APECALYPSO

Det virker ganske alminnelig at menn er “penisorienterte” og at det har vært slik hvor lenge som helst. Derfor reagerer de når det plutselig blir snakk om “en ny type penis”. Hva betyr det? De fleste har jo i voksen alder vent seg til at de har den penisen de har, ferdig diskutert, det eneste man eventuelt kan gjøre er å bruke den på nye måter, selve saken går det jo ikke an å “fornye” sånn helt uten videre. Hvordan skal man forholde seg til noen som sier at de har en ny type penis? Be om å få se? Det blir ihvertfall ikke aktuelt. Det beste er sannsynligvis å late som om man ikke hørte hva de sa. Det er jo vanskelig å se hvordan denne samtalen kan gå i noen retning jeg har lyst til å være med på. Man regner med at andre menn har en penis men noe mer ønsker man ikke å vite. Kort sagt, hold buksesmekken stengt når du ferdes ute blant folk, både i bokstavelig og metaforisk forstand. Det er best for alle på den måten.

Noe annet som ikke er nytt er propaganda. Jeg skrev nylig noe om hetitterkongen Suppelima som etterlot seg “Pestsangene”, en samling dikt og hymner som forteller om diverse ting som skjedde i løpet av hans lange regjeringstid. Men tre hundre år før han kom på banen var det en annen hetitterkonge, nærmere bestemt den første av dem alle, og han het Hattusjili. Mannen fra Hattusja. Sagaen om ham ramser opp en lang rekke militære seire, byggeprosjekter og annet som det er verd å skryte av, men den inneholder også noen underlige setninger om Hattusjilis fysiske fremtoning, blant annet at han hadde tenner som en løve, øyne som en ørn — og altså “en ny type penis”. Imidlertid spesifiseres det ikke nærmere hva den angivelige fornyelsen består i. Det blir overlatt til fantasien, hvilket sannsynligvis er hele poenget. Du tvinger for fanden folk til å spekulere i sitt stille sinn over hva det betyr. Herregud. Det er jo genialt. Psykologi er den dag i dag og har alltid vært et viktig våpen innenfor krigskunsten, som Hattusjili praktiserte med stor suksess.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Det å gjenoppdage “glemte sivilisasjoner” var en svær greie på 1900-tallet. Hetittene var i det store og hele glemt – bortsett fra noen vage setninger i bibelen som ga det inntrykk at de bare var en av mange stammer som holdt til i regionen – slik at det ble litt av et rabalder da man oppdaget det som vel er det eldste indoeuropèiske språket ved siden av Sanskrit. Språk utvikler seg på organisk vis, i henhold til visse lovmessigheter som vi kjenner ganske godt, slik at det er ikke vanskelig for spesialister å påvise både indre nåtidig slektskap mellom ulike språk innenfor den indoeuropèiske språkgruppen og hvor de begge stammer fra, altså hva som var det “opprinnelige” språket, det man har rekonstruert under navnet protoindoeuropèisk og som vi assosierer med det såkalte Andronovokomplekset, også kalt Kurgankulturen; etter gravskikkene deres. En nøkkelfigur i denne affæren er kulturhistorikeren Marija Gambutas som gjorde det hele “interessant” gjennom å introdusere en slags feministisk synsvinkel på det hele, hvor “modergudinnens folk” ble overfalt og slavebundet av aggressive stammer fra steppene som dyrket den maskuline himmelguden. Omtrent noe sånt. Det er jo bare vrøvl, men det har tildels festet seg uti befolkningen, selv om faghistorikere bare himler med øynene. Før kurganerne kom fantes jo Cucuteni-Trypila som strakk seg fra dagens Romania og inn i Ukraina. Kulturen hadde flere “storbyer” – noen kaller det superlandsbyer – med mange titusener av innbyggere, men det var tilsynelatende en flat sosial struktur. Vi finner ingen tegn på at de hadde noe organisert makthierarki, men det hadde altså kurganerne, med sitt “ariske” aristokrati og sin dyrkelse av krigsheltedom og det ene med det andre.

Hetittene kom uansett ut av dette Andronovokomplekset og de innvandret til landet Hatti i Anatolia – dagens Tyrkia – som de tok navnet sitt etter da de etablerte det vi i dag kaller Hetitterriket, som ble styrt fra den store “festningshovedstaden” Hattusja. Dette hendte omtrent i året 1650 før vår tidsregnings begynnelse, slik at denne “glemte sivilisasjonen” varte jo strengt tatt bare i 500 år. Så ble de jo selv overrent av det såkalte Kaskerfolket i tilknytning til de begivenhetene hvis overordnede navn er “den store bronsealderkollapsen”. Men før dette skjedde rakk hetitterne altså å introdusere tanken om en ny type penis. Og det er jo noe man kan filosofere over.

De sier at strømmen er særlig dyr i disse dager fordi det er kaldt. Det var noen slags kraftmarkedsanalytiker som kunne legge ansiktet i sånn passe alvorlige folder for å forklare hvordan dette virker. Jævla Fitte-Nostradamus. Er det virkelig noen som ikke vet at det typisk er kaldt i Norge sent i november måned? Ihvertfall i Østerdalen. Her har vi minus tyve nå. Jeg kan se at du blør. Derfor koster plasteret mer i dag. Jeg er gammel nok til å huske da de privatiserte strømmarkedet. Sånt som dette ville helt sikkert ikke hende sa de den gangen. Kyss meg i ræva svarte alle som hadde to aktive hjerneceller. Så snart noe handler om å tjene penger så kommer de til å gjøre alt som ikke er direkte forbudt (og sikkert litt av det også) for å makse ut profitten sin. De som ikke skjønner dette skjønner ingenting.

Imidlertid bruker jeg ikke noe mer strøm nå enn jeg gjorde i september. Situasjonen gjør at det lønner seg – det er faktisk den eneste reelle muligheten jeg har – å fyre ganske hardt med ved. Dessuten har jeg jo strømstøtten — som er en uskjønn måte å flytte penger fra statens pengebinge og over i lomma på kuldeprofitørene. Halleluja. Det frie markedet fungerer som det skal. De rike blir stadig rikere på bekostning av alle oss andre. Dessuten er det nå mulig for voksne menn å jobbe som “kraftsmarkedsanalytiker” og bli intervjuet i media som om det betyr noe hva denne evneveike fjøsnissen sier. Prisene blir høye når det er kaldt. Herregud. Skyt mannen i kneet med en pistol. Det er å føye skam til skade når de presenterer dette åpenbare utpressingsopplegget som om det er noe helt okei.

