År: 2022

Etter min egen mening snakker jeg engelsk tålelig bra. Det er slik jeg pleier å ordlegge meg om norsken også. Språket mitt er greit nok. Jeg opplever det ikke som problematisk verken å formulere setninger med tydelig meningsinnhold eller forstå hva som blir sagt. Det går, som man sier, på flytende vis. Tysken og spansken min er mer hakka-gakka stotre og stamme for å få det frem, med hyppig bruk av ordbok og parlører, mens fransken egentlig bare er til nødsbruk. Flere språk har jeg ikke greie på, selv om jeg kan noen ord og idiomatiske uttrykk herfra og derfra rundt om i verden. Man lærer mens man lever. Nå er jeg jo født og oppvokst som trønder og har derfor ikke noe problem med å forstå den inntrønderske dialekten, men jeg hører at dette er gresk for mange. De skjønner rett og slett ikke hva som blir sagt, selv om de kan høre at det er noen slags variant av norsk som blir snakket. Jeg har opplevd noe lignende selv da jeg bodde i Telemark og noen ganger støtte på – særlig blant de eldre – individer med bortimot ubegripelig dialekt. Det er jo en veldig interessant følelse når språket rent teknisk sett er et du selv føler at du behersker tålelig bra. Det bare fremføres med rytme og tonefall som er helt fremmedartet. Det samme gjelder forsåvidt mange nordmenn og dansk, som skrives nesten identisk likt som norsk men lyder helt annerledes. Det er en fæl dialekt.

Det er nesten enklere å forholde seg til språk man overhodet ikke forventer å forstå noe av. Tyrkisk og sånne høkk-gøkk-lydende språk, for eksempel. Ingen ord er kjente og setningsstrukturen er sikkert også helt på jordet. Eller russisk. Hasjni-krasjni-kalabasjni. Hvem fanden vet hva de sier. Det er ubegripelig. Derfor er det også lettere å forestille seg at de tenker helt annerledes, altså at de er fremmedkulturelle i ordets egentlige forstand. Fra det motsatte ståsted er det imidlertid slik at nesten ingen forstår norsk. Det er et ganske eksotisk språk som man ikke har særlig mye å tjene på å lære seg, hvis man ikke ellers har tenkt å bo og oppholde seg i Norge. Det norske språket åpner ingen dører på viktige steder rundt om i verden. Ikke engang i Norge er det strengt tatt nødvendig å kunne norsk, siden de fleste kan engelsk, mange også enda et språk eller to. Tysk, fransk og spansk er vanlige språk å kunne. Ikke alle nordmenn er like reiselystne, men det er i det minste ganske vanlig å ha vært på noen pakketurer her og der til typiske “ferieland”, kanskje også på shoppingtur i London, slike ting. (Å ha vært i Sverige og Danmark teller ikke.) Selv har jeg reist mer enn hva som er gjennomsnittlig vanlig, men mindre enn de mest bereiste. Jeg har imidlertid aldri vært i Kina og føler heller ingen lyst til å reise dit. Riktignok har de mye fin natur og interessante kulturelle ting, både nytt og gammelt, men de politiske forholdene er av en slik karakter at jeg føler meg frastøtt. Det er akkurat det samme som jeg føler om USA, med den vesentlige forskjell at jeg kan språket i USA. Jeg klarer meg til og med i forhold til de som bare snakker spansk (ganske mange) eller fransk (noe færre, men de finnes). Hvilket bringer meg til bildet ovenfor.

Du vet det er en fremmed kultur når noen betrakter det som en legitim politisk markering å angripe en åttiåring, i sitt eget hjem, med et dødelig slagvåpen. Så mange har snakket så lenge om å “ta” Nancy Pelosi og hele familien hennes . her representert ved ektemannen Paul Pelosi – at det bare var et tidsspørsmål før noen med reduserte personlige sperrer og mye glitter i tenkamentet ville gjøre et forsøk. Noen må gjøre noe med saken. Vi vet hvordan mennesker virker. Dette er ikke mystisk. Dagens situasjon i USA er at politikere på det de av uklare grunner kaller venstresiden – det finnes i virkeligheten ingen venstreside i USA – lever med daglige trusler om vold eller verre. Hatet er både intenst og kraftig uttrykt i en befolkning som vi vet også er tungt bevæpnet. Realiteten i bildet er at konflikten står mellom de konvensjonelt virkelighetsorienterte og de som lever i en fantasi. Det er i utgangspunktet mer psykiatrisk enn politisk, men det blir gjort til politikk av et propagandaapparat som ikke tar hensyn til noe annet enn hvor mange stemmer de kan sanke, uansett hva slags galskap de er nødt til å appellere til, uansett hva slags klovnerier de må si og gjøre i det offentlige rom. Ved dette tidspunkt vet de neppe lenger hva ordet “sak” betyr, alt handler om følelser. De har ikke engang vage saker, de har bare hva det enn er nødvendig å si og gjøre for å vinne stemmer hos en befolkning som løper hysteriske rundt og skriker, med håret i brann. Det at så mange nordmenn snakker ganske bra engelsk skaper en falsk følelse av “familiaritet” i forhold til engelskspråklige land. Vi tror vi forstår hva de snakker om. Men det å teknisk sett forstå språket er ikke det samme som å kjenne språket. Vi opplever det jo ikke som rimelig hvis noen sier at de kjenner Norge bare fordi de har lært seg å snakke norsk. Man bør helst ha hatt oppveksten sin i et land for å kjenne det, eller ihverfall ha tilbrakt tyve år av voksenlivet sitt der og regne det som sitt egentlige hjem. Og selv da vil man stadig bli overrasket over “nye” detaljer i kulturen som man finner på sin vei.

