År: 2022

Fra barndommen husker jeg mange vitsetegninger hvor “en gal mann” ble illustrert som “en som tror at han er Napoleon” (og derfor holdes i forvaring ved mentalhospitalet). Napoleon hadde jo en idiosynkratisk fremtoning, med den trekantede hatten og den ene hånden stukket inn i jakka, så det var enkelt å tegne en grei nok representasjon av “en gal mann” på denne måten. Det var ihvertfall hva jeg tenkte den gangen, siden jeg følte tvil om det virkelig fantes mennesker som “tror de er Napoleon”, eventuelt kunne jeg gå med på at vrangforestillinger om at man “var Napoleon i sitt forrige liv” og at dette muligens kunne være hva diagnosen handlet om, men senere i livet oppdaget jeg at det finnes noe som kalles napoleonskompleks – også kjent som “mindreverdighetskompleks” – hvor det antas at pasienten kompenserer for en opplevd mangel ved selvet ved å gå ekstra sterkt inn for å hevde seg, dominere i sosiale sammenhenger, være best i konkurranser, alt det der. Vanlige psykologiske mekanismer som i enkelte tilfeller medfører et patologisk atferdsmønster.

Den historiske personen Napoleon Bonaparte var jo en “mann av folket” og derfor en liten person i den forstand, det er en myte at han var kortvokst. Historikere antar at han var omtrent 1,70 høy, som var i den øvre enden av gjennomsnittet for franske menn på den tiden. Han ble imidlertid som regel sett sammen med sin personlige garde og livvakt, som alle var utvalgt fordi de var 1,80 eller høyere, så av den grunn så han kanskje kortvokst ut når han beveget seg i offentligheten. Imidlertid ligger Napoleons virkelige størrelse i hans historiske rolle, som dels må forklares med den nærmest ubegripelige lojaliteten blant ikke bare de som direkte fulgte ham, men også blant opposisjonen. Folk tildels forgudet Napoleon og bonapartisme var en sterk politisk kraft lenge etter at selve mannen var død og begravet. Hvilket bringer oss til den andre patologien som bærer navnet hans: napoleonistsyndromet. Altså det å binde seg emosjonelt til en sterk lederfigur “av folket” (altså i opposisjon til “eliten”) som enten allerede eksisterer, eller som “skal komme” (for å bringe frelse og frihet, og så videre).

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det virker sannsynlig at man må ha et humanistisk historiesyn – altså tro på at historien drives fremover av ting mennesker gjør – for å kunne utvikle napoleonistsyndrom. Historisk materialisme, som er den andre store tankeretningen innnefor historiefaget, påstår jo at økonomiske forhold er hva som driver utviklingen og at menneskers gjøren og laden må anses som en del av “tilfeldighetenes spill” som har lite å si for selve de historiske bevegelsene. “Store personer” er bare individer som på grunn av flaks og/eller opportunisme befant seg på riktig sted til riktig tid slik at de var posisjonert godt når noen slags ny trend tok av. Bill Gates ble rik fordi alle plutselig skulle ha hjemmecomputere. Nelson Rockefeller fordi olje plutselig ble en ting. Rotschild-familien er en institusjon i bankverdenen fordi gamle Nathan startet bank på en tid nesten ingen drev med dette, men snart var tjenesten noe “alle” etterspurte. Napoleon ville ikke hatt noen realistisk vei til å bli keiseren av Frankrike hvis det ikke like i forveien hadde vært en revolusjon som røsket løs hele samfunnsfundamentet slik det var. Personkulten rundt Napoleon handlet like mye som noe annet om at det var usikre tider og mye angst. Noen slags form for “sterk leder” var etterspurt. Han var bare den som befant seg gunstig posisjonert for å gripe denne jobben da muligheten åpnet seg opp.

Som en direkte konsekvens av alt trøbbelet med Napoleon fikk Norge sin grunnlov i 1814 og siden levde alle lykkelig alle sine dager. Mer eller mindre avbrutt av alskens annet ståk som fulgte senere, men det er en annen historie. Her og nå merker vi oss at “usikre tider og mye angst” er et stadig tilbakevendende tema i menneskenes samfunn. Imidlertid har vi også merket oss at karismatiske lederskikkelser aldri er noe godt svar, uansett hva spørsmålet måtte være. Ting blir ikke bedre fordi “en leder stiger opp fra folkedypet”. Det var en integrert del av det store tankekomplekset vi kaller modernismen at vi var “på vei”, altså at menneskeheten beveget seg i retning av noe, det fantes en større skjebne, noe hinsides horisonten, men for å komme til “det lovede land” måtte vi ha kloke ledere, fulle av alvor og fasthet. Postmodernismen sier derimot at vi står til knes i mannskit og det finnes ingen steder å gå. Vi kommer alltid bare til å bo på denne jorda og vi kommer alltid bare til å være dumme aper. At vi er i stand til å fantasere om noe betyr ikke at vi kan gjøre det, eller bør gjøre det selv om vi teknisk sett kan. Og det mest geniale som er oppkalt etter Napoleon er verken et kompleks eller et syndrom, ikke engang noen stor politisk bevegelse, det er en kake.

Selv vil jeg derimot hevde at uansett hva slags tema jeg skriver om så handler alt om det samme: Kunsten å tenke, eller rettere sagt kunsten å tenke bedre. gitt at det alltid finnes rom for forbedring, og dette er viktig i et spill med små marginer, som jo er et like bra navn på livet som noe som helst annet vi kan kalle det. Filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøs skitprat. Det er ikke vanskelig å finne nærmest endeløse mengder av slikt. At du leser dette betyr at du er på nett. Quad erat demonstrandum. Det er bevist. Uansett hva slags emne man søker på vil man finne en litterær avgrunn uten noe distinkt forvinningspunkt. Det bare fortsetter og fortsetter.

