APECALYPSO

Realisme er i filosofien det synet at den ytre virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet. Den såkalte naive realismen mener virkeligheten er slik den fortoner seg for sansene. Den kritiske realismen mener at sansenes virkelighetsbilde først må korrigeres. Det motsatte av realisme kan sies å være idealisme.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Tanken om at det finnes et autentisk selv som eksisterer i en dimensjon hinsides kjønnsrollene er en idealistisk fordom. Jeg vil begynne med å sitere noe som selveste vittigper – Oscar Wilde – en gang sa: Det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer andre etter utseendet. Hva jeg mener med dette er at folk er nesten alltid svært selvbevisste i forhold til hvordan de presenterer seg overfor verden og “de andre”, slik at hovedtyngden av all nyttig informasjon man kan få om noen man møter for første gang vil ligge i deres selbstdarstellung; altså hva de velger å fremstille, som kan være mer eller mindre “ferdig formet”, men det er alltid formet. Det er ikke naturlig. Alle vet dette. Det er jo derfor så mange fremhever deres spontanitet og “naturlige væremåte” når de skal beskrive det sjarmerende hos barn og dyr. Deres uskyld, kan man si med andre og mer moralfilosofisk orienterte ord, ligger i at de har (ennå) ikke lært å lyve og gjøre seg til.

Visse terapeuter håver inn ikke ubetydelige mengder cashish på grunn av myten om det autentiske selvet. Jeg forkaster dette. Det finnes ikke noe sånt som et autentisk selv, alt vi har er den identiteten vi bygger med de midlene vi har, og/eller finner underveis. Vi kan sikkert si at man “utvikler” sin personlighet etterhvert som man vokser til, men vi kan også si at man skaper den, basert i akkurat de samme fakta. Her befinner vi oss litt uti myra, siden spørsmålet om fri vilje kontra en deterministisk skjebne sannsynligvis vil fremkomme som preferanse ved dette tidspunkt. Er det “meningen” at man skal bli den man blir, eller er det produktet av de valgene man selv tar? Det virker jo åpenbart at man har frihet til å velge hva man skal mene, hvordan man skal snakke, hva slags “stil” man skal anlegge i klesveien, og så videre. På den annen side er det jo slik at vi kan føle oss mer eller mindre komfortable og “som oss selv” basert i ganske små variabler både i hvordan vi fremstiller selvet og hvordan dette blir anerkjent (eller ikke) av verden og de andre.

Som jeg tidligere har nevnt finnes det ulike teknologier for identitetsdannelse, hvor de tre modellene vi bruker er henholdsvis oppriktighet, autensitet og profilering. Uten at jeg selv har spurt “alle” om dette er det mitt inntrykk at “alle” først og fremst oppfatter seg som en person, dette med kjønnsidentitet er noe sekundært, som først og fremst betyr noe som ytring overfor andre mennesker. Hvem jeg er overfor meg selv er ikke nødvendigvis hvordan andre ser meg, men det er mye viktigere hva jeg selv mener om dette. Andres dom får bli som den blir, jeg må først og fremst stå til rette for anklageren i speilet. Andre folk kommer og går men jeg blir jo aldri kvitt meg selv. Sånn er det å være menneske. Man føler at man er “nødt” til å være på en spesiell måte som man føler er “sann” selv om det finnes andre måter å forholde seg til mer eller mindre den samme saken. Man opplever typisk en tiltagende grad av “indre ubehag” jo lengre bort fra “seg selv” omgivelser og omstendigheter forlanger at man skal bevege seg — selv om det kan være hvor normalt som helst for “de andre” å uttrykke seg på måter som man selv ikke føler seg komfortabel med. Det ligger noen frø til konflikter i dette jordsmonnet.

Individualisme er en typisk “autentisk” måte å tilnærme seg identitetsdannelsen. Kjenn deg selv og vær sann mot deg selv. Dette er ingen rolle, dette er selve eksistensens virkelighetsfornemmelse. Hvem er jeg? Hva bør jeg gjøre? Vel, vi kan for eksempel foreslå en spillteoretisk tilnærmelsesmåte, basert i Bayes-statistikk for kontinuerlig oppgradering av grensesnittet mellom selvet og verden. Da profilerer vi selvet på en måte som omtrent tilsvarer hvordan kunstige intelligenser blir trent. Eller vi kan for eksempel fordype selvet i hva det enn betyr å være en “mann” – som jo er en velkjent kjønnsrolleidentitet med noe kulturell varians i forventningsbildet – og praktisere oppriktighet i fremføringen av denne rollen, kanskje som hvordan visse skuespillere lovpriser den smått mystiske “metoden” for å bli den karakteren som fremkommer på kinolerretet. Alt ligger i et troverdig detaljarbeid. Hvordan man står, går og ytrer seg, det ene med det andre. Det finnes så mange slags idèer om hva “det mandige” består i — men det virker uforsvarlig å postulere at noe av dette er naturlig. Det er en kultivert form for stil som man føler seg komfortabel med. Noe man kan forsvare uten å måtte gå til ytterligheter. Alle kan se at jeg er en mann. Det ville være teknisk mulig å fremføre selvet gjennom andre roller, men dette ville ikke føles komfortabelt, og slett ikke autentisk. Det måtte i så fall bli burlesk komedie.

Når folk snakker om identitetspolitikk så mener de spesifikt en idèretning som utviklet seg i løpet av 60- og 70-tallet, men dette var det første “mainstream” anslaget mot tradisjonelle identiteter, samt ikke minst alle deres innebyggede antagelser og fordommer. Ved dette tidspunkt er det å oppgi at man er “en tradisjonell mann” ikke mer troverdig enn å påstå at man er “en tradisjonell Inka-indianer”. Man kan egentlig bare smile og si javel, som du vil. La dem leve i fred med fantasien sin, så lenge de ikke gjør noen skade. Det er en rolle og spillet handler om å være oppriktig. Spilleren “vinner” når han blir anerkjent som mann av omgivelsene sine. Så langt, så vel. Alle er fornøyde. Problemene kommer – som vanlig – når vi bringer dogmatikken inn i bildet. Mange henviser til biologi og kaller dette realisme, men det er ikke korrekt. Det biologiske argumentet om XX og XY kromosomkoder som grunnlag for kjønnsidentitet er idealistisk svermeri. Alle vet at det finnes feminine menn og maskuline kvinner, bare for å begynne et sted. Dessuten finnes det definitivt “androgyne” individer som man ikke umiddelbart kan plassere i kategorien for menn og kvinner. De ser ikke engang ut som seksuelle skapninger noen ganger. Er dette et problem? Uansett hva vi selv og hver for oss mener om dette så lever vi alle nå i en postmoderne tidsalder hvor spillet er over i forhold til “tradisjonene”. Det blir ikke aktuelt å innskrenke menneskelige individers frihet til å danne hva enn slags identitet de føler seg komfortable med. Du vet at idiotene klamrer seg desperat til halmstrå når de kommer med slike definisjoner som at “kvinner er mennesker som kan føde barn”. Bortsett, får man anta, fra de som av ulike årsaker ikke kan, eller engang vil, ta på seg oppgaven med å dyrke frem et fremmed menneske inni sin egen kropp. Å si at moderskap er hva som danner en kvinne er et ganske nazi argument. På den tiden da dette var en alminnelig oppfatning var det også vanlig å si at en mann er ikke en mann før ham har vært i krigen — men ingen psykiatrisk sunne mennesker ville i fullt alvor si noe sånt nå i dag, særlig ikke de som faktisk har vært i krigen. De er ganske enstemmige på at dette ikke er en erfaring noen bør lengte etter.

I den vestlige verden, pleier ugler tradisjonelt å bli forbundet med visdom og kunnskap, og med den greske gudinnen Athene. Det er fordi Athene ble regnet som fuglegudinnen i gresk mytologi, og ofte viste seg i skikkelsen av en ugle. Ordtaket «å bringe ugler til Athen» tilsvarer vårt hjemlige «å gå over bekken etter vann» og har sammenheng med at Athen skal ha vært full av ugler. Athene var ikke bare gudinnen for visdom, men også gudinnen for kunst og ferdigheter. Med disse forbindelsene, ble ugler også symbol for læring, institusjoner for læring, og er en del av mange universiteters våpenskjold. 

