APECALYPSO

Det kan godt hende at man har en vanlig tendens til å glorifisere sin egen barndom og fnyse foraktelig av det de har nå for tiden, men det er et faktum at jeg tilbrakte barndommen min på 60-tallet i Norge, som på mange måter var en helt annen verden og kanskje litt som hvordan man ser for seg livet på landsbygda i Dagestan eller Mozambique (litt justert for vær og føre). Jeg tror for eksempel ikke at det var normalt å henge opp julepynt før langt uti desember — og selv da var det for det meste sånne greier som man klipper til og limer sammen selv, det var jo ingen som syntes at de hadde råd til gullglitrende glamour fra Amerika. Så vidt jeg kan huske holdt ting seg like stusselige gjennom hele 70-tallet, med hard alkoholisme, mishandlig og overgrep som typiske elementer i den såkalte julehyggen, før oljepengene begynte å merkes utover på 80-tallet og det skjedde en bevegelse i retning av mer kommersielt orienterte festligheter.

Teknisk sett skiller man mellom naturalhusholdning og pengeøkonomi men det bør etter min mening finnes en tredje tilstand som er noen slags hybrid mellom de to, det vil si at pengene blir oppfattet som en vare, altså en “ting” som eksisterer fysisk og som lar seg både påvise og kvantifisere, si for eksempel i form av “kistegull” eller “penger i madrassen” som man sparer på for å ha til senere bruk, som om det var en stabel med fyringsved eller noen glass med syltet kål; man oppfatter verdien av de bortgjemte pengene som en selvfølgelig ressurs som kan hentes ut og “brukes opp” etterhvert som behovet oppstår. Vi kan si at hybridmodellen foreligger når penger inngår som et element i husholdningsøkonomien men den overordnede tenkningen orienterer seg mot naturalier og varebytte. Økonomiske transaksjoner befinner seg typisk bare èn grad av separasjon unna steinaldermetodene som kommer til anvendelse når man for eksempel “gjør opp privat” gjennom å bytte et lår av en elg mot service på bilen og den typen ting som blir mindre aktuelt jo mer urbant organisert livsstil man har. Det nyeste tallet jeg finner gjennom et raskt søk er at 82% av Norges befolkning nå bor i “bymessige strøk”, det vil si enten det vi umiddelbart oppfatter som en by eller i det minste i et tettsted hvor fasilitetene befinner seg innenfor rimelig gangavstand.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Hvorom allting er, poenget jeg skal frem til er at pengeøkonomien ble formelt sett innført i Norge rundt midten av 1800-tallet, men føltes ikke som en realitet for flertallet av befolkningen før drøyt hundre år senere — og det er fortsatt ganske vanlig å ha et fetisjistisk forhold til det som strengt tatt bare er symboler for penger – vi kan si at en pengeseddel er et gjeldsbrev som går fra hånd til hånd (men som aldri innfris); som en representasjon av verdien på en uspesifisert vare – slik at man får den mentaliteten som handler om å “spare på skillingen men la daleren gå” som folk sier. Penger eksisterer jo strengt tatt ikke på noe fysisk plan. Penger er – svært bokstavelig talt – det guddommelige elementet i et globalt trossamfunn, og de er svært lite begeistret for kjettere, som for eksempel marxister og andre som stiller spørsmål ved den sentrale teologien i pengekulten, altså at “de rike må bli rikere” fordi de i kraft av sin hellige fromhet viser alle oss andre hva slags offer og meditasjon som kreves for at pengeguden skal se på deg i nåde. Materialisme er jo en vanhellig vederstyggelighet. Alle er enige i dette. Derfor handler det om å ha – eller utvikle – de korrekte holdningene. Jo mer kjøpekraft man akkumulerer, jo helligere blir man. De aller helligste er sånne som kom fra små kår men som bygget seg opp til å bli milliardærer i kraft av sin egen fromhet. Disse er pengekultens helgener, som viser oss i kraft av sitt eksempel at nåden er tilgjengelig for alle som er villige til å ofre all lyst og glede til fordel for en asketisk livsstil preget av hardt arbeid og nøysomhet, slik som for eksempel Olav Thon gjorde. Halleluja. Det er i grunnen påfallende hvordan pengekultrns helgener fremholder nøysomhet og flid som noen slags kapitalismens mystisisme mens de samtidig poengterer at “det handler ikke om penger” mens alle kan se at det handler definitivt om penger. Ihvertfall så lenge man lider under “pengelengsel” her i Samsara, sansenes rike, hvor man hører om folk som må velge mellom å spise – ihvertfall “spise bra” så langt som sunn mat angår – og å fryse på seg urinveisinfeksjon og det som verre er fordi man ikke lenger har råd til å fyre så mye som man bør i løpet av den kalde sesongen.

Men fra det ene til det andre, desember handler selvsagt om juleforberedelser. Vi kaller det adventstiden men det er litt ambivalent hva det egentlig er man venter på, gitt at ordet er hentet fra det latinske adventus domini, som betyr “herrens komme”, det vil si noe sånt som “den måneden da vi venter på kristi nåde” men som i praksis betyr den måneden da vi venter på at jævelskapen skal ta slutt sånn at vi kan bli frigjort fra julebord og kjøpefest til fordel for den vanligvis mer normale og edru januar måned, som også er mer optimistisk i den forstand at nå er man “på vei ut av vinteren” fordi sola har snudd og det ene med det andre. Hva skal man si? Juleopplegget er jo noen slags vanhellig sammenblanding av alskens metafysisk ovetro og jordisk grådighet, men de fleste er enige om at vi får alle prøve å ha det så koselig som situasjonen tillater og unngå så langt vi makter å fornærme hverandres romantiske fantasier om hvor fint alt skal bli. Jeg har lagt merke til – via noe en annen blogger skrev – at den evneveike fjøsnissen Nicolai Tangen – som sannsynligvis betrakter seg selv som en pengekultens helgen, eller kanskje heller yppersteprest – oppfatter dette som en passende tid å ytre noen formanende ord om at penger og lykke eksisterer kausalt uavhengig av hverandre, hvilket man kanskje må tolke som at han føler seg ulykkelig selv om han er perverst rik, hvilket er ham vel unt, det første mer enn det siste, men det er uansett visdom som er ubegripelig hos de som lider av pengelengsel — selv om man sikkert teologisk sett kan disputere om ikke deres egentlige lengsel går i kretsløp rundt “følelsen av å ikke strekke til”, det vil si at de lider under kapitalistisk impotens som imidlertid lar seg behandle med ymse kjemikalier som fjerner følelsen av at dette er noe viktig. I mellomtiden tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede.

