Måned: februar 2023

På vei mot livet (originaltittel: Les Quatre Cents Coups) er en fransk dramafilm fra 1959, regissert av François Truffaut. Filmen var Truffauts debut som spillefilmregissør, og vant prisen for beste regi i Cannes i 1959.

(Wikipedia)

Hvis det ikke er snakk om et håpløst uoversettelig ordspill på originalspråket er jeg ikke begeistret for dette med å endre titlene på utenlandske filmer når de lanseres i Norge. Men, som så ofte ellers, den store verden gir bent frem faen i hva jeg mener. Det er fortsatt vanlig praksis å finne opp en egen norsk tittel, uavhengig av hva originaltittelen eventuelt måtte bety i direkte oversettelse, som for den filmen det refereres til ovenfor er Les Quatre Cents Coups som betyr “De fire hundre slagene” — et tall som formodentlig henviser til det antall “trøkk i trynet” (forstått som metafor, filmen inneholder ingen vold) som hovedpersonen, den 14 år gamle Antoine Doinel er nødt til å gjennomgå “på sin vei mot livet” (formodentlig tanken bak den norske tittelen) som selvstendig person. Det handler med andre ord om det man kaller en oppvekstfilm, en sjanger som inneholder ganske mye kleint og moraliserende materiale, men denne er blant de beste.

Det franske ordet coup betyr “slag”, som i det å slå noen, men det kan også bety “servering”, som i det å legge opp en sleiv med gryterett. Det sistnevnte er sannsynligvis årsaken til at beaucoup betyr “veldig mye”, som i det svært vanlige uttrykket merci beaucoup, eller “tusen takk” som vi ville sagt på norsk når vi mener det samme i en lignende situasjon. De tusen takkene er imidlertid en enda dårligere norsk tittel som ville vært fullstendig misvisende, selv om det ville fått frem en mystisk dobbeltbetydning, siden “takkene” kan bety pigger eller torner som man må smyge seg rundt som best man kan for ikke å bli rever istykker av livets kjøttkvern. (Tallet 400 i tittelen er jo vilkårlig, siden det ikke fremkommer noe slikt i filmens narrativ, men det er som sagt relativt “mye”, som kanskje henviser til “beaucoup”.) Hvorom allting er, jeg kjøpte en DVD-utgave av filmen mens jeg bodde i England (tekstet på engelsk) — og der kaller de den The 400 Blows siden et svært velkjent engelsk uttrykk for “selve livet” er the school of hard knocks, slik at de valgte åpenbart å gå rett på sak. (Vi skal imidlertid ikke dvele ved dobbeltbetydningen av knock, altså både et slag og et knull – jevnfør uttrykket knocked up som på norsk tilsvarer det å si at noen er “kjørt på tjukken” – bare bemerke at de klokelig valgte ordet blow, selv om seksuelle hentydninger kanskje ville solgt et par ekstra filmer.)

Når det gjelder filmsynet mitt så er jeg litt “kinofil”. Jeg liker ikke nødvendigvis alt det samme som alle andre, men jeg liker definitivt “nok av det samme” til at jeg havner i kategorien for sånne som går på filmklubber for å se sære ting, eller på filmfestivaler for å se enda særere ting. Alt henger sammen med alt. Jeg er mer kunstinteressert enn egentlig intellektuell, men visse ting kommer med terrenget, som for eksempel dansk dogmefilm fra 90-tallet eller – som er aktuelt her og nå – “den nye franske bølgen” som kom tidlig på 60-tallet, hvor Truffaut er et av de store navnene. Man prøver jo å forstå formspråket. Lese noen artikler om saken. Sånne ting. Litt dilettantisk, la gå, men jeg er i det minste mer interessert enn helt uinteressert. Jeg “ser film” når jeg ser film, for å si det sånn. Det er ikke bare en passiv konsumhandling som jeg glemmer like etterpå. Du vet. Ting man gjør for å slå ihjel tiden. Mange ser jo ikke “filmen” — alt de ser er en sekvens av bilder som de føler mer eller mindre engasjement i forhold til, basert i hva slags stimulanser de liker. Finnes det for eksempel noen studier som ser på forholdet mellom hva slags kategori av filmer folk foretrekker og til hvilken grad de er begeistret for fyrverkeri? Mye såkalt actionfilm drar seg jo i retning av pornofilmer når det gjelder hva slags unyttig vedheng selve “historien” i filmen er — de har åpenbart blåst hele budsjettet på diverse pyroteknisk effektmakeri, mens manuset ser ut som noe noen har lagd med ræva og skuespillerarbeidet er en dårlig vits. Det går an å berge nesten alle andre sider av en filmproduksjon hvis man har et bra manus, men man bør helst være en jævlig dyktig håndverker før man kan kaste manuset og begi seg inn i improvisasjon med håndholdt kamera innenfor “et alternativt formspråk” og den typen ting.

Uansett, da jeg kjøpte filmen i England – jeg tror det var i 2009 – hadde jeg sett noen andre filmer av Truffaut, men jeg trodde ikke jeg hadde sett denne, slik at det var nesten litt kvalmende ubehagelig å føle sterk deja vu da jeg så den senere samme aften, noe jeg ikke kunne forklare på noen annen måte at jeg må ha sett filmen før, jeg kunne bare ikke huske det. Veldig irriterende det der, når man ikke klarer å plassere noe i sin rette kontekst i hukommelsen. Imidlertid er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har sett filmen på klubb eller festival i voksen alder, den ble sannsynligvis vist på NRK som mandagsfilm eller søndagsmatinè på det sene 70- eller tidlige 80-tallet. De viste jo vel så mye klassisk europèisk (og internasjonal) kunstfilm som nyere drama og mer “handlingsorienterte” filmer. Mye bra som vi filmelskere sier, for vi er jo vel så glade i psykologisk drevet og “indirekte” spenning som den typen klore-seg-fast-i-armlenet type spenning som drives frem av handlingsforløpet, som “alltid” bygger seg opp mot en jump scare med masse påfølgende skriking og kloring, før ting roer seg ned og man setter i gang med å bygge opp mot en ny “utløsning”. På vei mot livet er sånn sett en norsk tittel som ikke lover noe den ikke holder. Det skjer ting i livet til unge Antoine underveis, men ikke noe stordramatisk. Vi merker imidlertid hvordan han “møter veggen” i sine forsøk på å  etablere seg som “noe” utenfor det traurige barndomshjemmet — og filmen ender i et spørsmålstegn snarere enn et utropstegn. Vi får ikke vite “hva som skjer” med hovedpersonen, men vi får en veldig “emotivt” filmet sekvens om “menneskets lengsel mot havet”. Om jeg vil anbefale filmen? Selvsagt. Truffaut er en regissør man kan stole på slik sett. Han leverer varene.

Årsaken til at jeg nevner alt dette er at dette er min bloggpost nummer 400 på denne plattformen, så jeg “feirer” på dette viset. Det er en ganske solid produksjon av “blanda drops” med mye tull og sludder, men ikke bare dette. Har jeg “min egen stil”? Jeg tror det. Årsaken til at jeg skriver som jeg gjør er at jeg er som jeg er, hvilket fra mitt eget perspektiv er en god ting, ikke minst fordi det har brakt meg “hell i kjærlighet” (noe diskutabelt på grunn av omstendighetene) i den forstand at jeg har en kjæreste. Hun er skuespiller og dette er hva som førte oss sammen, så å si, men vi ble kjent på nettet før vi traff hverandre i virkeligheten. Man blir for det første ikke skuespiller i utgangspunktet hvis man ikke har “kunstnerisk legning” — og man vil for det andre ihvertfall ikke trives i miljøet uten dette. Noe litt komisk var at vi begge bar på en hemmelig frykt før vi tilbrakte tid sammen, nemlig at den andre skulle være en av disse masete typene som må “gjøre noe” hele tiden. Både hun og jeg var forberedte på at dette kunne bli et problem, men det ble det jo ikke. Tvert imot viste det seg at vi er den typen “radarpar” som forstår hverandres blikkretninger og håndbevegelser etter bare noen timer, slik at vi i prinsippet ikke behøver verken hennes dårlige engelsk eller min enda dårligere spansk, vi kan bare lee på øyenbrynet og skakke på hodet. Ganske interessant det der. Kanskje er det også noe med at ingen av oss er “fryktsomme” personer, heller ikke den typen som “må bevise noe”. Imidlertid er jeg arktisk mens hun er tropisk, slik at vi har en situasjon av typen “Njord og Skade” (jevnfør norrøn mytologi) hvor det er litt tilløp til diskusjon om hvor vi skal bo når vi endelig får manøvrert oss frem til et fungerende opplegg for samboerskap. Spania virker som et fornuftig kompromiss, men ingen beslutning er ennå fattet, annet enn at samboerskap er vår felles målsetting. Og sånn går dagene. Norge og Colombia befinner seg i forskjellige tidssoner, slik at “etter endt arbeidsdag” for henne tilsvarer midt på natten for meg, hvilket imidlertid fungerer bra for her og nå, siden jeg er noen slags ekstremistisk A-menneske. Jeg står “alltid” opp før alle andre. Imidlertid fungerer jeg mindre bra sent om kvelden. Men nok om det. Dette var mitt “slag” nummer 400 i denne bloggen, og nå er det fullbrakt.