Svaret er at man skal aldri tro på noe som helst. Religion ligner på narkotika i den forstand at det er en unyttig (og sannsynligvis skadelig) aktivitet som folk likevel hengir seg til fordi det oppfyller noe slags emosjonelt behov i psykologien deres. Det er et symptom, det er ikke selve sykdomsgrunnlaget. Fra de kristne mystikerne som finner viljens selvoppgivelse i bønnen, til muslimsk inderlighetsteologi hvor det å legge seg på kne for Guds vilje fremkaller ekstase, finner vi de samme elementer av individets ensomme søken etter det sublime. Folk er ikke fornøyde med det de har. De vil ha mer. Vite mer. Skjønne alt i hele verden. Folk er villige til å gjøre hva som helst for å bli frelst fra den nagende følelsen av tvil, ambivalens og usikkerhet som ligger i kjernen av den menneskelige tilstand.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det finnes imidlertid ingen snarveier. Ingen enkle løsninger på kompliserte problemer. Svaret ligger i disiplin. Enten ved at du utvikler din egen selvdisiplin med de midler og metoder du har tilgjengelig eller ved at noen slags ytre tvangsdisipin vil bli tildelt deg av noen andre. Det absolutte minimum er at man som selvstendig voksenperson lever i tråd med samfunnets lover og ellers klarer å styre sitt eget liv. Du vet. Betale regningene, passe jobben, holde fred med folk. De vanlige greiene. Klarer man dette er man ellers fri til å gjøre med sitt liv hva man måtte ønske i dagens Norge. Dette er ingen selvfølge og ikke alle ønsker at det skal være slik. De har et alternativt moralsyn, hvor staten og voldsmakten etter deres mening bør brukes til å tvangsgjennomføre kulturprogrammer som ikke tar hensyn til individuelle variabler. De synes ikke at folk for det meste bør få gjøre som de vil, men tvert imot at folk bør “leve opp til” verdier og standarder som enten er direkte religiøse av natur eller som har mangelfullt utarbeidede – “vage” – juridiske kriterier i det teoretiske forståelsesgrunnlaget sitt og som derfor blir veldig situasjonsrelative og “skjønnmessige” når det kommer til praktisk håndhevelse av det aktuelle regelverket. Klassisk språkbruk hos slike metafysiske tåkefyrster er at de snakker om å “sende signaler” i en kontekst hvor det å være tydelig er det viktigste. På slikt vis kommer indiosynkratiske moralsyn og individuelle følelser inn i politikken. Derfra og ut er alt bare gjørme.

Det finnes ekte ting som må gjøres i den virkelige verden og det finnes vage, oppkonstruerte problemer som ikke egentlig har noen praktisk løsning. Hva skal vi bruke mesteparten av tiden og ressursene våre på? Man må i utgangspunktet være noen slags emosjonelt forflatet psyko for å ikke bli – med noe regelmessighet, nærmest som forkjølelse – mentalt syk av det postmoderne samfunnslivet. Som regel ikke på noe kritisk vis, man vil bare føle seg dårlig i noen dager før det går over av seg selv, men intet normalt utrustet menneske kan leve under den type press som er helt normal livsstil i vår tid. Vi er bare aper, vi er ikke guder, og vi er ihvertfall ikke maur. Mentale skader som kommer og går er like forutsigbare som lårstrekk og blåmerker hos profesjonelle fotballspillere i dagens verden. Performativt sett må man jo forholde seg til enorme mengder inntrykk og emosjonelle påkjenninger hver dag. Det eneste relevante spørsmålet er hvordan man behandler sine fortløpende strekkskader og overflatesår i psyken. Hvilke er de gode, mental helse orienterte tiltak som virker forebyggende hver dag, litt som hvordan en frisk spasertur nesten alltid er den beste vedlikeholdsmosjon? Etter min mening bør man så snart man kan og så godt man kan utvikle og vedlikeholde en sunn skeptisk sans. Du skal ikke tro, du skal vite. Mesteparten av alt mennesker sier er enten bevisst bløff og løgn, som regel med vinnings hensikt, eller det er ubevisst “indirekte løgn” som kommer av at de tror på eventyr. Litt avhengig av hvem de er i din sosiale sirkel bør du sannsynligvis lytte til dem, men du har ingen plikt til å tro på dem. Man kan være en venn uten å være en idiot. Vi vet at alle pådrar seg nevrotiske tvangsforstyrrelser og emosjonelt stormvær. Som regel er det smartest å bare vente til det gir seg.

Nyttig idiot i entall eller flertall er et uttrykk som brukes i politisk sjargong for å betegne noen som, gjennom sine holdninger og handlinger, ubevisst støtter eller hjelper en tredjepart som de i utgangspunktet ikke hadde til hensikt å gi støtte.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er lenge siden jeg var egentlig interessert i politisk ekstremisme (som ideologi og praksis) på den såkalte høyresiden. Interessen hadde allerede gått tapt da terroraksjonene i New York og ellers fant sted den 11. september 2001, fordi jeg hadde allerede korrigert mine egne fantasier om at det faktisk finnes noe slikt som høyre og venstre i politikken. Vi snakker tross alt ikke om fotball. Det finnes ingen lag og det er ikke grunnlag for å danne “supporterklubber” som heier på sitt lag i medgang og motgang mens de synger drikkeviser. Problemet ligger et helt annet sted. Det er et moralsk problem, nærmere bestemt det eldste av dem alle. Det handler om rett og galt. Punktum.

Venstresiden var tradisjonelt “motstandere av det bestående” som i sin ytterste konsekvens ønsket å fremprovosere full revolusjon, etter mønster av Marx og Lenin, for å fjerne “eierklassen” og demokratisere – med overtalelse hvis mulig og tvang hvis nødvendig – institusjonene i samfunnet, særlig retten til privat eiendom åpenbart langt ut over det privat nødvendige, og retten til et fritt liv som individ, uten skam og løgner. Ihvertfall var dette det inntrykket jeg hadde på siste halvdel av 70-tallet, da jeg først begynte å interessere meg for politikk. Siden har jeg måttet justere kartet ettersom terrenget har presentert flere og større variabler enn hva jeg først antok fantes der. En typisk aktør i den frie enden av venstrepolitikken på den tiden – altså de som drev med organisert politisk arbeid men som ikke jobbet for noen av de etablerte politiske partiene – så for meg ut som en dominerende “ideolog” hann omgitt av tre-fire beundrende “aksjonist” hunner, men det var ikke noe seksuelt opplegg, det handlet om makt. Slik så kjernen av venstrepolitiske tiltak ut for mine kyniske øyne. Jeg var ikke imponert.

Høyresiden hadde bare partiet Høyre på den tiden, som besto av frimurere og rikfolk på Bygdøy og i Bærum, egentlig et ganske esoterisk opplegg, hvem bryr seg om hva slags kostymedrama grossister og kapitalister holder på med i labyrinten sin? Venstresiden var først og fremst i opposisjon til Arbeiderpartiet. Høyre ble ikke engang tatt seriøst. Hvorfor skulle man det? De var jo bare et lite tulleparti som jobbet for bedre kår og mere penger til de allerede rike. Hvem tar sånt alvorlig? De er jo for faen en parodi på seg selv. Men Arbeiderpartiet var selveste grunnfjellet som det bestående hvilte på. Siden slutten av Den andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet hatt all makt, på alle måter, i alle deler av det norske samfunnet. Staten og fagbevegelsen var mer eller mindre synonyme begrep. Hele opplegget til Arbeiderpartiet var solide saker, men kjedelig som faen, slik politikk skal være. De som ønsket å drive med politikk meldte seg inn i Arbeiderpartiet og gikk den lange veien gjennom partibyråkratiet for å komme seg til de fete jobbene. Sånn var det bare. Alle andre partier var den gangen per definisjon protestpartier og “protest” har aldri vært en skikkelig jobb, men så lenge folk stemmer på dem representerer de jo noe og sånn er reglene.

