Rasisme er i smal betydning oppfatninger, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i påståtte «raser» hvor noen hevdes å være mer verdifulle enn andre. I dag brukes begrepet rasisme også i vid betydning om flere former for etnisk diskriminering som ikke nødvendigvis bygger på forestillingen om «menneskeraser», men som også skjer på basis av andre kjennetegn som nasjonalitet, utseende, kultur eller religion.
Når jeg prøver å tenke gjennom saken kommer jeg frem til at jeg sannsynligvis kjenner flere som er homo enn som er neger, pluss et par som er begge deler, og da mener jeg spesifikt at de har et “afrikansk utseende” — det er ikke nok å være pakistaner eller generell søring. Jeg hadde en kjæreste som var “ganske svart” en stund, men hun var mer sånn østafrikansk og ganske lys i hudfargen, så selv om hun var amerikaner av nasjonalitet (og derfor en del av hele den greia med kolonier, slavehandel og blabla) ville hun neppe vært “neger nok” for noen vestafrikanere jeg kjenner som har høye standarder for denslags. Hvis du ikke er svart som en morianer holder du ikke mål.
Fordi jeg vokste opp langt nord og det ene med det andre så hadde jeg ikke selv noensinne sett en neger før jeg var ti år gammel og det kom et tivoli til Finnmark som hadde med seg en “villmann” som fløy rundt i noe slags leopardkostyme og rullet med øynene foran de mildt skrekkslagne tilskuerne som egentlig hadde kommer for å se strip-tease. Sånn var det den gangen. Hele opplegget må jo ha vært ganske absurd for han som spilte denne rollen, men på den annen side går det an å finne verre jobber. Dette var i 1973 og Norge var et veldig annerledes land på mange måter (i forhold til nå), men ikke på alle måter. Folk er fortsatt de samme.
Hun jeg var sammen med en stund besøkte Norge mens man ennå hadde Black Boy kryddere og sukkerkulør på sprutflaske av merket Negro (hun kjøpte flere souvenirer på supermarkedet enn i Vigelangsparken) — pluss sikkert mye annet jeg ikke engang husker. Hva skal man si? Jeg føler på ingen måte noe slags ansvar for noe av den rasismen som finnes, jeg er jo en misantrop — det spiller ingen rolle hvem du er og hvor du kommer fra, jeg hater deg uansett. Hvorfor? Fordi folk er late, dekadente svin. De lyver, snyter og snylter på andre uten å engang så mye som reflektere over hvor privilegiene deres kommer fra eller hvem som til syvende og sist betaler for kjøpefesten deres. En typisk gjennomsnitts norsking vet ingenting om noe som helst, men de har allikevel mange meninger.
Hvis noen føler seg truffet av noe jeg sier, noensinne, så ber jeg dem om å vennligst stille seg lagelig for hugg enda en gang, så skal de få to tette og en badehette pluss resten av menasjeriet, inkludert mange og harde slag i trynet. Det skal ikke stå på det. Jeg deler gavmildt ut både ballespark og springskaller til de som ikke har vett til å løpe for livet når jeg kommer. Bryr jeg meg om at andre mennesker føler skrubbsår i følsa si? Trukke det. Mer sannsynlig er at jeg vil danse en sakte wienervals over den eksploderte penisidentiteten deres uten engang å reflektere over hvem de var og hva dette eventuelt “betyr” i den store sammenhengen (sannsynligvis ingenting). En stund jobbet jeg sammen med en snekker fra Botswana. Han var en artig type, totalt hekta på country & western musikk, særlig Bobby Bare, og grunnen til at han bodde i Norge var ifølge ham selv at det ble avholdt en avstemning men han fikk ikke lov til å stemme. Kona ville helst bo der hvor snøen faller hver vinter, så han måtte bare tilpasse seg dette. Selv om Norge er et jævlig snålt land som er delt på midten av en vinter som ikke ligner grisen går det an å tilpasse seg hva som helst så lenge man ønsker det.
Ordet avskum har blitt brukt på norsk i sin nåværende betydning – utskudd, pakk, dårlige mennesker – siden tidlig på 1700-tallet, når vi fikk det fra svensk, som igjen fikk det fra tysk. Betydningen er velkjent for alle kokker, hvilket vil si minst halvparten av alle som blogger i Norge, man må “skumme bort” urenhetene som kommer opp i gryta når man for eksempel koker kjøttkraft. Metaforen handler egentlig om hvordan avskum vil stige til samfunnsgrytens overflate når det “koker”, det vil si når økonomien er heit, men er mest vanlig ute blant folk i betydningen tiggere, narkomane og andre synlige konsekvenser av den senkapitalistiske samfunnsmodellen. Hvis noen sier “han er et avskum” om noen andre så vil de fleste sannsynligvis tolke dette som en nonspesifikk advarsel om at vedkommende er troendes til hva som helst. Kanskje er det noen man bør holde seg unna, eller i det minste være vaktsom overfor.
Men nok om det. Alle vet hva ordet betyr, spørsmålet er hvem det beskriver best og hvorfor. Som antydet ovenfor har mange et estetisk syn på saken, slik at samfunnets avskum for dem fremstår som de stygge og “sykdomsbefengte” delene av befolkningen. Det virker som det er et ganske konsist tilsig til de typisk småkriminelle narkomiljøene man kan mer eller mindre se – ihvertfall hvis man vet hva man ser etter – på gateplan over hele Norge, så det er ikke urimelig å si at det er en mekanisme der, noe som gjør at det skummer, og all konvensjonell tenkning påbyr at man skylder på narkotika, slik at kuren består i å “bekjempe narkotika” med det samme pågangsmot som man behøver for å håndmåke en fjellovergang om vinteren. Eller bruke førti år av livet på å sleive skum av toppen på kraftgryta i det norske kjøkkenet. Beundringsverdig på noe slags kunstnerisk plan, men det er vanskelig å se nytteverdien i prosjektet. Kulturen vår er jo laget for å dyrke frem narkomani, enten man liker medikamenter, sex eller penger. Nytelse og konsum, beibi. Det er greia vår.
Vi har et annet element i denne kategorien av tenkning og det er uttrykket bunnfall, eventuelt bånn i bøtta, som for kokken fremkommer for eksempel når man klarner smør, som blir så å si den motsatte teknikk av å skumme kraftgryta, fordi urenhetene synker mens det rene og nå altså klarnede melkefettet legger seg på toppen slik at man kan øse det over i en annen beholder. Avskum og bunnfall brukes til vanlig litt om hverandre for å karakterisere mennesker man forakter fordi de er stygge, skitne og påtrengende uromomenter av “annerledeshet” i en ellers velorganisert verden som man befolker. Dette er jo hva man på engelsk kaller othering, altså når man fremmedgjør noen — som er et forstadium til den logiske årsaksrekken som ender med utryddelsespolitikk. Det første trinn er når man identifiserer dem som “ikke oss”. Det neste er når man fantaserer om å samle dem sammen og “sende dem” et eller annet sted. Siden kan det bli hvor stygt som helst. Folk føler seg jo rettmessig harme og vonbrotne over disse andre og den uforskammede annerledesheten deres. De tror at de er noe. Det var ikke vanskelig å samle sammen de norske jødene og “sende dem ut av landet” i 1942. Folk var jo hjelpsomme i forhold til å spore opp de som gjemte seg. Ville folk være like hjelpsomme med å finne alle muslimer hvis det nå i dag ble aktuelt å “sende dem” noe sted?
