APECALYPSO

Det står skrevet i Matteus evangelium at “hvis din tro bare er stor som et sennepskorn så kan den flytte fjell”. De som noen gang har sett bare små deler av fjell flytte på seg er lite begeistret for denne metaforen. (Noen som husker “Mannen”?) Samtidig eksisterer alt i en kontekst. Det er vanskelig å se for seg fjellflytting i Norge som ikke har ubehagelige konsekvenser for noen, men hvis man flyr og vimser rundt i de golde, bibelske ørkenlandskapene går det sikkert an å fantasere om litt av hvert sånn sett. Interessant nok finnes det et fem hundre år eldre ordtak som ligner til en viss grad – etter den svært kinesiske kineser Kung Fu Xi (også kjent som Konfucius) – men dette fokuserer på arbeid, ikke tro: Bær hver dag en kurv grus til det samme sted og du skal bygge et fjell. Ingen tro er påkrevet. Jeg vet ikke hva det betyr at den kinesiske statsreligionen er ateisme – de betrakter religion som nevrotisk nonsens – men jeg tror det betyr “noe”.

Selv har jeg en følelse av at jeg omtrent annenhver dag påpeker at tro nesten alltid bare er et onde. Jeg er ikke i stand til å se noe som helst positivt aspekt ved fenomenet tro. Det gjør folk til lallende idioter. I noen få heldige unntakstilfeller kan vi kanskje beskrive religion som bare noe slags verdiløst fjas, men i de fleste fall er det en svært skadelig kraft i folks liv. Hjernen dør og råtner på rot. Hvem tjener på dette? Om vi på et grunnleggende plan definerer tro som “tillit til at en idè eller påstand er sann” ender vi i et psykologisk landskap hvor troen så å si utgjør et slags forprosjekt til dypere erkjennelse, eller viten — men bare i den grad vi er villige til å akseptere premisset om at det vi tror kan vise seg å være feil. Dette er imidlertid ikke hva vi typisk støter på innenfor de store (for den saks skyld også de små) religionene som regnes som vanlige ute blant folk. Snarere tvert imot. “Troens ufeilbarlighet” markedsføres svært aggressivt mot enfoldige fjøsnisser som i praksis ikke har nubbesjans mot dette gjennomorganiserte og ofte voldelige propagandapresset.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Dersom en tenker på tro som at en tilskriver noen en oppfatning om at noe er sant, så vil tro være noe som inngår som en bestanddel i viten og kunnskap. En vanlig oppfatning i filosofi er at en kun kan vite noe eller ha kunnskap om noe dersom en også har en oppfatning om dette. At en vet noe, forutsetter med andre ord at en også tror det. Oppfatning eller tro inngår derfor gjerne som en vesentlig bestanddel i ulike filosofiske definisjoner av kunnskap og viten.

(Store norske leksikon)

Det kan være tildels ekstremt vanskelig å rydde opp i den mentale avfallsdynga folk flest kaller hjernen sin. Seriøst. Det er vesentlig mye vanskeligere enn å “slanke seg” som folk også sliter med (selv om det bare handler om å korrigere næringsopptaket). Hvis man begynner å ta timer hos en sangpedagog vil man raskt oppdage at man bruker stemmen helt feil. Man puster ikke engang riktig. Det samme fenomenet vil man støte på når det gjelder hvordan man beveger kroppen generelt, dersom man begynner med dans, yoga, kampsport eller andre bevegelsesorienterte disipliner. Det første man må gjøre er å luke bort alskens destruktive uvaner som folk har lagt seg til i løpet av livet, slik at man kan finne frem til klientens egentlige talentgrunnlag og ta ting derfra. Eller for å si det med bygningsteknisk terminologi: Først må man rive og transportere bort det vindskeive kråkeslottet som allerede står på tomta – med unntak av resirkulerbare materialer – deretter kan man bygge drømmehuset sitt. Det finnes ingen snarveier eller enkle løsninger. Skikkelig arbeid betyr det samme i 2023 som det alltid har gjort. Det samme gjelder bløff, løgn og selvbedrag.

HC Andersen skrev i 1835 eventyret “Prinsessen på erten” som alle sannsynligvis har hørt en eller annen gang. Moralen i historien er at bare en ordentlig prinsesse kan være ømskinnet nok til å merke en ert i sengebunnen, etter at de har lagt både tyve madrasser og tyve dyner oppå. Hva mente han med dette? Kanskje sier det noe om sarthet hos siviliserte mennesker – den vanligste forklaringen – men det kan også si noe om hvor vanskelig det er å “begrave” et irritasjonsmoment i livet, uansett hvor mange lag med komfort man legger på toppen. Man legger ofte merke til at mennesker “sliter med troen” i religiøs forstand. Det er jo slitsomt å tilpasse seg de mange selvmotsigende påstandene som ligger i det religiøse trosgrunnlaget. Fornuften gjør opprør. Hva betyr det for eksempel for psyken når man tvinger seg selv til å tro på det såkalte påskebudskapet om død og gjenoppstandelse? Folk vender jo ikke tilbake fra de døde. Dette forekommer aldri, eller rettere sagt, når det tilsynelatende skjer så var de ikke døde. Det har vært noen slags medisinsk tilstand – kanskje toksisk eller anafylaktisk sjokk – som har påført kroppen deres “dødslignende symptomer” for en viss tid, men så har de overlevd likevel. Sånt skjer. Det har kanskje fremstått som er mirakel overfor uvitende og overtroiske mennesker – mirakuløs helbredelse – når sånt har skjedd, men at vi ikke kan forklare noe betyr ikke at det ikke finnes noen forklaring, bare at den befinner seg utenfor horisonten for hva vi per tiden forstår. Et rimelig intelligent individ vil se på hva vi trodde vi visste, la oss si i år 1500, og sammenligne med hva vi vet i dag, før de gjør den opplagte ekstrapolasjon at folk i år 2500 kanskje vil tenke det samme om oss: Vi er primitive og uvitende villmenn som gjør alt helt feil.

Hvis man sier til noen som kjenner USA at delstatsforsamlingen i Tennessee er rasistisk vil de sannsynligvis trekke på skuldrene og svare noe sånt som at “vannet er vått, og hva så?” fordi dette er en slik åpenbar selvfølgelighet. Imidlertid pleier det å være taust underforstått. Det ligger i blikk, tone, ordvalg og kroppsfakter. Det ligger på dyrets nivå, helt til det plutselig fremkommer som ekplisitt uttalt politikk, nærmest ved en misforståelse, fordi alle er så vant til den daglige rasismen at at de ikke reagerer på hva som havner på trykk før det er for sent. Den seneste skandalen handler om at to unge, svarte medlemmer av delstatsforsamlingen i Tennessee har blitt ekskludert derfra på en måte som er så åpenbart rasistisk at det ikke går an å late som om det har noen annen forklaring uten å fremstå som idiot.

