Caramel Latte Macchiato kaller de det. Less sweet har de i tillegg skrevet på pakningen. Altså ikke “sukkerfri” men heller ikke utpreget søt, sånn som disse drikkene noen ganger kan være. Jeg vet ikke. Jeg er følsom for søtsmak. Det som er alt for søtt for meg er ofte ikke engang i nærheten av søtt nok for folk som er vant til denslags. Jeg er ikke automatisk avvisende til å hive en sukkerbit oppi en kopp espresso som drar seg mot det litt for bitre, men både sukker og melk gjør det i praksis udrikkelig for meg. Saken er at i den grad jeg drikker “ettermiddagskaffe” så er det som regel tilvirket på kapselmaskinen. Da har man det utvalget av alternativer som man har — og jeg går altså for CLM. Det fungerer som en “belønning” fordi jeg har vært flink gutt eller noe. Av og til også bare fordi jeg har lyst på det.
Ikke visste jeg at det var verdensdagen for spiseforstyrrelser i dag. Alt jeg kan si er javel. Har det noe med Pride-måneden å gjøre? Det er vanskelig å holde oversikt over alle disse spesialdagene og andre markeringer av gud-vet-hva som kommer og går uten at noen forteller meg noe som helst. Er det ikke det ene så er det det andre. Si no es uno es otro. Det jeg tenker er at hvis jeg hadde visst det tidligere på dagen så ville jeg ha planlagt en annen lunsjmeny. Noe mindre åndelig enn hønseleppesuppe For ordens skyld, det er koden min for å si at jeg ikke spiser “massiv næring”, jeg bare drikker vann. Jeg lever av hønseleppesuppe nå. Det er litt forstyrret i den forstand at jeg er ikke vanligvis så beskjeden i matveien. Jeg er imidlertid ikke noe matvrak heller, jeg er bare litt for glad i alle gode ting for mitt eget beste. Det eneste som hindrer meg fra å ha “verdens beste matvei” er faktisk budsjettet. Jeg er nødt til å holde det nede med alle midler. Det er jo evneveikt å “unne seg ting” i begynnelsen av måneden som man angrer på mot slutten.
Nåvel. Jeg har altså ordnet meg med en kopp varm CLM og et glass kald hønseleppesuppe, det vil si vann. Visste du forresten at sjansen er nær hundre prosent for at i hvert glass vann man drikker vil det være minst ett vannmolekyl som har passert gjennom urinrøret til en neandertaler med kjønnssykdommer? Jeg sier det som en liten oppmuntring til alle homøopater der ute. Vannet kan huske ting. Et annet forhold verd å ta med i betraktningen er at all hydrogen som finnes i universet – inkludert de to atomene man finner i alle vannmolekyler – ble skapt for snart fjorten milliarder år siden, i den hendelsen jeg foretrekker å kalle Den lille fjerten. (Big Bang på engelsk.) Alle de andre elementene er imidlertid fortsatt i produksjon på forskjellig vis der ute. Men hydrogen lages ikke mer. Det bare stokkes om på og befordres videre på sin vei, i kjemiske, kjernefysiske og andre prosesser som foregår. Det er ikke lett – sannsynligvis er det umulig – å bli klok på hva som er meningen med universet og hele greia. (For ordens skyld, her defineres universet som “all tid og alt rom, med alt sitt innhold”. Det finnes ikke noe “mer” enn universet, eller rettere sagt, det er et meningsløst konsept, en ren abstraksjon.)
Spiseforstyrrelser er et alvorlig problem for de som rammes av det. Det er ikke morsomt. Det er en tvangsforstyrrelse som er (minst) like destruktiv for individet som alt annet man kan “bli hekta på”. Imidlertid ville jeg – dersom det var opp til meg å stille diagnose – lete etter tegn på et underliggende problem. Noe nevrotisk som er tilknyttet identitetsdannelse og selvbilde. Det har blitt en vits å snakke om at noe kan være “freudiansk” på grunn av Freuds sterke fokus på seksuelle nevroser, som i sin tur må forstås i sammenheng med det typiske klientellet han møtte i sin praksis som lege i Wien på den tiden. Ikke desto mindre skyldes kroppsdysfori ofte en skjult seksuell nevrose, noe som forhindrer pasienten fra å føle “kroppsglede” av den typen man typisk observerer hos småbarn. De analyserer ingenting, de bare hopper og danser ubekymrede rundt i sin lille verden, mens den nevrotiske pasienten tynges av noe. Det man kaller “komplekset”. Det er definitivt noe der, spørsmålet er hva man skal – eller engang kan – gjøre med det. Uansett er det etter min mening slik at hvis man ikke får tak i selve årsaken til atferden så vil sannsynligvis problemet manifestere seg på nye og spennende måter senere, selv om man eventuelt klarer å overkomme det tvangsmessige forholdet til ernæring og kropp på kort sikt. Fornuften er jo som alle vet den tynneste stemmen blant alle brøleapene i lystenes rike. Man må virkelig lytte for å høre hva den vil. Ofte er det ikke verd bryet engang. Det blir som å sitte på en nattklubb sammen med noen man må lene seg inn for å høre, men alt han snakker om er kryptovaluta. Det er jo ikke noe gøy. Det blir til at man må unnskylde seg og gå. Men skal man gå til baren eller dansegulvet?
Falske nyheter er fremstillinger som ser ut som nyhetssaker, men der hensikten er å villede. Fremstillingen benytter vanlige journalistiske virkemidler for å fange oppmerksomhet og skape tillit, og kan derfor være svært effektivt som virkemiddel i ulike typer påvirkningsarbeid. Falske nyheter skiller seg fra innholdsmarkedsføring og satire som også benytter seg av journalistiske virkemidler uten å lage nyheter. Falske nyheter har en lang historie og kan ikke knyttes til noen bestemt ideologi eller teknologi. Samtidig er det slik at økt kunnskap om meningsdannelse og mediebruk samt tilgang til ulike typer informasjonsteknologi har gjort det enklere å produsere og formidle slike fremstillinger nå enn tidligere.