Vi kan tidfeste nøyaktig når trollet sprakk, så å si, da bågen brast og hele mannskiten eksploderte: EF-avstemmingen i 1972. Siden den gangen har vi levd med den fundamentale spliden som ble eksponert, eller rettere sagt fremprovosert. Det var aldri et realistisk spørsmål og det skulle aldri vært lagt ut som et ja/nei-alternativ til en befolkning som ikke hadde noe faglig grunnlag for å fatte slike beslutninger, så hva skulle de bruke som redskap til å vurdere spørsmålet? Realismen i det hele er at landene i Europa er – og kommer alltid til å være – Norges viktigste internasjonale handelspartnere. Noen slags avtaler må vi uansett ha. Derfor er Norge i dag “passivt EU-medlem” i den forstand at vi er inne på alle måter som har realistisk politisk gravitasjonskraft, men vi har små påvirkningsmuligheter og ingen stemmerett i typiske EU-saker. Vi ser ekkoet etter det norske kollektive selvmordet i 1972 i britenes enda mer miserable Brexit-prosjekt. Politikkens normaltilstand er ute av lodd og vater. Overtonvinduet har forskjøvet seg. EU-spørsmålet har blitt gjort til noen slags nasjonal eksistensialisme, mens det egentlig handler om industristandarder og internasjonal frihandel. Nasjonalisme er en politisk sykdom. Det finnes ikke noe sånt som folket. Alt som finnes er “folk”. Individer. De er veldig variable i oppleggene sine men nesten alle ønsker stabile økonomiske forhold.

Spol frem til i dag. Vi ser forskjellige slags iterasjoner av nasjonalisme og skitprat om dette evige folket selv blant presumptivt fornuftige mennesker der ute. Hva fanden er det de prater om? Vi som lever, bor og jobber i Norge er det eneste “folket” som finnes. Hvordan vi stemmer ved valg har litt å si for hvem som skal styre landet, men uansett hvem de er vil de støte på faglige problemer som driter i hva slags ideologi de brakte med seg inn i stillingen. Staten er i sin ytterste konsekvens bare et foretak som driver forretninger i henhold til et formål, men staten har evig liv mens mennesker kommer og går. Statens oppgave er å sikre et stabilt eksistensgrunnlag for befolkningen og forvalte ressursene på ansvarlig vis, uten noen egentlig avgrenset tidshorisont for endring eller opphør av denne funksjonen. En godt organisert stat vil rulle og gå en lang stund også uten valgte politikere, men det vil komme treghet og rusk i maskineriet etterhvert, for det evige problemet er hva vi gjør med denne herreløse hunden vi kaller makten. Hvem skal passe på den? Hvis ingen er innsatt i jobben med demokratiske midler vil noen gripe makten med andre metoder. Korrupsjon og kriminalitet er evige problemer. Det samme er idioti.

Slektninger er hva de er. Man kan ikke forvente for mye av dem. Ta for eksempel fetteren min. Det er bare ti år siden jeg fortalte ham at femti er ikke et interessant tall da han ringte meg og spurte om jeg hadde planlagt noe i anledning min egen femtiårsdag. Imidlertid var det litt stas å fylle førtini. Det er jo kvadratet av syv og det siste kvadrattallet før sekstifire. Hvorfor skulle seksti være mer interessant enn femti? De er noen veldig kjedelige tall, disse titallene. Hva betyr det å fylle seksti år? Vel, man er tredve år for annen gang, tyve år for tredje gang, femten år for fjerde gang, tolv år for femte gang og ti år for sjette gang. Det er jo noe man kan jobbe med, men er det interessant?

Seksti var selve grunntallet i Babylon, på en tid mens matematikk – eller bare det å kunne telle – ble betraktet som svartekunst og magi. De fleste hadde ikke noen forhold til “mengder” selv om de kunne se forskjell på store og små mengder. Folk har jo for det meste ingen bruk for å kunne telle i sine dagligliv, gitt at disse dagliglivene for det meste handlet om jordbruksarbeider eller enkle håndverk. Det fantes ingen tid, annet enn dag og natt. Folk hadde ikke noe klart begrep om alder, annet enn at noen mennesker kunne huske flere ting enn andre. Alle kan jo se at man starter som barn og hvis man ikke dør vokser man etterhvert opp, men etter at man har nådd full størrelse skjer det ikke så mye mer før man liksom visner og dør. Men hvem kan si noe om hvor “lenge” dette var? Tellekunsten var forbeholdt presteskapet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Seksti kan deles på 2, 3, 4, 5, 6 og 10, 12, 15, 20, 30. Henholdsvis de nedre og øvre derivatene av shar, kongen blant tall. Hvorfor de la opp matematikken sin slik i Babylon er det ingen som vet, men en rimelig spekulasjon handler om at man brukte fingrene som kuleramme når man skulle telle for eksempel en saueflokk. Tommelen på ene hånden brukes til å telle de tre knokene på hver av de andre fire fingrene inntil man har “en full hånd” som er tolv. Da flytter man dette over i den andre håndens minne, hvor hver finger representerer mengden tolv, inntil man har alle fem, det vil si seksti. Da slipper man opp for minnekapasitet og må eventuelt engasjere en stein man legger i en kurv, eller hva som helst annet som fungerer i henhold til formålet. Altså en ekstern harddisk som man sier nå. Det er nesten alltid mest sannsynlig at de abstrakte kunstene har organiske forklaringer, altså at det er forbundet med forhold i kroppen.

Det går riktignok an å “telle” uten at man vet noe om tall, ved å for eksempel drive alle sauene i flokken gjennom en trang port, èn etter èn, og så slippe en småstein ned i en krukke for hver sau som passerer. Da har man etablert en matematisk modell av saueflokken ved hjelp av småstein i en krukke uten å egentlig ha “tellet” dem. Men denne metoden er ikke lett å holde hemmelig overfor de som ikke klarer å forstå hvordan noen kan se at det mangler en sau i flokken, etter at de stjal en av dem da de tok på seg jobben med å flytte flokken fra et sted til et annet. Hvordan kan noen se forskjell på 123 og 124? De fyktsomme vil skrike av angst og tenke at dette skyldes stor magisk makt, men de intelligente vil snart ferske metoden med småstein i en krukke. Dermed vet de hvordan de skal omgå systemet: For hver sau de stjeler må de ta ut en småstein fra krukken. Slik begynte våpenkappløpet mellom tyver og alarmsystemer. Telling ble funnet opp på grunn av handel og behovet for mer eksakthet og bedre kontroll. Senere har det bare ballet på seg. I våre dager foregår nesten all handel med abstraksjoner. De som kjøper og selger varepartier måter sjelden selv opp på stedet for å inspisere godset. De forholder seg bare til papirene.