Amerikanere er morsomme sånn. Det er ikke noe problem å være blodrasistisk helt inn i beinmargen så lenge man ikke blir oppdaget og hengt ut til spott og spe. Så langt – men ikke lengre – har de kommet i sin sosiale utvikling i det amerikanske samfunnet. Borgerskapet betrakter det som ubehøvlet, udannet og animalistisk – nesten på nivå med negrene – å være åpenbart rasistisk. De samme sosiale kodene som belønner veldedighet – vi er gode kristne mennesker – virker også modererende på de verste voldelige eksessene blant rasister. Det er ikke nødvendigvis noe stort moralsk problem å mobbe, banke opp eller til og med lynsje en svarting, men det er ikke akseptabelt når man får hele sin sosiale klasse til å fremstå på en dårlig måte foran hele verden. Der står saken mer eller mindre i dag.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Behøver vi å gå en runde med hvordan rasismen ble oppfunnet for å etablere et legitimt religiøst grunnlag for slaveri? Religion er jo ofte en pussig joker i den kortstokken vi bruker til å legge vår forklaringskabal med. Selv lever jeg som alle vet i en tilstand av perpetuell forbløffelse, ofte bare mentalt beskyttet av et kraftfelt av humoristisk sans, over hvor uvitende folk er om historie, kultur og politikk. Herregud. Det finnes ingen nøytral posisjon når det kommer til rasisme. Enten er man antirasist, eller så er man rasist — men ofte på en passivt aggressiv måte, motivert mer av personlig forfengelighet enn noen egentlig edle standarder. Det er jo ikke pent å bli sett for å være rasist. Selv eksplisitt rasistiske individer henfaller øyeblikkelig til gråt over at noen kan være så kultne at de sier noe sånt om dem – jeg har jo en personlig venn som er neger – og problemet blir dermed på magisk vis forvandlet til å handle om rasistens sårede følelser, mens den paradigmisk etablerte tendensen til å tenke i hierarkiske utviklingsnivåer basert i etnokulturell mystikk fotsetter like uforstyrret.

Rasisme er ikke en idè, det er en ryggmargsrefleks som er såpass forutsigbar et det er enkelt å konstruere sjangerhumor rundt fenomenet. Med mindre en mørkhudet person er rikt dekorert med symboler på velstand og makt vil de automatisk bli oppfattet som “underklasse”. Når folk sier innvandrer eller at det eller det individet har “innvandrerbakgrunn” så er det jo ikke ment som noe kompliment. Folk har ofte en vag følelse over at innvandrere – en mørkhudet er selvsagt per definisjon innvandrer i et “hvitt” land som Norge – bør være takknemlige overfor “de som var her fra før” fordi de har blitt beskikket til norsk statsborger, som er blant de mest eksklusive ting det går an å være i denne verden. Det er jo ikke mange av oss. Tallene fra 2021 sier 5,408 millioner i en verden som ved det samme tidspunkt hadde totalt 7,888 milliarder (men tallet har visstnok passert 8 milliarder siden da), altså godt under en tusendel – en promille – av verdens befolkning. Norge er nominelt sett et svært rikt land med gode muligheter for de som ønsker å jobbe og legge seg opp penger, noe særlig mange østeuropèere fra “de nye EU-landene” som tilkom på 90-tallet har benyttet seg av. Denne friheten til bevegelse i arbeidsmarkedet har jo sammenfalt med en eksplosiv vekst i boligmarkedet, med den naturlige økning i etterspørselen etter håndverkstjenester som dette medfører. Det har blitt slik at hvis man befinner seg kledd i arbeidstøy i et norsk villaområde, så vil borgerskapet henvende seg til deg på engelsk før de forsøker norsk hvis det er noe de lurer på. Dette har jeg selv opplevd. De antar åpenbart polakk, eller kanskje litauer, hva vet jeg, men jeg er jo som jeg er så jeg forteller dem bare at engelsken deres suger geiteræv så kan vi ikke bare snakke norsk?

Det virker intuitivt slik at det ikke kan dreie seg om rasisme med mindre “rase” er et element i bildet, som jo er et argument verd å se litt på, men det er ikke automatisk noen god definisjon av fenomenet. Fra et antirasistisk perspektiv er begrepet rase alltid usaklig å slå i bordet med, uansett hvor godt ment det eventuelt måtte være, fordi problemets egentlige natur består i at den ene parten anser seg som “bedre” enn den andre parten, på noe slags flimsete og irrasjonelt grunnlag som man sikkert trenger noen runder med en psykiater for å utrede og danne seg oversikt over. Man finner jo ofte et veritabelt menasjeri av andre kategoriske fordommer mot andre mennesker hos rasistene, men det er sjelden at notorisk fordomsfulle mennesker ikke også er rasister. Det finnes en psykiatrisk profil her. Rasister er typiske, på en måte som er forutsigbar (som nevnt i forrige avsnitt) og som i praksis gjør dem mentalt handicappede. De er “bønder på byen” når det kommer til sosial navigasjonskunst. Tilbakestående stakkarer. Imidlertid er de også noen ganger farlige. Rasistisk motivert vold er et velkjent fenomen som man er nødt til å faktorere inn i sin alminnelige livsstrategi hvis man tilhører noen slags utsatt gruppe slik sett. Vi husker jo alle den såkalte Cheney-doktrinen i USA på 2000-tallet: Hvis det er èn prosent sannsynlig at du vil bli rammet av terrorisme må du planlegge som om det er hundre prosent sikkert at det kommer til å skje. Jeg ser ikke for eksempel noen åpenbar medisinsk årsak som tilsier at ikke svarte mennesker er like sårbare for paranoide vrangforestillinger som de hvite, men jeg ser mange kulturelle årsaker til at de sannsynligvis er oftere litt “på tuppa” sånn sett i løpet av det vanlige hverdagslivet. Det er derfor aktiv antirasisme er det eneste effektive alternativet.

Referanseartikkel: NRK.no

Lykken er et målepunkt innenfor omsorgsøkonomien, ifølge den linkede artikkelen ovenfor. Nærmere bestemt en sinnstilstand som inntreffer i miljøer hvor omsorgsoverskudd foreligger. Altså når omsorgstilbudet til enhver tid er større enn etterspørselen. Påstanden virker jo forsåvidt fornuftig nok. Trivselen daler raskt hvis man blir klient hos NAV, havner i “helsekø” eller på andre måter tvinges til å erfare byråkratiets mer “tekniske” sider. Det vi på norsk noen ganger kaller formynderstaten – altså når de henfaller til sin belærende og bedrevitende stil – kalles på engelsk nanny state, altså barnepikestaten, som kommer med sin moralske pekefinger for å oppdra voksne mennesker. Når fungerer noe slikt noensinne i tråd med sin hensikt? Jeg har ennå til gode å møte noen over fjorten år av alder som synes det er ålreit å bli “regjert” via byråkratisk snusfornuft som åpenbart har et ideologisk/politisk grunnlag uten hensyn til økonomisk pragmatisme.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Lykke har vært et sentralt tema i filosofien, særlig i den greske antikken, men også i moderne filosofi. De sentrale spørsmålene om lykke handler om hva lykke er, og hvilken verdi lykke har i livet. Verdipluralistiske syn vil gjerne mene at lykke bare er én av flere verdier som er med på å bestemme kvaliteten av et liv. Slike andre verdier kan være autentisitet og meningsfullhet. Hvordan man tenker om verdien av lykke, vil likevel i stor grad avhenge av hva man tenker at lykke er. 

