APECALYPSO

En fysisk dør kan defineres som en del av veggen det går an å åpne slik at gods og personer kan transporteres mellom innsiden og utsiden av vedkommende bygning. Imidlertid brukes begrepet dør minst like ofte som en metafor, for eksempel “den rette utdanningen vil åpne dører for deg” og slike ting. Den lukkede dørs politikk. En av mine personlige favorittminner fra teateret er en forestilling av danske Odinteateret hvor de blant annet brukte Franz Kafkas novelle “Foran Loven” som virkemiddel, der begrepet angst belyses innenfor rammene av et slags byråkratisk ventespråk og det etterhvert fremkommer at “denne døren eksisterer bare for deg”. Vi kan si at en dør har to grunntilstander. Den kan være lukket eller åpen. Men hvis vi ser nærmere på saken oppdager vi at tilstanden “lukket” eksisterer bare som èn bestemt form, mens tilstanden “åpen” i prinsippet kan ha en uendelig mengde forskjellige grader av åpenhet mellom gløtta og gapet. Hold fast ved den tanken for nå begynner tingene å bevege seg raskere.

For meg personlig fremstår “kjønnsdebatten” som noen slags mellomting mellom det komisk latterlige og det tragisk livsfarlige. Bloggere og andre nettbaserte influensere fra den politiske høyresiden her i Norge kan jo faen ikke engelsk, så de vet ikke forskjellen på sex og gender, selv om det i rettferdighetens navn må nevnes at også mange som har engelsk som sitt hovedspråk har problemer med akkurat den der. De har uansett dannet seg et bilde av en urealistisk meningsmotstander – en stråmann – som ikke forstår at masculinum og femininum er biologiske grunnformer innenfor forplantningslæren. Men det er jo slett ikke dette problemstillingen handler om. Ingen har benektet at menn og kvinner eksisterer som bipolare komplementærstørrelser som begge må – på noe slags vis – avlevere sine respektive kjønnsceller til den blandingsprosessen som fremkaller barn. De eksisterer begge som “lukkede dører” i henhold til forrige avsnitt — i den forstand at man kan være enten det ene eller det andre innenfor en kontekst av biologisk forplantning. Selvsagt er det tåpelig å benekte dette. Derfor er det heller ingen som gjør det, ihvertfall ikke på noe saklig vis. Det debatten handler om er psykologisk kjønnsidentitet som i denne metaforen er en “åpen dør”. Den kan eksistere i et uendelig antall grader av “mandighet” eller “kvinnelighet” (eller noe helt annet) som sosiale spill.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

For eksempel kan en transmann av utseende fremstå hvor “mandig” som helst – noe som også ofte er hele poenget for den det angår – men de har fortsatt kvinnelige forplantningsorganer og kan derfor bli gravide. For hvem eksakt er dette et problem? Det burde være åpenbart at det ikke foreligger noen automatikk i forholdet mellom de kjønnsorganer man er født med og den psykologiske kjønnsidentitet man utvikler gjennom oppveksten. Alle har da vel for fanden alltid visst at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn, noen ganger til en slik grad at de er transkjønnede, noe som statistisk sett angår mindre enn èn prosent av befolkningen, men av debattklimaet får man nesten det inntrykk at dette er et alminnelig problem som angår oss alle. De hatefulle fjøsnissene på høyrefløyen snakker om “LHBT-ideologi” men det eneste ideologiske element i debatten er det som handler om aksept og toleranse i objektiv forstand, samt selvsagt retten man har som individ til å selv definere hvordan man skal “presentere kjønn” mot omverdenen i subjektiv forstand. Igjen, for hvem eksakt er dette et problem? Det gamle komiske poenget kommer til anvendelse: Homofob angst handler om frykten for at homofile menn skal behandle den homofobe slik han selv behandler kvinner. (Imidlertid er jeg usikker på hvordan dette fungerer for kvinners behandling av hverandre.) Hva slags mennesketype er det som begår voldelige overgrep mot “avvikere” uten noen annen saklig grunn enn deres personlige mening om noe som strengt tatt ikke angår dem det aller minste? Vi dømmer ikke mennesker på grunnlag av hva de er, men hva de gjør. Man har selvsagt ingen plikt til å like alle man møter, men man plikter å la dem være i fred uansett hva man tenker om dem. For eksempel fortjener etter min mening både høyrefolk og kristne juling hver dag – helt til de skjerper seg – men sånt kan man jo ikke gjøre. En av hjørnesteinene i selveste samfunnskontrakten er jo at vi holder fred med hverandre — og hvis lovbrudd skjer så tilkaller vi politiet, som vil ta hånd om saken og opprette tiltale hvis det foreligger noe straffbart forhold. Vi tar ikke saken i våre egne hender.

Begrepet stokastisk terrorisme har kommet til verden etter at internettet oppsto. Kort fortalt handler dette om dynamikken mellom de mange som “bare snakker” og den ene “ensomme ulven” som plutselg gjør det alle snakker om. For eksempel er det forutsigbart at noen før eller senere vil begå et voldelig overgrep i miljøer som snakker hatefullt om homofile, men det er umulig å si noe om hvem, når og hvordan. Alt vi kan si er at normalisering av hat mot en bestemt gruppe gjør veien mellom agitasjon og handling kortere. Det vil jo alltid finnes “noen” som har kortere lunte enn de fleste andre. Trusler og hatefull agitasjon mot transkjønnede individer har økt med mange hundre prosent etter at de politiske miljøene erklærte disse som “lovlig bytte” gjennom å definere “LHBT-ideologi” som et samfunnsproblem. Vi skal ikke tilgi dem, for de vet hva de gjør. Sladrehank skal selv ha bank. “Synes selv han var så bra, men om andre vondt han sa” som sangen sier. Hvor ironisk er det ikke når man kan bruke Margrete Munthe som saklig argument mot høyrehønsen? Det samme gjelder forresten disse vemmelige skalleknarpene som driver og pakker koraner inn i bacon før de setter fyr på dem. Herregud. Ja mann vi har fattet poenget ditt. Som tidligere nevnt er det en hjørnestein i samfunnskontrakten at vi skal holde fred med hverandre, så hvordan skal man forholde seg til folk som aktivt går inn for å starte noe slags skit? Dette er jo nærmest skoledefinisjonen av antisosial atferd. Man har ingen plikt til å like muslimer – jeg selv liker dem ikke noe mer enn jeg liker kristenpakket – men man plikter å la dem få ha greia si i fred. Punktum og ferdig diskutert. Så lenge de ikke begår noen straffbare handlinger, eller oppfordrer til dette, finnes det ikke noe rettsgrunnlag for å agitere mot muslimer som kategori og samfunnsgruppe. Tvert imot er det en urett som da blir begått. Med vitende og vilje. Fordi det er politisk bekvemt å spille på fremmedfrykt og hat mot “avvikere”. Man vinner stemmer på den måten. Som Machiavelli sa, frykt er det beste politiske våpen. Folk vingler og vimser når det handler om ting de liker, men hvis man skremmer dem får pipen straks en annen låt. Da strammer de seg opp og fokuserer blikket. Sånn har mennesker alltid vært, det er ikke noe nytt. Same old shyte som de sier i England.

De tre store kulturdödare vi har fått etter den modernistiske kolonialiseringen av “den nye verden” er sukker, syfilis og sigaretter. Syfilis er et mindre problem nå for tiden (selv om det fortsatt eksisterer) og tobakksrøyking har antatt en noe mindre karakter av “folkelig narkomani” enn på den tiden da det var en selvfølge at alle voksne mennesker var hekta på nikotin, men sukkeret holder koken. De sier at mennesker er genetisk predisponerte for å foretrekke fett og søtsaker, noe som ikke var et problem så lenge dette var forholdsvis sjeldne (og dyre) varer, men nå som det søte og det feite er noe nærmest allestedsnærværende innenfor tilbudsspekteret av industrifremstilte matvarer har vi i praksis et folkehelsemessig problem som er tildels ute av kontroll. Generelt sett gjelder denne formelen: Billig mat = usunn mat. Med andre ord er det slik at det er blant de som har dårlig råd at vi med størst sannsynlighet vil påtreffe “livsstilssykdommer” som en direkte følge av at de spiser usunn mat — som riktignok har høy energitetthet (målt i kalorier) men til gjengjeld har de lav næringsverdi. Som alle som har noen som helst slags peiling på disse sakene kan fortelle deg: Det sunneste er et grønnsaksbasert kosthold. Dette er imidlertid dyrt å finansiere innenfor budsjettrammene til en normal familieøkonomi så det blir til at man går for industrimaten fordi den har “substans” og den metter de sultne, selv om man går på akkord med det helsemessig optimale. Denne avveiningen er fullstendig normal.

