APECALYPSO

Det er ikke pent å avstandsdiagnostisere folk man ikke engang kjenner, men forholdet blir et annet når de (mer eller mindre) frivillig har stilt seg på et godt synlig sted i samfunnet. Folk kan for eksempel fritt mene hva de vil om meg basert i det jeg publiserer på denne bloggen og hva slags atferd jeg ellers viser på min vei. Dette er fair game som de sier i Amerika. Jeg har ingen “hemmeligheter” eller noen annen måte å tenke og snakke på enn hva som er fette åpenbart. Bjørnar Moxnes stilte til stortingsvalg. Dette gjør ham til en “offentlig person” i vesentlig mye større grad enn min blogging gjør med meg, mens Sindre Finnes er “statsministerfrue” og derfor på ingen måte hovedpersonen i det forholdet, selv om han naturligvis er sin egen person med sine egne greier, og så videre. Imidlertid påbyr realitetene at alt han gjør oppfattes som “noe som påvirker statsministeren”, både historisk sett og hvis eller når Erna Solberg eventuelt igjen havner i denne posisjonen. Derfor er det ikke til å unngå at folk spekulerer i hva som skjer når Moxnes og Finnes viser atferd som er vanskelig forenelig med deres offentlige stilling. De fleste tenker sannsynligvis akkurat det samme som meg: Disse to individene har “mistet grepet” og henfalt til den typen risikoatferd vi ofte betegner som “rop om hjelp” eller i det minste “signaler om at de ikke har det bra” i videre forstand.

Det er jo ikke nødvendig for Moxnes å naske ting i butikken. Lønna bør være bra nok til å ha et romslig husholdningsbudsjett. Det er heller ikke nødvendig for Finnes å tuskhandle med verdipapirer for å spe på inntekten. Har han ikke en bra jobb med gode lønnsbetingelser? Det er ihvertfall mitt inntrykk. Så hvorfor gjør de dette? Min uformelle avstandsdiagnose er at de begge søker å bryte seg løs fra “noe” som virker kvelende på dem som individer og mennesker, men dette foregår på ubevisst vis, gjennom et rollespill hvor de iscenesetter seg selv som en annen enn den de er (og som stillingen deres krever at de må være). De opplever en slags psykoseksuell spenning ved å ta risiko som de bør forstå vil være problematisk hvis de blir “tatt på fersken”. Dette er på ingen måte uvanlig ute blant folk, det som er uvanlig er at disse to befinner seg i viktige stillinger i samfunnet. (Forsåvidt er ikke det noe uvanlig heller i det helt store bildet, for vi hører jo stadig om skandaler og alskens “personlige tragedier” som skjer blant folk med krevende og eksponerte jobber.)  Spørsmålet er hva de bør gjøre nå som de står der med buksa nede og rumpa bar. Skal de sykemelde seg og begynne å spise nervetabletter? Skal de bare forsvinne i all stillhet mens alle vi andre later som ingenting? Livet går videre. Mens vi snakker om “oss andre” kan vi forresten også nevne at vitsing og morsomheter er forståelig når ting er som de er, men det er ikke hjelpsomt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Dette er jo strengt tatt ikke morsomt, det er patologisk. Hvis det var opp til meg å bestemme ville jeg kommandert disse to frynsete fyrene til å gå sammen om å starte et prosjekt — et sivilt tiltak opprettet for å belyse hvordan sosialt press kan få folk til å miste grepet og henfalle til patologisk atferd, inkludert ikke minst det å ruse seg (selv om dette så vidt jeg vet ikke har vært et element i symptombildet verken hos Moxnes eller Finnes). Anger og skyldfølelse er verdiløst. Klagesanger fremført i media er enda verre. Akkurat nå har Moxnes og Finnes en autoritet i forhold til et slikt initiativ – folk kommer til å lytte til det de har å si om syndene sine – som imidlertid kommer til å svinne hen med tiden. Og det norske samfunnet behøver åpenbart et organ – i tillegg til den organiserte psykiatrien – som folk kan henvende seg til på uformelt vis før ting kommer så langt at det blir aktuelt med medisinering og sanatoriebehandling. Når det gjelder Erna Solberg så vet ikke jeg hva slags politiske rådgivere hun har, men hun burde umiddelbart ha trukket seg fra stillingen sin og forklart det med at “lojaliteten til ektemaken har rang foran lojaliteten til partiet” – hvis det finnes noen slags konflikt så er dette prioritetenes orden – noe som paradoksalt nok ville ha styrket hennes politiske kapital slik at de ville sikkert ha bedt henne om å komme tilbake som leder, mens det hun faktisk gjorde bare ser veikt ut. Som om hun klamrer seg til halmstrå. Som om det alle kan se ikke er noe å snakke om. Dette jævelskapet kommer jo ikke til å bare simpelthen forsvinne, selv om det sikkert blir “glemt” litt etter litt. Også for henne – og ikke minst for partiet Høyre – vil det være en fordel hvis Sindre Finnes kommer på banen med noe slags kraftfullt initiativ som kan tjene som lynavleder i forhold til tisking, hvisking og ondsinnet sladder. Kort sagt: Verden blir et bedre sted hvis alle hører på meg. Jeg er faktisk ganske “Machiavelli-smart”. Imidlertid er jo sannheten at ikke engang jeg selv hører på meg. Sånn er det jo. Idealer og realiteter spriker så hoftene går ut av ledd.

Jeg får vel begynne med å si at størrelsen på disse bildene man finner på Google Images er veldig variabel. Det er sikkert ikke noe veldig komplisert triks å “justere” dem, men dette kan jeg altså ikke, så det blir som det blir. Forresten ganske creepy hu dama i bildet. Det får meg til å tenke på den gamle Trondheimsanarkisten Arne Dybfest (1869-1892) og hans langnovelle – eller eventuelt kortroman – Ira, som etter min mening hører hjemme innenfor den dekadente litteraturtradisjon, som er fremst representert av blant andre Charles Baudelaire og (særlig) Joris-Karl Huysmans, men det handler uansett om hva man må kalle “syk kjærlighet” som beveger seg i retning av gotisk horror. Hvilket bringer meg til dagens tema: Kunstsyn. Hva er det, hvor kommer det fra, og hva betyr det? Selv er jeg tilbøyelig til å være enig med de gamle egypterne som mente at alt mennesker gjør og lager er kunst eller kunster, som står i motsetning til det gudene lager, det vil si alt som utgår fra naturen — inkludert menneskenaturen. På detaljnivå er oldegyptisk metafysikk fette komplisert så vi skal ikke dvele ved det, bare trekke det frem som et eksempel på “det totale kunstsyn” som ikke skiller mellom høy og lav, bra og dårlig, det eneste kriterium man kan måle kunst etter er om den fenger folks interesse eller ikke. En slags kunstens gravitasjonsteori om du vil. Men vi ser jo forsåvidt ut fra den kunsten egypterne laget hva de tenkte om saken. De skapte mange bemerkelsesverdige ting.

