APECALYPSO

Troll er overnaturlige urnordiske vesener i sagn, eventyr, legender og folklore. Trollene bor ofte i fjellheimen eller de dype skogene, og tilholdsstedet er ofte knyttet til underverden eller dødsriket. Troll blir ofte beskrevet som gigantiske, slemme, skumle og stygge, nesten som uhyrer eller monstre. I andre tilfeller er trollene dverglignende vesener, småtroll. Fellestrekkene er at alle troll er anti-sosiale, de opptrer i nattens mulm og mørke, og de har heller ingen spesiell kjønnstilhørighet. Ulike sammensetninger av ord der troll inngår som første eller andre ledd er svært utbredt og tallrike. Troll kan også betegne et menneske med spesielle egenskaper. I norrøne sagaer brukes ordet troll stort sett med en nedsettende og negativ undertone. «Du er mer likt et troll enn et menneske», var oppfattet som et meget krenkende utsagn.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Helt opprinnelig brukte man vel ordet troll i betydningen “magisk skapning” som lever i noen slags parallell virkelighet, det er ikke egentlig en del av vår verden, altså Midgard, eller menneskeriket om du vil. Trollene har sitt eget rike som heter Utgard, men noen ganger oppstår det hull og sprekkdannelser i “garden” – et gammet ord for gjerdet – slik at mennesker kan krysse over dit og/eller skapninger fra Utgard kan komme seg over hit (men de tåler ikke sola så de vil omkomme hvis de ikke kommer seg hjem før soloppgang). Folkloristikken rundt troll er svært rik og variert. Jeg kjenner personlig folk som mener at de har sett troll, men jeg forholder meg skeptisk. De har sikkert sett noe, men det virker litt prematurt å kalle det troll. På den annen side, det er jo dette som er troll. Altså når man ser noe man ikke kan forklare men det virker som noen slags levende skapning. Mens ting pågår virker det kanskje mest klokt at man trekker seg unna så lydløst som man får til heller enn å tilnærme seg hva det enn er man observerer. Hva tenker folk? Man må vise respekt for trollkraften. Sånn ble ihvertfall jeg oppdratt. Hvis du merker at det er troll i nærheten, så sett deg ned og vær lydløs mens du venter på at “det” skal forsvinne igjen. Troll er i utgangspunktet ikke interessert i mennesker, så ikke be om oppmerksomhet. Er dette overtro? Kanskje, men saken er at det er noe som rasler og rusler der borte og du vet ikke hva det er. Det er i utgangspunktet ikke bra å komme overraskende på en bjønn heller. Ofte går det bra fordi bjørnen stikker helst til skogs. Den vil ikke ha noen omgang med mennesker. Men hvis man skremmer den kan den jo bli sint.

Jeg har aldri sett en norsk turistsjappe som ikke solgte alle mulige slags trollbilder og trollfigurer. Motivet er velkjent. Sagn og eventyr fra Norge er tjokk fulle av troll. Sånn sett finnes det en hel “trollindustri” som holder tanken levende. Dessuten har vi trollkarer og trollkjerringer som er individer vi assosierer med “trolldom” — men det er sannsynligvis mindre av dette nå enn det noensinne har vært. Trollunger er et dialektord for for uskikkelige – det vil si trollete – barn. Det er fortsatt i alminnelig bruk. Men det vi først og fremst forbinder med ordet troll nå i 2023 er personer som oppfører seg trollete på nettet. Provokatører kan vi kanskje si. Det virker som om formålet deres er å stelle i stand ufred, men det er uklart om de har noen strategi ut over dette. Kanskje er det bare vanlig mellommenneskelig sadisme. De liker å bryte opp diskusjoner, være usaklig, fornærme folk og i det hele tatt skape dårlig stemning. Alle har et troll i seg, men noen bruker disse egenskapene veldig aktivt og opplever formodentlig noen slags psykoseksuell ekstase på grunn av dette. Mange sier mer eller mindre rett ut at greia deres er å “trolle” den eller den gruppen av mennesker som de ikke liker. Norge er som vanlig et ganske lite sted i denne store verden, hvor det å snakke og skrive norsk er et ekskluderende element som filtrerer bort et overveldende flertall av alle verdens mennesker, men forholdet er helt annerledes for det engelske språket. Selv om engelsk ikke er det språket man snakker til vanlig er det jo mange som lærer seg engelsk nettopp fordi dette er det vanligste “tredjespråket” over mesteparten av verden. Man kan mene hva man vil om dette, men slik er det. Selv snakker og skriver jeg engelsk flytende. I tillegg kan jeg spansk, tysk og fransk, i fallende orden etter hvor godt jeg føler at jeg behersker språket, men i det minste godt nok til å klare meg på et vis i forhold til noen som bare snakker et av disse fremmedspråkene. Etter min mening er det klokt å lære seg noen språk, og ikke bare av bekvemmelighetshensyn når man ferdes i utlandet men også fordi dette gir interessante perspektiver på det norske språkets opprinnelse, betydning og sannsynlige fremtid.

Poenget mitt er uansett at de største og mektigste trollene på nettet opererer på engelsk. Alt vi observerer på norsk er bare småpoteter i sammenligning med den engelskspråklige ondskapen. Kanskje en mager trøst for individer som opplever seg forfulgt av troll som håner og sjikanerer dem på usaklig vis. Man hører jo om sånt hele tiden. Men slik er tingenes tilstand. Særlig ille er det blant amerikanere, som virker å ha en mye lavere terskel for gjensidige fornærmelser og alskens ufinheter enn vi har på norsk. Kulturen deres er helt annerledes. Dette med skytevåpen må for eksempel forstås som et tegn på viljen til å “ordne opp selv” uten å involvere noen myndigheter i saken, mens det skal mye til for at nordmenn – selv i de kriminelle miljøene – skal begynne å plaffe løs mot hverandre på en vanlig dag. Det forekommer, men det er høyst uvanlig og det skaper alltid et visst oppstyr i media — i motsetning til i USA hvor det må være noe spesielt for at de i det hele tatt skal gidde å skrive om “enda en skyteepisode” og folk gjør klokt i å ta med i beregningen at mange går med våpen på seg og terskelen er lav for å trekke det frem og åpne ild. Vi som bor i Norge er så vant til våre fredelige tilstander at vi tror det er slik ting skal være, mens i mange andre land er man nødt til å tenke helt annerledes for å komme seg helskinnet gjennom dagen. Jeg reiste litt att og fram til USA mellom årene 2003 og 2008, noe som gjorde at jeg fikk masse USA-stempler i passet — og det bør man helst ikke ha. Et norsk pass vil ikke typisk medføre noen ubehageligheter ved noen grenser, men de kan finne på å ta deg inn på bakrommet for å spørre deg hva det betyr at du har vært så mye i USA. Sånt skjer. Nå har jeg imidleretid et nytt pass som bare har et antall Colombia-stempler og det er jo ingen mentalt friske mennesker som har noe problem med Colombia heller. Riktignok kan man sikkert bli mistenkt for å være innblandet i kokainhandel, men jeg er jo slik at jeg vil krysse gaten for å unngå sånne som “driver med kokain” uansett på hvilket nivå, så jeg passerer med glans den “luktetesten” med hund som jeg ser for meg at de har på flyplassen når bagasjen din har vært i Colombia. Dessuten er jeg “streit men litt teatral langs kantene” i min personlige fremtreden, så altså ikke den typen tollere og politi speider etter.

