Artikkelen i lenken ovenfor viser økt fokus på helse og internasjonal økonomi, men svekket interesse for klima og innvandring. Spørsmålet var hvilke som var de mest bekymringsverdige problemene i år. Jeg antar det handlet om å velge mellom gitte alternativer, siden ikke noen hadde nevnt krigen i Ukraina annet enn som indirekte element (økonomi), og det må jo ha vært hovedbekymringen i 2022 for flere enn bare meg. Det er alltid lettere å starte kriger enn å avslutte dem, dessuten går det ikke alltid som planlagt. Mye kan skje.
Hovedpoenget og artikkelens overskrift er at folk virker mindre opptatt av klimaproblematikken i år enn i fjor. Det fremgår imidlertid at klima fortsatt er en av de tre store (sosiale forskjeller og helsesektoren er de to andre). Variansen betyr sannsynligvis ikke noe på det praktiske plan, det er neppe noen “trend” som er på vei inn. Jeg tror ikke jeg selv ville oppgitt klima som en av mine tre store blant de alternativene som tilbys i undersøkelsen. Helse, sosial og skole er nok mitt svar. Klima er samtidig så åpenbart et globalt fellesskapsproblem og så langt unna noe jeg kan påvirke på noe vis at det blir veldig abstrakt. Jeg foretrekker å investere bekymringene mine i noe jeg ihvertfall har noen slags marginal mulighet til å påvirke. Dessuten gjør jeg allerede vel så mye som det er rimelig å forlange på individnivå i forhold til “korrekt livsstil” (som jeg antar man måler i bærekraft). Jeg kan gjøre mer men da må det tas politiske grep som legger forholdene til rette for dette.
Hva tenker egentlig mennesker om klima? Det vil være umulig å nå målsettingen for 2030 uten massiv omlegging av livsstil for de aller fleste og dette er tung politisk salgsvare. Folk er mer bekymrede for bensinprisene nå i dag enn klimaet om ti år, for å si det slik. Derfor vil det sannsynligvis gå til helvete. Og med “helvete” mener jeg global sivilisasjonskollaps. Vi ser allerede noe slags barbarisk sammenbrudd i vanlige folks holdninger til fakta og sannhet. Det er mye mistenksomhet der ute, som tildels manifesterer seg som hatefull agitasjon rettet mot både imaginære “konspirasjoner” og virkelige mennesker i en tid når samarbeid og solidaritet er viktigere enn noensinne. Først og fremst lokalt der man bor og oppholder seg, men også internasjonalt. De klimaproblemene vi så smått har begynt å observere i form av dramatiske værhendelser – flom, hetebølge, storm – vil bare tilta i både intensitet og hyppighet i årene som kommer. Klimaflyktninger er allerede noe som finnes og vi er nødt til å ta høyde for at det vil bli mer av dette. Mye mer. Landene i sør er i ferd med å bli tildels ubeboelige om sommeren. Matvareforsyningen trues av både langvarige tørkeperioder og intenst regn (når det først kommer).
Maskinbasert stordrift innenfor landbruket er en modell som må omstruktureres i retning av et stort antall mer arbeidsintensive småskalabruk som har bedre motstandskraft mot værhendelser av alle slag enn store monokulturelle anlegg. Vi må rett og slett “tilbake” til en tid hvor de fleste mennesker i landet jobber med landbruk, de fleste av dem selvbergingsøkonomier med noe salg direkte til forbruker. Situasjonen i dagens Norge er imidlertid at vi importerer omtrent halvparten av alle matvarer. Sånt går an når man er rik. Så lenge det finnes noe å få kjøpt, vel å merke, som slett ikke er noen selvfølgelighet. Norge har aldri vært noe optimalt landbruksland, men det går an å tyne det mangedobbelte av dagens produksjon ut av det foreliggende ressursgrunnlaget, så det er liten grunn til bekymring slik sett. Mulighetene er ikke oppbrukt. De er ikke engang særlig godt utnyttet. Vi må innse at vi sakte men sikkert beveger oss i retning av en situasjon hvor maten bare blir dyrere og dyrere etterhvert som den blir vanskeligere å få tak i. Det å eie et stykke god, dyrkbar jord vil i løpet av ikke mange år bli mer verdifullt enn “hus og hotell på Rådhusplassen” så å si. Dagens plen er fremtidens kjøkkenhage.
Roy Marcus Cohn (1927-1986) befinner seg til høyre på bildet ovenfor. Til venstre er Donald Trump. Det ble sagt at Trump ønsket seg “sin egen Roy Cohn” som justisminister da han var president i USA. I et intervju uttalte Trumps forbundsfelle Roger Stone (som svar på et direkte spørsmål) at Roy Cohn var ikke “gay”, han bare likte å ha sex med menn. Hva skal man tenke? For de fleste er dette selve definisjonen på om man er … gay? Vi har ikke noe norsk ord som brukes på samme måten. Muligens “skrulle”, fordi Stone fortsatte med å si at menn som er “gay” er etter hans oppfatning svake og feminine, mens Cohn var en “ekte mann” som var opptatt av makt og innflytelse. Det er interessant hvordan ord brukes og misbrukes, for å skape eller ødelegge en mening. Ordet “gay” kom på banen etter Stonewall-opptøyene i 1969 og poenget var å understreke at homofili er ikke en sykdom eller engang noe man “lider av”, det er et positivt personlighetstrekk hos dem det angår og det er deres måte å leve ut sin seksualitet, som for de fleste – uansett legning – er et av livets goder.
