År: 2022

Realisme er i filosofien det synet at den ytre virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet. Den såkalte naive realismen mener virkeligheten er slik den fortoner seg for sansene. Den kritiske realismen mener at sansenes virkelighetsbilde først må korrigeres. Det motsatte av realisme kan sies å være idealisme.

(Store norske leksikon)

Etter min mening er det viktig å understreke at naiviteten i den naive realismen består i tro på at menneskets erkjennelsesevne er tilpasset “virkeligheten slik den er” mens kritikerne hevder vi observerer “virkeligheten slik det er fordelaktig for oss å se den”. Eller med andre ord, de naive tror vi ser alt som er å se mens de kritiske tror vi ser bare det vi ønsker å se. (La oss ikke blande idealisme inn i bildet for da blir det komplisert.) Filosofer vil typisk fnise som verdensvante horer av de naive realistenes jomfruelighet når de forholder seg til syndene vi begår som observatører, enten vi bruker sansene eller forstanden. Det er jo komisk. I mange tusen år har vi kjent våre evner og begrensninger som tenkende vesener men fortsatt er det ikke noe folk lærer om på skolen. Tenkning er ikke et eget fag.

Før het det gymnastikk og jeg antar det fortsatt er vanlig å kalle det gym. I dag er det gymtime. På den tiden jeg gikk på skolen begynte man å si kroppsøvning og forkortet det til krø på timeplanen, men det var aldri noen som sa krø. Vi sa gym. Og gymtimene var “variable”. Noen ganger hadde vi gymlærere som helt klart trodde de var der for å trene opp fremtidige elitesoldater til marinejegerkorpset, mens andre dager gikk det i dårlig organisert innebandy eller minifotball. I den grad vi hadde noe tilsvarende, bare beregnet på hjernen – sinnsøvning – så handlet dette enten om matte eller å pugge gloser. Prøvene vi hadde var orientert mot å måle til hvilken grad vi var sykroniserte med den faglige læreplanen. Om vi kunne stoffet, så å si. Hvilken konge, hvilket årstall, og hva er Newtons lover. Den typen ting. Vi hadde aldri noe som kunne sies å være orientert mot strukturert kritisk tenkning … og det ville sannsynligvis ikke latt seg gjøre å innføre noe slikt fag.

Det vi typisk observerer på internett er mye dårlig tenkning. Eller rettere sagt, mye kritikkløs tenkning, for mye av det er jo ganske bra hvis vi gir poeng for høy promille i fantasifylla og grotesk overvurdering av egen vurderingsevne. Vi gjentar for førtifemtende gang at kritisk tenkning begynner med selvkritikk, i praksis at man venter med å danne noen mening til man har flere data og bedre oversikt. Det er mye å ta tak i hos de fleste. Det finnes mange “vanlige tankefeil” og logiske svakheter i resonneringsteknikken hos nesten alle som aldri har fått noen systematisk trening i kunsten å tenke. Like så sikkert som at man kan lære å “bevege seg smartere på banen” hvis man er fotballspiller kan man lære å bevege seg smartere gjennom tankerekker. Det gjelder å gå dit ballen er på vei, ikke der den nettopp var. Noen har instinktiv teft for dette og vi kaller dem “smarte” eller “flinke”, til og med “heldige”, alt ettersom, men alle kan forbedre teknikken sin.

Noen sa om seg selv (ikke her) at jeg er brutalt ærlig og det syntes jeg var komisk der og da, fordi jeg kjenner vedkommende som verken brutal eller ærlig. Hvem sier sånt om seg selv? Det lyder jo som noen slags forklaring – eller unnskyldning – av vedkommendes atferd sett fra vedkommendes eget perspektiv, eventuelt en “propter hoc” beklagelse av noe som vil komme senere. På forhånd unnskyld for at jeg kan bli nødt til å fornærme deg. Ordboka definerer “brutal” som det motsatte av hensynsfull, dermed tolker jeg utsagnet “jeg er brutalt ærlig” som et litt klønete forsøk på å si at man verdsetter sannheten høyere enn bekvemmeligheten, selv om man ellers bare er en liten spurvelurv når det kommer til injurierende kraft. Den tøffeste musa i kvartalet er fortsatt ikke noe som imponerer katten. For meg personlig er det vanskelig å se for seg hva ærlighet betyr hvis det ikke er intimt sammenknyttet med realisme, som igjen ikke er verd en sur sild hvis den ikke er kritisk. Hva er det å være ærlig om hvis man har et sjuskete forhold til fakta?

Mannen på bildet ovenfor er Michael Thomas Flynn, en pensjonert generalløytnant fra den amerikanske hæren som ble fjernet fra sin siste seriøse stilling som sjef for hærens etterretningsorganisasjon på grunn av “kaotisk lederstil og urealistiske idèer” før han ble rekruttert som sikkerhetsrådgiver for Trump-regjeringen, et engasjement som varte i bare tre uker før han ble for politisk belastende. Siden ble han anklaget og dømt (etter tilståelse) for å ha avgitt falsk forklaring for FBI, men benådet av Trump, før han fant noen slags kallelse som leder for Qanon – per i dag utgjør de en parareligiøs bevegelse som omfavner det meste man har hørt om innenfor konspirasjonsfaget – men det seneste prosjektet til Michael Flynn er noe som kalles The Reawakening America Roadshow (tittelen kommer ikke helt til sin rett i norsk oversettelse, for dette er besten en parodi på hvor stereotypisk amerikansk det er mulig å få noe). Jeg så nylig et filmklipp fra et av disse vekkelsesmøtene hvor en svovelpredikant uttalte at BLM (Black Lives Matter) er en terroristorganisasjon grunnlagt av en lesbisk marxist som dyrker Satan. Og publikum skriker halleluja. Gud, familie og våpen! Det hele er veldig surrealistisk.