Den mest ubegripelige engelsken jeg har truffet på er glaswegian – dialekten de snakker i Glasgow, hvor man finner – så langt jeg vet – de eneste andre wegianere enn oss, altså norwegianerne. Glaswegians and Norwegians. Det er jo en interessant lingvistisk pussighet. Men engelsken de snakker er altså ubegripelig når de “snakker naturlig”, man er nødt til å be dem snakke langsomt og uten snåle dialektord. Et annet pussig forhold er at Glasgow historisk sett regnes som en svært brutal by. For eksempel betyr uttrykket “glasgowkyss” å nikke ned en annen person. Det er altså ikke noe man vil ha fra noen. Noen ganger er det bedre å forbli ukysset. Glasgow har også en gjenghistorie som er på nivå med det verste man kan finne på noe sted og til noen tid i hele verden. De er litt stolte av dette, ihvertfall oppfattet jeg det slik da jeg var der. Litt som hvordan nordmenn – eller islendinger, for den saks skyld – er litt stolte av vikingenes brutaliteter. En gang for lenge siden var jo kulturen slik i Norge at man måtte eie og vise frem adekvate våpen ved våpentinget for å bli tatt seriøst som fri og selveiende mann (det var andre regler for kvinner). Man måtte både ville og kunne forsvare eget liv og eiendom med våpenmakt. Senere har vi innført andre ordninger. Amerikanerne virker imidlertid noen ganger som de er litt på nivå med våpentinget i vikingtiden. Alle driver og vifter med våpen mens de snakker om frihet og sjølråderett som om dette er noe noen prøver å ta fra dem. Det blir liksom litt overtydelig at de kommer til å skyte hele verden i fillebiter med AG3 hvis noen kommer her og kommer her. Hva skal man si til sånt? Det er jo patologisk. Det er bedre å holde litt avstand til hele USA enn å kaste bort tid og energi på å “mene” noe om noe de har borti galehuset sitt. Man må være ganske kørka for å ikke forstå at når mange er bevæpnede og opphissede så vil stygge ting skje. Jeg begriper ikke hva slags regnestykke de setter opp over voldsproblematikken sin for å komme frem til at “flere våpen” er et sant svar. Det virker fornuftsstridig. Selv om jeg forstår engelsk.

Som alle vet finnes det to relativitetsteorier, den spesielle fra 1905 og den generelle som kom ti år senere. Ved det tidspunktet var imidlertid Den første verdenskrig hva de fleste var opptatte av så det var dårlig stemning i forholdet mellom Storbritannia og Tyskland, med den følge at “tysk vitenskap” ble betraktet med en viss mistenksomhet. Ikke desto mindre var den generelle relativitetsteorien en stor nyhet innenfor alle seriøse vitenskapsmiljøer, så Arthur Eddington skrev en serie artikter det han introduserte GTOR (standardforkortelsen) for det britiske publikum av spesielt interesserte, med den følge at det var ham journalister henvendte seg til med spørsmålene sine.

Per i dag har det gått drøyt hundre år siden den generelle relativitetsteorien – GTOR – ble introdusert, så materialet burde være velkjent av alle, siden GTOR er så fundamental innenfor fysikken, men slik er det jo ikke. Formelen E=mc^2 fra Den spesielle relativitetsteorien av 1905 er riktignok et kulturelt ikon av den typen folk går med på t-skjortene sine, men den tanken at gravitasjon er noe vi opplever fordi universet krummer seg rundt massive objekter er konseptuelt sett såpass langt unna hva vi erfarer med kroppen i den fysiske verden at det blir drøy kost for mange, selv hundre år senere, så hvor mye drøyere var det ikke da nyheten var rykende fersk? En avis sendte noen for å intervjue Arthur Eddington og journalisten stilte da det berømte spørsmålet: Er det sant at det finnes bare tre mennesker i verden som forstår hva dette betyr? Eddington skal visstnok ha sittet stille og sett ut i luften en stund før han sa: “Jeg lurer på hvem den tredje personen er.”

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Av årsaker jeg ikke forstår har tiden forandret seg nå. Eller rettere sagt, jeg forstår konseptet sommertid og opplever det ikke som særlig vanskelig å forholde meg til det, men jeg forstår ikke hvorfor vi praktiserer det. Jeg kjenner ingen som liker at de må stille om klokka (og med den selve tidsfølelsen) to ganger i året. Mange synes til og med det er vanskelig å forstå hvilken retning de skal stille klokka, er det frem eller tilbake? Svaret er at man alltid stiller klokka “i retning av midsommers”, så tilbake om høsten og frem om våren. Elementært. Hvor mange klokker har man i huset sitt? Selv har jeg bare to batteridrevne veggur som må stilles for hånd, alle andre apparater gjør dette selv. I prinsippet burde vi beholde denne ordningen bare fordi det er komisk å se på hvor frustrerte folk blir på grunn av noe så smått. Det er jo en gyllen anledning for alle som har noen slags form for intelligens til å reflektere litt rundt sine egne følelser. Hvorfor er det så provoserende å måtte stille klokka frem eller tilbake? Hva sier dette om menneskene?

Kjæresten min heter Tatiana og bor i Colombia, som ligger i en helt annen tidssone, dessuten også svært nær ekvator, hvor man alltid har tolv timer av og tolv timer på i forhold til dagslyset, uten sesongmessig varians, så for henne er norsk sommertid noe absurd, men hun forstår jo poenget med flere timer opplevd dagslys i løpet av det normale timeplanen og det ene med det andre. Tiltaket er fornuftig i en imaginær verden hvor mennesker er fornuftsskapninger, men slik er jo ikke den virkeligheten vi lever i. Folk styres av følelser og klarer typisk ikke å forholde seg til ting på intellektuelt vis. Min vanlige telefontid med kjæresten er hva som for henne er sent utpå ettermiddagen og hva som for meg er tidlig om morgenen (mange vil si midt på natten). Det fungerer best sånn. Hun er ferdig med arbeidsdagen og stort sett også dagens sosiale liv, mens jeg ennå ikke har startet dagen i min ende. Tenk på det som en formell erklæring av at vinteren begynner og slutter er hva jeg sier til henne, men hun har jo ikke noe forhold til begrepet “vinter”. Det finnes noen fjell i Colombia som er så høye at det legger seg snø der, men dit er det typisk ingen som reiser. Høydesyken kommer lenge før man ser snøen. Følgelig har de ingen slags “vintersport” i den forstand. Man går ikke på ski i Colombia.

Jeg har signert noen internasjonale aksjoner som handler om tid og tidsregning. En av disse er at vi bør kalle dette året nummer 12.022 av den antropocene tidsalder (fordi tidsregningen vi benytter er veldig urealistisk) og en annen er at vi bør ha universaltid på nettet, det vil si at klokka alltid er det samme på internett, uansett hva den er lokalt der hvor man befinner seg. Konvensjonen vi bruker i forhold til dagens ordning med tidssoner handler jo ikke om annet enn at man fastsetter klokken tolv middag til det tidspunktet når solen står høyest på himmelen der hvor man befinner seg, noe som var mer aktuelt i en tidsalder da de fleste drev med jordbruk men som spiller liten praktisk rolle nå i dag. Imidlertid er det jo slik at de fleste mennesker ikke egentlig har noen hjerne. Alt de har er en følse som man kan si er halvt villdyr, halvt maskin, og den bruker de når de skal fatte sine emosjonelt begrunnede beslutninger. Det kommer ikke til å bli noen universaltid fordi ingen vil godta noe annet enn at “klokka er tolv når den er tolv” akkurat der de selv befinner seg. Folk vil heller ha krig og terrorisme enn endringer i den vanemessige tenkemåten sin. Det er en ganske bisarr situasjon men slik er det. Jeg har en ennå ikke ferdig formuleret teori som handler om at mange mistet troen på vitenskapen – alt handler om tro for disse primitive typene – da Pluto ble degradert fra sin status som en av planetene i 2006. Det var forbløffende mye støy rundt saken. Rent praktisk sett handlet det om problemet med at man stadig fant flere transneptunske objekter og sto foran en situasjon med kanskje tyve-tredve nye planeter i solsystemet hvis man ikke gjorde noe med definisjonsgrunnlaget, derfor la man til kravet om at en planet må utgjøre mesteparten av all masse i omløpsbanen sin, som endte med at vi nå har åtte planeter, fire mineralbaserte “terraforme” objekter og fire gasskjemper. Hvilket altså er totalt uakseptabelt for alle de som veldig sterkt føler at Pluto er (eller bør være) en av planetene, fordi dette er hva de selv er vant til. Vi legger som vanlig merke til at hver gang dette er et aktuelt alternativ foretrekker folk å være idioter. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det. Derfor er vår verden som den er.