Enkelte filosofer, så som Gottlob Frege og Ludwig Wittgenstein, har hevdet at sannhet er et primitivt begrep og derfor noe som ikke kan analyseres eller gjøres nærmere rede for. Snarere er sannhet et begrep som må forutsettes i enhver redegjørelse. Sannhetsteoriene som forsøker å definere og belyse sannhet ytterligere har derfor misforstått begrepets status som primitiv.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Som alle selvsagt vet er sannhet et svært problematisk begrep innenfor filosofien. Det kan alltid reises innvendinger mot enhver form for definisjon man så langt har klart å stille opp, så det virker rimelig å avskrive begrepet som naivt — eller “primitivt” som Frege og Wittgenstein formulerte det. Det mest åpenbare problemet er at det ikke finnes noen garanti for at den som observerer noe er i stand til å vurdere om det er sant eller usant – ihvertfall ikke på noen “sann” måte – så vi henfaller til en rekursiv loop av stadig tilbakevendende spørsmålstegn og må bare gi opp prosjektet. Det er ikke mulig for mennesker å “kjenne sannheten” hinsides enhver rimelig tvil. Her kan vi si: Så lenge det er liv er det tvil. Derom kan det ikke herske noen tvil.

Dersom man tror at det noensinne er “åpenbart” hva som er sant så skyldes dette at man er naiv, eller “primitiv” om man foretrekker det ordet istedet. Naiv realisme er jo grunnet i troen på at man har god vurderingsevne, som imidlertid ingen noensinne har, selv ikke de som er eksperter med mange års trening innenfor et fag eller emneområde. Dette er FTF-regelen: Folk tar feil. De tror de har rett men de tar alltid feil. Sånn er det uansett, overalt og til enhver tid. Vi kan si at dette er sannheten om du vil, basert i den såkalte korrespondanseteorien, etter Aristoteles med flere, som sier at når noe stemmer overens med virkeligheten så er det sant, for i virkeligheten er det jo slik at folk typisk ikke forstår hvor naivt uvitende de er før de på noe slags vis får et oversiktsbilde over situasjonen og dermed erfarer at uvitenheten deres er evig og uendelig på en måte som ikke bare preller av mot det teflonbelagte egoet.

Konklusjonen blir at vi må bruke andre ord enn “sannhet” for å beskrive det vi prøver å si. Nøyaktighet er ganske bra, hvis man for eksempel skal få noe beskrevet eller forklart men vil unngå spørsmålet “er dette sant?” fordi da kan man jobbe med “nøyaktigheten” som alltid kan bli bedre mens “sannheten” på en måte setter punktum for videre utvikling av samtalen. Problemet er jo at folk som regel ikke er bevisste løgnere men at de “tror” på både det ene og det andre på ganske uetterrettelig vis — og de er vant til å tenke på dette som “sant”, slik at hvis man konfronterer dem rundt logiske brister og den typen ting går de øyeblikkelig i forsvarsposisjon og dialogen stanser der. Som han Albert Einstein pleide å si, man skal respektere de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Til syvende og sist har ikke vi mennesker noe annet enn historier – eller “narrativer” – som vi forteller hverandre fordi vi liker å prate og gode historier støtter dette formålet selv om de ikke alltid er sanne. Da blir det som det blir.

En mindre nyhetshistorie på NRK.no handler om en svensk skiløper som forfrøs pikken under et verdenscuprenn i Ruka (som jeg tror er i Finland, men jeg er ikke sikker). Det gjorde jævlig vondt sa han i en kommentar hvor han også etterlyste en høyere nedre grense for når man anser at det er for kaldt til å sende skiløpere ut i løypa. Herregud, tenker jeg. Man får som man fortjener. Selv opplevde jeg at det var tungt å starte bilen i dag tidlig, noe som fant sin forklaring da den endelig tente og jeg kunne lese av termometeret at det var 23 kalde. Som alle vet begynner jo dieselmotorer å oppføre seg uregelmentert sånn omtrent ved minus tyve, men jeg har nettopp fått – ikke helt det korrekte ordet – nytt batteri så det bør gå bra ut denne sesongen. Imidlertid har jeg ingen sympati for folk som driver med sport og spill ute i kulda og kommer til skade av denne grunn. Er de fullstendig fette sinnssyke? Hvis du er så evneveik at du ikke helt av deg selv forstår at du ikke skal ut og fly på ski i minus tyve så er det egentlig like greit om du ikke får til å formere deg som en følge av toskeskapet. Selv “måtte” jeg i butikken fordi det var noe jeg manglet, men jeg ville foretrukket å holde meg hjemme og vente på mildere vær.

Det er greit at man er nordmann – eventuelt svenske, finne eller russer – som har vært ute en vinternatt før og det ene med det andre, men man skal faen ikke kødde med kulda. Det er mer enn dieselmotorer som begynner å oppføre seg hikkete og hakkete når tempen faller lavere enn minus tyve. Menneskekroppen er ikke laget for ekstrem kulde, ihvertfall ikke hvis en kondomtrang skidrakt er det eneste som skiller huden fra lufta. Men om man kler på seg gode klær i mange lag så begynner vi å snakke om noe, som imidlertid ikke er hvordan folk oppfører seg innenfor konkurranseidrettene, hvor de bokstavelig talt risikerer liv og lemmer for et konsept jeg ikke engang forstår. Ta for eksempel dette såkalte Birkebeinerløpet som hvert år går over fjellet mellom Rena og Lillehammer, til minne om noen vikingsaker. Var det ikke noe med å stappe en kongssønn under frakken og så flykte over fjellet for å redde livet til krabaten? Jeg gidder ikke å google det akkurat her og nå. Det er ikke vesentlig for poenget, som er at selv om jeg kan se at det er en fin – men kanskje litt vel lang – dagstur på ski, så blir jo alt ødelagt av at det er opptil flere tusen andre som puster, peser, sikler og driter seg gjennom den samme løypa på den samme dagen. Er det noe trivelig da? Herregud. Jeg prøver å forstå, men jeg klarer bare ikke å se hva som er så gildt med å delta i denslags arrangementer. Hele opplegget ser bare perverst ut i mine øyne. Imidlertid skjønner jeg at det er mange penger inne i bildet og derfor must the show go on, som man sier. Det er viktig for turistnæringen, eller noe. Folk konfronterer og overvinner sine egne begrensninger og så videre. Kanskje man til og med blir fanget opp av et fjernsynskamera. Det er stor stas og mye ståhei. En tradisjonsrik greie, nesten som en Holmenkollsøndag, bortsett fra at det er i Østerdalen, hvor man typisk ser flere ulver enn konger (selv om man strengt tatt ikke ser ulven heller, med mindre den ønsker å bli sett). Er det viktig for meg? Neppe. Jeg setter det på kontoen for alle bisarre ting som mennesker gjør, mot seg selv og mot andre. Det er en stor konto.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Som en hovedregel bryr jeg meg ikke særlig mye om “snøen som falt i fjor” her på min egen blogg. Det jeg skrev forrige uke og forrige år er lite interessant for meg. Kanskje for de som liker å lese skrivestykker som er fremført på den måten jeg typisk gjør, men ikke for meg selv. Selvsagt kan jeg huske at jeg har skrevet det og det, men jeg anser meg som ferdig med saken. Min fokus ligger på det jeg skriver her og nå. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en øyeblikkets mann. Jeg lever ikke i morgen. Jeg lever ikke i går. Jeg lever nå. Alt for mange har alt for mye usunn interesse investert i sin egen fortid eller fremtid, mens de fremstår som lite bevisste i nåtid. Jeg forstår ikke sånt. Hvor eksakt tror du energien din er på sitt mest nyttige? Et hode som er fullt av tanker om i går og tanker om i morgen er et hode fullt av søppel. Det er jo bare her og nå det går an å handle. “Tidsforskyvning” i bevisstheten er etter min mening en farlig sinnssykdom. Man mister grepet, henfaller til overtenkning og rekker ikke å handle før øyeblikket er over. Muligheten kom og gikk — og nå er det for sent.