Et sentralt begrep i den greske etikken var eudaimonia. Eudaimonia oversettes ofte med lykke, men betyr «å være besatt av en god ånd» og burde først og fremst forstås som «å leve godt» eller «å lykkes» med livet sitt. Eudaimonia er ikke en tilstand som kan komme og gå fra ett øyeblikk til et annet, men er en egenskap ved et komplett liv. En person med eudaimonia er en person som har lykkes med å oppfylle sitt potensial som menneske.

(Store norske leksikon)

Interessant nok har vi ikke på norsk den samme distinksjonen som på engelsk mellom lucky og happy – ordet “flaks” brukes forsåvidt bare om unntaksvise enkelthendelser, vi må se etter andre forklaringer hvis det virker som om flaksen er et stabilt mønster hos noen – slik at det å “ha lykken med seg” har en litt annen mening enn å “være lykkelig”, men de er ikke vesensforskjellige. På motsatt vis er det å “oppleve ulykke” litt annerledes enn å “være ulykkelig” men de befinner seg innenfor den samme kategori. Det virker for eksempel ikke sannsynlig at noen som “har lykken med seg” samtidig skal “være ulykkelig” uten at det foreligger noen slags koblingsfeil i hodet. Hva er det man mangler hvis man for det meste får det som man vil — men man føler seg molefonken likevel? Den mest nærliggende hypotese er at pasienten har noe de har lyst til men ikke føler at de har lov til. Av ymse årsaker lever de med en “begrensning” som slår negativt inn i livet deres.

Det motsatte forhold er imidlertid noe vi stadig ser innenfor film og litteratur (men kanskje ikke til den samme grad i det virkelige liv), altså når noen som stadig rammes av ulykke likevel lever med en lykkelig sinnsstemning, eller i det minste noen slags uforstyrrelig indre ro. Det er jo dette som er eudaimonia, når man er inspirert av “en positiv ånd”, eller også apateia, når man lever frigjort fra de sinnsbevegelsene som typisk følger av endringer i materielle tilstander. (Buddhister har forresten også en ting eller to å si om dette.) På vanlig folkelig norsk kaller vi det å finne roen, samt ikke minst å beholde roen når man først har funnet den. Jeg mener på ingen måte å undertrykke følelser, men heller om å “la dem passere” som et emosjonelt vindgufs som har liten praktisk betydning for den retningen man har tenkt å bevege seg i. Som alltid er de to dummeste tingene man kan gjøre med sine egne følelser – uten at jeg vil rangere dem – å enten ignorere det man føler, eller å la seg styre av det. Følelser er nyttige som informanter og speidere men ubrukelige som strategiske rådgivere og ledere.

Etter min mening handler lykke mer om et livsstilsvalg enn om en emosjonell tilstand. En spillteoretiker ville kalle det optimering. Det handler om å venne seg til å “jobbe med de små marginene” innenfor er større strategi som vi med en smakfull fotballmetafor kan kalle oftere stang-inn enn stang-ut. Kanskje litt som hvordan man venner seg til å kontinuerlig jobbe for å “få ned kostnadene” hvis man lever med et knapt budsjett. Den strategien handler jo om minimering. Dersom “lykke” overhodet er noe forutsigbart – og det bør det jo være, vi snakker ikke om “flaks” – må det ligge i den berømte relasjonen mellom selvet og verden, som ligner en litt dramatisk pardans, la oss si en paso doble, hvor lykken er en form for stilkarakter innenfor øvelsen “livskunst”: Man føler at det fungerer, men det handler ikke om flaks, det er fordi man evner å leve seg inn i dansen, som skal være uhemmet men ikke udisiplinert. Optimering er nøkkelordet.

Jeg har en distinkt følelse av å være vitne til at Storbritannia kollapser i sakte film. Dette er selvsagt problematisk, men det er en mye verre sak at jeg har den samme følelsen i forhold til USA, som riktignok er et mye mer robust og ressurssterkt samfunn enn det britiske, men til gjengjeld er det sosiale forfallet i USA vesentlig mye verre. Foreløpig. Britene har jo mistet EU-programmet for styrking av lokaldistriktene, slik at det vil neppe gå mer enn et par år før dette slår ut i forslumming og avfolking. Brexit-siden lovte at dette ikke skulle skje, men nå skjer det likevel. Hvem skal de skylde på? Covid og Ukraina har begrenset holdbarhetstid som forklaringsmodeller. I løpet av fjoråret hadde britene mer enn hundre “overflommingshendelser” i kloakknettet, som i praksis betyr at septiken går rett i vassdragene. Det klokket inn til mer enn seks millioner timer med kloakk i frislepp. Britene anbefales å svømme med lukket munn hvis de skal bade i år.

Hvorfor har de ikke kontroll over kloakkutslippene? Den korte forklaringen er “privatisering”. Firmaene som har overtatt vann og avløpsnettet i Storbritannia har valgt å prioritere aksjeutbytte og bonuser til direktørstaben fremfor nødvendig vedlikehold og oppgradering av utstyr og ledningsnett. Dette er avdekket av gravende journalister. Dokumentasjonen ligger på bordet. Mannskiten flyter overalt fordi de som skulle ta seg av denne jobben har valgt å prioritere andre ting. Dra på ferie innenlands er rådet folk får når de påpeker at det har blitt mye dyrere og vanskeligere å reise utenlands. Men svøm med lukket munn hvis du skal bade. Du har jo ikke lyst til å få munnen full av sånt som flyter rundt der ute, både langs kyst og strender og i innenlands elver og vann. Overalt er det mannskit. Ikke alltid påfallende mye, men hvis man sitter ved vann noe sted i Storbritannia i disse tider så er det stor sannsynlighet for at man vi se noe flyte forbi. Eller henge i noe buskas langs bredden. Hele opplegget er ganske heslig, men det er ikke det største problemet de har.

Det har skjedd noe i hele den engelskspråklige verden. Noe subversivt. De har mistet realitetssansen. Ikke alle, naturligvis, men mange nok til at vi kan snakke om er kritisk antall i forhold til “balansepunktet” i samfunnet. Det gjelder ikke bare de engelskspråklige heller, men de har det verst. Den såkalte kulturkrigen flytter folks oppmerksomhet bort fra viktige saker og over på politisk bagatellmessige men for mange veldig emosjonelt opprørende temaer som migranter og transer. Herregud. Hvor mange transer møter man typisk i løpet av en dag? Dette er en jobb for Sigmund Freud, men media trykker på. Hvordan definerer du en kvinne? De gjør så godt de kan for å lure partipolitikerne til å si noe dumt. De lykkes ofte. Myten om keiser Nero er at han følte seg inspirert til å fremføre musikk mens Roma brant — og det ligger omtrent på det samme nivå å diskutere “den feminine mystikk” mens folk dør på parkeringsplassen utenfor sykehusene fordi kapasiteten er sprengt i alle ender. Til og med korridorene er stappfulle. Den nåværende regjeringen – med sine mange statsministre – har kjørt landet i grøfta. Det er ulvetider i Storbritannia og vi har ennå ikke sett det verste. Jeg kan si mye mer, men det er nok for nå.