Noen fortalte meg en gang at jeg er like sosialt smidig som en kanyle. Mer spesifikt, at jeg ikke tar hensyn til “det folk føler” når det blant annet manifesterer seg som religion, sterk ideologisk overbevisning og denslags ting. Eller for å si det med den typen språk som folk bruker i disse tider, jeg driter en lang marsj i hva som er “politisk korrekt” når det kommer til emneområdet mental helse: Å fungere i samfunnet kan ikke være standarden for om noen er mentalt frisk, selv om dette faktisk er standarden vi bruker innenfor psykiatrien når vi vurderer til hvilken grad det foreligger et “behandlingsbehov”. Som alle vet er det mentale et land av tåke og gråsoner — og det normale er et begrep vi bruker mer om en sosial omgangsform enn noen egentlig “psykisk tilstand”. Dersom pasienten er disiplinert nok til å skjule sine personlige særheter på dette viset er det nema problema. Vedkommende er frisk som en oppdrettsfisk.

Er skrivestil et uttrykk for personlighetstype? Sannsynligvis til den samme grad som klesstil eller musikksmak, hvis man betrakter det over tid, men skrivning er performativt (og ekstrovert) mens diktning er kreativt (og introvert). Eller som det gamle ordtaket sier, man er herre over det man tenker men slave under det man sier. Skrivegjerningen kan for noen – for eksempel meg – handle om å utforske dette forholdet mellom herredømme og slaveri (eller plikt og frihet om du vil) i sitt eget indre. Metaxis kalte man dette i klassisk gresk filosofi. “Det som befinner seg mellom tingene” — slik for eksempel det livet vi erfarer kan sies å ligge et sted mellom øyeblikket og evigheten. Naturligvis er det variabelt til hvilken grad et individ føler seg “bundet av sine egne ord” men i mitt eget tilfelle er dette noe som ligner på en psykiatrisk lidelse. Jeg er overhodet ikke komfortabel med å si noe som er usant, dårlig tenkt eller “ustemt” (som når en danser ikke kan koreografien eller en musiker spiller surt). Det kan godt være tangentialt – altså at det bare angår saken under veldig spesielle omstendigheter – men det kan aldri være usaklig. Hvilket bringer meg tilbake til fenomenet religion.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

I den aller mest positivt optimistiske fortolkning kan religion være en taktisk disposisjon noen foretar i sitt eget sinn, altså et opplegg for å mestre noe som ellers ville erfares som en psykiatrisk lidelse — nærmere bestemt tendensen til å henfalle til metafysisk spekulasjon rundt de såkalte store spørsmålene i livet. I så måte er det like respektabelt som angstdempende medikamenter eller selvhjelpskurs, men heller ikke noe mer enn dette. Det er, som Schopenhauer påpekte, vulgær metafysikk designet for et utenkende konsumentmarked. Bang. Ferdig diskutert. Jeg har eksakt null tålmodighet med slike typer som fantaserer om at de er mer moralsk høyverdige enn andre bare fordi de er særlig fromme overfor sin religions krav til livsstil og diverse ritualatferd. Herregud (mer eller mindre bokstavelig talt). For en kødd. Man får ingen betaling når man selger smør på dette markedet. Ihvertfall ikke her på jorda. Utakk er verdens lønn og det ene med det andre, det at man er i live for et kort øyeblikk – uten noen nærmere forklaring – er jo i grunnen selve mysteriets grunnleggende natur. Etter min mening er det dårlig håndverk i tankesmia når man stiller en type spørsmål som man ikke med noen rimelighet kan forvente å finne noe slags svar på. Heller enn å spørre “hva er meningen med livet” bør man spørre hvorfor dette spørsmålet oppstår. Hvorfor tror man at livet må ha noen slags “mening” (slik vi oppfatter dette begrepet)? Hva om det er “meningen” at man bare skal være et dekorativt element i verdensveven? Ingen filosof som selger “mening” er verdt mer enn fem sure tær i ræva. Kunsten består i å leve uten “mening”.

Språket vi bruker legger visse føringer for virkelighetsoppfatningen, de fleste av dem på begrensende vis. En vanlig metafor for psykisk lidelse har vært “det lukkede sinn” — et kompleks hvor intet slipper verken inn eller ut, det er stillestående vann, som samsvarer med gamle tanker fra såkalt folkelig religiøs praksis (paganisme, hedenskap) om at menneskesinnet er som et myrhøl hvor man kan sette seg fast i og i verste fall bli trukket under av “det som er der nede”. Hvem vet hva som skjer med de som forsvinner nedi myra. De kommer ihvertfall ikke tilbake igjen, noe vi lett kan assossiere med det å “forsvinne inn i en psykose”, eller når virkelighetssansen løser seg opp til drømmeaktige sekvenser som man verken klarer å forstå eller forholde seg til. Aktuell behandling handler nesten alltid om å “drenere myrhølet”, det vil si få frem hva slags elementer som blokkerer den frie strømmen av mental energi, som igjen til en stor grad handler om å “sette navn på følelser” og danne seg et overblikk over situasjonen. Ofte viser det seg at selve sivilisasjonen sliter på nervene til folk. Samfunnets krav til konformitet er sterkt ødeleggende for mange individers mentale helse. Man henfaller til “protest”. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Men rett rundt hjørnet venter skyldfølelsen. Er det meg det er noe galt med? Så er det tid for ennå et “skippertak” for å bevise at man er normal. Jeg pleier å si at man kan kalle den menneskelige tilstand både tragisk og komisk — av akkurat de samme årsaker. Ikke minst vår veldig vanlige tendens til å plage oss selv med “spørsmål” som ikke egentlig er spørsmål, de er (i beste fall) middels godt verbaliserte følelser av eksistensiell tvil. Det er etter min mening grovt uforstandig å kreve at vi skal – eller engang bør – være forstandsvesener. Vi er for det meste irrasjonelle aper. Livet handler om ting vi har lyst til (og deres motsetninger). Vi reagerer akkurat som sjimpanser når de hopper opphisset opp og ned mens de skriker og vifter med armene hver gang vi blir presentert for noe vi må gjøre. Hva er problemet i dette bildet?

Fisken trives etter alt å dømme jævlig godt nedi vannet, men på land har de ikke lyst til å være. Da lager de så mye bråk som en fisk er i stand til å lage, helt til man kakker dem i hodet for å få slutt på uroen. Snipp snapp snute. Mennesker forholder seg til “frihetsfølelsen” som fisk forholder seg til vann. Det er mye vondt og ugreit nedi der, men sånn er fiskelivets farer. Mennesker savner også “vannet” når de blir rykket ut av den sonen der de opplever “livsfrihet”, hvilket som nevnt ofte handler om samfunnets konformitetskrav. Jeg har aldri hørt om noen som blir psykotiske på grunn av forhold i naturen, dette er en kultursykdom like så mye som diabetes, fedme og alkoholisme. Men hvis man klarer å snekre sammen noen slags religiøs uggabugga som faktisk hjelper så er dette naturligvis av ubestridelig nytteverdi for de enkelte individene, selv om terapien teknisk sett handler mer om distraksjon enn kurering. Det blir symptomhåndtering — og som tidligere nevnt havner det derfor på samme nivå av respektabilitet som all annen symptomhåndtering, medikamentbasert eller “alternativ”. Jeg har ikke noe imot at de som ellers ville tatt av seg klærne og løpt skrikende gjennom gatene på vanemessig basis tar piller for å kontrollere tendensene sine, men dette er jo strengt tatt ingen kur. Det er bare en konformitetsdannende kontrollmekanisme. På et objektivt nivå kan vi si at problemet opphører når pasienten tar pillene sine. De tar jo ikke av seg klærne og løper skrikende gjennom gatene lenger. Dermed er saken ute av verden fra samfunnets synsvinkel. Men pasienten er ikke kurert, bare “tilpasset”. De fungerer i samfunnet. Så nå er alt bare bra og alle lever lykkelige alle sine dager, sånn omtrent, slik ting ser ut på overflaten.

