APECALYPSO

En utilsiktet konsekvens av fenomenet Airbnb er at leieprisene har steget dramatisk i spanske byer som typisk opplever et visst press fra turismen, særlig i Barcelona, ettersom færre utleieobjekter presenteres for de langtidsleiende. Det er jo mer penger i å holde på med korttidsutleie. Men et eller annet sted skal jo folk bo, eller hva? Fra spanjolenes synsvinkel har det dryppet mange tunge dråper ned i tålmodighetsglasset deres. Kanskje litt for mange. Fra evneveike fjols som kritiserer spanjoler for å bare snakke spansk – i Spania! – til kravstore Marie Antoinette-typer (av alle kjønn) som forlanger “service” til det støyende og svette selskapet som alle håper skal gå snart. Tullinger på fylla er ikke morsomt for noen, noe sted, og det er ekstra lite gøy når man forholder seg til sånne som drar på ferie uten å pakke med seg normal folkeskikk. Men ikke noe sted er frontene så steile som på Balearene. Du vet. Mallorca, Ibiza og sånn. Ting er ikke lenger sånn som de var. De fastboende er drit lei av all festingen og de utsvevende forholdene.

Behøver vi å gjenta prinsippet om allmenningens tragedie? Slå det opp hvis du ikke vet hva det er. Man bør jo kanskje så langt det er mulig kjenne sin egen dødsårsak, siden dette er hva som i hovedsak forårsaker alle menneskehetens store problemer, ikke minst klimaet. Saken er at alle synes at de selv må ha lov til å holde på som de vil. De mener det jo godt. Det er de andre som er de fæle. Det er de som lager all faenskapen. Gå og ta dem istedet. Alle tenker sånn, bortsett fra de som allerede vet at de er kjeltringer og som derfor verken spør om tillatelse eller tilgivelse. De bare gjør ting, så får det gå som det går. Det er vel helst blant disse vi finner “aksjonister” innenfor den større bevegelsen mot turisme og turister. Folk har blitt banket opp uten å ha gjort noe annet galt enn å være “en typisk turist” på ferie i Spania. Sånt har sikkert skjedd mange ganger før, av mer eller mindre de samme årsakene, men det som er nytt denne gangen er at det finnes en breddebevegelse som jobber med argumenter, ikke bare lokale helter som tar affære mot folk de ikke liker.

Antiturisme kobler seg på vage måter til den større “klimabevegelsen” — som i hovedsak er preget av svært unge mennesker. Deres “eldre vismenn” er i tyveåra, liksom. De unge er frustrerte fordi de føler at fremtiden deres blir ødelagt av kortsiktige hensyn blant en korrupt klasse av mennesker som måler alle ting i penger. Hva kan jeg si? De har jo rett. Dette er en svært eksakt diagnose av dynamikken i bildet. Naturen er selvsagt uerstattelig, men vi bygger den ned likevel. Fordi vi trenger penger nå, ikke “du grønne glitrende tre goddag” i morgen. Vi lever jo ikke i morgen, vi lever i dag. Det er nå regningene skal betales. Vi trenger alle de tusenlappene vi kan skrape sammen på alle vis. Det blir aldri nok. Det tilkommer jo alltid nye prosjekter. Ny utvikling av områder som bare ligger der på en passiv måte, mens klimafolk står i veien for nye økonomiske eventyr — og forsåvidt også de som allerede er i gang. Er ikke ting mer eller mindre sånn? Frontlinjen går mellom utvikling og bevaring. De som ser muligheter og de som ser problemer. Men kanskje først og fremst går den mellom de som agiterer for at “individets frihet” handler om økonomi, og de som påstår at det er et etisk område. “Jeg kan tjene penger hvordan jeg vil” er jo en annen type argument enn kravet om at “jeg kan leve slik jeg vil”.

Ta for eksempel den ovenfor nevnte Airbnb. I utgangspunktet en brilliant mulighet for små familieøkonomier til å skaffe seg en ekstra inntekt, men konsekvensene i det store bildet har vært svært skadelige. Det samme kan man for den saks skyld si om alle andre tiltak som baserer seg i anonyme nettsider og kommunikasjon via smarttelefon. Gig-økonomien er så langt det verste noen har sett – bortsett fra regelrett slaveri – i forhold til å behandle dem dårligst som faktisk er der ute og gjør selve jobben. Det vi først og fremst ønsker å unngå er enhver type utvikling som drar seg i retning av “utnytting av mennesker” (eller andre skapninger, for den saks skyld), selv om dette ikke er hva man “mener” å gjøre. Hvis det er dette som faktisk skjer i den eneste virkeligheten som virkelig teller, så er det et problem, uansett om dette eventuelt er en perversjon av den opprinnelige forretningsmodellen og det ene med det andre. Det behøves åpenbart statlig regulering av forholdene. Vi vet med stor sikkerhet at hvis det ikke er noe som stanser folk fra å gå enda lengre, så kommer de til å gå så langt det går an. Det burde ikke i utgangspunktet være et problem at folk trikser og mikser som de vil med sine egne private greier, men saken er at det er ikke lenger deres private greier når de organiserer seg og går på nett med “stor profil” som et fenomen. Da har de jo blitt medlemmer av en bevegelse som er et problem. Ser du hvordan dette virker? Jeg kan sikkert operere “Apecalypsos private utleie av hytter” eller noe, til folk som ikke bryr seg mye om standard, de vil bare fiske – jeg har noen “utbygninger” som kunne la seg fikse opp slik – og med dette holde meg stort sett “under radaren” i forhold til myndighetene — men hvis jeg gikk ut og lastet ned merkevarenavnet Airbnb ville det plutselig vært en helt annen operasjon. Nå har ting blitt globale. Jeg ligger på nett. Ser du forskjellen? Jeg håper det.

