Jeg har forholdt meg til værvarslinga fra yr.no i mer enn ti år nå. Opplegget deres er godt nok til sitt formål, noe som innenfor min variant av spillteoretisk strategi er “optimalt”. Jeg behøver jo ikke noe som er bedre enn godt nok. Dessuten pleier forbedringer å bli mer kostbare jo mindre pragmatisk nødvendige de er. Tenk over saken. Det å bli “best” er en konkurranse mellom et utvalg kandidater som allerede er nær toppen innenfor sitt område. Det koster dem relativt sett enorme energimengder å forbedre seg ganske lite, slik at man kommer til et punkt når ting “koster mer enn de smaker” og i en verden av praktiske problemer kan dette identifiseres som når noe er godt nok.
Hvorom allting er, ved et tidspunkt begynte yr.no å oppgi ikke bare selve temperaturen, men også hva den “føles som”. Saken er at man merker forskjell på ti grader når det er tørt og vindstille og ti grader med regn og blåst. “Opplevd temperatur” fra en menneskelig synsvinkel er noe annet enn den tempetauren man måler med et instrument som ikke har noe følelsesmessig preferanseområde. Denne morgenen i Østerdalen oppgis på yr.no å ha en målt temperatur på minus fjorten, men det “føles som” minus tyve. Jeg skal ikke krangle. Det føles faktisk jævlig kaldt der ute. Jeg har erfart verre kulde men minus tyve er kaldt nok for meg. Du merker jo ganske raskt at hvis man ikke holder seg i bevegelse når det er så kaldt risikerer man å pådra seg frostskader. Sprengkulde er stressende for kroppen. Noen minutter går bra for de fleste, men når timene begynner å gå entrer man en svært reell faresone.
Spørsmålet er hva resten av vinteren vil bringe. Så snart det faller under minus femten eller deromkring lønner det seg å holde konstant fyr i vedovnen i dette gamle huset, men dette kommer med sine egne avveininger. Man forbruker jo fyringsveden ganske faderlig fort når det går oppimot hundre liter i døgnet (løslig målt i forhold til volumet i den store typen bag fra Biltema), men hva skal man liksom gjøre da? Jeg har aldri vært av den tapre typen som bare finner seg i all slags jordisk lidelse med et tålmodig smil. Faen heller. Jeg hater å fryse. Det gjør meg veldig anspent og aggressiv. De andre vintertingene har jeg god nok kontroll på. Du vet. Vinterdekk og den typen ting. Snømåking. Feite frø på fuglebrettet. Det vanlige, må vi vel nærmest si, siden det typisk blir vinter hvert år i Norge, særlig i Østerdalen. “Vær beredt” som speiderne sier. Det er det beste. De intelligente ser på kalenderen og kalkulerer ut hva som lønner seg i forhold til hva slags tidsskjema og budsjettrealiteter de har å jobbe med, mens de mer spontane personlighetstypene etterhvert oppdager at været forandrer seg slik at de blir nødt til å handle. Alle jeg kjenner har litt av begge deler i seg. For eksempel utsetter mange alt som har med jula å gjøre til langt uti desember selv om handelsstanden tydeligvis starter sin egen form for festing allerede i oktober. Sånn har det blitt. Aldri er det fred å få. November er snart slutt og da kommer alt det helvetes maset som desember måned er full av. Og hva sier vi da? God jul. Selv om vi vet at hele driten bare blir dyrere og dårligere for hvert år som går. Lenge leve ironien.
Fra mine egne skoledager sakser vi et minne som imponerte meg allerede den gangen og som har fortsatt å henge på en prominent plass i den personlige lærdommens magiske univers. Altså, saken er at jeg gikk på videregående sammen med et antall individer som kom fra det vi kaller priviligerte kår, med rike foreldre og det ene med det andre. De lider ingen nød. De kjenner ikke engang noen nød, i den forstand at de vet ikke hva det er. De har sikkert noen slags abstrakt definisjon av konseptet men de har ikke noe personlig erfaringsmateriale som kan danne grunnlag for egentlig forståelse. Kanskje de fikk det senere. Hva vet jeg? Men der og da var de bortskjemte barn med urealistiske idèer om sin egen viktighet i verden. Det memet vi skal frem til er et kort men betydningsfullt utsagn. Jeg hadde reist det argument at selv lærdom som ikke der og da fremstår som “noe man kommer til å få bruk for i livet” har sin nytteverdi fordi det bidrar til å forbedre evnen til å tenke i sin alminnelighet. Jeg behøver ikke å lære å tenke, var et motargument som kom. Jeg kan bare betale noen for å tenke for meg. Først trodde jeg det var en morsomhet. Jøss. Fyren har jo litt sans for humor. Men så ble det etterhvert klart at dette var hans alvor. Han betraktet virkelig lommeboka som viktigere enn hjernen. Er det dette folk mener når de snakker om materialisme? Jeg skal ikke engang snakke om hvor klein sikkerhetspolitikk det er – noen kan ta fra deg pengene, men ingen kan stjele evnene dine – istedet skal jeg benevne det som åndsfattigdom av verste slag, det vil si den man havner i fordi man er lat.
Til forsvar for slik tankegang er det å si at verden til en viss grad fungerer på denne måten. Hvis man mangler kunnskap om noe men har penger så kan man alltids hyre inn en spesialist til å utrede saken og bidra med slike råd i forhold til prosjektstyringen som er nødvendig. Dette er faktisk en bent frem intelligent måte å forholde seg til problemstillingen, men det var ikke dette han mente. Denne historien blir alt for lang hvis jeg skal gå inn i noen dypere karakterskildring, så jeg skal bare henvise til stereotypisk “rike barn” og deres tro på at pappas penger – som de antar ved et tidspunkt vil gå i arv og bli deres penger – er et tilstrekkelig maktmiddel i en verden hvor de allerede er vant til å få det som de vil. Forsåvidt ganske troskyldig, men også klysete. Saken er jo at ingen bare “kommer til rikdom” – om vi ser bort fra de som vinner i lotto og lignende – og for å akkumulere en stor privatformue er man nødt til å utvikle et sett med personegenskaper som vi ikke her og nå skal ramse opp, men en av dem er teft. Altså evnen til å se muligheter og handle raskt når sjansen byr seg. Vi kan si at dette er en form for beredskap — som umiddelbart fører til spørsmålet om man er født sånn eller har blitt sånn. Vi observerer jo “askeladdhistorier” om folk som startet med et objektivt sett dårlig utgangspunkt men som senere “jobbet seg opp” og endte med en stor privatformue. Vi observerer også hvor mange historier som helst om at barna til de rike setter formuen over styr fordi deres lidenskaper handler om å bruke pengene, ikke skape dem. Hvilket leder oss til den konklusjon at det er ikke egentlig pengene det handler om, men den personlige ærgjerrigheten og det indre “suget” etter å forbedre sin sosiale posisjon. Mange går rundt med en følelse av at de fortjener mer – eller bedre – enn hva de typisk får i livet, men bare noen få har viljestyrke og handlekraft til å gjøre noe med saken. Jeg vil si at den avgjørende skilnaden går langs den litt mystiske egenskapen vi kaller næringsvett. Hva er det og hvor kommer det fra?