Ernærings- og matvarepolitikken i Norge er etter min mening fullstendig på bærtur. De som bestemmer hva som skal være landbrukspolitikk i Norge er i praksis de store matvarekjedene, fordi de har “fuck you money” og kan skvise priser og betingelser så langt at det ruinerer alle som prøver å ta fra dem markedsandeler. Dessuten har de gode politiske kontakter. Derfor er det slik at de statlige kontrollmekanismene er formatert til fordel for de største aktørene. Det er svært kostbart å etablere matvareproduksjon i liten skala. Det er i prinsippet ikke lønnsomt å produsere små kvanta med høy kvalitet. De store pengene ligger i masseprodusert ræl som kan øses ut for en “tilbudspris”. Selv klapper jeg uhemmet for alle som klarer å klore seg gjennom nåløyet og komme seg ut på markedet, men det er tvilsomt om dette lar seg gjøre med mindre man er en såkalt ildsjel for produktet sitt, som ikke lar seg stanse av økonomisk og politisk motgang (som til syvende og sist er den samme sak). Det virker nærmest kriminelt naivt at vi fortsatt godtar såvel en systematisk nedbygging av norsk landbruk som at det legges byråkratiske snublefeller i veien for de som ønsker å etablere seg i matvaremarkedet. Men det finnes tilsynelatende ingen realpolitisk vilje for å endre på situasjonen, hvilket i praksis betyr at vi vil ikke før vi må, noe som er en gjenganger når det gjelder alle de sosiale, økologiske og demografiske skadevirkninger av “senkapitalismen” og den nyliberalistiske markedsideologien. Det burde være selvinnlysende at alt bærer den veien høna sparker når det alle er opptatt av er profittmaksimering fra kvartal til kvartal.

Jeg har aldri respektert Amerika. Det ville i så fall vært en fornærmelse mot de jeg faktisk respekterer. Hvem ønsker å havne i slikt selskap? Det jeg har er en form for vaktsomhet, lik den jeg ville hatt overfor en bande med drita ungdommer som har skytevåpen. Riktignok har jeg ikke selv tilbrakt spesielt mye tid i USA, kanskje bare seks måneder sammenlagt, spredt over flere år, men jeg har hatt en slags dialog med ymse amerikanere pågående siden internettet var en ny og flæsjete ting. Dette har imidlertid ikke påvirket meg i noen positiv retning. Tvert imot. Så lenge alt jeg hadde var fordommer hadde jeg også en sunn dose skepsis til mine egne tanker og følelser, under presumpsjonen om at “jeg kan jo ta feil” (selv om jeg holder avstand av sikkerhetsgrunner). Men jeg tok ikke feil. Jeg pleier ikke å ta feil. Jeg bare betrakter det å ta feil som en alltid like aktuell mulighet, basert i det faktum at jeg er bare en dum rassape som først og fremst er selvopptatt og svak. Jeg drives mer av feighet og forfengelighet enn av noen moralsk høyverdige idealer. Men det er hva det er. Man får bare gjøre så godt man kan med det man har og la det stå til. Livet blir uansett aldri perfekt — og plutselig dør du.

Hvor godt kjenner jeg Norge? Dette må være grunnstandarden som jeg måler alt annet ut ifra. Jeg er født og oppvokst i Norge og har tilbrakt mer tid her enn noe annet sted. Andre land jeg har bebodd mer enn tre måneder i strekk er – i fallende orden, målt etter tid – Storbritannia, Spania, Tyskland, Frankrike og Danmark. (Jeg har aldri oppholdt meg mer enn 24 timer i strekk i Sverige.) Det er rimelig å si at jeg er en vesteuropèisk sjåvinist. Jeg tiltrekkes på ingen måte av land i Afrika, Asia eller Oceania — men jeg har et svakhetspunkt for Sør-Amerika. Jeg liker den latinske kulturen. Uansett, jeg vil selv vurdere min kunnskap om Norge som “ganske god”. Jeg har en intuitiv forståelse for “det norske” som gjør at jeg aldri føler meg fremmed på steder hvor folk hovedsaklig snakker norsk og identifiserer seg som norske. Noe av det samme – bare i svakere grad – gjelder min forståelse for lokale særheter i de andre landene jeg har nevnt. Det er aldri vanskelig å etablere kontakt med de innfødte og folk oppfatter meg ikke typisk som en “turist” av den enkle grunn at jeg ikke oppfører meg som en turist. Jeg er noe annet. Jeg er en gjest. Jeg anser at jeg i utgangspunktet har et ansvar for å representere Norge på diplomatisk forsvarlig vis og vise respekt overfor de lokale skikkene enten jeg forstår dem eller ikke. Er det ikke interessant hvordan de som selv er mest uforskammede og rølpete i sin personlige fremtoning når de besøker utlandet samtidig også er de mest innvandringsskeptiske?

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hvilket bringer meg tilbake til USA. Det mest uutholdelige med amerikanere er jo at de så ofte anser seg som “bedre” enn alle andre (mens de i virkeligheten er et godt stykke verre — sutrete, arrogante og udannede). Alle ønsker å komme til Amerika er en holdning man finner hos nesten alle amerikanere, men så langt meg angår så kan de få ha skithølet sitt i fred. Jeg finner ikke noe som er beundringsverdig i USA. Det er et fælt sted befolket av fæle mennesker. Kanskje ikke det aller siste sted jeg ville ha bosatt meg frivillig, men det er nære bunnen. At de kjenner på en viss grad av innvandringspress handler ikke fullt så mye om at USA er så jævlig bra som at folk flykter fra krig, sivil uro og fullstendig forkastelige levevilkår i sine hjemland, som ofte kan spores direkte tilbake til amerikansk påvirkning. Men USA prøver i det minste å ha en rettsstat som styres etter demokratiske prinsipper og FNs menneskerettighetskonvensjon på det innenrikspolitiske plan, selv om dette har forvitret kraftig i løpet av de siste tredve år (og har forsåvidt aldri vært helt gyldig for indianerne og de svarte). Vi har nå en situasjon hvor sannsynligheten er større enn null for at fascister vil overta regjeringsmakten og kjøre alt i grøfta. Entusiastiske som de ellers måtte være, fascister er selvfølgelig aldri verken intelligente eller kompetente. De bare tror det selv. Han Donald Trump er jo nærmest en parodi på en pompøs fascist med “stormannskomplekser”. Hvorfor noen tror denne fjotten duger som statsoverhode er en gåte for meg. Det har alltid gått lukt til helvete hver gang en fascistisk orientert politisk gruppering har overtatt regjeringsmakten, uansett tid og sted ellers, inkludert USA under Trump og “trumpismen”. Han rakk å gjøre mye skade før velgerne ga ham sparken.

Som vanlig er den djevelen man mener at man ser i omgivelsene identisk med den djevelen som bor i en selv. Det er jo sånn trollspeilet virker. Jeg mener, hvor tror du tankene kommer fra? Nesten alt er fantasier om hva som i verste fall kan skje hvis alle andre er like ynkelige og usle som en selv. Det kalles psykologisk projeksjon og er drivkraften hos alle moralister og denslags. Mekanismen er banal. Det handler om å finne noen å skylde på. Jøder. Muslimer. Negere. Homofile. Hva som helst duger — og hvis man er skikkelig opprådd for syndebukker slik sett kan man alltids skylde på kvinner. Si for eksempel hvordan “samfunnet har blitt feminisert (og dermed svekket)”. Man legger bare ansiktet i bekymrede folder og sier noe om hvordan barn trenger maskuline rollemodeller — fordi dette er noe man føler veldig sterkt, selv om det selvsagt bare er pissprat og vås. Men sånn er jo følelsesmenneskene, særlig hvis de er menn. De gir blanke faen i fakta og data, det som styrer dem er den såkalte magefølelsen (som pussig nok alltid er til fordel for dem selv). Dette er kanskje det sivilisasjonsproblemet som er til mest skade for oss alle; at vi på grunn av vår beskyttede livsstil kan hengi oss til uetterrettelig følsomhet uten at naturen straffer oss umiddelbart, en tendens som har kommet lengre i USA enn noe annet sted. “Min egen personlige sannhet” oppgis av et flertall amerikanere som den viktigste drivkraften i deres liv, gjerne sauset sammen med alskens religiøse fordommer av det mest fjollete slag. Hvorfor skal man respektere dette? Eller rettere sagt, hvordan kan man respektere dette hvis man har selv det minste fnugg av selvrespekt? Det må i rettferdighetens navn sies at ikke alle amerikanere er idioter, men det ser ut til at en demokratisk majoritet blant dem er evneveike troll. Til tross for dette er det imidlertid ikke vanskelig å finne både hyggelige og opplyste amerikanere. Det er bare ikke disse som styrer landet. De er en minoritet som trollene beskriver som “eliten” og hater mer enn noe annet her på jorda. Vi finner det samme – dog i mye mindre grad – også i Norge. Det vil si sånne som frykter og forakter “de intellektuelle” (eller “ekspertene”) og mener at folkets visdom er noe som vil fremkomme på magisk vis, akkurat som markedskreftene er et uttrykk for den sanne gudsmakten.

