APECALYPSO

Kunstig intelligens er informasjonsteknologi som justerer sin egen aktivitet og derfor tilsynelatende framstår som intelligent. Som fagfelt er kunstig intelligens en sammensmelting av datateknikk, logikk, matematikk, psykologi og nevrovitenskap. Dyp læring er en metode hvor man bygger et nevralt nettverk med mange lag. For hvert lag man legger til, økes beregningskraften til hele systemet. Forenklet sett kan man si at hvert lag lærer en annen måte å forstå informasjonen på, som en abstraksjon av det lavere laget. For eksempel i et dypt nettverk som forsøker å identifisere objekter i et bilde, vil de lavere lagene gjenkjenne enkle former, for eksempel kanter, mens de høyere lagene gjenkjenner mer abstrakte former, for eksempel et ansikt. 

(Store norske leksikon)

Den kunstige intelligensen folk typisk har hørt om er ChatGPT som er utviklet av selskapet OpenAI. Nummeret som følger navnet til den nyeste maskinutgaven deres henviser til det som er nevnt ovenfor, altså at hver oppdatering av modellen er “hundre ganger kraftigere enn den forrige” — eller noe i det nabolaget. Da mener vi prosessorkraft som forsåvidt også er en god – og upersonlig – definisjon av begrepet intelligens. Hvor mye kan denne intelligensen gjøre på èn gang? Det er det store spørsmålet. Altså “kapasitet”. Eller hvor raskt den er i stand til å lære noe nytt og implementere dette elementet i den logiske kjeden. Folk er allerede tildels mektig imponert av alt den offentlig – åpent – tilgjengelige utgaven får til. Nå i dag er det for eksempel mulig å lage en helautomatisk blogg. Det er bare å gi maskinen en kommando, la oss si “skriv tusen ord om temaet golf”, så vil man få det man etterspør. Deretter kan man justere og redigere etter smak før man publiserer det som en post i bloggen. Nema problema. Da har man spart arbeid og kan fokusere mer energi på sitt egentlige mål, som er å fungere som agentur for et utvalg varer og tjenester — mot et rimelig honorar. Man skal jo leve.

Det er ikke vanlig blant mennesker å operere med konsise definisjoner. Begrepsgraut er en sammenkokt masse av objektive faktapunkter, anekdotiske egenerfaringer, rykter og paranoide vrangforestillinger. Vi er veldig “omtrentlige” i vår omgang med informasjon og det er helt vanlig å lyve – både for seg selv og andre – om hvem vi er og hva vi egentlig driver med, til fordel for en konstruert “sosial sannhet” som vi har etablert nærmest som en “legende om selvet”. Eller en saga om du vil. Det ansiktet vi hver dag presenterer overfor omverdenen og andre mennesker er ikke det samme ansiktet som vi hver dag ser i speilet. Denne tvetydige “dobbeltheten” i menneskenaturen er ikke en feil, det er sånn ting er lagt opp for oss. Alle lever med noen grad av dissonans mellom “hva de føler seg som” og hva de blir oppfattet som av en uanvhengig observatør. Sånn blir det når man på død og liv skal ha en personlig identitet og det ene med det andre. Vi er jo typisk svært forfengelige skapninger. Vi er svake for smiger og følsomme overfor kritikk. Du vet hvordan det er. Vi liker kos. Vi liker ikke ubehag. Dette virker som et passende tidspunkt å fremsette et utsagn med tre røde streker under: Intelligens og bevissthet er ikke det samme. For eksempel er det vi kaller “sosial intelligens” etter min mening bedre benevnet som “sosial bevissthet”. Altså at man er våken, oppmerksom på “energien i rommet” og sensitiv (eller “empatisk”) i forhold til de tilstedeværende personlighetene og deres konfliktpotensiale. Det å være intelligent og det å være bevisst har i utgangspunktet ikke noe med hverandre å gjøre. Alle kan jo se at det å være supersmart ikke i seg selv er noe tegn på at man er “flink med mennesker” — snarere tvert imot.

Hvorom allting er, det har nettopp vært litt drama i koseklubben OpenAI – som formelt sett er en veldedig stiftelse med sterke begrensninger på hvordan de kan sjonglere med pengene – og diverse eksperter på fagområdet kunstig intelligens mener at denne helgen har vært den formen for vendepunkt som man senere vil se tilbake på og si “der begynte hele greia”. Mennesker er jo som de er. Alle som har det minste fittehår av filosofisk innsikt kan se at denne gjengen er kanskje flinke matematikere og teknologer, men filosofisk sett er de bleiebarn. De stiller ikke de rette spørsmålene. Kybernetikk defineres som vitenskapen om atferden hos dynamiske systemer og hvordan man kan automatisere disse prosessene. Kunstig intelligens faller formelt sett innenfor denne kategorien, bare at her handler det ikke om å styre industrielle prosesser, formålet deres er å sette bort diverse “tenkearbeid” til maskiner som kan håndtere algoritmebaserte logiske prosesser vesentlig mye raskere enn selv en svær skokk av flinke “tenkere”. Den mest åpenbare filosofiske problemstillingen knyttet til denne saken er selvsagt spørsmålet om hvorfor vi behøver slike maskiner. Hva er det vi prøver å oppnå? Hvor er det vi skal? Hvem tjener på dette og eksakt hva er det de tjener? Det virker jo litt drøyt når det ultimate samfunnsformål har blitt å gjøre milliardærer til trillionister, eller hva fanden det heter når privatmennesker kontrollerer formuer på størrelse med et middels statsbudsjett. Og det er før vi engang begynner å snakke om hva slags militære applikasjoner som finnes – foreløpig bare i teorien – for kunstig intelligens. Jeg vet ikke hva andre ser men selv ser jeg ikke noen vei videre som ikke leder til noe slags dystopisk helvetesscenario. Beklager, men sånn er det. For noen dager siden fortalte jeg noen hvorfor jeg aldri har søkt noen akademisk karrière. Det er fordi uansett hva slags gode intensjoner du måtte ha så fungerer gravitasjonskraften i samfunnet slik at alt man gjør medfører “bedre våpen” i hendene på sånne typer som Netanyahu, Erdogan og Putin. Eller sagt på en annen måte, jeg ser det ikke som noen god ting å effektivisere et system som er ræva i sitt grunnleggende formål. Jeg skal faen ikke bidra til å gjøre de rike og mektige enda rikere og mektigere. Opplegget er jo perverst.

De som følger denne bloggen gjør det hovedsaklig i stillhet. Det er jo ikke så mye å si. Men jeg har i det minste “min egen stil” som ikke egentlig ligner på noe annet — og en del av denne er at jeg alltid henger på en sang helt til slutt. Hvorfor ikke? I så måte gir smaken min best utbytte for de som liker typisk 70-talls hardrock (med litt sans for prog også), men det stanser jo ikke der. Den stilen bare representerer et slags nullpunkt som jeg alltid vender tilbake til. Du vet. Sentimentale ungdomsminner og det ene med det andre. Sånt som man opplever noe slags kick av i den alderen har en tendens til å bli hengende.