Eksponentialfunksjon er en matematisk funksjon av formen a^x, altså et potensuttrykk der x er eksponenten. Ordet brukes ofte mer spesielt om funksjonen e^x, hvor e er grunntallet i det naturlige logaritmesystemet. En eksponentialkurve er en kurve definert ved en ligning y = C · a^x hvor a og C er konstanter. Eksponentiell vekst har man når en størrelse følger en eksponentialfunksjon med tiden som eksponent. En størrelse som vokser med samme prosentsats over samme, faste tidsperiode, vil ha eksponentiell vekst. For eksempel vil en kapital under fast forrentning som ikke røres, vokse eksponentielt («renters rente»). Et annet eksempel kan være antall bakterier ved ukontrollert bakterievekst. I dagligtalen bruker man ofte uttrykket eksponentiell vekst om en vekst som er svært kraftig.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ofte beskriver jeg meg selv som “matematisk evneveik” men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hvordan eksponenter virker. Over tid vil grafen bli brattere og brattere. Og så? Jeg kan påvise et antall sitater og ordtak som på komisk vis forholder seg til menneskers evne – eller altså, mangel på evne – til å forstå eksponetialfunksjoner, enten i matematisk eller praktisk forstand. Ukontrollert vekst er jo ikke det samme på papiret som ute i kålåkeren. Det er ikke i noen form for materiell virkelighet bra at noe viser en jevn tendens til å stige med fem prosent fra år til år. Det er tvert imot et tegn på at noe er i ferd med å gå alvorlig galt. Ting er i ferd med å “eksplodere”. Blant økonomer i den postmoderne verden er det ikke desto mindre vanlig å hevde at nullsumspill ikke eksisterer, men dette er åpenbart ingen skalainvariant påstand. Hvis vi for eksempel snakker om “hele jordkloden” så er det jo relativt lite flyt av masse og krefter inn og ut av det systemet som allerede foreligger, så vi snakker i praksis alltid om “omfordelinger” når vi bruker ordet fordelinger. I praksis betyr dette at alt allerede er eid av noen, slik at hvis man selv ønsker seg noe så må man ta det fra de som allerede besitter de attraktive tingene. Spørsmålet er bare hvordan man skal kompensere eieren. Skal man betale dem eller skal man bare rane dem? Ekspertene er uenige.

Nylig uttalte den mildt sagt evneveike presidentkandidaten i USA, Donald Trump, at etter neste valg vil alle ting bli så bra tatt hånd om av de byråkratiske institusjonene at den slags ting – altså demokratiske valg – ikke lenger vil være nødvendig. Systemet vil automatisk transportere de best egnede til toppen i det politiske spillet. Dette høres jo bra ut. Men er det realistisk? Det er som man sier et retorisk spørsmål. Alt vi vet om mennesker er at de er dumme og jålete aper. Hvis man gir dem makt over tid vil de miste all sin menneskelighet. Angsten tar dem. Trenger du beviser på dette? Herregud. Det vil være best for alle hvis du bare bretter underleppa over hodet og svelger. Eventuelt hva som helst annet som fjerner deg fra den saklige debatten. Selv har jeg svært liten tålmodighet med alle som viser de typiske tendensene til at de har under 150 i IQ. Du vet. Blant annet dette med at de “tror på seg selv”. Herregud. Hva fanden betyr overhodet et sånt utsagn? Du er jo bare en evneveik ape, uansett hva du selv “tror” om saken. Dette gjelder selv om du har mentale superkrefter. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl, uansett hvor hardt de prøver, med steroider og hva vet jeg. Det er en vanlig menneskelig fantasi å bli super. Altså bedre enn hva man enn er i dag, uansett hva man måler. Men ikke bare “bedre” — vi snakker om en kontinuertlig prosess her. Det vil si at man alltid befinner seg innenfor horisonten av en virkelighetsoppfatning hvor “forbedring” er et aktuelt alternativ. Dette kan presenteres positivt, i en kontekst av å bli alt man kan bli – stadig forbedre seg, stadig overgå sine gamle rekorder – eller det kan presenteres som hva det faktisk er: Kannibalisme. Alle som ser på verden og ser “muligheter til å tjene penger” er kannibaler i sitt hjerte. De er ikke lenger mennesker. De har krysset over til den andre siden og representerer nå en systematisk dødsprosess. Eller de er zombier om du vil.

Nåvel. Hvor går vi herfra? La oss gå til uhemmet angrep på konseptet husdyr. Det er forsåvidt greit nok hvis planen er å drepe dem og spise dem etterhvert. Dette er jo bare vanlig seriemordermateriale. Du vet. Matnyttige greier. Ingen prøver å gjøre noe poeng ut av at vi er liksom “venner” mens prosessen pågår. Vi er jo ikke det. Jeg er den som dreper og du er den som dør. Sånn er menneskets forhold til så å si alle andre dyr. VI tar et forbehold for isbjørn, tiger og andre arter som ikke stikker så langt som mulig unna så snart de oppdager at det er mennesker involvert i det som foregår. Vi har ingen venner i denne verden slik sett. Kan du gi meg ett eneste eksempel på noen art av dyr som ikke har overveldende gode grunner til å frykte og unngå mennesker?. Svaret er ihvertfall ikke “andre mennesker”. Du gjør generelt sett best i å unngå folkemengder. Hver for seg er nesten alle helt greie, men så snart de danner forsamling blir ting snåle. Folk begynner å få glassøyne og oppføre seg rart. Senere kan de ikke redegjøre for det som skjedde. De ble bare “tatt av vinden” — noe som i seg selv er en ganske skremmende egenskap ved vår art. Plutselig kan vi bare bli fullstendig fette dust, uten at noen kan si hvorfor. Jeg kan ikke si noe om hva alle har opplevd, men jeg tviler på at særlig mange voksne mennesker ikke har opplevd dette. En som til å begynne med virket både helt normal og vel så det – en typisk ressurssterk og positiv person – kan plutselig skifte helt og bli til noen man aldri ønsket å forholde seg til, og det kan skje i løpet av bare sekunder. Når den de prøvde å holde skjult plutselig bryter løs som en annen vulkan av skandale.

