År: 2022

Ytringsfrihet har visse likheter med fritt alkoholsalg. Vi vet at det vil medføre problemer men så mange ønsker at det skal være slik at vi må bare leve med at folk vil rave rundt i frihetsfylla og skrike mot månen. Ikke alle, men et tilstrekkelig antall til at det stadig er et problem for “noen” (det varierer med tid, sted og anledning) at folk ikke klarer å moderere seg, at de drikker seg så sanseløst dritings at de mister all selvkontroll og enhver form for personlig verdighet. Noen vil også utgjøre en fare for seg selv og andre. Vi vet at dette kommer til å skje. Vi vet at alkohol trekker med seg alskens negative konsekvenser men vi tillater fri omsetning allikevel, fordi det er den eneste måten å holde noen slags kontroll med konsumet. Etterspørselen etter alkohol er så stor at et forbud ikke vil oppnå annet enn å flytte markedet “under jorda”, der resten av rusmidlene bor. Det er ikke et spørsmål om vi skal ha eller ikke ha omsetning av alkohol, det handler om hvordan det skal foregå og hvem som skal få mesteparten av pengene dette markedet genererer.

Av samtlige rusmidler menneskeheten kjenner er alkoholen uten tvil det ondeste av dem alle. Det som virkelig røsker når det kommer til kunsten å fremstille selvskading, overgrep og et helt spektrum av øvrige sosiale problemer i den private sfæren, ikke minst tilknyttet oppvekstvilkår hos barn som lever i et hjem dominert av den psykotiske atferden til en eller flere alkoholikere. Vi vet at det er sånn. Vi har hvor mye statistisk og annet materiale som helst som gjennomdokumenterer alkoholens samfunnsskadelige effekt, men folk vil ha det allikevel, fritt omsatt over disk i alle deler av landet. Da blir det som det blir og det eneste vi kan gjøre er å “gjete” galskapen til en viss grad, slik at det ikke utarter til fullstendig anarki hver gang det er noe som skal feires med skrik og skrål. Det lar seg ikke stanse. Det er det nærmeste vi kommer en konstant revolusjonær kraft i de dekadente samfunnstypene: Hell i folk en tilstrekkelig mengde alkohol, så kan hva som helst skje (noe det da også gjør) og ingen makt i verden kan gjøre annet enn å vente til åsgårdsreia har passert, slik at man kan rydde opp og få ting tilbake til det normale igjen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi må forstå menneskers trang til “utagerende” atferd som en konsekvens av det Freud kalte “ubehaget i kulturen”. Folk samler på dritt gjennom hele uka, de må bare smile og ta imot, riktig og galt er ikke noe man har tid til å ta noen diskusjon på når man har en jobb som må gjøres, værsågod neste, vi må bare bevege oss videre med det som er nødvendig å gjøre … men når helgen kommer … når man skal gjøre det man gjør når man har fri og det kribler i hele kroppen etter å avreagere etter all dritten man har vært nødt til å håndtere gjennom hele arbeidsuka (eller hvordan man nå har organisert opplegget sitt). Ta på fine klær, slå ut håret, slenge innpå noen drinker, se hva som skjer. Poenget jeg skal frem til er at det er et mønster i dette. Det er system i galskapen. Vi har en “mental fordøyelsesprosess” som handler om inntak, organisk bearbeidelse og ekskresjon av informasjon. (Begrepet “informasjon” her inkluderer alle impulser som påvirker vår mentale balanse i løpet av et tidsrom.) For å komme seg gjennom den profesjonelle hverdagen må man skille jobben fra privatlivet. De som ikke får til dette bringer sjelden positive vitnesbyrd om hvordan dette fungerte for dem i praksis. Du kan ikke “være deg selv” når du har en jobb å gjøre. Dessuten må du verne privatlivet ditt mot problemer som har med jobben å gjøre (det er alltid “noe”).

Vi snakker kort sagt om “kompartementalisering” — det vil si kunsten å splitte selvet i flere deler, eventuelt utvikle et antall forskjellige masker som man bytter mellom etterhvert som hva anledningen krever. Hvem skal jeg være i dag? Det spørs. Er jeg på jobben eller på hytta? Det har mye å si for hva slags fjes jeg skal presentere. Ingen normale mennesker oppfører seg helt likt til enhver tid, uansett hvor de er eller hvem de er sammen med, man er nødt til å “tilpasse farten etter forholdene” og ingen synes det er noe rart med dette. Ingen “snakker fritt” og sier alt de tenker mens de tenker det, sånne mennesker er uutholdelige å være sammen med enten man er på jobben eller hytta. Det er sånn småbarn oppfører seg. Det er derfor vi liker småbarn. De er søte og morsomme, aner ingenting om noenting, de bare lever. Voksne som oppfører seg på det viset er imidlertid litt vanskelig å forholde seg til. De er jo verken søte eller morsomme der de raver rundt med de store kroppene og de modne kroppsdunstene sine. Men alle voksne føler hemmelig sorg fordi de har mistet det småbarna har, altså en spontan og naturlig måte å bare “være i verden” uten å bekymre seg for noe som helst, bare ta ting som de kommer. Kunnskapens tragedie, kan man si. Uskylden som forsvant. Og lengre nedi veien venter døden. Sånn er det å vite ting.

Vi har mye å snakke om hvis det skal snakkes om følelser. Egentlig alt for mye til at det er noen vits i å starte noen slik samtale i det hele tatt. Hvor mye tid har du? Jeg har aldri møtt noen som synes at de får til å si alt de synes de bør si på en måte som overbringer “budskapets rette ånd” uten at de blir misforstått av den eller dem de henvender seg til. Glem ytringsfrihet som aktuelt problem, det vi må snakke om er ytringsevne. Opplever du at du får sagt det du har å si på en måte som gjør at du blir forstått? Neivel, svarer jeg uten å bry meg om alle detaljer i alle svar folk kan komme med på et slikt spørsmål, fordi jeg tror ikke noen – når de er ærlige – har dette som en typisk livserfaring. Mer realistisk er det å forvente at man for det meste vil bli misforstått, i den grad man overhodet blir hørt. Det som typisk skjer med folk er at de samler opp et kvantum frustrasjoner etter misforståelser og dårlig behandling, så blåser de det ut med å gå på fylla. Avreagere, som man sier. Det finnes mange andre måter å blåse ut frustrasjoner, så klart, men her og nå snakker vi om alkohol som metafor for ytringsfrihet. Det er et velkjent og veletablert atferdsmønster ute i samfunnet. Alle som på noe vis jobber med “sikkerhet” vil si det samme. Hvis man har en mengde mennesker og legger til en mengde alkohol så vil svaret på dette regnestykket ofte bli en mengde kaos. Det behøver ikke å bli et lokalt spontanhelvete som kommer og går som en annen tornado, men dette er ofte hva som skjer så dette er hva man forbereder seg på hvis man skal “gjete” en menneskemengde som er under innflytelse av alkohol — eller av andre årsaker opphissede, ute av balanse.