Den postmoderne tilstanden er ikke noe som noen har valgt, det er modernismens endetid uansett hva vi eventuelt måtte mene om dette. Det er overveldende godt dokumentert at de prinsippene den bygde på ikke har løst de problemene modernismen var ment å løse, snarere forsterket dem. Derfor er det nødvendig å revurdere vurderingsevnen. Det er imidlertid ikke noe poeng i å protestere mot virkeligheten. Vi er der vi er og dette er hva vi må jobbe ut ifra. Menneskeheten som art og globalt samfunn har større problemer enn noen lokale konflikter grunnet i divergerende kultursyn, Ved dette tidspunkt er “alle” på nett og har derfor en større kontaktflate mot resten av verden enn noen versjon av menneskeheten noensinne har hatt noen gang tidligere. Dette er et faktum. Selv de som ikke bruker nettbaserte tjenester har omgang og samtale med noen som gjør det, så vi snakker aldri om mer enn èn eller to grader av separasjon fra “verdensnyhetene”. Hele verden vet i løpet av få minutter alt om all mannskiten som foregår der ute fordi det alltid finnes et kamera og alltid noen som dokumenterer og laster opp informasjonen de samler inn mens de er der ting foregår.

Det har blitt vanskelig – men ikke umulig – å leve som “boblebarn” i dagens verden. Man må imidlertid gjøre en aktiv innsats for å stenge ting ute og leve i en fantasiboble som man selv lager. Mye av dette består i “kontraspionasje” mot slikt som støter mot veggene i bobla og truer med å stikke hull på den. Man lager et mantra som man gjentar og gjentar. Strategien er å holde fast på en virkelighetsoppfatning som ikke er godt synkronisert med de objektive forholdene i verden. Dette er hva “konservatisme” koker ned til i den postmoderne virkeligheten, med den åpenbare konsekvens at mennesker som identifiserer seg som konservative hater begrepet postmodernisme. De opplever tiden og omverdenen de lever i som fiendtlig innstilt til slike verdier og tradisjoner som de har blitt trent opp til å tro på (og aldri stille spørsmålstegn ved). De føler seg støtt og provosert av hva de tolker som angrep på selve virkelighetens fundament, for eksempel når man som del av en typisk postmoderne diskurs reiser tvil om den universelle gyldigheten av kjønnsroller. De konservative opplever dette som “unødvendig”. Vi vet allerede alt som går an å vite om hva det betyr å være kvinne eller mann — og flere alternativer finnes ikke. De argumenterer for at alle avvik fra standarden må være å betrakte som seksuelle avvik som handler om smak og preferanse, ikke som organiske variabler i forhold til begrepet “legning” som man selv ikke kan påvirke på annet vis enn å undertrykke det og dermed pakke det inn i en nevrose. Det finnes for eksempel intet empirisk grunnlag for å tro at homofili er valgfritt, eller noe som kan “kureres” (blant de som oppfatter det som ukorrekt). Alt man oppnår er å skape et nevrotisk og ulykkelig individ som prøver å være noe vedkommende slett ikke er. Jeg ser ikke hvorfor det er et så radikalt skritt å akseptere at hele begrepet kjønnsidentitet er like utydelig og variabelt som resten av personligheten hos individer.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Innen psykologi og samfunnsvitenskap brukes ordet identitet for å beskrive personers opplevelse av å tilhøre ulike sosiale kategorier og grupper. På latin betyr identitet ‘det samme’. Identitet kan derfor bety å gjenkjenne aspekter ved seg selv i andre. Kjønnsidentitet er en del av en persons identitet, og viser til opplevelsen og erkjennelsen av å være for eksempel mann eller kvinne, både mann og kvinne, ingen av disse eller noe annet. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentiteten med kjønnet de ble registrert med ved fødselen, men dette gjelder ikke for alle.

(Store medisisnske leksikon)

For de fleste voksne, sunt fornuftige og ansvarlige mennesker er det ikke noe problem å anerkjenne den kjønnsidentiteten andre foretrekker å gi uttrykk for, så lenge ting holder seg noenlunde stabile over tid og vedkommende ellers virker å være noenlunde i vater. Det er i de fleste situasjoner ikke noe saklig poeng i å “sette folk i bås” og i visse situasjoner medfører dette til og med ulovlig diskriminering. Men det finnes et antall mennesker som bare ikke klarer å forholde seg til fargenyanser i et bilde som etter deres mening bør være svart/hvitt. De går helt av skaftet og begynner å skrike som ville dyr og fortapte sjeler. Det finnes neppe mer enn ti prosent homofile og èn prosent transkjønnede (som ikke nødvendigvis er homofile) i hele verden og hvorfor dette ubetydelige fåtallet skal representere noe problem er ubegripelig for meg. Det er så man fristes til å tro at denne “debatten” – storm i et vannglass – egentlig handler om noe helt annet. La oss kalle det definisjonsmakt. Hva annet er utydelig og variabelt i verden hvis ikke engang noe så “åpenbart” som mann og kvinne overalt og til enhver tid betyr akkurat det samme? Mange såkalt konservative politiske bevegelser i dagens verden har valgt kjønnsrolledebatten som ideologisk slagmark mot hva de anser å være “kulturmarxistiske” angrep på samfunnets verdier og moralske prinsipper. De vil plage og forfølge de individer dette gjelder like ned i grava og vel så det bare for å tviholde på en forståelseshorisont preget av rigide definisjoner når det kommer til ulike roller og funksjoner i samfunnet. Din rolle ble gitt deg til odel og eie. For at man skal kunne bygge et hierarkisk samfunnssystem hvor privilegier handler om rang må man en fast bunnlinje å bygge ut ifra. Man må ha ting som verken kan betviles, bestrides eller kritiseres. Som Karl Popper en gang sa: det kreves bare èn hvit ravn for å motbevise påstanden om at alle ravner er svarte. De som insisterer på at de eneste mulige kjønnsidentiteter er som mann eller kvinne (som man er født) driter fullstendig i de få som i kraft av sin eksistens motbeviser denne påstanden og bryr seg ikke om hva som skjer med dem i den praktiske hverdagens verden, hvor vi alle jo må leve og dø.

Et annet (latinsk) ord for speil er spekulum, som åpenbart har blitt verbalisert i ordet “spekulere” (som også kan kalles “refleksjon”, eller det å reflektere over et tema eller emne), foruten at vi finner ordstammen spek i ord som inspeksjon, aspekt, respekt, suspekt og så videre. Det er alt assosiert med “syn” (både i bokstavelig forstand og i overført betydning) og tilhører en gruppe med ord som alle kommer fra latin og i hovedsak følger latinske konvensjoner for sammensetning og meningsinnhold. Generelt sett konverteres endingen tio til sjon når et latinsk ord gjøres til norsk: “Inspektio” blir til “inspeksjon”. Imidlertid kommer det inn et interessant element fra det gammelnorske ordet “sjon” (som de fortsatt bruker på Island). Det betyr jo syn. For eksempel er det islandske ordet for fjernsyn “sjonavarp”, et gammelt ord som egentlig betyr “å kaste syner” i betydningen forhekse noen, suggerere dem til å se ting på èn bestemt måte i stedet for andre mulige synsmåter.