Jeg vet hva folk tenker. Det er ikke fascisme når vi gjør det. Det finnes alltid en bortforklaring. Sånn var det forrige gang også — og sånn vil det for alltid forbli, fordi menneskenaturen er som den er. Vi er ikke storslåtte halvguder med kosmiske superkrefter, vi er demente aper som ikke skjønner hvor grensene går mellom fantasi og virkelighet. Sannheten om hva som er det verste avskummet i det norske samfunn er alt sånt som koker opp inni oss når vi er opphissede, men som vi ikke tar oss bryet med å fjerne fra gryta etterhvert som vi oppdager det. Siden går årene. Skiten bygger seg opp, fordi vi vil heller være late, trassige troll enn å utvikle disiplinerte, sunne vaner. Dette er en velkjent psykologisk mekanisme som kort fortalt handler om å utvikle og vedlikeholde nevroser, i mange tilfeller også somatiske tilstander av den typen vi kaller “kultursykdommer”. Det baller bare på seg ettersom man blir eldre. Forbitrelsen og fiendtligheten vokser. Snart er man på nettet for å bidra til den alminnelige stemningen av hat og frykt som vi alle er så glade i. Sosial sadisme er nest siste stadium i en prosess som til sist vil ende med full kollaps ned i dyp, impotent depresjon.
Oljevirksomheten ble en dominerende faktor i norsk økonomi og er i dag Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. I 2016 var 185 000 personer direkte eller indirekte sysselsatt i petroleumssektoren i Norge.
Det finnes bare en korrekt ting å gjøre, Alt annet er varierende grader av galt. Vi må øyeblikkelig legge ned all oljevirksomhet som befinner seg under noen grad av norsk kontroll, inkludert salg av petroleumsprodukter (også plast) til forbrukermarkedet. Går dette an? Selvsagt. Vil det bli dyrt og vanskelig? Minst like selvsagt. Kommer vi til å gjøre det? Ikke faen. Vi er gale mennesker. Vi gjør gale ting. Uansett hva slags esoterisk fyllefantasering de presenterer som underlagsdokumentasjon til beslutningen om å åpne flere oljefelter er optikken i situasjonen krystallklar og nesten parodisk tydelig: Norge, som er ett av de rikeste og mest priviligerte landene i verden, pisser på klimapolitikken. Men vi har en forklaring som består av mange store ord og vakre tallrekker, så da er det lov å være en av de verste drittsekkene i verden.
Spesifikt, det som plasserer oss blant verstingene er at vi har råd til å gjøre det som er nødvendig. Vi bare gjør det ikke. Hvorfor? Fordi vi vil ha mere penger. Det blir aldri nok penger. Sånn fungerer denne formen for narkomani. Mye vil ha mer. Mer vil ha enda mer. Jo større dette dyret vokser seg jo sultnere blir det. Enten vi snakker om individer, familier, firma, kraftselskap, kommunestyrer eller statsmakter; patologien er den samme. Mekanikken i det hele ligner det som skaper en gresshoppesverm. Riktignok har vi en viss grad av bevissthet rundt hva som skjer, men driftslivet til de sultne trumfer bevissthetslivet til de opplyste. Skuta går sin gang. Alle leter etter et skrubbsår de kan slikke penger fra mens den cyberteknologisk armerte kapitalgrisen baner seg vei gjennom tornekrattet som så langt har beskyttet oss mot totalt kollektivt selvmord. Hva kan vi gjøre? Ikke mye hver for oss. Skylle melkekartonger, kildesortere batterier, kjøre mindre bil. Pluss sikkert en liste hvor lang som helst over andre velmente småting, men bare staten har makt til å gjøre noe som monner.
Der står saken i dag, med pikken vaiende i vinden. Eller altså, jeg vet ikke om saken faktisk har noen pikk, det virker kanskje ikke som en rimelig påstand, men hvis den hadde hatt det så ville den vaiet dafft i vinden på litt sånn vindkraftmessig uengasjert vis. Som den gamle rimeregla sier: Oste, koste, møkke, meie; pikken vaier alle veie. Riktignok handler akkurat det folkeeventyret om utroskap, men den samme typen psykologi som motiverte Gylfegubben til å svike Kubbeheksa er hva vi gjenfinner hos alle som gjør noe galt. Hele poenget med myter og sagn er jo at de uttrykker “evige sannheter” — i dette tilfelle den om at uansett hvordan vi forklarer dette for oss selv nå i dag så kommer ikke den forklaringen til å fungere i fremtiden. Valget var svart eller hvitt. Rett eller galt. Vi valgte det gale, resten er bare prat.
Fantasien er “grenseløs” i den forstand at vi kan forestille oss hva som helst, uten å ta hensyn til de begrensningene fysikken setter for oss i den virkelige verden. Hvorvidt dette er en god egenskap varierer litt med tid, sted og øvrige omstendigheter, men det er ikke uvanlig at folk skader både seg selv og andre med diverse ville påfunn, så det er ikke farefritt å fantasere fritt. Kanskje vi kan si at fantasien er “farlig redskap” som bør behandles med respekt, men for å være ærlig tror jeg ikke det hjelper hva noen sier, vi kommer uansett til å ha denne egenskapen — en slags separat, indre verden hvor alt går an og ingen kan hindre deg i å “tenke hva du vil” om hva som helst.
Det verdensrommet vi observerer nå for tiden er ganske dramatisk mye større enn vi trodde at det var — i det aller minste stort nok til at vi oppfatter det som “flatt” (som i denne sammenheng betyr at alle trekanter vi kan trekke opp – selv over mange milliarder lysår – kommer ut med 180 grader som summen av vinklene) selv om det sannsynligvis er “rundt” i den forstand at vi aldri vil finne noen kant der ute, selv om universet ikke kan være endeløst. La oss bare si for her og nå at det krummer seg i en dimensjon vi ikke kan erfare, uten at dette i seg selv spiller noen praktisk rolle. Alt vi kan gjøre er å se på. Sånn sett ligner verdensrommet litt på den menneskelige fantasien. Grenseløsheten er noe som eksisterer utenfor den virkeligheten vi lever i som fysiske skapninger.