Det litt ironiske med troll på nettet er at betydningen av dette er etablert nå, men det var ikke sånn det begynte. Nå tenker man “troll” slik som folk kan være “trollete” mot hverandre, men i utgangspunktet handlet det om fisking. På engelsk heter det trolling når man fisker med dorg, det vil si at man sleper agnet frem og tilbake over der man tror at fisken står. Når folk ble beskyldt for å trolle var det altså “bare” det å fiske etter kommentarer til yndlingstemaet sitt — ofte noe de faste forumsmedlemmene hadde rukket å bli drit lei av, så den “fisken” de typisk dorget etter var de nye. Ved et tidspunkt jeg ikke kjenner ble imidlertid de som drev med dorging – altså trolling på engelsk – selv kalt troll, og siden den gangen har det handlet mer om personlighetstypen troll enn om fiskemetoden trolling. Dette betyr på ingen måte at fiskerne har sluttet å dorge etter kommentarer med de slitne temaene sine, bare at vi har hatt en språklig rokade i forhold til betydningen av ordet troll. Samtidig har vi fått ordet clickbait – jeg vet ikke om det har noen norsk oversettelse – som beskriver sånn omtrent hva trolling handlet om i gamle dager, det vil så “det unge internettet”. Gjerne en fengende tittel som egger nysgjerrigheten til folk slik at de åpner posten, men så får de bare fløff og/eller reklame. Det har jo blitt slik at folk tjener penger på “klikk” i denne nye oppmerksomhetsøkonomien. I den grad folk tjener penger på blogg, vlog eller podcast så handler dette ofte om annonseinntekter — og annonsørene teller klikk. De driter forsåvidt i hva slags innhold man har, så lenge det ikke er noe ekstremistisk som kan skade annonsørenes omdømme. Alt det handler om for dem er å få produktet sitt eksponert for et størst mulig – og da helst kjøpesterkt – publikum. Altså dorging i ordets rette forstand. Når det gjelder mine egne kjepphester så er de rimelig åpenbare: Mitt “budskap” er at folk bør tenke mer, lengre og dypere. Det er alt.

Donald Trump er tiltalt for politisk fuskeri og truende fremferd mot sakesløse individer i den amerikanske delstaten Georgia. Imidlertid er han ikke tiltalt alene. Seken er en såkalt RICO – det vil si “Racketeer Influencing and Corrupt Organization” tiltale – som opprinnelig ble utformet i året 1970 for å komme komplekst organiserte forbryterorganisasjoner til livs på en fornuftig måte. Den gangen handlet det om “mafia” og alle deres snedige måter å obfuskere forbindelseslinjene mellom de som ga og de som utførte ordre. Denne gangen handler det om en politisk eventyrer som ikke respekterer noen lover og regler i det amerikanske samfunnet. Noen synes at dette er feiende flott. Etter deres mening er det nødvendig å engasjere en mest mulig kaotisk naturkraft for å undergrave og eksterminere det “støle” samfunnet slik at vi kan erstatte det med noe nytt og bedre. Jeg mener, seriøst, ingen som har så mye som to fungerende hjerneceller kan tro at det er noen god idè å ansette denne mislykkede forretningsmannen og brautende grauthodet til noe som innebærer personalansvar og alminnelig folkeskikk, langt mindre det å lede en moderne statsmakt med to streker under ordet makt. Vi har allerede sett hvorfor.

Her i Norge har individer som feilaktig betrakter seg selv som seriøse politiske aktører tatt til orde for at Donald Trump bør tildeles Nobels fredspris. De er åpenbart motivert av hvordan den evneveike fylliken – enten han faktisk var på alkoholen eller ikke – Torbjørn “trettiseks komma ni” Jagland – hadde ståpikk i forhold til Barack Obama i 2009, slik at han – totalt ufortjent – ble tildelt Nobels Fredspris for dette året, på grunnlag av hans “ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og samarbeid over landegrensene” — til tross for at alle visste at det eneste Obama hadde gjort – eller noensinne kom til å gjøre – var å ikke være George Bush. En kunst mange av oss får til helt fint hver eneste dag uten å få noen nobelpris for det. Til og med Obama selv syntes at dette var noen pinlige greier. Han var jo minst like involvert i den amerikanske utenlandskrigføringen som noen annen president før ham. Men nok om det. Folk bryr seg jo ikke om fakta når de går til valg. Da handler alt om håp, tro og kjærlighet på et nærmest infantilt nivå. Hva faen, liksom. Er vi på ungdomsskolen eller hva? Er dere dritings? Jeg føler meg på ingen måte optimistisk i forhold til demokratiet, men jeg støtter det likevel.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Hvorom allting er, der ramler inn “lekkasjer” fra Trumps Georgia-sak. Det amerikanske rettssystemet er litt annerledes enn det norske. For eksempel kan man i USA gå inn i en såkalt tilståelsesforretning, hvor man godtar skyld i henhold til tiltalen ifølge punkt så og så mens man avskriver alt det andre og kaller det ferdig jobba. I enkelte tilfelle kan man – dersom man besitter særlig viktig og utslagsgivende informasjon – oppnå “full immunitet” og straffefrihet for egne skyldsspørsmål dersom man tilstår alt man noensinne har vært involvert i og oppgir alt man vet om alt som alle andre har vært innblandet i. Disse ordningene har blitt etablert fordi USA har vært særlig plaget av organisert kriminalitet og problemene med å etterforske et miljø som har alt å tjene på å “holde kjeft” og intet å tjene på å snakke. Imidlertid var det ingen som trodde at disse ordningene noensinne ville komme i berøring med seriøse aktører fra det politiske miljøet, enda mindre selveste presidenten. Men nå er vi der. Dette er virkeligheten i året 2023. Det kommer “lekkasjer” som viser at alle løper mot livbåtene og søker en hvilken som helst avtale som kan sikre dem mindre tid i fengsel for et historisk enestående kuppforsøk i USA, organisert og iscenesatt av en sittende president som nektet å godta valgresultatet. Sånt som man kanskje forventer i Turkmenistan – ingen fornærmelser tilsiktet – hvor de ikke egentlig har noe annet enn en historie full av kosakker og sanger om hester.