Heldigvis er det ikke min jobb å løse verdensproblemene. Slik jeg ser det begrenser mitt personlige ansvar seg til å oppføre meg som folk når jeg er ute blant folk — og heller holde kjeft, eventuelt forlate stedet, enn å yppe til strid når jeg treffer på noe eller noen jeg ikke liker, som forsåvidt skjer “hele tiden”. Jeg er jo en kravstor jævel når sant skal sies. Men samtidig blander jeg meg ikke inn i andre folks affærer uten å ha blitt invitert, og selv da er det mer enn nitti prosent sannsynlig at jeg foretrekker å ikke engasjere meg. Hvorfor skal jeg vel det? Min makt er svært begrenset og min tid i dette livet er kort. Det er bedre å investere mine begrensede ressurser på noen få steder hvor det monner heller enn å bælje tut om alt det jeg ikke har noen makt til å påvirke. Jeg forventer ikke at folk skal verken like eller forstå meg. Sånt er ikke viktig. Jeg er ikke viktig. Jeg er jo bare just another skapning som har kommet hit til jorda for å oppleve døden, noe som forsåvidt ikke haster så veldig for meg. Det finnes jo så mye interessant i livet. Så mye man kan gjøre, så mye man kan se. Verdenskraften er ganske hypnotisk sånn sett. Et kaleidoskop av former og farger, lyder og lukter. Man blir definitivt hekta på det selv om det ikke er til å begripe. Det er jo dette som gjør folk til idioter: Når de tror at de forstår denne verden og “livet i seg selv”. Touchez pas au grisbi som franskene sier. Ikke kødd med byttet (når du kommer som jeger). Men nå har jeg skrevet nok i denne bloggen. Det er på tide å gå og skreve noen andre steder. Men først den obligatoriske sangen, som i dag handler om metafysikk:

Mennesket som art har forfalt ganske kraftig i løpet av de seneste 5000 år. Vi er dummere og mer ynkelige enn vi noensinne har vært, men til gjengjeld har vi smarttelefon med skritteller og GPS. Slik fører vi regnskap over både hvor langt vi har gått og hvor eksakt vi har havnet. Er den postmoderne livsstilen sunn? Nei, selvsagt ikke. Men den er i det minste komfortabel. En av de siste jobbene jeg gjorde som selvstendig murer – jeg er jo pensjonert fra faget nå – var å bytte èn baderomsflis hjemme hos noen i Oslo. Det kom på nesten seks tusen kroner. Det å fjerne en sprukken flis og erstatte den med en ny involverer jo faktisk en rekke arbeidsoperasjoner som krever flere dager. I utgangspunktet anbefalte jeg vedkommende å kamuflere den sprukne veggflisen ved å for eksempel sette noe foran eller henge et bilde over den, men han insisterte selv om jeg sa at det kom til å bli uforholdsmessig kostbart. Pengene var ikke viktig. Det avgjørende element i saken var lang tids irritasjon over denne imperfeksjonen i et ellers flekkfritt badeværelse. I det hele tatt var den leiligheten veldig “designet” og preget av både dyre materialer og snasent møblement, arrangert som noe man kan finne i for eksemplel visse pornomagasiner for interiørdesignere, altså det jeg kaller et mausoleum for den gode smaken. Det ser jo ikke ut som om det bor mennesker der. Imidlertid kan man når som helst komme og fotografere faenskapet for å presentere det på trykk. Så da så. Hva kan man si? Mennesker er forskjellige.

Vedkommende kunde var heldigvis ikke av det pratsomme slaget så den historien jeg konstruerte i mitt eget hode var at dette handlet om noen som er det man på engelsk kaller en neat freak, det vil si en person som ikke tolererer at noe avviker fra den orden som de liker å ha, noe som i verste fall kan være et patologisk personlighetstrekk — men dette vet jeg jo strengt tatt ikke. Kanskje sprakk flisen i løpet av noen slags ubehagelig episode som kunden ønsker å glemme? Folk er jo noen kranglevorne apekatter som kaster gjenstander etter hverandre, og det ene med det andre, gjerne i forbindelse med sjalusi og andre dramatiske foreteelser. For alt jeg vet ble regningen sendt videre til noen andre som hadde bedt om unnskyldning og lovet å betale for skaden. Da er det jo ikke så nøye hva det koster. Altså, noen ganger er det opplagt hvorfor noen ønsker å bestille en jobb, men andre ganger er situasjonen “åpen for fortolkning”. Uansett er sannheten at man ser mye rart som håndverker. Mye sjuskete og dårlig arbeid, naturligvis, som ofte er årsaken til at man er der i det hele tatt, men i tillegg ser man det man ser i forhold til kundens livsstil og personlighet. Ikke fordi dette er noe man egentlig ønsker å se, men når noe står der midt i det man her omkring kaller “glaninga” så blir det som det blir. Poenget jeg skal frem til her er at det er individuelt hva slags orden folk har i sine hjem. Eller kanskje det korrekte ordet er stil, hvor “mangel på stil” i seg selv er en form for stil. Siden jeg er en mann av mange fordommer har det alltid vært slik at jeg “tenker bedre” om folk som har en stil jeg liker. La oss si at de for eksempel har det man i annonsene for eiendom kaller høy standard i forhold til allerede utførte håndverksarbeider, ikke minst i materialvalgene. Du vet. På en måte som gjør at man ikke synes det smaker surt å legge sitt eget verk til det stedet hvor man er og jobber. Jeg vet, jeg vet. Mange driter i sånt, men alle de dyktige håndverkerne jeg kjenner foretrekker å jobbe med seriøse prosjekter, i den grad dette er en aktuell valgmulighet. Sånt er bedre for integriteten og den faglige stoltheten, i den grad man har noe slikt.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Tidlig i karrièren syntes jeg de feteste jobbene var de man fikk for det offentlige. Ting som kunne strekke seg over måneder og år. Ting som involverte store beløp. Ting som krevde både ansatte og det ene med det andre. Men mot slutten gjorde jeg utelukkende små jobber for privatkunder, helt alene og aldri noe som tok mer enn èn uke. Raskt inn og raskt ut. Wham bam thank you mam. Pengene på konto uken derpå, nema problema. Den aller siste jobben jeg gjorde var et støpedekke med grunnmur for en garasje. Veldig standard vare. Ikke på langt nær så spesielt som mye annet jeg har laget — og som kommer til å stå støtt i tusen år hvis ingen sprenger faenskapet. Kunstneriske anlegg er egenskaper man kan spille ut på ymse vis og i mitt tilfelle var jeg lenge sterkt etterspurt blant sånne som hadde “nok penger” og som uten å blunke flekket opp nærmest hva som helst slags beløp for fine arbeider i noen slags bonderomantisk stil. Peisinnsatser i laftehytter og den typen ting. Opparbeiding av fancy hageanlegg. Det som først og fremst er viktig for de med “nok penger” er at det er eksklusivt. Hvis det står en Bentley eller en Lamborghini i garasjen så spisser de ørene når man begynner å snakke om “materialvalg”. Enten de tenker “funkis”, med lange rette linjer, glatte overflater og så videre, eller de vil ha det rustikt, så vil de uansett ha “de beste materialene”. Og de er allerede inneforstått med at det vil bli dyrt. Det gjelder en egen form for psykologi med rike kunder. Mange får nærmest “dyreskjelven” når de priser seg over markedsgjennomsnittet, men jeg forsto tidlig at folk som tenker i millioner bryr seg lite om hundrelapper. De er som regel på sitt mest fornøyde når de får følelsen av at de kjøper noe som (nesten) ingen andre kan få. Hva skal ellers være poenget med alle pengene? Man kan jo ingenting ta med seg dit man går, som sangen sier. Penger er bare noe teoretisk hvis man ikke “plasserer” dem et eller annet sted. Det er jo presumptivt antatt at håndverksarbeider som man betaler for kommer til å øke verdien av eiendommen, så det er ikke en kostnad, det er en investering. Man kan bruke opp penger eller man kan parkere dem på en måte som skjuler dem helt frem til eiendommen skal selges, hvilket bringer oss til dette med svarte jobber. Jeg skal ikke engang si hvem som betaler svart der ute, men jeg kan si så mye som at det har vært både “kjendiser”, forretningsfolk (mye av det), folk som er ansatt i politiet — og til og med en ligningsdirektør ved en spesiell anledning. Man merker det ganske raskt når de begynner å fiske i den retningen. Jeg har selv ingen moralske skrupler i forhold til å utføre svarte jobber, men folk må jo forstå at dette er et straffbart forhold. Nå har jeg noe på deg, liksom.