(Wikipedia)

Hva betyr det når man drømmer om en ugle? Det kommer an på. Hva er de første fem ordene du ville brukt for å beskrive de følelsene en ugle gir deg, hvis du for eksempel ser den på et bilde? Jeg tror ikke ugla er en arketyp – altså skapninger som er medfødte i menneskets sinn – så det er best å se på hva slags symbolsk betydning du allerede tillegger ugla før vi kan si noe om hva den betyr i en drøm. Man kan ofte høre ugla, men det er av forskjellige årsaker mer sjeldent at man ser den ute i naturen.

Saken er at i natt drømte jeg at jeg skulle i butikken, men så var den stengt. Jeg skjønte ikke hvorfor. Heldigvis satt det en ugle og vaglet ved inngangsdøra. Det er fordi det er den første mai, din fjollete fjøsnisse sa ugla. Men når jeg kom hjem igjen så jeg på kalenderen at det er jo fordi det er søndag i dag. Første mai er i morgen. Hva faen er galt med den ugla? Herregud. De skal jo liksom vite alt, og det ene med det andre. Var den dritings eller hva? Ved det tidspunktet våknet jeg. Heldigvis var det ingen ugle i rommet.

Drømmetydning er ingen eksakt vitenskap. Det er heller ikke noe jeg typisk gjør, jeg henfaller heller til refleksjon rundt hvorfor det ikke virket snålt med en snakkende ugle. Det virker jo usannsynlig at noe sånt skal skje i virkeligheten. Jeg husker bare den vage irritasjonen over at den ga meg feilaktige saksopplysninger, mens jeg hadde ingen spesiell følelse i forhold til at jeg ble tilsnakket av en ugle. Det var liksom helt normalt. Herregud. Det må være noe med prioriteringene mine. Snåle ting gjør meg ingenting, men slurv og slarv er provoserende.

For å se større på saken så har jeg syv forskjellige avbildninger av ugle i huset. To statuetter, to malerier og tre litografier. Hvorfor har jeg det? Vet ikke. Fordi jeg liker motivet? Ugla regnes jo som et “akademisk” dyr – mange eventyr presenterer ugla som dommer, rektor og den typen ting – men den har også visse mørke assosiasjoner. Det ble for eksempel regnet som et dårlig varsel og saklig grunn til å avbryte hele operasjonen hvis man hørte en ugle mens man var på vei for å gjøre noe. En advarsel så å si. Hvorfor trodde de dette?

Litt snusfornuftig kan vi kanskje si at hvis det man har tenkt å gjøre medfører såpass spente nerver at man blir skremt av en ugle så er det sannsynligvis smartest å ikke gjøre det. God samvittighet fungerer best på forhånd. Vi mennesker har jo det som kalles underbevisstheten og der foregår det mangt og meget. Den sover aldri. Det er derifra drømmene kommer. Men hvorfor? Hva er drømmer? Det korte svaret er at ingen vet, men det finnes mange mer eller mindre spekulative forslag til hva drømmene “betyr”. Selv tenker jeg det er et annet “domène” som bevisstheten kan bevege seg i. Stemmer ikke dette? Man kan jo bevege seg i mange dimensjoner når man drømmer. Man kan om så fly. Nema problema. Seile gjennom lufta som en drage. De vanlige fysiske lovene gjelder ikke i fantasien.

Det virker rimelig å påstå at drømmesøvn er en annen bevissthetstilstand, hvor man som regel opplever å ha mindre grad av “kontroll” enn ute i den våkne verden, hvor man opplever å ha fri vilje. Dessuten er omgivelsene mye mer stabile når man er våken. Man er ikke plutselig et helt annet sted, og den typen ting. Man blir ikke tilsnakket av fremmede ugler — som ikke engang vet hva de snakker om. Det alle lurer på er selvsagt hva som er poenget med å ha denne vagt forstyrrede mentale funksjonen hvor det absolutte føles som om “ting skjer” selv om det er vanskelig å gjøre rede for noe som helst, eller engang å huske hva man drømte etter at man har stått opp og begynt å navigere seg gjennom hva det enn er man har på dagsprogrammet. Jeg vet ikke. Jeg ser ikke noe poeng i å analysere drømmemateriale, jeg bare lar ting skje. Det plager meg ikke at jeg strengt tatt ikke forstår noe som helst. Når gjør noen noensinne det? De som tror at de forstår den verden vi lever i forstår ikke den verden vi lever i. Her er det – som man sier – ugler i mosen og vel så det.

Jeg gir deg hermed verdens kuleste discodanselåt:

Jeg vet ikke eksakt hvor mange dokumentarer om historiske emner jeg har sett, men det begynner etterhvert å bli noen. I tillegg kommer et enda høyere antall bøker og andre publikasjoner. Hvem teller sånt? Interessen er en fugl som flyr dit den vil. Jeg vil ikke si at jeg har noen spesiell “nisje” verken når det kommer til region eller epoke; det jeg spesifikt prøver å sette meg inn i – og forhåpentligvis til en viss grad forstå – er menneskehetens historie, definert mer ut ifra sin biologi enn kultur og politikk og sånt. Dette er sekundære fenomener. Jeg mangler rett og slett evnen til å bli opphisset over sånt som man synger om i nasjonalsangene — og enda mindre typisk religiøse hymner. Det er for dumt. Nesten alt mennesker gjør er tankeløst skadeverk, kun motivert av sin egen vinning. Den store hjernekapasiteten har ikke gjort oss intelligente, men sinnssyke. Er dette tragisk? Ja selvsagt, men det er også komisk, på en “Coen Brothers” måte.

Filmers formspråk betyr noe, men det er ikke det viktigste. Man kan tilgi nesten hva det skal være av amatørmessig fomling på alle plan så lenge det er en interessant historie, men det motsatte er ikke tilfelle. Hvis historien er kjedelig og uengasjerende spiller det liten rolle hvor mange penger man kaster inn i filmen for å få alt til å se fint og blankt ut. Det blir bare enda mer irriterende når en dårlig fortalt historie om uinteressante temaer åpenbart er en påkostet produksjon — men sånn blir det likevel noen ganger. Så har man valget: Skal jeg gidde å se ferdig dette selvnytende makkverket? Gi det en sjanse. Problemet er at jeg nesten aldri orker å se ferdig den typen dokumentafilm som har en “forteller” som beveger seg rundt i bildet mens de peker og forklarer omtrent halvparten av tiden, mens resten består av diverse alt for kleint dramatiserte scener – de ligner ofte middelmådige kostymedrama – hvor et antall skuespillere later som om de slår hverandre ihjel og det ene med det andre. Herregud. Voiceover er definitivt hva jeg velger, i den grad valget er fritt.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det er ganske interessant at jeg opplever “engasjerte amatørers” verk på YouTube som et bedre alternativ enn hva som helst de grunnrike innholdsprodusentene på den kulturbærende britiske statskanalen BBC – som pleide å ha et veldig bra rykte slik sett helt til langt inn på det thatchifiserte 80-tallet – har klart å smøre sammen på flere tiår. Jeg prøver ofte å se den typen dokumentarfilm hvor de tilsynelatende har brukt mer bare på det tekniske støtteapparatets reisebudsjett enn hva alt utstyret – og hele huset med – til en av de foran nevnte “engasjerte amatørene” koster. Men hva er poenget? Det funker ikke for meg når jeg blir sittende med kritiske innvendinger mot hele produksjonen som sådan mer enn å slappe av og bare la filmen gjøre jobben sin. Jeg vil ha bort “programlederen” og jeg vil ha bort skuespilleriet. Jeg vet jo allerede at det er ikke “vanlige mennesker opptatt med sine daglige aktiviteter” vi ser når de for eksempel har laget til noen slags fantasi om landsbylivet i jernalderen eller gatelivet i Roma. Hvorfor gjør de dette? Vennligst kom med mindre fjas og mer saklig materiale. Bruk heller budsjettet på research. Seriøst. Det er for eksempel ikke nødvendig å reise til Barcelona og Madrid med hele crewet bare for å filme et par minutter med “programlederen” i bildet mens han prater og peker på “historiske åsteder” — det er nok med bare noen arkivbilder som flimrer og går mens en normal stemme fremfører en godt nok skrevet tekst om akkurat det samme.

