Det er ganske interessant at det mest hektiske romkappløpet foregikk for 50-60 år siden. Det å landsette folk på månen ble regnet som det gjeveste målet, selv om ingen ennå kan forklare – på noen måte som ikke lyder fette psykotisk – hva som er poenget med å reise til månen. Det er farlig. Det er dyrt. Det har ingen åpenbar nytteverdi. Hva mer er dette enn en evneveik pissekonkurrase mellom smågutter? Et saklig argument er forsåvidt at arbeidet med å realisere dette “umulige” prosjektet – å landsette folk på månen (men også å bringe dem uskadde hjem igjen) – trakk med seg mange ringvirkninger på teknologisiden. De var jo nødt til å finne opp alt for første gang, ettersom det å sende tre mann i en blikkboks på oppdagelsesferd til månen aldri har vært gjort før. Slik sett er alle “bivirkningene” av romkappløpet den gangen mye mer interessant enn hva som faktisk ble oppnådd — som i seg selv er verdiløst.
Hvis jeg sier “bil fra 60-tallet” går nesten alle som vet noe om bil i øyeblikkelig forsvarsposisjon. Enten snakker vi om regelrette antikviteter på hjul – som er fagmessog restaurert, vedlikeholdt og som har nesten et “nytt” utseende – eller så snakker vi om en ulykke som venter på å skje. Gamle kjøretøy er jo som regel ikke “trygge i trafikken” og bør helst ikke eies av andre enn mekanisk sakkyndige individer som kan ta seg av de massive mengdene med “småting” som dukker opp når så gamle biler er i vanlig bruk. Sånn som regelverket fungerer kan man i dag kjøpe seg en “bruksveteran” – la oss si for eksempel en 1994 modell Toyota Corolla med lav kilometerstand – som vil komme ut som det aller billigste alternativet for folk som trenger bil “ganske ofte” men ikke hele tiden. Men det bør altså være ett av de bilmerkene som ble anbefalt – av mekanikerne, ikke av selgerne – som “gode kjøp for den alminnelige forbruker” allerede den gangen.
Blant det kundesegmentet som typisk kjøper seg – eventuelt leaser – en ny bil, som de planlegger å bytte ut igjen om 3-5 år, virker det som om de fleste nå går for elbil, ihvertfall de som opererer innenfor “den normale prisklassen”. Imidlertid er jeg usikker på hva man får kjøpt brukt i prisklassen 30-50.000, som er der jeg typisk befinner meg i forhold til det egentlig litt brysomme fenomenet bil. Hvis man trekker fra årene før man fyller 18, tar sertifikat og har lov til å kjøre bil på egen hånd, så har jeg likevel sannsynligvis tilbrakt flere år uten å eie bil enn som en typisk “kjørende person”. Det er for eksempel bare et jævla mas å ha bil hvis man bor i Oslo sentrum. Det er smartere å bruke sykkel, så kan man heller leie en bil hvis man skal på noen slags langtur. Men der jeg bor nå? Glem det. Riktignok er det teknisk mulig å “klare seg” som fotgjenger, men jeg har jo større ambisjoner enn som så. Jeg ønsker en viss “levestandard” som strekker seg lengre enn bare det som må til for å overleve. Du vet. Komfort. Alle har noen krav. Noen er urimelige, men det synes jeg ikke mine er. “Spartansk” kaller sannsynligvis de fleste den livsstilen som jeg tenker på som “vanlig”. Imidlertid er jeg ganske snobbete i matveien.
Det å eie og kjøre en automobil lar seg konseptuelt tilbakeføre til den mye eldre idèen med å eie og kjøre “vogn med trekkdyr”, som har vært en greie i minst 5-6000 år. De tidligste versjonene av privatbiler representerte jo heller ingen klar “forbedring” i forhold til hest og vogn; støyende, dyre i drift og teknisk krevende som de var, men det var definitivt moderne for sin tid, så folk søkte seg til “automobilen” bare av den grunn. Du vet. Det progressive og “fremskrittsvennlige”. Riktignok fantes det dystopiske dommedagsprofeter den gangen også – vi minner for eksempel om at de tidligste varslene om karbondioksydutslippenes konsekvenser kom allerede i 1880-årene – men folk flest ville jo ha alt dette nye og blanke. Fra et håndverksmessig synspunkt ble det begått uhyrlige ugjerninger mot gammelt fagarbeid på den tiden da folk kappes om å ha mest mulig av det nye og fabrikkfremstilte, heller enn alt det gamle, teite og håndlagde. Materialenes retthet var en gang noe nærmest fagmessig uoppnåelig, uansett hvor mye man høvlet og pusset ble det fortsatt ikke like fint og glatt som respatexoverflater. Sånn sett har menneskeheten vært gjennom en tidsalder – modernismen – som var preget av litt vel mye “fremskrittsoptimisme”, og som filosofisk sett døde i nazistenes utryddelsesleire. Det heter postmodernisme nå, og det er en slags “kulturell bakrus” om du vil. Alle som har normalt gangsyn klarer jo å se et antall problematiske aspekter ved “fremskrittet”. Hvor eksakt er vi på vei hen? “Mot en bedre verden” var det åpenbare svaret innenfor modernismens åndsklima, men dette virker ikke lenger like åpenbart for alle. Folk er fortsatt “moderne” i den ontologiske grunnmuren sin, men på en skeptisk måte.
All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Har jeg forstått dette? (Svaret er alltid nei.) For de fleste praktiske formål handler imidlertid saken som regel om man har forstått “hva man skal gjøre” i isolert forstand, altså i forhold til en nærmere definert oppgave, selv om man ikke skjønner noe som helst av “det store bildet”. Sånn sett er ikke mennesket noen utpreget intelligent skapning, bare talentfull i forhold til lydighetstester og den typen ting, når de stolt får vise frem alt det unyttige fjaset som de kan. Han er en jævel til å løse kryssord. Fra min synsvinkel var mennesket en gang en intelligent skapning men det er lenge siden nå. De fleste av oss har blitt degenererte og “urbane” skapninger som er sjanseløse på egen hånd i “livets spill”. Tingene som opptar oss – og som for en stor grad makser ut hjernekapasiteten hos folk – er ikke virkelige ting. Snarere en dramatisk iscenesettelse av “ønsker, håp og drømmer” som er bare delvis forankret i empirisk bevisbare fakta og andre “objektive forhold”. Det er ikke vanlig i vår tid å ha et robust ego. Det vanlige er å være sårbar og følsom, særlig når andre ser på. Jo mer full av mannskit noen er, jo lettere lar de seg krenke — og i vår tid tilbys lite annet enn mannskit som “hjernefyll” for det alminnelige publikum. “Underholdning” og denslags, som er spesielt beregnet på å fylle den eksistensielle tomheten i en nihilistisk tidsalder, hvor konseptet “alvorlige samtaler” høres ut nesten som om man blir utsatt for seksuelle overgrep. Det gode livet består jo for det meste bare av kos og tøys som det ikke er så farlig med. Vi har – i pragmatisk effekt – konstruert et samfunn hvor det er fullt mulig å bare “eksistere” som en skygge av seg selv, altså uten at man lever på den måten kroppen og sinnet er konstruert for å gjøre. Det går an å navigere seg gjennom et helt liv uten å noensinne ta stilling til noe, eller engasjere seg i “plikter” på noe vis. Man behøver strengt tatt aldri noensinne å tenke, i egentlig forstand. Det er nok at man går den veien pilen peker. Opplegget er ferdig utarbeidet for deg.
Alle har sin favorittversjon av det gamle motivet Salome og min er altså den til Gustave Moreau fra 1876, som vi ser ovenfor. Som alle ser er ikke dette en “naturalistisk” gjengivelse av situasjonen som endte med at de skar hodet av Johannes Døperen, men snarere et blikk på selve historien og hva slags funksjon den fyller hos folk. Hvorfor er vi så fiksert på det uhyggelige? Det er i prinsippet samme spørsmål som alle hører i noen slags versjon hver eneste dag: Hvorfor er det de dårlige nyhetene som selger best? Jeg antar vi kan si at “godt nytt er intet nytt” i den forstand at det krever ingen spesiell “beredskap” for å ha det bra, bare at man ellers slapper av og kobler ut, mens når det foregår skumle ting der ute så må man jo “sove med det ene øyet åpent” og det ene med det andre. Eller for å si det på en annen måte; vi har plenty biologiske responsmekanismer som trigges av fare, men bare èn som trigges av tilfredshet: Man sovner.
Stress defineres som “et mønster av fysiologiske, atferdsmessige, emosjonelle eller kognitive responser til virkelige eller imaginære stimuli som oppfattes å forhindre mål eller virker truende” (Wikipedia) og de tingene som påvirker oss slik kalles “stressorer” på fagspråket, men selv har jeg alltid brukt ordet “stressfaktor” for å dekke denne kategorien av mening. Saken er uansett at vi mennesker ofte har et litt usunt forhold til ting som stresser oss. Vi vet jo at det eneste som venter på oss etter at vi har utryddet alle stressfaktorer er kjedsomhet. Hva skal man gjøre når man er ferdig med alt man hadde å gjøre? Det universelle svaret er at da spiser man en bolle og tar en time på øyet. Bedre lønn for strevet får ingen. Imidlertid er det i våre dager ganske vanlig at folk ikke får sove, fordi de plages av “løsrevne hoder som flyter fritt i fantasien” – eller kanskje det er bedre å si “stemmer uten kropp” – og de hvisker om alle vanskeligheter og trusler som flyr fritt løs der ute. Er det ikke noe jeg har glemt? Hvis det var opp til meg å gi Moreaus maleri en norsk tittel ville jeg kalt det vardøger. Du vet. Et varsel om noe som snart skal skje. Men selve ordet er en fonetisk adapsjon av det gammelnorske vardhug, som betyr noe sånt som “et sinn i alarmberedskap”, slik at selve “vardøgeret” er teknisk sett bare en psykologisk eksternalisering av ens egen sinntilstand.
Det går an å bli “hekta på stress” slik at man bevisst oppsøker alle mulige slags farer og vanskeligheter ute i grenseland for hva man tåler og kan håndtere. Jeg tror faktisk alle har slike talenter, minst til den samme grad som de blir lett henfalne til rusmidler og en løssluppen livsstil ellers, fordi hvordan skal man ellers forklare vår morbide interesse for “mordmysterier” og kriminaldrama, både av typen “true crime” og sånt som alle vet er oppdiktet? Det er bare det at de fleste er like “måteholdne” både med hvor ofte og hvor intenst de “går på fylla” som i hvilken grad de lever ut sin trang til å oppleve fare. Nok er nok, liksom. Hverdagen handler jo om helt andre ting. Du vet. Jobb, familie, penger. Bare der har du nok til å fylle døgnet hos de fleste med så mange bekymringer som de behøver før det føles naturlig å bare hyle mot månen. Det virker ellers som det finnes god forståelse ute blant folk for at det foreligger en korrelasjon mellom bruk av smarttelefon og en generell følelse av uro i hverdagen, imidlertid skiller folk som vanlig lag over detaljene. Dessuten er det sikkert noen ord som bør sies om folks typiske reaksjon på en påstand om at de er avhengige av noe: Øyeblikkelig og total fornektelse. Hvem jeg? Trukke det gitt. Den morbide interessen for “dårlige nyheter” handler egentlig bare om sunt engasjement i internasjonal politikk og “samfunnsforhold”. Det forekommer ingen nytelse av andres ulykke her. Intet misbruk av tragedier til å fremme min egen agenda, særlig ikke den som handler om å profilere meg offentlig som et individ som bekymrer seg for de riktige tingene, av de riktige årsakene.
Fordi jeg er som jeg er blir min første, instinktive – eller “automatiske” – reaksjon på enhver påstand om “dårlige mennesker” at de må ha fått i seg noe de ikke har tålt. Enten vi snakker om dårlige holdninger, moral, vaner, “tankebaner” eller hva som helst ellers som man kan – med rette eller urette – karakterisere som “dårlig” hos et individ, så er det første jeg ser på ernæringen deres. Sannsynligvis finnes det et helhetlig psykologisk mønster her, som handler om at man som håndverker aldri kan få et bedre resultat enn det materialene tillater. Ta for eksempel produktet Leca. Det er i prinsippet samme idè som klassisk murstein, og man får dem i alle slags formater til forskjellig bruk, men en “normalblokk” er 25x25x50 centimeter — noe alle øyeblikkelig gjenkjenner som et “logisk” format det er enkelt å oppnå et korrekt resultat med – forutsatt at man ellers er nøye med å få alt i lodd og vater – men på den annen side er det et lite fleksibelt materiale, som for eksempel egner seg dårlig til kurver, buer og annet som inkorporerer “rundhet”. Det er ikke murere som har funnet opp produktet Leca, for å si det slik, det er “utbyggere” som har dårlig tid med å ferdigstille for eksempel et boligfelt. På det samme vis er det faen ingen kokk som har funnet opp frossenpizzaen – aller minst en italiensk kokk – det er den samme formen for industritenkning som brakte oss produktet Leca som har slått inn i ernæringen. Altså noe billig og “passe massivt” som etterligner sånt som fagfolk lager, men materielt sett er det en bløff. Det er ikke ekte vare, men en industrielt fremstilt massekopi av et fagmessig konsept. Jeg vet at det er mer enn dobbelt så dyrt å leve konsekvent av sunn mat som det er å leve konsekvent av industriprodukter, men på den annen side oppnår man en helsemessig gevinst (selv om det teknisk sett er mer korrekt å si at man sparer seg for et helsemessig tap). De som selger folk disse tingene er ikke dine venner, mine venner, eller noens venner for den saks skyld, de er profittjegere som bare bryr seg om bedriftens bunnlinje — og deres eneste etiske standard er om ting er direkte straffbare. Alt som ikke er forbudt er jo tillatt i konkurransen om penger.
