APECALYPSO

Lingchi (kinesisk for «ydmykende og langsomt»), i den vestlige verden gjerne omtalt som de tusen kutts død, var en kinesisk torturpreget henrettesesmetode kjent siden 900-tallet og som tidvis ble benyttet i Kina til den ble avskaffet fra straffeloven i 1905. Straffen innebar at den dømte, levende eller død, ble langsomt skåret i og til slutt delt i små biter. Lovbøkene beskriver ikke fremgangsmåten i detalj, og utførelsen varierte dermed. Noen keisere forlangte at den straffedømte skulle leve i tre dager etter at prosessen ble påbegynt; det var også tidvis et mål at han skulle levende oppleve hele amputeringer. Det finnes fotografier fra den siste lovlig utførte lingchi, den 9. april 1905. Det var Fu Zhu Li, en vakt i den mongolske prins Ao-Han-Quans tjeneste, som ble henrettet fordi han til nyttårsfesten i februar hadde drept sin herre.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Jeg antar det norske ordet seigpining dekker litt sånn mer eller mindre denne kategorien av mening. Det å “drepe dem sakte” fremstår typisk som det mest tilfredsstillende man kan fantasere om hvis man hater noen. Ihvertfall dukker temaet til stadighet opp i diverse hevnfortellinger både med og uten rot i virkeligheten. Alle skjønner konseptet. Skjerpet dødsstraff var jo også en greie i Danmark-Norge som imidelertid dabbet av utover 1700-tallet og forsvant helt etter unionsoppløsningen. Det besto som regel i at den dødsdømte ble dratt etter en kjerre til retterstedet og underveis ble han kløpet med noen rødglødende tenger, kastet stein på av almuen og det ene med det andre. Siden ble det å piskes, henges, brennes, skjæres opp eller hva det nå måtte være. Poenget var definitivt overkill. Storhetstiden for skjerpet dødsstraff faller delvis sammen med den berømte heksejakten, og ikke minst den lutheranske reformasjon og omvendelse med alt det innebar av alskens utrenskninger både blant kirkens personale og på symbolsiden. For ikke urimelig lenge siden var det ganske harde forhold i Norge. Åpenbar sadisme var en legitim del av spillet. Henrettelser var offentlige folkefester med markedsplass, gjøglere, skjenking og full baluba. Men per i dag betraktes vi – både av oss selv og resten av verden – som en rettsstat med edruelige lover og prosedyrer.

Særlig innenfor engelskspråklig film og fjernsynsdrama påtreffer vi death by a thousand cuts som metafor for en seigpinende vei mot den sikre undergang si for eksempel i en historie om et forhold som skjærer seg eller en virksomhet som går konkurs. Vi følger karakterenes kamp mot skjebnen og sympatiserer med dem etterhvert som tragedien går sin gang, men alle skjønner hvor det bærer hen. Dette kommer ikke til å ende bra. Alle kjenner temaet. Skrekkfilm, thriller, kriminalroman, film noir. Det finnes mange hyllekilometer med fortellinger om undergang, både av den personlige og den kollektive typen. Mennesker har typisk en morbid fascinasjon for det bisarre. Visst kan vi like noen oppbyggelige sagaer hvor alt ordner seg for alt og alle, men det røsker mer i rasken med en saftig historie om ulykke og undergang. Vi vil ha “spenning” men på en avmålt måte. Folk med skytevåpen hører hjemme på film. Den typen ting. Vi behøver dem ikke i samfunnet. Verken politi eller røver skal behøve å bevæpne seg i Norge. Sånn er samfunnskontrakten og det er politikernes jobb å få det til å skje. Det finnes så vidt jeg vet ingen gode resultater med bruk av skytevåpen innenfor konflikthåndtering. Alt man kan bruke dem til er jo å skyte folk, som er nettopp hva vi prøver å unngå, i alle ledd av alle kjeder som danner den norske hverdagen. Siden kommer problemet med trusler. Det virker åpenbart at et skytevåpen i kriminelle hender oftere vil bli brukt til å true med enn til å skyte med. Folk er jo ikke typisk ute etter å drepe hverandre, men de går ikke av veien for å rane hverandre. Og alle skjønner at en raner ikke vi bli tatt seriøst hvis han ikke har noe slags troverdig ransvåpen. Så hva så? Her bruker vi Cheneydorktrinen og sier at hvis det er èn prosents sjanse for at trusselen er reell så skal du oppføre deg som om det er hundre prosents sjanse for at raneren er dødelig seriøs og kommer til å skyte deg hvis du ikke adlyder ordre. Kort fortalt: Man skal aldri yte motstand mot en væpnet raner, bare oppføre seg rolig og ikke snakke men lytte, altså gjøre som man blir bedt om og svare på spørsmål men ellers holde kjeft. Noe annet er ekstremt uprofesjonelt. Han med skytevåpenet kan jo skyte både deg og andre hvis han blir uroet. Gi ham det han vil ha og gjør det enkelt for ham å forlate stedet, så er man i det minste ferdig med den akutte muligheten for at noen skal bli skutt. Situasjonen har forbedret seg.

Generelt sett kan man si det er “spennende” på en helt annen måte å ferdes rundt i bygatene om natten hvis man er i Colombia enn hvis man er i Norge. Riktignok kan mye bemerkelsesverdig skje også her, men forholdene kan egentlig ikke sammenlignes. Det er for eksempel mye viktigere i Colombia at man følger de rådene man får om å ikke gå inn i det og det strøket, ikke engang om dagen og ihvertfall ikke når det har blitt mørkt. Seriøst. Lytt til erfarne fjellfolk. Posisjoner deg så godt du kan slik at det er mer brysomt å ta livet av deg enn å ikke gjøre det. Å bli ranet er ikke det verste som kan skje. Hvor mye er det verd å ikke bli skutt eller stukket? Auksjonen går der og da. Utropsprisen er alt du har på deg av verdisaker. Hvor mye verre ønsker du å gjøre det? Det er viktig at man forstår hva det er man forhandler om. Det finnes ikke noe typisk scenario hvor man “går til motangrep” og lykkes med å oppnå noen forbedring av situasjonen. De gangene folk blir skadet eller drept under ran handler det nesten alltid om at de gjorde motstand. Det skjer nesten aldri at noen overvinner en raner og blir dagens helt i alle aviser. Det andre alternativet er det typiske resultatet. De som overlever rapporterer invariabelt at hvis de kunne ha gjort alt sammen om igjen ville de ikke ha konfrontert raneren men heller bare ha levert fra seg verdisakene og gått derfra uskadet. De smarte skjønner dette tidlig nok til å klare seg bedre gjennom en ranserfaring. De enda smartere unngår å plassere seg på galt sted til gal tid. Jeg nevner alt dette fordi det er en metafor. Menneskearten som helhet befinner seg i en ranssituasjon. Vi har en virtuell pistol mot hodet og kravet er at vi må gi fra oss alt som medvirker til karbonutslipp. Hva gjør vi? Det er spørsmålet. Vi lever i en simulasjon, ikke sant? Det må jo være noe slags absurd teater når en føkkings oljesjeik arrangerer årets klimatoppmøte i kjeltringparadiset Dubai. Herregud. Man må ha en god porsjon humoristisk sans for å ta den på strak arm. Det virker nesten som et hån. Ikke mot “saken” men mot selve fornuften. Så ble det da heller ingen forhandlingsresultater verd å ramse opp på julekortet i år heller. Sjeiken som var vert sier i etterkant av COP28 i Dubai i år at “energisikkerhet bare kan sikres gjennom fortsatt oljeproduksjon” som selvsagt er en nominelt fornuftig ting å si når alt man har er olje, men til gjengjeld har man mye olje. Er det flere som sier det samme? Hvem er de og hvorfor sier de noe så åpenbart evneveikt? Oljesjeiken og de andre gutta i oljeklubben tjener pengene sine på denne måten. Motivene deres er lettforståelige. Nihilistiske men rasjonelle. Det er verre med klimaskeptikerne — de som ikke tror på det alle kan se med sine egne øyne ved dette stadium.

Pryd og komfort er klassiske motsetninger innenfor klesdesign. Vi kan si det koker ned til hvem man prioriterer når man kler seg. Hvis man bryr seg mest om seg selv velger man komfort. Hvis man bryr seg mest om “de andre” velger man pryd. På bildet ovenfor ser vi britenes dronning Elizabeth – ikke hun nylige men hun før der igjen – kledd for noen slags anledning som kategorisk utelukker det å slå hjul ute i hagen, men antrekket er forsåvidt imponerende på sitt vis. Nå bærer hun riktignok ikke maske, men ellers er det full Maskorama. Jeg tror vi må dra en skillelinje mellom kostyme og antrekk. Hvis man så personen på bildet ovenfor sprade rundt i en bygate så ville de fleste mest sannsynligvis tenke at de skal på noe slags kostymeball. Eller at de er gale. Det finnes uansett ingen “normale” grunner til at folk skal kle seg sånn. Men så er da heller ikke dronningyrket noe særlig mange behøver å sette seg inn i. Det er klart de behøver å se litt “alternative” ut. Sånt vil fjerne tilløp til “kameratslig” tonefall når man henvender seg til denne utenomjordisk utseende skapningen. Dronningens kostyme hjelper ikke for hennes personlige bevegelighet, men det gjør rutiner og ritualer ved hoffet mer bevegelige.