Mad Max er en postapokalyptisk fantasifilm fra 1979, med en oppfølger i 1981 og enda en i 1985, før det kom en attpåklatt i 2015. Til å begynne med var premisset at samfunnet kollapset “i sakte film” på grunn av krig, ressursknapphet og “økodrap” (som er et litt klønete navn for det å ikke ta hensyn til naturens behov for hvile, fornyelse og gjenvekst før man prøver å tyne enda mer ut av den) som hadde pågått lenge men som i filmens “nå” hadde passert et kritisk punkt. Etter min mening er de to første filmene i serien bra (men av helt ulike årsaker) mens den tredje er litt bob-bob og attpåklatten er en fantasiorgie av en “action-film” som er bare løselig basert i det originale konseptet. En av problemstillingene som er sentrale i Mad Max er hvor vanskelig det er å få tak i bensin. Ingen hadde sett for seg at drivstoffmangel kunne bli noe prekært før 70-tallets oljekriser inntraff, først i tilknytning til Yom Kippur krigen i 1973, deretter revolusjonen i Iran i 1979. Siden har femti år gått og verden befinner seg – mildt sagt – på et helt annet sted. Hva koster bensinen nå?

Begrepet verdisyn kommer til anvendelse her. Pumpeprisen på en liter bensin sier ingenting om hva det “koster” å forbrenne dette stoffet og dermed frigi enda mer drivhusgass i en verden som allerede sliter med å forstå og konfrontere konsekvensene av tidligere tiders frivolitet på dette området. “De visste ikke bedre” er et utsagn som har gått ut på holdbarhetsdato. Alle har visst – eller i det minste hatt tilgang til adekvat informasjon om saken – siden 70-tallets oljekriser (eller tidligere) at forbrenning av fossilt drivstoff har representert et eksponentielt akkumulativt problem som ikke har noen annen mulig utgang enn enten full stopp i forbruket eller død og begravelse for oss alle. Det kan se ut som om de satset på at alle oljebrønner ville bli pumpet tørre før skiten traff viftebladene og ble rikelig distribuert over det hele. I det aller minste snakker vi om alvorlige tilfeller av pengenarkomani som har drevet disse evneveike fjøsnissene til å kjøre hele driten i grøfta for oss alle. Griskheten eter sjelen. Men det blir en metafysisk debatt som befinner seg på siden av den prekære problemstillingen: Hvordan kan vi få ned forbruket av fossile brennstoffer og dermed utslippet av drivhusgasser?

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Jeg er på ingen måte entusiastisk i forhold til “elektriske biler”. Strøm er jo ikke gratis heller. Etter min mening bør vi begynne å tilrettelegge for mer utstrakt bruk av hest — og dette er ikke noe jeg sier bare på vegne av interesseforeningen for sprangryttere, dette er blodig alvor. Vi må få ned energiforbruket i en mye mer generell forstand. Fremtiden – i den grad den eksisterer – vil kreve en helt annen form for økonomisk tenkning enn det å høste uregulert og uhemmet av “naturens goder” langt hinsides begrepet bærekraft. Jeg ser at det såkalte miljøpartiet “De Grønne” har senket sine krav om økte bensinavgifter fra fem kroner til bare èn krone i forhold til pumpeprisen. Vel dra meg baklengs inn i fuglekassa om ikke de ble politisk bråvoksne litt faderlig fort. Er det stemmer de er ute etter? Jeg kan her og nå love dem at de vil få min hvis de går ut og forlanger hundre kroner per liter i miljøavgift på bensinen. Selv om dette ikke akkurat støtter min livsstil. Jeg bor jo sånn til at det er vanskelig å få hverdagen til å fungere uten privatbil — men samtidig skulle jeg ønske at det var det. En massiv satsning på å bygge ut kollektivtrafikken – samt å gjøre den gratis – vil etter min mening rekke langt i forhold til å dekke det transportbehovet som vil oppstå hvis man i praksis gjør bruk av privatbil til en luksus de færreste har råd til. Det er uansett dit vi er på vei. Spørsmålet er ikke om vi kommer til å havne der, men hvordan. Er vi evneveike troll som drives fra dag til dag av “nødvendigheter” eller er vi intelligente og godt organiserte skapninger som kan se hva som kommer og ta våre strategiske disposisjoner i god tid?

Arvesynd er den synda som alle menneske ifølgje kristen tru er fødde med. Arvesynd består både av skuld som blir arva, og av den syndige tendensen og manglande gudsfrykta som bur i mennesket. På engelsk bruker ein nemninga original sin («ursynd» eller opphavssynd). Arvesynda inneber at menneske ikkje først blir ein syndar gjennom å utføre ei syndig handling, men at det syndar fordi det som person allereie er syndig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

At noe “går i arv” betyr at det overføres fra en generasjon til den neste. Han har arvet sin fars øyne. Genetisk sett er dette et spørsmål om “egenskaper” som man er født med, både på godt og vondt (for eksempel visse arvelige sykdommer), og som kan utvikle seg i mange ulike retninger avhengig av hva slags oppvekstmiljø man havner i. Generelt sett er det slik at barn tar etter atferden til sine foreldre – eventuelt det vi kaller deres “foreldrefigurer” hvis de blir oppfostret av andre – på en ubevisst måte. Det vi kaller oppdragelse har imidlertid lite å si fra eller til for de bevisste prosessene som inngår i formingen av individets personlighet. Psykologisk forskning viser entydig at det viktigste sosiale elementet i personlighetsdannelsen er individets dialog med sine jevnaldrende. Grunnlaget kommer selvsagt fra foreldre og andre voksne som barnet – bokstavelig talt – ser opp til mens de er små, men detaljarbeidet i formingen av ens identitet handler om tilpasnng til det man oppfatter som “sin egen generasjon”. Foreldrerollen er i prinsippet ferdig utspilt når barnet kommer i 5-6 års alder og naturlig flytter sin fokus fra den nærmest gudelignende statusen til foreldrene og over på lek og samhandling med sine jevnaldrende. Derfra og ut har foreldrene mer en slags “støttefunksjon” som forsørgere og rådgivere i henhold til behov og forespørsel, men dette er en vanskelig pille å svelge for mange. De klarer ikke å “slippe taket” og la barnet utvikle sin egen personlighet i sitt eget tempo, men krever autoritet i alle spørsmål som handler om sosial tilpasning og identitetsdannelse. Det er jo mitt barn. Her ligger frøet til alle “ungdomsopprør” og de vanskeligheter folk opplever i forhold til dialog med “sin tenåring” — som allerede lenge har opplevd “foreldreautoriteten” som en negativ og hemmende kraft i sitt liv. Jeg er ikke ditt barn, jeg tilhører meg selv. Hvor patologisk ungdomsopprøret blir er ofte en funksjon av hvor autoritære foreldrene var.

