Bildet viser som alle vet supernovaen SN2016aps som er det mest betydningsfulle som kommer til å skje i noe nålevende menneskes tid her på jorda. Det er kort og godt størst, fetest. kulest, “baddest”, hva enn man foretrekker å si, i forhold til hva noe levende menneske vil erfare for ihvertfall tusen år fremover. Så hvorfor er det ingen som snakker om dette?
Det interessante med mennesker er den store diskrepansen mellom “det vi vet” og “det vi gjør”. Hvis du har et annet forslag til hva som utgjør menneskets fundamentale mangelsykdom så oppfordrer jeg deg til å si noe om dette nå. Hvis ikke kan jeg bare konkludere med at jeg har rett, hvilket ikke er det ønskede resultat for meg. Mitt håp om menneskene er at de skal vise seg å være bedre enn hva jeg fryktet, men dette er ikke hva jeg forbereder meg for. Det jeg forventer er at noen slags global massekatastrofe kommer til å avslutte det vi kaller vår sivilisasjon en gang for alle. Hva som kommer senere vil jeg imidlertid ikke spekulere i. Det angår ikke meg.
Jeg tilhører den gamle verden. Den som vet at vi er dødsdømte men som likevel løfter ansiktet mot solen for en siste gang i dette livet. Vi er kosmiske. En gang var vi i live og utførte mange forunderlige ting. Minnet om oss forsvinner aldri, selv om det kan bli kaldt noen ganger. Vi er ikke noe man kan “forhandle” om. Vi finnes uansett hva folk sier. Vi er evige. Vi blir aldri glemt. Her er verdens eneste og mest interessante spørsmål som noen kan stille noen andre: Er du redd nå, og i så fall hvorfor? Det finnes liten realistisk grunn til at noen som lever i det norske samfunnet skal frykte for sine liv og sikkerhet. Norge er for det første ingen “fiendtlig entitet” i forhold til noen, selv om ikke alle diplomatiske resultater er optimale. Vi gjør ikke krav på territorier eller noe av alt annet som man historisk sett har startet kriger over. Alt er helt normalt. Ting er fredelige.
Det er et gammelt komisk poeng at astrofysikere bare har tre elementer i sitt periodiske system: Hydrogen. helium og “metaller”. Hvis du har noe mer enn dette må du enten være biolog, eller enda verre, sosiolog. Sjekk det ut selv. Astrofysikere føler typisk sterkt ubehag hvis de blir spurt om hvordan man definerer liv og den typen køddespørsmål som ingen kan besvare. De forholder sg til helt andre ting. Vi som lever er overlatt til å finne våre egne svar — på spørsmål ingen kanskje burde ha stilt i utgangspunktet. Hvorfor finnes liv? Det er vanskelig å si noe meningsfullt om dette, hvilket – kanskje – er årsaken til at det finnes så mye svada. Jo mindre kvalifisert de synes for å ha noen mening om saken, jo mer skråsikre føler de seg på at de har rett. Dette er noe typisk menneskelig som alle gjenkjenner. Vi vet at det for det meste er “bare prat” når folk legger ut om alt de vet og alt de planlegger, men vi lytter likevel. De er jo våre venner. Kanskje vil noen en vakker dag gjøre noe eventyrlig, men i mellomtiden brygger vi øl, lytter til Bruce Springsteen og tar alt “trankilt”.
Som alle vet heter Wales Cymru på deres eget språk. Det er derfra vi har lånt navnet til den kambriske tidsalder, eller altså den geologiske perioden vi tradisjonelt har betraktet som “livets begynnelse” her på jorda; i den forstand at plutselig skjedde veldig mye på kort tid etter at alt hadde handlet om bakterier og andre encellede organismer i et par milliarder år. “Høyerestående livsformer” etablerer seg i alle slags tenkelige og utenkelige manifestasjoner ut ifra en ursuppe av alskens alger og frittflytende organiske kjemikalier, under en organiserende innflytelse av gud-vet-hva; hvorfor ikke bare si at det var den røde dragen – y ddraig goch – som gjorde det. Av “årsaker” begynte uansett de encellede organismene å søke sammen i større strukturer under den kambriske tidsalder. Siden ballet det bare på seg og ad de veier vi vanligvis kaller evolusjon har altså “livet på jorda” endt opp det det befinner seg nå i dag. Det tok 500 millioner år.
Menneskene betrakter seg selv – litt feilinfortmert, men ikke helt uriktig – som “intelligente skapninger” selv når vi oppfører oss på måter som signaliserer noe helt annet. Det eneste fungerende våpen jeg kjenner mot all denne verdens toskeskap er å utvikle en sunn sans for humor som man bruker uten nåde i alle situasjoner. Jeg ler av deg fordi du er latterlig, ikke fordi jeg er ond. Problemet vi alle sliter med er jo at mennesker typisk forstår mye mer enn de har pragmatisk makt til å håndtere, slik at det ender i mye “passiv aggresjon” rettet mot alt sånt de oppfatter som “provoserende” — ofte fullstendig uavhengig av i hvilken grad det de har følelser i forhold til er noe som angår dem privat eller engang eksisterer i objektiv forstand. Folk tror jo så mye rart. Hva er sant? Statistisk sett er det en utpreget tendens til at folk tror på sånt som de kan “føle” på noe slags plan, helt uavhengig av hva som måtte være sakens objektive fakta. Av denne årsak er det ikke korrekt å anta at folk flest typisk lever i virkeligheten. Det korrekte er at de er fortapt i sine egne fantasier.
Her er uansett noe man bør tenke på: Hvem ville du vært hvis vi befant oss i en helt annen verden? Med helt andre regler? Ville du uansett vært “deg selv” eller ville du benyttet anledningen til å foreta visse justeringer? Dette er – enten du forstår det eller ikke – roten til alt ondt blant mennesker. Vi tror vi kan forandre ting selv om vi aldri ble tildelt noen slik makt. Alt vi har er evnen til å fantasere. Den bruker vi derimot nesten helt kritikkløst — og i ekstra stolt forstand når vi kan presentere matematiske modeller av det vi fantaserer om. Du vet. Når man skal igang med å bygge pyramider og den typen ting som har tvilsom nytteverdi men høy symbolfaktor. Jeg personlig føler det på ingen måte som “beundringsverdig” at folk har gjort sånne ting. Jeg betrakter det som fette evneveikt. Kanskje til og med komisk, hvis det ikke var for det antallet idioter som døde der på stedet, i løpet med å gjennomføre stormannsgalskapen. Derfor er det imponerende å stå på sånne steder og “føle omgivelsene”. Fordi det hele er så evneveikt at man får helt vondt i hodet hvis man skal ta dem seriøst. Hvorfor har de gjort alt dette? Det må jo skyldes noen slags mental forstyrrelse. Normalt harmoniske mennesker er mer opptatt av hyggelig samvær med familie og venner mens de ennå lever enn av hva folk sier om dem etter at de er døde. Synes du ikke? Det virker litt på kanten av det normale å være så opptatt av hva folk sier om deg etter at du er død — men på den annen side er dette sannsynligvis blant de eneste ting som “formet virkelighetsopplevelsen” for disse individene. Hva slags liv er du garantert hvis folk har utpekt deg som arving til tronen helt siden du var liten? Vi kan ikke si noe generelt om saken men vi kan i det minste si at det har vært mange slags forskjellige mennesketyper representert i “maktens sirkler”, ikke alle av derm godartede.
Arbeid er i fysikken en form for energioverføring ved at en kraft virker på en gjenstand. For eksempel kan man løfte en koffert ved å bruke kraft på den, og da utfører man et arbeid på kofferten. Kofferten får da økt sin potensielle energi. Dersom en kraft virker på et legeme som står i ro, gjøres ikke noe arbeid. Det utføres for eksempel ikke noe arbeid dersom man står stille og holder en koffert. Det utføres heller ikke noe arbeid på kofferten når man går med kofferten i uforandret høyde.