Når det snakkes om å “bearbeide psykologisk materiale” handler det ikke om å flytte oppmerksomhet over på ting som skjedde i fortid, men tvert imot om å “ta tilbake” oppmerksomhet som har blitt hengende fast i alskens traumatiske erfaringer i fortiden – ofte til en sånn grad at det har dannet tvangsmønstre både i tenkning og atferd – slik at man kan “komme til sans og samling” igjen, bli hel igjen, altså “helet” om du vil. Folk som er vel balanserte på denne måten kan sanse når andre har noen slags “greie” gående på slikt vis. Noe som krever litt i overkant mye fokus i forhold til sin relative nytteverdi. Vi kaller det å være “opphengt” i noe. Som en hundevalp som har fått tak i en tøffel og nå har noe stordramatisk gående, med knurring og rasende gnageri som ikke leder til noe nyttig resultat for noen. Hvordan skal man forholde seg til sånne ting? Både i andre og i seg selv. Det er spørsmålet. Det å “komme seg videre i livet” handler jo om å slippe taket i ting man opplever det som vanskelig å slippe taket i fordi de “føles viktige”, samtidig som man på et annet plan godt vet at de er ikke viktige, ihvertfall ikke innenfor et hierarki av prioriteringer som holder sunn fokus på hva man har og ikke har makt til å gjøre noe med.

Som alle andre antar jeg i utgangspunktet at de som har bygget opp en stor pengebinge i forretningslivet har “spesielle personegenskaper”, blant annet at de er særlig handlekraftige og hensynsløse, at de reagerer raskt når de “ser muligheter” og det ene med det andre. Sjelden tenker vi at det er flaks som har frembrakt superrike individer som Elon Musk. Det må jo være noen slags form for talent, dyktighet eller begavelse som ligger i bunnen av enhver forretningsmessig suksesshistorie? Går det an å lære noe av vedkommende? Meningene til en som har bygget opp en formue på mange hundre milliarder har jo en annen form for gravitas enn meningene til en hvilken som helst jokum som man finner på gata. Det virker åpenbart at det eksisterer noen slags personkult rundt Elon Musk, først og fremst representert av ymse personer som drømmer om å selv bli rike, men det finnes også – og mindre åpenbart – en flokk med postmoderne nynazister som beundrer denne underlige typen av årsaker jeg ennå ikke helt har fått kartlagt. Da Musk kjøpte Twitter skrev jeg om saken at dette teller som bevis på at han ikke er det geniet alle skal ha det til at han er. Det er noe sykelig over hele greia som kommer til å slå negativt ut for hans øvrige virksomheter. Det er ikke økonomisk rasjonelt å kjøpe Twitter og betale noe som sannsynligvis er ti ganger markedsverdien av faenskapet. Jeg tok litt forbehold for at det kunne foregå ting bak kulissene som ville fremkomme “etterhvert” men nå har det gått så lang tid at det toget forlengst har forlatt perrongen. Uansett hva slags fantasi Elon Musk hadde da han kjøpte Twitter så har alt forlengst landet på trynet i den møkkbefengte og lite samarbeidsvillige virkeligheten. Kort sagt, prosjektet møtte veggen.

Ironisk nok så slang jeg meg på Facebook-bølgen i sin tid fordi jeg var litt lei av “tonen” på bloggplattformen som jeg brukte den gangen – tanken var at når alle kan se trynet ditt så vil folk moderere seg litt – men jeg meldte meg ut igjen et par år senere, ganske desillusjonert av debatten som kom i etterkant av Utøyamassakren og alle de som sa at de var “enige i sak men ikke i metode” — som om det går an å dele opp denne ulykksalige hendelsen i mange små biter som bare har “gjerningsmannen” til felles, slik at hvis vi fjerner ham fra bildet så vil resten oppløse seg i løse bruddstykker av normalitet uten noen indre logikk eller forbindelse. Sånn vasker man sine hender rene for enhver skyld. Jeg hater også AUF men jeg ønsker ikke livet av dem. Mange var veldig indignerte. Ikke fordi en gal mann drepte et stort antall barn og tenåringer motivert av fantasier om “hvordan ting henger sammen” men fordi de bekymret seg for om dette ville ha noe å si i forhold til deres egen ytringsfrihet rundt den samme tematikken. Skal vi alle bringes til taushet nå? Isolert sett byr dette sakskomplekset på mye interessant psykologi, men vi står igjen med det faktum at paranoide tvangsforstyrrelser er en svært alminnelig form for sinnssykdom som gir forskjellig utslag hos forskjellige individer. Det finnes selvsagt ikke noe organisert program for å avskaffe “den hvite rasen” og erstatte dem med mer politisk samarbeidsvillige innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika, under ledelse av “World Economic Forum” og jødene, og med logistisk såvel som ideologisk support fra “den liberale venstresiden” og kulturmarxistene, EU og “LHBT-bevegelsen”. Det er jo faen ikke klokt noe av det, men dette våset går altså voksne folk rundt og tror på. Og noen av dem har skytevåpen.