Agitere er å søke å påvirke folks oppfatning ved overtalelse eller oppegging; propagandere; eller arbeide kraftig til fordel for og argumentere for en sak. En person som agiterer, kalles en agitator.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skjebnen brakte meg til tannlegen. Hvis vi regner med både tur og retur – for det må vi jo – så er det en tur på femten mil. Sånt er vanlig der jeg bor. Uansett hva man skal involverer det å reise langt; for mitt vedkommende med privatbil (selv om toget er en teoretisk mulighet). Det er imidlertid et element i bildet at jeg “tenker som en lastebilsjåfør” — som i disse dager betyr at alt handler om lavt drivstofforbruk. Tenk selv. Hvis man kjører hundre mil hver dag, to hundre dager i året, så betyr det noe hvis man klarer å knipe en desiliter på mila. Dessuten må man regne med minst hundre tusen for nye dekk rund baut, og de slites jo som alle vet dobbelt så raskt hvis man kjører i nitti som i åtti. Det finnes en rubrikk i vognkortet for “gennomsnittsforbruk ved blandet kjøring” og for mitt vedkommende har de oppgitt tallet 5,7 liter per 100 kilometer. Imidlertid må jeg jo kjøre som en fitte for å klare å bruke så mye diesel. Jeg fatter det bare ikke. Jeg pleier typisk å lande på minst en liter lavere når jeg måler gjennomsnittet for hele turen ved hjelp av bilens innebygde målesystem. Noen ganger har jeg vært på eventyr i fjellet, eller hva man skal si, det involverer uansett mye giring, “dynamisk kjøring”, krappe svinger og bratte bakker. Da har jeg kommet opp i 5,7 på det verste, men det er jo ingen som bor sånn til. Hvordan har de kommet frem til dette tallet?

Her er første bud: Kom deg så raskt som mulig opp i et så høyt gir som mulig. Ikke kjør i tredje når du kan bruke fjerde, og “rull på høye gir” så ofte som mulig (det vil si uten å røre gassen, for da er det hjulene som driver motoren, ikke omvendt, slik at forbruket faller til null). Nøkkelen til det hele er turtallet. Det gjelder andre regler for bensinbiler, men for min VW Passat bør det ikke bevege seg særlig mye over 2000 særlig ofte. Da begynner det å trille penger ut av vinduet. Herregud. Jeg tenker på VW som Verbreckerwagen (“forbrytervogn”) etter alt dette tullet med avgasser og juks med tallene. Såpass må de tåle. Det var jo dumt gjort. Uansett, her er spørsmålet: Kunne de ikke ha gjort det samme med gjennomsnittsforbruket? De var jo allerede så godt i gang med å lyve og fantasere. Saken er at vi liker gjennomført stil. Vi vil heller ha en “ærlig forbryter” enn en korrupt lovmann. Mye heller. Hvis du først skal være dust bør du ikke belemre deg for mye med forfengelige hensyn men heller bare gå for det. Gå hele veien. Ta tingene til sitt logiske endepunkt så snart som mulig og avslutt kontoen. Hvis vognkortet mitt hadde sagt 4,7 i stedet for 5,7 ville jeg bare ha trukket på skuldrene og tenkt at jeg “kjører korrekt” i forhold til hvordan det er meningen at bilen skal brukes. Hvis jeg begynte å se mange høyere tall ville jeg korrigere for dette med å endre kjøredynamikk. Nema problema. Man skal jo ned på så lavt forbruk som mulig, hvilket i korrelat betyr så lave utslipp som mulig. Alle tjener.

Det er så mange kokker på denne plattformen at jeg antar Michelinguiden er velkjent. Du vet. De som gir folk stjerner, noe som kan bety vinn eller forsvinn i den kresne enden av restaurantmarkedet. I utgangspunktet – de startet for drøyt hundre år siden – lignet guiden mer på den gode gamle NAFs veibok, med mye fokus på hvor man kan campe og denslags. Opplegget var jo at folk skulle kjøre mer bil og derfor behøve nye dekk oftere. (Michelin var og er en stor dekkprodusent først og fremst.) Men etterhvert dreide ting seg mer og mer i retning av hvor man kunne finne bra steder å spise. Hva kan jeg si? Dette er jo Frankrike. De er som de er. Hva vil det franske markedet ha? Først må det være god mat. Kanskje også sex. Deretter kan vi – eventuelt – snakke om andre ting. Men hvis den gode maten uteblir vil det heller ikke bli aktuelt med noe som helst annet. Der går grensen. Hvis man tar dette med i beregningen vil man enklere kunne forstå franskene, som unektelig ofte beveger seg i retning av allsang og andre surrealistiske virkemidler. Hvorom allting er, vi snakket om gode grunner til å (ikke) bruke bil. Selv oppfordrer jeg dem til å øke de generelle drivstoffprisene fem ganger. La det koste omtrent hundre kroner literen. Da vil folk raskt utvikle andre kjøremønstre — og toget vil plutselig bli et konkurransedyktig fraktalternativ igjen, ihvertfall over lange strekninger. Over noe mer tid må vi begynne å se på hest. Ikke elektrisk bil. Hele opplegget er jo evneveikt. Men rett og slett den samme teknologien som drev de fleste privateide transporttiltak i mange tusen år, før Henry Ford – at han var en bekjennende nazist gjør ham lik Elon Musk på enda en måte – bestemte seg for å “demokratisere” bilen. Hvordan gjorde han dette? Ved å jekke opp lønningene til et nivå ingen hadde sett før, samtidig som han begynte å masseprodusere artikler som hentet pengene dobbelt så raskt tilbake til pappas fang igjen.

Forbrukerøkonomien ble en greie omtrent samtidig med at materialet plast ble utviklet i sin kommersielle form. Blant annet derfor er de to uløselig assosiert. Plastkulturen betyr mer eller mindre det samme som den forbruksbaserte økonomien. Du vet. Ting har en levetid. Du bør ikke regne med at en vinkelsliper du kjøper på Europris vil vare deg livet ut, for å si det slik. Før LED-revolusjonen var det opplest og vedtatt at en lyspære bare skulle vare i tusen timer. De kunne lagd bedre lyspærer, men de valgte å ikke gjøre det. Fordi pengene ligger i å selge den samme tingen mange ganger. Fordi du må ha det. Du er avhengig. Uten lyspærer blir livet problematisk. Ikke uløselig, men definitivt mer irriterende og grevlinggryntende surt. Herregud. Jeg har både lommelykter (i flertall, fordelt her og der hvor jeg raskt kan finne dem hvis lyset går, lik hvordan visse paranoide amerikanere har teipet fast skytevåpen under bordet og denslags) og stearinlys. Dessuten ved og alt. Gassovn. Primus. Tørrvarer for månedsvis. Nei, altså jeg skal nok klare meg, det skal ikke stå på det. Jeg har jo opplevd ting som jeg lærte noe av. Blant annet den andre verdenskrig. Jeg var riktignok ikke selv tilstede men jeg har hørt flere historier om heltemot under denne historiske prøvelsen enn alt annet tilsammen. Jeg føler en slags vag åndelig kontakt. De som hadde mest makt over livet mitt mens jeg var på mitt mest sårbare var alle skadeskutt og ødelagt av den andre verdenskrig. Noen av dem var gråtende vrak. Fylliker. Jeg skjønte selvsagt ikke hva det handlet om. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Eller rettere sagt, jeg forstår fyllikene men ikke de som starter krigen. Jeg forstår ikke de som sprer frykt og hat, selv om dette er alt de selv er i stand til å erfare. Og jeg forstår enda dårligere de som kaller seg venner av den typen avskum som aktivt jobber med å skape mer ufred og konflikt i samfunnet, til tross for at de godt kan se hva slags skadeyr denne vennen deres er. Ufred vokser i fotsporene deres. Hvorfor? Fordi det er slik de ønsker det. Det er dette de sår.