Hvem er det som seriøst klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge? Det skal jævlig mye til for at myndighetene kommer for å ta deg på grunn av ytringene dine (det må som regel foreligge troverdig trussel om vold eller annen grov kriminalitet), mer sannsynlig er det at man opplever å bli hetset og forfulgt av “meningsmotstandere”. Dette kan utarte til konspirasjonsfantasier hvis man samtidig opplever å bli utestengt fra “sosiale media” på grunn av ting man sier, eventuelt ting man linker eller på andre måter viderebefordrer. Man kan utvikle en fantasi om at dette handler om “hemmelig kunnskap” som man blir forfulgt på grunn av, men som regel handler det bare om det samme som skjer når dørvakta kaster deg ut fra en pub fordi du er dritings og lager kvalm for alle andre. Du er et kraftsentrum for dårlig stemning. Det er derfor man blir kastet ut fra alle former for steder som er tilgjengelige for offentligheten, samt ikke minst fra private hjem hvor man av en eller annen mystisk grunn tror det er okay å fornærme vertskapet. Det er ikke mer respektabelt å vifte med hatet, rasismen og homofobien sin enn det er å fly rundt i et selskap med kuken hengende ute. Selvfølgelig vil man bli kastet ut fra stedet.

En antivaxer defineres som en person som er motstander av noen eller alle vaksiner. Etter min mening er mental sykdom den eneste aktuelle forklaringen på slik atferd. Det er et psykiatrisk problem hos de individuelle antivaxere, men det blir et politisk (og ikke minst et medisinsk) problem når antallet antivaxere blir stort nok til at de i realiteten utgjør en solidaritetsgruppe til fordel for smittsomme sykdommer. Det finnes ingen saklig grunn til å nekte å la seg vaksinere, bortsett fra i noen få tilfeller hvor det foreligger medisinske komplikasjoner, men det er likevel et valg man kan ta, så lenge man aksepterer alle konsekvenser dette medfører, blant annet at man ikke kan ferdes fritt ute i samfunnet, krysse kommunegrenser uten særlig tillatelse, og så videre. Urimelig? Jeg synes ikke det. Det som er urimelig er å nekte å delta i det samfunnsprogrammet et vaksinetiltak er, men allikevel tro at du har alle de samme rettigheter som alle andre.

Imidlertid er ikke det å nekte å la seg vaksinere det som kjennetegner en antivaxer, det er det å drive aktivt motstandsarbeid mot at andre skal la seg vaksinere, både i form av punktdemonstrasjoner der vaksinering foregår og desinformasjonsarbeid over nettet og ellers, gjerne i form av hysterisk overdreven skremselspropaganda, som for eksempel at vaksineprogrammet mot covid har medført økt dødelighet i befolkningen, noe som ingen har noe saklig grunnlag for å påstå, snarere tvert imot, den økte dødeligheten henger sannsynligvis sammen med covid, men komplikasjonene er en del av symptombildet til selve sykdommen (som ennå er så ny at det ikke kan sies noe sikkert om langtidsvirkningene av å ha vært infisert). At dette “panikkprosjektet” virker bør ingen la seg forbause av. Folk er stokk fette dumme der ute, de tror til og med på homeopati, astrologi og det ene med det andre. Da går det som det går.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så, hva er det antivaxerne vil? Hva er det de prøver å oppnå? Som alltid når vi er konfrontert med samfunnsnedbrytende krefter vil vi finne tre hovedkategorier av aktører: Ideologer, opportunister og nyttige idioter (med glidende overganger i mange tilfeller). Ideologene i denne sammenhengen er de genuint sinnssyke, som snakker om Gud og bibelen og alt det der, eventuelt andre trosforestillinger som utgjør et alternativt syn på verden, mens opportunistene som vanlig kaster seg på alle agendaer som styrker deres egen, i dette tilfellet for eksempel nazister som søker å skape splid og ufred i befolkningen, eventuelt sånne som selger “alternativ medisin”. Nyttige idioter er slike som har sin lille menighet av “følgere” på nettet og ellers og som gjør det på grunn av klikk og likes, eller hva som helst annet som bekrefter deres identitet og posisjon i gruppen. Det finnes muligens noen få som er motstandere av alle medisinske tiltak som kan redde menneskeliv fordi de ønsker å redusere antallet mennesker, og alt som kan bidra til dette er bra i deres øyne, men i de fleste tilfelle er antivaxing på noe slags plan “godt ment”. De tror de vet noe og opplever det som viktig å spre denne “informasjonen” fordi de føler noen slags angst eller hva vet jeg, psykologien hos konspirasjonsteoretikere er notorisk vanskelig å kartlegge. Selv velger jeg å gå direkte til den freudianske dødsdriften for å forstå fenomenet.

Som vanlig er problemet at det er ikke akkurat åndseliten som blir antivaxere. Disse menneskene har ikke noen egentlig “hjerne” i den forstand, de bruker følelsene sine som referanseramme for virkelighetsoppfatningen. At de i det hele tatt overlever fra dag til dag skyldes bare at de benytter seg av privilegier og fellesgoder som andre har skapt, med den største selvfølgelighet må vi nesten legge til. Selv om de jobber aktivt for å spre frykt og hat og derfor representerer ondskapen i verden blir de tatt vare på og holdt i live av alle oss andre. (Noen form for takknemlighet er ikke nødvendig, men det ville vært toppers om de kunne oppføre seg som anstendige mennesker av og til.)