Foran åpent kamera uttalte Elon Musk nylig at annonsørene kan bare dra til helvete med disse utpressingsforsøkene sine. Det han konkret sikter til er at stadig flere selskaper med store annonsebudsjetter trekker seg unna Twitter – eller X som det bare heter nå – fordi de ikke er komfortable med “den nye stilen” på nettstedet etter at Musk kjøpte det opp. Etter hans mening er dette et angrep på ytringsfriheten, mens de fleste ville si at det er det stikk motsatte. Ingen har noen plikt til å annonsere på Twitter, eller hvor som helst ellers. Det må selvsagt oppleves som frustrerende å eie et 400 milliarders nettsted som ikke “verdsettes” tilstrekkelig ute i markedet, men til gjengjeld har han jo blitt alle nynazisters darling. Du vet. Sånne som virkelig setter pris på ytringsfriheten sin og praktiserer den med stor entusiasme. I mellomtiden skygger sånne tiltak som Nike og Disney banen fordi det å få en god klem av en nazi i manges påsyn og på offentlig sted ikke kommer til å forbedre din sosiale stilling i sin alminnelighet. Det virker litt evneveikt at Musk ikke forstår dette. Men der er vi altså. Det mange kaller “verdens rikeste mann” – selv om mange, meg inkludert, tviler på substansen i dette ryktet – har brukt perverst mye penger på å kjøpe opp og gjøre om en populær sosial plattform til en frisone for ekskrementer, for å parafrasere den postmoderne naziorganisatoren Steve Bannon. Han sa jo at en av bevegelsens strategier er å oversvømme sonen – “flood the zone” – med ekskrementer, hvilket utlagt betyr å forgifte og forpeste debatten til en slik grad at alle anstendige mennesker flykter til fjells. De gjør det med vilje. Det er meningen at folk skal utvikle avsky for selve konseptet med å være på nett og delta i debatter. Når folk gruer seg til å åpne en nettside har de oppnådd sitt mål. Litt som hvordan mange gruet seg for å gå ut på gata i tredvetallets Berlin, men på en postmoderne måte, med mye tøys og ironi, alskens “kosedyr” og andre surrealistiske virkemidler. Hvis man overhodet skal tilskrive den talentfulle herr Musk noen form for intelligens overhodet, så går det ikke an å tro at han ikke forstår hva som foregår. Likevel er det akkurat som om han er helt blank. Fullstendig fette idiot i forhold til hva slags risiko han tar med hva slags betydelig pengesum. Det er ikke til å bli klok på.

Det det er ingen motsetning mellom Norges klimaarbeid og det å dele ut nye oljekonsesjoner, mener Støre. Norsk energi berget et Europa i krise, og er nå kontinentets viktigste energileverandør, sier han. Norsk gass tror jeg kommer til å ha en rolle fremover, forutsatt at vi klarer å gjøre det store som vi er i ferd med, nemlig å fange og lagre CO₂. Det er ikke gass i seg selv som er problemet, det er utslippene fra gass.

(NRK.no)

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

For å parafrasere statsministeren: Det er ikke mangel på kunnskap om problemets natur som stanser oss, det er viljen til å gjøre det som er nødvendig — altså å stanse absolutt all utvinning av olje og gass, både på norsk sokkel og hvor det ellers måtte foregå. “Karbonfangst” er i virkeligheten bare imaginær science-fiction-teknologi som disse avskummene håper skal komme som en annen Jesus i supermanndrakt og frelse oss alle fra den sikre undergangen før siste akts teppefall. Herregud. Det er så evneveikt at jeg får vondt i hodet av det. Enten forstår ikke Støre og de andre gutta fra karbon-kalkutta hvor alvorlig situasjonen er eller så driter de i det. Jeg tror at de driter i det, men på den samme måten som folk noen ganger utsetter og utsetter noe de vet at de må gjøre, det bare passer ikke så bra akkurat nå. Kanskje til uka? Neste måned? Om et par år? Saken er at vi burde ha sluttet å forbrenne fossilt drivstoff for tyve år siden. Det er allerede “for sent” i den forstand at det finnes overhodet ingen sjanse for at vi klarer å nå det såkalte 1,5 gradersmålet, sannsynligvis ikke engang tograderen. Vi må forberede oss på tre graders økning av jordas gjennomsnittstemperatur per år 2030, hvilket utlagt er en katastrofe men sånn går det når man ikke handler mens leken fortsatt er god. Dette har ikke noe med “samvittighet” å gjøre. Jeg skulle ønske at Støre ikke var slik en manipulerende drittsekk, men han er den han er og dette er hva vi må slite med: Folk som prioriterer penger foran alle andre hensyn.

Generelt sett kan man trygt spå at et samfunn er i ferd med å kollapse og gå under når det utdannes flere advokater enn ingeniører. At man føler behov for den typen hjelp man kan få fra advokater er i seg selv et svært dårlig tegn. Kannibalene har begynt å gnage på hverandre. Grunnlinjen for hva som er normalt i samfunnet har lagt seg på et nivå som ikke bare tillater men oppfordrer til alskens svindel og gjensidig utnyttelse — og en “god jobb” er en hvor man høster stor kompensasjon for liten innsats, fordi dette er jo smart. Et tegn på at man har lyktes i livet. Investeringene mine gir god avkastning. Bare tapere driver med ting som er skitne, farlige og anstrengende. Polakkarbeid som jeg en gang hørte noen ungdommer på Oslos vestkant karakterisere det som. Du vet. Håndverk og denslags, hvor man er nødt til å passe seg så man ikke mister både fingre og det som verre er fordi man jobber med “farlig redskap” og det ene med det andre. Så vidt jeg kan se har ikke en typisk arbeiderpartipolitiker hatt “arbeiderklassekredibilitet” siden en gang på 70-tallet, og knapt nok da. Hva jeg mener? Det er da ingen som ser for seg at en gjennomsnittlig “jobb” – si for eksempel skifte en dør eller å kle en garasje med panel – ville tjene noe på å blande inn den typen hjelp disse jævla teoretikerne typisk ville være i stand til å levere. Det man ser for seg er at de bare ville gå i veien, og/eller stille masse dumme spørsmål som stjeler tid fra prosjektfremdriften. Herregud. Det er et problem når “den politiske klassen” preges av materiell inkompetanse. Man venner seg til følelsen av at det alltid går an å betale noen for å komme og rydde opp når man utvikler for mye Marie Antoinette i atferdsrepertoaret sitt. Det er jo ikke sånn virkeligheten fungerer. Kreditt- og finanssystemet som danner motoren i dagens samfunn – altså pengene i sin videste forstand – fungerer akkurat nå, men det betyr ikke at det alltid kommer til å fungere. Vi kan faktisk si med rimelig sikkerhet at hele driten er nødt til å eksplodere og kollapse med jevne mellomrom, fordi den vekstmodellen man baserer seg på er eksponentiell i sin grunnleggende struktur. Det går ikke an å ha tre prosent vekst i året. Det må eksplodere. Spørsmålet er bare når og hvem som både må rydde opp i elendigheta etterpå og betale alle regninger når de skal gjøres opp.

Som alle vet begikk “brobyggeren” Ernst Ludwig Kirchener (født 1890) selvmord i Davos i 1938 etter at nazistene gjennom lang tid hadde forfulgt, trakassert og terrorisert både ham og mange andre kunstnere de definerte som entartete, det vil si degenererte, og systematisk ødelagt mesteparten av de offentlig tilgjengelige arbeidene hans – mer enn seks hundre i tallet – og slik endte livet til grunnleggeren av kunstretningen die Brücke (“broen”); en bevegelse inspirert blant andre av Gaugin, van Gogh og Munch og fokusert på “en helt ny retning innenfor kunsten som danner bro mellom det gamle og det nye”. Blant annet var de opptatt av å skildre menneskelige følelser på sterkere og “ærligere” måter — og sånt gjør man jo ikke ustraffet. Folk reagerer den dag i dag mot “degenerert kunst” og mange blir veldig sinte når de mot sin vilje blir eksponert for slike arbeider som “Czardasdansere” (avbildet ovenfor).