Vi vet ikke alt om alle ting – og det kommer vi heller aldri til å gjøre – men vi vet mye om mange ting. For eksempel vet vi at det er en morsom vits å si at det å lede mennesker er som å gjete katter fordi dette er sant. Ikke fordi man noen gang har prøvd å gjete katter, men fordi dette virker som en fornuftig metafor for de frustrasjonene man opplever når man prøver å få noe gjort men må forholde seg til menneskelige nykker som en del av prosessen. Det er i ethvert henseende bedre (og billigere) når folk gjør ting frivillig, for eksempel fordi noen betaler dem såpass bra for å gjøre det at de blir utålmodige etter å komme i gang og få jobben gjort. Det er hva man i bransjen kaller et “sleipt triks” (folk forventes jo å “gå til arbeidet” fordi dette er meningsfullt og moralsk korrekt) men det fungerer faktisk veldig bra. Prøv det selv. Det er tilfredsstillende for en kokk å ha noen kyllinger som ribber seg selv mens de synger Marseiilasen (på fransk) før de sporenstreks hopper oppi gryta og presenterer seg for servering og konsum foran den kapitalbaserte næringskjeden. Penger kan utrette mirakler. Ihvertfall er dette hva folk forteller seg selv når de perverterer livsmiljøet her på jorda fordi de begjærer penger. Hva skal vi tenke om dette? Det er sant at jeg er en arrogant kødd som tror at folk er idioter, men så dumme er de ikke. De kan se hva som foregår — og hvis de er normalt skrudd sammen på det mentale og emosjonelle funksjonsnivået vil de føle uro. Ting ser ikke bra ut. Vi er definitivt nødt til å etablere bedre standarder enn det om noe er lønnsomt her og nå, eller “på kort sikt” (relativt sett) — bla bla det ene med det andre, saken vi skal frem til er at “forbrukerøkonomien” dreper oss alle. Vi må begynne å tenke gårdsdrift heller enn gruvedrift. Både på individets og planetens nivå.

Ettergivelse av straff (avlat) forutsetter en straff (bot). Dette er grunnlaget for botens sakrament, et ritual som består av syndsbekjennelse og absolusjon – det vil si at presten på kirkens vegne og i Guds sted tilgir de syndene som er bekjent.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Selv den mest banale psykologi anerkjenner at “det å søke oppmerksomhet” er en grunnleggende drivkraft i mennesker. Vi kan godt kalle det et sosialt instinkt som manifesterer seg ganske tidlig hos småbarn og som siden aldri egentlig forsvinner igjen. Det finnes imidlertid ganske betydelig individuell varians i forhold til hvor “selskapelige” vi er – noen tåler dårlig å være alene mens andre har behov for mye “alenetid” –  men nesten ingen søker total og permanent ensomhet for resten av livet. Selv såkalte eneboere har en tendens til å dukke opp på butikken nedi bygda med jevne mellomrom. Det har blitt sjeldnere med seriøse snålinger av den gamle skolen, som bor alene uten innlagt strøm og vann i en tømmerkoie uti skogen, men jeg husker dem fra min egen barndom. De hadde navn og folk visste hvem de var, men det går ikke an å si de var selskapelige. De både levde og døde alene der ute i skogen. Hvem vet hva som er historien bak sånt.

De gangene man nå for tiden hører om folk som har blitt liggende døde i både måneder og år skjer dette mest i byen. Man hører om lik som har blitt liggende så lenge at de har blitt regelrett mumifiserte når noen til slutt tar låsen, ofte av perifere årsaker som for eksempel at det har vært eierskifte av boligblokka (jeg ser for meg at sånt hører hjemme i en stor og upersonlig “bomaskin”) og så har noen begynt å stille spørsmål. Eller hva som helst annet, det er uansett ikke fordi noen savnet dem noe sted. Hva som skjer etterpå vet jeg ikke. Jeg antar de sender kadaveret til destruering ved et dertil egnet forbrenningsanlegg — og siden vil vedkommendes eiendeler tilfalle skattefuten. Siden jeg er en litt sånn nysgjerrig-kreativ type blir jeg alltid sittende og undre litt over slike ting. Jeg leste om en som hadde ligget død i leiligheten sin i mange år, men jeg husker ikke detaljene, bare den vage uhyggefølelsen som sånne affærer inngir. Jeg vet ikke noe om mekanikken bak spøkelsesdannelser, men dette må jo være en klar kandidat. På den annen side ønsket kanskje vedkommende ingen oppmerksomhet.

Virkeligheten frembringer historier som ville blitt avvist som for usannsynlige eller overdrevne hvis man jobbet med å dikte opp handling til for eksempel en fjernsynsserie. Bisarre ting skjer der ute. Det må jo for fanden lukte ganske heslig fra en leilighet hvor det ligger et lik? Jeg kan ikke noe om sånt. Tørr luft, god ventilasjon, det ene med det andre. Det har jo skjedd. Hvordan vet de at det ikke var et drap? Jeg antar de har sine metoder. Det er flinke folk som jobber med sånt nå for tiden, og de har bra utstyr. De oppklarer både livsstil og dødsårsak hos mange tusen år gamle skjeletter. Jeg tror de kan takle et moderne lik. Rettsmedisinen møter arkeologien i døra ved et eller annet tidspunkt. Vi sier jo at “journalistikk er det første utkastet til historieskrivningen” og noe lignende gjelder “arkivet for de gamle tider”. Riksantikvaren og de der. Historisk museum, hva vet jeg. Når blir noe arkeologisk interessant? Det antar jeg henger på hvor dramatisk det er. For eksempel kan jeg godt se for meg at noen kunne ha organisert arkeologiske utgravninger i forbindelse med forhold som angår Den andre verdenskrig, men ingen ønsker å bli minnet om hva som enn skjedde på 1980-tallet. (Selv husker jeg ingenting, eller det er ihvertfall den historien jeg holder meg til.) Hvorom allting er, der de tror de vil finne en interessant historie er hvor folk foretrekker å grave, enten de er arkeologer eller journalister.

Hvilket bringer oss til poenget med diktning. Det å dikte er etter min mening en annen prosess enn det å skrive, selv om noen gjør det samtidig. I prinsippet er det det samme som å lyve, bare at dikteren ikke planlegger å lure noen med historien sin, det handler om å lage et fiktivt eksempel på “noe som kunne ha skjedd” (vel, ganske mye mer enn det noen ganger, men poenget blir det samme) med det formål å illustrere en “høyere sannhet” (eventuelt bare for å underholde). Hvis poenget er å “få frem sannheten” er man ikke dikter, da er man journalist, historiker eller noen annen slags type etterforsker. Diktere konstruerer fortellinger om moral. De skiller seg også fra løgnere i den forstand at diktere ikke later som om de snakker sant. Men det er helt klart at vi har en gråsone her. Ta for eksempel sagalitteraturen. La oss si “Saga om Gunnlaug Ormstunge”. Hvis vi skulle fått frem poenget i tittelen på veldig tydelig moderne språk ville vi kanskje kalt fortellingen noe slik som “Det folk sier om Gunnlaug Ormstunge” — for dette er hva ordet saga betyr. Det folk sier. Ordet som går. Man vet ikke om det er sant eller usant, man vet bare at dette er hva folk sier. Sånt holder naturligvis ikke mål i måneskinn for en historiker, men det er likefullt gyldig kildemateriale som sannsynliggjør visse årsaksrekker i forbindelse med historiske begivenheter som også er dokumentert på annet vis. La oss si sagaen om Levanger, en viktig by i Trøndelags brokete historie. Det er ikke så mange ruter Gunnlaug og Ravn kan ha tatt over fjellet. Og tyve år senere kommer en annen av de fire islendingeskaldene som har fått sin egen saga for å dø på Stiklestad. Det er hva folk sier.

Det eneste frie valg vi har i dette livet er å leve det som best vi kan, med de gavene Gud ga oss (hvis vi er religiøse) eller de evner, anlegg og legninger vi ble født med (hvis vi er sekulære), det finnes ikke noe “mer” enn dette. Naturen er slurvete, grisete og upresis. Naturen er også fette lat. Naturen er full av motvilje — dette vet alle som noensinne har hatt en god idè som involverte fysisk arbeid, for eksempel med en spade. Man får ikke noe gratis. Alt blir en døs av svett, skitten varme og etterpå får man vondt i kroppsdeler man ikke engang visste at man hadde. C’est la vie som franskene sier. Hvor mange nålevende mennesker som hver dag spiser grønnsaker har aldri noensinne så mye som engang berørt en spade? Sannsynligvis noenlunde det samme antall som de kjøttetere som aldri selv har drept og slaktet et dyr.

