Jeg har veldig liten tålmodighet med mennesker. Du får typisk fem sekunder på å forklare deg — og hvis du ikke har kommet opp med noe interessant innen fristen er ute er du ferdig. Værsågod neste. Dette skjer ikke bare èn gang, dette skjer hver dag, hele tiden. Sånn er livet for de som befinner seg i “min krets”. Imidlertid var det ikke jeg som giorde dem slik, de var allerede sånn. Jeg også (jeg lever under de samme kravene). Det er noe mentalt. Enten har du det eller så bør du gå og finne deg noen andre venner. Dette er ikke for deg.
Nærmere bestemt, hvis du ikke virkelig føler – fra beinmargen og hele veien ut – at du er en skapning som skal dø, vil vi sannsynligvis ikke kunne kommunisere særlig godt. Jeg trives dårlig sammen med de udødelige Det er noe med prioriteringer. Hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Hvis jeg må forklare dette kommer du ikke til å forstå poenget. Bare de som vet at de skal dø forstår hva jeg mener. Det gir hele livet en helt annen form for vemodig sanselighet. Mer tekstur. Penere farger. Sånne ting.
Som regel gidder jeg ikke å forklare noe. Les Carl Jungs psykologi, siden snakker vi. Det er ikke mitt problem om du er idiot — og uansett hva det var som gjorde deg slik så var det ikke meg. Uansett hva slags tragisk dustehistorie du kommer med så vil jeg sannsynligvis bare legge hodet på skakke og fnise. Dette er fremmedlegionen. Jeg bryr meg ikke om hvor du kommer fra. Navnet ditt betyr ingenting. Kan du gjøre jobben? Det er alt som betyr noe. I dette rommet er det ingen som er noen.
Åndssvak er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Åndssvak ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.
Hvis du tror på Atlantis er du åndssvak. Ferdig diskutert. Åndssvakheten handler ikke i dette tilfelle om kognitiv funksjonsnedsettelse, men om en patologisk mangel på psykiatrisk immunforsvar. Er det nedsettende ment? Ja definitivt. Dette er en livsstilssykdom på linje med røyking, fedme og alkoholisme — og timeglasset har begynt å renne ut for de som påberoper seg at de ikke visste hva konsekvensene ville bli av misbruket deres. Uvitenhetskortet kan bare spilles ut èn gang. Neste gang har du ingen unnskyldning.
Platon brukte Atlantis som et litterært grep. Litt sånn på samme måten som Tolkien brukte Mordor. Det er ikke et sted som finnes, men et idealisert eksempel på et moralsk prinsipp. Det finnes mange sånne både her og der men det er ikke noe poeng i å stille opp en liste, alle rimelig oppegående – altså ikke-åndssvake – mennesker forstår hva “et oppdiktet sted” betyr. Etter Platon var det stille om saken i mer enn to tusen år, men så kom Helena Blavatsky. Hun med alle rasene. Hun var en på alle måter veldig interessant karakter – familien hennes var obolenskiene, som regnes som rurikid ætt – og gudene vet hvor hun fikk ting fra (selv hevdet hun at hun var i kontakt med “oppadstegne åndelige mestere” — altså noe hinsidig) men hun kokte nå uansett ihop en vanhellig gryte av grums som fortsatt slosjer rundt blant folk som pizzasaus som allerede har vært gjennom noens fordøyelsessystem. Hele opplegget hennes er veldig deprimerende dumt, men det er ikke poenget. Poenget er at det selger.
Blavatsky selv var på litt av en tripp, kan man trygt si, og hun hadde et på alle måter begivenhetsrikt liv — men hun var jo en lystløgner, eller kanskje en tvangsløgner, kanskje til og med genuint gal, men påvirkningskraften hennes kan ingen benekte. Hun er opphavet til litt av hvert, inkludert de proto-nazistene hun påvirket mens hun bodde i Bayern på 1880-tallet. Ariske raser og alt det der. Det var hennes greie. Men det vi først og fremst husker henne for er Atlantis. Der alle skikkelige folk kommer fra. Imidlertid var det Ignatius Donnelly som brakte svinet til det store markedet, så å si. Han var også en interessant type, som ikke gikk av veien for en bløff eller to. Grunnen til at vi den dag i dag sliter med tullinger som babler om Atlantis er at Donnelly etablerte denne fantasien i det amerikanske markedet for fantasier — og siden har ting bare gått sin gang. Hva kan man si om Ignatius Donnelly? Tja. La oss si at han var veldig sånn der Durek Verrett. Totalt bløffmaker, men med veldig høye tanker om seg selv og sine personegenskaper. For å si det med typisk språkbruk for dette markedet: Kan det være tilfeldig at både inspirasjonskilden, stifteren og trosgrunnlaget for Atlantis-fantasien alle er idioter? Jeg tror ikke det. Tar jeg feil? Jeg tror ikke det heller. I utgangspunktet driter jeg i hva folk tror og ikke tror så lenge de ellers oppfører seg som folk, men noen ting blir bare alt for drøyt. Hjernen er et stort sted hvor det er fort gjort å gå seg vill, men man går seg ikke vill hvis man viser respekt overfor oppgaven. Skaff deg et kart og en viss orienteringsevne så snakker vi. PS ikke bruk kart fra 1800-tallet.
Du vet at noen lyver når de starter med å si “dette er en sann historie”. Per definisjon finnes det ikke noe slikt som en sann historie; det beste vi kan få til er en eksakt beskrivelse av hva som skjedde, eller rettere sagt, en eksakt beskrivelse av “det vi så” (eventuelt “det vi hørte” hvis det er en gjenfortelling). Vi vet jo ikke noe mer enn hva vi så (eller hørte). Det vi “tenker” er som regel ikke bare verdiløst, det er direkte skadelig for sannhetsverdien av det vi senere sier. Imidlertid er ikke dette noe mange reflekterer over, eller engang bryr seg om. Vi er typisk noen spontane små bavianer som bare i sjeldne tilfeller har evnen til å tenke, i noen egentlig forstand.