Det magiske speilet er noe vi har inni oss, noe vi bærer med oss hver dag. Vi kaller det et tryllespeil fordi det kan vise samme ting på mange forskjellige måter, slik at det ville egentlig vært mer korrekt å kalle det en monitor, altså en skjerm, lik en dataskjerm, hvor man kan endre på settinger og spesifikasjoner ved å endre på forhold i tenkningen, men konseptet er så gammelt at speil var alt de hadde på den tiden så speil er hva vi kaller det. En mer teknisk korrekt måte å beskrive hva som foregår mens vi ser er at øynene våre er stereoskopiske kameraer som sender signaler til en monitor (skjerm) inne i hodet, også kjent som “det magiske speilet”. Det går an å fordreie og forvrenge denne signalprosessen tildels ganske radikalt uten at noen forhold i omverdenen endrer seg det aller minste, for eksempel kan visse narkotiske stoffer medføre at man tilsynelatende har havnet i en helt annen verden av former og farger, mens det egentlig bare er stoffene som har skrudd på knapper og endret spesifikasjonene for oppløsning, skarphet, fargemetning og så videre.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Poenget her og nå er at speilet er fleksibelt og at den verden vi “ser” er i utgangspunktet ikke annet enn et bilde i fantasien. Vi bruker den samme skjermen når vi lukker øynene og “ser bilder” for eksempel tilknyttet minnet eller når vi kjører simulasjoner i fantasien for å vurdere hva som sannsynligvis vil skje når vi gjør det ene eller det andre, før vi tar beslutninger. For å prøve å holde ting litt fra hverandre kan vi si at vi kikker med øynene men vi ser med sinnet. For det meste går alt dette på autopilot. Det er ikke vanlig å “hacke” sin egen hjerne og ta bevisst kontroll over disse mekanismene, og de fleste som forsøker – ofte med “hjelp” av hallusinogene stoffer – ender med en psykiatrisk diagnose. Tenk over saken. Det er for eksempel likså greit at hjertet går på en enkel rytmeboks av en autopilot, er det ikke? Det er mulig at man gjennom lang tids trening vil kunne ta kontroll over egen hjerterytme med viljens hjelp, men dette virker ikke særlig praktisk. Fabrikknye mennesker kommer med et sett standardinnstillinger som blir justert – individualisert – i løpet av livet, men ikke alle deler av maskineriet er noe man bør tukle med bare fordi man er nysgjerrig. Underbevisstheten er så latterlig mye større enn det vi opplever som “vårt daglige selv” at det blir mest som å sammenligne størrelsen på hele solsystemet med den ganske lille (i sammenhengen) jordoverflaten. I denne metaforen er vår makt en jordisk ting. Vi kan kommunisere med solsystemet men vi kan ikke kontrollere det.

Imidlertid bør vi merke oss at det finnes strengt tatt ikke noen “ytre verden” … alt vi har er et bilde i hodet og en kontaktflate mot omverdenen som ligger dels i sanseapparatet, dels i minnefunksjonen. Vi godtar det vi “ser” så lenge det er familiært, men når det er noe uvanlig vil vi søke å verifisere det både med resten av sansene og med slik billeddannelse i hodet som vi kaller tenkning. Vi undersøker ting fordi vi vil flytte dem fra det ukjente til det kjente. Inspeksjon bringer oss tilbake til spekulum, det magiske speilet. Det som viser oss bilder av verden. Hva kan vi se? Det finnes en kommentarfunksjon. En slags “indre stemme” som forteller oss hva som skjer, mens det skjer. Det er sjelden stille i et typisk menneskesinn. Tanker spretter opp som troll i eske mer eller mindre kontinuerlig, selv når vi sover, i form av drømmer og ting som skjer pa dataskjermen vår mens den er i hvilemodus. Mens vi drømmer har vi en “selvfølelse” – vi tror ikke at vi er en annen – men alt er helt annerledes. Kommentarfunksjonen er skrudd av. Vi prøver ikke å “forstå” det som skjer, vi bare observerer det passivt. Kanskje etter at vi har drømt noe særlig spesielt vil vi fundere på hva det “betyr” etter at vi har våknet, men som regel glemmer vi det raskt. De daglige aktivitetene våre krever at vi fokuserer oppmerksomheten vår på “virkeligheten” (slik vi oppfatter den). Men underbevisstheten glemmer ikke. Den ser alt og husker alt. Den skiller ikke mellom indre og ytre, den forholder seg bare til bilder og data. Imidlertid har den en algoritme, et program som handler om preferanser. Underbevisstheten din vet hva du vil ha fordi den kjenner hele din søkerhistorie, derfor viser den deg bilder som er i slekt med resten av billedmaterialet du liker. Det er en selvforsterkende prosess av “bekreftelse”.

Det krever en – ganske bokstavelig talt – nærmest overmenneskelig innsats å ta kontroll over eget sinn, men det er i prinsippet ikke mer (eller mindre) vanskelig enn å ta kontroll over egen kropp. Alle som lever i en medisinsk normaltilstand kan selv bestemme når og hvordan de skal bevege seg, men det forventes ganske mye mer enn dette hvis man skal jobbe som profesjonell danser eller sirkusakrobat. På lignende vis er man ut fra en psykiatrisk normaltilstand fri til å selv velge hva man skal tenke, men det er langt derfra til filosofenes kunster. Som med dans og annen kroppslig bevegelseskunst fordrer kunsten å tenke at man legger ned mye metodisk trening på å utvikle det talentet man har så langt som det går an å ta det. Vi kan snakke om “mental gymnastikk” og sammeligne dette med å hoppe og sprette litt rundt omkring, med eller uten musikk, for å holde kroppen i form, som er bedre enn ingenting, men det vil ikke gjøre deg i stand til å følge en koreografi eller gjennomføre et sirkusakrobatisk program. Da snakker vi om et helt annet nivå av bevegelse. Ikke mange er i stand til å bare slå en baklengs salto her og nå, med stødig landing og det hele, og ikke særlig mange flere kan følge en hvilken som helst filosof på en tankereise gjennom grunnlaget for språkdannelse og konseptuell virkelighetsforståelse. Imidlertid har ikke “tankefeil” de samme umiddelbart selvstraffende konsekvenser som det å feile når man prøver å slå baklengs salto. Man vil ikke få vondt noe sted. Derfor vil man kanskje tro at “dette gikk jo bra” og fortsette videre på sine ville veier helt til man blir konfrontert med tankefeilenes konsekvenser ved et senere tidspunkt, når man typisk vil falle inn i en indignert forsvarsposisjon og forsøke å skifte tema. Derfor går det som det går.