Har du noensinne reflektert over hvorfor mennesker så enkelt tilpasser seg et “passivt” kostholdsregime? Nesten ingen av oss gjør særlig mye mer for maten enn å gå i butikken og kjøpe de råvarene vi synes vi behøver (og/eller som budsjettet tillater) med penger som vi har skaffet på slike måter som er tilgjengelige for oss. Vi skjønner jo at dette er et kunstig opplegg, men samtidig oppfatter vi det som både normalt og fornuftig. I den grad noen har instinkter som reagerer mot hvordan vi har arrangert ernæringssystemene våre kaller vi det hysteriske reaksjoner, eventuelt paranoide vrangforestillinger. Man kan gjøre opprør mot så mangt, men realitetene har en tendens til å alltid få viljen sin. Det er for vanskelig å dyrke maten sin selv. Dermed ender man med et kompromiss som i praksis handler om å betale litt mer for “alternative varer” med spesielle stempler og grønne merker — av psykiatriske årsaker. Det demper urofølelsen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Vi kan plante for eksempel et agurkfrø og observere hvordan plantens “ytelse” handler om oppvekstvilkår, sol og næring. Vi kan påvirke mye av dette og dermed få en bedre (eller dårligere) avling basert i hvordan vi steller plantene våre, men vi kan ikke plante agurker og høste meloner. Mennesker kan på tilsvarende vis utvikle seg i mange retninger på grunn av ulike miljøfaktorer, men vi kan aldri bli noe “mer” (eller mindre) enn mennesker. Hva vi har til felles med agurker er at grensene for hva vi kan bli ligger innkodet i vårt DNA-materiale. Individuell varians forekommer naturligvis men bare innenfor visse grenser. For det meste vil mennesker fremstå med to armer, to ben, ansiktet foran og rumpa bak. Også på det mentale plan har vi en medfødt struktur som konfigurerer seg på en like forutsigbar måte som den fysiske kroppen. Menneskenaturen er som den er. Det finnes ingen mystikk i dette bildet. Ingen begynner som agurker og ender som meloner. Vi kan ikke bli noe mer, eller noe annet, enn hva vi allerede var i utgangspunktet. Alt vi kan gjøre er å “hemme veksten” gjennom å legge visse begrensninger for individenes utviklingsmuligheter — som for kroppens del handler om næringsmidlenes kvalitet og bevegelsesmønstrene vi venner oss til, og for sinnets del omtrent det samme, bare i abstrakt forstand. Uten å gå i detaljer eller komme med eksempler kan vi si at det finnes “gode næringsmidler” for vår mentale utvikling og det finnes forskjellig slikt som har den motsatte effekt. Alle forstår hva dette betyr “i prinsippet” selv om det ikke betyr det samme for alle på detaljplanet. La oss si at slikt måles i trivsel. Individer som opplever trivsel har en tendens til å være mer positive og sosialt imøtekommende enn de som opplever plager og prøvelser til enhver tid.

Når det gjelder “hva slags skapning” mennesket er i biologisk forstand så er det å si at vi har instinktene, talentene og kapasiteten til det man kaller en kleptoparasittisk omnivor, som i praksis betyr at vi benytter alle sjanser til å stjele alt vi kan fra andre skapninger som allerede har gjort deler av jobben og det finnes ikke den ting vi ikke vil spise. Mange av oss er i tillegg kannibaler (hvilket forsåvidt hører med til bildet hos en virkelig omnivor), i den forstand at vi ikke nøler et sekund med å snylte på hverandre. Dette er sannheten om mennesket. Vi er troendes til hva som helst. Det såkalte store bildet er selvsagt veldig komplekst men på personlig individnivå styres vi av instinkter som handler om “det som hjelper” – eventuelt “det som er nyttig” – innenfor vår ofte sterkt idiosynkratiske oppfatning av hva som er sant og virkelig. Naturen vår er programmert til å søke “trivsel” (vi kan også kalle det belønning) men det er ganske variabelt hva dette betyr i praksis. For noen kan det for eksempel bety at de konstruerer en storslått fantasi om menneskets guddommelige ånd (selv om vi bare er tukleaper som aldri klarer å leve opp til idealene). De klarer ikke å leve med bevisstheten om at de bare er vimsete og formålsløse pattedyr her på jorda, akkurat som resten av bølingen. Jeg er en viktig person. Livet mitt betyr noe. Problemet med dette er bare at vi mennesker er på vårt verste når vi liksom skal bevise hvor bra vi er. Jeg pleier å anbefale folk å kikke litt på psykologien til Carl Jung, særlig den delen som handler om “skyggen”. En del av oss selv som individet noen ganger bruker enorme personlige ressurser på å holde skjult for seg selv (eller rettere sagt sitt eget ego), med deprimerende forutsigbare resultater i form av nevroser og tvangsatferd.

Å ta en tur ut for å “løpe et par mil” er noe jeg stadig gjorde i tyveårene, men før år 2000 kom hadde jeg henfalt til vanlig gangtempo når jeg var ute og virret formålsløst rundt i terreng eller bymiljø. Jeg kan sikkert fortsatt få til å løpe nå som jeg er 60 år gammel, men det blir bare hvis jeg er helt fette sikker på at det hjelper, det er ikke for eksempel aktuelt å “prøve” å rekke bussen eller noe slikt. Ingen liker å se gamle menn løpe. Det er en ulykke som venter på å skje. Snuble i sine egne føtter og brekke lårhalsen, hvem vet.

Hvorom allting er, det jeg skal frem til er at å dra ut for å løpe en tur er noe folk gjør. Det er veldig vanlig å i så fall velge en rute som går litt gjennom skogsmiljø, eller i det minste en park, kanskje en opparbeidet turiststi i tilknytning til nærmiljøet, det er jo ikke bra å løpe på hardt underlag som asfalt og denslags, det beste er en skogsløype. Har jeg folk med meg på det? Selvsagt har jeg det, vi er jo for fanden norske, vi har en “greie” med naturen og sånt. Ihvertfall oppfatter utlendinger det slik. Så sier vi det slik, vi later som om du er ute og løper, dette er en tankelek, det spiller ingen rolle om det å dra ut for å løpe er noe du ikke under noen omstendighet vil, eller engang kan, dette skjer bare i hodet. Og i andre enden venter et poeng.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Du er altså ute og løper din vanlige rute gjennom den lokale skogen. Du legger ikke merke til noe spesielt. Du møter bare de vanlige trynene som er på vei inn og ut av området der du bor, men i skogen er du alene. Senere på dagen fremkommer det imidlertid at noen har blitt drept like ved der du pleier å løpe. De har blitt slått ihjel med en stein som ble funnet på stedet. Det må ha skjedd mens du var like i nærheten. Politiet gjør det politiet gjør, de kommer etterhvert frem til at du ble sett i nærheten av åstedet ved den tid da drapet skjedde. Noen har fortalt dem at de så deg komme fra den retningen på den tiden. Følgelig blir du en “person av interesse” i saken. Vitne? Mistenkt? Det kommer an på hva som skjer videre i etterforskningen. La oss gjette på at det begynner med et avhør “nede på stasjonen”.

Nå er spørsmålet: Hva slags type etterforskning vil du oppleve som tilfredsstillende? Kanskje klarer ikke politiet å finne spor etter noen andre mistenkte, alt de har er deg, men du nekter. Du har jo ikke drept noen. Du har ikke engang sett noe uvanlig. Du har naturligvis ikke hørt noe heller fordi du hadde på deg musikk i øretelefonene. Noe mer har du ikke å fortelle. Men de fortsetter å spørre og grave. Kanskje blir du til og med pågrepet. Kanskje de håper at du vil “sprekke” og tilstå hvis de presser deg litt. De vet jo ikke at det ikke er du som har gjort det og du innrømmer jo å ha vært på stedet. Dessuten er ikke politiet ditt eneste problem. Pressen er som vanlig interesserte i alt de kal klare å tyne ut av saken og de har fått med seg at “det finnes en mistenkt”. Hvordan vil du reagere på å havne i en sånn situasjon?

Du kan leke videre med tanken hvis du vil, men selv skal jeg komme til poenget: Du og jeg og Titten Tei ønsker alle at politiet skal gjøre en skikkelig jobb og ikke reise sak mot sakesløse mennesker. Kan man bli dømt for drap gjennom “konvergens av mange indisier” eller må de ha harde, tekniske bevis som fingeravtrykk, DNA og denslags? Det virker ikke sannsynlig at man kan drepe noen på kloss hold uten å etterlate seg noen form for tekniske spor, da måtte man jo i så fall hatt på seg en sånn der heldekkende plastdrakt som kriminalteknikerne bruker. Slik at hvis det ellers ikke er noe mistenkelig forhold som knytter mistenkte til offeret virker det veldig tynt at de ikke har noe annet enn at man var på løpetur, noe man ofte er på det stedet. Det er etter min mening usannsynlig at man vil bli dømt for drapet, men jeg tror dessverre ikke at det er umulig — det kommer kanskje litt an på “hva slags type” du er. Ser man sånt skje? Vi lar det henge der.