Problemet med andre – sosiologiske – definisjoner av arbeid enn den vi henter fra fysikken er at de er løgn. Usannheter. Mannskit. At vi kan ytre ord som “formålsrettet menneskelig virksomhet” betyr ikke at dette representerer konseptet sannhet noe mer enn at grisen kan fly bare fordi vi klarer å se for oss dette i fantasien. Teknisk sett har man ikke utført arbeid hvis det ikke har skjedd noen fysiske forandringer i omgivelsene. Forholdet blir mer komplisert hvis vi beveger oss inn i et univers av “informasjon” men prinsippet blir det samme. Vi snakker om en fysisk kraft som virker på en materiell gjenstand slik at det oppstår “endring” — som er målbar i objektive termer, altså for alle uavhengige observatører. Arbeid behøver på den annen side ikke å være lønnsomt, eller engang nyttig. Skadeverk er jo også verk. Arbeid består av gjerninger. Selvsagt går det an å ha en jobb hvor man tjener penger uten å utføre arbeid. Det er til og med – annet enn i de mest ekstreme og antisosiale funksjoner som for eksempel “investeringsrådgiver” – vanlig at lønna er tilknyttet “stillingen” uavhengig av hva slags resultater man produserer og hvordan man måler dem.
Marx beskrev fremmdgjøringen i arbeidslivet som det at man føler seg personlig disassosiert med “det man driver med”. Den eneste grunn til at man er der på stedet og gjør det man gjør er fordi noen betaler for dette. Uten pengene? Da ville man vært et helt annet sted og gjort noe helt annet. Det kan du være fullstendig fette sikker på. Jobbens mening for folk består typisk i at det er sånn man tjener pengene sine, men det er ikke sånn man ville levd livet sitt i en ideell verden. Imidlertid er jo dette som alle vet ikke den beste verden de er i stand til å se for seg i fantasien, men det er ikke desto mindre den verden vi er nødt til å forholde oss til. Virkeligheten, om du vil. Her fungerer ting for tiden sånn at man må betale for seg – på den ene eller den andre måten – hvis det er noe man vi ha eller ønsker å få gjort. Derfor må man skaffe de pengene som må til for å betale for de tingene man behøver. Alle vet dette. Prinsippet er i det store og hele alltid det samme men det finnes varierende standarder for hva folk er villig til å gjøre for penger. Dette virker ganske tydelig hos de fleste. De kan i teorien gå enda lengre i en hvilken som helst retning, men de velger å takke for seg når ting blir “hårete” og utrygge. Preferansen deres er å leve midt i verden, om du vil. Innenfor rammene av det kjente og det trygge, som er et velkjent menneskelig instinkt. Det er i utgangspunktet ikke naturlig for individer av vår art å søke mot “det eventyrlige” selv om vi liker å høre eventyrfortellinger.
Jeg kjenner personlig et antall mennesker som er svært nøye med hva de “støtter” med pengene sine. Jeg er litt sånn selv også. Det betyr noe hvordan et produkt ble laget, og av hvem. Fikk de skikkelig betalt for jobben? Jeg liker ikke tanken på at min relative rikdomstilstand – om vi ser globalt på saken så har selv fattige nordmenn ganske god råd – skal være betinget av noen annens undertrykkelse og utnyttelse. Da blir alt det staselige liksom litt mindre fint. Det er hva frikerne kaller en kjip tanke. Man blir nevrotisk av sånt. Hasjrusen går fra å være en behagelig opplevelse med bølgende farger og hva vet jeg, til å bli en skrekkfilm fylt av ting de overhodet ikke hadde lyst til å se. Det er forsåvidt sånn jeg ser verden og menneskene: De er fulle av alkohol, hasj, piller eller “noe som kommer i sprøyte” — til en sånn grad at de klarer ikke å gjenkjenne virkeligheten selv når den biter dem i ræva, som amerikanerne sier. Denne idèen fikk jeg faktisk fra en science fiction novelle i 1977. Den handlet om “den skrekkelige virkeligheten” og alt vi gjør for å unnslippe dens vilkår. Jeg husker verken tittel eller forfatter – det var en av de mange ukjente som skrev bidrag til diverse “antologier” som var populære på den tiden – men selve konseptet gjorde dypt inntrykk på meg. Mennesker liker jo ikke typisk virkeligheten og de godtar den bare fordi de må. Hvis de hadde hatt makt til dette ville de fleste utvilsomt “gjøre visse justeringer” av sine egne livsomstendigheter. Tenk selv. Du vet at det er slik.
Arbeid handler om “ungdommens krefter” — og de forsvinner jo tidsnok, som alle erfarer hvis de overlever lenge nok. Det kommer liksom snikende for de fleste, eventuelt med noen innlagte “kriser” som man aldri riktig henter seg inn etter, men man oppdager uansett en dag at kroppen ikke fungerer som før. Man blir hardere straffet for “småting” som var av mindre betydning før om årene. Blåmerker. Skrubbsår. Muskelstrekk. Den typen ting. En 70-åring kan ikke bare ramle ned av en stige og sprette opp igjen som om dette var uten betydning. Det kan faktisk bety kroken på døra for mye av det de kunne tidligere i livet hvis de blir utsatt for en fallulykke, eller noe som på tilsvarende måte gir kroppen en massiv dose “juling” på kort tid. Dette har ikke noe med den personlige formkurven å gjøre, selv om det naturligvis hjelper hvis man er forholdsvis sprek, det handler om at kroppen akkumulerer stadig flere feil i den regenerative cellebyggingen, slik at man over tid blir stadig mer skrøpelig og rynkete inntil hele mannskiten stanser av seg selv til sist, om ikke noe kunne ta kverken på deg tidligere. Det har jo eksistert individer som har blitt oppimot 120 år gamle, men har du sett bildene av dem? Herregud. Det er så man ikke skulle tro at det går an. Hvilket på beleilig vis bringer oss til den mest fundamentale urettferdigheten av dem alle: Døden. Det skjer med alle. Det skjer med meg, det skjer med deg, det skjer med Titten Tei. Livet tar slutt. I prinsippet burde man bruke døden som målestokk for alle tings viktighet: Gitt at jeg er en skapning som kommer til å dø, hvor viktig er dette? Vi kan kalle det realisme om du vil. Vi får bare en ganske kort tid i denne verden og mesteparten av denne tiden forsvinner i et dragsug av absurditet. Man skjønner ikke stort mer av verden når man forlater den enn når man først ankom hit. Spør hvem som helst som har oppnådd “respektabel alder”. Alle sier det samme.
Målestokken for intelligens er litt uklar. Det virker som om folk har mange slags fortolkninger rundt når, hvorfor og hvordan noe teller som intelligent, men hvis vi sammenholder intelligens med begrepet “geologisk tid” så er intet av det vi per tiden anser å være smart særlig imponerende. Det som teller er tilpasningsdyktighet, ikke “makt til å endre ting”. En virkelig intelligent skapning ville “surfet på bølgene” av de omstendigheter naturen produserer. Litt sånn som såkalt ville mennesker gjør. Det er ikke umulig. Det er ikke engang uvanlig. De aller fleste mennesker som noensinne har levd har jo vært det vi utvilsomt ville karakterisert som ville og primitive skapninger, men dette er kun basert i våre tanker om hva som er “korrekt”. Blankpussede sko, hatt og slips er “kulturelle fordommer” uansett hvor mye man måtte like dem, som mange jo gjør. (Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en “spradebass” men jeg har definitivt sansen for stilige dressklær.) Saken er uansett at vi kan ikke “beseire naturen” noe mer enn vi kan avskaffe vår egen fordøyelsesfunksjon. Visse ting er nødvendig for at man skal kunne overleve i sin mest grunnleggende – og vegetative – forstand som organisme. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor så mange er så fiendtlig innstilt til naturen og livet, slik det faktisk er, døden og det hele, men jeg registrerer at det er slik og hypotesen min er at det handler om dårlig administrering av egen evne til å føle frykt. De bare “lar det løpe fritt” helt uten å stille seg kritisk til fryktobjektenes egen troverdighet. Hvor oppbevarer du angsten din? Det er sånt som jeg liker å vite, mens “hva folk driver med” er fullstendig uinteressant som konsept for meg. Imidlertid kommer man lenger i selskapslivet med småprat om “aktiviteter” enn om angstens grunnlag.