Det er meningsløst å snakke om opprinnelsen til den moderne Halloween-feiringen, for det finnes hvor mange slike opplegg som helst i all folklore over hele verden, det vil si spesielle dager, eller tider av året, når “grensene mellom verdenene” blir utydelige og all mulig slags skjemt og skrømt kommer sigende inn i menneskenes verden, fra “et sted bortenfor virkeligheten”. De som er særlig interesserte i dette studieområdet henvises til Renè Girards arbeider om “volden og det hellige”. Her og nå skal vi bare bemerke at grensene mellom drøm og virkelighet er verken faste eller sterke. Alle vet dette. Derfor gir det mening å dedikere en spesiell dag, eller festival, til alt sånt som gir oss angst og mareritt, for det er jo tross alt en ikke ubetydelig samling av ting.

Man legger merke til at mange synes Hallowewen er dumt, unødvendig eller til og med – gud forby! – fremmedkulturelt i Norge. Men det er jo bare kostymelek, fest og karneval, man bør ikke ta det alt for alvorlig. Eller rettere sagt, hvis man skal ta det alvorlig bør man ha noe mer å komme med enn bare private følelser om hva andre bør og ikke bør gjøre. Det er ingen som tvinger noen til å gjøre eller være med på noe de ikke har lyst til. Om man ikke liker feiringen av Halloween er det ingen stor – beklager – heksekunst å holde seg unna der det foregår, men folk liker jo å klage og sutre så da blir det som det blir. Et saklig klagemål som kan reises er imidlertid hvor kommersialisert hele pakka er, med all slags skrot og fjas som er verken pent, nyttig eller billig i fullt salg hos alle butikker gjennom hele oktober måned. Sånn sett ligner det denne sesongens andre store hendelse, som er den mildt sagt overdrevne julefeiringen, før ting normaliserer seg utpå nyåret.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det etter min mening mest humoristiske aspektet med Halloween er de småbarna som tar rollen sin som pengeutpressende småjævler dypt alvorlig. De skjønner jo intuitivt at dette ikke er “riktig” men de nyter den lille makten de har mens de har den. Knask eller knep er en litt klein norsk oversettelse som mangler de dobbeltbunnede betydningene av “trick or treat”. De kunne like gjerne sagt penga eller livet for det som foregår er jo et ran, eller skal vi si en symbolsk prosess som handler om å blidgjøre alle åndene for de små problemer som man plages med gjennom året. Hvis du betaler oss skal vi gå vår vei, men hvis ikke vil vi plage deg. Dette var forresten forretningsidèen til vikingene som holdt på i Frankrike på 800-tallet også. Det samme elementære utpressingsopplegget er normalt hos mange kriminelle den dag i dag. Å betale folk for å fjerne seg fra stedet virker mer fornuftig enn å engasjere seg i risikabel konflikt som uansett sannsynligvis ender med at de tar pengene, pluss at man får bank, ihvertfall så lenge man kan være rimelig sikker på at det er en stund til neste gang de kommer. Hvis penger kan løse problemer og man har penger virker det opplagt hva man bør gjøre. Alt dette er det egentlige meningsinnholdet i ritualet som handler om å gå fra dør til dør og gi beskjed om hva slags betingelser som gjelder nå i dag.

Selv bor jeg såpass avsides til at det er ekstremt usannsynlig (men ikke umulig) at noen skal komme på døra her noen gang, for noen grunn, uten at de vet hvor de skal og har meldt sin ankomst i god tid. Dessuten ser dette stedet mer ut som en permanent åpning mot “en annen verden” enn et vanlig borgerhjem som har tatt på seg et kostyme. Selv de som eventuelt finner veien hit ved et usannsynlig tilfelle vil ta en titt på både bygninger og omgivelser før de tenker nei. Dette ser ikke trygt ut. Det er ikke vanskelig å skremme folk og det suverent mest effektive er å henvende seg til underbevisstheten deres, der selveste primalskrekken bor. Noe man slett ikke forstår men som ser dritfarlig ut er mer effektivt enn en trussel folk allerede kjenner. Det handler jo om scenografi og kulissearbeid som er designet for å skape “en mørk og truende stemning” som fremkaller et slags systemisk innflammatorisk responssyndrom (SIRS) – også kjent som cytokinstorm – fra et sted mellom fjerde og femte gjellebue, nærmere bestemt der vagusnerven begynner, når fantasien deres spinner ut av kontroll. Angst er ikke bare psykologi, det er også en instinktiv biologisk respons som er like nervemessig forutsigbar som at folk vil rykke til hvis man stikker dem med en nål, og den følger en bredspektret mekanisk henvendense til de delene av menneskesinnet der fryktresponsen sitter.

Det er uansett høst og tiden for fallende bjørkeløv her på stedet. Same procedure as last year, miss Sophie. Det er borte nesten alt sammen nå. Særlig mer direkte og bokstavelig årsakskjede for å demonstrere prinsippet “komme fra jord og gå til jord” er det vanskelig å få til. Det ser ut som om løvet skal rekke å bli sleip gjørme før snøen kommer i år. Det hender den kommer allerede i oktober men nå er jo oktober nesten slutt så det skjer definitivt ikke i år. Får jeg velge vil jeg helst ha snø uten en lang periode med barfrost først — og definitivt uten en lang og kald vår med mye is i andre enden. Men det spiller liten rolle hva jeg ønsker, de gammeldagse vintrene forsvant samtidig med de gammeldagse kjøretøyene, som for eksempel hest og vogn. Nå lever vi i forvandlingenes tid. Menneskeheten har tuklet med kjemisettet. Trollmannens læregutt har laget ablegøyer på laboratoriet. Det vil bli konsekvenser. Detaljene er vanskelig å si noe om på forhånd, men vi kan regne med stadig flere “interessante værhendelser”, men det er jo bare det synlige og mest dramatiske delen av problemkomplekset. Vi har også sanering av giftstoffer, opprydding av diverse estetisk forsøpling og en total omlegging av alle prinsipper for matvareforsyning som aktuelle utfordringer i den nære fremtid. Kort sagt, det meste av alt som har blitt gjort i den menneskelige geskjeftighetens ånd. Vi er ikke trygge skapninger sånn sett. Vi gjør flere gale ting enn smarte ting. Summen av alle de gale tingene begynner å bli en tung bør.

