Det er viktig at man får det som man vil ha det. Enhver som stiller seg i veien for dette formål må betraktes som en fiende. Utryddelse er middelet. Fremgang er veien. Økonomisk gudestatus er målet. Vi vandrer med freidig mot i retning av tilbudsdisken. Øynene våre møtes og vi vet at vi begge vil det samme men bare en av oss kan få det. Han trekker tollekniven og stikker etter meg, men jeg hopper unna og tramper ham hardt ned på vristen før jeg setter en albue mellom øynene på ham, griper griper den siste flaska med olivenolje og løper mot kassen. Medsammensvorne prøver å spenne bein på meg men jeg hopper lett over dem og kjører det erigerte bankkortet mitt hardt inn i terminalen, slik at balansen befruktes av en kodestrøm av elektroniske penger som bekrefter at jeg vant. Det er mitt. Min olivenolje. Min elskede eiendom. Min kjære. Nå skal vi gå hjem og være erotiske i matveien sammen. Mmmm.
Man gjør det man må for å få det som man vil. Alle vet dette. Jeg kunne sikkert brukt solsikkeoljen jeg allerede hadde men jeg ville heller ha olivenolje. Trenger jeg virkelig å forklare hvorfor? Sånn er det bare. Hvis du ikke liker det kan du bare ta en nepe og putte den i rumpa. Jeg bryr meg uansett ikke. Initiativets brusende kraft brenner i mitt blod. Jeg behøver denne inspirasjonen for å stunte en panne med det som egentlig er store hvite bønner på gresk manèr, men jeg gjør det spansk. Det klaprer i kastanjetter. Olè! Det man behøver er en finhakket liten løk og tre fedd hvitløk som man sauterer blankt i en generøs mengde olivenolje – denne retten skal være “oljete” – før man tilsetter en passende mengde (likt som løken) chili av det milde slaget (jeg anbefaler “padrone”) og svisser det sammen med et par spiseskjeer hakket soltørket tomat. Når det ser passende ut strør man over en spiseskje med spansk røkt paprikapulver og rører det hele sammen. Deretter tilsettes en boks hakkede tomater (av den typen de selger på Kiwi) og to bokser store, hvite bønner (som er godt skylt og avsilte i et dørslag). Til sist et glass vann (mengden er relativ) som man senere koker ut – “reduserer” – mens smakene får jobbet seg sammen. Skvett over et par spiseskjeer rødvinseddik, en klype sukker og en klype salt. Herfra og ut handler det om å vente mens vannet koker ut. Alt dette skjer i en stekepanne. Det går sikkert an å bruke annen redskap men det vet ikke jeg noe om.
Jeg vet ikke hvor langt man kan dra en metafor om matveien og hva slags humper og svinger den presenterer for trafikantene sine, men i den grad vi kan snakke om fortløpende vedlikehold av selve veibanen så må jo asfaltarbeiderne være den typen ting man bare må ha for å kunne praktisere høvelig kokekunst. Sånn som olivenolje, hvitløk og soltørkede tomater. Dessuten røkt spansk paprikapulver og parmesan. Jeg stiller meg også avvisende til tanken om at man kan lage god mat uten god vineddik. Vi kaller dette samsvarsadjektiver. Dårlig eddik gir dårlig smak. Veldig forutsigbart akkurat det der. Hvorom allting er, den listen jeg personlig havner på antyder at jeg sannsynligvis bor enten i Italia eller Spania, kanskje også Hellas – man må jo ha fetaost – mens jeg egentlig bor i Østerdalen.
Nede på det lokale supermarkedet har de opprettet en egen seksjon for veganermat. Blant annet har de pølser for veganere. Herregud. For tyve år siden var jeg i New York og var omtrent dobbeltbrettet langflat av latter over at de solgte veganerkylling. Hva faen? Det er for dumt til å være latterlig — men det minnet meg om en gammel historie fra Donald Duck hvor Lilleulv hadde laget til noe grønnsaksfarse, men han måtte forme det som en av de tre små grisene for å få Storeulv til å smake på det. Dit har vi altså kommet. Et stoppested langs matveien er det så visst, men utsikten er ikke noe fin. Skal veganere virkelig kopiere formatet på maten til kjøtteterne? Jeg protesterer. Grønnsaker er ikke garnityr, de er sine egne råvarer med sin egen verdighet. Som vanlig synes problemet å være manglende bevissthet.
For å skryte litt av min egen fortreffelighet så er det blant mye annet verdt å nevne at jeg har omtrent det motsatte forhold til henholdsvis kjøttmat og grønnsaker. Kostholdet mitt er i hovedsak vegetarisk basert, men noen ganger bruker jeg kjøtt som garnityr, for eksempel ternet bacon, som fungerer veldig bra sammen med tomatbaserte retter, eller spekeskinke og tynne flak av storfekjøtt som krispes raskt på høy varme – la oss kalle det chipsifikasjon – og som så siden går i salaten, Fungerer veldig bra sammen med spinat. Hva kan man si? Det er jo strengt tatt ikke min bisniss, men folk spiser absurde mengder kjøtt i Norge. La meg si det slik: Jeg er ikke kommunist men jeg er antifascist. På det samme vis er jeg ikke vegetarianer men jeg er antikarnist. Jeg har et stort problem med etikken innenfor kjøttindustrien; inkludert dette med at folk helst ikke vil vite noe om alt som skjedde langsetter matveien fra levende dyr til plastpakkede kjøttstykker. Jeg er ikke så Einar Beinhard at jeg forlanger at folk må drepe dyret selv før de fortjener å spise det, men de bør i det minste ikke ha noen illusjoner om hvordan disse tingene foregår. Etisk dyrehold er mulig, men det vil gjøre alle kjøttprodukter mye dyrere, så der stanser sannsynligvis enhver debatt om disse tingene. Folk går definitivt for kvantitet fremfor kvalitet. Det enkle er ofte det beste.