Da jeg selv undersøkte saken intervjuet jeg en jeg kjenner vagt som var en del av det homoseksuelle “lærmiljøet” i New York på 70- og 80-tallet. Han fortalte at Roy Cohn var en kjent skikkelse i de kretser. Han likte å bli tatt hardt bakfra, gjerne av flere menn etter tur, rett på sak og ned med buksa, hilsing og navn er unødvendig, her skal det bare føkkes. Ikke overraskende døde han av AIDS, selv om han hardnakket nektet for å være smittet like frem til dødsleiet. Det ble formodentlig regnet som en svakhet å være HIV-smittet på 80-tallet i USA og Cohn var ingen svak mann, han var en ordentlig jævel som åpenbart opplevde sadistisk nytelse gjennom jobben som advokat, særlig mens han var den som gjorde grovarbeidet for “kommunistjegeren” Joseph McCarthy. Det er imidlertid interessant å merke seg at McCarthy var ikke bare ute etter “kommunister”, han var også på jakt etter homofile, basert i det samme argumentet: De utgjør en sikkerhetsrisiko for USA og må fjernes fra alle offentlige stillinger. Cohn hadde etter alt å dømme ikke mye sympati for “sine egne” i så måte, hvilket er ekstra interessant når man sammenholder det med både homofil legning og transvestisme hos den legendariske FBI-sjefen John Edgar Hoover (1895-1972) som også var kjent for sin nådeløse jakt på “kommunister” og homofile, mer eller mindre på den samme tid som McCarthy.
For meg er det SF (samme faen) om folk er homo, hetero eller noe jeg ikke engang har peiling på, det er ikke noe som angår meg. Selv er jeg ikke særlig spennende. Som de fleste andre av min type klarer jeg bare ikke å se hva som er seksuelt tiltrekkende med menn, enten det er kvinner eller andre menn som liker dem. Menn er jo som regel ganske fæle skapninger. Men det er heller ikke noe jeg gidder å bruke mye tid på å fundere og spekulere rundt, det er kort og godt ikke min sak hva andre liker og ikke liker. Imidlertid vil vi typisk få et problem hvis folk er uærlige om seg selv og sin identitet. En viss grad av “offentlig fjes” (som forandrer seg på privaten) er bare rimelig å regne med, men det er ikke greit når det offentlige fjeset folk anlegger er en ren løgn, eller enda verre, en fullstendig selvmotsigelse. Vi har et ganske klart tilfelle av Doktor Jekyll og Mister Hyde hos Roy Cohn, som i det ene øyeblikket er offentlig homojeger, men i det neste omtrent så erkesoper som det er mulig å bli rundt om i buskene i Central Park på nattestid. Hvordan kan man leve med en sånn løgn? Vi aner konturene av noen slags “komplisert” psykologi, som finner sitt ekko i Roger Stones utsagn om at Cohn aldri var homoseksuell, han bare likte å ha sex med menn. Det er så man mest må slå ut med armene i en slags fransk gest. Sacre bleu! Det er jo dette ordet “homoseksuell” betyr. Det behøver ikke å være noen stor sak, eller engang noe saklig tema, men det blir PFW (pretty fucking weird) når man sier en ting men gjør noe annet. Ser du den? Det er vanskelig å forholde seg til de som tøyer grensene for virkeligheten. Bedre blir det ikke når de får en høy stilling i det offentlige.
Samfunnet blir forkjølet hver gang noen lyver. Det er aldri nødvendig å lyve, det er noe folk velger å gjøre fordi de har en “historie i hodet” som ikke er godt synkronisert med de objektive forhold (i den grad løgneren overhodet bryr seg om objektive forhold). Det operative begrep her er naturligvis mental helse. Det er et sykdomstegn når folk lyver. Et symptom på noen slags dypereliggende forstyrrelse. Det går helt klart an å både ha og bruke all slags makt selv om man som person og individ er fullstendig koko. Det er ikke engang uvanlig. Se bare på den nåværende statslederen i Russland. Hva er det han tror han driver med? I virkeligheten ønsker vi alle, uansett hvem vi er og hvor vi lever, sindige og godt avbalanserte personer i de høyeste stillingene, hvor makten de har og bruker kommer med alvorlige konsekvenser for et stort antall mennesker. Vi kan ikke ha løgnere i den typen jobber. Alt må på bordet og alt de sier må være sant. En politiker som blir tatt i å lyve må fratre stillingen sin. Det samme bør gjelde alle andre typer offentlige stillinger. De som liker å lyve og fantasere må finne seg en type jobb hvor deres uryddige omgang med prinsipper og fakta ikke har noen betydning for andre enn dem selv. Vi har sett noen ganske surrealistiske statsledere i de senere år. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen vil stemme på sånne typer som Donald Trump, Boris Johnson eller Jair Bolsonaro. De er jo åpenbarty vanvittige menn. Men sånn har verden blitt, det er ikke noe krav om at man skal være stabil og sannferdig. Handler det om underholdningsverdi? Man kan lure på hva folk tror kommer til å skje når sjefen er inkompetent. Neppe noe bra er hva vi kan si sånn rent generelt, før en krise inntreffer og selvforsvarsmekanismene deres gjør at alt oppløser seg i kaos.
Bloggeren Nubby er et av Norges mest avskyelige mennesker. Stygg innendra og ut, ingen formildende omstendigheter. Alt han berører blir til søppel. Alt han lever for er hatet mot andre mennesker. Dette er fordi han er spesielt informert og vet hva andre tenker. Han er logisk. Han undersøker ting. Han kan se hvor det svikter og han er ikke redd for å bringe selveste sannheten der hvor andre bare har meninger.
Nubby stønner av onanistisk selvtilfredshet der han gyter sine ord utover nettet i en stor sprut. Den satt, tenker jeg. Følsa hans er stor og stiv mens han hamrer løs på tastaturet, alltid opptatt av å bringe folket det de trenger å vite, som er hva han allerede vet, som er hvordan alle ting egentlig henger sammen, hva som er selveste sannheten og hvordan vi alle bare kan gråte fordi vi ikke vet det han vet.
Egentlig er han bare en vanlig dust, som ikke vet noe særlig om noe som helst, men Nubby liker å være en overgriper på nettet, fordi dette er hva som kiler hans freudianske hjerterøtter, Han ble jo selv misbrukt. Derfor har han et oveflødighetshorn av energi å bruke på å true og trakassere andre. Han skriker. Han skriker igjen. Kan ingen høre meg? Han vet jo hva som er galt. Det finnes overgripere.