En gjenganger blant argumentene man typisk hører ennå er at dette ikke er “bra kunst”. Jeg kunne jo ha malt dette selv sier folk. Jeg stiller meg tvilende til dette argumentet, men for å være grei sier jeg bare “kanskje, kanskje ikke” — poenget er uansett at de har ikke malt noe selv og det går derfor ikke an å si noe om hva de kan og ikke kan som kunstnere. Alt de har er noe de kaller en kritisk holdning, men som ikke er noe mer enn en infantil og følelsesmessig basert reaksjon. En negativ refleks, kan man si. Man kan også si at Kirchener og de andre lyktes med å skildre menneskelige følelser alt for godt, det var bare ikke de følelsene som var etterspurt blant visse deler av publikum, som da de fikk politisk makt misbrukte denne til å forby og straffeforfølge – både offisielt og uoffisielt – kulturelle uttrykk som ikke viste tilstrekkelig respekt for nazistenes visjon for fremtidens Tyskland: Et sterkt, rent og sunt land befolket av ariske overmennesker med stålblikk. Eller som vi også kan kalle det: En romantisk fantasi preget av vage homoerotiske undertoner rundt soldater og uniformer.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nå var vel ikke nazistenes propagandaplakater fra 1920 og 30-tallet vesensforskjellig i stil fra den som alle andre brukte ved den samme tid, med for eksempel vakkert skulpturerte steinansikter som stirrer blått ut mot evigheten i trekvart profil og under påført noen slags maskulint motiverende tekst om manndomskraftens politiske betydning, men det er særlig ironisk at disse ikonografiske stilstudiene av nazistiske mannsidealer senere dannet fundament og idègrunnlag for de meget homoerotiske arbeidene til Touko Vallo Laaksonen – alminnelig kjent som Tom of Finland – som kom til å få stor betydning for “gay-bevegelsen” i USA på 70-tallet. Noe av det som Tom of Finland produserte kan fungere som veggkunst i et borgerhjem, i den forstand at alt man ser er en tegning av et vakkert ansikt, men det er ikke dette han først og fremst er kjent for, det er de ekstremt eksplisitte avbildningene av kjønnsorganer og “seksuelle situasjoner” som har medført at kunsten hans som regel betraktes som pornografi, mens det egentlig handler om homoerotiske arketyper skildret uten skam og blygsel fremstilt i en tidsalder da kjønnslig omgang mellom menn ble betraktet som straffbare handlinger, både offisielt og uoffisielt. Som alle vet kan det det dag i dag medføre livsfarlige situasjoner å bli oppfattet – med rette eller urette – som “homo” når og hvis man støter på den rette (eller gale) typen mann som er ute på byen for å drikke og se etter bråk. Sånn er virkeligheten for de homofile, eller kanskje rettere sagt i disse tider, enhver den som på noe vis er “femi” eller på andre måter uttrykker kjønnsinkongruens.

Selv er jeg av den oppfatning at det er ikke mandig å tvile på sin egen mandighet. Ingen synes det. De maskuline dydene er jo de samme som de alltid har vært:  At man er sterk, stødig, trygg, ærlig og så videre. “En mann blant menn”. Det spiller ingen rolle hvor langt man drar ut i den vide verden, den samme greia gjelder overalt og til enhver tid. Sånn er mannsrollen. Man er i utgangspunktet “hevet over” barnas kjekling og kvinnenes gjensidige hat mot hverandre, en mann engasjerer seg ikke i tøysete konflikter. Finnes det noe mer umandig enn å være en sånn som sutrer og klager til stadighet? Finnes det noe mer umandig enn å være en substansløs dott som ikke står for noe, men som med udyrets appetitt kaster seg over enhver sjanse til å tjene noen kroner? Mange synes å legge stor vekt på dette med at de er “biologiske menn” – og derfor, må man anta, påført et naturstemplet strøk av ektehet – men det er direkte urimelig å påstå at minstekravet for å være “en mann” er at man har en penis. Herregud. Det er jo for fanden et kulturelt begrep. Kølla kommer som regel ikke inn i bildet i det hele tatt. Vi oppfatter typisk folk som “mandige” – eller ikke – basert mer i atferden deres enn bulen i buksa, som vi helst ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Begrepet homofobi er ganske fascinerende og av noen beskrevet som “enfoldige menns frykt for at homofile menn skal behandle dem slik de selv behandler kvinner” men dette er jo bare en morsomhet, uansett hvor treffende det kan se ut ved første øyekast. Selve greia er jo mye mer ondartet enn som så — og det handler etter min mening om en usunn holdning til begrepet mandighet. Kanskje ispedd en suspekt dose av interesse for og fantasier om andre menns kjønnsorganer og hvordan de eventuelt bruker dem. Hvorfor alle disse følelsene? Hvorfor gjøre noe til ditt problem når det ikke har noe med deg å gjøre overhodet?

Nazistene mislyktes som vi alle vet med å omskape Tyskland – og “østsonen” – til et germansk paradis på jord. De bestemte seg jo for å legge veien om helvete og der står de vel fast ennå. Storverket deres og det de er mest berømt for er jødeutryddelsene, men selv om vi tar denne historiske ugjerningen helt ut av bildet var de noen evneveike drittsekker som ikke forsto verken seg selv eller andre mennesker. Det går rett og slett ikke an å skape en idealstat hvor alle er lojalt selvoppofrende, arbeidssomme og hederlige, uansett hva slags politisk flagg man heiser over sjørøverskuta. Særlig ikke hvis man fantaserer om å etablere og drive et raserenseri. Du vet. Ta ut diverse “uønskede elementer” fra samfunnslivet og det ene med det andre. Degenerert kunst og litterære arbeider som stiller de gale spørsmålene. Mennesker som ikke er konforme i forhold til idealstandardene for kjønnsuttrykk. Denne delen av nazistenes ideologiske program eksisterer den dag i dag. Vi har til enhver tid noen grad av “moralistisk trykk” omtrent på den samme måte som vi til enhver tid har kriminalitet og andre antisosiale aktiviteter. Samfunnsondene bør være velkjente. Man er ikke et bra menneske hvis man bruker noen del av den korte tiden sin her på jorda til sosial sadisme rettet mot sånne som man frykter og hater, uansett hvordan man eventuelt rasjonaliserer og intellektualiserer den skadelige virksomheten sin. Regel nummer en for at vi skal kunne ha et fungerende samfunn er jo at folk holder fred med hverandre i den grad man kan og søker bistand fra politi, konfliktråd og andre institusjoner når fred ikke lenger er et aktuelt alternativ. Dette er den mandige måten å forholde seg til ting på. Det er bare narkohandlere og andre gangstere som “ordner opp selv”.

Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes. 