Det finnes grunnlag for å si mye rart om meg, men vanlig er jeg ikke. Det vanlige er å leve i en sone av “normale ting” som man tar for gitt, mens kunst – i den grad man overhodet er interessert i denslags – er “unormale ting” som man oppsøker spesielle steder for å erfare. Noen har kunst på veggene hjemme, men på en funksjonell måte, i den forstand at dette er “dekorasjon” de henger opp fordi det harmonerer med den overordnede scenografien forøvrig og tilfører hjemmet deres et anstrøk av smak og stil. Poenget er i nesten ethvert tilfelle at boligen skal se bra ut, men også at den skal se normal ut. Det er uhyre sjelden at man ser et hjem som er organisert på noen annen måte enn “to rom og kjøkken” (eventuelt mange rom) og tilsynelatende tilpasset noe annet enn “normal livsførsel” innenfor kjernefamilieformatet. De gangene det skjer er du sannsynligvis hjemme hos kunstnere, teaterfolk og andre som lever utenfor “sonen” av normalisme. Men som regel er det opplagt hva som er hva i folks hjem. Stue, kjøkken, bad, soverom, barnerom, vaskerom, kjellerstue, hjemmekontor, hobbyrom, kott, og så videre. Alt er organisert i henhold til hvordan livsstilen deres er formatert. Det er dette som utgjør den normale dimensjonen. Hvis man for eksempel er en etterforsker vil man kunne si mye om personers psyke ut fra hvordan boligen deres er organisert (eller ikke). Det er alltid mer enn nitti prosent sannsynlig at opplegget er fornuftig — selv om man kan være enig eller uenig når det kommer til detaljene rundt stil og smak. Det er i seg selv forsåvidt ikke vesentlig. Poenget er at folk typisk søker å opprette en “normal sone” som støtter deres verdenssyn og livsstil. Nesten ingen tenker på hjemmet sitt som et kunstprosjekt. Det er som regel et “tilfluktssted” og til en viss grad også en “investering”.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Som jeg alltid sier: Filosofi er ikke et fag, det er en legning. Og folk blir ikke kunstnere på grunn av ambisjoner, men på grunn av “kallelse”. Det er da vel for fanden ingen som frivillig velger å stille seg utenfor den kulturelle normalsonen i samfunnet, de gjør det fordi de ikke har noe valg. Legningen deres – altså den måten de er laget på – tillater dem ikke adgang til den “sonen av normalitet” som folk typisk bygger opp rundt seg til vern og støtte i sine liv. De forstår rett og slett ikke formålet med tilpasning noe mer enn “de tilpassede” forstår formålet med å søke en alternativ livsstil. Se på Edvard Munch. Se på Vincent Van Gogh. Begge betraktes av ettertiden som bent frem geniale kunstnere, men ingen av dem hadde på noen måte hva vi kan kalle misunnelsesverdige liv. Så kan du legge til et vesentlig element i bildet, nemlig at minst ni av ti mennesker som er født med “kunstnersinn” mislykkes kommersielt, eller de prøver ikke engang. De klarer ikke å organisere galskapen sin nok til at disse energiene kan falle inn i en produktiv modus, så det hele blir selvdestruktivt istedet. Vi har jo slett ingen mangel på eksempler på kuntnerisk talentfulle individer som går seg vill i en jungel av mentale problemer fordi kreativiteten deres ikke finner noen vei ut av det spøkelseshuset naturen har utrustet dem med i stedet for en normalt fornuftig hjerne. Mange har et snev av dette i personligheten sin, men nå snakker jeg om de som ikke har noe annet. De som ikke har noe valg. Blant dem er det bare et fåtall som har de talentene som kreves for å “bli anerkjent”. Vi kan sammenligne det med idrett. Mange føler en ustyrlig trang til å engasjere seg i alskens idrettsaktiviteter, men nesten ingen havner på det nivået for idrettsutøvere som bringer dem til verdensmesterskap og olympiske leker. Sånn fungerer kunstnersinnet også. Vi kan godt kalle det “galskap” men det er likevel en realitet for de det gjelder. Et syndrom om du vil. Det er jo et munnhell innefor fagmedisinen som sier at så snart man har kartlagt årsaker og adekvate behandlingsforløp for et syndrom så begynner vi å kalle det en sykdom, men så lenge greia forblir “mystisk” kan vi ikke gjøre annet enn å kategorisere fenomenet inn i en sekkepost som handler mer om fortløpende symptomhåndtering enn om noen egentlig kur i den forstand. Og det er jo mystisk at noen ser ut til å være født med legning for kunst og/eller filosofi uten at dette har noen åpenbare årsakssammenhenger med noe vi kan observere og måle. Det ser for eksempel ikke ut som om det er verken arvelig eller har noe å gjøre med oppvekstmiljøet.

Selvdisiplin er bra å ha for alle, men det blir en livsnødvendighet når man ikke har noen “normalsone” hvor man kan sparke av seg skoene, sitte ned og slappe av. Folkelig religionsutøvelse i Norge handler om kos. Folk ønsker ikke typisk overfor hverandre når de skal avgi hilsner og lykkeønskninger at de skal ha for eksempel “fred og godt år” som man sa i gamle tider, men at de skal ha “kos”. Jeg håper du får det koselig. Men dette er ikke noe aktuelt alternativ for de som er plaget av “visjoner” og/eller tendenser til å tenke alternativt, si “gale ting” og ellers oppføre seg eksentrisk. Det finnes ingen kos for et kunstnersinn, bare bedøvelse. “Lykkefølelse” kan inntreffe av og til, av forskjellige årsaker, men livet deres er ikke organisert på en slik måte at de opplever “kos” som verken formål eller belønning. Og dette er noe man som regel ganske raskt kan avlese av hvordan de har organisert hjemmet sitt. Det er ikke noe koselig sted, heller et sted som gjør folk litt urolige og ubekvemme, fordi de oppfatter jo intuitivt at dette ikke er noen “normalsone”. La meg avslutte med en matefor som jeg liker. Riktignok vet jeg ingenting om hvordan dagens skoleverk er organisert, men i min tid var det ihvertfall vanlig at man hadde “idrettsdag” – noen kalte det også “aktivitetsdag” – en gang eller to i året, preget av diverse former for sport og spill. La oss si skiløping siden det er slike tider nå. Det man typisk kan observere er at tre distinkte grupper utkrystalliserer seg: De som konkurrerer om å vinne, de som konkurrerer om å ikke tape, og de som åpenbart gir faen i hele opplegget. Den suverent største gruppen er de i midten. De er jo ikke helt fette idioter så de skjønner at de ikke har noen sjanse til å vinne – den jobben besørges av idrettsfantomene – men de skal ihvertfall ikke komme sist. De vil ikke være tapere. Det er jo ikke normalt. Man får høre om det i lang tid etterpå hvis man dreit på draget under idrettsdagen. Den ertende formen for sadisme er jo noe folk utvikler tidlig. Når det gjelder de som konkurrerer om å vinne så fortsetter de ofte i dette sporet siden i livet. De opplever det å vinne som noe eksistensielt viktig for dem. Noen ganger blir det en besettelse. De bare må være best, først, størst og så videre — og det finnes ikke noe de forakter mer enn det å konkurrere om å ikke tape, fordi dette virker som en perversjon av deres egen “rene olympiske ånd”. De som gir faen i hele opplegget er imidlertid de som senere blir kunstnere, kriminelle og bohemer. De stiller seg i utgangspunktet avvisende til hele tanken om organiserte konkurranser innenfor idrett og annet. De forstår ikke vitsen.

Uansett hva annet han der Finn Bjørn Kalvik har skrevet, fremført eller på andre måter måtte være kjent for, så er det sangen “Finne meg sjæl” jeg først og fremst forbinder ham med. Det er ikke Finn Kalviks feil, dette er det kosmiske forsynet som har bestemt at han skulle bli en kjent visesanger i Norge synkront med at jeg vokste opp og fylte femten år samtidig med at den sangen ble sluppet løs — og ikke bare i hans egen fremføring på radio, TV og ellers, men også som “følsom visesang for ungdommen” som ble plukket opp av alle som hadde ambisjoner om å klimpre litt på en nylonstrenget gitar og ule frem sin eksistensielle angst. Jeg hatet driten. Føkke fitta fytte fakk faen. Er det der virkelig nødvendig? Herregud for noe ulidelig jævelskap de fyller ungdomsskolen med. Dette er sonisk tortur. Å høre på den helvetes kukskrukken som synger om sjelen sin eller whatever. Kan vi ikke heller sette på noe AC/DC?