Hva betyr ærlighet? I det aller minste at man har noen slags “soliditet” — altså at man ikke er en vag og utydelig person som ikke kan gjøre rede for hva de driver med og hvor de får pengene sine fra. De har ikke en fortid som er hemmelig, de svarer tydelig på alle spørsmål (selv om svaret eventuelt er “det vet jeg ikke”) og de tar aldri beslutninger på andres vegne uten å involvere dem i planen. Det må liksom være noe mer enn bare det at man ikke er en vanemessig løgner som snart sier det ene, snart det andre. Slike typer er faktisk enklere å forholde seg til en sånne som er fulle av “god tro”. Den vanlige strategien er å ikke tro på noe av det de sier, men det er verre når vedkommende ikke egentlig mener å lyve, de er bare dårlig informert og sinnsforvirrede i forhold til grensene mellom fakta og fantasier.
Ta for eksempel de religiøse, eller de som er veldig ideologisk overbeviste. De har en tendens til å se verden gjennom et prisme som mer eller mindre ubevisst handler mer om å “styrke troen” enn å komme frem til saklig opplysning. Man skulle kanskje ikke tro det, men for meg personlig finnes knapt noe mer irriterende enn “skolerte marxister” som har teori kommende ut av øra men som ikke er praktisk kompetente til å engang operere en håndsag. Herregud. Jeg tenker Ludvig Holberg og Erasmus Montanus. Med det forbehold om at jeg ikke følger nøye med på hva politikerne driver med: Jeg klarer ikke å tenke på en eneste en av dem som jeg ville “hatt med meg på jobb” — kanskje han der Lundteigen, han hadde den rette innstillingen – trekk fingeren ut av rumpa og sett igang – men han er jo gammel nå. Resten av gjengen er en stusselig forsamling av pratehoder. Det vile vært bedre for min egen sjelefred, samt ikke minst for fremdriften i hva det enn var jeg hadde å gjøre, hvis jeg bare ga dem en tusenlapp og ba dem holde seg hjemme. Tro meg, det er det billigste i lengden. Ut ifra det at de prater uten stans om alt mulig tull og ikke vet hvordan de skal få jobben gjort virker det som en bra løsning å betale dem for å holde seg til helvete unna og ikke gå i veien, spørre og grave om alt mulig, distrahere de andre, den typen ting.
Dette har ikke noe med generasjonenes stadige kritikk av “dagens late ungdom”, dette er noe helt annet. De snakker om at det er “krise i psykiatrien” og jeg er helt enig i ordbruken, men den krisen jeg observerer handler ikke om behandlingsplasser, den handler om at hele menneskeheten preges av for mye informasjon i kombinasjon med for lite vett. Vi vet mye men vi kan ingenting. Dessuten er vi alt for greie mot løgnere og bløffmakere. Disse er ikke lenger redde for å få bank på grunn av kjeften sin så dermed har vi et problem. Alle denne verdens tullinger føler at det er fritt frem for hva som helst — fra nazibloggere til “konspiritualister”, disse folka er samfunnsfiender. Der har du krisen i psykiatrien. De gale har overtatt asylet. Hvor kommer dette problemet fra? Det begynte ikke med internett, men vi kan si med rimelig sikkerhet at nettet har ikke akkurat hjulpet heller. Etter min mening er det et utdannelsesproblem. Skolen fokuserer for mye på å trene opp barna til å bli såkalt gode samfunnsborgere og for lite på å lære dem å tenke. Jeg er absolutt enig i at “sosial trening” er en primæroppgave innenfor skoleverket, men det kan ikke gå på bekostning av presisjon, stringens og disiplin. Dessuten er det et stort problem at vi nå har minst tre-fire generasjoner som ble opplært til at man kan “tro hva man vil” så lenge man ellers er snill og grei. Dette holder jo for fanden ikke mål i måneskinn. Minst 99% av alt mennesker tror og tenker er bullshit — og det er dette barna behøver å lære så tidlig som mulig. Kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har man ikke dette så kommer man ikke engang til startstreken.
Pedagogiske emneområder til side, det jeg ser er en mentalitet jeg kaller adjektivitet. Den tredje veien, så å si, i forhold til det å være enten subjektiv eller objektiv. Man inntar istedet en “verdivurderende” posisjon preget av gradienter i sin moralske vektormatematikk, for eksempel ved å annonsere at man er “svært ærlig” eller kanskje “ganske samarbeidsvillig” eller hvorfor ikke “veldig selvstendig” — det er alltid et adjektiv til stede i tenkningen. I praksis betyr dette at man tar forbehold. Man er ikke “ærlig punktum” men litt sånn for det meste, eller kanskje når dette er hva man har mest å tjene på. Det kommer an på spørs. Du vet. Tid, sted, dagsform, det ene med det andre. Ikke for kald, ikke for varm, snarere tvert imot. Er det rart at folk går fra forstanden? Ingenting betyr noenting og alt er like gyldig.
Den kritiske sansen som gjelder er at man kan ikke ta et isolert tilfelle som et “tegn på noe”. Det kan selvsagt være fortroppen til en hel bevegelse som snart kommer veltende inn over horisonten, men det må ikke være dette. At man for eksempel finner en sjelden sydhavsfisk i den norske fjæra betyr ikke at havet er fullt av dem nå, bare at et eksemplar av slekten på noe vis har rotet seg helt hit. Sånt skjer. Havet er stort og det er sikkert fort gjort å gå seg vill nedi der. Før vi kan si at en fremmed art har etablert seg i Norge må det være en viss forekomst av dem over tid, enten de kom til lands, til vanns eller svevende oppi lufta. (Eller for den saks skyld st de ble med som blindpassasjerer i noen slags transportsammenheng; skipsfart har for eksempel trukket med seg mye rart gjennom all sin tid.)
Det vi ser på her og nå er “hvor menneskene kommer fra”. Det korte svaret er at vi vet ikke — men det noe lengre, for ikke å si endeløse svaret, er at vi jobber med å finne ut av det. I sakens anledning har vi to ting å jobbe med, hvor det første, mest åpenbare og på alle måter viktigste er tekniske bevis. Finner du en død mann nedi bakken så har du en sak. Enten gikk han dit selv eller så har “noen andre” brakt ham dit og plassert ham der med vilje og på mer eller mindre seremonielt vis. Vi finner gravlagte mennesker som er mange hundre tusen år gamle og vi trekker denne slutningen ut ifra at noen har plassert forskjellige gjenstander hos den døde, dekket dem med fargepulver (som regel rød oker) eller blomster og forskjellig annet, ikke ulikt hva vi selv gjør den dag i dag. Den andre tingen vi har er “kongruente indisier”, la oss si slike ting som redskaper som har blitt etterlatt og “fossile fotspor”, begge deler i geologiske strata som lar seg datere.