Dette er riktignok på engelsk, men alle kan jo engelsk og det ligger uansett så tett opptil norsk at man kan se det med det samme, så vi presenterer det her og nå uansett. Authehticity. Autentisitet. Nyheten er sluppet av oppslagsverket Merriam-Webster som det hyppigst oppsøkte begrep på deres nettsted i 2023. Dette er hva Store norske leksikon har å si om saken:

Autentisk brukes i dagligtale om noe som er ekte, opprinnelig, originalt eller som har egenart, for eksempel et autentisk Munch-verk eller autentisk bluesmusiker. I filosofien viser termen vanligvis til den eksistensfilosofiske tanken om å leve i overensstemmelse med friheten, og dette stilles som regel opp som en kontrast til den inautentiske eksistens. Ifølge eksistensfilosofene vil nemlig livet alltid bringe med seg et potensial for en konfrontasjon med eksistensielle vilkår som kan gi blant annet angst og uro. Det ubehagelige ved denne konfrontasjonen kan i sin tur bidra til at man søker å dekke over friheten. 

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

For eksempel kan en børsmegler som handler egoistisk forsøke å legge skylden på menneskets (eller sitt eget) egoistiske vesen eller «markedets logikk» heller enn å ta ansvaret for å ha bidratt til å frembringe negative konsekvenser i verden. Man kan også tenke seg en person som i så stor grad som mulig forsøker å unnlate å velge ved å overlate ansvaret for sine valg til «tilfeldighetene,» for eksempel ved å kaste mynt heller enn å vurdere mulighetene opp mot hverandre. De fleste eksistensfilosofene beskriver også en mindre eksplisitt inautentisitet som man i større grad er sosialisert inn i. Her går man opp i en slags anonym masseværen og handler slik «Man» gjør uten å reflektere eller foreta genuine valg: Man skal ha godt og nyttig arbeid, god helse og de nyeste teknologiske duppedittene. Ifølge mange av eksistensfilosofene vil dette være den mest vanlige formen for inautentisk væren.

I motsetning til dette innebærer det å være autentisk i eksistensfilosofisk forstand en mer reflektert og oppriktig holdning til seg selv og sine valg. Den som vil leve et autentisk liv må være forberedt på å gjøre det i møte med frihet, ansvar, endelighet og de andre vilkårene for menneskenes eksistens. Dette er imidlertid ikke bare en intellektuell øvelse, som om det å «ha reflektert over det» er tilstrekkelig for å leve et autentisk liv: Det autentiske livet innebærer også at man innser viktigheten av å handle, å handle med utgangspunkt i den situasjonen man befinner seg i, og å handle i erkjennelsen av at man er fri og dermed fullstendig ansvarlig for det man gjør.

Det høres jo dæven døtte ut som noe jeg kunne ha sagt. Synes du ikke?

Kommentatorer som har presentert dette på nyhetene har selvsagt – og for egen regning – slengt på noen morsomheter; som den om at vi i år fikk en slags nærkontakt med hva kunstig intelligens kan få til i form av å skrive historier og svare på spørsmål om ting. Det ser jo ut som om dette har blitt gjort av “noen” heller enn av “noe” så hva er det som skiller et autentisk menneske som skriver historier og svarer på spørsmål fra en datastyrt automat? Ihvertfall ikke noe åpenbart. Problemstillingen koker etter min mening til et moralsk spørsmål om hva slags formål man har med de tingene man bestiller fra den store verdensmaskinen. Hvorfor vil man ha maskindiktede tekster?

Merriam-Webster hadde samme greia i fjor. Det viste seg at det ordet som hadde flest søk i 2022 var gaslighting. Dette er et uttrykk som har sin opprinnelse i en “film noir” fra 1944, regissert av George Cukor og med Ingrid Bergman i hovedrollen, som hadde tittelen Gaslight. Handlingen er grovt sett om hvordan det vi i dag ville kalle en psykopatisk manipulerende mann terroriserer sin kone fra forstanden og fremkaller et nervesammenbrudd hos henne. Wikipedia har dette å si: Gaslighting er løst definert som å få noen til å stille spørsmål ved sin egen virkelighet. Blant forslag til norsk begrep for dette er foreslått realitetsmanipulasjon, realitetsvridning eller tvilsterror. Jeg har ikke noe å tilføye. Alle vet hva sånne ting handler om. Psykisk terror er noen fæle greier som mange sammenligner med vold, selv om jeg synes at dette blir fugl og fisk. (Man kan se for seg at den som gjør det ene også kan finne på å gjøre det andre, men det er jo ikke “det samme”.)

Poenget er uansett at “det autentiske” ligger tett oppimot det motsatte av å være en psykopatisk manipulator, som mest av alt handler om ondartet psykiatrisk sykdom hos et individ som leder dem til å begå overgrep — eventuelt så handler det om kalkulert og “machiavellisk” påvirkning av noen for å få dem til å gjøre noe for deg. Vi kan for eksempel nevne påvirkningsagenter som representerer fremmede makter og deres jobb, som ofte handler om å undergrave tilliten til samfunnssystemet gjennom strategisk utplassering av tvil og “spørsmål”, slik at vedkommende samfunns sivile beredskapstilstand blir svekket og/eller forvirret. Dette skjedde jo i forbindelse med pandemien. Hvem hadde noe å tjene på at det ble ufred rundt saken? Hvem hadde noe å tjene på å gjøre en akutt trussel mot folkehelsa til et “politisk” spørsmål? Det folk bør merke seg er at det er ikke gaslighting hvis det er åpenbart og enkelt å forstå hva som foregår. Ordet “snikmanipulering” må sies å være en tautologi — fordi hvis man forstår at man blir manipulert så er det ikke manipulering, da er det “frivillig” i noen grad. Man lar det skje selv om man forstår at det er galt.

Læren om festnede rettsforhold innebærer at dersom en faktisk tilstand vedvarer tilstrekkelig lenge og blir akseptert av størsteparten av befolkningen i et område, kan den faktiske tilstanden festne seg som gjeldende rett.