Intuisjon (fra latin: intueri, «å vurdere», «å se inn i», «granske») er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement. Intuisjon er således ofte betraktet som en form for indre erkjennelse, tidvis vurdert som virkelig klarhet eller forståelse. Tilfeller med intuisjon er preget av stort mangfold; imidlertid er de prosesser hvor de skjer vanligvis ukjent for tenkeren i motsetningen til rasjonell tenkning. Et syn på intuisjon er at det er ekspertise innenfor et felt, formelt eller uformelt, basert på tidligere erfaring. Lang tids erfaring fører til læring av gjenkjenning av mønstre som danner maler (templates) – ansamlinger av detaljer ved situasjonen eller problemet. Ved å samle detaljene i maler trengs mye mindre analyse, og prosessen fram til en løsning går langt raskere. Dette gjør også prosessen ubevisst, ettersom den automatisk følger innlærte mønstre. Dette fører til holistisk heller enn lokal prosessering; eksperten danner et helhetlig bilde raskt, heller enn individuell analyse av alle detaljer.
(Wikipedia)
Etter min mening er “rike menneskers næringsvett” til forveksling likt det vi kaller det kriminelle instinktet, som man er nødt til å opparbeide seg for å overleve i særlig harde og farlige miljøer. La oss si for eksempel i et klassisk fengsel, som av denne grunn ofte blir karakterisert som “forbryterskoler”. I motsetning til dette står trygg oppvekst i et villastrøk hvor man venner seg til at komfort og privilegier er “rettigheter” som man har på en selvfølgelig måte. Jeg kan bare betale noen for å tenke for meg. De som vokser opp i farlige slumstrøk med fattigdom og alskens sosial elendighet blir tidlig voksne. De er nødt til å utvikle en “gatesmart” stil for å i det hele tatt overleve. Dette gjør dem til en “rev i hønsegården” hvis de noensinne kommer seg inn i et forretningsmiljø som favoriserer slike personegenskaper. (Forøvrig et ganske velkjent tema innenfor litteratur, film og serier.) De forventer jo verken hjelp, takk eller belønning. De vet – fra beinmargen og ut – at i den grad de har noe så er det fordi de skaffet seg makten til å ta det. Du vet. Gripe dagen og det ene med det andre. Det er jo slik i vår tid at de færreste har noen egentlig kontakt med naturen, men til gjengjeld snakker folk ganske mye om “den urbane jungelen” og slike ting, som nærmest må karakteriseres som kulturens mørke felt, eller underverdenen om du vil. En eksistensiell sone hvor “overlevelse” fra dag til dag ikke er noen selvfølgelighet. Selv ser jeg på dette med et humoristisk blikk. Det er jo slik innenfor biologien at en art som er i ferd med å tømme sitt naturlige habitat for de nødvendige ressurser for overlevelse vil henfalle til en kannibalistisk fase hvor de begynner å betrakte hverandre som et realistisk næringsgrunnlag like før arten kollapser og dør ut; et fenomen som sammenfaller ganske nøyaktig med introduksjonen av “sivilisasjon” blant menneskene. Nå er jo begrepet tid noe svært relativt. Femti år er mye for et individ mens vi ikke engang registrerer det når vi snakker om “historien” som sådan — og det er helt meningsløst i forhold til “geologisk tid”.
Som art er mennesket flere millioner år gammelt, som “kulturskapning” noen titusener av år, mens som siviliserte ikke mer enn omtrent 5000 år, hvorav de siste 200 har vært særlig destruktive. Per i dag er vi den dummeste og mest materielt inkompetente utgaven av mennesker som noensinne har eksistert. Folk løper rundt med “håret i brann” og bare skriker. På mange måter ganske skremmende greier, men det er hva det er. Biologiens regler omfatter også oss. Fantasien vår er ganske fristilt fra virkelighetens harde krav, men kroppen vår lever og dør i en eksistensiell sone som mange nekter å forholde seg til. “Den noble uvitenhetens vei” består i å ta avstand fra alt det skitne og dyriske som – bokstavelig talt – utgjør selve kjøttvekta i vårt liv; til fordel for noen slags vrangforestilling om at vi er “åndelige” skapninger som har blitt særlig utvalgt av overnaturlige makter til å bestemme her på jorda. Alskens lallende idioter preker om sånt i eininga, mens underverdenen går sin skjeve gang. Den materielle virkeligheten vinner alltid til slutt. Fysikken fungerer. Det er vanskelig å se noe håp for menneskene slik som ting har blitt, men kanskje noe vil endre seg. Vi får følge med og se hva som skjer.
Denne historien begynner i Sahara. Året er 1970. Spansk Sahara er i ferd med å avvikles og en lokal konflikt om hvem som skal overta hva utkrystalliserer seg. Hovedaktørene er “Den Sahrawi-arabiske demokratiske republikk” (SADR), en uavhengighetsbevegelse representert av Polisario-militsen, og dessuten statene Marokko og Mauretania, til noen grad også Algerie. Fra Norge ser det ut som en av mange tildels uforståelige “afrikanske konflikter” som oppsto i kjølvannet av kolonitiden. Hvem vet hva de krangler om? Det er jo ingenting der. Bare sand. Det har gått litt i bølger, men konflikten ligger der ennå. Noen formell løsning foreligger ikke. Det virker som en sånn ting som man tar ad notam i tilfelle man har tenkt å reise i regionen. Det er et konfliktområde så vær varsom. Men ellers tenker man ikke over saken. Jeg mener, det er jo ingen nyhet at det er uroligheter i Vest-Sahara. Det har pågått siden året 1970. Hva skal man liksom mene om dette? Man har ikke ubegrenset kapasitet for fokus og oppmerksomhet. Vi må konsentrere oss om aktuelle nyheter og “glemme” alt sånt som virker stillestående og lite løsningsorientert.
Jeg skjønte faktisk ikke hva konflikten i Vest-Sahara handlet om før langt innpå 2000-tallet. Da oppdaget jeg at over åtti prosent av verdens fosfatforekomster befinner seg i Marokko og Vest-Sahara — som gir dem noe nokså nær et verdensmonopol på èn av de tre bokstavene NPK som man vil finne på enhver sekk med kunstgjødsel. Nitrogen, Phosphorus, Kalium. Svært viktige varer på verdensmarkedet, kan man trygt si, siden alle matvarer som det handles med i stor skala er fremstilt i et industrielt landbruk som krever store mengder kunstgjødsel til enhver tid. (Bærekraften i denne metoden er et tema for seg selv som vi skal la ligge her og nå. Verden er jo som den er, ikke som den burde være.) Du kjenner sikkert følelsen. Aha, tenker man. Så det er altså hva de slåss om. Penger. Er det ikke alltid penger? Herregud. Rettigheter til å drive mineralutvinnelse og det ene med det andre. Skulle du ha sett. Så snart man har hørt det virker det så opplagt. Nå er jo ikke fosfater gull i den forstand – det er ikke noe sexy stoff, det pleide å bli fremstilt av fugleskit, men alle de gamle “guanoøyene” er brukt opp og uttømt – men i virkelighetens verden er fosfat en absolutt nødvendighet mens gull er fjas og luksus som bare har en relativ verdi. Jeg mener, de færreste tenker på pynt når sult er det for hånden værende problem.