Det mest bemerkelsesverdige med all galskapen i dagens USA er at alle ser ut til å være inneforstått med at Den amerikanske drømmen nå er noe som tilhører fortiden. Alle disse bevegelsene snakker om å gjenta, gjenoppvekke, finne veien “tilbake til det som engang var”. Ingen snakker lenger om det lovede land som ligger et sted i fremtiden, altså Manifest Destiny, klassisk amerikansk fremskrittsoptimisme, det som var selve Den amerikanske drømmen. Fremtiden, slik den utmales av RAR og MAGA, er et dystopisk sted hvor LGBTQ-aktivister er ute etter å hjernevaske barna til de ikke lenger vet om de er gutter eller jenter, og kulturmarxister jobber for å ødelegge kjernefamilien og ta fra folk våpnene deres. For meg ser problemet ut til å være mer psykiatrisk enn politisk i sin sanne natur, men uansett hva som driver dem er opphissede og tungt bevæpnede menneskemengder ikke til å spøke med. Veldig mye kan skje veldig raskt. Reportasjer fra disse “møtene” hvor religion og politikk piskes sammen til en luftig metafysisk majones viser folk som ville i blikket og åpenbart ute av mental balanse snakker om hvordan “Demokratene” – noen ganger også jødene – sannsynligvis må utryddes for at skikkelige folk skal kunne leve et anstendig liv i Amerika. Meningsmålinger viser at uansett om man spør Demokrater eller Republikanere mener omtrent syv av ti at det vil være en katastrofe for USA om det andre partiet vinner flertall i valget om to uker. Ting ser ikke bra ut, for å si det mildt. Det er imidlertid ikke rimelig å sammenligne Demokrater og Republikanere i disse tider. De sistnevnte har etablert seg utenfor virkelighetens rammer og skyr åpenbart ingenting i sin jakt på stemmer. Dagens situasjon i USA er i praksis “de hellig overbeviste” mot “de faktabaserte skeptikerne”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vanligvis består en høyreradikal bevegelse av ideologer, opportunister og nyttige idioter (stemmekveg), men i USA er opportunisme selve ideologien, understøttet av alt de kan grave opp av sitater og argumenter, fra religion og populærpsykologi, til fordel for “budskapet” (som på ingen måte lar seg uttrykke på lettfattelig vis). Det er vanskelig å sammenligne det med noe annet fra historien eller geografien, dette er en unik situasjon som handler om spesifikke særtrekk i det amerikanske samfunnet, men om vi “zoomer ut” et stykke legger vi merke til at det som foregår er at kyniske ledere pisker frem hysteri hos ignorante, primitive mennesker som lever med stor metafysisk angst hver dag. Slik sett er det som foregår i USA verken nytt eller oppfinnsomt. Det er klassisk krigshissing og deler av det foregår for tiden under ledelse av en pensjonert generalløytnant fra hæren med spesialtrening innenfor geriljakrigføring og kontraterrorisme. For tredve år siden var det bare noen få aktører på ytterste høyre fløy som snakket om den sionistiske okkupasjonsregjeringen men i dag er det helt normalt blant tilsynelatende helt normale mennesker å definere regjeringen og staten som sin hovedfiende, som må konfronteres med våpenmakt. Det er ennå uklart hvor dette bærer men det ser som sagt ikke bra ut. Og om to uker holder de valg. Forhåndsstemming har startet. Det meldes om væpnede “frivillige vigilanter” som holder vakt ved avstemmingsstedene og filmer folk mens de kommer og går. Dette får mange til å føle seg utrygge, hvilket sannsynligvis også er hensikten. Vi kan ikke gjøre annet enn å vente og se. Det går som det går i USA.

Eksperimentering med narkotiske stoffer er noe jeg forbinder med 80-tallet og “festkulturen” i Oslo, med konserter, nattklubber, nachspiel hjemme hos folk og hele resten av åsgårdsreia. Tilgangen til stoff var et pengespørsmål, det var aldri vanskelig å skaffe nærmest hva som helst på få timers varsel. Det var egentlig mest brysomt å få tak i alkohol, men selv det var som regel et spørsmål om hva slags påslag i prisen man var villig til å akseptere (eller i stand til å betale for, der og da).  Selv på 80-tallet var Oslo en pussig form for “liten storby” i den forstand at det fantes mange og varierte steder, men samtidig ikke nok mennesker til å etablere tette skott mellom miljøene, slik at det var glidende overganger mellom rockemiljøet, kunstnermiljøet og de kriminelle miljøene. Alle møttes på utestedene for sosial omgang. Sånn antar jeg det mer eller mindre er den dag i dag. Jeg vet ikke. Det er mange år siden jeg var “på byen” i noen slags forstand.

Blant alle jeg kjenner eller noen gang har kjent finnes et par “cannabisaktivister”. Selv er jeg skeptisk. Jeg tror ikke høyt fobruk av cannabis er bedre for folk enn høyt forbruk av alkohol, som definitivt ikke er bra for folk. Men det raker meg lite om noen “røyker en rev” så lenge det ellers ikke utarter i form av nedsatt livsvilje, arbeidsevne og hva vet jeg. Cannabistypene har en tendens til å være litt frynsete i fantasiene sine noen ganger. Det er ikke måte på hva slags planer de har, men det skjer liksom aldri noe. Om de tiltrekkes av stoffet fordi de var sånn i utgangspunktet eller om det er stoffet som gjør dem sånn blir en høne-og-egg-debatt. Selv kjenner jeg både totalavholdende individer som er grunnsløve som typer og vanebrukere av cannabis som er så oppegående at man blir stresset av å være i nærheten av dem. Du vet, den typen som har alle mulige slags baller i lufta og snakker uten stans om hvor bra det går med forretningene. Man hører også historier om idrettsstjerner som bruker cannabis, så jeg vet ikke. Det virker ikke bevist hinsides all rimelig tvil at cannabisbruk medfører forstyrrelser i verken personligheten eller den sosiale funksjonen, i det minste ikke i noen generell forstand.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det argumentet som overbeviser meg hver gang – det vil si en gang i året eller så – jeg havner i samtale med en “cannabisaktivist” er at markedet allerede er etablert og mer eller mindre mettet. Cannabisindustrien eksisterer allerede. Cannabiskulturen eksisterer allerede. Det innføres, tilvirkes, transporteres, omsettes, oppbevares og forbrukes tonn etter tonn av faenskapet hvert år i Norge. Dette vet vi. Som med andre kulturprodukter som alkohol, tobakk, sukker, fett og kaffe er det ingen uproblematisk vare fra et helseperspektiv, men det hjelper ikke å ha det “under jorda”. Da har man jo ingen kontroll over noen deler av denne økonomien, bare hva som i praksis utgjør noen slags kronisk infeksjon i samfunnskroppen. Det vil etter min mening være enklere å drive holdningsskapende arbeid i forhold til måtehold og ansvarlighet hvis man plasserer cannabis i den gruppen av helsemessig suspekte men lovlige produkter som er nevnt ovenfor. Man fjerner det “forbryterromantiske” aspektet fra bruken. Det vil ikke lenger være spennende som før, bare noe teit og illeluktende, som sigaretter eller en bøtte chips fra gatekjøkkenet. Forbudslinjen har vært forsøkt og det har vist seg at den ikke virker. Folk bryr seg rett og slett ikke om at det er forbudt. Hva gjør vi da? Å eskalere skarpheten i konfrontasjonen med strengere straffer og mer brutale metoder er ikke veien å gå for en typisk demokratisk rettsstat. Ihvertfall ikke all det stund vi kan observere helt empirisk at selv ikke det har hjulpet der man har forsøkt det. Vi kan fortsette som før. Det er en mulighet. Det er sikkert noen som tjener på det. Eller vi kan ta kontroll over cannabisøkonomien gjennom å legalisere, regulere og skattlegge den, etter mønster av vinmonopolet. Det vil enda flere tjene på.