Hvis du ikke ønsker å bruke ordet mennesker om annet enn postmoderne jazzaper som bor i byer og har fancy klær, kan vi kanskje kalle dem “menneskelignende skapninger”, poenget er uansett at sånne som oss har holdt på rundt omkring i mange millioner år. Ting blir imidlertid litt upresise når vi daterer svært gamle ting. For eksempel er det jo hundre tusen år mellom 5,5 og 5,6 millioner år, det vil si en god del lenger enn “moderne mennesker” har bodd i Europa, men pyttsann. Er det så nøye? Hvorom allting er, de har funnet 5,6 millioner år gamle fotavtrykk på Kreta. Dette er problematisk. Ifølge de gjeldende hypotesene skal det ikke være tobeinte sålegjengere av en mer eller mindre menneskelig type så langt nord ved dette tidspunktet. Samtidig har vi det tekniske bevismaterialet: Noen har vært der og snoket. En skapning som ligner på oss. En alien om du vil, for såpass ulike var de helt sikkert fra oss for fem-seks millioner år siden. Hva gjorde de der? Dette blir naturligvis spekulativt — og dermed har vi det gående.
Et fotavtrykk på Kreta (eller det er faktisk en hel rekke av dem) betyr ikke plutselig at menneskeheten oppsto i Europa. Det betyr ikke noe annet ann at noen har vært der og utforsket terrenget. Kanskje gikk de sørover igjen senere, kanskje fortsatte de mot nord og døde der. Vi vet ikke. Det skal mye til for at så gamle spor etter mennesker og deres aktiviteter ikke bare skal forvitre og forsvinne, men under noen helt spesielle omstendigheter vil ting bli fossilisere og dermed bevart. “Tilvirkede steingjenstander” hoder seg imidlertid godt — og hvis det er ganske mye av dette på ett og samme sted er det en rimelig konklusjon at folk holdt til der over tid. Andre ting man typisk finner kan være brente rester av ditt og datt samt forhøyede nivåer av diverse organiske stoffer i jorda, blant annet fosfater. I nyere tid har man også utviklet interessante måter å påvise proteiner i jorda, av en type som bare kan ha kommet fra mennesker. Moderne arkeologer jobber på en veldig “forensic” måte, nesten som kriminalteknikere, faktisk i mange tilfelle ved hjelp av den samme typen utstyr i den samme typen laboratorier.
Etter min mening er det i seg selv interessant nok at halvaper var på Kreta på den tiden (Middelhavet fantes ikke, så vi snakker ikke om at de har reist dit med båt, men det er et bra stykke å gå uansett.) Det indikerer i det minste at den typen nysgjerrighet som motiverer folk til å gå langt avsted for å utforske verden var tilstede hos disse skapningene. De var ikke bare opptatt av å tilfredsstille øyeblikkets lyster, de har reflektert over hva som ligger “bortenfor den kjente verden” og bestemt seg for å undersøke saken. Eller ihvertfall er dette min fantasi om hva som har foregått. Det finnes mange andre muligheter. Kanskje var det en stor populasjon på stedet den gangen? Vi vet ikke. Det ser ikke ut som om noen menneskelignenede skapninger har etablert seg i Europa før de i Georgia for 1,4 millioner år siden, som vi antar var Homo erectus. Senere dukker det opp bofaste heidelbergere i Spania for omtrent en million år siden. Så i Frankrike. Så Tyskland. Poenget er at vi må se at de er der over tid før vi kan si at de har vært etablerte på stedet. Mye av det eldste vi finner er også på grunn av rene tilfeldigheter. Hvor skal man lete etter ting som er mange millioner år gamle, liksom.
Antifa ble stiftet i Tyskland i 1932, motivert av hva stifterne anså å være et fascistproblem i samfunnet deres den gangen. Før et år var gått måtte de imidlertid “forsvinne” ned i en undergrunnstilværelse som kom til å vare i tolv år, på grunn av at nazistene grep makten og alt det der; det var jo en stygg historie. Siden den gang har de eksistert i åpen form. Antifa er ikke, og har heller aldri vært, noen organisasjon i formell forstand. De har ikke vedtekter, medlemsregistere, valg av styre eller noen av de tingene vi forbinder med organiserte politiske tiltak, vi kan i høyden si at Antifa er en “bevegelse” på samme måte som fugledansen er en bevegelse, dog med den vesentlige forskjell at Antifa er en motstandsbevegelse som bare eksisterer fordi fascisme finnes. Sammenlign med antirøykere. En ikke-røyker er en person som ikke selv røyker, mens en antirøyker er en som jobber for at fenomenet “røyking” ikke skal finnes i det offentlige rom (helst ikke i det private heller, men der strander ting på grunn av andre og viktigere hensyn). Videre kan vi si at posisjonen som antirøyker blir overflødig hvis ikke det å røyke er noe vanlig, eller noe som folk bare gjør på privaten, og slik fungerer det også med Antifa. Dersom de er “sterkt tilstede” i et samfunn betyr dette at fascisme er sterkt tilstede i vedkommende samfunn. Som for eksempel i Norge.
Hold deg våken, nå skjerpes greiene som Dum Dum Boys sier i sangen sin. Den var på sitt mest populære like før internett ble en ting. Som vi har fått med oss siden, folk er misfornøyde med litt av hvert og de sjenerer seg ikke for å si fra. Eller for å stemme på slike partier som har den vakreste sirenesangen på lovnadsfronten. Vi står for individuell frihet, billig sprit, lavere skatter og bedret eldreomsorg. Herregud. Vil du kjøpe en hyttetomt på månen? De kaller det nyliberalisme nå, men det er den samme gamle fascismen. Ordene har endret seg men matematikken er den samme. For å forstå hvorfor det er slik må vi peke på at fascismen kom som en reaksjon på marxismen. Mussolinis viktigste fanesak var “kamp mot sosialismen”. Sånn sett kan vi kalle dem Antima og Antifa og lage en dukketeateroppsetning av hele saken, men i mellomtiden foregår det alvorlige ting på bakkeplan. I stedet for å kalle det antimarxisme bruker de ord som “frihandel”. Markedskreftenes frie spill. Hele poenget med å etablere og drifte en statsmakt er jo å regulere hva som er lov og hva som ikke er lov, inkludert ikke minst alt folk gjør motivert av personlig vinnings hensikt. De som jobber med å undergrave statsmakten er enten naive idioter som tror at “menneskers gode hensikter” er noe man bør satse penger på, eller de er sånne som mener at private interesser kan gjøre de jobbene staten gjør på en mer “dynamisk” måte, og som fastholder at “vekst i økonomien” fremkommer i form av positive børstall mens fattigdom er et holdningsproblem hos de som opplever denne tilstanden, det har ikke noe med systemet å gjøre. I den grad postmoderne fascister har noen verdensleder så er vel dette han Elon Musk. Det kunne vært Putin, men han er snart ferdig. Erdogan har rette innstillingen, men er alt for tyrkisk for den hvite typen smak (defor karakteriserer vi ham som “orientalsk despot”) — mens røkla plages med diverse troverdighetsproblemer. Det er liksom ikke noe krutt i dem. Donald Trump fikk det til å kile i kjønnskjertlene hos alle fascister på grunn av sin sosiopatiske personlige stil (som fascistene tror er “mandighet”), men han er også mer eller mindre ferdig. Det er bare småkonger igjen på valplassen, men mange har tro på at Elon Musk vil gjenreise den vestlige verdens selvrespekt. Han står jo for frihet til å si hva man vil, som er nesten det samme som å gjøre hva man vil, siden de fleste uansett bare prater.