Folk kler seg for høytid i denne høytiden. Mange kjenner på litt ubehag i grenselandet mellom pryd og komfort. Folk kler seg typisk mer “for hverandre” enn “for seg selv”, Det skal være litt ubehagelig. Skoen skal klemme litt. Snippen skal gnage litt. Og svett må det for guds skyld alltid være. Formelle krav og tradisjoner er jo som de er. Det å “være seg selv” og det å “representere seg selv” er to forskjellige ting. Hvordan har du det nå om dagen? Bare bra. Jeg har det alltid bare bra. Hvorfor si noe annet selv om det eventuelt skulle “være” noe annet? Det er ikke nyttig på noen måte. Jeg vil for det første faen ikke ha noen råd fra de der. Herregud. Vi skal bare hilse og smile. Si noen ting som ikke betyr noe men som høres passe hyggelige ut. Det kom snø til jul i år også. Jepp. Sånn er livet. Noen ganger henger man i balansen mellom antrekk og kostyme. Når og hvorfor bærer man dress? Dåp. Bryllup. Begravelser. Juleselskap. Har jeg utelatt noe? Det spiller ingen rolle, poenget er uansett at “dress som arbeidsantrekk” signaliserer at folk på en eller annen måte jobber med makt, eventuelt at de ønsker seg en slik jobb. Mørk dress med rødt slips er toppsjefens antrekk. Røkla fordeler seg utover et subtilt kodesystem for slips kontra dressfarger (ikke engang alle kjenner til dette) som så å si utgjør deres gjengsymboler eller “fotballfarger”. Sånn er menneskene. Hell i dem nok rusmidler og en regressiv tilstand inntreffer. Vi blir til gryntende aper uten mål og mening. Er det noen som står på kjøkkenet og joiker? Åja. Det er min onkel Herman. Han har funnet den flaska med maltwhisky som jeg fikk til jul. Nei onkel Herman. Fy onkel Herman. Jeg har allerede lovet å åpne den flaska ved en spesiell anledning sammen med noen. Eksakt da og ikke før. Kom igjen. Jeg kan sjarmere meg ut av at den er åpnet og prøvet littegrann men jeg kan ikke bortforklare det hvis den er halvfull eller det som verre er. Det blir galt.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Alle disse juleselskapene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var de som var livet. Imidlertid er det mye man kan gjøre også utenfor selskapslivets sone av marginal diskomfort. Man kan for eksempel fordype seg i artister som kom og gikk i løpet av 2023. Det er slik fatt med meg at jeg setter pris på teater når de skal sette sammen promosjonsvideoene sine. Jeg vet ikke engang hva det betyr å “være naturlig”, men jeg liker generelt sett ikke det jeg ser når folk inisterer på å være inspirert av “det naturlige”. Kort fortalt, kostyme er et viktig element innenfor konseptet rockestjerne. Det nytter ikke å stille som “en av gutta” hvis ikke det er selve markedsføringspoenget. Etter at noe er spilt inn, regissert, koreografert, redigert og publisert på nettet i digitalt format er det bra fette langt vekk fra naturen, er det ikke? Jeg synes det. Derfor er det best at man er bevisst på hvor dette produktet kommer til å havne fra første øyeblikk av, eller profesjonell om du vil. Det er ikke, skal ikke være og kan aldri bli “personlig”. Man representerer ikke “seg selv” som individ og person når man står på scenen, enten dette er bokstavelig ment som teater/konsert eller i en filmsammenheng for å lage musikkvideo, man skal fremføre en kunstig karakter som møter publikum litt som hvordan dronning Elizabeth i portrettet ovenfor møtte hoffet sitt. Makt handler ikke om å finne seg selv. Det handler om å finne de andre. Tiltrekke seg oppmerksomheten med et eller annet overdådig flæsjete og beholde den med fjetrende ritualer om ting som knapt er til å forstå, man må bare dyrke dem og hengi seg til guden som bor i den store lyden og som treffer deg fra alle kanter samtidig som trykkbølger fra et jetfly som står og ruser motorene. Sånn skal en rockekonsert være. Scenemakt er et ord som ikke brukes ofte nok. Men alle vet at visse artister har det i fleng mens andre sliter med å bli lagt merke til. De som har scenemakt er de som “har publikum i sin hule hånd” men fordi det er vanskelig å peke på hvorfor det er slik ender folk ofte med å kalle det “scenemagi”. Eventuelt karisma. Hvem vet. Det vi observerer er ihvertfall at produksjonsteknikk hjelper – høyt budsjett gir ting som ser finere ut – men bare hvis talent allerede foreligger.

Åpenbart liker jeg den “ubeskjedne” typen rockestjerne som både er veldig talentfulle og som vet at det er slik. Det er ikke produktivt innenfor opplegget til en sceneartist å være beskjeden, det ser bare falskt og tilgjort ut. Det finnes bare ett gir som funker innenfor rock’n’roll og det er hundre prosent flatt jern uten frykt eller nøling. Det er tre regler som gjelder. Kom til saken. Fremfør saken. Avslutt fremføringen. Bare de som mestrer alle tre kan bli rockere. Hvis man har alle tre inne, men bare disse tre tingene, ender man som tregreps pønk’n’roll som går over stokk og stein i hundreogfemti, men bare i toppen tre minutter og uten gitarsolo. Wham. Bam. Slam. Ferdig. Alle liker sånt, bare se på hvor mange Ramones t-skjorter man ser til enhver tid og overalt, men folk liker typisk også noen litt mer progge ting. Mer Led Zeppelin kan du si. Eller hva som helst blant de mange tusener av band som har tilkommet siden. Jeg er selv ikke særlig “trofast” som musikkelsker, i den forstand at jeg har en favorittartist som jeg “holder med” uansett hva slags musikk de kommer med. Mange har det. Jeg har sett folk med Metallica tatovering, for å si det på den måten. Herregud. Det er minst tredve år siden Metallica var et vanlig band. De er et multinasjonalt selskap nå. Er de på børsen? Jeg aner ikke men det ville ikke forbauset meg. Hele opplegget er komisk — men det betyr lite fra eller til for meg. Jeg liker de Metallicaproduktene jeg liker. Generelt sett de tingene som ble laget før Cliff Burton gikk tapt. Resten kan de andre få ha i fred for meg. Jeg ville ikke gått på konsert med dem heller. Jeg så dem i 1986 for å si det sånn. Ingen av oss er de vi var den gangen. Jeg så forresten at Saxon har blåst liv i det gamle fantasikjøretøyet fra midt på 70-tallet. Det er på turnè. De gir ut plate. Hva er de nå, 70-80 år gamle? Herregud. Saxon fremtår også vel så mye som et stort internasjonalt firma som et rockeband befolket at et antall musikere. Det er en stor produksjon. Brian Tatler jobber for Saxon nå. Det var på tide at han ga opp å prøve å få igang Diamond Head igjen. Mye har jo skjedd siden året 1980. Den gangen var “de fire store” henholdsvis Iron Maiden, Saxon, Judas Priest og Diamond Head. Teknisk sett er alle de fire fortsatt i drift som “foretak” med opphavsrett til en samling musikk, noe merchandise og så videre, men måtelig aktive som kunstnere. Jeg er uansett ikke interessert hvis de ikke leverer noe som holder mål i dagens miljø, uansett hvor hotte de var på 80-tallet. Hvis alt de har å komme med er samme gamle leksa så vil jeg heller ha noe nytt. Som for eksempel deathcore.

Som alle ser kan setningen i overskriften også fungere som en matematisk formel hvor verbet er fungerer som “er lik” og vi kan derfor stryke ordet kunst på begge sider av liketstegnet og ende med påstanden “opplevelse er viktigere enn forståelse”. En holdning som i visse tilfeller kan ha både smertefulle konsekvenser og det som verre er, fordi selv om opplevelsen er høyest rangert i dette systemet så skal man ikke undervurdere viktigheten av forståelse. Senere, når man skal evaluere sine erfaringer, tenker mange at “jeg skulle ønske jeg hadde forstått hva det var jeg begynte med” men uten at dette nødvendigvis fester seg som noe slags gyllent prinsipp før neste gang det kommer en saftig mulighet til å gjøre noe dumt. Du vet hvordan det er. Opplevelse er viktigere enn forståelse. I mellomtiden går verden videre, med eller uten din deltagelse. Visse kunsthistorikere påstår at kunsten dypest sett appellerer til “det allmenmenneskelige” og at kunstarbeider individuelt sett alltid søker “å treffe en nerve” eller “spille på sjelens strenger” om du vil. Som publikum skal man jo føle seg berørt. Gjerne ille berørt, men i det minste noe, en reaksjon, om så bare at man blir “provosert” fordi man ikke forstår – og liker enda dårligere – de kunstarbeidene man blir utsatt for. Dette er en legitim opplevelse. Vi trenger ikke å blande forstanden inn i saken.