Etter min mening består begrepet arbeid i “ting som behøver å bli gjort”. Ihvertfall er dette hva mitt antatt medfødte bondevett forteller meg. Nødvendighetene ruler. Først må vi gjøre det som er nødvendig, siden kan vi svinse og svanse med all mulig slags annet fjas. Jeg vet ikke om det er vanlig å tenke slik. Mange ser jo ut til å være mer “åndelig” orienterte, men jeg er altså en beinhard pragmatiker. Jeg liker ikke å bli blandet inn i det man kaller “moffe” — altså meningsløs, overflødig eller bent frem bortkastet virksomhet. Sånt er en fornærmelse mot den sunne fornuften. Men ting er som de er. På en side er det provoserende at folk for eksempel kan leve av å spille fotball, på den annen side er det bare rimelig at de som faktisk spiller fotballen får sin rimelige andel av de vanvittige beløpene som omsettes innenfor sporten. Hvis jeg bestemte i samfunnet ville jeg uten å nøle økse til døde alt som hadde med “finanser” å gjøre. Festen er slutt. Nå skal det jobbes. Norge har ingen mangel på “ting som behøver å bli gjort” men vi har et system som favoriserer snyltere og landeveisrøvere. For ikke å si psykopater. Hvis man gjorde en stor spørreundersøkelse blant befolkningen tror jeg bestemt at et overveiende flertall ville oppfatte det som rimelig at man finansierte sin personlige livsførsel via det å utføre nødvendig arbeid mot en fornuftig lønn. Spørsmålet er bare hva man oppfatter som nødvendig. Eller kanskje et enda bedre spørsmål er hvem som sitter med definisjonsmakten i denne saken. Det er ganske ironisk at en som definerer seg selv som “kriminell på et ideologisk grunnlag” – altså jeg – synes at den alminnelige samfunnsmoralen stinker som et fjorten dager gammelt lik. Kanskje også litt foruroligende. Det er ikke vanskelig å se hvordan det ene henger sammen med det andre når vi snakker om økonomisk vekstpolitikk og økologisk forfall. Det kommer ikke til å hjelpe om alt kraftforbruk flyttes over på elektriske kilder når problemet er at vi har at alt for høyt kraftforbruk totalt sett. Og sånn går dagene.

Så vidt jeg vet, eller tror, eller er vant til eller kanskje har misforstått men uansett forventer jeg vel at det skal være slik, så er det en viktig del av vanlig høflighet at man “gir hverandre plass” under en samtales forløp. I praksis at man venter til den andre er ferdig med å snakke før man tar ordet. Helst bør man selvsagt lytte til hva som faktisk blir sagt også, men det blir kanskje å være storforlangende. Derfor setter vi som minimumsstandard at man ikke skal avbryte samtalepartneren mens de er midt i setningen sin. Dette klarer alle å få til hvis de virkelig forsøker. Det er ikke vanskelig. Man må bare “vente på tur” uten å snike i køen. Dette er vanlig folkeskikk. Dette er orden. Forventer vi at det skal være slik? Jeg kan ikke snakke for noen andre, men selv pleier jeg å fike til dem med flathånd hvis de irriterer meg. Det stanser kjeften på de aller fleste. Ofte er det faktisk akkurat som om de strever med å forstå hva som nettopp skjedde. Velkommen til virkeligheten sier jeg da. Du har kommet hit til jorda for å dø. Har du det travelt?

Her er et av mine mange gratis råd: Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Jobb langsomt helt til du har fått etablert sunne rutiner. Du kan selvsagt spørre om hva det betyr i praksis å være flink til å tenke og til det er det å si at det viser seg i resultatprofilen din. Har du tenkt bra tidligere? Da er det mer sannsynlig at dette vil skje igjen. Men hvis du som en hovedregel til stadighet er nødt til å justere og oppdatere tenkningen din så er du ingen god tenker. Dette burde være åpenbart. Det vanlige problemet ute blant folk er at de ikke tenker verken langt nok eller dypt nok. Derfor ender de med å “ta feil” som man sier. Hva slags konsekvenser dette vil ha er svært variabelt. Som regel har det lite å si fordi folk lytter jo faen ikke til hverandre. De venter bare på at det skal bli deres tur til å snakke — og selv det er ikke noe man kan forvente seg automatisk. På en måte kan man imidlertid forstå det. Hvor sannsynlig er det at folk sier noe viktig eller interessant? Det mest sannsynlige er at de bare vil snakke om seg selv. Hva de mener. Hva de føler. Hvor (og hvordan) de har vondt, eller opplever diverse andre symptomer på somatiske (eller psykiatriske) lidelser. Uvesentligheter, med andre ord.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Hvorom allting er, jeg kom i skade for å si “jeg tror ikke på det tallet” da en kvinnelig bekjent på et noe opphisset vis – og helt uoppfordret – fortalte meg at “halvparten av alle kvinner opplever seksuelt truende situasjoner i løpet av sine liv”. Fordi jeg svarte det jeg svarte måtte jeg vente til hun var ferdig med å forklare meg hvor lite jeg vet om kvinneproblematikk før det igjen ble min tur til å snakke. Da sa jeg at jeg tror det korrekte tallet ligger mye nærmere hundre prosent enn femti. Kvinner er bare så vant til at menn er “påtrengende” på guffent vis at de ikke tenker over at dette faktisk ikke er greit. Eller kanskje de bare er nødt til å skyve denslags til siden så ofte fordi det er svært upraktisk å ta tak i alt som skjer på denne fronten? Psykologisk overlevelsesteknikk er jo en ting. Man skal videre i livet og har ikke tid til å ta tak i og realitetsbehandle alt som skjer i løpet av en vanlig dag. Mye må bare skyves til siden og kategoriseres om uvesentligheter. Sånn er livet. Som regel et stykke unna “det perfekte”. Heldigvis har vi algoritmer vi kan støtte oss til slik at vi slipper å tenke, nærmere bestemt et sett med såkalte fordommer, eller automatiserte responsmønstre om du vil. Dette sparer oss for bryet med å forholde oss til andre mennesker som om de er individer. Vi behøver ikke å se dem slik. I stedet kan vi se dem som representanter for en kategori som vi allerede er ferdige med å tenke og danne oss meninger rundt. Dette er mye mer praktisk og nøysomt.

Man behøver ikke å tenke svært lenge gjennom saken før man innser at henholdsvis “kvinner” og “menn” er meningsløse kategorier i noe nær alle sammenhenger som ikke involverer aktive kjønnsorganer. Ihvertfall er det ikke – eller bør ikke være – et tema som hører hjemme i noen form for profesjonell sammenheng, det vil si på jobben og sånn. Eller når man observerer noen man ikke kjenner. Betyr det noe om sjefen er kvinne eller mann? Eller kassebetjeningen på supermarkedet? Eller legen som skal undersøke noe på kroppen din? Her er det på tide å repetere det jeg sa tidligere om god og dårlig tenkning. Ikke tenk fort hvis du ikke er flink til å tenke. Hvis alt du har å komme med er ferdig dannede meninger rundt kjønnskategorier er du mildt sagt ikke flink til å tenke. Dette kan bli et problem, litt avhengig av hvem man er nødt til å forholde seg til i løpet av dagen sin. Behøver vi å blande doktor Freud inn i saken? Mennesker har ofte alle mulige slags nevroser og komplekser tilknyttet såvel sin egen som andres kjønnsidentitet (eller “gender” som det heter på engelsk). Man behøver jo ikke å se lengre enn til den såkalte LHBT-debatten for å oppdage hvor idiotene avholder sine rave-parties nå for tiden. Alle har jo visst til alle tider at det er dumt å klage og jamre om ting som man ikke behøver å utsette seg for, men likevel er det hver eneste dag mange som ramler nedi akkurat den psykologiske dyregrava der. Hva skal man tenke om dette?

Noen unge menn hadde tjent betydelige pengesummer på diverse forbrytelser – ran, utpressing, heleri, hallikvirksomhet, narkosalg; de hadde hva man kaller en variert portefølje – og de syntes av en eller annen grunn at dette burde dokumenteres, så de hadde regelrette skrytealbum på ymse nettsteder. Alle med så mye som to aktive hjerneceller ser hvor dette bærer hen: Da politiet til slutt gikk til aksjon mot banden brukte de selvsagt deres egne fotoer og videoklipp mot dem. Var ikke det litt forutsigbart? Herregud. Dette er ikke åndseliten. Jeg har selv ingen form for telepatisk kontakt med politiet og vet ikke mer om hvordan de jobber enn hva jeg kan lese meg til, men jeg innbiller meg at de sier tusen takk – altså kanskje uten å akkurat si det på ordentlig, men de tenker det sikkert – når de kriminelle allerede har gjort halve etterforskningsarbeidet for dem. Eller kanskje de blir provoserte. Hvorfor er folk alltid så jævlig dustete? Det må jo være slitsomt å hele tiden forholde seg til rævenden av menneskeheten. Visst finnes det smarte, godt organiserte og profesjonelle folk som begår forbrytelser på en “forretningsmessig” måte, men dette er ikke hovedregelen. Mesteparten av alt som havner hos politiet er snuskete tåpeligheter. Løgnene er gjennomsiktige, motivene er banale og lite av det egner seg for spennende plott i kriminalromaner.