Jeg vet jo allerede at nesten alt mennesker gjør i denne verden er fette dumt, i beste fall på en harmløs måte. Den eneste respektable virksomhet jeg vet om er å lage mat og bygge hus. Punktum. Resten er idioti. Evneveik heltedyrkelse, enten man genuflekter foran sitt eget ego eller man lever ut fantasien gjennom stedfortreder av typen “kjendisdyrkelse” og annen usunn interesse for andre menneskers private affærer. Det er uansett sånn at jeg har lyst til å pisse på det, i den grad jeg er nødt til å forholde meg til det, så det er best for alle parter at jeg holder en viss avstand. Du vet. Minst en kuklengde unna. Gjerne mer. Når man bor på landet, med store avstander uansett hva det er man skal, venner man seg til at det bør være et par meter mellom mennesker for at husfreden skal vare. Vi er ikke trygge skapninger, selv på en god dag. Kan du se knyttneven komme? Hvis du ikke har slike instinkter anbefaler jeg “avstand”. Nesten ingen som ble “slått ned” på byen – eller på den lokale “marten” – var forberedt på at dette kunne skje med dem, til tross for alt alle burde vite om vår art og hvordan vi typisk oppfører oss ved dette tidspunktet. Det er alminnelig kjent at vi er aggressive og intolerante “aper som tukler med ting”. Vi tåler dårlig andre individer av vår egen art, særlig når vi snakker om “voksne hankjønnsindivider”. De er jo troendes til hva som helst. Dette er veldig forvirrende for “unge menn med gode hensikter” men de venner seg til det etterhvert. Det er ikke noe personlig, det er bare den kategorien av skapning som du tilhører. De farligste dyrene på denne planeten er jo “unge menn” av menneskeslekt. De har lyster og drifter som det kreves stek lut – faktisk selve livet – for å vaske ut av den rastløse kroppen deres. Imidlertid blir jo også de gamle etterhvert, i den grad de overlever. Fiinnes det noe mer patetisk enn en 70 år gammel fyr som “en gang var noen” i voldsmiljøet? Jeg kjenner et par sånne og de forstår det faktisk selv. Imidlertid forstår de også at ingen bryr seg om deres råd, så de holder kjeft.
Av en liste over ting som tar livet av menneskeheten står “geskjeftighet” aller øverst. Du vet. Virkelyst, virketrang, den iboende driften til å “gjøre ting” som nesten alltid betyr dumme ting, gitt at vi er en ganske dum art. Hvor er det vi har tenkt oss hen? Du kan bare slå fra deg alle tanker om å etablere en “interstellar sivilisasjon” ved hjelp av teknologi. Det kommer aldri til å skje av den enkle grunn at det er fysisk umulig for mennesker å overleve noe annet sted enn under de ganske spesifikke betingelsene vi finner her på jorda. Eventuelt kan man gjenskape både gravitasjonsfelt og magnetfelt på kunstig måte, men vi vil fortsatt være biologisk fremmede for enhver tenkbar verden som ikke er vår egen. Det er ikke sikkert at den lokale molekylærbiologien samarbeider bra med vår egen. Men sånn er det. Som en mange tiår lang leser av science fiction burde jeg sikkert være mer “teknologipositiv” men jeg ser ærlig talt ikke poenget med mange av de såkalte nyvinningene som har ankommet i løpet av de seneste hundre år eller deromkring. Tvert imot ser jeg at avfallet og avgassene er i ferd med å ta kverken på oss alle. Så mye er all denne geskjeftigheten verd. Og hvorfor er det slik? Fordi vi er idioter. Vi kaller oss intelligente men vi viser noe annet i handling. Og som jeg alltid sier: Hvis det ser ut til å være stor avstand mellom det noen sier og det de gjør bør man holde fokus på det de gjør og for det meste ignorere alt de sier. Som alle vet er jo det å prate uten stans en velkjent måte å “utmatte” noens oppmerksomhet slik at man senere kan slå til og robbe dem for verdisaker eller noe. Sånt skjer hele tiden. På engelsk er det vanlig å snakke om con men når man mener en bestemt type svindler, som seiler på en bølge av “selvsikkerhet” av den typen som overvelder de enfoldige. Confidence er nøkkelen til en con job som typisk handler om å stjele noens penger. De lar seg sjarmere av denne personens personlige utstråling og “optimistiske væremåte” slik at det går helt trill rundt for dem og de utleverer både PIN-koder og passord til sin nye beste venn her i livet. Hva skal man si? Fylla har skylda? Bakrus er uansett en vond erfaring.
La fundación de Béjar data de la época de la Repoblación, inmediatamente posterior a la dominación musulmana de la Península, pero la presencia de asentamientos humanos en el lugar tiene orígenes mucho más remotos como atestigua el descubrimiento de una estela funeraria romana en las cercanías del actual casco urbano. La antigua tradición artesanal textil, que habla sido mejorada con la traída en 1691 de maestros flamencos de la tejeduría fina, pasa a convertirse en industria, y ésta en eje comercial, social y económico de la ciudad.
(Ayontamiento de Bejar)
Det finnes ingen egen nettside for Bejar på norsk, ikke engang Wikipedia, men den korte historien er at det er en gammel middelalderby som siden har ballet på seg; med slik arkitektur som man forventer ut ifra disse forutsetningene. Bejar er ikke noe typisk “turiststed” – det er for eksempel ikke lagt opp til at man enkelt skal komme seg dithen – men fremstår likevel som et severdig sted som man utmerket godt kan tilbringe noen dager – for ikke å si uker – på å utforske — og “vandringsterrenget” som omgir stedet er formidabelt, selv etter norske forhold. Den nærmeste store byen er Salamanca, som ihvertfall er verd å utforske, men egentlig er hele distriktet som omgir Bejar ganske sært i forhold til hva folk typisk forventer å finne i Spania; hvor småstedenes utseende drar seg mer i retning av hvordan man ser for seg for eksempel Transylvania, med gamle slott og hele pakka, men også arkitektonisk preget av femti år med kommunisme (som for Spanias del riktignok er fascisme, men la oss ikke være pertentlige).
Norske turister reiser typisk til de stedene som annonserer med sol y vino men selv om man sikkert finner begge deler i Bejar ser jeg ikke for meg at noen vil reise til et sånt sted av en sånn grunn. Festing er en plikt som er bedre avtjent andre steder. De har svære anlegg som er særlig innrettet mot denslags andre steder i Spania. De som oppsøker Bejar og lignende steder er mer opptatt av fotoapparatet og vandringsstøvlene enn av flaska og findressen. Det er ikke dermed sagt at stedet mangler restauranter og utesteder men at det kanskje totalt sett ligner mer på idèen med å reise på høyfjellshotell enn det å ta en storbyferie. Skianlegg har de til og med også, om ikke akkurat i selve Bejar så like i nærheten. Det ligger jo et stykke sør, dette her, så naturen er tildels ganske annerledes i detaljene, men i det store og hele er terrenget i dette området “ganske norsk” av utseende. Det har noe familiært over seg, ihvertfall til den samme grad som Sveits er sammenlignbart med Norge. Vesensforskjellig, men også ganske likt, hvis du skjønner hva jeg mener. Tekstilindustrien var tradisjonelt den største arbeidsgiveren i Bejar, men jeg har inntrykk av at alt dette er nedlagt nå. Det er et eller annet sted på skalaen mellom vanskelig og umulig å finne bra betalt arbeid – som ikke er en offentlig stilling – noe sted i omegnen. Følgelig befinner de seg i en fraflyttingsfase, som er bra for de som ser etter fast eiendom i området men knapt for noen andre.