Jeg er litt på gjerdet i forhold til om det strengt tatt går an å være en “kunstkjenner”. Det ligner litt på det å være seksuelt erfaren. Javisst har man vært litt rundt i nabolaget, har litt anatomisk kyndighet og det ene med det andre, men har dette egentlig noen relevans for situasjonen her og nå? Det er jo ikke nødvendigvis noen ønskelig situasjon å havne i samtale med noen som er veldig lyrisk med de erotiske eventyrfortellingene sine mens man selv tenker at uansett hvor mye erfaring man har med Berit så er ikke dette relevant for hvordan man skal forholde seg til Trine, snarere tvert imot, men det blir en digresjon slik at nå har vi en situasjon hvor jeg gjeter begrepene dårlig, de springer jo fader meg i alle retninger med kåte byks, men det skal nok bli en orden på ting etterhvert. Hva var det vi snakket om? Saken er at “kunstkjennskap” er ikke noe fag. Det finnes mange fag som kan sies å inneholde “kunstkjennskap” som et element, men det finnes ikke noe sånt som en faglært kunstkjenner. Det er bare synsing. Som regel velfundert og underbygget med mye kunnskap om individuelle kunstnere, historiske stilarter og det ene med det andre, men det blir litt på den samme måten som hvordan man ikke blir filosof av å studere filosofi. Det er ikke et fag, det er en legning. Tilsvarende omtrent det å være musikalsk, eller hva som helst annet som det går an særlige talenter for. Enten er man selv en kunstner – og derfor automatisk også en “kunstkjenner” – eller så er man en synser. Jeg klarer ikke å se noen tredje posisjon som har substans. Variansen ligger i hvor mye erfaring man har med synsing om kunst. Jeg vil si det er mer nytting å være en menneskekjenner når man skal forholde seg til kunstarbeider — ihvertfall i tilstrekkelig grad til å fatte at kunstnerens intensjon alltid er å skape en opplevelse, ikke en forståelse. Forstår man livet? Man gjør jo ikke det, man bare opplever det.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det virker mer nyttig å snakke om kunstsyn enn om “kunstkunnskap” fordi dette synet som man har eller ikke har er subjektivt korrekt, i den forstand at dette er hva man synes om saken, ingen pruting og ferdig diskutert, slik at det går ikke an å “ta feil” om noe. Selvsagt går det an å starte en diskusjon rundt om det og det individuelle kunstverket er impresjonisme eller noe annet, men dette er sjelden hvordan kunstneren ønsker at folk skal forholde seg til arbeidene deres. (Gi og ta noen Andy Warholianere og Marcel Duchampsere.) Opplevelsen er hva det handler om. Når det er sagt så er det kunstkritikerens jobb å analysere kunstarbeidene og fremstille en skriftlig utredning om saken, som kan ha mer eller mindre vekt på “den personlige opplevelsen” i forhold til diverse tekniske spørsmål som måtte virke relevante. Om kunstkritikeren har peiling er noe annet. “Kunstkunnskap” er jo ikke et fag. Og kunstkritikk er først og fremst en skrivejobb, når vi skal være veldig teknisk nøyaktige i forhold til hva eksakt som betaler regningene her. Men hva skriver de om? Vi må tilbake til dette med at kunsten er et allmenmenneskelig uttrykk som “berører oss” på noe slags vis — som ligger ganske nært opptil den teopatiske gudsopplevelsen som typisk holdes hellig innenfor ymse – om ikke alle – religioner. Kunsten og religionen henvender seg til nært beslektede områder av den subjektive livsopplevelsens dimensjon, eller sjelen om du vil. Det metafysiske domenet som bare delvis er tilknyttet fornuften. Det er blant annet derfor jeg kaller meg gnostisk ateist; for å trekke tre røde streker under det faktum at jeg ikke er agnostiker. Men nok om det, poenget er at verken kunsten eller religionen – som jeg betrakter som en ekstra kunstig særavdeling av kunsten – har i utgangspunktet særlig gode odds for å “nå frem” når de forsøker å berøre folk på innsiden av huden.

Jeg leste en artikkel om hvordan folk typisk er mest tiltrukket av skremmende eller på andre måter “forstyrrende” motiver når de blir bedt om å rangere et utvalg motiver i en orden fra det de liker best til det de liker minst. Hva skal man tenke om dette? Det virker opplagt at det handler om opplevelse. La oss kalle det en lavintensiv jump scare. Man føler “noe” som er sterkere enn de mindre engasjerende arbeidene man har foran seg og skal rangere. “Fint men kjedelig” er nesten det verste man kan si om et kunstarbeid. Det er bedre om folk hater det med flammende lidenskap enn om de liksom bare gjesper seg forbi hele utstillingen i uengasjert halvsøvne. Herregud. Mange små kunstnere er likt av alle, men ingen av de store. De forlanger for mye fra sitt publikum. Det driver dem i forsvarsposisjon. Store kunstnere ser jo noe inni folk som folk ikke har lyst til at noen skal se. Dype personlige hemmeligheter som svømmer lik trollfisk st sted nedi psykens bunnløse tjern. Stor kunst uroer trollfisken. Man føler seg berørt. Eller ihvertfall er dette min personlige teori om hva som foregår. For det er jo faktisk slik at det finnes stor alminnelig enighet om hva som er og ikke er “stor kunst”. Alle er selvsagt ikke enige i alle ting – herregud, vi er da mennesker – men det vi kan kalle bred statistisk tendens foreligger. Dette betyr at “kunstsynet” ute blant folk – uavhengig av deres individuelle nivå av “kunstkunnskap” – trekker i retning av noe allmenmenneskelig, la oss si noen slags estetisk hovednøkkel til begrepet kunstopplevelse. Ser du? Da lærte vi noe i dag også. Man skal ikke “forstå” kunsten, man skal “oppleve” den. Danse den, så å si.

En trillion er en million billioner. Det kan også skrives som et 1-tall med 18 nuller etter. På engelsk brukes trillion i betydningen tusen milliarder (og billion i betydningen milliard). 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Jeg har ikke vanligvis bruk for særlig store tall i hverdagen min. Selv da jeg drev firma var det aldri snakk om å sjonglere med mer enn “noen millioner” på det meste. Når har man bruk for å telle milliardene sine? Selv de som har noen slags privat kontroll over denne typen beløp kan ikke bare “ta det ut av banken” og gjøre som de vil med pengene. Ting blir veldig abstrakte når man kommer opp i de helt store pengene. Du er ikke lenger en fri operatør når de økonomiske beslutningene dine har store ringvikninger på samfunnsnivå. Du blir nødt til å forholde deg til politikk enten du vil eller ikke. Særlig hvis du kontrollerer “en dominant posisjon på eiersiden” av noen slags lokal hjørnesteinsbedrift som er viktig for sysselsettingssituasjonen og det ene med det andre. Imidlertid er ikke dette et problem for de fleste. I den grad “vanlige folk” har store tall i livet sitt så handler dette som regel om gjeld. De har tatt opp lån for å kjøpe bolig, bil og så videre. Så vidt jeg kan se er det helt alminnelig der ute å ha “noen millioner” i gjeld. Hvilket påbyr en viss interesse for inflasjon og rentenivå.

På mange måter har jeg et primitivt og direkte syn på tilværelsen. Etter min mening er man fattig hvis man – uansett grunn – må trikse og mikse, jobbe som et muldyr på amfetamin og gud-vet-hva for å få de økonomiske regnestykkene til å gå opp fra måned til måned. Prisen for et par lastebillass med fine blanke ting som gir statusfølelse er at man i praksis blir en pengeslave som betjener noen store gjeldsposter over mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Mange fikser det ikke. De går personlig konkurs, lånefirmaet kommer og henter bilen, huset legges ut på tvangsauksjon og det ene med det andre. De blir ikke engang kvitt gjelda. Noen poster blir typisk alltid hengende igjen som grunnlag for en helt ny situasjon med dårlig kredittrating som gjør at man knapt får åpnet et telefonabonnement i etterkant. Det er ingen spøk å få stempel som dårlig betaler i et samfunnssystem som er basert på kreditt og gjeldsopptak. Det er jo sånn penger skapes i dagens Norge. Banken (eller hva det nå er) må ha ni prosents dekningsgrad, det vil si at de må ha ni tusen i kapitalreserver for hver hundre tusen de låner ut, slik at mesteparten av samfunnets “penger” foreligger i kraft av låneavtaler som betjenes mer eller mindre korrekt i henhold til avtale og program av diverse skyldnere. Det var dette den store kollapsen i 2008 handlet om. Det kan oppsummeres med ett ord: Grådighet. Hele korthuset ramlet sammen fordi alt for mange var alt for ivrige etter å gi ut lån til – forutsigbart – dårlige betalere. Siden gikk det som det måtte gå. Nå har USA fått et problem med hjemløshet, ekstrem fattigdom og rusmisbruk ut over alle støvleskaft istedet.