(lovdata.no)

Når det snakkes om “andre varer med samme merke” ser jeg for meg at for eksempel noen som Absolut Vodka hadde begynt å selge klær med samme logo som brennevinet og i så fall møtt veggen i forhold til å reklamere for disse klærne. Det har jo helt siden dette forbudet kom (og egentlig lenge før) vært vanlig å selge lisenser til å bruke kjente varemerker “utenfor kontekst” slik at man sikkert får tak i for eksempel Ferrari tannbørster eller Microsoft undertøy. Hva vet jeg? Jeg er nokså sikker på at jeg så Björn Borg parfyme på en flyplass en gang, men de sa at Old Spice ikke hadde noe med jentebandet Spice Girls å gjøre. Poenget er uansett at et varemerke som først og fremst er kjent for alkoholprodukter ikke har lov til å reklamere for eventuelle andre ting de selger som bærer samme logo. Snikreklame er ikke tillatt og jeg tror at alle skjønner akkurat den. Imidlertid har jeg vansker med å se hvordan for eksempel et maleri av en kvinne som holder et vinglass kan være “reklame for alkohol” eller at bokstaven Y i firmanavnet HYGGE utformet som et stettglass også er et brudd på loven. Vi beveger oss bort fra det rimelige. Dette er etter min mening en typisk oppgave for Høyesterett. Hvordan skal loven tolkes?

Det virker som om Helsedirektoratet har misforstått selve konseptet med “reklame”. Det er et tiltak folk som har noe de vil selge treffer for å komme i kontakt med sine aktuelle kjøpegrupper. Det er da ingen som reklamerer for “det å drikke alkohol” i og for seg selv? Uten å nevne det produktet de selger? Det er en problematisk Pandoras eske de åpner hvis de hevder at forbudet mot alkoholreklame også omfatter det å drikke alkohol som konsept innenfor kulturen, fordi da er det jævlig mye som ligger tynt an, la oss bare begynne med å spørre hvordan en konsekvent lov mot det å hentyde til “drikking av alkohol” på uspesifikt vis skal forholde seg til “vinsmaking” i aviser og magasiner? Hvis det er et problem at et kunstmaleri viser en kvinne som sitter ved et bord og holder et vinglass så er det et enda større problem at anmeldere i media nevner produktnavn og deler ut anbefalinger av det og det merket innenfor vin, øl og annet. Det er et stort problem at ymse nidkjære fjøsnisser er ute og leker sheriff i grenselandet for hvor langt definisjonene rekker, fordi dette undergraver respekten for lovverket. Generelt sett så ønsker jo folk å holde seg innenfor loven, men dette blir vanskelig når håndhevelsen er en fornærmelse mot intelligensen.

Deliriumet skjelver av et sykelig strålende sinn. Dessuten bor forstyrrende karakterer i mange av Francisco de Goyas (1746-1828) kunstverk. Var dette refleksjonen av en psykisk lidelse? Absolutt. Han var en kunstner som reflekterte uroen til et ødelagt samfunn som ingen andre, et samfunn som omringet ham, noe som gjorde ham desperat. Få kunstfigurer overførte indre plager, ensomhet, frykt og fortvilelse slik Goya gjorde. Da han kom til sitt landsted La Quinta del Sordo, boblet det fortsatt minner i hans sinn om lyden av henrettelsene, og smerten blant annet i eksil og illojalitet.

(utforsksinnet.no)

Mange har minner om sitt første møte med Goyas såkalte svarte serie av malerier – som man liksom må riste på hodet av og svelge et par ganger før man klarer å “ta det inn” for dette er rimelig horrible saker – og mange har spekulert rundt hva som egentlig foregikk med hodet hans da han laget dem. Etter min mening er dette et naivt spørsmål. Alt Goya gjorde var å skildre den verden han observerte. Det virker ikke rimelig å anklage en kunstner for å være gal basert i lite annet enn at han skildrer en gal verden slik han ser den. Seriøst, hva gjør Goya? Han maler bilder. De gjør inntrykk på folk. Ofte til en sånn grad at de får mareritt av det etterpå. Det er alt. Høres det ut som galskap? Det kommer an på hvem man spør og hvordan man definerer begrepet galskap. Man kan argumentere for at det er “moralsk galt” – altså mer i motsetning til det “moralsk korrekte” enn det mentalt sunne – å vise mennesker bilder som ryster dem helt ned i grunnvollene og kanskje tar fra dem en ikke ubetydelig andel av sinnsroen og sjelefreden deres. På den annen side er kanskje ikke sinnsro noe man bør skryte av når verden står i brann og hensynsløse lystmordere går løs rundt hushjørnene. Goya opplevde jo noen særlig ondartede utslag av Napoleons krigføring i Spania og dette preget uten tvil hele hans sene produksjon.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Saken er at fler enn Goya har opplevd fæle ting, men få av dem har evnen til å uttrykke seg på en måte som får folk rundt dem til å fatte hva det handler om, så de foretrekker å heller holde kjeft. Du bør ikke skremme bygdefolket er et gammelt ordtak blant kunstnere og andre som føler at de har “noe de ønsker å si” men er usikre på hvor og når det finnes en passende anledning. Jeg mener, selv de som overlever selve bombardementet er jo også “krigens ofre” i den forstand at de har i mange tilfeller blitt frarøvet sin evne til å “være normal” etterpå, mens de som ikke selv har noen slike erfaringer mangler et meningsfullt rammeverk som de kan forstå slike ting innenfor. Alt de har er historier som de hører og dessuten det de selv klarer å se for seg i fantasien, men det blir ikke det samme. Har man ikke mistet dyden så er man jo ennå en jomfru. Kroppen vet ingenting. Støyen i hodet er ikke relevant. Som alle vet – etterpå – blir det ikke sånn som man ser for seg. Sånn er det med forholdet mellom teori og praksis — men så kommer altså kunstnere, filosofer og andre som røsker sløret av Babylons store hore sånn at alle kan se, og da føler de forferdelse. Bildene hans Goya er jo forferdelige. De viser en “emosjonell virkelighet” som ingen har lyst til å se og enda mindre selv erfare. Er dette galskap? Igjen, det kommer an på hvem du spør. Provoserende kunst lykkes noen ganger med å være provoserende og det som typisk kommer da er en reaksjon av moralsk forargelse, ikke så mye over selve kunstverket som hva folk føler at det eksponerer om deres egne mørke hemmeligheter. Det er ikke sånn jeg ønsker å bli sett. Indignasjonen presenteres som regel på vegne av “allmenhensyn” selv om det føles dypt personlig for de forulempede parter. Fordi de ikke har noe følelsesregister de kan plassere disse tingene innenfor på en meningsfull måte henfaller de til frykt og avsky. Som om de står ved grensen til et forferdelig sted og kikker inn, men ryggmargsrefleksen deres påbyr dem å trekke seg tilbake og innta forvarsposisjon. Jeg liker ikke dette. Problemstillingen gjelder selvsagt mange andre kunstnere enn Goya, fordi det de skildrer – menneskelig depravitet – blir tolket som en egenskap bare hos kunstneren som utførte arbeidet – altså “galskap” – heller enn som et varsel om allmenmenneskelige problemer.