Betyr det noe? Ikke stort. Verden går videre. Nubby betyr ingenting. Ikke for meg, ikke for deg, ikke for Titten Tei. Han betyr imidlertid noe for seg selv (og sikkert minst en to-tre andre) så han burde ta det litt rolig med rasismen og hatet sitt. Sånt er ikke sunt. Han vinner anekjennelse fra mennesker som vil svike ham uten å nøle, mens han bygger opp personlig raseri hos mange som bare vil trampe på trynet hans helt til han slutter å skrike. Sånn fungerer virkeligheten. Det er ikke noe man bør kødde med.
Folk er lettlurte. Det er ikke jeg som har funnet på dette, jeg har bare oppdaget at det er sånn. Sakens natur er ikke slik at det er passende å føre statistiske bevis for påstanden, for selv om jeg kanskje ofte er en drittsekk så føler jeg ingen glede ved å føye skam til skade når noen har blitt lurt. Sånt er jo kjipt. Kanskje til en viss grad fortjent, fordi folk burde ikke være så godtroende, men det er dårlig form å more seg over andres ulykke. Jeg gidder ikke akkurat å lide med dem heller, men jeg kan i det minste spare dem for sarkasmene. Vel å merke når det er en personlig og konkret situasjon. Jeg har ingen planer om å dempe meg som moralfilosof på generelt grunnlag.
Noen fortalte meg en gang at jeg, etter hans mening, er en edgelord. Kongen av dypet. Det er ikke mye som beveger seg i landskapet bortenfor meg. Jeg antar dette er noen slags form for korrekt. Jeg er aldri redd fordi jeg vet det er ekstremt usannsynlig at ikke jeg er det farligste dyret i min nærmeste omkrets, nesten uansett hvor jeg er. Skogen, fjellet, byen, over eller under vann. Det spiller ingen rolle. Jeg er farlig fordi jeg er hva man i Colombia kaller en brujo. En trollmann. “Jeg” er ikke problemet. Tingene som følger meg er. Er de skapninger eller er de bare stemninger? Ingen vet. Men alle legger merke til at det “er noe”. La oss kalle det et menasjeri av trolldom. Jeg har demoner slik andre folk har hund. Skal vi leke pinne? sier jeg til dem. Fuck you, asshole svarer de tilbake. Så ler vi alle. Sånn er tonen.
For noen år siden var jeg på en såkalt alternativmesse. Rett ved Valle Hovin i Oslo. Masse magikere og healere og greier. Jeg vet ikke hva de driver med men det ser ikke klokt ut. Imidlertid tjener de sikkert mange penger, så det “smarte” er alltid noe relativt. Det må bare være sagt at det finnes ingen snarveier, uansett hvor mye du betaler. Det eneste som betyr noe er personlig disiplin. Hva man enn må gjøre for å tilegne seg mer effektive vaner og rutiner er hva som teller. Noe mer er ikke å si om “kunsten”. Det fungerer på samme måte som håndverk. Man bare begynner et sted og så lærer man etterhvert som man går. Nesten alt man forsøker vil mislykkes i lang, lang tid, men så en vakker dag vil det begynne å fungere. En følelse av å “skjønne hva man driver med” vil vokse frem. Derfra til mesterstatus er ikke lang. Kanskje bare tyve år eller deromkring. Det er ikke nok å forstå hva man driver med, man må også kontrollere det.
Senere møtte jeg en ekte heks et sted utenfor London i England. Det endte med at hun betalte meg ganske solide penger for å trene henne i et par uker. Jeg vet ikke hva som skjedde senere. Sannsynligvis ble hun rik. Før hun ble heks på profesjonell basis hadde hun vært agent for etterretningstjenesten i Storbritannia. (Samme karrièreforløpet som Michael Aquino, for de som vet hva det betyr.) De blir ganske godt trent, men MI5 og de derre har en veldig instrumentell fokus. Jobbene de typisk gjør har ikke noe rom for filosofisk refleksjon. Sånn er det blant spioner. Jobben deres ligner på den soldater gjør bare i sin kommandostruktur, de er ute etter helt andre resultater. Men det tærer på psyken å leve i en gråsone hele tiden. Det er ikke de godt tilpassede som gjør karrière som spioner, det er de som uansett ville ha vært på utsiden av det normale. Hvilket bringer oss til poenget. Samfunnet som konstruksjon er laget av og for de borgerlige interessene. Du vet. Stifte familie og lage barn, det ene med det andre, sånt tar mye tid og krefter. Før du vet ordet av det er livet slutt.
Den største fordelen med ytringsfrihet er at det blir lettere å oppdage hvem idiotene er. Bare når folk begynner å snakke og si ting går det an å vurdere kvaliteten på tenkningen deres. Den vil i hovedsak ligne på kvaliteten i alt annet de gjør. Mule er en blogger, men vi velger å ikke oppgi hans korrekte navn av hensyn til bevisets stilling. Også fordi det ikke er viktig. Mule er bare en fugleunge som skriker etter mere mat. Som andre i hans intellektuelle vektklasse er han opptatt av demokrati (i sin sanne form, som er en annen enn hva som praktiseres noe sted i dag). Mule drives åpenbart av noen slags “visjon”. Han er knallhard i argumentene sine. Ordentlig gammeltestamentlige greier. Ingen skal behøve å dø i synd så lenge Mule har et par pekefingre og en åpen internettforbindelse.
Problemet med disse som har lav intelligens er at de ikke har intelligens nok til å oppdage problemet. De mangler det konseptuelle verktøyet man behøver for å kvalitetssikre informasjon. De motiveres av “følelsen av å ha rett” og plages sikkert mye med frustrasjon over at ikke alle andre kan se det samme som dem. På en indirekte måte har de faktisk et godt poeng, men ikke slik som de tror. De er levende bevis på at utdanningssystemet ikke fungerer, eller ihvertfall fungerte det ikke for dem. Skoleerfaringen var noe helt annet for Mule, og for han andre fjøsnissen som sprer løgner og hatpropaganda med et kokett smil. Også navnet hans er hemmelig. Vi kaller ham bare Nubby. Jeg vet ikke om de er venner men de jobber helt klart for den samme arbeidsgiveren så de er i det minste kolleger. Die bransje kameraden.