(domstol.no)

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Norge har eksistert ganske lenge så det er ikke vanlig at folk utfordrer “den juridiske virkelighetsoppfatningen”. Frihet er ikke noe folk typisk snakker om av den enkle grunn at de fleste opplever ikke noen “ufrihet” i sin hverdag. Urettferdighet ja, uforstand dobbelt ja, mange blir utsatt for grov saksbehandlingsfeil og det ene med det andre, til og med korrupsjon noen ganger, men folk opplever ikke “ufrihet” i den forstand at staten og det hemmelige moralpolitiet nekter dem å leve et normalt liv. Om noe så er norske myndigheter mesteparten av tiden ganske opptatt av at folk skal føle at de lever i et fritt land. De blir sett. De blir hørt. Om ikke forstått så i det minste akseptert. I Norge er det ingen prinsipiell og hardt håndhevet forskjell mellom “de tenkende” og “de annerledes tenkende”. De fleste betrakter begrepsparet rett og galt som ord man bruker om handlinger, ikke tanker og følelser. Det finnes ingen standard for “korrekt norsk væremåte”, bare et sett med lover som i hovedsak handler om hva man ikke kan gjøre, ihvertfall ikke ustraffet. Er vi enige så langt?

Jeg møter hele tiden mange som har diverse meninger om statsmakten og dens bruk og misbruk av tvangsmidler, men nesten aldri noen som synes vi bør avvikle hele driten og bare “la ting skje” helt uten kontroll og styring. Hvem har noe å tjene på det? Den misnøyen som finnes ute blant folk handler typisk om at de ikke synes de har fått som fortjent for innsatsen sin, ikke om at vi har et politisk system som nekter dem å leve slik de ønsker. Noen ganger hører man om folk som “sier opp statsborgerskapet” og bosetter seg i utlandet som noen slags privat “protestaksjon” mot for eksempel byråkrati, skattenivå og den typen ting, men ser man nøkternt på tingene så må man erkjenne at dette nesten alltid er lukusproblemer hos bortskjemte barn. Som for eksempel når visse milliardærer tar med seg pengebingen sin og flytter til Sveits mens kjeften deres går om sine urettferdige kår. Det er vanskelig å forholde seg til rike menneskers klagesanger. Hva skal man liksom tenke? De kan jo flytte hvor de vil og si hva de vil om den saken, rimelig eller urimelig som det måtte være. For det er jo urimelig å tenke at man ikke skal betale betale skatt av enorme fortjenester som man tar ut av den norske økonomien. Ordene “eget arbeid” betyr noe annet enn å posisjonere seg kløkting innenfor finanssystemet. “Eget arbeid” er et tungt argument i tilfellet Odd Nerdrum, men det er ikke engang saklig bruk av språk i tilfellet Kjell Inge Røkke — for å nevne to som ganske nylig har hatt noen slags greie med skattefuten.

Men for å krabbe meg ut av kålåkeren og komme over på fast grunn, denne tankerekken begynte med enda en nyhet om enda en av disse amerikanerne som hevder at de er sovereign citizens og at menneskenes lover av denne årsak ikke gjelder for dem, eller noe. Jeg har faktisk aldri klart å få tak i selve substansen i argumentene deres. Hvis de har – eller ihvertfall har krav på – amerikansk pass så er de jo amerikanere, ikke sant? Akkurat som at man er norsk hvis passet sier dette (selvsagt forutsatt at vi snakker om et ekte pass). Slik jeg ser det har de et veldig grisete rettssystem der borte. De prater rett og slett alt for mye om forfatningen (“the constitution”) til at vi kan oppfatte det som et stabilt system. Jeg mener, hvor ofte er det nødvendig å henfalle til den føkkings grunnloven for å avgjøre en rettssak i Norge? Det skjer nesten aldri. Det skal ikke være nødvendig. Noen har begått en grov feil på et eller annet nivå hvis argumentasjonen begynner å gå i den retningen. Vi lever jo i en praktisk verden, dette er ikke en opera. Vi har praktiske målsettinger som handler om en avveining mellom privatliv og egeninteresse, arbeid og økonomi, samt det sosiale felt av diverse omgang med andre mennesker. Det er ikke noe poeng i å “diskutere seg ned til grunnfjellet” i alle saker fordi man nesten alltid foretrekker et praktisk tilfredsstillende resultat fremfor noe prinsipielt som kan stå som et gyllent eksempel på rettferdighet i all fremtid. Er jeg selv enig i alle vedtak som fattes av norske myndigheter? Nei på ingen måte, men jeg tilpasser meg likevel “det som gjelder” fordi jeg oppfatter ikke “min mening” som særlig viktig. Jeg kan ytre meg tildels ganske skarpt men i det praktiske liv er jeg en samarbeidets mann. Jeg er opptatt av resultater, ikke prinsipper. Og dette tror jeg er ganske normalt i Norge. De fleste forstår hva begrepet “rimelighetshensyn” betyr.

Bildet ovenfor viser den egyptiske kongen Usermaatre-Meryamun-Rameses-Heqaiunu, eller Kong Rams som vi sier her i Norge, for å spare oss for ydmykende tungeakrobatikk som vi uansett ikke får til. Herrgud for noen navn de har, disse søringene. Uansett, det fantes fire av dem og dette er den tredje. Det er imidlertid den andre som senere har blitt kalt “den store” — men la oss ikke være pedantiske. Kong Rams den tredje er stor nok til at det finnes historier å fortelle om ham. Særlig den om da “havfolkene” kom og hele verden ble satt i brann. Bare Egypt overlevde av de gamle bronsealdermaktene. Kong Rams klarte jobben, men resten av verden ble utslettet av de blodtørstige sjørøverne som historikerne ennå ikke helt vet hvem var og hvor kom fra. Det er et mysterium — men sånn endte altså bronsealderen i de traktene. Det var et ragnarokk, men Egypt overlende mer eller mindre intakt. Altså, nå skjedde jo ikke denne bronsealderkollapsen over natten akkurat, det var en langdryg og sikkert smertefull prosess med hungersnød og opprør, kaos og bølger av invaderende folkeslag. Blant annet var det på denne tiden pelesesserne kom fra Hellas og slo seg ned i det som senere ble kalt Palestina. De drev blant annet med svineoppdrett, som var dårlig likt blant “de andre” i regionen. Av bekvemmelighetshensyn henlegger vi hele sulamitten til året 1177 før vår tidsregnings begynnelse, fordi det er lett å huske tallet og fordi dette stemmer med kildematerialet vi har etter kong Rams. Det ble regnet som storverk da han med list og makt unmanøvrerte og slo tilbake invasjonshæren av “havfolk” det året.