Fra min personlige historie bringer vi inn det element at min formelle utdannelse er innenfor økonomi. Da jeg var i den alderen var interessene mine – som de forsåvidt er ennå – historie, språk og kunstfag, men økonomi var det som var “forventet” av meg — og fordi jeg hadde gjort en handel med foreldrene mine – hvis jeg kler meg pent, oppfører meg som folk og møter opp på skolen så skal de betale for en egen leilighet for meg – så hadde jeg sterk egeninteresse av å “innfri forventninger”, fordi det å ha sitt eget sted er en enorm sosial fordel i de sene tenårene. Hvorom allting er, konsekvensen av det hele er at jeg nå har et litt sært forhold til økonomi som fag. På den ene hånd synes jeg det er omtrent like respektabelt som astrologi. Dette gjelder særlig når de ber økonomer si noe om fremtiden. Det er svært cringe. På den annen hånd gir en viss innsikt i “skoleøkonomi” gode verktøy for etterforskningsarbeid og politisk analyse. Det er ikke et unyttig fag, det er bare fette misbrukt av alle svindlere og bløffmakere der ute. Generelt sett følger jeg ikke noen på nettet som prater om “penger” – hvor de kommer fra og hvordan man kan få tak i mer av dem – men jeg har et par faste som fremstiller interessant innhold fra en mer sosialøkonomisk og statsvitenskapelig innfallsvinkel. En av disse publiserer videoer på YouTube og kaller seg “Economics Explained”. For et par dager siden kom han med noen aldeles måpende nyheter: I Norge har man oppdaget like store eller større forekomster av fosfat som i Marokko og Vest-Sahara. Hæ? Hvordan er det mulig at jeg ikke har hørt noe om dette?
Hvis informasjonen virkelig stemmer – og det virker det som den gjør – snakker vi om et økonomist potensial som er større enn oljen selv i sine beste dager. Vi snakker om titusenvis av milliarder gjennom hundrevis av år. En veritabel pengefabrikk — som ingen snakker om. Det er jo ikke gull. Folk skygger litt unna når de hører ordet gjødsel. Jeg jobber med landbruk er ikke et bra utsagn hvis man for eksempel prøver å oppnå samleie. Sexy varer burde i prinsippet være et eget studieområde i gråsona mellom økonomi og psykologi. Men det får bli en helt annen kålåker, det som er temaet her og nå er de norske fosfatforekomstene og det faktum at “ingen” vet noe om dette. Jeg er jo gammel nok til å huske at oljen var litt av en nyhet i sin tid, og selv om vi har vent oss til dette i stor grad så vet folk typisk om at Norge er et land som utvinner og selger petroleumsprodukter på verdensmarkedet. Fosfatsituasjonen er helt annerledes, sannsynligvis fordi det snakkes ganske lite om matproduksjon; hvor maten vår kommer fra, hva slags stoffer som brukes til å fremstille matvarer, hva slags etiske standarder som gjelder, og det ene med det andre. Det er et stort fagområde som det paradoksalt nok er liten egentlig interesse for. Så lenge det finnes ting å få kjøpt på supermarkedet er folk fornøyde. Noe mer ønsker de ikke å vite. Ihvertfall ingen kjedelige – og ofte grusomme – detaljer fra produksjonsprosessene. Det er jo noe som heter “å miste matlysten” som noen ganger inntreffer når man for eksempel vet for mye om hvordan pølser blit laget. Sånt må ikke undervurderes.
Åpenbaring er et teologisk begrep som finnes i mange religioner. Dets innhold er derfor like forskjellig som det finnes religioner. I alminnelighet kan åpenbaring sies å være det hvor religionen framtrer som et virkelig, eller ektefølt, forhold fra Gud til mennesket. Et slikt forhold kan ikke bevises på en vitenskapelig måte, og åpenbaring kan derfor kun oppfattes og formidles som tro. I naturreligioner var det som regel stammens eller gruppens sjaman som åpenbarte den høyeste viljen som naturens variasjoner, tid for seremonier, ofringer og lignende. Sjamanen var under selve åpenbaringen i en form for transelignende tilstand i kortere eller lengre varighet.
(Wikipedia)
Som alle kan se fremkommer min typiske sans for humor derved at jeg velger motivet “Åpenbaringens engel” av William Blake (1757-1827) som illustrasjon til en post om åpenbaringenes tvilsomme provenans. Hvor kommer de fra? Hvem opplever dem? Hva er åpenbaringer? Vi tar altså utgangspunkt i at et individ har en ekte opplevelse av noe som senere blir tolket som “en melding fra høyere makter” men at det varierer fra den ene kulturkretsen til den neste hvordan man forklarer det som skjedde. Noen ser engler, andre ser naturånder, dessuten finnes de som bare “hører stemmer”. Disse distinksjonene er egentlig ikke relevante, det som foregår blir ikke interessant før åpenbaringen distribueres til et større publikum som velger å tro at informasjonen de blir presentert for kommer fra en guddommelig kilde. Dette er jo det viktige overgangsleddet. At den som opplever åpenbaringen selv tror på den er verken her eller der. Hallusinasjoner forekommer. Det gjør også uvanlige naturhendelser. Det gnistrer og spraker oppi det stakkars sjuskete tenkamentet til folk. De ser noen “syner”. Helt normalt. Det interessante spørsmålet er hvorfor det neste leddet tror på historien.
Ved hvilken alder er det normalt å utvikle kritisk sans? Småbarn tror jo for eksempel på alt foreldrene deres sier, men dette snur ved et visst tidspunkt. Jeg vil uten å kjenne til noen tall eller forskning på området tippe at ved 6-7 års alder har de fleste oppdaget at det er helt normalt å prate som om man har greie på alle tingene i verden uten å ha den minste fette peiling på noe som helst. Sånn er menneskene — og det må man bare forholde seg til som best man kan. De er ikke onde, ihvertfall ikke hele tiden, men de er konstant og uhelberedelig dumme. De kan ikke noe for dette selv. Alle de voksne er sånn. Dette er en vanlig holdning blant “store småbarn” som søker sammen i alskens Mikke Mus-klubber for å holde på med hemmelige ting som de senere imidlertid typisk mister interessen for når pubertetens hormonforandringer kommer. Selvsagt er det variabelt, men vi kan ganske løslig si at de fleste gjennomgår 5-6 år av sitt liv når den viktigste kilden til informasjon er de andre barna. Det vi kaller barndommens rike er en mental tilstand som fremkommer i takt med at man danner sine første anslag til en selvstendig personlighet — det vil si at man føler helt tydelig at man “er noen” men man har ingen makt til å gjøre noe. Litt humoristisk kan vi si at barneflokkene som danner seg er “uformelle terapigrupper” som kommer sammen for å diskutere sin eksistensielle tilstand — og forme teorier om hva som foregår, både i nabolaget deres og i verden ellers.