Havanasyndromet er noe vi først hørte om i 2016, men symptombildet var suspekt. Teorien om “mikrobølgevåpen” sprengte tildels grensene for den kjente fysikken. Det ble heller ikke fremlagt noen god forklaring på hvorfor bare noen vilkårlige individer ble rammet av fenomenet, uten at det var mulig å tyde noen slags planmessighet ut av hvordan det angivelige våpenet ble brukt. Allikevel var det mange hundre individer som ble rammet av symptombildet. Ordet massehysteri dukket tidlig opp som en mulig forklaring på hva som foregikk, men “vente og se” er noen ganger den beste politikken, og nå i år har man landet på dette som endelig konklusjon. Det fantes aldri noe “hemmelig våpen” som ble brukt mot ambassadepersonalet. Havanasyndromet er en psykosomatisk lidelse.

Massepsykose er en høyst virkelig ting og symptomene folk opplever er fysiske, akutte og noen ganger dødelige. Folk dør av skrekk, mer eller mindre bokstavelig talt. Eller av stress, eller av hva som helst annet som besetter psyken deres og fremkaller fysiske symptomer som ikke har noe grunnlag i patogener eller svikt i kroppens funksjoner, alt er mentalt. Folk blir uføre av det. Folk blir riktignok også, og som regel, fysisk syke av fysiske årsaker, for eksempel smitte, forgiftning eller mekanisk skade på kroppen, men det er allikevel et faktum at nocebo er noe virkelig, det går faktisk an å psyke folk ihjel. Dog ikke de som har et robust mentalt immunforsvar, de som blir drept av “trolldom” på dette viset har som regel et symptombilde som inneholder assorterte morbiditeter, men det er det mentale som knekker dem til slutt.

Hvorom allting er, vi fikk en zoonotisk pandemi. Ingen som hadde fulgt med i timen ble overrasket over dette. Nedbygging av villmaksområder over hele verden skaper stadig større kontaktflater mot populasjonene av ville dyr, som alle har sine egne virus av alle slag, hvorav noen spontant vil “hoppe over” til menneskene. At det kom fra Wuhan var heller ikke overraskende. De har et forskningslaboratorium på coronavirus i Wuhan nettopp fordi den lokale flaggermuspopulasjonen har så mange eksotiske coronavirus. Dette er ikke et ondt komplott som er iverksatt av en sammensvergelse med overnaturlige genier, dette er det vanlige menneskelige snublekomiske mølet. Ting går galt fordi folk er klønete, løgnaktige, grådige, manipulerende og generelt ganske dumme. Vi ser dette gang etter gang. Hver dag.

Pandemi er pandemi, det har vært mange av dem og det vil komme flere. Det historien vil huske Covid-19 for er imidlertid massehysteriet som fulgte smittevernstiltakene, muligens i utgangspunktet basert i politiske interesser, men siden har denne “mentale pandemien” begynt å leve sitt eget liv og nå i dag står jævelskapen i full blomst langs alle de veikanter hvor folk ferdes. Det ville vært komisk hvis det ikke var så farlig. Covid er ikke noen vanlig influensa (selv om dette også er et coronavirus). Av naturlige årsaker vet vi fortsatt lite om langtidsbildet, men det ser ikke bra ut. Komplikasjonene er mange og alvorlige, særlig for de som har vært infisert mange ganger. Viruset virker ikke som om det angriper på noen entydig måte, det varierer sannsynligvis med de enkelte pasientenes genetiske sammensetning, og er antagelig noe som henger sammen med at viruset er nytt for menneskeheten, det har ikke “etablert seg” på noen tydelig måte.

Antivaxerne er religiøst overbeviste. Selveste hovedmannen blant dem, eller altså den mest ivrige her på plattformen, virker ikke engang som om han forstår hva begrepet “antivaxer” betyr. Det handler ikke om hva slags vaksiner du selv tar og ikke tar, din dust, det handler om hva du jobber for at andre skal og ikke skal gjøre, med de konsekvenser dette har for dem (og for deg, etterhvert som politiet får fingeren ut av rumpa i forhold til det som foregår). På verdensbasis registrerer man nå nær et førti prosents fall i vakseneringen mot meslinger, med den følge at meslinger nå er et akutt smitteproblem i hele den vestlige verden. For ordens skyld: Meslinger er mest farlig for de under fem og de over tredve års alder. Det er ikke noe noen ønsker å bli smittet av. Hvorfor er dette pluselig et problem? Tja si det. Pussig sammentreff.

Hva du personlig føler har som regel lite med virkeligheten å gjøre, eller i den grad det handler om virkeligheten så handler det om dine egne tilpasningsproblemer, ikke objektive forhold i verken naturen eller kulturen. Vaksinering er et medisinsk tiltak, men det er ikke “medisin” i den forstand at det kan kurere noe, alt en vaksine kan gjøre er å trigge en respons i immunforsvaret hos pasienten, slik at det senere vil “gjenkjenne” virusmaterialet vaksinen inneholdt i svekket form (eller visse proteiner i virusets overflate for de nye vaksineteknologiene), og symptomforløpet forhåpentligvis vil bli mildere, eller i det minste ikke dødelig. Angsten folk føler for “det som er i sprøyta” er bare overtroisk visvas, eller i sin forsterkede form er det paranoide vrangforestillinger. Spredning av budskapet er imidlertid noe reellt, som har hatt mange dødelige konsekvenser på grunn av at enkeltindivider har valgt å tro på spåmenn og fjøsnisser på Facebook.

Noe vi må være krystallklare på er at pandemien er ennå ikke over. Det er ikke slutt, hurra. Imidlertid har vi for øyeblikket en slags pause fra det verste, men det forventes at det vil starte opp igjen ved et tidspunkt, det er egentlig bare et matematisk forhold mellom tid, mutasjoner i virusmaterialet og åpne smitteveier. Før eller siden kommer det en ny versjon som angriper fra en litt annen vinkel og så har vi det gående igjen. Eller “angriper” blir egentlig litt feil å si, for et virus har ingen plan, ingen vilje. Det er et passivt stykke genetisk kode som flyter fritt rundt der ute, alt et virus gjør er å reprodusere seg ved hjelp av det genetiske materialet i vertsorganismene, noen ganger på identisk vis men noen ganger også i mutert form. Det er slik virus “utvikler” seg. De lever av å hoppe fra vert til vert, så i utgangspunktet vil en utbrudd av smittsom sykdom kunne stanses hvis alle de smittede blir satt i karantene slik at viruset ikke har noe sted å gå. Dette har fungert med diverse SARS; MERS og ebola mange ganger. Rask reaksjon og sterke tiltak hjelper.

