Bildet ovenfor viser Tollense-dalen nord i Tyskland, ikke langt fra Østersjøkysten, åsted for et stort slag i år 1200 før vår tidsregning. Det er den første “organiserte krigshandling” som er dokumentert i Nordeuropa. Som de godt informerte øyeblikkelig legger merke til, timingen av slaget ved Tollense sammenfaller nokså nøyaktig med kollapsen i de store bronsealderøkonomiene i Midtøsten (bare Egypt overlevde det som skjedde). Finnes det en sammenheng? Det vet vi foreløpig ikke, men det ser ut til at den ene parten i konflikten kom sørfra mens den andre var lokal. De fra sør var bedre og mer “moderne” (for sin tid) utrustet. Det antas at de kom fra et “spøkelsesrike” som man mener fantes i Sentraleuropa på den tiden men som man foreløpig ikke har funnet. Vi avventer videre utvikling i saken.
Etter min mening er den faktiske virkeligheten som utgjør menneskenes historie mange lysår mer interessant enn alle de dustetingene folk fantaserer om, særlig Atlantis og denslags. Nåtidens arkeologi fungerer som åstedsundersøkelser i en kriminaletterforskning, man er svært nøye med å dokumentere det man faktisk finner, samt ikke minst de innbyrdes forhold mellom funnene i et område. Således kan vi si ganske nøyaktig hva som har skjedd men vi kjenner naturligvis ikke alle detaljer i historien rundt. Forskningen fortsetter imidlertid. Nye ting dukker stadig opp. Slaget ved Tollense var helt ukjent til de begynte å grave der for tyve år siden, siden har både det ene og det andre kommet på bordet. Vi må regne med at det blir nødvendig å skrive om historien enda mange flere ganger.
Noe lignende gjelder klimaproblemene. Det dukker stadig opp nye ting slik at vi blir nødt til å justere det vi tror vi vet. De som jobber med å kartlegge problemkomplekset i alle sine aspekter finnrer stadig mer bevismateriale for at i det minste risikoen for at vi ville havne i en slik situasjon har vært velkjent i mer enn hundre år, vi har bare valgt å systematisk ignorere det og hysje på varslerne. Sånn er det jo den dag i dag. Enfoldige fjøsnisser hånflirer av det alle kan se med sine egne øyne, så det var ikke noe rart at man prioriterte pengene på en tid da det ennå var usikkert “hva” som ville skje, om “noe” ville skje, og så videre. Det vi kan observere ute i dagens verden er imidlertid nøyaktig hva vitenskapsfolkene sa kom til å skje på 60- 0g 70-tallet, da de begynte å ta dette på alvor innenfor politikken. Det alt har strandet på er det vanvittige hylekoret fra de som tjener penger på å forpeste, forgifte og ødelegge miljøet. Ikke ulikt hva som skjedde da det ble foreslått at “lakselordene” skulle betale mer i skatt. Næringslivet vil ikke ha noen miljøtiltak så da blir det (ikke) slik. De vet hva de gjør men de gjør det likevel. Vennligst sett av tredve minutter til å la Simon Clark oppdatere deg (på engelsk).
Hvorfor skriver folk? Fra skoledagene mine husker jeg at det fantes klassekamerater som ikke visste noe verre enn å skrive stil, det var skikkelig døden for dem, men for meg var det enkelt. Som alltid, folk er forskjellige. For mitt eget vedkommende er det sannsynligvis mer korrekt å si at jeg har et kunstnersinn enn at jeg er en typisk intellektuell. Mer forfatter enn professor. Mer dikter enn analytiker. Til syvende og sist er det en lek med ord på samme måte som for eksempel akvarellmaleri er en lek med farger og det er motivert av omtrent de samme lystene. Jeg har ikke noe “prosjekt” av politisk, ideologisk, religiøs eller engang filosofisk natur, jeg bare liker å lage “tekststykker” på en ikke alt for strukturert måte. I den grad jeg har noen spesifikk forfatter jeg ønsker å oppgi som inspirasjonskilde så må dette bli Jorge Luis Borges. Han hadde en veldig interessant måte å beskrive “virkeligheten” og sjenerte seg ikke for å bruke eksotiske virkemidler.
Blogg.no er en mystisk og litt provoserende plattform. Det er også første gang jeg skriver på et sted som ikke er moderert. Her er det fritt frem for både antivaxere, nazier og antivaxer-nazier, de flanerer nedetter tastaturene sine med den største selvfølgelighet. Sånn har det blitt i vårt samfunn. Folk reagerer ikke engang. Hat og løgner får vokse fritt. De som sprer ondskapen snakker salvelsesfullt om ytringsfrihet og meningers mot, men de klarer ikke å gjøre rede for hva de prøver å oppnå. Hva er det de vil? Kanskje de ikke engang har noen plan, de er bare så fulle av hat at de er nødt til å spre det rundt seg så det ikke skal gå i kroppen og påføre dem blodforgiftning eller kreft. Hvem vet. Det finnes mer mystikk i psykologien enn mellom himmel og jord. Noen er bare onde av natur. Ingen vet hvorfor. Men de løper rundt der ute og gjør det troll gjør, de sprer hat. løgner og ondskap så godt de kan. Sånn er det bare.