Hvilket bringer meg til saken: Herregud for noen ting de finner på innenfor nyere kriminalfortellinger, både som bok og som film. Kanskje i noe mindre grad som teater men det finnes sikkert diverse fantasier om seriemordere og denslags der også. Jeg vet ikke. Jeg følger strengt tatt ikke så veldig nøye med på “det som foregår” og har ikke gjort det på mange år, selv om jeg får med meg både det ene og det andre. Da jeg gikk i åttende på ungdomsskolen – det var i 1977 – hadde vi som engelsk prosjekt blant annet å lese romanen “Ten Little Niggers” av Agatha Christie. Dette var hva boka het helt frem til langt utpå 80-tallet — og det finnes sikkert individer som synes det må være en politisk korrekt skam at man nå bruker tittelen “And Then There Were None”, selv om denne tittelen fungerer vel så bra i forhold til innholdet. Hun dama der hadde uansett en ganske bisarr fantasi til britisk høyborgerskap å være. På den annen side, gudene vet hva som egentlig foregår bak de velstelte fasader. Man hører jo om ting. Hvilket selvsagt er et utmerket utgangspunkt for alskens mysteriefortellinger om hevndrap og blodskam. Det er som kjent innenfor slekta det foregår. Sånn har det alltid vært. Når man står foran et muromkranset storgods oppført i middelaldersk arkitektur er det ikke vanskelig å fantasere frem “noe” om død og djevelskap. Normale folk bor jo ikke på sånne steder. Og det går ikke an å bli rik og mektig uten at man pådrar seg fiender underveis, så det er alltids mye å ta tak i. Finnes “slottsromaner” som sin egen sjanger? I så fall hadde Agatha Christie et Venn-diagram over forfatterskapet sitt som omfattet både kriminalroman og slottsroman. Hun var jo ikke akkurat noen Charles Dickens når det gjaldt å konstruere typegalleriet til fortellingene sine. Strengt tatt skrev hun vel neppe noen gang om “ekte kriminelle” i den forstand. De er jo ikke like spennende i virkeligheten som i folks fantasier.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Men det var altså selve saken, som er at hvis ikke en forfatter skriver om virkelige hendelse så er det oppdiktet, og i så fall henger alt på hva de klarer å fantasere frem fra gud-vet-hvor i sitt eget mørke sinn. Man har liksom noe slags våpenkappløp gående og sånn har det vært lenge nå. Liker du gysere, som man sier i Danmark? Ting som gjør at du grøsser? Det har aldri vært bedre tider for denslags. Jeg lurer på om en tenkt fremtidig KI – kunstig intelligens – klarer å skille fantasi fra virkelighet sånn sett. Jeg mener altså når de virkelig setter i gang med automatiserte historiefortellere. Allerede nå i dag er det visstnok slik at man kan føre en tilsynelatende normal og fornuftig samtale med slike maskiner. De tenker jo strengt tatt ikke, de bare spytter ut noe de har beregnet at du med stor sannsynlighet ønsker å høre, basert i helt andre parametre enn de sosiale mekanismene som fører folk sammen — eller støter dem fra hverandre. Parametre som vi ofte ikke engang kjenner, siden en kunstig intelligens på mange måter er en “svart boks” som det er menneskelig umulig å forstå. Ganske interessant, det der. Siden jeg er en artig type hadde jeg en gang en telefonsvarer – av den gamle typen, med kassettbånd – hvor beskjeden jeg hadde lest inn begynte med å si dette er en automatisk telefonforteller. Skjønneru? Jeg har alltid vært en dust. Men noen må jo gjøre den jobben også, slik at de normale får et klarere bilde av hvor grensene deres går. Okei, han der blir litt mye for meg. Så beveger de seg videre. Men saken er altså at nå har vi allerede en maskin som bare spesialister – og/eller veldig kløktige hoder – klarer å “avsløre” som et ikke-menneske. Hva skal det bety? For eksempel noe sånt som at om ikke svært lenge vil KI-maskiner levere minst like mye og minst like bra skrivearbeid som det “ekte forfattere” er i stand til. Vi begynner å tilnærme oss begrepet kulturprodukter på nye og spennende måter. Noe av streiken blant manusforfatterne i Hollywood nå nylig handlet om denne problemstillingen. De føler seg utrydningstruede.

Hvorfor er folk på nett? Det er svært nyttig for banktjenester og den typen ting, dessuten kan man sende eposter (jeg har hatt den samme eposten siden 1997) og sånn sett “få ting gjort” — men jeg våger å påstå at mesteparten av alt folk gjør på nett faller inn under paraplyen for fritid og underholdning. For å si det på radiospråk: Forholdet mellom støy og signal er ganske skjevt på nettet. Visst er det mye nyttig men det er minst like mye unyttig, for ikke å si direkte skadelig. Ikke nødvendigvis ondsinnet skadelig – selv om dette også forekommer – men på en nærmest troskyldig lallende måte fordi man ikke evner å tenke kritisk og derfor lar seg bløffe av all slags løgn og forbannet dikt. Uansett hvor klinisk kørka du måtte være så vil du helt garantert finne meningsfeller på sosiale media. Sånn har det blitt. Det finnes liten grunn til å tro at ting vil bli noe bedre etterhvert som KI-maskiner overtar mye av fantasifabrikasjonen. Er det ikke ironisk at omtrent samtidig med at “alle” nå til enhver tid bærer med seg et kamera med opptaksmuligheter, så klarer de sant fordyde meg å finne opp en maskin som kan fremstille falskt billedmateriale. Dermed mister jo de virkelige opptakene sin troverdighet som bevis for eksempel i en straffesak. Så vidt jeg vet kan spesialistene allerede lage sånt — og det er ikke lenge før alle har den samme muligheten. Tror du på det du ser? Det kan bli et problem for deg i ikke alt for fjern fremtid. Er det tillatt å lage en kunstig intelligens som fremstiller kriminalromaner “i Agatha Christies ånd”? Jeg tror det i prinsippet bare er et spørsmål om opphavsrettigheter — og de utløper jo etter 50-100 år, alt ettersom. Det er ihvertfall ikke noe teknisk som står i veien for prosjektet. Er ikke det fascinerende? Vi befinner oss “ganske nær” en situasjon hvor det å fremtille innhold som blogger eller videoprodusent i det minste kan automatiseres. Så får vi se hva som skjer i praksis.

For mitt eget vedkommende vil jeg si at bloggen min egner seg best for slike som liker “dype” temaer og som ikke er redde for å google ting på egen hånd. En gang for mange år siden – men ikke på denne plattformen – fikk jeg en indignert klage fra noen som syntes at jeg brukte for mange fremmedord. De er ikke fremmede for meg var den eneste replikken jeg gadd å gi som tilbakemelding på den kommentaren. Hvor dust må man være for å sitte der med en datamaskin og ikke få til å søke på ord og uttrykk man ikke umiddelbart forstår? Selv gjør jeg dette hele jævla tiden, ofte selv om jeg føler at jeg forstår “bra nok”, fordi dette er en farlig følelse. Den leder til toskeskap i praksis. Anta alltid og uten unntak at du ikke forstår bæret. Det er dette som fungerer best i lengden. Still flere og bedre spørsmål. Tenk gjennom alle saker to ganger, deretter to ganger til. Gjerne enda flere. Husk at mennesker er idioter av natur. Det er bare systematisk selvkritikk gjennom lang tid som kan kurere deg for dette predikamentet. Å være “naturlig” er det samme som å være dust. Beklager, men sånn fungerer det. Eller kanskje du har en annen erfaring? Kanskje det fungerer bra for deg å handle først og tenke etterpå?

Intelligens har ikke noe med dette å gjøre. Det som først og fremst kjennetegner de veldig smarte er at de gjør større, mer avanserte og mye mer katastrofale feil enn de som er mentalt evneveike. Atferden er imidlertid den samme. Man føler seg sikker. Man føler seg trygg. Man føler at man vet nok om et tema. Så går man ut og gjør dumme ting. Menneskenaturen er som den er. Derfor går det som det går. Sånn sett er det ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Bare usentimental selvdisiplin hjelper mot den naturlige tendensen til å være en idiot. Tror du at jeg er dum? er et spørsmål folk ofte stiller når de føler seg provoserte fordi det blir for mange teoretiske forklaringer og for lite dynamisk handling. Svaret er alltid ja. Alle mennesker er jo dumme, det er ikke engang et spørsmål. Det eneste relevante er om de har kontroll på sitt eget indre troll eller ikke. Det vil si den foran nevnte selvdisiplin — som først og fremst handler om følelsesmessig kontroll. Det finnes for eksempel ingen jobb som blir bedre gjort fordi man er sint mens man gjør den. Eller “lei seg” eller hva det nå skal være. Er du eller er du ikke et voksent og ansvarlig individ? Det er spørsmålet. Og nettopp derfor er dette filosofiens første bud: Kjenn deg selv. Ikke som det du ønsker å være men som det du faktisk er. Jeg har aldri møtt noen som ikke gjentatte ganger har sagt til seg selv “du er en idiot” og som har visst at det var sant, ihvertfall der og da. Men det er bra når man har kommet dit. Man lærer noe.