For 25 år siden etablerte jeg den epost-kontoen jeg fortsatt bruker, tilknyttet det amerikanske nettstedet Yahoo. De var ganske hippe en stund på slutten av 90-tallet men nå må man sannsynligvis være en ekte yahoo – et amerikansk slangord som betyr “dust” eller “villmann” – for å bruke denne tjenesten. Ikke desto mindre har de fortsatt et oppegående tilbud. Komisk nok bekreftet jeg identiteten min med bankID i forhold til Yahoo etter tyve år som fast kunde der, men jeg ser jo ellers ingen grunn til å endre på forholdet ved dette tidspunkt. Det funker bra nok til mitt formål. Uansett, poenget er at når man går til forsiden av Yahoo.com vil man finne et utvalg nyheter som fokuserer på lokale forhold i USA, bare avbrutt av annonser som typisk er på norsk og grumet i forhold til min søkehistorikk og alt det der. Nylig dukket det opp en annonse for “kredittkort uten kredittsjekk” som jeg oppfattet som mildt sagt suspekt. Hvem er det de henvender seg til? Ingen som prioriterer det å få inn pengene sine i henhold til avtale vil reklamere med at kredittsjekk ikke er nødvendig. Det finnes jo alltid et segment av befolkningen som gir fullstendig faen og bare rasker med seg alt de kan få med seg der og da, til helvete med alle konsekvenser, eller de typisk småkriminelle om du vil. Folk som ikke har noe bevisst forhold til “morgendagen” og knapt nok til virkeligheten her og nå. Man vil få et gjeldsbrev som skyldneren undertegner, men hva er dette verd når de ikke følger betalingsplanen? Noen har åpenbart alt for mye penger som de strever med å bli kvitt, eller i det minste introdusere på markedet som “dårlige lån” tilknyttet papirer som de senere kan omsette. Jeg sier ikke mer. Handel med gjeld er i prinsippet slavehandel. Man kjøper riktignok ikke mennesker, bare forpliktelsene deres, men i praksis betyr dette det samme. Hvordan skal de proletære skaffe penger på annet vis enn gjennom å selge sin arbeidskraft?

Genregulering er når cellene regulerer hvilke gener som er slått av eller på, i hvilke vev og organer de er aktive, og hvor mye genprodukt som lages til enhver tid. Homeoboks er en kort DNA-sekvens som finnes i mange regulatoriske gener, det vil si gener som er involvert i å regulere aktiviteten til andre gener. Gener som inneholder homeobokser resulterer i proteiner som kan binde seg til andre gener og brukes til å regulere deres aktivitet. Genuttrykk skjer i ulike stadier og reguleringen kan skje på alle stadiene. Det første stadiet for å uttrykke informasjonen som ligger i genene, er avlesing av koden i DNA-tråden som genet består av. Dette fører til produksjon av mRNA. Det neste stadiet er når mRNA oversettes til et protein. Når proteiner er laget, kan regulering skje ved at proteinene enten er i en aktiv eller inaktiv form, eller hvorvidt proteinene er stabile over lang tid eller blir destruert etter kort tid. Homeoboksen er stabil og har nesten ikke endret seg i løpet av evolusjonen. Hvis homeoboks-regionen endret seg for mye, ville det resulterende homeodomenet til proteinet ikke være i stand til å binde seg til DNA og RNA, noe som ville føre til at organismen ikke var levedyktig.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Genetikk er en forholdsvis kompleks affære. Dersom vi rullet ut hele DNA-molekylet i sin fulle lengde ville vi få en to meter lang tråd, som imidlertid er så tynn at den lar seg vikle sammen til en bitteliten klump som lagres inni kjernen av en celle som vi typisk må forstørre hundre ganger for å kunne se. Som alle vet er homeose når et organ i en kropp utvikler seg til å bli noe annet. Homeobokser – se ovenfor – er følgelig strukturer i DNA-sekvensen som “låser” den genetiske koden innenfor en “boks”, altså et avgrenset operasjonsområde, slik at ikke ethvert organ kan utvikle seg i enhver retning. Blant annet derfor får vi ikke typisk mutasjoner som for eksempel en tredje arm som vokser ut av brystkassa eller øyne i ræva. Boksen forhindrer det. Disse veggene kan ingen bryte ut av.

Tenk på din mor og far. Alle har noen, selv om de ikke kjenner dem. Tenk så på besteforeldre, oldeforeldre, og så videre. Alle har et opphav sånn sett. Alle vet hvordan dette fungerer. Generasjoner og slektsledd. Det er forsåvidt vanlig å ha en viss følelse for “hvem de var” noen ledd bakover – mange har jo personlig møtt sine egne oldeforeldre og det ene med det andre – men det er ikke vanlig å sitte med detaljerte opplysninger om slekta gjennom mange hundre år. Noen bedriver riktignok litt hobbyforskning innenfor feltet, men for de fleste fremstår det som lite relevant hva slekta deres drev med for tusen år siden. Artig å høre om, selvsagt, når og hvis noen har noe vettugt å komme med, fordi alt mulig “kan” jo ha skjedd. Det vi vil vite er ting som kan bevises. For eksempel gjennom DNA-spor. Man kan teste seg for sånt på relativt billig og kommersielt vis nå for tiden. Opplysningene er tildels vage og basert i statistisk projeksjon, men likevel korrekte. Dersom man i sin personlige DNA-kode er bærer av visse sekvenser kan man påvise disses historiske opphav gjennom folkevandringer og så videre gjennom tusenvis av år. Man kan også få vite hvor mye neandertaler man er. Alle hvite mennesker er for eksempel fra 2-5% neandertalske, etter gjentatte “hybridiseringshendelser” ned igjennom oldtidshistorien.

Hvor lenge varer en generasjon? Begrepet er jo veldig presist når man snakker om sin egen slekt men litt mer diffust innenfor statistikken, eller når man snakker om “min generasjon” i forhold til sine jevnaldrende. Det man klassisk sier er at det går tre generasjoner – som da er synonymt med “tre menneskealdre” – på hundre år. Siden kan man basere matematikken sin i dette og påstå at det ikke er plass til så mye som en million generasjoner av mennesker ned igjennom tidens løp. Tre hundre generasjoner gir jo ti tusen år. Hvor langt bakover må vi gå før folk ikke lenger ser ut som folk? De eldste fossile levningene etter arten Homo sapiens er omtrent tre hundre tusen år gamle, eller ni tusen generasjoner om du vil. Hva kom før dette? Hundre tusen generasjoner bakover og “vi” lignet overhodet ikke på noe som noen ville se på og tenke “det der er et menneske”. En million generasjoner og vi lignet ikke engang på ordentlige aper. Faktisk så finner vi den berømte “ursuppa” for omtrent tyve millioner generasjoner siden. Da var det ingenting som lignet på noenting. Alt var bare alger. Hva kan vi lære av dette? Det interessante er jo at DNA-koden er vesentlig mye eldre enn “livsformene” her på jorda, som alle har det til felles at de bruker DNA (eller DNA bruker dem, faktorenes orden er likegyldig) som basiskode for hva slags skapning de skal være. Alt er kodet inn i DNA-sekvensen. Mennesker finnes med andre ord fordi mennesker er en av de utallige formene som ligger kodet inn i dette systemet. Vi kunne vært noe helt annet — og var forsåvidt noe helt annet i mange millioner generasjoner før vi lignet på noe slags normalt dyr overhodet.

Er genene udødelige? Dette er en litt kinky filosofisk debatt rundt begrepsparet liv og død. Den såkalte slimhypotesen påstår at det vi kaller “den kambriske eksplosjonen” – for om lag 540 millioner år siden – handler om dannelsen av homeoboksen (se ovenfor). Man ser for seg en konvergens av mange “ideelle omstendigheter” som provoserte DNA-koden til å danne visse fastlagte strukturer som i forskjellige “høyere” kombinasjoner frembringer det vi i dag kjenner som artenes mangfold. Eksakt hva som hendte er naturligvis vanskelig å si noe om, men etter mye om og men havnet vi uansett der vi er nå, med kjønnet formering som produserer nye generasjoner og det ene med det andre. En fasjonabel snakkis i disse tider er simulasjonshypotesen, det vil si den tanke at verden med alt dens innhold “egentlig” er en informasjonsbasert prosess som ligner på de computersimulasjonene vi lager for å løse for eksempel kompliserte spørsmål om systemteori innenfor gravitasjonskreftenes spill på galaktisk nivå og den typen ting. Du vet. Forskning. Det foregår hver dag. Vi har mange spørsmål. Saken er jo at kvantefysikkens problemstillinger koker ned til informasjonsteori. Om verden er en “simulasjon” er imidlertid ikke den rette typen spørsmål. Verken ja eller nei lar seg bevise. Indiske filosofer kaller jo verden en illusjon. Maya. Det lar seg heller ikke bevise eller motbevise, men det peker i det minste på et essensielt poeng: Våre evner til å oppfatte “verdens egentlige natur” er moderert av slike biologiske begrensninger som vi har og ikke har.