Siden tilkommer det ikke ubetydelige element i bildet at særlig talentfulle kunstnere som Goya ikke akkurat vokser på trær. Kanskje bare en liten prosentandel av alle de som av ulike årsaker tvinges til å forholde seg til menneskelig ondskap har evnen til å skildre denne erfaringen på en ordnet måte i etterkant. Som tidligere nevnt henfaller mange av de som tilsynelatende “klarer seg bra” til taushet etterpå. De nekter å snakke om tingene med noen som ikke selv var på stedet da det skjedde fordi de regner ikke med å bli forstått og de ser ikke noe poeng i å snakke bare for å snakke, eller enda verre; for å tilfredsstille noen slags pervers fantasi hos de som er interesserte i “menneskelig lidelse” men som ikke selv har noen slike erfaringer. Den dag i dag pågår det kriger og enda løsere organiserte konflikter i verden som fremstiller en stor mengde skadde individer, like mye mentalt som fysisk. Jævelskapen er den samme gamle, men vi har bedre våpen nå. Fremskrittet har gitt oss mere pang per peng som man sier. Det går an å myrde hundrevis og tusenvis av mennesker fra trygg avstand. Man behøver ikke å selv se eller – gud forby – lukte noe av elendigheta. Er det galskap å skildre det man observerer i verden? Det er kanskje litt på kanten å være veldig insisterende og påtrengende med dårlige nyheter overfor de som allerede har fått med seg hva det handler om, de bare trenger litt tid på å fordøye inntrykkene, men hvis tingene fremstilles på en måte som gjør at folk kan ta den tiden de trenger i sitt eget hode, eller til og med holde seg unna hele greia hvis dette er hva de foretrekker, så ser jeg ikke problemet. Da ville det snarere helle mot den uansvarlige retningen å ikke skildre slike erfaringer, altså gitt at man har det talentet som trenges for å gjøre jobben og nå frem med budskapet. Sånt er jo nettopp slike tidshistoriske dokumenter som senere tiders forskere setter pris på, men nøyaktigheten i bevismaterialet taper seg raskt etterhvert som folkeminnet dør ut. Det gjelder å få intervjuet alle som kan huske noe før det er for sent. Blant annet derfor er sannsynligvis Den andre verdenskrig den mest gjennomstuderte konflikten i menneskehetens historie, uten at dette ser ut til å ha hatt noen pedagogisk effekt i vid forstand.

Den eldste kjente kulturen på Balkan er Lepenski vir i Serbia, på bredden av Donau ved Jernporten, oppdaget i 1960. Man antar at kulturen stammer fra tiden mellom 9500 og 6000 fvt. Det er funnet 136 bygninger, kalt «den eldste by i Europa», og en rekke skulpturer, mange av dem menneskefigurer.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Som alle kan se viser bildet ovenfor en figur av Praroditeljka, urmoderen. Det finnes mye stoff om Lepenski vir (“virvelen”) på nettet, inkludert bilder av andre bisarre skulpturer fra denne oldtidskulturen, som varte der på stedet i over 3000 år selv om det har gått ytterligere 8000 år siden de forsvant. Det er ikke noe annet igjen etter dem enn det arkeologene finner. Ikke engang sagn og legender. Det er et mysterium hvem de var, hvor de kom fra, hva slags språk de snakket, hvorfor de lagde all den sære kunsten og arkitekturen, samt hva som siden skjedde med dem. Lepenski vir ligner ikke på noe annet vi har funnet noe sted i verden, kanskje bortsett fra de ulike “Tepe” kulturene som dukker opp overalt i Tyrkia og som Lepenskikulturen muligens stammer fra, men det blir bare vag spekulasjon.

Det var en periode i livet mitt da dette var det mest spennende jeg visste om, altså kulturkomplekser som er så gamle at det er uråd å vite noe annet om dem enn hva man kan tyde ut ifra det arkeologiske materialet. Med dette mener jeg generelt sett ting fra steinalderen, flere tusen år eldre enn det fenomenet vi kaller “sivilisasjon”, men likevel både egenartede og “avanserte”, i den forstand at de gjorde betydelig mye mer ut av sin daglige livsførsel enn bare “det som er nødvendig”. De hadde åpenbart noen slags planmessig forhold til å organisere tingene rundt seg og en forestillingsverden som holdt seg rimelig konstant gjennom lang tid, hvis man skal dømme etter “stil”. Det man ser på bildet ovenfor er et typisk aniktsuttrykk fra skulpturene deres, som vekselvis beskrives som  menneskelignende og fiskelignende. De hadde åpenbart et sterkt forhold til elven Donau, muligens med en fangstbasert livsstil som døde ut etterhvert som landbruk og husdyrhold fikk fotfeste i regionen. Som sagt, vi vet ikke.

Et interessant spørsmål kan være hvorfor noen utvikler et romantisk forhold til slike ting i så ung alder. Jeg vet ikke svaret. Fra mitt eget perspektiv virker det som om jeg “alltid” har hatt denne interessen. Jeg kan ihvertfall ikke tidfeste noen spesiell begivenhet – for eksempel noe jeg leste, erfarte eller så på fjernsyn – som utgjør den store forskjellen. Kanskje var jeg bare imponert over hvor enormt lenge vår art eksisterte og “klarte seg bra” uten rennende vann, elektrisk lys og det ene med det andre, uten at de noensinne var dummere enn oss. De sier jo at mennesket rent teknisk sett ikke har “utviklet” seg som art på flere hundre tusen år. Kroppslig og mentalt sett har vi ikke noe nå som de ikke også hadde i Lepenskikulturen. Hvordan er det å leve i en “by” – ganske liberal tolkning av begrepet – som er flere tusen år gammel men likevel relativt uforandret? Det har jo skjedd revolusjonære ting med menneskers “normale livsstil” – ihvertfall i vår del av verden – over de seneste par hundre årene, som i paksis gjør oss til en helt annerledes kategori av skapninger enn de som levde for så mange tusen år siden, selv om vi biologisk sett ligner dem til forveksling. Hva slags kommunikasjon kunne vi hatt med dem? Ville de gått til angrep på oss og prøvd å ta livet av oss hvis vi på mystisk vis reiste gjennom tid og rom og havnet på et slikt sted? Det går ikke an å vite, men man kan fantasere og spekulere rundt hva som helst. Og det gjør vi.