Den vanligste formen for narcissisme er skyldfølelse. Man er fortsatt begivenhetenes sentrum, men på en negativ måte, som man erkjenner fordi da kan man velte seg i deilig skyldfølelse, akkurat som om man er en betydningsfull person. Du vet sikkert hvordan dette fungerer. Det er min skyld at det og det hendte. Bestrafe mich, som Rammstein sa. Straff meg. Jeg er jo verdens sanne sentrum (og dette føler jeg aldri så sterkt som når jeg føler meg skyldig). Det å være skyldig er et veldig sterkt erkjennelsesteoretisk virkemiddel som misbrukes uten blygsel hver eneste dag der ute. Folk har til og med laget svære religiøse opplegg rundt dette med skyld og soning. Så sitter de der da, de skyldige små, og hyler av fryd fordi de betyr så mye. Jeg angrer sånn! skriker de. Vel, det driter jeg i. Det betyr ingenting. Et minutt med konstruktiv handling veier tyngre enn tyve år med tannskjærende fortvilelse. Og hvem faen er du? La oss samles rundt realiteter og ting som behøver å bli gjort heller enn å runke krampe på oss rundt alle disse jævla følelsene som strengt tatt bare angår deg selv og en to-tre andre. Når vi snakker om “mental helse” bør vi begynne med selve det helsemessige fundamentet: Mens sana in corpore sano, en frase som stammer fra Juvenals “Satire X” og som vanligvis oversettes til “en sunn sjel i et sunt legeme”. Juvenal nevner dette aller først i en liste over ting som er viktige i livet — og denne listen har stort sett forandret seg lite. Hva vet vi om livet nå som man ikke allerede visste for 2000 år siden? Vi kan sikkert si mye om somatisk medisin, teknologisk fremskritt og så videre, men selve livsfølelsen var ikke annerledes. Det har den heller ikke vært på flere millioner år, eller så lenge menneskeheten har eksistert.

En sunn sjel henger seg ikke opp i forbigående uvesentligheter, selv ikke om de er plagsomme. En sunn sjel klager ikke over myggen, men henger opp myggnetting. Alle skjønner at det ikke er noe kult å bli spist levende av insekter. Det er ikke noe man behøver å si, ihvertfall ikke mange ganger. Hvor er kilden til menneskelig narcissisme? Etter min mening springer alt ut fra den eksistensielle angsten, nærmere bestemt vissheten om at man er en skapning som kommer til å dø. Mer vet vi ikke. Imidlertid er det lov å håpe at “det finnes noe mer” eller hva det nå skal være, la oss si for eksempel noen slags fortsatt eksistens i en annen dimensjon. Folk sier jo så mye rart. Noen av dem blir helt ville i blikket når det kommer til sånne ting. Igjen, det handler om eksistensiell angst. Eller hvis man er psykopat så handler det kanskje om å utnytte de andres angst til å skaffe seg selv sosiale, seksuelle og økonomiske fordeler her og nå. Sånt er også ganske vanlig. De dyktigste i faget blir regelrett rent ned av desperate mennesker som søker trygghet og visshet, så det er ikke til å undres over at denne formen for metafysisk bløffmakeri omsetter for omtrent 3500 milliarder kroner i året, eller omtrent ti prosent av den samlede narkoindustrien målt på verdensbasis (og inkludert både alkohol og reseptbelagte medikamenter). Alle vet jo at alkoholen er det hinsides enhver sammenligning farligste narkotiske stoffet vi har, både direkte og indirekte. Altså både i form av alt skadeverket som folk gjør i fylla og de negative sosiale ringvirkninger folks alkoholmisbruk trekker med seg. Hvorfor bruker folk alskens dop? Igjen, den eksistensielle angsten. Man føler seg jo ofte bedre når man “tar noe”, eller ihvertfall så lenge rusopplevelsen varer. Deretter kommer jo nervene tilbake. Siden går man kanskje noen runder på denne måten — og det som skjer da er at den syke sjelen begynner å seriøst slite på kroppen. Jeg vet ikke om det finnes noen forskning på dette. Er det en statistisk sammenheng mellom rusmisbruk og religiøsitet?

Hvordan måler man om det man har er en god blogg? Plattformen kvantifiserer det i form av et antall lesere, hvorav “de beste” har opptil flere tusen lesere hver dag. Selv er jeg ikke særlig god slik sett. Jeg gjør jo heller ingenting for å “markedsføre” greia mi. Hvorfor skal jeg det? Selv om jeg kjenner ordentlig etter klarer jeg ikke å finne noen del av meg som oppfatter dette som viktig. Nesten alle blogger i hele verden handler ikke om noe mer eller mindre enn tankeløst babbel, også denne. Jeg skriver bare sånt som faller meg inn, med minimalt mye “research” involvert, typisk bare en rask kontroll av årstall og denslags. Jeg stoler jo ikke på min egen hukommelse noe særlig mye lengre enn jeg klarer å kaste den. Hele faenskapet er bare fanteri. Si for eksempel som når jeg forveksler år 550 og 560, enda alle vet at det skjer mye på ti år. Herregud noe så dustete. Og dette hølete lappeteppet av en hukommelse er liksom det jeg skal stole på? Ikke faen, som man sier i de traktene det jeg bor. Her skal alle fakta dobbeltsjekkes minst to ganger, før det hele avsluttes med en ganske grundig etterkontroll av staving og tegnsetting. Likevel hender det at feil sniker seg gjennom kvalitetssikringen. Sånn er menneskelivet. Det blir aldri helt greie på noe som helst, man får bare gjøre det beste man kan med det man har og la det stå til. I morgen kommer en ny dag med nye utfordringer. Om jeg leser andres blogger? Ja det gjør jeg, men jeg har (nesten) helt sluttet å kommentere. Internettet består omtrent halvt om halvt av kikkere og blottere, noe som sikkert fungerer helt utmerket for dem men selv er jeg ingen av delene: Jeg bryr meg ikke om hva andre driver med og det interesserer meg lite hva de eventuelt måtte mene om meg og mitt. Jeg kommer uansett til å være meg og gjøre mitt. Så får Gud, eller hvem som enn er ansvarlig for dette rotet, være den dømmende makt i saken.

Eksponentiell vekst er en økning i et antall som er proporsjonal med antallet selv. Enhver forandring som øker antallet med samme prosentdel over samme tid (per år, per time, etc) vil resultere i en eksponentiell vekst. For eksempel vil befolkningen i et land hvor hvert par får mer enn to barn, øke eksponentielt. Antall kroner spart på en konto med fast rente, vil øke eksponentielt med tiden. Slik kan også antall bakterier forandre seg ved uhemmet vekst under en infeksjon. Antall nøytroner som blir produsert ved en kjedereaksjon i en atombombe, øker i begynnelsen på samme måte. Ofte er det hensiktsmessig å beskrive eksponentiell vekst som en funksjon av tiden. Ikke uventet er dette den eksponentielle funksjonen eller eksponentialfunksjonen hvor tiden opptrer i eksponenten. Denne spesielle funksjonen har en sentral rolle i all matematikk og fysikk. Når eksponenten er negativ, snakker man om eksponentiell reduksjon. Et kjent eksempel er radioaktivt henfall. Eksponentiell vekst ble spesielt mye omtalt i forbindelse med koronaviruspandemien i 2019–2020.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

For de som ikke husker Albert Allen Bartlett (1923-2013), professor i fysikk ved universitetet i Boulder, Colorado – noe jeg antar er et flertall av alle levende mennesker – kan det nevnes at han avviste begrepet bærekraftig vekst som vrøvl og tøys fremført av mennesker som ikke forstår seg på matematikk. Menneskets tragedie, sa Bartlett, består i at så få av oss forstår eksponetialfunksjonen. Kort fortalt er dette hva som gir oss den såkalte hockeykøllekurven, altså når noe vokser sakte men sikkert over tid, nærmest på umerkelig vis, før det plutselig tar av noe aldeles voldsomt “rett oppover” så snart eksponenten påtreffer de store tall (og de kommer jo som kjent etterhvert, når man bare teller lenge nok). Mennesker er i det hele tatt – og som en hovedregel – svært dårlige til å forstå slikt som de ikke umiddelbart kan relatere til seg selv, sin egen kropp og sin egen “livsopplevelse”. Vi forventer jo at dagen i morgen vil være ganske lik dagen i dag, og sånn går dagene. Det skjer ikke særlig mange oppsiksvekkende ting i et gjennomsnittsmenneskes liv — før “noe” plutselig skjer, og da kaller vi det unntak fra regelen om at det stort sett ikke skjer så mange ting.

Det å føle seg intelligent er et sikkert tegn på at man er idiot. Som alle vet betyr ikke det at “ting går bra” noe mer eller mindre enn at det er noe man har oversett. Folk liker imidlertid at det er sånn. De liker å være idioter. De liker å føle seg bra og mener at dette må være selveste meningen med livet. Skaff deg et bra liv – uansett hva dette betyr for deg personlig – og du kan med all rett kalle deg vellykket. Tenk positivt, sier folk. Vær en glad gutt slik at dine omgivelser blir i godt humør av å ha deg i nærheten, så vil ting gå bra for deg. Ingen liker sånne sure og tenksomme typer som påpeker problemer og kommer med dårlig nytt. Hva skal nå det være godt for da? Vi vil jo helst ha det gøy i løpet av den korte tiden vi tilbringer her på jorda. Vi vil jobbe litt, reise litt, oppleve noen ting, elske helst ganske mye og ellers spise god mat. Du vet hvordan det er. Veien blir til mens du går og så videre. Det blir alltids en råd med ting. Vi ordner opp. Slapp av. Vår teknologiske fremgang vil bringe oss de løsninger vi behøver etterhvert som problemene oppstår. Vi er jo både oppfinnsomme og geskjeftige av natur. Tenk bare på hvor langt vi har kommet bare i løpet av de seneste to hundre år. Ingen som levde på 1800-tallet kunne ha forutsett noe av alt det vi betrakter som helt normalt nå i dag, som for eksempel den såkalte smarttelefonen.