Generelt sett er det sannsynligvis best å bare la sånt passere som man typisk merker at man får negative reaksjoner på. Bli med Brittany Hughes på hennes reise til Kreta — eh, nei, ellers takk, for å være ærlig så driter jeg i hele Brittany Hughes, og vil helst slippe å se henne i bildet mens hun vandrer langs strender eller reiser med båt, men Kreta er jo interessant. Eller rettere sagt, bronsealderens minoiske kultur slik den var på denne øya for tre-fire tusen år siden, ikke dagens turistforurensede nytelsesanstalter. Herregud. Et håndholdt mobilkamera med en privat reportasje fra et museum – hvor kamera typisk er rettet mot tingene på utstilling mens en stemme i bakgrunnen snakker om inntrykkene sine – er mer interessant som dokumentar enn det overproduserte våset til BBC. Jeg snakket nettopp om dekadanse. Å drasse med seg et team på sikkert opptil et dusin på reise Europa rundt bare så denne programlederen skal kunne gå rundt på mange “historiske steder” mens hun smiler og kaster på håret – se! pyramider! se! selfie! – er faen skjære meg dekadent så det holder. Men når det er sagt, det er selvfølgelig ikke bare sorgen. Det er jo flinke folk, så produksjonen har teknisk høy kvalitet og bildene er fine — men som tidligere nevnt blir hele opplegget en clusterfuck av perler og svin. Mye bra, men også mye irriterende. Hvilken side vinner til sist? Egentlig ingen av dem, siden jeg faktisk godtar de delene jeg oppfatter som fjasete som “the cost of doing business”. Så lenge de klarer å komme med noe som er interessant så gjør dette opp for resten.

Bjørnen og oksen er de to viktigste sjamanistiske kraftdyrene i det man ofte kaller finansmarkedet, hvor okser grovt sett betyr optimistiske investorer i et stigende marked mens bjørner grovt sett betyr det motsatte. Dette er komisk, men det er ikke viktig i seg selv, vi skal bare låne denne animistiske billedbruken og sette den inn i en “moraløkonomi” som er befolket av syntetiske identiteter, det vil si nettet. Folk er typisk oksete og optimistiske i nettatferden sin mens de er i den fasen hvor de bygger seg opp, mens de snur kappa og blir til bjørner i forsvarsposisjon så snart de når sitt maksimumspotensiale som nettbaserte profiler. Nettet har jo tilegnet seg en oppmerksomhetsøkonomi som handler om hvor mange følgere man har, det vil si hva slags reklameverdi det har å nå oppmerksomheten til disse følgerne. Veldig omtrentlig sett kan vi si at hvis man bryter barrièren for hundre tusen følgere så har man en heldagsjobb, gitt at man er villig til å selge reklameplasser tilknyttet profilen sin. Noe varians må påregnes. For eksempel vil en spesialist på metallarbeider og sveising som har hundre tusen følgere få mye bedre betalt for reklameplassene – gitt at publikummet sannsynligvis er mottagelige for annonser for verktøy og utstyr tilknyttet dette fagområdet – enn en filosof som snakker om fantasifigurer i tåkeheimen uten at det engang går an å tyde noen stabil politisk tendens ut ifra materialet deres. Jo mer profilert og kjøpesterke følgerne dine er, jo høyere verdi har reklameplassene.

For ikke lenge siden snakket jeg om “teknologier for identitetsdannelse” hvor den postmoderne – egentlig poststrukturalistiske, men la oss ikke være pedantiske – strategien handler om “moralsk merkevarebygging” støttet av ens profilrepresentasjon i sosiale media. Det er jo dette som ergrer så mange som vekselvis betegner dette som politisk korrekthet og verdisignalisering — det oppfattes ikke som (og prøver heller ikke å være) “autentisk” i uttrykket sitt; noe som selvsagt er grunnet i det forhold at hvis man har hundre tusen følgere på nettet så ligger det i sakens natur at størsteparten av alle disse aldri kommer til å møte “ditt autentiske selv”, de er bare opptatt av “nettprofilen”, som jo er den merkevaren man markedsfører innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Eller sagt på en annen måte: Det ligger et element av “teater” – eller altså “iscenesettelse av selvet” – i bunnen av merkevaren identitet, som både forventes og forlanges av de følgerne man tilegner seg under oksefasen av denne prosessen. Det blir som ethvert annet kundeforhold, eventuelt som “stamgjester på pøbben”, de er bare trofaste i den grad man kan levere det følgerne etterspør. Hvis og når man gjør store endringer i profilen vil man muligens få noen nye følgere, men man vil også miste mange av de gamle. Dette vil bevege seg i retning av et likevektspunkt som vi kan si er når man har makset ut potensialet sitt som nettbasert influenser. De fleste når aldri hundretusenmerket – jeg vil tro dette er svært vanskelig hvis man opererer på norsk – mens andre, av tildels uforståelige årsaker, ender med mange millioner følgere. Uansett vil man før eller siden miste “oksens energi” og bli til en bjørn. Man blir etablert, hobbyen blir til en jobb, og nå handler det om å levere “mer av det samme” så lenge man klarer, mens man forsvarer posisjonen sin mot alt slikt som kan oppfattes som “konkurranse” innenfor det samme segmentet av følgere.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Begrepet verdi har en interessant dobbelthet ved seg. Økonomiske verdier er ikke det samme som moralske verdier, men det blir egentlig hipp som happ i oppmerksomhetsøkonomien. Det moralsk beundringsverdige blandes sammen med profilens økonomiske potensiale, som altså er noe nytt innenfor identitetsdannelsen, men fenomenet merkevarebygging har vært ortodoks liturgi innenfor næringslivet ihvertfall siden på 80-tallet, da man begynte for alvor med “image transfer”, for eksempel Björn Borg undertøy eller Pierre Cardin parfyme. Nå for tiden er dette helt standard; slik at hvis man blir etablert som “kjendis” – nesten uansett av hvilken årsak, ikke minst via nettet – vil man med en viss forutsigbarhet kunne bruke dette som et element i markedsføringen av diverse materielle produkter — si for eksempel hvordan en kjent matblogger kanskje vil kunne etablere sitt eget sortiment av sauser, krydderblandinger og denslags. Eller en idettsstjerne vil ofte kunne presentere sin egen linje av sportsklær, og så videre. Et artig eksempel kan være svartmetallmusikeren Sigurd Wongraven (kjent fra bandet Satyricon) som selger sin egen designervin på Vinmonopolet. Det er ikke enkelt å se hvordan det ene automatisk henger sammen med det andre, annet enn at svartmetallmusikere er ofte forbausende kulturelt snobbete, sett i relasjon til hvor rå og brutal musikken deres er. Det er uansett det samme prinsippet som gjelder: Wongraven-vin ville muligens klart å stå på sine egne bein – det er jo et bra produkt – men det hjelper uten tvil på salget at mannen er verdensberømt av helt andre årsaker. Mens vi er inne på dette med merkevarer kan vi forresten nevne Bernard Arnault – en kandidat til tittelen som Europas rikeste mann – som i mer enn tredve år har kjøpt opp diverse merker som er kjent som luksusvarer, gjennom firmaet Moët Hennesy Louis Vuitton (populært bare kalt LVMH). Denne uken ble de det første firmaet i Europa som passerte en “market cap” på fem hundre milliarder dollar. Kanskje ikke hva man intuitivt sett skulle tro i slike tider, når alle snakker om inflasjonen og energikrisa – eventuelt krigen i Ukraina og etterdønningene etter coronaviruset – men det har faktisk vært en skarp oppgang i etterspørselen etter luksusvarer i tiden etter pandemien. De rike ble veldig mye rikere mens samfunnet var stengt.