Når det gjelder “liv på andre planeter” virker det rimelig å anta at karbonbasert organisk kjemi vil etablere seg overalt hvor forholdene tillater dette, men det betyr ikke i seg selv noe. Mesteparten av jordas historie har handlet om alger. De blågrønne i kamp mot de rødbrune. Et drama som varte i tre milliarder år. Mer kompliserte livsformer kom ikke på banen før for 500 millioner år siden — og bare ganske nylig klarte menneskeheten å etablere en aktiv front mellom rødgrønne og blåbrune politiske partier. Vi har ikke eksistert særlig lenge som art, men vi har mange tanker. For eksempel funderer vi på om det finnes “noen andre” der ute. Skapninger som ligner på oss, i den forstand at de har mange tanker og omgir seg med fine ting. Kanskje vi kan snakke med dem. Sammenligne tingene våre.
Primitiv (frå latin primus, ‘først’, eigentleg ‘først i sitt slag’) er eit ord som viser til noko som høyrer til eller liknar ei eldre tid eller utviklingsform. Det har vore eit viktig omgrep innan vitskapar som antropologi og biologi, og har vore brukt til å skildra levande vesen, samfunnsordningar og kunst. I dag er omgrepet mindre i bruk som ein vitskapleg term, og blir ofte oppfatta som nedsetjande.
Det er uklart til hvilken grad jeg er i kontakt med “realitetene” slik de oppleves av et flertall nålevende mennesker i Norge, men for meg selv er ikke det å gå på tur som inkluderer overnatting utendørs noen “big deal”. Er ikke det noe folk gjør da? Si for eksempel å gå inn til et avsidesliggende fjellvann for å fiske, eller en hvilken som helst annen grunn, det å ha med seg telt og sovepose for å bli over der ute virker på meg mer som en åja type opplysning enn en hæ. (Selvsagt litt avhengig av hvem som sier det. Jeg kjenner jo forsåvidt individer jeg ikke klarer å se for meg i en slik sammenheng.) Ihvertfall opplever jeg ikke dette som noen spesielt modig ting å gjøre.
Mer enn ti år har gått siden jeg brukte Facebook, men det var en gang på den tiden at en brite i kontaktlisten min gjorde meg oppmerksom på at det finnes en hel “nyprimitiv” bevegelse som etter vedkommendes mening handler om å konfrontere “frykten for naturen”. Greia er å erfare overlevelse under vanskelige forhold — og jeg bemerket, snusfornuftig som jeg er, at hvis jeg følte selv den minste tvil om at jeg kom til å overleve turen så ville jeg heller bli værende hjemme. Det er ikke så jævlig viktig å dra på fisketur. Herregud. Men etterhvert oppfattet jeg at de mener ikke å utsette seg for virkelige farer, men at bare det å overnatte utendørs er et skremmende prospekt for mange. De har aldri opplevd noe annet enn å sove i en seng omgitt av fire vegger. Dette er altså svært urbane mennesker.
Imidlertid er det noe som beveger seg i undergrunnen. Det virker som mange yngre mennesker har en sterk vilje til å leve “off grid”, det vil si uten å være koblet opp mot noe slags nettverk, ikke engang strøm og vann, og helst i en slags fantasifull versjon av begrepet hus som man bygger selv — basert enten i gjenbruk eller slike naturmaterialer som man finner på stedet. Det er et poeng i seg selv at det skal være primitivt, men funksjonelt. Kort sagt det vi i Norge ville kalt en ulovlig oppført hytte, og det finnes jo noen sånne der ute, uten at jeg vet eksakt hvor grensene går. For eksempel tror jeg det er greit å rigge til en gapahuk mot vær og vind, men det er neppe tillatt å bygge noen slags permanent struktur, med ildsted og det ene med det andre. Det hjelper ikke om man har tillatelse fra grunneieren, eller engang om man selv eier området. Det er lenge siden man bare kunne bygge hva man ville noe sted i Norge. Jeg kjenner ikke reglene i Storbritannia, men jeg tror ikke det er lov der heller. Kanskje i USA eller andre mer primitivt organiserte statsdannelser. Eller hvis det er så langt vekk fra folk at det i praksis aldri er noen ferdsel der, da kan man jo til en viss grad ta seg til rette.
Det litt interessante er hvordan folk ikke gidder å vente på apokalypsen før de etablerer en postapokalyptisk livsstil. Hva skal man tenke om dette? Kanskje står vi allerede til knes i sivilisasjonens undergang, det er bare treghet i systemet som gjør at vi ikke har oppdaget det ennå. De fleste har det dog ikke travelt med å stikke til skogs helt ennå. På den annen side har vi et antall individer – såkalte preppere – som omtrent ikke snakker om annet enn krisa som skal komme, og som de “forbereder” seg på til enhver tid. De føler ingen tvil overhodet om at samfunnskollapsen er rett rundt hjørnet og har i sakens anledning truffet diverse tiltak, ikke alle nødvendigvis like realitetsorienterte verken i intensjon eller utførelse. Det virker for eksempel ikke klokt å posisjonere seg som han med alle ressursene i et scenario hvor man forventer omstreifende bander som jakter på hva som helst slags mat. Jeg ville heller satset på mobilitet. Men her igjen er det vel neppe “klassisk realisme” som motiverer prepperne, kanskje mer en slags psykiatrisk selvhjelpsplan som får dem til å føle mer optimistiske i en global situasjon som ikke ser bra ut. Slik sett handler det mer om å overleve hverdagen enn den krisa som kanskje aldri kommer.
Platonisk kjærlighet er kjærlighet uten sanselig, erotisk innhold, slik som Platon skildret det i sin dialog Symposion. Et platonisk ekteskap er et ekteskap uten erotikk, sex.
Alle vet at elever kan være ganske fæle mot lærerne sine noen ganger. Særlig når de kan “lukte svakhet” i forbindelse med temaer lærerne ikke føler seg helt komfortable med, som for eksempel seksualundervisning. Ofte foretrekker de å vinkle det mot kjærlighet heller enn hva man skal og ikke skal gjøre med egne og andres kjønnsorganer, som jo er det store spørsmålet blant de som ikke har noen slik erfaring. Jeg er ikke hundre prosent sikker, men jeg mener det var i en slik sammenheng begrepet “platonisk kjærlighet” ble forklart foran klassen min en vakker dag for lenge, lenge siden — da jeg rakk opp hånden og spurte om ikke det bare betyr det samme som “vennskap” og endte med å bli sendt på gangen, sannsynligvis mest fordi jeg fikk klassen til å le. Men de var jo så nervøse og ukomfortable at de ville ha ledd av hva som helst noen sa. Denne typen undervisningstimer pleide typisk å være mer tause enn normalt.