Som alle husker ble fake news kåret til årets konsept – på det engelske språket – i året 2016. Først og fremst fordi Donald Trump sjelden uttalte seg om noe uten å bringe temaet på banen, men det folk aldri forsto om Trump var at han snakket ikke om “falske nyhetssaker” i normal forstand. Han siktet til uttalelser om ham som han ikke følte seg enig i. Folk glemmer jo at mannen er en patologisk narcissist. Man ser ikke vanligvis sånne typer i sånne stillinger. Donald Trump er en “solkonge” i sine egne øyne — og i øynene til sine hengivne. De som følger ham uansett hvor det bærer hen. Definisjonen på rett og galt handler om hva han synes er greit. Republikanerne i USA har ved dette tidspunkt ikke engang noe formelt politisk program. Ingen pamflett som man kan henvise til for å lese seg opp på hva partiet står for i aktuelle politiske saker. Alt handler om hva føreren ønsker. Dette ligner ærlig talt mer på Mel Brooks sin burleske musical om Hitler enn om selve historien om Hitler, men felles for disse to karakterene er såvel deres ukritiske forhold til sitt eget “geni” som tilhengernes vilje til å gjøre nærmest hva som helst på deres kommando.
Ofte pleier jeg å si at et godt mål på vrangforestillinger kan være om det finnes stort sprik mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av alle andre. Det er for eksempel ikke vanskelig å se for seg seg en situasjon hvor noen tenker om seg selv at de er pliktoppfyllende og rettferdig, en hedersmann som gjør jobben sin uten å klynke, mens alle andre tenker at man er en monumental drittsekk. Hva er sant? Det kommer an på synsvinkler. Mange var – og er fortsatt – enig med Adolf Hitler i at han var et geni, men det betyr ikke at dette er teknisk korrekt å si. Jeg vil for eksempel hevde at han var en intellektuell middelmådighet, men at han hadde ganske god kunstnerisk teft. Det er tragisk at han aldri ble tatt opp ved kunstakademiet i Wien. Det behøver jo ikke å være noe faglig problem dersom kunstnere er litt nevrotiske og virkelighetsfjerne, men en føkkings politiker må være dypt fundamentert i “materiell realisme” og kunsten å administrere et opplegg. De styrer på vegne av andre. Statsministeren eier jo ikke landet – det gjør ikke engang kongen – han er bare en glorifisert statstjenestemann i høy stilling. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Patriotisme er idealisme mens nasjonalisme er ideologi. Begge deler handler om idèer, men det er ikke de samme idèene. Norge er – fra en patriotisk synsvinkel – et praktisk foretak som kan styres bra eller mindre bra, men for nasjonalister er Norge en parareligiøs fantasi. Nasjonalister vil typisk være villig til å forsvare fantasien sin men de er ikke nødvendigvis lojale mot verken staten eller andre ordninger som er findamentert i demokratiske rettsprinsipper.
Noen skrev noe som inkluderte en interessant formulering. Noe om å “kaste Arfan Bhatti ut av Norge”. Det fremgikk ellers av teksten at vedkommende har liten til ingen sympati for verken personen Arfan Bhatti eller noen av hans “saker” (som jeg må tilstå at jeg ikke kjenner fordi jeg oppfatter ham ikke som noen interessant person, men jeg har jo det generelle inntrykket av “islamist” som fremkommer gjennom media, så det er ingen grunn til optimisme). Problemet er bare at Bhatti er jo norsk. Født og oppvokst i Norge. Foreldrene hans kommer fra Pakistan, men det betyr jo ikke noe for hans status — med mindre man velger en rasistisk synsvinkel. Som vanlig er “islamkritikere” bare rasister som ikke våger å komme ut av skapet. Derfor har vi denne bruke skitstormen av “hentydninger” som ikke er hjelpsom i forhold til å komme selve problemet til livs. Slik jeg ser det er det dumt – men ikke forbudt – å være religiøs, enten man er kristen, jøde eller muslim. Hvem som helst kan lese hva som helst av det ganske betydelige materialet jeg har produsert på denne plattformen. Det forekommer aldri at jeg bruker annet enn nedsettende ord om “de religiøse” – for eksempel evneveik – men jeg har likevel sympati for de “hullene i sjelen” som fremkaller “gudslengsel” i menneskene. Jeg tror bare ikke det er psykiatrisk sunt å plugge igjen hullene med dogmatiske svar som man henter fra religiøse tekster og andre parafernalier som brukes innenfor religiøs praksis. Da Nietzsche erklærte at “Gud er død” mente han ikke å si noe om helsetilstanden til en overnaturlig skapning, men at menneskene har henfalt til “gudløs geskjeftighet” uten den formen for ærefrykt for livet og miljøet som man typisk finner hos mer “primitive” folkeslag enn oss som befolker hypersivilisasjonen. Gud er død i hjertet ditt hvis det ikke betyr noe for deg å se plastforsøpling og hensynsløs utnyttelse av fattige mennesker. Gud er død i hjertet ditt hvis alt du ser i et landskap er økonomisk potensiale. Det var dette Nietzsche mente. Husk at han var aktiv i siste halvdel av 1800-tallet. Han så det han så. Folk var veldig fremskrittsoptimistiske den gangen, men typisk noe mindre så i dag. Du vet. Postmodernisme.