Alle foreldres evige forbannelse er at de er dømt til å føle ganske betydelige mengder rå frykt for hva som skal skje med deres elskede små. De vet jo noen ting om verden og menneskers atferd som barna definitivt ikke har den fjerneste anelse om. Man skulle inderlig ønske at det var enkelt å oppdra barn; at de bare hørte på våre velmente råd, basert som de er i alt vi tror vi vet, slik at de slapp å gjennomgå all den sorg, skuffelse, angst og styggedom vi selv erfarte da vi var små. Men sånn er det jo ikke. Til tross for det ukjente men helt sikkert veldig store antallet bøker som er skrevet om kunsten å oppforstre barn så er hvert tilfelle et unikt tilfelle som aldri passer helt i “programmet” og som derfor krever mer eller mindre spesialoppfølgning. Det er nesten mest skummelt hvis det aldri “er noe” med barnet. Da tenker man at man blir feilinformert og “ghostet”, at problemene finnes men at de blir holdt skjult. Hvordan går det på skolen da? Det virker jo ikke rimelig at alle ting alltid skal være “bare bra”. Man ønsker å hjelpe men vet ikke hvordan. Bekymringer stiger opp fra bakhodet som gnister fra et bål. Man fantaserer om alle fæle ting som kan skje og prøver å komme dem i forkjøpet ved å være årvåken og følge med på alt som skjer. Man ser etter “signaler”. Man snakker med andre om foreldrerollen. Man prøver å være en kompis som stiller opp og bidrar. Du vet at du alltid kan komme til meg når det er noe, ikke sant? Man tilbyr dem sin sjels beste kvaliteter og ubegrenset adgang til sin kilde av voksenvisdom, men alt de vil ha er penger. Nei, det er ingen enkel oppgave å være en forelder. Med mindre man er borderline psykopat skaffer man seg jo en stor mengde bekymringer som man ikke engang ante fantes — og de fleste opplever noen aha-øyeblikk i forhold til hvordan de husker sine egne foreldres irriterende terping og formaninger – jada mamma herregud! – fra sin egen barndom. Sirkelen er sluttet, som folk sier. Straffen for de bekymringer og grå hår som man satte i hodet på sine egne foreldre er de bekymringer og grå hår man får fra sine egne barn. Sånn er livet. Det blir sjelden slik som man hadde tenkt, men noen ganger “ganske ålreit” likevel.

Synd er en religiøs betegnelse for en tilstand av urenhet, mangel eller feil. Synden tjener i mange religioner som forklaring på at menneskets tilværelse er lidelsesfylt, underlagt oppløsning og død og så videre. Synd kan forstås som noe som kan fjernes ved egne anstrengelser (opphør av uvitenhet gjennom meditasjon, fjerning av urenhet ved ritualer) eller som noe som bare en guddom kan fjerne gjennom å gripe aktivt inn i menneskets tilværelse, eller som en kombinasjon av disse to. Forestillingen har vært brukt for å bygge og vedlikeholde religiøse institusjoners makt og for å legitimere sosial og økonomisk ulikhet.

(Store norske leksikon)

Etter min mening er skyldfølelse en form for narcissisme. Ved å “ta på seg skylden” plasserer man seg selv som en sentral karakter i det pågående dramaet. Man forlanger å være betydningsfull. Imidlertid er det ekstremt sjelden at folk fortjener alt de får – og enda mindre alt de gjør krav på – verken på godt eller ondt. Vi er jo bare mennesker, eller sagt på en annen måte: Vi er bare dumme rassaper som er late, kåte, selvopptatte og fulle av urealistiske fantasier om livet og verden. Dette er ikke synd, det er bare sånn naturen har laget oss. Nå lever vi imidlertid ikke “i naturen”, vi er kulturskapninger som må forholde oss til andre moralske normer og tabuer enn de som naturen forlanger. Det er viktig for å kunne ha et normalt liv at man posisjonerer seg klokt innenfor kulturen. Naturen har jo sine egne opplegg for avstraffelse, hvis man for eksempel plutselig betemmer seg for at “heretter skal jeg bare leve av sjokolade og brus” eller hvorfor ikke “jeg kan fly”. Det vil ikke ende bra for deg. Kulturen fungerer på en helt annen måte. Der blir man vurdert, dømt og avstraffet av andre mennesker basert i hva slags atferd man viser, og nettopp derfor er det viktig hva slags “ansikt” – det korrekte ordet er kanskje maske – man presenterer overfor andre. Vi kan ikke oppføre oss “naturlig” innenfor kulturen. Vi kan aldri “bare være oss selv” på en direkte måte, vi er nødt til å styre hva vi enn er og slik sett “navigere” oss gjennom en farlig skjærgård av kulturelle krav til konformitet. Men dette har vært normalt i mange tusen år, minst like lenge som sivilisasjon har vært en greie. Du kan ikke bare gjøre som du vil. Fra naturens hånd er mennesker ganske aggressive og svært kranglete skapninger som i likhet med andre aper hopper opp og ned mens de skriker og gestikulerer hver gang det er noe som ikke er sånn som de liker å ha det. Det kreves ganske mye trening og tilpasning å få det indre trollet under kontroll og styre disse energiene i konstruktiv retning, eller i det minste noe som ikke er direkte destruktivt for en selv og andre. Men dette er en jobb alle må gjøre selv. Autoritet som kommer utenfra teller ikke. De som sier at deres moral handler om å følge befalinger har slett ingen moral. Alt de har er lydighet, som ikke er det verste man kan ha, men det er heller ikke engang i nærheten av det beste.

Som moralfilosof er det min oppgave å ta opp moralspørsmål til intellektuell behandling. Hvorfor bør folk oppføre seg som folk overfor hverandre? Hvis svaret er “for å unngå straff” har man ikke forstått spørsmålet. Eller man obfuskerer problemstillingen med vilje fordi man har noen slags egeninteresse av å forme og opprettholde autoritære strukturer i samfunnet. Det vi kaller liberalisme danner fundamentet for det vi kaller demokrati. Vi kan si at idealet er “frihet under ansvar” og at vi helst vil ha tillit til at folk oppfører seg som folk, men alle vet at det ikke er slik i praksis. Alle mulige slags forbrytelser skjer hver eneste dag. Imidlertid er det ikke hjelpsomt å påstå at dette handler om “menneskets syndige natur” og at en adekvat reaksjon er å piske dem til anger og gråt, mer eller mindre bokstavelig talt. Vi har ingen erfaringer som dokumenterer at straff hjelper. Det er jo toskeskap som får folk til å gjøre dumme ting, ikke ondskap (selv om dette kanskje forekommer unntaksvis). En dust blir ikke smartere av å få seg en på trynet. Som regel blir han bare sint. Til og med kriminalomsorgen har forstått at det viktige er å få folk til å “skjerpe seg” — men for at dette skal kunne skje må man vise dem en vei. Alle kan bli forbrytere under de rette – det er kanskje bedre å si de gale – omstendigheter. Dette er ikke noe man kan vite om noen på forhånd. At de hittil har holdt seg innenfor lovens rammer betyr i seg selv ingenting. Det er etter min smak litt i overkant jomfruelig når folk lar seg sjokkere over at noen i omgangskretsen deres plutselig gjør noe dumt. Herregud. Vi er jo bare aper. Hva forventer du? Selv ville jeg foreslå at folk så tidlig som mulig venner seg til å alltid snakke sant og basere all sin tenkning i kritisk analyse fremfor å føle det ene eller det andre om en sak. Men jeg tror ikke de kommer til å høre på meg. Jeg er ikke vant til det.