Når det gjelder “alternative seksuelle orienteringer” bruker man ofte bokstavkoden LHBT som er den norske versjonen av LGBT hvor forskjellen består i at vi på norsk kaller det homofili der hvor man på engelsk sier gay (direkte oversatt betyr det “gøy”), men for å forstå hvorfor og hvordan det ble slik må man se på noen historiske forhold som ikke er poenget her og nå, vi skal bare poengtere at man aldri bruker resten av bokstavkoden på norsk: LGBTQIA+, hvor de tre siste står for queer/questioning, intersexed og asexual/antisexual. For noen dager siden var jeg tilstede under en nettbasert diskusjon hvor noen argumenterte for at man kan være aseksuell på en homofil måte og at dette er fundamentalt annerledes enn å være heterofilt aseksuell. Jeg gjenkjente øyeblikkelig min sjanse til å bli “sendt på gangen” på grunn av mine frekke spørsmål, men jeg holdt kjeft. Det var litt interessant å høre hva slags matematikk de har brukt for å komme til et slikt resultat, men det var jo bare det man kunne ha forutsett: Mange velger en aseksuell livsstil av traumatiske årsaker. “Egentlig” er de homo men de klarer ikke å forholde seg til dette så de ender med å fortelle seg selv at sex ikke er aktuelt for dem.
Selv kunne jeg begynt å spikke fliser med å for eksempel si at jeg er aseksuell i forhold til alle andre enn hun som er partneren min, slik at jeg ender jo for fanden med å være monofil og “personorientert” til en slik grad at jeg ikke klarer å identifisere meg med noen av de nå etterhvert ganske mange kategoriene man liksom skal velge mellom — men aseksuell er definitivt det som kommer nærmest de faktiske forhold i praksis. Eller altså “ikke på markedet” i noen forstand. Hva skal man ellers kalle dette? Et bedre spørsmål er kanskje om ikke hele samfunnet er “aseksuelt orientert” i den forstand at det er betydelig enklere å navigere innenfor det sosiale området hvis man har fjernet dette alternativet enn hvis man er i en slik sinnstilstand at man “søker etter noen som passer” (som nesten aldri oppleves som enkelt av noen, uansett seksuell orientering). Statistikken sier at omtrent åtti prosent av alle mennesker er “heterofile” i den forstand at de søker sex med en person (eventuelt flere) av det motsatte kjønn, men dette betyr ikke typisk at kjønnet er det eneste kravet folk har til ønskelige egenskaper hos en potensiell partner, eller at det er det eneste som eventuelt gjør dem aseksuelle i forhold til individer de “teknisk sett” kunne ha hatt noe slags opplegg med.
Hvilket bringer oss til de såkalt homososiale; det vil si individer som foretrekker å ha sosial omgang med individer av sitt eget kjønn, men på en aseksuell måte. For eksempel den gamle klisjèen om “menn som hater kvinner” (og det motsatte) og som på bakgrunn av dette viser klar propensitet til å falle inn i en antiseksuell holdning til eget og andres kjønn, ofte på en utpreget homofobisk måte. En britisk “horemamma” som opererte på 80-tallet – Cynthia Payne – skrev i memoarene sine at menn ofte misliker sex. De ønsker det, men ikke fordi de liker det. Det handler om “noe annet” — mer en slags toalettfunksjon, altså noe de vil bli kvitt, få ut av kroppen på en nærmest rituelt rensende måte, slik at denne driften – som de bare delvis klarer å kontrollere – ikke skal ligge der som et forstyrrende element i forhold til resten av livet. Paynes typiske klientell var relativt mektige og pengesterke menn som hadde alt på stell i forhold til “fasaden” men ekteskapene deres (hun jobbet av prinsipp bare med gifte menn som hadde sterk interesse av diskresjon) var som regel platoniske i beste fall, noen ganger direkte hatefulle. Dette er visstnok en ganske lukrativ gren av prostitusjonsmarkedet, hvor det ikke virker umiddelbart opplagt hvem som utnytter hvem, men det handler uansett om et patologisk forhold til seksualitet. Altså når det blir en negativ kraft i livet som man må “administrere” så godt man kan, men som man egentlig ikke har noen glede av. Det blir noe tvangsmessig. Payne fremholdt mange ganger at hennes rolle i det hele var mer terapeutisk enn noe annet, og at dette er en underkjent samfunnsfunksjon fordi folks typiske holdninger er at “prostitusjon er alltid moralsk galt” selv om de ikke har noen form for peiling på hva de prater om.
Selv om jeg nå befinner meg mange millioner lysår unna den virkelighetsbobla som tillater fjasete fjollehøner av dette kaliberet så er ikke opplegget deres ukjent for meg. En gang var jeg selv i tyveårene. Riktignok har jeg aldri vært glad i kokain – det ble prøvd og forkastet som “ikke noe for meg” (i likhet med mye annet galt) – men jeg har hatt nok omgang med “kokainhoder” til å gjenkjenne atferdsmønsteret. Det er en viss grad av høne og egg her. Var de sånn fra før og ble derfor tiltrukket av kokain, eller ble de sånn på grunn av dopets “tilbakevirkende kraft” innenfor den personlige psykologien? Grovt sett går skillelinjen langs en kant som defineres av hvordan man reagerer på en spesiell form for dop, enten kokain eller hva som helst annet: Opplever man noe positivt eller noe negativt?
Mange opplever kokain som “prestasjonsfremmende” innenfor en slags større sosial sammenheng. Man blir mer energisk, mer empatisk, føler større “indre ro” og mindre sosial sjenanse. Imidlertid kicket intet av dette inn for meg. Jeg følte meg bare stresset, dårlig fokusert og minst tyve IQ-poeng dummere enn til vanlig. Verre enn å være dritings (som jeg heller ikke liker). Noen føler åpenbart at ting faller på plass for dem og de får til å føre seg med større frihet og selvsikkerhet når de tar et dop, men for meg er det stort sett helt motsatt. Jeg har ikke noensinne eksperimentert med noe rusmiddel som jeg følte var til noen slags “hjelp” — selv ikke alkohol i sitt klassiske bruksområde, altså som “sosialt smøringsmiddel” for å løsne på slipset, slå ut håret og “komme i stemning” som man sier. Jeg har en atypisk reaksjon. Alt som skjer er at jeg føler meg dum, treg og snøvlete, ute av stand til å tenke klart eller gjøre rede for meg på konsist og stringent vis.
Imidlertid har jeg noen ganger en positiv rusopplevelse på grunn av små mengder alkohol, si for eksempel to halvlitere pils eller to glass vin, men heller ikke mer. Si for eksempel under et vanlig middagsselskap med noen få gjester. Jeg tåler forsåvidt umenneskelige mengder alkohol uten å miste bevisstheten (eller få personlighetsforandringer), men jeg blir fullstendig psykopat ved et tidspunkt. Jeg føler ingenting. Alt blir “numment” — noe jeg antar er hele poenget med å være alkoholiker, det er bare ikke noe som passer for meg. Jeg synes det er en ekkel følelse. Selv liker jeg å konfrontere ting fremfor å trekke meg tilbake, gå i dekning eller “fornekte realitetene” med eller uten hjelp av noe slags dop. Sånn sett er jeg en ganske god soldat men en katastrofalt dårlig politiker i livets kamp, så å si. Men noen vil utvilsomt oppleve meg som en “festbrems”. Jeg forstår ikke engang hva konseptet med å “slippe seg løs” eventuelt skulle bestå i. Jeg var jo allerede løs. Det finnes ikke noe som tvinger meg til å gjøre eller ikke gjøre akkurat som jeg vil (det vil si innenfor rimelighetens grenser og naturligvis begrenset av budsjett og øvrige ressurser). De eneste hemninger jeg lever med har sin årsak i selvdisiplin, som igjen handler om strategisk bruk av det lille vettet man har. Hva andre eventuelt gjør i så måte er ikke i utgangspunktet mitt problem.