En av mange filosofer som har behandlet temaet musikk er vår venn Friedrich Nietzsche (1844-1900). Han var opptatt av hvordan religionen hadde gått tapt for folk til fordel for en travel livsstil preget av finansiell snusfornuft. Han mente særlig mysteriene — som man ikke kan bli fortalt men som man opplever i “den sakrale stemningen” i for eksempel gotiske katedraler og ikonografisk kunst. Den moderne verden har tatt livet av – eller ihvertfall veldig seriøst “dempet” – de imponerende dimensjonene i det vi kaller kirkekunst. Man kan selvsagt besøke slike steder og beundre estetikken men man kan aldri bli grepet på det samme vis som folk ble i enklere tider. “Gud er død” konkluderte Nietzsche med. Siden polemiserte han rundt dette med hvem som skal påta seg den nå ledige oppgaven med å gjøre inntrykk på folk slik som deres opplevelse av “Gud” i de overdådige kunstarbeidene pleide å gjøre.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Musikken mente Nietzsche var hva og hvem som måtte steppe inn på banen og gjøre Guds arbeid. Det vil si bevege folk på en emosjonelt direkte måte, uten å preke og intellektualisere. Du vet. Bare blåse på dem bakoversveis. Folk liker sånt. Det har noe sadomasochistisk over seg å gå på en konsert og “forsvinne” i helhetsopplevelsen. På Nietzsches tid var det mest heavy de hadde symfoniorkestere, kirkeorgel og kor. Kort sagt Wagner. Men det tok liksom ikke helt av slik Nietzsche hadde sett for seg. Han var jo hundre år for tidlig ute. Nå for tiden er det helt vanlig – og har vært det i femti år – å oppsøke steder som gjør noe ganske spesifikt med det menneskelige sansesystemet. Det handler om at vi har et sonisk metningspunkt for når musikken går fra å føles som “noe som kommer utenfra og som man hører med ørene” til å bli en dump følelse som “går i kroppen” nesten som om man blir fysisk massert av lydbølgene. Opplevelsen endrer karakter, kan du si. Det er dette som er poenget med massivt volum og brutal musikk. Man blir rett og slett overkjørt.

Det finnes en lang historie om hard rock og heavy metal som vi ikke skal dykke ned i her og nå. Vi skal heller ikke dvele ved den korrelative statistikken svenskenes tidligere statsminister Carl Bildt trakk frem og slo i bordet i noen slags diplomatisk sammenheng, som viser at jo mer “metal” et samfunn er jo bedre økonomi har de, uten at han reiste noen påstand om det er det ene som påvirker det andre eller omvendt. Ganske interessant er det uansett. Psykologiske forsøk viser entydig at “bråkete musikk” er bra for din mentale helse. Så snart man kommer i “kroppsfølelsesmodus” begynner det å skje ting med hormonene. Dette er hemmeligheten bak såkalt “headbanging”. Det er ikke dans i den forstand, men det ligner. Bare at det kommer “ut av deg” som en følge av at du “tillater” musikken å gi deg en kroppslig erfaring. Dette er litt komplisert å forklare, men enkelt å gjøre. Vi observerer da også at hard rock og heavy metal – men alle sine kryptiske undersjangere som har tilkommet med årene – er noe som treffer et stort publikym over hele verden, uavhengig av språk og andre kulturelle elementer ellers. Folk blir typisk “grepet av opplevelsen” som musikken gir dem. Dette er hele forklaringen.

Var det noen som sa kryptiske undersjangere? Vil man ha streit, rettfrem metal så bød man gå for Judas Priest. De var i året 1975 det første band i verden som kalte seg selv et “heavy metal band” og de holder gudfader meg på den dag i dag. Jeg har ihvertfall ikke hørt noe annet, Hva skal man si? Rolling Stones holder jo på fortsatt og jeg tror det blir vanskelig å slå akkurat den rekorden. Men det blir en digresjon. Det vi skal snakke om er noe nyere. Deathcore. Kort fortalt: Først var det punk så kom hardcore. Samtidig var det metal og de havnet en eller annen gang i senga og avlet frem metalcore. I mellomtiden hadde metal gått til å først bli thrash metal og deretter death metal. Deretter gikk det som det måtte gå — og der er vi nå. Deathcore regnes som “ekstremmetall” og kjennetegnes kort fortalt av musikalske prestasjoner fra en annen verden. Jeg mener, herregud. Vokalarbeidet er heller ikke hva man vil kalle “typisk menneskelig”. Denne sjangeren er på ingen måte lett tilgjengelig. Ørene trenger litt øvelse. Sånn sett kan man sammenligne det med mye annen musikk som man ikke forstår før man har jobbet seg litt inn i sakene. Det kommer etterhvert. Uansett, nå kommer åpenbart noen eksempler.

Toxic positivity or positive toxicity is dysfunctional emotional management without the full acknowledgment of negative emotions, particularly anger and sadness. Toxic positivity is a “pressure to stay upbeat no matter how dire one’s circumstance is”, which may prevent emotional coping by feeling otherwise natural emotions. Toxic positivity happens when people believe that negative thoughts about anything should be avoided. Even in response to events which normally would evoke sadness, such as loss or hardships, positivity is encouraged as a means to cope, but tends to overlook and dismiss true expression.

(Wikipedia)

Metainformasjon kan for eksempel være når man legger merke til at konseptet “giftig positivitet” på Wikipedia bare finnes oversatt til gresk og vietnamesisk. Dette var aldri noen problemstilling da jeg bare skrev på engelsk. Alt er annerledes nå. Ikke bare er norsk et helt annet språk enn engelsk, vi tenker også helt annerledes i Norge enn i de engelsktalende landene — men dette er ikke informasjon man har tilgang til hvis man ikke har “kodenøkkelen” – det vil si språkforståelsen – som åpner døren til de dypere lag av mening som språket et designet for å transportere fra person til person. Ta for eksempel problemstillingen ovenfor. Det er da vel ingen i Norge som serøst forventer at folk skal være positive? Eller altså, det er fint hvis de er det, men om ikke så er ikke det noe stress heller. Ting må gå sin gang. Den typen sosial entusiasme – meg jovial ryggklapsing, omfavnelser og det ene med det andre – som er normalt blant amerikanere vil ikke fungere i Norge. Det har tvert imot vært mange antydninger til debatt om “intimitetstyranni” her hjemme, etterhvert som grensene mellom emosjonelt privatliv og offentlig opplysningplikt om “hvordan man føler seg” – som om det noensinne har noen betydning for noe – har blitt utfordret av sikkert velmenende mennesker i mange ulike sammenhenger.