Noen sier at de som mobber andre alltid selv har en historie hvor de ble mobbet ved et eller annet stadium av livet, enten av sine foreldre; den klassiske historien er en alkoholisert og voldelig far, en løsaktig mor som påfører barnet mange nye “fedre” gjennom barndommen, og det ene med det andre, ihvertfall er dette velkjent tematikk fra litteratur og film selv om det kanskje ikke foregår akkurat slik i virkeligheten, bare det å hele tiden bli “ertet” og anklaget for å ikke være “bra nok” er jo også slitsomt; eller de ender som hakkekyllingen – det tyskerne kaller Prügelknabe – blant sine jevnaldrende. Altså han som støtt får juling. Uansett vil det være påkrevd med et betydelig psykiatrisk arbeid for å helberede et typisk mobbeoffer, slik at de ikke skal henfalle til “hevnens syklus”, bevisst eller ubevisst, og søke å “ta igjen” eller “kompensere” for det som har skjedd med dem tidligere i livet. Egentlig er dette ganske banal psykologi som det er ubgripelig for meg at folk ikke skjønner. Til og med et jævla marsvin vil jo bli forbanna etterhvert hvis man stadig driver og pirker i det med en pinne eller noe. Det er imidlertid ikke særlig mye marsvinet får gjort med deg, stor og sterk som du er, men det vil kanskje bli mer utagerende mot sine egne artsfrender og andre smådyr. “Hevnens syklus” er et tema som er hvor gammelt som helst og vi har mætti – som de sier i disse traktene når de mener “mange” – historier fra alle kulturer og alle tider om hvor galt det kan gå når man havner i denne spiralen. Jeg pleier ikke vanligvis å peke på politikere som gode idèprodusenter, men Nelson Mandela hadde definitivt den rette innstillingen: Enten blir vi alle stående her og krangle, på det samme sted, om de samme ting, på ubestemt tid, eller så beveger vi oss alle videre i livet. Gjort er gjort og spist er spist, men vi har til enhver tid fri vilje slik at vi kan velge en annen livsstil enn den til våre gale forfedre. Riktignok er ikke dagens Sør-Afrika særlig mye å skryte av i noen forstand, men ved et tidspunkt holdt de noe magisk i hendene.
Om løgnere er det å si at de – i aller beste fall – har et “uryddig” forhold til konseptet sannhet. På vanemessig basis sier de det de tror at folk ønsker å høre, eller det som antas å gi det beste resulatet for dem selv, uten engang noe forsøk på å etablere andre – og bedre – standarder for informasjonspolitikken sin. Det er forsåvidt “greit nok” fordi det folk typisk gjør når de oppdager at noen “lyver hele tiden” er jo å betrakte alt de sier som tvilsom vare. Det går fortsatt an å forholde seg til vedkommende, men det blir en “saltet” type forhold. Du vet. En klype salt her og en klype salt der. Det blir fort noen kilo. Flertallet har uten tvil møtt noen sånne i livet sitt. Noen ganger kan historiene deres være underholdende og godt fortalt, men man tror aldri at de er sanne. Det er hva det er. Noen liker jo å leve i en fantasi som de har snekret sammen selv. Narnia, kan du si. Et drømmerike som gjemmer seg bak en hemmelig dør — med streng adgangskontroll. Hva skal man liksom gjøre da? Jeg møter selv sånne hver gang jeg går hjemmefra. De har mystiske idèer om det meste — og typisk et ganske omtåket forhold til staten, samfunnet og “sosiale strukturer” i sin alminnelighet. Hvorfor blir folk sånn? Arv og miljø er det klassiske svaret, hvor det som “arv” også skal faktoreres inn hva slags standarder for oppførsel man fikk med seg hjemmefra. Ikke hva foreldrene sa, men hva de selv praktiserte. Man lærer uansett at det som betyr noe er å “få det som man vil” med alle tilgjengelige midler. Løgn er ikke et brudd med selve prinsippgrunnlaget for identiteten din, bare et middel som du kan bruke når det passer slik. Det er jo ikke så farlig, er det vel? Det som teller er resultatet, ikke så mye hvordan man oppnådde det. Løgneren finner alltid en “god nok forklaring” på hvorfor det er nødvendig å vrenge, bende, kamuflere og obfuskere sakers faktagrunnlag til fordel for hva som enn er “bekvemt” der og da. Noen ganger tjener løgnen i det godes hensikt, sier de til seg selv. Og så lyver de. Jeg synes ikke nødvendigvis at man skal fortelle for eksempel et barn hver eneste skitne lille detalj om hvordan ting fungerer i denne verden, men det man forteller dem bør ikke være usant. Tenk på det som en rettssak hvor man er under ed. “Jeg vet ikke” er et godt nok svar hvis man ikke har lyst til å snakke sant. Eventuelt “jeg husker ikke”. Det betyr i prinsippet det samme som å si at “jeg ønsker ikke å svare på det spørsmålet” men uten at man inviterer til noen videre debatt om hvorfor man ikke har lyst til å svare, og så videre. Det største problemet med løgnere er imidlertid at de ofte mangler forståelse for at det overhodet går an å snakke sant. Alt som er mulig i informasjonsmessig forstand begrenser seg til mer eller mindre kløktig løgn. Det vil si at man vurderer informasjonens kvalitet bare ut ifra hvor godt den virker i forhold til om man oppnår det man vil. “God informasjon” er hva som helst som får folk til å reagere slik man ønsker. Man forstår kanskje at det finnes noen slags forskjell mellom fakta og bløff, men betrakter ikke dette som en viktig forskjell. Mer som epler og appelsiner; alt er uansett frukt.
Ofte har jeg argumentert for at det er bedre å skille mellom seksuell og aseksuell legning enn å bevege seg inn i en analyse av hva slags partnere de med seksuell legning foretrekker. Skillelinjen kan du si går langs hva man føler i forhold til selve “det seksuelle”. De som har en seksuell legning vil føle seg tiltrukket av “det seksuelle spillet” og føle at dette er en passende lekeplass for dem, mens de aseksuelle typisk føler seg truet, frastøtt og vagt forstyrret av hele konseptet. De har ikke sex fordi de liker det men fordi de føler at dette er noe de må. Du vet. Et av livets mange brysomme faktum, som for eksempel det at man er nødt til å spise, som jo senere medfører avføring og alle slags dyriske ting. De aseksuelle har en tendens til å være “åndsvesener” som har et fremmedgjort forhold til kroppen, både sin egen og andres. Kanskje de “blir med på” noe seksuelt, de ønsker jo å glede partneren sin, men de er aldri “på hugget” sånn sett. Det er jo mye de heller vil gjøre enn å holde på og tukle med kroppen.