Det er mye som ikke helt stemmer med fenomenet luksusvarer. LVMH selv sier at de selger ikke håndvesker, de selger kultur. Jeg er ikke helt enig i dette premisset. Etter min mening selger de symboler på kulturell dannelse som eksisterer i en kontekst hvor det er viktig å signalisere identitet gjennom å bære det og det merket, si for eksempel en Louis Vuitton håndveske til femti tusen. Det er jo fette galskap hvis man ser kaldt og nøkternt på saken. Hvis man går til en salmaker eller noen andre fagarbeidere som jobber med lær og sånt og gir dem i oppdrag å lage en unik og fantastisk håndveske med et budsjett på femti tusen, så vil man uten tvil få noe som er kvalitetsmessig mye bedre enn de symbolistiske merkevarene, men man vil ikke ha “gjenkjennelseseffekten” som gir kulturell anerkjennelse fordi alle kan se at man har råd til dyre merkevarer (eller i det minste at man har blåst alle sparepengene sine på nye keiserklær). Noe av den samme effekten ligger i å ha, eller i det minste late som om man har, beundringsverdige moralske standarder som en del av sin identitetsprofil på sosiale media. Heri ligger noe av problemet med de de korttenkte kaller “woke-ideologi” — at det ikke alltid er sant at det eller det individet er fullt så høyverdige i sine praktiske dagligliv som hva de påstår i profilen sin. Som alle vet befinner språket seg i en annen virkelighet enn det språket beskriver. Hvis jeg for eksempel siet at det står en elg ute på jordet så kan det være en sann eller usann påstand. Hvis man ikke selv kan avgjøre saken ved å se etter er man overlatt til troverdigheten til den som kommer med påstanden, i dette tilfelle meg, som neppe har noen fornuftig grunn til å lyve om forekomsten av norske skogsdyr i nabolaget der jeg bor. Akkurat dette eksempelet er jo ganske “uskyldig” men det samme prinsippet gjelder for alle ting folk sier og som man ikke selv på noe enkelt vis kan sjekke sannhetsinnholdet av. Kanskje det som blir sagt er fake news, enten basert i en direkte løgn eller at noen har misforstått noe, men det kan også være et “ekkokammer”; altså en slags kirke, hvor man går for å høre “budskapet” som man liker å høre. Sånt som styrker troen.

Det var et gammelt indianereventyr om to mentale ulver som konkurrerer om å eie sjelen din. La oss kalle dem Lilleulv og Storeulv, sånn som i Donaldbladene. Bla bla ukeblad; poenget er at den ulven som vinner er den du mater. I mer vitenskapelig orientert språk kan vi si det slik: du blir hva du spiser. En opplagt sak når vi snakker om ernæring og fysikk, noe mindre opplagt når vi snakker om “sinnets vitaminer” og det jeg kaller mentale mangelsykdommer, skal vi si nærmest noen slags psykiatrisk skjørbuk, som man selvsagt pådrar seg når man ikke får skikkelig mat. Kroppen kan bare jobbe med det den får, slik at hvis kostholdet for det meste består av cnc – cheeseburgers og coca-cola – så bygger den en slik kropp som materialene tillater. Kjeden kan aldri bli sterkere enn sitt svakeste ledd og det ene med det andre. Alle skjønner dette. Standarden for “den laveste grad av innsats som er nødvendig for å overleve” er som regel svært mye lavere enn det man må gjøre for å bli den beste versjonen av seg selv som det lokale næringsgrunnlaget tillater, særlig i Norge.

Dekadanse (fra latin de, «ned» og cadere, «falle») er betegnelsen kritikere satte på en gruppe forfattere som var virksomme på slutten av 1800-tallet, senere adoptert av de samme forfatterne og tillagt positiv betydning. Dekadansen var knyttet til symbolismen, og kan også forbindes med fin de siècle. Begrepet «dekadanse» stammer fra teorien om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall. Stjerneeksemplet er det gamle Roma, som ble påstått å gå under pga. de styrendes moralske forfall. Begrepet kan dateres tilbake til 1700-tallet, blant annet hos Montesquieu. Det ble brukt av kritikere som et skjellsord mot Victor Hugo og romantikken i sin alminnelighet, men ble i sin tur adoptert av Théophile Gautier og Charles Baudelaire som en markering av avstandtaken til positivisme og banal framskrittsoptimisme.

(Wikipedia)

Man skal jo ikke lese særlig mye historie før man forstår at dekadanse er – mildt sagt – en alt for banal forklaring på hva som skjedde med Roma, eller skal vi ikke heller si mer spesifikt “Det vestromerske riket” – konvensjonell datering av slutten på visa er år 476 – for Bysants fortsatte jo helt frem til år 1453 og alle som levde på den tiden refererte til Bysants som Roma, som alle selvfølgelig hadde gjort like siden keiser Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til det som nå heter Istanbul — tradisjonelt der hvor orienten begynner. Imidlertid er det jo ikke sånn at folk typisk leser seg opp på historiske fakta. De foretrekker den mentale ekvivalenten til fast-food, selv om det nå i dag er enklere enn det noensinne har vært å kvalitetssikre informasjonen man får fra andre — og gir fra seg videre. Noe som faktisk er dekadent er når man ikke gidder å google sånt som man rynker øyenbrynene over. Ikke fordi man bør søke å “grave seg til bunns i saken” men fordi man bør undersøke sakens kontekst, eller dens plass i det store bildet om du vil.

De første ottomanske dynastiene i Konstantinopel – altså fra år 1453 og fremover – betraktet seg selv som romere, like så mye som Alarik og de gotisk-germanske stammefolkene som konstituerte det vi ofte kaller “den mørke middelalderen”, men hundre år etter at ottomanerne kom og overtok “Roma” kom jo Ivan Vasilijevitsj Groznyj – “den grusomme” – som var den siste av Ruriks ætt, og den første tsar av Russland, en tittel han mente seg berettiget til på grunn av sin avstamming – på morssiden – fra den bysantinske imperial-ætten Palalologos, noe som gjorde (og i manges øyne fortsatt gjør) Moskva til “det nye Roma”. Roma Nova. Hans første jobb var jo som storhertug av Moskva-staten, men siden ble det å etablere “Det russiske riket” og engasjere seg både her og der, blant annet med det engelske Moskvakompaniet fra år 1551 (en forbindelse som fortsatt eksisterer) gjennom Kvitesjøen, som medførte at handelsstedet Arkhangelsk ble etablert. Som alle kan se på kartet betyr det i praksis en handelsrute som går fra Storbritannia oppetter og rundt norskekysten, videre rundt Kolahalvøya og sørover igjen, som allerede hadde vært handelsrute for nordmenn i tusen år på den tiden. Som noen en gang foreslo da det var snakk om den såkalte Varangergarden som var den bysantinske keiserens personlige livvakt: Hva om det rett og slett bare betyr folk fra Varanger? De mistet uansett jobben da ottomanerne kom og overtok Det østromerske riket i 1453.