Glem covid. Det er over nå. Glem vaksinene. Med få unntak er de harmløse. Alt de gjør er å “trene” celleveggen til å produsere visse stoffer som en respons på visse stimuli. De psykiatriske senskadene etter “den mentale pandemien” som løp parallellt med selve smitten er grovt sett også bare en konsekvens av skruppelløs profittjakt innenfor “oppmerksomhetsøkonomien” ettersom evneveike troll – forutsigbart nok – suggererer seg selv inn i en stressnevrose over ting de ikke forstår. Sjamaner, astrologer, “krystallterapeuter” og hva vet jeg er imidlertid raske nok med å profitere på galskapen. Jeg mener, får man eller får man ikke kjøpt “magiske remedier” som er designet for å beskytte “astralkroppen” din eller noe? Herregud. Man er bedre tjent med å ta et kritisk blikk på egne matvaner. Folk spiser seg syke i mye større grad enn noen annen enkeltfaktor som påvirker helsa deres negativt. Kroppskjemien hos mennesket er ekstremt kompleks, og ikke minst individuelt variabel. Noen tåler melk og meieriprodukter helt fint, andre får fordøyelsesplager av det. Mel betyr heller ikke det samme for alle. Generelt sett vil man tjene mye på å kartlegge sin egen “glykemiske indeks” slik at man kan legge opp en strategi for å unngå sånt som i alt for sterk grad provoserer insulinsyklusen. Den enes brød er den andres død, så å si, for å snu et kjent ordtak på hodet. Uansett hva spørsmålet ditt er så er svaret mitt “ernæringen”. Først må vi se på hva som går inn i kroppen. Hva slags materialer bruker du til å bygge huset ditt? Hvis man ellers oppfører seg normalt og ikke slikker på noen miljøgifter eller noe, så klarer jeg ikke å se noen viktigere enkeltfaktor innenfor det helsemessige vedlikeholdsarbeidet. Du blir hva du spiser er en eldgammel påstand, som har tildels “magisk” innhold – at man overtar egenskaper fra de livsformene som man fortærer – men det er også en påstand som har det filosofene kaller selvevidens, det vil si at det er en åpenbar sannhet. Kroppen trenger mat for å gjøre arbeidet sitt. Matens kvalitet setter begrensninger for hvor godt kroppen kan utføre arbeidet sitt. Ser du? Hvis man kjører en lastebil inn i hjørnet av en klassisk grunnmur av naturstein så vil lastebilen gi etter, men hvis man kjører den inn i en lecamur så vil muren gi etter. Det er ikke uviktig hva slags materialer man bruker til å bygge kroppen sin med heller. Et sunnere kosthold vil gi en mer robust kropp i krisetilfeller, selv om man kanskje ikke merker noen særlig forskjell under normale forhold.
Som alle vet begynte de å bruke blytilsetning i bensinen fordi det gir “en renere flammefront” men dette har siden blitt faset ut på grunn av de alvorlige miljømessige konsekvensene av så store blyutslipp i naturen — og en ganske kinky konsekvens som har vært foreslått, men som neppe lar seg bevise eller motbevise i noen empirisk forstand, så det er litt “uvitenskapelig” sånn sett, er at kriminalstatistikken viser nokså tydelig korrelasjon med blyutslippene. Som alle vet blir man jo “psykopat” av blyforgiftning. Mer aggressiv og utagerende, mindre opptatt av konsekvenser. Det skader disse delene av hjernen spesifikt. De samme menneskene som teoretiserer rundt masseblyforgiftning i USA nevner også historiske eksempler, særlig bruken av blyrør i antikkens Roma, som selvsagt bare overklassen hadde råd til, slik at man kan forvente å finne en utpreget tendens til sadisme og “dårlig temperament” hos denne samfunnsgruppen. Er det noe hold i dette? Det kan ingen si, men det er definitivt verd å reflektere over. Det samme kan man si om overvekt. Har du vært i USA? De sier at det har blitt normalt å være overvektig i Norge også, men herregud. Det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han visesangeren sa. Hvis man ser på gamle amerikanske filmer så ser folk normale ut, men nå? De er nesten sjokkerende feite, for de som ikke er vant til sånt. Hvis du nå har tenkt å stille noe spørsmål, så henviser jeg til hva jeg nettopp sa: Det handler om ernæringen. Folk spiser industriprodukter som er så giftige at ikke engang muggen vi ha dem, og muggen er som alle vet ikke kresen. Den angriper det meste. Det generelle navnet på denne kategorien av industriprodukter – som etterligner det fagmessige konseptet “mat” men på en masseprodusert og i enhver forstand billig måte – er “ultraprosessert mat” og det finnes både ernæringsmessig mekaniske og kjemiske problemstillinger knyttet til slike produkter. De som er interessert kan grave i saken på egen hånd. Det er ikke vanskelig å finne informasjon. Og det er en vesentlig mer “matnyttig” måte å bruke tiden enn å fortape seg i evneveik spekulasjon rundt pandemitiltak og alminnelig sprøyteskrekk.
Man skjønner ikke hva begrepet barnesikring betyr før man selv havner i situasjonen. Saken er at alt som kan utforskes og undersøkes av geskjeftige barnefingre har en tendens til å bli utsatt for ting du ikke tror før du ser det. Trapper, skuffer, skap, dører, stoler, stikkontakter, stereo, fjernsyn, blomsterpotter, er det noe poeng i å fortsette? Hvis en ting overhodet kan veltes så kommer småbarna til å velte den. De er som en liten tornado i sakte film. Alt som ikke er fastmontert og stormsikret kommer til å fly avgårde når de passerer.
Småbarn generelt er så vidt jeg kan se sterkt preget av “trangen til å gjøre ting” og det er bent frem skremmende hvor mye de kan hoppe og sprette, løpe rundt og gjøre alskens ablegøyer. En topptrent atlet i elitedivisjonen ville neppe kunne holdt følge med og kopiert alle bevegelsene til en entusiastisk barneflokk i 5-7 års alder særlig lenge før de kollapset på grunn av begrensninger i oksygenopptaket. Den voksne kroppen er alt for “tung” til å holde på sånn. Kraftbruken endrer jo karakter og fokus når hormonene forandrer seg.
Det latinske ordet prole – som danner roten til ordet proletariat – betyr strengt tatt “småbarn”, slik at “proletariatets diktatur” er hva som har skjedd med et samfunn der hvor småbarnsforeldrene for det meste setter agendaen. Du vet. Barnesikring. Man skjønner ikke egentlig hva det betyr før man selv blir en proletar, altså en som oppdrar småbarn. Plutselig ser man med helt andre øyne på de som kjører litt for fort gjennom boligfelt og den typen ting. Kanskje for første gang i sitt liv ser man med positive øyne på fartsdumper. Altså tiltak som ikke har noen annen funksjon enn å dempe entusiasmen hos de som ikke selv har noe ansvar for noen barn. Det å “beskytte småbarn” er riktignok en instinktiv refleks hos alle emosjonelt sunne individer når man for eksempel ser at de åpenbart er i ferd med å gjøre noe farlig. Da griper man inn og stanser dem, selv om de er “fremmede barn”. Dette skjer nærmest automatisk, uten særlig mye “tenkning” involvert. Men det er situasjonsbetinget og pragmatisk orientert når man bare er “en tilfeldig forbipasserende voksenperson”. Bare småbarnsforeldre er aktivt engasjert i å fantasere om alt sånt som kan skje; som igjen materialiserer seg i diverse “forebyggende tiltak”.
Jeg vet ikke hvor lav IQ man eventuelt må ha for å ikke forstå at “barna representerer samfunnets fremtid” fordi det virker jo ellers ganske åpenbart. Jeg mener, hvem eksakt kommer til å være her og ta hånd om ting femti år senere? Ihvertfall ikke de som per i dag befinner seg i den gylne alderen når man er på eller svært nær sin personlige karrièretopp. Generelt sett mellom 40 og 60, gi og ta noen år i begge ender. Man har aldri vært og kommer aldri igjen til å bli så mektig som da. Man skjønner hvordan verden virker og man er fortsatt full av lysten til å gjøre ting. Før man nådde den gylne alderen var man for dum og “hormonstyrt” til å håndtere makt, men nå har man utviklet seg til å bli en av de hypervoksne, som føler ansvar ikke bare for barna men for de andre voksne også. Alle vet hvordan dette virker. En far er en stor og respektinngytende “høvdingfigur” i småbarnets liv, men en bestefar er nesten som en trollmann. Hans makt er av en helt annen verden. Man forstår ikke engang hvordan “bestefarsmakten” virker godt nok til å utfordre den. Det virker som om de skjønner alt uten å være særlig interessert i noe — mens foreldrene på sin side har et mer “aktivt” og konfronterende opplegg hvor man ofte havner i konflikt over alle mulige slags dusteregler som – uten saklig grunn, slik barnet ser det – står i veien for den frie livsutfoldelsen.
Det finnes ingen stor enighet om hvor grensen går mellom beskyttelse og “overbeskyttelse”, som i praksis er et urimelig tvangsregime, selv om det eventuelt er fundamentert i hva vedkommende voksenperson anser å være “sunne forholdsregler”. Et hvilket som helst “regime” i hjemmet som fremmedgjør barna fra sine jevnaldrende klassekamerater på skolen og så videre, virker bare mot sin hensikt. Man beskytter jo strengt tatt ikke barna hvis man gjør dem sosialt funksjonshemmede. Ingen liker å være den som har “snåle foreldre” til en sånn grad at man ikke kan ta med seg noen hjem uten at det blir noen slags skandale utav det — men på den annen side er alle barn i skolealder så inneforståtte med at sånt finnes at de ikke stiller noen spørsmål til de som er vage og unnvikende i forhold til å snakke om foreldrene sine. Det er noe der, men de vil ikke snakke om det. Hva skal man tenke? Sannsynligvis er foreldrene deres “kjipe”. Det er hva de typisk tenker, uten å spesifisere dette nærmere. Det finnes jo så mange kjipe voksne. Det beste er å bare styre unna dem. Imidlertid er jo ikke det aktuelt hvis de er foreldrene dine. Da må du bare gå hjem og ta det som det kommer. Saken er at mens det normale i Norge uten tvil er å ha en “okei nok” barndom – under styring av foreldre som ofte er irriterende men ikke alltid fullstendig håpløse – så finnes det et antall barn som vokser opp under ustabile, ofte direkte fysisk utrygge forhold. Sånt setter jo sitt preg på folk senere, selv om det er høyst individuelt hva slags “psykologiske senskader” – om noen – det typisk trekker med seg. Angst er vel noe av det mest forutsigbare. Man har jo blitt trent opp til å være skvetten, skeptisk overfor fremmedfolk og så videre. Sinne er også noe man bør forvente å finne. De det gjelder vet jo at de “kunne ha hatt” en helt annen slags barndom, med bare en liten smule mer “flaks i livets lotteri”.