Stanislaw Lem utga i 1961 romanen Solaris som den sovjetiske filmregissøren Andrej Tarkovskil bygget om til en av science fiction sjangerens beste filmer noensinne. Gi og ta litt i forhold til smak, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at filmen fra 1972 er like betydelig for sjangeren som Stanley Kubricks film 2001. Begge fortaper seg for eksempel i metafysikk, som er veldig bra for fortsatt fantasering etter at selve filmen er slutt. Hva var det der? Uansett, poenget er at Solaris både i filmen og boken er en fremmed planet som virker å ha et hav som er bevisst og som på mystisk vis kommuniserer med de tilstedeværende astronautene. Siden baller det på seg, men det behøver ikke vi å gå inn i her og nå. Poenget er at “det bevisste havet” i Solaris er en svært passende metafor for jordas “ursuppe” av alger og alt som har skjedd siden. Charles Darwin var for eksempel svært bekymret for denne tilsynelatende “horisonten” av fossiler og mente at det kanskje motbeviste hans hypotese om “artenes opprinnelse gjennom evolusjon” men senere har vi jo kommet frem til at det horisonten egentlig handlet om den gangen var skjell og andre harde deler som typisk frembringer fossiler. Ting vi finner fra opptil hundre millioner år før “den kambriske eksplosjonen” er mye sjeldnere og dårligere bevart, men det er “bløtdyr” som har struktur og kompleksitet, slik at de gamle fantasiene om “plutselig eksplosjonsartet oppstandelse av artsmangfold” må tas med en klype salt eller to. Likevel finnes det en horisont. Vi kommer til et punkt når alt som finnes er alger, bakterier og andre encellede organismer. Siden blir det vel litt høne og egg om de encellede organismene forandret genetikk fordi mekaniske omstendigheter tvang dem til å inngå samarbeid og danne flercellede organismer slik som oss, eller om genetikken endret seg først og dette bevirket at cellene begynte å søke sammen for å bygge “artene” slik de senere har fremkommet. Så altså, tvang eller samarbeid? Det høres nesten ut som et politisk spørsmål. Ganske komisk når vi tenker på at alt begynte for over en halv milliard år siden, med en biologisk konkurransesituasjon mellom rødbrune og blågrønne alger, og utviklingen har siden omsider gitt oss en politisk konkurransesituasjon mellom rødgrønne og blåbrune partier.

For hva det enn betyr: God jul.

En ny undersøkelse fra Storbritannia viser at hele én av tre menn synes ideen om å ha mer enn en kone eller kjæreste, ville vært helt ok. I alle fall om polygami hadde vært lovlig. I motsetning svarer kun 11 prosent av kvinnene det samme. Men ville en slik studie ha lignende resultater i Norge? – Ja, sier norsk forsker. 

(NRK.no)

Det første jeg tenker er at mange menn sannsynligvis fantaserer om “mer enn èn partner” om ikke i senga samtidig så i det minste som et slags supplement, eller seksuelt kosttilskudd om du vil, som på rimelig vis reflekterer den graden av viril pågangslyst som de føler når de vurderer slike prospekter fra alle vinkler under, hva skal man si, den argumentsdannende fasen. Det er jo viktig å planlegge riktig hvis man noensinne skal komme seg ut på ordentlige bærturer. Det fremgår ikke av undersøkelsen om noen med slike erfaringer var blitt intervjuet som kontrast og kontroll, men det ville vært mer interessant å ha sett. Fantasier er ting man kan velge å realisere eller ikke, alt ettersom, men erfaringer er en annen kategori av informasjon. De man behøver å høre fra er de som først fantaserte om det og siden gjorde det. De som bare har “idèer” vet jo ingenting. Man spør ikke en jomfru til råds om seksuelle affærer, for å si det slik. Det er ikke rimelig.

Saken er at polyamori er en egen kategori på ymse nettsteder med kontaktannonser. Det finnes i mange utgaver men hovedregelen er at man lever i en balansert samlivstilstand med mer enn en partner samtidig. Jeg tror ikke det teknisk sett finnes noen øvre grense for hvor mange det kan være, men den virkelige verden stiller jo opp sine egne praktiske begrensninger. Poenget er uansett at polyamorøse forhold er “faste” i den forstand at folk kan ikke bare komme og gå som de vil. Det handler ikke om promiskuitet. En passende norsk oversettelse av begrepet polyamorøs kan være “flerelskende” — og for de som lurer på om sånt kan være problematisk: Ja du kan jo tenke deg selv. Artikkelen som er linket ovenfor har en rubrikk for meningsmåling blant leserne. “Jeg har mer enn nok med bare en” er den suverent største svargruppen (og også det alternativet jeg valgte). Imidlertid har jeg prøvd alternative løsninger. Kunnskapen jeg etterhvert kom frem til er at ethvert forhold er det samme gamle styret, og jo flere forhold jo mere styr. Hvor mye behøver du? Forskjellige faser av livet kan ha forskjellige svar. For meg selv er jeg ihvertfall hundre prosent sikker på at jeg aldri mer ønsker mer enn èn om gangen.

Alle som kan hakke løk vet at man begynner med å dele den i to i “lengderetningen” (som på bildet ovenfor) fordi løkens struktur påbyr dette som den mest effektive teknikken. Derfor er det litt illevakslende når noen som sier at de skal hjelpe deg med jobben starter med å dele den løken de skal hakke “på tvers”. De vet åpenbart ikke hva de driver med. men okei. Så lenge de får til en approksimasjon av terninger som måler to millimeter i alle retninger er jeg fornøyd. Så hva tenker du? Ble jeg fornøyd? Selvsagt ikke. Folk er jo typisk både late og evneveike, dessuten så blir de fornærmet når de får beskjed om at jobben de har gjort ikke duger. Herregud. Hva er dette for slags tøys? Vil du ha bank eller hva? Generelt tips som er verd å ta med seg i livet: Ikke start en krangel med noen som står med en svær kniv i hånden. Dette er det sentrale budskapet i julen. Vi skal ikke stikke hverandre ned, bare synge salmer og holde fred. Med “salmer” mener jeg sånne sanger som Joachim Nielsen skrev. Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg. Du vet. Den typen ting.

Jeg har aldri likt julen, ikke engang som barn. Det er for mye fyll og jævelskap. For mye anstrengt sosial omgang med folk som man resten av året prøver å unngå. For mye kjøpepress og for mange feite folk som stønner, sikler og svetter mens de overforspiser seg inn i hjerte og karsykdommenes kongerike av kanyler og kirurgisk stål. Og når det gjelder det kristne julebudskapet så kan de rulle det sammen og ramme det opp i rattata. Faen for noe jævla åndsformørket sludder. Sånt står altså voksne mennesker og messer om i fullt alvor? Jeg hater dei satans kristne pakket — og vet du hvorfor? Fordi de tvang meg til å gå i kirken da jeg var liten og forsvarsløs. Sånt er overgrep. Alt de preker om er jo bare bløff og løgn. Det finnes ikke noe sånt som jomfrufødsel. Herregud. Den mest fornuftige forklaringen må være at ordet jomfru betyr “ugift kvinne” (som derfor presumptivt sett ikke er seksuelt aktiv) sånn som man før i tiden i Norge titulerte folk som Jomfru Pedersen, Enkefru Hansen, og så videre, for å markere ekteskapelig status heller enn seksuell erfaring. Sånt pleide jeg å rekke opp hånden og si på barneskolen, men alt som skjedde var at jeg typisk fikk “mindre god oppførsel” i karakterboka selv om jeg ellers hadde S i alle fag. Skolen var i det store og hele ingen god erfaring for meg. Jeg var alltid mange lysår foran alle de andre.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Seriøst. Hvor høy IQ må man ha for å fatte at hvis det er noe man ikke vet så går man bare på biblioteket og sporer opp informasjonen? Det er ikke nok å føle skepsis til det læreren påstår. Man må også etablere solide argumenter backet opp av relevant bevisførsel hvis man har tenkt å fremme et divergerende syn på sakene. Selv er jeg ikke særlig sadistisk av natur, men de “onde” elevene likte meg alltid godt fordi jeg rutinemessig ydmyket lærerne på deres egen hjemmebane, så å si, og derfor inviterte de meg ofte til å bli med dem for å stjele i kosken eller sitte oppi skogen og røyke og drikke stjålet alkohol, slik at jeg fikk allerede fra tidlig alder sansen for sånt. Du vet. Kjeltringstreker. Det farlige og det forbudte. Født sånn eller blitt sånn er det gamle spørsmålet om personlighetstyper. “Begge deler” er som regel svaret. Det går jo ikke an å bli noe man ikke har talent for, men det er på den annen side heller ikke alle talenter som blir utviklet hos alle. Det kommer an på hva slags utfordringer livet kaster i trynet ditt. “Det man må deale med” har en tendens til å definere det man blir til. Heldigvis opplevde jeg selv aldri noen seksuelle overgrep fra voksenpersoner, men i etterkant har jeg skjønt at dette sannsynligvis var det underliggende problemet til mange av de “onde” elevene jeg gikk sammen med på barneskolen. Mine egne foreldre var bare unge og vimsete. De “festet” alt for mye og kranglet så busta føyk. Det var vanskelig å ta dem alvorlig som autoriteter. De var forsåvidt “gode mennesker”, bare svake. Man kan ikke reparere sånt. Det får bare gå som det går. Jeg var 15 år gammel da jeg flyttet fra foreldrehjemmet.