Det er et lurespørsmål. Vi kunne liksågodt ha spurt hvorfor de har to armer. Svaret er at de er mennesker. Statistisk sett vil mennesker typisk ha to armer i de fleste tilfeller. Og i den grad de snakker, er det overveldende sannsynlig at mennesker lyver. Ikke fordi de mener å lyve men fordi de har dårlige standarder for kvalitetssikring av informasjon og enda dårligere standarder for selvkritikk. Når det er sagt må det imidlertid tillegges at politiet i nesten samtlige tilfeller har vesentlig mye bedre rutiner for informasjonsbehandling enn vanlige sivilister fordi de er trent opp til å sikre spor og bevismaterialer før de begynner å trekke noen konklusjoner rundt “hva som har skjedd” (når dette er ukjent). Etterforskning er aldri enkelt og det hjelper ikke å være “kreativ” hvis man ikke også er metodisk og lidenskapsløs overfor oppgaven.

Problemet med mennesker et at du kan plukke en hvilken som helst tilfeldig utvalgt person “på gata” (eller hvor som helst ellers) og det vil være ekstremt usannsynlig at du ikke i løpet av få minutter kan avsløre hvordan de er fulle av løgn, bløff, usammenhengende idèer, overtro og psykotiske tvangsforestillinger. Nesten ingen – og da mener jeg definitivt færre enn èn av tusen – har gjort noen egentlig innsats for å bringe orden inn i tenkamentet sitt. De fleste nøyer seg med pynt. Hva som er sant er mindre viktig enn hva som er effektivt. Vi er sosiale skapninger av natur, mens det å være en ansvarlig samfunnsborger er et kulturelt valg vi må fatte med viljens hjelp, som regel på tross av hva naturen vår vil, hvert minutt av hvert døgn, hele livet. Bare de mest disiplinerte blant oss klarer dette. Det “vanlige” er å ha et lurvete og slurvete forhold til systematikk, standarder og regelverk, ofte med ad hoc fokus på å løse problemer her og nå, ved hjelp av improviserte opplegg og MacGyver-metoder, slik at maskineriet holder seg gående ihvertfall ut dagen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å føle seg sikker på noe er ikke det samme som å vite det. De fleste store feil mennesker begår i livene sine begynner med at de føler seg sikre på noe. Det er derfor kritisk tenkning er så viktig, særlig skarp selvkritikk. Hvis noe virker opplagt er det sannsynligvis noe du har oversett eller misforstått. Det er alltid mest sannsynlig at vi misforstår noe hver gang vi har såkalte aha-opplevelser. Av alle dusteting folk tror på i denne verden er det å “tro på seg selv” uten tvil det dummeste man kan velge. Det er en rekursiv – slå opp ordet – misoppfatning av forholdet mellom selvet og verden. Alle rimelig ærlige og realitetsorienterte mennesker vet når de har gjort skikkelig arbeid … og det var aldri fordi de “trodde på seg selv”, snarere det motsatte, fordi de var ekstra nøye og dobbelsjekket alle ting. Entusiasme er sikkert bra for noe, men hvis det man lager er noe som er nødt til å holde mål i den virkelige verden så er kvalitetssikring den eneste profesjonelt forsvarlige fokus som har lengre holdbarhetstid enn fersk melk. Til syvende og sist handler dette om gode vaner, hvilket igjen er et spørsmål om trening. Norsk folkeskole har som målsetting å sikre at de som har gjennomgått prosessen har blitt eksponert for et kvantum informasjon fastsatt i læreplanen, men skolen gjør lite til ingenting for å lære folk å tenke. Dette må man finne ut av på egen hånd.

Vagusnerven er kanskje den viktigste av hjernenervene, idet den har et videre forløp enn noen av de andre og er dermed av betydning for hele organismen. Nervens fibre forsyner livsviktige organer og formidler viktige reflekser som for eksempel svelging, brekninger og hoste. 

(Store medisinske leksikon)

Når noen “besvimer av skrekk” skyldes dette blodtrykksfall som følge av økt aktivitet i vagusnerven. De innledende symptomer er svetting, skjelving og blekhet, fulgt av brekningsfornemmelser, uregelmessig åndedrett, sterk svimmelhet og endelig bevissthetstap. Tilstanden kalles vasovagal synkope og er en ganske vanlig hendelse hos de som lider av sterke fobier, herunder sprøyteskrekk, som kan være i form av belonefobi (frykt for selve sprøyten) og/eller trypanofobi (frykt for “det sprøyten gjør”). Som en kuriøs sidenotat kan vi anføre at enkelte sprøytenarkomane noen ganger utvikler “trypanofili”, idet de begynner å fetisjere “det sprøyten gjør” langt hinsides selve effekten. På gatespråk heter dette “å være hekta på sila” og medfører slike ting som at pasienten kan sette seg ned og injisere vann, bare for “kosens” skyld. Sånn kan det gå.

En annen kuriositet er at den historisk kjente skikkelsen Adolf Hitler var belonefil og hadde klokkertro på sprøytens fortreffelighet som medisinsk instrument, som var noe av grunnen til at han hver dag lot seg injisere med doktor Teodor Morells vidundermedisin – presentert som en svært bokstavelig vitamininnsprøytning – fordi dette ga ham kraft og pågangsmot foran oppgavene sine. Senere forskning, blant annet i etterlatte papirer og journaler, har vist at disse vitaminsprøytene til doktor Morell inneholdt ikke ubetydelige mengder av stoffet Pervitin, det som vi i dag kaller metamfetamin. Så Hitler var en speedfrik. Hvilken overraskelse. Det forklarer jo både humørsvingningene, arbeidskapasiteten og den intenst psyko personlige væremåten overfor andre. Samt ikke minst det raske fysiske forfallet man kunne observere mellom årene 1936, da “kuren” begynte, og 1945, da hele dramaet sluttet med selvmordet i Berlin. Det var ikke, som noen har hevdet, ondskap som spiste ham opp innenfra, det var amfetaminmisbruk.