Andelen mennesker FN klassifiserer som “ekstremt fattige” har blitt mer enn halvert i løpet av de siste tyve årene. Hvorfor? De fleste antar det er en konsekvens av globalisering innenfor verdenshandelen, hvor de soleklare vinnerne har vært middelklassen i fattige land og de superrike i rike land. Lite har skjedd med de mest uveisomt beboende “superfattige” som allerede levde på steinaldernivå i fattige land, mens de som virkelig har tapt på globaliseringen er arbeiderklassen i de rike landene. På 60- og 70-tallet kunne man forsørge en familie på bare èn inntekt fra en industriarbeidsplass (eventuelt andre ufaglærte yrker, for eksempel på lager eller i butikk) men dette blir vanskelig nå i dag, i den grad det overhodet finnes jobber for ufaglærte. Alt sånt er jo satt bort til såkalte lavkostland.
Jeg husker ikke mye fra 60-tallet og jeg hadde naturligvis ingen form for politisk bevissthet, men jeg begynte å danne meg et “selvstendig” inntrykk av verden utover 70-tallet. Jeg husker for eksempel at det var nesten like hipt å være sykesøster (som vi sa den gangen) som å være flyvertinne — og ingen var hippere enn flyvertinnene. Jeg tror ikke noen av disse to yrkene regnes som særlig sosialt høyerestående i dagens verden. Den fremste kvalifikasjon de spør etter er sannsynligvis om de kan ta imot grov kjeft uten å miste roen, på en arbeidsplass hvor alle strikkers tøybarhet forlengst er makset ut. Alle flyr bare rundt og skriker. Dette er definitivt ikke mine besteforeldres verden. Det var deres generasjon som var kongene på haugen da jeg dannet mine tidligste minner. Nå er det mine jevnaldrende som sitter i toppjobbene, gi eller ta et tiår. Vi er ikke sånn som dem. Verden har også forandret seg litt. 70-tallet var som en annen planet. Virkelig.
I den grad vi kan si at det finnes noe sånt som en fundamental marxistisk trosbekjennelse så er det denne: det er alltid økonomien. Hvis vi for eksempel lurer på hvorfor alskens høyreradikalt tankegods har blitt resirkulert og postmodernisert for å harmonere med dagens verden, så er dette altså svaret. Det er økonomien. Her i vesten har de rike nå blitt så rike at ingen skulle ha sett på maken, de er jo konger og keisere alle sammen, med storslåtte palasser og privilegier på høyde med selv sånne som har sitt eget private land å leke med. Imidlertid har tidene blitt stramme og bitre for de lavtlønte, selv om det er blant denne gruppen vi finner de som gjør selve fotarbeidet i samfunnet. Vaktmester- og vedlikeholdsavdelingen, så å si. Det er mer vanlig å være “arbeidende fattig” enn å være på solid middelklassenivå i denne gruppen. Det at ting for det meste går rundt betyr ikke at de alltid vil gå rundt. Hvor mange tåler en plutselig utgift på ti tusen kroner uten at de må svelge dypt fordi dette betyr at de må stramme inn reima og gi avkall på noe, først og fremst ting man gjør bare for tøys og hygge? Mange av de som per i dag befinner seg over fattigdomsgrensen er svært sårbare for “plutselige bevegelser i økonomien” – vi har jo nylig hatt pest og sliter for øyeblikket med krig – og de tåler ikke mange slag før de presses ned under 60% av gjennomsnittlig lokal kjøpekraft, som er den grensen vi bruker. Periodisk relativ fattigdom er en realitet mange kjenner på. Det er alltid økonomien. De sier at man venner seg til alt, men jeg sier at man bør klare å legge sammen to og to når det gjelder økonomisk sårbarhet og vekst i forekomsten av mentale lidelser. Psykisk friske mennesker blir ikke nazister. Økonomien føkker hodene deres og misunnelsen gjør resten.
Vi skal nå – for den femogfremste gang – gjenta eksakt hva det er som gjør folk til idioter: Det skjer når de gjør antagelser innenfor et emne som ligger utenfor deres kompetanseområde. “Plutselige øyeblikk av innsikt” og den typen ting. Aha-opplevelser. Gjerne på krysskategorisk vis, for eksempel hvis noe i biologien ligner på noe i fysikken og man opplever dette som meningsfullt. Jeg kan se sammenhengen nå. Vi har alle fått utdelt en hjerne som i hovedsak fungerer helt likt. Det er veldig små marginer mellom de forskjellige intelligensnivåene blant de som har normal funksjonsdyktighet. La oss si det ligner litt på hvordan alle deltagerne i et slalåmrenn i prinsippet er like gode, det de konkurrerer om er hvem som kommer i mål raskest innenfor et tidsrom av kanskje bare to-tre sekunder. IQ virker litt på samme vis. Maskinvaren er ikke dramatisk forskjellig fra individ til individ, den variansen vi finner handler om “effektiv bruk” (og det motsatte). For å fortsette metaforen med slalåm så forstår alle amatører hvordan man skal kjøre ned en bakke på ski og de oppfatter idèen med å svinge i forhold til portene — hva det handler om for å bli god til dette er selvsagt å effektivisere måten man gjør det på. Det handler om trening.