På den ene siden skjønner jeg hvorfor det er så mye mas om et par fjasejenter som oppfører seg utsvevende for åpent kamera; dette er jo ikke til noen slags hjelp for eksempel for de som lever med tenåringer i huset og føler gru foran stadiet med sex og dop (som de allikevel vet er noe som vil komme, bare ikke akkurat i dag) … men på den annen side føler jeg bare et stort gjesp. C’est la vie. Hvem er det som føler seg provosert av dette våset? Tyveåringene er som de alltid har vært. Det bruser i hormonene mens det snorker i vettet. Senere i livet vil dette forholdet snu. Typisk er det sånn at når man har skaffet seg nok livserfaring til å skjønne hvordan man skal gjøre ting så gidder man ikke lenger å gjøre dem. Det føles ikke viktig på samme måte som den gangen. Og de fleste skjønner at hvis man skulle vært tyve år igjen og visst det man vet nå så ville man neppe hatt lykken med seg på det jevnaldrende sosiale området. Imidlertid ville man kunne fått det til ganske bra i yrkeslivet, overfor femtiåringer som synes at tyveåringer er på sitt beste når de oppfører seg som førtiåringer (mens det motsatte atferdsmønster som regel bare medfører rynkede øyenbryn). Hvordan man oppfører seg har jo mye å si for hvorfor og hvor mye andre folk betaler deg — hvilket bringer oss til sakens kjerne akkurat her og nå: Disse fjasejentene oppfører seg jo fjasete fordi dette er hva folk betaler dem for å gjøre. Noen digger dem mens andre hater dem, poenget er at mange følger med på dem og snakker om dem, fordi dette er selve grunnlaget for å lykkes innenfor oppmeksomhetsøkonomien. Reklamepengene tilfaller de som har et stort publikum.
For å trekke meg opp på land igjen, fra denne deprimerende smørja av senkapitalistisk toskeskap, vil jeg si noe om skjønnhet. Etter min mening er ikke disse fjasejentene vakre, snarere tvert imot. De ligner kunstige “produkter” som virrer rundt i en labyrint av tåpeligheter, mer eller mindre til folks forferdelse og forlystelse. Det er teater men det er ikke interessant teater. Ihvertfall ikke for meg. Jeg har sett både verre og bedre — enten dette er retteferdig eller ikke (det er ikke) så er det jo ikke typisk slik at folk fatter interesse for “middelmådige” ting som eksisterer i en aura av “vanlighet”. Ifølge ryktene bruker Sophie Elise en million kroner i året på å pleie utseendet. Det første jeg tenker er at hun blir lurt. Det hjelper ikke. Det neste jeg tenker er at dette er “the cost of doing business” og at hele temaet i forretningen hennes er en slags levende selvbiografi hvor manuset blir til mens man går, så å si, hvor det alle ønsker å høre om er hvor dyrt det er å være vakker. Men det koster jo ingenting. Vakker er noe alle kan være, det handler mest bare om å ikke være stygg, eller altså, det er et spørsmål om atferd. Noe man kan styre fra kontrollpanelet i hjernen. Det man betaler for er dekorasjon. Eller illusjon, om du vil. Vi kan ta dette så langt ut i den filosofiske kålåkeren som noen måtte ønske, men det koker uansett ned til forholdet mellom selvet og verden. Hva er det du tror du ser der ute? Menneskets naturlige propensitet er å “dekorere” både seg selv, andre og omgivelsene i sin alminnelighet. Ser du skjønnhet eller lar du deg imponere av alle dekorasjonene? Vi kan omformulere dette spørsmålet slik: Ser du virkeligheten eller ser du bare teaterkulissene folk har stilt opp for å få deg til å tenke på en spesiell måte?
Karriere er et livsløp, en løpebane eller et yrke, særlig med rask forfremmelse til gode og ansette stillinger. Å gjøre karriere er å gjøre det bra i yrkeslivet.
Man hører folk snakke om egoisme, materialisme og psykopati, men det egentlige problemets navn er ambisjon. Late mennesker er ikke noe stort samfunnsproblem. De gjør jo ingenting, eller ihvertfall ikke noe mer enn hva de absolutt må, det er de ambisiøse og handlekraftige som steller istand all elendigheta i verden. Da mener jeg ikke faglige ambisjoner – la oss si for eksempel et ønske om å bli så flink til å spille piano eller spikke fine møbler som talentene dine tillater – men den formen for posisjonsorienterte og “politiske” ambisjoner som ble parodiert i fjernsynsserien Game of Thrones og som mildt sagt har dratt med seg mye jævelskap oppigjennom menneskehetens historie.
Illustrasjonen ovenfor er plakatkunst skapt i forbindelse med Shakespeare-stykket “Macbeth” — som i det minste fanger opp dynamikken i forholdet mellom sjølen og sjøla som trønderne ville sagt, men etter min mening er de hallusinatoriske skildringene av trolldom og skjebne som flyter i bakgrunnen til enhver tid de mest engasjerende deler av Macbeth. Imidlertid er disse formodentlig mye vanskeligere å fange opp i et typisk plakatspråk, så da blir det som det blir. De som kjenner stykket vet jo at disse elementene er der, så de ser det kanskje i det stive blikket hos sjølen, mens de som ikke kjenner det i det minste ikke får et helt galt inntrykk av handlingsløpet. Sjøla er jo en viktig karakter i dramaet. Hennes bidrag til den generelt onde stemningen blir etablert fra og med vårt første møte med henne.
Når og hvis “selvhevdende” ambisjon foreligger i et individ må vi etter min mening karakterisere det som et patologisk trekk. Tvangsatferd som kan ligge i somatiske forhold – for eksempel hjerneskade eller hormonforstyrrelser – men som mest sannsynlig har sin forklaring i noe psykologisk: Pasienten har noe slags bunnløst hull i sjelen som krever stadig flere og kraftigere “kicks” — altså ikke ulikt den atferden man typisk finner hos narkomane og andre som har problemer med “avhengighet”. Det hjelper ikke at samfunnet har en tendens til å glorifisere og romantisere denne typen psykopati, når og hvis den foreligger i sin “høyt fungerende” form som personlig (eller sosial) ambisjon. Dette til tross for hvor latterlig enkelt det er å trekke opp linjer mellom årsak og virkning når det kommer til konsekvensene av menneskelig ambisjon, først og fremst forgiftning og forsøpling av miljøet vi alle må leve i og med, sekundært i form av alskens personlige tragedier som ligger og dupper i kjølvannet av den økonomiske supertankeren.