Jeg vedder den franske pepperkverna mi (av merket “Peugeot”) på at uansett hvor stor vitenskapsskeptiker man ellers måtte være så vil ingen verken ønske eller godta å bli dømt for drap bare fordi en tre-fire personer føler at du må være den skyldige. Jeg høyner veddemålet med min klassiske kokkekniv (av merket “Sabatier”) på at du ikke bare vil sukke og si ja ja, sånn er det, når både pressen og påtalemakten sier at jeg har gjort det så må jeg ha gjort det, selv om jeg ikke kan huske å ha gjort det. Tyve års fengsel. Smækk bang. Sukk ja ja. Sånn kan det gå. Eller vil du protestere på det heftigste? Vil du “tilstå” når de lokker med at i så fall vil du bare få femten år, eller vil du blånekte og heller ta de tyve med den samvittigheten du tross alt har selv om ingen tror deg? De fleste av oss havner aldri i noen situasjon hvor store deler av vår fremtid henger på “bevisets stilling” uansett hva vi selv sier, men det er ikke umulig at dette kan skje. Imidlertid er det ingen som ønsker at det skal være slik — og nettopp derfor har vi høye standarder for bevisførsel. Både i jussen og i vitenskapen.

Begrepet frihet er notorisk vanskelig å definere, men det finnes tilløp yil alminnelig enighet om at det er “det motsatte av slaveri” — hvilket egentlig bare flytter hele definisjonsproblemet over på et annet ord, som også brukes ganske løst og ledig ute i folks daglige språk. Det går an å stille opp en leksikal definisjon av slaveri, som for eksempel denne:

Slaveri er et system der et menneske blir eid av et annet menneske og kan omsettes som en vare og betingelsesløst utnyttes.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

(Store norske leksikon)

Etter min mening er dette en ræva definisjon, fordi den stiller opp alt for mange spesifikke betingelser. For eksempel kan mennesker havne i “slavelignende tilstander” selv i de demokratiske samfunnstypene hvor personlig frihet er en lovfestet rettighet hvis de blir utsatt for press og trusler – eventuelt “tilbud de ikke kan si nei til” – fra kriminelle og andre som ikke er så nøye med regnskap og regelverk. Slaveri er noe et menneske opplever — det er ikke en økonomisk, juridisk eller politisk tilstand som lar seg beskrive og forklare ut ifra et sett med standarder, hvilket er hele problemet med slaveri: Det er notorisk vanskelig å definere, bortsett fra når det er nærmest radioaktivt åpenbart.

Så lenge frihet forblir en standard som er subjektiv og emosjonell vil slaveri forbli det samme. Det handler om “mentaliteter”. For ikke urimelig lenge siden var den sosiale kontrakten vi kaller ekteskap en de facto slavelignende tilstand hvor kvinner ble satt i avl og døtre ble solgt innenfor en “ekteskapsøkonomi” som til sist handler om familieforbindelser, eventuelt dynastier innennfor en føydal maktstruktur. Det finnes hvor mye feministisk teori som helst som tar for seg alle detaljer rundt denne saken, så vi skal ikke dvele ved det her. Poenget er at det finnes en “vilje til ufrihet” som står i motsetningsforhold til “viljen til frihet” innenfor et system som handler om å gi og ta. I virkeligheten er dette en “grå katt” type spørsmål. Vi må snakke om grader av slaveri heller enn om frihet og slaveri som absolutte tilstander som aldri kan eksistere samtidig, innenfor den samme kulturkrets, eller til og med i det samme individ.

Er det noen som nå i dag seriøst diskuterer premisset om at individer er selveiende enheter som ikke kan selges, kjøpes, overdras eller på andre måter behandles som en “vare”? Jeg håper ikke det. Sosial atomisme er teorien om at samfunnets minste bestanddeler er det til enhver tid eksisterende antall levende individer som befolker samfunnet, hvilket medfører som korrelat at alt som “skjer” i samfunnet er en konsekvens av hva disse individene velger å gjøre. Reglene er ikke årsaken til at vi har et system som fungerer, men viljen til å samarbeide om prosjektet. Vi ønsker frihetsfølelse – en opplevd tilstand av å ha åpne muligheter og selvbestemmelsesrett – men vi ønsker også en viss grad av beskyttelse og forutsigbarhet i hverdagen. Filosofisk sett er det absurd å si at mennesker vil ha frihet. Det kan jo alle se at vi ikke vil ha. Det vi ønsker er et samfunn, en sosial orden, og for at dette skal kunne fungere må vi ha kjøreregler. Disse oppstår ikke av seg selv og de blir ihvertfall ikke overholdt av seg selv. Derfor behøver vi staten og de andre offentlige samfunnsmaktene.

Det finnes fortsatt land i denne verden hvor “voldekt i ekteskapet” ikke oppfattes som noe virkelig, langt mindre som et rettighetsproblem. Hele poenget med ekteskapet er jo å avle barn. Hvor naiv skal man være, liksom. Bare få jobben gjort. Den typen maktstrukturer som handler om “landsbyens råd av vise menn” har en tendens til å være tolerante slik sett — og mange har nostalgiske følelser i forhold til denne typen livsstil, særlig menn som ikke er attraktive på det frie kjønnsmarkedet. De har lyst til å pule men de vet ikke hva de skal gjøre for å oppnå de ønskede resultatet, så de støtter fascistiske tvangsstrukturer fordi de ser dette som sin beste strategi for å få formert seg, mer eller mindre ubevisst, naturligvis. Kanskje noe i overkant “freudiansk” som forklaring på (noe av) fascismen, men samtidig skal man ikke undervurdere det seksuelle som motiverende kraft i menneskelivet. De seksuelt vellykkede ligner på rike mennesker som ikke forstår alt dette maset om penger, det finnes da viktigere ting i verden. Imidlertid er det alltid slik at mat føles mer viktig når man er sulten. Behov som man for det meste får dekket på adekvat vis er jo ikke “behov” i den forstand, det er vanedannende atferd.

Seksuelt slaveri kan være noe slags rollespill mellom individer som deltar i dette opplegget frivillig — men det kan også være hvordan noen opplever ekteskapet. Det kan til og med være et kriminelt forhold hvor noen holdes i fangenskap og selges til prostitusjon. Forskjellen ligger til enhver tid mer i “frihetsproblemet” enn i frivillighetsspørsmålet. Hva slags andre alternativer har man? Folk vil heller typisk velge et liv i moderne og rehabiliteringsorienterte fengsler enn å være et fritt og selvstendig individ, hvis det sistnevnte betyr å være en omstreifer på Hardangervidda som sjelden ser andre folk. (Jeg tror faktisk det har eksistert noen konkrete eksempler på denne typen bipolar livsstil.) Det er ikke ualminnelig å betrakte prostitusjon som “en skjebne verre enn døden” men det er bare fordi man ikke tar med i betraktningen hva slags andre realistiske valg disse individene har. Hva slags jobber kan de få? Hvor skal de bo? Det er et politisk valg at vi har den typen samfunn hvor det noen ganger blir slik at prostitusjon (eller for den saks skyld kriminalitet) fremstår som et mer attraktivt alternativ enn å delta i samfunnslivet på de premisser man tilbys. Vil du helst ha en drittjobb med “sultelønn” hvor alle behandler deg som om du ikke betyr noenting eller vil du ha en godt betalt drittjobb hvor du i det minste periodevis blir oppvartet som ballets dronning? De seksuelt nevrotiske kan sikkert ha problemer med å forholde seg til fenomenet prostitusjon, men for de som ikke opplever temaet som spesielt dramatisk vil det sannsynligvis fremstå som det minst frastøtende blant et sett med ganske dårlige alternativer.

Jeg har sett ordet slavelønn bli brukt av seriøse journalister og intellektuelle. Det ligger i ordet hva det betyr. Hvis det for eksempel kom frem en sak i Norge hvor en gruppe utlendinger bodde i hengekøyer på en låve og jobbet for femti kroner timen hele dagen lang med å utføre diverse arbeid på en gård, ville vi kanskje si at de fikk “slavelønn” og kalle det en skandale, uansett hva arbeiderne selv tenker om saken. i 2008 fikk Norge den smått orwellianske sexkjøpsloven som gjorde det straffbart å betale for sex. Uansett hva man ellers måtte mene om loven ville det kanskje være en idè å innføre en lignende bestemmelse om å “benytte seg av andres økonomiske nød” enten dette skjer direkte, som i eksempelet vårt, eller gjennom en serie stråmannsfirma som opererer internasjonalt. Kort og brutalt: Enten betaler man folk skikkelig for arbeidet man vil ha gjort eller så må man gjøre det selv. Det skal ikke lønne seg å “sette bort produksjonen til lavkostland”, inkludert det å importere varer som åpenbart ikke kan ha blitt fremstilt på lovlig vis, med normale lønnskostnader. Da må de i så fall ilegges toll og gebyr som bringer vareprisen opp på det nivået de lokale forholdene påbyr. For eksempel tar det så lang tid som det tar å sy en skjorte. Hvis man kan få den billigere fra KIna så er ikke dette fordi de får tekstilene så billig der borte.