Det finnes til enhver tid et antall mennesker i verden som er klin kørke koko. De hører stemmer og de ser syner. Vi skal imidlertid ikke dvele ved dette, men holde oss innenfor registeret for hva som er (relativt) normalt. Hvis man tar sine “åpenbaringer” fra individer som åpenbart ikke er helt i vater, så har man jo et åpenbart problem, ikke sant? Vi vet at sånt skjer men dette er den enkle forklaringen på hvorfor noen danner “gale meninger” uten å selv teknisk sett være “gale mennesker”. Det som ser ut til å skje er at man betrakter verden med et så kritisk blikk som man får til og derfor oppdager man noen ting som man “henger seg opp i”. Jeg ser hvordan det henger sammen nå. Problemet er bare at man tar alltid feil. Alltid. Man ser selvsagt noe men det forekommer rett og slett aldri at man ser hele bildet. Likevel kan man noen ganger forme en slags entusiasme for det man tror er sannheten på lignende vis som da man befant seg i barndommens rike og baserte sin kvalitetssikring av informasjon på hva som “føltes riktig”. Som alle vet begynner jo kritisk tenkning med selvkritikk, som i praksis handler om å alltid anta at man tar feil og først etterforske alle sannsynlige årsaker til at man tar feil før man overhodet tar stilling til “betydningen” av det man tror at man observerer. Hvis noe virker åpenbart så er dette alltid og uten unntak bare fordi man ikke har oppfattet saken korrekt. Det er noe man overser. Er det noe viktig? Det vet man ikke. Man overser det jo. “Åpenbaringen” man erfarer skygger for alt annet. Hvis informasjonen man forholder seg til virker kaotisk, tilfeldig sammenrasket og lite oversiktelig er den mer sannsynlig enn hvis den fremstår som godt organisert og fornuftig. Jo “bedre” en historie er jo mer sannsynlig er det at folk lyver. Eller eventuelt at man lyver for seg selv fordi man vil jo helst ha en ryddig forklaring. Men livet i denne verden er en grisete affære. Vi kommer aldri til å se mer enn bare deler av “den egentlige virkeligheten” og det er urealistisk å tro at man noensinne kan forstå noe.
Som alle kan se viser ikonet ovenfor Sankt Dominic Savio, skytshelgen for alle ungdomsforbrytere. Du vet hvordan katolikkene er. Synder og deres forlatelse er en stor transaksjonsindustri — som er bygget på en grunnvoll av “typisk menneskelig atferd”. Det er jo vanlig å utvikle en livsstil hvor man samler opp inntrykk og impulser, så bearbeider man og nærmest “gjærer” disse i den følelsesmessige trykkokeren inni sjelen en stund før man endelig agerer ut den emosjonelle materien på noe slags eksplosivt og dramatisk vis. Som alle sier: Det som går inn må komme ut. Helt ordinært. Årsak og virkning, sånne ting. Populærpsykologene på 80-tallet kalte denne atferden “frimerkesamling” og det handler om at man erfarer ganske mye ubehag i løpet av en vanlig dag, som man typisk internaliserer i underbevisstheten fordi man ikke har tid til å reagere der og da, eller kanskje fordi det er upraktisk, folk står i veien og det ene med det andre, konsekvensen er uansett at man etterhvert topper opp kapasiteten man har for å “holde kjeft og se en annen vei” – eller vi kan ta den om dråpen som til slutt får begeret til å renne over – slik at det ser ut som om man kanskje overreagerer på èn ganske liten ting, mens det som egentlig skjer er at hele den emosjonelle forstoppelsen forløser seg, slik at man for eksempel begynner å gråte, vifter med armene og skriker litt, eller eventuelt påfører seg selv fysisk smerte for å overdøve de sterke bølgene av “følelsesenergi” – eller frustrasjon om du vil – som går i retning av det mentalt overveldende.
Hva slags skapning er mennesket? Meningene er delte. Selv betrakter jeg vår art som en kategori av opportunistiske tyveaper som i tillegg er veldig skvetne. Typisk menneskelig atferd er å ta det som man synes at man kan ta, basert i et sett med kriterier som har stor individuell varians. Vi er ikke typisk opptatt av hva som er “rett og galt” men av hva som er mulig. Hvis vi ser noe vi liker og vi enten allerede har eller der på stedet former en følelse av at vi bare kan ta det, så kommer vi til å ta det. Dette er forutsigbart. “Evolusjonær psykologi” er noe folk snakker om på nettet. Selvsagt bare magisk tenkning og piss hele greia, men de har et poeng som er verd å ta til seg: Vår fysiske form er et produkt av vår livsstil gjennom millioner av år. Det menneskelige sanseapparat og bevegelsesregister er spesialtilpasset en tilværelse som tyv. Ikke i juridisk forstand, men på et biologisk nivå. (Jussen kommer ikke før mye senere.) “Det naturlige mennesket” er kjeltring til fingerspissene og vel så det. Vårt naturlige instinkt er å ta alt vi har lyst på. Både sånt som er matnyttig og sånt som bare er til pynt. Vi liker jo å “lage arrangementer” i omgivelsene. Dekorasjon og ornamenter. Sånne ting. Om så bare arrangere noen småstein med foten mens vi står og venter på noe, eller klusse noe med tusj på veggen i et offentlig toalett. Vi har en veldig virketrang i forhold til å flytte rundt på ting og arrangere dem på måter som gir oss noen slags tilfredsstillelse der og da. Jeg kaller oss tukleaper og noen ganger også pynteaper. Vi tukler med ting og vi pynter våre omgivelser. Det har ikke noe formål, det er bare noe vi gjør.
Den sapiente menneskehjernen er åpenbart et biologisk oveflødig organ som er mer til skade enn nytte, både for individer og for samfunnet. Sånn sett er den en påfuglhale, det vil si en attributt som bare lar seg forklare via seksuell seleksjon: Større hjerner med mer fantasifulle egenskaper i forhold til tukling og pynt har vært selektert for innenfor den menneskelige formeringsprosessen gjennom svært lang tid. Det er rett og slett mer sexy med såkalt intelligens enn uten. Den har en slags gravitasjonskraft som gjør at mennesker søker sammen i fellesskap som etterhvert når et tilstrekkelig metningspunkt til å manifestere en distinkt kultur. Derfra og ut handler livet – som for ethvert annet dyr – om konkurransen for å oppnå fordelaktige samleier, men innenfor kulturens rammer. Noen kaller dette en metaorganisme, altså noe i likhet med en bikube eller en maurtue, hvor man ikke egentlig har individer men funksjoner, eller det vi kaller “roller”, som de enkelte deltagerne i kulturen trer inn i og fyller på mer eller mindre eksemplarisk vis. Det er derfra vi har slike typiske fantasier som at “samfunnet er lik en kropp” hvor alle organer må fungere i et konstruktivt samarbeid for at samfunneskroppen skal kunne leve. Den filosofiske etikken rundt det hele er gjerne fokusert på plikten, eller “tjenesten”. Det å være født inn i et samfunn medfører skyld. Ikke i den forstand at vi er “skyldige” men at vi “skylder” hverandre å etterleve samfunnets normer, regler og lover, både skrevne og uskrevne. Dette er gjeld, altså “det som gjelder”. Hvis vi ikke tilpasser oss det som gjelder blir vi forbrytere. Da kan en rekke ting skje, generelt sett ingen av dem utpreget gode ting. Folk har som regel en ganske god intuitiv forståelse for disse tingene, men det kan være problematisk å formulere. Kanskje ville ting vært enklere hvis man fokuserte mer på kritisk analyse i grunnskoleverket og mindre på alskens røverhistorier om krig og heltedåd. Og definitivt mindre på absurd sludder som religion og politiske ideologier. Folk mister jo for fanden det lille vettet de har.
