På bildet ser vi Charles II av England – og Skottland, Irland “med videre” – under sin kroningsseremoni i året 1625. De hadde jo ikke moderne utstyr for fotografering på den tiden, så det gjaldt å sitte stille, skreve søtt med strømpebyxorna og vente på at den jævla maleren skal bli ferdig. Sånne ting tar bare få minutter nå i Charles III sin tid, hvilket er bra siden han ikke fremstår som noen tålmodig mann. Som alle vet endte det imidlertid ikke helt bra for han forrige Charles. Det var urolige tider i Europa den gangen. Du vet. Tredveårskrigen og det ene med det andre. Folk forandret seg og ble til brutale beist. Derfor gikk det som det gikk.
Uroligheter gjør folk urolige. Dette er ikke høyere matematikk. Det tar lang tid og mye tålmodig arbeid å utvikle et velfungerende samfunn, men man kan ødelegge det på forbløffende kort tid. Plutselig får folk en følelse av at det som må til er strengere straffer og mer politi — og dermed har vi det gående. Stikkordet er sivil tillit. Dette er noe som vokser ut av samarbeidsvilje. Du gjør jobben din, jeg gjør jobben min, og etterpå levde alle lykkelig i alle sine dager. Når vi begynner å “følge med på hverandre” dyrker vi frem paranoide sinnslidelser hos alle som har anlegg for denslags. Det er jo ikke en illusjon at de er “ute etter deg” – storebror følger med på alt som skjer – det er bare ikke noe personlig. Imidlertid vil narcissister altid — narcissere? (Jeg vet ikke hva verbet blir.) Det handler alltid om dem, både på godt og vondt. De andre – bortsett fra de som er “innenfor” narcissistens virkelighetshorisont – er ikke ekte menneskelige individer, de er bare avatarer som representerer et utvalg interesser som er i mer eller mindre konflikt med selveste hovedpersonens ønsker og vilje.
Selv har jeg ingen spesiell mening om hva jeg eventuelt “fortjener”. Jeg får for det meste det jeg forlanger når det kommer til forretninger i den virkelige verden, og hva folk synes om slike “nettaktiviteter” som jeg engasjerer meg i er noe jeg stiller meg uinteressert til, eller i beste fall “tar til etterretning” i den grad det spiller noen rolle, si for eksempel hvis en moderator på et nettsted har en anmerkning. Etter min egen mening er “misjonen min” – et ikke akkurat helt passende ord, men.. – å oppfordre folk til å tenke, både videre, bredere og dypere; gjerne mange ganger fra forskjellige vinkler i forhold til den samme sak. Det er fint å være spontan, men man bør helst ha noe mer å komme med som ansvarlig voksenperson enn “barnets naturlige frihetsfølelse”.
Det ser ikke ut som om folk forstår problemets sanne karakter. Det er ikke noen liten sak når en stortingspolitiker – dette er de som har til jobb å utstede, vedlikeholde og oppgradere lovene – krysser grensen og gjør noe ulovlig. At han åpenbart ikke skjønner dette selv er bare en del av problemet. At andre deler av partiet hans heller ikke skjønner hva problemet består i antyder forsåvidt at de heller ikke er skikkede til å ha stillinger med høyt ansvarsnivå. Man kan aldri – ikke under noen omstendighet – gjøre det Bjørnar Moxnes gjorde når man har en slik jobb som det han har. Det er komisk at de i det hele tatt debatterer saken. Selvsagt må han umiddelbart fratre stillingen. Det er jo en utålelig provokasjon mot sunn fornuft og alminnelig rettfølelse at en lovgiver bryter loven, som om dette ikke betyr noe.
Men der stanser det. Alt er, som de sier, relativt. Som vanlig sivilist uten noen offentlig interesse kan han naske, hore, lyve og bedra like mye som enhver annen synder. Ingen vil bry seg. Ingen vil ha noe med andre folks snuskete toskeskap å gjøre hvis det kan unngås. Han kan bli det de i avisene ofte kaller “en gammel kjenning av politiet” og samtidig oppleve noe av den sanne tilværelsen til de proletære klassene, den nesevise akademiske fjotten. Hva sier du, Bjørnar? Det feite og selvsikre smilet sitter litt lengre inne i dag.