Som tidligere nevnt skrev jeg blogg i mange år på engelsk, men så ble nesten hele den engelskspråklige verden nazi så jeg bestemte meg for å “reise hjem” og begynne å skrive på norsk (og dermed føkke flere titalls tusen lesere som jeg hadde), men jeg vet ikke om jeg liker en bloggplattform som ikke er moderert, for det finnes nazier her også. De snakker fritt her, det vil si at de oppfordrer til både drap og selvmord (men på en indirekte, politisk korrekt måte). Og ingen konfronterer dem. Ingen ber dem dra til helvete og bli der. Alle “passer sine egne saker” og dermed skjer det samme som forrige gang dette avskummet hadde vind i seilene. Herregud. For en gjeng med ynkelig klynkende spyttslikkere. Er vi svensker nå eller hva?

Uansett, jeg har skrevet litt på engelsk i det siste og derfor vært fraværende fra norsken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er en copy/paste av mitt seneste produkt:

======================

She’s Just A Little Tease

Only a moron would believe their own eyes because the data set one is able to pick up and analyze by these ridiculously limited means is insufficient to form any valid hypothesis about the world, so it represents an overreach of the typical human kind, where one later says “I wish I had known back then what I know now”. Which begs the question: What do you know now?

Abraham Lincoln once said – when he was criticised for changing his mind – that he wouldn’t put much trust in a man who isn’t smarter today than he was yesterday. Which is kind of a scientific attitude, that seems to have later been removed from the political party that he represented, but that’s beside the point, which is that the mind needs daily maintenance and upgrading work.

Reality is a titillating bellydancer that refuses to stay in focus for more than a few fleeting moments at a time. She’s fluttering like a butterfly all over the place, only at a breakneck speed, creating a pattern which we call the great illusion and worship as if our lives depended on it (which they do). We are, after all, beasts. So we tend to think, feel and act like beasts. However, there are options. Humans have “special talents” that may be developed.

The information we can gather with our eyes (and the other senses) is good, what we do wrong is “believing” that the image we create in our mind is a true representation of that which is out there, when in fact it is, at best, just a whimsical sketch – or a suggestion as it were – of what our unconscious mind thinks that we may be interested in, not unlike how the algorithm of some web page may suggest things based in our former search history.

The so called first principle of metaphysics asks the question “why is there anything at all?” and examines various ways that humans have attempted to answer this question, but I’m personally of the mind that a deeper (and more pertinent) question must be: What makes me think that I have the ability to understand these things? The great illusion is very alluring. I don’t think it’s safe to operate along the edges without acknowledging that there are unknowable things that we should take great care to not confuse with those that are only unknown (but knowable with some effort). Immersing oneself in speculation around the unknowables will break the mind as surely as it will break the body if we try to do physically impossible feats.

There is a market for certainty. The demand exists. People wail and cry woe is me because humanity weren’t granted divine abilities. We should expect to see various charlatans making a move on the certainty market, ready to trade whatever snakeoil they’ve got with the anxious community. People are willing to pay exuberant prices for the coveted “feeling of absolute certainty” but no honest scientist or philosopher can offer them anything but “degrees of probability” (which are open source and free for all) so they turn to the black market for imaginary nonsense and (more or less) clever self deception, wherein we find not least the old Lovecraftian monster that is religion, feeding off humanity’s vain desire to acquire god powers, or at the very least be “the special bitch” of some all-powerful entity that may or may not exist (see “Pascal’s Wager” for the sordid details).

Upon beholding the human condition, we may laugh or cry for precisely the same reasons, however I recommend the laughing option simply because this has “the better spirit” of chutzpah (which is often good to have in this life). We do not laugh out of spite but because it’s funny, in a sliding on the banana peel and falling on your face sort of way. Are we an intelligent species? I don’t think so, but that hangs on how you define intelligence. In my opinion, stupidity isn’t about not knowing or not understanding, it is what happens when we falsely assume that we understand something, whereas it will later turn out that we had no fucking clue. Does this happen often? Then this is proof that we are in fact a stupid species, or more accurately that we are a lazy species who will stop at nothing when it comes to the “creature comfort” of it all. Including, but certainly not limited to, simply making shit up as we go rather than taking on the arduous task of improving our standards.

Vi som er fryktsomme og lettlurte imøteser nå en fjerde dose covidvaksine. Dette er noe vi gjør fordi vi ikke har den typen mot som kreves for å konfrontere en ukjent fiende uten å ha noe slags våpen. Vi anerkjenner at vaksinematerialet blir levert av skumle big pharma typer (noen av dem er til og med utlendinger) som driver med dette for pengenes skyld. Vi vet at de tjener grovt på alle vaksinene. Sånn er ting dessverre organisert i vår verden. De rike må bli rikere. Habla habla. Du vet hvordan regla går.

Hva skal man si? Jeg synes jo hele denne greia er først og fremst komisk. Det finnes åpenbart forskjellige virkelighetsoppfatninger. Enkelte synes at jeg – og slike som meg – er naiv, så da kan jeg, slik jeg er laget, ikke gjøre annet enn å fremføre en liten sang og dans for å feire denne anledningen. Jeg er en liten tillitsfugl som heter pip pip Ola. Lite ikke særlig dårlig mye kult heller da! Jeg kan ikke engang huske sist gang noen kalte meg naiv. Men det blir sprøyte. Sånn er det med den saken.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er ingen takknemlig oppgave å tale fornuftens sak i et rom fullt av følelsesmennesker. Føler jeg med dem? På ingen måte, jeg har ingen sympati for idioter. Imidlertid er det i min interesse at det utvikles noen grad av flokkimmunitet mot dette nye coronaviruset. Den raskest mulige vei til dette målet er hva alt handler om. Jeg gidder ikke engang å ta hele leksa en gang til. Hensikten med vaksiner, bla bla. Det er for dumt. Fordi antivaxere ikke ble sånn med fornuftens hjelp finnes det ingen fornuftsbaserte argumenter som kan bringe dem ut av de paranoide tvangsforstyrrelsene deres. Hva er vitsen med å “snakke til veggen”?