Filosofisk sett er det imidlertid liten grunn til å anta at mennesket skal endre sin grunnleggende natur og bli til et fornuftsvesen, selv ikke Homo norvegicus, det norske mennesket, vi som i så mange sammenhenger er så stolte av vår sunne natur og vår vakre fornuft (eller det skal kanskje være omvendt) har også identitetsforstyrrelser som sitter i følsa, altså det organet vi føler oss frem i informasjonsjungelen med. Vi vet jo at vi har rett, vi behøver bare å få det bekreftet. Var det ikke det jeg sa? sier vi, akkurat som om noen bryr seg om hva vi sa. Det mest hyppige argumentet på motstandssiden later til å være at vi ikke bør legalisere cannabis fordi dette “sender feil signaler” om at bruk av cannabis er akseptabelt. Dessuten behøver vi ikke enda et rusproblem, i tillegg til alkoholen. Til det er det å si at jeg forstår hva de sier, men det er etter min mening ikke realistisk å argumentere som om “ingen cannabisøkonomi” er et aktuelt alternativ når valget står mellom svart eller hvit cannabisøkonomi, fordi vi kan være rimelig sikre på at dersom etterspørselen etter cannabis lot seg fjerne fra forbruksmarkedet så ville den vært borte for lenge siden. Dette er imidlertid ikke hva vi observerer. Hva lærte de på økonomistudiet? Når folk har penger og etterspør en vare vil tilbud fremkomme. På den ene eller den andre måten. Vi både kan og bør forholde oss skeptiske til mye av det våset økonomer sier, men akkurat denne spådommen er nærmest vitenskapelig korrekt. Folk kommer til å etterspørre cannabis, derfor vil det alltid eksistere en cannabisøkonomi. Quad erat demonstrandum. Intet vettugt menneske betviler det.

Det er sjelden – jeg tror faktisk aldri – noen av de “cannabisprofetene” jeg har i min vage omgangskrets nevner dette, så jeg skal ta det med for min egen regning: Politikken Norge fører i forhold til cannabisøkonomien undergraver respekten for loven, ihvertfall blant de som bruker cannabis “noen ganger” i løpet av året. Den siste undersøkelsen jeg så anslo dette til å være 20% av den voksne befolkningen. Det er jo for faen ikke klokt. En av fem involverer seg på vanemessig basis i lovbrudd. Hvordan får man det til å stemme med grunnleggende prinsipper for lovgivning og rettshåndhevelse? Det første man tenker er at man ville kunne fylt mange fengsler hvert år på dette grunnlaget, hvis man skulle være streng. Flere enn vi har. Til og med flere enn vi med noen slags rimelighet kan bygge. Situasjonen er absurd, men vi later som om det er fin flyt og alt under kontroll, som ironisk nok er typisk “misbrukeratferd” i forhold til rusmidler. Det første saklige resultat vi må prøve å etablere er den minimumsstandard at folk snakker sant når de snakker om rusmidler og de problemene de har med dem. Så vidt jeg vet er det standard prosedyre i behandlingen av avhengighet at pasienten må erkjenne forholdet. Slutte å lyve om det. Hvis ikke kommer man ingen vei med noenting. Å være avhengig av noe er kanskje ikke det hippeste man kan tenke om seg selv, men det er bedre enn å være avhengig av noe og i tillegg lyve om det. Bare for å nevne et klassisk psykologisk problem som forekommer i rusavhengighetssaker. Jeg tror det vil være lettere å få rusavhengighet opp på bordet og inn i et behandlingsprogram hvis man ikke i tillegg er nødt til å komme over den terskelen det er å tilstå at man begår lovbrudd på vanemessig vis. Denne situasjonen ser ut til å være en høy pris å betale bare for at rusmotstanderne skal føle seg tilfredse med at de “sender de korrekte signalene”. De ligner abortmotstanderne i sin tilnærming til problemkomplekset.