Etter min mening er den største menneskelige synd det å se seg selv som “utenfor naturen” og en fremmed skapning på jorda. Da har man jo mistet grepet helt. Når man virkelig ikke skjønner – på en ukomplisert måte – at “fra jord er man kommet og til jord skal man bli” så å si. Det er jo fette galskap. Likevel er det ganske vanlig å føle seg fremmedgort i denne postmoderne og teknologisk fetisjerende tidsalderen. Ting digitaliseres og og omformes til en “app” på smarttelefonen i den grad dette overhodet er mulig. Folk blir fanget i en loop slik at hver dag er eller blir en hvileløs jakt på “mer” av det man synes man behøver og som “livet handler om” — et atferdsmønster som er ganske likt både hos fattige og rike, men av forskjellige årsaker. Mange utvikler destruktive personlighetstrekk på den dyssosiale skalaen, det vil si psykopati, i løpet av sin kamp for å posisjonere seg godt innenfor kulturen. Vi kan si at dette typisk begynner med en tendens til å se andre mennesker som “funksjoner” (eller roller) innenfor kulturen (eller samfunnskroppen) heller enn å se dem som individer. Dette er imidlertid ikke psykopati i noen klinisk forstand, det er et innlært handlingsmønster av nærmest ritualmagisk karakter, hvor man “stripper” folk for deres menneskeverd og egenart, for å erstatte disse med et sett målbare krav til “ytelse” innenfor “funksjonen”. Sånn fungerer dette fjollete fjøsnisseriet. Det er banalt gjennomsiktig og skammelig evneveikt, men det er sånn folk blir trent til å oppføre seg helt fra de er små. Skoleverkets formål er ikke å utvikle individets personegenskaper slik at de kan bli den best mulige versjon av seg selv og finne sin plass i verden på dette grunnlag, men å tilpasse folk til den etterspørsel som finnes i den aktuelle samfunnsøkonomien. Da går det som det går. Man ender med å vandre gjennom tilværelsen som et frimerkesamlende spøkelse som av og til overveldes av følelser.
Høsten 1881 ble Hans Jæger herostratisk berømt for to innlegg i prostitusjonsdebatten i Kristiania Arbeidersamfund. Her krevde han fulle borgerlige rettigheter for de prostituerte, hvis skjebne han mente samfunnet alene hadde ansvaret for. Ekteskapet og den sosiale urettferdigheten var samfunnets to onder, påstod Jæger. Uten fri kjærlighet og sosialisme ville det ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet måtte derfor være i hvilken form man ønsket å bevare den, hevdet han. Disse ideene tok han opp igjen i et foredrag om determinisme og frihet i Studentersamfundet året etter og i to små belærende skuespill, Olga (1883) og En intellektuel forførelse (1884). Ved å “skrive sitt eget liv” med hensynsløs, naturalistisk sannferdighet skulle hans unge tilhengere gjøre årsakene til elendigheten synlige for all verden, underminere det bestående samfunn og bane veien for et nytt.
Både foredragene og mye av skuespillene ble innarbeidet i hans første hovedverk, Fra Kristiania-Bohêmen, som utkom 11. desember 1885. I en fortale, utsendt en måned i forveien, ble boken annonsert som den skadede slekts første angrep på “de tre gigantiske granittsøyler som holder åndsfattigdommen og elendigheten oppe: moralen, kristendommen og det borgerlige rettsbegrep”. Boken forkynner nødvendigheten av en samfunnsomveltning som kunne skape rom for en friere utfoldelse av individenes evner og dermed vilkår for bedre og lykkeligere samfunnsforhold. Boken ble øyeblikkelig beslaglagt, og Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel og en større pengebot. Selv om den juridiske begrunnelsen for dommen var de “pornografiske” avsnittene i romanen, var bokens samfunnskritiske tendens og åpent avvisende holdning til samfunnets moralnormer sterkt medvirkende årsaker til myndighetenes strenge reaksjon.
Jeg tilbrakte tyveårene mine på 80-tallet — da jeg vanket sammen med en gjeng drukkenbolter og trøbbelmakere. Vi betraktet oss selv som de åndelige arvtagerne etter Kristianiabohèmen hundre år tidligere. Når jeg ser på sakene fra dagens perspektiv virker det rimelig å hevde at Oslo i 1980 lignet mer på Oslo i 1880 enn på Oslo i 2023. Det har vært store forandringer. Oslo har fått et “selvfølgelig” internasjonalt preg som gjør det mer naturlig å sammenligne byen med de øvrige europèiske hovedstedene nå i samtiden enn med sin egen gamle historie fra den gang da Norge fortsatt var et ganske lukket samfunn med selvsentrert legning og avvisende holdninger til “utlandet”. Det ble jo ikke vanlig å reise på pakketur til “syden” – i praksis mest Spania – før langt utpå 70-tallet. Folk var skeptiske til sånt. Men litt etter litt utviklet man sansen for billig børst og lettsindig moral på turistanleggene der sør — og nå, førti år senere, er forholdet nærmest normalisert. At man skal på feriereise til syden betyr ikke lenger automatisk at man skal gå på blindfylla i fjorten dager.
Ellers er det å si om 80-tallet at det var en ganske brutal tid i både sosial og økonomisk forstand. Renta lå på femten prosent, folk handlet med kontanter, motene var fæle og musikken enda verre. Mange la seg til en veldig pretensiøs stil i et forsøk på å virke verdensvante, men de endte ofte med å fremstå lik unger som har kledd seg ut som voksne. “Bra til å være norsk” var omtrent det peneste noen sa om filmer og musikkproduksjoner som var laget her i landet. Ingen hadde noen stor tro på norske talenter. Kunstnere av alle slag var inneforståtte med at om de ville bli til noe så måtte de “reise ut”. Ned på kontinentet, til England eller USA. Her hjemme finnes det jo ingenting. Jeg vet ikke hvorfor det var slik, men det var liksom litt flaut å være norsk. Litt sånn som klein “pappahumor”, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette preget norsk åndsliv helt til langt utpå 90-tallet — mens nå i dag har man vel stort sett landet på at nordmenn i utgangspunktet er verken bedre eller dårligere enn noen andre. Vi har ihvertfall ikke noe å skamme oss over. Alt går an.