Men nok digresjon, la oss komme til sak. Det foregår åpenbart ting i vagusnerven hos antivaxere også. Når pandemien endelig er over om noen år og vi har fått ting litt på avstand vil garantert noen starte et etterforskningsprogram for å kartlegge hvordan spredningen av misinformasjon om coronavaksinen oppsto, utviklet seg, og kulminerte i den mildt sagt latterlige situasjonen vi har nå, som gjør at an assisterende helsedirektør i Norge blir sendt ut for å imøtegå rykter blant voksne og presumptivt fornuftige mennesker om at vaksinene ikke har medført noen form for økt dødelighet i noen del av befolkningen. Pluss/minus noen allergiske reaksjoner (det kjenner jeg ikke til, men det har sikkert skjedd). Man skulle jo for faen tro folk fortsatt levde i steinalderen. Trypanofobi – “det sprøyten gjør” – er en svært sterk form for irrasjonell frykt som det er lett å påføre folk. Når det gjelder coronavaksinen er det en svært spesifikk form for trypanofobi, siden et flertall av pasientene oppgir at “de er ikke egentlig vaksinemotstandere” men det er noe “spesielt” med covidpandemien. Kanskje er det en plandemi? Noe som er planlagt og iverksatt av den nye verdensordningens hemmelige agenter? Hvem vet hva de tenker, problemet er at antivaxere jobber for at viruset skal drepe og invalidisere enda flere enn det allerede har gjort. Det er dette de gjør, uansett hva de “mener å gjøre”.

Det sies at det går ikke an å bruke rasjonelle argumenter for å få noen ut av en posisjon de ikke brukte rasjonelle argumenter på å manøvrere seg inn i. Dette handler om angst og fobier, ikke om “overbevisning” i ordets egentlige forstand. Det er ikke noe poeng i å lytte til det de eventuelt har å si, der de sitter med ville feberøyne og fantaserer om sin egen evne til å forstå tingene i verden. Så snart de sier at man ikke bør etterkomme myndighetenes helsepolitiske tiltak har vi et problem. Den man snakker med befinner seg i en “alternativ virkelighet” hvor man bruker andre metoder enn fagmessig kompetanse når man fatter sine beslutninger. Medisin er en privatsak vil de kanskje si, selv om det åpenbart ikke er slik når vi snakker om en smittsom sykdom som sprer seg på grunn av menneskers sosiale vaner. Men hvis de ønsker å være vanskelige kan vi sikkert enes om at det er en privat sak om man vil la seg vaksinere eller ikke, men der stanser det. Overgrepets objektive virkelighet inntreffer når antivaxeren begynner å agitere for at også andre bør avvise vaksinene — og viser til alskens eksotiske “studier” og lugubre individer som sirkulerer på nettet når man spør dem hvor de har informasjonen sin fra.

Svindlere på nettet er èn type problem når de har et eller annet opplegg som alltid koker ned til “send penger” … men en helt annen type problem når de jobber som påvirkningsagenter for å påføre samfunnet problemer, kostnader og skade. Det første er en klassisk sak som handler om kriminell vinning. Det andre er en jobb for politiets sikkerhetstjeneste. Helsepolitikk er et sikkerhetsspørsmål. Det har mye å si at helseforetakene har både kapasitet og beredskap til å håndtere både coronapandemien – som ennå ikke er slutt – og hva enn fremtiden bringer av jævelskap. Det blir sikkert noe. Kontaktflaten mellom menneskelige populasjoner og eksotiske sykdommer hos ville dyr blir større fra år til år, med den åpenbare konsekvens at vi får flere lokale utbrudd av zoonotiske sykdommer, altså slike som hopper over på oss fra andre dyrearter, og noen av disse lokale utbruddene vil ha pandemisk kraft. Dette vet vi. Det er ikke overraskende når det skjer. Ingen fagfolk mistet fatningen fordi de var konfrontert med noe nytt og ukjent da SARS-CoV-2 meldte seg på banen sent i 2019 (derfor “covid-19”). Det skjedde imidlertid noen politiske ting som var mindre heldige. Dette ballet på seg. Selv folk som i utgangspunktet var tilsynelatende normale og stødige mistet fatningen og henfalt til alle mulige slags paranoide vrangforestillinger. Hele pakka er veldig surrealistisk. Først overreagerte folk på alle plugger, som om det var en militær atomkatastrofe i nærheten, siden fulgte de opp med et skuldertrekk da de fersket at sjansen for å overleve en infeksjon er ganske god hvis man ellers har god helse. Ingen av delene var realistiske men sånn er det med slike pendelbevegelser. Først observerer vi hysteri, deretter følger sløvhet.

Om vi ser bort fra gjennomførte svindlere som lurer folk med vilje, så er det vanlig å føle seg forpliktet til å levere som avtalt etter at man har lovet noe, kanskje også mottatt forskudd på betalingen hvis det er en handel. Men hva om man ikke kan levere selv om man aldri så gjerne vil? For hver “ekte svindler” som vet at de lurer folk finnes det minst ti inkompetente fjols som “mener det godt” men som føkker det opp og roter det til, for seg selv og for alle andre som er involverte med dem. Jeg trodde det kom til å ordne seg. De overvurderer sine egne evner og sin egen kapasitet, utsetter problemene dette medfører, og skylder på andre når konfrontasjonene kommer. Mange klarer å holde det gående forbløffende lenge på dette viset, mens de spiller et slags pyramidespill med seg selv i en tilværelse som mer og mer handler om fortløpende krisehåndtering, inntil nos skjer som gjør at hele opplegget kollapser i skandale, personlig krise og hele bøtteballetten.