Når de begynner å snakke om folket vet du hvor det bærer. Det finnes ikke noe sånt som “folket”, det eneste vi har er Per, Pål og Espen, altså individer som kan forme grupper, danne sammenslutninger, og så videre, bimbala simson, det ene med det andre, plutselig hare vi en nasjon vi med, vi små en alen lange. Ikke engang det mest spirituelt purifiserte veganerkollektiv av stjerneøyde hippier gidder å holde på særlig lenge med allmøter om alle ting hver gang noe behøver å bli gjort. Det enkleste er å delegere diverse sett med oppgaver rundt om på enkeltindivider så sørger de for å gjøre det som er nødvendig etterhvert som det kommer. For at kollektivet skal fungere i praksis er det best om individene tar forskjellige ansvarsområder som sine, så bruker de heller allmøtene på å oppdatere de andre om fremdriften. Dette er det samme prisippet både i liten og stor skala. På samfunnsnivå har vi staten. Det totale kollektivet som representerer oss alle. I politisk forstand kan vi si at “folket”, definert som “oss alle”, ikke er tilgjengelig for kommentar – eller rettere sagt, hvor mye tid har du? – men at staten er deres advokat som vil besvare spørsmål på folkets vegne dersom det er noe du lurer på.
Staten er et gedigert jævla maskineri av individer som har sine spesielle oppgaver, mye av det veldig detajert og “fagidiotisk”, i den forstand at det vil ta deg noen måneder å lese deg opp på temaet. Det er ikke praktisk å ha det på noen annen måte. Det ikke bare går an, det er også normalt sunn fornuft å stille spørsmål til (for ikke å si ved) politikerne, men også de må forholde seg til “fagidiotene” som gjør det daglige arbeid i alle direktorater og departementer. Det er ikke bare-bare å påvirke dette skipets retning. Man tar ikke brekkslædd med en supertanker. Statens relative maktfordeling mellom politikere og byråkrater ligner den mellom kaptein og maskinsjef på et skip. Riktignok er det kapteinen som bestemmer kursen, men hvis maskinsjefen sier nei kommer han ingen vei. Og enhver mistillit mellom de to vil gjøre alle ting mye vanskeligere for alle, selv om man rent teknisk sett klarer å holde skuta gående.
Systemet drives på en spesiell måte som har blitt innarbeidet over tid. Endringer i detaljer og forflytninger av fokus skjer hele tiden. Det er mye aktivitet. Ting legges ned og nye ting oppstår. Pengene vandrer hit og dit. Ingen har full oversikt over alle detaljer innenfor statens daglige drift. Systemet fungerer bare fordi alle for det meste har tillit til alle andre, at de vet hva de driver med og får jobben gjort, eller i det minste prioriterer godt hvis nedskjæringer gjør det vanskelig å gjøre en skikkelig jobb (sånt hender). The deep state var noe de begynte å snakke om i engelskspråklige land for en stund siden. Jeg har aldri helt skjønt hva de snakker om, det vil si om det bare er byråkratiet (og i så fall, hvorfor ikke bare si “byråkratiet”), eller er det er noen slags Lovecraft-inspirert visjon av noe overnaturlig. Et vesen fra dypet. Det er jo faen ikke klokt. Nesten som å bli paranoid i forhold til supermarkedet og skrike krav og beskyldninger mot det dype firmaet og alt mistenkelig de gjør mens ingen kan se dem, fordi de ikke vet noe om logistikkjeden og verdensmarkedet for matvarehandel.
Staten er i virkeligheten en diktator, men det er ikke noe menneske. Det er heller ikke noen maskin. Det er et arrangement som virker fordi vi ønsker at det skal virke. Det går an å gjøre ting helt annerledes, men ingen har hittil demonstrert talent for å etablere noe bedre enn åpne demokratiske valg av politikerne som skal styre staten fra dag til dag. Selvfølgelig er alt et helvetes møl. Det er det alltid. Sånn er det i menneskenes verden. Hvis du vil være med på styring og stell av apparatet så værsågod, det finnes mange åpninger og muligheter, men hvis du ikke har tenkt å selv gjøre noe, vennligst hold kjeft og trå til sides slik at de som jobber kan få gjort det de skal. Å skrike om politisk misnøye er ikke hjelpsomt. Å agitere for hat og ufred plasserer deg i kategorien for de som fortjener bank. Det eneste som teller er hva du gjør og når det du først og fremst gjør er å være en idiot på nett så er dette hva som definerer deg. Selv den minste jobb i politikken på lokalnivå er er mer politisk viktig enn selv den største og best argumenterte avhandling om politikk som noen skriver på nett. Dette kalles å være realitetsorientert. Jeg anbefaler både Mule og Nubby – oppdiktede navn som gjør det umulig å identifisere dem – å sjekke ut konseptet virkelighet. Det er ikke vanskelig. Det behøver ikke engang være så kjedelig som alle sier, for det blir hva man gjør det til.
Noe av det smarteste man kan gjøre etter å ha pådratt seg “uforutsette” (ikke totalt, men de var ikke ventet akkurat nå) fakturaer for drøyt ti tusen i løpet av en dag, må være å blåse enda et par hundre på en flaske vin. Jeg drikker veldig lite alkohol, men når det først skal være så skal det være noe som er verd å huske. Saken er at jeg har nesten fått tilbake følelsen i leppa etter å ha gjennomført en rotfylling i dag, som utgjør 4750 av de nevnte utgiftene (men det er definitivt verdt noen laks å slippe å ha tannverk). Resten er “diverse bilutgifter”. Forbløffende hva man får til i løpet av en dag når man står på litt.