Nordmenn beskrives vekselvis som “kalde” og “private” av utlendinger som har tilbrakt noe tid her. Sannheten er vel heller at den norske stilen ligger tettere opp mot en slags “materiell realisme” enn den amerikanske, som handler mye om hva slags dream man identifiserer seg med. Det finnes jo i utgangspunktet ingen grunn til at man skal være verken vennlig eller uvennlig mot folk man ikke kjenner, så heller enn å være “positiv” er det vel fortsatt sånn at folk foretrekker både å møte andre og selv bli møtt med nøytral høflighet. Typisk vil man observere et håndtrykk, øynene møtes og så avgir man et kort nikk, slipper hånden igjen og det var det. Presentasjon slutt. Ikke noe stress. Det ingen skjønner er jo hva noen ekstra dimensjon av positivitet eventuelt skulle bestå i. Er det ikke best at vi bare kommer til saken? Siden kan det jo hende at vi blir nærmere kjent og da kommer kanskje en passende tid for å snakke om meninger, hva man føler om ting og så videre. Men det er litt dårlig stil i Norge å starte med å sprenge grensene mellom det private og det saklige. Hvem oppfører seg sånn? Hva er det de vil? Folk blir vaktsomme heller enn å slappe av og la ting utvikle seg i sitt eget tempo. Dette er ikke uvennlighet. Det er heller ikke noe personlig. Det er bare sånn som det er naturlig å oppføre seg mot folk man ikke kjenner, for alle vet jo at folk kan være noen fæle jævler, selv de som ser helt normale ut og oppfører seg pent. Sånt vet man ikke før man vet det. Derfor venter vi — og ser hva som skjer. Det der med at “folk man ikke kjenner er bare venner man ennå ikke har møtt” er noe forbanna vås. Hvem er det som finner opp sånt? Det høres jo ut som noen slags psykotisk vrangforestilling. Bakvendt paranoia = en sykelig tro på at alle vil deg vel.

Perfeksjonisme er trang til å prestere (gjøre noe) fullkomment. I sin mest uttalte form kan perfeksjonisme være uttrykk for en psykisk lidelse (tvangslidelse, obsessiv-kompulsiv lidelse) eller personlighetsforstyrrelse (oftest tvangspreget personlighetsforstyrrrelse) hvor personen ikke makter å fravike urimelig omstendelighet og pertentlighet selv ved ubetydelige detaljer.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Alle har hørt den om hvordan en manglende hesteskosøm medførte at hele kongeriket gikk tapt. Det er en lang regle som i sin opprinnelige form muligens stammer fra den tyske poeten Freidank på 1200-tallet, men den har senere dukket opp i mer eller mindre utbroderte versjoner hos mange andre, blant annet George Herbert og Benjamin Franklin. Poenget er omtrent det samme som når vi på norsk sier at en liten tue kan velte et stort lass. Ikke alle detaljer er “ubetydelige”. Småting som man overser med et pyttsann det er ikke så nøye kan senere komme tilbake som fullvoksne problemer og føkke deg i ræva, som Shakespeare ville ha sagt. Mye menneskelig erfaring kretser rundt “bondeanger” i forhold til at man ikke gjorde noe med en sak mens den ennå var liten og søt. Sånn kan det gå. Selv foretrekker jeg å si det på denne måten: Hvis du er ute på tur, kjenner at du har lyst til å pisse og har en helt grei mulighet for å få det gjort bør du gjøre det med en gang, fordi trangen til å pisse kommer ikke til å forsvinne men det gjør kanskje de helt greie mulighetene. Snakker jeg av egen erfaring? Kanskje, kanskje ikke. Hva som imidlertid er sikkert er at jeg har rett. Jeg har alltid rett.

Mens vi snakker om ordtak kan vi jo ta med det gamle italienske som Voltaire senere oversatte til fransk og populariserte: Det beste er det godes verste fiende. Hvor god er for eksempel verdens beste pastasaus? Svaret på slike ting er at situasjonsbetinget relevans avgjør hvor bra noe kan bli. Den beste pastasausen er den som er ferdig til middagen skal serveres. Nå regnes vel ikke pasta som haute cuisine men det er likevel mange som liker det vel så godt som “smaksvitenskapen” de driver med på Noma, Maaemo og slike steder hvor kokkene nerder ut i det ekstreme. Det er mye som skal stemme for at man treffer begrepet “perfeksjon” i forhold til sitt daglige kostholdsregime, men man bør definitivt prioritere “timing” høyere enn det å hele tiden gjøre ting “interessante”. Altså, saken er at kjæresten min påstår at jeg lager verdens beste pastasaus. Du har jo restaurantstandard på alt du lager sier hun — mens jeg selv er litt kritisk fordi min egen smak har utviklet seg lite siden på 80-tallet, jeg har bare blitt mer rutinert og selvsikker med tiden. Det er fortsatt “middelhavskjøkkenet” som gjelder for mitt vedkommende, og i den grad jeg for eksempel bringer inn noen elementer fra indisk eller thai så fremstår disse mer som “fusion” enn som de selvstendige kjøkkentradisjonene de er og representerer. Alt ser ut til å natulig henfalle i retning av noe sørfransk eller italiensk for mitt vedkommende. Det bare blir sånn. Olivenolje, eddik, chili, hvitløk og tomat. Presto pronto. Sett i gang, få det gjort og server mens det ennå er varmt. Med revet parmesanost på toppen. Gjerne også en salat ved siden av. Sant å si vet jeg ikke hva jeg skal gjøre hvis noen spør meg om å lage “noe norsk”. Eller altså, jeg ville sikkert gå på nettet og undersøke hva Arne Brimi mener om saken. Se om det er noe som virker “norsk” i opplegget hans. Jeg mistenker jo ham også for å være utdannet i henhold til “fransk tradisjon”.

Skuggan är ett omedvetet komplex, definierat som undertryckta och förnekade egenskaper hos det medvetna. Skuggan har både konstruktiva och destruktiva sidor. Den är destruktiv i betydelsen att skuggan består av allt det den medvetna personen inte vill acceptera hos sig själv. Den är motsatsen till våra medvetna egenskaper. En godhjärtad människa skulle exempelvis ha en otrevlig och ondskefull skugga.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Det er ikke min feil at det ofte er tynt med norske artikler om interessante temaer. Svensk får duge noen ganger.

Som alle filosofer betrakter jeg såkalt “psykologisering” med nedlatende forakt. Det er banalt, tilbakestående, evneveikt og så videre. Se bare på den stakkars hulkende gråtekjerringa Jordan Peterson, som vel må være den mest internasjonalt berømte psykolog for tiden. Han skapte seg et navn som selhjelpsguru for naziene – bevisst eller ubevisst – hvilket selvsagt er saklig grunn god nok til å sitte i en krok og gråte for resten av livet. Noen tilgivelse er jo ikke aktuelt. Han har gjort det han har gjort og det må han bare leve med. Sånn fungerer det for oss alle. Guds dom er den du allerede avsoner, enten du forstår dette eller ikke.

Bibelen har sin salmenes bok, hvor salme 23 handler om “å vandre i dødsskyggens dal” – altså erfare menneskelivet – men forfatteren føler ingen frykt fordi han har tillit til Gud. Der har vi noe vi kan ta tak i. Et annet kjennetegn ved filosofer er at de oppfatter det ikke nødvendigvis som et problem å snakke om guder og overnaturlige makter. Saken er jo at når folk oppfører seg som om gudene eksisterer, så eksisterer gudene, om ikke annet så i det minste som “psykologiske realiteter” som er viktige elementer i folks beslutningsprosesser. Ateisme er slik jeg ser det en naturlig konsekvens av å innta et lidenskapsløst forhold til “idèene”. Eller sagt på en annen måte: Jeg er verken for eller mot Gud på den samme måte som jeg er verken for eller mot månen. Hva fanden angår det meg om Gud finnes? Herregud. Noe så banalt. Jeg antar at hvis Gud finnes og vil meg noe, så har han evnen til å si fra. At han ikke gjør dette tar jeg – som man sier – til etterretning. Det virker som om at hvis man ønsker å få noe gjort så må man gjøre det selv. “Ikke spør om min hjelp” er de signalene jeg får fra Gud, hvilket er rimelig nok med den arbeidsmengden det må innebære å administrere hele universet. “Bare stol på at jeg vet hva jeg driver med.”