Som alle vet jobber Barnevernet – ihvertfall ifølge sin formålsparagraf – ut ifra “hensynet til barnets beste”, særlig med tanke på slike vilkår som “sosial stabilitet” i løpet av sine mest sårbare oppvekstår. “Foreldrenes rettigheter” er i utgangspunktet ikke Barnevernets bord. De har jo i prinsippet ingen “rettigheter” hvis de ikke også lever opp til en viss standard med sine “plikter”. Hvor vanskelig kan det være å forstå? Åpenbart vanskelig nok til at dette er et felt som er preget av mye konflikt og mange opprørte følelser. Det finnes en viss enighet ute blant folk om at “ikke alle egner seg like godt til å være foreldre” men det er lite klarhet rundt detaljer og grenseverdier. Når eksakt blir det så galt at myndighetene er nødt til å gripe inn og “overstyre” situasjonen? Det er jo et svært alvorlig tiltak som har store ringvirkninger for mange mennesker så man bør helst ikke ta feil verken i form av “for lite” eller “for mye” i slike saker. I prinsippet har de det samme problemet som foreldrene til enhver tid står overfor: Hvor mye beskyttelse er “nok” beskyttelse? (I relasjon til for lite eller for mye.) Barn kan vel generelt betegnes som “entusiastiske amatører” i livet. Naturlig atferd for dem er å “utforske” ting, ikke minst grensene for hva de har lov til. Hva er det som befinner seg på den andre siden av gjerdet? Jeg vet ikke om folk noensinne slutter å tenke sånn, men for barn føles det som en “nødvendighet” å spionere på det de tror er “den voksne verden” fordi de vet at de snart selv havner i denne kategorien. Sånn er livets gang, noe alle innser svært tidlig: Vi er ikke “annerledes” av natur enn de voksne. Bare små. En vakker dag blir vi akkurat som dem. Du vet. Voksne individer med voksne problemer. Men hva er egentlig “voksne problemer”? Dette er mye omdiskutert blant barn. Ganske ville teorier forekommer. Jeg har ikke selv noen detaljkunnskap om hvordan Barnevernet jobber, men jeg vil anta at de er like opptatt av hva barna kan komme til å se som hva de kan komme til å “kjenne på kroppen” i form av mer klassisk “mishandling”. Det er jo en ikke uvesentlig del av den sunne fornuft at man skjermer barna sine mot alt som har å gjøre med sitt eget forhold til sex and drugs and rock’n’roll egentlig helt til de er langt inni førtiårene — eller sagt på en annen måte: Dette bør aldri bli et tema. “Foreldre på fylla” er rett og slett et saklig “varsel” til Barnevernet selv om det skjer bare èn gang, så ikke desto mer når vi snakker om et etablert handlingsmønster som over tid eksponerer mindreårige for rusgifter – med alle sine menneskelige konsekvenser både på kort og lang sikt – som “noe normalt” i den sosiale kretsen sin.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt dette, men nå sier jeg det igjen: Barna dine er strengt tatt ikke dine barn, bare ditt ansvar. Ellers tilhører de seg selv på alle måter. De er sine egne individer som har sin egen unike skjebne, for det meste foran seg. De er gjester hos deg – mer eller mindre brysomme sånne – så lenge de er små og behøver beskyttelse, men senere er det meningen at de selv skal ta styringen over sitt eget opplegg her i livet, hva nå enn dette måtte være. Det vet man aldri. Som foreldre kan man selvsagt ønske både det ene og det andre, men man kan ikke på noen meningsfull måte bestemme hva ens eget avkom skal bli og gjøre i dette livet. De som forsøker ender som regel med å angre på det senere. Man er jo ikke så mye “direktør” for denne operasjonen som man er “turistguide”. Man kan peke og forklare om sånt man selv synes er interessant, men man kan ikke forhindre “turistene” fra å vandre avsted på egen hånd, på måter man ikke hadde planlagt på forhånd. Og hva skal man gjøre etter man har sagt at hei, ruta går denne veien men de likevel bare blir stående og betrakte noe helt annet på eget initiativ? Sånn er foreldrenes dilemma. De vet hva de selv vet, men de har for det meste ingen idè om hva barna deres vet og ikke vet, bare om hva de forteller dem — som ikke nødvendigvis er sant. De må da vurdere om det finnes noen saklig grunn til at deres egne barn skal sette dem under et regime av “informasjonskontroll”. Ofte har de sine årsaker. Kanskje har man tidligere vist liten interesse for “hvem de egentlig er” til fordel for “hvilke standarder som gjelder innenfor denne familien” og andre slike ting som kan oppleves som urimelige begrensninger på egen handlefrihet, ihvertfall sammenlignet med sine jevnaldrende. Balansegangen er ikke enkel for noen – jeg mener, barn stiller jo faktisk ofte mange urimelige krav som man er nødt til å nekte dem – men den er ekstra vanskelig for typisk “sta” individer, som er vant til å “få det slik de vil ha det” — noe som aldri er aktuelt i sammenheng med barneoppdragelse. Til sist blir det jo uansett som “barnet” vil, om de så må langt opp i tredveårene før de utvikler “voksen selvstendighet”.
Gnostisismens opprinnelse er fremdeles uklar, selv om det synes klart at den går tilbake til førkristen tid. Muligens vokste den frem etter Aleksander den stores invasjon i Egypt og Midtøsten. Gnostisismen videreutviklet stoff fra jødiske, kristne og iranske (zoroastriske) kilder, som ble knyttet sammen ved hjelp av gresk tenkning som orfisme, platonisme, Aristoteles’ naturtanker og senere fremfor alt nyplatonismen.
Så vidt meg bekjent finnes det ingen seriøs epistemolog som har budt opp gnostisismen til en dans rundt hva slags kunnskap gnosis er, i objektiv og subjektiv forstand. Sikker viten rundt religiøse spørsmål regnes jo typisk som ganske tvilsom vare, sannsynligvis handler det om “sterk ideologisk overbevisning” av det slaget som man finner hos fanatikere. En mer moderat men fortsatt religiøs person vil kanskje si noe sånt som at “troen er en utfordring hver dag” og henvise til hvor vanskelig det er “å leve riktig” men det er ytterst sjeldent de hevder at de vet noe om guddommelige affærer. Nøkkelordet er jo tro. Eller mer presist, “et liv i troen” — og det virker som om de typisk oppfatter det som en “oppgave” som kan utføres mer eller mindre bra, når man intervjuer ymse former for religiøse mennesker om hva troen deres betyr i praksis. Eller som filosofer vil si: Det koker ned til et spørsmål om etikk.
Tankepolitiet er en semi-realistisk konstruksjon, i den forstand at det finnes en viss interesse for å vokte både sine egne og andres tanker slik de fremkommer i skrift og tale, men vi har ingen formell institusjon – ihvertfall ikke her i Norge – som jobber hver dag med å kartlegge og overvåke hva slags “tanker” som beveger seg rundt i befolkningen og hva de motiverer folk til å gjøre. Etterretningens oppgave er jo å følge med på trusler spesifikt, ikke å til enhver tid sitte med et klart bilde av “hvordan folk tenker” og ikke minst “hvor de har dem” i fall det vil bli nødvendig å innhente dem til avhør eller noe. Selv om det sikkert er mulig å skape den typen “overvåkningssamfunn” så finnes det liten politisk vilje til dette i Norge. En intuitiv følelse for hva man taper målt opp mot hva man vinner er “sunn fornuft” nok for de fleste, uten at det er behov for å bygge noen uinntagelig intellektuell borg rundt frihetsprinsippet og den typen ting. På norsk brukes ordet tankepolitiet nesten litt som man i USA bruker konseptet “the man” – forkortelse for management, altså “ledelsen” – som henvisning til en form for – ofte privat – kulturelt trykk, eller sett med “krav til atferd”, som beveger seg ut over det juridiske. Du kan også kalle det “politisk korrekthet” om du vil.
For min egen del vil jeg si at folk blir “interessante” når de begynner med våpentrening og den typen ting. Du vet. Overlevelse i villmark og det ene med det andre. Dette kan være symptomer på romantiske fantasier om “motstandskamp” i tilfelle samfunnskollaps og så videre. Men det kan også være fullstendig harmløse eksekursjoner uti vår hage, så å si – under henvisning til en legendarisk humorserie – av en godt kjent “norsk” type. Forskjellen består ofte i om man har med seg våpen og øver på skarpskytteri og/eller geriljataktikk. Heimevernet er egentlig litt samme idèen, bare at de er jo under offentlig kontroll, mens disse andre utgjør et “privat initiativ” som teknisk sett har stilt seg i en konkurranseposisjon i forhold til statens voldsmonopol — noe som selvsagt er et typisk sikkerhetsproblem. Det er derfor ikke troverdig når ymse slags militante grupper – og de som “vanker sammen med dem” – skylder på “tankepolitiet” når de settes under overvåkning. At man viser sympatier for “høyreradikalt tankegods” er mer enn nok. Vi har et episk dundertonn med historisk bevismateriale for at disse løslig sammensatte gruppene av individer representerer en “varm” terrortrussel, både i spontant individuell og mer organisert forstand. De må derfor godta det som “the cost of doing business” at de havner på diverse “lister over navn” når de av egen fri vilje har engasjert seg politisk til fordel for det postmoderne alternativhøyre på nettet og ellers. Av bisarre årsaker – en vanhellig blanding av mystisk, komisk og sterkt bekymringsverdig – har Donald Trump seilt opp som noen slags Jeanne d’Arc i front av denne åsgårdsreia av evneveike troll, og i kveld – altså relativt sett, med tidsforskjeller, det som for USA er “i kveld” – skal det være fjernsynsdebatt mellom presidentkandidatene. Hvordan det kommer til å forløpe er det sannsynligvis smart å ikke prøve å forutsi. I morgen tidlig vet vi svaret.
Corium er hva vi kaller den gøgga som oppstår etter en kjernefysisk nedsmeltning som for eksempel den i Tsjernobyl i 1986, og man kan trygt kalle stoffet dødelig farlig, både fordi det er radioaktivt og fordi det er giftig. Ellers oppfører det seg litt som lava. Corium renner sakte nedover, helt til det møter noen slags fast grunn, som er årsaken til at det ligger en ting i kjelleren under det gamle kraftverket i Ukraina som tar livet av folk i løpet av få minutter selv førti år senere. Denne tingen – de kaller det elefantfoten – er nødt til å bli hvor den er i mange hundre tusen år før den mister mesteparten av sitt skadepotensiale. Sånn sett har den tidligere reaktoren som de har tildekket med noe de kaller “sarkofagen” blitt gravstedet til en demon. Ingen vil overleve det dersom de tar seg inn dit og berører “elefantfoten”. Men nok om det. Spørsmålet vi skal frem til er om mennesker – med vilje eller på andre måter – noensinne har laget et mer “eksotisk stoff” enn corium. Jeg mener, de gjør selvsagt bisarre ting i laboratorier – og gudene vet hva vi skal kalle det “partikkelregnet” de lager når de kræsjer protoner i nær lysets hastighet nede i Sveits – men alt dette er “kortvarige” ting som skjer i relativt ordnede former. Corium er utenfor vår kontroll. Vi kan ikke “gjøre noe” med stoffet – ihvertfall ikke på noen måte som er kjent og forstått nå i dag – annet enn å dekke det til med så sterke og permanente midler som vi har. Eller feie møkka under teppet om du vil. Bare sørg for at teppet er veldig solid.
Problemet med “det jordiske” er at det lukter så sterkt av “det menneskelige”. Vi kaller dette den antropocene tidsalder fordi mennesket er for tiden den dominante “geologiske” kraften på jordoverflaten, i den forstand at det er vi som bestemmer hvilke arter som skal leve og hvilke som skal dø ut, både gjennom våre bevisste programmer for “utbygging” og denslags, og våre mindre bevisste ugjerninger i form av såvel mekanisk forsøpling – av typen plast – og utslipp av klimagasser. Eller vent litt nå … jeg glemte selvsagt å ta med giftstoffer. Du vet. Sånt som sorterer under den kjemiske kategorien av problemer. De som vi har fordi sånne som på sedvanlig entusiastisk vis går inn for å tjene mest mulig penger kun tar hensyn til lovens bokstav når de vurderer hva slags “midler” de skal bruke. Er dette stoffet forbudt? Nei? Men da er det også lovlig, er det ikke? Riktignok bare helt til noen klarer å påvise en empirisk sammenheng mellom bruk av stoffet og et sett med medisinsk problematiske symptomer. Da blir det forbudt. Men i mellomtiden går det jo an å tjene gode penger på affæren, før man til sist dumper hele restopplaget av mannskit i Afrika, eller noe, og starter opp produksjon av noe nytt istedet. Når man konsekvent tenker “penger først” vil man oppleve de som tenker “sikkerhet først” som en unødig fordyrelse av “den gode hensikt”. Hva skal man med alle disse tidkrevende og omstendelige prosedyrene? Alt har jo gått bra så langt. Hvorfor så skeptisk? Herregud mann, vær nå litt positiv. Den som intet våger intet vinner, og det ene med det andre. Stå på. Snart skal jo kvartalsregnskapet gjøres opp.
Da er det bedre å ta den kosmiske innfallsvinkelen og se på hva slags “eksotiske stoffer” naturen selv fremstiller. Selv føler jeg meg bare helt sikker på hva jeg driver med når jeg skal blande sement og lage en mur. Det vil sannsynligvis ikke fungere bra med bind for øynene, men jeg behøver ikke å “tenke” mens jeg jobber heller. Det går på autopilot. Jeg er svært rutinert med akkurat dette. Selvsagt kan jeg godt forklare – med ord og teoretiske begreper – detaljene i hva jeg gjør og hvorfor; fysikken, kjemien og hele bøtteballetten, men dette er strengt tatt ikke noe man behøver å vite for å være en dugelig murer. Vi kaller det jo håndverk fordi det er verk som utføres med hånden, opplagt nok, selv om også andre kroppsdeler er mer eller mindre engasjert i prosessen – mest i diverse “støttefunksjoner” – og det finnes ingen andre måter å trene opp “håndlaget” enn øvelse, øvelse og enda mer øvelse. Talent hjelper selvsagt, men det betyr ingenting hvis man ikke også trener på det man har talent for. Jeg sier dette fordi det er vanlig innenfor håndverksfagene å bare avfeie “gode idèer” som en typisk lærling kan komme med på en veldig brysk og autoritær måte. Det bare er sånn. Selv husker jeg for eksempel en fyr som skulle lære å spekke fuger i en natursteinsmur, så jeg pekte og forklarte i forhold til “en passende mengde mørtel” på en murerskje, som man siden “dytter” litt etter litt inn i sprekkene mellom steinene – ved hjelp av en “spekkeskje” som man holder i den andre hånden – inntil fugene fremstår som “fylt” og man kan gå over til neste trinn av oppgaven, som er å glatte dem til med en passe bred “fugeskje”, eventuelt en fuktig børste, kanskje til og med svamp. Det kommer an på hva som passer der og da, men gangen i det hele har stort sett vært den samme i ti tusen år. Alt som kan prøves har vært prøvd. Det finnes ingen bedre måte å fuge en natursteinsmur enn den jeg nettopp beskrev. Imidlertid opplever man med noe regelmessighet at ferskinger i faget påstår det er bedre å bruke bare hendene – altså at de helt sløyfer håndverktøyet – til å hente opp mørtel fra bøtta og stappe den inni sprekkene. Hva kan jeg si? Lykke til. Saken er at sement er sterkt etsende – alkalisk – og det spiser hull i huden på fingertuppene uten at man engang merker hva som skjer, med mindre man bruker absolutt helt tette gummihansker, som er noe jævelskap å ha på seg lenge om gangen. Enden på visa blir uansett at folk må bare lære seg å bruke verktøyet riktig hvis de har tenkt å “bli noe” innenfor et fag, og det gjelder alle fag. Vi bruker generelt ordet “kunstnere” om de som sprenger rammene, eksperimenterer med “nye ting”, og det ene med det andre.