Dertil kommer at jeg strengt tatt aldri har forstått hva det å “finne seg sjæl” betyr. Er han villfaren? Kan han ikke bare gå dit han sist var da han med sikkerhet kan huske at han hadde kontakt med seg sjæl og lete der? Jeg tror det han egentlig mener er å skape seg selv, det vil si finne frem til hva han liker og ikke liker i dette livet og siden ta ting derfra. Eller “bli voksen” som folk også kaller det. Du vet. Danne identitet og hele den bøtteballetten der. Det er jo den oppgaven vi alle står overfor når vi er i tenårene. Bortsett fra at Finn Kalviks tenåringstid – fordi han er født i 1947 – foregikk tidlig på 60-tallet, mens det fortsatt fantes håp i verden. Mye skjedde mellom 1962, da han var femten år, og 1978, da jeg var det. (Mye har forsåvidt skjedd siden også, men det vedkommer ikke denne saken.) Hva hørte unge folk på i 1962? Elvis? Det var jo litt i tidligste laget for Beatles og hele den bølgen der, men noe må det ha vært.

I et engelsktalende forum jeg en gang pleide å frekventere var det en gang noen som spurte hva som var den mest “heavy” sangen fra folks fødselsår. Siden jeg er født i 1963 må det bli “Louie Louie” med The Kingsmen, som alle senere har laget en coverversjon av. Motörhead, Iggy Pop, Black Flag, you name it. (Strengt tatt er vel versjonen til The Kingsmen også en cover, men la oss ikke bli pertentlige.) Riktignok var fuzzboksen oppfunnet på den tiden, men folk hadde ennå ikke utviklet de matematiske formlene som senere ga oss heavy rock. Vi kan gi og ta litt i forhold til når det “tok av” men da året 1970 kom var det ihvertfall et faktum at bølgen var i gang — og den pågår ennå. Det er ganske artig å se intervjuer med “de gamle gutta” og høre om hva det var som påvirket dem til å lage musikk som i prinsippet hermer etter industristøy i lydbildet sitt og diverse science fiction og skrekkfilmer i det lyriske uttrykket. Men det er bra at noen gjorde den jobben. Det hjalp mange av oss til å “finne oss sjæl” — et sted langt. langt borte fra alle koselige visesangere.

En vakker vintermorgen – de er nesten alltid vakre – og jeg våkner med kulda som noen slags forening av stål og gummi rundt meg på en tettsittende måte, la oss kalle det en kosmisk dykkerdrakt, hvor det kalde og harde også er elastisk og strekkbart slik at det liksom følger en arm hvis jeg strekker den ut — og det er akkurat som det gnistrer og knirker samtidig. Hva faen er det som skjer? Elementært, min kjære doktor Watson, det som har skjedd er at jeg glemte å skru på den oljefylte radiatoren igjen før jeg gikk til sengs. Strømopplegget her er jo såpass anstrengt i de kalde månedene at jeg kan ikke trekke 2000 watt med vannkokeren på kjøkkenet uten å slå av varmeovnen i stua, hvor jeg ofte sover på sofaen heller enn å bruke enda mer strøm på å opprettholde normal romtemperatur i annen etasje hvor soverommet ligger. Man må spare på gryna, vettu. Hvis ikke har man jo ikke noe å koke julegrøt på. Uansett, det tar noen timer på å kjøle seg ned, men det blir ganske kaldt etterhvert i disse traktene hvis man ikke fyrer med alt man har.

Gløgg kommer på små flasker hvor man må blande i forholdet 1:3 med vann, noe som gir umiddelbar drikketemperatur hvis man bruker gløggkonsentrat rett fra romtemperert flaske og blander det med kokende vann fra kjelen. Enkelt er det også. Men det lønner seg altså å huske på å tilbakestille strømmen til hva den var før jeg omorganiserte forbruket for å drifte den jævla vannkokeren. Herregud. Hvor dust går det an å bli? Jeg utforsker stadig de grensene. Enda godt at det ikke var en av de dagene med både tyve og tredve kalde der ute, men det er jo ennå tidlig på vinteren. Mye kan skje. Uansett er jobb nummer en etter at man har våknet som vanlig å fyre opp vedovnen. Så snart den begynner å bite for alvor blir det jo nesten litt for mye av det gode. Det beste er å fyre èn gang og siden vente noen timer, til det begynner å bli smått ubehagelig kjølig, så fyre en gang til. Dette er også det mest “økonomiske” selv om denne sinuskurven av skiftende temperatur gjennom dagen neppe er det helsemessig mest fordelaktige alternativet. Jeg kunne ha optimalisert det ved å bruke ganske mye mer strøm, sånn som i gamle dager da strømmen var billig, men da ender jeg bare med en pervers strømregning og blir nødt til å kutte i matbudsjettet. Litt sånn engelsk det der. Heating or eating er jo det eksistensielle spørsmålet for mange briter på denne tiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Hvis jeg har forstått det riktig er gløgg en moderne etterkommer etter diverse krydrede og oppvarmede “vinterdrikker” – ofte basert på vin – som har eksistert ihvertfall siden Romerriket, sannsynligvis mye lengre. Dette med å krydre vin er jo noe folk har holdt på med like lenge som de har hatt vin, som sikkert ikke alltid har vært like velsmakende på egen hånd. De som har prøvd å legge vin selv, om så bare med et av de der settene som man får kjøpt, kan sikkert attestere for at kvaliteten ofte blir dubiøs. Hvorom allting er, min gløgg var helt uten vin. Det er slik jeg er vant til at den skal være. Tomte Gløgg, spedd ut med vann og varmet i en kjele. Faktisk så liker jeg ikke engang gløgg med alkohol, som folk ofte setter frem som velkomstskål når de inviterer deg til juleselskap. Jeg kjører er imidlertid alltid en plausibel unnskyldning for å forlange det barnslige alternativet i stedet for den ikke alltid like vellykkede glühwein som folk mekker sammen selv på kjøkkenet sitt. Hva har du brukt sa du? Seksti? Herregud. Ja det bør ihvertfall røske i rasken. Skal det ikke egentlig være hjemmelagd sprit oppi her? Det er en relativt uskyldig sadistisk morsomhet å få folk til å unnskylde seg for at de ikke brenner hjemme. Da jeg var yngre hadde jeg en tendens til å bli fnisete når jeg kødda med folk, men nå klarer jeg å opprettholde et steinansikt nesten uansett hvor absurd det jeg sier er. Deadpan som de sier på engelsk. Jeg tror ikke at hjemmebrenning er en del av den tradisjonelle husflid, ihvertfall ikke sør for Dovre, men det morer meg når folk får en følelse av at dette tilhører den tradisjonelle julens plikter. Syv slags kaker og en bøtte med gløgg.

Når det er sagt, nordmenn konsumerer gigantiske mengder alkohol i løpet av diverse juletilstelninger. Alle har sikkert vært på julebord med jobben en gang da ting kom litt ut av kontroll. Man hører jo noen historier. Selv har jeg vært med på å våkne opp på ukjent sted enkelte ganger – ikke bare i julen – og spørsmålet hvor er jeg egentlig? virker alltid like bra som en isbryter ved sånne anledninger. Man får være fornøyd hvis man i det våkner opp i sin egen hjemkommune. Jeg husker en gang på 80-tallet at jeg av mystiske årsaker kom til sans og samling igjen i Bordeaux i Frankrike. Det tok noen timer før jeg skjønte hvor jeg var, men jeg vet den dag i dag ikke hvordan jeg havnet der, enda mindre hvorfor. Sånt gir jo en ganske interessant bakrus. Imidlertid har jeg med alderen mistet nesten enhver sans for alkoholens mysterier. Hele opplegget er alt for ubehagelig så jeg gidder ikke engang. Det er to måneder siden sist jeg kjøpte og konsumerte en flaske vin, som er nok til å bli “småpussa” men jeg måtte hatt minst to-tre flasker til for å bli dritings på noen alkoholdement måte. Hva er vitsen? Alt som skjer når jeg blir småpussa er at jeg ser på dustete videoer på YouTube og fniser av all galskapen som andre folk finner på, mens jeg selv befinner meg relativt trygt i mitt eget hjem. Sånn har det blitt. Jeg må bare huske å holde varmen.