Selvsagt mente han å stjele solbrillene. Like selvsagt er alt pisset etterpå bare løgner og bortforklaringer. Du stjal. Du ble tatt. Nå må du ta konsekvensene. Ferdig snakket. Sånn er reglene for alle, enten du er Petter Partileder eller Steinar Soppbonde. Kanskje han mister jobben? Vel, bu-hu. Det er ubegripelig for meg dersom en leder av et politisk parti – selv om det bare er et lite tulleparti som Rødt – mener at det finnes grunnlag for å fortsette i stillingen etter å ha gjort noe som er så kørka at alle bare ler av ham. Det er ikke engang noe ordentlig kriminelt, det er bare tull. Klåfinger og naskeri. Problemet består i at dette er patetisk og alle vil bruke det mot ham for all fremtid. Generelt sett kan vi si at ansvarlig atferd i stillinger med politisk ansvar for en stor del består i å ikke gjøre jobben enkel for satirikere. Til syvende og sist handler dette om realisme. Bjørnar Moxnes er en voksen mann som tjener sine egne penger, ingen tenåring som har lyst på et par kule solbriller men mangler penger å betale med. Dessuten — Hugo Boss? Herregud. Hva slags amatørkommunist er dette? Vet han ikke hvem Hugo Boss var og hvor han fikk pengene sine fra? Dette fehodet er jo bare en hjernedød dildo.
Det er litt uklart for meg hva eksakt det å beundre noen annen består i. Jeg har selv aldri vært noe annet enn en drittsekk og prøver heller ikke å bli noe “mer”. Eller mindre. Eller annerledes. Hva faen? Jeg hører jo om folk som for eksempel prøver å oppsøke en filmstjerne eller en musikkartist på hjemstedsadressen deres fordi de har lyst til å “prate med dem” eller i mer alvorlige tilfeller av vrangforestilling, at de føler seg forbundet på noe slags sjelelig plan med vedkommende musiker, skuespiller, forfatter, eller hva har du. Dette er creepy AF som de unge sier. Hva er det liksom meningen at disse individene skal gjøre i forhold til denslags beundrere?
YouTube-algoritmen er en mystisk fugl. For et par dager siden foreslo den en BBC-produksjon fra 2006 som handlet om den amerikanske forfatteren og mystikeren Carlos Castaneda. Jeg klikket på knappen og tilbrakte omtrent en time med å bli opplyst — på en måte som ærlig talt minnet meg om hvordan folk forholder seg til Knut Hamsun. Hva er det de forventer? Det går ikke an å forstå andre mennesker, og særlig ikke forfattere og andre kunstnere. Personen bak verket er ikke interessant. Hva de gjorde og ikke gjorde i sine private liv har intet å gjøre med deres kunstneriske produksjon. Ihvertfall ikke noe mer enn tankene til den som tråkker druer for å lage vin.
Innimellom seksuelle eksesser, hemningsløs vold og narkotikamisbruk hadde jeg i året 1983 en sterk interesse for psykologien til CG Jung, særlig dette med “drømmespråk” og hvordan oldtidskulturer dannet kognitive strukturer rundt elementer fra det underbevisste, særlig dette med religion – som ærlig talt er noe jeg aldri har forstått – og hvordan dette har virket inn på ymse samfunnsdannelser. Ditt og datt, det ene med det andre, greia var uansett at jeg gikk på biblioteket for å finne informasjon om mytologi — kort fortalt hvordan og hvorfor folk danner samfunn rundt visse idèer og hvordan dette manifesterer seg på det praktiske plan. Antropologi var det som interesserte meg akkurat der og da; det endte uansett med at jeg lånte en bok som het Kraftens Gjerninger av Carlos Castaneda, en norsk oversettelse av tittelen Tales Of Power, som var hans fjerde bokutgivelse, men jeg visste ikke det ved dette tidspunkt. Jeg bare likte tittelen.
Dette var den eneste tittelen til Castaneda som jeg leste på norsk. Senere tilkom diverse andre ting han hadde skrevet, men på engelsk. Det falt meg aldri inn at dette på noe vis var dokumentarisk. Så vidt jeg kunne se var det burleske historier om en uvitende mann som rotet seg inn i et lærlingeforhold til en indianersjaman. Det var først og fremt komisk. Jeg leste bøkene til han Carlos som om de var romaner skrevet av Isaac Asimov, eller hven som helst andre innenfor fantasy-sjangeren. Dette varte gjennom hele 80-tallet og et stykke inn i 90-tallet, helt til internettet ble en ting. Først da oppdaget jeg at det finnes en hel kultur av mennesker som tror på opplegget. Dette er ubegripelig for meg, men forsåvidt ikke vesensforskjellig fra religioner, politiske programmer, eller hva som helst annet som folk “tror” på. Hva skal man si? Folk er idioter. Jeg vil heller gi dem et ballespark enn en klem på grunn av dette. Jeg har ingen sympati for disse fantasiene. Jeg ser overhodet ingen grunn til å respektere de religiøse. Jeg vil heller trampe på trynet deres. De er avskum.