Dette er selvsagt ikke et spørsmål om svart og hvitt, men om grader. Den ene ytterligheten er hyperseksualitet, eller når man har gått helt fra sans og samling i noen slags evigvarende orgie hvor man ikke tenker på annet, som typisk betraktes som en tvangsforstyrrelse og blir behandlet som en variant på avhengihetsspekteret, nærmest beslektet med “spillegalskap”. Den motsatte ytterlighet er fullstendig frigide individer som betrakter det som helt fette uaktuelt at de noensinne skal ha “naken kroppskontakt” med noen annen. Nonner og den typen ting. Eller altså de som er kyske enten dette henger sammen med et formelt løfte eller ikke. Det normale befinner seg følgelig et eller annet sted på midten av glideskalaen, hvor man typisk vil føle seksuell lyst noen ganger, men andre ganger ikke. Du vet. Tid og sted har ofte alt å si for de som har et “lekent” forhold til seksualiteten. Dessuten vil de livserfaringene man gjør som individ kunne bevege deg i den ene eller andre retningen, for et tidsrom eller på permanent basis. Hvis man for eksempel har hatt en dårlig seksuell opplevelse kan man oppleve det som nødvendig å ta et skritt tilbake og områ seg litt før man legger ut på nye eventyr. På den annen side er det velkjent at det “nyforelskede” stadiet har en tendens til å være mer preget av seksuell aktivitet enn alle andre stadier av et typisk forhold, slik at den litt maniske parringstrangen tar sannsynligvis utgangspunkt i en biologisk funksjon som ligner på “løpetid” hos visse dyr, men mennesker er jo komplekse skapninger så opplegget blir selvsagt hvor komplisert som helst før folk “kommer til saken”.
For å kunne bli en pianist må man først og fremst ha tilgang til et piano. Hvis ikke blir jo alt veldig teoretisk. Men så snart den terskelen er krysset blir det et spørsmål om legning. Altså “hvordan man er laget”. Medfødte egenskaper. Talenter. Hvorfor er det så enkelt å finne de som hater blokkfløyte? Svar, fordi skolebarn ble traumatisert av blokkfløytetvang som gikk på kryss og tvers av barnas egne musikalske talenter, eller eventuelt mangel på slike. Det neste punktet på listen over ting man må ha for å kunne bli en pianist er selvsagt legning for musikk, mer spesifikt tangentarbeid. De som blir svært gode rapporterer nesten uten unntak at de ved et stadium opplevde det “som å komme hjem” da de ble introdusert for pianoet i utgangspunktet, mens andre opplever det som et uutholdelig slit å lære seg hvordan man plonker frem en slags frankensteinversjon av “Til Elise”, mest for å glede noen velmenende foreldre som har ambisjoner på barnas vegne. Man kan ikke tvangsmusikalisere noen som ikke har slik legning noe mer enn man kan påføre folk seksuelle lyster de ikke allerede hadde i utgangspunktet, uansett hva slags midler man prøver med. Hvis man har legning som pianist vil man helt på egen hånd leke seg frem til en metode som fungerer selv om man aldri får noen formell musikalsk trening. Alt man behøver er et piano. Om det finnes noe minste felles multiplum i dette bildet så handler det sannsynligvis om å ha en “sensuell” natur som finner nytelse i diverse jordiske gleder som god mat, estetiske opplevelser og så videre, inkludert “seksuell eventyrlyst”. Med eller uten fast partner.
Å treske er en prosess der frø og korn skilles fra akset. I tidligere tider var det vanlig å bruke en sliul, men i dag finne egne maskiner (skurtresker) som gjør dette. Mange bygdesmeder laget treskemaskiner som var en del av det tradisjonelle gårdsutstyret slik at treskingen ble lettere og kunne gjøres etter at nekene var kommet i hus etter skuronna.
Jeg antar i utgangspunktet at tresking ikke typisk er sånt som folk flest har noe forhold til, annet enn at de kanskje har sett en skurtresker i bevegelse ved innhøstingstider. Redskapet sliul som nevnes ovenfor er selvsagt også noe gåtefullt, men det består altså bare av et litt langt skaft med en lealaus “planke” i enden – den kan for eksempel være festet med en lærrem – som man bruker til å banke og slå løs på kornet med, for å “treske” det, det vil si separere gress og frø. Senere samler man inn frøene – kornet – for ytterligere rensing, behandling og forberedelse til maling. Hele opplegget er ganske arbeidssomt mens det står på. Men hvem vet sånt? Jeg har så langt ikke hørt om noen hobbygartner som går for kornåker. Det melet folk behøver kjøper de bare i butikken — som er sluttleddet av operasjoner basert på bruk av åkere på størrelse med en middels kommune. Hvor mye mel behøver man i løpet av et år? Det man bør dyrke hjemme hos seg selv er etter min mening de dyre grønnsakene, i den grad de er vekstvillige i Norge, som egner seg for sylting. Men hva raker det meg? Jeg har jo selv for eksempel dyrket poteter, som er artig som hobbyaktivitet, men ikke akkurat noe økonomisk genialt opplegg.