Som vi alle vet finnes det utesteder med servering av alkohol som er regelrette fyllebuler. Man gjenkjenner dem som regel på at de selger det billigste ølet i byen. Imidlertid er man nødt til å holde seg med ganske håndfaste sikkerhetsvakter hvis man driver den typen sted. Folk blir dritingse og så oppfører de seg som om de var dritingse. Veldig forutsigbart. Små bagateller kan balle raskt på seg og bli til episk drama, slagsmål og det som verre er, hvis man ikke har folk som ser sånt og stanser ting i tide. Blogg.no og andre passive plattformer er som slike fyllebuler, bare at her ruser folk seg på “ytringsfrihet” og misbruker den i hatets tjeneste uten at det finnes noen dørvakter som kan gripe inn og pålegge synderne en mer taktfull måte å fremme sine synspunkter, ellers må de forlate stedet. Ytringsfrihet som begrep handler ikke om at man kan si hva man vil, men om at staten ikke har noe lovmessig grunnlag for å rettforfølge folk med “upopulære meninger”. Man må fortsatt forholde seg til andre mennesker og må påregne reaksjoner derfra når man blir alt for entusiastisk med rasismen sin, eller de store fantasiene om konspirasjon som flyter rundt overalt på nettet. Bloggplattformer, sosiale media med mer, har så langt ikke hatt noe juridisk redaktøransvar for det som publiseres der. Dette har ikke fungert særlig godt. De har blitt til virtuelle fyllebuler.
Intelligens, blir i psykologien brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter. Det finnes mange definisjoner på intelligens, fra «evne til abstrakt tenkning», til «utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner». Noen forskere gir en videre definisjon av intelligens, som favner fra teoretiske evner til praktiske og sosiale ferdigheter.
Ordet kommer opprinnelig fra latinsk “erkjennelse” slik at det kortest mulige ord som passer i alle situasjoner blir erkjennelsesevne. Slik jeg selv bruker ordet intelligens betyr dette “prosessen med å assimilere data” slik at for eksempel det å ha høy IQ betyr i praksis at man har det som tilsvarer høy prosessorkapasitet i en computer. Med andre ord, man blir ikke “smartere” av høy IQ, bare raskere i oppfattelsen. Noe som er litt interessant i forhold til det vi kaller smart er at det handler ikke om evnene men om resultatene. En middels intelligent person som bruker evnene sine strategisk godt kan fremstå som “smartere” enn en hyperintelligent strikkball som har vondt for å fokusere på èn ting om gangen — fordi de som skjønner en ting raskere enn alle andre vil også tape interessen for denne tingen raskere enn alle andre.
Jokeren i dette spillet er selvsagt underbevisstheten. Uansett hvor høy IQ noen har er dette som en fyrstikk i forhold til sola hvis vi skal bringe menneskets virkelig mentale superkrefter inn i bildet. Hva er det de som går på “instinkt” bruker? Som vi alle vet finnes det individer som er ekstremt flinke til “å få ting gjort” selv om de ikke har utpreget gode analytiske egenskaper og sjelden kan gjøre rede for hvordan de gjør kunststykkene sine. De jobber på en “inspirert” måte og følger ikke noe spesielt system, eventuelt kan de for eksempel si slike ting som at de lytter til magefølelsen når de tar beslutninger. De bare skjønner ting. De har ingen mening om hvorfor. De har fått en gave og de bruker det de har som best de kan. Hva mer er det å si? Livet er ikke noen intellektuell prosess.
Selv anerkjenner jeg ingen som “smarte” med mindre de har godt utviklede metakognitive egenskaper, i praksis at de kjenner seg selv godt både i forhold til egne styrker og svakheter innenfor den intellektuelle prosessen — eller med andre ord, de forstår ikke bare hva de selv tenker men også hvorfor de tenker som de tenker. Full innsikt og absolutt etterrettelighet hele veien. De aller tidligste av alt vi anerkjenner som filosofiske credo handlet jo om viktigheten av å “kjenne seg selv” og dette grunnkravet har aldri siden endret seg. Selve grunnlaget for alt vi med noen slags rimelighet kan kalle ærlighet må jo ligge i en “første årsak” — det at man er ærlig mot seg selv. En løgner er ikke nødvendigvis en person med onde hensikter, de fleste løgner folk sprer handler om gjenfortellinger av “ting de har hørt” og som de syntes var så interessante at de aldri tok seg bryet med å sjekke om det var sant. Det ligger en forbløffende mangel på personlig verdighet som ansvarlig voksenindivid i bunnen av en løgnaktig personlighetstype, ikke bare mangel på kritisk sans. Folk oppfører seg som store barn.
Jeg tilhører ikke dem som synes at “dagens ungdom er håpløs”, det er mer min egen generasjon (de over førti) jeg har problemer med. De unge skjønner godt hva som er hva. De lever allerede i en verden som “vi” – seniorgenerasjonene – ikke forstår, og i motsetning til oss er de nødt til å leve i denne verden ennå i mange år. De hilser og sier takk for alt det fine de har fått, men det holder nå. Vi som formet våre håp og fantasier om hva som er det gode liv før år 2000 har mistet stemmeretten i forhold til dette temaet. Fremtiden vår er det vi lever gjennom nå, akkurat nå. Dette er høydepunktet. Husk det, for det blir aldri bedre enn det var i år.