Jeg tror faktisk at Tom’s Matprat kunne vært navnet på en bule av det slaget hvor folk går for å drikke på en profesjonell måte, det vil si at de blir ikke drita og det handler ikke om festligheter, sjekking og annet fyllerør, men om å “treffes på den lokale pøbben” som en ting man typisk gjør etter arbeidstid og litt utover kvelden. Det finnes mat å få kjøpt hvis man er sulten, men dette er ikke hva stedets profil handler om. Det er først og fremst et sosialt samlingssted for folk som bor i nærmiljøet. Som alle kan se har jeg skrevet Tom’s Matprat på en litt anglisistisk måte, slik man ville ha skrevet det på engelsk, fordi dette morer meg. En “prat” betyr jo nærmest noe sånt som en frekk unge, mens en “mat” betyr gulvmatte. Med andre ord, en frekk unge som imidlertid holder seg på matta. Det er et snålt navn, men det fungerer. Ikke kom og fortell meg at du ikke har lagt merke til at utesteder kan ha hvor snåle navn som helst i disse tider. Og hvorfor ikke? Folk driter jo forsåvidt i hva stedet heter, det handler om hva slags miljø de tilbyr.

Hvorom allting er, bloggeren Tom befinner seg i en divisjon for seg selv på denne plattformen. Det er Tom og røkla, liksom. En håndfull andre passerer regelmessig tusentallet, men de fleste ligger på “noen hundre” på en god dag. Jeg tror ikke jeg har sett noen andre som har hatt mer enn ti tusen lesere på noen dag, eller for den saks skylt at Tom noensinne har vært under ti tusen, men så har jeg heller ikke fulgt veldig nøye med. Jeg har min egen greie. Jeg er ikke “sosial”. Jeg kan godt si hva jeg tenker, men jeg synes ikke det er viktig. Andre har sine egne greier. Hvorfor skal de bry seg om meg? De kan lese bloggen min eller la være, det er ikke viktig for meg. Min prioritering er det å skrive om det jeg tenker på en måte som ikke er pratsom og påtrengende. Jeg skriver fordi dette er en metode jeg bruker til å organisere psyken min. Altså en svært selvsentrert øvelse, som folk kan forholde seg til (eller ikke) slik de måtte ønske. Hvis Apecalypso var navnet på en bule så burde du sannsynligvis ikke gå dit. Det er et sært sted, befolket av underlige fremtoninger. Du vet. Alternative typer av det slaget som det er vanskelig å artsbestemme, det eneste sikre man kan si om dem er at de er “annerledes”.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Etter min mening fortjener Tom posisjonen sin, rett og slett fordi han har den mest interessante bloggen. Han kaller det “matprat” men det er jo mye mer enn dette. Det er et selvbiografisk prosjekt som er bundet opp mot individet Tom sitt unike perspektiv, formet av livserfaringer som er hans egne, på en måte som er fri for skryt og jug. Imidlertid tror jeg ikke han tjener særlig mye penger på bloggen sin. Kanskje noen tusen i måneden men neppe noe man kan leve av. Hvorfor snakker jeg om penger? Det er jo alltid og under enhver omstendighet ekstremt uhøflig å snakke om penger. Det er som å gå med pikken hengende ute. Normale folk gjør ikke sånt — og de bortviser sånne som gjør det. Penger er noe jævelskap, men det er en praktisk nødvendighet i hverdagen. Nok snakket. Eller rettere sagt, det jeg mener å si er at man bør ikke tenke at det går an å leve av å skrive. Jeg er for eksempel ganske flink til å skrive men jeg prøver ikke engang å leve av det. Og selv om jeg definerer meg selv som hundre prosent hore så nekter jeg å ligge med reklamebransjen. De representerer jo den verste formen for mental forurensning der ute og “bidrar” i stor grad til dårligere liv og helse blant folk flest, både direkte og indirekte. Bløff, løgn og humbug. For en bande med avskyelige avskum. Herregud. At det går an. Men slik er livet. Man tilpasser seg sånt som man ikke kan få gjort noe med. Verden er som den er fordi folk vil ha det sånn. Hvem faen er jeg, liksom. Hvis folk hadde tenkt å høre på filosofer så ville de ha begynt med dette allerede for flere tusen år siden. Nå er det sannsynligvis for sent.

Men var det ikke noe med en varm lunsj? Jo det stemmer. Det var noe pasta av typen tofette. Små pastaskjell, kan man si. For snart tyve år siden var jeg sammen med en italiensk-amerikansk kvinne i en periode. Det er så nære “gift med mafiaen” som jeg noensinne vil komme. Hun hadde noen omgangsvenner som både så ut og hørtes ut som filmgangstere fra Gudfaren eller Sopranos. Om de var mafiagangstere i virkeligheten? La meg si det slik: Jeg spurte dem aldri. Det virket der og da mer fornuftig å snakke om mat, et tema de til gjengjeld omtrent kravlet over hverandre med utrykksfullt kroppspråk rundt. Det er på ingen måte samme faen hva slags pasta man bruker. Mamma mia, er jeg helt evneveik? De forskjellige formene og variantene bærer jo sausen på helt ulikt vis. Det må da være selvinnlysende. Men hva går til hva? Et øyeblikk fantaserte jeg om at de ville trekke våpen og begynne å skyte på hverandre over hva slags pasta som går til hvilken saus, men ifølge min veninne var det der bare en helt normal samtale. Lærerikt allikevel. Og minneverdig. Jeg tok uansett en voksenbeslutning i dag og brukte tofette til å bære frem en klassisk rød saus, det vil si tomatbasert – never mind the oppskrift – og kunne således avnyte en varm lunsj i disse istider. (Første del av dagen gikk med til noe snørydding.) Siden filosoferte jeg over spørsmålet om hva det betyr å “skrive bra”. Det første alle åpenbart tenker er at dette er en øvelse som består av (minst) to deler: Først må man dikte noe, eller altså pønske ut et tema, noe å skrive om, en innfallsvinkel, de fleste som blogger skriver jo om “ting fra det virkelige liv” så det blir kanskje ikke så mye diktning i den forstand, men prinsippet blir det samme. Man må jo ha noe slags innhold. (De kaller forresten alt “content” – innhold – på engelsk i disse tider.) Siden kommer vi til selve skrivejobben, som representerer “formen” som dette innholdet fremføres i. La oss si som hvordan glasset er den formen man fremfører vinen i. Jeg tror man helst bør være flink til begge deler for å “skrive bra”, men det finnes delte meninger. For eksempel hjelper det ikke om man kommer med et aldri så fint krystallglass hvis innholdet man fremfører er geitepiss. De fleste intelligente mennesker vil åpenbart heller ha en god vin i en beskjeden kopp enn geitepiss i et fint glass, så der har vi noe. Innhold er viktigere enn form. Vi tilgir slurvete fremførelse hvis det er en interessant historie.

Vi må snakke om uttalereglene for bokstaven C. Når den står foran A og O skal den uttales som K, men når den står foran E og I skal den uttales som S. Vi sier jo kafè og Kolumbus, men vi sier også Sesilie, ikke Kekilie. Claro? Det finnes selvsagt mye mer – hva er vel en grammatikalsk regel uten unntak? – men dette holder for vårt formål her og nå, som er å snakke om kenotafer. Et ord som man kanskje burde skrive med C og derfor uttale “senotaf” slik som på engelsk, men hvem bryr seg om sånt? Ordet kommer uansett fra gresk og er en sammensetning av kenos (tom) og taphos (grav). Vi snakker altså om et “æresgravsted” som er lokalisert et annet sted enn de jordiske levningene etter den eller de som gravstedet er til minne om. Det finnes mange sånne som er reist for “den ukjente soldat” som gikk med i krigens kjøttkvern og som senere ble uformelt begravd eller som “forsvant” av andre årsaker, poenget er uansett at enhver krig er en tilstand av uorden som senere krever alle mulige slags opprydningsarbeider, inkludert det å forsøksvis identifisere flest mulig av levningene etter krigens ofre, enten de er soldater eller sivilister. Døde mennesker har ingen rang lenger. Det er minnene om de døde som blir sortert i et hierarki av verdighet som voktes over av særlig oppnevnte individer, til en viss grad også av offentligheten.