Alle som vet noe om språk ser umiddelbart at ordet suksess har den samme etymologiske rot som ordet suksesjon (“rekkefølge”), som for eksempel i en suksessiv sekvens av ting, hvor det ene følger av det andre på en påvisbar måte. Ordet kom inn i engelsk tidlig på 1500-tallet, som vi husker som en tid da bøker var et nytt og eksplosivt element innenfor den alminnelige språkutviklingen, og ble i utgangspunktet brukt som synonym til ordet “resultat”, slik at man kunne ha god eller dårlig suksess med noe man satte i gang med, mens man nå i dag stort sett bare bruker ordet i den begrensede betydning “å oppnå noe misunnelsesverdig” — og det er således et mystisk konsept. Folk drømmer om å oppnå suksess på det samme vis som de ønsker seg hell i kjærlighet eller å komme til paradiset når de dør.

Misunnelse tilhører kategorien av ord som begynner med mis. Misforstå, misoppfatte, misbruke, misrepresentere. Det er en kraftfull følelse som brukes for alt den er verd innenfor politikken. Vi må imidlertid ikke forveksle misunnelse med sjalusi, som er en forfranskning av det gamle norske ordet avind, og er når jeg vil ha det du har, eller altså når man “begjærer sin nestes asen” som det heter på bibelsk. Hvis jeg misunner deg noe handler det mer spesifikt om at jeg ikke vil at du skal ha det du har, uavhengig av min egen tilstand. Jeg unner deg ikke det du har. Som for eksempel når folk sier at de straffedømte har det for bra i norske fengsler. Dette er misunnelse. Vi ønsker ikke å bytte plass med dem, vi vil bare ikke at de skal ha det bra. Dette er også kjent som “svartsyken”: Når man blir fysisk dårlig av å se at en person eller gruppe som man hater nyter friheter og privilegier man ikke synes at de fortjener.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Suksess har en tendens til å bli fremstilt på en litt i overkant “legendarisk” måte. Folk fantaserer om vinnere og hvordan “hardt arbeid” utgjør den magiske forskjellen her i verden. Dette er selvsagt en ekskrementært stupid påstand. Det finnes ingen i hele verden som jobber hardere enn de fattige, uten at dette dermed gjør noe mer for dem enn å holde dem gående fra dag til dag, måned etter måned. Glamorøs suksess slik den fremstilles i reklame og fjersynsserier, eller av groteskt oppsminkede “influensere” på nettet, er ikke mer realistisk enn gudenes liv på Olympen – og skiller seg ikke nevneverdig mye fra opplegget de hadde i bronsealderen; når 90% av samfunnet jobber ræva av seg for at 10% skal kunne “flyte på flesket” – men denne propagandaen har en viktig funksjon, for så lenge folk håper og drømmer om at kanskje også de en dag vil få smake de søte fruktene av “suksess” – en flamboyant livsstil de kan se med sine egne øyne – kommer ikke misunnelsen deres til å fokusere på de som virkelig utnytter og føkker dem — de tar heller ut hatet sitt på hva som enn teller som “jøder” nå for tiden.

Egentlig var planen min å skrive om blogging, inspirert av noe smått komisk som jeg leste. Folk antar åpenbart at det å havne i topplisten er hva alle drømmer om — men jeg vil selv heller ha èn smart leser enn tusen lallende idioter, noe som forsåvidt skjer litt av seg selv. Uansett hva man ellers kan si om det jeg skriver så prøver jeg åpenbart ikke å bli populær i noen normal forstand. Det virker som om jeg har et sted mellom femti og hundre lesere til enhver tid, et resultat jeg har oppnådd med brutal kraft. Jeg har ikke “reklamert” på noen måte, jeg bare produserer. Antallet lesere er ikke noe jeg prøver å påvirke. Det er forsåvidt rimelig å anta at hvis man ikke er interessert i intellektuelle turnøvelser så vil man neppe få noe ut av å følge bloggen min. Hva skal jeg tenke om dette? Det er ikke noe problem for meg. Det blir ikke aktuelt å “justere stilen” for å eventuelt vinne flere lesere. Hvis jeg gjorde noe slikt ville jeg jo ikke lenger være “meg selv” — eller hva? Jeg lurer aldri på hva jeg skal skrive om, men jeg vet heller ikke hva det blir før jeg begynner. “Skrivesperre” er ikke et begrep jeg klarer å forholde meg til. Jeg opplever det ikke som spesielt mye vanskeligere å skrive enn å klø meg i ræva. Hva er det folk snakker om? Eller kanskje vi heller skal si ikke snakker om, når de snakker om at de ikke vet hva de skal skrive om, så de skriver om dette. Det blir for mye for meg når det går rundt og rundt på dette viset. Jeg blir svimmel. Jeg er jo ikke smart på den måten. Jeg er bare en som skriver.

Min umiddelbare ryggmargsrefleks er at bare en løgner vil oppleve det som viktig å poengtere at de snakker sant. Hva forventer man for eksempel skal skje hvis man henvender seg til Ærlige Jans Bruktbilforretning? Det virker ikke trygt når folk er offensive med å fremheve egne personegenskaper. Det virker som om de prøver å posisjonere seg i forkant av oppdagelsesprosessen og styre hva du skal tenke om dem, hvilket man kan kalle mange forskjellige ting – PR-strategi, imagekontroll, merkevarebygging – men man kan definitivt ikke kalle det ærlig. Det blir å betrakte på samme måte som hvis noen reklamerer med at de har “byens beste pølser” — hvor god kan en pølse bli?

Vi kan definere ærlighet på en negativ måte – fravær av løgn, bløff, snyteri, overdrivelser og så videre – eller vi kan snakke om ærlighet som en positiv karakteregenskap som er “noe i seg selv” og ikke bare et fravær av noe annet. Eller aktiv og passiv ærlighet, om du vil. Det ene er en objektiv standard, det andre er en subjektiv personegenskap. Passiv ærlighet består for det meste i å være nøye med at man ikke gir fra seg dårlig kvalitetssikret informasjon samt at man ellers overholder avtaler og kontrakter. Dette vil bli lagt merke til og husket slik at man over tid vil bygge opp et rykte som ærlig, uten at man selv noensinne har forlangt å bli oppfattet slik.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Siden har vi dette med “aktiv ærlighet”. Når man mener å være ærlig til en slik grad at man sier fra på forhånd. Dette er en sann historie. Er folk noensinne ærlige når de prøver å selge noe? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror de har misforstått hele konseptet på dypt og fundamentalt vis når de prøver å administrere narrativet. Ærlighet er en syntese, en emergent egenskap som fremkommer som summen av mange andre egenskaper vi kan kalle “moralfilosofiske standarder” eller dyder. Fortrolighet, lojalitet, rettskaffenhet, hederlighet, pålitelighet. Og ikke minst individuell integritet — at man ikke forandrer seg med tid, sted og selskap, men forblir den samme uansett hva. Jeg sier ikke at det er umulig for en løgner å være ærlig, bare at dette ikke er viktig for dem. Løgneren bryr seg bare om hvordan de blir oppfattet.