Imidlertid har jeg en viss interesse for det kognitive materialet som ligger til grunn for religiøse perversjoner. Jeg vil vite hva det er som skjer i hodene deres. Hvorfor blir de som de blir? Så vidt jeg kan se er det bare ødelagte og misbrukte mennesker som danner fantasier on “Gud” og den typen ting. Hva er det som skjer med dem? Jeg sliter med å forholde meg til de religiøse. Den umiddelbare lysten min er å ta dem med meg rundt hjørnet og stikke dem fem-seks ganger i ansiktet med en kniv, men det kan man jo ikke gjøre. Man må bare puste dypt og akseptere at vi er en art som på grunn av den store hjernen oftere henfaller til sinnssykdom enn intelligens. Folk tror på de mest absurde ting. Derfor går det som det går. Menneskeheten er på vei rett ned i dass men sånn er realitetene. Poenget i den forut nevnte BBC-filmen var uansett at Carlos Castaneda var en svindler, Det han skrev om var ikke sant. Men når er noensinne det noen skriver om sant i det store bildet av livet, universet og alle ting? Hva er det folk forventer? Det falt meg aldri inn at arbeidene til Carlos ble oppfattet på dette viset. Det er litteratur, for fanden. Gjør med det hva du vil, men det aller dummeste man kan gjøre er å tro på det som blir skrevet.
For mitt egent vedkommende kan jeg bare håpe at folk ikke tar det bokstavelig og “tror” på det som eventuelt er budskapet mitt — uten at jeg selv anerkjenner at det finnes noe slikt budskap. Jeg er ingen. Mitt liv betyr ingenting. Min død er uten interesse for de fleste som lever. Jeg er ikke sentimental slik sett. Jeg ser på alle de som sitter og sipper over skjebnen sin og jeg gidder ikke engang å sløse bort en klyse spytt på dem. Herregud noe så vemmelig. Er du levende? I så fall har du alle de muligheter livet tilbyr. Er du død? I så fall tilhører du evigheten og det finnes ikke noe mer å si om deg.
Tidligere en gang skrev jeg noe om at det sannsynligvis ville vært lite poeng i å snakke til en tyve år gammel utgave av meg selv. Dette var en refleksjon som fremkom i en sammenheng hvor noen presenterte utfordringen om hva slags råd man ville gitt en yngre utgave av seg selv. Jeg ville ikke engang ha forsøkt. Jeg mener, jeg husker jo hvordan jeg var. Fullstendig fette idiot. Hvor mye “bedre” jeg har blitt med årene er ikke noe jeg kan si noe om. Jeg måtte for å få objektive synspunkter i så fall ha intervjuet noen uavhengige observatører som både husker meg fra den gangen og som kjenner meg slik jeg er nå i dag. De eneste som faller innenfor kriteriene er diverse familiemedlemmer og gamle venner siden skoledagene, og de kan knapt kalles uavhengige. Uansett, poenget er at hvis en eldre utgave av meg selv – altså slik jeg er nå – hadde prøvd å påvirke eller øve innflytelse på en yngre utgave av meg selv, så er dette fullgodt bevis på at jeg ikke har lært noe som helst. Hakuna matata. Livet går rundt og rundt.
De sier det aldri direkte til trynet mitt, men jeg hører jo det jeg hører: Det finnes folk jeg omgås som synes jeg er en ekstremt fæl fyr, men mitt svar til dem er at de lever i et barns fantasi om hvordan verden burde være. De har ikke vært der jeg har vært og sett det jeg har sett. Jeg møter fenomenet med uforstyrrelig ro. Folk er redde, det er saken. Ikke for meg – det finnes ingen saklig grunn til å være redd meg – men for “livet generelt” — eller skal vi kanskje si døden spesielt. De er jo ikke idioter. De vet at de skal dø. Mitt beste gjettverk er at når folk føler frykt i mitt selskap så er det fordi jeg ikke er redd for døden. Eller for noe som helst annet, for den saks skyld. Sykdom, smerte, forfall og hele den pakka. Jeg har ikke lyst på noen slags form for ond skjebne, men hvis det er hva jeg får så er det slik det er. Jeg har ingen følelser i forhold til det. Slå meg i ansiktet med en hammer hvis du må, men dette kommer ikke på noe slags vis til å påvirke meg. Jeg kommer selvsagt ikke til å like det, men jeg kommer ikke til å blunke heller. Kanskje gjespe – er det virkelig nødvendig å gjøre dette enda en gang? – men det er mange mange år siden jeg forventet noe mer eller bedre fra mennesker.