The Cenotaph er et krigsminnesmerke i gaten Whitehall i London. Den begynte som en midlertidig struktur bygd i tre og gips, designet av Edwin Lutyens, og reist i 1919 anledning en fredsmarsj ved slutten av første verdenskrig, men [på grunn av] de sterke følelser som vellet opp etter krigen ble den erstattet i 1920 med en permanent struktur og utpekt til Storbritannias fremste nasjonale krigsminnesmerke. En årlig National Service of Remembrance avholdes på Remembrance Sunday, den søndag som ligger nærmest 11. november (Armistice Day, det vil si Våpenhviledagen).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

(Wikipedia)

Kenotafen i London ser ikke spesielt imponerende ut. Kort fortalt er det “bare en stein” som riktignok er formet og pyntet litt, men det er ikke noe naturlig turistmål som Berlins Brandenburger Tor, Triumfbuen i Paris, eller engang Nelsonstatuen i samme by. Kenotafen er ikke spesielt fotogen. Likevel har dette minnesmerket en enorm betydning for britene, som bruker det som samlingspunkt for sine årvisse minnestunder for alle de som noensinne har falt i krigen på vegne av Storbritannia. De som typisk samler seg der er ofte selv krigsveteraner og/eller deres pårørende. Seremoniene pleier å avvikles uten særlig mye pomp og drama. Det er jo ikke noen passende anledning for å “markere seg politisk” og denslags, så det har ikke egentlig noen nyhetsverdi heller. Vi kan si det er litt som å gå i noens begravelse: Hvis du selv er levende er du ikke hovedpersonen på stedet og du bør heller ikke prøve å bli det. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Vanlig folkeskikk, ikke sant? Imidlertid ble ting litt annerledes i år. Diverse rabiate nynazister samlet seg til det de kalte en “motdemonstrasjon” ved kenotafen, selv om dem de angivelig demonstrerte mot befant seg et helt annet sted i tid og rom; på det nærmeste en kilometer og et par timer unna. Det var nemlig tillyst et demonstrasjonstog “noenlunde samtidig” som trakk hva de anslår var omtrent tre hundre tusen mennesker for å markere solidaritet med Palestina og forlange at Israel må stanse krigshandlingene i Gaza. Dette ble avviklet i relativt fredelige former, men altså på god avstand fra de som samlet seg ved kenotafen.

Så hva var det som skjedde? Som jeg har nevnt ved et par andre anleninger har britene nå en innenriksminister – Suella Braverman – som har vært litt fresk i frasparket med uttalelsene sine, blant annet hvor urettferdig det er at “eliten” angivelig favoriserer venstreorienterte saker mens de høyreorienterte må vansmekte i anonymitet, noe som også var hva de tidligere nevnte nynazistene ønsket å markere ved å møte opp som de gjorde og “overta” ved kenotafen med mannssterk makt og truende fremferd. Foreløpig er det for tidlig å si noe om hva slags etterspill dette vil få, men det kommer garantert til å bli “noe”. Storbritannia er fortsatt veldig politisk ustabilt etter Brexit, samt ikke minst et drøyt tiår med “økonomiske innstamminger” (austerity) som har kjørt landet fullstendig i grøfta. Det har åpnet seg et spillerom for den samme typen nasjonalistisk følsomhet som vi fikk i Norge etter EF-avstemmingen i 1972 og som på lang sikt har manifestert seg i Fremskrittspartiet og et par andre nyfascistiske tiltak uti det politisk brune området. Det fantes jo ikke noe til høyre for Høyre i Norge før Anders Lange og “hundeguttene” satte igang nazitiltaket sitt, forøvrig med pengestøtte fra daværende statsminister John Vorster i Sør-Afrika, som var Anders Langes “sugar daddy”. Politiske kommentatorer i Storbritannia spekulerer i hva som kan være Bravermans egentlige strategi, gitt at hun neppe er fullstendig fette idiot – som også er en mulighet, men ingen sannsynlighet – og de fleste er mer eller mindre enige om at hun ønsker å få sparken fra Rishi Sunaks fyllesyke regjeringsprosjekt, slik at hun kan innta en offerposisjon og jobbe derfra mot å bli ny partileder for Toryene — men for å få til dette må hun fristilles fra alle assosiasjoner til det som vel må være den svakeste regjeringen i Storbritannia noensinne, uansett parti. Det å få sparken ser jo bra ut så lenge man fikk det av en inkompetent sjef. Ihvertfall kan det spinnes på en måte som ser bedre ut enn det å tappert gå ned med den synkende skuta.

Som vanlig, vi lever i “interessante tider” preget av svært alvorlige problemer i den globale skala, hvor det å være løsningsorientert innenfor miljøpolitikken betraktes som et “venstreorientert” og femi sakskompleks, mens “ekte menn” sniffer diesel og fiser svart kullrøyk. Det hele er intet mindre enn surrealistisk. Suella Braverman beskrev – på forhånd – den tillyste Palestinademonstrasjonen som en “hatets marsj” og en ganske samlet høyrefløy i hele den engelskspråklige verden (men særlig – selvsagt – i USA) oppfordrer Israels statsminister Netanyahu til å “utrydde Hamas èn gang for alle” — noe som ikke engang virker realistisk i fantasien, langt mindre på noe praktisk politisk plan som ikke inkluderer organisert folkemord. Hvordan vil dette utvikle seg videre? Vi får vente og se.

Ovenfor ser vi det tyvende århundres mest skandaløse maleri Les Demoiselles d’Avignon – Frøknene fra Avignon (1907) – som imidlertid er noe de færreste frivillig ville ha hengt på veggen hjemme i stua. Kanskje noen ville hatt det “fordi det er en Picasso” men motivet har noe groteskt over seg som gjør at folk går i øyeblikkelig forsvarsposisjon, små barn begynner å gråte og det ene med det andre. Imidlertid er det meningen at det skal være slik. Altså brutalt og utleverende. Avignon i tittelen henspeiler jo ikke på den franske byen ved samme navn, men på Calle Avignon som ligger i Barcelonas gotiske kvarter og som på den tiden var kjent som den lokale horegata. Selv ønsket Picasso å kalle bildet “horene mine” – eller en variant over dette temaet – men hans venn kunstkritikeren Andrè Salmon overtalte ham til å gå for en mindre skandaløs tittel, som likefullt er åpenbar for de som kjenner sammenhengen.

Bildet handler om “blikket”. Du vet. Det som skjer i en mann når han betrakter en kvinne som først og fremt et seksualobjekt. Eller en vare om du vil. Noe som er til salgs for “den rette prisen” som igjen er et forhandlingsspørsmål. Kan man prute? Kan man klage på servicen? Vi vet at prostitusjon alltid har eksistert og at det alltid vil eksistere. Hva man rent personlig “føler” om saken er ikke relevant. Det kommer uansett til å finnes et “sexmarked” som i hovedsak består av menn som kjøper seksuelle tjenester av kvinner, opp til og inkludert det å inngå den typen ekteskap hvor det er underforstått at han kjøper opp og monopoliserer hennes sex-attributter. Hun får “økonomisk trygghet” mens han får eksklusiv disposisjonsrett over et attraktivt aktivum som styrker hans egofølelse. Den fine kona inntar sin plass blant alle de andre fine tingene som han har klart å skaffe seg i kraft av sine forretningstalenter — mens hun på sin side sikrer sin posisjon gjennom å bære frem et barn eller to. Handelen er således brakt til sin fullbyrdelse.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Sexkjøpsloven er en norsk lov som gjorde det straffbart å betale for sex, gjennom en endring av den daværende straffeloven – Almindelig borgerlig Straffelov – som trådte i kraft 1. januar 2009. Almindelig borgerlig Straffelov ble opphevet og erstattet av den nye lov om straff i 2015, og forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester ble videreført som § 316 i den nye straffeloven. Sexkjøpsloven viser dermed i praksis til en bestemmelse i straffeloven i nåværende rett. Straffelovrådet foreslo i 2022 å oppheve bestemmelsen.