Vel, det finnes for eksempel vinterdekk til bil, presenninger og sykkelpumper. Folk spiser jo ikke sånt, men når det er sagt så ville leg ikke bli veldig forbauset om det finnes en galning i rekordboka som spiste opp hele sin garasje (med innhold) bare for å havne i avisen. Jeg vet positivt at opptil flere har spist opp personbiler. Volkswagen boble er visst populært i de kretser. De konkurrerer på tid nå. Det er imidlertid et stykke derfra til det de fleste forbinder med “god mat” – eller næringsmidler overhodet – så hvis vi holder oss saklige og ser bare på sånt som er ment som mat for mennesker har vi en bedre ramme rundt spørsmålet. Finnes det helt uspiselige ting?
Det er ukontroversielt å si at råtten og på andre måter bedervet mat er uspiselig. Sur melk. Muggent brød. Harskt smør. Man kaster jo sånt, gjør man ikke? Individuelt sett er svaret at hvis man uansett ikke har tenkt å spise det, så er det i praksis klassifisert som uspiselig og man kan like så gjerne kaste det som å dytte det inn i skap og kjøleskap, dypfryser eller hvor det nå havner. Selv er jeg som mange ganger nevnt ganske pirkete med hva jeg spiser. De selger ting på det lokale supermarkedet som jeg ikke engang vil berøre, langt mindre spise. Sånt er imidlertid ikke verre å forholde seg til enn at jeg bare lar være å kjøpe det. Folk spiser for eksempel hunder mange steder i verden – og har oppdrettsvirksomhet med dette formål – men jeg ser ikke for meg at noen fra der hvor jeg bor ville bli begeistret for å se marinert grillribbe fra elghund eller spekelår fra border collie i salgsdisken på superen. Da ville det blitt mye misfornøyd mumling i krokene.
Den britiske oppdagelsesreisende Robert Falcon Scott som tenkte seg til Sydpolen – og som døde der i 1912 – opplevde det visstnok som ikke særlig gentleman-like at konkurrenten hans, Roald Amundsen, brukte klær og andre teknikker han hadde lært av eskimoer for å takle de polare strøkene, inkludert et hundespann som ikke bare ble oppfattet som trekkdyr, men også som kalorireserver i nødsfall. Skal han virkelig spise hundene? Om dette er det å si at Amundsen som alle vet kom hjem igjen, men det gjorde ikke Scott. Hva tenker folk om hunder slik sett? Ville de slaktet og spist familiehunden hvis det ble hungersnød? Jeg tror ikke de fleste hundeeiere klarer å se for seg dette. De har jo noe slags kjærlighetsforhold til dyret. De koser med dem. Selv synes jeg sånt er perverst, men jeg tar til etterretning at det er en vanlig ting som folk gjør med den største selvfølgelighet. Faktisk så finnes det en diger kjæledyrindustri der ute som omsetter for hundrevis av milliarder hvert år. Folk har jo så mange slags følelser som de trenger å gi uttrykk for, og lykkes de ikke bra med dette i forhold til andre mennesker kan de finne selskap i fremmede livsvesener som oppgraderes til “nesten-mennesker” i fantasien deres.
For en stund siden skrev jeg noe om Stalins holodomor – et ord som betyr omtrent noe sånt som “å sulte noen til døde” – i Ukraina gjennom vinteren 1932-33. Historien er mildt sagt noe “omdiskutert” men realistiske anslag for dødstall er tre til fire millioner. Mennesker er jo slik laget at de går gjennom mange stadier av desperasjon før de faller om og dør av underernæring. Vi finner typisk kannibalisme etter at de har spist seg gjennom alt annet de kan finne, med en stadig synkende grad av kritikk i forhold til hva som er og ikke er spiselig. Et kulturelt fenomen som fulgte i kjølvannet av denne katastrofen var de såkalte beziproshniki — store flokker av “ville barn” som hadde flyktet hjemmefra for å ikke ende som middag for sine voksne slektninger. Som alle kan skjønne, dette er en traumatisk start på voksenlivet og de fleste av dem som overlevde havnet da også i Stalins fengsler. Ikke de politiske fengslene, men i den vanlige kriminalomsorgen (selv om dette ordet neppe dekker realitetene). Derfra ble de lovet frihet hvis de meldte seg frivillig til å delta i krigen mot nazistene da den tiden kom, så de fikk med seg den erfaringen også, før Stalin rett og slett brøt alle sine løfter og sendte alle tilbake til fengslene. Ved dette tidspunkt var de blitt ganske hardkokte typer. Det var de som utgjorde “bestefarsgenerasjonen” innenfor organiset kriminalitet i denne regionen etter at Sovjetunionen falt. De var ikke nådige av seg, men det er neppe mange av dem som lever lenger, om noen. De må jo ha vært født på 1920-tallet for å ha vært gamle nok til å rømme hjemmefra under holodomor-vinteren.
Det er som vanlig ganske forbløffende, alt hva mennesker gjør mot hverandre, mot seg selv, mot andre skapninger, mot naturen, og i det hele tatt mot selve skaperverket — enten man tror dette har blitt skapt av en allmektig Gud eller at det er noe tilfeldig sammenrasket kluss som bare har oppstått litt sånn helt av seg selv, ute langs frynsekanten av det usannsynlige. Egentlig bør man være glad for at man har det privilegium å kunne regne adekvate næringsmidler som uspiselige på etisk eller estetisk grunnlag. Folk har jo alle mulige slags “dietter” som de følger nå for tiden. Lite av dette handler om nødvendigheter. I den grad helseproblemer på grunn av underernæring forekommer i dagens Norge handler dette sannsynligvis om noen slags lite fagmessig utarbeidet diett som folk følger, ofte bare av skjønnhetshensyn. Ellers er det jo enkelt å se på folk om de er feilernærte, noe som nesten alltid handler om sukker og kjøtt. Kroppen kan jo ikke bruke annet enn de materialene den får når den utfører sine daglige plikter med å erstatte gamle celler med nye, som i gjennomsnitt skjer for 100% av kroppsmassen omtrent hvert syvende år. Det kroppen ikke umiddelbart behøver setter den på lager til senere. Det er først i nyere tid at det har blitt vanlig med regelmessige måltider hver dag, som sannsynligvis har betydd mer for økt gennomsnittlig levealder enn noen annen enkeltfaktor. Det er slitsomt å sulte. Sporene etter hva slags næringsopptak man har hatt gjennom livet setter seg i skjelett og tenner, slik at det lar seg avlese mange tusen år senere. Sånn sett finner de mye stusselig i arkeologiske utgravninger.