Senere gikk det imidlertid dårlig med kong Rams. Bildet ovenfor viser de faktiske fysisk levningene etter ham – altså kadaveret – og ved hjelp av diverse skanning har de funnet ut at han ble myrdet. Han har mange stikksår i struperegionen, som dessuten for godt mål er skåret over. Dette skjedde under det såkalte “haremkomplottet” som ble pønsket ut av dronningen hans Tia fordi hun ville innsette sin sønn Penta som tronarving heller enn den andre sønnen “Rams den neste” som kongen selv foretrakk. De lyktes med å drepe kongen, men resten av planen slo feil. Vi har rettsdokumentene. Det ble jo foretatt “utrenskninger” etterpå, kan du skjønne, men etter litt tid med noe drama falt ting til ro og Egypt fortsatte som før under den neste kong Rams. Sånn endte den historien, men det egyptiske riket fortsatte i enda tusen år og vel så det. Noen sier at det består ennå, men det synes jeg blir en urimelig påstand. Moderne egyptere ligner ikke på de gamle egypterne noe mer enn nordmenn ligner på vikinger, som vi ikke gjør i det hele tatt. Vi bare bruker diverse tematikk fra disse historiske periodene fordi turistene forventer å bli satt i kontakt med en dimensjon av “noe ekte” som de har fantasert om før de kjøpte billetter for å dra til stedet og se selv. Av oldtidens “syv underverker” er det bare pyramidene som fortsatt står, og det er ikke fordi ingen har prøvd å rive dem. Det er mest fordi det er en så stor og fysisk farlig jobb å rive ned disse kolossale fjellene av stein at alle har gitt opp så å si umiddelbart — og nå er det ikke lenger aktuelt. De er vernet på alle mulige måter og regnes vel nå som en av verdens fremste turistattraksjoner med mange millioner besøkende hvert år. Sånn sett har de gått fra å være gravsteder – eller i det minste kenotafer – reist for å feire personkulten etter egyptiske konger som døde for snart fem tusen år siden. Dette er jo etter min mening den mest spennede tiden av Egypts historie. Det gamle riket, som også blir kalt pyramidetiden. Folk fatter den dag i dag ikke hvordan de kunne organisere sånne prosjekter. “Dyrt” er et ord som ikke engang begynner å beskrive hva det ville koste å oppføre noe sånt i dag — for det er jo bare økonomisk umulig. Faglig sett er det ingenting i veien for at man – med et stort nok budsjett – ville kunne bygge noe tilsvarende, eller for den saks skyld noe enda større.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Altså, egentlig heter han Suppiluliuma men jeg er så dårlig med disse utenlandske navnene at jeg bare sier Suppelima. Han var konge av Hattusha – som ligger omtrent en tre timers kjøretur østenfor Ankara i Tyrkia – og det var på hans tid hetitterfolket begynte å betrakte herskerne sine som ihvertfall delvis guddommelige. Ikke “selve personen” – de var jo ikke idioter – men stillingen. Du vet. Rang og ansvar. Formell posisjon i autoritetshierarkiet. Sånne ting. Det var viktig for dem å poengtere at kongen over hele riket sto over for eksempel en tilfeldig oppkomling av en bydelsguddom langt uti provinsen når det gjaldt å fatte vedtak i teologiske tvistemålssaker. For selv om vi snakker om et rike så drives det jo i praksis som et “foretak” så vi kan si at på Suppelimas tid foregikk det en formell maktoverføring fra styret til konsernsjefen. Utvidede fullmakter, ville vi kalt det nå. Sånt som skjer når man lever i interessante tider, fordi Suppelima var sjef i Hattusha samtidig med at Akkenaten tok over i Egypt, og det ble jo et helvetes leven.

Som alle vet tok han Kong Akke og sparket hele presteskapet for Amen og erkjærte at fra nå av handlet alt om Aten. Fra vårt perspektiv ser det ut som å bare endre en bokstav, men Amen var jo “solens mystiske sjel” mens Aten var selve solen. Den første krever en stab på mange tusen for å utrede og administrere, mens den andre er noe alle kan se uten videre. Sånn at egentlig handlet denne dypt politiske beslutningen om å sparke presteskapet som var viet til Amen, avvikle hele foretaket deres og ta all styringen – samt ikke minst budsjettet deres – selv. En svært radikal handling. Kong Akke var veldig hatet av veldig mange både i sin samtid og lenge etterpå, sikkert ennå i dag av noen. Den typen sosiale reformasjoner som medfører at mange mektige individer mister den fete stillingen sin skaper som regel mye støy. Sånn er det fortsatt. Samme opplegg, men med en ny form for innpakning. Vi har fortsatt alle mulige slags “foretak” som ikke uofte havner i noe slags karakterdrevet drama preget av mye skrik og skrål. Folk vil jo ha penger og makt.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

I året 1350 før vår tidsregnings begynnelse var Egypt allerede et to tusen år gammelt rike, sånn at opplegget deres var “de gamle pengene” i regionen. Ansienniteten deres var ubestridelig, men det betyr jo ikke at man bare sitter og venter når de viser svakhet. Suppelima la merke til alt oppstyret rundt kong Akke og bestemte seg for å ta over deler av det egyptiske administrasjonsområdet i Syria. Sånn gikk det til at den mye omstridte – og svært rike – handelsbyen Karkemisj havnet på hetittiske hender helt frem til den store bronsealderkollapsen i år 1177. Da så etter en femten års tid han kong Akke måtte pakke, stikke og føkke sin vei ned til Tuat – det mørke egyptiske dødsriket – ble det enda mer rabalder der borte. Det endte som alle vet med at han Kong Tut kom på tronen, men før ti år var gått ble også han drept. Jaktulykke, sier de at det var. Fæle ting skjer noen ganger når konger går på jakt. Imidlertid etterlot han seg en enke som het Anke og hun var overhodet ikke begeistret ved tanken på å gifte seg på nytt med “en fra tjenerskapet” (som i hennes øyne var alle andre menn enn hennes egen bror, far eller onkel, slik skikken var i de kretser). Men Anke fikk en tanke. Hvorfor ikke skrive til Suppelima og be om å få en av sønnene hans? Han hadde jo så mange av dem. Dessuten var han en gud, akkurat som faren hennes, så dette må ha virket som et smart opplegg for hun Anke.