Jeg imøteser et sosiologisk studium som kan dokumentere en eventuell korrelasjon mellom antivaxerier og tendensen til å spre hatpropaganda. På et rent anekdotisk grunnlag “føler” jeg at dette muligens er tilfelle. En paranoid tvangsforstyrrelse bør manifestere seg på mange nivåer samtidig og på sikt dominere pasientens opplevelse av omverdenen og andre menneskers hensikter. Det bør finnes et nevrotisk kompleks på noe slags “halvbevisst” nivå hos begge disse kategoriene av sinnslidelse, altså sprøyteskrekk og fremmedhat, gjerne i kombinasjon med en frenetisk tendens til å rasjonalisere disse irrasjonelle posisjonene med enorme mengder “dokumentasjon” på nettet.

Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse. Ordet kommer fra det norrøne hatr. Hat kan være personlig eller kollektivt og er drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Sitering av “kilder” på denne måten er egentlig en form for intellektuelt jukseri, det er en appell til autoriteter hvis hensikt i de fleste tilfelle er å spare tid. I stedet for å bygge opp en saklig argumentasjonsrekke på egen hånd henviser man til en som allerede har blitt etablert av noen andre, for et lignende formål. Wikipedia er imidlertid litt ustødig som autoritet på egen hånd. Noen ganger har de litt drøye påstander, andre ganger har de utelatt noe, men i det store og hele er Wikipedia som regel en grei nok start for å jobbe videre med et emne. Akkurat i dette konkrete tilfellet stusser jeg kanskje litt over at de ikke har tatt med frykt (eller angst) når de ramser opp eksempler på følelser som underligger hat i definisjonen ovenfor. Hvis man for eksempel lenge går rundt og frykter å bli utsatt for vold fra noen vil man sannsynligvis utvikle hat mot vedkommende. Virker ikke det rimelig å anta? De fleste mennesker jeg har møtt har ihvertfall hatt evnen til å føle skadefryd når noen slags jævel som går rundt og truer folk har “fått som fortjent” sånn at de i det minste jekker seg ned for en stund.

Noen vil hevde at “ekte hat” er når det blir personlig, når man virkelig ønsker død og fordervelse over en spesifikk person (pluss alt annet som man bare vagt kan assosiere til dem) og er villig til å legge ned ikke ubetydelig innsats på å gjøre livet ubehagelig for den man hater. Når man føler ekte glede over alt ondt som vederfaller vedkommende. Det er hva hat handler om. Til dette sier jeg jo, ja, hat kan være noe personlig som kan bli minst like intenst som seksualdriften, men det kan også være upersonlig og nærmest abstrakt. Ikke minst kan hat også være element i et større kompleks av paranoide vrangforestillinger som folk har utviklet av irrasjonelle årsaker. Psykologien er som regel litt av et roterom hos de fleste mennesker. Eller la oss si at det finnes et skap i sjelen, og inn der dytter man alt man ikke har tid eller ork til å forholde seg til “akkurat her og nå” i den travle hverdagen … og der blir det liggende til gjæring, før trykket som bygger seg opp etterhvert vil kreve noen slags form for utblåsning. Hvis hatet bor i et nabolag av sjelen så finner man i det samme nabolag andre følelser (som nevnt i definisjonen ovenfor), for eksempel alminnelig livsfrustrasjon og forbitrelse over at forjævliseringa har kommet så langt her i verden.

Det går an å skrive ting ned. Dokumentere følelsene sine. Siden kan man publisere det på internett og komme i kontakt med andre som har det på samme måte. Min fiendes fiende er min venn. Jeg har tidligere snakket om gruppekrystaller. Dette ene elementet som virker samlende på en gruppe, som ofte (men ikke alltid) er gruppens formål, og som regel det de for det meste diskuterer. Det kan være hva som helst. Strikkeoppskrifter, dypvannsdykking, motorsykler. Det kan også være hat. Mot et konsept, en bygning, et individ, en annen gruppe, alt som det går an for mennesker å hate vil man finne noen som hater på nettet. Sosiologisk sett må vi vel nærmest kalle hat et billig rusmiddel og si at det slik sett ligner mest på alkohol. Hatet ligner spritdunstende ånde hos folk. Det gir rask opphisselse, men hatets rus leder også til usammenhengende snøvleri og tap av bevissthet (med påfølgende hodepine og eksistensiell angst dagen etter, slik at man må “reparere” med påfyll av mer rusmiddel) og langtidsskadene inneholder blant annet et element av sosiopati, eller følelsesmessig avstumpning. Men det er veldig sosialt og veldig engasjerende. Hatet ligner alkoholen på så mange vis. Det har ekstatisk verdi å beruse seg på hat. Det skaper samhold og styrket kulturell gruppeidentitet. Man fryder seg sammen. Delt glede er dobbel glede.

Mobbing i skolen er sikkert fortsatt et problem som dukker opp her og der, men det er noe man er mer bevisst på. Det finnes opplegg. Ting og tiltak som kan settes inn der og når det er nødvendig. Men vi vet at mobbing er noe som finnes i menneskenaturen, åpenbart også hos barn som aldri har blitt opplært til å bli mobbere i hjemmet eller andre steder. Vi finner også mobbmentalitet i menneskemasser, for eksempel under opptøyer, eller ofte også under organiserte politiske demonstrasjoner. Det skal aldri mye til og ting utarter raskt. Både personskader og ødeleggelse av diverse materiell er ting man regner med å se i kjølvannet av “en ukontrollert mobb” som drives av en gruppekrystall. En “mobbering” er når et antall individer samler seg rundt ett enkeltindivid, eller noen ganske få (ihvertfall alltid mange færre enn mobberingen) og skriker skjellsord til dem. Så er det plutselig noen som slår. Omtrent på dette viset virker stokastisk terrorisme slik som vi hver dag kan observere i vår verden, som for eksempel nå nylig i USA hvor mobberingen de har organisert mot såkalte LGBTQ-individer på nettet og ellers med jenve mellomrom utarter til voldshandlinger, fordi sånn er det alltid. Plutselig er det noen som slår. I prinsippet det samme som skjedde i Oslo nå i sommer. Et forkvaklet individ lar seg inspirere av hatpropagandaen mot denne gruppen og bestemmer seg for å “gjøre noe”. Hva er det de ønsker å oppnå? I det aller minste å skremme denne gruppen – hva sier man i Norge? de skeive? –  “ut av samfunnsbildet” slik at de ser seg vaktsomt rundt og passer på å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, siden det åpenbart blir for provoserende at det finnes Pride-parader og egne utesteder for de med “alternativ orientering”.