Grekerne oppfant begrepet idiotas som en betegnelse på de som ikke er verdensvante, særlig i forhold til “den politiske pølsefabrikken”. Vi husker alle det Otto von Bismarck sa: Hvis du liker pølser og lover bør du helst ikke se alt for nøye på hvordan man lager noen av delene. I dette området av den menneskeig eksistens finner man begrepet woke. Når man vet hvordan pølsene blir til vil man sannsynligvis tenke mindre fordelaktig om dette produktet. “Politisk bevisstgjøring” består for det meste i å fjerne alle illusjoner man eventuelt måtte ha om hvor bra og flinke vi mennesker er. Sannheten er at vi er ingen av delene. Ikke gode og ihvertfall ikke flinke. Den tidsalderen vi lever i kalles nå offisielt den antropocene tidsalder — av den grunn at menneskelig virksomhet er nå den dominante geologiske prosess på jordoverflaten. Vi har hatt holocen, pleistocen, pliocen, miocen, eocen og så videre; alle sammen ulike tidsaldre preget av varierende forhold som ingen har kunnet kontrollere, alt har handlet om tilpasningsdyktighet (eller mangel på dette) overfor naturbetingelsene. Men nå er det andre tider. Nå er det vi som bestemmer hvordan ting skal være, og vi er aper med maskingevær og et umettelig pengebegjær. Så da blir det slik. Vi ønsker oss rikdom og luksus. Derfor gjør vi alle det vi må for å forbedre vår egen økonomiske situasjon. Flere fine ting og fetere opplevelser er hva vi alle vil ha. Bedre mat, større hus, mere sex og fremgang i sykehusteknologien slik at vi kan leve lenger og nyte mer.

Husker man ikke Albert Bartlett så husker man sannsynligvis heller ikke Donald Kessler, som i 1978 introduserte Kesslersyndromet; grovt sett en spådom om at diverse objekter over tid vil fylle opp den lave geostasjonære omløpsbanen (hvor vi blant annet finner den internasjonale romstasjonen) og dette vil medføre en kjedereaksjon av stadig mer ukontrollerbare kollisjoner mellom ting som befinner seg der oppe inntil vi har en situasjon hvor jorda i praksis er omgitt av en “sperreild” av kosmisk skrot. Kessler gjorde imidlertid det vi kaller en politisk kardinaltabbe: Han bandt seg til et tall, nærmere bestemt et år, som var det den gangen så mytiske år 2000, men som alle husker både kom og gikk den datoen uten at hele skithuset brant ned — og siden den gangen har vi skutt opp et uvisst men stort antall satelitter av ymse slag, ikke minst slikt som har å gjøre med GPS og telekommunikasjon, og vi har nå en situasjon hvor både små stater og store private interesser “driver med romfart” i den forstand at har du penger så har du alt du trenger for å få deg din egen satelitt, som er enda fetere enn å ha en lav sportsbil og den siste toppmodellen av Samsung eller Iphone. Sakte men sikkert fylles den lave geostasjonære banen opp av gjenstander som ikke er underlagt noen form for sentral kontrollmyndighet — og dermed går det som Kessler spådde, det tar bare en del mer tid enn han hadde sett for seg. Det har allerede vært et antall “uforklarlige” kollisjoner mellom satelitter og skrot der oppe, noe som selvsagt fører til enda mer skrot, og så videre. Det går jo ikke bra med et høyteknologisk produkt som rammes av en mutter som kommer i tredve tusen kilometer i timen, og det begynner etterhvert å bli mange løse skruer både her og der som en følge av tidligere tiders entusiasme for å bevege seg raskt og slå ting i stykker. Vi rydder opp senere. Men når eksakt kommer tidspunktet “senere”?

Kulturkomplekset Casma-Sechin som oppsto i Peru for omtrent 5500 år siden og som varte i tre tusen år er hva som opptar meg nå for tiden. På bildet ovenfor ser vi restene av “tempelfestningen” Chanquillo som tjente uvisse hensikter — men vi kan si med rimelig sikkerhet at det ikke hadde noe nytteformål, så da pleier arkeologene gjerne å bruke ord som tempel eller “kultsted”. Som byggverk sett er Chanquillo en ubetinget skjønnhet, preget både av indre geometrisk orden og ytre geomantisk orientering i forhold til landskap og himmelretninger. Vi vet ingenting om hva som forgikk på stedet da det var i bruk, men vi kan se at det har blitt (delvis) ødelagt med vilje og slik sett “tatt ut av bruk” av årsaker vi heller ikke kjenner. Vi kan imidlertid gjette på at dette handlet om noen slags rituell mysteriereligion, hvor det å for eksempel gå noen runder i hver krets før man slapp inn i “det aller helligste” for å oppnå innvielse i kulten virker som en ikke alt for usannsynlig tanke. Imidlertid er ikke tempelfestningen – dette er hva de kaller denne strukturen – det eneste elementet innefor Casma-Sechin, eller engang det eneste som kalles Chanquillo. Vi har også “de tretten tårns mysterium” som mange mener handlet om soloppgang og solnedgang gjennom årets løp, eller med andre ord at anlegget var en kalender, men dette regnes ikke som noen avgjort diskusjon.

Jeg skal imidlertid ikke kjede noen med mer av dette, jeg skal bare si at når det kommer til oldtidsmysterier synes jeg folk fokuserer alt for mye på “den gamle verden” – særlig Egypt og Mesopotamia – mens jeg liker hva det enn var som foregikk i Sør-Amerika ved omtrent den samme tid som Sumerias storhetsperiode, eller den predynastiske tiden i Egypt. Vi har jo også kulturkretsen Caral-Supe i Peru, som holdt på samtidig med folka i Casma-Sechin, drøyt fire tusen år før Inkariket engang var noe folk tenkte på. Det spesielle med disse er at ingen av dem bærer preg av noen form for konflikt. Ingen har funnet noen som helst slags beviser på at det foregikk krigføring i oldtidens Peru. Hva de derimot finner er et ganske overdådig bevismateriale til fordel for hypotesen om at de drev med festing på høyt nivå. Tenk Ibiza, eller Gran Canaria, eller hvor som helst ellers folk drar for å gå på fylla. Danskebåten? Gudene vet – pun intended – hva de ruset seg på, men vi finner diverse organiske rester etter både alkohol og hallusinogener. Det må ha vært jævlig viktig for dem å feste, fordi de mest dominante strukturene innefor kulturen ser ut til å ha vært viet til dette formålet — men samtidig hadde de åpenbart orden på sysakene når det gjaldt å få gjort nødvendig arbeid med matproduksjon og så videre. Man overlever jo ikke som kultur i flerfoldige tusen år hvis man ikke er godt organisert i forhold til arbeidsfordeling, sosiale strukturer og hele den mølla der. Jobben må gjøres. Likevel er det ingen tegn som tyder på at det fantes noe “topp-ned” type sosialt hierarki, så da var de vel kommunister eller anarkister eller hva vet jeg. Vi finner ihvertfall ingen konger der, uten at jeg skal påstå at dette “betyr” noe som helst. Såkalt flate strukturer var helt vanlig i neolittisk tid, over hele verden. Det var ikke før metalløkonomiene oppsto at det dannet seg et sosialt system med typiske “høy og lav” rangordninger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Det er vanskelig å kontrollere forsyningene av steinprodukter, selv om vi kan snakke om pen og mindre pen stein, fordi man finner alltids en stein man kan bruke. Ting forandrer seg imidlertid når bronse for alvor kommer på markedet, eller rettere sagt skaper markedet. Da fikk man jo et skille mellom de som hadde og de som ikke hadde. Siden har det gått nedover med menneskeheten som sådan. Per i dag har vi bent frem absurde forskjeller mellom de som har og de som ikke har, men dette er alså et fenomen som en gang begynte. Det er ikke noen naturlig tilstand. Med fare for å gjenta meg selv enda en gang, vi må snakke om noe som kalles den acheuliske steinøks og som er en gjenstand vi finner både blant Homo sapiens og tidligere iterasjoner av menneskearten, helt siden Homo erectus, som eksisterte som egen art i over to millioner år. Slike steinøkser – dette er hva vi kaller dem selv om vi ikke vet om det var en “øks” i den forstand – gikk ikke ut av bruk før omtrent for to hundre tusen år siden. Vi har funnet et milliontall slike over hele verden og folk har visst om dem til alle tider, men har ofte kalt dem “tordenkiler” og tillagt dem overnaturlige egenskaper. Alle kan jo se at dette ikke er noen vanlig stein, den har blitt bearbeidet fra alle kanter for å oppnå den karakteristiske dråpefasongen. Hva slags formål tjente disse gjenstandene? Det finnes mange idèer, men ingen jeg synes virker overbevisende ettersom alle foreslåtte bruksområder kan dekkes enklere og bedre av mindre forseggjorte objekter. Min egen tanke er at den acheuliske steinøksa tjente som noe slags “reisedokument” eller “voksenbevis” — altså et håndfast bevis på at man behersker kunsten med å lage diverse redskap av stein. Denne hypotesen styrkes av at så mange av dem fremstår som “ubrukte”. Hvis det for eksempel var meningen at man skulle hugge, skjære, sage eller grave med dem ville man jo funnet slitasjemerker etter slik bruk, men det er ikke typisk. I den grad man finner slitasje på dem er det minst like sannsynlig at dette har blitt påført dem i senere tid, av mennesker som plukket dem opp fordi de så fine ut og siden forsøkte å ta dem i bruk på ymist vis. Uansett, det jeg først og fremst finner kjedsommelig er en formodentlig naturlig tendens folk har til å prøve å forstå fortiden på nåtidens premisser. Mennesker har eksistert i flere millioner år, det er bare i løpet av de seneste fem-seks tusen år at vi har degenerert til å bli inkompetente idioter.