En ikke helt uvanlig språksykdom består i å køle på med adjektiver. Helst skulle man kunne stryke alle adjektivene i en tekst uten at den mister sin språklige mening, er det mange som påstår, men det blir vel forsåvidt bare et syvmilssteg i motsatt retning som reaksjon mot det man oppfatter som pompøs “emosjonalisme” — litt som hvordan det å bli totalt avholdsmann på grunn av at man ikke liker andres fyll blir å gi disse andre alt for mye makt. Slike valg bør utgå fra eget ønske og være et uttrykk for egne ambisjoner i forhold til fysisk og mental helse, ikke en “protest” mot ting man ikke liker hos andre. Det er jo barnslig. Forsåvidt er jeg enig i at “andres fyll” til tider kan være noe veldig plagsomt. Herregud, jeg kan fortelle noen historier fra mitt liv som dørvakt, men det skal jeg ikke. Ihvertfall ikke her og nå. Poenget i dag er det å “miste seg selv” fordi man baserer sin egen atferd alt for mye i hva andre gjør og ikke gjør.

“Ufrivillig sexpress” er en typisk ufrivillig komisk sammensetning av ord i en ganske upassende sammenheng. I utgangspunktet må man jo anta at alt som fortjener å bli kalt sexpress er både ufrivillig og plagsomt. Hvis det er frivillig bruker vi helt andre navn om det som skjer, ikke minst fordi vi ikke ønsker å devaluere betydningen av et språkuttrykk som beskriver borderline kriminell atferd og som kan være tildels meget stressende for sakens offer. Ikke uofte handler jo slike saker om “misbruk av maktposisjon” hvor den svakere part kan ha mye å tape på å avvise tilnærmelsene på så brått vis som det kanskje fortjener, la oss si med et hardt ballespark. I seksuelle overgrepssaker finnes det verken tilgivelse eller forståelse. De som er redd for at noe skal bli “misforstått” har sannsynligvis allerede krysset grensen og bør snarest mulig trekke seg så langt unna at ingen kan beskylde dem for noe. Og de som ikke forstår dette fortjener mye juling. Men det er en digresjon. Denne posten handler ikke om verken grammatikk eller overgrep.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Som alle vet betegner ordene subjekt, objekt og adjektiv tre vidt forskjellige “logiske posisjoner” i setningen — hvor subjektet utgjør det agerende element, objektet det setningen handler om, og adjektivet “kvaliteten” på det som foregår. Fra disse forskjellige posisjonene av mening henter vi ordene subjektivitet og objektivitet som målestokk på hvordan vi forholder oss til noe, hvor det objektive er når vi bare beskriver det som skjer uten å engasjere oss personlig i saken, som  i så fall blir en mer subjektiv tilnærmelsesmåte. De fleste har en helt grei operativ forståelse for hva det betyr å være henholdsvis subjektiv og objektiv. For eksempel er en nyhetsreportasje eller en politirapport ihvertfall ideelt sett objektive og “beskrivende i forhold til sak” i språket sitt, mens det å gi uttrykk for hva man selv føler om noe alltid er et subjektivt perspektiv. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Men så kommer problemene når folk omgår distinksjonen mellom det subjektive og det objektive gjennom snedig bruk av adjektiver — og dermed i realiteten skaper adjektivitet som noen slags tredjeposisjon, som egentlig er en passiv-aggressiv variant av det subjektive, men kamuflert som saklig objektivitet.

“Ufrivillig sexpress” er et eksempel på adjektivitet, fordi det er naturlig å henge seg opp i ordet “ufrivillig” som meningsbærende element i ordoppstillingen, men uten å legge merke til at man dermed åpner opp for “grader av frivillighet” i forhold til konseptet sexpress (som i de fleste tilfelle er et svart og hvitt spørsmål, eller altså at man enten er skyldig eller ikke skyldig etter tiltalen). Et annet eksempel på bruk av adjektivitet – altså snikinnføring av subjektivitet i en objektiv setning – er hvis man for eksempel vektlegger hvordan ting lukter, hvorvidt en situasjon er “skremmende”, og så videre. En forsvarsadvokat i en tenkt sak fra arbeidsretten vil kanskje jobbe med “grader av frivillighet” i forhold til en tiltale som handler om sexpress, fordi dette introduserer en gråsone i et spørsmål som ellers ville vært ja eller nei. Dette er ting man lærer. Det er kunsten å selge noe, som også er kunsten å overbevise noen om noe. Åpenbart er det jo slik at hvis de allerede har en overbevisning så må man begynne med å svekke denne før man kan selge inn sin egen. Dette er bondefangeriets edle kunst, som før i tiden ble betraktet som noe ufint men som nå regnes som business as usual både innenfor politikken og varehandelen. De som lever med et ideal om verdensfred og økonomisk rettferdighet vil sannsynligvis bli lurt oftere enn de mer kyniske, av den enkle grunn at de ønsker å tro det beste om sine medmennesker, derfor velger de å være tillitsfulle inntil de har grunn til noe annet.

Jeg passerte nettopp 700 innlegg på denne plattformen, som veldig rundt regnet betyr et gjennomsnitt på to om dagen i to år. Så hva kan vi si om dette? For et par dager siden filosoferte jeg litt rundt dette med å være (eller ikke være) flink til å skrive og jeg vet ikke hvor tydelig det fremkom der og da, men det er en vesentlig forskjell mellom det å være flink til å “skape innhold” og det å være flittig med å få skrevet alt sammen ned like fort som man får idèene. Slik sett er ikke en flittig forfatter nødvendigvis det samme som en flink forfatter. Kvantitet er ikke det samme som kvalitet. Spørsmålet er om det går an å få til begge deler. Eller kanskje heller om det er noe poeng i å prøve. Hvis jeg gikk inn for å konsekvent pøse ut bloggverk som hver seg besto av fire-fem linjer ville jeg kunne oversvømme hele plattformen med pjatt i løpet av noen få uker, til en slik grad at de som ikke allerede hater å se navnet Apecalypso på bloggforsiden ville dannet en kampanje for å få meg fjernet. Det er noe med å “ta for mye plass” og det er også noe med å “trene opp leseren” ved å etablere en stil og holde seg til den, slik at folk får en viss følelse av at de vet hva de kommer til å få hvis de åpner den posten.