Det samme tenkte sikkert Suppelima, etter å ha først forsikret seg om at dette ikke bare var kødd. En fot innenfor hos foretaket Egypt? Ja takk, mer enn gjerne. Så han sendte en sønn som het Zann men han kom aldri frem og han kom heller aldri hjem. Ingen vet hva som hendte med ham, men nesten alle tror at den handlekraftige egyptiske politikeren Ay – som senere giftet seg med Anke og selv ble farao – på noe slags vis lyktes med å spore opp reisefølget hans Zann, drepe dem alle sammen og begrave hele elendigheta uti Negevørkenen. Men ingen kan bevise noe, så der står saken den dag i dag. Henlagt av alle andre enn de særlig interesserte, som i praksis betyr historikere. Såkalt vanlige folk har nok med seg selv. Kanskje de vil gå og se filmen hvis for eksempel Ridley Scott steller i stand noen slags storslagen action in the ørken men det er ikke typisk sånt som man fisker etter på nettet. Poenget med denne fortellingen er at menneskelige ambisjoner, i likhet med alskens politisk renkespill, ikke er noe nytt under solen. Altså Aten, som de sa i Egypt. Nå har vel solen neppe øyne, og selv om den hadde hatt øyne ville den neppe fokusert dem på jorden. Aten utgjør jo 98% av all massen i solsystemet, og av de siste to prosentene stikker Jupiter av med havparten mens resten er fordelt på røkla. Inkludert oss. Vi er veldig små, selv de “største” blant oss.

Den normale språkfølelsen folk typisk har overfor ordet udyr er at det betyr noen slags vanskapning. Noe monstrøst. Kanskje til og med noe skremmende og farlig som “finnes der ute” men vi vet ikke hva det er. Sjøorm. Nøkk. Varulv. Bigfoot. Chupacabra. Det er ihvertfall ikke noe normalt dyr som vi har kartlagt og forstår. Kanskje det er mennesker. Det skjer jo minst like ofte at mennesker som har gjort særlig grove og avskyelige forbrytelser blir kalt udyr som at vi bruker dette ordet om noe man finner i naturen. Mange spennende kriminalfortellinger har blitt diktet om sånt som befinner seg i gråsona mellom psykiatrien og det overnaturlige. Du vet. Marerittets hjem. Der udyret bor.

En alternativ definisjon av begrepet udyr som jeg fant da jeg søkte på det var – komisk nok – ville dyr. Det utemmede og ukontrollerte. Selv er jeg jo av den stikk motsatte oppfatning: Dyr er sånne skapninger som lever på sine egne premisser mens udyr er sånt som mennesker har avlet frem og som ikke ville klart seg i naturen på egen hånd. Udyr har ikke noe “naturlig hjem” — de er noens eiendom. Sånn ser det ut for meg. Andre ser ting på andre måter. Ingen av oss “har rett” i ontologisk forstand, vi har bare forskjellig syn på en sak. Det er ikke personlig. Det behøver ikke å være noe problem. Jeg hater verken hunden eller dens eier, for å si det slik. Jeg hater konseptet. Imidlertid betyr ikke dette noe mer i praksis enn at jeg selv ikke ønsker å ha noen omgang med dyr. Hva andre gjør er jo ikke mitt problem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Jeg har hatt hva man kan kalle varierende suksess med påstanden “mennesket er et dyr som lever i naturen”. Av årsaker jeg ikke helt klarer å forstå reagerer mange veldig emosjonelt på dette, som om det betyr noe for dem hva jeg kaller dem. Og hva er det vi sier om sånt? Nettopp. Det er hva vi kaller “å ta en Gjertrud” – dama protesterer litt for mye, synes jeg – som er en berømt komisk situasjon fra Hamlet av Shakespeare. Det skal ikke være nødvendig å protestere heftig mot noe som er åpenbart usant. Slapp av Gjertrud sier vi da. Men det er ikke sikkert at de forstår hva vi mener. Kanskje de bare blir sure. Saken er uansett at biologisk sett så tilhører menneskeslekten dyreriket og naturen er det samme som fysikken. Vi er underlagt fysikkens og biologiens lover — men psykologisk sett er vi ganske fristilt, i den forstand at vi blir ikke automatisk straffet selv om tenker noe helt urealistisk. Jeg mener, hvis du prøver å fly så vil du – gitt at du overlever – ikke prøve flere ganger fordi sånt er straffbart i henhold til naturlover som i seg selv er både anklager, dommer, jury og bøddel, og som reagerer øyeblikkelig. Sånn er det å være et dyr som lever i naturen: Hvis man vil leve må man ikke gjøre ting som ikke går an.

Mennesket er beryktet for å tøye grensene for det mulige. Ting vi alle med den største selvfølgelighet gjør i dag ville vært utenkelige for bare to hundre år siden. Det mest håpefulle noen kan si om tingenes tilstand i øyeblikket er sannsynligvis at det vi gjør i dag kommer også til å være utenkelig om enda to hundre år. Det finnes tross alt en yttergrense for hva som går an. Mennesket har “tøyet strikken” så langt det går på flere problematiske områder samtidig i forhold til ressursforvaltning og det vi kaller “bærekraftig utvikling”. Forvaltning er jo strengt tatt noe helt annet enn utplyndring av naturgrunnlaget så langt (og så raskt) som vi har kapasitet til, ved hjelp av venturekapital og det ene med det andre. Det at noe kan bygges ut betyr ikke at det bør bygges ut. Naturen er stor men den er ikke uendelig stor. Altså, alle kan se at hele mannskiten er i ferd med å gå til storhelvete på en veldig grundig måte og vi har ikke mye tid på oss. Staten bør ved den tidligst mulige anledning etablere en tilskuddsordning rettet mot å få flere til å etablere seg med småskalaprosjekter innenfor landbruk og matproduksjon. Det vil bli kjekt å ha den dagen det blir ustabile forhold på det internasjonale matvaremarkedet. Vi vet ikke eksakt når den dagen kommer men vi vet at den kommer — og at det begynner med en rask serie av store prisøkninger. Siden blir det ujevn forsyning av visse matvarer vi per i dag importerer. Det er for eksempel dårlige prognoser for grunnvannsnivået i Almeriadistriktet i Spania – “Europas største drivhus” – hvor oppimot halvparten av all grønnsakseksport innenfor Schengenområdet kommer fra. Så snart de får tilbakeslag av saltvann fordi de har pumpet seg ned til under havflatens nivå er det kroken på døra for dem. De har kanskje ti år på seg men neppe mer.