Det er langt igjen til Royal Albert Hall, som Åge Aleksandersen sa i sangen. Britene har nettopp begynt å konsumere sin tredje statsminister av året 2022. Dette er underlige tider som vil bli husket, men man er foreløpig ikke helt enige om hvorfor. Det er historisk at de har innsatt Rishi Sunak i jobben fordi han er sønn av indiske innvandrerforeldre. Det er imidlertid mindre historisk at han er perverst rik og har vist lite talent for å forstå hva slags krisetilstand “vanlige” briter må leve med for øyeblikket. Stilen til Sunak ser ut til å være teknokratisk og ganske forsiktig, men det vil snart komme noe slags mannskit som vil vise om han har politisk talent nok til å vare helt frem til jul. Jeg ser ingen god grunn til optimisme, men samtidig begynner jeg nesten å synes litt synd på britene. La oss håpe de slipper å få tilbake Boris Johnson. Men gudene vet, det kan skje, fordi ting er fortsatt veldig ustabile. Brexit er fortsatt en “ting” som dominerer hverdagen til alle briter selv om ingen vet hva det er eller betyr. Alt vi kan si så langt er at det er første gang en moderne stat – i fredstid – har valgt å si opp handelsavtaler og innføre strengere grensekontroller mot sine nærmeste handelspartnere, i praksis hele EU-sonen (inkludert Norge).

Norge har historisk sett, i forhold til de andre nordiske landene, hatt en rolle som ligner den til Skottland. Et land av en viss betydning, men samtidig “noe langt der i nord” for de fleste ikke-skotter. Det er en knapt målbar gigafordel for Norge å være godt synkronisert med EU og deres “indre marked” men vi vet ikke dette på samme måte som skottene. Derfor er det en aktuell mulighet som ligger på bordet at de vil ha en folkeavstemming for å melde seg ut av Storbritannia slik at de kan melde seg inn i EU. Det er en ting som kan skje. Hvis det skjer er det aller minste vi kan si at det ikke vil redusere de bølgeskvulpende ringvirkningene etter Brexit. Det betyr jo kroken på døra for unionen mellom England og Skottland, i praksis at “Storbritannia” opphører å eksistere. Hva skal man tenke om dette? Jeg har vært litt her og der. Mitt inntrykk er at forskjellen mellom Skottland og England er minst like store som mellom Norge og Sverige, inkludert “dialekten” (det er for eksempel knapt mulig å forstå hva de sier i Glasgow når de snakker normalt). Det er definitivt to forskjellige nasjoner. Det er ikke vanskelig å se for seg England og Skottland som to forskjellige stater, men hvis skotsk uavhengighet blir vedtatt i løpet av de nærmeste årene vil det bli en veldig balkanisert situasjon på De britiske øyer, med to landgrenser mot EU som begge, av historiske og kulturelle årsaker, er nødt til å være “åpne” for fri ferdsel av mennesker. Jeg er ikke engang sikker på om en Norge/Sverige-løsning vil være akseptabel langs grenser som er hva de er, det kommer uansett til å bli et følsomt problem. “Det irske spørsmålet” er heller ikke på noen måte besvart. Unionistene i Nordirland føler seg typisk mer i slekt med skottene enn med englenderne. Hele greia er ganske komplisert.

Hver alder har sin sjarm, som folk sier. Barnetro blir til ungdomsopprør før man tilbringer størstedelen av tiden deretter med det voksne livets daglige drøv. Etter at man har fylt femti begynner det imidlertid å gå nedover med fysikken. Rent konkret handler det om restitusjonstid. Man er ikke nødvendigvis “svakere” men det tar lengre tid å lege skader som man pådrar seg under fysiske eksesser. Derfor må man utvikle en form for forsiktighet man av forfengelighetshensyn foretrekker å kalle klokskap, men det korrekte navnet er feighet. Som alle vet betyr jo det å være feig at man kan høre fegden kalle. Hvem er fegden? Dødens sendebud. Kulde i hjerterøttene. Hvem vet, det er gamle sagn.

Når får man et bevisst forhold til årstall? Jeg husker året 1969 fordi det var da jeg begynte på skolen, men det første årstallet som virket som om det hadde noen slags betydning var 1970. Et nytt tiår. Den nye tiden har kommet. På den tiden var det fortsatt relativt vanlig å være født på 1800-tallet, noe som var en svimlende ting å tenke på for mitt barnesinn. Jeg tror ikke det finnes noen flere av det slaget, men tidlig på 70-tallet hadde man ennå dinosaurer i verden og jeg så en gang to av dem slåss. Gamle, værbitte menn som dengte løs på hverandre med knyttede never så blodet sprutet, men de sa ikke stort og plutselig sluttet de bare med det og gikk hver sin vei. Det var markedsdag i bygda og jeg var der sammen med bestemoren min. Begge de to ble født på 1800-tallet, tenk på det du sa hun til meg. Imidlertid ble de uvenner under Den andre verdenskrig og pleide å gå løs på hverandre med jevne mellomrom. Ingen blandet seg, ingen brydde seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fortid er noe man opparbeider seg mens fremtid er noe man slipper opp for. Foreløpig er det helt normalt å være født på 1900-tallet men om ikke lenge forsvinner vi også. Hvem skal styre verden da? Alt som blir igjen er jo amatørene som er født alt for sent til å forstå hvordan ting henger sammen, om vi skal tro de av mine jevnaldende som akker seg over hvor udugelige de unge er nå for tiden. Akkurat som alle de gamle alltid har gjort, med dårlig skjult fremtidssjalusi. Den ultimate ressursen som man kan ha eller ikke ha er jo tid og når man kommer til min alder har man sløst bort mesteparten av alt man hadde på masse tull og fjas som ikke virker viktig i ettertid. Men sånn er livet. Man starter som fullstendig idiot og det blir ikke stort bedre med årene. Det beste man kan håpe på er ting som er verd å huske. Imidlertid har prioriteringene en tendens til å forandre seg hos folk så snart de virkelig forstår at de har mer fortid enn fremtid.

Egentlig burde folk slutte å stemme når det er valg etter at de har pensjonert seg. De har jo ingen fremtid. På hvem sine vegne er det de ønsker å bidra til samfunnets styre og stell? Man kommer til et punkt når det ikke er noe poeng i å engasjere seg i noe prosjekt som skal gå over langen, kanskje mange tiår. Man kommer til et punkt når det å ha god helse ut året ikke er noen selvfølge lenger. Man kan forsåvidt godt gi råd og det ene med det andre, men på en litt skeptisk måte. På en litt uengasjert måte. Spillet er ikke like spennende som det var. Det er ikke st spørsmål om “lav energi” (selv om dette forekommer), mer om at man har utvilket andre prioriteringer. Hva er viktig? Det kommer an på hvor mye tid du tror du har til rådighet. Hvor lenge skal du planlegge for? Man blir jo som tidligere nevnt mer sårbar ettersom man blir eldre, slik at det kan gå raskt nedover hvis man pådrar seg noe jævelskap. Når man føler at dette er en realitet betyr det at man kan høre fegden. Da er man nødt til å være forsiktig, eller i det minste forsiktigere enn før.