Mennesker er ingenting om ikke oppfinnsomme, særlig i forhold til sånt som “sparer tid”. I sakens anledning ble treskeflåten funnet opp ved et tidspunkt. Det er i prinsippet bare en plate med ruglete underside – et halvt treskeverk om du vil – som man sitter oppå og kjører rundt og rundt oppå kornet, trukket av hest, okse eller hva man enn har for hånden. Sånt er sikkert i bruk ennå i enkelte deler av verden og vi vet med sikkerhet at folk brukte treskeflåter på den tiden det var vanlig å bruke hest, som er noe variabelt. Det vi ikke vet er hvor gammel denne oppfinnelsen er — eller rettere sagt; etter nylig publisering av arkeologiske analyser av materiale fra Hellas har man klart å påvise at de brukte treskeflåter der for ni tusen år siden. Det er så å si samtidig med de tidligste sporene etter jordbruk i Hellas overhodet. Var de innflyttere som brakte denne teknologien med seg? Treskeflåten effektiviserer jo hele prosedyren. Man blir for det første ikke sliten på den samme måten av å kjøre slede som av å banke løs på kornet med en kjepp i timesvis. Færre personer får gjort mer arbeid på kortere tid. Det må ha vært sånn passe revolusjonerende for alle de som var vant til de mye mer arbeidsintensive metodene med sliul og lignende redkaper (for eksempel er en såkalt nunchaku “våpenversjonen” av et gammelt treskeredkap) som folk brukte før de moderne tidene kom. Det mest interessante – fra min synsvinkel – med hele denne greia er imidlertid konseptet med rundt og rundt. Man får jo ikke på noen enkel måte snudd med slede og trekkdyr, slik at frem og tilbake er dermed litt ute av bildet. Man bør følgelig finne et antall runde anlegg i nærheten av tidlige jordbrukssamfunn, altså steder hvor det egner seg å treske korn ved å kjøre rundt og rundt med trekkdyr og treskeflåte. Hva skal man si — finner vi noen runde “innhegninger” fra steinalderen?
Kebab er en tyrkisk spesialitet som består av tynnskåret lamme- eller fårekjøtt og grønnsaker stekt på spidd (shish kebab). Iskender kebaber består av tynne kebabskiver lagt oppå oppskårne pitabrød og tilsatt yoghurt med hvitløk. De serveres gjerne med ris eller bulgur og salat.
Selve ordet betyr visstnok “stekt kjøtt” og henviser spesifikt til noe man kan slenge sammen ganske raskt, mens man er på farten. Vi kan godt si på samme måte som mye annen typisk gatekjøkkenmat; det skal være ukompliserte greier som kan tilberedes raskt og serveres enda raskere. Det er diskutabelt om det går an å være en “kjenner av kebab” men det har uansett vært folk med “meninger om mat” som har sagt at kebab er på sitt beste når den er litt uvørent tilberedt over trekullgrill. Sånne ting blir ikke bra hvis man er for flink i faget og tenker at man kan “forbedre” dette produktet. Da tenker man helt feil. Man kan ikke komme særlig langt med å “forbedre” pizza heller, eller pølse med brød for den saks skyld. Alle disse produktene er jo utviklet for å være enkle, kjappe og ofte restebaserte. Det finnes ingen seriøs vei fremover for noen “gourmetlinje” for gatekjøkkenmat. Hele konseptet er bare tøysete.
I utgangspunktet er jeg svært skeptisk til mystery meat, men jeg stoler – kanskje litt naivt – på at den norske matvarekontrollen har sikret råvarekvalitet, lagringsforhold, fremstillingsprosedyrer og så videre ihvertfall hos de store kjedene. Det virker derfor uproblematisk å kjøpe “kebabkjøtt” – i praksis ferdig krydret farse – på superen for å slenge sammen noe kjapt hjemme. Klokken er snart ett og kebaben jeg skal ha til lunsj er dagens første – og eneste – måltid, tenker jeg. Kanskje jeg spiser et eple mot kvelden. Vi får se. Ihvertfall drikker jeg noe mer vann enn til vanlig. Er dette sunt? Det driter jeg i, saken er at jeg oppnår det jeg ønsker. Livmålet begynner å “dra seg til”. Det finnes et element av forfengelighet i dette. Selvsagt gjør det det. Men det viktigste er å “føle seg lettere” når man går i trapper og den typen ting. Heis bruker jeg jo aldri, med mindre jeg har med meg en pall eller noe. Det får være grenser for moderne tøv. Alt som befinner seg høyere opp enn fjerde etasje er steder jeg aldri besøker. Jeg nekter jo også å gå opp mer enn fire trapper. Hva du enn har der oppe kan du få ha i fred for meg. Jeg bor her nede. Altså på jorda.
Uansett, leveringsmetoden for denne dosen av stekt “kebabkjøtt” – jeg tror det er fårekjøtt – er en wrap, altså en hvetetortilla; som får en dæsj “sterk kebabsaus” (fra den samme produktlinja) før jeg legger på løk, syltede jalapeños og salat, som igjen får seg en sprut med hvit rømmedressing før jeg til sist legger på det stekte kjøttet, ruller opp greia og sier – på fransk – bon apetit monsieur. Opplegget er at når man spiser lite så er det akkurat som om kroppen blir litt i overkant takknemlig og smiskete etterpå. Man føler seg “nypult” som folk sier, og selv om man strengt tatt bare har foret beistet med “middelmådig mat” føles det som det beste man kunne ha fått der og da. Herregud. For et drama. Men vi kjører på. Ihvertfall i et par uker til, så får vi se. Det er jo ganske svimmelt å ikke spise. Kroppen tærer på seg selv, eller altså de “reservene” som den satte av på den tiden da den var bedre vant. Hva heter det? Ketose? Søtnose? Tante Pose? For noe tøv. Det har uansett falt inn i en slags “rytmisk likevekt” nå, men det var faen meg litt hårete i begynnelsen. Kroppen er jo fette idiot. Bare et dyr. Den skjønner jo ikke hva som foregår og reagerer nærmest med panikk. Ihvertfall opplevde jeg at jeg fikk veldig sterke “oppfordringer” om å finne meg noe å spise, så å si hele tiden. Jeg vil karakterisere det som “minuttberedskap” å holde styring på greia. Du må være på vakt i minst en måned. Ingen nåde. Ingen pardon. Programmet skal gjennomføres. Punktum.