Jeg sverger på at jeg snart skal forlate jorda og bli kosmisk, men først skal jeg bare si noe om byggkjemi. Jeg har jo jobbet litt sånn her og der innenfor “bygg og anleggsverdenen” både for meg selv og som ansatt – eller “engasjert” – hos andre. Dessuten er jeg som jeg er. Jeg husker ting, selv om jeg bare har hørt dem èn gang. Selvsagt ikke alt like sterkt – trivialiteter kommer og går hele tiden – men “informasjon” som har med fag og andre viktige saker å gjøre har “kommet for å bli”. Jeg glemmer ikke det jeg har lært — og jeg har egentlig aldri skjønt hvordan dette med “dårlig hukommelse” egentlig virker. Jeg tror det begynner med “mangelfull tilstedeværelse” i utgangspunktet, eller altså at folk “halvsover” mye av tiden om du vil. Det virker jo rimelig at man ikke kommer til å huske ting hvis man er ukonsentrert mens man lærer om dem. Uansett, for de fleste “byggkjemiske” produkters vedkommende – særlig de som mureren bruker – finnes det en lang og ganske detaljert “bruksanvisning” på pakken, inkludert en mengde ting man anbefales sterkt å ikke gjøre. Men tror du folk typisk leser “det som står i pakningsvedlegget”? Ikke faen. Ikke hvis de kan slippe — og det kan de jo. Grovt sett er det sånn uvaner etablerer seg. Folk synes at de er smarte men så erfarer de senere at dette ikke var korrekt. Snarere tvert imot. Det virker litt poengløst å presentere en lang liste over sakstilfeller innenfor kategorien “misbruk av byggkjemi” – de fleste har uansett ikke noe forhold til disse tingene – men la oss si at jeg har mine gode grunner for å nekte å bo i noen bolig som er yngre enn minst hundre år. Kanskje har nyere tids håndverkere gjort ting riktig, kanskje har de ikke. Jeg har uansett ikke tenkt å være den laboratorierotta som varsler fra om en miljøgift er kreftfremkallende, hormonforstyrrende, eller hva slags mannskit det enn måtte være. Herregud så mye evneveikt som foregår på bygg — men ingen ønsker å høre noe om dette, mer enn de ønsker å høre noe om hva som skjer med kjøttet på sin vei til kjøledisken i supermarkedet. Du vet. “Det man ikke vet har man ikke vondt av” og den typen gamle ordtak som hyller uvitenhetens glorie, om enn muligens på smått ironisk vis. Det sies at mennesker behøver illusjonene sine for å i det hele tatt ha noe håp om å kunne “leve lykkelig” i denne verden. Jeg vet ikke om det er sant, men noen føler det opplagt slik. Sånn som han der ene i filmen The Matrix som heller ville “leve i programmet” enn å konfrontere virkelighetens mindre komfortable egenskaper. Det finnes mange sånne. De vil ikke vite noe.
Nå snur vi oss til fenomenet gravitasjon. Den mest familiære – i den forstand at vi “kjenner det på kroppen” – men samtidig den dårligst forståtte av de fire grunnleggende krefter innenfor fysikken. Før Newton hadde man vel bare et assortert utvalg “mystiske” tanker om hva som forårsaker at ting “faller” og så videre, men han påviste ganske korrekt at den samme kraften som får epler til å falle nedover fra treet er også grunnen til at jorda beveger seg rundt sola. Senere kom Einstein og stilte spørsmål ved om gravitasjon er så mye en “kraft” som det er en “retning” i tid og rom. Svaret er – i dette øyeblikk – at den som klarer å komme opp med en enkel, elegant og “aha-opplagt” måte å koble gravitasjonskraften sammen med “standardmodellen for partikkelfysikk” vil få Nobelprisen. Helt fette sikkert. Det finnes ingenting som er mer “fundamentalt” enn dette, fordi det er noe galt et sted i fysikken. Det er noe vi overser. Noe vi ikke begriper. Og det har med gravitasjon å gjøre. Lenge før noen faktisk hadde observert noe svart hull der ute i stjernedypet hadde fenomenet blitt forutsagt. Einsteins matematikk ledet i den retningen: Hvis man samler nok masse på ett sted vil gravitasjonen “overmanne” alle de andre kreftene og “suge” hele mannskiten ned til noe slags “ingenting” i form av en singularitet — som vanligvis er et tegn på at man har gjort noe galt et sted med matematikken sin, fordi “uendeligheter” i noen retning forekommer jo ikke i naturen. Det bare ser sånn ut fra vårt begrensede perspektiv. Generelt sett så vil folk som er trent i faget fysikk – enten de er rene teoretikere eller de driver med eksperimenter – se like dumt på en “sivilist” som synes de har en god idè som mureren når han der tosken står og sier at han kan jo bruke bare hendene. Hvorfor meg? tenker de da. Porque Madonna? “Noen” må jo fortelle dem at de er evneveike. De vet ikke hva de prater om. Hvorfor tror folk at en lys idè som “plutselig kom til dem” nødvendigvis må være en smart idè bare fordi den ser sånn ut fra deres – begrensede – perspektiv? Det som generelt regnes som “smart” er å ta med i betraktningen at det finnes mye som man ikke vet at man ikke vet.
Jeg visste for eksempel ikke at en kilonova er den “kosmiske hendelsen” – vi kan godt kalle det en åndssvakt stor eksplosjon – som inntreffer når to nøytronstjerner kolliderer og danner et svart hull. Som alle vet er det stjernenes størrelse som avgjør hvordan de vil ende til slutt. Vår egen sol vil for eksempel bare brenne opp og bli til en “hvit dverg” om noen milliarder år. Hvis vi hopper opp et hakk kommer vi til en størrelsesorden som danner nøtronstjerner, mens den neste over der igjen danner en supernova som deretter former et svart hull. Et eksempel på den sistnevnte klassen er Betelgeuse, også kjent som Orions ene skulder. Den kan gå av når som helst, men den kan også bare henge der i enda en million år. Uansett, de kaller det stoffet som nøytronstjerner er laget av nøytronium og det er uten tvil det snåleste av alle “eksotiske stoffer” vi vet om. For det første er det så tungt som noe stoff overhodet kan få blitt før det kollapser til et svart hull. En typisk nøytronstjerne er femogtyve kilometer i diameter, men den har massen til omtrent åtte stjerner på størrelse med vår sol, og den kan spinne mange tusen ganger i sekundet. Som alle vet er jo atomer for det meste bare “tomrom”. Hvis atomkjernen er så stor som en tennisball og den befinner seg i Oslo, så er elektronet bare et støvfnugg man knapt kan se med bare øyet og det befinner seg ved Hamar et sted. Det som skjer i nøytronstjerner er at denne avstanden blir skviset ned til null av gravitasjonskreftene, slik at elektronet entrer kjernen og danner “nøytronium”. Dermed krymper alt “fast stoff” så langt som det er tillatt før det “bare forsvinner” — eller gud vet hva som foregår innenfor “horisonten” av et svart hull. Det er jo ganske “krevende” å se det for seg i fantasien.
Før om årene pleide jeg å gå rundt og si at “stoffet som menneskekroppen er laget av har i gjennomsnitt passert gjennom to supernovaer før det ble brukt til biologiske formål her på jorda” men dette er altså ikke korrekt. Kilonovaer spiller en minst like stor rolle. Du vet. Det blaffer og smeller både her og der til enhver tid, som en slags kosmisk nyttårsaften i jævlig sakte film, og dette etterlater seg ikke bare svarte hull og nøytronstjerner, det produserer også gigantiske mengder “støv”. Saken er at ettersom galaksen roterer så dukker det stadig opp “støvskyer” som lokale stjernesystemer – inkludert vårt eget – passerer gjennom og slik blir “saltet” av. Stoffene som ble produsert av lokale novaer; enten de er kilo, super eller noe annet, havner gjennom denne mekanismen etterhvert på planeter lik vår egen, hvor de danner grunnlaget for den komplekse kjemiske dansen vi kaller liv. Ganske fascinerende opplegg, egentlig. Men behøver man strengt tatt å vite noe om sånt? De fleste damer man møter vil jo helst sitte og snakke om kryptovaluta hele kvelden lang. Eller hva vet jeg? Det er lenge siden jeg var på “date”. De har sikkert forandret alle reglene siden jeg opplevde det som viktig å engasjere meg i “parringsritualer”. Intet av det som pleide å imponere meg den gangen gjør noe som helst slags inntrykk på meg nå. Det er bare svakt irriterende når noen “prøver seg”. Uansett hva de har å selge så er jeg jo uinteressert. Jeg hører om menn på min egen alder som starter forhold med unge jenter i tyveårene – fordi de er så “sexy” eller noe – men sånt frister meg ærlig talt ikke mer enn å ha sex med en sau, selv om det også “teknisk sett” er noe som går an. Herregud. Hvordan fungerer det i praksis? Jeg bør kanskje ikke “dømme” men generasjonskløft er ikke et ord som har oppstått helt uten grunn. Det tar lang tid å bli sofistikert, artikulert og “verdensvant” nok til at jeg anser deg som en “likeverdig partner” i noe henseende, enten vi snakker om forretninger eller kjærlighetslivet. Sorry. Sånn er det bare. Jeg har ikke den typen legning som kreves for å ha “mange seksualpartnere, de fleste av dem anonyme og tilfeldige” eller engang leve i “flere faste forhold” samtidig. Noen synes sikkert jeg er “prippen” men jeg avviser ikke alternative løsninger fordi jeg aldri har prøvd dem, men fordi jeg har blitt så gammel at jeg er ferdig med å “eksperimentere”. Jeg har funnet “min” greie. Hva andre har funnet – eller ikke funnet – raker ikke meg.
Macbeth (engelsk originaltittel: The Tragedy of Macbeth) er et tragisk drama av William Shakespeare, antatt første gang framført i 1606. Stykket dramatiserer de skadelige fysiske og psykologiske effektene av de politiske ambisjonene til de som søkte makt for sin egen del. Av alle de skuespill som Shakespeare skrev under styret til kong Jakob I, konge av både Skottland og England, som var beskytter av Shakespeares skuespillerselskap, er det Macbeth som klarest reflekterte dramatikerens forhold til sin konge. Det ble utgitt første gang i First Folio i 1623, muligens fra skuespillernes dreiebok, og det er hans korteste tragedie.
(Wikipedia)
Jeg tror ikke de som tvangsforer skolebarn med litterære storverk de har dårlige forutsetninger for å forstå egentlig tjener litteraturens sak, i den grad noe slikt finnes. Shakespeare er kanskje ikke blant de mest aktuelle i et norsk pensum, men Ibsen er jo også blant de største verdensnavnene innenfor tradisjonelt teater og han er heller ikke blant de forfattere som er filosofisk enklest å forholde seg til for de som har liten eller ingen selvstendig livserfaring. Man ender med den typen tjenester som bjørnen tilbyr. Folk blir jo for fanden gjort “allergiske” mot all serløs litteratur i etterkant av dette tvangsregimet. Man blir tidlig påført det inntrykk at det finnes en “pliktmessig” verden av kunst som eliten har satt sammen for å feire sin egen intellektuelle overlegenhet, og som står i motsetning til mer lystpregede kunstopplevelser som revy, satire og annet som er designet for å være mer morsomt enn “tankevekkende”. Eller lavkulturen, om du vil.