Det er etter min mening ikke viktig om noen legger seg flate eller hva slags skyld, ansvar og erstatning det skal forhandles om, men “noen” bør kanskje ta tak i hva slags mønster i saksbehandling og prosedyrer hos påtalemakten som medfører at folk kan bli kjent skyldige og straffedømt i saker som er så grove at man kvier seg for å mene noe om dem. Bortsett fra det personlig tragiske for alle involverte i denne bisarre historien snakker vi jo om saksbehandlingsfeil som burde vært fanget opp for at begrepet “rettssikkerhet” skal ha noen mening når det virkelig gjelder. Man skal ikke kunne først bli dømt for bortimot det groveste noen kan gjøre, deretter frikjent tyve år senere, det er jo justismord av verste sort, gitt at vi ikke har dødsstraff i Norge. Nok er nok om denne jævla saken hvor så mange har mistet så mye.

Jeg mistenker at vår gamle uvenn troen har hatt en finger med i dette narrespillet, nærmere bestemt “følelsen av å ha rett” som ofte trekker mye stygt med seg. Idealet for håndfast justis er jo at “det er bedre om ti skyldige går fri enn om èn uskyldig blir dømt” men dette prinsippet ser finere ut som kakepynt og glitter i et filosofisk prateselskap enn når man som etterforsker sitter med en saksmappe som bærer den dystre overskriften Barnedrapene i Baneheia. Det er ikke typisk sånt som kan bli liggende uløst. Det vi sannsynligvis behøver er en tydelig instruks om at “sterk tro” i kombinasjon med hva som nå må betraktes som “falsk forklaring” ikke skal være godt nok grunnlag for å dømme noen og dermed ta fra dem både menneskeverdet og alle muligheter for et normalt liv senere, selv etter frikjennelsen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke uvanlig at faglige standarder må vike for personlige karrièrehensyn i arbeidslivet. Dette er den suverent mest alminnelige formen for korrupsjon som finnes der ute, ihvertfall blant alle profesjoner som må dokumentere resultater i stillingen for å oppnå forfremmelse. Det er blant annet derfor vi har regelverk og industristandarder. Folk “kutter hjørner” og ellers alt de kan komme unna med for å levere det som forventes av dem når kvartalsregnskapene skal gjøres opp. Det viser seg gang på gang at også innenfor politiet og rettsvesenet er man belemret med denne kultursykdommen. Det beste vi kan få til er imidlertid å utrede hvorfor det er slik, deretter etablere tiltak for å motvirke tendensen. Å rette opp feilene fra i går er èn type problem. Å forhindre dem fra å skje igjen er noe annet. Det er litt komisk når retten møter seg selv i døra, for straff er per definisjon “post hoc” og ikke noe som kommer til anvendelse før syndene alt har skjedd, mens det vi prøver å oppnå er at folk gjør ting riktig til å begynne med, inkludert det å ikke begå lovbrudd.

Det er alltid grovere, mer alvorlig og har større konsekvenser for samfunnet når mennesker i “høye stillinger” begår lovbrudd enn når vanlige sivilister uten ansvar for noe mer enn seg selv snusker det til med noen slags tåpeligheter. Imidlertid virker det ofte som om både politiet og påtalemyndigheten har sterkere fokus på små synder begått av små mennesker enn stor korrupsjon og finansforbrytelser blant store foretak og internasjonale pengefyrster. Det koster penger å sette folk i fengsel og det har liten innvirkning på “kriminaliteten” som sådan. Alt vi kan oppnå med “strengere straffer” er mer hardkokte kriminelle. Det er så opplagt at jeg føler meg dum når jeg sier det, men det er virkelig og seriøst nødvendig å klippe navlestrengen mellom narkoøkonomien og hvor man enn har anstalten for utklekking av kriminelle. Det er så mye penger i omløp i narkoøkonomien at det infiserer hele resten av samfunnet. Uansett hvem man er og hvor i landet man befinner seg behøver man neppe å ringe svært mange og jobbe særlig lenge for å skaffe en brukerdose narkotika av valgfri type, selv om man på forhånd ikke vet noe om disse tingene. Det største problemet man vil ha er sannsynligvis å overbevise folk om at man ikke bare kødder, men så snart de oppfatter “har penger, ønsker stoff, mener alvor” så vil markedsmekanismene ta seg av resten. Alt er mulig for den som kan betale.

Hva vi typisk har kunnet observere i land som har avkriminalisert hele narkomarkedet og legalisert omsetningen på brukernivå er at absolutt ingenting skjer. Ingen forandringer annet enn at noe som var usynlig har blitt synlig. Hele opplegget er jo for faen komplett latterlig. Markedet for stoff er allerede mettet og alle får tak i alt de skal ha, men allikevel later vi som om dette er noe vi “jobber med å bekjempe”. De som ikke forstår hva som skjer med all narkoprofitten kan slå seg til ro med at den havner der all profitt havner: på finansmarkedet. Selv i ymse land der de har eksperimentert med formell og uformell dødsstraff for narkohandel har folk for det meste innført, tilvirket, oppbevart, omsatt og forbrukt alle typer stoff som har et navn, pluss sikkert mange som ikke har det. Problemet er at så lenge faenskapet er definert som ulovlig har vi ingen slags kontroll verken over hvem som omsetter hva eller hvor de får det fra. Alt går på fri eksos i alle retninger og alle pengene går rett i lomma på kriminelle bander. Slik er det fordi vi velger at det skal være slik. Saken er politisk.