Hva er den beste alkoholen? Hvis man ser profesjonelt på saken, si for eksempel hvis man har tenkt å ta livet av seg selv med alkohol men bruke litt tid på prosjektet, for å utforske torturen som ligger mellom beslutningen om å dø og selve dødsfallet, vil jeg anbefale hjemmebrent. Billig og brutalt effektivt, ren rå sprit vil få deg i grava raskere enn noen annen form for langdryg alkoholforgiftning. Jeg er ikke en gang sikker på om det går an å dø av bare vin, men man kan i det minste svekke resten av helsa såpass at man blir svak overfor alle tilfeldig forbipasserende sykdommer. Naturen (og statistikken) gjør resten.
Jeg har imidlertid ikke tenkt meg dit. En flaske vin en dag det passer slik er ikke noe problem. Hva skal man kalle det? Å skeie ut med rusgift etter en tildels irriterende dag. Altså, når det gjelder tannverk så er det jo ikke noe spørsmål. Man må bare få det gjort. Hva som enn er nødvendig, koste hva det koste vil. Sånn er det ihvertfall for meg. Jeg er ikke nødvendigvis noen pyse men jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre med tannsmerter. Det er Guds straff til menneskene. Her. Bare ta pengene mine. Ta mer enn jeg har. Jeg kan stifte gjeld. Alt som betyr noe her og nå er å bli kvitt tannverken. Hva slags forhandlingsposisjon har jeg? Ingen. Ta hva du vil, bare fiks dette.
Når det gjelder bilen så er det noe jeg må ha, akkurat som tenner. Rent teknisk sett kunne jeg kanskje ha klart meg uten, men ikke slik verden er konfigurert akkurat nå. Faenskapet trenger service. Service koster penger. Det ene med det andre. En forstilling her og en jeksel der, livet går videre. Er det noen flere som skal ha betaling før jeg stenger sjappa og går hjem? Ikke sant, dette er ikke mystisk, det handler om fortjeneste, altså det man fortjener, nærmere bestemt Caballero d’Oro rødvin fra det herrens år 2016. Men ting ennå var relativt normale. Husker du? Det var en uskyldig tid, full av håp som man kunne tro på. Jeg skåler for 2016 og klinker med brilleglasset.
De eneste instrumentene jeg egentlig følger med på når jeg kjører bil er turteller, forbruksmåler og lading. Resten er mindre viktig. Jeg er en profesjonell sjåfør. Driftsøkonomien er som regel det man orienterer seg i forhold til. Hadde jeg ikke hatt en så bra serviceavtale som jeg har ville dagens omkostninger sikkert blitt både def fire- og femdobbelte. Det er enda en grunn til å avholde en ensom privatfest sammen med meg selv og gullridderen fra Toscana. Jeg avslutter dagen med mer gjeld enn jeg hadde da jeg sto opp, men det kunne vært verre.
Det finnes en gråsone av informasjon som er litt for mye preget av rykter til at det er god fisk som nyheter. “Folkesnakk” er et ord vi ofte bruker om ting som ved det tidspunkt verken kan bekreftes eller avkreftes, og de fleste fornuftige mennesker har ganske bra peiling på hva ordet “folkesnakk” betyr. Man kan ikke verken ta det alvorlig eller ikke ta det alvorlig fra et journalistisk utgangspunkt. Ofte er det en saklig grunn til at ryktene går. Men det vet man ikke før man begynner å sjekke ting nærmere. Like ofte er det bare løgn og fantasi.
Det har skjedd mange store ting i Storbritannia denne høsten. Toryene klamrer seg fortsatt til makten gjennom sin tredje statsminister av året og nok en rokade av ministre som mest av alt er konstruert for å holde partiet samlet, mens selve det å “regjere” er sekundært. I mellomtiden bygger Labour seg opp som den fineste jenta i gata foran selveste storflørten som er neste folkeavstemming. Forutsigbart nok er britene pisse forbanna på rikets tilstand og veldig skeptiske til at milliardæren Rishi Sunak kommer til å ta de “sosialistiske” grep som er nødvendige for at ikke et stort antall mennesker skal skyves inn i betalingsudyktighet og fattigdom denne vinteren.
Selv er jeg mest urolig over alt snakket om å “kutte bort EU-byråkratiet” som i praksis betyr å endre et par tusen lover som regulerer ting som industristandarder, vernetiltak og utslippsbegrensninger. Det at man fjerner seg fra det udemokratiske EU-regelverket betyr at man ikke lenger fritt kan handle med EU-land. Det største (og rikeste) eksportmarkedet i verden. Brexit-tilhengerne snakker ikke like mye om det nå i dag men det var lenge et poeng i seg selv å gå bort fra CE-merking av matvarer og annet, for å etablere en egen “UK-standard” for alle typer merking og deklarasjon, problemet er bare at dette kommer til å bli dyrt som faen og ta mange, mange år å gjennomføre i praksis. Man kan ikke bare kjøpe og selge varer over internasjonale grenser i våre dager. Det finnes alle mulige slags strenge krav til standarder og merking av alle produkter før de slipper inn. Det er derfor det finnes handelsavtaler. Britene hadde en frihandelsavtale. Nå har de ingenting.
Folk liker ikke byråkrati når de er nødt til å forholde seg til prosedyrer og standarder, men de liker det plenty godt når det beskytter dem mot svindlere og banditter som prøver å utnytte dem. Det er sant at EU-maskineriet er et gigabyråkrati av skremmende proporsjoner, men det er dette som må til for at vi skal kunne ha en frihandelssone for en milliard mennesker som er så innbyrdes kulturelt forskjellige som i Europa. Det blir veldig veldig veldig mye forhandlinger – timer, dager, uker, år – om de mest grysefullt frustrerende detaljer. Og det tar aldri slutt. Er dette frihet? Svar nei. Dette er handel. Frihet er det man bruker til å reise fritt over landegrensene og ta jobber der man vil (og kan få dem). Det finnes ikke noe sånt som “frihandel” annet enn som det praktiske resultatet av at man har blitt enige om standarder og betingelser for hva man har lov til å selge og hvordan det må produseres for å være en lovlig vare. Det er først og fremst dette som er det britiske problem.