Det postmoderne kompasset for sosial retningsbestemmelse handler om “effekt”. Hva er det man ønsker å oppnå? Resultatorientert atferd er vår tids ideal for rasjonalitet. “Sannhet” er ikke et relevant konsept med mindre det bidrar til å bevege ting i riktig retning. Folk søker typisk etter det lønnsomme, ikke det sanne. Reklamen har allerede i mange tiår henvendt seg til forbrukerne med religionens språk, slik at dagens katedraler og hellige bygninger er kjøpesentrene og den aktive religionsutøvelsen består i “shopping”. Hyperrealisme – når det kunstige blir en fullstendig immersiv “alternativ virkelighet” – er den fremste meningsbærende struktur i den postmoderne sinnstilstanden. Jeg opplever det som komisk at en skikkelse som Aleksander Dugin – mange tror han påvirker Putin, men det er ikke sant, det er snarere tvert imot – fremhever filosofien til Martin Heidegger – som har det samme problemet som Hamsun, i at det foreligger “nazisympatier” – som modell for en slags menneskenes naturtilstand som har gått tapt. Et av Heideggers hovedpoeng var jo at det moderne menneskets forhold til naturen ligner prostitusjon, eventuelt et besøk i en fornøyelsespark hvis noen mindreårige lytter til samtalen, i det at selve opplevelsen er reell nok men omstendighetene rundt er kunstige. Vi er turister i naturen. Vi oppfatter oss ikke som en del av den.

Som vanlig ender vi med å påpeke at forholdet mellom selvet og verden er det mest grunnleggende filosofiske element. Hvis vi skal blande inn begrepet ærlighet på dette nivået vil vi måtte definere det som realisme. At man forstår både distinksjonen mellom selvet og verden og hva denne distinksjonen betyr når man skal utforme sine strategier. Kan man være “ærlig” hvis man ikke har god konsekvensforståelse? Hva er det man i så fall er ærlig om? Det spiller jo liten rolle for de fleste om noen “mener det bra” så lenge de er mangelfullt informerte, stadig kløner til ting og skaper problemer som andre må løse for dem. Faktisk så spiller det i det store og hele liten rolle hva noen “mener” om noe som helst, alt som teller er hva de gjør. Det er forsåvidt bra å være tenksom, men for å komme noen vei med noe må man være virksom. Det er her innslagspunktet for ærlighet befinner seg. Det er noe man kan (eller ikke) tyde ut ifra individets observerbare handlingsmønster, uavhengig av de propagandataktiske tiltakene deres — som jo bare er forstyrrende elementer i bildet. Det gir ikke noe pluss i margen hvis man selv fremmer påstand om ærlighet, men det er forsåvidt streit nok hvis man formulerer seg litt mer omstendelig og for eksempel sier noe slikt som at “ærlighet er en karakteregenskap jeg verdsetter i folk”, som jo bør være en tydelig nok advarsel om at her godtas ikke noe fusk og fanteri. Man har standarder, som for eksempel at man krever det samme av alle, seg selv inkludert.

William-Adolphe Bouguerau ble født i La Rochelle i 1825 og var i sin samtid feiret som en av verdens fremste kunstmalere, selv om han regnes som litt obskur i dag. Tematikken hans var i hovedsak begrenset til “mytologisk symbolikk” som jo heller ikke er det hotteste innenfor kunsten nå i disse postmoderne tider, men det er blant mine foretrukne sjangere likevel. Bildet ovenfor heter Oreadene og ble malt i 1902, tre år før Bouguerau døde. Det går ikke an å skille ut hvilken av nymfene på bildet som er Ekko, men hun var jo en oreade, så hun bør være der et eller annet sted. Legenden sier at Ekko var kjent for sin veltalenhet og evne til å fortelle engasjerende historier, men da hun en gang brukte denne evnen for å avlede oppmerksomheten til gudenes dronning Hera, mens den notorisk utro Zevs snek seg ut bakveien, straffet Hera henne med å ta fra henne taleevnen, bortsett fra at hun kunne gjenta noen av de siste ordene blant alt som blir sagt direkte til henne, før hun bortviste henne til et omflakkende liv i villmarken.

Senere møtte Ekko den vakre unge Narcissus i skogen og ble forelsket i ham, men han kunne jo ikke elske noen andre enn seg selv, eller engang se noen andre enn seg selv mye av tiden, så etter litt om og men – myten finnes i mange versjoner – ender vi med det klassiske tablået der Narcissus visner og dør fordi han bare sitter der, fjetret av sitt eget speilbilde i et tjern, mens alt Ekko kan gjøre er å gjenta hans erklæringer om udødelig kjærlighet til seg selv – som Narcissus misoppfatter og tror er lyden av sitt eget speilbilde – slik at hun visner og dør hun også, eller rettere sagt, hun forvandles, for hun er jo teknisk sett udødelig, til busker, trær, gress og det ene med det andre, mens lyden av stemmen hennes, som bare kan gjenta det folk sier, blir hengende igjen i fjellene der hun bodde. Så — hva er moralen i denne historien? Noe med hell i kjærlighet og det stikk motsatte? Det er jo ganske tragisk hele dette opplegget. Menneskeheten har uansett endt opp med to konseptuelle begrep som stammer fra myten om Ekko og Narcissus — henholdsvis den psykologiske tilstanden narcissisme og det sosiologiske fenomenet ekkokammer. Det finnes en forbindelse der. De som lider av det samme som nymfen Ekko, altså at alt de kan er å gjenta det som blir sagt av andre, søker seg til selvnytende typer for å tjene dem. De inntar en støttefunksjon innenfor den narcissistiske patologien — og vi observerer i realiteten en av naturens mange symbioser mellom livsformer som har nytte av hverandre.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Som jeg stadig gjentar, det er naturlig for mennesker å leve i forhold preget av gjensidig utnyttelse — som i beste fall medfører at begge parter opplever vekst i sin personlighetsutvikling, fordi den kontinuerlige konfliktsituasjonen krever kreativitet, men det er minst like ofte svært destruktivt for dem begge (eventuelt “alle” hvis det er mer enn to personer inne i bildet). Mennesker er ikke gode av natur. Vi er kleptoparasittiske åtseletere som har akkurat de fysiske og psykiske egenskapene man forventer å finne hos denslags skapninger. Mennesker er perfekt designet for å ernære seg på kadavre som vi stjeler fra rovdyr. Dette er den grunnmuren vi bygger vår karakter på. Vi kan aldri bli noe som er “bedre” enn dette, fordi vår dypeste natur er bokstavelig talt grunnlaget for alt annet. Det beste vi kan håpe på er en form for våken – og ikke minst ansvarlig – bevissthet om hva slags skapninger vi er, slik at vi kan utvikle alle de andre talentene vi har, enn akkurat det naturlige kjeltringinstinktet (som man automatisk henfaller til hvis man ikke har noen bedre plan). Alle vet at mennesker er svært farlige dyr som er troendes til hva som helst, og vi har en brokete verdenshistorie som dokumenterer dette langt hinsides enhver rimelig tvil. Så hva kan vi gjøre? Jeg har ikke noe annet forslag enn det samme som jeg alltid sier: Skaff deg disiplin. Selvstyrt hvis du er sterk nok til dette, men på en annen måte hvis dette virker mer realistisk, la oss si for eksempel fordypning i studier eller annen strukturert virksomhet som krever målrettet og organisert atferd. Jeg har forståelse for at alle ønsker å “være sin egen herre” men før man stirrer seg blind på dette bør man reflektere over at den som er sin egen herre er også sin egen slave, slik at hvis man opplever det som vanskelig å “kommandere seg selv” uten nåde eller sympati så er man bedre tjent med å skaffe seg en sjef som sparker deg i ræva når du blir for slapp.