Ikke minst gjelder dette i musikkens verden, hvor selve begrepet “populærmusikk” – som vi nå stort sett bare kaller pop – er like sterkt hatet fra alle retninger, som om det å lage “glade sanger” – eller deres motsetning – på en likefrem måte i seg selv er noe mistenkelig. Selv har jeg – etter min mening åpenbart – ikke noe imot “flinke instrumentalister” som gjør greia si. Som alle vet pleier jeg å henge på en sang til slutt i bloggpostene og de som spiller dem er ofte både ganske “snirklete” og “skamløst flinke” i fremføringen sin, mens andre ganger kommer det kanskje noe tradisjonelt tregreps råkkenråll. Til og med disco. Jeg eier ikke skam sånn sett. Det har jeg forsåvidt aldri gjort. Hvis jeg liker en smak, lyd, lukt, følelse eller “synshildring” så liker jeg det. Hvis ikke, ikke. Ferdig diskutert. Jeg bruker ikke intellektet til å orientere meg i slike saker. Eventuelt så kan jeg prøve å “analysere” hva et kunstprodukt består av og hvordan det er laget, eller kanskje noe om forholdet mellom betrakteren og det betraktede, samt den typen ting forøvrig, men dette vedkommer strengt tatt ikke mine egne følelser om saken. Det finnes slik sett mye jeg anerkjenner som “interessant” selv om jeg personlig ikke synes noe særlig om det.
Jeg vil karakterisere den følelsen jeg satt igjen med etter å ha sett Macbeth for første gang – på engelsk – som “lamslått imponert”. Dette er ikke småsaker. Jeg mener, jeg vet ikke hvem William Shakespeare “egentlig” var – selv om jeg (som så mange andre) føler noe vagt om at Edward DeVere kanskje virker som den mest sannsynlige kandidaten – men jeg kan si med stor sikkerhet at den som diktet opp denne affæren visste en ting eller to om menneskelig psykologi. Starten på stykket – med de tre heksene og “spådommen” deres – er genial. Man skjønner allerede da at dette ikke kommer til å ende bra. Og verre skal det bli — men poenget her er ikke å si noe om hvem Shakespeare var – og ikke var – eller engang å si noe om selve teaterstykket Macbeth. Istedet skal jeg si noe om “dikterens sannhet” med utgangspunkt i det faktum at Macbethad Mac Findlaech var en ekte historisk person, konge i Skottland mellom 1040-1057, men likhetene stanser der. Noen påstår at karakteren Karl Hundason i Orkneyinga Saga – fiende av Torfinn Sigurdsson – er identisk med Macbeth, men dette kan verken bevises eller motbevises ved det nåværende tidspunkt. Imidlertid gir det et interessant bakgrunnslys til det at Macbeth, i stykket hans Shakespeare, møter de tre heksene når han er på vei hjem etter å ha konfrontert en norsk angrepsstyrke. Ellers er det å si at den historiske Macbeth var kjent som den røde kongen fordi han hadde langt, flammende rødt hår, ikke fordi han var så blodtørstig, og han huskes som en etter måten god konge i hva som bare kan karakteriseres som “interessante tider” preget av stadige voldelige skifter av maktposisjoner i det som teknisk sett ennå ikke het Skottland, men la oss ikke være pedantiske. Det var i dette området.
Hva har Shakespeare til felles med Homer? Begge skrev om begivenheter som skjedde fem hundre år før deres egen levetid. Dessuten har begge “omstridt identitet” men det skal vi som sagt ikke gå inn i. Det mer interessante spørsmålet er jo om begge også var diktere, i den forstand at de både fant opp ting og “pyntet på fakta” for å få historiens format til å passe til et moralsk budskap som er bygget inn i tekstens handlingsforløp, karakterenes utvikling og så videre. Shakespeares Macbeth – jeg vil karakterisere stykket som “et psykologisk drama”, om ikke en thriller – befinner seg et godt stykke unna det historisk korrekte, men så prøver han heller ikke å fortelle en sann historie om ting som faktisk har skjedd i virkeligheten, men å belyse hva som foregår inni en person som bare strekker seg etter “makten” og lar alle andre hensyn fare. Til støtte i dette formålet “lånte” Shakespeare en historisk skikkelse som ingen uansett visste noe om ved den tiden (det antas at stykket ble oppført første gang i 1606), men England hadde nettopp – som nevnt i sitatet ovenfor – fått en skotsk konge etter at den ekstremt langtidsregjerende – og geskjeftige – Elizabeth I Tudor døde i 1603, uten å etterlate seg noen legitim arving til tronen. Det var litt drama og intriger rundt hvem som skulle etterfølge henne, men de som støttet huset Stuart vant som kjent frem. Det er et litt meningsløst spørsmål om Shakespeare var “politisk”. Er mennesker politiske dyr? De moralske dilemmaene som preger “høye stillinger” er i prinsippet de samme som de alltid har vært. Hvis man toner ned trolldommen og de morderiske aspektene så kan Macbeth fungere også som en moralfortelling om konkurranseforhold i en moderne bedrift eller offentlig etat. Det å “dolke hverandre i ryggen” er jo noe som ambisiøse mennesker gjør til stadighet, dersom dette fremmer deres egen posisjon i konkurransen, uansett hvor mye “best friends forever” de må ha vært ved et tidligere tidspunkt. Sånn sett er det mange som har overgått Shakespeake når det gjelder bare det å pønske ut intrigant jævelskap – jeg er selv partisk i forhold til Patricia Highsmith og “The Talented Mr. Ripley” – men det er vanskelig å overgå den uhyggelige stemningen som preger hele forløpet i Macbeth, forutsatt at stykket blir fremført av et bra ensemble.
Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål, og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tenkning. Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU). Populistiske partier fremhever gjerne at de representerer sunn fornuft i motsetning til det de mener er de politiske elitenes virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdning.
(Store norske leksikon)
Noen som husker Viggo Venn? Han norske som vant “Britain’s Got Talent”? Jeg så hans første audition her om dagen — og må i grunnen si meg enig med han ene dommeren: This is so atupid. Men sånne konkurranser handler jo minst like mye om “publikumsappell” som om evnen til å gjøre noen slags “teknisk” talentfull opptreden, så det endte med at han heter Viggo Vant nå. Imidlertid skal jeg frem til et helt bestemt tidspunkt; når han presiserer at navnet hans er Venn, og så legger han til like the diagram. Altså Venn-diagrammet. Vet du hva det er? Hvis ikke bør du åpne en ny fane og google det. Jeg venter her så lenge.
Da fortsetter vi under den antagelse av at alle er inneforståtte med bruken av lukkede kurver – sirkler – for å omslutte alle elementene i en mengde og illustrere relativ differens mellom forskjellige kategorier av mengder ved hjelp av en tabell av sirkler. Du vet. Alle menn er mennesker, men ikke alle mennesker er menn. Den typen ting. Sirklene overlapper hverandre bare delvis — og differansemengden som slik sett fremkommer i Venn-diagrammet utgjøres da selvsagt av “alle som definerer seg som mennesker, men som ikke definerer seg som menn”, hvilket burde utgjøre noe i overkant av femti prosent på verdensbasis.
Ved dette tidspunkt bør det være enkelt å se for seg et Venn-diagram hvor den ene sirkelen representerer “alle historier som folk forteller” og den andre står for “alle sanne historier som folk forteller”. Hvilken sirkel tror du er størst? Det ligger åpenbart i sakens natur at vi alle til enhver tid hører flere “historier” enn “sanne historier”, fordi det er sånn vi vil ha det. For eksempel er jo en typisk spillefilm teknisk sett en forbannet løgnhistorie – noen har bare diktet opp hele denne affæren – men vi ønsker ikke desto mindre å bli presentert for opplegget. Vi føler at vi “har noe igjen” for dette. Vi vet at det ikke er en sann historie, men vi følger den likevel med minst like stor interesse som vi vier til de virkelige, eller skal vi kanskje heller si “hverdagslige” tingene i vår verden.
Det er slett ikke uvanlig at folk blir litt i overkant begeistret for visse oppdiktede historier – og de kan leve seg hvor dypt som helst inn i “sin” karakter fra dette fantasiuniverset – til en sånn grad at de noen ganger kan “overta” konfliktlinjer fra det oppdiktede narrativet og “rollespille” dem på ymist vis, inkludert voldelige overfall på andre rollespillere som deltar i det samme “spillet”. Litt banalt kan vi kanskje si at det ligner hvordan barn noen ganger leker at de er den og den figuren fra en eventyrfortelling, eventuelt noe som går på fjernsynet, og siden kan dette spinne ut av kontroll i alle slags retninger, særlig når vi legger til alle de “voksne” egenskapene man har utviklet siden man var liten. Saken er at folk slutter jo ikke å leke bare fordi de blir voksne. Leken bare endrer karakter og “alvorlighetsgrad”. Du vet. Fritidsaktiviteter. Folk tenker ikke typisk på “fritiden” som den mest seriøse delen av livet, snarere noe som kan ofres til fordel for slike ting som føles mer seriøse, det vil si ting som involverer penger, makt, posisjoner og så videre. Dette er blodig alvor na na na. Mens for eksempel det å fikse på en gammel bil, snekre fuglekasser, strikke, male portretter eller legge puslespill – hva enn folk liker å tukle med som “hobby” – oppfattes mest som “lek” som det ikke er så farlig med. Hobbyen er jo per definisjon ingen seriøs aktivitet.
Hva skal man tenke om godt voksne menn som braker sammen i nevekamp bare fordi de er tilhengere av forskjellige fotballklubber? Er det noe som høres alt for usannsynlig ut til at det kan være sant eller aksepterer du at dette er noe som skjer noen ganger, særlig når vi blander alkohol inn i bildet? Jeg mener, jeg har sett det skje med mine egne øyne, mange ganger, men jeg kan ikke “bevise” at dette er noe som er etter måten normalt blant dem vi kaller “fotballfans” av aller hardeste merke. Jeg kan bare henvise til diverse historier som fremkommer i media og ellers, så med mindre du har egne erfaringer som støtter påstanden min må du nå bare velge om du skal tro på det jeg sier eller ikke: Sannsynligheten for at det skal bli “slagsmål på byen” øker når det er et bortelag som har kommet dit – inkludert alle sine supportere – for å spille kamp mot hjemmelaget, uansett hva det sportslige resultatet ellers måtte bli. For noen er det jeg sier nå rene selvfølgeligheter. De kjenner allerede byen og vet hvor de skal og ikke skal gå når det er sånne forhold som råder, med mindre de ønsker å bli “blandet inn i noe”, som de fleste på ingen måte ønsker. Altså, det går jo helt klart an å ha uflaks, men for de fleste praktiske formål er det ingen stor heksekunst å navigere seg unna “bråk som oppstår” lenge før situasjonen blir eksplosiv. Når for eksempel pøbber i britiske byer har et skilt på inngangsdøra som sier NO COLOURS, så betyr ikke dette at “fargede mennesker” ikke har adgang, det betyr at man ikke har lov til å bære åpenlyse “fotballfarger” i denne pøbben, fordi det så ofte oppstår bråk rundt temaet. Ingen som driver et utested har lyst til at de som skal feire seieren møter de som skal hevne tapet på akkurat deres sted.
Hvilket bringer oss til politikkens vidunderlige verden. Noe har gått alvorlig galt et sted når tilhengere av et politisk parti – eventuelt noen slags annen form for “bevegelse” eller ideologisk fundamentert sammenslutning – oppfører seg som fotballsupportere, i den forstand at de bygger sin identitetsfølelse rundt sitt “medlemskap” i noe som kanskje ikke engang eksisterer i noen objektiv forstand. Det var valg i det gigantiske landet India nå nylig. Etter hva jeg hører var det det største demokratiske valget som noensinne har vært avholdt uten alvorlige problemer både med avviklingens tekniske sider og valgresultatets troverdighet. Jeg vet ikke, skal man gratulere dem? Det beste ville sannsynligvis være å bryte opp hele India til et titall mindre – og mer administrativt oversiktelige – stater, men det kommer neppe til å skje. Som en tilfeldig forbipasserende indisk velger sa: Modi har gitt oss stoltheten tilbake. Hva mener de med dette? Stolt? Av hva da? Hva har endret seg? Hindunasjonalisme er – som all annen nasjonalisme – bare et eventyr, men det er ikke saken. Saken er om folk er villige til å tro på historiene som blir fortalt og “engasjere seg i opplegget” selv om det bare er tøys og rollespill. Er de villige til å drepe og/eller dø for “saken”? Det er det essensielle spørsmålet her — og ut fra hva som fremkommer i nyhetsmedia så virker det som om mange er villige til å gå ganske langt i sin iver etter å beskytte sin “darling” idè om at “India” er noe man bør være stolt av og føle begeistring for. Ikke minst ved å gå til fysisk angrep på sånt som ikke er “hinduistisk” nok til å ha livets rett i Hindustan. Ligner det på noe vi har sett før? Selvsagt. De er jo mennesker, derfor oppfører de seg som typiske mennesker, altså idiotisk.