Som alle kan se koker dette ned til at det er ikke relevant om Gud eksisterer eller ikke. Noen velger å ha tro, men for meg ser dette ut som smiskende og klynkende atferd. Stram deg opp. Tørk tårene og knytt nevene, som kvinnesaksaktivistene sa på 80-tallet. Livet kommer med visse selvstraffende aspekter. Det ser for meg ikke mer sannsynlig ut at Gud vil komme og hjelpe deg i et knipetak enn at regjeringen vil gjøre det. Er det kanskje ikke sant at alle blir født med et sett talenter og egenskaper? Javel, så får man bruke disse som best man kan og siden gi seg selv slik takk eller utakk som man fortjener.  Eller enda bedre; lære av det som skjer i livet. For noen dager siden var jeg i et møte med noen personer. Jeg sa at noe viktig som alle bør vite om meg er at jeg er en drittsekk. Hvorfor sier du det? ble jeg møtt med. Vel, åpenbart fordi jeg ikke vil at det skal komme som en overraskelse ved et senere tidspunkt. Du er allerede informert om dette saksforholdet. Og enda viktigere: Du vet at jeg allerede vet om det, så du behøver ikke å fortelle meg det når du endelig ankommer perrongen for åndelige høyhastighetstog med det mentale damplokomotivet ditt. Skal vi gå i gang med dagsordenen? Jeg har mye sånt på lager. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en drittsekk. Hvorfor prøve å skjule det? Alle oppdager det uansett. Imidlertid er jeg ikke en kjedelig drittsekk, mer en slags “gjøgler” på den epistemologiske teaterscenen. Saken er at når man “vandrer i dødsskyggens dal” så bør man ved et så tidlig tidspunkt som mulig utvikle humoristisk sans. Ser man nøkternt på verden så kan man jo le eller gråte av akkurat de samme tingene for akkurat de samme årsaker. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Det er best å le. Uansett hvor “mørk” humoren eventuelt blir er den alltid en bedre energi å jobbe med enn angst og forvilelse.

Skyggen var et begrep som Jung lånte fra Friedrich Nietzsche. Denne ideen representerer den skjulte personligheten som hvert menneske har. På utsiden ser de fleste av oss ut som (og tror at vi er) gode og hyggelige mennesker. Det er imidlertid deler av oss som er undertrykt. Dette er arvelige instinkter som vold, sinne og hat noen ganger skjuler. Skyggearketypen eksisterer ikke bare hos enkeltpersoner. Grupper av mennesker (sekter, religiøse grupper, politiske partier) kan også ha en skyggearketype. Disse gruppene kan til enhver tid vise sin mørke side for å rettferdiggjøre voldelige handlinger mot menneskeheten. Jo mer vi undertrykker skyggen, jo mer destruktiv, lumsk og farlig blir den. Ifølge Jung, når vi undertrykker den, kan den “projisere” seg selv og vises i form av nevrose eller psykose. 

(Utforsksinnet.no)

Som alle vet er filosofiens første bud kjenn deg selv. Du skal ikke tro at du er mors beste barn, for å parafrasere Janteloven. Det onde du ser der ute er allerede inni deg. Det er jo derfor du i det hele tatt kan se det. Ondskapen din blir sterkere jo mer du fornekter den. Jo mer du prøver, jo mer skal du feile. Ting har kommet langt når man begynner å fantasere om dødsstraff og folkemord. Enda lengre når man agiterer for hat og overgrep mot andre. Visse politiske grupperinger prøver å slå mynt på folks uvitenhet om “den psykologiske skyggen” gjennom å introdusere og fremby den eller den syndebukken. De har skylda for samfunnsproblemene. Noe som nesten alltid kjennetegner de som har kommet seg ut av ekstremistiske politiske miljøer og/eller apokalyptiske religiøse sekter er at de senere sliter med å forstå hvordan de kunne havne der de havnet. Vel, det er ikke akkurat noen kosmisk gåte. De var motivert av frykt. “Aktivisme” handler jo alltid om å komme noe man er redd for i forkjøpet — enten fryktobjektet er reellt eller bare et fantasifoster. Miljøaktivister er redd for at vi alle skal drukne i ekskrementene etter kapitalismens grådige tendens til å spise opp alt den ser, mens naziaktivister frykter at “den hvite rasen” og “vestens kulturarv” skal gå tapt på grunn av MENA-folk som kommer innvandrende med det formål å “snikislamisere” samfunnet vårt. Begge disse er hellig overbevist om at de har rett og at “saken” deres er verd å kjempe for. Ingen av dem skjønner at de selv er et verre alternativ enn det de påstår at de kjemper mot. For det er jo slik at hvis man slåss mot “makta” og vinner, så blir man til det man sloss mot. Revolusjonen spiser sine egne barn, som journalisten Jacques Mallet du Pan påpekte i 1793. Ting spant jo litt ut av kontroll i Frankrike en stund, noe som dannet grunnlag for at den mye myteomspunnede Napoleon kunne komme på banen og skrive om hele Europas historie.

Siden jeg begynte med å sitere bibelen passer det vel å avslutte med Forkynneren, som sa at “intet er nytt under solen”. Det som har vært er det som skal komme, og de som tror at noe aldri har skjedd før er bare plaget med mangelfull erfaring. Som jeg stadig sier: Historien gjentar seg fordi menneskenaturen forblir den samme. Materielle omstendigheter har i virkeligheten ikke så mye å si. Det er bare distraksjoner. Hva dette skjebnedramaet til syvende og sist handler om er at alle som blir født og overlever oppvekstvilkårene sine har lyst til å leve, erfare ting og delta i diverse livsaktiviteter. Alle har lyster og håp, ønsker og drømmer. Alle er redde. Alle skal dø. Og hva slags suppe kan vi koke med slike ingredienser? Mye ganske uappetittelig men også noen bra ting.

Abaddon er et ord brukt i Det gamle testamentet om dødsriket og i Johannes åpenbaring kapittel 9, vers 11 om avgrunnens engel. I senere jødisk tradisjon brukes abaddon om et straffens sted, reservert for de ugudelige.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Min favorittfølelse er frykt. Vel å merke ikke til egen privat bruk, men som forskningsobjekt. Kanskje ikke engang så mye “selve frykten” som alt det snåle den får folk til å si og gjøre. Du vet. Galskap. Drap. Selvmord. Sånt skjer hver dag. Kanskje blir det meg, kanskje blir det deg, kanskje blir det trallalei. Jeg tror ikke det finnes noen dypere følelse enn frykt. Det er der vi finner selve primalskriket. Visse filosofer hevder at frykt for døden er hvor alt begynner. Vi føler oss levende men vi vet at vi skal dø. Dette skaper noen slags traumatisk spenning i sjelen som krever utløp i form av “livsaktiviteter”, særlig sex. Vi kan kanskje si at det haster med å komme i gang med livet og gjøre alle de tingene man har lyst til. Tikk takk. Tida flyr. Snart er det jul, så kommer våren. Like snart er det vinter igjen. Og sånn går årene, nesten uten at man merker noe. Alt er jo helt som vanlig.