Mine politiske idèer samler seg rundt begrepsparet rett og galt. Jeg praktiserer ikke “høyre og venstre”. Fordi det er galt å utnytte folk, selv de som er godtroende duster og “ber om det”, ser jeg ikke noe poeng i å diskutere finmekanikken i noe politisk program av hierarkisk type, altså et som legger opp til at det skal finnes samfunnsklasser hvor man sorterer mennesker i kategorier basert på “kjøpekraft”, eller om du vil, det systemet høyrepartiene sporenstreks ville innført dersom de fikk det som de ville. Jeg ser hva de gjør. Jeg forstår hvorfor de vil ha det slik. Livet blir jo enklere hvis man slipper å selv arbeide men heller kan ta litt av det andre produserer. Men dette er altså galt innenfor den enklest tenkelige moralske analyse og det blir derfor ikke aktuelt.
De som ikke liker høyrepartiene antas å tilhøre venstresiden og i praksis blir da også dette litt enten/eller, selv om det finnes en ganske stor andel av befolkningen – jeg vil tippe oppimot tredve prosent, kanskje mer – som ikke klarer å stemme på noen av de aktuelle alternativene uten å kaste opp og hate seg selv etterpå, fordi noen vil alltid uansett stikke av med regjeringsmakten, slik at enhver ikke-stemme er i praksis et taust samtykke til at de som får flest stemmer skal beskikkes på slikt vis. Det er det samme for meg hvem som bestemmer hva i samfunnet. Jeg forstår det synspunktet at de er kjeltringer alle sammen, men jeg ville allikevel oppfordre alle til å bruke stemmeretten sin og stemme på “de minst jævlige” blant dem hvis de synes at alle sammen er avskum.
Dette er årsaken til at jeg stemmer på Arbeiderpartiet. Ikke fordi de imponerer meg verken med hva de vil eller hva de får til, men fordi de i det minste har et bra organisert opplegg for å kvitte seg fortløpende med folk som på forskjellige måter havner i unåde. Det er ikke enkelt å komme til noen slags maktposisjon i Arbeiderpartiet. Det er imidlertid lenge siden Trygve Bratteli var sjefen der i gården, det vil si forrige gang de hadde en tvers igjennom troverdig leder “av arbeiderklassen” og ikke noe slags universitetsutklekket oppdrettsprodukt som ligner alle andre politikere, ikke bare i Norge men verden over. Det er for eksempel vanskelig å se for seg hvordan en person som Jonas Støre ville vært nyttig å ha med seg når man skulle gjøre noe praktisk, som å sette opp en grunnmur eller bygge et hønsehus. Eller for å si det slik: Du har ikke arbeiderklassetroverdighet hvis de fleste ville tippe at du var ubrukelig i en arbeidssituasjon. Kankje ikke alle ser sånt, eller engang bryr seg om folks praktiske talenter, men håndverkere vet hva som er hva etter få minutter ute i felten. Det er ikke til å ta feil av.
Noe komisk er at jeg har aldri tenkt på Arbeiderpartiet som “venstresiden” i norsk politikk. Det tror jeg heller ikke at noen andre gjorde før denne vemmelige Carl I Hagen investerte all sin tid og livskraft i å “henge bjelle på katten” og skape følelsen av at det finnes et sentrum i norsk politikk som ligger til høyre for Arbeiderpartiet, selv om dette ikke er logisk verken som faktum eller som metafor. Sentrum er der hvor mesteparten av tyngden ligger. Hele etterkrigstiden i Norge var preget av “et venstreorientert sentrum” slik sett, i den forstand at de fleste som ikke var særlig engasjert i politiske spørsmål nærmest automatisk henfalt til Arbeiderpartiet, ikke minst fordi de var godt organiserte og fokusert på livsbetingelsene for “vanlige folk” — men det var lenge før Norge ble et rikt land. Nå er alt helt annerledes. Det som regnes som vanlig standard i Norge ligger himmelhøyt over middelklassetenkningen i mesteparten av resten av verden. Og som alle andre rike mennesker, overalt og til enhver tid, er vi nå litt i overkant fokusert på “hva vi har å tape”, så vi fingrer nervøst med perlekjedet mens vi ser på hvordan alskens narkomane negere og gud vet hva løper fritt rundt i gatene. Hva har politikerne tenkt å gjøre? Dette er det kosmiske hullet nazistene bruker for å komme inn i den virkelige verden. De ser og utnytter frykten der ute. Et fryktkompleks de mer enn gjerne selv bidrar til å skape, for eksempel i forhold til “muslimer” (som er et velkjent skremsel i de borgerlige kretser).
Han kaller seg bare Ye nå, men ræppeartisten Kanye West har føyd seg selv til rekken av moralske relativister som leter etter (og finner) mange slags lyspunkter i den ellers ganske depressivt mørke historien om Adolf Hitler. Jeg husker dette som et konstant fenomen som har eksistert så lenge jeg har vært her på jorda. Hitler gjorde mye bra. Han hadde jo sine beundrere også utenfor Tyskland både før og like etter at nazistene kom til makten. Et år var han endog hyllet som “årets statsleder” i noe slags magasin, hvis jeg ikke husker helt feil. Bare se på hva han gjør med økonomien. Det var knyttet mye usikkerhet til hva han egentlig ville helt i begynnelsen av regjeringstiden hans. Folk liker jo å være optimistiske. De som mente (og fikk rett i) at dette kom til å gå rett til helvete ble hysjet ned. Sånn fungerer hysjekoret den dag i dag. Så lenge de selv ikke er direkte berørte ønsker ikke folk å forholde seg til ondskapen.