Omtrent nitti prosent av alle kinesere regnes som han-kinesere, oppkalt etter dynastiet Han, som regjerte i omtrent 200 år på hver side av år null. Resten er “diverse minoriteter” som ikke desto mindre utgjør et antall på 150 millioner totalt sett, eller tredve ganger hele Norges befolkning om du vil. Siden på 70-tallet har det kommet et antall “nye” innvandrere til Norge, av ymse årsaker, men før dette hadde vi en del “gamle” minoriteter. Du vet. Samer, kvener, tatere, det ene med det andre, som fortsatt befinner seg i “utkanten” av det man typisk tenker på som den norske kjernebefolkningen av såkalt hvite mennesker, selv om de strengt tatt bare er bleke. Virkelig hvite mennesker blir jo ikke brune i huden når de utsettes for sol, de bare brenner opp. Imidlertid er det bare i noen få måneder midt på sommeren at det er aktuelt å gå rundt halvnaken i Norge, slik at folk må gå til ytterligheter for å “få farge” i huden, for eksempel solarium og hyppige sydenferier. Hvis de som soler seg ganske brune hadde levd i tropene så ville de vært brune på heltid. Så mye for “hvite mennesker”. Deres rasisme ligner på den man typisk finner hos han-kinesere, i den forstand at for det meste antar det en nedlatende form, hvor man “synes synd på” de mindre utviklede rasene og prøver å hjelpe dem i deres infantile forsøk på å oppnå høyere standarder. Bare ganske få er hatefulle, konfronterende og voldelige i sin atferd. De fleste føler seg jo ikke truet. De ser ikke noen “konkurranse”. Tanken er latterlig. Skulle de – som jo er en høyerestående rase – liksom frykte disse primitive “andre”? Det gir ingen mening. Om det så bare er èn han-kineser blant tusen andre, så vil vedkommende i kraft av sin dannelse og intellektuelle overlegenhet alltid havne i en lederposisjon. Dette er selvsagt – fra de andres synsvinkel – en veldig irriterende holdning å innta, men den er å foretrekke fremfor det hatefulle og voldelige. Det går an å navigere rundt “overlegne mennesker” og systematisk sjalte ut mesteparten av mannskiten deres, men man møter helt andre typer vanskeligheter hos de som er “eksplosive” — og i bunn og grunn utilregnelige sånn sett.
Det er vanlig å betegne året 2024 som et prøvelsenes år for hele det demokratiske opplegget, fordi det er såpass mange valg i år, ikke minst de som kommer opp nå snart både i Storbritannia – ikke særlig spennende, egentlig – og Frankrike – så spennende at man bør bite seg fast i neglene inntil videre – før skjebnen til USA skal avgjøres senere i høst. For første gang viser alle en klar og tydelig forståelse for at det mest betydningsfulle “meningsdannende” mediet i vår tid er internett. Jeg har faktisk noen vansker med å se for seg hvordan man løser alle de praktiske oppgavene i hverdagen uten å “være på nett” både med banken, forsikringsselskapet og alt man har å gjøre med “det offentlige”, selv om det sikkert går an å kløne til noe. Men det er ikke enkelt. For min egen del måtte jeg i så fall ha skaffet meg en “tradwife” som var happy med å også påta seg all “representasjon på nettet” mens jeg for det meste oppholdt meg i garasjen, for å brygge øl og andre mandige aktiviteter. La oss si et opplegg med stein, saks, papir hvor stein alltid vinner og jeg alltid er stein. Også kjent som “umulig å diskutere med” hvie man ikke har en veldig sterk sak. Du vet. Middagen er klar og den typen overbevisende budskap. Hva kan jeg si? Jeg virker kanskje snill som et lam i bloggen min, men jeg er en 24 karats drittsekk. Alle vet dette. Vis meg en mann på min egen alder som ikke er sånn og jeg skal vise deg en fjott. Ingen liker å diskutere med gamle menn, unntatt andre gamle menn, fordi folk vet jo stort sett at det er håpløst. Jada bestefar. Livet ser kanskje langt ut for en ung person, men ikke så langt at de har lyst til å vikle seg inn i et ordskifte med noen som er tre ganger så gammel som dem. De vet jo allerede at når de gamle vet noe, så vet de det, med en autoritet som ikke godtar noen diskusjon, og når de ikke vet hva de prater om så vet de dette også, med den samme intensitet. Som sagt, håpløst. Det er bedre å bruke tiden på å hoppe paradis eller leke med en yoyo. Det eneste fornuftige en ung person kan bruke en gammel person til er å for eksempel påspandere dem en flaske vin for å lokke frem “historier fra den gamle verden” og den typen ting. Ikke “diskutere”, bare lytte til fortellingene. Hvem vet, man får kanskje noen “lyse idèer” på den måten.
Karen på bildet over hadde vært død i 3200 år før han ble møysommelig krafset løs fra jordsmonnet ved elven Tollense noen mil øst for Hamburg i Tyskland — sammen med et sted mellom 1000 og 2000 andre ofre etter det som må ha vært et massivt slag mellom kanskje så mange som 5-10.000 aktive deltagere, hvis vi forutsetter at 20% av de tilstedeværende ble drept i løpet av trefningen. Men det er spekulasjon. Strengt tatt vet vi ikke annet enn at et stort antall mennesker ble drept på dette stedet rundt år 1200 før vår tidsregnings begynnelse, og alt skjedde i løpet av et døgns tid. Den ene populære hypotesen er at en fremmed invasjonshær som kom “sørfra” angrep og utslettet en mindre teknologisk sofistikert lokal gruppe av stammefolk. Den andre – som jeg selv foretrekker – er at en lokal stammebefolkning angrep, plyndret og utslettet en for dem fremmed handelskaravane som passerte gjennom dette området på sin vei sørover etter å ha vært på besøk i den baltiske regionen. Jeg liker den siste tanken best fordi den gir mest økonomisk mening. Motivet virker mer sannsynlig. Saken er uansett at det var to kulturelt svært ulike grupper som sto mot hverandre. Den ene var i realiteten en steinalderbefolkning, bevæpnet med stikkvåpen av flint, køller av treverk og denslags, mens den andre hadde for den tiden moderne bronsealdersverd, støpte pilspisser og annen snobbete utrustning, men alle døde en voldsom død.
Stedet ble funnet i 1996, nærmest på en måte som man noen ganger ser på film, når hunden til en lokal mann plutselig blir interessert i en knokkel som stikker opp fra jorda, som raskt viser seg å være overarmsbeinet fra et menneske. Det neste man la merke til var at det satt fast en pilspiss av flint i beinet, litt “oppover” rettet, som om pilen hadde blitt avfyrt mot noen til hest av noen som befant seg til fots, men det var definitivt sporet etter vold fra den fjerne forhistorien. Såpass var åpenbart for arkeologen som kom til stedet for å se på saken, etter at han som fant knokkelen hadde kontaktet myndighetene — og politiet hadde kunnet se at dette var en sak som fra deres synsvinkel var en liten smule “foreldet”. Først trodde man at det dreide seg om bare èn person, men under jobben med å grave frem resten av denne antatt ene personen ble det raskt klart at det dreide seg om flere individer, slik at det neste man tenkte var “massegrav” som i seg selv er mer enn nok til at en større arkeologisk utgravning vil bli iverksatt. Hvem er disse menneskene og hva er det som har skjedd her? Dette er de åpenbare spørsmålene. Det ingen hadde forventet var at det skulle dukke opp hundrevis på hundrevis av individuelle levninger etter det som må ha vært en massakre uten noe – for sin samtid – kjent sidestykke nordenfor Alpene og vestenfor Midt-Østen (hvor de holder på sånn den dag i dag). Saken var – og er – intet mindre enn en historisk sensasjon. Så langt har de gravd frem mer enn tusen døde løslig spredt nedetter elveløpet, med “fortetninger” her og der, slik at inntrykket man får er at likene bare ble slengt i elven etterpå, så har de drevet nedover med strømmen og samlet seg i klynger her og der, før naturlig dannelse av torv og jordsmonn etterhvert har dekket dem til og – i effekt – bevart levningene deres for ettertiden. Men de er på ingen måte “ferdig” med utgravningene ved Tollense.
Normalt intellektuelt henfall handler så å si om “svarte svaner” (og noen ganger hvite ravner). Det kreves jo faktisk bare èn av dem for å motbevise påstanden om at “alle svaner er hvite” — siden blir man nødt til å modifisere påstanden til at “de fleste svaner er hvite” eller noe, men saken er uansett at hendelsen ved Tollense motbeviser påstanden om at den nordiske bronsealderen var en fredelig tid. En voldelig konfrontasjon som ender med et tusentall døde ville ha reist noen øyenbryn selv i vår egen dekadente tidsalder av krig og massedrap. Det er jo ikke småsaker dette her. Det er en svær jobb å ta livet av så mange når alt man har er slag- og stikkvåpen. I den grad det går an å se det for seg så må det ha vært et helvetes kaos av skriking og blodsprut mens det sto på som verst. Du vet. Den typen historier som man snakker om livet ut – og som gjør deg smått “legendarisk” blant dine egne – dersom man selv var tilstede og overlevde. Selve tidspunktet for det angivelige slaget ved Tollense sammenfaller mistenkelig “beleilig” med den store kollapsen i bronsealdersivilisasjonene – bortsett fra Egypt – lengst øst i Middelhavet. Fordi det er enkelt å huske bruker jeg selv konseptet 1177BCE om fenomenet – årstallet ble angitt slik i en bok med samme tittel av spesialisten Eric Cline for noen år siden – men det er den dag i dag en drøy spasertur mellom Istanbul og Hamburg. Ingen hær marsjerer “nordover” uten noen mer spesifikk plan enn dette, eller altså “uten mål og mening” om du vil. De må ha et “ærend” av noe slag, hvis ikke er det bare “penger rett ut av vinduet” for den som betaler for å holde dem utrustet, velfødd og klar for kamp. Det virker ikke sannsynlig at det har foregått noe organisert folkemord heller. Jeg mener, hvorfor? Hvorfor skal “folk sørfra” marsjere nordover bare for å utslette noen ville stammefolk som bebor regionen? Hva har de å tjene på dette? Det virker mest sannsynlig – eller kanskje vi bør si “minst spekulativt” – at det som har skjedd ved Tollense var et planlagt og organisert ran av rikdommene som en handelskaravane fraktet med seg på sin ferd, og det skjedde ved en “strategisk flaskehals”; det ved den tiden mer enn fem hundre år gamle krysningspunktet av elven, som var rigget til med noen gangbroer og denslags, i et område som var betydelig mer sump og myraktig enn det er nå. Det er rett og slett et veldig bra sted å stille opp et bakhold.
Min erfaring med “interesse for historie” er at det typisk bare baller på seg. Jo mer man lærer om et tema, jo mer får man lyst til å finne ut. Det vanligste er at man henfaller til et “spesialistemne” som man går særlig dypt inn i, som for eksempel Romerriket, vikingtiden eller Den første verdenskrig, men jeg kan ikke si at jeg selv har noen slik “darling”, eventuelt kan man si at jeg har mange av dem. Det varierer med “dagsformen” hva slags historisk emneområde som fenger — og i dag er det “nordisk bronsealder”; som strengt tatt er en del av det vi kaller forhistorien, fordi det skulle jo gå tusen år til før man utviklet noe skriftspråk i denne regionen, og enda lenger før man begynte å skrive ned ting som hendte på noe organisert vis. Imidlertid har vi mye arkeologisk materiale å støtte oss mot, foruten gamle stedsnavn og annet som gir visse hentydninger om hva som har foregått i regionen og hvem som har bebodd den, slik at vi har noen “faktapunkter” men selve fortellingen om det som har skjedd og hvem som var innblandet i hendelsene handler mye om “famling i blinde”. Generelt sett er det derfor best å unngå alt for mange “påstander” fordi da binder man seg jo til èn spesifikk tolkning av åstedet, som kanskje senere vil vise seg å være ukorrekt. Samtidig er det vanskelig å ikke fantasere i alle slags retninger om “mulige forklaringer” for hvorfor man for eksempel finner en knokkelhaug på et sted. Ordet gravsted vekker allerede i seg selv noen uhyggelige assosiasjoner – det er ikke bra å forstyrre de dødes “evige hvile” og det ene med det andre – mens ordet massegrav er aldri bra å måtte bruke om et funnsted. Jeg mener, finnes det noensinne en god grunn til at noen etablerer en massegrav? Det lukter ihvertfall mannskit av saken når alle de begravde viser tydelige tegn på en voldelig død — og flertallet av dem er menn mellom 20 og 40 års alder. I det aller minste kan vi fastslå at dette er sporene etter en organisert voldshendelse. “Noen” ikke bare drepte alle disse individene, de gjorde også en oppryddingsjobb etterpå. Vi finner stadig et antall slike. Dog ikke så mye ved Tollense; der virker det som om de bare har kastet likene i elven etterpå. Vannstrømmen har siden ført dem bort fra selve krysningspunktet hvor massakren hendte, men det må stedvis ha vært et makabert syn nedover elvebreddene lenge etterpå. På bilder fra utgravningsstedene kan man se tyve-tredve hodeskaller omgitt av et kaos med diverse andre knokler. Hvor lang tid tar det før sånt oppløser seg og slutter å stinke? Ihvertfall et års tid og sikkert “noen tiår” før alle spor er utvisket. Når blir det glemt? Det er rimelig å anta at historien om hendelsen ved Tollense har sirkulert mellom folk “en stund” – la oss si et par hundre år – men siden forsvant det i historienes hav. Det skjer jo så mye rart. Tre tusen år senere dukket saken imidlertid opp igjen…
En eiendomsmegler er en person som bedriver eiendomsmegling, det vil si at hen opptrer som mellommann ved blant annet omsetning av fast eiendom. Eiendomsmegleres virksomhet er lovregulert i eiendomsmeglingsloven. Tittelen «eiendomsmegler» er lovbeskyttet og kan kun benyttes av personer med eiendomsmeglerbrev, jurister med tillatelse av Finanstilsynet og de som har drevet med eiendomsmegling over en viss tid før eiendomsmeglingsloven tredte i kraft. Advokater har også lov til å drive med eiendomsmegling.