Folk er ofte forbløffende spesifikke med hva de er redde for. Man skjønner at de har tenkt gjennom sakene. Hva om jeg forteller deg at alle menneskets fantasier om helvete er metaforer for et sted i livet, nærmere bestemt en sinnstilstand, og helt spesifikt det å la seg styre av sin frykt? Selv er jeg så langt som det er råd en ganske nøktern “biologist”. Det er som regel ikke nødvendig å introdusere noen metafysiske forklaringer for den menneskelige tilstand. Jeg tror ikke at det er “frykt for døden” som driver oss. Jeg tror det er den samme frykten som driver alle andre komplekse skapninger: Vi vil ikke bli fanget. Vi vil ikke bli tatt. Det er et overlevelsesinstinkt som er nødvendig i et livsmiljø hvor noen dyr jakter på andre dyr med det formål å drepe dem og spise dem. Siden kan vi ta tak i denne generelle – og nærmest instinktive – frykten og stykke den opp i mange mer spesialiserte “former” ved hjelp av vår fremdragende fantasi og forestillingsevne. La oss så blåse liv i dem og gi dem navn. Heisann Satan. Er du redd for Satan? Det burde du være. Han er en jævel.

Dette er selvsagt bare noe moderne vrøvl. Til og med Tut Ankh Amon er eldre enn Satan — og han døde på 1300-tallet, vel å merke på den andre siden av år null. Hva heter det nå for tiden? Før vår tidsregnings begynnelse. Ikke før Kristus, eller altså definitivt “før Kristus” så langt som tidsregning angår, vi bare kaller ikke opp “år null” etter kristendommens sentrale trosbegrep lenger. Det er i grunnen det samme for meg, poenget er jo at man klarer å tidfeste en ting på noe slags vis, men mange er mer følsomme enn meg med disse kulturgreiene sine. Uansett, det som teller her og nå er å påpeke at det ikke finnes noen konsistens i menneskers fryktobjekter. Satanskrekk er noe som kommer og går. For eksempel var det svært moteriktig på 80-tallet, før det roet seg igjen litt innpå 90-tallet. Man så for seg at det fantes en hemmelig og godt organisert undergrunnskult av satanister som begikk alskens avskyelige forbrytelser for å hedre avgudsbildet sitt. Sånt høres jo ganske spinnvilt ut. Det syntes også politiet, som vel er de fremste spesialistene på etterforskning som vi har i samfunnet, gi og ta noen veldig talentfulle journalister. De etterforsket mye. De fant ingenting. Hva skal man tenke om dette?

Selvsagt er det også sunn biologi å frykte for at barna skal bli tatt. De fleste skapninger har noe slags opplegg for å beskytte avkommet, eventuelt så lager de så mange av dem at et rimelig antall uansett vil unnslippe rovdyra. Dette siste er imidlertid lite aktuelt for mennesker (selv om man noen ganger må lure). Rovdyr vil jo ikke ha motstand, de vil ha mat. De leker ikke butikk. Det er bedre å gå for de som ser svake ut – altså enkle å ta – enn de det ser ut som om det vil bli mye jobb med. Dette er en vanlig fare i dyreriket og derfor også blant oss mennesker, som dessuten har utpreget kannibalistiske tendenser — i den forstand at vi “jakter på våre egne” for ymse næringsformål, men også av rituelle og religiøse årsaker. Som man sier, det er komplisert. Folk er imidlertid ikke dummere enn at de vet dette, i det minste på et ubevisst plan. Alle har jo hørt om “kidnapping”. I bokstavelig oversettelse: Bortføring av barn. Det er patologisk å gå rundt og hele tiden tenke på at dette er noe som kan skje, men det er like patologisk å kategorisk avvise muligheten. Derfor “gjeter” vi barna en smule når de for eksempel er på offentlige lekeplasser eller løper fritt rundt i parken. Sånne ting. Man venner seg til det. Det er verre med “frykten for at noe skal skje” og da mener jeg ikke bare kidnapping men også alt det andre, hva det nå enn er, hvor mye skal man fantasere om sånt?

Menneskets psykologi er veldig omstendelig og sær, men for å komme noe sted bør man etter min mening begynne med å kartlegge hvor man oppbevarer frykten sin. Den er jo der, et eller annet sted, men hvor? Jeg skal ikke begynne å ramse opp hvor mange eventyr og andre fortellinger – opp til og inkludert moderne kunstproduksjoner – som inneholder elementet “troll i kjelleren”. Jeg skal bare peke på det. Det finnes nesten alltid noen slags underjordiske ganger med “hemmelige ting” og det ene med det andre. Man behøver ikke å være doktor Jung for å klø seg i skjegget og si jaså? fortell meg mer om disse tankene. “Det underjordiske” – for ikke å si de underjordiske – er ikke noe vi fant opp i går, det er et eldgammelt tema. Det er så man blir fristet til å foreslå at disse “underjordiske gangene” egentlig handler om hjernens struktur, altså det Jung kalte “det kollektive underbevisste”. Litt på samme måte som det er en “kollektiv livserfaring” å ha to armer og to ben, med de muligheter som dette gir, så har den underbevisste del av sinnet – det er ofte vanskelig å lokalisere hva som sitter hvor i hjernen – en medfødt og allmenmenneskelig fysisk struktur som gir et visst spekter av muligheter (men som utelukker andre). Når man i fantasien fremkaller “bilder” så vil disse statistisk sett flokke seg rundt visse “elementer” eller “arketyper” som befinner seg på et dypere nivå enn den frie tanken vår. Etter mye om og men, her er poenget: Det å bli tatt – inkludert det å bli tatt av døden – er en frykt man finner i alle, uansett hvor komplekse de måtte være, det er et program som ikke lar seg styre noe mer enn man kan kontrollere sin egen hjerterytme. Hvis du nå innvender at alle kan drive opp hjertepumpa ved å tenke intenst på noe skrekkelig … så gikk du rett i fella mi. Det er hele poenget. Man kan drive opp sin egen fryktrespons på mange snedige måter, men da blir det litt som med hjertepumpa. Hvis man vil ha den ned igjen må man sitte ned, puste dypt, slappe av og alt det der — og på lignende vis må man moderere frykten med fornuften.