La meg si det slik: Det kan godt hende at massemorder-kannibalen Jeffrey Dahmer en gang hjalp en eldre frue med å krysse gaten, men det er ikke dette han er kjent for og det er heller ikke et saklig argument i noen som helst slags formildende retning når man ser på forbrytelsene denne karakteren etterhvert ble dømt for. Jeg vet ikke hva greia egentlig er her, men vi kan i det aller minste anføre “uvitenhet” som operativt ord hver gang noen søker å rehabilitere Hitlers gode navn og rykte. Kanskje tenker de at det å hate Hitler (det vil si alt han representerer og alt han søkte å innføre som praktisk politikk i samfunnet) er så “politisk korrekt” at det å anta den motsatte posisjon sannsynligvis er best for de som vil være kule og edgy med de “vibbene” de sender fra seg. Jeg er han som våger å være annerledes. Kanye West er visstnok et geni men jeg synes ikke han fremviser noen av geniets typiske superkrefter når han velger hva han skal si høyt og i hvilken sammenheng.
Jeg klarer ikke å komme på noen jeg kjenner som ikke ville ha reagert negativt og på et tidlig tidspunkt mot noen som begynte å snakke om eller argumentere til fordel for “alle de gode tingene som Hitler gjorde” først og fremst fordi dette er en samtale som uansett ikke har noen god slutt, så vi kan like godt gjøre kort prosess her og nå. Hvorfor tenker ovehodet noen at nazipropaganda sikkert er noe de kan begynne med uten at dette vil gå helt galt for dem? Det finnes riktignok noen toleransepsykoer der ute – ofte identiske med det tidligere nevnte hysjekoret – av det slaget som synes de fremviser god skikk i forhold til begrepet “ytringsfrihet” hver gang de ikke reagerer mot løgner, hatpropaganda og annen typisk naziagitasjon som fremstilles på nettet og andre steder. Men i virkeligheten er de bare ynkelige. Små redde mennesker som ikke forstår at freden allerede er brutt. Ting vil bare bli verre hvis vi ikke konfronterer dem tidlig.
Som alle vet ble ordet nazi etablert på 1920-tallet i Tyskland fordi tyske språkkonvensjoner fungerer slik. De brukte allerede ordet sozi om sosialister så da “nasjonalsosialister” dukket opp på idèhorisonten ble det som det ble. Den gang som i dag handlet grunntanken til naziene om å flytte fokuset bort fra klassebevissthet og over på kuturtilhørighet. Den gang som i dag handlet metoden om å etablere et fiendebilde som virket til fordel for “nasjonal samling” rundt “våre verdier” heller enn internasjonal solidaritet mellom samfunnsklassene. Den gang som i dag jobbet man for å svekke vitenskapen til fordel for “folkelig visdom” og man brukte konspirasjonsteorier til å både styrke forargelsen og svekke det sunne vettet i befolkningen. Den gang som i dag lovet man gull og grønne skoger til de som ville stemme på dem.
Siden har ordet nazi blitt et skjellsord, noe folk bruker nesten som når de kaller hverandre “en jævla faen” bare at de som regel mener noen som er veldig hard på regler og disiplin når de kaller noen en “nazi” — for eksempel en sånn som meg. Jeg har blitt kalt nazi mange ganger, fordi jeg er så streng i forhold til regler og standarder for håndverk og den typen ting. Imidlertid er jeg politisk sett nærmere en kommunist enn en nazist i 1920-tallets Tyskland, og for å være virkelig spesifikk kan vi legge til mer som Friedrich Ebert enn som Karl Liebknecht. (Jeg forventer ikke at det skal bety noe for noen andre enn de mer enn gjennomsnittlig historisk interesserte.) Nazistene er i ettertid mest kjent og beryktet for brutaliteten under Den andre verdenskrig, både i forbindelse med regulære stridshandlinger og ikke minst i behandlingen av krigsfanger, konsentrasjonsleirene og det organiserte og overlagte folkemordet, mot jøder, romfolk, homofile, politiske motstandere og ymse medisinsk handicappede. Folk har som regel forbløffende liten innsikt i nazistenes politiske program, alt de henger seg opp i er volden og den brutale stilen. Imidlertid er det en kardinaltabbe å tro at dette skremselsbildet er korrekt og dekkende for hva nazisme består i.
Kryptofascisme er et ord jeg begynte å bruke på 90-tallet, i forbindelse med at man søkte å redusere nazisme til et spørsmål om “metode” snarere enn om politikk, slik at nazisme blir greit så lenge man er snill i stilen sin (og naturligvis aldri sier n-ordet høyt). Fascisme er okay så lenge man ikke har dødsleire. Det har egentlig vært en ganske vellykket kampanje innenfor faget desinformasjon. Hvis du ikke kan se noe hakekors så er det ikke nazisme. Nordmenn ser det ikke typisk slik, men i totaliteten av alt det vi kaller “utlandet” blir Fremskrittspartiet helt korrekt identifisert som et fascistparti, men på den postmoderne måten som har vasket bort blodflekkene og bare beholdt den autoritære stilen i sine krav om strengere straffer, mer politi og så videre. Postmoderne fascister går ikke med ridestøvler, de har designerdresser og merkevaresko. Kryptofascisme fungerer imidlertid ikke som ord lenger, fordi alle assosierer det med kryptovaluta, som ikke egentlig er en valuta men mer en slags usikret form for ihendehaverobligasjon, men det er en digresjon, selv om Venndiagrammene for fascisme og interesse for kryptovaluta tildels overlapper hverandre. (Prinsippet om at staten er folkets fiende sammenfaller hos disse gruppene.)