Selvsagt er jeg “snobbete i matveien” i den forstand at jeg prøver å holde det både sunt og lekkert, i den grad budsjettet tillater dette. Det blir uansett ikke aktuelt med industrimat hvor det finnes saklig grunn til å tvile på både ingrediensenes provenans og fremstillingens metodikk. Hvis jeg føler selv det minste fnugg av skepsis til maten lar jeg rett og slett være å spise den. Imidlertid er jeg ikke snobbete i den forstand at jeg tror ting er bedre bare fordi de er dyrere. La oss si for eksempel når det gjelder å velge vin — som bør koste under 300 kroner for flaska hvis den skal serveres til mat. Det ville vært utrolig bad taste å sette en Chateau Latour på bordet sammen med pepperbiffen, hvilket vel er hva folk rynker på nesa over når det kommer til snobberi. Selv definerer jeg det som å være ti meter bred men bare to centimeter dyp. De som vet alt om hva slags glass som skal brukes til hvilken slags vin, men ingenting om hvorfor.
Stikkordet er etikette. Hvilke sosiale koder gjelder for denne situasjonen? Det er påfallende hvor mange svindlere som klarer å sno til seg både det ene og det andre ved å late som om de har “forbindelser” som appellerer til sosiale strebere og andre som har et ømt punkt når det kommer til snobberi. Jeg leste nettopp noe om en ukrainsk kvinne som skaffet seg adgang til golfklubben ved Mar-a-Lago i Florida – alså der Donald Trump bor, og mens han fortsatt var president – gjennom å si at hun var medlem av Rotschild-familien. Støttet av sin godt innøvde evne til å “oppføre seg snobbete” klarte vedkommende å manøvrere seg helt frem til målet, uten at Secret Service eller noen klarte å ferske at det var noe galt med bildet. Det minner om en sak i Sverige midt på 70-tallet hvor en viss Carmencita Capelane utga seg for å tilhøre den amerikanske Rockefeller-familien — men egentlig var hun en frisørdame fra Eslöv som het Elsa Svensson. Hun innyndet seg hos en rekke toppfolk i det svenske forsvaret via den klassiske honningfella; og mens saken var både pikant og skandaløs på grunn av “ofrenes” stilling virket det ikke som om den smukke Carmencita hadde noen mer utspekulert plan enn å bare nyte livet.
Det er fascinerende hvor enkelt det er å manipulere mennesker på denne måten. Folk går med på de mest utrolige ting hvis de tror dette er noe som bringer dem nærmere “de høyeste kretser” innenfor sositeten. Hva er det neste folk vil ha hvis de allerede har nok penger? Jo da vil de bli grever, baroner og det ene med det andre. De vil ha titler og våpenskjold. Forfengelighet og amorøse ambisjoner har brakt mang en mann til skafottet, mer eller mindre bokstavelig talt. Selv tror jeg det er mange som har blitt stygt svindlet gjennom tidene, men de vil ikke at det skal komme ut at de lot seg lure på så fjollete vis, så historien kom aldri frem. Den forfengeligheten som gjorde at de lot seg svindle til å begynne med sørger i etterkant av affæren for at svindleren unnslipper, fordi ofrene vil for enhver pris unngå sosial skam og latterliggjøring så alt feies under teppet og avskrives som tap og dystre hemmeligheter. Livet går videre. Saken er jo at selv om vi kanskje føler en viss grad av sympati for de som har blitt svindlet, så føler vi også litt skadefryd som kanskje gjør oss litt flirete: Herregud, hvordan kunne du tro på den dustehistorien? Dette er veldig skadelig for omdømmet til de som er avhengige av troverdighet for å bli i stillingen sin. La oss si hvis de for eksempel ble robbet av en prostituert. Går det egentlig an å tilkalle politiet for å anmelde denslags? Det henger mye på “hvem du er” i folks øyne ute i samfunnet. Det vil sannsynligvis medføre noen komplikasjoner som i beste fall bare føyer skam til skade.
På bildet ovenfor ser vi den meksikanske ruinbyen Teotihuacan, som eksisterte i omtrent tusen år før kollapsen i år 550, slik den ser ut nå i dag. Det andre bildet helt øverst viser et typisk boligstrøk for middelklassen i byen mens den befant seg i sin såkalte storhetstid. På det meste antar vi at det bodde rundt 200.000 mennesker i Teotihuacan — og vi vet at omtrent i år 360 skjedde det “noe” fordi ved denne tiden ble mye veggkunst, pottemakeri og alskens gjenstander i typisk mayastil revet ned, knust og ødelagt; deretter planerte man det ned i grusen og la nytt gulv oppå, og 1500 år senere kom de arkeologiske etterforskerne til stedet og grov opp den gamle historien, hva den nå enn var. Krigere fra Teotihuacan – under ledelse av “Han-som-er-født-i-flammer” (og ikke høres ut som noen man bør kødde med) – ankom uansett mayabyen Tikal i år 378; på oppdrag gitt dem av “Spydkaster-ugle” som vi derfor tror var kongen av Teotihuacan på den tiden. De som har sans for humor kaller ham bare Shakespeare. Da de kom til Tikal tok de livet av et passende antall mennesker, inkludert kongen deres, før de innsatte ny ledelse og omorganiserte hele opplegget deres. Så hva var det som hadde skjedd?