Litt flippete kan vi si at jeg skriver litt sånn som Frank Zappa komponerte musikk. Det å få idèer er ikke problemet. Utfordringen ligger i å organisere og strukturere alt sammen. En blogg jeg pleier å lese er den til Aylar Von Kuklinski som jeg liker av den enkle grunn at han ofte skriver bent frem morsomt, noe som kanskje er en litt undervurdert kunst innenfor den typisk postmodernistiske stilretningen som folk flest foretrekker å bruke. Altså, jeg mener ikke det å fortelle vitser men å la det skinne gjennom i tekstene at man har utviklet et humoristisk syn på livet, verden og menneskehetens lodd — noe som kanskje er en nødvendighet for å kunne konfrontere virkelighetens alvor. Uansett, han beskrev sin tidlige bloggervirksomhet som det å “bare pøse ut masse innlegg” som ganske greit beskriver det jeg gjør på denne plattformen, men jeg vil legge til som et forbehold at jeg er faktisk ganske selvkritisk. Selvsagt prosuserer jeg mye vås, men ikke bare vås. Det hender at jeg sier noen smarte ting, men for å komme dit er jeg først nødt til å rydde unna uvesentligheter og distraksjoner, det vil si typisk sånne ting som man danner seg “meninger” om og som man må få av veien før man kan begynne på det seriøse arbeidet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

På en typisk dag har jeg ikke særlig mange lesere. Det er sjelden mer enn hundre, men til gjengjeld har de funnet veien hit selv, uten at jeg har bedrevet noen kampanjer for å få publikums oppmerksomhet. Det å blogge er jo ikke noe jeg gjør for å bli populær eller vinne venner, det er mer en slags form for “daglig trening” designet for å holde hodet mitt i vater. Jeg forventer ihvertfall ingen betaling for elendigheta. Hvis folk har lyst til å gi meg penger skal jeg ikke nekte dem det, jeg har liksom alltid bruk for mer penger virker det som, men jeg “selger” ingenting. De vil ikke få noe de ikke også ville fått gratis, fordi jeg skriver jo uansett på den samme måte, med de samme typiske temavalg og den samme stil, åpent og fritt for alle. Med andre ord: Bruk heller pengene på noe annet. Gjerne noe morsomt. Siden kan du jo skrive om det i din egen blogg, eller hvor du nå går hen for å uttrykke deg skriftlig på vanemessig basis.

Noe litt paradoksalt er at jeg fikk alltid gode karakterer i orden og oppførsel på folkeskolen, til tross for at jeg var en ganske infam drittsekk, noe jeg forsåvidt fortsatt er, bare at nå er jeg stor og vet mye mer om hva som foregår “bak kulissene” i vår verden. Da jeg var liten var jeg bare sint fordi jeg oppfattet verden som urettferdig. Nå skjønner jeg hvorfor det er slik. Er det et fremskritt? Jeg føler meg ikke lenger sint fordi ting er som de er — og ikke som de “kunne ha vært” gitt menneskehetens kunnskaps- og ressursgrunnlag. Det ordet jeg ville bruke for å beskrive min nåværende grunnholdning er “oppgitt”. Ikke fullstendig resignert men uten noe egentlig håp om at våre forbedringspotensialer noensinne vil bli realisert. Hva skal man liksom gjøre da? Ingen er interessert. Folk flest lever innenfor knappe tidshorisonter. Riktignok har de mange planer og ting som de snakker om, men hvis man skal dømme folk på atferden deres så er de motivert av kortsiktig vinning først og fremst. Attention Defeceit and Hyperactive Disorder – ADHD – er like mye et kulturfenomen som det er en personlighetsforstyrrelse hos enkelte individer. Ting skal gå fort i våre dager. Det er meningen at det skal være slik. En typisk privatøkonomi regnes fra lønning til lønning og følelsen av at pengene aldri helt strekker til er svært alminnelig ute blant folk i dagens Norge. Det henger en “hvileløs” atmosfære over hele smæla, egget frem av alskens selvhjelpsguruer som preker om budsjettering, effektivisering og personlig utvikling. Slik kan du få mer ut av hverdagen var en typisk magasintrend allerede i “den gamle verden” – altså før internettet kom – og ting har ikke blitt bedre siden da.

Ganske nylig har jeg oppdaget en “snakkis” blant fagøkonomer. Pead. Peak Advertising. En utbredt følelse av at vi har passert noe slags metningspunkt i forhold til hvor mye halvunyttig stash det egentlig er mulig å prakke på forbrukerøkonomien. Det virker som en av disse idèene som plutselig dukker opp – sannsynligvis fordi noen formulerte ut konseptet – og siden sprer seg på eksplosjonsartet vis, grunnet i det forhold at mange har observert det samme, men det har både vært litt vagt og de har manglet de rette ordene å sette på ting. Som alle vet skrev Marx om varefetisjisme – altså at bytteverdien som kjennetegner en vare i det kapitalistiske systemet (prisen) fremstår som en iboende egenskap ved selve varen – som i prinsippet er den illusjon som motiverer folk til å betale gode penger for alskens verdiløst skrot og deretter føle seg lurt av aggressive selgere samt ikke minst reklamebransjens markskrikere. Det er jo nettopp her skoen trykker. Jeg er på ingen måte ferdig med å etterforske disse ryktene om “peak advertising” men èn tidlig tanke som treffer meg er at folk har jo vært drit lei av reklame i flere tiår — ihvertfall til en sånn grad at de snakker om hvordan de føler seg både fysisk nedlesset av “uadressert post”, antastet av frekke telefonselgere og visuelt forurenset av gigantiske reklameplakater hvor enn de snur seg. Sånn er det på nettet også, bare at de nye reklametrendene handler om profilbasert segmentering av oppmerksomhetsmarkedet, det vil si at den reklamen du får på telefon og PC er mer eller mindre skreddersydd til den “profil” reklameagenturene har tildelt deg. Kundekategori Pimpelipim. Det mest sjarmerende med det hele er imidlertid det grunnleggende faktum at reklamen virker uansett hva vi ellers måtte mene om den. Det er “informasjon” som blir sett, oppfattet, assimilert og katalogisert av underbevisstheten helt uavhengig av hva som foregår i den våkne delen av tenkamentet. Dette har reklamebransjen alltid visst. Deres forbindelse til den politiske propagandaens verden har også vært en nisse på lasset hele veien. “Den moderne reklamens far” Edward Bernays (1891-1995) var faktisk en stor inspirasjonskilde for nazistenes propagandaminister Goebbels, særlig dette med at det spiller ingen rolle om en påstand i utgangspunktet er sann eller usann. Hvis den blir gjentatt ofte nok vil den bli akseptert som sannhet ute blant folk. De programmerte jo for eksempel tyskerne til å hate og frykte jødene.