Hvis man for det meste antar at man tar feil vil man for det meste ha rett. La oss kalle det et fundamentalt informasjonsparadoks. Det finnes ikke noe sånt som et korrekt førsteinntrykk. I beste fall får man nok data til å etablere en strategi for å finne flere og bedre data, men i nesten ethvert tilfelle er alt man får overfladisk og omtrentlig til en slik grad at vi igjen er konfrontert med idiotiets prinsipp hvis man på dette grunnlag tror at man forstår noe om det man observerer. Imidlertid hører vi sånt hele tiden. Jeg så med en gang hva slags type han var. Et moment vi kanskje bør vurdere er at noen lever livet som slalåmkjørere som beveger seg utenfor bakken og inn imellom trær og steinrøys uti det ville terrenget. De har ikke tid til å filosofere over om det er gran, furu, osk, or eller eik, de bare ser et tre som de må styre unna. Trippen deres handler om å rase fort gjennom terrenget, ta raske beslutninger under press, leve med konstant informasjonsknapphet fordi de må alltid komme seg “videre” i sin labyrint av selvnytende djervhet og kløkt. Vi kan si de har fokus på opplevelser foran undersøkelser. Vi kan også si at de er handlingsorienterte mennesker — de har plassert seg i en dynamisk kontekst hvor det de behøver å vite og det de behøver å gjøre ligger svært tett opptil hverandre i informasjonsmessig forstand. Hvis noe ikke er “nyttig” er det heller ikke relevant. For eksempel vil det å engasjere seg dypt i noe emne bare virke avsporende i forhold til behovet for kontinuerlig fremdrift og effektivisering. Alt som ikke bidrar til å gjøre selve fristilkjøringen gjennom livets terreng mer effektiv er en avsporing fra formålet som i verste fall kan være direkte farlig. Du må sjalte ut alt annet og fokusere på selve kjøringen hvis du driver med kunstslalåm i variert terreng. Dette vet alle.
Det er litt uansvarlig å si at vi nå lever i en samfunnstype som favoriserer psykopater, men vi kan i det minste si at drittsekker har flere og bedre muligheter enn noensinne tidligere i menneskehetens historie. De som leste det jeg skrev i går vil huske at NOAB definerte drittsekk som “en sjofel og moralsk fordervet person”. Psykopater er jo ikke moralsk fordervede, de har en hjerneskade. (Ihvertfall virker det slik, detaljene rundt dette fenomenet er dårlig kartlagt.) Kankje det ligger på autismespekteret, kanskje noe annet, poenget er at de er som de er, mens en typisk drittsekk velger å være sånn. Vi kan kanskje si at dette er et sekundært fenomen og at det er livsstilen deres som favoriserer sjofelheten og den fordervede moralen, men vi flytter bare målstreken. Man velger jo livsstil. Såpass fri vilje har vi da, selv om nevrologer påviser mye interessant når de eksperimenterer med “frie valgmuligheter” på laboratoriet for mental materialisme. Kroppen begynner å gjøre det man “valgte” noen tidels sekunder før bevisstheten varsler fra om hvilket valg man har fattet, så det er definitivt “noe mer” som foregår enn bare det å vurdere noen alternativer og så velge ett av dem. Hvorom allting er, vi har etablert at det er valgfritt om man ønsker å være drittsekk og det er valgfritt om man ønsker å være dust. Ingen av delene er forbudt. Spøsmålet er hva som lønner seg. Hvor mye (og hva) behøver man å vite om noe for å bruke det til å skaffe seg champagne og cashish? Hvor godt orientert om en sak må man være for å kunne snakke om den i pauserommet på jobben? Småprating har en sosial funksjon men informasjonsvedien av det som blir sagt er mildt sagt tvilsom — som en hovedregel. Folk har en tendens til å småprate mindre hvis det er noe svært alvorlig som skjer. Under normale omstendigheter er det imidlertid som regel sånn at ingen vet hva de prater om og ingen husker hva som ble sagt.
Mange tings årsaker ligger i menneskers evne – eller mangel på – til å planlegge og gjennomføre noe, eventuelt samarbeide hvis den ene er god til det ene og den andre til det andre (som av og til forekommer). Samarbeid er imidlertid veldig vanskelig. Hvis den ene la en plan og den andre gjennomførte den vil begge etterpå hevde at de gjorde den viktigste delen av jobben — og begge vil ha rett. Det virker opplagt at hvis det blir en sak om saken, så å si, så vil det ende med noen slags deling. Det er i slike omstendigheter vi møter diplomatiets første bud, som er at det best tenkelige resultat er når alle er misfornøyde men alle godtar avgjørelsen. Det finnes ingen åpenbare vinnere og tapere i saken (som er det viktigste diplomatiske poenget), alle bare aksepterer at de har brukt nok tid på dette, nå må livet gå videre. Hva krangler folk typisk om i dagens Norge? Hvem vet, sikkert de samme gamle dustetingene som alltid. Penger og sex. Sosiale posisjoner. Pluss noe om hvem som fant opp pølsa og den typen ting. Det finnes alltid mye å ta tak i hvis man føler seg kranglevoren.
Behøver vi virkelig å definere betydningen av ordet drittsekk? Jeg liker jo å plassere sånt på toppen av ting jeg skriver når jeg tror at emnet jeg skriver om behøver dette, men bare Norsk akademisk ordbok (NOAB) hadde noe å si – en sjofel og moralsk fordervet person – som er noe vi godt kan si om personen som er avbildet ovenfor, internettkjendisen Andrew “Cobra” Tate. Hvor mye av opplegget hans som er “på gjørs” – en rolle han spiller fordi han tjener (store) penger på det – og hvor mye som er hans oppriktige livsholdninger er uklart, men han har uansett driti på draget (vi kan kanskje si at det har rent over), for akkurat nå sitter han i varetektsarresten i Romania. Hvor veien går videre gjenstår å se, men det virker som om rumenerne har mistet tålmodigheten med ham — så “et annet sted” er nok en rimelig spådom.