Det er snart på tide å lage Chili Colorado. Fra krydderbutikken på nett har jeg fått i posten en pakke med assortert tørket chili. Som alle vet foregår det jo en ytterligere utvikling av smaken i disse fruktene når de “behandles” på ymist vis etter innhøsting, hvorav tørking er den suverent mest vanlige men også røyking, salting og annet blir praktisert. Jeg anbefaler at man leter opp en oppskrift på nettet – de har for eksempel en veldig bra en på YouTube – hvis man er nysgjerrig på denne “varianten” av chiliretter; sett fra et norsk perspektiv. Der disse tingene kommer fra er jo sånne retter som denne nærmest for “gatekjøkkenmat” å regne: En sleiv chili oppi en tortilla, rull opp og spis. For å dra en sammenligning kan vi observere hvordan smakene utvikler seg over tid også i produkter som spekepølser, skinke, ost og så videre. Det gir uansett en helt annen opplevelse av smaksbildet når man lager chili basert i tørkede pepperfrukter. Selv satser jeg på anchos, pasillas og guajillos. Det tradisjonelle trekløveret. Jeg har uansett sikret den delen av ingrediensene nå. Herfra og i et par uker fremover gjelder det bare å holde øynene åpne for et tilbud på storfe høyrygg, bibringe eller noe. Du vet. “Suppekjøtt”. Jeg antar det kunne vært interessant å eksperimentere med oksehaler. Vi får se. Noe vil dukke opp. Chili Colorado er uansett en passende måte å avslutte dette programmet for “reduksjon av kroppsmasse” for denne gangen. Med en selvtilfreds mine kan jeg nå løfte min moralske pekefinger og si at jeg gjorde alt bare med vilje – eventuelt trass, om du vil – det var aldri noen sprøyter, piller, kremer eller andre hjelpemidler fra legemiddelindustrien involvert i denne prosedyren. Ingen rådgivende kroppsingeniør. Utfordringen består vel i om man har hjerte til å nekte seg selv mat når man gråter så sårt og ber så pent, men jeg var altså helt hjerteløs sånn sett. For en kødd. Jeg hater meg selv — men jeg føler også en veldig “tiltrekning” mot denne bisarre følelsen av “selvovervinnelse” som man kommer ut med i andre enden.
Kjønnsidentitet er en persons subjektive opplevelse av å tilhøre et bestemt kjønn. Innen psykologi og samfunnsvitenskap brukes ordet identitet for å beskrive personers opplevelse av å tilhøre ulike sosiale kategorier og grupper. På latin betyr identitet ‘det samme’. Identitet kan derfor bety å gjenkjenne aspekter ved seg selv i andre. Kjønnsidentitet er en del av en persons identitet, og viser til opplevelsen og erkjennelsen av å være for eksempel mann eller kvinne, både mann og kvinne, ingen av disse eller noe annet. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentiteten med kjønnet de ble registrert med ved fødselen, men dette gjelder ikke for alle.
Mitt første møte med ordet ciskjønnet skjedde i et engelskspråklig diskusjonsforum dedikert til visse aspekter rundt sex og samliv. Det ble presentert på en ryddig måte, med utgangspunkt i Julius Cæsar og gallerkrigene, som jo alltid er en passende måte å introdusere et nytt kulturelt konsept. Cæsar skilte mellom Gallia Cisalpina – som ligger “på denne siden av fjellet” – og Gallia Transalpina, altså det som ligger “bortenfor fjellet”. Fjellet betyr i dette tilfelle prosessen med å tilegne seg en selvstendig kjønnsidentitet, som for noen er easy peasy. De ble jo født sånn. Ferdig laget, liksom. Du vet. Det har aldri vært noe spørsmål hvem og hva man er, hvorfor man føler som man gjør, og så videre. Løpet er ferdig lagt opp og alt man selv behøver å gjøre er å vandre langs den samme brede vei som forfedrene. For de fleste betyr dette i praksis noe slags familieopplegg med en fast partner og ellers resten av menasjeriet som tilkommer “et normalt liv”. Selvsagt er alle menneskelige individer temmelig kokkelimonke hver på sitt eget idiosynkratiske vis, men i spørsmålet om “seksuelle objektsvalg” er den mest vanlige pakka den som handler om familieorientert og monogam heteroseksualitet – eventuelt et homoseksuelt forhold som er modellert etter dette mønsteret, altså er “samfunnets normale standard” – selv om dette eventuelt medfører “spesialiteter” rundt hvordan de akkurat kler seg og ter seg når de skal i gang med greia si. Det foregår mye underlig i folks sexliv, kan du si.
Reaksjonen min var “åja”. Jeg vet ikke. Hva skulle jeg liksom si? Jeg følte ingenting. Det er jo bare en måte å konseptualisere et sjeldent men ikke desto mindre reellt fenomen: Kjønnsinkongruens inntreffer hos noe i underkant av èn prosent av befolkningen. Hvilket for Norge med sine fem millioner innbyggere betyr omtrent femti tusen individer. Altså “mange” hvis man samler dem alle på Youngstorget i Oslo, men “ikke mange” hvis man smører dem tynt utover hele landet. Det gir ikke mer mening å spørre “hvorfor” noen er kjønnsinkongruente enn hvorfor noen er venstrehendte. Det bare er sånn. Det er ikke noe som lar seg “kurere”, det er sånn man er laget. Utfordringen blir dermed grovt sett den samme som alle andre er konfrontert med: På hvilken måte kan jeg best leve dette livet? Vi antar at andelen av såkalte LHBT-mennesker alltid har vært den samme, slik at det vi studerer er mer hvordan denne gruppen har blitt behandlet historisk sett, og hvordan de ennå behandles, enn “hvorfor de finnes”. Den hinsides enhver sammenligning mest vanlige holdningen overfor individer med kjønnsinkongruens er vanlig “mobbermentalitet” med særlig fokus på passiv aggressiv latterliggjøring av det transkjønnede uttrykket, særlig når det “ikke er troverdig” — når for eksempel en transmann er alt for håpløst femi til å “passere som gutt”, eller en transkvinne har litt for grov beinstruktur i ansiktet, for store hender, adamseple og det ene med det andre. Man ser det uten å egentlig ønske å se det. Så føler man noe, kanskje frykt og avsky. De transpersonene jeg har snakket med oppgir faktisk “konservative homofile menn” som den største hatgruppen de er nødt til å forholde seg til — fordi det store flertallet av alle “normalt hetero” mennesker bare trekker på skuldrene av at noen er transkjønnet. Det er ikke noe de forholder seg til i dagliglivet, selv om de har hørt om sånt, mens “gaycons” betrakter transer som en trussel mot sine egne forhåpninger om å bli akseptert og tatt alvorlig blant dem de feilaktig tror er “deres egne” på høyresiden.