Den blåbrune regjeringen oppstod da Erna Solberg slo sammen trad-høyre og alt-høyre. Ettertiden regner det som en selvfølge at en eventuelt ny Høyreregjering vil hente sin støtte i Fremskrittspartiet og betale med gode regjeringsjobber. Kjøttvekta er som den er. Like lite som Arbeiderpartiet nå kan klare seg uten Senterpartiet (eller er det omvendt?) kan Høyre etablere noen regjering bare ved hjelp av de rare tullepartiene i det såkalte “sentrum”. I praksis betyr dette at Høyre, slik det var på Kåre Willochs tid, ikke lenger eksisterer. Nå har vi i praksis en fascistisk og en sosialistisk blokk, pluss/minus noen tullepartier som i beste fall kan få en representant eller to “på vippen”. Fascistene er veldig fokusert på “det norske”, våre verdier, tradisjoner og slike ting, mens sosialistene typisk fokuserer på internasjonalt samarbeid og “jobben som må gjøres”, budsjettansvarlighet og det ene med det andre. Nyliberalisme bir det åkkesom, fordi verken sosialistene eller fascistene er som de var for hundre år siden, alle har jo investeringer de må passe på i det nyrike Norge. Sånn er det å ha penger. Man har ikke kontanter – eller altså frie, likvide midler – men man har “verdier” som i teorien øker fra år til år, nesten som sitt eget lille oljefond som ikke kan brukes men som gir kredittverdighet i en dynamisk økonomi, slik at man kan “kjøpe penger” når man skal betale for kapitalvarene.
Som alle vet føles livet i denne verden annerledes når det er fred og velstand enn når man settes under press. Andre egenskaper fremkommer i personligheten hos folk. Har man egentlig et “sant” ansikt? Personlighetsforandring kan inntreffe under stress, men er dette et mer “sant” uttrykk for vedkommendes personlighet? Det går jo ikke an å vise andre sider enn de man har. Det finnes ingen fatning å miste, det er noe man enten har hele tiden eller noe man aldri har. Akutt nazisme er ikke noe som plutselig fremkommer i folk når de utsettes for noen slags mystisk stråling fra rommet, eller hva vet jeg, det er noe de henter frem fra seg selv av en årsak, og det koker som regel ned til noe himla urealistisk vås om internasjonal jødedom, EU, Den katolske kirken og Bill Gates, den typen ting. Muslimer. Big pharma. Uansett er prinsippet at “noen gjør dette” uten at man helt kan gjøre rede for hva “dette” består i. Det paranoide aspektet ligger i at de “føler” at det er slik, det er (åpenbart) ingen konklusjon som følger kritisk analyse av saklige data. Nazisme er en følelsesgreie. Noe nevrotisk som ligger der og suger på pasientens angst. Disse allerede krysskoblede nervene medfører en (passivt) aggressiv reaksjon i form av hat og forakt rettet mot symboler på angstkomplekset. Klassiske saker. Alle samfunn har en viss prosentandel – si tyve-tredve – av “fascistoide” individer, som på grunn av sine personlighetstrekk kan henfalle til fascistisk fantasering om autoritet og makt, om endringer i samfunnet. Senere skjønner ingen hvorfor de ikke skjønte disse tingene lenge før, men det skjønner ikke jeg, for de skjønner det jo ikke nå. De ser det bare ikke.
Det du ser på bildet ovenfor er et lite utsnitt fra et typisk nabolag i universet, hvor alle de små lysende punktene er en galakser. Tilsammen utgjør de et nettverksmønster som strekker seg over millioner og milliarder av lysår. Hvordan vet vi alt dette? Døh. Vi har kikkerter. Folk følger med og tar notater. Etter noen hundre år på det viset kan vi fremstille en analytisk syntese av observasjonsresultatene, det ene med det andre, greia er uansett at nå i dag har vi et bedre bilde av galskapen der ute enn vi noensinne tidligere har hatt.
Let opp Anton Petrov på YouTube hvis du liker å følge med på “det som skjer” innenfor astrofysikken. Han har en måte å presentere ting på som er både sympatisk og underholdende, men han er jo en vitenskapsmann så det er sikkert en fordel å allerede ha denne interessen, slik at ikke alt Anton sier er “nyheter” (for da blir det antagelig ikke særlig utbytterikt). Uansett, det jeg skal frem til er at det jordiske menneskelivet er komisk. Jeg opplever det som nødvendig å tenke slik, fordi nesten alt mennesker gjør er enten dumt eller stygt eller begge deler, slik at det er vanskelig å være “optimistisk” i forhold til hvordan ting ser ut. Det går an å betrakte verden med andre briller enn de komiske (visse komikeres erfaringer “ute på byen” viser at flere perspektiver ikke skader), men det er etter min mening vesentlig mer slitsomt å forholde seg til livet som meningsfullt enn som meningsløst.