(Wikipedia)

Jeg er – selvsagt – en av de som høstet mye pepper i diverse nettbaserte diskusjonsforum fordi jeg var (og er) en kategorisk motstander av “den nye prostitusjonsloven” som imidlertid har rukket å vokse opp til å bli en tenåring nå. Hovedargumentet mitt var (og er) at det svekker rettsvernet til de prostituerte. Når klienten – for dette er jo dypest sett et seksuelt klientforhold (søk på ordet “klientforhold” for å få det rette perspektivet) – i utgangspunktet er definert som en kriminell vil det naturlig oppstå en tettere “forståelse” mellom klienten og den eller de som befinner seg i en hallikposisjon, som jo også er (og alltid har vært) kriminelt. De har en felles interesse av at ting skal holdes skjult med alle nødvendige midler. Tenk over saken. Dette bør etter min mening være noe bortimot selvinnlysende. Slik jeg ser det handlet denne loven da den ble vedtatt om en “skjult agenda”, nemlig det å kunne bryte opp transaksjonelle aktiviteter mellom prostituerte og klientene deres uten å bli belemret med prosedyrene forbundet med det å ta ned personalia og kartlegge den prostituertes omstendigheter. De er jo “uskyldige” i forhold til sexkjøpsloven og kan i høyden tiltales for noen slags offentlig uorden, men vil i praksis sannsynligvis bare bli “bortvist fra stedet” som politiet ofte formulerer det. Du kan gå. Hvor eksakt de skal “gå” er jo ikke politiets problem. Det var slik på den tiden at kvinner som fikk oppholdstillatelse i ett Schengen-land fritt kunne reise til et annet, noe de også gjorde, på noen slags seksuell Europaturnè for å krafse sammen så mye penger som mulig så raskt som mulig — noe som forresten er hovedmotivasjonen til alle jenter som “selger seg”: Det er noe de realistisk sett kan gjøre for å bygge opp en kapitalbase som de senere kan investere i noen slags virksomhet i hjemlandet. Mange kan sikkert huske “de aggressive horene fra Afrika” som begynte å dukke opp i Oslo mot slutten av 2000-tallet. Det var de som var vardøgeret. Like etterpå kom denne, hva skal man si, litt Kafkaeske eller eventuelt Orwellianske loven. Siden den gangen har prostitusjon i Norge vært en av mange kriminelle undergrunnsaktiviteter som gjør diverse internasjonale røverbander rike.

Altså, jeg forstår hva de mener når folk sier at “prostitusjon er noe uakseptabelt som må forbys” men jeg er redd det havner i den samme kategorien som at “narkotika er noe uakseptabelt som må forbys”. Bare sett i gang du. Forby det så mye du vil — men tror du virkelig at dette er noe som hjelper ??? Det finnes et åpenbart problem med å forby sånt som folk uansett kommer til å gjøre. Det undergraver respekten for lovverket i sin alminnelighet, og ikke bare hos de som begår lovbrudd på vanemessig basis. Alle kan jo se at det er like lett å få tak i den ene eller den andre varen som det alltid har vært. Hvorfor gjør ikke politi og politikere noe med all kriminaliteten? Men hva skal de liksom gjøre da? De er jo bare “fem mann med en hest og en hagle” (som noen formulerte det for å beskrive den norske motstandsevnen da tyskerne kom i 1940). Ingen – eller ihvertfall ingen bortsett fra en håndfull pervoer – ønsker den typen politistat som ville være nødvendig for å avskaffe all kriminalitet i samfunnet, særlig innenfor sektoren “ulovlig sex og andre nytelsesmidler”. Selv tror jeg det ville være mulig å etablere et regime av fornuftige reguleringer – eller “trafikkregler” om du vil – men at et forbud bare medfører skarpere forhold blant de som er engasjert i slike virksomheter. Å gjøre dette til et spørsmål om moral er bare tåpelig. Hallo? Hvilken planet kommer du fra da? Det er litt vel ambisiøst å forlange at folk skal ha og utvise moralsk dømmekraft. Det beste vi kan håpe på er at de greier å finne ræva si når de ligger på magen og leter med begge hender. Om vi klarer å få folk til å i hovedsak holde seg innenfor rammene av lover og reguleringer vil det være et fantastisk bra resultat, men det greier vi ikke hvis vi insisterer på å lage idiotiske og livsfjerne lover og regler. Folk kjøper sex. Folk bruker dop. Dette vet vi. Spørsmålet er bare hva slags former virksomheten skal ha.

Eller rettere sagt, man kan dø av optimismens konsekvenser når man får i seg for mye brushodesaft, eller hvor det nå er folk får impulsene sine fra. Mot er bra. De fleste er enige om dette. Overmot er imidlertid litt sånn bob-bob. Noen synes det er stilig å se på når “prosjekter” går til helvete og folk skader seg – eller verre – mens andre holder seg for øynene fordi de har allerede sett nok sånt. Etter en stund er det ikke noe kult lenger å være den som alltid sier “hva var det jeg sa”. På nettet finnes det selvsagt rikelig med dokumentasjon av folk som har satt igang med et eller annet dumt som så siden har eksplodert mellom hendene deres, mer eller mindre bokstavelig talt. “Fail video” er en egen sjanger av underholdning som mange koser seg med. Mye er forholdsvis harmløst. Eller altså, det ser ut som om det gjør vondt men ikke som om de skader seg alvorlig. Dette må vel nærmest være en forutsetning for at moroa skal være harmløs. Andre ganger er jeg ikke sikker på om folk engang overlende stuntet, men videoen klippes før man blir noe klokere. Jeg så for eksempel en samling med klipp som ble kalt “Idiots In Traffic” og det var akkurat hva tittelen sier at det er, men noe av det var ganske drøyt.

Vi kan uansett si at menneskers urealistiske optimisme noen ganger ender tragisk. “Dette har jeg kontroll på” er sannsynligvis blant ti på topp listen over famous last words der ute. Ihvertfall er det mange som kjenner seg igjen i dumme ting som folk gjør fordi de ikke er klar over hva slags risiko de tar — og det ender med alskens au-au, kanskje til og med i et sykehusopphold. Hvis de er heldige. Foreløpig har vi bare snakket om “instant karma” av typen usikret stige som medfører en fallulykke og denslags, men hva med ting som bruker lang tid på å manifestere seg som konsekvenser? Bildet blir litt annerledes men prinsippet er det samme. For eksempel vil det for de fleste ta litt tid å etablere seg som alkoholiker, men alle vil få smake på skadevirkningene før eller siden hvis de begir seg inn på den veien. Det samme gjelder alle andre former for avhengighetsskapende misbruk av rusmidler. Det er forutsigbart hvordan det kommer til å gå, men det skjer såpass langsomt at man aldri får noen følelse av å være i fare. Det er som regel andre som oppdager at en person har gått seg fast i denne hengemyra, og selv da er det ikke sikkert at vedkommende vil godta at det har blitt slik. Jeg har kontroll. Personlig stolthet er bra på den samme måten som mot er bra. Ingen av dem er egenskaper som tjener deg godt hvis de får deg til å gjøre dumme ting.