Jeg pleier å vitse om at jeg er halvt kvinne, på morssiden — men det er en alvorlig sak for enhver som er født mann: Du kommer til å bli din egen far. Dette er ikke noe valg man har. Det er ikke psykologisk. Dette er genetikk. Du er programmert til å bli akkurat slik faren din var, men du behøver ikke nødvendigvis å gjenta hans misgjerninger når det kommer til detaljene i bildet. Likevel finnes det ingen mangel på eksempler innenfor en sosiologisk horisont, for hvordan “arvesynden” manifesterer seg – ofte ubevisst – i handlingsmønstre som danner en form for “ekko” gjennom generasjonene: For eksempel: En voldelig far får ofte voldelige sønner. Ikke i den forstand at historien gjentar seg, det er ikke fullt så banalt, men i den forstand at de ser og lærer. Man har det emosjonelle reportoaret man har. Uansett hva slags fantasifulle historier som finnes om “noe annet” så er den underbevisstheten man må leve med – ditt karma om du vil – det man ble programmert til å bli mens man var liten. Det finnes aldri noe mer enn dette. Hvis faren din var et avskum så er dette også din skjebne. Det vil komme frem, på den ene eller den andre måten. Det krever en overmenneskelig kraftanstrengelse å “snu” disse tendensene.
Hvor er jeg selv i dette bildet? Det vet jeg ikke. Sannsynligvis er jeg akkurat slik faren min var. Jeg hører jo dette ofte nok, men de trekker det bare frem når det er hans positive egenskaper vi snakker om. Det går sikkert an å fremkalle noe slags drama rundt dette, si for eksempel en dritings person som sier å fy faen du er akkurat sånn som far din men jeg ser ikke poenget. Jeg vet allerede at jeg er akkuat som far min. Hva annet kunne jeg blitt? Jeg er jo halvt mann, på farssiden. Jeg er et brutalt avskum som ikke skyr noen ting. Dette er min skjebne. Hva er det meningen at jeg skal gjøre med dette? Jeg har aldri hatt noe valg.
Siden jeg ikke spiser sukkerprodukter snakker vi egentlig bare om “alternativt godteri” — selve poenget er det samme. En godbit som er noen slags belønning, eller kanskje selvbestikkelse, som ikke er en del av “kostholdet” som sådan, men heller et nytelsesmiddel i ordets rette forstand, som man tar til seg fordi man synes man fortjener det. Det er noe man har lyst på, ikke noe man “behøver”, så slik sett kan vi si det er frivolt i økonomisk forstand men at det styrker den mikrokulturen som ligger i bunnen av individets livsopplevelse. For noen minutter blir livet bedre. Denne nytelsen gir mening på samme måte som det å ha sex gir mening. Og hva så?
Jeg betalte seksti kroner for et ganske lite glass med store grønne oliven fylt med hvitløk. Godteri. Dessuten Apetina-snacks, det vil si en liten plastboks med nedlagt fetaost, men jeg vet ikke hvorfor denne pakningen har en lavere kiloprise enn det store og på alle måter mer miljøvennlige alternativet som kommer i et glass med skrulokk. Hvem vet? Verden er full av slike absurditeter. Godteriet består videre av speltkjeks fra Sætre og to typer dipp – henholdsvis mørk tapenade av kapers og svarte oliven og harissa-styrket, rødhummus – som jeg lager selv. Farger er et estetisk element som i seg selv ikke betyr noe, men jeg føler meg mer fornøyd med dem enn uten dem, så da blir det slik. Hele menasjeriet kompletteres med noen oppkuttede grønnsaker. Dette er godteri.