Etymologer sporer ordet dritt (i denne og diverse andre former) tilbake til det protoindoeuropèiske konseptet skheid, som betyr å skille, dele eller “fradele” (separere) noe fra noe annet, så det blir følgelig et spørsmål om å skille skit fra mann eller om hele mannskiten er en helhetlig opplevelse som bare er hva det er — take it or leave it. Jeg så nylig en timeslang dokumentarfilm om Andrew Tate. Mitt inntrykk er at han har fått blod på tann i forhold til “et opplegg som virker” i den forstand at han drar inn absurd mye penger på tøvet sitt. Vi snakker om mange millioner i måneden som nærmest må kalles “donasjoner” selv om forretningen formelt sett er organisert som et pyramidespill av typen “multi level marketing” hvor produktet som omsettes er filmsnutter med Tate som prater brautende om ditt og datt, særlig “bitches” og hvor bra og beundringsverdig han selv er som forbilde for seksuelt usikre unge menn. Take it or leave it.
Alle har hørt om Aristoteles, filosofen som ble grumet av Platon og som selv grumet Aleksander “den store” Filipovic. Aristoteles hadde ingen høye tanker om “mennesker” som generelt fenomen. Han mente at de fleste legger bare igjen ekskrementer etter seg hvor de enn går. I så fall er ekskrementet Aleksander la igjen etter seg hellenismen, det vil si den kulturkretsen som frembrakte de tre verdensreligionene judaisme, islam og kristendom. Altså en ikke så rent lite imponerende haug med kranglete og vonbroten mannskit. Siden har vi hatt det gående. Den dag i dag har vi individer som til de grader tar religionen sin alvorlig at de er villige til å dø for saken. Det er med andre ord ikke noe nytt fenomen at folk er villige til å tro på ting som kan være nesten hvor urimelige som helst. Eller at de er villige til å organisere seg i gjenger som “sprer budskapet” på truende og aggressivt, noen ganger til og med voldelig vis. Eller at hvis de utsettes for motstand og noen grad av forfølgelse så vil de bare “gå under jorda” og operere i hemmelighet, nå dobbelt så sikre på at de må ha rett.
Sekulære mennesker viser det samme atferdsmønster som de religiøse når de “søker etter noe de kan tro på” og finner for eksempel en stor politisk idè eller “humanitært arbeid til menneskehetens beste” i noen slags variant, det finnes mye som engasjerer mennesker emosjonelt til den samme grad som religion gjør for de religiøse. Folk søker svar, dessuten ønsker de å “være med” i en sosial krets av mennesker som “gjør noe av betydning” i forhold til alskens slikt som man engster seg over. Alt dette er psykologi på barneskolenivå. Imidlertid er poenget her at dette savnet etter eksistensiell mening og faste holdepunkter i tilværelsen grunnlaget for et stort marked som alskens sjarlataner ikke nøler med å benytte seg av. Selv de som ikke ønsker annet enn et bedre liv for seg selv – hva nå enn dette betyr for dem – uten at de bryr seg om abstraksjoner som “menneskeheten” eller “de andre” – henfaller til den samme “søken etter noe” på det samme markedet — som i våre dager naturligvis betyr at de er på nettet og leter etter svar. Der finner de blant annet Andrew Tate.
Selv er jeg i prinsippet den samme type drittsekk som Aristoteles, i den forstand at “mennesker” som generelt fenomen ikke akkurat imponerer meg. I sin positive forstand betyr dette at jeg er svært tolerant — jeg bryr meg jo for det meste lite om hva de gjør og ikke gjør, enda mindre hvorfor. Jeg har lave (eller egentlig “ingen”) forventninger. Jeg blir aldri forbauset når folk gjør idiotiske ting. De er jo idioter. Hva annet skal de gjøre? Selvfølgelig driter de på teppet og klorer istykker gardinene. Det gir mening. Ihvertfall minst like mye som det gir noen mening å betale Andrew Tate fem hundre kroner i måneden for å være medlem i gutteklubben hans. Jeg dømmer ingen for de er jo allerede fordømte. Jeg har aldri gjort noen til idioter, men jeg har mange ganger påpekt det overfor venner og andre når jeg synes at de har havnet i den kategorien. Hva har man venner til? Hvis jeg kan se det så kan alle se det. Forskjellen er bare at de andre later som ingenting mens jeg sier skjerp deg! du er i ferd med å havne på den gale siden av ting og hvis du ikke tar grep øyeblikkelig vil det bare bli verre. Jeg forlanger ikke engang betaling for denslags “dyre råd”. Jeg gjør det fordi jeg er snill. Tenk litt på den du-dutteri-du.
Kanskje er jeg bare en moralist, men på en veldig transcendentalt manipulerende måte? Ja. Det høres ut omtrent som meg. Hva med deg? Er du også en moralist? (Det betyr en som har meninger om hvordan andre bør være og oppføre seg — mens en moralsk person bare har meninger om seg selv.) Noen beskyldte meg en gang for å være psykopat fordi jeg sa at jeg ikke tror på begrepet “empati” slik folk typisk bruker det i samfunnsdebatten. Jeg tror det bare er en skjult hvitvaskingsaksjon i forhold til moralistiske posisjoner. Hva vi har, rent teknisk sett, er hva man kaller speilnevroner, altså den delen av hjernen som gjør at man får vondt i kroppen av å se for eksempel en skater som mislykkes med et triks og ramler ned med ett bein på hver side av et gelender. Vi erfarer noe. Alle normale mennesker utbryter noe slags wooæh! og vender seg bort i gru når de for eksempel ser en fotballspiller eller slalåmkjører som pådrar seg et veldig stygt beinbrudd. Det er på grunn av at de har speilnevroner i hjernen. De får en umiddelbar “fantomopplevelse” (som også er noe av greia med film og sånt), men jeg tror ikke dette er hva folk typisk mener når de sier empati. De mener noe moralsk. Det handler om rett og galt, samt en forventning om at folk skal skjønne hva som er hva og innrette seg deretter. Dessuten er det noe selvnytende i bildet. Jeg føler empati, ergo er jeg et bra menneske. Men det spiller jo ingen rolle hva du føler, alt som betyr noe er hva du gjør (eller ikke gjør). Folk dømmes på resultater, ikke på intensjoner. “Hva er resulatet av de energiene du sender ut i verden?” som min veninne Kubbeheksa ville ha sagt.
De gangene jeg ikke forstår norsk – selv om jeg vanligvis forstår og bruker språket helt utmerket – er det fordi den norsken jeg observerer blir brukt på en “alternativ” måte. Interne kodespråk og den typen ting. Ofte er det ikke meningen at man skal forstå samtalens egentlige innhold hvis man befinner seg der som tilfeldig (og utenforstående) tredjeperson. Andre ganger spiller det ingen rolle om man forstår hva som blir sagt eller ikke. For eksempel leger eller håndverkere bruker ofte ord og uttrykk om diverse faglige problemstillinger som andre har dårlige forutsetninger for å forstå — og de snakker med hverandre som om du ikke er tilstede, selv om det er deg og dine greier de snakker om. Du blir ikke “holdt utenfor” i den forstand, de bare regner ikke med at du har noe saklig å tilføye, så de spør ikke om hva du mener.