En løgner er enhver den som distribuerer misinformasjon. Ferdig diskutert. Vedkommendes “intensjoner” er mindre viktig. Problemet er at de lyver. De snakker ikke sant. De prøver ikke engang å snakke sant. Fordi de er ikke motivert av sannferdighet, de er motivert av hva som er bekvemt for dem selv. De lever på noe slags intellektuelt steinaldernivå hvor all informasjon i nærheten enten er til nytte for “prosjektet” deres her og nå, eller ikke. Det finnes ingen plan og styring ut over instrumentell egennytte. Dette er ikke “narcissistisk” så mye som det er bare innskrenket og smålig. Løgneren lever i barnets regressivt psykologiske tilstand. På grunn av trauma eller annen tilpasningsforstyrrelse etablerer de aldri en sunn voksenmentalitet, med klare grenser mellom fantasi og virkelighet. Ansvarlighet er et ukjent konsept for dem.

For et drøyt tiår siden etablerte jeg en litterær skikkelse jeg kalte Hare (men hans egentlige navn er Edgar Skorgen). Navnet Hare fikk han fordi han tidlig på 80-tallet hadde et band som ble kalt Hare Rama. De spilte ny bølge musikk. Plata de ga ut selger for høye beløp blant samlere. Senere i livet ble Hare pornoskuespiller og noen slags “halvgangster” i England. Vanket sammen med tvilsomme typer. Han ble utvist derfra i forbindelse med opprullingen av Retterdon-drapene og “Operation Century” (se Google for detaljer hvis dette er ukjent historie). Han vendte tilbake til Norge hvor han sporenstreks havnet i fengsel på grunn av en narkoaffære. Et mislykket forsøk på å etablere seg i det kriminelle miljøet her som medførte gjeld til noen leverandører som mistet varene sine da han ble tatt. Historien, slik jeg den gang skrev den, begynner met at Hare har permisjon fra Rongla (“Rong Landsfengsel”) for å gå i begravelse. Noen forteller ham noe som gjør at han ikke vender tilbake etter permisjonen. Han går på rømmen. Siden baller det på seg.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Kriminologi må antagelig betraktes som en akademisk spesialdisiplin som er i slekt med både psykologi og sosiologi. Studiet handler om statistiske og andre årsakssammenhenger mellom atferd og kriminalitet. Noe skyldes bevisstløshet, men for det meste vet folk når de går over grensen og involverer seg i kriminell virksomhet. Fra en forfattende fortellers synspunkt ligger det interessante i å spekulere rundt imaginære personers psykologiske egenskaper, samt naturligvis nok dramatisk forviklingskomedie til at selve historien blir interessant. Hva er det folk tenker i det øyeblikket de velger denne typen risikoatferd? Det ender jo aldri bra. Det at man i det hele tatt hører om kriminelle og deres virksomhet er i seg selv et tegn på at det aldri går bra. Fengselsbefolkningen dokumenterer at selv om forbrytelser kan lønne seg så lenge man har lykken med seg kommer det alltid et tidspunkt når lykken snur. Hvor man befinner seg og hva man har i lommene når uflaks bestemmer seg for å dukke opp kan ha mye å si for hva slags fremtid man har fra og med dette tidspunktet. Uansett hva man ellers kan si om det å havne i fengsel er det ingen tvil om at fengselslivet er en innskrenket sosial kontekst. Det har uforholdsmessig mye å si hvem man havner der sammen med. Relasjonene man etablerer er ikke de man vanligvis ville ha følt seg komfortabel med.

Det finnes enkelte kjeltringer som har profesjonell innstilling og et forretningsmessig forhold til virksomheten sin, med relativ kontroll over seg selv og detaljene ellers, men de fleste er idioter. Dumme mennesker som gjør dumme ting og angrer på det etterpå. Det er liten statistisk sannsynlighet for at en hvilken som helst tilfeldig utvalgt kjeltring skal ha noen utpreget ærlig personlighetstype, men samtidig er det umulig å oppnå kreditt, godvilje og annet som man behøver for å lykkes i narkobransjen hvis man ikke betaler det man skal, når man skal, og til de rette folkene. Alle forstår at Hare, som jeg nettopp presenterte, ikke har noen “objektiv skyld” – han sitter jo i fengsel – for at varepartiet han hadde ansvar for gikk tapt, men allikevel er det et problem. Det representerer fusk i maskineriet og et økonomisk ansvar som forplanter seg videre i leverandørkjeden. Derfor kan det hende at han må gjøre noen en tjeneste for å dokumentere at han fortsatt er på laget. Han har ikke tenkt å svike noen. Han er “en av gutta” som stiller opp for å gjøre opp. Også i fengsel finnes det jobber som må gjøres.

“Forbrytelsens psykologi” er et gammelt litterært tema. Med mindre man har noen slags psykiatrisk lidelse befinner jo alle mennesker seg i en sammenheng av årsaker og virkninger, motiver og handlinger, som i det minste har noen slags indre mening for individet, selv om det kan se tilfeldig og kaotisk ut for en ytre observatør. Bortsett fra noen få psykoer som alle typisk holder avstand til så har folk grenser. Mens det kan være greit å begå væpnet ran blant en typisk fengselsbefolkning så er det aldri greit å begå overgrep mot barn. Forbrytere har bare færre og andre grenser enn borgerskapet, men også de kommer til et punkt hvor de melder pass. Og i den grad de et tilknyttet noen slags “mafia” så lever de ofte under svært rigide regler for selvfremtillling og generell atferd, vesentlig mye strengere enn i samfunnet forøvrig. De er jo ikke individer overfor omverdenen, de er representanter for den “mafiaen” de tilhører. De bærer uniform, så å si, selv om dette ikke nødvendigvis betyr noen synlige, ytre kjennetegn. De som behøver å vite vet. Det ironiske med slike sammenslutninger er at vi må se til visse militære våpengrener, til og med deler av politiet, for å finne like rigide koder for indre disiplin, samhold og plikt overfor gruppen. Slik at når Hare fikk beskjed om at han måtte “sende en melding til” – banke opp – et slikt mafiamedlem som han satt i fengsel sammen med, som en gest til de han skyldte penger, kalkulerte han med at han ville være bedre tjent med et liv på rømmen fra myndighetene og noen narkolangere som bare bryr seg om penger enn å ha en hevnlysten mafia – som aldri tilgir og aldri glemmer – på nakken. Ingen av delene er bra men det ene er verre enn det andre. Han hadde sett for seg en “streit” fremtid etter endt soning men en plutselig beskjed snudde alt på hodet for ham. Men nok om det. De som vil vite mer må kjøpe boka, som for øyeblikket ikke eksisterer.