Hvilket bringer sånne som meg inn i saken. Jeg er jo en litt sånn der landsbyidiot av type, så det passer seg for meg å bo avsides til — og mesteparten av Spania er faktisk temmelig “avsides” uansett hva slags skala man måler sånt etter. Kartet gir jo er flatt inntrykk, men selve terrenget er – gi og ta noen “høysletter” – omtrent så kupert som man finner det noen steder i verden. For tiden tror jeg den regionen vi kaller Lappland – fra Troms i vest til Kola i øst – regnes som Europas tynnest befolkede region, men det spanske innlandet er en god nummer to. Det finnes uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i samme retning uten å se noen menneskeskapte strukturer i det hele tatt. Ingen bygninger, ingen veier, ingen kraftlinjer, ingenting. Og da forutsetter vi at det overhodet går an å ta seg frem i landskapet. Det er ikke vanskelig å finne “umuligheter” sånn sett heller. Ihvertfall kan alle fornuftige mennesker se at det lønner seg dårlig å legge ruta i den retningen. Spørsmålet er – som alle forstår – hva man er ute etter. Uansett hvor man reiser i verden så er det dyrt å bo og oppholde seg på de “hippeste” stedene, inkludert ikke minst byer som Madrid, Barcelona, Bilbao og Valencia i Spania, som er ettertraktet blant en ung og mobil “elite” av nettverksarbeidende individer — og det de ikke kjøper opp går for idiotpriser på Airbnb. Bejar har akkurat så mye trykk fra turismen at jeg tror man sikkert finner Airbnb der, foruten selvsagt et utvalg “normale hoteller og overnattingssteder”, men de har ikke typisk “pakketurer” som går dit. Mitt inntrykk er at det er først og fremst andre spanjoler som ferierer i dette området. Man bør nok ikke forvente at de snakker noe annet enn spansk. Hvorfor skal de det? Riktignok er de vennlige, men ikke så vennlige.
Med en befolkning på omtrent 13.000 er vel Bejar det man kaller en typisk småby. For stor til at man klarer å gå den opp og ned på bare et par dager, men for liten til at det egentlig går an å gå seg vill der. Omtrent som Notodden. Perfekt for en uke eller to på “opplevelsesferie” i en helt annen form for Spania enn man noensinne hadde ant kunne eksistere, tett mot grensen til Portugal (som forøvrig har sine egne “issues” i forhold til hvor folk vil og ikke vil bo, som er bakgrunnen til at de er ganske hissige med å markedsføre “billige eiendommer” mot utlendinger, bare for å opprettholde et økonomisk grunnlag for fast bosetning – og dermed kommunalt administrative funksjoner – i visse “tynne” strøk, som typisk grenser mot Spania). Så vidt jeg kan bedømme er den største “naturkatastrofale” risikoen i denne regionen skogbrann. Det er jo et stort skogområde, totalt sett, som ofte får varme og tørre somre, så det skal ikke store gnisten til. Imidlertid virker det som de har både god beredskap og kompetent mannskap til å håndtere denslags situasjoner, ihvertfall på linje med det beste man finner noe sted i verden. Ikke fordi de planla det slik i utgangspunktet, men fordi de har vært nødt til å utvikle seg i den retningen for å håndtere oppkommende praktiske problemer innenfor denne kategorien av hendelser. Slik er den nye virkeligheten. Den befinner seg svært tett på den gamle, eller skal vi kanskje si klassiske virkeligheten, som nedfeller seg blant annet i småbyen Bejars 800 år gamle historie. Stedet har verdighet i seg selv, nok til å stå på sine egne bein og utkjempe sine egne slag om retten til å eksistere, men det befinner seg i en økonomisk pekuliær periode, når det går an å kjøpe mange hundre år gamle steinbygninger for bare et par hundre tusen — og hvis man slenger på omtrent det samme i “nødvendig oppgraderingsarbeid” vil man sitte med millionverdier mellom hendene. Ihvertfall teoretisk sett. Du vet. Når man tar utgangspunkt i hva det ville koste å bygge noe slikt med dagens priser.
Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk og juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i grunnlovene til mange land, også i den norske Grunnloven. Det er imidlertid store forskjeller mellom land, når det kommer til hvordan makten reelt sett er fordelt mellom et lovgivende parlament, en utøvende regjering og dømmende domstoler.
Av alle de selvfølgeligheter et skolebarn lærer om politikk er dette, altså maktfordelingsprinsippet, den første og mest selvfølgelige. Helt intuitivt skjønner man jo at hvis ikke flere er med på å bestemme blir det bare èn som får viljen sin. Det er enkelt å appellere til den formen for rettferdighetsfølelse man typisk finner hos barn. De tilpasser seg lynhurtig til “det som gjelder” sammenlignet med hvor trege i avtrekket folk blir etterhvert som de vokser til og venner seg til å ha vaner. Så lenge man føler at man ikke vet noe om verden og det som foregår der ute vil man også ha en annen holdning til det å lytte og lære om ting. Så lenge du selv ikke har utviklet noe spesielt “livsprosjekt” ser alt like aktuelt – og/eller uaktuelt – ut i dine øyne. Heri består mye av tenåringenes “negativitet”. De har jo gode evner til observasjon, blant annet i forhold til at verden er ikke akkurat helt i vater, så de prøver å danne et realistisk inntrykk av hva som forårsaker skjevhetene og hvor de selv bør plassere seg i bildet. Inntil videre vet de jo ingenting om “vanskelighetene” som venter dem.
Gi og ta noen mystiske tanker om forholdet mellom selvet og universet – sånt finnes jo – så vil jeg si at de fleste mennesker jeg noensinne har møtt i denne verden – uavhengig av tid, sted og omstendigheter ellers – har hatt “ganske god rettferdighetsfølelse”. De forstår konseptene rett og galt. De forstår forskjellen mellom dem og hvorfor man så langt man klarer bør holde seg på “den rette” siden av ting. Dette gjelder også de som på vanemessig basis gjør gale ting. De vet at det er galt men de gjør det likevel. Hvorfor ikke? De har sett seg rundt og sett at de lever i en gal verden — eller rettere sagt en ufølsom verden, som ikke egentlig gir en bøyd beng i hva som skjer med deg og ditt. Du må selv ta hånd om sakene hvis du har noe slags spesifikt ønske om å gjøre – eller “være” – noe annet enn den mest grunnleggende form for tilfeldig forbipasserende menneske i verden. Kort sagt: Folk skaper sin egen skjebne. Flaks forekommer, men det ligger i sakens natur at dette er bare unntaksvis. Det meste man oppnår i livet handler om målrettet og tålmodig arbeid.