Engelsk er en litt annen type problem, men jeg har forsåvidt den samme holdningen til engelsk som jeg har til norsk, at hvis det ikke foregår på noen slags jazzdialekt og de ikke diskuterer obskure faglige spørsmål, så bør jeg forstå hva som blir sagt. Imidlertid er jo ikke engelsk morsmålet mitt, så jeg er litt mer tolerant i forhold til min egen uforstand på engelsk enn på norsk. Men ikke mye. Bare akkurat nok til at når noen snakker om å bury the gays så antar jeg det kan bety noe annet enn å “begrave homsene” — i den forstand at vi snakker om mer enn èn homofil person og konteksten er en begravelse av mennesker som tidligere var levende (men selv da ville det vært en litt bisarr måte å formulere seg på). Det viser seg at BTG er et deprimerende vanlig fortellerteknisk grep i film og litteratur.
Når man spinner en fantasihistorie – si en spillefilm eller en roman – finner man jo som regel opp et knippe av karakterer som man bruker til å drive frem fortellingens poeng. Og selv om man ikke bruker karakterfremdrift på normalt vis har man alltid en “fortellerstemme” som leseren forholder seg til. Nå er det jo imidlertid slik at ikke alle er like talentfulle fortellere, slik at noen ganger blir ting litt i overkant “tydelige” på en måte som blir helt feil. Mer konkret i forhold til temaet: Mange finner opp tragiske homofile karakterer, eventuelt slike som er komiske på en veldig “skrullete” måte, men ikke mange fremstiller det å være homofil som noe positivt, eller engang nøytralt — altså som “noe folk kan være” uten at dette i seg selv blir gjort til et dramatisk poeng, ofte med dødelig utgang for vedkommende karakter.
Jeg antar at hvis man selv er homofil vil man identifisere seg med de homofile karakterene i film og litteratur, ihvertfall vil man se dem å¨en litt annen måte enn de ikke-homofile. Videre så antar jeg det oppleves som irriterende og/eller deprimerende i lengden hvis det alltid ender dårlig for disse. Selv synes jeg det er utrolig fascinerende å oppdage ting jeg aldri har tenkt over — som for eksempel at en “homo” kan være en like skummel karakter i en fortelling som en “jøde” var i visse litterære stilretninger for hundre år siden. Imidlertid er det virkelig store spørsmålet et som handler om det subtile samspillet mellom det å skildre virkeligheten slik man oppfatter den og det å forsterke en fordom innenfor det virkelighetsbildet leseren allerede hadde gjennom å henvende seg til den. Hvorfor introduserer forfatteren en homofil karakter? Når man på et tidlig stadium av fortellingen oppdager at det er “bruk og kast” sier man at det foreligger et element av BTG der.
Vi befinner oss nå i et veldig grumsete psykologisk landskap. Hvorfor dikter folk opp fortellinger i det hele tatt? Hvorfor bryr vi oss om ting som ikke er en del av virkeligheten? Folk utvikler jo tildels nærmest psykotisk sterke følelser for eller imot den og den karakteren innenfor et på alle måter oppdiktet univers. (Se diverse dabatter på nettet i forhold til populære bøker, serier og filmer.) Hvorfor fanden skal jeg bry meg om hva som skjer med Frodo, Dodo, Waldo og Dildo? Herregud. Akkurat som om ikke det virkelige livet allerede har nok trøbbel. Det kan da ikke være så vanskelig å ikke utsette seg selv for slikt som medfører depresjon, irritasjon og resten av menasjeriet fra avdelingen for private følelser? Jeg gjorde litt “research” på Google før jeg skrev dette. En tangential link som kom opp var fra noe slags forum, hvor en ung mann beskrev hvordan han blir kvalm av homofile og får lyst til å banke dem opp, men samtidig liker han å runke til homseporno, så hvor er doktor Freud når man behøver ham? Jeg sier ikke mer.
For tyve år siden ble metallgitaristen “Dimebag” Darrell Lance Abbott skutt ned og drept på jobb – altså under en konsert, på scenen – av en psykotisk fan som også skjøt og drepte tre andre før han selv ble skutt og drept. Sånn endte karrièren til det de fleste anerkjenner som en av de virkelig store innenfor gitarfaget. Det var en veldig amerikansk måte å dø, var hva jeg tenkte da jeg hørte dette for første gang. Skutt og drept av en sinnssyk person — som det senere viste seg hadde hatt tvangstanker om at det “egentlig” var han som eide rettighetene til visse sanger av Dimebags daværende band, Damageplan, som han stiftet sammen med sin bror Vinnie Paul etter at Pantera ble oppløst året i forveien. (Ønsker man flere detaljer kan man søke på nettet.)
Det neste jeg tenkte var hvorfor skjøt ikke galningen Phil istedet? Da mener jeg Phil Anselmo (på bildet ovenfor), som kom inn som vokalist i Pantera i 1986 og som ikke akkurat noensinne prøvde så godt han kunne å ikke være et rasshøl og en provokatør både med sin “attitude” på scenen og sine uttalelser i intervjusammenheng. Ved det tidspunktet da drapet på Dimebag Darrell var en nyhet visste jeg ikke engang at Pantera hadde blitt oppløst og at det var på jobb for det nye bandet at han ble drept. Jeg hadde mistet interessen for dem, til tross for at de hadde imponert ræva av meg tidlig på 90-tallet, da jeg først hørte om Pantera. Jeg er en troløs hore sånn sett. Det samme skjedde med både Metallica, Rammstein og Iron Maiden: Først imponerte de meg, siden mistet jeg interessen. Hvorfor skjer sånt? Det kan være noe med artisten eller det kan være noe med meg, kanskje begge deler i kombinasjon. Det kan også være noe med hypen og hvordan kommersiell suksess kan medføre noen slags personlighetsforandring hos bandet, enten dette er noe som virkelig skjer eller om det “bare” ligger i markedsføring og profilering. Poenget blir uansett at jeg sjarmeres ikke av “produkter” men av kunstnerisk dristighet på det kreative plan.