Heter det isberg nå for tiden? Hvem vet, historien om en type salat som muterte til en annen type salat og trakk med seg språket i samme slengen kunne vært interessant å se på, men i dag er poenget isfjell, eller rettere sagt metaforen hvor et isfjell representerer de synlige og de usynlige deler av et fenomen,, som her og nå er samfunnets uryddige forhold til psykiatri og narkomani. Dypest sett består problemet i eksistensiell ambivalens. Vi vet ikke hva vi er og hva som foregår. Det føles ikke riktig. Det føles ikke engang virkelig mye av tiden. Hvem er menneskene og hvorfor oppfører vi oss som vi gjør?

For hver synlig narkoman finnes det minst ti som man ikke ser. De kan være hvem som helst. De er “hvem som helst”, i den forstand at det finnes ingen forutsigbarhet i hvem som utvikler besettelser i forhold til rusmidler og andre tiltak som handler om kontrollfølelse. Det finnes for eksempel treningsnarkomane. Det går an å få vaskedilla og gå så sterkt inn for å ha det rent og ryddig at det i praksis ikke går an å bo der. Man hører stadig om spillavhengighet. Folk friker ut med forbruksgjeld og kredittkort, fyller hele boligen med alskens skrot på grunn av at de har fått kjøpegalskap. Det er noe i menneskenaturen som er ustabilt. Et kompulsivt element som fører til tvangslidelser.

Narkomani er ikke en sykdom, det er et symptom. Pasienten forsøker på tvangsmessig vis å “justere” virkelighetsopplevelsen. Midlene er sterkt variable men formålet er alltid det samme: en opplevd forbedring av egen situasjon, på kort eller lang sikt, alt etter hva slags horisont man har mot fremtiden, det andre, det ukjente og det ugjorte. Noen lever helt uten håp. Livet blir noe mekanisk som de utholder snarere enn å leve det. Dag etter dag, år etter år, livet handler om nødvendigheter, ikke lyster. Rusmidlenes bedøvende effekt er den eneste nåde de kjenner. Den eneste de forventer. De jobber ikke fordi de har lyst til det eller fordi de prøver å skape noe for seg selv, men fordi de trenger pengene. De vet ikke hvorfor de lever. De liker ikke sånne spørsmål. De vil ikke noe spesielt, bare være i fred. Er det et problem?

Nesten alle som bruker rusmidler i dagens Norge gjør det fordi dette kompenserer for noe. Det psykologiske detaljarbeidet i hvert tilfelle varierer naturligvis sterkt men prisippet er i hovedsak alltid det samme: Man baker livets kake med de ingredienser man har, så pynter man den med slik idiosynkratisk galskap som man har tilegnet seg, inkludert (men ikke avgrenset til) narkomani. Det handler om å leve som sangen sier. Den ene tvangslidelsen er ikke mer respektabel enn den andre. Verst av dem alle er den som får folk til å gjøre hva som helst for å grafse til seg stadig mere penger, i noen slags formålsløs jakt på noe de ikke engang vet hva er. Hva er nok? Er overgangssonen mellom for lite og for mye alltid noe flytende? På gateplan i Hong Kong kaller man visstnok det å røyke heroin for “å jage dragen” uten at jeg vet den fulle sammenhengen i hva dette betyr, men jeg liker den vage allusjonen til ridderromanser og Parsifalmyten. Man finner alltids en drage man kan strides med. Poenget er at man kan se seg i trollspeilet og føle seg som en helt.

Andelen narkomane som er såkalt gatenarkomane er den samme andel som “bor på gata” blant alle som “bor” noe som helst sted. De har ikke noe organisert liv og derfor heller ikke noen organisert narkomani. Samfunnet har ikke nødvendigvis noen motforestillinger mot “tung stoffavhengighet” så lenge stoffene ikke på noen måte er morsomme. Mange der ute går på en neve piller hver dag. Andre får sprøyter og tinkturer som holder galskapen – det vil si symptomene – deres i sjakk. Noen jobber. Andre sitter hjemme. Primær behandlingsstrategi er at de ikke utgjør en fare for seg selv og andre. Når dette er oppnådd kommer innslagspunktet for det sekundære, at pasienten skal være i “meningsfull aktivitet” innenfor arbeidslivet eller på alternativt vis “engasjert” i det sosiale samfunnslivet, om så bare i form av samtaler med sosionom en gang i uka, eller hva man nå har budsjett til. Samfunnets interesse i saken handler om folkehelse. Minimumsstandarden er å begrense pasientens tendenser til selvskadende atferd, men uten å overta hele det administrative ansvaret for livet deres. Det er ingen enkel balansegang og mange feiltrinn forekommer. Formyndermentalitet møter passiv aggresjon. Jeg har selv aldri møtt noe menneske som ikke hater seg selv, ihvertfall noe av tiden. De finner mange feil når de ser seg i speilet. Så lenge de holder seg i aktivitet er de distrahert fra denne selvgranskende dømmesyken som plager så mange så ofte.

Den kyniske skole var en gresk filosofisk skole, oppkalt etter gymnasiet Kynosarges, grunnlagt rundt 400 fvt. av Sokrates’ venn og elev Antisthenes. Skolen var mest opptatt av moralfilosofi. Som Sokrates mente kynikerne at lykken og det høyeste gode består i dyd og moralsk rettskaffenhet. Dyd og lykke når man ved å gjøre seg mest mulig uavhengig av livets ytre tilskikkelser, og det beste middel er da å få full kontroll over egne behov, samtidig som man frir seg fra sosiale vaner og konvensjoner. (Ved overdreven og misforstått dyrkelse av slike idealer fikk ordet kyniker etter hvert sin nedsettende betydning.) Kynikerne opptrådte blant folk som forkynnere av sin egen lære. Typisk representant er Diogenes fra Sinope. Stoikerne representerer en noe mer forfinet videreføring av kynikernes synspunkter.