Overskriften er et sitat fra en av våre folkevalgte politikere – Mimir Kristjanson fra Rødt – som kokett nok lar seg forferde av noe alle vet: De som jobber for Nav har et tvilsomt menneskesyn. Det er de nødt til å ha. Hvis ikke ville de ikke kunnet gjøre den jobben. Å si at det finnes bra mennesker blant de Nav-ansatte er like livsfjernt som å si at det fantes bra nazister – du vet, Schindlers liste og det ene med det andre, det fantes faktisk folk som bokstavelig talt risikerte livet gjennom diverse lokal “motstand” mot alskens fæle direktiver – fordi vi er nødt til å bedømme nazismen som fenomen på dens resultater, uavhengig av lokale variabler som ikke passer inn i den statistiske tendensen i det store bildet, og det samme må vi gjøre med Nav. Problemet er ikke om menneskene hver især er gode og velmenende, noe de sikkert er, men at Nav som organisasjon begår systematiske overgrep mot klientellet sitt — men en slik grovhet og en slik hyppighet at det ikke vil være mulig å jobbe for dem uten å legge merke til dette. Det handler om det litt vage konseptet menneskeverd. Når man signerer seg inn i Nav så signerer man seg samtidig ut av det normale spekteret av sivile rettigheter som folk har. Da blir man nødt til å gjennomføre alskens poengløse sirkuskunster for å oppfylle en lang liste med strenge krav som er designet for å vanskeliggjøre tilgangen til det eneste Nav har som virkelig hjelper noen: Penger.

Jeg vet ikke om de mytologiske “Naverne” egentlig eksisterer, men så langt jeg vet er det meningen at det skal fremstå som ydmykende og håpløst å forhoilde seg til denne etaten. Det skal være skremmende. Det er jo dette “den poiltiske viljen” ønsker, først og fremst målbært av visse partier som mer eller mindre uttalt tror at dette handler om “arbeidssky individer” som på grunn av sine “negative holdninger” velger å snylte på fellesskapet heller enn å “benytte alle muligheter” til å skaffe seg en jobb. En hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet. For å få utbetalt noe som helst må man jo signere på at man er villig til dette, enten det er sant – eller engang praktisk mulig – eller ikke. De fleste voksne mennesker kan jo ikke bare flytte rundt omkring i landet ettersom jobber oppstår og forsvinner — og de som lever på denne måten er allerede – eller så blir de det snart – “utenforstående” i forhold til både samfunn og lokalmiljø. Hvorfor har ting blitt slik? Selv om det var sant at “Navere” egentlig bare er arbeidssky individer så er det i alle henseende billigere å gi dem noen penger for å holde seg borte fra jobben enn det er å betale for å rydde opp i kaoset de steller i stand når og hvis de prøver å “ta seg sammen” og være nyttige. Nav fremstår slik sett som en religiøs kult som dyrker prinsippet om “hele folket i arbeid” selv om det ikke finnes gagnlig arbeid til alle. Istedet iverksetter de ymse slags “aktiviteter” som om det var en barnehage ute på tur, gjerne av den typen “private tjenester” som Nav kjøper inn fra leverandører av dårlig kvalitetssikrede opplegg innenfor sektoren for konsulenttjenester. Så hvem er det som har sugerøret sitt i statskassa? Det sies at Nav er et hjelpeapparat men det er ikke spesifisert hvem det er meningen at de skal hjelpe. Ihvertfall ikke klientene, eller “brukerne” som de sier nå for tiden, med kledelig orwelliansk snert. Den offisielle historien er at folk som søker økonomisk støtte fra Nav “bruker denne tjenesten” og derfor er det bare rimelig at det stilles krav til dem, langt pokker i vold hinsides både fornuft og vanlig folkeskikk. Uten å ha sett noen tall og langt mindre regnet på saken føler jeg meg rimelig sikker på at det koster mye mer å drifte denne helvetesmakta enn hva det ville ha kostet å bare utbetale pengene folk søker om på mer eller mindre automatisk vis, uten å involvere “saksbehandlere”. Alle opplysninger om lignings- og skatteforhold, formuessituasjon og inntekt både nå og tidligere ligger jo bare noen tastetrykk unna. I den grad noen tilegner seg noe de ikke har krav på så er det vel ikke etterforskninsgmessig sett den vanskeligste jobben man kan pålegge politiet å ta tak i heller. De har fått til å løse sånne saker tidligere og vil sikkert mestre oppgaven også i fremtiden.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vi er altså nødt til å snakke om menneskesyn. Det er bare i lys av dette – eller rettere sagt mangelen på dette – at man kan forstå Nav. Hva de er og hvorfor de eksisterer. Litt flippete kan vi si at de er “Guds kvern” (som maler langsomt men grundig) og at jobben deres består i å slite ned klientellet sitt like mye eller mer enn hva de ville ha erfart i “en vanlig jobb”. Det skal lønne seg å jobbe står politikere i kø for å si, som om ikke dette var fette åpenbart. Folk jobber jo fordi det lønner seg å jobbe. Imidlertid går de ikke på Nav fordi det lønner seg å gå på Nav. De som tror det behøver noen slags hodeundersøkelse. Nå betyr ikke anekdotiske data særlig mye, ihvertfall ikke når man ikke vet hvor de ligger i forhold til statistikken, men jeg kjenner selv flere individer som har nærmest surrealistisk dårlige erfaringer med Nav. Man får en veldig følelse av “Alberte på politistasjonen” og diverse andre kjente 1800-tallsmotiver. Det er jo faen ikke måte på hva de skal ha folk til å gjøre, særlig hvis de har noen slags sosiale problemer med rusmisbruk, psykiatri og resten av spøkelseshusene i den blindgata. Kall meg gjerne en nasjonalistisk snobb, men for meg er det vanskelig å svelge at “verdens rikeste land” kan leve med at de økonomisk vanskeligstilte vi tross alt har blir behandlet verre enn dyr. Det fine huset mister liksom litt av den imponerende glansen når man oppdager skuret nederst i hagen som er bebodd av leilendinger. Det er så man må tenke at dette er bjørnetjenesteytende virksomhet fordi mitt inntrykk er at i den grad folk kommer ut av hjelpeapparatet til Nav bedre stilt enn da de gikk inn i det, så er dette mer på tross av enn på grunn av at institusjonen har fungert etter sitt formål. Har noen i det hele tatt hørt om noen som har gode erfaringer med Nav? Det beste jeg har hørt er at “det var helt greit” som om det at de ikke erfarte noe direkte negativt – ihvertfall ikke noe de vil snakke om – er et fullgodt kvalitetstegn. Nå er det vel rimeligvis slik at folk henvender seg ikke til Nav av “positive” årsaker, så det er ikke å forvente at ting skal bli “bedre” i den forstand, det er jo et såkalt sikkerhetsnett og disse kommer til anvendelse for å bremse noen fall, ikke for å fungere som permanent oppholdssted. Når det er sagt så er det imidlertid fortsatt vanskelig å se nytteverdien i å være så ondskapsfulle som de er. Jeg vet ikke hvor mange bløffmakere det finnes som henvender seg til Nav fordi dette er et system de kan utnytte i vinnings hensikt, som om det var et verdipapirmarked eller noe, men det er neppe mange nok til at det rettferdiggjør å behandle alle med mistenksom fiendtlighet.