Jeg har ikke noe sentimentalt forhold til julen, annet enn at den noen ganger har et passende skjær av absurd humor for å runde av et enda mer absurd år — noe man forsåvidt kan si om alle år her i galehuset. Du er klar over det, ikke sant? At mennesker er spik spenna? Alle vet dette. Man kan bare studere de tingene som foregår i verden. Eller rettere sagt, man behøver ikke engang å studere noe, i den forstand at man legger ned noen aktiv innsats, alt man behøver å gjøre er å skru på nyhetene, så fosser det ut som en høytrykkspyler av elendighet. Etter et antall år på denne måten så blir man om ikke akkurat “lei av livet” så i det minste lei av alskens dårlig nytt. Noe annet som man også blir lei av er bøffere. Det er et samlebegrep som betyr alle som lyver, snyter, forfalsker og bedrar. Det vil si en ikke ubetydelig andel av alle levende mennesker — dog ikke alle levende mennesker. Jeg tror det er en sammenheng her. Alt for mange har det alt for travelt til at de rekker å gjøre skikkelig arbeid. Hva slags menneske er du hvis du ikke engang får til å hakke løken ordentlig? Herregud. Er du seriøs når du ber om respekt? Det er ikke sånn det fungerer. Først viser du at du er kompetent og pålitelig. Siden vil respekten følge som en naturlig konsekvens av dette. Det blir litt komplisert å forklare hvorfor virkning alltid følger årsak, hvorfor det ikke kan være omvendt, men slik er faktisk fysikken, så kan du selv bruke ettermiddagen til å google det hvis du ikke tror meg. Uansett er det slik at vi mennesker fungerer best når vi respekterer fysikken. Altså først årsak, deretter virkning. Dette bør ikke være alt for komplisert å fatte.

Hvorom allting er, gitt at jeg står opp perverst tidlig så er det lunsjtider for meg klokken elleve. Det skal være pasta. Ikke akkurat tradisjonell julemat men jeg er jo voksen og kan gjøre som jeg vil, derfor velger jeg å holde avstand til hele juleopplegget. Betyr det noe? Ja det betyr noen dager med stengte butikker og det ene med det andre, men jeg føler selv ikke noe annet enn jeg gjør resten av året — vel og merke tilpasset det at det er vinter og dritkaldt, som ikke er like morsomt som sommer og shortstemperatur, men det er hva det er. Andre folk har helt andre idèer enn meg og dette er som det skal være. Julen er et megaritual som ligner et koldtbord med alt for mange forskjellige ting, slik at ingen rekker over alt men mange prøver. Er det ikke akkurat som om det ofte er litt “anstrengt” også? Enten man mener å feire julen som hedensk lysfest tilknyttet solvervet eller man mener å markere Jesusbarnet med stall og krybbe så blir det uansett litt for religiøst for min smak. Jeg pleier typisk å utvikle aversjon til alt styret med julen før november er slutt, slik at selve kalenderdatoene er bare noen slags nedtelling til det hele endelig er over og vi kan vende tilbake til den normale hverdagen. Du vet. Godt nyttår. Hurra. Men skal vi ikke bare få kommet i gang med alt vi har å gjøre? Det er forresten èn liten sak som jeg liker med julen og det er gløgg. Det vil si hva som i prinsippet er varm cola uten bobler men med rosiner oppi. Ganske perverst men jeg liker det.

En epidemi som sprer seg over store deler av verden blir kalt en pandemi. Epidemi er et utbrudd av en sykdom som sprer seg raskt mellom mennesker. Eksempelvis er influensapandemier de store, verdensomspennende epidemier av influensa med et nytt virus som store deler av befolkningen helt eller delvis mangler immunitet mot. De opptrer med varierende mellomrom, og kan få omfattende skadevirkninger helsemessig og økonomisk. I vår del av verden regnes pandemier av smittsomme sykdommer som en av de mest sannsynlige årsaker til akutte krisetilstander.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Referansepunkt: NRK.no

Jeg er ikke tilhenger av at folk henges ut med navn og bilde i riksdekkende media, enten de selv synes dette er greit eller ikke. Folk kan jo ha dårlig dømmekraft slik som det forsåvidt er tatt høyde for i pressens “vær varsom plakat”. Derfor kommer jeg ikke til å bruke navnet til personen i artikkelen som er linket ovenfor selv om det ikke utgjør noen praktisk forskjell. Det er en prinsippsak — og ut fra det lille jeg kan se fra de foreliggende data fremstår vedkommende som “ikke samtykkekompetent” basert i paranoid personlighetsforstyrrelse. Problemet ligger ikke i denne personens meninger men i hans “misjonsiver” overfor andre. Hvis jeg var statsadvokat ville jeg tiltalt ham for landsforræderi, for å sette den rette type fokus på virksomheten til disse antivaxerne. Det er uproblematisk å si nei takk til en vaksine på personlig grunnlag og for seg selv, men det blir en helt annen problemstilling når man de facto argumenterer til fordel for fienden, altså viruset, i en situasjon preget av stor usikkerhet og forvirring. “Jeg vil ikke vaksineres” er jo en annen type argument enn “ingen burde vaksinere seg”. Det første er et valg voksne individer bør ha rett til å fatte. Det andre er et medisinsk samfunnsspørsmål som man ikke har noe med. Det er viktig å forstå hvor ens egen “sjølråderett” slutter og andres liv og helse begynner.

På kort sikt er det svært usannsynlig at Norge vil rammes av væpnede konflikter, moderat sannsynlig at det vil bli ekstreme uvær, men fra ganske til meget høy sannsynlighet for at det vil komme en ny pandemi innenfor en tiårs horisont. Den kan ha “bare” èn prosents dødelighet som corona, eller dødeligheten kan bli betydelig hvis for eksempel noen slags mutasjon av ebola bestemmer seg for å dra på verdensturnè. Dessuten finnes det mange andre kandidater og flere tilkommer hvert år gjennom den “zoonotiske” innfallsvinkelen, fordi stadige utbygginger av ville områder fremtvinger økt kontaktflate mellom menneskenes verden og den som tilhører de ville dyr. Alt som skal til er at bare ett dødelig virus bare èn gang hopper fra dyr til menneske og danner “pandemisk mutasjonsprofil” — det vil si at det er svært smittsomt, har ganske lang inkubasjonstid – minst en uke – og ganske høy dødelighet, så har vi det gående. Igjen. “Smittevektor” er som regel folk på farten som enten vet eller ikke vet at de er smittebærere, men de reiser likevel. Alle har jo “sine gode grunner” for alt de gjør. Bare spør dem. Sånn er menneskene. Vi er en ganske dement art av svært aggressive og kranglete aper. Dessuten lever vi i en ekstremt støyende kultur hvor regelrett rovdrift på menneskers oppmerksomhet og bevissthet regnes som helt normalt. Enhver sleip slyngel som har noe å selge kjemper med nebb og klør – det vil si reklame – mot politiske tåkefyrster som bruker folkeskremselets metode, og religiøse hysterikere som skriker at alt snart er slutt likevel så vi kan liksågodt gi helt faen og frike ut. Plukk din favoritt. Eller foretrekker du bedøvelse?

Det ville vært fint hvis statsadvokaten tiltalte en eller flere av de høyest profilerte antivaxerne fra coronatiden for landssvik. Det ville sette ting i sitt rette perspektiv og kanskje få alt på bordet i aller videste forstand, hvor “toppspørsmålet” må være hvorfor disse demente idèene – som faktisk må regnes som “datavirus” som går i hjernen – sprer seg på den måten de gjør. Hvorfor reagerer ingen før det er for sent? Han der stakkars evneveike tosken i artikkelen ovenfor er jo et stjerneeksempel på hvor galt det kan gå når samfunnet ikke tar gale idèer på alvor. Folk behøver å lære kritisk tenkning allerede fra barnehagealderen. De må lære å skille mellom godt begrunnede argumenter og reinspikka vås som noen bare har dratt ut av ræva si. Herregud. Hensikten med å “henrette noen av de verste” etter en krig er som alltid å banke inn et hardt budskap hos resten: Sånn går det når du jobber for fienden under en erklært unntakstilstand. Pandemien var selvsagt ingen “krig” sånn sett, men den overordnede samfunnsstrategien ville ikke vært vesentlig annerledes hvis Norge kom under angrep av væpnede styrker, ihvertfall ikke så langt som det å stille seg på fiendens side angår. Det er forræderi. Hva de “tenker” spiller mindre rolle enn hva de gjør i forhold til å svekke folkets motstandevne overfor den for hånden værende fiende. Disse forræderne bør få noe i landet rundt ti års fengsel. Det er jo viktig å stille opp klar juridisk presedens før den neste pandemien kommer. Det som beseiret coronaviruset i denne omgang var en uhørt rask fremstilling av funksjonelt vaksinemateriale som har etablert noen grad av “flokkimmunitet”. Vi har fortsatt et problem i det at folk stadig smittes av corona og blir tildels alvorlig syke, som en ondere variant av influensa, noen med ubehagelige langtidsvirkninger. Norge havnet under èn prosent dødelighet i den verste fasen, som er bra. Det betyr at jobben ble relativt velgjort. Det samme kan ikke sies om ymse land som på den tiden var under inkompetent ledelse, fremst av dem USA, Storbritannia og Brasil.