Av personlighetstype ligner jeg sannsynligvis mye mer på Rasputin enn på Lev Tolstoj, men det er den sistnevnte jeg identifiserer meg med som “politisk” aktør. Kodeordet som åpner denne døren er naturligvis antimodernisme — som ved første øyekast ligner postmodernisme i den forstand at ingen av oss støtter det modernistiske narrativet som postulerer at teknologi og fremskritt i seg selv er gode ting, men jeg er ikke “ironisk” om dette. Etter min mening bør det være åpenbart at begrepet sivilisasjon er et onde, og bare et onde. Sivilisasjonen gjør intet som er bra eller nyttig for menneskeheten som art. Riktignok kan vi si at fenomenet giør mange ting mer behagelige, men det samme kan vi si om morfinrus, som imidlertid har færre politiske støttespillere innenfor samfunnsdebatten.

Alt jeg skriver er naturligvis abstrakt og teoretisk – sånn er jo skrivingens natur – men ute i den analoge virkeligheten, hvor ting styres av tid, rom og gravitasjon, er jeg en utpreget praktiker. Det finnes ikke noe konvensjonelt håndverk jeg ikke får til å gjøre, selv om det er mye jeg ikke har formell godkjenningsmyndighet for, for eksempel rørleggeri og elektriske arbeider – man må jo ha forsikringspapirene i orden – og jeg har ingen respekt for “mennesker med bløte hender” som snakker stygt om materialisme eller som synes den fysiske kroppen – sin egen eller andres – er noe man skal skjemmes over og forme nevroser rundt. I min verden stiller de materielt inkompetente nederst på rangstigen. Hvis man behøver tjenerskap for å overleve – selv om man eventuelt befinner seg noen grader av separasjon unna tjenestefunksjonen – er man en netto kostnad som ikke på noe saklig grunnlag fortjener å bli lyttet til når viktige beslutninger skal fattes.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvis vi ser på en typisk familieøkonomi – eller la oss kalle det en “husholdning” for å få det korrekte perspektivet – så vil man typisk henfalle til en kommunistisk måte å organisere ting: Medlemmene av husholdningen yter det de kan og får det de behøver. Man samarbeider om å drifte husholdningen på en pragmatisk måte og det felles interessegrunnlaget oppleves som en selvfølgelighet. En for alle og alle for en er hva vi kan karakterisere som den typiske “familiefølelsen”, enten dette er den innstilling man har til sine slektninger av blodet eller til noen annen form for sosial organisasjon man har sluttet seg til, la oss si for eksempel en motorsykkelgjeng. De er jo kjent for å gå svært langt for å skille “det interne” fra resten av samfunnet og det sosiale liv i offentlige rom. Alt er veldig “privat” men ut fra hva som lar seg observere virker det som om samhold og solidaritet internt i klubben er verdier de setter svært høyt, kanskje høyere enn alt annet. Jeg tror ikke for eksempel det ville blitt godtatt av klubben dersom et enkeltmedlem av Hell’s Angels ruinerte forretningen til et annet medlem gjennom å gjøre noen slags snedige transaksjoner av den typen som er fullstendig lovlige men “brutale”, eller noe annet utålelig, la oss si innlede et hemmelig seksuelt forhold med kona til en annen av “brødrene”, mens ingen ville løfte et øyenbryn dersom de gjorde det mot noen utenforstående. Storsamfunnet er jo ikke typisk vennlig innstilt overfor motorsykkelgjenger, så hvorfor skal de være vennlige mot samfunnet og dets løgnaktige borgere? Uansett, poenget er ikke å dvele ved de etiske dimensjonene rundt subkulturelle gruppedannelser, men å fremme påstand om at hvis man ikke har en sterk følelse av “en for alle, alle for en” så vil neppe en “kommunistisk” organisert økonomi fungere. Psykologisk forskning antyder at det går en slags grense ved omtrent hundre personer. Det er så stor en gruppe kan bli bare basert i samhold og solidaritet, åpen ressursdeling og et internt tillitsforhold som oppleves som “selvfølgelig”. Det kommer en aggressiv egg av “konkurranse” inn i bildet når gruppen blir for stor, som i praksis betyr at det blir nødvendig å etablere noen slags tvangsmakt.

Til hvilken grad representerer mennesker en trussel mot hverandre? Jeg kan i teorien gå fra ulåst dør. Det er svært usannsynlig at noen skal rote seg bort dit hvor jeg bor ved en tilfeldighet. Man får en klar følelse av å ha kjørt seg vill og at dette kan utvikle seg til en ubehagelig situasjon lenge før man ser selve huset – som heller ikke akkurat ser “innbydende” ut – men jeg låser likevel. Det er jo ikke pent å lede folk inn i fristelsen. Jeg er usikker på om det er ulovlig å bare gå inn i et fremmed hus hvor man ikke har blitt invitert – hallo? – selv om døren er ulåst, eller engang om den står på vidt gap, men det er definitivt ulovlig å bryte opp en dør som er låst. Den grensen er krystallklar. Det jeg skal frem til er at dagens situasjon er slik at vi – menneskeheten – ikke egentlig har noe valg. Vi har arvet sivilisasjonen med alle sine goder og onder. Det finnes ikke noe realistisk alternativ til “den postmoderne tilstand” vi for øyeblikket befinner oss i, hvor vi forsåvidt har stor tro på alt man kan få til med teknologi og smarte planer, men vi er ikke så optimistiske som vi var for hundre år siden. Det er litt for enkelt å se alt som kan gå galt og føkke opp hele mannskiten for oss alle. Samtidig virker ikke samfunnets ledere og de som aksler stort ansvar ellers som om de alltid er helt i vater og rett vinkel oppi knotten sin. Er det for mye forlangt at bare kalde, kloke hoder får lov til å operere det farligste maskineriet? Helt oppriktig talt tror jeg mennesker oftere utgjør en fare for seg selv og andre fordi de er dumme og overvurderer hvor flinke og kompetente de er, hvor god oversikt de har og hvor gode planer de har for å håndtere alle konsekvenser av det de setter i gang med. Vi har allerede en ganske stor mengde “ting vi bør rydde opp i” og mer tilkommer hver dag. Selve den grunnleggende tanken bak sivilisasjon er jo å gjøre livet “enklere” gjennom å produsere økonomisk overskudd. Men i praksis handler utvikling om innvikling. Ting har ikke typisk blitt enklere, snarere tvert imot. Vi lever i svært komplekse samfunn hvor individer typisk føler seg fremmedgjorte og “paralyserte” i forhold til det sosiale feltet som helhet, så de søker tryggheten i små grupper som har sterkt indre samhold.