Høyre, eller høyresiden, betegner vanligvis et parti, en politisk gruppering eller en politiker med et konservativt idégrunnlag, bygget på Edmund Burkes teorier, imens venstre og venstresiden betegner en radikal, sosialistisk eller kommunistisk retning, som regel bygget på Karl Marx idégrunnlag.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Den vanlige myten om høyre og venstre i politikken er sitert ovenfor. Burkes storhetstid var midten av 1700-tallet, mens Marx kom hundre år senere. Ingen av dem ville gjenkjent noen deler av det samfunnet vi lever i nå i dag, dersom de ble kastet inn i det uforberedte, som seg selv slik de var i sin levetid. Hadde de derimot levd i moderne tider og nå i dag vært omtrent femti år gamle, ville Burke (som var født i Dublin) nesten helt sikkert vært irsk parlamentariker på sentrum-venstresiden, mens Marx (som var født i Trier) ville hatt noen slags byråkratisk jobb i EU-systemet. Hvis de var nordmenn ville Burke ha stått i Senterpartiet og Marx i Høyre. Vi er alle barn av vår tid.

Blant norske partier nå i dag er uten tvil det mest konservative av dem – i ordets egentlige forstand – Arbeiderpartiet. Det er de som ligger tettest opp mot Burkes verdisyn: Et rettferdig samfunn preget av sterke institusjoner. Høyre var kanskje konservative for hundre år siden men nå i dag representerer de en radikal form for frihandelsideologi, nyliberalismen, som glorifiserer “konkurranse innenfor økonomien” som samfunnets drivende kraft, som ønsker svake/passive institusjoner  og som ofrer nasjonale sikkerhetshensyn til fordel for økonomisk vinning for en gruppe privatpersoner. Markedet vil regulere seg selv. Den eneste tydelige forskjell som gjenstår mellom høyre og venstre i klassisk forstand er at høyrepartiene favoriserer en hierarkisk samfunnsstruktur av “klasser” mens venstrepartiene er laterale, det vil si de går for en flat struktur hvor ingen er “viktigere” enn noen andre (men mer eller mindre viktige jobber finnes naturligvis).

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å anerkjenne at vi nå lever i en postmoderne tid som per definisjon er dystopisk. Det er en pendelbevegelse som følger naturlig etter fem hundre års modernistisk fremtidsutopi som lovet at alt ville bli bedre med ny teknologi, internasjonal handel og folkeopplysning. Vi kan se mye som har blitt bedre, ikke minst medisin og utdanning, men vi har også fått et sett med postmoderne problemstillinger som handler om klimaendringer, miljøgifter, rasering/uttømming av naturressurser og alle slags dødelige krigsvåpen i friflyt. Vi står foran en krevende tid med mange omstillinger i forhold til hva slags livsstil det er rimelig å forvente. Den optimisme som drev menneskelig fremskrittsiver fra omtrent år 1500 til år 2000 er nå enten fullstendig borte eller omsatt til transhumanistiske fantasier om menneskelig kolonialisering av andre planeter (som på grunn av grenser innenfor fysikken aldri kommer til å skje). Det å føle at “alt går til helvete” er typisk for den postmoderne ånden, på samme måte som folk trodde at fremskritt og vitenskap ville løse alle problemer i løpet av den modernistiske tidsalderen. Imidlertid har vi ikke mer rett nå enn vi hadde den gangen. Uansett hva slags utfordringer vi må konfrontere koker alt uansett ned til “en jobb som må gjøres” og ingen jobb blir bedre gjort av at man er redd og forvirret mens man gjør den.

Klassetenkningens mekanikk er deprimerende banal: Finn noen du synes er verre og mer foraktelige enn deg selv og legg dem for hat. Da blir det enklere å akseptere at mange også er bedre og mer respektable enn deg. Det er alltid lettere å bukke og slikke når du samtidig har noen du kan sparke og slå. Sånn er livet i hønsegården. Alt handler om rang. Ditt bidrag til å etablere et klassesamfunn handler om å identifisere og hate de som står under deg i rang. Uføretrygdede, utlendinger, seksuelle avvikere, kulturliberalere. De som ikke fortjener å nyte godt av samfunnsprivilegiene. Og har man vanskelig for å velge finnes alltids “de kriminelle”. Rusmisbrukerne. De multihandicappede. Tunge psykiatriske pasienter. Folk som er ute av stand til å ta vare på seg selv. Det er ikke så nøye. Poenget er at man finner noen man synes fortjener å bli hakket på. Kategoriene ovenfor er bare forslag, utvalgt blant de mest populære hatobjektene. Det finnes sikkert mange flere som er “uverdige”, jeg har ingen detaljkunnskap på dette området. Jeg er ikke selv tilhenger av hierarkisk tenkning. Fordi det er dumt og min egen hakkekylling er “det dumme”, representert ved de som er mentalt tilbakestående av ideologiske årsaker. Ikke fordi de mangler talent for å bli smartere og mer skjerpet, men fordi de tror de har noe å tjene på å være nyttige idioter for pengepappaene sine.

Som man kan se av de to lastebilene i forgrunnen midt på bildet så er det en stund siden det ble tatt. Torghandel var en gang noe vanlig og dagligdags. Nå ser man det nesten aldri mer. Matvareforsyningen har blitt “rasjonalisert”. Supermarkedene som nå nesten totalt har erstattet mer spesialiserte butikker for matvarer forventes å ha et eget grønnsakstorg inni butikken. Direkte salg av matvarer mellom produsent og forbruker forekommer nesten ikke lenger (selv om det finnes et antall gårdsbutikker). Hva kan gå galt?

Materialistisk sett, over lang tid, er ordningen vi har nå med supermarkeder som endeleddet i en sentralisert distribusjonskjede av matvarer en mekanisme tom tilfører enorme mengder plast til matvareforsyningen. “Enhetspakninger” er en forutsetning for “enhetsprisingen” som den moderne forbruker forventer. Det mest formålstjenelige materialet til dette formålet er plast.  Minst halvparten av alt vi kjøper på et vanlig supermarked har noe slags plastomslag, gjerne flere. For øyeblikket har man plassert ansvaret for forsvarlig deponi av alt farlig avfall denne plasten representerer hos forbrukerne. Husholdningssøppel skal vaskes, sorteres og legges i riktig fargekodet plastpose.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Problemet er imidlertid ikke hvor all plasten havner og hvordan den blir håndtert i sluttleddet, problemet er at plasten bringes inn i kjeden til å begynne med. Vi har bare så vidt begynt å ane konturene av hva slags katastrofalt forurensningsproblem ukritisk bruk av plast gjennom de siste 60-70 år representerer. Hvis samfunnet overlever de neste femti år vil plastsanering uten tvil bli en vekstnæring. Foreløpig er det bare lokale entusiaster og frivillige dugnadsgjenger som jobber med å rydde opp i elendigheten, men sterkere krefter må snart på banen. Det må etableres et nasjonalt program for plastsanering. Penger må på bordet. Folk må betales for jobben de gjør.