Når det glender dette med arbeiderklassen så er det en åpen klasse. Nesten som det å være heterofil. Hvis ingen annen tihørighet blir signalisert på noen måte, så er det individet man forholder seg til “av arbeiderklasse”. Ihvertfall er dette det mest statistisk sannsynlige. Og hvordan defineres dette? Elementært. Hvis din beste plan for å skape din egen økonomiske fremtid er å “ta en jobb” som betaler en lønn på en ganske stabil og forutsigbar måte, så er dette typisk arbeiderklassetenkning. Det er solid. Det er realistisk. Det har dokumentert god virkning i henhold til sitt formål. Folk vet at det økonomisk minst risikable de kan gjøre i det norske samfunnet er å stå i fast jobb hos et solid firma, eventuelt det offentlige. De kommer aldri til å bli “rike” – slik sånt blir oppfattet i Norge – på denne måten, men de vil ha et stabilt budsjett å jobbe med når de skal finansiere diverse oppkommende ting. De vet godt at det er mye de ikke har råd til, men på den annen side behøver de under normale omstendigheter ikke å bekymre seg for “svingninger i markedet” og den typen sjefsnevroser. Alt som forlanges av dem er at de skal komme på jobb og gjøre jobben sin. Resten av tiden tilhører dem selv og kan fritt disponeres hvor frivolt som helst. Av en eller anne grunn forbinder mange noen slags skam over å være av arbeiderklasse, men dette er – minst – like idiotisk som å oppleve noe skammelig over å ikke tilhøre det seksuelle regnbuespekteret. Hvor ofte er det nødvendig å si det? Man er hva man er, ferdig diskutert. Det å søke seg til fast jobb og et normalt liv med familie og hele pakka er bare “dumt” hvis man ikke har legning for sånt. Så langt jeg klarer å registrere virker det imidlertid som om et overveldende flertall av den norske befolkningen velger å gå den “normale” veien med et “flerfamiliesystem” av halvsøsken og adoptivsøsken innenfor en ganske komplisert krets ettersom folk skiller seg og finner sammen i nye konstellasjoner. Alle man tilbringer noen år sammen med i løpet av oppveksten har jo betydning i barnets liv. Selv må jeg virkelig tenke etter for å komme på noen jeg kjenner som har hatt et livslangt og fullstendig monogamt løp. Er det noen? Jeg gidder ikke å spekulere. Jeg bare fastslår at det vanlige er at man skiller seg både en og flere ganger i løpet av voksenårene.
Vi flytter nå blikket over mot den foretaksomme klassen. Du vet. Business Class. Dette kan i utgangspunktet bety hva som helst, men hva det definitivt ikke betyr er at man opplever seg selv som “arbeiderklasse” — uansett hva foreldrene eventuelt må ha vært. Noen ganger er de veldig insisterende på at “de har vært sin egen lykkes smed” nærmest på tross av foreldregenerasjonens vilkår, om man skal tro på noen av de bakgrunnshistoriene som sirkulerer om visse svært rike individer. Jassågitt? Man kan jo ikke annet enn å “ta det til etterretning” som folk sier, men det går opplagt ikke an å bli rik bare av eget arbeid. Hvis man har svært høy timelønn og jobber mye overtid kan man i beste fall bli “svært velstående” men på den annen side vil man jo ikke egentlig ha tid til å nyte fruktene av alt arbeidet. Rik blir bare den som klarer å konstruere en “pengemaskin” som gir enten liten avkastning per enhet fra et stort produksjonsvolum, eller det motsatte, men selve grunnprinsippet er at varen eller tjenesten “selger som hakka møkk” — etterspørselen overgår kapasiteten din for å levere. Det første trinnet handler om å skape en formue — men det neste handler om å drive som “investor”. Bli en av eierklassen. Det skjer når “pengene jobber for deg” heller enn det motsatte. Jeg kjenner ingen tall for hvordan dette siden fordeler seg, men mitt anekdotiske inntrykk er at det er ganske mange som velger å “pensjonere seg” – selge seg ut og ta helårsferie med formuen – etter at de har skapt en lønnsom bedrift, altså at det bare er et fåtall som velger å rykke opp til å bli en av dem som typisk kjøper opp bedrifter og som har makt til å bestemme om et lokalsamfunn skal leve eller dø. Da har man blitt en “politisk aktør” enten dette var planen eller ikke. Selv har jeg forsåvidt ingen tanker om de som pønsker ut noe smart og som “kommer til penger” på den måten, forutsatt at de har et mål for når “nok er nok”. Det vil si at de typisk er en av dem som selger hele mannskiten til en “investor” og kaller det sitt pensjonsgrunnlag. Jeg har mer sans for de som solgte Twitter enn de som kjøpte det, for å si det på den måten. Forskjellen består i hva slags “visjon” de later til å ha.
Er det sant at penger alltid er etterspurt? Dette er jo hele grunnlaget for alt vi kaller “markedet”: Alle vil alltid ha mer penger. Hvis man gjør litt rask hoderegning vil man litt løslig kunne anslå hvor mye som er “nok” til at man kan leve av det resten av livet – et tall som for de fleste vil lande rundt noe sånt som ti millioner – forutsatt at man ellers går for en nøktern og disiplinert livsstil. Hvis man har tilbøyeligheter til for eksempel gambling, høy sigarføring ute på byen og annen vettløs sløsing vil jo intet beløp være nok. La oss si at noen i en alder av 35 finner opp en “app” som blir grisepopulær og som de siden selger for ti millioner til en oppkjøper. Hva skal de nå gjøre? Teknisk sett har de jo råd til litt av hvert. Ikke mange – selv blant de som alle oppfatter som rike – har ti millioner i frie kontanter tilgjengelig. Nesten alle pengeaffærer handler om komplekse labyrinter av “strukturerte finansprodukter” – med tildels vanskelig sporbare eierforhold – når man kommer over et visst nivå. Jeg antar at skattedirektoratet har en hel stab av jurister som bare ser på hva slags “godtgjørelser” innenfor næringslivet som egentlig er kamuflerte inntekter det skulle vært skattet av — klassisk sett handler det om fri bil, bolig, hytte, ferie og annet som “fimaet betaler”, ofte som en del av “betingelsene” som tilkommer med liten skrift i ansettelsesavtalen; men også under konseptet “representasjon” havner det ganske mange kostnader som man ikke behøver å myse særlig hardt for å se som korrupsjon. The cost of doing business handler til syvende og sist om hva man aksepterer som “nødvendigheter”. Man kan jo for eksempel la være å handle med noen som forlanger at det skal være lyssky elementer i avtalen. Det vil være både etisk og juridisk korrekt, men ikke nødvendigvis “det mest lønnsomme”. Derfor blir det som det blir. Det er et typisk høne-og-egg-spørsmål om den lave moralen i forretningslivet skyldes at de var sånn som personlighetstyper i utgangspunktet, eller om de har blitt sånn på grunn av “nødvendig tilpasning” til de forholdene som tross alt gjelder ute i markedet. Den sterkeste? Den smarteste? Den mest skruppelløse? Man må uansett være “mest” av noe for å komme ut på toppen i et møljeslagsmål om penger. Eventuelt kan man si at man er Sun Tzu i en krig med penger som våpen, hvis dette lyder bedre for egoet (det gjør det). Fantasien om å bli rik er uansett vesensforskjellig fra realitetene.
Hva tenker du om musikk? Denne posten er som en seks minutter lang sang, hvorav de første fem er “innledning”. Egentlig tenkte jeg å skrive om opplegget for høyesterett i USA, som befinner seg på litt gyngende grunn akkurat nå. Tenk deg at det enorme USA bare har ni av dem, mens lille Norge har over tyve. Er ikke det litt mystisk? Det er fordi de teknisk sett er en “grunnlovsdomstol” som bare skal se på saker som direkte angår forhold i grunnloven, som for eksempel ytringsfrihet, retten til å eie våpen, og så videre. Det siste de skal gjøre er å blande seg inn i politikken, uansett hva de selv måtte stemme ved det som presumptivt sett er hemmelige valg i et demokrati. Det bør være åpenbart at individer i slike stillinger ikke bør “vise kortene” i forhold til hvor de selv står i aktuelle politiske saker. De skal kun fatte avgjørelser i saker som er så prinsipielt viktige at de må måles opp mot hva grunnlovsteksten sier. Det er på ingen måte for mye å forlange at en dommer skal ha steinansikt i forhold til både “hvem de er på fritiden” – gitt at det ikke inneholder noe kriminelt element – og hva de enn måtte “mene” om de personene de møter på jobben. Dette gjelder som en selvfølge i lagmannsretten og burde i enda større grad være en selvfølge i høyesterett. Det bør være fette åpenbart at en “politisering” av rettssystemet – enten det virkelig er sånn eller det bare er noe folk innbiller seg – ikke er noe sunnhetssignal for det samfunnet det angår. Ut fra alt jeg vet om verden – og det begynner å bli en del etterhvert – så kan man ikke bruke noe annet ord enn korrupsjon om det som foregår innenfor amerikansk høyesterett for tiden, med gaver i millionklassen, dyre feriereiser til eksotiske steder, og den typen ting, alt betalt for av “republikanske donorer” og milliardærer. Man hadde fått sparken på flekken i Norge. Herregud. Ikke fordi vi er så moralsk høyverdige, men fordi vi ikke liker å bli gjort narr av. Hvis vi skal ha folk ansatt i en jobb som handler om “siste ord i alle saker” så vil vi ikke vite på forhånd hva det blir, på grunn av hva slags venner de har og det ene med det andre. Vi vil kort og godt ikke at dommere skal “være til salgs” uansett hva prisen handler om. Vi vil tvert imot at de øyeblikkelig skal politianmelde alt som overhodet ligner på noe slags forsøk på å “kjøpe dem”. Til dette formål må de gjerne organisere seg i “losjer” eller hva det enn måtte være, slik at de kan støtte og veilede hverandre i oppgaven med å være “et rettferdig menneske”, som ikke en en enkel jobb for noen, men sjelden så viktig som når rettferdigheten er ditt fag.