Frivol betyr overfladisk, respektløs (overfor noe opphøyd), tvetydig, lettsindig eller umoralsk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Det er alltid interessant når jeg føler meg “ikke helt enig” med ordboka. Hvem faen er jeg til å omdefinere språket, liksom. Jeg oppfatter det å være frivol som de øyeblikkene når man slakker på reglene, er litt laissez-fare og omtrentlig i vendinga, ikke tar det så nøye, og den typen ting. Vi kan si at jeg oppfatter frivol atferd som synonym til udisiplinert atferd. Og jeg hater udisiplinert, sjuskete og slurvete atferd, definert som når folk leverer noe som er dårligere enn omtrent ti prosent bedre enn det beste de har fått til noen gang før i livet. Likevel synes jeg det er greit å slappe av og la ting flyte litt når det ellers er fritid og man ikke har noe viktig å gjøre. Døse i hengekøya. La humla suse. Hvorfor ikke? Det sløve er ofte det beste de gangene man har tid og råd til det. Frivolitet er ikke nødvendigvis noe negativt — mer en slags belønning som man unner seg selv i forhold til de performative standardene man vanligvis opererer med. Slappe av med god samvittighet.

Hva jeg imidlertid aldri under noen omstendighet tolererer er overfladiskhet. Hva sier jeg da? Vade retro Satanas. Med mindre du faktisk er fem år gammel eller har papir på at du er psykisk utviklingshemmet så er det en utilgivelig synd å være dum. Det er en satanisk synd mot skaperverkets integritet å være idiot. Men hva betyr det? Hvem er idiotene og hvorfor blir de sånn? Den korte definisjonen er at idioter er mennesker som tror de vet noe. Deretter baller det på seg. Det kan bli hvor komplisert som helst, men alt begynner i et elementært prinsipp som vi kan kalle idiotiets innslagspunkt: Det er den spesielle følelsen man får når man tror at man forstår noe, også kjent som såkalte aha-opplevelser. Som regel handler det om en naiv mangel på kritisk sans, og i de fleste tilfeller når folk sitter og prøver å forstå hvorfor ting gikk på trynet for dem ved den eller den anledningen og på den eller den måten, så kan de spore det tilbare til et øyeblikk da de trodde de forsto noe, men dette viste seg å være en feilvurdering. Det virket som en god idè der og da. Jeg høres kanskje streng ut når jeg sier det på denne måten, men jeg tilgir som regel alle – bortsett fra meg selv, som jeg jo har makt over – for idiotiet deres. Det er sånn de har blitt trent. Ingen displin, ingen ære, ingen standarder. Herregud. Hva kan man gjøre med sånt? Ikke mye. De er fortapte sjeler.

Salving, rituell anvendelse av salve som sakrament eller som velsignelse. Salving har sin opprinnelse i gamle kulturer i Midtøsten, der både personer og gudebilder ble salvet. I Det gamle Israel ble konger og prester salvet. Messias betyr «den salvede». I Europa ble konger salvet ved kroningen. I Norge skjedde dette for siste gang ved Haakon 7s kroning i 1906.

(Store norske leksikon)

Relevant for påskeuken er selvsagt ordet Kristus, som imidlertid bare er en latinisering, via gresk, av den samme jødiske kongetittelen “Mashiakh” som ordet messias er utledet fra, slik at det er bare “mer av det samme”. Akkurat dette med salving er en bisarr skikk som man må anta handler om å albue seg inn i maktens innerste sirkel med religiøse våpen som manipulasjonsteknikk, men alt er bare psyko ritualer folk konstruerer for å oppnå økonomiske fordeler for seg og sine. Inngangsnøkkelen er det vanlige folkelige vimset. Angst og nevroser. Dårlig samvittighet fordi man vet at man er en slask men man klarer ikke å forbedre seg. Uvisshet rundt hva “maktene” består i og til hvilken grad man kan påvirke skjebnen. Hva må til for å få folk til å kjøpe forsikring på grunn av skader fra ting som faller ned fra månen? Der har du omtrent religionssifternes dilemma. Bare bløff og løgn, men de henvender seg til et ekte psykiatrisk problemkompleks. Hvorfor vil noen la seg smøre inn med noe slags stinkende guffelure foran et publikum av lallende idioter? Han som fikk navnet og tittelen Haakon 7, konge av Norge, måtte finne seg i denne rituelle ydmykelsen fordi kirken ved det tidspunktet fortsatt hadde makt til å påvirke folks oppfatning om kongens legitimitet. Skal vi ikke mikse inn noe med en tornekrone også? Da Harald 5 tiltrådte var det tilstrekkelig med en såkalt signingsferd, hovedsaklig bare å reise rundt og vise seg frem i land og fylke. Det er jo det formelle statsoverhodet vi snakker om, som imidlertid befinner seg i en slags “symbolsk” sfære, langt hinsides den daglige driften av landet, med alle de politiske og juridiske forretninger som tilkommer. Hva er kongens jobb? Han lever egentlig bare “på vent” så lenge de politiske forholdene er normale, men i særlige krisetider – forrige gang da den tyske okkupasjonen inntraff – tilfaller den reelle makten til å ta viktige avgørelser på landets vegne kongen. Det var blant annet derfor tyskerne jaktet så hissig på Haakon 7 da han flyktet via Elverum og det ene med det andre. Det var noe bombing og skyting involvert. Det er jo forsåvidt jubileum for den affæren om noen få dager. Les litt historie, din slyngel.

Mens vi snakker om saken, det vi skal frem til i dag er diabolicum; rituell menneskeofring. Egentlig betyr det “gudsoffer”, men guden har for øyeblikket tatt bolig i et menneske, slik at man gjennom å myrde dette mennesket på en innviklet og rituell måte forløser gudsmakten fra sitt syndefulle fall ned i menneskenes snuskete liv. Dette er veldig gamle fantasier. Vi snakker om mange, mange tusen år. Minst helt siden vi har hatt sivilisasjon som det normative prinsipp for sosial organisering, men vi har ikke noe som motbeviser en hypotese om at det kan være mye eldre. Vi finner jo mange hundre tusen år gamle beinrester vi i prinsippet kan klassifisere som en svært gammel “cold case” hvor noen åpenbart ble utsatt for en overlagt drapshandling. Omstendighetene er selvsagt ukjente, men skjelettrestene beviser at overlagt drap var dødsårsaken i dette individuelle tilfellet. Noen ganger er det også hva vi kaller “overkill”. De ble drept svært grundig slik at vi enten snakker om en psykopat som liker å torturere folk eller så er det noe religiøst som har foregått. Det går jo an å se på beinrestene om skader har blitt påført før eller etter dødsøyeblikket. Uansett, vi skal ikke dvele ved de menneskelige grusomheters verdenshistorie, snarere tvert imot. (Du kan for eksempel starte med å plukke opp Jens Bjørneboes “Bestialitetens trilogi” hvis du er nysgjerrig på det temaet.) Påskeuken, som i de katolske land jeg forholder meg til kalles la semana santa – den hellige uken – har et diabolsk tema slik sett. Guden har tatt menneskelig skikkelse og nå skal han myrdes på rituelt og bestialsk vis slik at mytologisk forløsning kan finne sted og profetiene oppfylles. I den vulgære dagligtalen oppfattes diabolos – “av djevelen”, men egentlig “en som sprer løgn og falske rykter” – som motsetning til khristos – den salvede – som har kommet for å lede folket til sin frelse, men det er mer korrekt å si at dette tilsynelatende motsetningsparet eksisterer i kraft av hverandre. At det finnes en konge betyr at kongeofferet har blitt en aktuell mulighet. For eksempel pleide mayaene å drepe kongen når det var dårlige tider. En syndebukk skal man jo ha. Hva kan man gjøre? Gudene er tørste. De skriker som fugleunger etter kongelig blod.