Det vet vi ikke — og det spiller forsåvidt heller ingen rolle. Poenget er at i løpet av all sin “siviliserte” tid har menneskeheten vært prisgitt de “djupt såra og vonbrotne” følelsene til menn i maktposisjoner – noen ganger også kvinner – som har startet kriger på dette grunnlaget. Var det noen som nevnte Shakespeare? Han – hvem han nå enn var – skrev jo litt om denslags. Du vet. Sosiale koder og ting mennesker gjør når de drives av maktbegjær, hevngjerrighet og hele pakka. Jeg tror temaet til og med så vidt har blitt berørt i enkelte av de norrøne sagaene. Det skjer mange små ting som baller på seg og blir til store ting. Hva ville Shakespeare ha sagt om Putin? Han ville kanskje ha startet i februar 1984, da Sovjetunionens leder døde. Hans navn var Jurij Andropov og det var han som ville modernisere KGB gjennom å utvide basen for rekruttering fra kun militære offiserer til mer “jappete” og universitetsutdannede typer, sånn som hos CIA — hvor dette hadde vært vanlig praksis siden Alan Dulles’ dager, og sikkert er det ennå. Putin var en av de første. Jeg vet ikke hva slags mumlende mishag dette fremkalte blant “den gamle garden” som hadde strikt militærbakgrunn, men jeg innbiller meg at dette representerte en kulturforskjell som sannsynligvis fortsatt består i noen slags forsteinet form. Ruinene står der fortsatt, akkurat som Teotihuacan. Tikal også, for den saks skyld. Hvem trodde vel at Putin var en romantisk drømmer? Russland fremstår for meg mest som det nederste bildet, men det virker som om Putin ser for seg det øverste.
Noe som er sært med Norge – sett i forhold til Colombia – er at man om sommeren ikke ser om det er syv om morgenen eller syv om kvelden når det er overskyet. (Man ser jo selvsagt hvor sola står på himmelen hvis den er synlig.) Når det gjelder temperaturen så er det faktisk varmere her enn der akkurat nå — og jeg sover ikke godt når termometeret krabber over 25 grader. Luftkondisjonering er ikke vanlig her, og det koster sikkert det hvite ut av øyet i strøm uansett, men jeg har en vanlig vifte som i det minste gir litt sirkulasjon. Dessuten har jeg sovepiller, kom jeg på. Tjuvtriks.
Jeg ble for det meste ferdig med å eksperimentere med “stoff” på 80-tallet, men det var for den gangen snakk om det man kaller gatedop, ikke farmasøytiske produkter av den typen borgerskapet får på resept når konformiteten deres slår sprekker. Jeg har hatt disse sovepillene i mer enn et år men jeg har ikke engang åpnet pakningen før nå, når jeg trodde jeg skulle være smart i forhold til å gjenopprette den normale døgnfølelsen min. Opprinnelig skrev legen dem ut til meg da jeg sa at jeg noen ganger sover dårlig. “Etter behov” står det på pakningen. Jeg tok to stykker på lørdag – eller var det fredag? – og svelget dem med et glass konjakk. Først trodde jeg ikke at de virket så jeg tok to til. Da kom virkningen. Du glade gondol. Det var noen sære greier. Virkningen varte i flere dager.
Nå er det mandag ettermiddag. Jeg har på noe vis “mistet” mange timer i løpet av helgen. Jeg vil ikke så at man sover så mye som man rett og slett mister bevisstheten av sovepiller. Herregud for noe sludder. Det er nok best å bare putte dem tilbake i medisinskapet igjen. Det går sikkert an å selge dem på svartebørsen, men jeg har ikke noe greie på sånne ting. Hvor skal man liksom henvende seg? Jeg bor langt inni en skog som ligger høyt oppå et fjell. Jeg har ikke vært på tur i bymessige strøk siden før pandemien, annet enn å dra til Gardermoen for å fly til Santiago de Cali i Colombia, som er noe helt annet – og mye skumlere – enn for eksempel Oslo. Men jeg liker meg der. Byen ligger i høylandet, men svært nær ekvator, så det er jevnt over rundt 25 grader hele året. Den eneste variansen i vær er om det regner eller ikke.
Uansett, nå er jeg her. Ikke der jeg helst vil være, men man får gjøre hva man kan med det man har.
Som alle vet bestemte kongen av Teotihuacan – stedet hvor menn går for å bli guder – i år 378 at det var på tide å marsjere til Tikal – som den gangen het Yax Mutal – for å drepe kongen deres og gjøre alle innbyggerne til sine slaver. Og slik ble det, mer eller mindre. Han må ha vært veldig sint, for det er en drøy spasertur fra Teotihuacan, som ligger rett nord for Mexico City, og helt ned til Guatemala, hvor Tikal befinner seg. Sistnevnte var en gammel by ved denne tiden, men det var også en veldig stor by. Faktisk var hele mayasivilisasjonen svært mye større enn noen hadde trodd før de i 2015 begynte med LIDAR – “laser imaging, detection and ranging” – fra fly som krysset frem og tilbake i et rutemønster over det nærmest ugjennomtrengelige “jungeltaket” som nå dekker hele det gamle mayaområdet. Det som kom frem etter disse undesøkelsene sjokkerte alle. Det er jo for fanden millionbyer vi snakker om. Hele det området som nå er tett jungel var den gangen et velregulert nettverk av urbane sentre, med store oppdyrkede områder mellom. Hva skjedde med dem?