Uten at jeg strengt tatt vet dette vil jeg tippe at det i året 2023 ikke finnes “herreløse hunder” i Norge. Hvis man ser en hund som streifer rundt på egen hånd vet man at dette er en hund som er på rømmen. Noen eier dyret, hvilket i praksis betyr at de ikke bare har ansvaret for velferden til vedkommende dyr, men det kan også bli aktuelt å reise straffesak mot dem dersom dyret begår noe slags skadeverk og det kan sannsynliggjøres at dette skylder uaksomhet fra eierens side. Jeg kjenner ikke reglene rundt dette og jeg er alt for lat til å sette meg inn i dem, men jeg tror ikke det er tillatt å la hunden sin løpe fritt rundt i det nabolag og/eller terreng der man bor — og hvis hunden “rømmer” for å legge ut på egne eventyr betraktes dette som eierens ansvar, si for eksempel hvis noe skjer i forhold til sauer eller andre husdyr. Det finnes ikke noe stort rom for “unnskyldninger” her. Hunder er rovdyr av natur. De kan i visse situasjoner være farlige, også for mennesker.

Slaveri er når man eier mennesker omtrent på samme vis som man eier en hund. Det handler om atferdskontroll. Uten å fortape oss i panegyrisk språk rundt slavelenkens metafysiske mekanikk kan vi si at minst èn av partene må ønske at det skal være slik for at det skal kunne være slik. For eksempel er det en vanlig hypotese at mennesker endte som eiere av hunder fordi noen hunder (som på den tiden vel strengt tatt var ulver) begynte å vanke sammen med menneskene. Siden har det gått omtrent tredve tusen år og både mennesker og hunder er bortimot ugjenkjennelige nå, i forhold til hvordan ting var den gangen. Selv-domestisering kaller vi dette. Imidlertid er det vanskelig å bevise verken det ene eller det andre når vi snakker om ting som skjedde for så lenge siden. Det er bare en av tre-fire rimelig sannsynlige hypoteser for hvorfor mennesker begynte å leve sammen med hunder, men det er kanskje den mest romantiske opphavslegenden. Det at “menneskets beste venn” en gang var et vilt dyr som av egen fri vilje kom ut ifra skogen for å bo sammen med oss er jo en annen type idè enn den om at folk en gang for lenge siden drepte noen ulver, stjal valpene deres og siden har de bare fortsatt å avle på dem.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Transaksjonsatferd kjennetegner størstedelen av alt mennesker gjør. Det vil si at ikke bare er vi tukleaper som styrer og steller med ting i omgivelsene våre, vi er merkantile tukleaper. Vi driver med kjøp og salg, foruten alle andre typer handel og strukturelt avtalemakeri. Innenfor denne horisonten av forståelse er den “avtalen” vi har med arten canis familiaris at vi tar oss av deres materielle behov mens de leverer en eller flere “tjenester” vi etterspør, som typisk gjerne er vakthold, luktsporing, jakthjelp eller diverse former for “kos”. Hva slags liv har en gjennomsnittlig hund i dagens Norge? (Om vi ser bort fra all varians i detaljene rundt rase og bruksområde.) Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Selv de som lever med noen grad av matvareusikkerhet for sin egen del vil ofte velge å prioritere mating av dyret foran mating av seg selv. Vi behøver ikke å forklare dette på sentimentalt vis. Enhver hundeeier forstår jo at hvis de ikke mater dyret bryter de den tidligere nevnte “avtalen” mellom hunder og mennesker, med den sannsynlige følge at dyret vil finne en ny eier, eventuelt at “andre mennesker” vil gripe inn og sørge for at dette skjer. Jeg kjenner ikke detaljene, men jeg mener det finnes lovfestede standarder for dyrehold.

Med mindre man faktisk kidnapper noen, transporterer dem til et annet sted og setter dem i arbeid under trusler om fysisk vold, blir det ikke korrekt å snakke om “ekte slaveri” slik mange fantaserer om saken. Det må foreligge tvang. Hvis noen “selv-domestiserer” seg på grunn av at dette er deres beste sjanse for overlevelse og således aksepterer såkalt sultelønn – som betyr akkurat nok til at man ikke sulter, men heller ikke mer – kan vi ikke bruke ordet slaveri. De får jo lønn. Ingen tvinger dem til dette. Det blir i prinsippet samme avtalen som vi har med hundene, bortsett fra at når man ikke jobber har man frihet til å “gjøre som man vil” (hvis man er menneske), noe som på et praktisk plan av erfaring for de fleste betyr “gjøre som man har råd til”, hvilket ikke er stort mer enn å hvile foran neste arbeidsdag hvis man går på sultelønn. Hva slags liv har en gjennomsnittlig lønnsarbeider i dagens Norge? Sannsynligvis stor materiell velstand i forhold til noe slags “vilt liv” som de eventuelt kunne hatt. Definitivt en stor overlevelsesfordel allerede der. Sultelønn er ikke vanlig, eller engang tillatt, ihvertfall ikke fra arbeidsgivers side, gitt at vedkommende driver en lovlig virksomhet, men det er mulig å havne i en slik posisjon allikevel, basert i diverse kostnader forbundet med bolig og livsstil. Dette er det berømte spørsmålet om kjøpekraft.

Vi måler vår nominelle velstand i forhold til visse faktorer som i sum utgjør begrepet “livskvalitet”. Det finnes mange statistiske modeller hvor man måler så og så stor prosentandel av husholdningsbudsjettet til de og de tingene, men alt koker uansett ned til hvordan man føler seg der man sitter med kalkulator og en bunke regninger. Alt blir dyrere, samtidig som det blir mindre pålitelig og dårligere på servicesiden. Men lønna forblir den samme, den holder ikke engang samme takt som inflasjonen og prisstigningen. Det finnes internasjonale standarder for når begrepet fattigdom kommer til anvendelse. For eksempel opererer man innenfor EU (som har de standarder for industri og juss som Norge gjennom konvensjon er forpliktet til å følge) med en fattigdomsgrense som er “under 60% av gjennomsnittsinntekten” i de enkelte land, som for Norges vedkommende er beregnet til noe i underkant av 250.000. Hvis man tjener under dette beløpet befinner man seg under grensen for standarden fattig i Norge. Vi vet hva det koster å drive en husholdning, selv på et ganske sparsommelig budsjett. Norge er et dyrt land. Dersom man havner under fattigdomsgrensen vil man oppleve tildels ganske sterkt innskrenket handlingsfrihet. I verste fall havner man i en posisjon som betyr “sultelønn”. Når husleie, strøm og alt det der er betalt går resten av pengene til mat, punktum og full stopp. Det er så vidt ting går rundt. Ikke snakk om at man vil tåle en plutselig utgift på mangfoldige tusen kroner. Alt må planlegges og styres med jernhånd.

Dersom begrepet frihet ikke betyr handlingsfrihet blir det et litt, hva skal vi si, tynt begrep. Det hjelper ikke at man “i prinsippet” er fri til å gjøre hva man vil så lenge alt man eventuelt kan gjøre koster penger og man har allerede i underkant av hva man behøver der i gården. Da står man jo der med pikken i postkassen, som man sier, jeg vil ikke spekulere i hva man gjør med postkassen hvis man tilhører den delen av menneskeheten som ikke har pikk, poenget er uansett at man får ikke gått noe sted. (Ganske fæl metafor egentlig, men den kommer veldig raskt til saken.) Etter min mening er det et grunnleggende moralsk spørsmål hva man ser når man observerer et antall fattige mennesker. La oss si det handler om “personlig legning”. Noen vil se et sosialt problem. Andre vil se en kilde til billig arbeidskraft. Eller for å holde oss til tonen som har vært gjennomgående i dette essayet: Noen ser mennesker, andre ser hunder. Eller de ser i det minste ikke individer som er å anse som deres jevbyrdige, med mindre de synes det ville vært akseptabelt for dem personlig å jobbe under slike betingelser. Hvor mange sidestepp skal vi ta bort fra “alminnelig menneskelig anstendighet” før vi i praksis snakker om slaveblikket — altså når de ser på andre mennesker som “leverandører av varen arbeidskraft” og alt hva de ellers måtte være blir mest for unyttige vedheng til denne varen å regne. Det er skrevet en mengde bøker om dette emneområdet, ikke minst av en viss Karl Marx. Interesse = studium.