Det finnes et populært eventyr som stadig pleide å bli sendt på NRK. Geitekillingen som kunne telle. Gjennom hele barndommen min syntes jeg det var noe bortimot det ypperste innen absurd humor. Hvorfor skal noen bli sinte fordi geitekillingen teller dem? Å nei, nå teller han deg også. Og etterhvert samlet det seg litt av et opptog bak den frekke geitekillingen. Man kan jo ikke bare komme her og telle folk. Omtrent sånn oppfattet jeg de hatefulle kommentarene som raskt begynte å bygge seg opp den gangen, mot dette individet som skrev om hva det betyr at noen er “ciskjønnet”. Det er en rent teknisk betegnelse, omtrent som å si at de har brunt hår, eller faller innenfor en viss kategori av kroppshøyde. Hvorfor er det en fornærmelse å kategorisere noen som “omtrent 175 centimeter høy” selv om man eventuelt bommer med noen centimeter? Det å være cis betyr verken mer eller mindre enn at man er “ikke trans”, slik at med mindre man faktisk selv er trans – man bare ser ikke sånn ut, eller noe – så ser jeg rett og slett ikke hvorfor folk hisser seg opp over å bli kalt ciskjønnede. Det måtte i så fall eventuelt være at de ikke anerkjenner eksistensen av kjønnsinkongruens, som er like fette evneveikt som å si at man ikke anerkjenner eksistensen av venstrehendte mennesker. Herregud. Hva er problemet ditt, din tilbakestående faen? Jeg tror det var vanlig praksis en stund innenfor det norske skoleverket å tvinge de keivhendte til å skrive med høyra. Dette oppsummerer i grunnen hele mentaliteten bak tanken om at man skal kurere og korrigere alt som ikke faller innenfor rammen av visse standardavvik, som blir fortløpende definert langs en glideskala fra “det evneveikt konservative” til “den opplyste frihetstanken”. Hvorfor gjør folk sånt? Hvorfor mobber og trakasserer de individer som skiller seg ut? Man kan sikkert si noe om hakkeorden og hakkekyllinger, men vi er da vel for fanden ikke høns heller. Vi har fri vilje. Evnen til å fatte selvstendige valg.
Er det viktigere å ha kritisk sans eller kommer man lengre med humoristisk sans? Dette og andre spørsmål som er formulert på lignende vis er etter min mening gode anslag til en filosofisk diskusjon som man kanskje kan få noe ut av. Jeg vil begynne med å si at jeg ser ikke helt hvordan man kan ha det ene uten at man også har det andre. Kritikk og humor ligner tvillinger som ble adskilt ved fødselen. Begge tar utgangspunkt i det vi kan kalle “skarp observasjon” hvor man mer eller mindre intuitivt går direkte til sakens kjerne. Stand up komedie er en spesialgren innenfor scenekunsten som er veldig fokusert på “øyeblikket”, på å “få med seg publikum” der og da, nærmest som om man er en foredragsholder som skal motivere et knippe selgere, eller kanskje en prest som pisker opp sin menighet; alle vet uansett at greia bare funker hvis den som står på scenen klarer å “fange publikum” med diverse vitser og ablegøyer — som i hovedsak handler om alvorlige ting. Jeg kan ikke selv huske at jeg har sett noen gjøre stand up med bare fjas og tull, men jeg skal ikke utelukke at det kan finnes. Likevel er inntrykket mitt at de fleste stand up komikere bevisst går for å destillere det latterlige ut av de mest tragisk alvorlige tingene som skjer rundt oss.
Ta for eksempel krigen, eller hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Kan man virkelig vitse om sånt? Det behøver man heller ikke, for det er ikke selve hendelsene som skaper mest uro i folk. Det er alle de som på mystisk vis klarer å regne seg frem til at det Israel gjør er en bra ting. Man kan – og bør – lage vitser om debatten rundt denne saken. Folk her i Norge får jo uansett ikke gjort noe fra eller til med situasjonen verken på det ene eller det andre stedet uti den store verden, vi kan liksom bare “uttrykke misnøye” men der stanser det. Makt til å gjøre noe med elendigheta i Gaza har bare politikerne, mer spesifikt amerikanerne. Israel er jo først og fremt deres hobbyprosjekt. Du vet. De blodkristne evangelistene som prøver å fremkalle dommedag; fordi da skal englenes basuner låte, portene åpne seg og Jesus Kristus i all sin herlighet skal åpenbare seg for alle sant troende. Ihvertfall er dette planen deres, slik jeg har forstått det. Hva kan gå galt? Normalt sindige folk vet ikke engang hvor de skal begynne med å kritisere “det sionistiske prosjektet”. Det virker mest fornuftig å bare si at “det er fette galskap” og erklære seg ferdig med jobben. Hvem fanden har lyst til å stikke hånden inn i et vepsebol? Uansett hva folk tenker på og fantaserer om, hva slags ord og konsepter de bruker til å forme disse strukturene, det er bare “ting i hodet” — mens det som foregår på selve jorda der på stedet er mord. Massemord. Folkemord, virker det ikke urimelig å si. Hva slags idealer rettferdiggjør sånt?