Det som skjedde var jo at et stort vulkanutbrudd i år 536 medførte det som siden ble hetende Fimbulvinter, eller altså når sommeren aldri kommer, i flere år etterpå. På grunn av biologien hos disse loppene som bærer smitten og det ene med det andre førte Fimbulvinteren til et utbrudd av byllepest – yersina pestis – i Konstantinopel fra år 540 av, det vi nå kaller Den justinianske pesten, etter keiser Justinian – som forresten var en ganske interessant type – men på den tiden hadde de ikke vår medisinske sakkunnskap, slik at skylden for denne pesten ble feilaktig tillagt elfenbenshandlerne fra Afrika, som sporenstreks selvfølgelig ble grisenektet. Dermed oppsto et vakuum i markedet, fordi elfenben var jo et sterkt etterspurt materiale blant alle slags møbelsnekrende håndverkere i Roma — men heldigvis gikk det an å erstatte det afrikanske elfenbenet med hvalrosstenner fra Norge. Slik gikk det til at hvalrossen ble utryddet på det norske fastland før år 600. Deretter ble det å seile stadig lengre østover, inn i Kvitesjøen, for å etablere hvalrosshandel med de lokale stammefolkene, som var noen slags eskimoer som hadde en kultur basert i jakt og fangst. Sånn matte det gå. Folk ble jo rike på handel med romerne. De spesielt interesserte anbefales å lese boka “Den svarte vikingen” av Bergsveinn Birgisson. Han tar for seg disse temaene, blant annet hvordan nordmenn allerede var etablert som hvalrossjegere på Island, som fordi de allerede handlet med Irland gikk over til å bli “sex-traffickers” eller altså kjøpe kvinnelige slaver i Irland og selge dem som importbruder til nordmenn som måtte flykte til Island på grunn av affæren med Harald Hårfagre. Dette er den historiske årsaken til at så mange islendinger den dag i dag er “norske på farssiden men irske på morssiden”.

Men nok om det. Jeg er jo for faen nærmest kriminell med alle disse usaklige digresjonene. Vi snakket om dekadanse. Det er etter min mening aldri særlig intelligent å bruke dekadanse som forklaring på noe som helst, ut over holdninger man finner hos individer. Selvsagt går det an å si at en kultur består av summen av alle sine individuelle medlemmer, slik at hvis alle disse individene er dekadente så blir denne matematikken enkel — hvilket altså er hva jeg her og nå sier er selve problemet: Matematikken blir for enkel. Vi kan ikke bare se på èn linje som går fra her til der i historien, uten å ta med alt som foregår “ute langs vingene” som man ville sagt på fotballspråk. Det er alltid et mye mer komplekst bilde enn hva man rimeligvis kan fremstille i språklige reportasjer. Marxistisk tenkning påbyr for eksempel at man skal se på de materielle årsakene til at tingenes tilstand er som den er. Hva slags økonomi er det som foregår? Det er selvsagt dramatisk og spennende med diverse kriger, katastrofer og denslags, men det er til enhver tid hverdagens forretninger som definerer et samfunn. De store hendelsene utgjør vendepunkter, vippepunkter, eller hva man nå ønsker å kalle det, og er sånt man lager opera og kostymefilmer om, men sånne tider oppfattes sjelden som noe positivt blant de som er der på bakkenivå og opplever det som skjer. Noen få opportunister erfarer selvsagt interessante tider, når de normale reglene ikke gjelder og man kan tilegne seg både makt og peng, med metoder som ikke ellers ville ha fungert. “Leiesoldater” er jo et klassisk fenomen, kjent for sine relativistiske idèer om såvel disiplin som krigføringens formål. Det samme kan man si om “krigsprofitører”, enten dette handler om folk som leverer varer til en eller flere av de krigførende partene, eller sånne som spekulerer i gjenreisningsøkonomi, særlig tilknyttet eiendomshandel.

Hva er det folk mener når de snakker om dekadanse i de såkalt vestlige samfunn? Min første tanke er at de fleste anklager bør oppfattes som tilståelser, hvilket i klartekst betyr at pasienten projiserer sine egne psykiatriske skavanker over på omgivelsene, i praksis som regel at de leter etter noen som “har skyld” i dette spørsmålet. Samfunnet forfaller på grunn av woke-ideologi. Dette er ikke korrekt. Når og hvis det forekommer sosialt forfall i et samfunn så er dette alltid noe som bør forklares med økonomisk vektormatematikk. Moralens forfall begynner med korrupsjon og hensynsløshet i de daglige forretningene. Ledere er jo eksempler enten de ønsker å være dette eller ikke, så når lederne har lav moral er det idiotisk å forvente at befolkningen skal skikke seg særlig mye bedre. Og da går det som det går.

Man skal åpenbart ikke undervurdere vinterens stayerevne, ihvertfall ikke i Østerdalen. Det kan plutselig komme frostnetter selv om det er aldri så varmt når sola er ute og gjør jobben sin. Jeg husker ennå at jeg måtte skrape is av frontruta på bilen i begynnelsen av juli for bare noen år siden — men de som bestemmer over været kunne godt ha spart seg den jævla snøen.

Engelsk har noen artige ord som betegner noen gråsoner vi ikke egentlig har på norsk. Disingenuous bør kanskje oversettes med “falsk”, altså at man er eller ordlegger seg på en falsk måte. Kanskje at man “gjør seg til”, kanskje man prøver litt for hardt å være “sosialt korrekt” men kanskje på en måte som er vag og ikke helt troverdig. Det er ganske vanlig men jeg vet ikke hvorfor folk er sånn. Jeg tror det handler om angst. Kanskje noen slags frykt for å bli misforstått eller mislikt. Det ironiske er selvsagt at de som typisk bekymrer seg ofte over “hva folk synes om dem” noen ganger blir så snåle i kroppsspråket sitt at folk vil lure på hva som feiler dem. Ganske genialt, det der.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Om man bare beveger seg bare aldri så lite inn i kunstens verden vil man måtte legge av seg denslags følsomhet. Det er nesten helt fette sikkert ai det vil komme negativ kritikk, noen ganger til og med sjofle personangrep, hvis man velger å stille ut det man har laget — som jo på mange måter er å be om det. Folk er forskjellige. Hvis man ikke klarer å akseptere det premisset vil man ikke få noe godt liv. Etter min mening er det galimatias å prøve å forstå andre mennesker — og da mener jeg slike ting som hve de blir motivert av, hva som foregår i dypet av sjelen deres, det ene med det andre, typisk sånt som det tar mange år å pusle sammen i nære forhold, så hvorfor skulle man forstå noen man ikke engang kjenner? Det er mye mer praktisk å bare forholde seg til dem slik de står, går og presenterer seg, så vil man eventuelt få mer informasjon “senere”, gitt at det blir noe senere. Det er jo ikke sikkert.

Okei, så kunstnere er ofte sære mennesker. Hva er det man jobber med når man fremstiller kunst? Det foregår jo tildels ganske mye før man kommer til det punktet at man begynner å lage noe. “Den kreative prosessen” inneholder mye psykologisk møbelsnekkeri. Kunstnere er så klart mer personlig involvert i det de driver med enn hva folk typisk er i forhold til jobben og de kan sikkert bli veldig nærtagende på grunn av dette, men kritikk må tolkes som subjektive inntrykk noen har fått når de ble utsatt for det kunstneriske arbeidet og spørsmålet er egentlig bare om kritikken inneholder noen form for nyttig informasjon. Hvis det bare er ignorant svada behøver man ikke å bry seg om det. En kritiker som skriver noe negativt er jo bare en innholdsprodusent som har en spalte de må fylle, så noe må de komme opp med. Det er ikke personlig før noen gjør det personlig. Selv klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor det skulle bety noe for meg hva “folk synes” for eksempel om det jeg skriver i bloggen — men jeg blir alltid veldig glad hvis noen oppdager – saklige – feil og mangler og sier fra om dette. Jeg prøver å være nøye med fakta og språk men jeg havner likevel i kålåkeren rett som det er. Sånn er jo mennesker. Uansett, det er like før jeg kommer til post nummer 600, så jeg vurderer å endre stilen. Mindre moralfilosofi og mer diktning. Det vil vise seg hva som skjer.

Hvis man nå i dag tar opp et boliglån på to millioner – som vel er et slags minimum for å kjøpe en ferdig bygget bolig i et område hvor det går an å få en fornuftig jobb – må man for det første slå femten prosent egenkapital i bordet, altså 300.000, som man jo ikke får tak i sånn helt uten videre, deretter må man belage seg på å betale omtrent halvannen million i renter og diverse annet over tyve år, slik at realkostnaden beløper seg til noe rundt tre og en halv million — og da har vi ikke engang begynt å snakke om vedlikeholdsutgifter. Hvis man ikke er nøye med å følge opp sånt vil boligen raskt falle i verdi, og etter tyve år med “normal bruksslitasje” vil denne boligen fremstå som et objekt med sterkt oppussingsbehov og neppe være verdt mer enn en million (siden det vil koste minst like mye å få den opp til “ny” standard). Hvis man derimot leier en bolig for ti tusen i måneden over tyve år vil man ha betalt 2,4 millioner når tiden er omme. Det blir med andre ord hipp som happ. Man tjener ingenting på å “eie sin egen bolig”, det blir bare en annen type budsjett.