Mange av disse som hater muslimer sutrer over at de ikke får snakke fritt. De opplever at de blir forfulgt og trakassert på grunn av meningene sine, mens sannheten er at ingen som er ved sine fulle fem gir noen slags faen i meningene deres, det som provoserer er at de bedriver den typen hatpropaganda som vi vet medfører voldshandlinger. Det er bare et spørsmål om tid. Plutselig er det noen som slår. Det er ikke en vesensforskjellig sak fra den mer eller mindre organiserte hetsen mot “de skeive”. Muslimene, på sin side, er jo heller ikke idioter. De forstår det samme som alle andre, at hatpropagandaen kommer til å manifestere seg i noen slags onde handlinger et eller annet sted, ved et eller annet tidspunkt. Alt som behøves er et individ som bestemmer seg for å “gjøre noe”. De kaller det “islamkritikk”, som er ganske komisk siden de åpenbart ikke forstår verken hva ordet islam eller ordet kritikk betyr. Muslimhets er det korrekte ordet for det de driver med og det ligner i en ganske deprimerende grad på “jødekritikken” som var populær for hundre år siden, både i helhet og detaljer. Ta hva som helst som noen slags polemisk anlagt muslimhater har skrevet og bytt ut ordene muslim og islam med jøde og jødedom så vil man raskt få saklig mistanke om at de bare har kopiert materialet fra hundre år tilbake og endret litt på ordstillingen, for dette er en copyrightsak. De som var “jødekritiske” har opphavsrett på denne metoden til en slik grad at alle som benytter seg av den blir en av dem. Hvilket utlagt betyr at for dagens nazister er “islamkritikk” hva jødeforfølgelsene var for hundre år siden. Same shit, new wrapping som de sier i England.

Uansett hvor fine ord og fine bilder man tråkler sammen er det jo på smaken man dømmer en matrett. Hvis det ikke smaker bra hjelper det ikke hva andre argumenter man har å komme med. Næringsverdi og budsjett er ting vi kan snakke om først etter at det man skal spise har passert selve opptaksprøven for å bli tatt seriøst: At det smaker bra. Er vi enige så langt?

Kunst er målet. Håndverk er veien. Derfor blir det egentlig hipp som happ om vi snakker om kokkefag eller kokekunst, man henvender seg uansett til sansene og vurderer resultatet etter i hvilken grad man treffer innertieren i hvordan det smaker. Siden kan vi utbrodere med noen slags “stilkarakter” basert i om man har oppnådd mye for pengene, om det har god næringsverdi, om det ser fint ut på tallerkenen, og så videre, men som med alt annet håndverk må det først og fremst gjøre jobben, deretter kan vi begynne å snakke om estetikk.

De gustibus non dispotandum sa man i Roma. Smak er ikke diskutabelt. Derfor finnes det ingen “smakens filosofi” i den forstand, selv om dette i seg selv ikke hindrer folk i å snakke om korrekt og ukorrekt smak, men da innenfor et smakshegemoni som samhandler med de lokale kodene for kulturell korrekthet, særlig hva som er “lov” i forhold til de tradisjonelle måtene å gjøre ting på. Imidlertid er det som regel slik at disse tradisjonene oppstod på grunn av årsaker som ikke lenger er aktuelle i vår postmoderne virkelighet hvor “alt er lov” innenfor de grensene som setter seg selv, altså hva slags råvarer og andre smakselementer man har tilgang på.

Det vil sannsynligvis ikke være verken enkelt eller billig, men jeg tror det er teknisk mulig å ha et temmelig komplett thailandsk kosthold i dagens Norge, bare for å ta et eksempel. Selv de vanlige supermarkedene har nå en “asiatisk” avdeling hvor man finner “noe”, deretter blir det et spørsmål om å oppsøke spesialforretninger (eller bestille på nett) for å komplettere utvalget. Oppskrifter er det minste problemet nå. Nettet bugner over med alle de tips og teknikker noen måtte behøve. Der det ofte stanser opp for folk er avdelingen for kulinarisk vågemot, altså våge å ta noen skritt ut i det ukjente for å lære noe nytt. Selv er jeg ikke “etnisk” orientert i smaken, jeg pleier å si at jeg foretrekker et “middelhavsbasert” hverdagskosthold, som jo kan bety veldig mange ting, men som likevel er et konsept folk forstår, særlig når jeg understreker at dette i prinsippet følger utbredelsen til det klassiske romerriket, la oss si cirka år 200, og i tillegg liker jeg å frike ut med de mer kryddersterke tingene de har i Asia og Mellomamerika. Og sånn går dagene.

På 80-tallet samlet jeg på kokebøker, men det er mindre aktuelt nå. Jeg googler uansett det jeg eventuelt lurer på mens det meste av alt jeg lager går på autopilot – eller erfaring som man sier – og har en tendens til å bli veldig “omtrentlig” men sjelden skivebom. Gode resultater handler jo som alle vet om å være nøyaktig med mål og mengder, selv om man “har gjort det tusen ganger før”. Ta for eksempel pasta. Jeg bruker alltid en nedtellingsklokke som ringer når det korrekte antall minutter har gått, så jeg gjør ikke feil med selve pastaen men det hender at jeg utelater (eller endrer) en ingrediens eller to i sausen. Det er ikke så nøye om man følger oppskriften så lenge det man til slutt ender med passerer smakstesten.

“Fiksersken” av Gerrit van Henthorst, 1625

Som alle vet fantes det på 1620-tallet en bevegelse blant unge kunstnere i Utrecht (Nederland) som ble kalt caravaggismen, åpenbart oppkalt etter den notoriske italienske maleren Michelangelo Merisi da Caravaggio (1571-1610) som de alle hadde studert og følte seg inspirert av. Selv drøyt fire hundre år etter sin død er Caravaggio i særklasse en skandaløs og provoserende kunstner, så man kan anta at i Utrecht på 1620-tallet gikk det ikke an å bli mer pønk og revolusjonær enn hva caravaggianerne gikk inn for, midt under det som vi nå i ettertid kaller Den nederlandske gullalder (1590-1670), mens store penger ble brukt på kunst og luksusvarer.