Minoisk kultur var en egeisk bronsealdersivilisasjon på øya Kreta og på andre øyer i Egeerhavet som blomstret i tiden 2600 til 1600 f.Kr. før en sen periode med nedgang og som til sist endte rundt 1100 f.Kr. Den gikk forut den mykenske kultur på det greske fastlandet. Minoisk kultur ble gjenoppdaget på begynnelsen av 1900-tallet gjennom arbeidet til den britiske arkeologen Arthur Evans. Den har blitt beskrevet som den eldste av sitt slag i Europa, og hvor historikeren Will Durant kalte minoerne for «den første forbindelsen i den europeiske kjeden.»
Jeg la merke til en overskrift på nettet: Hvilke guder trodde minoerne på? Dette er hva jeg vil kalle et typisk galt spørsmål. Ser du det? Om ikke kan jeg fortelle deg at vi etterspør en bestemt kategori av informasjon med slike spørsmål, som er betinget i en serie med andre kategorier. Et bedre, eller skal vi si mindre fordomsfullt spørsmål, ville være å spørre om hvordan de forklarte mysteriene. Hva slags historier fortalte minoerne? Hva slags tanker hadde de om dag og natt, havet, vinden, regnet, månen og stjernehimmelen? Hva slags spørsmål stilte de? Var de idioter? Hvis vi ikke tror at de var tilbakestående, hvorfor behandler vi dem slik? Kultursjåvinisme er når folk – bevisst eller ubevisst – tenker om seg selv at de representerer “fasiten”. For eksempel at vi som lever nå er de korrekte menneskene, mens alle andre varianter som har eksistert – og til en viss grad fortsatt eksisterer – er feilslåtte modeller og prototyper som har gått ut av produksjon. Vi er jo siviliserte nå. Vi har kunnskap, kontroll og kjærlighet. De hellige tre K.
Alle har hørt om den minoiske bronsealdersivilisasjonen på Kreta. Alle har hørt om Knossos, labyrinten, minotauren og Ikaros som fløy for nært solen slik at han styrtet i havet og døde. Hørt om er det operative begrepet her. Hva slags guder trodde minoerne på? Saken er at de historiene om minoere som vi forteller sier mer om oss enn om dem. Vi antar a priori at de “tok feil” om livet, verden og universet, men at de ikke desto mindre fikk til noen greier, og det har vi sympati for. Nesten som når barna tegner noe som faktisk er finere enn forventet og man blir både positivt overrasket og litt stolt. De viser talent. Noe vi vet er at minoerne drev handel med Egypt, som kalte dem keftere. De var så å si sin tids Louis Vuitton Moët Hennessy – populært bare kalt LVMH – og Bernard Arnault (verdens rikeste mann), i den forstand at kefterne – minoerne – hadde rykte som leverandører av det beste innenfor luksusprodukter. Du vet hvordan sånne ting virker. Når alle tror at noe er “best” så spiller det egentlig ingen rolle om tingen faktisk er best, alle som er jålete – det vil si alle – vil bli assosiert bare med det som har rykte for å være det beste, bli sett bare sammen med “interessante mennesker” og det ene med det andre, særlig når man jobber som farao og har et image som “levende gud” å ta vare på. Da nytter det ikke med noen sekunda vare.
Hva slags guder tror vi på? Altså vi nålevende og høyst postmoderne mennesker. Vel? Jeg håper du ikke har tenkt å foreslå “selveste” den ene og sanne Gud som står over, utenfor, bak – og alle administrative posisjoner ellers – alt som eksisterer og alt som skjer, og så videre. Jeg mener de tingene vi virkelig holder hellig. Bankkontoen, mobiltelefonen og sånne ting. Til en viss grad huset. Prosjektene våre. “Det vi driver med.” Vårt gode navn og rykte. Verdensforklaringen. Hvis vi skal kunne si noe om hva slags guder moderne mennesker i “vesten” tror på så må vi studere atferden til denne gruppen. Hva er det som gjør dem til en gruppe? Hvilke likheter finner vi blant et utvalg av så ulike individer? Hva er det for eksempel som gjør en person “norsk” og en annen person “engelsk” selv om de ellers ser ut som om de kunne vært slektninger? Språket er selvsagt det første alle peker på, men selv om vi justerer for dette vil vi finne “kulturelle forskjeller” mellom nordmenn og engelskmenn som handler om det jeg kaller “gudene i kulturen”. De norske er annerledes enn de engelske. Mye er likt men det er også noen fundamentale forskjeller i virkelighetsoppfatningen. Mytene er ikke de samme. Skarpe observatører har hengt seg opp i at jeg sier “engelsk” og ikke “britisk” — for det er jo to forskjellige ting. Men nok om det. “Britisk identitet” er jo en digresjon når vi snakker om minoere – eller keftere – selv om det hadde litt å si for hvordan Arthur Evans fortalte denne historien første gangen han gikk ut med noe om utgravningene sine på Kreta for drøyt 120 år siden. Du vet. Førsteinntrykket har mye å si. Er det ikke litt corny å tenke på at for bare to hundre år siden var verden fortsatt i det store og hele et Terra Incognita; ukjent land? Alt var bare rykter og fantasifortellinger. Folk visste ingenting om noenting. Slik er det for en stor del ennå, men nå har vi i det minste oppslagsverk til felles referanseformål. Vi kan for eksempel søke på “minoisk sivilisasjon” og sannsynligvis finne opptil flere timers lesestoff på den måten, foruten naturligvis det man var uelig om til å begynne med. Hvilke guder trodde minoerne på? Jeg tror ikke man vil finne særlig mye om akkurat det. Vi vet ikke. Selv har jeg sett noen bilder og figurer og hørt det folk sier, men så lenge saken er at vi savner originalt kildemateriale så er dette bare frisk luft og spekulasjon. Det har ingen substans. Vi vet ikke engang om de hadde “guder” på samme måte som i Hellas mye senere.