Hvorfor ønsker regjeringen at folk skal eie sin egen bolig? Det virker som om det er “politiske” årsaker til dette. Nærmere bestemt den typen politikk som favoriserer de som er smarte og som hopper ut og inn av eiendomsforhold under den illusjon at nå er de investorer som jobber med å administrere sin kapital. Dette funker sikkert bra for noen, men for de som bare vil ha et sted å bo mens de erfarer menneskelivet er dette bare bløff og pyramidespill. Det store spørsmålet er hvem som tjener på dette, for det er ihvertfall ikke boligeierne. Imidlertid er det ingen tvil om at “boligmarkedet” genererer mye penger for noen. Si for eksempel selvstendig næringsdrivende håndverkere som selger sine tjenester omtrent på det samme vis som plastiske kirurger selger fettsuging og estetisk korrigering av kjønnsorganene: Det handler om å få klienten til å “føle seg bra” med det de har, selv om inngrepene ikke strengt tatt er “nødvendige”. Men de som stikker av med de helt store summene er selvsagt banker og andre finansieringsinstitusjoner som utsteder de lån som folk behøver for å slavebinde seg til drømmen om å engang bli en kapitalist. Hvorfor er det slik? Svar, fordi politikerne ønsker at det skal være slik.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor, som den gamle vitsen sier. Jeg husker regjeringen Brundtland. Hvor bor hun? er det opplagte spørsmålet man må stille. Bygdøy. Det er ikke nødvendig å si noe mer. Hjertet ditt er der hjemmet ditt er. Folk flytter ikke til Bygdøy hvis de ikke bærer på fantasier om at de er – eller er i ferd med å bli – deler av det etablerte bursjoasiet i Norge. Jeg driter i om de har en pin i jakkeslaget som sier “Arbeiderpartiet”. Hvis de bor på Bygdøy og driver med “penger og sånt” så vet de for faen ingenting om hva ordet arbeiderklasse betyr. De har aldri hatt en jobb. De har aldri forhandlet om lønn. Det har alltid vært “noen” der som har håndtert problemene for dem. Selv har jeg utført ganske mye dyrt håndverk for klienter på Bygdøy, men jeg har aldri lurt noen, i den forstand at jeg forteller dem alltid at ting er dyrere fordi de bor på Bygdøy, noe de allerede vet hvis de har det jeg anser å være et korrekt forhold til penger. Den samme jobben ville kanskje bare ha kostet halvparten hvis de bodde på Haugenstua eller Skullerud. Og de bare nikker. En respektabel rovkapitalist er enklere å forholde seg til enn en såkalt vanlig person som ikke forstår at alt blir mye dyrere når de lever i en verden med mye penger. De ser poenget med hva du gjør og de har ingen innvendinger fordi det er slik de selv opererer. Man vil aldri få en adresse på Bygdøy hvis man ikke forstår at dette koster, på alle vis. Jeg kunne fortelle mange historier om “de rike” men det kommer jeg aldri til å gjøre, fordi jeg forstår det mest essensielle poenget av dem alle: Vi snakker ikke om disse tingene. Diskresjon er en dyd som på ingen måte er gratis. Det er underforstått at “gåsa som legger gullegg” til enhver tid må beskyttes, men bare hvis de betaler beskyttelsespenger.

Hvorfor vi lever i en situasjon hvor folk utnyttes på det groveste i “eiendomsmarkedet” handler kort fortalt om den nyliberalistiske ideologien. Eller “det frie markedets spill” om du vil. Politisk sett er det en opplagt menneskerett å ha et forsvarlig sted å bo. men det er lagt opp til at man heller skal føle seg som en “kapitalist” i dagens Norge, ikke basert i annet enn at man “eier sin egen bolig” (selv om det formelt og juridisk sett er banken som eier boligen din helt til lånet er ferdig nedbetalt). Sånn holder vi liv i en på alle måter uverdig klasse av “eiere” som selv aldri gjør mer for pengene enn å manipulere systemet. Hvor mange er det som “investerer i en utleiebolig”? Folk gjør sånt. Fra deres synsvinkel er det fornuftig. Boliglånet betaler jo seg selv basert i husleien, så får man heller ta alle de ubehagelighetene dette medfører på detaljnivå når man skal forholde seg til leietagernes snuskete skittenferdighet. Utkastelse, oppussing og det ene med det andre. Sånn er verden. Vi er mennesker. Greia vår er at vi utnytter hverandre. Hvorfor spør folk bare om hva som er “naturlig” når det kommer til hva slags kjønnsorganer man gjemmer under kjolen? Opplagt fordi det er da den store kvisa sprekker og spruter alt sitt innhold ut over verden og alle dens opphissede innbyggere. Jeg er en ekte mann! Men andre ser deg som bare et husdyr de kan melke penger fra.

Jeg vet ikke til hvilken grad det finnes en egen norsk avlegger av den nettbaserte subkulturen incel – “involuntary celibates” – altså (unge) menn som lever i ufrivillig sølibat — eller som vi pleide å si i gamle dager: de som det aldri blir noe på. Det tar jo ofte litt tid før man finner ut av hvordan ting virker i forhold til tilbud og etterspørsel på kjønnsmarkedet. Noen forstår aldri noe som helst; de ville egentlig foretrukket å leve under mer regulerte forhold, la oss si et system med arrangerte ekteskap hvor “bordet fanger”, slik at den frekke tøyta ikke bare kan ta ut skilsmisse når hun oppdager at du ikke har noen svulmende mektig superpenis du kan slå i bordet som argumentet som avslutter all argumentasjon, men nærmest bare en pussig liten tullepikk som du ikke helt vet hvordan du skal bruke.

Sigmund Freud er ikke minst kjent for sine teorier rundt den psykoseksuelle utviklingen hos barn. Penismisunnelse er begrepet han skapte for å beskrive det som skjer hos unge pikebarn når de oppdager at de er annerledes anatomisk konfigurerte enn guttebarna, mens det tilsvarende konseptet i revers er kastraksjonsangst; altså når guttebarna for første gang ser at det finnes mennesker som ikke har penis. Vi kan så å si ooa hela natten med disse to konseptene, men det gidder vi selvsagt ikke. Vi skal istedet gå rett til poenget med det hele, som er at det finnes ingen “korrekt” måte å leve ut sine egne seksuelle tilbøyeligheter, bortsett fra det fette åpenbare: Sex er hva vi kaller kjønnslig lek mellom voksne individer som forstår hva de gjør og deltar frivillig. Informert samtykke er visstnok det rådende nøkkelbegrepet som de seksuelle fagfolkene bruker nå for tiden. Alt som beveger seg utenfor rammene for lavalder, frivillighet og forstand er voldtekt.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Når feminister snakker om voldtektsparadigmet – i den grad de gjør dette ennå, jeg dannet mine inntrykk av feminisme på 80-tallet – mener de alle krefter, strukturer, trender og tendenser i samfunnet som bidrar til å utydeliggjøre hvor grensene går; særlig når de kan spores tilbake til en fantasi om at “mannen er husets herre” og det følger av dette at seksuelle tjenester er noe kvinnen plikter å levere når og hvis dette er etterspurt. Det finnes fortsatt kulturer i vår verden som stiller seg uforstående til at “voldtekt i ekteskapet” kan være en virkelig ting. Kanskje hun bare nektet ham det som er hans rett, slik at han ble nødt til å lære henne en lekse? Det fundamentale prinsippet er at nei betyr nei, alltid og uansett. Er det kanskje ikke en menneskerett at ingen kan tvinges til å delta i noe mot sin vilje, minst av alt noe seksuelt? Jeg er selv en prinsipiell motstander av konseptet “positiv frihet” (det de kaller frihet til) fordi det utydeliggjør det mye viktigere konseptet frihet fra, som er hva de fleste typisk mener når de bruker dette ordet. Individuell frihet koker ned til retten til å si nei. Det man ikke kan (eller vil) si nei til er det som eier deg. Det kan være et menneske, en arbeidskarrière, et kvantum penger, en idè, et narkotisk stoff — eller hva som helst annet som man “bærer med seg” overalt og til enhver tid. Poenget er at man sier aldri nei til det.