Verden er full av det man kaller barske karer som legger ned tildels ganske stor innsats i sin “selvfremstilling” av vågemot, utholdenhet og andre klassiske maskuline dyder. Mye av det er bare tomt prat mens annet havner i den store kjøttkverna ettersom de barske karer søker seg til militærtjeneste i krigssoner og denslags. Man kan jo ikke regne med å overleve den stormen av ild og metall som utgjør det aktive elementet i moderne krigføring. Men man føler seg sikkert tøff i trynet en liten stund. Hva vet jeg? Jeg har jo aldri vært besatt av det som Freud kalte “dødsdriften”. Jeg liker å leve — og føler ikke at jeg har noe jeg må bevise for meg selv eller andre. Riktignok har jeg gjort noen ganske ville ting i dette livet, men det har for det meste vært “teatralt” motivert. Performancekunst. Jeg er ikke helt blottet for sunt næringsvett, men det er ikke disse delene av psykologien som motiverer meg. Poesi, billedkunst og musikk er mer mine greier. Noen skrev noe om “ick-faktoren” – altså det man kaller øyeblikkelig og irreversibel seksuell avtenning – og for meg er dette snusfornuft av klassisk borgerlig type, hvilket sannsynligvis har noen slags sammenheng med hvorfor jeg bare har hatt fette gærne kvinnfolk i min personlige historie slik sett. Hva kan jeg si? Man er som man er. Å prøve å være noe annet er bare bortkastet tid.

Mye av menneskehetens historieskrivning handler om krigføring — ofte med en mildt sagt usunn fokus på “store menn” og deres historiske bragder, mens vi ser helt bort fra alle de små som ble ofret på storhetens blodige alter. Som så mange i min generasjon vokste jeg opp med alskens røverhistorier om Den andre verdenskrig og hvordan denne erfaringen nærmest adlet de som kom seg noenlunde helskinnet gjennom faenskapet. Deres moralske overlegenhet skled nesten inn i det pinlige til tider. Vi vet jo at det er en alminnelig tendens blant mennesker å legge særlig vekt på – og kanskje til og med overdrive litt noen ganger – sine stolteste øyeblikk av klokskap og tapperhet, mens de foretrekker å nedbetone all den angst og tvil som sikkert fylte dem vel så ofte. Kanskje ville jeg hatt mindre Loke i meg dersom jeg ikke hadde måttet utholde alt dette vrøvlet gjennom oppveksten. Det er ikke bra når selv et barn forstår at historiene dine ikke henger på greip. For eksempel vet vi nå at grunnen til at tyskerne var så umenneskelig “effektive” i åpningsfasen av Den andre verdenskrig var at de var fette fulle av makka, altså amfetamin, nærmere bestemt det kommersielle produktet Pervitin som ble utviklet under Weimarrepublikken. Som alle vet kan man jo holde seg våken og på beina i dagesvis under påvirkning av slike sentralstimulerende stoffer, men til gjengjeld sliter det hardt på både kropp og sinn. Hvor lenge varer en amfetaminmisbruker på full blås? Neppe mer enn et par år, så kommer nedturen. Men sånn var greia i Tyskland på den tiden: Folket er alt. Individet er ingenting. Viljens triumf er et stoisk selvoffer til fordel for nasjonens storhet. Skal det være piller eller sprøyte? Selveste Hitler gikk på daglige “vitamininnsprøytninger” fra og med året 1936. Hans beryktede intense blikk og stadige raserianfall handlet ikke bare om patologiske personlighetstrekk. Han var også narkoman.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Er krig og konflikt en naturlig del av vår art? Jeg tror ikke det, selv om man typisk finner minst tre forskjellige og motstridende meninger der hvor man har to mennesker tilstede. De andre apene tilbringer også dagene sine med alskens småkrangling og drama — når de ikke er opptatt med å spise og sove. Vi er jo bare dyr, uansett hva slags gilde antrekk vi ifører oss der vi paraderer foran forfengelighetens sosiale trollspeil. Pyntedyr? Mennesker er uansett svært engasjerte i alskens dekorasjon. Arkeologien er først og fremst full av pynt. For eksempel blir folk mer opphisset når de finner dekorasjon enn hva de blir av selv de smarteste nytteprodukter. Hulemaleriene fra istiden imponerer oss vesentlig mye mer enn jaktredskapene de fremstilte. Pablo Picasso skal visstnok ha utbrutt at “vi har ikke lært noe på tyve tusen år” da han besøkte Lascaux-hulen i Frankrike. Hvilket er et svært interessant utsagn når man begynner å grave litt i det. Hva betyr det? Hva eksakt er det vi har lært som gjør oss moderne mennesker “bedre vitende” enn folka i Den eldre steinalder? Med få unntak har alle nålevende nordmenn gjennomgått tolv år med skolegang, hvorav de siste tre er mest variable, men vi regner selvsagt også yrkestrening innenfor et håndverksfag som “skolegang” frem til kandidaten mottar sitt fagbrev, som også regnes som autorisasjon til å praktisere faget på egen hånd, altså uten å ha en ansvarshavende tilsynsfører tilstede. Heldigvis er jeg ganske flink til å huske alle detaljer, så ut fra det som finnes i minnet mitt kan jeg si at nesten alt jeg lærte på skolen var vrøvl og vranglære: i beste fall bare naivt pludder men vel så ofte ondsinnet propaganda til fordel for den avguden som driver det vi kaller “utviklingen” og som sannsynligvis vil ta livet av oss alle sammen dersom vi ikke pønsker ut en måte å kverke monsteret og tone ned mengdene av røykspyende fabrikkpiper og et konstant forurensende tilsig av ymse væsker fra landbruket. Det er jo faen ikke klokt. Alt beveger seg alt for fort og alle – enten de er jagere eller jagede – deltar i “den ville jakten” eller altså det som på norsk heter Åsgårdsreia. Menneskeheten oppfører seg som en gresshoppesverm.

Krig er egentlig det minste problemet vi har akkurat nå. Krig er bare deprimerende og kjedsommelig. Er det der virkelig nødvendig? Fy faen for noen idioter og svineskinn. Vi har ikke tid til denslags. Menneskeheten er akkurat nå som en mann som sitter i garasjen og legger kabal mens bilmotoren står og går. Det kommer ikke til å ende bra. Vi må skru av tenninga og ta ut nøkkelen. Så kan vi fordype oss i kortenes magiske mysterier igjen. Egentlig er vi tyve år (og vel så det) på hæla i denne saken. Det finnes ingen presedens for dagens situasjon. Den ligner ikke på noe som har hendt tidligere. Vi kan ikke søke råd og hjelp fra noen del av historien, filosofien eller vitenskapen — langt mindre fra religion og andre trossystemer. Vi er rett og slett nødt til å gjøre noen svært drastiske reduksjonstiltak i praksis. Vi må ofre noe. Nærmere bestemt våre fantasier om rikdom og luksus. Den biologiske virkeligheten tåler ikke all denne geskjeftigheten. Kort sagt, bare en drastisk reduksjon i menneskehetens energiforbruk – inkludert ikke minst elektrisitet – kan redde menneskeheten fra en sikker undergang i ganske nær fremtid. Da mener jeg ikke at alt vil eksplodere og alle vil dø, selv om dette selvsagt er et aktuelt alternativ hvis tilstrekkelig gale mennesker får fingrene i tilstrekkelig kraftige masseødeleggelsesvåpen, men at samfunnsarrangementene våre vil forvitre og bli erstattet av “noe” vi for tiden kan si lite om, men det blir sannsynligvis ikke vakkert. Hvis jeg var politiker ville jeg i dette øyeblikk kaste alt jeg hadde av relativt frie penger inn i en ordning for å øke antallet små og økologisk orienterte gårdsbruk i Norge, og det litt faderlig fort. Så vidt jeg vet importeres omtrent halvparten av alle matvarer Norge behøver — og det er intet mindre enn sinnforvirret å anta at det alltid vil finnes noe å få kjøpt på verdensmarkedet slik situasjonen er nå. Bare i år har svære avlinger gått tapt på grunn av dramatiske værhendelser og vi må regne med mer av de samme i løpet av de kommende år. Dessuten bør vi regne med noe i størrelsesordenen hundre millioner klimaflyktninger til Europa innenfor en horisont av femti år. Det blir sikkert interessante tider.