Det vi kaller mayasivilisasjonen varte i drøyt to tusen år, fra den eldste storbyen El Mirador til den yngste, Chichen Itza, som fortsatt var befolket, men i sterkt forfall da den spanske invasjonen kom fra rundt regnet år 1500. Conquistadorene gjorde slutt på det som fortsatt var igjen av bymessig organisering og hierarkiske maktstrukturer, men det var ikke de som utslettet mayasivilisasjonen — og slett ikke selve mayafolket, som fortsatt holder til i det samme området. Det var noe annet. Vi vet ikke hva, men minst ni av ti historikere som har studert disse tingene regner det som mest sannsynlig at de utarmet det lokale næringsgrunnlaget, med eller uten en periode med klimaendringer, uansett er det slik at når folk ikke får mat blir de ganske raskt ganske desperate, og når snøballen først begynner å rulle med borgerkrig og “no more mister nice guy” så baller det fort på seg med alle mulige slags komplikasjoner, slik at plutselig har ingen lenger oversikten over noe. Hver for seg og alle mot alle. Denne modellen støttes også av de historiene mayaene selv forteller. En dag forlot de bare byene og gikk ut i jungelen for å leve slik de gamle forfedrene hadde gjort, og sånn har det vært siden den gang.
Ingen visste noe om mayasivilisasjonen før på 1800-tallet da diverse eventyrere og “antikvarisk oppdagelsesreisende” – som stort sett betydde det samme den gangen – bega seg inn i jungelen for å sjekke ut rykter som gikk om glemte byer og fortapte sivilisasjoner. Det første de fant var Tikal. Siden ble det mer, veldig mye mer, og de holder fortsatt på. Blant alle de oldtidens sivilisasjoner som vi kjenner til er det vel håpløst å konkurrere med Egypt innenfor innenfor grenen “imponerende byggverk” men jeg vil personlig holde en knapp på mayaene som en god nummer to. Det som er sprøtt er at alle snakker – ofte litt for mye – om alle herlighetene i Egypt, men nesten ingen vet noe om mayaene, annet enn dette dusteopplegget med mayakalenderen som var en snakkis i 2012 — basert i at telleverket deres utløp på den datoen, dermed skulle verden forgå i flammer, flom og det ene med det andre. Disse amøbene kalte det Mayaprofetien og samlet seg for alt jeg vet på ymse steder for å se på showet. Herregud. Hvor ofte sier jeg at folk er fette kørka? Ikke ofte nok. Imidlertid kan vi faktisk lære noe av mayasivilisasjonens kollaps og undergang: Å drifte et samfunn – stort eller lite – handler mer om bærekraft enn om vekst i økonomien. De gamle mayaene opplevde jo en fabelaktig økonomisk vekst i mer enn tusen år før opplegget begynte å slå sprekker. Til sist gikk det til skogs, bokstavelig talt, og nå er det bare ruinene uti jungelen igjen etter dem; bortsett fra, som nevnt, at selve mayafolket aldri “forvant”, de bare la om livsstilen totalt. Hele mayaregionen – fra Mexico, via Belize og Guatemala, helt ned til Honduras – er et jækla stort område som i det vi kaller “den klassiske perioden” var sterkt urbanisert, med glimrende veiforbindelser, skysstasjoner og full pupp. Landbruket var intensivt og effektivt. De levde herrens glade dager — helt til hele faenskapet kollapset. Og nå er de gamle ruinene nasjonalparker og turistsentre, i den grad de er utgravd og rigget til for å ta imot besøkende, som kanskje bare en eller to prosent av alt der ute har blitt.
Vi må skille mellom vanlig salat – som typisk inneholder bare lette ingredienser – og middagssalat som godt kan tynges ned med kjøtt, fisk, egg, ost, bønner og så videre. Et eksempel på sistnevnte er den klassisk franske Salad Nicoise som skal ha både poteter, egg og tunfisk i tillegg til ymse grønnsaker. (De spesielt interesserte vil finne sikkert flere hundre varianter over temaet på nettet.) Poenget er uansett at mange synes det blir kleint med varm mat i varmt vær, deriblant altså jeg. Jeg er ingen “grillkonge” og kostholdet mitt er i hovedsak basert på grønnsaker uansett. Det finnes få synsinntrykk som er så frastøtende som feite folk når de dytter trynet fullt av dryppende kjøtt. Herregud. Jeg blir nødt til å forlate stedet når sånt skjer. Jeg er ikke vegetarianer men du kan godt kalle meg en “antikarnist” (søk på carnism hvis dette er et ukjent begrep for deg) på ideologisk grunnlag: Det handler om menneskers problematiske forhold til andre dyr, som forlenger seg inn i menneskers minst like problematiske forhold til andre mennesker (til en viss grad inkludert seg selv). Vi er i det store og hele noen svært sinnsforvirrede aper. Hvordan ble vi slik? Det kan jeg godt fortelle deg, men ikke her og nå.
Livets teater er noe man har oppdaget i det øyeblikk man “ikke vet om man skal le eller gråte” – under henvisning til de to klassiske greske teatermaskene som representerer henholdsvis komedien og tragedien – men selv velger jeg å le, simpelthen fordi dette er den beste – vi kan også si “mest styrkende” – energien å leve med. De som velger å gråte ender som regel med å bli narkomane asylpasienter. Det er jo faen ingen ende på hvor mye galt folk gjør mot seg selv, hverandre, naturen og hele sulamitten. Hvis man skal gå inn i sorg fordi vi kaster det hele bort på så toskete måter ender man jo som kataton. Man får aldri gjort noe. Fra latterens hjem bærer jeg diktet frem for å parafrasere Egil Skallagrimsson. Livet er en fest. Særlig når salaten er god, som ofte er en konsekvens av at planen var god da man handlet inn ingredienser, men det viser seg altså at jeg mangler løk. Men for faen. Hæ? Hva slags evneveik idiot mangler løk? Det er jo liksom sånt som man alltid har, fordi man bruker jo nesten alltid løk i alt man lager, gjør man ikke? Uansett, det er søndag. Ikke jakttid for løk. Jeg antar det blir å lage Salad Nicoise – salat fra byen Nice – uten løk denne gangen. Alt går an for en optimist. Nevnte jeg dette med å le av ting? Fra et filosofisk perspektiv betyr optimisme at man tror på sin egen evne til å håndtere uansett hva det skal være av oppkommende jævelskap, selv det å mangle løk på en søndag når man visste at man kom til å trenge det. Samt selvsagt alt annet som skjer.