Overordnet kulturell referanse (engelskspråklig): Anton Petrov snakker om hva ting veier

Linken leder til en ti minutter lang video på YouTube, som handler om biomasse og den typen ting. Hva er vekten av alt liv på jorda? Det viser seg at svaret er omtrent ti prosent mindre enn vekten av alle ting menneskene har laget. Teknomassen er med andre ord større enn biomassen ved dette tidspunkt. Se på videoen. Ting blir fremstilt på en lettfattelig måte. Det er sannsynligvis ikke ting folk har lyst til å vite, men ikke desto mindre bør man som ansvarlig voksenperson sette seg inn i saken. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor alvorlig ting har blitt. Det kan heller ikke understrekes sterkt nok at navnet på det som dreper oss alle er fremskrittet. Du vet. “Utviklingen.” Den har ikke vært god, for å si det forsiktig. Eller altså, noen ting har vært – og er ennå – uomtvistelig gode, som for eksempel moderne medisin, men det store bildet av menneskehetens sivilisasjonsprosjekt er noen stusselige greier. Herregud. Men bra for de som fremstiller og selger alkohol, kan du si, fordi jeg føler at jeg definitivt trenger en drink etter den videoen. Ting er mye verre enn jeg trodde — og jeg var i utgangspunktet ikke særlig optimistisk. Hvor er vi på vei hen? Tja, du kan sikkert gjette like bra som meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som alle vet ble noen småjenter knivdrept av en psykotisk tenåring i Storbritannia nylig. Politiet har sagt at det dreier seg om en person med bakgrunn fra Rwanda, men som har vokst opp i Cardiff, Wales. Andre har imidlertid sagt mye annet. Særlig er det mange som har insistert på at “myndighetene lyver” og at det egentlig dreier seg om en såkalt småbåtflyktning — og videre at dette er typisk atferd blant det de kaller  “fiendtlige innvandrere”, eller noen ganger invasjonsstyrker. Ulven hyler rett utenfor byportene, så å si. Etter litt kvitring og plystring på nettet klarte de uansett å organisere et “folkeopprør” i sakens anledning. Du vet. Skrike litt, ødelegge noen ting, sette fyr på en politibil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Hjelper det? Sikkert for noen individer, som opplever at de får utløsning for frustrasjon på denne måten, men i forhold til selve saken kan det bare gjøre ting verre. Problemet vokser jevnt og trutt.

Nigel Farage – ideologisk fører for Brexit-bevegelsen – har vært ute og “stilt noen spørsmål”. Det er vanskelig å forstå hva Farage egentlig vil sånn rent strategisk sett. Enten har han en plan som er så avansert at det ikke går an for vanlige mennesker å se sammenhengene, eller så er han fette idiot. Kan noen se flere alternativer enn dette? Vi lever jo i den virkeligheten vi gjør. Ting fungerer på visse måter. Folk passer sin egen jobb uten å blande seg inn i andres noe mer enn de må. Vi har parlamentarisme, domstoler, byråkrater og politi. Vi har et stort jævla system av mange små funksjoner som går likt tannhjul inn i hverandre og driver hele greia fremover. Det finnes ikke noe sånt som “full oversikt”. Det går rett og slett ikke an. Systemet opererer derfor på basis av tillit — og sånn sett er det forholdsvis enkelt å misbruke for å oppnå kortsiktig vinning, men de fleste slipper ikke unna med dette. Det kan ta litt tid, men generelt sett blir alle oppdaget til sist. Korrupsjon, underslag, innsidehandel, maktmisbruk, hva har du. Alt sånt er “ganske vanlig” i menneskesamfunnet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det kommer sannsynligvis til å vise seg, ettersom saken etterforskes videre, at denne tenåringen hadde “en vanskelig oppvekst” og at “han ble sviktet av systemet” og så videre. Psykiatriske tiltak burde vært iverksatt ved et tidligere tidspunkt. De vil sannsynligvis finne mange slags tegn og varsler som “ikke ble tatt alvorlig nok” og bla bla ukeblad. Dette er forutsigbart. Folk går ikke bare plutselig en dag ut og dreper noen på helt umotivert vis uten at de har vist “farlige tendenser” på ymse vis tidligere. Men dette er hva det er. Hvem kan vite hva som skal tas alvorlig og ikke når så mange sier så mye dumt til enhver tid? Annenhver tenåring preges jo av noe slags “raseri” bare på grunn av alt som skjer med kroppen deres, hormoner og denslags. De sier mye dumt. “Humørskiftninger” er helt standard vare. Man må bare la dem holde på å smelle med dører, kle seg som et fugleskremsel og det ene med det andre. Livet deres føles jo veldig dramatisk fra deres eget synspunkt, men siden vokser de det av seg. Noen prøver livet for første gang, andre har holdt på med denne mannskiten ganske lenge nå. Hvem bør du ta imot råd fra? Som jeg alltid sier: I utgangspuktet tar alle feil med “verdensforklaringene” sine, uansett hvor smarte og godt informerte de er. Spørsmålet er bare på hvilke måter de tar feil og hva slags konsekvenser det har. “Krigshissing” er alltid den samme energien, enten det handler om dårlige personlige forhold mellom individer eller oppfordringer til å gå berserk på offentlig sted. Eller for den saks skyld agitasjon for at mennesker må sorteres i kategorier – underforstått at de er ikke individer, men “representanter for en kategori” – som man siden forholder seg til på “kategoriske” måter. Du vet. Rasisme, kultursjåvinisme og denslags.