Problemet er at vi kan se så langt men reise så kort. Muligheten finnes, men personlig tror jeg ikke at menneskene noensinne vil befolke andre verdener enn den samme gamle, pluss/minus noen reiser til Mars eller Luna, mest motivert av forfengelighet, altså det formål å bevise for oss selv at vi er noe mer enn bare hårløse orangutanger med korte armer og lange ben, vi er kraftfulle, nærmest guddommelige skapninger, så ikke kom her og kødd med oss. Vi får til å bygge en utedass på månen hvis vi vil. Det er så flinke som vi er. Vi kan gjøre uvanlige ting, vi kan se for oss det utenkelige og følge opp med det umulige, alt vi ikke får til er å endre oss selv i vår grunnleggende natur, selv om vi kommer til å dø ut hvis vi ikke får til dette.
Innenfor kategorien rytmisk diktopplesning – også kalt ræpping – finnes en amerikaner som kaller seg Nav. Jeg vet ingenting om ham, annet enn at jeg i generell forstand ikke liker genren, særlig ikke estetikken deres, men kallenavnet Nav åpner en komisk dimensjon for billig ordspill, som jo er en del av det diktertekniske repertoaret til ræppere, så vi er ikke uenige i prinsipp, bare i fremføringsdelen, foruten også noe i “ideologien”, eller skal vi kanskje heller si at det som først og fremst gjør rockere kulere en ræppere er at rockerne vet at de bare er ramp som spiller til fest for annen ramp, poenget er “hæla i taket og tenna i tapeten” med full guffe på styrke elleve, så de går ikke ut med noen illusjoner om at de skal “gjøre verden bedre” gjennom sin personlighets kraft, eller hva det nå er som foregår med visse ræppere som kanskje overdriver sin egen rolle og betydning i samfunnet noen ganger når de ser seg i speilet, eller hva vet jeg, inntrykket mitt er hva det er. Som jeg stadig sier, jeg er en mann av mange fordommer.
Et annet element som skiller rocken fra ræppen er at rockemusikk oppfordrer til “ekstatisk tap av selvet i musikkopplevelsen” gjennom en slags moderne variant av primitive ritualer designet for å overvelde deltagerne i kulten, mens ræppere oppfordrer deg til å tenke, eller i det minste absorbere teksten og reflektere over “budskapet” heller enn å henfalle til sanseløs mosh som blir drevet frem av energien og tempoet i musikken. Noe annet er at man i utgangspunktet vil ha vanskelig for å se forskjell på rockeartister og publikummet deres, de er “samme ulla” alle sammen, de tenker likt og kler seg likt, prater likt og liker de samme tingene. Rocken er mer demokratisk i sitt vesen enn ræppen, som lener seg i retning av personlighetsdyrkelse og hierarkiske strukturer, slik at man for eksempel ikke reagerer spesielt over at en eller annen kjent ræpper kommer skridende inn i rommet, fulgt av sin “entourage”, et slags karnevalsopptog av assorterte assistenter og tilhengere, mens ingen rocker ville ønsket å bli sett verken som leder eller tilhenger innenfor en lignende “parademessig” måte å presentere seg i offentligheten, for det ville vært sosialt selvmord.
Men nok om det. Denne bloggen skal handle om NAV, altså ny arbeids- og velferdsordning som forkortelsen opprinnelig sto for, men i dag kan man sikkert oppdatere den til norsk arbeids- og velferdsordning siden den neppe kan kalles “ny” når den har klienter som ikke engang var førdt da selve reformen skjedde, det vil se den gangen da de syntes det var en god idè å slå sammen arbeidskontoret og sosialkontoret, mens de samtidig åpnet trygdekassen for diverse angrep fra økonomiske spekkhoggere utenfra, eller “leverandører av tjenester” som man kaller det på det språket som blir brukt for å tåkelegge virkeligheten og erstatte den med en rosa fantasi om at det som foregår er noe respektabelt. Det finnes per i dag et antall firma der ute som lever av å utføre oppdrag på Nav sine vegne, uten at jeg har satt meg inn i noen detaljer rundt hvordan dette foregår i praksis, fordi jeg avviser hele sulamitten som det oppdrettsanlegg for korrupsjon som det er og erklærer samtidig at bare en delprivatisering (som vi har nå innenfor både Nav og helseforetakene) introduserer et profittmotiv i denne næringskjeden og således svekker alminnelig tillit til den offentlige forvaltningen.
Folk likte ikke verken arbeidskontoret eller sosialkontoret (og enda mindre det dårlige samarbeidet mellom disse to institusjonene) slik det var før i tiden heller, men de hatet det ikke slik de nå hater Nav og alt hva det representerer, hvilket utlagt er sammenslåingen av det verste fra to verdener, med tungrodd offentlig byråkrati på kundebehandligssiden og privat profittgrådighet på administrasjonssiden. På nettsiden sin kaller Nav seg “en leverandør av velferdstjenester” som mildt sagt må kunne kalles en vrangforestilling, siden de jo mest er en offentlig institusjon som er innstiftet for å sikre Norge mot å utvikle et fattigdomsproblem. Ta hånd om disse sakene. Folk henvender seg ikke til Nav fordi de ønsker råd og veiledning i forhold til karrière og velferd, de går dit med problemene sine. Hvis de kunne løst dem på en annen måte ville de gjort dette. Sannsynligvis har de allerede jobbet seg gjennom listen over “alternativer til Nav” før de ser seg nødt til å ta dette ofte fatale skrittet (fordi man får inntrykk av at det er helt vilkårlig hva slags behandling klientene kan forvente). Det finnes sikkert svindlere som har utviklet metoder for å “spille på systemet” – en slags filleproletære børshaier – men jeg tviler sterkt på at disse utgjør noen statistisk betydelig prosentandel av Navs totale kundegrunnlag. De som finnes får imidlertid ganske mye publisitet, akkurat som om det er moralsk sett mer forkastelig å utnytte Nav-systemet enn det er å utnytte det økonomiske systemet i sin alminnelighet.