Det som skjedde var jo at Forbundsrepublikken av de syv nederlandske provinser erklærte uavhengighet (fra Spania) i 1580 og dermed begynte det som kalles “åttiårskrigen” (mot Spania), men samtidig skjedde et gjennomgripende sosialt brudd med gamle tider, gamle skikker og gamle tradisjoner. Nederland ble en handelsstat som til tross for å være et lite land omsatte idiotisk store summer på “kolonialvarehandel” både i øst og vest, nord og sør. Hele landet var et eneste stort firma en stund. Sånt kaster jo av seg, kan du skjønne, så mye av det sosiale livet handlet om å vise frem sin rikdom og status, blant annet ved å ha fine klær, kunst på veggene og bøker i hyllene. Hva koster det å kjøpe et oljemaleri? Man må i det aller minste regne med å betale to-tre måneders arbeidslønn til maleren, pluss materialer, deretter tilkommer det hvor mange fordyrende elementer som helst, ikke minst om kunstneren allerede har et etablert navn.

Det som særlig kjennetegner “de nederlandske mesterne” fra denne perioden med gullalder er brudd med hierarkiet av verdige motiver hvor de religiøse allegoriene var mest ettertraktet og derfor best betalt, men etter at republikken ble etablert kom såkalt folkelige motiver på moten, blant dem en utstrakt bruk av “fantasifjes”, det vil si generiske malerier av typiske “situasjoner” som man kan se hver dag, befolket av generiske “personer” som ikke forestiller noen kjent person, levende eller død, det er bare et fjes som maleren maner frem fra fantasien. Ikke spesielt oppsiktsvekkende nå i dag men svært radikalt på den tiden. Av denne grunn kan vi ikke si noe med sikkerhet om hvem som er avbildet på periodens mest kjente maleri, “Pike med perleøredobb” av Johannes Vermeer. Noen tror det var elskerinnen hans, andre tror det var en av døtrene, men sjansen er omtrent fifty-fifty for at det som blir kalt “Mona Lisa i nord” bare er et fjes Vermeer hentet fra fantasien. Hva betyr dette i så fall for hvordan vi oppfatter maleriet, om noe? Selv synes jeg det er mer romantisk hvis det er et “fantasifjes”.

Det er vanskelig å mene noe om kunstnere og metodene deres, fordi de tenderer ofte mot å være ekstra sære og vanskelige utgaver av en skapning som allerede er aggressiv og kraglete av natur, men det virker rimelig å anta at de får til å produsere mer dersom de kan holde seg på en fast arbeidsplass og jobbe parallellt med flere prosjekter samtidig, heller enn å reise til en adelsmanns slott og bo der mens man maler portretter på bestilling. Et oljemaleri vil aldri bli noen billig ting å kjøpe, men alt er relativt og i et marked hvor det finnes stor etterspørsel etter statusprodukter, inkludert kunst, vil man kunne selge flere produksjoner til flere klienter på kortere tid når man jobber fra et studio. Tidens stil var – eller ble – mer “hverdagslig” og mindre ladet med skjebnetung mystikk, derfor også mer tilgjengelig for et kjøpesterkt publikum som imidlertid ikke ønsket å ha noe slags religiøst eller mytologisk forklaringsproblem for gjestene sine. Hvis de ikke allerede kjenner historien er det krevende å forklare Jason og argonautene mens hvis man kan si for eksempel “det forestiller torget i Utrecht” har dette en ferdig forklart dimensjon av modernistisk komfort over seg. Poenget er uansett å bevise at man har råd til kunst, ikke at man vet noe om historie.

Det var i løpet av 1600-tallet at Nederland etablerte sitt rykte som toleransens hjemland, med en tale- og trykkefrihet som var uhørt ellers i verden. Sånn har det for det meste vært siden også. Nederland ligger jo sånn til at det er naturlig å drive med internasjonal, sjøfartsbasert handel. Klimaendringene – særlig stigende havnivå – er imidlertid ikke helt optimalt for dem. De lave skal bli lavere, som alle spåmenn sier. Mye av Nederland sliter allerede med å holde seg tørre på føttene og det er en grense for hva man kan gjøre i praksis med alle områder i verden som nå i dag ligger tildels under havets overflate nå i 2022. Ti meter høyere havnivå betyr for eksempel kroken på døra for nesten alt som er av havnebyer og kystnære strøk rund baut, men dette er ingen umulighet over et hundreårsperspektiv. Til tross for alle store ord, gode intensjoner og fagre løfter går karbonmaskineriet for full blås der ute. Alle vil ha mere penger. Da går det som det går.

Se for deg den vanlige tallrekka. 1-2-3-4-5… og så langt som du gidder, prinsippet er alltid n+1 og så vidt noen vet finnes det ingen ende på hvor langt man kan telle, fordi uansett hvor stort tallet blir kan man alltid legge til enda en. De fleste godtar dette som et eksempel på “noe som strekker seg i det uendelige” og prinsippet n+1 er svært enkelt å visualisere. Men hva om vi sier 2-4-6-8 og så videre, altså hvis vi bare teller med annethvert tall? Vi ser jo ingen ende på dette heller, fordi n+2 skal virke på samme måre som n+1, uansett hvor stort tallet blir kan vi bare legge til enda to. Blir det da en halv uendelighet siden vi bruker bare halvparten av tallrekka?