Imidlertid er plasten bare en digresjon. Hovedproblemet i matvareforsyningen er at industrialisering ødelegger selve næringsgrunnlaget. Det mekaniserte landbruket er ikke stort eldre enn plasten. Jeg vokste opp på gård. Jeg kan huske mens hest fortsatt var en vanlig ting å bruke der det var trangt, bratt og vanskelig for traktoren, men hesten ble brukt likevel fordi det var mer lønnsomt å ta med seg disse kantene av produksjonen enn å la være. Mer variert bruk av landskapet har imidlertid bortfalt som økonomisk incentiv siden den gangen. Faktisk er det mange gårdsbruk i dag som drivest mest på trass – her har det alltid vært gård og jeg skal ihvertfall ikke være den som legger ned – og uten at det er egentlig “økonomisk forsvarlig” innenfor en forståelseshorisont som handler mest om lønnsomhet.

For øyeblikket bor godt over halvparten av alle mennesker på jorda i byer. For Norge var tallet i år 2019 åtte av ti. 82% av alle nordmenn bor i byer og større tettsteder. Det betyr i praksis at de må få maten laget for seg. Selv produserer de ingenting. De diller rundt i en alternativ virkelighet og tror mat er noe man får kjøpt i butikken både i dag og i morgen. Jeg vet ikke om dette er mest komisk eller mest provoserende dumt, jeg vet bare at det ikke er bærekraftig. Innenfor en ganske kortsiktig tidshorisont må betydelige deler av norsk matvareproduksjon over i en mer arbeidsintensiv småskalaform, basert i for eksempel permakultur og andre metoder som er mer skånsomme mot toppjorda enn det mekaniserte og industrialiserte landbruket har vært. Mere håndarbeid og mindre traktor, kan du si. Det burde allerede finnes en tilskuddsordning for nyetablering av småbruk. Vi går mot mørkere tider for internasjonal matvarehandel. Først vil det bare merkes som et prisproblem, men ikke lenge etter vil det bli et forsyningsproblem.

I det herrens år 1978 fylte jeg 15 år. Om våren, som vanlig. Jeg hørte om opptøyene som hadde vært i Oslo natt til 1. mai det året gjennom nyhetene på fjernsynet. Jeg så ikke noe av det selv. Senere det året flyttet jeg imidlertid for meg selv, i en leilighet betalt av foreldrene mine, etter lange forhandlinger om betingelsene for dette privilegiet. Jeg tenkte selv at det å “kle meg ordentlig og oppføre meg som folk” var en lav pris å betale for de uante men lovende mulighetene som lå i å bo borte fra foreldreregimets overvåkningstyranni. Jeg antar at foreldrene mine på sin side så på hele prosjektet som en “Hail Mary” i forhold til å få meg til å slutte og farge håret mitt blått og stikke sikkerhetsnåler i ørene. Og det var før vi engang begynte å snakke om de eksentriske påfunnene i klesveien. Kort sagt, de var bekymrede.

Men sånn er jo foreldre, av mer eller mindre saklige årsaker. Jeg var en ganske “vill” type i oppveksten. Men gulrot fungerte som regel bra, i et tenkt spill som handler om å få et esel til å bevege seg når alt du har er en gulrot og en kjepp. Jeg skjønte aldri at ledelse kan gå denne veien også, jeg trodde jeg “vant” hver gang jeg tilsynelatende fikk det som jeg ville. Imidlertid viste det seg at de – foreldrene mine – gamblet riktig, fordi jeg ble mer voksen av å bo alene, ikke minst fordi dette ga meg høy status blant de jeg omgikkes på den tiden. Det var stort å ha sitt eget sted. Alle hadde foreldre men ikke alle opplevde det som mulig å forhandle med dem. Jeg måtte åpenbart ha gjort noe riktig for å havne i en sånn posisjon. Noen var sikkert misunnelige også, men de fleste var nysgjerrige. Hva fortalte du dem?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hvorom allting er, fra denne plattformen behøver man ikke være matematiker for å regne ut hvor jeg havnet natt til 1. mai 1979, som også var første gang politiet i Norge hadde brukt tåregass for å spre en folkemengde. Så “krigslignende” i den forstand at tåregass må regnes som et våpen og panikken den fremkaller for mange oppleves som realistisk dødsangst. Selv befant jeg meg litt i utkanten av den verste “krigssonen” men jeg var nær nok til å erfare tåregass for første gang. Faenskapet sprer seg jo med det minste vindkast. Om dette er det å si at det var forsåvidt “spennende” på mange måter, men også en opplevelse jeg ville klart meg fint uten. Jeg syntes uansett at jeg klarte meg ganske bra under de rådende forholdene. Jeg hørte på han som sa ikke gni deg i øynene men det var ganske kjipt en stund. Etter dette fikk jeg respekt for gassen og prøvde det ikke igjen før på den militære rekruttskolen i 1982. Jeg klarte meg bra den gangen også. De som ikke forstår hvorfor tåregass kan føre til panikk har aldri selv prøvd å få tåregass på seg. Såpass kan jeg si med en viss autoritet.

Tiden vi lever i nå er som en science-fiction-versjon av 70- og 80-tallet. Mot slutten av 90-tallet hadde cyberspace blitt noe folk snakket om og nå er vi vel mer eller mindre der. Folk forholder seg til “ting på nettet” mange ganger hver dag, ofte i timesvis om gangen. Det spiller liten rolle hvor man er i geografien, på nettet skjer det noe hele tiden. Dra ned til sentrum for å se hva som skjer er ikke “nødvendig” på samme måte som før. Det meste havner umiddelbart på sosiale medier og andre uformelle nyhetskanaler, ofte mens tingene foregår. Derfra sprer det seg til de store nyhetskanalane i løpet av få minutter. Alt virker mye “nærmere” nå enn noensinne før. Av praktiske årsaker er det nyttig å bruke år 2000 som et vannskille mellom den gamle og den nye tiden. Nettet har på fundamentalt vis endret spillereglene for hvordan vi tar til oss og sprer informasjon. Dette er ikke minst viktig i samfunnsdebatten. Et sett med mer kritiske standarder for hva vi tror på vil fremtvinge seg av ren organisk nødvendighet over tid, på grunn av de enorme mengdene falsk og dårlig informasjon som flyter fritt der ute, så vi kan liksågodt selv ta styringen over våre egne mentale snurrepiperier og etablere en orden. Propaganda er ikke lenger hva det var. Som Sun Tzu sa: Ikke avbryt din fiende mens han er i ferd med å gjøre en feil. Mange land i “vesten” spiser seg selv opp innenfra med indre stridihet i befolkningen. Hvem har noe å tjene på dette?