Som sagt har jeg ikke noen prinsipielle innvendinger mot at folk sier nei takk til å selv la seg vaksinere. Det er evneveikt, men la gå. Det fungerer dårlig å forby idioti. Selvsagt er det farlig å bli vaksinert, men ikke på langt nær så farlig som å bli smittet av sykdommen vaksinen er designet for å beskytte deg mot. Det var blant annet derfor folk måtte vente en halvtime med å forlate helsestasjon eller annet sted hvor coronavaksine ble satt. Mulig allergisk sjokk og det ene med det andre. Sånt skjer. Men selve krisa er formelt erklært som over for denne gang — hvilket bringer oss til spørsmålet om hva vi lærte av det som skjedde. På hvilken måte gjør disse erfaringene oss bedre forberedte på neste runde med dødsmikrober? Etter min mening har vi avdekket et behov for noen slags særlov om pandemisk unntakstilstand som åpner opp for vesentlig mye hardere juridiske straffereaksjoner mot folk som nekter å følge ordre. Hvorfor syr vi puter under armene på dette avskummet? Det er ubegripelig for meg. Hva du gjør mot deg selv er ditt eget problem, men når du bryter karanteneregler og andre påbud under en situasjon med farlig smitte utgjør du også en trussel mot andre og må behandles i samsvar med dette. For å avslutte min behandling av artikkelen fra NRK.no vil jeg si at han det handler om fremstår som alvorlig sinnsforvirret og åpenbart preget av paranoide fantasier. Definitivt en jobb for psykiatrien. Jeg ville imidlertid satt ham på tiltalebenken likevel, vel vitende om at han sannsynligvis ville blitt erklært strafferettslig utilregnelig, mest for å få protokollført prosedyren. Straffereaksjoner skal jo ha en allmenpreventiv effekt. Vi kan jo ikke ha en masse forrædere som går fiendens ærend hver gang det skjer noe som angår samfunnet som helhet. Visste du forresten at HIV fortsatt regnes som en pandemi (som imidlertid er mer eller mindre under medisinsk kontroll nå, i den forstand at symptomene kan holdes i sjakk med medikamenter, selv om man teknisk sett ikke har funnet noen “kur” for sykdommen)? Hva ville du følt i forhold til noen som smittet deg med HIV vel vitende om at de var smittebærere, de bare synes ikke at det er noen stor sak?

Penisfraktur, brudd i penis, er en tilstand hvor hinnene som omgir svamplegemene i penis revner. Dette skjer i forbindelse med seksuell aktivitet, som oftest sammen med partner, men også alene. Svamplegemene i penis er omgitt av kraftige hinner, som kan revne ved kraftig belastning. Man kan høre en tydelig knekkelyd, etterfulgt av kraftige smerter og umiddelbart sammenfall av penis. Ofte opptrer også bloduttredelser. Disse kan bli temmelig omfattende, og kalles i faglitteraturen for «auberginedeformitet» på grunn av likheten både i form og farge med aubergine. I kraftige tilfeller kan også urinrøret revne. Man kan blø ut fra urinrørsåpningen. Penisfraktur krever innleggelse i sykehus og operasjon innen 24 timer. Det tilstrebes å få sydd igjen hinnene som er revnet, og eventuelt også urinrøret. Det er nødvendig å få gjort dette innen rimelig tid for å unngå impotens, skjevstillinger eller urinrørsforsnevringer. Prognosen er god dersom riktig behandling settes inn tidsnok.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tyske forskere har regnet seg frem til at risikoen for penisfraktur øker med førti prosent i julesesongen. Om dette skyldes en økning i antall særlig vigorøse sengeøvelser vites ikke. Kanskje det handler om å ha dårlig tid og prøve å få gjort “tusen ting” samtidig. Eller kanskje det er en økning i antallet gråtende og ensomme menn som sørgerunker på en litt for aggressiv måte mens juleklokkene klinger lystig der ute og ingen bryr seg om hva som skjer med dem. Det man observerer er uansett at folk flest brekker pikken når det er jul (det vil si i den grad det er aktuelt for dem å brekke pikken ved noe tidspunkt i løpet av året). Av alle bisarre statistiske tendenser jeg har hørt om i 2023 tror jeg at denne tar kaka. Jeg tviler ikke på at sykehusenes tallmateriale er korrekt, jeg har bare vanskeligheter med å se noen umiddelbar kobling mellom julefeiring og penisfraktur. Som man sier: Korrelasjon betyr ikke automatisk kausasjon. Samtidig er førti prosent innenfor et såpass avgrenset tidsrom en såpass dramatisk økning av en såpass spesifikk skade at man må jo klø seg i hodet og lure på hva som skjer. Det nærmeste jeg selv kommer er at jeg hadde bitestikkelinfeksjon i januar et år – det er når balla hovner opp, gjør vondt og man kan merke at det er en “kul” på den ene steinen – og jeg husker det som en litt nevrotisk opplevelse — som imidlertid virket nærmest gjespende normalt på legen. Han ga meg en pillekur og det var det. Men brekke pikken? Herregud, alt som skjer med folk både før, under og ikke minst etter avviklingen av diverse seksuelle aktiviteter. Det er litt av et opplegg.

Når det gjelder dette med å tukle med sine egne kjønnsorganer så kan dette ikke egentlig karakteriseres som “seksuelle handlinger” med mindre det er flere tilstede mens det skjer. Alenesex er ikke en virkelig ting. Eventuelt så kan vi beskrive det som en seksuell toalettfunksjon siden det jo handler om å “avvikle” en akutt tilstand av seksuell lyst under omstendigheter når man ikke har tilgang til noe bedre alternativ. Imidlertid er det også slik at straks det befinner seg flere i situasjonen skifter hele energien ganske dramatisk. Masturbasjon handler typisk om fantasier mens sex handler om “samhandlinger” mellom minst to personer. Hjerneaktivitet forekommer i begge situasjoner men ikke i de samme delene av hjernen. Hvorfor folk masturberer er ikke noe bra spørsmål. Gud ga oss egnede hender, passe lange armer, de mest usannsynlige evner til å fantasere og det ene med det andre; det er et bedre spørsmål hvorfor folk – eventuelt – ikke masturberer, eller altså når det danner seg forstoppelse i den seksuelle toalettfunksjonen. Har du hatt avføring i dag? Nesten invariabelt hevder de at det handler om selvkontroll. Du vet. Seksuell kyskhet er en dyd og alt det der. Om nødvendig må man iverksette et sadomasochistisk program fylt opp med “alternative stimulanser” og orgasmenekt, si for eksempel kalde vannbad og alskens smertefulle saker som tar oppmerksomheten bort fra tilværelsens lystige dimensjoner. Selvplaging er således bare en annen form for masturbasjon, motivert av et disiplinært kontrollbehov. Man får bare håpe de finner en partner som setter pris på denslags. De fleste har jo lyst til å ha noen slags form for sexliv med den partner de av ymse årsaker havner sammen med, men de færreste har lyst til at dette skal skje i henhold til noe slags kontrollert program hvor man “vinner” hvis man klarer å styre lystene sine ned til den minste detalj. Ting er jo ikke spennende når man vet eksakt hva som skal skje.

Seksuell naivitet er når man tror at det handler om “kjønnsorganer i bevegelse” mens mesteparten av alt som skjer foregår i hodet. I noen tilfeller av særlig egosentrerte individer kan vi snakke om masturbasjon med partner siden de tilsynelatende bryr seg lite om hvem de ligger med og enda mindre om variasjon i sitt eget opplegg. “Samme prosedyre som alltid, men med forskjellige partnere” synes å være deres idè om et spennende seksualliv. Dette er jo bare tragisk. Nesten som om et variert kosthold skulle bestå i å variere hvilken McDonalds man går på i hvilken bydel, men for all del: Det er jo ikke mitt problem. Og det er lenge siden jeg lærte at man ikke skal klage over noe som man ikke behøver å utsette seg for. Ved dette stadium av livet betrakter jeg kjedelig sex som et verre alternativ enn ingen sex, men det har ikke alltid vært slik. Man finner seg for eksempel i mye rart for å tilpasse seg partnerens nykker og “jobbe med forholdet” selv om man som en netto konsekvens av dette opplever sexlivet som lite spennende og enda mindre tilfredsstillende. Hvorfor er vi egentlig sammen? Så snart dette virker som et rasjonelt spørsmål bør man sannsynligvis skille seg og prøve lykken andre steder. Man bør jo umiddelbart kunne ramse opp noen saklige punkter for hvorfor man bor og lever sammen med et annet menneske, synes du ikke? Det er ikke noen holdbar grunn at det er dette man er vant til og føler seg trygg med, men på en aseksuell måte, som om man er bestekompiser som ikke lenger betrakter hverandre som seksuelt interessante individer selv om man en gang hadde en ild som senere sluknet og ble til aske. Er det da man brekker pikken? Når man på nærmest desperat vis synes at man må prøve noe slags akrobatisk opplegg som man har funnet på nettet men som man ikke har noen fysiske forutsetninger for å få til i henhold til plan og metode? Kanskje julefeiringen for mange inkluderer “vilje til å prøve igjen” med en partner som man resten av året kanskje ikke engang liker særlig godt lenger? Hvem vet. Julen er jo en tid for å “samle familien” og alt det der. Gjøre opp årsregnskap, så å si. Og da går det som det går.