Noe annet som jeg husker fra det sene 70-tallet er begrepet informasjonsmetning. Når man bombarderer folk med så mange inntrykk at hjernen deres går helt i stå. For mitt eget vedkommende plukket jeg opp dette begepet gjennom science fiction litteratur, men jeg antar man vil finne det også for eksempel i de mediekritiske arbeidene til Walter Benjamin (1892-1940). Det er uansett ment å være betegnelsen for når man er “full” — det vil si at man klarer ikke å ta til seg flere data. Hjernen spinner allerede i full tilt. Ved den tiden da jeg leste om dette gikk jeg fortsatt på ungdomsskolen og assosierte begrepet informasjonsmetning mest med såkalt skoletretthet, men i litteraturen handlet denne problemstillingen om kunsten å “oppdra en befolkning” til å tenke i èn bestemt bane heller enn en hvilken som helst annen, gjennom å gjenta og gjenta budskapet inntil det står fastspikret i “folkets bevissthet”. Vedtatt gjennom akklamasjon, så å si. Målet er å skape en følelse av at de som stiller seg kritisk til et budskap egentlig stiller seg kritisk til selveste “folkeviljen” — noe som skyldes “dårlig oppdragelse”. De nekter å spille på lag på grunn av sine antisosiale tendenser. Dette er klassisk retorikk hos alle autoritære politiske bevegelser, fra Nazi-Tyskland til Sovjetunionen. De som stiller spørsmål ved regimets ufeilbarlighet er å regne som folkefiender. De undergraver jo samfunnets stabilitet. I nyere tid hører vi denne typen argumentasjon brukt mot de som er kritiske til “vestlig kapitalisme” og nyliberalisme — hvor man griper etter hvilke halmstrå som helst, for eksempel kritikk mot politisk korrekthet eller det å være “woke” som om dette i seg selv er noe subversivt og samfunnsnedbrytende. Men bakom synger skogene – for å parafrasere Trygve Gulbranssen – og det begynner å bli vanskelig å opprettholde illusjonen om at “vesten” har ordnet seg med et særlig beundringsverdig politisk og økonomisk system som gjør alle rike og lykkelige. Som alle løgnere vet er langtidsproblemet med å leve på denne måten at det er veldig energikrevende. Man må til enhver tid oppdatere og forsterke “narrativet” som ligger i bunnen av en løgnaktig livsstil. Jeg vet ikke om dette er sant – det lyder jo litt underlig – men mange sier at haien aldri sover, for hvis den slutter å svømme vil den synke til bunns og dø. Sånn er det for løgnerne også. Hvis de slapper av og slutter å repetere budskapet sitt i eininga så vil hele opplegget kollapse og gå i oppløsning. Peak advertising? Vi får se.

Alle som kaller seg filmelskere bør i det minste vite hvem Pasolini er, selv om de ikke nødvendigvis har noe forhold til arbeidene hans. Han ble drept under mystiske omstendigheter i 1975, men før dette skjedde – mange sier som en direkte konsekvens – rakk han å melde seg på i konkurransen om hvem som har laget verdens mest sjokkerende og/eller støtende film gjennom alle tider, med sin Salo, også kjent som “Sodomas 120 dager” etter Marquis de Sades bok ved dette navn som filmen er løselig bygget på. Jeg kan ikke med god samvittighet anbefale noen å se Salo med mindre de har sterke nerver og en viss forståelse for de historiske tendensene i Europa som blir tatt opp til kunstnerisk behandling i løpet av filmen. Dette er mildt sagt ikke noe underholdningsprodukt, men en dypt rystende fortelling om det moralske forfallet som følger av uinnskrenket makt. Alle vet jo at Salo-republikken (1943-1945) var den alternative virkeligheten som Mussolini ble hensatt i helt mot slutten av sin da tyve år lange karrière som fascistfører i Italia. Der oppholdt han seg i indre eksil ved Gardasjøen som en annen keiser Tiberius mens tyskerne holdt Nord-Italia og amerikanerne – angivelig guidet av mafiabossen Charles “Lucky” Luciano i bytte mot hans løslatelse fra fengsel – var på vei nordover gjennom Sicilia. Undergangen var nær for Mussolini, med andre ord, Det er vanskelig å tro at han ikke var klar over dette. Mange år senere laget tyskerne en film kalt Undergangen om Hitlers siste døgn i førerbunkeren i Berlin, men det var en realistisk film, mens Pasolinis fabel om Mussolinis undergang var surrealistisk.

Selv sa Pasolini i sitt siste intervju at Salo var hans eneste film “som handler om modernisme” og de fleste tolker dette som at filmen er ment som en kritikk av “modernismens ånd” og dens fremmedgjørende effekt på menneskene, ikke minst “den tradisjonelle ekteheten” i Italia som var noen slags nasjonalromantisk drivkraft for Pasolini gjennom hele hans karrière — og som forsåvidt fremkommer ganske tydelig gjennom hans øvrige kunstneriske produksjon, både i tekster og bilder. Liket av Pier Paolo Pasolini ble funnet ille tilredt på stranden ved Ostia, den gamle havnebyen utenfor Roma, den 2. november 1975. Noen timer senere ble den da 17 år gamle Giuseppe “Pino” Pelosi (1958-2017) stanset for vinglete atferd i trafikken og det viste seg at bilen tilhørte Pasolini. I avhør tilsto Pino å ha myrdet Pasolini og han ble dømt til ni års fengsel for “medvirking” siden det var åpenbart at drapet måtte hatt mer enn èn gjerningsmann, men dette nektet Pino for helt frem til han endret forklaring i 2005. Da fortalte han at han hadde blitt truet til å ta på seg alt av en bande ganstere som senere har blitt identifisert som Banda della Magliana, en mafialignende gruppe kriminelle ned bånd til den fascistiske undergrunnen. Italienerne har vel mer eller mindre hele veien trodd – på folkemunne – at Pasolini ble drept av fascistene fordi han var en åpent homofil og usjenert marxist som folk faktisk respekterte og lyttet til, ikke minst på grunn av hans kanskje litt paradoksale kjærlighet for “det gamle (og veldig konservative) Italia”. Men sånn var han. Full av motsetninger. I det ene øyeblikket erklærte han seg som ateist, i det neste laget han filmen “Matteusevangeliet” som selveste Vatikanet kaller “den beste skildringen av Jesus på film noensinne” (og det antas at meningene deres bærer litt vekt, ihvertfall i Italia). Til sist er det å si at jeg har allerede advart mot filmen Salo – som er en veldig god film i og for seg, men man bør kanskje ikke se den hvis man har lett for å få mareritt og tvangstanker, for billedmaterialet er hvor groteskt som helst – og på generelt grunnlag er Pasolini en filmregissør det er verd å se litt nærmere på. Mine egne favoritter er Medea (med Maria Callas) og Teorema (med Terrence Stamp)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

I fjor ble de norske ekspertene tilkalt til det sørlige Sahara etter at busker selvantente og illeluktende røyk steg opp av rødglødende hull i bakken. Problemet forverret seg drastisk, og myndighetene i Mali vurderte å evakuere hele landsbyer i området. Fysikeren Dag Kristian Dysthe og tre norske geologer forventet å finne lava under den rykende jorda. Isteden fant de et brennende torvlag og svaret på et mysterium nevnt i Bibelen, nemlig tilsynelatende selvantennende busker. Vi målte opptil 700 grader i enkelte av hullene. Det hele var litt skummelt, med brennende busker i ørkenen nesten som i Mosebøkene, sier Dysthe til VG. Det oppsiktsvekkende funnet er omtalt i de vitenskapelige tidsskiftene Nature og Science.

Dag Kristian Dysthe og geolog Henrik Svensen, er overbevist om at dette fenomenet kan ha skjedd i bibelske tider. Som brennende tornebusk talte Gud til Moses, ifølge Bibelen. Dette er ikke et enkeltstående fenomen. Det oppstår ikke bare på ett tidspunkt, sier han. Fungerende biskop Knut Andresen i Trondheim lar seg imidlertid ikke imponere over forklaringen til forskerne. Fortellingene i Bibelen er bildefortellinger som skal formidle budskap til mottaker. Om det finnes naturvitenskapelige forklaringer på fenomener, spiller dette ingen rolle fra eller til, sier Andresen.