Vi skal frem til en personlighetstype jeg kaller bjørnejegere. De som selger skinnet før de skyter bjørnen, som i det gamle ordtaket. Om de er født sånn eller om de har blitt sånn er noe vi kan spekulere i, men en typisk bjørnejeger er en som har havnet på etterskudd med alt og alle og derfor er tvunget til å utvikle slik mentalitet hvis den ikke allerede fantes. De må robbe Per for å betale Pål, eller drive for kreditors regning, som man sier. Dette er teknisk sett ulovlig, men det er en av disse reglene som er svært vanskelige å håndheve i den praktiske verden på grunn av “bevisets stilling” og det ene med det andre. Jeg antar det eventuelt kommer inn som et skjerpende element i konkurssaker, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt tiltalt og dømt for å ha drevet for kreditors regning selv om det har vært tildels åpenbar svindel inne i bildet. Det finnes en form for treghet i avtrekket når det gjelder å konfrontere kriminalitet i næringslivet som er litt antropologisk interessant. Vi lager unnskyldninger for bjørnejegerne på en måte som ingen ville finne på å gjøre i forhold til hasjrøykere og horekunder. Dem fordømmer vi før vi engang har hørt hva historien handler om.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Folk klarer noen ganger å rote det til så jævlig med penger at man blir mest imponert av alt mennesker klarer å få til. Jeg vet ikke noe om intern humor blant revisorer og regnskapsførere, men jeg tipper de har noen kodeord for de forskjellige kategorier av syndere man typisk støter på i næringslivet, herunder slike som på vanemessig grunnlag selger skinnet før bjørnen er skutt. Irrasjonell optimisme i forhold til et prosjekt eller et forretningskonsept er ikke bare svært alminnelig, det betraktes nesten som en forutsetning for å lykkes med noe, til en slik grad at når noen viser sterk tro på opplegget sitt så er dette ofte vel så overbevisende som en godt gjennomarbeidet plan, fordi som alle vet (eller finner ut) er det mye vanskeligere å finne “bra folk” enn det er å finne gode idèer der ute. Tanken må være at hvis man sender nok bjørnejegere inn i den magiske skogen så vil en av dem til slutt skyte gullfuglen, for å mikse metaforer litt. Det er jo slik at forskjellige aktører har forskjellig innfallsvinkel til økonomien. Noen har mest å tjene på at det er “høy aktivitet” enten det går bra eller ikke (det går oftere dårlig enn bra med nystartede bedrifter) fordi de har en helt annen profittstruktur enn de som er avhengige av fortjeneste på omsetningen sin. En såkalt investor tenker helt annerledes enn en bedriftseier. Mer “politisk” i et spill som handler om å posisjonere seg i forhold til de andre spillerne på sitt eget nivå, hvor de enkelte bedriftenes interesser ikke er mer relevante for dem enn privatlivet til de menige soldatene en general sender inn i trefninger langs fronlinjer som utarbeides over et kart i generalstabsteltet. De ser verden på en annen måte.

Hva er denne bloggen om ikke dressurridning med kjepphest? Derfor vender vi tilbake til spørsmålet om moral, nærmere bestemt individets standarder for hva de gjør og ikke gjør i denne verden. Moral handler ikke om “nødvendigheter” – alle må gjøre det man må gjøre – men om hva man gjør med viljen sin. Moral handler om anvendt intelligens. Det å ta kontroll over seg selv og forholde seg til omverdenen på sine egne premisser, uten å “gå på jakt i den mentale trollskogen” verken etter bjønn eller noe annet. Du er jo verken jeger eller bytte i ditt eget sinn, du er skogvokteren. Det er du som bestemmer.

Jeg har ingen psykiatrisk fagutdannelse men allikevel bruker jeg psykiatrisk terminologi. Jeg er ikke kjemiker heller, men jeg kan jo det periodiske systemet for grunnstoffer og har en grunnleggende forståelse av hvordan molekylære strukturer oppstår og forgår. Det blir det samme. Det er et fag som kan læres og et tenkesett som man kan tilegne seg, man kan bare ikke praktisere, inkludert det å stille diagnose på andre mennesker (uansett hvor “åpenbart” det eventuelt ser ut). Hvorom allting er, det lukter kjønnsangst av det psykiatriske markedet, men det har det forsåvidt gjort like siden Freuds dager. Hva er den politisk korrekte definisjonen av en mann?

Det er et ganske gammelt tema, dette med om man er mandig, eller “mann nok” til å kunne bære denne typebetegnelsen på en uanstrengt måte. Det virker opplagt at man allerede er langt ute i kålåkeren hvis man engster seg for om man er “mandig” på et tilstrekkelig politisk korrekt vis for de som er opptatt av å kjønnsbestemme andre, fordi for det første er det ikke mandig å engstes, for det andre er det ikke mandig å børsnotere selvfølelsen sin, så å si, i den forstand at man overlater til andre å utarbeide de standardene man måler sitt eget liv etter. Som vi ser, det er ikke kontroversielt å hevde at det kreves mer for å være “mann nok” enn at man har penisberedskap (i tilfelle det oppstår en mulighet til å deponere ejakulat) og de fleste vil mer eller mindre si at det er de samme tingene som gjør deg “voksen” uansett hva slags kjønnsidentitet du lever med, det vil si at man har styring både over seg selv og det man driver med.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Man kan spekulere i årsaker og virkninger, men det er et faktum at kjønnsskremsler brukes som aktivt politisk virkemiddel i dagens verden, det vil si i den verden som teller når man snakker om “verden”, altså den vestlige verden med all sin herlighet. Andre steder har man andre ordninger. Riktignok finnes det mange såkalte utviklingsland – selv om dette er et litt snuskete begrep – som fører intolerant politikk mot de som av ulike årsaker har en kjønnsidentitet og/eller seksuell legning som avviker fra det politisk korrekte, men i den grad noe land har “gamle tradisjoner” for å forholde seg til slikt opererer de vanligvis med whatever som politisk prinsipp. Det er hva det er. Noen vil noe annet enn det de fleste vil. Javel. Og så? La dem få det som de vil så lenge de ellers oppfører seg som folk. Det er ikke noen stor sak. For alle praktiske formål er det en privatsak som ikke har noe i politikken å gjøre. Det finnes ikke noe sånt som en “ekte mann” eller noen som helst annen variant av kjønnsidentitet, alt vi har er et utvalg individer som strever med å være det de selv ønsker å være i et miljø som handler om “forventninger” fra alle mulige hold.

Hvis jeg skal gi noe livsråd til unge menn så må det bli det apecalypsotiske pisseprinsippet, som går slik: Hvis du behøver å pisse og har en halvbra mulighet til å få det gjort, så gjør det med en gang, for trangen til å pisse vil bare øke mens det ikke er sikkert at mulighetene til å få det gjort vil bedre seg, eller engang forbli like bra. Bruk siden dette som en metafor for resten av livet. Lykke til og god natt.

Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Britene har hatt parlamentarisme siden på 1200-tallet, riktignok ikke utpreget demokratisk i stilen sin før langt inn på 1800-tallet, men at den sittende regjeringen må ha støtte i et parlamentarisk flertall har vært et etablert prinsipp siden middelalderen. Teknisk sett har de også det akkurat nå, siden Tory-partiet har flest representanter – når og hvis de klarer å komme til innbyrdes enighet – men meningsmålinger antyder at Toryene kan komme til å bli desimert hvis de skriver ut nyvalg, derfor har de etablert eksotiske prosedyrer for endringer i regjeringens sammensetning, inkludert ikke minst statsministerspørsmålet. Det kommer ikke til å bli noen folkeavstemming før loven krever det.