Selvsagt er man en de facto slave hvis man tvinges til å gjøre ting man ikke vil, holdes på et sted mot sin vilje, og så videre, enten dette skjer under trussel om fysisk vold, gjennom økonomiske tvangstiltak eller hva som helst annet som virker tilstrekkelig avskrekkende til at man ikke kommer seg “ut av hullet” uten noen slags intervensjon utenfra. Det er jo ikke særlig vanskelig å psyke ut og bryte ned folk, særlig hvis de er unge og har liten verdenserfaring. Og ekstra særlig hvis man er et lite barn som får det fra sine egne foreldre – eller andre voksenpersoner med en tilsvarende stilling av “autoritet” i barnets liv – som er den hinsides enhver sammenligning mest alminnelige årsaken til at folk blir føkka i hodet. Vi skal ikke engang nevne seksuelle overgrep, bare det å på autoritært og kommanderende vis hamre inn den teoretiske “oppdragelsen” – altså selve det kognitive idègrunnlaget – som man synes at barna behøver, er overgrep nok for de fleste. Den tragiske dimensjonen i det hele er at foreldrene nesten alltid “mener det godt”, de er bare fette inkompetente. I den grad arvesynd er et realistisk begrep så må det komme på banen i denne konteksten. Folk er som de er bare delvis fordi de “bare er sånn” — det handler minst like mye om hvordan de har blitt trent opp til å være, særlig før de ble gamle nok til å forme den berømte egenviljen (det er vanlig å kalle det vanlige innslagspunktet for dette fenomenet “trassalderen”). For å vende tilbake til Freud så er det å si at han er litt i overkant inisterende i mye av detaljarbeidet sitt – mye kan forklares på måter som ikke er fullt så “freudianske” – men når det kommer til selve konseptet kan det ikke være noen rimelig tvil om at individets psykoseksuelle utvikling starter lenge før de utvikler noen egentlig seksualitet og at mye av dette materialet havner i underbevisstheten. Noen ganger på måter som fungerer helt greit, andre ganger ikke.

Det komiske med incel-bevegelsen er at fantasiene deres om hva som er “attraktive menn” (søk for eksempel på “gigachad”) ligner mer på homoseksuelt runkemateriale – se illustrasjonen på toppen, som er typisk for håndverket til den legendariske Tom of Finland – enn hva de fleste kvinner oppgir som seksuelt tiltrekkende. Klisjèer er klisjèer fordi de ofte stemmer sånn omtrent med virkeligheten, og klisjèen i dette tilfelle er at kvinner imponeres mer av mannens “vesen” enn av hans ytre attributter. Det er selvsagt bra hvis han er pen og alt det der, men dette er ikke et utslagsgivende poeng i bildet. Om noe, så har ekstrem penhet en tendens til å gjøre kvinner skeptiske, på den samme måte og av de samme årsaker som menn er skeptiske til dukkepene kvinner: Hvordan kan noen med et så urealistisk utseende vite noe om det realistiske livet? Selv er jeg ingen ekspert, men jeg har vært noe steder, møtt noen folk og sett noen ting. Jeg tror ikke det hjelper hvis man går ut med “høy kølle” og erklærer at menn bør være sånn og slik, mens kvinner skal komplementere mannens opplegg og sammen skal de drifte firmaet A/S Familien slik det står i boka, og det ene med det andre. Når det er sagt, selvfølgelig finnes det miljøer for “kinky sex” hvor maktspill inngår som en del av pakka, for eksempel rolleleken “tradisjonell husholdning med bjørkeris på rumpa” og gud-vet-hva. Hvis man kan tenke det så finnes det. Seriøst. Menneskelig seksualitet har et absurd antall variabler når det kommer til det å “få jobben gjort” — men man vil aldri komme til dette punktet hvis man ikke begynner med å anerkjenne individets integritet, retten til å sette sine egne grenser og definere sine egne variabler. De rollene som finnes i kulturen er bare modeller. Det finnes ingen universell standard for hvordan man skal tolke rollen som “mann” – eller hva som helst annet som det går an å være – verken seksuelt, kulturelt eller “profesjonelt”. Vi har jo alltid dette som kalles fri vilje, som altså koker ned til “protest”. Retten til å si nei. Dette har jeg ikke lyst til å gjøre eller være med på. Hvis man hører at de sier nei men tvinger dem allikevel så er man en overgriper. Punktum og ferdig diskutert.

Av hva man bare kan karakterisere som esoteriske årsaker behaget det nylig Russlands utenriksminister Sergej Viktorovitsj Lavrov å ta opp i FN det at fjernsynspersonligheten Tucker Carlson nylig fikk sparken fra sin stilling hos mediekanalen Fox News, visstnok etter direkte ordre fra mediemogulen Rupert Murdoch, som eier Fox News (samt mye annet av samme kaliber). Man kan bare spekulere rundt hva dette handler om, sa Lavrov — og det har han jo forsåvidt rett i, for nå spekulerer alle rundt hvorfor den russiske utenriksministeren blander seg inn i en amerikansk personalsak. Hva Lavrov sier er imidlertid at “dette innskrenker mangfoldet i den amerikanske samfunnsdebatten”, men det er nærliggende å tro at dette til syvende og sist handler om at Tucker Carlson var uttalt Putin-vennlig – også i Ukraina-konteksten – på sitt svært populære Tucker Carlson Show. Men nå er det altså slutt. Dermed har Carlson klart det kunststykket å bli sparket fra samtlige av de tre største nyhetskanalene: CNN, MSNBC og Fox. Imidlertid skal han visstnok ha fått et jobbtilbud hos RT — Russia Today. Foreløpig er det uklart om tilbudet er seriøst og enda mer uklart om Carlson velger å ta et slikt skritt ut i kulden.

Det er vanlig å prate dritt om “dagens ungdom”. Det har forsåvidt alltid vært vanlig, men det virker noen hakk mer hatefullt nå enn jeg kan huske fra da jeg selv var hakkekylling for de bedrevitende generasjoner, for førti år siden og mer. Det er sikkert mange og komplekse årsaker til dette, men min personlige hypotese er at det skyldes angst for den nye medievirkeligheten som har tilkommet i og med med nettet og ellers alle andre vansker med å navigere en verden folk over femti på mange måter typisk har mistet grepet på. Ingenting er som det var. Det samme gjelder også meg selv. Jeg ble oppdratt til å mestre en verden som ikke lenger eksisterer. Jeg har ingen naturlig plass verken til høyre, venstre eller i midten hos disse udugelige slappfiskene så det er like greit at jeg lever ut tiden min som pensjonist. Uansett, det jeg skulle frem til er noe som fikk meg til å le. Et av mange debattprogrammer jeg har sett hadde en ung jypling som ganske ettertrykkelig satte på plass en sutrepave fra min egen generasjon. Dette er sånn omtrent hva han sa: Fra de unges synspunkt har vi blitt overlatt en verden med mange og svært alvorlige miljøproblemer, en økonomi som ikke tillater oss verken en god jobb eller en egen bolig, dessuten har nazistene kommet tilbake; og du klager på at vi er for bevisste i forhold til sosial rettferdighet?