(Fædrelandsvennen)

Jeg er tilbøyelig til å være enig med biskopen. Bibelens handlingsforløp foregår jo ikke “i virkeligheten” men i en slags paralell mytisk og/eller åndelig dimensjon ikke ulik de som beskrives av Platon som “formenes eksistensplan”. Det samme kan man forsåvidt si om alle fortellinger enten de er skrevet ned eller om de “bare” tilhører en muntlig tradisjon — men bibelen har en spesiell betydning for mange. Den betydningen eksisterer – bokstavelig talt – i et annet “univers av mening” enn vitenskapelige fakta og ting vi kan observere i naturen. Det finnes mange kristne som har antivitenskapelige holdninger, men dette er ikke noe krav. For eksempel var den katolske presten Georges Lemaitre en fremdragende tenker innenfor teoretisk fysikk uten at det virket som om dette hadde noe å si fra eller til for hans stilling i kirken. Selv er jeg jo det jeg stadig beskriver som en gnostisk ateist, og det virker ikke som om Gud har et problem med dette (man må sikkert ha en generøs porsjon humoristisk sans i hans stilling), men det er det samme for meg om andre “har tro” i den eller den retningen, med eller uten en bok til å slå opp i for å bli klok. Tross alt er det viktigst hva folk gjør her på jorda. Alt det snåle de preker om er jo verken her eller der før det omsettes i handling. Eller er det noe jeg misforstår? Jeg tror ikke det.

Da jeg gikk på barneskolen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap men jeg tror dette siden har blitt utvidet og modifisert til faget “religion og livssyn” (selv om jeg personlig ikke kommer til å være fornøyd før det bare heter filosofi). Allerede da var jeg skeptisk til dette med en brennende busk. Altså, ikke selve det at busken brant, jeg hadde jo som god rakkerunge allerede erfaring med å sette fyr på ting, men det at den snakket til Moses. Man blir nærmest litt forlegen på Guds vegne. Hvorfor skal han som er så mektig og talentfull være nødt til å uttrykke seg på en så jævlig klønete måte? Ved andre anledninger sender han jo engler i full mundur som både legitimerer seg og det ene med det andre, men når han skal gi en særlig viktig beskjed som det at Moses skal ta med seg israelittene og komme seg ut av Egypt litt faderlig fort så velger han altså noe sånt? Det er så man blir nødt til å mistenke at dette er noe Moses har diktet opp. Sorry. Det er bare sånn jeg fungerer. Ifølge folk som har greie på sånt tenker jeg som en kynisk politietterforsker som er gammel i faget: Jeg antar at folk dikter, lyver og fantaserer helt til jeg har grunn til å tro noe annet. Dette er ikke noe jeg “anklager” folk for, det har for det meste lite å si fra eller til for meg og de selv kan dessuten ikke noe for det. Vi er jo bare dumme aper. I den verdenen vi har skapt og som vi kaller vår egen er ting organisert slik at man ikke behøver å være verken kritisk eller sannferdig for å overleve. Bare følg bruksanvisningen så vil ting ordne seg for deg. Det er de færreste som gidder å utvikle den nærmest militante formen for selvdisiplin man må ha for å konfrontere de skjulte delene av den menneskelige form, det vil si metafysikken. Det som alle religioner “egentlig handler om”.

Ved siden av det som heter teologi – altså den dogmatiske læren om Gud – finnes jo også det vi kaller teopati, eller “gudserfaring” slik den fremkommer som en følge av bønn eller meditasjon rundt “gudsmysteriene” — og teopati er en emosjonell tilstand, det handler ikke om teori og læresetninger. Det er jo dette folk vil ha. Ikke så mye “ordet” som erfaringen. Opplevelsen. Strengt tatt snakker vi om en litt vulgær form for ritualmagi, men det gir resultater. Hvis ikke ville jo ikke kirken ha vært noe “gammelt hus” så å si. Blant de troende er det svært vanlig å oppgi “troen” som et av de viktigste elementene i livsopplevelsen deres. Dessuten er det et ubestridelig faktum at det å tre inn i troens fellesskap for mange har vært “en vei til frelse” i en mer psykiatrisk forstand, derved at de har klart å få kontroll over livet sitt på denne måten, og dette er ingen liten sak. Jeg bestrider med andre ord ikke religionens nytteverdi i samfunnet, betraktet som “sikkerhetsnett” for mange som ellers ville vært ille ute, men jeg liker ekstremt dårlig hvordan det noen ganger utarter til noen slags autoritær kult som samler seg rundt såkalt karismatiske “forkynnere” som lirer av seg den verste form for møkkavrøvl mens de ellers ber folk om å gi dem penger. Dette fenomenet er i seg selv imidlertid ikke religiøst (snarere tvert imot), vi ser det også manifestert i politikken, til og med i hvordan folk samler seg rundt “influensere” på nettet. Persondyrkelse er noe psykoseksuelt. I sin reneste form handler det om seksuelle fantasier rundt filmstjerner og popartister — med historiske røtter i hedenske religioner, hvor man kunne enten guddommeliggjøre et levende individ, si for eksempel keiseren, eller forholde seg til kulten rundt forfedre og andre avdøde individer, eller i sin mest generiske form dyrke de dyder som sorterer innunder ansvarsområdene til den eller den gudeskikkelsen, for eksempel Apollo eller Tor med hammeren.

Tanken bak “bokens religioner” – jødedom, kristendom og islam – var sannsynligvis i utgangspunktet å komme seg bort fra de mer hedenske tiltakene som typisk dannet personkulter rundt både virkelige mennesker, levende eller døde, og rene fantasifigurer (som likefullt ble hyllet og oppfattet som inkarnasjoner av diverse mer eller mindre beundringsverdige karakteregenskaper), men vi kan vel etter et par tusen år fastslå at prosjektet deres gikk litt i skrens ganske umiddelbart. Religionene hadde imidlertid stor politisk betydning i sin tid – og har det til en viss grad ennå, ihvertfall blant “de troende” – og ble blant annet brukt til å bygge opp og legitimere kongsmakten her i Norge. For tusen år siden var det jo ingen som snakket om “Europa”. Man kalte det bare “kristenheten” (Christendom) og det å være for eksempel “hellig tysk-romersk keiser” innebar at man også var den verdslige makten som det blir snakket om blant annet i Matteus evangelium når Jesus sier “gi til keiseren det som keiserens er” slik at det har i og for seg alltid eksistert en konspirasjon mellom pavens “åndelige makt” og de ulike kongehusenes krav på verdslig makt i Europas mange land og regioner etter at Romerriket falt. Siden har jo de politiske forholdene endret seg og religionen har til en stor grad mistet sin direkte politiske betydning, men de holder koken som noen slags metafysiske konsulenter for engstelige sjeler.