Brexit var et sjakktrekk som isolerte Storbritannia fra resten av verden. Ingen har sett noe sånt før, noensinne. Det forekommer bare ikke at en nasjon melder seg ut av fordelaktige handelsavtaler fordi de tror de vil klare seg bedre på egen hånd. Et barneskolebarn får til å regne ut dette, uten hjelp av lommekalkulator, bare med enkle logiske grep. Selvsagt er det ulønnsomt målt i rene tall. Bruttonasjonalproduktet deres har da også falt med omtrent de på forhånd spådde fem prosent. Altså må det handle om “noe annet”. Mitt forslag? Nasjonalisme, av det mest evneveike slaget. Altså basert i tanken om at briter – eller “det britiske” – er bedre enn andre. De føler seg jo bedre, ergo må de være det. Hvorfor skal man kjempe mot sine egne følelser? Det er jo en grunn til at de finnes. Dessuten kan man peke på objektive forhold i kulturen. Fine bygninger og denslags. Tradisjoner. Når man skal analysere verdien av en operasjon finnes det litt diffuse begrepet goodwill (i forhold til markedet) som i sum kan vise seg å være mer verdifullt enn den teoretiske salgssummen for alt det andre de eier. For eksempel er merkevarenavnet adidas sannsynligvis mer verdt enn resten av produksjonsmidlene deres sammenlagt. Hvis noen kjøper dem opp er det bare på grunn av navnet. Resten av rælet kan de bare beholde. Imidlertid kan man ikke tenke sånn om nasjonalstater. Eller rettere sagt, hvis man gjør det må man tenke på nasjonen som en “person” som forholder seg til en gruppe tilsvarende “personer”. Posisjonen din i flokken handler minst like mye om “flokkens humør” som noe du selv gjør eller ikke gjør. Man eksisterer jo i en kontekst.

Altså, jeg spiller jo musikk når jeg kjører bil. Noen ganger litt i overkant høyt for de flestes smak; det kommer an på musikken og ikke minst humøret. De som tar seg bryet med å sjekke ut den sangen jeg pleier å henge på til slutt i hver post har ingen illusjoner om mine grenser for hva som er “musikk” og hva som er “støy”. Ja jeg liker musikk, men jeg liker støy også. Eller støyende musikk. Det er et tilvenningsspørsmål. Poenget er uansett at jeg ankom et møte i dag med noe slags jævelskap på ganske høyt volum. Du og din musikksmak, sa han jeg skulle møte. Dette innledet litt verbal bordtennis rundt fenomenet musikksmak. Min venn er nemlig glad i ABBA — og har vært det helt siden ABBA var noe nytt og spennende, hvilket de mildt sagt ikke er lenger. Men klassiske, det er de.

Noen kommenterte noe i forbindelse med musikk og sånn for en stund siden, hvilket forsåvidt korresponderer med det jeg husker fra den gangen; at småjentene latet som de sang til ABBA foran speilet, men de kunne jo ikke engelsk, så de bare fant på noe. Lyder som lignet sånn noenlunde og som ellers gjorde den perkussive jobben sin, det vil si at de holdt rytmen. Dermed kommer man seg gjennom sangen, som er det viktigste. Hva eksakt de synger om er jo ikke vesentlig. Poenget er at de ser kule ut — og alle ønsker å se kule ut. Derfor virker det smart å etterligne de som allerede mestrer denne kunsten. Og sånn går dagene. Etterhvert også årene. De fleste lander til slutt på en erkjennelse at de for det meste aldri er kule, men noen ganger slår de til. Dette er det normale.

Så her er greia: Jeg morer meg ofte over folk som ikke vet hva de prater om, men de prater likevel. Opplegget minner om småjentene som synger ABBA-sanger på “kråkespråket”. Men småjentene er i det minste klar over at de ikke synger på “ekte engelsk” fordi det er jo ikke det ting handler om. Her om dagen ble jeg fascinert av en fyr som hisset seg opp over hva de gjør og ikke gjør på det arkeologiske funnstedet Göbleki Tepe i Anatolia (Tyrkia). Hvorfor blir ikke alt sammen gravd ut og undersøkt? Først og fremst fordi man strengt tatt ødelegger et kulturminne når man graver det ut. Ting lar seg selvsagt “rekonstruere” på mer eller mindre autentisk vis, men man gjør for det meste ikke sånt lenger. Det ligner for mye på bevisst historieforfalskning. Derfor har man konstruert et beskyttelsestak over de delene som allerede er gravd ut, i kombinasjon med en publikumsplattform slik at folk skal kunne besøke stedet. Du vet. Turister. Eller rettere sagt, pengene deres. Folk vil uansett trekke mot stedet, men på denne måten får de ikke enkelt til å ta seg inn blant selve ruinene. Det virker ganske corny at voksne folk ikke skjønner sånt helt intuitivt. Kulturminnene må selvsagt beskyttes mot vær og vind, men først og fremst mot nysgjerrige folk som kanskje til og med pønsker på å naske med seg en “souvenir”. Dette er den sørgelige sannheten.

Det finnes noe som heter World Economic Forum (WEF) og de er visstnok så skumle at de får kokainkarteller til å ligne på Mor Theresa; om enn kanskje ikke så mye i form som i sine menneskevennlige hensikter over langen. Jeg føler at en miniskul skjelving i buksa kanskje er på sin plass, men jeg får det bare ikke til. Hva er det verste WEF kan gjøre? Det er bare en selskapsklubb for kapitalister. En av mange, får vi vel nærmest legge til. Problemstillingene er jo ellers åpne og kjente. Jeg ser ikke noe poeng med å hisse seg opp over WEF, særlig ikke over at de har sponset et eller annet som har med Göbleki Tepe å gjøre. Det er i seg selv bare bra at folk hiver penger inn i prosjektet med å utvikle og drifte noen slags publikumsvennlig struktur rundt kulturminner som får svært mye oppmerksomhet. Hva som ihvertfall er fette sikkert er at hvis de blir liggende “åpne” – og tilgjengelige for alle – vil de bli vandalisert. Ikke nødvendigvis “med vilje” men som en funksjon av at det blir mye ukontrollert trafikk inn og ut av stedet. Dette er et problem de må forholde seg til på alle slike steder hvor folk “står i kø” for å oppleve noe, kanskje ta en selfie mens man holder en hånd på en urgammel statue eller noe .. og neimen opps, der var det visst noe som veltet. Jaja, vi får bare bevege oss videre. Forresten, hvor er toalettene?