Det var en gang noen barn som bestemte seg for å kaste stein på et stort vepsebol. Det var imidlertid vanskelig å treffe fra det det mente var trygg avstand, så det endte med at en av dem stilte seg like under og dæljet til vepsebolet med en pinne. Det falt ikke riktig sånn som de hadde trodd. Det hele var mer uryddig — men det var det liten tid til å filosofere over, for vepsen ble slett ikke glad for oppmerksomheten, de gikk rett og slett til angrep på barna med alt de hadde av krigsmidler. En av dem fikk over hundre vepsestikk, men alle ble kjørt gråtende til sykehuset for medisinsk oppfølging. Jeg var selv en av dem, men jeg husker ikke så mye av det. Jeg var bare fem år gammel. Det ga meg ikke engang frykt for veps ut over hva man bør kalle “sunn respekt for hvor mange de er og hvor fort de jobber”. Vepsebol er faen ingen spøk. De er noen ganske hissige typer. Det samme kan man si om mennesker. Har du noen gang fått juling? Da mener jeg ikke “jeg fikk en på trynet på en fest en gang” men skikkelig, systematisk og grundig bank av tre-fire stykker som vet hva de driver med og som bruker litt tid på jobben. Det har jeg. Det er ikke så farlig som folk frykter men det gjør selvsagt vondt. Der og da, dessuten lenge etterpå. Det er jo også poenget. Det er en “beskjed”. Det fins mer der dette kom fra. Så hva gjør du? Tar du poenget eller blir du sur? Sånn er menneskelivet. Man lever, man lærer. Dette er ikke en sånn historie der hvor alle ble venner etterpå og så levde de lykkelig alle sine dager, dette handlet mer om å “holde avstand” i forbindelse med noen forretninger. Hadde jeg gjort noe dumt? Ja selvfølgelig hadde jeg det, derfor gikk det som det gikk, men saken stanset der. Visse grenser hadde blitt etablert. Det er sånn man oppnår kunnskap om verden.

Når vi snakker om den helt store skalaen – altså globalt – ser vi selvsagt nå på noen langtidskonsekvenser av “døve ører”. For eksempel har vi i skrivende stund enda en makaber situasjon i den inntil det kjedsommelige pågående konflikten mellom israelere og palestinere. Hvis jeg var en konspirasjonsteoretiker ville jeg sagt at dette sannsynligvis handler om å så splid mellom USA og Saudi-Arabia, men hvem har noe å tjene på det? Verden er full av spørsmål. Ofte er svaret olje, men ikke alltid. Mye handler også om personlige ambisjoner. Hvor langt kan man tøye strikken? De som allerede har makt gir den sjelden fra seg frivillig. Som regel har de også opparbeidet seg et assortert utvalg av farlige fiender på sin vei mot makten, så de har egentlig ikke noen “gyllen fallskjerm” i vente hvis de mister grepet heller. Hva slags fristende pensjonsordninger finnes for en sånn type som Putin? Det er blant annet derfor ingen bør sitte med toppjobben i samfunnet særlig lenge. I prinsippet bør de sitte på oppsigelse fra dag èn – i den forstand at loven ikke tillater mer enn la oss si to valgperioder av fire år – og dette bør være noe alle vet og alle tar som en selvfølge. Makt ødelegger folk. Aldringsprosessen går raskere — og vi skal ikke engang snakke om de psykiatriske skadevirkningene. Hvis man ikke allerede var det vil man bli et monster når man venner seg til å ta beslutninger på høyt nivå. Alle gjør jo feil. Hva slags konsekvenser får de og for hvem? Problemene kommer når man venner seg til å “ofre” folk til fordel for “saken”. I det øyeblikket man *lærer seg å leve med det” har man blitt et monster. Men det skjønner nesten ingen før det er alt for sent.

Mange la merke til den varianten av israelsk flagg som hadde hakekors i stedet for davidsstjerne og som nylig ble hengt opp på et godt synlig offentlig sted i Oslo av ukjente individer som jeg antar må ha vært noen slags politiske aksjonister som ville få frem et poeng. Jeg vet ikke i hvilken grad det er straffbart å gjøre noe sånt – det kanskje kan dreie seg om “ulovlig opphenging av reklamemateriell” eller noe annet som er av formell karakter siden “kunstneriske uttrykk” i hovedsak er tillatte selv om de er provoserende – men vi kan i det minste fastslå at det er et utslag av dårlig smak. Herregud. Hva skal det være godt for? De som “ser poenget” så det allerede på forhånd, mens de følsomme hysterikerne som bare skriker kommer uansett aldri til å se noe. Vi kan godt lage ordet nazijøde og si at det betegner en israelsk nasjonalist som betrakter arabere som undermennesker og fantaserer om folkemord – det finnes faktisk ganske mange sånne – men jeg tror ikke det hjelper. Folk klarer alltid å rasjonalisere atferden sin, både før og etter det som skjer, uansett hva slags uhyrligheter de begår mot andre mennesker. Les litt historie. Sånt skjer hele tiden.

Krigståke er et bedre ord å trekke inn i samtalen. Det vil si usikkerhet om egne evner, motstanderens evner og ikke minst hensikter, samt alt annet som vedkommer raske beslutninger basert i mangelfull informasjon innenfor krigens situasjonsdynamikk. Fæle ting skjer, som igjen leder til enda flere fæle ting, og så videre. Dette er – eller bør i det minste være – et velkjent fenomen. De som beveger seg rundt på bakken med skytevåpen mellom hendene er sannsynligvis ganske skvetne og løse på avtrekkeren. De er jo i akutt livsfare — og denne situasjonen blir ikke bedre etterhvert som de beveger seg lengre inn i fiendens område. Man behøver ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som kommer til å skje: Mange ikke-stridende vil falle. Det er ikke meningen at dette skal skje, men det skjer alltid allikevel. Har man først trådt ut på gulvet for å danse en czardas så kan man ikke bare trekke seg ut igjen før orkesteret slutter å spille. Som alle vet komponerte italieneren Vittorio Monti sin “Czardas” i 1904, opprinnelig for klaver, mandolin og violin, basert på den ungarske folkemusikken knyttet til vertshusmiljøene (ordet “csarda” betyr mer eller mindre det samme som veikro) — og som er en arvtager etter verbunken, musikk som ble brukt av Habsburgerimperiet – altså det vi også kaller “Østerrike-Ungarn” – til å rekruttere soldater ute på landsbygda. Temposkiftene i musikken er jo designet slik at danserne kan demonstrere sin fysiske sprekhet. Det går ganske fort i svingene til tider. Er man ikke i god form slipper man fort opp for pust, men det er å foretrekke at dette skjer på dansegulvet heller enn på slagmarken. Eller i senga, for den saks skyld. Den dag i dag er mye dansing beregnet på å vise sin kapasitet for me fucky fucky long time for de som eventuelt skulle være interessert i dette. Sånt forekommer jo.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Czardas ligger i klang og toneart ikke svært langt unna klezmer – også kjent som “jødisk bryllupsmusikk” – hvor jeg også har inntrykk av at mye handler om å drikke alkohol og danse til man ikke klarer mer. Hvilket minner meg på at det jeg liker minst med “Israeldebatten” er når de blander sammen kategoriene jøder og israelere. Det er jo ikke det samme. Riktignok finnes tanker om at “den jødiske staten må forbli jødisk” (så vidt jeg vet har alle jøder krav på israelsk statsborgerskap dersom de ønsker dette) slik at det virker lite aktuelt å integrere en ganske tallrik arabisk (og muslimsk/kristen) kontingent i en såkalt ènstatsløsning, men samtidig virker den nå tredve år gamle Osloavtalens tostatsløsning overhodet ikke realistisk. Problemets kjerne er uansett at palestinernes situasjon ikke er holdbar, noe den forsåvidt heller ikke har vært siden 1948. Hva man må gjøre for å bringe orden i dette forholdet vet ikke jeg. Det er jo heller ikke mitt problem. Alt jeg kan gjøre er å be de verste krigshisserne om å dempe inntaket sitt av Møllers Tran en liten smule før de begynner å snakke. Det går sannsynligvis ikke an å utrydde Hamas. Hvordan skulle i så fall dette skje i praksis? Før i tiden snakket man om PLO men det virker ikke som om de eksisterer lenger. Ble de utryddet? Eller var de så tett knyttet til personen Yassir Arafat at de ikke kunne eksistere etter at han døde? Jeg vet ikke. Jeg følger ikke så veldig nøye med på tilstandene i Midt-Østen. Hele greia ligner på en håpløs helvetesmakt — men det er ikke jødenes feil, ikke engang “israelernes” i generell forstand, dette handler om politiske veivalg. Først og fremst de veiene man velger nå, når ting er som de er. Noe annet man ikke behøver å være noen Nostradamus for å spå om er at selv om de eventuelt “utrydder” Hamas – hva nå enn dette måtte bety i praksis – så vil det komme noe nytt, som neppe kommer til å være noe bedre alternativ. I går var det PLO, i dag er det Hamas. Hva blir det i morgen? Det vil vi ikke se før orkesteret stopper å spille.