Hva skal man gjøre med sånne som kommer og tilbyr sukker? Det er jo ondskap som er verre enn både kokainsprøyte, heroinklystèr, amfetaminpipe og hva som helst annet man har av stoff og inntaksmetoder. Følgelig må man nikke dem ned så blogspruten står og fortsette og sparke helt til de slutter å skrike. Hva annet kan man gjøre med sånne som begår drapsforsøk mot deg? Det er jo ikke moralsk forsvarlig å bare la dem gå. Da vil de bare overfalle noen annen med giftstoffene som de “pusher”. Det går ikke an å forstå slik ondskap, man må bare rydde dem av veien ettersom de kommer. Kampen mot narkotika kan ikke la seg forstyrre av borgerlig begrepsforvirring. Vi må jo tenke på barna og hvordan industriell fremstilling av sukkerprodukter tvinger dem inn i en kunstig belønningsøkonomi.
Altså, hva eksakt er årsaken til at oliven har blitt så jævlig dyrt? Har alle trærne brent ned som en del av klimaendringene? Sånn er det nå for tiden. Vi har kanskje mistet all den fine naturen, men til gjengjeld har vi fått telefoner som holder oss engasjert i meningsfulle diskusjoner på nettet. Om vi blogger eller snakker om bloggere, eller snakker om de som snakker om bloggere, poenget er at dette gjør verden bedre for noen minutter. Det er elektronisk godteri. Et kognitivt festmåltid. Engasjementet er stort og meningene er mange.
Surrealisme er en retning i kunst, litteratur og film, som oppstod i Frankrike rundt 1920, hvor man søker å gi en umiddelbar skildring av det underbevisste sjeleliv. Surrealismen har sine litterære røtter bl.a. i 1700-tallets skrekkroman av Marki de Sade og visse tyske romantikeres skrifter og i 1880- til 1890-årenes franske symbolisme.
Vi har fire voksne sønner nå, sa han mens han studerte vinglasset, og alle heter Jørgen bortsett fra Robert. Han heter Jan. Dette må være den eldste av alle vitser blant surrealistene, men jeg lo av den likevel. Janus, ikke sant? Folk har jo to ansikter, noen ganger enda flere. Og tre av fire er normale mens den siste er en trøbbelmaker. Sånn er livet, ihvertfall hvis vi skal tro på statistikken. Et solid flertall av ethvert tilfeldig utvalg av mennesker er etter måten det vi kaller skikkelige. Det vil si at de for det meste forstår hvordan man skal skikke seg, ut ifra det vi kaller vanlig skikk og bruk. Derfor er det ikke typisk disse som tiltrekker seg oppmerksomhet. De er jo normale. Man kan slappe av rundt dem. De kommer ikke plutselig til å si eller gjøre noe fullstendig vanvittig. Det er han Robert vi må holde et øye med. Han er ikke helt trygg. Slik fungerer den sosiale dynamikken. Ta det rolig Bobby. Alt går til helvete tidsnok uansett.
Som alle la merke til var hundreårsjubilèet for surrealismens fødsel i seg selv ganske surrealistisk — og derfor en verdig markering. Mange elementer fra det underbevisste sjelsliv fremkom i løpet av året 2020. Mange individer la ned mye patos i fremføringen av sin galskap. Det var en surrealistisk tid. Den vil bli husket for sin distinkte smak av “alternativ virkelighet”. Ikke fordi jeg deltar i noen konkurranse, men jeg våger å påstå at Apecalypso er den bloggen som er vanskeligst å kategorisere her på denne plattformen. De som sier at de vet hva de får når de åpner en post her lyver. Ikke engang jeg selv vet hva som kommer til å skje når jeg begynner å skrive noe. Jeg har ingen spesielle preferanser i forhold til det man innenfor filosofien kaller “univers av mening”. Jeg jobber ikke med meninger, jeg jobber med bilder. Kjenner du Nasrudin? (Også kjent som Nasreddin Hodja.) Han er en slags mellomting av Espen Askeladd og Mister Bean innenfor islamsk tradisjon, særlig sufisme. Poenget er “deadpan” humor. Tre vise menn beskriver en elefant. Den typen ting.