Folk liker ikke byråkratiet når det hindrer dem i å bygge på huset som de vil, men de liker det plenty godt når det hindrer naboen i å frike ut med alskens fantasifulle påbygg rett i synslinjen deres. Reglene er ikke urimelige men når de er det kan man jobbe politisk for å justere dette misforholdet. Brexit-prosjektet er et “eksperiment” i den forstand at det er første gang noen stat – i fredstid – velger å innskrenke sin egen frihet til å drive handel og samferdsel med sine nærmeste naboer og handelspartnere. Ingen vet hva dette betyr, ikke engang de selv. Brexit er et emosjonelt motivert prosjekt som er fokusert på naive fantasier om “sjølråderett” i en verden hvor nasjonalstater og grenser betyr mindre en de noensinne har gjort. Det fungerer ikke veldig vesensforskjellig for stater enn for individer. Folk lar deg være i fred hvis dette er hva du ønsker, men hvis du skal ut og sosialisere må du tilpasse deg de sosiale kodene som gjelder. Du er ikke spesiell.
Jeg liker ikke “debatter”. Etter min mening har man hatt en god diskusjon når alle parter føler at de har lært noe idet man forlater bordet og stenger sjappa. De som tror det går an å vinne en diskusjon har feil innstilling til hele konseptet. De bør heller begynne med boksing. Der får man en klar følelse av å vinne, eventuelt det motsatte. Det er sånt man forventer i boksing, men ikke i diskusjoner.
Enda dårligere liker jeg “trolling” — som ved et tidligere tidspunkt betydde noe helt annet, men slik verden har blitt betyr uttrykket nå at man driver med agitasjon, det vil si man prøver å hisse opp folk. Dette er noe man gjør enten fordi det gir sadistisk nytelse eller fordi man tjener penger på det, kanskje også begge deler. Eller noe helt annet, hvem vet. Poenget er at vanlige folk går ikke på nett for å lage bråk. De søker ofte småprat om ikke så veldig viktige ting fordi de synes dette er trivelig, eller de søker å høre om ting, utforske ny kunnskap, finne nye idèer, diverse ting nedover den gata der, eller de bare velger å bruke litt fritid på litt formålsløs surfing hit og dit. Uansett er poenget deres aldri å oppsøke sosiale media, bloggplattformer og forum for å lage bråk. Det er spesielle typer som gjør sånt.
Nettet virker så vidt jeg kan se som et slags forstørrelsesglass, eventuelt en lydforsterker, på folks iboende galskap. Oppførsel som er helt vanlig på nettet ville få folk til å reagere med alt fra rasende fysisk konfrontasjon til å ringe politiet hvis det skjedde i det sosiale selskapslivet ute i den virkelige verden. Sånn går det ikke an å oppføre seg. Folk mister noen sperrer når det ikke kommer umiddelbare konsekvenser på det de sier og gjør. Egentlig er det litt komisk hvordan de som først kom opp med idèen til internett så for seg en katedral av kunnskap mens det vi har endt opp med er et horehus av følelser. Riktignok litt av det førstnevnte også, men det er ikke dette som dominerer nettet.
Denne bloggen er ikke særlig populær, men den har et ganske stabilt leserantall på cirka femti. På den annen side har jeg aldri gjort noe for å markedsføre meg heller, bare gitt linken til de norske som pleide å følge den engelske bloggen min før jeg bestemte meg for å slutte å skrive på engelsk. Alle andre virker som om de har både Facebook, Instagram og gud-vet-hva. Denne plattformen er sannsynligvis mest en slags parkeringsplass for skrivestykker som siden linkes på noe slags hottere type media. Jeg tror ikke folk typisk søker seg til blogg.no på jakt etter noe å lese. De som har tusenvis av lesere får dem via følgere de har på helt andre steder og disse følgerne er ikke særlig interesserte i annet enn akkurat den de følger. De klikker seg inn gjennom en link på for eksempel Twitter eller Tiktok og så klikker de seg ut igjen når de er ferdig med akkurat det de skulle lese. Plattformen blogg.no er ikke typisk et sted folk kommer for å utforske.
Konklusjonen må bli at hvis jeg vil ha flere lesere så må jeg markedsføre bloggen et par ganger rundt kvartalet. Men det gidder jeg jo ikke. Jeg hadde et stort antall lesere på engelsk men det var egentlig bare språket som føltes annerledes for meg personlig. Det var ikke mange som kommenterte da heller. Hva skal de si, liksom? Stilen min er jo å bombardere folk med data og spinne smakløse vitser rundt ting som ikke egentlig er morsomme. Det er ikke så mye å ta tak i for å åpne noen debatt, eller rettere sagt, det er alt for mye. Hvorom allting er, ting fortsetter som før. Sær humor, vitenskapsorientert åndssnobberi og grovt språk. MADS ruler. Mer av det samme. La oss heller ikke glemme sangen. Det finnes alltid en sang som reflekterer min identitet. Liker man ikke noe annet finner man kanskje noe der.
Ved dette tidspunkt har det blitt satt 12,88 milliarder doser med covid-vaksine på folk over hele verden. Det er mer en halvannen gang så mange mennesker som finnes her på jorda, men bare fem milliarder oppgis å være “fullvaksinerte” (det blir ikke spesifisert eksakt hva dette ordet betyr, men matematikken tillater ikke 2+1 så jeg antar det betyr 2, mens det overskytende antall kan bety enten 2+1 eller 1). Selv har jeg fått 2+1. Programmet pågår ennå. Målsettingen er å fullvaksinere alle mennesker, men det største hinderet for å komme i mål er ikke vanskelig logistikk i uveisomme deler av utviklingslandene, det er paranoide psykotikere i vestlige bystrøk.