Imidlertid er jeg ikke idiot. Det finnes ingen penger i å spille musikk for den kresne “avantgarde” delen av markedet. Alt det blir er masse skryt og vanning av den skjøre egoblomsten som på usikkert vis famler seg frem gjennom sin fruktbærende syklus av kreativitet, hvilket er vel og bra på et tidlig stadium, men hvis man vil ha champagne, cashish og massenes nesegruse hyllest må man henvende seg til det vulgære markedet. Vi som er en smule åndssnobbete reagerer på slikt med å holde oss for nesa og snu oss unna, i retning av det neste som er nytt og spennende mens artisten vi tidligere likte engasjerer seg i pengegalloppens edle kunst. Det er vanskelig å klare omstillingen fra elsket amatør til profesjonelt produkt uten å tape kredibilitet i forhold til kunstnerisk integritet og det ene med det andre. Alle har hør den debatten før. Vi kan snakke om det til kuene kommer hjem fra beite, eller vi kan skjære gjennom og si at man liker det man liker fordi man er som man er, så får det bety hva det betyr og alt gå som det går. Sånn er livet. Herregud så mye prat det alltid skal være om etikken hos folk som jobber med å fremstille kunst, som per definisjon henvender seg til smaken, som per definisjon ikke lar seg diskutere. Selv bare mistet jeg interessen for Pantera etter albumet deres fra 1994, “Far Beyond Driven” — og det skjedde fullstendig uten dramatikk. Det har skjedd i forhold til andre artister tidligere og det kommer til å skje i forhold til andre artister senere. Hva er det å snakke om? Lykkelige skilsmisser, i den grad noe slikt eksisterer, må være når man bare får det gjort og siden går hver sin vei uten å dvele mer ved saken.
Metallmusikk har alltid vært “problematisk” på mange vis. Opprinnelig var ordene “metal” eller “heavy metal” noe man brukte for å beskrive et spesifikt lydbilde. Selve sjangeren ble kalt hardrock eller tungrock. For eksempel ble det oppfattet nærmest som en skandale da Michael Krohn på et tidlig tidspunkt blunket til kamera, smilte djevelsk og sa det er ålreit å si at Raga Rockers speller tungrock. Han hadde jo bakgrunn fra – hva skal man kalle det – avantgarde-pønkebandet Kjøtt og var allerede etablert som den kanskje skarpeste låtskriveren norsk rock noen gang har hatt. Pønkere var på den tiden lite begeistret for metallsjangeren. De oppfattet dem som reaksjonære posører som runker gitarer i latterlige kostymer mens de synger om drager, Tolkien og gud-vet-hva. Ikke før thrash-metal ble oppfunnet ble det okay for hva man løslig kan kalle åttitallsblitzere å like denslags. Ting må jo liksom være hardcore på det rette viset. Stiller du med gale holdninger blir du umiddelbart (og ofte permanent) plassert på “innbytterbenken”. Ingen vil se deg spille. (Da bandet Turboneger først kom på banen var mye av aggresjonen deres rettet mot denne formen for “elitistisk” mentalitet blant pønkere — som mange kaller “politisk korrekthet”. Mange hatet dem av denne årsak, og for alt jeg vet hater de dem ennå. Selv har jeg alltid elsket Turboneger.) Hvilket bringer oss til poenget som er referert i den linkede artikkelen ovenfor: Er det sant at Phil Anselmo en gang sa noe nazi på scenen? Spør du meg så vil jeg si at det vet jeg ikke noe om, men det ville ikke forbause meg. Han er en klassisk amerikansk dust. Litt sånn machomann på samme måte som Henry Rollins – han løfter vekter og flyr rundt i bare underbuksa og er svær i kjeften – men Phil er ikke like intelligent som Henry. Det er noe der.
For meg ligger det kontroversielle i “gjenforeningen” av Pantera i at begge Abbott-brødrene er døde og det var de som var bandets kjerne. Etter hva jeg hører har de fått med seg Zakk Wylde på gitar og han er jo i det minste kompetent nok til å spille Dimebag sine riffs og licks, og det finnes sikkert mange som skulle ønske de hadde sett Pantera live på 90-tallet, men som med alt annet man skulle ønske at man hadde gjort (eller ikke gjort) på 90-tallet: Tut tut. Toget har gått. Tallet som gjelder nå er 2023. Problemstillingen er om Pantera skal “nektes” på Ekebergsletta til sommeren fordi Phil Anselmo kanskje er nazi. Jeg kan ikke si at denne stormen i et glass med rusbrus bekymrer meg i noen stor grad, men det illustrerer en deprimerende alminnelig tendens i hva vi ganske løst kan kalle “venstresiden” innenfor både norsk og internasjonal samfunnsdebatt: De er veldig engasjert i forhold til symboler, mens realitetene får gå i fred. Dersom man gjennomførte psykologiske undersøkelser innenfor en nominelt vitenskapelig kontekst, ville de utstøte angstskrik hvis man viste dem et bilder av hakekors, men de ville ikke engang forstå hva de så på hvis man viste dem en postmoderne nazi fra “alternativhøyre” som kler seg pent, fører et dannet språk og jobber mot økonomer og andre politiske sannsigere med subtile våpen. Jeg forstår naturligvis at de synes Phil Anselmo er et rasshøl, men det er liksom hele greia hans — og minst halvparten av scenakarismaen hans har alltid bestått i å være en sånn type som man får lyst til å gi en på trynet, noe han selv også er minst hundre prosent klar over. Det er i prinsippet samme strategien som et troll bruker for å få oppmerksomhet på nettet, bare at hans scenekarakter ble etablert før nettet ble en ting. Sånn sett er han en av dinosaurene nå. Ikke relevant i noen dagsaktuell sammenheng. Sånn sett ligner Phil Anselmo mer på Mick Jagger enn på “de nye” som i praksis regjerer på rockescenen. Ingen går for å se Pantera gjenforent fordi dette er musikalsk spennende, bare for å se det de ikke fikk med seg den gang da. Er det sant at Phil gjentatte ganger har ropt white power fra scenen? Det har han sikkert. Ikke fordi han er nazi, men mer litt sånn som hvorfor Sid Vicious (fra legendariske Sex Pistols) en gang stilte med et hakekors på t-skjorta si. Kommer Pantera til å spille på Tons of Rock til sommeren? Gjesp. Jeg har viktigere ting å tenke på. Men som sagt, problemstillingen i den linkede artikkelen er komisk.