For øyeblikket lever vi med en aggressiv og fiendtlig økonomisk modell, hvor det å utnytte folk på det groveste er helt greit så lenge intet kan spores tilbake til deg. Kvartalsregnskapet er både Herren Baal og Jomfru Maria, det finnes ingen høyere sannhet, amen. Bare sørg for at eierne tjener penger, så er resten fritt og variabelt. Naturen er ikke bare vår slave, men også en slave av den typen vi banker opp og pisser på, bare fordi de irriterer oss noe så jævlig. Naturen må tuktes, om ikke tortureres, inkludert menneskenaturen. Alt henger sammen med alt. For øyeblikket har vi en maskinbasert logistikk innenfor matvareforsyningen, formatert slik at noen få store firma i praksis kontrollerer hele den norske kaloriforsyningen. Er dette et sikkerhetsproblem? Ikke akkurat nå, men vi bør studere systemets svakheter og utarbeide andre strategier som kan komme til anvendelse dersom noe kritisk oppstår. Er vi ikke intelligente skapninger?

Jeg tror ikke det er så mange som halvparten av alle som blogger på blogg.no som har matlaging som dominant tema, men man får inntrykk av at det kanskje kan være det mest populære blant “generelle emnevalg” — og hvorfor ikke? Mat er jo en populær vare. Man skal ikke gå mange dager uten før det blir alt man tenker på. Hvis du trodde rusmidler gjør folk umedgjørlige bør du prøve å snakke fornuft til en gruppe mennesker som er “veldig sultne”. Vi er ikke helt der i Norge ennå, men det kommer hvis vi ikke gjør noe.

Matvareforsyningen er et næringspolitisk problem som har visse ringvirkninger når prisene beveger seg, men det blir et sikkerhetspolitisk spørsmål så snart markedet virkelig endrer seg — vi holder i mente at omtrent halvparten av den kalorimengden som går med til å drifte den norske beholdningen dekkes gjennom import fra utlandet. Dette er ingen klok posisjon å være i når vi kan observere at deler av verdens landbruk er truet av ustabile værforhold, ikke minst på nedbørssiden. Lange tørkeperioder etterfølges av dramatiske flomhendelser. Slik har det allerede blitt og prognosene fremover indikerer at norsk matvareforsyning bør sikres med økt hjemmeproduksjon i landbruket, om så ved hjelp av subsidier for å motivere flere til å starte småskala matvareproduksjon.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Så vidt jeg forstår har matvaregigantene – en håndfull svært store aktører – noen slags “hovedforhandling” med produsenter og grossister hvert halvår, slik at i tillegg til dagens prisøkninger bør vi vente enda et påslag til sommeren. Markedsbevegelsene som kommer som en følge av krigen i Ukraina bør manifestere seg omtrent på denne tiden. Mye av det er indirekte, for eksempel i forbindelse med kunstgjødsel, slik at det kan ta et år eller to før det økte kostnadsnivået slår inn på prisnivået ut til sluttforbruker. Internasjonal handel er en rimelig stabil mekanisme for distribusjon av næringsmidler i normale tider, men vi lever ikke i normale tider. Det er ustabile værforhold og det er ustabile politiske forhold — med en viss grad av vekselvirkning. Menge har lenge spådd at vann vil komme til å bli en omtvistet ressurs ved et eller annet tidspunkt og vi har mer eller mindre kommet dit nå. Ihvertfall står vi foran en periode av geopolitisk uro basert i ustabile forhold rundt vannforsyning, som igjen medfører ustabile forhold for matvareproduksjonen i verden.

I mellomtiden må vi gjøre det vi kan med det vi har — og huske at det som skjer i år er bare en forsmak på det som kommer.

Går det an å vite at man er uvitende? Dette er et klassisk spørsmål (med sterkt varierende ordstilling) om menneskets evne til selvrefleksjon. Statistiske undersøkelser viser en klar tendens til å overvurdere sine egne evner hvis man er uvitende mens folk typisk undervurderer seg selv hvis de er kompetente. Forskjellen later til å bestå i “bevissthet om egen uvitenhet” — som er et spørsmål om hva slags horisont man befinner seg innenfor, eller rettere sagt om man har oppdaget at det finnes ting bortenfor denne horisonten. Alle vet at det finnes knapt noen mer faglig arrogante mennesker enn førsteårsstudenter, ganske komisk reflektert i Ludvig Holbergs skuespill “Erasmus Montanus”, hvor protagonisten opplever seg selv som landsbyens mest lærde mann. Siden kommer forviklingene.

Hjernevirus er hva vi kaller gal informasjon. Eller sånt som gjør sinnet sykt, om du vil. Misinformasjon, desinformasjon og malinformasjon er imidlertid tre tildels svært forskjellige ting. “Vanlige misforståelser”, fordommer og diverse folkelig overtro sprer seg som skabb og lus, altså blant primitive befolkninger med dårlig mentalhygiene. Dette er bånn i bøtta. Idiotene. De har tilgang til all verdens informasjon på nettet men de klamrer seg til – og agiterer for – utdatert tankegods som er basert i fundamentale feiltolkninger av datagrunnlaget. Desinformasjon er hva vi kaller det når noen bruker misinformasjon på strategisk vis, for eksempel i vinnings hensikt, poenget er alltid noe annet enn informasjonen i seg selv — mens malinformasjon er når man bevisst feilinformerer noen for å påføre dem tap eller skade. Det å være en vanlig dust handler med andre ord om misinformasjon, mens hvis man er en svindler benytter man seg av desinformasjon. Til den siste kategorien hører slike ting som doxing, hevnporno og alt annet som folk gjør for å såre og skade hverandre, men også kontraspionasje og annen “militær” bruk av skadelig informasjon. Det vi finner på nettet er en usalig suppe av alle typer hjernevirus (pluss naturligvis alt annet).

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men er ingen antivaxer bare fordi man selv – av “årsaker” who cares – ikke ønsker å la seg vaksinere. Det er ikke dette det handler om. En antivaxer er en som jobber for at andre ikke skal vaksinere seg, hvilket jo per definisjon gjør dem til “påvirkningsagenter”, selv om det er mindre klart hvem de egentlig jobber for, i siste instans kanskje bare til “smittsomme sykdommers frie spredning” ute blant folk, som regel basert i fagmedisinsk uvitenhet kombinert med den tidligere nevnte “mentaliteten hos en førsteårsstudent”. At man selv ikke tar slike vaksiner som helsemyndighetene anbefaler er ikke bra og det er sannsynligvis basert i gal informasjon man har plukket opp et eller annet sted, men det er først og fremst et personlig problem (så lenge man ellers følger anbefalinger om å holde avstand, og så videre). Selv tenker jeg at om det så bare bidrar med èn prosent bedre beskyttelse mot noe slags jævelskap så tar jeg alt jeg kan få. Jeg ville til og med betalt for det, men slik situasjonen er med Covid er det gratis. Jeg fikk nylig en fjerde dose. Denne gang hadde jeg ingen slags symptomer, ikke engang den følelsen av å ha blitt “slått i armen” som jeg hadde i et par dager forrige gang (vanlig reaksjon på vaksiner). Antivaxere pleier å holde agitasjonen sin i en klassisk skremmende stil, men jeg har faktisk sett et par komikere også, som ler av alle “sauene” som lar seg forføre av systemet når det kommer med sine helvetesinjeksjoner. Disse bruker den metoden hvor man later som om man vet noe ikke alle andre vet. Hvordan ting egentlig henger sammen og alt det der. Noen selger bøker og alternative medisiner også.

Når det gjelder nazibloggere så er det de som jobber for nazistene, enten de vet dette eller ikke. Vanligst blant dem er islamkritikere, som ofte stiller med en liste lang som armen over “anbefalt lesning”, men vi behøver egentlig bare å stille ett spørsmål: Er det sant at det å være muslim øker sannsynligheten for at man skal være kriminell, overgriper, terrorist eller bare en verre drittsekk enn andre sånn rent generelt? Det virker som om dette er det ultimate poenget til de såkalte islamkritikerne. Muslimer er dårligere mennesker enn ikke-muslimer. Er dette en rimelig påstand? Jeg skal ikke engang besvare spørsmålet, ettersom det vil krenke min verdighet som intelligent skapning. Dessuten har jeg anekdata – det vil si anekdotisk informasjon – som består i at jeg selv kjenner ganske mange individer (kanskje hundre) som definerer seg selv som “kulturelt muslim” men ikke “religiøst troende” (selv om de følger de vanlige reglene), så dette ligner etter min mening på det antallet “kulturelt kristne” (som imidlertid ikke bekjenner seg til troen og heller ikke vanker i kristne miljøer) jeg også kjenner, i den forstand at dette er hva de ville ha skrevet i passet dersom dat var en egen rubrikk for religion, noe det heldivis ikke er. Poenget er uansett at alle disse er sindige og ikke hva jeg ville kalle “religiøse mennesker” (jeg omgår ikke med religiøse mennesker). Det er bare aldri noe tema.