Komikere ligner politikere i den forstand at de må ha god nese for “forhold i tiden” for å lykkes i faget sitt. I den grad ateister har en “kirke” så er dette komedien. En dyktig komiker kan prate sitt publikum gjennom ting de er bekymret for på en måte som gir avslappende forløsning gjennom latter. De religiøse foretrekker imidlertid stand up-tragedie og dosen sin får de av prester og andre forkynnere som vet hvordan de skal svinge pisken over menneskers eksistensielle angst og hvilke knapper de skal trykke på for å hisse opp skam og skyldfølelse hos menigheten sin. Hele opplegget er egentlig ganske sadomasochistisk. Religionen vokser ikke bra hvis man ikke gjødsler den med nevroser. Komedie henvender seg til akkurat de samme deler av mennesket. Som alltid er det valgfritt om man skal le eller gråte av den menneskelige tilstand, men jeg personlig anbefaler latteren. Det gir en lettere og mer optimistisk stemning i kroppen.

Rishi Sunak – som allerede er historisk fordi han er den første britiske statsminister av indisk herkomst – er hva man må kalle det minst jævlige valget blant et sett deprimerende dårlige alternativer. Problemet er at “stortingsgruppa” til Toryene ikke klarer å samle seg rundt noe som helst. Det var derfor de hadde denne mystiske “trepunkts mexican standoff” situasjonen mens Theresa May ledet regjeringen. Uansett hvilket av de tre alternativene hun valgte fikk hun de to andre mot seg. Til sist måtte hun gå av. Boris Johnson ble innsatt, siden vant han valget i 2019 – som var hovedgrunnen til at han ble innsatt – med løftet om at han skulle fullføre Brexit. Ved det tidspunktet var det ingen som visste hva Brexit var. Det er det fortsatt ingen som gjør, men en hardkokt fraksjon innenfor Tory-gruppen inisterer på no deal Brexit uten noen slags risikoanalyse, ikke bare i forhold til EUs handelsavtaler og industristandarder, men alle internasjonale konvensjoner Storbritannia har vært tilknyttet siden Den andre verdenskrig. You can go your own way som sangen sier. Fleetwood Mac (se nedenfor) håvet inn absurde mengder stål på sangen, som jo er en digresjon, men egentlig ikke, fordi poenget med at man kan gå sine egne veier er bare sant når man betrakter mennesker som individer. Så snart man er engasjert i gruppearbeider, opp til og inkludert internasjonale avtaler og standarder, må man jo forholde seg til de vedtakene som blir fattet på gruppenivå og ikke starte noen slags improvisasjoner på egen hånd.

Uansett, Suella Bravervan fortsetter som innenriksminister, hvilket er et katastrofalt dårlig valg, om enn “politisk klokt” slik maktforholdene foreligger blant Toryene. Braverman er en av de hardkokte. Hun kommer garantert til å stelle i stand noe slags faenskap. Men foreløpig ser Sunaks strategi ut til å være “arbeidsro” og han har ikke signalisert noe for opposisjonen å ta tak i før budsjettforslaget sitt om tre uker, det vil si en uke etter at de har hatt valg i USA, så kanskje støyen som kommer derfra vil overdøve hva som enn skjer med det britiske budsjettet, for at det vil bli bråk i Amerika etter valget er hundre prosent sikkert uansett hva slags resultat det blir, spørsmålet er bare til hvilken grad det vil eskalere inn i borgerkrigslignende tilstander, med eller uten skarpe konfrontasjoner mellom bevæpnede grupper, mot hverandre eller mot statsmakten. Fælt hvordan godt voksne mennesker oppfører seg nå for tiden. Vi venter oss kanskje ikke så mye fra amerikanerne, som jo er ganske koko selv på en normal dag, men britene pleier da å ha orden på de politiske sysakene. Brexitslitasje er imidlertid det aktuelle nyord i den britiske samfunndebatten, der de står foran en vinter som helt fette sikkert kommer til å bli “vanskelig” for en betydelig andel av den britiske befolkningen. At noen har lyst på jobben som statsminister i Storbritannia akkurat nå er hinsides min forstand. Jeg skal ikke si at Rishi Sunak er dømt til å feile, det kan jo hende han har noen slags hittil ukjente reserver av politisk teft, men ut fra hva han har vist hittil i karrièren – og ikke minst ut fra de interne maktforholdene i Tory-gruppen – ser jeg egentlig ikke noe håp for regjeringen hans. Som de sa om han gamle Per Borten i sin tid: Det er vanskelig å bære sprikende staur. Men jeg antar vi får vente og se.

Problemet med SIAN er at de kjemper mot en fantomfiende. Det foregår ingen islamisering av Norge, dermed blir spørsmålet hva fanden de prater om, eller mer poengtert, hva fanden driver de med? Sannsynligvis finnes det ekstreme islamister i Norge, som av “årsaker” ønsker at diverse elementer fra islamsk filosofi og lovgivning bør komme til anvendelse i Norge, men hvor mange er de? Svaret på dette er flere enn det ville vært hvis det ikke fantes enkelt identifiserbare eksistensielle trusler mot fri praktisering av islam, som for eksempel disse vemmelige rævklysene i SIAN. Det er ikke forbudt å være muslim selv om jeg personlig er lite begeistret for hele opplegget. Jeg er militant ateist. Det finnes ingen gode religioner, det er i beste fall unyttige tåpeligheter, i verste fall livsfarlig ondskap, og vi har hvor mye bevismateriale som helst fra den samlede menneskelige historie som underlagsdokumentasjon for påstanden om at religion ofte er en skadelig sosial kraft.

Man kan styrke politiske, religiøse og andre bevegelser på to hovedmåter: Enten gjennom å direkte støtte dem eller ved å gi dem motstand. Det er åpenbart at SIAN utgjør den sannsynligvis sterkeste enkeltfaktor i det norske samfunnet for å øke rekrutteringen til radikale islamske miljøer, derved at de fremprovoserer en konflikt, eller i det minste en skarp frontlinje, hvor selv jeg stiller meg solidarisk med muslimenes rett til fri praktisering av hva det enn er de driver med i kirkene og bønnehusene sine. Det er alltid og uansett første punkt på dagsorden for oss hvite mennesker å knuse nazistene. Når den jobben er gjort kan vi se på resten av prioriteringslistene. Hvor ironisk er det ikke at rasistene er de verste raseforræderne fordi de gir hvite mennesker et mye dårligere rykte enn vi fortjener. De fleste av oss tenker at islam er noe teit og tragisk, akkurat som kristendom og alt annet i samme sjanger, men så lenge de oppfører seg som folk får de holde på som de vil med sine rollespill og psykodramaer. Det er de samme reglene som gjelder for alle, enten de er muslimer eller kristne, eller hva som helst annet man kan velge å identifisere seg som. Det handler om oppførsel, ikke om hva de tenker, tror og føler (som er helt uinteressant).