Problemet med mennesket som art og skapning er at våre biologiske overlevelsesinstinkter er kleptoparasittiske av natur, det vil si at vi er svært versatile omnivorer som evner å finne oss til rette under nærmest enhver type natur- og klimaforhold som finnes på denne planeten, motsatt for eksempel svært spesialiserte dyr som bare kan eksistere under slike og slike biologiske betingelser. Menneskets naturlige propensitet er å utnytte alle muligheter vi klarer å pønske ut med de store hjernene våre, inkludert det å holde andre dyr i fangenskap – noen ganger også andre mennesker – slik at vi kan utnytte dem på ymist vis. Sånt oppstår “av seg selv” i vår art på grunn av at de naturlige instinktene våre går i retning av hensynsløs opportunisme, særlig når vi settes under press. Spørsmålet er bare hva slags pressmidler som trigger “de verste sidene” av mennesker. Hva er det som gjør oss til snyltere? Når og hvorfor blir vi kannibaler? Dette er ikke så sjeldent som man kanskje ville ha håpet på når vi studerer det synderegisteret vi graver opp innenfor arkeologien. Vi vet ikke hva de tenkte og trodde men vi vet at de samme merkene etter slakting dukker opp på beinrester etter såvel mennesker som andre dyr, deponert i de samme avfallshaugene ved den samme tid. Hva skal vi tenke? Det er en tynn sjanse for at de ikke faktisk spiste andre mennesker, kanskje de “bare” skar kjøttet av beina til de døde som en del av den lokale begravelsesskikken, siden har alle beinrester på funnstedet blitt mikset sammen på grunn av oversvømmelser og andre naturkrefter, men denne sjansen blir litt vel tynn når vi ser at de har knust knokler for å hente ut beinmargen. Den forklaringen som krever færrest akrobatiske krumspring i tenkamentet er at det var kannibalisme.
Det er litt viktig å aldri glemme at det er ikke særlige personegenskaper som skiller de onde fra de gode, det er handlinger. Relativt sett har vi alle den samme menneskenaturen, gi eller ta noen genuint hjerneskadde individer som har mistet all kontakt med virkeligheten. Det vi typisk har henvist til som generelt bevismateriale for menneskers evne til å gjøre jævlige ting de siste åtti årene er begivenhetene som fant sted under Den andre verdenskrig. Det var ikke “noe i vannet” som frembrakte nazismen med alle sine ugjerninger, det var den samme gamle leksa om mennesker og ambisjonene deres. Alt kan spores. Alt kan forstås. Imidlertid må vi trekke oss helt tilbake til biologien for å forstå de verste tingene mennesker gjør, mot hverandre og mot resten av verden. Sånn er den kleptoparasittiske apens natur. Har vi evnen til å styre disse tingene? Ja naturligvis. De fleste får det til uten store problemer. De velger å leve innenfor en etisk horisont hvor identiteten deres ikke tillater horribel atferd. Selvbeherskelse kaller vi dette. Uten tvil den viktigste sosiale egenskapen vi har. En av de sangene som stadig brukes i diverse krigsfilmer er “Gimme Shelter” med Rolling Stones. Den mest siterte linjen derfra er den om hvordan krig ligger bare et avfyrt skudd unna deg, uansett hvem du er og hvor du befinner deg. (“War, children, is just a shot away.”) Plutselig dukker det opp noen som begynner å avfyre skudd — og da befinner du deg i “krigen” akkurat der og da, med all den risiko dette innebærer, selv om situasjonen eventuelt raskt kommer under kontroll. Sånt skjer hele tiden.
Alle har hørt om Auschwitz men færre kjenner til Sobibor, Majdanek, Chelmno, Belzec og Treblinka; sistnevnte den mest “mystiske” av dem alle, siden hele anlegget ble revet ned og planert ut før tyskerne trakk seg tilbake fra Polen, eller Generalguvernementet som nazistene kalte det. Treblinka var ingen leir i den forstand. Det var et rent drapsanlegg. De som kom hit med tog ville typisk være døde i løpet av en times tid, deretter ble likene deres stablet lagvis med ved i store brenngroper, dynket med bensin og brent. Tallene er noe usikre men rundt 1,2 millioner mennesker ble myrdet her i løpet av det drøye året anlegget var i drift. Bare åtti overlevde å bli sendt hit, fordi vaktmannskapet beholdt noen menn i live en stund for å gjøre grovarbeidet med å bære likene ut fra gasskammerne og stable dem i brenngropene. Noen av disse greide å flykte etter et opprør (som ellers også medførte at anlegget ble nedlagt og revet). Det er i hovedsak derfor vi har noen beskrivelser av Treblinka overhodet.
Dessuten finnes et knippe fotografier, blant annet av de skyene med tykk, svart røyk som konstant lå over denne skogen. Treblinka var et så fælt sted som noe noen har skapt noensinne, til en slik grad at det er vanskelig å begripe. Kanskje er det selveste verdensmesteren. Altså det verste menneskeheten så langt har greid å få til. Treblinka ligner ikke Auschwitz. Det finnes ingen historier fra dagliglivet i Treblinka. Det er et taust sted, uten ruiner eller andre spor etter det som skjedde. Minnesmerker har blitt oppført siden, men bortsett fra dette er det ikke noe som ser ut som noe spesielt. Det er bare en skog. Hele affæren har noe nesten absurd over seg. Aktion Reinhard – som Treblinka var en del av – ble iverksatt etter at sikkerhetssjefen i SS, Reinhard Heydrich, ble drept i et attentat. Poenget var å drepe så mange som mulig så raskt som mulig, uten å kaste bort ressurser på å drifte et leiranlegg med fasiliteter for å oppbevare folk over tid, annet enn de par hundre slavearbeiderne man beholdt i live for å lempe lik, samt naturligvis vaktmannskapene. Treblinka var et veldig effektivt sted.