Som nevnt noen ganger har jeg drevet en del med materialet stein. Du vet. Muring og sånn. Etter min egen vurdering har jeg fått en ganske god “følelse for materialet” slik at jeg skjønner meg litt på forming og hugging. Det er ikke mystisk for meg, det er bare en mer eller mindre vanskelig jobb. Jeg har vanligvis ikke noe problem med å se for meg hvordan de gjorde jobben i oldtid heller. Alt handler om håndverk. Om jobben er stor eller liten forblir prinsippet det samme. Forskjellen er bare at hvis man vil gjøre store ting trenger man enten mye tid, mange kompetente assistenter, eller helst begge deler. Maskiner er på ingen måte nødvendig. Det finnes ingenting en maskin kan gjøre som en flink håndverker ikke kan gjøre vesentlig mye bedre. Igjen handler det bare om å spare tid på visse arbeidsoperasjoner innenfor en strengt økonomisk matrise. Maskiner er selvsagt nyttige for å få mange store ting gjort raskt, flytte store masser og denslags, men flinke er de ikke. Det finnes ikke den håndverker i verden som blir bedre rent faglig sett bare fordi han har mye maskinkraft i ryggen. Snarere tvert imot. Den normale gangen i ting er at man senker standardene noe for å spare tid etterhvert som man føler sine egne pengekrav trykke. Ting må bli ferdige så raskt at det finnes ikke mye tid å bruke på fikkel og “dekorasjon”. Sånn fungerer ting i dag.

Auspisier var jærtegn, varsler, som romerske embetsmenn tok av himmelfenomener, fuglenes flukt og annet. Formålet med auspisiene var å søke gudenes velvilje. Fenomenet har ledet til uttrykk som “under lovende auspisier” som betyr å være under forhold som lover godt, eller “under noens auspisier” som betyr å være under beskyttelse, ledelse. Ordet auspicium er sammensatt av avis (fugl) og specio (syn) og understreker hvor viktige spesielt de jærtegnene som kunne avledes av fuglenes flukt var i antikkens Roma.

(Store norske leksikon)

Hvor mange visste allerede hva en augur gjør? Teknisk sett er det korrekt å oversette det med “spåmann” selv om det mer spesifikt betyr en som spår på grunnlag av auspisier. Det blir for lettvint å si det handler om hvordan fuglene flyr, men det peker i det minste i riktig retning. En augur studerer “tegn på himmelen” innenfor en ganske spesifikk kontekst. Som alle vet betyr det jo noe hvis fuglene begynner å oppføre seg unormalt. Spørsmålet er hva. Om man tenker seg en omstreifende stamme av steinaldermennesker som lever av det de fanger eller finner så virker det rimelig å tenke at de fulgte med på alt sånt. Siden tilkommer “spesialister” som har særlige talenter eller interesser for ganske smale emner innenfor hele repertoaret av alt mennesker driver med. Dette er naturlig.

Så her er greia: Tror du på spådommer? Svaret må begrunnes. Til dette er det å si at jeg tror på noen spådommer, men generelt sett ikke. Jeg liker ikke kontroversen mellom spådomskunst og de “gradene av frihet” vi tross alt lever med i forhold til hvordan vi samler informasjon og fatter beslutninger. Eller sagt på en annen måte: Mye handler om tilfeldigheter. Alle kan se på sin personlige livshistorie og påvise viktige ting som har skjedd, men som umulig kunne vært forutsagt. “Det bare ble sånn” — men det kunne liksågodt blitt helt annerledes, hvis man for eksempel hadde tatt et senere tog, svingt den ene veien heller enn den andre, og så videre. Mange har filosofert ganske mye rundt sånne ting. Det virker generelt sett som om “tilfeldighetenes spill” ligger som en tåkedott mellom vår posisjon som observatør og det klarsynet vi helst vil ha i forhold til konsekvensene av det vi planlegger. Ta for eksempel været. De har blitt flinke med “veiledende varsler” for ganske store områder innenfor en horisont av to-tre dager, men hinsides en uke kan ingen spå om med noen stor grad av sannsynlighet.

Enfoldige mennesker liker å tro at det finnes noen som er enda dummere enn dem selv. Derfor er de raske med å le av ting som tanken om at hvordan fuglene flyr en dag skal ha noe å si for hva man bestemmer seg for å gjøre. Det ville da også vært latterlig hvis dette var noe man plutselig bare gjorde en vakker dag, uten noen nærmere motivasjon eller forklaring — men kanskje litt mindre så dersom opplegget bare er en av mange detaljer innenfor et mye større system. For eksempel skal det ikke koste meg store anstrengelser å påvise hundre minst like dustete opplegg som ligger i fundamentet for det vi kaller “den moderne virkelighetsoppfatningen”. Det er en farlig illusjon å tro at moderne mennesker på noe som helst slags vis er “smartere” eller mer opplyste enn folk var den gangen. Noen er det, men de fleste bare “er med på ting” uten å nødvendigvis skjønne særlig mye av det store bildet. Prosentvis fordeler dette seg som det alltid har gjort. Flertallets interesser er kortsiktige, egoistiske og “matnyttige”. De liker ikke filosofi. Det får dem til å føle seg forvirret. Folk vil ha enkle svar — og hvis de ikke kan få dette kan det være det samme med hele greia. Det er jo uansett ingen som virkelig vet hva livet “egentlig” handler om og den typen ting. Er det smartest å støtte Cæsar eller Pompeius? Fåglarna vet, som svenskene sier. Men hvis man havner i et dilemma hvor det å innta en “nøytral” posisjon ikke er noe aktuelt alternativ, hva skal man liksom gjøre? Slå mynt og kron? Det er essensielt sett den samme idèen som å studere varsler, enten det er fugler eller noe annet, bare forenklet ned til en binær funksjon.