Kristianiabohèmen hadde sine ni bud hvorav jeg bare følger det første: Du skal skrive ditt liv. Ikke i den forstand at man skal dikte sitt liv og veve seg inn i et slør av løgner og mytologisering, men sannferdig, som noen slags “rapport” om dine erfaringer her på jorda. Det som var den store greia sent på 1800-tallet var jo modernisme og usminkede skildringer av det virkelige liv. Mennesket i møte med industrien og bylivet. Den typen ting. Sult av Knut Hamsun regnes for eksempel som et fyrtårn innenfor modernistisk litteratur på verdensbasis. Boka er fri for “karakterbygging” og den typen ting. Vi får aldri egentlig vite noe om hovedpersonen, hvor han kom fra og hva som skjedde med ham etter den ganske brå slutten. Vi bare følger ham en stund og iakttar den mistilpassede og litt patetiske stilen hans, men så er det slutt. Det var sånn litteraturen skulle være på den tiden. Samtidsorientert og naturalistisk. Gjerne sjokkerende direkte men aldri romantiserende i sine skildringer. Ingen kjærlighetshistorier, eller i så fall må de ha et sykt og forvridd element som virker mer frastøtende enn å inspirere leseren til dagdrømming om det perfekte forhold. Man skulle kreve noe av sine lesere. Ikke gjøre det enkelt.
Når det gjelder spekteret av internettaktiviteter så er vel blogging ganske uhipt og “gammeldags” — men formatet passer meg helt fint. Jeg kommer aldri til å bli en rockestjerne på tiktok for å si det slik. Med litt høyde for anakronistiske temavalg så er skrivestilen min ikke alt for ulik det som var vanllig for hundre år siden heller. Ironisk nok er jeg ganske “modernistisk” uten å samtidig være “moderne”. Og det er jo noe. Hvem det interesserer vet ikke jeg, men det er noen. Og sånn går dagene enn så lenge.
Altså, selvsagt er vi dyr. Hvordan skal man ellers klassifisere menneskene? Planter? Vi er faktisk kvadrupedalister, altså firføtinger som nå for det meste går oppreist på bakbena mens vi bruker forbena til å gripe og manipulere ting med. Dessuten fantaserer vi mye. Men ellers er vi akkurat som de andre dyra. Vi eter, driter, sover, puler og dør. Hvor er mysteriet? Den menneskelige tilstand er først og fremst komisk. Mange fremholder sivilisasjon som noe storveis beundringsverdig som vi har “utviklet” oss frem til – selv om innvikling er et bedre ord – og at vår “kontroll over naturen” har gjort oss til noen slags halvguder. Se på kunsten og arkitekturen, sier folk. Det er bevismateriale. Vi lever ikke som dyr, vi lever som guder. Vi kvitter oss med ekskrementene våre på hygienisk vis og vi bruker smarttelefon. Finnes det skapninger som er like intelligente som oss noen andre steder i universet? Kanskje, kanskje ikke. Hvilke likheter hadde du sett for deg at vi skulle jobbe med hvis vi noensinne støter på noen andre? Det er spørsmålet.
Det spekuleres ganske mye rundt hvorfor menneskeslekten har blitt som vi har blitt og hva slags vei videre som finnes for oss i evolusjonær forstand. Hva er neste trinn på utviklingsstigen? For et par hundre tusen år siden fantes det et antall andre varianter av mennesker. Vi har for eksempel neandertalere, denisovarer og heidelbergensere. Om disse var andre “arter” eller bare var andre “raser” er et litt kinky problem. Vi finner jo DNA fra disse andre menneskene i vårt eget genom — og et av kriteriene for at man skal være artsmessig separert er at det ikke går an å formere seg med hverandre, så da så. Det er visstnok ikke rasisme å tenke at neandertalerne var mer “primitive” enn sapienserne selv om de i snitt hadde omtrent tyve prosent større hjernevolum enn oss. Vi er jo de mest høyerestående skapningene vi vet om, så det er bare naturlig at bedømmer de andre etter i hvilken grad de er som oss. Men hva er det som gjør oss så bra? Nesten alle henviser til den tidligere nevnte sivilisasjonen. Ved hjelp av vår kløktige hjerne og våre flittige hender har vi fått til å lage mange fine ting. Dessuten vet vi mye. Vi har både stjernekikkert og mikroskop. Vi har språk. Bøker. Musikk. Dans. Og ikke minst fine klær.
Visstnok har de funnet hydrogenfosfid (PH3) i den ellers fette giftige atmosfæren rundt planeten Venus. Det er litt interessant fordi vi kjenner ingen ikke-biologiske prosesser som fremstiller denne gassen. Problemet er at vi kjenner heller ingen biologiske prosesser som ikke bruker vann på et eller annet vis, slik at selv om det er teoretisk mulig at “noe” kan leve høyt oppi Venusatmosfæren så er det et stort problem at det er så tørt der, eller rettere sagt at nesten alt det våte som finnes er svovelsyre. Jeg nevner dette fordi èn del av “jakten på liv andre steder i universet” handler om å lokalisere såkalte biosignaturer. Stoffer som ikke kan være der hvis de ikke er produsert av “noe som lever”. Hvis man ser nøkternt på saken så bør det jo finnes karbonbaserte livsformer overalt hvor forholdene ellers tillater det. Sannsynligvis er det bare et spørsmål om tid før vi finner noe. Imidlertid er det teknologibaserte sivilisasjoner vi virkelig leter etter. Teknosignaturer. Folk løper over hverandre med forslag til hvordan dette eventuelt skulle arte seg. Tenk om de ligger mange millioner år “foran oss” i utviklingen? Joda, men tenk om de ligger mange millioner år bak oss? Eller om så bare tusen år. Kanskje noen allerede den gangen fantaserte om skapninger der ute, men det var neppe på samme måten som nå. Vi vet ikke. Riktignok finnes det to tusen år gamle greske skuespill om folk som reiser til månen med seilskip – fæl den stormen der, gitt – og etablerer kontakt med den lokale befolkningen, men de visste ikke det vi vet om hvor store avstandene egentlig er der ute. Det var bare harselaser basert i alskens historier om det å reise til fremmede steder og oppleve snåle ting, som noen ganger var lite troverdige. Det er de ennå.
Mennesket er en bisarr skapning. Etter min mening er det ikke korrekt å si at vi er “høyt utviklede” for i det store og hele så oppfører vi oss som alle andre dyr her på jorda, det er bare det at vi er så fæle til å tukte med alt mulig. Tukleaper er et passende navn på vår art. Vi styrer og steller med ting. Faktisk så er vi ganske fingernemme, som i kombinasjon med oppfinnsomheten vår har brakt oss dit vi er nå. I dette nabolaget er det vi som bestemmer. Alle sier det. Det er opp til oss om både vi selv, alle andre skapninger og i grunnen hele sulamitten skal leve eller dø — men vi har ikke rukket å bestemme oss for hva vi vil ennå. Det er jo så mye å ta hensyn til. Blant annet ytringsfriheten, retten til privat eiendom og næringslivets vilkår for vekst og velstand. Profittmarginene foran neste kvartalsregnskap. Vi kan ikke bare stanse opp hele samfunnsøkonomien fordi noen blomster og bier må tilpasse seg et mindre fordelaktig habitat. Brede, fine motorveier hvor man kan kjøre fort og dermed spare tid i logistikkjeden er en grunnleggende forutsetning for fortsatt vekst i industrien. Lokale arbeidsplasser krever oppgradert infrastruktur. Vi må investere i fremtidens Norge. Bla bla ukeblad. Sånn går smella, mer eller mindre uten stans. Bare under den tidlige nedstengningsfasen av pandemien i 2020 så vi liksom noen skyggeaktige konturer av et annet slags samfunn, men det løste seg ganske raskt opp i paranoide konspirasjonsfantasier og politisk showmanship. Det gikk en kule varmt for ganske mange. Mistillitsforhold som eksisterer den dag i dag ble etablert. Folk blir helt ville i blikket når det snakkes om vaksiner. Mye er bare veldig eh med hele driten. Jeg tror ikke det ville vært bra hvis menneskene etablerte kontakt med “noen som ligner oss” på en fremmed planet. Vi klarer jo faen ikke å holde fred med vår eget speilbilde engang. Hva er det du stirrer på? Det er nok best at vi forblir isolerte i vårt eget la la land.