Et annet poeng er at det finnes mennesker som blir kalt “innvandrere” selv om de har både tre og fire generasjoners norsk bakgrunn, så det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn rasisme. Du har jo for fanden ikke snekkerbakgrunn bare fordi far din var snekker. Vi må flytte definisjonen til et annet nivå. Det går for eksempel an å ha pakistansk kulturbakgrunn (de har jo ofte unektelig sin egen stil hjemme i stua, og så videre) og samtidig være norsk til fingerspissene (de ville definitivt bli kalt “nordmenn” dersom de reiste til Pakistan). Det er ikke engang noe uvanlig. Det er imidlertid ikke lenger slik at alle de brune er enten pakistanere eller afrikanere. Det finnes sikkert hundre varianter av “fremmed kulturbakgrunn” der ute. Hvorfor er dette et problem? Svaret er at det er politisk nyttig for nazistene å knytte folks sosiale angst opp imot noe som er rimelig lett gjenkjennelig, men som samtidig ikke enkelt lar seg forandre med konvensjonelle metoder. Noe som vil kreve “sterkere virkemidler” enn det vi kaller den normale, demokratiske samfunnsprosessen — og dermed har vi det gående.

Først tar vi de som ingen liker. Og siden vi er så godt i gang jobber vi oss like så godt gjennom de generelt upopulære også, i fallende orden. Man får jo blod på tann når man først setter i gang med en stor ryddejobb. Vi har sett dette før. Det er derfor vi har lover. Det er for eksempel ikke rimelig å nekte folk å være nazi, dersom dette er hva de ønsker, men vi kan nekte dem adgang til “maktens korridorer”, noe som bør være enkelt siden ingen nazi med selvrespekt i forhold til sin ideologi vil ha noe med “jødestaten” å gjøre. Vinn-vinn. Det aktuelle problemet på høyresiden er imidlertid ikke de som er nazi på alvor, men “alternativhøyre”, eller de postmoderne fascistene om du vil. De er ikke fascister på ideologisk grunnlag, men de liker metodene. Pietas e gravitas som de sa i Roma. Alvor og fasthet. Men samtidig fred, frihet og alt gratis på en ancap type måte – altså anarcho-capitalism (som via guddommelig komedie ligner til forveksling på ordet narkokapitalisme) – det vi si den nyliberalistiske frimarkedsideologien. Under sterk beskyttelse av en slik grad av politistat som er nødvendig for å passe på at “skadelige ideologier” (fremst av dem marxisme) ikke får bite seg fast og korrumpere folkets åndelige renhet.

Nå kan det innvendes at det virker overdrevent å advare mot “de facto nazisme” i dagens Norge — og jeg er for det meste enig. Det vi kaller naziblogging er i virkeligheten den ene komponenten av stokastisk terrorisme. Det handler om å etablere et fiendebilde, som med en viss grad av statistisk nødvendighet vil medføre at “aksjonister” før eller siden vil bli blandet inn i saken. Siden kan hva som helst skje. Det må ikke foreligge vold for at det aksjonister gjør skal ha “terroriserende effekt”. For eksempel vil spraying av hakekors på veggen av både synagoger og moskèer sannsynligvis ødelegge dagen for et antall mennesker. De vil føle frykt. Kommer det noe mer? Det handler om å helst få dem til å føle seg “vagt truet” til enhver tid. Nazibloggerne jobber med saken. Med noe regelmessighet uttrykker de hat, frykt og avsky overfor “islam” – jeg vil ikke si noe stygt om muslimer men jeg hater islam – og gir dermed sitt bidrag til terrorkulturen. Basert i alt vi vet om menneskenaturen er det rimelig å anta at muslimer oppfatter dette som skremmende – selv om de ikke viser frykt – men jeg tror ikke det motiverer særlig mange av dem til å slutte med å være muslimer, fortsatt basert i alt vi vet om menneskenaturen. Hvordan reagerer folk typisk på å vite at det er mange som hater dem på helt usaklig grunnlag? Og hvordan kan man forresten se hvem som er muslim? Nå er det jo mye bråk mellom hinduer og muslimer, men det er neppe et særlig aktuelt problem i vesten. Her er det de hvite som representerer – hvis de er uheldige – en eventuell trussel mot den personlige sikkerheten til folk som “ser muslimske ut”.

At det finnes en hatkultur på nett preget av nazibloggere som jobber med å vedlikeholde fordommene mot “islam” øker selvsagt det vanlige trusselbildet i samfunnet — rett og slett fordi grensene for hva som er “vanlig” flytter seg. Paranoide tvangstanker er noe smittsomt, særlig hvis man lever i unaturlige miljøer (byer) hvor man hver dag må forholde seg til et stort antall ukjente mennesker. Hvordan kan man vite hvem som er venn og fiende? Å tro at alle har vennlige hensikter er minst like galt som å tro at alle er dine fiender, så det gjelder å utvikle realistiske metoder for å navigere gjennom verden. I utgangspunktet kan man trygt anta at alle først og fremst bryr seg om hva som enn er deres private interesser, til helvete med resten av verden, men samtidig har jo alle alltid noe slags “ærend” ute i samfunnet. Samarbeid rundt felles målsettinger oppstår naturlig og organisk, men det samme kan vi si om grensesetting. Hvor går streken? Det er etter min mening ikke nok å henfalle til lovens bokstav, det er mer urimelig at voksne mennesker ikke har anstendighet og moral enn at man forlanger at de skal vise dette. Hvem tjener på at man øker den totale mengden hat og forakt i samfunnet? Det er naturligvis ikke galt å ha en sak som man føler engasjement for, men i så fall finnes det noe som heter “saklighet”. Det er ikke saklig å blande religion inn i bildet, uansett hva det er man prøver å formulere i tenkamentet sitt. Religion er alltid usaklig, til en minst like stor grad som hva slags seksuelle posisjoner man foretrekker. Hven behøver å vite noe om dette? Og ikke spør om “hvorfor” de behøver informasjonen fordi det finnes ingen svar man har lyst til å høre. Eller altså, ingen saklige svar.

Til syvende og sist er problemet jeg har med nazister det samme som det alltid har vært: De gir hvite mennesker et dårligere rykte enn vi fortjener. Vennligst hold kjeft. Gå hjem og puss bajonettsamlingen eller noe sånt. Skaff deg et bedre språk. Jeg er heller ikke utpreget begeistret for islam, siden det jo er en religion og jeg er tildels ganske intolerant mot religioner — fordi jeg er filosof og jeg liker ikke dårlig håndverk i metafysiske spørsmål. Ta for eksempel dette med boken. Hvis jeg har forstått dette korrekt er det jo koranen som er Guds gave til verden, det vil si den posisjonen personen Jesus har innenfor kristendommen — slik at karakteren Muhammed får omtrent den samme stillingen som den hellige madonna har for katolikkene. Noe deromkring. I så fall vil jeg (riktignok på et noe sviktende teologisk grunnlag) si at denne boken kan ikke være noe fysisk, eller altså en fysisk bok er bare et bilde av den sanne boken, som må eksistere i sjelen som en form for “lyd” for at man skal kunne si at budskapet har nådd frem. Men som sagt, jeg er mildt sagt ingen ekspert. Heller ikke på kristendom, hvor det virker litt “tynt” hvis man ikke engang avlegger trosbekjennelse og tar imot sakramentet, basert i intet annet enn mine egne fordommer. Hvor lite praktiserende religiøs kan man være før man i praksis er ikke-religiøs? Om man “tror på Gud” har fette fint lite å si, siden ordet Gud kan bety hva som helst, noe det jo faktisk også gjør, siden det i det aller minste betyr alle tings substans og årsak, hvis ikke gidder jeg ikke å diskutere. Eller for å si det på en annen måte, Gud er ikke i en sånn stilling at han behøver å ta hensyn til hva folk tror og ikke tror. Det er sannsynlig at han allerede har sett det meste. Denne diskusjonen kommer uansett til å føre til spørsmålet om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, men vi kan godt legge motivet for hvorfor vi bør praktisere vanlig menneskelig anstendighet hos Gud, det vil si vi kan for eksempel påstå at det er hans vilje at vi alle er som vi er, så problemet handler åpenbart om hvordan vi kan leve med hverandre, nesten som om det er en slags spøk fra Guds side, siden nesten ingen av oss tåler trynet på hverandre.