Rovdrift er lønnsomt for noen få, her og nå, men alle taper på det i lengden. Opplegget blir perverst fordi det er basert i perverse idèer om menneskets rolle i naturen — og kanskje enda mer om naturens rolle i menneskelivet. Alle vet jo at som individ har man bare en ganske begrenset levetid på seg, så man tenker og handler innenfor “en rimelig tidshorisont” og det er i utgangspunktet ikke noe galt i det, men vi har jo også et ansvar for “de som skal komme etter oss” som noen politikere av og til sier. Saken er at vi allerede har gjort pemanent skade på mye av det som tidligere tiders romantikere kalte “naturens overflødighetshorn”. Hva skal vi gjøre med dette? Nei, si det. Jeg vet ikke. Kanskje de kommer opp med noe genialt på COP 28? (“Conference Of the Parties”) Eller altså, vi observerer jo gang etter gang at folk i Norge lar seg overraske av “plutselig vinterføre” utpå senhøsten så det er vel rimelig å anta at den samme mekanismen styrer vårt forhold til klima og miljøproblematikk. Glasset er jo ikke fullt før det renner over.

Siden jeg faktisk har blogget lengre enn de fleste – jeg har bare aldri vært tro mot noen spesifikk plattform – har jeg sett det meste i forhold til hva som typisk skjer innenfor “den sosiale dimensjonen” av det hele. Flame wars – og er ikke flammekrig st tøft begrep? – var (og er) helt normal atferd mellom mennesker, det vil si når man går i strupen på hverandre med diverse gjensidig utskjelling i skriftlig form, og sånt har eksistert siden lenge før internettet kom. Hvem kan vel for eksempel glemme den store stampegrøtkrigen som Asbjørnsen – han med eventyrene – startet i 1864? Den er jo ikke formelt avsluttet ennå. Vi har ingen offisiell norsk standard for stamping av grøt. Fagområdet preges av det rene anarki. Sånt virker veldig forargende på de som vet hvordan korrekt grøt skal lages. Jeg mener, kan du tenke deg? Det må være veldig frustrerende å vite best, men samtidig oppleve at ingen hører på deg, de bare gjør som de selv vil. Herregud. Jeg er glad for at jeg ikke har noen meninger om noe som helst. Så lenge de ikke blander meg inn i tullekukeluringen sin så kan folk gjøre hva fanden de vil for meg. Sånn sett er jeg en kardemommemann. Ikke fordi jeg er “tolerant” – for det er jeg jo på ingen måte – men fordi jeg er uinteressert. Andres opplegg er ikke min bisniss. Jeg vil ikke vite noe om de praktiske detaljene i livet deres. Det er tankene deres – i den grad de har noe slikt – som interesserer meg. Spesifikt hva de tenker om diverse filosofiske emneområder. Altså ting som det går an å lære noe av.

Er det ikke interessant hvordan det går an å være bestiser for eksempel i spørsmål som handler om musikksmak, men fem minutter senere havne i regelrett nevekamp over noe slags “politisk” tema som ingen av partene uansett har makt til å gjøre noe med? Som regel er det en grov feil å kalle det politikk når det man egentlig er uenig om er et fundamentalt moralfilosofisk spørsmål. Realistisk sett handler politikk om regelverk for sosial og økonomisk omgang mellom mennesker på samfunnsnivå, samt noen pengesaker, mens det vi vanlige sivilister som regel havner i konflikt over er atferdsproblematikk på et mikronivå som politikken ikke engang forholder seg til. Er det greit at folk kler seg snålt og snakker om ting jeg ikke forstår? Dette er et moralspørsmål. Mer spesifikt et spørsmål om hvilken rett man har til å danne meninger andres atferd, såfremt dette ikke er noe man blir påtvunget på utilbørlig vis. Så lenge de ikke gjør noe ulovlig eller “urimelig provoserende” skylder man samfunnskontrakten å holde fred med andre. Ferdig diskutert. Dette er plikten. Den henger nøye sammen med rettighetene. Det er etter min mening urealistisk å stille opp noen moralfilosofi som ikke tar utgangspunkt i plikten. Vi kan ikke begynne med å snakke om rettigheter og privilegier noe mer enn vi kan begynne med å snakke om fortjeneste. Først må vi se på investeringen. For eksempel den gode gamle matematiske formelen som sier at hvis andre menneskers respekt er den avkastningen man ønsker å høste så er det å oppføre seg respektabelt den investeringen man er nødt til å foreta. Grovt sett kan vi si at plikten er en form for sivilt lederskap som det forventes at alle voksne og ansvarlige individer skal ta i enhver situasjon. Det vi alle ønsker er jo fred og velstand. Orden på forretningene. Den typen ting. Det er ikke urealistiske drømmer og uoppnåelige ting, det er en rimelig standard for gemeinsom livsførsel.

Alle nettplattformer – inkludert denne – har en eier som ofte har kommersielle interesser. De selger jo annonseplass. En del av opplegget er at de kan garantere så og så mange “nettminutter” med eksponering foran blikket til antall lesere slik og slik. Hvordan det fungerer er åpenbart. Nettstedets annonseverdi defineres av dets aktivitet. Ytterligere segmentering av kundegrupper er bra, men ikke i utgangspunktet nødvendig. Alt som har en viss trafikk har også en viss reklameverdi. Det følger av dette at alt som øker trafikken også vil øke plattformens inntektspotensiale. Derfor er en viss grad av “konflikt” ønskelig av kommersielle hensyn. Sånt skaper spenning. Engasjement. Sånne ting. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien. Det er du som er produktet. Det er de minuttene du bruker til å lese, lytte til og observere ting på nettet som blir høstet, pakket om og solgt som “oppmerksomhetsminutter” til reklameagenturene. Min egen blogg har jevnt over liten, men ganske stabil interesse, noe jeg tolker som at mange av de andre bloggerne leser meg men få av følgerne deres. For eksempel var jeg i dag oppført på den store poengtabellen sammen med Ole med ordet og Heidi på tur som alle hadde enogfemti visninger i løpet av siste døgn (men de to andre virrer mer opp og ned enn meg). Ole er litt koko, men Heidi er normal. Hva man skal si om meg er et åpent spørsmål. Jeg liker å skrive. Kommer det frem? Temavalgene mine og skrivestilen generelt er ganske variert men likevel forutsigbar. For eksempel så liker jeg å føkke med syntaksen. Grammatiske aksebrudd kan gi artige effekter. Du vet. Surrealisme. Ganske sære greier egentlig men det er jo en frivillig sak om man vil utsette seg for all den tvetydige “”meningen” jeg konstruerer i denne bloggen. Man må ikke lese det, men om man gjør så bør man ikke forvente at det er forståelig. Jeg legger ikke vekt på sånt. Jeg skriver mer for min egen underholdnings skyld enn for leserens. Jeg verken forlanger eller forventer noe fra dem.