Innenfor den apecalypske moralfilosofi finnes tre slags krefter: Egenkraft, slavekraft og jotunkraft. Atså dine egne krefter, andres krefter som lar seg benytte (både mennesker og dyr) og sånt som man får til ved å utnytte diverse fysiske fenomener — det vil si alt fra vektstang, vannhjul og seil til forbrenningsmotor og atomreaktor. Det er alt. Flere krefter finnes ikke, eller ihvertfall ikke som man behøver å forholde seg moralsk til. I utgangspunktet har man bare seg selv, siden kan man på ulikt vis rekruttere slaver til å jobbe for seg. Hvorfor skulle de ønske å gjøre dette? Som regel fordi man gir dem noe. Mat, klær, hus, underholdningsprodukter, den typen ting. Eller fordi man tvinger dem med vold og trusler. Alminnelig rettfølelse tilsier at det er greit å betale folk for å jobbe, men mindre greit å tvinge dem til det. Når det gjelder dyr så mener de fleste at det går an å “eie” dem, selv om de er levende skapninger som på de fleste vis er akkurat som oss. Dette er egentlig veldig komisk. Eller tragisk, alt ettersom. Folk blir fette frustrerte når man påviser at de er overgripere. De mener jo ikke noe vondt. De bare lever sånn som alle andre. Sånn som folk alltid har gjort. Sånn som er normalt. De vet ikke om noen annen vei.
Som alle vet er egenkraften liten og materien treg. Man får ikke gjort mye arbeid i løpet av en dag hvis man er alene om det. Skal man ha store ting gjort kreves det store krefter, eventuelt mye tid. La oss si å for eksempel spa opp en hundre meter lang og en meter dyp grøft. Hvor lang tid vil det ta dersom du skal gjøre det alene? Sikkert en måned. Jobben handler jo om ganske serløse masser. Bare prøv selv. Du kommer garantert til å finne opp banneord som hittil ikke har eksistert i språket. Hendene blir såre og ryggen øm. Mot slutten av 1800-tallet kom imidlertid gravemaskiner på markedet og per i dag er den tidligere nevnte grøfta bare en dagsjobb — fordi nå blir arbeidet gjort med jotunkraft. Litt avhengig av hvor du bor så vil det sannsynligvis koste rundt 5-10.000 kroner å leie en maskin og grave selv, men sikkert fort 20-30.000 dersom du hyrer inn et firma. Hva tenker du om dette? Vil du heller håndgrave selv og spare pengene? Jeg vil ikke anbefale det. Kroppen er skrøpeligere enn du tror. Generelt sett bør man prioritere helsa foran lommeboka, noe de fleste oppfatter etterhvert, men man er ikke nødvendigvis like fintfølende overfor andre mennesker. Slaveri har eksistert minst like lenge som “sivilisasjonen” og det har til enhver tid handlet først og fremst om gjeld. Fordi man har gjeld så må man betale med arbeid. I gammel tid pleide det å ta tyve år å bli gjeldfri men i vår tid tar det nærmere førti, i den grad man noensinne kommer seg ut av klemma.
Et kontinuerlig jag etter penger kjennetegner et typisk menneskeliv i vår postmoderne tidsalder. Det blir aldri “nok”. Man skylder noe her og man skylder noe der, dessuten så behøver man hele tiden mat, klær og husly — eller “driftsmidler” om du vil. Livsopphold kalles det innenfor sosialøkonomien. På den tiden da Roma hersket over verden fantes ikke konseptet “å ta en jobb” men man kunne ta et tyve år langt engasjement som slave i noens tjeneste og bli betalt med en enkel bolig og et lite stykke land i andre enden. “Frihet” fantes i praksis ikke for noen, bare varierende grader av privilegier. Gi keiseren hva keiserens er, som de sier i bibelen — og da snakket de vel rent konkret om mynter, hvis jeg ikke husker helt feil, som altså til syvende og sist er utstedt og garantert for av keiseren og derfor hans eiendom, selv om de akkurat nå – midlertidig – befinner seg i noen annens lomme. Sånn er det i prinsippet ennå. Penger har ingen “egenverdi” (selv om vi kan snakke om verdien av metallet i noen unntakstilfeller) annet enn som byttemidler i en transaksjonssammenheng, eller som kapital innenfor et eiendomsforhold, som er hva alt til sist koker ned til. Hvem eier hva? Eier folk for det meste seg selv eller har de noen slags “skyld” som gjør at de må svare for noe eller noen annen? Dette er et lurespørsmål. Frihet er en bløff. Enten har man det som personlig sjelsegenskap, i den forstand at man alltid er “fri i ånden” uansett omstendighetene ellers, eller så er det et abstrakt ideal som er like uoppnåelig som “nok penger”. Som Buddha sa: Hvis man eier flere ting enn man enkelt kan bære med seg, så er det tingene som eier deg. Hvis man har noen slags “fast eiendom” – i praksis boligen – og ellers et lastebillass eller to med alskens “verdisaker” så befinner man seg i en punktbasert forvarsposisjon hvor man “skylder” å forvalte det man eier på rimelig fornuftg vis, eller så vil man miste det. Jeg er litt usikker på jussen, men jeg tror at såfremt det ikke finnes arvinger så har staten tilbakefallsrett. Det er uansett staten som eier liket ditt. Din rolle er bare å styre skrotten noenlunde etter eget ønske – innen rimelighetens grenser – så lenge du har liv.
Psykedelisk betyr bevissthetsutvidende og brukes om noe som utvider den indre opplevelsen. Man kan snakke om psykedeliske stoffer psykedelisk musikk og psykedelisk kunst.