Tror du på meg hvis jeg sier at historiefortelling i seg selv følger visse lovmessige mønstre? I prinsippet kan man fortelle historier om hva som helst men i praksis blir det aldri sånn. Vi er alle fanget i vårt eget begrepsunivers. Det er dette Platons hulelignelse handler om. Den verden vi ser er den verden vi har blitt trent opp til å se. Norske folkeeventyr har ingen distinkt Nasrudin-skikkelse, men diverse fortellinger om bjørnen og reven har noe av den samme smaken, dessuten – som allerede nevnt – har Askeladden visse moralske karaktertrekk som overlapper med budskapet i de typiske Nasrudin-historiene. Han gjør det som er “riktig” heller enn det som er “smart”. Askeladden har ikke noe profittmotiv. Han har det ikke travelt. Veien er målet. Livet er det som skjer underveis, ikke det vi får når vi ankommer dit hvor vi har tenkt oss. Askeladden hjelper folk i nød og han deler nistematen sin. Han krever ingen slags gjengjeld. Men han blir sett. Alle observatører legger merke til atferdsmønstrene hos alle rundt seg, om så bare ubevisst. Spillteoretisk sett handler dette om “langoddsen”. Alle voksne og rimelig mentalt oppegående mennesker vet forskjellen på rett og galt — men det blir ofte galt fordi man må jo være fornuftig. Du vet. Ha forstand til sin stand og denslags. Tjene penger. Bygge et hjem. Ta vare på seg og sine. Alle våre sønner heter Jørgen.
Tre fjerdedeler av enhver tilfeldig utvalgt befolkning – men det må være et utvalg på mange tusen, statistikk er ugyldig når utvalget blir for smått – vil forutsigbart være det vi kaller “skikkelige mennesker”. Riktignok friker jo også de ut noen ganger, det skal de ha, men for det meste har de kontroll på opplegget sitt. Ting er i rimelig balanse mesteparten av tiden. Disse menneskene er ikke interessante, men det prøver de heller ikke å være. Det de vil ha er et rimelig normalt liv med ting på rimelig stell. Så hva med den siste fjerdedelen? Noen av dem – men langt ifra alle – er surrealister på heltid. Kall det gjerne et kunstprosjekt som strekker seg over hele livsløpet. Poenget er aldri å være fornuftig – selv om det heller ikke er noe poeng å være ufornuftig – det handler om å eksistere som responsiv aktør i et univers som inneholder både bevisste og ubevisste elementer. Både drøm og virkelighet, om du vil. Vitenskapsmenn vil studere et hull i bakken som plutselig oppstår, men kunstnere vil hoppe nedi det. Man kan forholde seg til erfaringsmateriale på mange ulike vis. Eller det blir kanskje mer tidsriktig å si at man søker informasjon på ulike vis (og sikkert også til ulike formål). Men nok om det, blant den siste fjerdedelen finner vi ikke bare kunstnerne, de kriminelle og de gale, vi finner også de typiske lederne — og “store personligheter” som får store ting til å skje med alle de store personegenskapene sine. Napoleon med sin hær og hele sulamitten. De er jo avvikere. Men de får mye oppmerksomhet, det er ihvertfall sikkert. Folk liker å fantasere om store begivenheter og spennende ting, men de er ofte ikke helt fornøyde når de opplever dem i virkeligheten. “Fart og spenning” er ikke noe morsomt når ting spinner ut av kontroll.
Jeg vet ikke hva de som leser bloggen min får ut av det, om noe. Det er jo ikke min sak. Jeg bare skriver det som faller meg inn — som det de kaller “stream of consciousness” innenfor litteraturen, bare på mer knotete og idiosynkratisk vis. Dette er ikke sjangermateriale, med mindre vi utdefinerer det som “surrealisme”, men på påssmoderne manèr. Det er underholdende for meg å skrive men jeg kan ikke vite noe om hvordan det er å lese. Ganske interessant, det der. Alt man ikke kan vite noe om.
Det er drøyt to timer å kjøre hjemmefra og til nærmeste verdensmetropol — hvor de har et asiatisk supermarked. Det går jo an å si at jeg har et “middelhavsorientert” kosthold, men teknisk sett er det mer korrekt å kalle det California Fusion på grunn av den relativt høye andelen av asiatiske ingredienser jeg bruker. Sånn har det blitt. Jeg har bodd for meg selv siden 1978. Den gang var jeg 15 år. Som alle kan se har det vært svært vellykket, ikke minst i den forstand at jeg har lært å lage mat. Jeg vet ikke hvorfor, men det føltes viktig å utvikle egenskaper på kjøkkenet. Jeg har aldri senere stilt spørsmål ved om det også faktisk er viktig, og ikke bare noe jeg innbiller meg. Etter min mening er det nærmest latterlig naivt å stole på de som tilvirker halvfabrikata av den typen som skal “gjøre ting enklere”, la oss si for eksempel suppeposer og denslags. De bryr seg om regnskapstall, ikke kokekunst. Hjertet deres – i den grad de har noe sånt – befinner seg et annet sted enn der det bør være når man lager mat.