Passiv aggresjon regnes ikke som noen selvstendig personlighetsforstyrrelse, men som en av mange psykologiske forsvarsmekanismer man særlig finner hos ellers “veltilpassede” individer som på grunn av kulturelle tabuer fortrenger negative følelser til fordel for noen slags “tilgjort positivitet” som kan være ganske forvirrende (og/eller frustrerende) å forholde seg til. Alle som har levd noen år og vært litt rundt omkring har sannsynligvis møtt noen sånne. De ekstra heldige er (eller har vært) i et romantisk forhold til en konfliktsky partner som har mangelfullt utviklede evner til å “si fra når det er noe”. Istedet prøver de til enhver tid å “glatte over” og late som ingenting mens de samler opp og internaliserer all sin negativitet inntil de når et kritisk punkt slik at en psykotisk reaksjon inntreffer. Passivt aggressive individer kan bli hvor ondskapsfulle som helst, men på en smilende måte. Fenomenet opptrer gjerne i kombinasjon med et knippe andre teknikker som de har utviklet for å beskytte sin egen fantasi om at de er “et bra menneske”. Den klassiske klisjèen om borgerfruer som spiser nervetabletter for å opprettholde sin fine fasade faller innenfor denne kategorien.

Søkeordet for de spesielt interesserte er “psykologiske forsvarsmekanismer”. Det finnes ganske mye stoff om dette på nettet. Imidlertid skal vi her og nå ikke analysere hva disse teknikkene består i, men heller spørre hva de forsvarer seg mot. Generelt sett handler det om hva vi ofte kaller (på engelsk) the VUCA problem – hvor akronymet VUCA står for volatility (ustabilitet), uncertainty (usikkerhet), complexity (kompleksitet) og ambiguity (tvetydighet) – altså typiske egenskaper ved selveste virkeligheten, som man jo er nødt til å forholde seg til hver dag enten man liker den eller ikke. Motsatt har vi slike egenskaper som vi ofte oppfatter som positive personlighetstrekk hos mennesker, altså at man er stabil, selvsikker, tydelig og konsistent. Som vi ser er disse egenskapene prinsipielt uforenelige med virkelighetens tendens til å være uforutsigbar og omskiftelig, hvilket sannsynligvis er årsaken til at de er så forføreriske. Si for eksempel hvordan folk fantaserer om å være sammen med en romantisk partner som “er deres stabile punkt i tilværelsen” enten denne partneren selv føler seg slik eller ikke (som regel ikke, det er bare psykopater og narcissister som opplever seg selv som fullkomment stabile). Vi forventer at folk skal være “seg selv” slik vi synes at vi kjenner dem, uten å reflektere over hvilket mesterstykke av selvdisiplin dette krever hos dem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Kulturkrig (etter engelsk culture war), også kalt kulturkamp, er en kamp mellom grupper som er sterkt uenige i kulturelle, sosiale, politiske og etiske verdier i et samfunn. Konfliktene kan handle om gamle og nye levemåter og andre ideer som oppleves som viktige for felleskulturen i vid forstand. Motsatte syn på grunnleggende holdninger fører ofte til følelsesladde ytringer og polariserte debatter. Begrepet culture war er spesielt kjent fra politisk konservative i USA. Der har høyreorienterte grupper de siste tiårene ment at deres egne «tradisjonelle verdier» er under angrep fra progressive og radikale miljøer på den liberale venstresiden. Ifølge høyrepopulistiske politikere og meningsbærere handler «kulturkrigen» om å forsvare «nasjonalkonservative verdier» såvel som «vestlig ytringsfrihet og sivilisasjon». Flere kjemper mot «politisk korrekthet», «kanselleringskultur» og «woke», en politisk kultur som mange konservative mener er overfølsom for diskriminering og historisk urettferdighet.

(Wikipedia)

Som jeg alltid sier: Det ligger i sakens natur at “konservativ tenkning” i beste fall er noe evneveikt vås, i verste fall direkte agitasjon til fordel for vold og maktovergrep. Alle konseptene deres er jo det datateknikerne kaller hyllevarer, altså standardiserte løsninger som tar lite hensyn til individuell varians og behov for spesialtilpasninger. Konservatismens tradisjonelle motpol er det radikale, eller progressive, som handler om kontinuerlig optimalisering av løsninger — eller Bayesiansk metodikk om du vil. De konservative ønsker at virkeligheten skal være stabil mens de progressive vet at den ikke er det. Løsningen innenfor den såkalte kulturkrigen har så langt vært svertekampanjer mot vitenskap og “ekspertise” men på en passiv aggressiv måte. Jeg er ikke antivaxer, jeg bare liker ikke Big Pharmas vaksiner. Fantasier om skjulte netteverk og hemmelige konspirasjoner røper et underliggende ubevisst behov for at i det minste “noen” har styring og kontroll med hva som foregår, selv om det er en netto negativ situasjon. Nettopp fordi de konservative i det store og hele er evneveike troll mangler de selvsagt evnen til metakognitiv selvrefleksjon og det er derfor svært vanskelig å realisere det store forbedringspotensialet deres. Som alle vet må man jo erkjenne at det finnes et problem før man kan gå i gang med løsningsarbeidene, men det er ofte bent frem umulig å få folk til å innse at det er de selv som er problemet — som for eksempel da en bekjent av meg erklærte midt i sin syvende skilsmisse at “det er umulig å leve sammen med kvinnfolk” (selv om vi kan observere at mange klarer det helt fint) og jeg spurte ham om han kan se hva alle hans skilsmisser har til felles. At han var tilstede i dem alle er det åpenbare svaret, men det var ikke dette han sa. Istedet foreslo han at det må ha vært noe galt med alle de kvinner han har hatt et forhold til. Dette kunne han jo se helt tydelig. Siden ble han tenksom og lurte på om det kanskje kunne være noe i kulturen. Kanskje skyldes det feminismen?

Problemet med kulturkrigen er at den progressive siden ligner på kunstløpere som konkurrerer om elegant kroppsbeherskelse på skøyter, mens de konservative ligner dem som fylles med begeistret stolthet bare fordi de klarer å holde balansen sånn noenlunde ute på isen. Eller med andre ord, premissene for hva de betrakter som “god tenkning” er vesensforskjellige. Det skyldes ikke noen “organisert kampanje mot konservative tenkere” når de ikke blir invitert til å holde akademiske foredrag ved høyere læringsinstitusjoner. Årsaken ligger i at de er banale og uinteressante. Men igjen, dette evner de selvsagt ikke å se selv. Derfor blir denne “debatten” som den blir.