Her er noe morsomt: Folk kan jo faen ikke engelsk. De snakker om kjønn enten man på engelsk benevner sex eller gender. Det er ingen som sier noe annet enn at kjønnet formering handler om masculinum og femininum i konteksten gameter – altså kjønnsceller – og deres forening som skaper zygoten; den encellede skapningen alle starter livet som. Også kjent som “den evolusjonære flaskehalsen” (det vil si èn av dem, for det er jo strengt tatt et begrep som brukes både her og der). Dette er hva man på engelsk kaller biological sex. Det finnes riktignok “mellomformer” – naturen er jo en upresis og sølete affære – men de er som regel ikke formeringsdyktige så det vil aldri finnes noe “tredje kjønn” slik sett. Enten produserer de ikke levedyktige gameter eller så mangler de “formeringsinstinktet” som er typisk for arten og som fremkommer gjennom ganske rituialiserte parringsspill. De er uansett ikke interessante innenfor genetikken. Imidlertid er de jo levende og vil søke å gjøre ting, ta til seg næring, ha opplevelser, og så videre — de typiske livsaktivitetene hos arten. Alle dyr har alle slags avvik på individnivå, også mennesker. Hva skjer med slike individer som oppfatter seg selv som “kjønnsvesener” men ikke som representanter for artens typiske formeringsmønster? Vel, de kommer jo først og fremst ikke til å formere seg; så der er det snipp, snapp, snute og kroken på døra for den slektslinjen. Men først skal de leve det livet de har. Det er dette woke pride handler om — det koker ned til at begrepet gender, som vi på norsk bør oversette med “psykologisk kjønnsrolle”, ikke overlapper med begrepet sex, altså biologisk kjønn.
Selv vil jeg dra dette tilbake til psykologen Wilhelm Reich og spørre: hvem er det man “presenterer kjønn” for? Det er lenge siden noen var helt sikre på hva det vil si å være for eksempel “en ekte mann” – kvinner avlegger jo sin eksistensielle eksamen gjennom å presse frem en skrikende skrevskapning ved et eller annet tidspunkt i livet, og dermed har de oppfylt sin raison d’etre slik sett – men det skrives sannsynligvis mer om emnet “mandighet” nå enn noensinne. Jeg er gammel nok til å huske at bare det å snakke om mandighet ble betraktet som umandig. Ekte menn praktiserer sin manndom uten å snakke om den. Et gryntende kremt nede i bassregisteret er mer enn nok. Hrm. Det ble regnet som veldig subversivt den gangen på 80-tallet da blant annet Jens Stoltenberg var med på å stifte Mannsrolleutvalget. Herregud. Folk holdt seg for øynene og stønnet. Nå for tiden har de sikkert et eget departement for denslags affærer. Kjønnsrolledepartementet. Hva vet jeg? Jeg holder meg unna politikken. Jeg er for lat, for vimsete, og jeg har alt for mange sære idèer som folk ikke klarer å forholde seg til. Ihvertfall er dette hva jeg tenker om meg selv. Politikere bør være vel avrundede, avbalanserte og ekstremt tålmodige individer. Det er ikke jeg. Uansett, det som har skjedd etter at internett ble en greie er at de som i gamle dager følte seg alene i verden med alle sine mistilpassede særheter nå har oppdaget at de er mange nok til å starte fagforening, så å si. Og nå krever de frihet til å leve med den legningen de har, uten å gjøre seg til og “presentere kjønn” på måter de ikke selv er komfortable med. Som Wilhelm Reich sa: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet når man ikke har seksuell frihet.
Det er en pussig ting å henge seg opp i, dette med at folk må presentere kjønn i samsvar med artens forplantningsmekanikk, selv om de på ingen måte identifiserer seg med dette i sin personlige psykologi. Det anatomiske og det psykologiske henger jo ikke alltid sammen på noen helt A4-måte hos alle — eller nesten ikke hos noen, for å være helt eksakt. Man kan for eksempel føle seg vakker selv om man teknisk sett er stygg som juling – slik som for eksempel jeg selv gjør – og dermed blir man på magisk vis i det minste vakrere enn hva man ville ha vært hvis man følte seg stygg. Det er noe heroisk i det å trosse den gjeldende estetikken. Eller de gjeldende kjønnsrollene. Eller de for tiden gjeldende fordommene om hvordan man skal oppføre seg som “aldersgruppe” og det ene med det andre. Hva slags krefter er det som søker å plage, skremme og undertrykke andre? Det varierer mellom det hånflirende og det aggressivt voldelige overgrep. Hva er det som motiverer disse umenneskene? Det er noe jeg aldri har forstått selv om jeg har vært “våken” i forhold til menneskets ondskap siden jeg var liten. En teori kan være at de som minst forstår – og/eller aksepterer – at de er bare dyr er de som mest oppfører seg som om de er bare dyr. Dette mønsteret holder ofte stikk. De kaller seg siviliserte men de oppfører seg verre enn de verste villdyr.
Det er fascinerende hvordan man budsjetterer sin bevissthet, ut fra den forutsetning at man har bare begrenset tid her på jorda og det er et håpløst prosjekt å engasjere seg på noe slags seriøst vis i alt som interesserer. Eller ihvertfall er dette min erfaring. Jeg skuer stadig utover store emneområder som har horisonten laaaangt der borte, men jeg har ingen tid til å utforske det i detalj. Det er nødvendig å holde fokus på de tingene jeg allerede har investert tid og oppmerksomhet i, for å oppnå noenlunde tilfredsstillende resultater på dette feltet. Sånn sett er jeg kjedsommelig normal. Hvem har hørt om en gammel mann som plutselig forandrer alle vanene sine? Om det noensinne skjer vedder jeg ørene mine på at det første folk tenker er å nei, nå har bestefar blitt senil.