Bildet ovenfor er svært berømt og fremkommer som freske – al fresco maleri er når man maler direkte på fortsatt fuktig murpuss – i det minoiske palasset Knossos på Kreta. Eller rettere sagt, det fremkom opprinnelig som fragmenter av en freske – i likhet med mye annet som ble gravd frem av Arthur Evans den gangen – men etter at ekspedisjonens geskjeftige franske restauratør hadde hatt fingrene i saken en stund ble alskens vakre motiver gjenskapt og presentert som ekte vare foran et måpende og sensasjonshungrig publikum. Mye av det vi nå bare godtar som “minoisk” har en problematisk arv på denne måten. Det har en aura av “gjendiktning” over seg, men der står altså saken i dag. I den grad noen venter på nye data så handler det om å knekke koden til det minoiske skriftskråket “Linear A” (det finnes en Linear B som er de samme bokstavene men med gresk språk), som ingen så langt har klart å bli klok på. Jeg tror imidelertid ikke at det finnes nok tekstmateriale forfattet i Linear A til at det går an å få frem noe betydelig “volum av informasjon” uansett, men den som lever får se. Kanskje kunstig intelligens kan finne ut av det. Uansett handler bildet ovenfor om “tyrefekting” på noe slags vis, men alle som noen ganger har vært nær en ekte okse av det aggressive kaliberet vet at man har ikke tid og rom nok til å bedrive særlig mye akrobatikk rundt dyret. De beveger seg mye raskere enn man skulle tro. Problemet er først og fremt å holde seg i live, helst også uskadd, som kan være vanskelig nok i seg selv, om man ikke skal slå salto også. Herregud. Midt inni Knossos finnes en diger arena, hvor tanken er at de har holdt på med rituelle spill som koker ned til “tyrefekting”, men vi kjenner selvsagt ingen av detaljene rundt opplegget. Det eneste vi har er fortellingen om “stjernebarnet” Asterion – altså minotauren – som ble unnfanget etter at Zevs, forkledd som en hvit okse, satte barn på den minoiske dronningen Europa; men Asterion – som det “uekte barn” han var – fikk en annen skjebne enn sine søsken Androgynos – som jo også er at navn som får folk til å si hmm – og Ariadne, som til sist fikk den mest ulykkelige skjebnen av dem alle. Problemet med denne historien er bare at den er gresk, ikke minoisk, og forfattet opptil flere tusen år etter høydepunktet av minoisk kultur. Kan den likevel kanskje handle om historiske hendelser i oldtid? Mytologi er jo ofte “skygger av glemte forfedre” som har blitt relegert til et sted utenfor tid og rom forstått som som “sekvenser av hendelser”. I praksis snakker vi om “drømmetiden”. Noe som kanskje ikke har skjedd engang, men ikke desto mindre forteller vi historier om det.
Husarbeid og husstell er synonymer, men med noe ulik bruk. Husarbeid brukes i dagligtalen og i diskusjoner omkring tidsbruk, arbeidsdeling mellom kjønnene og arbeidsforhold. Husstell har vært brukt som navn på fag, institusjoner og skoler. Både husarbeid og husstell kan brukes om alt arbeid i hjemmet og dermed omfatte rengjøring, matlaging, innkjøp, vask og stell av klær og tekstiler (klesvask), omsorgsarbeid, stell av planter, i noen sammenhenger også stell av hage og vedlikehold av bolig. Begrepene kan også avgrenses mer og betegner da vanligvis matlaging, rengjøring og arbeid med tekstiler. En vid forståelse av begrepene er vanlig i dagligtalen og i de mange diskusjonene rundt hvem som skal utføre husarbeid samt hvordan det skal gjøres.
Humoristen Gary Larson var ganske stor en stund, med sine absurde betraktninger rundt livet og alt vi ikke vet. Han hadde en tegning av noen mennesker – vi tenker kanskje en familie – som sitter sammen i en sofa og betrakter veggen. Slik så Larson for seg en typisk lørdags kveld før menneskeheten fikk fjernsyn. Han sa imidlertid aldri noe om hva kjønnskampen besto i før vi fikk husarbeid som et tema det er like vanlig å forholde seg saklig og rolig rundt som “palestinaspørsmålet”. Hva kranglet et gjennomsnittlig ektepar om før det ble vanlig å bo i møblerte hjem med klar separasjon mellom “inne” og “ute”? Ved et tidspunkt må vi jo anta at hus for det meste handlet om “ly mot vær og vind”, et trygt sted å sove og den typen ting, men så kom utviklingen – eventuelt innviklingen, alt etter hvordan man ser det – og nå er vi en helt annen type skapning enn de rå og primitive uteliggerne som vår art en gang var.
Man må ha en bestemt innstilling til begrepet hus for at begrepet husarbeid skal gi noen mening. Selv avviser jeg det konsekvent. Eller jeg kan eventuelt gå med på at “husarbeidet” består i å bygge og vedlikeholde selve strukturen, mens dekorasjon og annet som har med innredning og “daglig drift” å gjøre faller innunder begrepet stell. De fleste vanlige folk gjør aldri noen form for husarbeid, de bare styrer og steller inni en “boble” som eksisterer mest i hodet. For å klargjøre min egen posisjon: Jeg har få eller ingen problemer med å “stelle hjemme” hvis vi med dette mener å holde huset i rimelig skikk. Du vet. Rent, ryddig, kanskje til og med pent, hvis man har sansen for denslags. Jeg ser ikke på dette som arbeid, men som “ting jeg gjør i privatlivet” og som handler om min personlige trivsel. Det er “ekstra”. Ting jeg verken kan forklare eller forsvare som “nødvendigheter” i noen objektiv forstand, men det føles viktig for meg likevel. Hva med alle andre? La meg uttrykke det slik: “Alle andre” foretrekker at jeg stiller med klær på når jeg beveger meg ute blant folk, men de har i utgangspunktet ingen mening om merke, snitt, farge og så videre. Det er opp til meg selv å velge. På samme vis foretrekker “alle andre” at hvis de blir bedt hjem til noen, så skal det ikke se ut på en måte som setter folk i forlegenhet, verken vertskap eller gjester.
Når det er sagt så skal jeg tilstå en viss fetisjistisk tiltrekning mot “det sære” når det kommer til byggekunst – forsåvidt på den samme måte som resten av kunstsynet mitt – men da er jeg samtidig nødt til å presisere at bare sært holder ikke mål i måneskinn, det må være både en plan, en visjon og “en konsistent indre logikk” i strukturen for at den skal fremstå som behagelig for meg. Jeg mener, det finnes hvor mange “kråkeslott” og Pippi Langstrømpe-hus som helst i verden, hvor de bare har dynget på med bygningsmessige detaljer som ikke er harmoniske i forhold til hverandre, både innvendig og utvendig, men dette appellerer på ingen måte til meg. Det har den motsatte effekt. Eller hvis det først skal være camp så skal det være sånn som camp var på 1920-tallet; for eksempel de berømte Palacios Indianos som man finner generøst strødd utover hele Spania. Kort fortalt, folk som hadde opparbeidet seg en formue i “koloniene” og som nå vendte tilbake for å tilbringe livets siste del “hjemme”, i en standsmessig bygning. “Indianerstilen” er ganske distinkt, men ikke ulik ting som ble bygd også i Norge ved den samme tid, inspirert av “Art Noveau”. Problemet med det meste sånt er bare at det befinner seg prismessig utenfor min rekkevidde. Jeg har jo ingen planer om å “sette meg i gjeld” ved dette tidspunkt av livet, så horisonten min befinner seg mer på nivået “familievilla som behøver oppussing” enn noe slags “palass som scorer høyt i arkitektmagasiner”. Man må lære seg å kjenne sine begrensninger, men man kan jo ikke desto mindre beundre ting som man ser ligge ute for salg.