En ting er når man ved å forholde seg taus “tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv” – for å si det med Øverland – men noe helt annet er når man profilerer seg som israelvenn ved å ukritisk si noe sånt som at fordi Israel er “en demokratisk stat” så kan det ikke være galt når de gjør det, mens palestinernes bent frem patetiske “væpnede styrker” – som kanskje er modige eller hva man skal si, men de fremstiller ingen gode resultater for Palestina – aldri under noen omstendighet må tolkes som noe annet enn terrorister. Hva kan man si? Jeg ville sikkert selv blitt engasjert i “terroristvirksomhet” hvis jeg måtte leve under sånne forhold som palestinerne, og det ville sikkert de fleste israelere også. La oss bare få det på bordet med det samme. Det er ingenting som motiverer folk til å begå opptøyer, revolusjon, og alt hva man ellers kan komme på innenfor den samme sjangeren, som hard og vedvarende undertrykkelse av en befolkning. Behøver vi virkelig å trekke frem eksempler? Jeg tror ikke det. Vi behøver bare å ta utgangspunkt i hvordan vi selv reagerer når vi møter urettferdig behandling, bløff, svindel, utnyttelse og det ene med det andre. Folk blir typisk “ganske sinte” når sånt skjer. Helt fra de er små vil de jo i størst mulig grad selv bestemme over hvem de skal være, hva de skal gjøre, og hvordan de skal forholde seg til samfunnet og de andre. Jeg tror dæven døtte meg vi kan si at dette er en naturlig del av “den menneskelige form”. Altså, det vi skal frem til her er hvordan folk vil søke å manifestere og “ytre sin frie vilje” på måter som virker meningsfulle for dem. Dette er universelt. Varians forekommer bare i metode, ikke i prinsipp. Det ligger i menneskenaturen at vi søker å fylle det “kvantum av frihet” vi behøver for å leve.
Antisemittisme koker for det meste ned til rasisme. Du vet. Når man påfører noen en gruppeidentitet basert i kriterier som bare man selv kontrollerer. De man gjør det mot har ingen anledning til å egendefinere seg ut av den kategorien man har plassert dem i. For at dette skal fungere kan man ikke se disse menneskene som individer, man er nødt til å se dem som “representanter for en gruppe” hvor selve gruppen som helhet utgjør det sosiale faremomentet, mens kategoriens individuelle aktører er bare mer eller mindre utagerende. Jevnfør til hvordan man sier at det er “israelerne” som begår krigsforbrytelser, eller “palestinerne” som er terrorister, mens det innenfor enhver form for rimelig rettstenkning kun er det handlende individet – med tillegg av eventuelle medkonspiratører på prosjekteringsstadiet – som er det eneste gyldige rettssubjekt. Man kan ikke anklage et folk for å ha kollektiv skyld i handlinger begått av individer – det var for eksempel ikke “tyskerne” i generell forstand som var nazistiske krigsforbrytere – selv om de eventuelt – i sin egen fantasi – føler at de “handler på folkets vegne” når de begår grusomme handlinger rettet mot sakesløse sivilister på en nærmest nonsjalant tilfeldig måte. Jeg liker dårlig debattstilen til de mest aggressive blant sionistene — og for ordens skyld bør det nevnes at jeg tror ikke jødene utgjør mer enn kanskje bare ti prosent av det samlede antall sionister i verden. De fleste av dem er det vi kan karakterisere som kristne evangelister, og deres motivasjon i saken er vanskelig å kalle noe annet enn psykotisk. Nærmere bestemt noe slags magisk megaritual som inkluderer millioner av mennesker, tusenvis av år, skrifter og profetier, hellige kyr og fandens oldemor. Det er ikke noe man bare setter seg inn i i løpet av en ettermiddag med lett googling, for å si det slik. Vrangforestillingen er svært kompleks og den “smitter” typisk ensomme, ulykkelige og engstelige individer — som jo betyr flertallet av alle mennesker.
Hvis vi overhodet kan snakke om “religiøse ritualer beregnet på ateister” så er stand up komedie et godt eksempel. Latteren fungerer som religiøst sakrament og “spenningsutløsningen” som ligger i det å le av noe som bekymrer er selve belønningen for menigheten. Om alle denne verdens forferdelige ting er det å si at man føler seg litt bedre når man klarer å finne de latterlige elementene i det hele. Ikke fordi man er en flippete faen som ikke bryr seg, men fordi det er uansett ikke noe man kan gjøre med saken annet enn å føle seg kvalm av det man ser. Latteren er en måte man kan “kaste opp” klumpen i mellomgulvet. Vel å merke en ufarlig måte, som ikke desto mindre virker etter sin hensikt. Hvis man har en sorg eller bekymring som virker stor og overveldende vil man i det minste ha sett den fra en annen vinkel for noen øyeblikk mens man blir provosert til å le av saken, kanskje også av seg selv. Ingen fagmessig fundamentert psykologisk seanse kan gjøre mer enn dette, altså prøve å motivere pasienten til å “se saken fra mange vinkler” slik at den kanskje slapper litt av med det stålgrepet den har festet rundt pastentens psyke. Frihet er ikke noe som “kommer og går”, det er noe vi har hele tiden. Vi bare føler det ikke slik. Kanskje vi har gode grunner for det, men det hjelper ikke å definere seg selv som ufri og så umiddelbart begynne å lete etter det som undertrykker. Mesteparten vil vise seg å være “programmer som vi selv har lastet ned og installert” i løpet av vår vei gjennom livet så langt. Nesten alle nålevende mennesker – kun unntatt de som allerede har begynt på jobben – ville ha svært mye å tjene på litt opprydning i tenkamentet. Herregud så mye evneveikt vås man hører. Det finnes ingen forklaring noen kan komme med som forsvarer det moralsk avskyelige i å ta livet av gamle mennesker, kvinner og barn med militære angrepsvåpen. Greit nok at mannfolk i “stridende alder” skyter på hverandre – eller rettere sagt, det er heller ikke “greit” men det virker ikke like fette urimelig – når de føler seg som “medlemmer av en mer eller mindre organisert milits” som har militære målsetninger. Det er jo “business as usual” for vår art. Mens det å gå etter sivilbefolkningen aldri under noen omstendighet befinner seg i det samme universet som ordet “greit”.