Sannheten er at jeg prøver ikke engang å forstå hva de unge er opptatt av nå for tiden. Jeg husker jo hvordan jeg selv var: Fullstendig fette dust. Herregud. Om jeg egentlig har “forbedret” meg er et annet spørsmål. Man utvikler jo noen slags sluhet etterhvert som man vokser til og lærer å gjenkjenne dumme ting på et tidlig tidspunkt slik at man rekker å styre unna før man blir blandet inn i noe. Det er faktisk ikke så verst bare det. Jeg tror ikke det ville vært noen god idè å sende en tyve år gammel utgave av meg til Colombia — men når det er sagt, så fantes det også objektive grunner til at det ikke var lurt å reise til Colombia på 80-tallet. Landet har fortsatt et litt frynsete rykte, men nå har de i det minste en formell fredsavtale etter mer enn femti års borgerkrig. Jungelen har blitt “litt” tryggere sånn sett.
Fire barn som overlevde en flystyrt har nå blitt gjenfunnet etter førti dager på egen hånd uti jungelen. De er henholdsvis 13, 9, og 4 år, mens den siste er en baby på 11 måneder. Dette har som man kan skjønne vært en sak som har opptatt mange. Det er foreløpig uklart hvordan de har greid seg gjennom disse ukene, men dette er uansett en solskinnssak siden ingen egentlig trodde at barna var i live lenger. Imidlertid var det ingen som ville gi opp leteaksjonen før man fikk brakt klarhet i hva som hadde skjedd med dem, så det var en tydelig lettet Gustavo Petro – presidenten i Colombia – som nærmest helteerklærte disse barna. Det er jo ingen kjære mor i jungelen. Det er for eksempel mye farlig som beveger seg nede i ankelhøyde, så man bør legge merke til at de som vet hva de driver med bruker solide gummistøvler når de er til fots i slikt terreng. Lytt til erfarne fjellfolk som vi pleide å si her i Norge på den tiden da folk fortsatt lyttet til hverandre.
Det virker ikke urimelig å gjette på at dette kommer til å bli en film eller noe sånt. På bildene jeg har sett står flyet med “nesa” nedi bakken, og de tre voksne som var i flyet – inkludert barnas mor – omkom under sammenstøtet, mens barna må ha sittet lengre bak, eller hva vet jeg. Det er uansett litt av en historie. For øyeblikket er det vesentlige at de har overlevd — mot ganske dårlige odds. Flere detaljer tilkommer vel etterhvert. NRK.no har en artikkel, men det er et ukjent spørsmål om jeg engang ville ha lagt merke til nyhetssaken hvis ikke det hadde vært for at kjæresten min bor i Colombia og dermed trekker oppmerksomheten min i denne retningen. Det skjer jo så mange ting i denne verden hver eneste dag og nyhetene er oftere dårlige enn gode. Men i kveld er det mange colombianere som vil feire.
Blant sånne som er i nærkontakt med kriminaliteten og dens konsekvenser – først og fremst kjeltringer, men også poilti, advokater og andre – finnes uttrykket “å prate på seg en dom”. Dette er noe som skjer hver dag, for eksempel når noen prøver å villede en etterforskning med diverse løgner, eller hvis de på andre måter medvirker til at tid og ressurser går tapt. Det kan også handle om at de prøver å være smarte og overliste etterforskerne med en fantasifull forklaring — som imidlertid leder til oppklaring av andre forhold som ikke i utgangspunktet var en del av den foreliggende saken. Hvordan kan du vite disse tingene? Det er en vanlig menneskelig svakhet å tro at man er smartere og mer kompetent enn man egentlig er og profesjonelle etterforskere er spesialister på å få folk til å prate seg inn i et hjørne.
Det er ikke akkurat sjokkerende nyheter at Amerikas forrige president Donald Trump nå har fått forkynt tiltale i en straffesak, men det er litt interessant at dette er noe han har “pratet på seg” fordi han åpenbart ikke forstår alvoret i å bortta og skjule hemmeligstemplede dokumenter som angår landets forsvarsevne og/eller militære samarbeidsavtaler med andre land. Det er ikke egentlig konstruktivt å snakke om at “man kan jo bare” når saken handler at man ikke kan, eventuelt at man ikke vil; det koker uansett ned til at hvis bare Trump hadde levert tilbake materialet da han ble spurt om dette første, andre eller tredje gang ville han aldri ha havnet i denne klemma. Så snart en rettslig kjennelse om husundersøkelse er et faktum vil tiltale følge nærmest som en nødvendighet. Det er da det gjelder å holde kjeft. Jeg klarer ikke å se for meg noen advokat noe sted i verden som vil anbefale noe annet. Men han Trump er jo ikke en sånn som klarer å holde seg.
At dokumentene helt eller delvis handler om militære forhold gjør at saken automatisk betegnes som spionasje, selv om forholdet ligner lite på det folk ser for seg når de hører ordet spionasje. Når det er sagt så er det fortsatt uklart hvorfor han stjal disse dokumentene, hva han hadde tenkt å bruke dem til, hvem han har forevist dem for, og så videre, men vi får anta at mer informasjon om dette vil fremkomme under etterforskningens gang — dersom ikke de konkrete forsvarsforholdene det angår er så sensitive at domstolen ikke kan sikkerhetsklareres til en slik grad at dokumentene kan fremlegges som bevismateriale. De fleste saker av denne typen avgløres “på bakrommet” uten at det blir etablert noen rettsforhandlinger i den forstand. Man ønsker jo ikke i utgangspunket noe oppstyr rundt denslags, særlig av hensyn til landets troverdighet som en militær samarbeidspartner som har orden i sysakene sine. Imidlertid har vi allerede “Sirkus Trump” gående i full mundur, ikke minst blant støttespillerne hans i kongressen. De har – forutsigbart nok – allerede begynt å bake politisk sølekake.