Som alle vet var Tucker Carlsons prateprogram lite mer enn politisk propaganda til fordel for den postmoderne “alt-right” bevegelsen i USA, som i det store og hele er samme ulla som Ku Klux Klan, bare med fargerike klær, hippe fakter og kosedyr som symboler. Dessuten er de på nett og jobber som influensere i forhold til frustrert ungdom, som jo aldri har vært noen mangelvare på noe sted, til noen tid. Å være ung har til enhver tid betydd det samme som at man er fette idiot, men veldig nysgjerrig på livet og alt det der. Senere jevner ting seg mer ut, men en stund er alt veldig dramatisk. Jeg husker hele elendigheta, inkludert alle de som “henvendte seg til unge menn” på mer eller mindre kleine vis. Det er en grunn til at generalene foretrekker infanterisoldater som er 19-20 år gamle. De er sterke i kroppen men svake i hodet. Perfekt for taktisk fremrykning i fiendtlig landskap — og de binder seg raskt og ukritisk til beundringsverdige maskuline lederskikkelser som kan belære dem om livets mange kunster. Inkludert ikke minst det å ha noe smart å si når man står midt oppi noen slags vanskeligheter som man ikke helt forstår rekkevidden av, som forsåvidt er hele tiden når man er i tenårene og enda en god stund etterpå. Det er uklart om Tucker Carlson egentlig er nazist eller om han bare spiller en rolle som gir ham mye cashish og mange følgere, eller det gjorde ihvertfall det helt til han fikk sparken, men det spiller forsåvidt liten praktisk rolle: Det som teller er om nazistene tror at du er nazist. De følger jo et program som har visse standard sjekkpunkter: Man må – i fallende orden av prioritet – være antimarxist, antivitenskapelig, antifeministisk og kategorisk rasist. Gjerne også evangelisk kristen – særlig i USA – men dette er ikke noe formelt krav. Det viktigste er de tre første, som med nødvendig konsekvens vil medføre hatefulle holdninger mot universiteter og andre utdanningsinstitusjoner, for ikke å si skepsis overfor hele konseptet med skolelærdom. Den jødiske verdenskonspirasjonen grumer barna til å bli homokommunister fra de er små.

Rasismen er noe som henger igjen mer av bekvemmelighetshensyn enn av noen egentlig ideologisk overbevisning hos de postmoderne nazistene. Le Grand Remplacement er for eksempel en bok fra 2011 av Jean Renaud Gabriel Camus som gjenforteller en gammel myte om jødenes plan for verden, kjent blant annet fra Sions vises protokoller, bare at de bruker muslimer som fotsoldater nå for tiden. Det er vanskelig for meg å fatte den kognitive dissonansen man må leve med for på den ene siden å hevde at “de innvandrende stammefolkene fra sør” er så virile og vitale at de uten videre kan og vil erstatte den opprinnlige europèiske befolkningen, som på den annen side er noe slags høyerestående herrefolk som har funnet opp og iverksatt alt som er bra i denne verden. Imidlertid er ikke hensikten med noe av dette vrøvlet at det skal være logisk konsistent, eller godt intellektuelt håndverk, bare at det skal hisse opp angsten hos det politiske stemmekveget. Hva alt dette til syvende og sist handler om er å gjøre det enkelt for parasittklassen å utplyndre og utnytte ressurser og befolkning både her og der og overalt. Økonomien er jo global nå for tiden — og folk er oligarker i det ene øyeblikket, politikere i det neste. Eller noen ganger begge deler samtidig. Man skal jo ikke være beskjeden. Det virker opplagt at Lavrov prøver å verve Carlson til å bli russisk agent, eller altså noen som vil tale Russlands sak i full åpenhet, noe som er tillatt i USA så lenge man registrerer seg som “agent for utenlandske interesser”. Det spørs bare om ikke Putins interesser har havnet litt på tvers av Russlands interesser etter denne nærmest overnaturlig dustete affæren med invasjonskrig mot Ukraina – som neppe har noen bra slutt for noen som har vært innblandet i beslutningsprosessen – ihvertfall i den grad de fleste russere typisk foretrekker å leve i en moderne stat som ikke driver med imperialistisk fjas og fantasier om “historisk storhet”, men som jobber for å skape fred og velstand for den vanlige befolkningen. I lengden er jo dette bedre også for de som driver forretninger.

Snømåking pleier ikke å være et aktuelt problem sent i april, men det falt 20-30 centimeter i går og det er for mye til å late som ingenting og bare cruise avgårde i den lille bilen min. Noe graving var påkrevet, men jeg fikk gjort det jeg skulle gjøre så da antar jeg alt er bra. Verden sjangler videre gjennom snøstorm og gud-vet-hva. Se acerca la primavera, som jeg pleier å si til kjæresten min. Våren nærmer seg. Men det har jeg jo sagt siden midt i mars. Teknisk sett har det vært sant hele tiden, det er bare at jeg er ikke flink med “tro”. Kalenderen sier at det snart er vår men meteorologien har åpenbart en annen mening. Hvem skal man basere strategien sin på?

På det lokale supermarkedet har de åpenbart vært inspirert av at det var både femten grader og sommersol (vel, relativt sett) gjennom hele forrige uke, for der har de kjørt frem grillsesongens typiske varer og satte dem forrerst i synsfeltet hvor man enn snur seg. Et sjakktrekk uten bruk av rumpevibrator i etterretningsarbeidet – hvis du tar den referansen er du mer interessert i sjakk enn hva som er sosialt sunt – fordi slik været har presentert seg så langt denne uka så er “grilling” blant de siste tingene man tenker på. Værmeldingen sier at det skal være hufs og gufs så langt varselet går, det vil si med daglige nullpasseringer mer rundt fem grader på begge sider i de neste to uker. Genialt. Det blir med andre ord interessante trafikkforhold langs riksveien en stund fremover. Elg på rulleskøyter. Herregud.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Et debattprogram jeg nylig sløvet meg gjennom på et ikke hundre prosent engasjert vis hadde èn interessant karakter, og det var en kis som hadde oppdaget at den såkalt vestlige sivilisasjon i løpet av de seneste tyve år har blitt “overtatt” av det han kalte den nye eliten, som bruker alskens kulturelle muskelbevegelser til å tvinge gjennom sin agenda. Dette har medført at den stakkars kapitalistklassen nå ikke lenger vet sin arme råd, så de går rett i fella og tilpasser seg naivt denne degenererte “woke-ideologien”; for eksempel ved å reklamere for lettøl gjennom en transseksuell influenser på tik-tok, noe som virker fremmedgjørende på de tradisjonelt barske karene som pleide å føle tillit til dette ølet. Dette var liksom deres greie, men nå virker det som om bryggeriet helt ukritisk går inn for å selge mest mulig øl til hvem som helst, med hva slags metoder som helst. Hva skal det bli av verden?

Mye av internettet preges av det man innenfor spillteori kaller perverse incentiver — altså når årsaken til at du forblir logget på for eksempel sosiale media er en perversjon av årsaken til at du logget deg på i utgangspunktet. Si at man for eksempel etablerte konto på Facebook fordi dette er hvordan man holder kontakt med familie og andre nettverk nå for tiden, men man ender med å bli sugd inn i alskens debatter om alskens dusteting som faen ikke spiller noen rolle, men alle er av en eller annen grunn så opphissede at det må være noe viktig som man ikke forstår som foregår på et eller annet femdimensjonalt plan som man ikke ser. Eller noe. Er det bare galskap? Det er også mulig. Sånt har skjedd før. Om de mister det eller kaster det vet ikke jeg noe om, men vettet forsvinner noen ganger. Såpass vet vi om mennesker. De er ikke stabile. De er – som regel – heller ikke særlig intellektuelt oppegående. Imidlertid er de veldig følsomme. Og de har meninger. Alle har jo rett til å mene hva de vil og ytre seg i henhold til sine meninger. Hvem sier at man behøver kompetanse for å ha meninger? Det er dette den såkalte “nye eliten” handler om. Det er en åndselite som tror de vet bedre enn andre. Akkurat som om utdanning gjør folk til eksperter. Alle vet jo at folkelig visdom alltid vet bedre enn “skolevitenskapen” — som altså styres av en “kulturell elite” som er woke.