Eksakt når er “gode råd” på sitt aller dyreste? Selvsagt når man trenger dem mest. Men hvem har lyst til å være den som har skylda for det som eventuelt skjer senere? Kanskje det går an å vinkle ting sånn at det er fuglenes skyld hvis ting utvikler seg i en uheldig retning? Du vet. Sånn at man senere kan forklare seg met at man “bare var med på det som skjedde” men man vet ingenting om plan og styring. Det bare så ut som noe man burde være med på. En bevegelse som oppsto. Hvem vet hvordan sånne ting skjer, men det er jo naturlig å trekke i retning av der det foregår noe. Nysgjerrighet og det ene med det andre. Siden blir man kanskje “smittet av stemningen” på stedet. Festlig energi og alt det der. Noe gøy som man kan være med på, men som man ikke nødvendigvis “forstår” på noen annen måte enn gjennom dynamikken der og da. Folk ender plutselig med å gjøre ting de normalt sett ikke engang ville ha vurdert som aktuelle muligheter. Et bra eksempel på dette er stormingen av kongressen i USA for drøyt tre år siden. Flertallet av de tilstedeværende ble “tatt av strømmen”. De hadde ikke på forhånd sett for seg at de skulle ende med å krysse over i det kriminelle. De bare møtte opp der alle de andre var. Denne forklaringen har gjentatt seg inntil det kjedsommelige under de ennå pågående rettssakene etter kuppforsøket, med alle sine ringvirkninger. Imidlertid var det et antall “ledere” som tydeligvis hadde sett for seg litt av hvert — og det krever jo ellers ingen store lederegenskaper å ta føringen for en spontant organisert lynsjemobb og drive dem frem til sitt morbide formål. Blodtørst er et kraftfullt motiv, og det er like godt som sex når man hengir seg til “stemningen av en primitiv stamme som danser vilt rundt et bål i natten”. Dette er velkjente ting.

Om flokkdynamikk er et eget studiefelt ved universitet og høyskoler vet jeg ikke noe om, men det er definitivt noe som “sikkerhetsfolk” ser veldig nøye på, enten de er private vaktselskap som skal holde greie på publikum under en konsert eller politiet som vurderer hvor de skal ta opp stilling i forbindelse med en offentlig meldt og fullstendig lovlig demonstrasjon. Det skal jo fortsatt “ingenting” til for at ting spinner ut av kontroll. I verste fall noe som forårsaker ukontrollert panikk i en menneskemengde på mange tusen. Det er dette vi først og fremst søker å unngå, så langt det lar seg gjøre. Det er jo en potensielt farlig situasjon når mange mennesker – som også er “ganske opphissede” – samler seg på et ganske lite område. Folk blir stadig trampet ihjel når ting går galt ved sånne anledninger. For eksempel har vi mange ganger sett det typiske scenarioet hvor en rekke med opprørspoliti som står overfor demonstranter, bevæpnet med skjold og køller, er under ordre om å presse frontlinjen til de demonstrerende i en bestemt retning. Når de begynner å slå køllene mot skjoldene på en taktfast måte så er ikke dette for å skremme eller true demonstrantene, enda mindre for å “provosere” dem. De gjør det fordi de er pissredde og det hjelper til med å holde pulsen nede. Hva trodde du? De er jo bare mennesker. Det er livsfarlig å konfrontere en opphisset folkemengde. Ingen vet hva slags typer som skjuler seg blant dem. Plutselig kan man få en brostein i hodet, eller verre. Sånt er umulig å si på forhånd.

Heller enn å snakke om spådommer kan vi snakke om “sannsynlighetsberegning”. Verdensmekanikken er ofte mystisk, men sjelden totalt ubegripelig. Mye er – eller bør være – eminent forutsigbart. Imidlertid finnes det en liminal sone – et grenseland – full av ting som vi typisk ofte gjør men som det er vanskelig å forutsi utfallet av. Du vet. Frierier og denslags, som bringer nervene litt i høyspenn og som man godt kan finne på å henvende seg til en spåkjerring om. Eventuelt spåmann, spåtrans, eller hvordan det der nå blir i praksis. Poenget er hva de har å si, ikke hvordan de har konfigurert sexgreiene sine. Kommer dette frieriet til å lykkes? Bør jeg søke på denne jobben? Folk har typisk denne typen dilemmaer i livet sitt. Hell i kjærlighet, suksess i pengesaker og det ene med det andre. Ingen går til Sigøynersken Zara på tivoli for å spørre om hvem som vinner valget til høsten. De har jo meningsmålere til denslags formål. Altså folk som skjønner seg på å tyde de riktige tegnene på riktig måte. Sånn at vi alle bare kan si aha javel og så nikker vi ettertenksomt før vi fortsetter videre på vår vei. Det gir mening, sier vi. Ikke fordi vi tror at de har rett, men fordi vi aksepterer at de skjønner seg på politiske spådommer. De gjør de riktige tingene. eller noe. Spør de rette menneskene. De kaller det “et representativt utvalg av den stemmeberettigede befolkningen” — og jeg føler meg ikke som en av dem, selv om jeg alltid stemmer på Arbeiderpartiet og det er vanskelig å bli særlig mye mer “mainstream” enn det. Som regel forklarer jeg dette med at de fremstår som det minst jævlige blant mange dårlige alternativer. De har i det minste en viss grad av disiplin innenfor stortingsgruppen sin og så videre. De har gjort mange tabber, men de kjører ikke bevisst frem evneveike troll til lederstillinger. De prøver. Jeg forlanger ikke mer enn det.

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er privateid. I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, prising og utbud av varer og tjenester er bestemt av selvstendige frivillig private avgjørelser i en markedsøkonomi. I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne et samfunnsøkonomisk system.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Saken er at en gjennomsnittlig kapitalist må jobbe mye, hardt og lenge for å fortjene en så generøs hederstittel som “unyttig”. Saken er at de er skadedyr. Alt de gjør er destruktivt. Det inneholder ingen verdi overhodet. Selv om vi øyeblikkelig stanser all “kapitalvirksomhet” akkurat her og nå vil det være et etterslep på hundre år eller deromkring før vi får kontroll over all skade de har gjort. Og selv da vil det bare være en “nominell” form for akutt situasjonskontroll mens resten av jævelskapen sakte manifesterer seg som den må. Saken er at verdens tilstand er vesentlig mye verre enn folk tror — men jeg snakker ikke om krig, folkemord og denslags. Jeg snakker om insektenes død. Mer enn nitti prosent av alle arter er insekter, mens de ikke engang utgjør èn prosent av rødlista. Det finnes flere forskjellige arter av slekten marihøne enn hele antallet ulike pattedyr på jorda. Problemet er at insekter er ikke søte dyr, de er i beste fall “interessante”, men mange reagerer med nærmest hysterisk frykt overfor selv helt ufarlige småkryp innenfor denne artskategorien. Derfor får de ikke den samme beskyttelsen som pandaer og denslags, som er PR-messig mye mer presentable agenter for bevaringssaken.