Fremstilt som en naken ungdom surret til et tre, en stolpe eller søyle og gjennomboret av piler, ble Sankt Sebastian i renessansen et yndet motiv i maler- og billedhuggerkunsten og gradvis et ikon for homofile. Renis billedserie av helgenen ble så populær blant homofile at navnet Sebastian i litteraturen gradvis ble knyttet til menn med tvetydig seksualitet, slik som i Evelyn Waughs roman Gjensyn med Brideshead og Tennessee Williams’ skuespill Brått siste sommer, mens «Sebastian Melmoth» var Oscar Wildes dekknavn da han dro i eksil. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Mye kan sies om ikonet Sankt Sebastian, ihvertfall mye mer enn man kan si om den historisk-legendariske skikkelsen, som ble henrettet på sluitten av 200-tallet av Romas keiser Carinus fordi han var kristen og (mest) fordi han hadde prøvd å få flere med seg i dette. Generelt sett er han skytshelgen for diverse typer “ofre for urettferdighet” — men som sitatet fra Wikipedia ovenfor sier ble – og er vel fortsatt – Sankt Sebastian adoptert av de homofile til omtrent den samme grad som Melodi Grand Prix og Madonna. Det handler om “stil” og de signaler man sender ved å ta til seg og eksponere et utvalg stilelementer. På engelsk er det ganske normalt å snakke om en gay stil – til en slik grad at dette i praksis har blitt løsrevet fra selve den seksuelle legningen det opprinnelig var assosiert med – men jeg vet ikke i hvilken grad det skjer på norsk. Kan ting være “homsete”? Jeg mener å huske at det folk hang seg mest opp i var om ting var femi, og at “femi typer” ofte ble assosiert med homofili, men jeg tror ikke dette synet står like sterkt i dag.

Som en slags personlig betroelse skal jeg her og nå innrømme at jeg ofte får følelsen av å ha “sett alt dette før” — men på den annen side er jeg jo seksti år gammel; jeg har vært mange steder og sett mange ting. Så det er sikkert noe der. Hvem vet? Jeg har jo aldri prøvd å være noen annen enn meg selv og ser heller ikke for meg at dette noensinne kommer til å skje, så jeg vet ikke noe mer om det “de andre” ser og opplever enn hva de forteller meg, direkte eller indirekte. Som alle andre la jeg merke til at det fantes en historie om en de kalte Bamsegutt og allerede der stanser det for meg. Jeg kan ikke forholde meg til voksne mennesker som blir kalt “Bamsegutt” eller engang til de som synes at dette virker normalt ute i offentligheten. Det høres ut som et kosenavn kjerringa bruker på gubben sin når hun er hypp på å hoppe i høyet. Herregud. Ikke fortell meg noe mer. Du kan godt si at jeg ber om nåde. Jeg vil ikke vite noe om dette. Har vi ikke noe annet å snakke om? Ut fra det lille jeg så dreide affæren seg om en godt voksen mann og noen problemer han hadde hatt med utbetaling av uføretrygd og det ene med det andre. Hva skal man tenke? Alle vet at NAV er en overgrepsinstitusjon som er minst like skandaløs som de pedo barnehjemmene på 50-tallet, kastrering av samer og gud-vet-hva. Havner man først i klørne deres så slipper de deg ikke uten videre løs igjen.

Siden tilkom flere opplysninger. Bamsegutt fikk en dom for å ha tuklet med noen barn for tredve år siden, men det er uvisst hva dette betyr og ingen opplysninger om dette fremkom i den dokumentaren som NRKs Tore Strømøy laget om det som i utganspunktet fremsto som enda en historie om folk som har blitt urettferdig behandlet av det offentlige. Selv har jeg ingen sans for Tore Strømøy og det han driver med. Det er jo for fanden sosialpornografi. På en hånd kan man si at han prøver å hjelpe, men på den andre må man jo innrømme at det handler vel så mye om å lage “bra fjernsyn” — i den forstand at programmene får mye oppmerksomhet både i rene seertall og i debatten som følger. Kall meg hva du vil men sannheten er at dette blir for “følsomt” for meg. Jeg orker ikke å forholde meg til andre menneskers sosiale elendighet. Jeg vet at det finnes – nærmest til en hvor pervers grad som helst, folk er jo ofte noen ondskapsfulle jævler – men det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til med det. Hva tenker jeg? Gi mannen de pengene han trenger og slutt med å brette ut privatlivet hans i media. Hvis han også behøver medisinsk hjelp så sleng det med på lasset og flytt blikket til neste sak på dagsordenen. som helst ikke bør hete Rumpeguri eller Kosehans.

Gammaglimt er i utgangspunktet noe av det villeste som skjer der ute i verdensrommet. De er dødsskrikene til enorme spinnende stjerner som kollapser og blir til sorte hull. Idet massen i den fremmede sola pakkes sammen til en usannsynlig tett klump, skyter en supergigantisk gasstråle ut på hver side av stjerna. De lager et inferno av gammastråler som suser utover i evigheten. Står du i veien, blir du toast.

(Forskning.no)

Et drøyt år senere begynner det å fremkomme interessante studier av det kosmiske objektet GRB221009A – også kjent som BOAT, “brightest of all times” – og det later til at det som skjedde var en vanlig supernova som gikk av for 1.9 milliarder år siden. Imidlertid er det jo som alle vet slik at universet utvider seg med omtrent tyve meter i sekundet per tusen lysår, slik at objektet befinner seg nå 2,4 milliarder lysår unna jorden. Det er kort fortalt svært langt unna oss – lyset flyr jo med en hastighet av 299.792,458 kilometer i sekundet – hvilket er en fordel, fordi energien som kom frem hit til slutt tilsvarer omtrent en middels solstorm, sterk nok til å gjøre skade på følsomme instrumenter og elektronikk som eventuelt står utsatt til. Dette bekymrer oss litt. Altså at noe som startet så langt borte kan ha så mye slagkraft igjen når det endelig kommer frem hit. Sånn er det. Man lever farlig hvis man lever i dette universet.

Spørsmålet er om det er noe poeng i å fortelle folk om dette. Har de ikke allerede bekymringer nok?

Som det ovenstående sitatet fra Forskning.no sier, vi ville vært toast dersom BOAT-eksplosjonen hadde skjedd bare noen millioner lysår unna. Det finnes ingenting noen kan “gjøre” for å redde verken seg selv eller noe annet i forhold til sånne energimengder. Alt som ville vært igen av jorda var en avsvidd ruinhaug uten liv og atmosfære. Vår eneste “trøst” er at vi ville neppe merket noe. Kan man se en innkommende geværkule som treffer deg midt i pannebrasken? Det finnes ingen vi kan spørre, men vi tipper at svaret er nei. Plutselig går alt i svart og det var det. Snipp snapp snute. Vil du vite mer eller hva? som fortellerstemmen i det norrøne diktet Voluspå sier. Folk er veldig geskjeftige med alt dette demente tøvet sitt. De vil ikke vite noe som helst — de vil bare kose, dulle og lalle videre i det barnslige fantasiriket som hodet deres lever i. Vi er bedre enn de andre dyra sier folk til seg selv, samtidig som atferden deres dokumenterer en helt annen historie. Sånn er det. De fleste mennesker er bare evneveike troll som innbiller seg at de forstår noe.