Ordet kunst er essensielt her. Det er en kunst å lage mat, det er ikke ubehagelig og unødvendig strev som man enkelt kan unnslippe ved hjelp av en mikrobølgeovn og et passende utvalg av Fjordland ferdigmiddager. Kunst henger sammen med viljen til å være kreativ og leken. Det blir en litt teknisk debatt å sortere lyst og begjær fra hverandre, men man bør etter min mening begjære et godt resultat – i den forstand at man er grådig etter å forbedre seg – mens man investerer den mer avslappede lysten i selve matlagingsprosessen. Jeg vet ikke noe om hvordan det går an å ikke ha lyst til å lage mat. Riktignok er det mer inspirerende å lage mat til andre enn bare seg selv, men man fortjener jo det man får. Jeg tror ikke det går an å lage bedre mat enn det som er “greit nok” hvis man ikke har lyst til å lage mat. I ytterste konsekvens fortjener man forsåvidt også fedme, sukkersyke og fordøyelsesproblemer hvis man gir faen i hva slags næringsmidler man putter i kroppen. Dette er mildt sagt ikke avansert rakettvitenskap: Søppel inn = søppel ut. Som jeg alltid sier: Det man bygger – inkludert kroppen – kan aldri bli bedre enn de materialene man bruker.
Fikk du med deg at Theodore John Kaczynski – også kjent som Unabomberen – nylig døde på cella si i det fengselet hvor han sonet en livstidsdom for ugjerningene sine? Han ble i utgangspunktet betraktet som et matematisk geni da han var tilknyttet det akademiske miljøet, men “noe skjedde” med ham i året 1969 – som var da jeg begynte i første klasse på barneskolen – og etter litt om og men startet han sin etter måten lange karrière som bombeterrorist i 1978, som ikke endte før han ble tatt i 1996. “Saken” hans var ideologisk motstand mot samfunnets tiltagende industrialisering og rasering av naturmiljøene. På den tiden da jeg skrev blogg på engelsk var det en gang noen som sa at stilen og tonen min minnet om Unabomberen — men også om Henry David Thoreau. Hva kan man si? Jeg er heller ikke spesielt begeistret for det vi kaller “sivilisasjon” men jeg har faktisk aldri bombet noen, og det er heller ikke noe jeg ville kunne gjøre. Terrorisme er aldri svaret, uansett hva slags eksistensielle spørsmål man strever med. Unabomberen fikk som fortjent. Jeg er ekstremt lite begeistret for sånne som plager og skremmer andre, enten de er nazibloggere eller bombeterrorister. De er uansett overgripere. Psykologien i dette er svært banal. Det handler om sadisme. De opplever personlig tilfredsstillelse når de sprer hat og setter angst på folk. I sin egen fantasi er de heltemodige forkjempere for “saken” men i den objektive virkeligheten er de bare drittsekker.
På 80-tallet samlet jeg på kokebøker. Det virket som en god idè den gangen, men nå? Hva enn det er man lurer på vil man finne noe om det på nettet. Uansett, en av bøkene jeg etterhvert sikret meg var den herostratisk berømte Bordets Glæder av Kitty Wentzel og Øvre Richer Frich — sistnevnte mest kjent som den sannsynligvis minst “politisk korrekte” norske forfatter noensinne, ikke minst på grunn av sin bokserie om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld. (Jeg hadde alle dem også ved et tidspunkt.) Men poenget er at i denne boka, som strengt tatt ikke er noen kokebok i normal forstand, introduserte de “sinnets vitaminer” som en slags abstrakt non sequitur for det å forfølge “lysten” som bærende prinsipp innenfor kokekunsten. Argumentet var at man oppnår ikke noe verdifullt når man gjør matlaging til noe skjematisk og tabellmessig, motivert av å telle kalorier og denslags, det er bedre å satse på glæden – dette er klassisk 1925-språk – man finner i et mer “erotisk” forhold til såvel ingrediensene som selve tilvirkningsprosessen samt ikke minst avnytelsen av resultatet. Kokken bør satse mer på filosofi enn på matematikk. Kokekunsten bør ligne mer på det å lage musikk enn det å føre regnskap. Jeg sier ikke mer.
Psykologi er studiet av atferd og mentale prosesser. Atferd er et omfattende begrep som omfatter reaksjoner på påvirkninger, intensjonelle handlinger og kroppslige prosesser av psykologisk interesse (som for eksempel aktivering under stress). Med mentale prosesser sikter man både til slike som bestemmer menneskers oppfatning av seg selv og omgivelsene (kognitive prosesser), og til dem som ligger til grunn for hva man føler og hva man vil (emosjonelle og motivasjonsmessige prosesser).