(Store norske leksikon)

Jeg har som regel pleid å kalle meg stoiker fordi det er så mange negative assosiasjoner tilknyttet ordet kyniker men teknisk sett tilhører jeg definitivt tradisjonen etter “Sokrates’ venn og elev Antisthenes”, det er bare alt for komplisert å forklare detaljene i bildet, og ærlig talt, hvem gidder å høre på sånne historier? Nesten alle foretrekker at alle andre har en “kom til saken” type måte å snakke, så da blir det slik. Grovt sett kan vi si at det klassiske spørsmålet i moralfilosofien er “hvordan” mens man i metafysikken spør “hvorfor”. Trikset til kynikerne er å bytte plass mellom de to. Hvorfor skal man gjøre det ene heller enn det andre? Hvordan eksisterer verden og alt dens innhold? Ser du hvordan det virker? Meningsgrunnlaget blir helt annerledes. Det er meningsløst å spekulere i hvorfor man finnes, hvorfor det finnes et univers heller enn ingenting, hele den linja med spørsmål. Det går ikke an å vite noe om naturens “motiver”, man kan bare oppnå klarhet om sine egne. Samtidig er det ikke så mye et spørsmål “hvordan” man skal administrere detaljene i sitt eget liv, men “hvorfor” (som spiller ballen tilbake til spørsmålet om å kjenne sine egne motiver). Den kyniske skole handler om å “krympe operasjonen” og helst ikke eie mer enn hva man enkelt kan bære med seg, som forøvrig også er en av grunnpillarene i buddhistisk livsstil. Eiendomsløshet er et spørsmål om frihet, det er ikke noe poeng i seg selv å være “fattig”, hva det handler om er uavhengighet som direkte motsetning til enhver form for avhengighet.

Det tvangsmessige og kompulsive ser ut til å være endemisk i menneskenaturen. Folk gjør seg avhengige av de mest usannsynlige ting og gråter hver dag over sin egen tilstand. Hvorfor har jeg ikke mer av alt jeg ønsker meg? Kanskje en centimeter av lillefingeren er hvor mye sympati jeg har for dette. Akkurat nok til å forstå hva som foregår med dem, men ikke nok til å synes synd på noen. Ikke engang meg selv. I det store bildet får alle for det meste akkurat det de fortjener, verken mer eller mindre. Universet er ikke ondt men det er ikke medgjørlig heller. Menneskeliv er bare kortvarige blink helt uten konsekvens og betydning, selv om vi hver for oss føler at vi er unike små snøfnugg som glitrer gildt der vi henger mellom himmel og jord.

Som forsåvidt også bildet antyder så har Ruby The Hatchet et ganske utpreget 70-talls stuk på opplegget sitt. Hvis man ikke liker sånt så vil man neppe like Ruby. Selv kjente jeg til dem fordi jeg liker denne genren, men jeg trodde de hadde lagt opp for det er fem år siden siste de ga ut noe. Hvem vet. Det har jo skjedd så mye rart de siste fem årene.

Uansett, nok prat. Her er Ruby The Hatchet med plata “Fear Is A Cruel Master”. Kjøp den på Bandcamp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet ikke hvor mange som har den samme erfaringen, men jeg kan huske at vi hadde Peer Gynt som lesebok i norsktimen det ene året på ungdomsskolen, jeg mener det var i åttende, altså vinteren 76/77. Det kan ha vært før eller senere, men jeg føler meg mest sikker på at det var i åttende. Uansett, Peer Gynt har jo noen trefninger med troll i løpet av hva som egentlig er en burlesk forviklingskomedie, men selv var jeg mest imponert av han skrekkfiguren som kommer helt på slutten, Den store bøygen, uten at lærerstanden kunne gjøre rede for hva fanden Ibsen egentlig pratet om der. Senere utforskning av temaet som jeg har gjort antyder noen slags pangermansk sagnfigur som også er forbundet med ormer, drager og andre ornamentiske dyr vi finner i typiske “vikingmønstre”, så det er ikke usannsynlig at vi snakker om en oldtidsrepresentasjon av hva vi i dag ville kalle en nevrose, altså et psykiatrisk tema som er viklet inn i personlighet og atferdsmønstre og som pasienten aldri ser ut til å komme seg bort ifra. Temaet kommer tilbake, igjen og igjen. Dette passer med resten av profilen hans Peer Gynt, han var jo en slyngel, men til sist vendte han hjem for å konfrontere alt som han hadde rømt fra og “utsatt” i mange tiår.

Det å si at noen er trollete har aldri vært noe kompliment, men ingen direkte fornærmelse heller. “Vanskelige barn” har mange ganger i det norske språket blitt beskrevet som trollunger. Enkelte sagn om “byttinger” finnes, men for det meste har folk ment kritikk av atferden til de som man har kalt troll, eller trollete. I hovedsak ser troll imidlertid mest ut til å være et ord for noen slags naturånder som ferdes rundt ute i skog og mark uten å i utgangspunktet ha noen utpreget interesse for menneskene, men det går ofte ugreit når man møter dem. De er ikke snille av natur. Noen ganger har trollene overnaturlig intelligens men for det meste er de “intellektuelt ukompliserte” skapninger som det er enkelt å narre inn i et sirkelargument (som de blir sittende og fundere lenge over mens man selv lister seg vekk fra stedet). Eventyr og sagn har ikke uofte troll som tema, eller i det minste som noe vagt i bakgrunnen, men det sies ikke noe om hva troll er og hvor de kommer fra, så man blir sittende igjen med et inntrykk av at troll bare er “noe som finnes der ute” og som sannsynligvis alltid har vært der. Folk pleier jo ikke å være beskjedne i forhold til å fortelle hva de vet, når de tror de vet noe, så når ingen sier noe kan det bare bety at ingen vet noe. Troll er og blir dårlig definerte, muligens overnaturlige skapninger. som sannsynligvis kommer fra et eller annet sted i underbevisstheten. Hjernen lager alle slags illusjoner når vi er ute og går i skogen mens det er mørkt. Frykt er tradisjonelt hva trollene tiltrekkes av, hvilket sjelden er hjelpsom informasjon for de som er redde for troll. Vi har en sirkelgreie gående. Den store bøygen, om du vil.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Troll på nettet er en annen dans. Vi kunne liksågodt ha kalt dem provokatører men jeg (og mange andre) liker ordet troll. Det er jo kortere og det smeller bedre i munnen når man sier det. Motivene deres er varierende men metoden består nesten alltid i å hisse opp folk med ting man sier – eller ytrer i videre forstand – slik at det lokale debattklimaet hetes opp og går i fistel over en eller annen dusteting som har denne effekten på det stedet. Poenget er ofte å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvis man for eksempel tjener femti øre per kommentar driter man i om det er negative kommentarer, poenget er at man får flest mulig av dem. Får man tusen hatmeldinger har man tjent fem hundre kroner. Jeg sier ikke at opplegget typisk er sånn, men dette er en illustrasjon av hvordan oppmerksomhetsøkonomien virker og hvorfor det ofte er mest lønnsomt å være en upopulær karakter som alle kjenner og hater. Visst er det manipulerende men det er også lønnsomt og ingen steder er det straffbart å være en drittsekk på den måten. Folk tjener millioner. Verden går videre. Alt er den samme gamle leksa: overalt folk samler seg dukker det opp noen som har noe å selge. Alle er ute etter noe. Alle har en plan. Nettet har selvfølgelig blitt en dokumentasjon av både det verste og det beste, samt alt annet som finnes i menneskesinnet. Inkludert alt som har med penger å gjøre. Og sex, så langt det lar seg gjøre å få til noe seksuelt over nettet, si for eksempel “peep show” med kamera mot betaling. Kan det gjøres så finnes det der ute. På 90-tallet var de fleste løssalgsaviser preget av opptil flere helsider med annonser for “telefonsex” med spesialnummer til høy minuttpris, men nå har vi betalingskort og internett, så vi kan regne det som fette sikkert at det finnes både tilbud og etterspørsel av all slags tenkelig og utenkelig art på markedet. Og da har vi ikke engang snakket om hva som finnes på svartnettet.