Det går en subtil skillelinje mellom begrepene velferd og veldedighet. Det første er noe vi gjør fordi det er billigere enn å ikke gjøre det, mens det andre er en holdning som impliserer klassetenkning, det vil si at man betrakter seg selv som “giver” og den som utsettes for veldedighet som “begunstiget”, slik at det er naturlig å forvente noen slags takknemlighet, kanskje også ydmykhet hos den som får, når de forholder seg til den som gir. Veldedighet er når man “ønsker å hjelpe” mens velferd er når man har krav til samfunnets standarder. Ryggmargsrefleksen hos de veldedige er “å synes synd på de som lider nød” mens ryggmargsrefleksen hos de velferdsorienterte er å føle seg provosert fordi vi som et rikt og opplyst samfunn ikke engang klarer å behandle våre medmennesker på anstendig vis. Ta hånd om disse sakene. Gjennom hvor mange år som helst har “visse politikere” vært fyselig fæle i flåkjeften sin over Nav og “navere” (de som bruker Navs tjenester). De har presentert historien som om dette er et samfunnsproblem. Usaklig vås naturligvis, men det som gjør det ondt er at de spiller på folks følelser i forhold til “snyltere” og snakker om “de som ikke gidder å jobbe” som om dette er det aktuelle problemet i dette bildet. Alle kjenner jo noen som er late så da assosierer man til dem. Det er mer politisk nyttig for disse onde kreftene hvis folk hisser seg opp over “de som ikke gidder å jobbe” heller enn å fokusere på de virkelige synderne, det vil si de skruppelløse, internasjonale kapitalkreftene som har forpestet, forgiftet og gjennomkorrumpert samfunnet.
Selveste Denisov, som hula er oppkalt etter, var en russisk-ortodoks munk/eremitt som døde på 1800-tallet, som den siste i en 180.000 år lang rekke av huleboere, og etter dette sto stedet tomt helt til sovjetiske arkeologer begynte å grave der på 1970-tallet. De graver ennå. Vi kjenner mange huler med mange arkeologiske spor etter langvarig menneskelig beboelse, men denne er spesiell på grunn av at en egen menneskerase er oppkalt etter hula: Denisovanerne. De er nærmere neandertalerne enn oss, men ikke mye nærmere. Vi ser dem i det genetiske materialet hos asiater generelt, men særlig sør-stillehavsbeboere og dessuten amerikanske indianere. Det finnes for få konkrete spor etter denisovanerne til at vi kan si like mye som vi kan si om neandertalerne, som vi ikke kan si særlig mye om. De var der, så forsvant de. Vi vet ikke hvorfor. Vi vet bare at denisovanerne skilte genetisk lag med “oss” for omtrent 700.000 år siden og siden eksisterte de som egen rase i omtrent en halv million år, med gjentatte kryssformeringer med neandertalere og sapiensere gjennom tidens løp, før de til sist forsvant.
Menneskeheten har eksistert i drøyt to millioner år. Vi er de siste (og de minst robuste) blant dem. Hjernene våre er betydelig mye mindre nå enn hva de var den gangen vi passerte vårt utviklingsmessige høydepunkt for drøyt en halv million år siden. Siden har det gått nedover med oss og den nåværende utgaven av typiske mennesker er svake og hjelpeløse som barn. De lever for det meste oppi hodet sitt nå, og bruker telefon i den grad de kommuniserer med andre. Heidelbergerne, som både denisovanere, neandertalere og sapiensere stammer fra, var det beste naturen fikk til med vår art. Hva som skjer videre vet ingen, men på kort sikt kan vi regne med å observere et sammenbrudd i det vi kaller sivilisasjonen, det vil si det komplekse systemet for kunstig livsopphold som vi har utviklet og nå i det store og hele er avhengige av for å overleve fra uke til uke (under den antagelse at de fleste husholdninger vil klare seg i omtrent en uke – gjennomsnittlig – på de ressurser de har på lager).
Mest kritisk på kort sikt for folk som bor i Norge er matvareforsyningen. Halvparten av det norske kaloribehovet dekkes gjennom import, som ikke er et problem så lenge “de der ute” heller vil ha pengene enn maten, men det virker ikke klokt å satse på at det vil være slik for alltid, eller engang særlig mye lenger. De står overfor tildels ganske alvorlige problemer innenfor jordbruksnæringen i sørlige land. Det er rimelig å anta at de snart vil ha forsyningsproblemer i forhold til sin egen befolkning, langt mindre noe salgbart produksjonsoverskudd. Politikken har vært å legge ned all småbruksdrift i norsk landbruk ihvertfall så lenge jeg har vært her på jorda. Per i dag bor over åtti prosent av Norges befolkning i byer eller “bylignende tettsteder”. Jeg tviler på at så mange som halvparten av dem jobber med å fremstille materielle resultater som har objektivt målbar verdi, men la oss si dette. Halvparten har en ordentlig jobb. Resten må forsørges. Men alle trenger mat. Over de neste par tiårene vil vi se folk flytte ut på landet for å jobbe i landbruket, som vil bli stadig mer arbeidsintensivt og småskalert, med den følge at maten vil bli en god del dyrere (hvis man ikke lager den selv).