Kaosteori er en beskrivelse av visse ikke-lineære dynamiske systemer som er følsomme for små endringer i startvilkårene. Kaotiske systemer vil oppføre seg tilsynelatende tilfeldig med en eksponentiell spredning av feil, selv om systemet er deterministisk på den måten at systemet er godt definert og ikke inneholder tilfeldige parametere. Eksempel på slike systemer er atmosfæren, solsystemet, platetektonikk, turbulens, økonomi, folkevekst og mange forskjellige dissipative strukturer. Systemer som er matematisk kaotiske, er deterministiske og har dermed en viss orden. Denne tekniske bruken av ordet kaos strider mot vanlig språkbruk der ordet kan bety total uorden. I tillegg til å ha orden i form av å være deterministisk, har kaotiske systemer vanligvis godt definert statistikk. Været er kaotisk, mens klimastatistikk ikke er det.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Et menneske er ikke en ting men en dynamisk prosess som begynner med unnfangelse og ender med forråtnelse. Deler av prosessen er noe av tiden administrert av “det bevisste selvet” men mesteparten er automatisert og styres av “koder” i den genetiske strukturen. Faktisk kan vi si at mennesker er gode eksempler på slike dissipative strukturer som er nevnt ovenfor, det vil si “et termodynamisk åpent system som opererer utenfor og ofte langt unna termodynamisk likevekt i et miljø som det utveksler energi og materie med” (sitat Wikipedia), eller sagt på en annen måte: Vi eksisterer i samhandling med det biologiske miljøet vi befinner oss innenfor. Vi puster luft, drikker vann, spiser mat, utskiller avfallsstoffer, og så videre. Disse livsprosessene definerer oss som skapninger. Til tross for hvor relativt alminnelig det er så virker det urealistisk å hevde at vi egentlig er noen slags åndsvesener når alle kan se at hvis livsprosessene i kroppen opphører, så opphører også vedkommende “person” å eksistere, ihvertfall så langt en uavhengig observatør er i stand til å se. Kanskje opplever den avdøde noen slags fortsatt eksistens på noe slags metafysisk nivå, men dette går ikke av å vite før man prøver selv, noe som kommer til å skje tidsnok. I mellomtiden må vi forholde oss til den menneskelige tilstand slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var.

Mesteparten av alt mennesker gjør er fette dumt. Det er slik naturen har laget oss. Vi er nysgjerrige skapninger som liker å tukle med ting og “eksperimentere” uten at vi nødvendigvis forstår hva vi gjør eller hvorfor vi gjør det. Det bare klør i fingrene, liksom. Dessuten har vi lyst til å “se hva som skjer”. Senere pusler vi kanskje sammen en rasjonell forklaring rundt det hele, men i utgangspunktet er vi ikke formålsdrevne. Vi improviserer oss gjennom situasjonene etterhvert som de oppstår, ofte som “utilsiktede konsekvenser” av noe vi gjorde uten å ha full oversikt over alle elementer. Med et blikk til Lagrange (og forsåvidt også Hamilton) – de nysgjerrige vil finne informasjon på nettet – kan vi si at dynamikk er en fundamental egenskap ved universet, altså at “ting skjer” (og etterhvert som de skjer påvirker de hverandre i komplekse kjeder av årsak og virkning). Livslyst er et begrep vi forbinder med trangen til å “gjøre ting”, som i praksis og på detaljnivå kan bety nesten hva som helst, men som i det store bildet alltid handler om å bevege seg, bruke sanseapparatet og “erfare omgivelsene” på samhandlende vis. Det er naturlig for mennesker å ha – riktignok med ganske varierende grad av individuell varians – “virkelyst” i livet ut over det å bare forholde seg til de biologiske nødvendighetene. Når vi snakker om interesser så mener vi ikke “interessen av å holde seg i live” men diverse ting det går an å gjøre med de evner og talenter som man har. Utforske mulighetene, kan du si.

Her er hunden begravet, som man sier. Hva er mulig og hva er ikke mulig? Mennesker opplever typisk en tilstand av ufrihet når de føler at de har muligheter de ikke kan benytte seg av på grunn av konformitetskrav innenfor kulturen. Alle skjønner jo at man må “tilpasse seg” de andre og samfunnets kjøreregler, men kravene må være rimelige. Du bestemmer ikke over meg. De fleste føler intuitivt at “Kardemommeloven” bør være den gjeldende moralske standard i samfunnet: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil. Hvis folk generelt sett kunne få til noe såpass avansert ville vi hatt færre problemer. Imidlertid er det dessverre slik at vi ofte er noen sadistiske jævler som fryder oss over andres ulykke, liker å være vanskelige troll, og synes at alle andre bør gjøre det vi vil, ikke det de selv ønsker. Da går det jo som det går. Konflikter, ufred og det ene med det andre. Helt normale ting. Selv ser jeg for eksempel ikke noe håp for et samfunn som ikke har en godt utdannet, kompetent og effektiv politistyrke. Det oppstår rett og slett alt for mye tøv mellom mennesker som vil eskalere ut av kontroll hvis ingen er der til å sette ned foten og si “nok er nok” mens leken ennå er god. Eller er det noen som har andre erfaringer? Jeg tror ikke det. Det å “gjøre hva man vil” inneholder alt for ofte temaet forbrytelse og straff, det vi si at man enten planlegger å forbryte seg mot noen eller å straffe dem. Nelson Mandela sa en gang at mens han forstår trangen til å hevne seg mot de som har gjort deg urett så er ikke dette hjelpsomt i forhold til den politiske målsettingen om å bygge et stabilt samfunn. Denne i bunn og grunn moralske posisjonen sammenfaller med lidenskapsløs forretningspraksis, som tilsier at det ikke er god butikk å søke hevn. Det er en distraksjon som flytter oppmerksomhet og krefter bort fra de områdene hvor de behøves mest.