En ting er om man på formelt grunnlag – utdannelse, bestått eksamen, diplom, fagbrev og så videre – har lov til noe. En annen ting er om man får det til i praksis. Du vet. Når man skal fungere i en virkelighet hvor man settes under økonomisk press. Jeg mener ikke nå å si at studenter har det enkelt i forhold til å skaffe de pengene de trenger, men det forlanges ikke av dem at de skal være “lønnsomme” som ansatte i et kommersielt foretak. Resulatene som forlanges av en som er under utdannelse er jo “faglige” av natur, ikke økonomiske, selv om dette med “lønnsomhet” som regel berøres på ymist vis også under utdannelsesprosessen. Min egen formelle utdannelse er en litt bisarr blanding av kokkeskole, økonomisk utdannelse og administrasjonsfag, men jeg har for det meste tjent pengene mine som designer og bygger av “dyre hageanlegg” for rike kunder siden midt på 90-tallet. Det litt absurde med sånne ting som grenser opp imot kunstfag er at det hovesaklig svært pengesterke kundegrunnlaget typisk har mer tillit til deg hvis du forlanger høye priser og “konkurrerer på kvalitet” heller enn å være den typen håndverker som går for å vinne et anbud med den laveste prisen. Sånt er “syntax error”. Folk som betaler opptil flere millioner for bilen sin er ikke typisk sånne som leter etter “de laveste prisene”, ihvertfall ikke på sånne ting. De vil tvert imot ha “det beste” – som de jo har råd til å betale for – og de forventer aldri at det beste også skal være det billigste.
Av personlig idiosynkratiske årsaker liker jeg selv best å jobbe med “gamle ting” – ihvertfall noen hundre år gamle – som enten faktisk er antikke strukturer som skal restaureres og videreføres, eller de er nye ting som bygges i “gammel stil” hvor konseptet middelaldermur er det jeg selv trives best å jobbe med. Det optimale ville vært å kjøpe en gammel steinbygning i Galicia – altså “det grønne Spania – helst i området rundt Xinzio de Lima, langt ned mot grensen til Portugal; med en gruppe av hus og uthus arrangert rundt en sentral “patio”. Det finnes mye sånt på markedet. Problemet er bare at alt jeg ville kunne betale for er så forfallent at det krever en “dyp” renovasjon av hele mannskiten, slik at etter mye om og men, inkludert generøse doser fantasifull bannskap, ville jeg sikkert ha betalt mer for opplegget totalt sett enn noe som allerede er ferdig fikset og klart for innflytting. Saken er at det fortsatt vil ta sikkert tyve år, men en gang i ikke alt for fjern fremtid vil alle disse gamle landbruksanleggene ha blitt solgt og konvertert til moderne boligenheter med alle moderne bekvemmeligheter. Middelalderlandsbyene beveger seg sakte i retning av å gjenoppstå som arkitektonisk utendørsmuseum for nysgjerrige turister, som selvsagt skal bruke litt penger mens de er på stedet, kanskje på souvenirer og lokale produkter, men i det minste på litt mat og drikke, sånn at ting beveger seg sakte men sikkert i retning av “turisme” som den mest betydelige økonomiske faktor også i innlandet, men da mer en type “bussturister” som reiser rundt med det spesifikke formål å oppleve sånne gamle steder. Folk har selvsagt forskjellig smak, men etter min mening finner man det mest interessante Spania litt nord for en imaginær linje som går fra Burgos til Leon og Valladolid, altså definitivt en “fjellregion” men også det området Camino de Santiago går gjennom, grovt sett, ihvertfall for de som starter i øst, slik at mye av det som er annonsert flagges spesielt som “ganske nært ruta for pilgrimsleden”. Det er sikkert et salgsargument, det vet jeg ikke. Ihvertfall er det sikkert at det finnes mange snasne murbygninger på veien fra franskegrensen i Pyrenèene til Galicia i vest, og endelig Santiago de Compostela. Mye bra er til salgs, i varierende tilstander, fra det man bare må karakterisere som ruiner – det en øvet murer kanskje vil kalle “et godt emne” – med sammenstyrtede tak og greier, til ting som noen allerede har brukt en million eller så på å pusse opp til moderne teknisk standard mens de samtidig har beholdt det gamle preget på flest mulig synlige bygningsdetaljer. Det som er selve greia her er at det er svindyrt å nyoppføre en steinbygning som holder samme fagmessige kvalitet og standard som ting fra 15-16-17 og 1800-tallet (det er ofte vanskelig å si hvor gamle de eldste delene av bygningen egentlig er) — og det finnes bare et begrenset antall sånne. Det er stort men ikke uendelig stort. De forsvinner fra markedet en etter en.
Her er den svært uformelle prislisten: Nytt tak er noe jævelskap. Det koster fort fra hundre til tre hundre tusen kroner for en normalt stor familievilla – med lokale priser – litt avhengig av hvor vanskelig det er å tilpasse taket til diverse mystiske vinkler og retninger, som er hva man typisk finner på gamle bygg av ethvert slag, men mest på de virkelig store steinbygningene. Og et baderom – det lønner seg å ta kjøkkenet i samme slengen, mens man likevel driver og tukler med vann og avløp – kan sluke en halv million før man vet ordet av det. Vanlig sparkling, flikking, pussing og maling av vegger, tak og gulv er egentlig det minste problemet og i all hovedsak noe folk får til selv etter litt om og men. Det som driver opp budsjettet er som nevnt typisk taket, våtrommene og de tekniske anleggene, inkludert vann og strøm. (Litt avhengig av hvor man er i Spania kan også “bygass” være et aktuelt alternativ.) Det går generelt sett ikke an å gjøre disse tingene selv heller, fordi forsikringsselskaper krever vanligvis at autorisasjon og full dokumentasjon av jobben forøvrig skal foreligge, sikkert sånn at de selv har et formelt grunnlag for senere fremming av regresskrav, dersom dette blir aktuelt etter flom, brann eller noe. Videre så bør folk holde seg unna “murerjobber” hvis de ikke har noen slags trening sammen med fagfolk overhodet. Tro meg. En informativ video på YouTube er ikke nok. Murerfaget krever en form for taktil “følelse for materialet” som det tar tid å opparbeide seg. Snekring er heller ikke bra å begynne med uten en viss øvelse, særlig hvis det angår “mulig” bærende konstruksjoner i gamle hus. Be alltid om råd fra fagfolk, eller enda bedre: Få et firma – med godt rykte – til å gjøre jobben. I all hovedsak bør det jeg kaller “en vanlig sivilist” holde fingrene unna alle “dype” håndverksjobber og heller konsentrere seg om pussing og pynting av de overflatene som allerede er ferdige fra fagfolkenes hånd. Sorry, men sånn er det. Det beste man kan gjøre er å sette frem kaffe men ellers holde seg unna fagfolk på jobb. Man ender bare med å gå i veien, noe som forsinker – og dermed fordyrer – jobben.
Hvilket bringer oss til hagen. En designet og profesjonelt opparbeidet hage kan koste hvor mye som helst, men et budsjett på rundt en million for “noen hundre kvadratmeter” vil gi deg “noe substansielt” som har høy wow-faktor overfor fremmedfolk og høy trivselsfaktor for deg selv. Mange tror det er ment som er morsomhet av typen “faglig ironi” men uterommet er etter min mening et av husets viktigste rom, som folk ikke investerer nok i. Jeg mener, hvis man ikke virkelig trives i sin egen hage, hva fanden er da poenget? Selv kjenner jeg et antall individer som positivt hater å klippe plenen – hvorav de mest transhumanistisk anlagte har valgt å engasjere en robotgressklipper – men plen skal de ha, like forbannet, selv om de strengt tatt ikke bruker plenen til noe. Du vet. Barna har flyttet hjemmefra og det ene med det andre. Plenen er bare en grønn overflate som ser litt fin ut når man legger hodet på skakke og myser på en spesiell måte, men det er jo strengt tatt bare den urbane skinheadversjonen av en blomstereng. Hvorfor ikke heller anlegge en mer “filosofisk” hage som er preget av gangstier adskilt av “grupper med beplantning” som leder til diverse sittegrupper og andre “opplevelsesstasjoner”? Det er ikke minst et viktig element å tenke på lenge før noe arbeid blir utført eksakt hvor mye tid man har tenkt å bruke på hagestell. Noen liker dette, andre ikke. Det er viktig at man er klar på sånt så man ikke ender opp med “vedlikeholdskrav” som man ikke trives med. Blomsterbed kan for eksempel være et fint element i et uterom, men ikke hvis man ikke luker dem jevnlig. Da ender man jo med ugressbed. Hvis folk liker å tukle med hagevekstene bør de definitivt ha blomsterbed, kanskje også kjøkkenhage. Hvis ikke, ikke. Blant de designene jeg selv har utført er jeg definitivt mest fornøyd med de som har mikset naturlig “villskog” med diverse “kulturelle installasjoner” i skrånende (eller ihvertfall ganske ujevnt) terreng preget av mye synlig fjell, godt voksne furutrær og den typen ting. Du vet. Når man får frie hender til å leke med trapper, terrasser, utsiktspunkter, steinbelagte platåer med oppmurt “utegrill” og så videre. Det krever litt av det amerikanerne kaller både salesmanship og chutzpah å argumentere seg frem til “frie hender bare begrenset av et øvre budsjett” overfor fette steinrike folk som er vant til å forhandle under harde forhold, men jeg er ganske flink til å argumentere for meg og jeg føler dessuten aldri noen seriøs tvil om at jeg vet best hva som er optimalt for kunden så lenge jeg ellers vet hvordan de liker å bruke hagen og hvor mye penger de har tenkt å bruke på dette formålet. Jeg har så langt aldri møtt noen rik mann som ikke først og fremst lar seg imponere av “faglig tyngde” hos de han engasjerer til å utføre håndverksarbeider, og da helst følelsen av at de kjøper noe eksklusivt, noe som er sterkt etterspurt også blant andre rike kunder, men bare en av dem kan få det, altså “han som vinner”. Da blir de svært fornøyde.
Hvorom allting er, jeg nevnte vel forsåvidt her om dagen at jeg ser etter et hus i Spania, i det området i nord som jeg allerede har angitt, det vil si “det grønne Spania”. El España verde. Ørkenområdene i sør – inkludert horestrøkene langs kysten – kan de få ha i fred for meg. Men man vil vanligvis ikke oppleve vannmangel i de områdene hvor folk typisk klager oftere over regnet enn over varmen. Jeg tar ved dette tidspunkt ikke noen vanntilførsel for gitt noe sted sør for Madrid. Forsøk med myntstyrte tidsur på campingplass har vist at jeg rett og slett slipper opp for ting å gjøre i dusjen før det har gått fem minutter, så jeg er vel ikke blant de som forbruker mest vann heller. Klesvask er jo noe, men oppvask er noe jeg alltid gjør for hånd, selv om jeg eventuelt har en oppvaskmaskin installert på kjøkkenet. Jeg drikker nok mer vann enn jeg bruker til diverse rengjøringsformål i løpet av uken. Hva kan jeg si? Jeg har svært frugale husholdningsvaner. Jeg sløser aldri med noe, ikke engang med oppvaskvannet. Ikke fordi jeg er en sånn som samler på all mulig gammel drit heller – bare til en viss grad – jeg mener, avfallet skal jo vekk etterhvert, men først skal ressursen utnyttes til den grad det lar seg gjøre. Digresjon til side; jeg føler at jeg til en viss grad har “knekt koden” for den lave enden av det spanske boligmarkedet. Litt avhengig av hvor man setter standardene for hva man synes er “beboelig” – for meg er det nok at jeg har isolert unna er ren “hybel” hvor jeg sover og ellers oppholder meg når jeg ikke er engasjert i arbeider på resten av eiendommen, foruten at det må være et fungerende badeværelse, men andre krever mer – så starter prisene for beboelige objekter på rundt 15.000 euro, men da må man “et stykke ut på landet”, ihvertfall til en sånn grad at man må regne med at alle vesentlige butikker og denslags – altså bortsett fra “nærbutikken” og kanskje en bar – ligger en ti minutters kjøretur unna. Men sånn lever jeg jo allerede, så det er ikke noe problem. Språket er riktignok en vesentlig forandring, men jeg føler at jeg snakker spansk godt nok til å klare meg i de fleste normale sosiale situasjoner. Resten lærer jeg fort nok. Snart er jeg sikkert en like ufordragelig kødd på spansk som jeg allerede er på norsk og engelsk. Øvelse er som alle vet nøkkelen til det meste.