Det er naturligvis et lurespørsmål. Enten vi regner med n+1 eller n+2 foretar vi i prinsippet den eksakt samme operasjonen, som ikke er kodet for å ha noen spesifikk konklusjon eller “siste prinsipp”, så det bare går og går. Vi behandler ikke tallene som “mengder” under denne operasjonen, de er symboler for en jevn, ensrettet bevegelse uten ende. Funksjonen er n+x i et univers hvor det alltid finnes flere x. Sånn er det jo ikke i virkeligheten. Universet er et stort rom fullt av mye tid og mange ting, men det er ikke uendelig. Eller kanskje vi heller skal si “det universet vi er i stand til å observere” (siden vi jo ikke kan utelukke at det kan finnes noe “utenfor” dette) med den kledelige beskjedenhet vi mennesker er kjent for. Det er uansett et faktum at vi snakker om store avstander der ute.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Galaksen vår kalles Melkeveien og jeg skulle oppriktig ønske at jeg kunne avinstallere det programviruset som spiller “skomperud på heia” i hodet mitt hver gang jeg hører det, så jeg kan ikke jeg si at jeg liker dette navnet, men det er det navnet vi har. Galaksen vår beveger seg uansett i retning av nabogalaksen Andromeda med en hastighet av omtrent fem hundre tusen kilometer i timen. Det kan høres raskt ut men det er bare etter jordiske forhold, fordi det er 2,5 millioner lysår å reise før vi kommer dit, så fest sikkerhetsbeltet og prøv å få litt søvn så lenge. Det kommer ikke til å skje noe på en stund.

Det meste av alt vi kan observere der ute er “tomt rom”. I virkeligheten er det så lite materie i universet at det blir bare noe ubetydelig rusk her og der i forhold til den enorme mengden tomt rom, som det forøvrig produseres stadig mer av til enhver tid. Alle avstander bare øker. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Vi kaller det mørk energi og kloke hoder jobber med å etterforske saken, men det har liten praktisk betydning for noen av oss apekatter som lever her på jorda. Vi liker ikke vikeligheten, vi liker sånt som vi finner opp selv.

Som de sier i en av mange romantiske fantasifortellinger om huliganere: Laget og klubben er to forskjellige ting. Det ene handler om spillet. Det andre handler om supporternes identitet og fellesskap. Du behøver ikke å forstå det, men sånn er det. En ekte fotballtilhenger er først og fremst lojal mot klubben. Laget kan man derimot like eller mislike, alt ettersom hvordan de representerer klubben. Det er relativt. De får som de fortjener. Om de vinner er mindre vilktig enn om de spiller med hjertet, viser klasse og andre “åndelige” ting. Supporterne kommer uansett til å være lojale mot klubben, men livet er bedre når laget er inspirerende typer, som gjerne også har gode sportslige resultater.

Ting er litt annerledes i dag enn de var i klubbfotballens storhetstid. Pengene styrer nå for tiden. Folk lever av å spille fotball, tildels veldig bra hvis de er gode, kanskje også litt heldige. Fotballspillere har blitt gladiatorer og leiesoldater som går dit hvor de tilbyr gode kontrakter. I det minste ønsker de en vanlig arbeidslønn for å vie all tiden sin til å holde seg i form og levere så godt de kan ute på banen. Det er bare rimelig så mye penger som det er i omløp innenfor selv vanlig norsk klubbfotball, før vi begynner å blande inn FIFA og denslags. Fotball er i særklasse verdens største sport, ikke minst målt i penger. Da blir det som det blir. Store penger tiltrekker seg alle mulige slags råskinn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke vanskelig å skjønne hva Qatar vil. (Det skal uttales “katt-tar” som i setningen “en katt tar en fisk” når man sier det fort. Dette er den lyden man er ute etter, ikke den lange A-lyden på slutten som mange bruker.) De har kjøpt seg et VM i fotball fordi dette er noe som gir dem stor oppmerksomhet over hele verden i noen uker. De skjønner åpenbart at “fossile brennstoff” ikke er fremtiden, så de må etablere seg som noe annet enn en oljestat. Uten at jeg verken kjenner eller har noen interesse av de qatariske fremtidsplaner virker det rimelig å anta at VM i fotball bare er et element i noe slags større bilde, skal vi si for eksempel lanseringen av Qatar som et seriøst land i verden, noen som har både pågangsmot og kompetanse i forhold til den nye tidens teknologiske, geopolitiske og verdensøkonomiske utfordringer. Fotball-VM er “audition” for Qatar, derfor går det til verket med minst like mye iver som Norge hadde foran OL i 1994. Dette handler om prestisje.

Hvordan et arrangement som VM i fotball havnet i et land som Qatar er naturligvis en historie om korrupsjon. Når jeg sier “et land som Qatar” mener jeg et land hvor man lever under så tvilsomme folkerettslige forhold at ingen seriøst tror det er trygt å engasjere seg i politisk arbeid der, for eksempel på fagforeningssiden. Det sies blant annet at de som er på stedet og bygger sportsanleggene jobber under svært kritikkverdige forhold. Det er kanskje ikke rimelig å forlange for mye av Qatar siden hele regionen sosialt sett lever på 1200-tallet, derimot er det både rimelig og korrekt å forlange at FIFA skal ha gode standarder for etikk og etterrettelighet i organisasjonen sin, men slik er det dessverre ikke. Det lukter grevling av hele affæren rundt hvordan Qatar ble tildelt VM i fotball 2022 for tolv år siden. Nå har tiden kommet. Nå skal det skje. Kan det være farlig for utenlandske journalister å drive gravearbeid i det qatariske samfunnet? At dette ikke fremstår som et urimelig spørsmål sier noe om hva PR-problemet til qatarerne er. Det oppfattes som et “annerledes” sted. Det virker ikke klokt å bringe med seg frihetsfølelsen sin hvis man reiser til Qatar. Det er nok bedre å ligge litt bakpå og være skeptisk.

Ytringsfrihet er en av hjørnesteinene i et liberalt demokrati. Alle “vestlige” land har eksplisitt lovgivning til beskyttelse av de som etterforsker korrupsjon og annet rusk i samfunnsmaskineriet med journalistiske metoder. Staten og voldsmakten har ikke lov til å gå mot de som på personlig eller profesjonelt grunnlag bedriver samfunnskritikk (enten de “har rett” eller ikke). Da man utformet disse lovene var man imidlertid mindre opptatt av om folk skulle få krangle og skjelle hverandre ut på internett og andre steder, dette virker som et luksusproblem i forhold til at det finnes land i denne verden hvor det å “agitere mot regjeringen” straffes med ti års fengsel eller enda verre ting. Det er en dekadent innstilling til alt ytringsfrihet handler om når man bekymrer seg for “politisk korrekthet”. Det forventes av voksne, ansvarlige mennesker som lever i liberale demokratier at de oppfører seg som folk, selv om dette ikke er noe formelt krav. Det er ikke forbudt å være en drittsekk, det er bare dårlig likt og det skaper som regel en dårlig tone i alle sammenhenger.