Om man sier papas eller patatas er egentlig hipp som happ, fordi begge deler vi bli forstått, men det vanlige er at man i Spania sier patatas mens man i Latin-Amerika sier papas. Dette gjelder ikke bare talespråket men også produktmerking og så videre. Salsa Brava er imidlertid erkespansk. Som alle vet er jo ikke spansk mat særlig sterkt krydret – ihvertfall ikke om vi sammenligner med Mexico – og denne sausen imponerer heller ingen som er erfarne på chilisektoren, men i en spansk kontekst så regnes Salsa Brava som en “sterk saus” og den autentiske utgaven – madrileño, altså fra Madrid – baseres på døgngammelt brød, løk, olivenolje og sterk røkt paprika, mens den mest vanlige utgaven også bruker tomat. Dessuten serveres selve retten Papas Bravas typisk også med hvitløksmajones (som noen feilaktig kaller Alli-Oli, men det er noe annet) i Catalonia og grovt sett langs resten av middelhavskysten forøvrig, mens diverse “ekte” typer ser stygt på deg hvis du etterspør hvitløksmajones til retten på andre steder i Spania — men du vil få det servert likevel, for de vil jo ha pengene. Sånn fungerer verden.
Tapas er noe alle har hørt om ved dette tidspunktet. Diverse “småretter” som avnytes sammen med øl eller vin i nesten alle barer med selvrespekt i Spania. Noen serverer dem gratis og uten at du spør om det, men da får du imidlertid ikke velge selv hva tapasen skal bestå i. Det kan typisk dreie seg om en tannpirker/cocktailpinne som er påtredd tre-fire ymise smakselementer, eller en pinxo som de sier rundt her. Om du vil ha noe mer eller annet så må du betale, hvis det i det hele tatt finnes noe mer eller annet å få. Generelt sett har de et mye mer “religiøst” forhold til mat og drikke i Spania enn i Norge og de er temmelig avslappet i forhold til alkohol — men det er liten toleranse for borrachos, altså fylliker, eller det vi kan kalle høyrøstet festing i det offentlige rom. Du kan pådra deg en temmelig kraftig bot hvis du drikker i parker – og særlig på stranda – hvis politiet er i dårlig humør den dagen, eller hvis du er frekk i kjeften når de kommer for å “bortvise deg fra stedet” som det heter. Dette er en typisk norsk misforståelse. Folk skjønner ikke hvor grensene går. De legger bare merke til at alkohol er sykt billig – med norske øyne – så de tror dette betyr at det er fritt frem for hva som helst.
Visse politikere i Norge går til valg på “liberalisering av alkoholreglene” og uttrykker seg gjerne med ord som kos, som at man skal kunne “kose seg med en øl eller et glass vin” på diverse offentlige steder, selv om alle vet – eller burde vite – hvor den galeien bærer hvis man slakker inn på grensesettingen. Rettigheter gjelder jo for alle, ikke sant? Også de som man ikke liker, som i dette tilfelle dreier seg om sånne som drikker av andre årsaker enn “kos”. Folk er som vanlig idioter og evneveike troll. De tenker typisk at jeg ønsker bare å ha med en flaske vin på picnic i parken, og reflekterer ikke over at ungdomsbander og alskens småkriminelle avskum har et helt annet atferdsmønster. Mange drikker jo for å “ruse seg” og dette må man ta med i beregningen når man ser på parker og standsoner med rosabrillene sine. Selvsagt vil sikkert det demokatiske flertallet “vite å oppføre seg” men samtidig har alt bråk og leven en tendens til å spre seg raskt som en skogbrann når det først har begynt — hvor alkohol fungerer som høy temperatur og sterk vind. Sånn er realitetene. På offentlige skjenkesteder kan man til en viss grad prisregulere hva slags klientell man skal ha. De som “drikker for å drikke” vil jo ikke typisk gå til et svinedyrt sted, men heller satse på sånne serveringssteder som konkurrerer på pris, eventuelt i den nærmeste parken der dette går an i praksis, selv om det er forbudt. Imidlertid vil de ha interesse av å skjule seg og moderere atferden sin når de vet det er en risiko for at noen vil ringe til politiet hvis de begynner å bli alt for utagerende og synlige. Som konklusjon kan vi si at i både Norge og Spania kan man “til en viss grad” tøye loven så lenge man oppfører seg som folk og er diskrèt med alkoholen. Ingen bryr seg. Og slik vil vi for det meste ha det.
Vi avslutter som vanlig med litt klassisk hardrock fra 70-tallet.