Posør er en person som poserer; en som prøver å gjøre seg interessant; en person som gjør seg til. Ordet brukes også om en bløffmaker.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Being natural is simply a pose, and the most irritating pose I know.

(Oscar Wilde)

Det har ikke blitt færre posører i verden etter at internettet kom. Snakker man om sånt lenger? Jeg kan huske at det å være en posør – eller rettere sagt, det å bli beskyldt for å være en posør – ble betraktet som en legitim sosial skandale på 80-tallet, som jo var en tid da det å være autentisk ble betraktet som noe beundringsverdig, med den åpenbare konsekvens at vi fikk “autentiske posører” nokså umiddelbart; det vil si individer som forherliget det kunstige, det å gjøre seg til, være affektert og så videre. Du vet. En protestbevegelse som konsekvent gikk i den motsatte retning, men på en ironisk måte, ofte assosiert med “den første bølgen” av postmodernister i Norge. De var direkte inspirert av franske intellektuelle og har ingenting å gjøre med den senere universitetsbaserte bevegelsen i USA. som kom drøyt ti år etterpå. Tanken var uansett at det er umulig – en håpløs romantisk fantasi – for mennesker å “være naturlig” når alt vi forholder oss til per definisjon er kunstig, sammenfattet i det begrepet som vi kaller kulturen. Det er en tryllekunst. En illusjon. Alle er posører, bare i varierende grad og på forskjellig vis. “Det autentiske” er en løgn som alle stilltiende godtar fordi de håper å selv bli oppfattet slik. Keiserens nye klær, om du vil. Men selvsagt også typisk menneskelig. Vi etterligner stilen til de autentiske i håp om å vinne den samme moralske hedersprisen.

Det handler om identitetsbygging. Hva er personligheten og hvordan oppstår den? Man er jo ikke “naturlig” bare fordi man er styrt av følelser på en direkte og umiddelbar måte, man er bare barnslig. Det såkalte superegoet – vi kan si “voksenpersonligheten” – må også foreligge for at vi skal kunne snakke om et helt menneske som fungerer normalt i sosiale sammenhenger. Spontane individer kan være sjarmerende for en stund, men sjarmen falmer så snart man oppdager at dette er alt de har. Vi behøver noe mer. Vi behøver dybde. Hvilket er det samme som å si at før vi kan snakke om selvbeherskelse må det foreligge et selv å beherske, det vil si en “reflektert personlighet” som har blitt utviklet over tid. Det er fremførelsen av det reflekterte selvet som kan være eller ikke være autentisk — hvor det inautentiske som en hovedregel består i at man tilsynelatende endrer personlighet ut ifra hva slags situasjon man befinner seg i. “En sosial kamelon” betraktes – med gode grunner – som en litt suspekt person – en posør – fordi man åpenbart aldri kan vite hva som er “det autentiske selvet” og hva som er spill for det usynlige kameraet. Kanskje vet de det ikke engang selv. Imidlertid er det en relativt harmløs personlig skavank som alle kan forstå, selv om det ikke er tillitsvekkende. Den menneskelige tilstand er jo skremmende, preget som den er av den fundamentale usikkerhetsrelasjonen rundt alt som handler om dynamiske livsprosesser. Bare døden er idiotsikker. Alle vet jo at den kommer for å hente oss alle før eller siden. Derfor trenger man strengt tatt ikke å bekymre seg om dette. Det er livet som er et autensitetsproblem. Man er nødt til å velge — og det å velge èn ting innebærer automatisk at man velger bort alle andre alternativer.

Før folk visste at det gikk an å være autentisk var oppriktighet et moralsk ideal innenfor personlighetsbyggingen. Bare vær deg selv er et råd man typisk får av mennesker som tror på det oppriktige. Det åpenbare spørsmålet må bli om – og i så fall hvorfor – man noensinne har noe annet alternativ enn å “være seg selv”. Hvem skulle man ellers være? Saken er jo at man kan være seg selv på mange ulike måter selv om man er en enkel og likefrem person som aldri opplever noen slags “svingninger” i egenopplevelsen av identitet og kulturell tilhørighet. Det ligger innbakt i rådet “bare vær deg selv” at det finnes andre væremåter. For eksempel posering. Kamuflasje. Maske. Late som om man er noe annet enn det man er. Love bort ting man ikke kan holde — eller som amerikanerne sier: La kjeften skrive ut sjekker som ræva ikke har dekning for. Vi stanger raskt mot det gamle problemet med at man ikke bør si alt man tenker til alle man møter. Istedet for å “være seg selv” bør man beherske seg selv. Fremføre seg selv på en bevisst – reflektert – måte. Problemet med å danne personlighet er hvor gammelt som helst, men det er aktuelt på en helt ny måte i internettets tidsalder. Spillteoretisk sett er man nødt til å operere med en strategi hvor alle vet at alle andre lyver. Det ligger i sakens natur. Det å være på nett er å posere. Vi befinner oss alle bra fette langt vekk fra “naturtilstanden” når vi engasjerer oss i nettbaserte aktiviteter, slik at verken det å være oppriktig eller det å være autentisk er aktuelle alternativer. Realismen på nettet ligner mer på drøm og fantasi enn på materiell virkelighet. Det er naivt å klage på at folk og nyheter på nettet er fake. Selvsagt er de det. Hele nettet er jo fake. Det er en dårekiste hvor alt handler om posering og oppmerksomhet. Nettet er et “syntetisk spillerom” som ikke har noen organiske verifiseringsprosesser og det blir følgelig urimelig å forlange “autensitet” både fra seg selv og andre. Man er nødt til å forholde seg til hele opplegget som en fiksjon, eller et konstruert narrativ hvor den karakteren man fremfører aldri kan bli noen korrekt avbildning av “den man egentlig er” — simpelthen fordi formatet ikke tillater dette. Nettet er en eneste stor “live” fjernsynssending som ligner det virkelige liv på den samme måte som “reality TV” ligner det virkelige liv. Alt som finnes er posering. Selvfremstilling. De ærlige er de som bare gjør det uten å lage noe stort nummer ut av det, mens løgnerne er de som insisterer på at de er ærlige.

Hvilket bringer oss til postmodernistisk identitetsdannelse og hele sulamitten med politisk korrekthet, “woke”, alternative kjønnsroller og det ene med det andre. Alt er formatert ut ifra en virkelighet hvor nettet påvirker våre liv i mye større grad enn noen tidligere form for media har klart å få til. Det magiske ordet nå for tiden er profilering, det vil si at man administrerer sin identitet på prinsipielt samme vis som et firma administrerer sine “public relations” — det vil si en markedsorientert tilnærmelsesmåte som ikke handler om hva man er men om hva man søker å oppnå. På det personlige nivå medfører dette en vesentlig mye mer intens fokus på bevisstgjørende prosesser, det vil si at man er, for alle praktiske formål, en “autentisk posør” som lever i en verden hvor det autentiske har blitt passè. Ingen tror på det og ingen bryr seg om det. Folk har minst like mange upersonlige som personlige forhold, og responser man møter på nettet teller like mye (eller mer) enn de tilbakemeldingene man får fra virkelige mennesker i det virkelige liv. Selv klarer jeg meg helt fint. Jeg er jo woke som to kjønnsinkongruente tofuveganere på elektrisk tandemsykkel i prideparaden og har vært det siden før internett ble en ting. Herregud. Man følger da med i tiden og tilpasser seg. Ikke alle gamle mennesker stivner i utdaterte vanemønstre og “tankekomplekser” som ble designet for en annen tid med andre begrensninger i forhold til kommunikasjonskanalenes rekkevidde. Litt humoristisk kan vi si at internettet og smarttelefonene har gjort alle til svarte magikere som stirrer inn i det dype ukjente på en vanemessig basis. For øyeblikket kommuniserer vi i hovedsak med andre profiler på nettet som eies og administreres av andre mennesker, men vi er bare noen centimeter unna en virkelighet hvor nettet for det meste befolkes av maskinintelligenser og kommunikasjonsroboter. Da vil det bli en fordel å allerede være trent på å forholde seg til løgnere og bløffmakere som vil si hva som helst for å oppnå oppmerksomhet. Jeg vet ikke eksakt når ting vil endre seg. Det vet ingen. Imidlertid er det rimelig å påstå at ikke mange vil merke noen forskjell. Det er jo heller ikke meningen at man skal oppdage noe. Man skal bare logge på og være en profil blant andre profiler innenfor rammene av et interaktivt kommunikasjonsrom hvor det å oppnå oppmerksomhet – mange klikk, følgere, likes og det ene med det andre – utgjør selve motoren i dette markedet. Sånn har det blitt.