Når folk snakker om frihet så mener de typisk såkalt negativ frihet, det vil si “frihet fra” hva enn det er de opplever som undertrykkende. Etter min mening er dette den eneste relevante bruk av frihetsbegrepet. Det de kaller positiv frihet, det vil si “frihet til” å si eller gjøre hva man vil, gå og kle seg som man vil, leve alternativt og det ene med det andre, er som konsept bedre dekket av ordet makt. Eller hvis man er sjenert i forhold til et såpass “skittent” begrep som makt så kan man kalle det rettigheter eller til og med privilegier. Utlagt blir dette altså at man har makt (eller rett) til å leve som man ønsker – ikke “frihet til” men “makt til” – dog bare så lenge man har frihet fra autoritære strukturer som søker å detaljstyre livsstilen til samfunnsmedlemmene. Det går ikke an å “gi” noen frihet. De må selv gripe friheten. Ta initiativet. Alt man kan gi folk er rettigheter og privilegier. Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? Det er viktig hvis vi ønsker å forstå hverandre. Spørsmålet er bare om det er dette folk typisk ønsker. Hvis vi for eksempel (og istedet) ønsker å kontrollere hverandre så er vi bedre tjent med at ingen skjønner noe som helst — at de bare er opptatt av sine egne vinningsformål og tar lite hensyn til andres ve og vel. Postmoderne propagandateknikk handler følgelig om å angripe og oppløse selve realitetssansen hos “stemmekveget” som man frir til med fagre ord og feite løfter. “Når alt blir like gyldig så blir alt likegyldig” som noen ganske lakonisk sa om saken. Hvis vi ikke engang klarer å enes om en felles plattform for hvordan vi skal definere virkeligheten blir det selvsagt vanskelig å utarbeide slike praktiske planer og strategier som vi behøver for å få ting gjort. Da ender vi bare med folk som løper rundt lik hodeløse høns og skriker — i en konkurranse om å bli sett og hørt. Det hele er i grunnen ganske deprimerende, men det er der vi har havnet. Dette er den menneskelige tilstand. Vi er idioter.

De facto autoritet er evnen til å påvirke andres handlemåte eller oppfatninger, for eksempel i kraft av indre egenskaper eller den anseelse man nyter, og som har til følge at folk retter seg etter en. Ikke bare personer og institusjoner, men også for eksempel skrifter hvis innhold man tillegger faktisk vekt eller retter seg etter, har sin autoritet de facto. På tilsvarende måte kalles en person en autoritet innen et visst fagområde om hans utsagn om faktiske forhold innen dette område uten videre prøving blir godtatt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Det virker som om alle forstår men ingen kan definere hva eksakt “lederegenskaper” består i. Mange snakker om karisma, som heller ikke er enkelt å utdefinere som teori — men man gjenkjenner det når man ser det. Enkelte individer bare er sånn. Vi kaller det magnetisme – som regel personlig, men noen sier også at den er “dyrisk” – fordi folk flokker seg rundt dem. Sånt har vært velkjent hvor lenge som helst, men i våre dager blir det vitenskapelig studert. Ikke fordi man ønsker å forstå fenomenet men fordi man prøver å finne ut om det kan “brukes” og i så fall hvordan. Er det noe som kan læres? Derom strides de lærde. I mellomtiden organiserer alskens sjarlataner alskens kurs og seminarer innenfor fagområdet “personlig utvikling” særlig rettet mot dem som er født med en litt uheldig kombinasjonen av store ambisjoner men små talenter. Det vil si Salieri hvis man utdefinerer det innenfor Mozartfilmens univers av mening.

Visse nettbaserte personligheter kalles influensere fordi de har mange følgere som forholder seg ukritisk til dem. Ikke ulikt det parareligiøse forholdet folk noen gang etablerer til stjerner innenfor idrett, film og popmusikk. De digger dem og følger dem i håp om å på noe vis selv få oppleve noe av magien. Jeg må her og nå innrømme at jeg forstår ikke dette. Atferden er fundamentalt fremmed for meg. Jeg har aldri møtt eller hørt om – eller engang noensinne vært i stand til å fantasere frem noen idè om hvordan dette skulle arte seg i praksis – så mye som et eneste menneskelig individ som virker beundringsverdig. Herregud. Er folk gale? Vi er jo bare aper. Hva jeg derimot har påtruffet ved ymse anledninger er folk som har gjort noe beundringsverdig. Noe forbløffende, inspirerende, motiverende, den typen ting. Tiden, stedet og den store skjebnen i sin alminnelighet kom sammen i en “der og da” type konstellasjon som gjorde at de traff perfekt med noe de gikk inn for å gjøre. Bare spør dem. De vil sannsynligvis si noe som betyr omtrent det samme for å forklare hva som skjedde. Heltedyrkelse er ikke bra verken for den som dyrkes eller flokken av ukritiske følgere. Men kan det brukes til noe?

De har nettopp hatt valg i Argentina. Nå har de en president som heter Javier Milei. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om denne klovnen. Folk får se på nyhetene og tenke selv, men det som får meg til å klø meg i hodet av uforstand er hvorfor noen tror at det vil hjelpe på noe vis når man er i en vanskelig situasjon å søke lederskap hos det verste trollet som er tilgjengelig der og da. At noen “ligner på Donald Trump” ser ikke for meg ut som et kompliment uansett hvordan man snur og vender på innfallsvinkelen. Trump er jo både stygg, dum og eldgammel, noe man forresten også kan si om USAs sittende president Joe Biden, altså at han er eldgammel. Dum er jo Biden på ingen måte, han er sannsynligvis den mest durdrevne forhandlingspolitikeren de har for øyeblikket der borte — og stygg? Det blir et smaksspørsmål. Objektivt sett så ser Biden “normal” ut mens Trump er objektivt heslig, med dette forvridde kroppsspråket sitt og det aldeles usannsynlig fæle håret. Herregud. En voksen mann som begynner å miste håret bør møte dette med å barbere hodet tusen ganger før han vurderer å etablere en hentesveis. Er det overhodet noen som mener noe annet? Det er kanskje ingen stor sak, men faktum er at hvis du har en høy offentlig stilling med stor eksponering og enda større ansvar så bør du ha – eller legge deg til – en “seriøs” fremtoning som virker beroligende på folk. Man blir jo nervøs av folk som omgir seg med en aura av “uberegnelige” energier (og tildels også personell). Men de har altså en betydelig mengde entusiastiske følgere, disse trollene. Det er bemerkelsesverdig. Eller altså, det støtter min teori om at de menneskene som lever nå er de mest talentløse noensinne. “Peak evolution” inntraff så vidt jeg kan se for omtrent ti tusen år siden. Siden har det gått nedover med arten vår. Det er ille nok å følge kloke menn på en ukritisk måte. Ingen er ufeilbarlige.