Folk har ennå ikke oppfattet hvor kritisk situasjonen er. Vi har kanskje to-tre normale år igjen før ting begynner å tårne seg opp innenfor verdenshandelen, deretter snakker vi om toppen ti år før ordet “matvarekrise” blir like skremmende som “coronavirus” var i april 2022, med vesentlig mye større grunn. Jo før vi kommer i gang med støtteordninger for å etablere småbruk jo bedre. Norsk matvareproduksjon må økes med alle de midler vi har, nå mens vi har noenlunde fritt spillerom og tid til å tenke. Det er jo ikke intelligent å stå uten realistiske alternativer når den dagen kommer at det ikke er noe å få kjøpt ute på verdensmarkedet. Den dagen må komme så lenge ting beveger seg i retning av lange tørkeperioder fulgt av “hundreårsflom” når regnet endelig kommer. Det er vanskelig å drive jordbruk under sånne forhold og det er ikke store marginer i dagens system for produksjon og vareforflytning. Det vi har nå kalles “just in time” og som navnet antyder ligger det ikke langt unna “not in time”. Økonomiske åndemanere kan se på future-markedet innenfor internasjonal råvarehandel, men alle kan se at det både brenner og regner alt for mye der ute. Det blir ikke bra avlinger på det viset.
Ordet domingosfære er noe jeg fant opp her og nå, etter det spanske ordet for søndag, slik at det betyr søndagsbobla, eller følelsen av at nå er det faen meg søndag, hvilket først og fremst betyr at butikken er stengt. Det er mindre utrolig at man glemmer sånt fra uke til uke enn at nordmenn blir forbauset over at det faller snø i november. I praksis betyr det bare at jeg spiser knekkebrød i stedet for det ferske brødet jeg fantaserte om da jeg våknet (ganske mye tidligere enn når dette blir skrevet), hvilket ikke er noen krise. Men det er irriterende.
Folk snakker ikke mye om biorytmer nå lenger. Jeg husker det var svære greier en stund. Man behøver imidlertid ingen doktorgrad for å oppdage at samfunnet er rytmisk arrangert rundt arbeidsuka på den ene siden og hva man enn bruker helgen til på den andre, nærmest som motpoler i livets dans. Jeg har ikke like store forventninger til helgen ved dette stadium av livet, men jeg kan huske at det var svære greier en stund. Sa jeg ikke nettopp det? Hæ? Gjentar jeg meg selv? Herregud, den alderen. Sånn er det. Mumler gjør jeg sikkert også. Livet går sin gang. Akk hvilken smertens vandring gjennom de ulike dødsskyggers dal.
Uansett, det jeg skulle frem til var at “søndagsfølelse” er en virkelig ting. Alle har den i noen slags variant. På den tiden da livet handlet om å “jobbe hardt slik at man kan feste hardt” var søndagene ofte viet til den type refleksjoner som bakrusen bringer. Ta det rolig, se på teve. Vente på at arbeidsuka skal begynne igjen, så er det full rulle på profesjonssiden inntil helgen kommer på nytt. Og sånn går årene. Mye varians i detaljene men selve hovedmønsteret er det samme for de fleste. Jobb –> fritid –> jobb –> fritid. Rundt og rundt og rundt. Hvor havner man til slutt? På et svimmelt sted. Søndagen kommer alltid tilbake.
Det er lenge siden jeg var særlig interessert i alkohol, eller “eksperimentering med alternative rusmidler” for den saks skyld. Herregud. Det frister ikke engang. Jeg er på den lokale pøbben av og til men jeg drikker ikke alkohol mens jeg er der, bare kaffe, og misunner heller ikke de som gjør det. Noen ganger kjøper jeg imidlertid øl i butikken eller vin på vinmonopolet, men selv da drikker jeg ikke “mye”. To-tre enheter er typisk. Særlig mye mer tåler jeg ikke før jeg får susen, og siden jeg allerede kan veien fra susen til bakrusen behøver jeg ikke å gå den opp igjen og igjen. Jeg opplever det ikke som problematisk å “stanse i tide” men jeg kjenner faktisk folk som får tenning av å ta èn øl (det finnes i praksis ikke noen slik mengde for dem) og siden vet bare gudene hva som skjer med dem, for selv husker de ingenting når de kommer luskende på jobb et par dager senere, ofte litt mutte i humøret og tause i kjeftamentet.
Det som skal skje i dag er at jeg skal lage “meksikansk gryterett”. Jeg tror ikke vi skal kalle det noe mer, eller noe annet. Chili con carne er etter min mening ikke en virkelig ting hvis man ikke tar utgangspunkt i chili som i dette tilfelle handler om min egen hjemmelagde habañero og tyttebærsaus (som er sterk nok for de fleste konvensjonelle formål), ikke selve frukten, eller grønnsaken, hvordan man nå definerer dette (heter det ikke noen ganger pepperfrukt?), som er sinnssykt lettdyrket i tropiske strøk men noe vanskeligere her hjemme og derfor ikke noen billig ingrediens sånn som der. Dessuten har jeg fått et annet forhold til spansk etter at jeg lærte språket (eller altså, det er en prosess som stadig pågår). Hvorom allting er, det er en jobb som må gjøres. Det er hva domingosfæren min inneholder her og nå.