Vi kan ganske forsiktig konkludere med at hvis dette er en konspirasjon som handler om å ta livet av folk så er ikke metoden deres engang i nærheten av like effektiv som evnen til å holde kjeft om saken. De som har utviklet paranoid tvangsforstyrrelse i forbindelse med pandemien oppgir ofte at sprøyteskrekken deres handler om dårlig utprøvde produkter (ofte under henvisning til at det som regel tar både ti og tyve år å utvikle en vaksine, mens covid-vaksinen ble presset gjennom systemet på under et år), men hvor “dårlig utprøvd” kan noe være når det har blitt satt på fem milliarder mennesker? Den mentale kortslutningen er forbløffende, men slik fungerer paranoid tvangsforstyrrelse. Pasienten hopper fra skanse til skanse, men passer omhyggelig på å aldri konfrontere muligheten av at de selv tar feil.
Selv tenker jeg at denne erfaringen dokumenterer skrøpelig mental helse i det vi kaller den vestlige sivilisasjon. At antivaxere klarer å spre budskapet sitt såpass effektivt er sterkt bevismateriale for hvor dårlig det står til med “det psykiske immunforsvaret” hos befolkningen, enten fordi de mangler evnen til kritisk tenkning, som er mest sannsynlig, eller fordi de har saklig grunn til å mistro de lokale helsemyndighetene, som er et argument for eksempel i USA (hvor helsevesenet drives av profittorienterte interesser) men ikke i Norge (hvor all sykdom som medfører innleggelse ved sykehus representerer et netto tap for helseforetakene) og andre land som har et offentlig helsevesen. De to-tre som med noe regelmessighet fremfører antivaxer-budskap på blogg.no tilhører alle åpenbart den lave enden av IQ-gjennomsnittet og de henter alle åpenbart informasjonen sin hovedsaklig fra engelskspråklige kilder, men virksomheten deres er likevel kriminell. Det er sant at det finnes en viss risiko forbundet med å ta en vaksine, som regel tilknyttet blodpropp eller anafylaktisk sjokk (allergi), men alle slike tilfelle blir svært nøye rapportert og dokumentert (mye av det ender da også som “bevis” hos antivaxere), men vi snakker om noe som er vesentlig mye mer statistisk usannsynlig enn at man skal havne i en trafikkulykke på en normal dag, uten selv å ha gjort noe galt.
Selv tenker jeg at erfaringene med pandemien er et vardøger for hvor godt vi vil lykkes med de krisetiltakene som snart må presses gjennom for å stanse klimakatastrofen. Vi burde egentlig nådd nullutslippsmålet for tyve år siden for å ha bra spillerom for beslutningsfrihet nå og i nær fremtid, men vi har den dag i dag “klimaskeptikere” nok der ute til at ingenting skjer i praksis. Det er politisk umulig å gjennomføre helt nødvendige tiltak, i første omgang full stans i all ny utvinning av fossilt brennstoff, nedleggelse av alle anleggene og radikal økning av utsalgsprisen – minst en tidobling – ved skattlegging av de lagrene som allerede står på land. Hver eneste liter som ikke blir brent er et pluss. Men dette kommer ikke til å skje. Det vi observerer er at stor geopolitisk uro oppstår når drivstoffprisene øker. Å holde prisene lave på det som dreper oss er politisk viktigere enn å redde livet. Kutt i produksjonen av brennstoff vil med større sannsynlighet medføre militære trusler enn bifall for å ha gjort det rette. Ingen klarer å se for seg noe smertefritt program for å nå klimamålene fra 2015, eller engang noe som helst praktisk gjennomførbart program, så vi styrer med stø kurs mot “worst case scenario”. Det skjer mye bra, men ikke noe som monner. Ingen ønsker å gi opp en millimeter av privilegiene sine. Jeg har jobbet hardt for det jeg har. Og bakom synger konspirasjonsteoretikerne.
Relikvier er levninger av en hellig person, eller gjenstander som har tilhørt eller vært i fysisk kontakt med en helgen, og som er gjenstand for religiøs kult. Ulike religioner har forskjellige holdninger til relikvier. Noen avviser relikvier mer eller mindre fullstendig, for eksempel protestantisk kristendom og hinduisme. I islam finnes en mer ambivalent innstilling, mens katolsk og ortodoks kristendom og buddhisme gir relikviekult en viktig plass.
Selve ordet relikvie kommer fra latin og betyr “levning”. I praksis noe fysisk som en tidligere levende person har etterlatt seg. La oss si at et arvestykke etter en betydningsfull person i en slekt er en type relikvie de fleste støter på i sine liv. Slik sett er de fleste relikviekulter små og familieorienterte. De består dels av legender, dels av gjenstander som var i noens eie. For eksempel kan man ha et sverd hengende på veggen fordi noen slags tippe-grand-tipp-slektning var med i den eller den krigen, og bla bla. Typisk relikvie som har en spesiell mening i en spesiell sammenheng. Gjenstander etter offentlige personer – la oss si Tordenskjolds sverd, Ibsens penn eller Amundsens kikkert – er typisk sånt som enten havner på museum eller blir kjøpt opp av private samlere, tildels for ganske perverse priser. Men det er viktig å understreke at en relikvie har to komponenter. Uten legenden er det bare en død gjenstand. En kikkert er for det meste bare en kikkert, lik alle andre av sin type, men hvis den beviselig har tilhørt Roald Amundsen og var med til sydpolen den gangen, så er den definitivt en relikvie.