Jeg forstår hva de føler men jeg er usikker på metoden. Hvis jeg har lyst på øl – som hender, men på ingen måte like ofte og like mye som da jeg var en ung villmann – og det ikke finnes øl å få kjøpt i butikken, eller engang butikker som selger ting i rimelig nærhet av der jeg bor, virker det opplagt at jeg må brygge det selv. Dette krever litt håndverk, pluss utstyr og fikkel men det er ikke vanskelig. Hvis man klarer å lage en saus klarer man å brygge øl. Jeg opplever det ikke som naturlig å spørre noen om lov til å brygge øl, det er mer et spørsmål om jeg gidder alt styret. Det er jo en jobb som må gjøres. Meh. Enden på visa blirr at jeg kjøper øl i butikken når jeg vil ha øl, for det går an.

De på bildet ovenfor demonstrerer mot alkoholforbudet i USA, som foregikk på omtrent den samme tid og av omtrent de samme årsaker som i Norge, med omtrent de samme konsekvenser (bare mye verre i USA). De hadde plenty butikker men det var ikke lov å selge øl. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene rundt lovligheten av eventuell hjemmebrygging av øl under forbudstiden verken der eller her, men jeg er rimelig sikker på at dette var en relativt vanlig ting å gjøre. Jeg ville sannsynligvis gjort det selv hvis jeg levde da, mildt indignert over at noen prøver å ta fra meg enkle og relativt harmløse livsgleder. Jeg er ikke noen fyllik som drikker meg dritings og går ut for å lage bråk (selv om det riktignok har skjedd et par ganger gjennom tidens løp), øl er en normal del av en normal husholdning (det er også vin, for den saks skyld). Unormal bruk handler om individuell idiosynkrasi, ikke om varens status som normal. Man kan ikke straffe Per for det som Pål har gjort.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Problemet med å brygge øl er at det ligner ikke på det å lage kaffe. Man kan ikke bare brygge seg en flaske øl på kjøkkenbenken når man har lyst på en. Det blir mengder eller det blir ingenting. Dette er de aktuelle alternativene. Tyve liter er et normalt hjemmebryggerkvantum og det tar – mas o menos – omtrent fjorten dager å komme seg fra man starter til ølet er ferdig tappet på flasker. Deretter kan man enten vaske ned utstyret og sette det til lagring … eller man kan umiddelbart starte en ny runde. Man rekker to runder til før det man først tappet har fått satt seg sånn noenlunde, selv om jeg ville anbefale det dobbelte, altså to måneder på flaske før ølet er drikkeklart. Problemet med å ha det gående på dette viset er at man ender med 16-17 liter øl hver fjortende dag, som blir et ganske drøyt konsum i lengden hvis man skal drikke alt opp etterhvert. Selv foretrekker jeg ofte mange dager i strekk uten noe alkoholinntak. Plutselig når man lager lager har man et lager. På det meste hadde jeg mange hundre liter øl på flaske stående både her og der i skap og hyller, samt overalt ellers. Dette var komisk for de som kom på besøk, men også praktisk. Det siste de behøver å drasse med seg opp i skogen er mere øl.

Hvis vi spør hvor lenge øl har blitt brygget i Norge snakker vi sikkert om noen tusen år. Ingen vet. Brød, grøt og øl er jo de tingene man typisk lager med korn og vi skal ikke særlig langt tilbake i tid før de eneste matvareproduktene som var å få tak i var de man lagde selv. Å brygge øl var noe alle kunne lenge før det å koke kaffe ble en ting noen gjorde. Det var en tid da det var stor vanære forbundet med det å ikke kunne sette frem godt øl til gjester som kom. Kjøpeøl fantes ikke så det var rimeligvis et spørsmål om å mestre bryggerkunsten. Det er som sagt ikke vanskelig, men man må være nøye med mengder og prosedyrer, samt ikke minst hygiene. Det er ikke uvanlig at smilet stivner i ansiktet på de som har blitt lovet øl så snart de får tilleggsopplysningen om at det er hjemmelaget, men de senere årene har sett en slags renessanse for hjemmebryggingen, noen ganger på semiprofesjonelt nivå. Folk lager tildels mye bra vare det ute. Det er ikke lenger slik at det beste man som regel kan si om hjemmebrygg er at det er “interessant på smak”.