Det fantes ikke egentlig noe saklig språk for de underbevisste prosessene før Sigmund Freuds banebrytende arbeider. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke fantes noe språk; underbevisstheten ble jo ikke oppdaget av Freud i noen større grad enn sex ble oppdaget av Alfred Kinsey (han med den berømte rapporten). Vi kan si at begge disse gikk inn for å kartlegge allmenmenneskelige egenskaper som studieområder innenfor en vitenskapsdiskurs. Teknisk sett er det korrekt å si at psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien i større grad enn et medisinsk fagområde. Når det gjelder det å diagnostisere og behandle sinnslidelser så er dette psykiatriens oppgave. Alt en psykolog kan gjøre er å veilede og “coache” pasienten i retning av et bedre liv — hva nå enn dette måtte bety for det aktuelle individet.
Det går en frynsete grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men generelt sett kan vi si at så lenge folk har kontroll så er de normale i denne sammenhengen, uansett hvor sære de eventuelt måtte fremstå i andres øyne. Et typisk eksempel på det å ikke ha kontroll er fenomenet “avhengighet”. Rusmidler er vel det første man tenker, men jeg mener her avhengighet i en mye større forstand, altså det som i sin mest ekstreme form kalles tvangsforstyrrelser. Pasienten er ikke psykotisk, men har et manisk forhold til mennesker, ting og tanker. Et typisk behandlingsopplegg hos en psykolog kan for eksempel handle om å kartlegge et slikt atferdskompleks og jobbe mot en bevisstgjøring rundt hva dette er og hvorfor det har blitt slik. Folk snakker om mentale lidelser, men vi kan like så godt si emosjonelle lidelser, for det handler til en stor grad om “hvordan man føler seg”. De fleste opplever en relativ emosjonell bedring etterhvert som de danner en bedre forståelse av de underbevisste prosessene i sitt eget liv.
Et pussig trekk hos arten Homo sapiens er tendensen til psykologisk projeksjon. Folk er nesten alltid selv skyldige i sånt som de anklager andre for. Hvis man for eksempel ser “idioter” eller “psykopater” hvor man enn snur seg, så er det seg selv man observerer. Dette er det vi før i tiden kalte trollspeilet. Det er så vanlig at vi må snakke om det som en fundamental menneskelig egenskap som ikke lar seg “behandle” i den forstand, men vi regner det jo som en del av vanlig oppvekst og oppdragelse at man ikke skal skjære alle over èn kam, og så videre: Å tilgi andre er å tilgi seg selv, og omvendt. Det man ser i andre er ting man gjenkjenner fordi man har det i seg selv. Det store spørsmålet er om man vet dette — og det er her psykologen kommer inn i bildet for å bevisstgjøre pasienten: Det er så enkelt som at man rett og slett ikke kan se ting i andre som man ikke har i seg selv. Vi skal hoppe over den lange tekniske forklaringen på hvordan det såkalte arbeidsminnet – det man tidligere kalte korttidshukommelsen – virker. De spesielt interesserte vil finne mye materiale om saken på nettet. De andre må bare akseptere premisset: Arbeidsminnet ligner et paternosterverk – eller et vannhjul om du vil – som henter opp ting fra underbevisstheten og sammenligner dem med de observasjonene man gjør med sanseapparatet. As above, so below. Innkommende data fra syn, hørsel og så videre blir sortert og klassifisert ut fra det man allerede har i databanken sin.
Etter min mening bør man ikke kalle det tenkning hvis det ikke er kritisk tenkning; som begynner med selvkritikk. Det forekommer aldri at man forstår noe fullt ut. Epistemene – altså det vi kaller “sikker viten” – er ikke uforanderlige sannheter, de er bare det beste vi har for tiden, inntil flere og bedre data ankommer. Folk som går rundt og sier at det eller det er “vitenskapelig bevist” viser egentlig bare med denne atferden at de ikke forstår hvordan vitenskapen fungerer. Intet i dette universet står noensinne stille. (Imidlertid kan det bevege seg så sakte at vi for alle praktiske formål oppfatter det som stillestående.) Mennesker er ikke ting, de er biologiske prosesser: Man starter som zygote og man ender som kadaver. Livet er alt som skjer i mellomtiden.