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Norge er en nasjon av lover, ikke av mennesker. Man er “norsk” i den grad man snakker norsk og deltar i det norske samfunnet. Punktum. Det å være “norsk” er en juridisk tilstand – med bismak av kultur – som ikke har noe med natur og biologi å gjøre. Dersom man er “norsk” (som i praksis betyr om man har norsk statsborgerskap) har man visse privilegier, herunder retten til fri ytring, men man har også plikter, herunder ansvaret for å holde fred med andre folk. Hvis man har politiske ambisjoner og målsettinger finnes det en demokratisk protokoll for hvordan man går frem for å vinne støtte for saken sin. Har man ikke tenkt å spille ball i tråd med reglene for ballspill bør man holde seg unna banen. SIAN utgir seg for å være et legitimt politisk tiltak, men de er jo bare bråkmakere. Demonstrasjonene deres er taktløse provokasjoner langt hinsides grensene for god smak og saklig fremføring av et budskap. Hvem trenger sånt? De fortjener for faen juling alle sammen, for å gi nordmenn et dårlig rykte både hjemme og ute. Det er ikke sånn vi gjør forretninger her i landet. Har vi en sak med noen så får vi i stand et møte for å se på hva som kan gjøres for å bevege ting i retning av en løsning, vi fly ikke rundt som hysteriske høns og skriker om alt vi ikke liker, vi gjør noe med ting, eller vi holder kjeft. Sånn er den norske stilen. Det virker ironisk når folk begår kulturelt stilbrudd under dekke av å være kulturens forsvarere. Nordmenn er ikke sinte små mus sånn som disse avskummene i SIAN og tilsvarende bevegelser. Når folk i utlandet setter Norge høyt på listene sine over “beundringsverdige samfunn” så er det ikke fordi de ønsker seg til denne blåfrosne jammerdalen for å nyte det søte livet, det er fordi vi driver et ryddig land på en ryddig måte. Folk har stort sett galskapen sin under kontroll.

Når man skal oppdra barn er det den voksne posisjonen som er “nulltilstand” og utgangspunkt for beslutninger og regelverk. Man mister troverdighet som voksenperson når man henfaller til emosjonelle utbrudd med lite eller utydelig saklig innhold. Det er ikke viktig hva man “mener” om ting, det som teller er hva man gjør … og når det man gjør er å oppføre seg som en dust så er dette hva man er. Verken mer eller mindre. Når noen er nødt til å ha politibeskyttelse allerede før de har begynt å benytte seg av ytringsfriheten sin til å gjennomføre en punktdemonstrasjon virker det opplagt at poenget deres allerede er kjent. De ville oppnå det samme resultatet bare ved å stå der, uten å si eller gjøre noe. Så hva er poenget? Det er vanskelig å se annet enn at de mener å stresse, provosere, uroe og skremme mennesker som i utgangspunktet har fredelige hensikter. Argumentet til SIAN er at det ikke går an å ha fredelige hensikter hvis man er muslim, hvilket selvsagt er sludder og vås. Det skjer ikke noe “spesielt” med folk når de blir muslimer, det er bare en religion. Som sagt, etter min mening er religioner først og fremst dumt, men det er ikke forbudt. Noe som imidlertid er forbudt er diverse plaging og trakassering av andre, uansett hvorfor man gjør det. Alle tenker jo om seg selv at de har rett og at hensiktene deres er korrekte. Så hvordan løser vi problemer hvis alle har rett? Vi utarbeider lover, regler og avtaler som vi alle holder oss til, som et absolutt minimum for etisk atferd. Toleranse er enkelt når man liker den eller det man skal forholde seg til, det er når man ikke liker noe eller noen at ting blir krevende. Er det mulig å leve et normalt liv i Norge uten å bli påvirket av religioner? Etter min mening ja, selv om det finnes politikere med religiøs agenda. Selv betrakter jeg de religiøse omtrent på samme vis som jeg betrakter de narkomane: De ligger under for en samfunnslast, men det er (som regel) ikke mitt problem. Det finnes sannsynligvis aktivister og organisasjoner som hjelper individer med å komme seg ut av religiøse miljøer, det vet jeg ikke noe om. De står jo ikke på gata og skriker. Men de gjør den jobben som er nødvendig der andre bare søker oppmerksomhet.

Folk gjør utrolig mye dumt. Man ser det hver dag. Dette er noe man bør ha i bakhodet når man klager på at folk prater for mye og gjør for lite. Ofte er det best slik. Det at man sier dumme ting er ikke nødvendigvis solid dokumentasjon for at det man gjør – hvis man gjør noe – også kommer til å være dumt, men det er (og bør være) saklig grunn til mistanke. Som vi alle vet er virkeligheten ofte et sted preget av små marginer og det baller fort på seg. “Et sekund er lang tid i trafikken” som kjørelærere pleier å si. Bilen på bildet ovenfor er ikke kunst, det er resultatet av dårlig pedalarbeid med påfølgende tap av kontroll under rygging. Historien forteller videre at bilføreren “følte seg dum” etterpå. Og det er jo en god start. Man har god grunn til å føle seg dum etter en sånn parkering. Dyrt blir det sikkert også.

Enten er det kritisk manko på dumhetsfølelse det ute eller så er det store mørketall og mye hemmelighold. Mange er kanskje skapidioter. Folk som lever et dobbeltliv, hvor de later som om de er kule og oppegående mens de er ute i det sosiale landskapet, men når de er alene sitter de og depper fordi de innerst inne vet at de er idioter. Jeg sier ikke at det er sånn, men det er en mulighet. Kanskje er det sånn. Hvem vet? Noe av greia med aleneøyeblikk er jo at det ikke er noen flere på stedet der og da. Ingen vet hva folk gjør når de er alene, ingen vet hva folk tenker når de holder kjeft. Men alle vet at så snart praten starter kommer de marsjerende, alle tåpelighetens tinnsoldater, i form av dårlig tenkning og banale argumenter, som staute bevis på at vår art er i sannhet evolusjonens høydepunkt.

Så da blir spørsmålet: skal man virkelig gidde å bry seg? Herregud. For meg personlig, hvis situasjonen på bildet ovenfor var en fersk ulykke, kanskje noe jeg så mens det skjedde, ville jeg gripe inn i tilstrekkelig grad til å stabilisere eventuelle akutte helsekonsekvenser som fulgte av hendelsen, inkludert de psykiatriske, men først og fremt fokusere på å få kyndig redningspersonale (med utstyr) til stedet så raskt som mulig. Deretter ville jeg gå min vei. Sannsynligvis ville jeg ikke snakket om det etterpå. Jeg synes det er pinlig når folk driter på draget så til de grader. Naturligvis er det ikke mitt problem, men jeg kan jo se at det er et problem, som, hvis det hadde vært mitt, ikke ville vært noe jeg ønsket mye oppmerksomhet rundt, verken i form av en nysgjerring menneskemengde mens situasjonen pågikk eller som vitsing om det resten av livet, blant omgangsvenner, i lunsjpausen på jobb og denslags. Det virker opplagt. Gjør det ikke?