På grunn av budsjettbegrensninger har jeg satt en øvre grense på 25.000 euro for det jeg typisk ser etter, foruten at det må oppfylle visse tekniske kriterier. Jeg har allerede nevnt at taket må være bra, men det må også opplegget for vann og strøm. Alt må fungere og ellers være i forskriftsmessig stand. Dørene må være hele og tette — eller altså, eiendommen må være låsbar og dessuten “innbruddssikret” til en rimelig grad. Du vet hva jeg mener. Folk som vet hva de driver med og virkelig går inn for det kommer seg alltids gjennom en normal hinderløype av gjerder, dørlåser, alarmer og denslags, men det skal ihvertfall ikke være sånn at en hvilken som helst slusk på gata uten verken utstyr eller kompetanse bare kan spasere rett inn og ta seg til rette. De skal måtte jobbe for saken. Uansett, jeg lyver littegrann nå. Jeg er faktisk villig til å se på tredvetallet hvis det ellers er snakk om et seriøst røverkjøp innenfor kategorien “flaks” men dette medfører litt mer økonomisk smerte enn jeg egentlig er klar for, så jeg ser ikke aktivt etter sånt, jeg holder meg på femogtyve. Imidlertid er det jo forbløffende mye seriøst som går for mellom 15-25.000 euro, det er bare at de fleste av dem krever minst like mye i oppussingskostnader, ofte to-tre ganger mer, før de kan sies å være “beboelige” selv etter mine ganske lave standarder. Hvis man føler seg usikker på egne ferdigheter som håndverker er man nesten helt fette sikkert bedre tjent med å se etter noe i prisklassen 50-60.000 euro like godt først som sist, for dette er hva det minst kommer til å koste, foruten all tiden og stresset man er nødt til å ofre på sakens alter. Som en veldig generell tommelfingerregel får man omtrent det dobbelte for pengene når man kjøper hus i Spania enn i Norge, hvilket i praksis betyr at for de femti tusen euro må man tenke “millionvilla i bra bruksstand”, mens mine 15-25.000 henger mye på “eget arbeid” men etter et år eller to bør også mitt prosjekt befinne seg i prisklassen 50-60.000 euro i gjensalgsverdi, kanskje mer. Alt henger på hva slags utviklingspotensial som ligger i uteområdene. Folk liker å vanke i hagen i Norge også, men i Spania er dette en del av livsstilen. Det beste er når man kan sitte ute med middagsselskapet, eller hva greia enn måtte være. Klimaet er jo helt annerledes i Spania. Riktignok varierer det mye, men hver gang de snakker om snø tenker jeg hvor galt kan det være, gitt at jeg er vant til Østerdalen? Og når de snakker om vind tenker jeg hvordan er det sammenlignet med Finnmarksvidda? Alt er relativt men vinteren i Spania imponerer generelt sett ikke folk fra Norge.
Så hva tenker du om landsbyferie i Spania? Minst halvparten av alt jeg ser på prøver å lokke med det argumentet at “stedet egner seg for landsbyturisme” (med litt arbeid og noen investeringer her og der, foruten at man selvsagt må ha lisens for å drive med sånt). Det er så mange som trekker frem dette poenget at jeg er nødt til å tenke at det må ligge noe realistisk bak alt sammen. Spanjoler flest – som ikke snakker noe annet enn spansk – ferierer tradisjonelt sett i Spania, eventuelt andre spansktalende land, hovedsaklig Sør-Amerika, så det er sikkert et visst trykk akkurat der. Folk fra Madrid og de andre storbyene som ønsker seg landsbyferie om sommeren. Det virker rimelig. Utlendingene vil jo helst til Solkysten eller noe. Steder som har egne opplegg nettopp for utlendinger. Jeg leser stadig om nordmenn og andre turister nordfra – relativt til Spania – som føler seg nærmest forulempet når de støter på spanjoler som bare kan snakke spansk, selv om de vet at de faktisk befinner seg i Spania. Herregud. Spanjolene er jo hjemme. Hvorfor skal de snakke utenlandsk? Det virker ikke som et rimelig krav. Vanlig folkeskikk tilsier jo at det lokale språket har rangen. Også nordmenn ville blitt sure hvis noen turister begynte å kjefte på dem fordi de ikke snakker engelsk, eventuelt at de ikke snakker det “godt nok”. Etter å ha dratt et sånt stunt bør de egentlig dra bort fra stedet for å være sikker på at ingen spytter i maten deres, eller pisser i kaffen. Du vet. Vanlig folkelig ondskap. Følelsen av at man “tar igjen” – selv om det skjer på hemmelig vis – er viktig for folk når de føler seg forulempet. Det er derfor jeg alltid bestikker de som står i serviceyrkene. Jeg driter i om dette kan oppfattes som å “kjøpe deres lojalitet” — saken er at folk alltid føler mer interesse (og ikke minst på en helt annen og mer positiv måte) for sånne som gir dem penger enn for sånne som bare gir dem kjeft og/eller “dårlige vibber”. Jeg har prøvd dette – og alle andre kjente alternativer – tilstrekkelig ofte til at jeg kan si det virker etter sin hensikt, gitt at hensikten er en behagelig avvikling av restaurantbesøket, eller hva det nå måtte være, fordi betjeningen går ikke rundt og lurer på om du kommer til å gi dem bra tips. Det har du jo allerede gjort. Ditt rykte som “raus” er allerede etablert. Resten er en dans på roser.
To forbrytere er satt i fengsel isolert i hver sin celle. Anklageren er overbevist om at de har samarbeidet om en forbrytelse, men han trenger en tilståelse for å kunne få noen dømt. Begge fangene blir dermed lovt at dersom han tyster på kameraten og kameraten holder tett, vil han slippe fri. Kameraten vil da få en straff på 10 års fengsel. Dersom begge tyster på hverandre, vil begge få en straff på fem år. Men begge fangene vet også at dersom ingen tyster, blir begge holdt fanget i ett år før de slippes fri. Det beste utfallet for begge parter er dersom ingen tyster og begge slipper unna med ett år. Det er imidlertid farlig. Begge fangene får en strafferabatt på fem år hvis de tyster – uansett hva den andre gjør. Det vil si at hvis det ikke finnes noen «konsekvens» for å tyste, vil begge to gjøre det fordi det er bedre enn å stole på kameraten og sitte 10 år i fengsel hvis det går galt. Dermed får vi en Nash-likevekt der begge fangene tyster. Dette viser oss hvordan to aktører som tar individuelle rasjonelle valg i sum kan ta kollektive irrasjonelle valg.
Det finnes et antall “vitenskapelige studier” av dette temaet. Nok til at allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) er velkjent, det vil si den spillteoretiske situasjonen som oppstår fordi en fellesressurs utnyttes for hardt i nåtid av alle brukere – som jobber bare for sitt eget beste hver og en især – og dermed ødelegger de for seg selv i fremtid. Overfiske i internasjonalt farvann, flathogst – eller brenning – av gammel villskog med dårlig gjenvekst og den typen ting er aktuelle eksempler. I det helt store bildet handler hele klimaproblematikken om at folk “tenker lokalt men handler globalt” heller enn det omvendte. Hver kubikkmeter eksos som slippes ut fra kjøretøy er for eksempel noe som har en målbar global effekt over tid selv om man merker liten til ingen umiddelbar forskjell akkurat der hvor man bor. Alle synes de selv må ha lov til å gjøre som de vil – de kjenner jo seg selv og vet at de er fornuftige mennesker som har en gjennomtenkt plan – men de er ikke like sikre på hva naboen bør ha lov til. Han virker ikke helt trygg alltid. Og sånn går dagene.
Mens fangens dilemma er noe som studeres innenfor alle fag som tar for seg “etikk” så er løgnerens dilemma noe mindre kjent, selv om det følger den samme psykologiske mekanikken: Det finnes ifølge løgnerens virkelighetsoppfatning uansett ingen konsensus rundt hva som er “objektivt sant” annet enn i de aller mest åpenbare tilfellene som ingen gidder å diskutere, slik at vi har i realiteten gående en “informasjonspolitisk konkurransesituasjon” hvor den som skriker høyest, argumenterer best, eller hva som enn gjelder som målestokk der og da, er den som “vinner frem” med saken eller i diskusjonen. Det spiller ikke i seg selv noen rolle om budskapet er “objektivt sant” eller om folk er “enige”. Oppmerksomhet er oppmerksomhet. Også motstand er engasjement av den typen som genererer penger innenfor den reklamebaserte oppmerksomhetsøkonomien. På folkemunne kalles dette å mate trollet og man anbefales generelt sett å ta fra dem oksygenet, så å si, ved å nekte dem den oppmerksomheten de krever. Likevel må man noen ganger engasjere de som driver med falsk og villedende informasjon – som kan være “godt ment” men misforstått, men det kan også være ondsinnet propaganda – nærmere bestemt når det begynner å gå på livet løs. Du vet. Når man anbefaler kreftpasienter å oppsøke astrolog heller enn “skolemedisinere” for å sette saken litt på spissen. (Det er egentlig mest aktuelt i de tilfeller hvor det finnes et underliggende psykiatrisk problem.)
En filosof klarer fint å leve med tilstanden “ingen objektiv sannhet” fordi de tar alt ansvaret hele veien hjem, ved å eklære seg selv inhabil i slike spørsmål. Jeg har ikke det som må til for å “kjenne sannheten”. Jeg har tvert imot alle mulige slags “alternative” tanker og fantasier om mulig hypotetiske årsaker og sammenhenger som jeg vet er bare mannskit – verden kan umulig være så banal – men det er ikke desto mindre morsomt å tillate det absurde, det groteske og det surrealistiske å bevege seg fritt i bevisstheten. Man behøver jo ikke å si høyt det man tenker på. Faktisk så bør man kanskje oftere holde kjeft. Jeg vet ikke. Hva slags erfaringer har du? Mine er “blandede”, men hvis man ønsker å feile på den sikre siden av ting så lønner det seg antagelig å “veie sine ord på gullvekt” som folk sier. Dette er egentlig ikke noe problem mesteparten av tiden, fordi de fleste fornuftige mennesker preges jo en sunn skepsis til sin egen evne til å oppfatte ting riktig den første gangen, så de stiller som regel noen “kontrollspørsmål”, men det er verre med disse som føler veldig sterkt st de ofte “har rett” i sin oppfatning av en sak, et spørsmål eller en problemstilling ofte lenge før de som snakker er ferdig med å beskrive den. Du vet. Når ting passer godt sammen med noe annet som man føler at man har dekning for. Puslespillbrikker som faller på plass. Den typen ting. Hvis man er litt i forkant av ting – i praksis hvis man har et disiplinert sinn – vet man allerede at man tar feil uansett, man bare “feiler bedre” med mer oppdatert informasjon om et emne, fordi uansett hvor godt gjennomtenkt noe eventuelt måtte være i hodet, så er det nede på bakken ting skjer og der finnes det som kjent plenty “overraskelser” som ikke presenterer seg før man setter i gang med noe.
Blant visse svært seriøse fysikere – jeg tenker særlig på Roger Penrose – finnes det litt sans for å blande kvantefysikk inn i debatten om å definere bevissthet (som så langt har vært vanskelig fordi begrepet brukes så forskjellig av så mange). Imidlertid har innvendingen de fleste har møtt disse spekulasjonene med vært at menneskehjernen som miljø sett både er for “varm” og for “våt” til at kvantemekaniske effekter kan ha særlig lengre varighet enn det som for oss oppleves som “momentant” – selv om det for faglærte filosofer lukter Zenon lang vei av dette materialet – men nå har det kommet støtte fra et litt uventet hold, nemlig anestesimedisinere – deres fag handler jo typisk om å “fjerne pasientens bevissthet” for kirurgiske og andre formål, så de må nødvendigvis operere med noen slags faglige definisjoner av virksomheten sin, inkludert grenseverdier for når en pasient er “av” eller “på” – som gjennom noen nyere empiriske forsøk har påvist at visse “mikrotubulære strukturer” som bygges opp av proteinet – eller er det en aminosyre? – tryptofan, til noen komplekse, svært “rene” (nesten krystalliske) rør, som brukes til et utvalg logistiske funksjoner inni cellene våre, viser en markert endring i “frekvens” hos en bedøvet pasient. Teoretisk sett er det mulig at de signalene som sendes gjennom disse “rørene” befinner seg i en kvantemekanisk bølgeform som ikke kollapser til en “ting” før det aktuelle røret utsettes for en forstyrrelse. Hvis dette bærer den veien jeg tror det gjør så står vi rett foran et sett med tekniske bevis for at menneskehjernen fungerer mer som en “kvantecomputer” enn som en vanlig digital innretning. (Google er din venn.) Som alle vet handler det digitale om “logiske porter” som kan ha verdien 0 eller 1, men i en kvantecomputer kan en “informasjonspakke” – som i det digitale universet handler om 0 eller 1 – ha et uendelig antall verdier langs en skala som går fra 0 til 1; det er bare når man gjør en avlesning at denne “bølgefunksjonen” kollapser til èn spesifikk verdi. På tilsvarende vis er det bare når man “gjør noe” at bevisstheten kollapser ned til noe konkret. Inntil dette øyeblikk har jo “alle muligheter vært åpne”. Folk har jo en tendens til å være mer “drømmeaktig vurderende” om tingene de ikke behøver å gjøre noe med der og da, enn om ting det er nødvendig å fokusere på for å få dem gjort. Spørsmålet må bli: Hva eksakt betyr dette? Svaret er at eksakthet ikke er bølgefunksjonens natur, den handler mer om et spektrum av “sannsynligheter” som ikke aktualiseres før man bestemmer seg for noe.