Nylig var det litt drama i Colombia tilknyttet sverdet til Simon Bolivar. Denne gjenstanden er ikke “bare et sverd” det er en relikvie som har stor symbolkraft i alle “de bolivariske landene” (les om det på nettet). Sverdet har også en ikke uinteressant nyere historie, men det er ikke poenget her. Vi snakker om relikviekult og hvordan man finner dette både innenfor religionen og i det “sekulære” samfunnslivet, fra det høyeste statsnivå til arvestykker i private familier. Vi ser hvordan en relikvie uten legende bare er en gjenstand, det som virkelig teller er historiene tiljnyttet relikvien, enten disse er sanne eller “overdrevne” (noen ganger er de til og med blanke løgner). Det er legenden som gir relikvien sin kraft, eller kanskje vi heller skal si viljen til å tro på det legenden forteller. Karianne fra Karmøy kan sikkert få solgt trusene sine til “spesielt interesserte” på nettet, men hvis trusa kommer med et dokument som bekrefter at de en gang var eid av Marilyn Monroe vil man sikkert kunne selge dem for flerfoldige titusener til noen slags samlere der ute. Men for en hardbarket materialist er enhver truse uansett bare et stykke tøy og kulten rundt dem, enten det er persondyrkelse eller seksuell fetisjisme, bare sentimentalt vås. Pengene folk betaler er imidlertid ekte nok. På et loppemarked på 80-tallet fant jeg en gang boka Frimureriets avsløring av Erich von Ludendorff, som ikke er verd en sur sild som akademisk arbeid, men jeg kjente til en gammelnazist – altså en som var soldat for tyskerne på østfronten under krigen – og han ga meg en flaske konjakk for boka samme dag (jeg betalte en tier). Vedkommende døde forresten ti år senere. Jeg vet ikke hva som hendte med boka etter det. Kanskje havnet den hos en konspirasjonsteoretiker. Sånn jobber jo skjebnens ironi ofte.
Fetisj betegner generelt gjenstander – særlig dyre- og menneskefigurer fra Afrika – som ifølge enkelte folkegrupper får overnaturlig kraft ved at en medisinmann har lagt magisk stoff inne i figuren. Også naturlige gjenstander som har en spesiell form eller blir tillagt en spesiell virkning, kan være fetisjer. Feitiço ble i Portugal brukt om relikvier og helgenbilder som brakte lykke og beskyttet eieren mot ondt. Portugiserne brukte det samme ordet om lignende gjenstander som de fant hos folk i Vest-Afrika. Begrepet fetisj brukes også om erotisk fetisjisme.
(Store norske leksikon)
Fetisjisme er et interessant fenomen. En jaktkniv er bare en kniv med mindre den har tilhørt for eksempel Josef Stalin. Da er den plutselig en fetisj. Vi kan si at gjenstanden “har en historie” men det som egentlig foregår er at selve historien har et tilstrekkelig antall disipler til at gjenstanden får magisk verdi innenfor denne kulten. En kniv man selv har kjøpt på A/S Jakt & Fritid er bare en kniv, men hvis man har en kniv som en gang tilhørte Stalin – forutsatt at dette kan sannsynliggjøres på rimelig vis – eier man “et stykke verdenshistorie” som føles som mye mer enn en kniv. Og der har vi selve poenget. Gjenstandens magiske kraft ligger i at den fremkaller en følelse hos sin eier, som kan være (og som regel er) noe så enkelt som personlig tilfredsstillelse over å eie noe unikt. Vi skal imidlertid bemerke at personkulten rundt Stalin er hva som gir gjenstander som har vært i hans personlige eie verdi som relikvier, mens knivfetisjisme er dyrkelse av egenskapene til kniven som verktøy og våpen – særlig våpen – hvilket bringer oss til dyrkelse av form. Selve ordet fetisj kommer som nevnt ovenfor fra det portugisiske feitico (jevnfør fransk fetiche) som betyr “magisk kraft” (eller “trolldom”) men som er opprinnlig avledet fra det latinske ordet facticius, som betyr “kunstig” (i betydningen “noe som er en representasjon av noe annet”), slik at en fetisj er ikke “tingen i seg selv” men et bilde av tingen, som i dette tilfelle betyr at enhver fysisk kniv må forstås som en avbildning av den abstrakte idèen “kniv”, eller rettere sagt knivens bruksegenskaper slik de fremstår i fantasien hos en knivfetisjist, som er det virkelige objektet for dyrkelse. Våpenfetisjisme kan ellers handle om hvilke slags våpen som helst, men felles for dem alle er rusfølelsen man får av “makten til å drepe” som ligger kodet inn i vedkommende gjenstands form (i platonisk forstand). Enten vi snakker om enhånds skytevåpen (pistol, revolver) eller store militærparader med kanoner og raketter (og gudene vet hva annet man har å vise frem) så handler det til syvende og sist om fetisjert drapsmakt. Det må betraktes som en rusgift og overdreven trang til å “vise frem” drapskapasiteten må betraktes som noe patologisk (som rusavhengighet).
Hvis vi ser på fetisjering av bøker begynner ting å bli interessante. Førsteutgaver, eksemplarer som er signert av forfatteren og den typen ting er bare èn kategori av ting folk samler på. Da fokuserer man på bøker som objekter i seg selv og det oppstår et forsåvidt streit og forutsigbart marked med tilbud og etterspørsel. Jeg antar for eksempel – uten at jeg har sjekket saken – at førsteutgaver av Ibsen er dyre og at bøker han har signert (i den grad de finnes) er enda dyrere. Men hvis man fetisjerer selve teksten og ikke bryr seg om hva slags utgave den kommer i, gjerne som billig pocketbok, betyr utsagnet “jeg samler på Ibsens bøker” noe helt annet. Det kan handle om at man som en stor elsker av teaterkunsten ønsker å ha enkelt tilgjengelig diverse relevante bøker, men det kan også handle om at man er forfengelig og ønsker at gjester man mottar skal se at man har både Ibsen og det ene med det andre stående fremme i bokhylla. Uansett blir poenget at Ibsen er et mektig navn i visse kretser. Det samme kan man si om Ludendorff, som imidlertid viste større militært enn litterært talent. Jeg vet ikke hvem som eventuelt har noen interesse av Frimureriets avsløring ute i dagens bokmarked. Kanskje den er verd en hundrelapp eller to blant slike som av ymse årsaker samler på memorabilia fra Den andre verdenskrig. Det vet jeg ikke noe om. Jeg er ikke selv interessert i frimureri, verken dets avsløring eller noe annet, og selv om det er litt avstand mellom Ludendorff og Hitler er det ingen trygg avstand, så det er bare marginalt mer suspekt å eie et eksemplar av Mein Kampf enn boka hans Ludendorff. Historikere og filosofer kan ha respektable årsaker til særstudier av nazilitteratur, men ingen “vanlige mennesker” kjøper sånt og setter det i bokylla, langt mindre leser det.