Psykose defineres som en tilstand av forvirring og/eller alvorlig forstyrret virkelighetsoppfatning. Alle voksne mennesker kjenner, har møtt, eller i det minste hørt om individer som det “klikka for” slik at de begynte å oppføre seg på skremmende og bisarre måter, fremkaste rare tanker om verden, menneskene og sin egen rolle i det hele — og i det store bildet er slike ting “ganske vanlige”. Det handler som regel om at de har vært under stress og press gjennom lang tid, i noen tilfeller også om arvelig disposisjon (særlig ved schizofren sinnslidelse), og det sammenfaller sånn noenlunde med det man i tidligere tider kalte “nervesammenbrudd” (som man hadde ganske dårlig forståelse for – men desto mer overnaturlig frykt – ute i den alminnelige befolkningen). Den eneste effektive kur vi kjenner mot psykotisk sinnslidelse er stabile forhold med bra næringsopptak, mye ro og hvile, samvær med “normale mennesker” — og selvsagt noen grader av separasjon fra det som virket psykosefremkallende i utgangspunktet. Vi kan si det er et sammensatt symptombilde og en like sammensatt terapeutisk strategi. Det går som regel relativt bra når pasienten får adekvat behandling, men noen blir aldri helt “seg selv” igjen etterpå. Høres dette fornuftig ut? Da skal vi flytte blikket over på noe mye mer interessant, som er kollektiv psykose – også kjent som folie à deux – det vi si når psykosen rammer flere mennesker (minst to) på “synkronisert” vis. I praksis som regel at man har tatt til seg de samme vrangforestillingene og derfor utviklet de samme stressymptomene, som selvsagt virker gjensidig forsterkende (“bekreftende”) innenfor den aktuelle gruppen. Dette er hva vi typisk forventer å finne for eksempel i en sær religiøs kult eller i visse konspirasjonsmiljøer.

Imidlertid er mye av det vi betegner som normalt fette psykotisk når vi begynner å se nærmere på sakene. Her ligger en pussig egenskap ved språket. Det vi på norsk kaller “sunn fornuft” heter jo “common sense” – altså alminnelig fornuft – på engelsk. Men det finnes så langt jeg kan se ingen klar forbindelse mellom det sunne og det alminnelige og dette er et problem. Man kan være sunn uten å være alminnelig — og omvendt. Alle ser dette hver dag. Hvis man må velge mellom de to virker det umiddelbart som et klokere valg å satse på sunnhet heller enn alminnelighet, men det er kanskje bare meg. Andre kan ha et annet syn på saken. For meg handler ikke dette om å “ha rett” men om å observere menneskelig atferd – inkludert min egen – og skrive rapport om det jeg finner, med eller uten forslag til hypotese om hva det er som foregår. Imidlertid vet jeg – og alle andre voksne mennesker, over hele verden – at utsagnet “verden er gal” er noe av det mest vanlige å høre folk lire av seg i frustrerte øyeblikk. Dette er interessant. Hva betyr det? Selv er jeg jo alminnelig i den forstand at jeg ikke har særlig høye tanker om mine medmennesker, eller kanskje mer presist formulert det menneskeheten som helhet “driver med” og som gjennom mange “ringer i vannet” type dominoeffekter leder oss frem til det samfunnet vi har. Jeg antar at dette er hva de mener når de sier at verden er gal, altså menneskenes samfunn, for selve verden er jo verken her eller der i forhold til mentale prosesser og de handlinger disse leder til. Verden bare er, så er det et åpent spørsmål hvor mye av den vi forstår. Selv vil jeg si “ikke særlig mye” men mer enn ingenting. Jeg vil faktisk karaktersisere det som en psykotisk vrangforestilling når vi tror at vi har forstått noe. Det beste vi kan få til er en foreløpig teori — og selv de er ganske shaky på mange måter. Vi forandrer og oppdaterer dem jo til enhver tid, etterhvert som vi får tilgang til mer og bedre informasjon. Sånn fungerer vitenskapen, som er det eneste vi har som ligner på “sunn fornuft”.

En sandwich er en matrett bestående av to avlange, påsmurte brødskiver med pålegg mellom, for eksempel skiver av kjøtt, ost, grønnsaker og lignende. En variant er club sandwich, som er en sandwich med to lag pålegg mellom tre brødskiver. Betegnelsen sandwich sies å være oppkalt etter John Montagu, den fjerde jarlen av Sandwich, britisk statsmann og lidenskapelig kortspiller. Ifølge en anekdote fra 1762 fant han ikke tid til å spise under et timelangt cribbage-spill, og ba derfor tjenestepiken å legge maten mellom to brødskiver. Hans medspiller krevde også «brød som Sandwich». I 1765 avviser Montagus biograf denne fremstillingen, og skriver isteden at jarlen trolig oppfant sandwichen for ikke å måtte avbryte arbeidet ved skrivebordet. En opprinnelig sandwich bestod av en enkel skive salt oksekjøtt lagt mellom to skiver toast.

(Wikipedia)

Det funker ikke helt på norsk, for her bruker vi andre ord, men det har i de engelsktalende landene lenge pågått en forbløffende intens og emosjonell debatt om det er korrekt å kalle en hot dog for en sandwich. Som typisk er i denne typen ordskifter – svaret er ikke opplagt, men det er enten ja eller nei – så er de respektive sidene svært engasjerte og drapstrusler skal ha forekommet. Jeg har ikke selv observert dette, men det ville ikke forbause meg om det var sant. Ihvertfall bruker ja-siden og nei-siden ofte ganske nedsettende ord om hverandre. Begge er jo overbevist om at de har rett, så da antar jeg alt fortsetter som før inntil de finner noe annet å krangle om. Du vet hvordan folk er. Det spiller egentlig liten rolle hva man kaller faenskapet, men det er viktig for dem å “ha rett”. Pølse i brød er vel hva de fleste kaller det her i Norge. Eventuelt pølse i lompe (som i prinsippet er en tortilla-wrap — bare for å kaste frem noe). Enkelte vil ha både brød og lompe, og det heter tradisjonelt en spessial. Der stanset begrepet “gatekjøkkenmat” for de fleste nordmenn helt til langt innpå 80-tallet, bortsett kanskje fra noen vafler og sånt. Pizza, hamburger og resten av opplegget kom senere. Jeg husker at karakteren Tjoms fra tegneserien Skipper’n pleide å mase om “biffsmørbrød” i de tidlige utgavene på norsk. J. Wellington Wimpy som han opprinnelig het var jo en hund etter hamburgere, men ingen visste hva dette var i Norge på 70-tallet, så de valgte å kalle det noe annet. (Hvorfor de ikke valgte karbonadesmørbrød vil vel forbli en gåte.) Men er det en sandwich? Begrepet hamburger er uansett godt etablert her nå.

Det henger noe patologisk over det å bli så engasjert i “sandwichdebatten” at man truer folk på livet fordi de ikke en enig med deg, men jeg antar dette er den vanlige omgangstonen på internett, selv om “saken” er såpass latterlig. Hva tenker jeg selv? Er en hot dog en sandwich? Dette er ikke viktig for meg. Amerikanerne kalte det faktisk en dachshund frem til år 1901, da avistegneren Ted Dorgan valgte å kalle det hot dog fordi han ikke greide å stave (det tyske) ordet dachshund — og siden har det vært slik. Selve ordet pølse på norsk brukes ikke bare om det (mer eller mindre) spiselige produktet men også nærmest hva som helst som er “pølseformet”, selv om det ikke har noe med mat å gjøre. Opprinnelsen til ordet er uviss, men noen gjetter på at det kommer fra middeltysk pole som betyr en ertebelg. Statistikken viser at det er i Norge folk spiser mest pølser, men gjennomsnittelig ti kilo – tilsvarer omtrent 200 pølser – per person per år, noe jeg synes høres veldig mye ut. Det er jo på ingen måte den sunneste maten man får tak i, men som noen sier: Det enkle er ofte det beste. Selv kjenner jeg folk som jobber som kokk på ganske prestisjetunge steder men som heller kjøper seg en spessial i pølsebua enn å spise på jobben. Hva sier det om forseggjort restaurantmat? Kanskje ikke egentlig så mye. Det handler sannsynligvis mest om å skifte til sivilt tøy og komme seg ut av det helvetes kjøkkenet etter enda en stressende dag. Resten er enkel matematikk. Hvem liker vel å ta med seg jobben hjem?