Vi kan fokusere på detaljene i dette bildet – for sjokk og avskrekkelse – eller vi kan studere det på langt hold, som en del av menneskeheten vi helst ikke bør glemme. Hvorfor ville de drepe alle jødene? Ikke var det bare dem heller, det såkalte Program T4 for ufrivillig eutanasi ble jo innstiftet allerede på 30-tallet — men da først innrettet mot handicappede og pleietrengende som nazistene mente utgjorde en netto kostnad for samfunnet uten at de hadde noen slags nytteverdi, så avliving virket fornuftig. Til dette formålet brukte de innledningsvis “gassbiler”, det vil si lastebiler med et tett rom bak hvor man kunne stue inn et antall mennesker, før man forseglet rommet, stakk en slange fra eksosen inn der og lot bilen gå på tomgang en stund. Det samme prinsippet ble brukt i Treblinka, bare med en brakettmontert sovjetisk tanksmotor til å produsere dieseleksos nok til å raskt fylle gasskammeret og drepe de rundt tusen menneskene av gangen man tok livet av i en arbeidsøkt. Hvorfor de ikke brukte blåsyregassen Zyklon B også i Treblinka er ukjent for meg, men det fantes sikkert noe regnskapsmessig i bunnen av beslutningen. Jeg tror det er i Majdanek de har et intakt gasskammer fortsatt stående. Man kan gå inn der og studere de prøysserblå – en staselig sjattering av blåfarge som produseres på samme base som drapsgassen – skjoldene på veggen. Det er fysiske spor etter Zyklon B. Noen reagerer veldig sterkt på dette. Virkeligheten slår dem i ansiktet. Egentlig planla nazistene å totalt fjerne alle spor etter leire som var til “spesielle formål” – utryddelse av store mengder mennesker – men dette lyktes dårlig. Mye infrastruktur står ennå. Dog ikke Treblinka.
Før de begynte å bygge gassbaserte drapsanlegg i 1942 fantes det vi kaller geværkulenes holocaust — som tok livet av omtrent en halv million mennesker, men som medførte stor psykisk slitasje på mannskapet. Det hele kulminerte med at Heinich Himmler ble fysisk syk av å selv overvære en økt med massedrap ved skyting, så han beordret “noe som vil skape større avstand mellom personalet og jobben” og den tidligere nevnte Reinhard Heydrich tok initiativet til den metoden nazistene senere er særlig kjent for. Akkurat denne Heydrich var en virkelig fæl fyr – senere ofte beskrevet som “den mørkeste karakteren i det nazistiske persongalleriet” – men som en hovedregel beskrev alle vitner på den tiden at det mest provoserende med nazistene var deres alminnelighet. Hva forventer man av folk som har vært med på å organisere indistrielt massemord av millioner? Bør de ikke være “annerledes” på noe slags vis? Fanatiske, ondskapsfulle, demente … noe. Men det var de jo ikke. Et overveldende flertall av alle nazister var helt vanlige besteborgere. Psykoer fantes, men dette var ikke det typiske. De fleste var akkurat som alle andre. Som deg og meg og Titten Tei. Man kunne ikke “se noe på dem”. De var for det meste saklige og rolige under avhør. Alle forklarte at “de handlet under ordre” i en kontekst hvor det å ikke adlyde ordre ikke var noen aktuell mulighet. For ikke lenge siden falt dom i det som sannsynligvis må være den siste straffesaken etter denne elendigheta, men det går ikke an å si at “saken er avsluttet” eller at ting har blitt ryddet opp. Alt som skjer er at vi snart har mistet alle som hadde noen form for personlige erfaringer fra Den andre verdenskrig. Hva betyr dette? At andre må fremføre disse minnene med andre metoder.
Propensitet (via engelsk propensity fra latin propensio = «hang, tilbøyelighet») kan forstås som «virkeliggjøringspotensialet» til en hendelse, og er en tolkning av sannsynlighet som en objektiv fysisk størrelse. Forslaget om å tolke sannsynligheter som propensiteter går tilbake til Karl Popper, men lignende tanker finner man allerede hos Charles Peirce.
Popper brukte begrepet propensitet for å referere til det iboende «virkeliggjøringspotensialet» (eller «tilbøyeligheten til å skje») som mange naturlige prosesser har: Noen hendelser skjer ikke med ren nødvendighet, men med en viss sannsynlighet, som enten virkeliggjøres eller ikke. Menneskelig aktivitet kan påvirke slike propensiteter (dvs. bidra til mulige hendelsers virkeliggjøring), mens andre er helt uavhengig av menneskelig inngripen (f.eks. radioaktivt henfall). Virkeliggjøringa av en slik hendelse avhenger av egenskapene av de involverte objektene (f.eks. om en spillterning er ideal) og rammebetingelsene (f.eks. beskaffenheten til underlaget som terningen kastes på).
Popper innførte propensitetsbegrepet opprinnelig fordi han lette etter en objektiv tolkning av kvantemekanikken (som alternativ til den subjektivistiske København-tolkninga) Senere brukte han propensiteter også som et ledd i forklaringa av menneskers frihet. Som tolkning av sannsynlighet står propensitet i sterk kontrast til de mest utbredte andre tolkningene: I motsetning til frekventistisk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den relative hyppigheten av en type hendelser) kan også en unik hendelse ha en propensitet. I motsetning til bayesiansk sannsynlighet (som forstår sannsynlighet som den subjektive overbevisningsgraden om at en usikker hendelse kommer til å intreffe) er en propensitet en objektiv størrelse.
Når propensitet beskrives som en «objektiv fysisk størrelse» (Popper sammenligner den med kraftfelt), så ligger i dette at den beskriver en reelt «uavgjort» situasjon. Ifølge de andre synene tolkes en sannsynlighet (så sant den er større enn null og mindre enn én) vanligvis som uttrykk for vår mangelfulle kunnskap: Vi vet ikke om hendelsen kommer til å inntreffe, men det er forutbestemt at den enten inntreffer (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 1) eller uteblir (dvs. «egentlig» har en sannsynlighet på 0). Dette forutsetter et fullstendig determinert univers. Propensiteter tar derimot høyde for at universet ikke er (fullstendig) determinert, og at enkelte hendelser er usikre fra naturens side.
(Wikipedia)
Beklager den lange innledningen, men jeg ser ingen kortfattet måte å forklare begrepet propensitet — som ikke bare er et ukjent ord for de fleste, det er også en fullstendig fremmed måte å tenke på. Det vanlige er at folk typisk tror de lever i en “solid verden” befolket av skapninger og ting – det filosofer kaller naiv realisme – men dette er i seg selv et propensativt forhold. Det normale er å ha en tendens til å oppfatte verden som en materiell tilstand (fordi dette er den billigste måten å drifte organismen og livsprosessene), men det er ikke fysisk korrekt. Det vi ser er et bilde av verden og virkeligheten, vi ser det ikke “slik det egentlig er”. Naturen har gitt oss et sanseapparat som er funksjonelt i forhold til hva slags skapninger vi er, men det finnes mildt sagt mye mer der ute enn hva vi umiddelbart er i stand til å oppfatte. Hvis vi for eksempel plutselig fikk sanseapparatet til en drageflue (det som mange feilaktig kaller en øyenstikker) ville vi ikke forstå noe som helst av de innkommende sansedata. Vi ser på den samme verden men “øynene som ser” er noen helt andre.