Flere opplysninger kommer så snart flere opplysnineg foreligger.
Jeg havnet i diskusjon med noen som mente at “tro, håp og kjærlighet” er essensielle menneskelige verdier. Mitt tilsvar var at dette er et barns fantasier om det idèelle. Selvsagt er det fine verdier, men i den voksne verden kreves mer planmessige og resultatorienterte ting. Vi kan ikke bare håpe, tro og elske; vi må ha mere kjøtt på beinet, så å si. Hva eksakt har du tenkt å gjøre? Den typen ting. Jeg har levd lenge nok til å ha oppdaget at nesten alt mennesker prater om forblir med praten. De gode intensjonene må vike for realitetenes ubønnhørlige krav til handling. Plutselig blir det nødvendig å “gjøre noe” — men man ender ofte opp med noe slags halvhjertet makkverk som overhodet ikke ligner på idealene folk preker om i selskapslivet. Det bare ble slik. Og sånn går dagene.
Om jeg vrenger hukommelsen aldri så mye klarer jeg ikke å huske at jeg noensinne har møtt noen som ikke føler at det er noe alvorlig galt med hele opplegget til den postmoderne menneskeheten. Det er stor divergens i detaljene folk legger merke til og fremholder som viktige elementer i bildet, men alle er enige i selve prinsippet: Vi er ute og seiler uten ror. Stø kurs er et meningsløst begrep når du ikke vet hvor du er på vei hen. Det er jo slik man havner på steder man ikke ønsker å være. Det er her vi møter hva jeg rent personlig synes er det mest komiske Franz Kafka noensinne sa (jeg tror det var i romanen “Slottet”): Mitt mål er å komme bort herfra. Dette er strengt tatt ikke noe “mål” men snarere en kjemisk reaksjon i den delen av hjernen vi kaller paleocortex: Skal jeg flykte eller slåss? Hvis man ikke vet hva man vil eller skal så vil dette medføre en kaskade av stresshormoner og man blir gående der; opphisset men retningsvill.
På nettet leser jeg at omtrent en fjerdedel av alle nordmenn er “klimaskeptikere” — noe jeg tolker som at de ikke har noen slags fette peiling på noe som helst, men de ønsker at alt skal være bare bra. Man behøver jo ikke å grave særlig lenge i materialet før man oppdager at herregud, tiden er snart ute for alvor. Vi burde ha sluttet med å brenne fossile materialer for tyve år siden, men det er så mange som tjener så store penger på jævelskapen at det ikke var – og fortsatt ikke er – praktisk gjennomførbart. Her må vi selvsagt legge til alle de som føler at de er “avhengige av bilen” og som derfor vil ha seg frabedt at noen slags feministisk venstrevridde klimahensyn skal komme her og føkke opp for dem i deres travle hverdag. Det kan ikke være ondt hvis noen tjener penger på det. Rikdom er den standarden vi bruker for å måle folks fortjenestefulle respektabilitet. Vi spytter på uteliggere, mens vi smisker og vrinsker så godt vi kan for å vinne de rikes gunst, selv om uteliggeren er harmløs mens de rike – uten unntak – er ondartede parasitter. Sånn har det blitt i vår verden.
De skal visstnok åpne at antall nye oljefelt på norsk kontinentalsokkel. Dette er forbrytelser mot menneskeheten ved dette tidspunkt. Det går ikke lenger an å late som om man ikke vet at hver eneste fjert av karbondioksyd som sendes ut i atmosfæren er en ny spiker i likkista for oss alle. Situasjonen er svært kritisk og den blir verre for hver dag som går. Høyrehønsen snakker fagert om “Europas energiforsyning” som om dette i seg selv er noe slags argument. Selv føler jeg ingen trang til å diskutere med dem; jeg vil heller klaske til dem i ansiktet med et brekkjern. (Jeg har opplevd dette selv og det er ikke så fælt som folk tror, selv om det naturligvis er vondt, pluss at man brekker bein, mister tenner og det ene med det andre. Det er bare å reise seg opp, spytte ut blodet og tennene, før man deretter spør om denne urimelig myke massasjen er alt de har å komme med.) Vi befinner oss i en kategori av alvor som ikke tillater de dustete frivolitetene til folk som prøver å late som om de er respektable, selv om alle vet at de er ynkelige snyltere som ikke ville vært i stand til å gjøre skikkelig arbeid selv om de ønsket det. Æsj. Borgere er noe jævla bæsj. Bare tanken på å berøre dem fyller meg med intens avsky.
Hva tenker du? Selv mener jeg at det sannsynligvis ikke er noe håp for menneskeheten. Vi er alt for grådige og uintelligente. Instinktivt holder jeg avstand til de feite og misformede vrakene jeg observerer. Hva er det som skjer? Vel, det er ikke mystisk. Vi er hekta på sukker, bensin og smertestillende tabletter. Dette er alt som er igjen av menneskeheten. Konsumenter som skriker lik fugleunger etter mere kos, mere glede, flere og lengre orgasmer mens kjøttet råtner på beingrinda vår. Hva slags fremtidsutsikter er det vi overlater til våre barn? Selv er jeg jo en gammel mann som bare kan avskrives som irrelevant på dette grunnlag alene. Mine velmaktsdager var i forrige århundre. Da jeg var liten – altså på 60- og 70-tallet – syntes jeg det var spennende med folk som var født på 1800-tallet. Ingen av dem lever lenger. Verden har forandret seg til det ugjenkjennelige siden den gangen. Det globale folketallet har mer enn doblet seg, mens antallet innbyggere i Norge har økt med omtrent 25%. Alle disse menneskene har lyst til å drite, men ingen av dem har lyst til å grave latrinene.