Som alle vet er tittelen på denne posten også tittelen på en roman fra 1976, skrevet av Doris Lessing. Kort fortalt handler boka om en fyr som mister hukommelsen, blir lagt inn på sykehus og deretter drar på en “indre reise” til deler av selvet som ikke er tilgjengelige under vanlige omstendigheter. Vil du vite mer? Les den føkkings boka. Hva dette handler om er noe helt annet, som midlertid er beslektet med temaet på flere ulike måter, blant annet fordi vi skal snakke om begrepsparet anabase og katabase slik de forekommer som psykologiske mekanismer tilknyttet samspillet mellom selvet og underbevisstheten. Det var en mann som het Xenofon. Hans krav på berømmelse ligger først og fremst i det å være han andre som skrev om filosofen Sokrates – altså i tillegg til hovedkilden Platon – i sin passende titulerte bok “Erindringer om Sokrates”. Imidlertid skrev han også verket Anabasis om det persiske felttoget til “de ti tusen” som var greske leiesoldater i tjeneste hos Kyros den yngre og bidro til hans kampanje mot sin eldre bror Artaxerxes 2, som endte – for Kyros’ vedkommende – men at han ble drept i slaget ved Kunaxa like ved hovedstaden Babylon i år 400 før null. Men for hopelittene – altså Xenofon og gutta – hadde eventyret bare så vidt begynt. De sto jo plutselig med det problemet at de var en fiendtlig gresk hær som befant seg langt pokker i vold inni Persia. “Anabasis” handler om opplevelsene deres mens de kjempet seg nordover til Svartehavet og deretter hjem til Athen. Det var jo en interessant erfaring for dem. Typisk sånt som man prater om resten av livet — men også sånt som andre prater om. Nærmere bestemt Aristoteles. Han var eleven til Platon, som igjen var elev av Sokrates, samtidig med Xenofon. Og hvem var eleven til Aristoteles? Jo det var Aleksander, han som senere ble berømt som “den store”. Han satte i gang et lignende felttog til Babylon.

Ordene anabase og katabase betyr henholdsvis oppstigning og nedstigning. I gresk dagligtale på den tiden brukte man anabasis om det å legge til land med et skip og så bevege seg oppover i landskapet, mens katabasis var det motsatte, det vil si å ta seg ned til kysten fra et fjellområde. Men i en psykologisk kontekst heter det anabase når man “stiger” og katabase når man “synker”. Man kan for eksempel ha noen anabasiske målsettinger, som i så fall krever at man “gjør et løft” som individ og menneske for å oppnå det man begjærer, eller man kan på motsatt vis ha “katabasiske prosesser” i underbevisstheten som drar deg ned i forhold til motivasjon, humør og fysisk form. Henger du med så langt? Toppers. Vi fortsetter. Såkalt kognitiv samtaleterapi handler om å jobbe seg frem til en bedre bevissthet om slike ting, som nesten alle sliter med å håndtere i hverdagen. Som han Bjørn Eidsvåg synger om: Vet ikke forskjell på opp og ned. En livsopplevelse som oppstår når og hvis man ikke ser forskjell på anabasiske og katabasiske energier. Vertigo. Det er forresten også tittelen på en film av Alfred Hitchcock, men den handler om høydeskrekk, eller rettere sagt den følelsen en person med høydeskrekk får når de allikevel av noen slags grunn blir nødt til å konfrontere fobien sin. Dette skjer jo som alle vet med karakteren til Jimmy Stewart i filmen. Siden går det som det går. Hallo. Dette er Alfred Hitchcock. Hva forventer du? Uansett, poenget mitt er at man kan trene seg opp til å bli mer anabase-orientert i hverdagen. Jeg vil ikke bruke ordet “positiv” fordi det handler ikke om lykkefølelse – og ihvertfall ikke om “politisk korrekte holdninger” – men om å innarbeide et mer konstruktivt vanemønster. Det vi si å på svært praktisk vis gå for de tingene som “løfter” det bevisste selvet mens man samtidig identifiserer, sirkler inn og eliminerer den indre katabasen. Altså tingene som “trekker deg ned”.

Egentlig ganske opplagte greier, kan du si, men som vanlig er det ikke bare bare. En hjemløs person som tigger på gata kan ikke “bare” få seg en jobb. Man må ta tak i det mest nærliggende problemet først. Det går i praksis ikke an å stå i en jobb på normalt vis hvis man ikke har noenlunde ordnede boforhold. På lignende vis må man være – eller bli – ærlig mot seg selv før man kan lære “forskjellen på opp og ned”. De fleste har jo noen ganske urealistiske idèer om seg selv, både på godt og vondt. Dette vanskeliggjør opprydningsprosessen i forhold til hva slags ting som trekker i hvilken retning. For eksempel kan man oppleve seg selv som en grei og hjelpsom person som “stiller opp” mens man i virkeligheten er en naiv tosk som blir utnyttet av svindlere. Eller man kan tenke på seg selv som en patetisk og håpløs person mens man i virkeligheten er et helt vanlig menneske som det ikke er noe spesielt med. Nesten alt folk gjør er motivert av psykologiske “skript” som igjen henger sammen med et større “narrativ” — eller verdensforklaring om du vil. Hvordan man skriver seg selv inn i denne “forklaringen” har alt å si for hvordan man typisk erfarer hverdagen sin. Hvis man ønsker “et bedre liv” – hva nå enn det måtte bety – bør man begynne med å analysere hvilke psykologiske skript man bruker, samt ikke minst hvorfor. Før man kan oppnå kontroll over dette problemområdet må man bringe noen slags orden inn i bildet. Eller klarhet som folk også kaller det. Altså det å bli “klar over noe” som inntil dette øyeblikk har vært en ubevisst prosess. Et vanemønster. Paradoksalt nok er det å oppnå selvdisiplin noe bortimot umulig å få til på egen hånd, eller ihvertfall så vanskelig at man kan like så godt skaffe seg en lærer i utgangspunktet, for å spare tid. Helst en filosof, eller i det minste en psykolog. Hvis de kaller seg guru, sjaman eller life coach bør man imidlertid styre unna. Sånne er nesten alltid bløffmakere. Du vil være bedre tjent med å ta timer hos en sangpedagog eller en danselærer. Seriøst. Dette handler jo om anabase og katabase. Det er ikke oppbyggelig for selvet å gå i tjeneste som økonomisk melkeku for sjarlataner. Les heller en bok. For eksempel den til Doris Lessing.