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen utpreget vennlig person. Imidlertid er jeg av prinsipp og vane alltid høflig mot alt og alle, enten de “fortjener” dette eller ikke. simpelthen fordi dette over tid medfører det færreste antall fastkjøringer i noe slags sosialt klister som oppstår fordi folk føler seg forulempet eller provosert. Korrekt men svært kjølig, antar jeg at vi kan si. Nesten alle sosiale situasjoner i samfunnet er jo upersonlige i utgangspunktet, så hvorfor gjøre dem personlige? Selv tror jeg dette er hele mysteriet bak hvorfor jeg aldri egentlig opplever ubehagelige ting i forbindelse med for eksempel trafikkontroller eller passeringer av tollsted. Jeg hører historier om folk som har blitt dårlig behandlet av politi og andre typer offentlig tjenestepersonell – til og med av dørvakter, bussjåfører, kelnere og annet servicepersonale på den private siden av ting – men hvorfor skjer dette aldri med meg? Jeg er en minst like fæl drittsekk som noen annen, ofte mye verre. Arrogant er jeg også. Hele pakka. Men altså høflig, og det virker som om dette er alt som skal til. Jeg vet ikke hva motparten tenker og det interesserer meg heller ikke. De har sine greier, jeg har mine. Verden går videre.
Det er ubegripelig for meg hvorfor så mange bryr seg om “hva folk tenker” om dem og deres. Kan det finnes noe kjedeligere tema? Jeg er ikke engang interessert i hva jeg selv tenker slik sett, i den grad jeg overhodet tenker noe. Det skal veldig mye til for at folks fjollete nykker skal interessere meg. Da må det være et særlig dement individ, og i så fall er det som regel komisk. “Karakterer” er jo morsomme dyr, som kan ha en viss underholdningsverdi i noen minutter, men så er det på tide å komme seg videre. Du kan si at medaljens bakside i forhold til det at jeg ikke er vennlig består i at jeg heller ikke er fiendtlig – det beste ordet er “uinteressert” – og jeg tror folk sanser dette og slapper av. Jeg er ikke han som har kommet for å gjøre dagen deres begivenhetsrik. Faktisk tvert imot. Jo mer tid de bruker på meg jo kjedeligere blir arbeidstiden deres. Dette skjønner de ganske raskt. Dersom de er den typen maktperson som liker å plukke ut noen som de kan behandle på en litt halvsadistisk måte, fordi sånt gjør arbeidsdagen morsommere, så er jeg en veldig dårlig kandidat. De uinteresserte er uinteressante. De vil ha noen slags fargerik papegøye som sier mange ord og oppfører seg snålt. Da blir livet som å være på safari og timene går raskere. Folk forteller meg jo sånt (pluss at mange skriver åpent om det). Maktpersoner plukker dem ut og tyner dem, for ingen god grunn overhodet, bare for egen sadistisk nytelse. Dette er hva de sier. Hva skal jeg tro?
Noe interessant i tiden er transkjønnede individer. Eller altså, hver for seg er de jo bare menneskelige individer som har noen greier de sliter med, og i så måte er de ikke mer interessante enn hvem som helst andre, men selve fenomenet transkjønnethet er noe det blir snakket om både her og der. Folk har tanker. Hva er mine? Vel, det ville definitivt vært snålt hvis noen jeg hadde kjent over tid som Geir plutselig skiftet til Gerd (eller omvendt), men jeg ville jo vent meg til det etterhvert. Hvis det er sånn de vil ha det så blir det sånn. Vi skal jo uansett ikke ha noen kjønnslig omgang, så hva fanden spiller kjønnet deres for rolle? Men jeg er sannsynligvis mer “personorientert” enn hva som er vanlig, selv om dette bare er en bivirkning av at enhver situasjon – med alt sitt innhold – er en unik situasjon for meg. Dette gjør at de som befolker situasjonen blir “unike for situasjonen” selv om de bare er en del av landskapet — og jeg antar dette kan forveksles med “personlig respekt” selv om det er dypt og fundamentalt upersonlig. Hva jeg sier er at jeg har ikke noe problem med at det i praksis finnes minst åtte milliarder forskjellige kjønnsidentiteter der ute (noen har mer enn en). Eller for å være mer eksakt, jeg betrakter verden fra et “demiseksuelt” perspektiv, hvilket i praksis betyr at primære kjønnskarakteristika ikke har noen tiltrekningskraft, eller engang realisme som kategori. Jeg behandler alle like nedlatende uansett hvem de er, men altså på en høflig måte. De er jo idioter, men samtidig har de denne skjøre lille egoblomsten i sitt aller helligste indre som man må vokte seg for å trampe på. Imidlertid er det sjelden at folk tar det ille opp når jeg forteller dem at tenkningen deres ikke holder fagmessig standard. De fleste ønsker å høre om forbedringspotensialet jeg kan se.
Biologisk kjønn er propensativt. Det er ikke noen “solid kategori”, det er en tendens til å for det meste føle seg slik eller sånn. Noen ganger blir hjernen forkjølet og man tviler på hvem man er, men alle faller til rette med “noe” som kan være cis hvis alle sjekkpunkter stemmer i forhold til biologisk konfigurasjon av kroppen og psykologisk konfigurasjon av mentaliteten, men hvis man havner med ett bein på hver side, så å si, for eksempel en mann som er “født i en kvinnekropp” (som på ingen måte er en eksakt beskrivelse av saken, men det er en metafor alle kan forstå), blir man nødt til å krysse fjellet over til den andre siden. Les “Gallerkrigene” av Julius Cæsar. Cisalpina betyr “på denne siden av fjellet” mens transalpina åpenbart betyr det motsatte. Er dette komplisert? Ikke for meg. Det er jo ikke jeg som skal krysse fjellet. Imidlertid tror jeg de det gjelder snakker sant når de sier at dette er både personlig og vanskelig. De ville ikke gjort det hvis de ikke opplevde det som nødvendig. Det hjelper ikke når naive realister kommer på banen og erklærer at etter deres mening finnes det bare to kjønn og dette er enden på visa. Man er født sånn. Men de vet jo selvsagt ikke hva de snakker om. Når leste de sist en biologisk fagbok om kjønnsbestemming av indivisuelle eksemplarer innenfor en art? Jeg vedder fitta mi på at det har de aldri gjort. De bare gjentar noe andre har fortalt dem — og fordi de er dårlige tenkere forstår de ikke at kjønn er propensativt. Det ser sant ut for meg. Nok en gang er vi tilbake til min gamle kjepphest: Det som gjør mennesker til idioter er ikke alt de ikke vet men alt de tror de vet. Naturen har gjort oss mennesker til vimsete aper som er tildels sykelig opptatt av sex. Mange andre dyr har “løpetid” og diverse sesongmessige variabler i parringsatferden sin, men mennesker har full tenning hele tiden, året rundt, ikke uofte på bekostning av både fysisk og mental helse. Det koker i hormoner og gnistrer i alskens løse ledninger i tenkamentet. Dette virker som en god idè. Og sånn går dagene.