Regissøren David Fincher åpnet øynene til sitt publikum med seriemorder-skrekkfilmen Seven i 1995, slik at man var tildels oppmerksom på at “noe mer kunne komme” fra den kanten da Fight Club landet som et kulturelt trøkk i trynet i 1999. Filmen kom ikke ut av noen klar blå himmel, sånn som sin forgjenger, men til gjengjeld har den hatt en forbløffende lang “hengetid” som kulturelt fenomen og diskusjonen går minst like friskt på nettet den dag i dag. Hva handler filmen “egentlig” om? Hva representerer karakterene? Hva slags “budskap” har filmen? Vi kan trygt fastslå at Fight Club er omdiskutert. Noen synes filmen var dypt skremmende. Selv opplevde jeg den som en burlesk komedie, mens den andre filmen til Fincher – Seven – den var skremmende den. Fight Club var jo bare morsom — eller?

For meg personlig besto den store forskjellen i kontekst mellom de to filmenes lanseringsdatoer i at jeg var etablert på nettet i 99, men ikke i 95, slik at “diskusjonen rundt” ble annerledes – og internasjonal – for Fight Club sitt vedkommende, mens Seven bare noen år tidligere var hovedsaklig en snakkis i det miljøet jeg vanket, hvor man hadde en utpreget tendens til å “se ting på samme måte” i objektiv forstand, slik at det man diskuterte var i realiteten varians i subjektiv opplevelse av materialet, aldri “selve filmens mening” som nærmest noen slags politisk flaggsak på samme måte som Fight Club. Seven var først og fremst en film, mens Fight Club fikk sitt eget “fanmiljø” (og det motsatte) på nettet basert i helt andre kriterier enn at den var et kunstprodukt laget av en historieforteller og fint lite mer, denne filmen ble tolket som et “signal om noe” — nærmest som om David Fincher var en jævla profet eller noe. Det samme forholdet gjelder forresten – og kanskje i enda større grad – en annen film fra 1999, nemlig The Matrix. Man kan trygt si at den også har hatt litt påvirkningskraft.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hvorom allting er, jeg var som sagt etablert på nettet i 1999 og i det diskusjonsforumet jeg foretrakk oppsto det raskt en egen “tråd” som bare het Fight Club. Tanker ble etterspurt. Tanker ble tilbudt. Selv har jeg sikkert et ukonvensjonelt forhold til vold. Det er ikke skremmende. Alle som har noen slags kampsportbakgrunn slik at de har sparret, gått kamper og så videre – vel å merke innenfor den realistiske sektoren, som nå i dag betyr MMA, men den gangen var enten boksing eller kickboxing – vil oppfatte Fight Club som en komisk film om en rølpete gjeng som treffes for å slåss på en uformell måte. Ingen “big deal”, men ikke noe noen seriøse utøvere vil anbefale heller. Meld deg heller inn i en klubb og lær deg disiplin og selvkontroll på ordentlig vis. Det er ikke noe gøy når folk skader seg — eller verre. Uansett, hva jeg erfarte i løpet av den tidlige debatten om filmen Fight Club er at det finnes en gruppe med det jeg vil karakterisere som dukkemenn, og disse påstår at samfunnet har blitt “feminisert”. Herregud. Bare fordi du er feminisert så betyr ikke det at alle menn er sånn. Jeg vet ikke hva problemet til dukkemennene egentlig er, men det hjelper definitivt ikke å rølpeslåss. Kanskje de bør begynne med å skaffe seg en anstendig jobb. Slutt å tukle med papirer, bli håndverker. Noe sånt. Lever ekte vare i den virkelige verden, ikke bare fløff og tryllepenger i Disneyland. Underbevisstheten din vet jo alltid hvem du virkelig er, selv om den bevisste personligheten har stor kapasitet for å etablere og fastholde alternative virkelighetstolkninger. Det er ikke kvinnfolka som har feminisert samfunnet. Hvorfor skulle de ønske å gjøre noe sånt? Det er kapitalistene og den nyliberalistiske ideologien som har skjært ballene av deg og stappet dem opp i nesen din.

Rent generelt vil jeg si at hvis man vil bli tatt seriøst så må man oppføre seg seriøst. Hvis mennesker er som de fleste andre dyr – visse unntak finnes – så vil hannene innenfor arten typisk slåss om parringsrettigheter, rangordning ved matfatet og den typen ting. Kontroll over flokken, hva vet jeg. Jeg er jo ikke et menneske. Jeg er en engel. Men jeg ser det jeg ser. Folk oppfører seg som dyr. Hvorfor late som om vi er noe annet, eller noe “mer” enn de dustete apene vi er? Synden ligger ikke så mye i selve handlingen som i løgnen og fornektelsen. Det er falskheten som dreper sjelen — og med “drepe sjelen” mener jeg rent konkret å installere nevroser oppå nevroser til man er så psykiatrisk forknytt at man ikke får til å bevege seg normalt, langt mindre “leve i sannhet” med sin egen samvittighet. Dette er det alminnelige innslagspunktet for rusmiddelmisbruk og andre patologiske atferdsmønstre som vi forsåvidt kan kalle “rop om hjelp” selv om det ikke er sånn ment fra pasientens side. Det er ikke engang sikkert at de vet at de har et problem, eller om de vet så lokaliserer de årsaken et annet sted enn i sin egen “kodefeil”. Sånn som når de for eksempel snakker om “feminisering”. Hva skal i så fall “det maskuline” bestå i? At man er den som bestemmer? Herregud. Hvis man er så dårlig stelt at man må be om respekt så har man misforstått hele konseptet. Mannskroppen er designet for å baske med en viss grad av “motstand” – man har lyst til å “prøve krefter” og det ene med det andre – men dette er bedre å ta ut som “kamp mot materiens treghet” enn konflikt med andre mennesker. Uansett hva slags bad dude du fantaserer om at du er så vil du føle deg “satt på plass” etter en dag med håndgraving av grøft og lemping av kampestein. Det holder nå, jeg har fått nok. Dette er hva man med et gammelgermansk ord kaller tukt. Noen tror det handler om streng oppdragelse, men egentlig handler det om “tilpasning” og ordet ble først brukt – og brukes ennå – om å justere en stein med hammeren slik at den passer inn i mønsteret når man bygger en “gammeldags natursteinmur” med asymmetrisk formede stein i “abstrakt mosaikkmønster”. Ordet har med andre ord tatt den vanlige ruta fra murer til byggmester til arkitekt til frimurer til sositeten til småborgerskapet til vulgærspråket. Og der er vi nå. You do not talk about Fight Club.