Alle disse jævla narkonautene har gitt psykedelia et dårlig navn. Det å “utvide bevisstheten” er jo strengt tatt noe som skjer hver gang man oppdager noe nytt og studerer saken. Det har ikke noe med stoff å gjøre — og jeg ville si at man gir seg selv dårligere sjanser til å utvide bevisstheten hvis man venner seg til alskens preparater og medikamenter i hverdagen. Kort sagt: Bruk stoff hvis du synes at du må, men vær i det minste ærlig om hvorfor du gjør det. Såfremt det å “utvide bevisstheten” er ditt formål så har stoff et veldig begrenset bruksområde som kan sammenlignes med det å hive en håndgranat inn i stua for å “ominnrede”. Visst kommer det til å skje ting der inne, men du har ikke økt dine netto muligheter for å oppnå endring, du har bare satt deg selv i en tvangssituasjon. Nå må du gjøre noe med innredningen. Den gamle likevektstilstanden er jo brakt til opphør med voldelige midler. Var dette virkelig nødvendig? Noen synes åpenbart det. De behøver det proverbiale sparket i ræva for å komme i gang.
Det finnes ingen tydelige grenser mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men helt generelt kan vi si at det man kan leve med er “trekk” – uansett hvor snåle de måtte være – mens sånt som stadig leder til konflikt og andre problemer er “forstyrrelser”. Det finnes jo ingen fasit for hva det betyr å leve et menneskelig liv i denne verden. Vi har sett mange rare varianter og det er sikkert enda fler i vente. I den grad noe er “normalt” så snakker vi om statistisk distribusjon av målbare egenskaper innenfor en testgruppe. Hvordan målingen slår ut avhenger av tid, sted og andre omstendigheter, så som de lokale kulturelle kodene. Alt menneskelig er normalt for mennesker, bare ikke “alt på en gang” i en og samme person. Kanskje ikke engang i en og samme testgruppe. Men hvis vi har sett noe èn gang så vet vi at det finnes der ute. Det går også en uklar grense mellom vaner og tvangsforstyrrelser. Her bør vi også se på ting fra den patologiske innfallsvinkelen. Hvis det virker i det minste litt næringsvettig kaller vi det en vane, mens hvis det bare er meningløs ritualisering rundt diverse angst og fobier er vi nødt til å betrakte det som tvangsforstyrrelser. Disse kan imidlertid være harmløse særheter hos et individ. Personlighetstrekk. Det å ha et utvalg av idiosynkratiske tvangsforstyrrelser – men man kaller dem vaner – er helt normalt. Imidlertid bør man rydde opp i elendigheta hvis man planlegger å “utvide bevisstheten” i noen særlig grad. Dette kaller vi å disiplinere sinnet. Det blir litt som hvordan det er en fordel å ha prøvd å jogge noen ganger før man melder seg på Oslo Marathon.
Alle mennesker som lever og virker i den normale verden nå for tiden utsettes for noe bortimot daglig voldtekt av bevisstheten. Hvor man enn snur seg kommer det en veritabel flom av dårlige nyheter, reklame og politisk propaganda. “Tilværelsens pusterom” er få og kostbare. Folk utvikler alle slags forsvarsmekanismer for å klare seg gjennom den daglige støyen, inkludert mye som er direkte usunt — men det blir en avveining mellom to onder. Det går ikke an å “ta til seg” all galskapen som skjer uten å miste livsmotet. Herregud for et styr. Samtidig kan man ikke sjalte ut verden og innta en disengasjert posisjon hvis man har tenkt å ha noe slags sosialt liv. Man må være “på bølgelengde” og danne en viss forståelse for samfunnstrendene. Dette betyr ikke at man behøver å mene noe om alt mulig – jo færre “meninger” jo bedre – men man bør være bevisst. Ha øynene med seg, som de sier i Håvamål. Legge merke til ting som foregår i omgivelsene. Være våken og beredt på det meste. Livet er en psykedelisk erfaring i seg selv. Fortløpende bevissthetsutvidelse er en nødvendighet. Eventuelt kan vi kalle det defragmentering og oppgradering av det “operativprogrammet” man benytter for å navigere seg gjennom livet. Som vanlig foreslår jeg at folk bør lese litt filosofi. Ihvertfall Platon. Han skriver godt og er enkel å forstå. Man behøver ingen spesialistutdanning.
Nullpunktsenergi er et begrep innen kvantefysikk som beskriver den laveste mulige energien et system kan ha. Selv ved en temperatur på det absolutte nullpunkt, hvor partikler har null termisk bevegelse ifølge klassisk fysikk, vil et kvantemekanisk system kunne ha endelig energi. Konseptet nullpunktsenergi har også viktige implikasjoner innen kosmologi (hvor det kalles vakuumenergi), hvor det er relatert til utvidelsen av universet.
Problemet er at den kosmologiske konstanten er ekvivalent til såkalt “mørk energi” og denne får universet til å utvide seg med omtrent 70 kilometer per sekund per megaparsec (omtrent 3,25 millioner lysår) som i praksis betyr at alt som er mer enn 43 milliarder lysår unna oss beveger seg “bort herfra” med en hastighet som er høyere enn lysets, så der går grensen for alt vi kan se, kan du si. Også kjent som “det observerbare universet”. Hva som ligger bortenfor? Det er umulig å si. Men føl deg fri til å gjette. Det de fleste tror er “mer av det samme”, hvilket i prinsippet betyr at universet er endeløst, men vi kan bare se inntil et visst punkt. Dette er vår avkrok av evigheten.
Ordet fysikk er fra gresk physis og betyr det samme som “natur”. Naturvitenskap. På Newtons tid kalte man det vel fortsatt ved sitt gamle navn naturfilosofi, altså studiet av naturen og hva slags lærdom vi kan trekke ut av dette. Ting har kommet ganske langt, eller kanskje vi skal si at ting har blitt veldig abstrakte og “livsfjerne” i den forstand at nyere fysikk er ganske løsrevet fra naturen, slik vi oppfatter den med sansene våre. Det går ikke an å ha et intuitivt forhold til kvantemekanikk og kosmologi. Vi stanger bokstavelig talt mot yttergrensene for hva som er menneskelig mulig å vite og forstå. Faktisk kan vi si at visse deler av den teoretiske fysikken – strengteori med videre – har forlatt den virkelige verden med ganske god margin. Det funker matematisk med elleve dimensjoner men det er selvsagt uråd å visualisere noe sånt.
Og hva så? Tja, det kan du spørre om. Da filosofi var noe nytt – si for eksempel da Pythagoras var ung i år 550 før null, altså for drøyt 2500 år siden – så man jo ikke for seg at dette var noe nyttig, det ble bare regnet som en edel aktivitet å disiplinere sinnet. Det handlet om hva de kalte arete, som betyr omtrent det samme som “dyder” eller “moralske prinipper”. De hadde ikke tenkt å utnytte det til noe praktisk formål. Det å “bruke hodet” var et mål i seg selv. Du vet. Dannelse, eller “personlig utvikling” som man kaller det nå for tiden, var hele poenget. De gamle filosofene brukte ordet idiotas om mennesker som ikke gjorde noe for å forbedre seg mentalt. Imidlertid var det ikke godt nok men en hvilken som helst lalling rundt fantstiske idèer, det måtte være ordnede saker. Eller system i galskapen om du vil. Det handler jo ikke om å “miste vettet” – eller for den saks skyld kaste det bort – men om å trene opp forstanden til å begripe flere og større ting enn hva man umiddelbart kan oppfatte når man observerer for eksempel noe i naturen. Vi har kommet ganske langt siden den gangen. Ikke sant?
