner i året, eller omtrent ti prosent av den samlede narkoindustrien målt på verdensbasis (og inkludert både alkohol og reseptbelagte medikamenter). Alle vet jo at alkoholen er det hinsides enhver sammenligning farligste narkotiske stoffet vi har, både direkte og indirekte. Altså både i form av alt skadeverket som folk gjør i fylla og de negative sosiale ringvirkninger folks alkoholmisbruk trekker med seg. Hvorfor bruker folk alskens dop? Igjen, den eksistensielle angsten. Man føler seg jo ofte bedre når man “tar noe”, eller ihvertfall så lenge rusopplevelsen varer. Deretter kommer jo nervene tilbake. Siden går man kanskje noen runder på denne måten — og det som skjer da er at den syke sjelen begynner å seriøst slite på kroppen. Jeg vet ikke om det finnes noen forskning på dette. Er det en statistisk sammenheng mellom rusmisbruk og religiøsitet?

Hvordan måler man om det man har er en god blogg? Plattformen kvantifiserer det i form av et antall lesere, hvorav “de beste” har opptil flere tusen lesere hver dag. Selv er jeg ikke særlig god slik sett. Jeg gjør jo heller ingenting for å “markedsføre” greia mi. Hvorfor skal jeg det? Selv om jeg kjenner ordentlig etter klarer jeg ikke å finne noen del av meg som oppfatter dette som viktig. Nesten alle blogger i hele verden handler ikke om noe mer eller mindre enn tankeløst babbel, også denne. Jeg skriver bare sånt som faller meg inn, med minimalt mye “research” involvert, typisk bare en rask kontroll av årstall og denslags. Jeg stoler jo ikke på min egen hukommelse noe særlig mye lengre enn jeg klarer å kaste den. Hele faenskapet er bare fanteri. Si for eksempel som når jeg forveksler år 550 og 560, enda alle vet at det skjer mye på ti år. Herregud noe så dustete. Og dette hølete lappeteppet av en hukommelse er liksom det jeg skal stole på? Ikke faen, som man sier i de traktene det jeg bor. Her skal alle fakta dobbeltsjekkes minst to ganger, før det hele avsluttes med en ganske grundig etterkontroll av staving og tegnsetting. Likevel hender det at feil sniker seg gjennom kvalitetssikringen. Sånn er menneskelivet. Det blir aldri helt greie på noe som helst, man får bare gjøre det beste man kan med det man har og la det stå til. I morgen kommer en ny dag med nye utfordringer. Om jeg leser andres blogger? Ja det gjør jeg, men jeg har (nesten) helt sluttet å kommentere. Internettet består omtrent halvt om halvt av kikkere og blottere, noe som sikkert fungerer helt utmerket for dem men selv er jeg ingen av delene: Jeg bryr meg ikke om hva andre driver med og det interesserer meg lite hva de eventuelt måtte mene om meg og mitt. Jeg kommer uansett til å være meg og gjøre mitt. Så får Gud, eller hvem som enn er ansvarlig for dette rotet, være den dømmende makt i saken.