Nylig så jeg en tyskprodusert dokumentar om kjemisk industri og “stoffer på avveie”. En representant for et av de store selskapene hevdet at “verden vil kollapse” uten dem. Folk vil jo ha bekvemmelighetene sine. Jeg tror ikke at de fatter problemet. Verden vil helt garantert sikkert kollapse med dem, mens det er usikkert hva som vil skje uten. Det er overhodet ingen tvil om saken: Vi må slutte med plast og stoffer som ikke brytes ned i miljøet. Jo før jo heller, men det er kanskje allerede alt for sent. Kanskje har disse idiotene allerede drept oss alle, vi har bare ikke innsett det ennå. Hvor mange penger skal du ha for å tømme et shotglass med blåsyre, liksom. Fortjenesten står ikke i noe rimelig forhold til det som ikke engang er risiko, det er helt sikkert at dette er skadeverk i stor skala. Her er noe å tenke på: Min barndom foregikk på 60-tallet. Jeg kan huske hvordan enhver noe lengre biltur involverte et helt usannsynlig antall insekter på frontruta — men nå? Det kommer en og annen slenger som splætter så man nesten skvetter, men for det meste ingenting. Det er ihvertfall ikke nødvendig å vaske frontruta hver gang man stanser, langt mindre at man må stanse bare på grunn av dette. Hva betyr det at insektene forsvinner? Det korte svaret er at det vet vi ikke, men neppe noe bra. Det er ikke urealistisk å si at insekter utgjør “skjelettet” til alle næringskjeder på jorda. Dessuten er de fleste planter avhengig av insektsassistert bestøving for å kunne formere seg. Ikke minst de vi har tenkt å leve av.

Av årsaker befant jeg meg i USA den 15. september 2008, da storbanken Lehmann Brothers annonserte sin insolvens — og dermed sparket igang den dominoeffekten som senere ble kalt “den store finanskrisen”. Samtidig pågikk Obamas presidentkampanje. Det var “interessante tider” men alle vet jo i etterkant at de største synderne slapp unna. Som vanlig tok de bare noen få av de små og kalte det jobb ferdig gjort. Selve problemet var det jo aldri aktuelt å ta tak i. Derfor har alt fått utvikle seg til å bli “ti ganger verre” nå enn det var den gangen. Dette med private kapitaleiere er bare ideologisk vås. Det er ikke sant at de “vet best”. Sannheten er snarere at de vet faen ingenting. De er idioter. Alt som står i hodet på dem er “lønnsomhet” for enhver pris. Du vet. Større formue. Flere biler, båter, fly og gud-vet-hva. Større hus, dessuten enda større hytte. Og ferieleilighet i Dubai eller Marbella, der de interessante menneskene vanker. Det ene med det andre, alle vet hva rike mennesker vil. Spørsmålet er hva alle andre vil, eller rettere sagt ikke vil. Vi vil ikke kverke planeten bare for at Røkke skal få enda større pengebinge, for å si det slik. Så langt så vel. Men hva med oss selv? Er vi for eksempel villige til å betale mer for maten? Det virker ikke som noe bra politisk salgsargument. Politikere som lover dyrere mat vil neppe vinne frem i konkurransen om stemmesedler. På radioen sa de nettopp at det observeres rekordsalg av restbilletter til syden, nå som været er så deprimerende her hjemme. Det er omtrent hvor langt man kan forvente at det såkalte folket tenker om noe som helst: Vi har penger. Nå vil vi ha gleder. Hva koster opplevelsen dere tilbyr?

For å finne en høvelig definisjon av begrepet “kapitalisme” gikk jeg til Wikipedia denne gangen. Jeg vil jo ikke ha det definert av økonomer, men av filosofer. Økonomer vil kalle det et økonomisk system mens filosofer vil kalle det en økonomisk mentalitet. Dette betyr at filosofene tilbyr den største grad av frihet. En “mentalitet” har man jo bedre forutsetninger for å styre enn et “system”. Eller hva? Poenget er at det er et valg. Vi kan diskutere mentalitet og hvor tankene kommer fra, men vi kan ikke diskutere prinsippet om at folk velger sin egen livsstil basert i de gradene av frihet som man føler at man har. Jeg ser egentlig bare to muligheter. Enten er “kapitalisme” en degenerativ mental sykdom eller så er det idioti. Jeg mener, hvor fanden kommer sånne fantasier fra? Hva eksakt er det som tilsier at privatpersoner skal ta beslutninger på vegne av tusenvis, kanskje flere millioner andre? Det gir ingen mening. Vi – altså menneskeheten, Norges befolkning, eller hva du vil – kommer uansett til å havne i den situasjon at minst halvparten av oss må “holde på med noe slags jordbruk” innenfor en horisont av to-tre generasjoner fra nå. Hvis ikke blir det ingen mat å få. Du kan imidlertid få hvor mange aksjer og dollarsedler du vil. Men mat får du ikke. Så hva tenker du om dette? Verdier er relativt, bortsett fra det vi kaller “primærbehovene”. Folk som ikke har fått mat på en stund danner helt andre prioriteter i livet sitt. Andre definisjoner av begrepet kapitalisme er selvsagt avhengig av hva slags fordeler man selv suger ut av opplegget. For eksempel sier en gruppe som kaller seg “liberalistene” at det er “et sosialt system hvor individer inngår frivillige kontrakter, handler og samarbeider med hverandre i et samfunn som ikke er statlig regulert” — eller sagt på en annen måte: De rosemaler den svette kjønnssykdommen sin og kaller det en iskrem. God appetitt og slit det med helsa.