Originalt er det på ingen måte, men har man ikke noe bedre for hånden så kan man alltids etablere et komisk poeng rundt hvordan folk har ulike standarder for “rent og ryddig” og derfor dårlig grunnlag for kompromissbygging. For eksempel, hvis jeg bor alene så blir huset som det blir – mange synes jeg har “høy standard” som aleneboende mann, om enn litt “spartansk” – men hvis jeg bor sammen med noen annen er det som typisk skjer at de forlanger en helt annen type orden preget av mer “pynt og dill” som jeg selv ikke nødvendigvis liker, men som heller ikke er noe problem for meg såfremt ingen prøver å rekruttere meg til å tørke støv av porselensfigurer og den typen ting. Da blir det krig. Min type orden handler om å “vite hvor jeg har ting” mens andre menneskers orden ofte ligner performance art fokusert på noe slags eksistensielt teater som jeg ikke forstår — og som de da heller aldri kan redegjøre for på noen sammenhengende måte. Hva betyr det at noe er “pent”? Mener vi det samme når vi bruker dette ordet? Hvorfor skal for eksempel et verksted være “pent”? Er det ikke nok at det er rimelig rent og ryddig? Og er ikke kjøkkenet også et slags verksted slik sett? Jeg opplever selv at begrepet trivsel bare har begrenset sammenheng med hvordan omgivelsene mine ser ut. Jeg praktiserer det spillteoretiske prinsippet godt nok om alle forhold og ting i livet, i det forstand at så snart dette nivået er oppnådd så slutter jeg å jobbe mer med saken. Punktum finale. Jeg er ikke en sånn som vil henge gammelt verktøy, legemsdeler fra døde dyr og andre bisarre ting på veggene mine, det eneste man typisk finner der er kunstmalerier, plakater og så videre. Noen tekstiler, jo ja, men hvis de ikke “gjør en jobb” som gardiner og annet, så vil jeg ikke ha dem. Uansett hvor god orden man eventuelt har på alle sakene, så representerer “unyttige ting” bare kaoskrefter. De krever noe uten å gi noe, slik at man er alltid “på vikende front” i forhold til tingens fetisjistiske makt. I praksis blir man en tempeltjener i helligdommen til en guddom uten portefølje. Rydde, stelle, tørke støv og vaske. Er det mannen som har bestemt at det skal være slik? Kvinnen ble rekruttert som en husholdningens slavearbeider, kontinuerlig på etterskudd med “husarbeidet”? Herregud for et opplegg.
Tre døgn tok det, men til slutt fikk jeg den satans kråka ut av skorsteinen. Vi snakker ikke om vanlige – og etter måten store – gråkråker nå, men om de små og svarte. De som har blå øyne, sånn som den på bildet. Eller heter det kaier? Uansett hadde altså denne skapningen ramlet nedi pipeløpet på en sånn måte at den helt klart ikke hadde “armslag” nok til å fly ut igjen, men samtidig var kråka åpenbart pisse redd også. Den lot seg ikke bare bli plukket opp av mine arbeidshanskebekledde hender, for å si det sånn. Opplegget er slik at helt i bunnen av pipa finnes en inspeksjonsluke som er stor nok til å stikke hodet og begge hendene inni, slik at der på stedet gjennomførte jeg fjorårets tilsvarende redningsaksjon av strandet kråkefugl. Den lot seg bare gripe, med en hånd til å låse vingene og den andre til å låse føttene, og bæres utendørs, hvor den sporenstreks fløy sin vei uten så mye som et ord til takk. Men det var i fjor. Årets kråke viste seg å være av et helt annet kaliber. Den var både paranoid, sprek og støyende. Før jeg hadde rukket å gjøre mer enn å åpne inspeksjonsluka i kjelleren hadde kråka – med høye skrik – allerede hoppet opp til neste mulige “avsats” inni der. Herregud. Det betyr at jeg må opp i stua og rote rundt med ildrakeren gjennom en svært mye mindre inspeksjonsluke øverst i vedovnen – for å skremme den til å hoppe ned igjen – og sånn gikk det et par dager. Jeg gadd ikke prøve særlig hardt, men regnet med at den ville bli litt mer sliten etterhvert. Jeg kan bare vente. Til sist vil kråka være for sulten, tørst og spak til å gjøre motstand med all denne kraftakrobatikken sin der inni skorsteinen. Da slår jeg til.
Men så sto jeg altså på kjøkkenet i dag tidlig, hvor det er en egen separat vedovn for bruk ved særlig kalde anledninger. Stussen på pipa fra denne ovnen og inn i selve skorsteinen står på “motsatt vegg” av stussen som kommer fra vedovnen i stua, slik at jeg kan se den når jeg lyser inni det foran nevnte lille ildrakerhullet med lommelykt. Forbindelsen mellom vedovnen på kjøkkenet og det jeg kan se inni skorsteinen er omtrent femti centimeter lang og inneholder en nittigraders bend. Diameteren er som vanlig for sånt, omtrent ti centimeter. Saken er uansett at plutselig hører jeg kråka småkakle – som den hadde gjort i mange dager ved dette tidspunktet – fra inni vedovnen der på kjøkkenet. WTF som de sier på engelsk. Den jævla kråka har på et slags vis klart å tre seg gjennom røykrøret og rundt nittigraderen for å havne der. Noe annet er jo for fanden fysisk fette umulig. Det er vanskelig å tro at det er sant, men da jeg kikket inni vedovnen satt altså kråka helt innerst der inne og så ut som om den var usikker på hvor smart dette trekket egentlig var. Å komme seg tilbake igjen samme vei var mindre aktuelt. Den må jo ha ålt seg gjennom der – som kråker gjør – med hodet først, mens den sparket fra med føttene for å få fremdrift gjennom den ganske trange kanalen, med en nittigraders sving innlagt som ekstra utfordring. Herregud. Jeg har ikke noe å si i forhold til selve rømmingsforsøket. Opp kom den seg jo ikke, og ned ville den ikke, for der var de store hendene mine, mens gudene vet hva som foregår i det løpet hvor det noen ganger kommer en ildrake. Den eneste “frie åpning” – dog med ukjent utgang – var den som endte på kjøkkenet. Hva kan man si? Flink kråke. Dessverre for den ble det til at jeg grep den med arbeidshanskene uansett – hjulpet av en hodelykt for å få syn på denne “grå fuglen i grått miljø” nok til å ikke skade den under operasjonen. Det gikk imidlertid bra og til sist forsvant den på egne vinger over bjørketrærne nedi enden av tomta her. Snakker kråker sammen? Da har den i så fall litt av en historie å fortelle. Og hvis ikke kråka forteller verden om sine eventyrlige opplevelser så gjør jeg det.
Det heter kviss på norsk. Du vet. Spørreleken som noen skriver som quiz. Det er mer interessant slik, synes de. Internasjonalt. Derfor regner jeg uten videre med at de omtaler kvinnfolk som quinz og det fuglene sier som quirrewitt. Spiller det noen rolle? Jeg minner om sangen til Billie Holliday. I say potayto and you say potahto. Her i Østerdalen fungerer det slik at folk sier hva de vil — og siden oppstår det slagsmål. Enighet virker som en guddommelig ting, ihvertfall noe veldig menneskefjernt, nesten som perfekte tenner. Hvor får man sånt fra? Det ser dyrt ut. Akkurat som resten av den perfekte profilen deres. Et team av psykologiske spesialister må ha jobbet lenge for å installere en så fin samling av så perfekte meninger. Også konverserer de så bra. Det går så lett og naturlig. Ordene faller som perfekt kalibrerte små baller ev ekskrementmateriale direkte fra geiteræva. Sånt krever trening. Det naturlige er å henfalle til kaotiske og fragmenterte uttrykk over tid. Ingen blir noensinne bedre til noe som helst uten at det foreligger disiplin i bildet. Et eller annet sted, på en eller annen måte, finnes det alltid “en styrende vilje” der man finner det vi mennesker kaller orden.
Her er noe man kanskje kan støte på i en kviss: Nevn noen viktige årstall fra norgeshistorien. Fire poeng for fire riktige er mulig. Jeg føler meg rimelig sikker på at de fleste vil si 1814 nesten øyeblikkelig, men så er det uvisst hvor det bærer hen siden. Det finnes selvsagt minst hundre årstall som bør passere som “historisk viktige” for Norge, men noen er mer sannsynlige enn andre. Så lenge det bare kreves fire av dem vil jeg tippe at 1905 og 1945 også kommer høyt på listen over “sannsynlige valg” som mange kommer til å lande på. Siden blir det bare gjetting. Jeg tror ikke at det noensinne har vært gjennomført noen slik undersøkelse i Norge, men det har det i Storbritannia. Blant alle de årstall som ble foreslått var det to som stakk seg ut på en overveldende måte: 1945 og 1066. Det første er åpenbart slutten på Den andre verdenskrig, men det siste handler om slaget ved Hastings, da “det normanniske England” ble målt opp, registrert og organisert som skattland av William Erobreren og alt det der. (1066 and all that er faktisk tittelen på en bok som eksisterer. Ganske populær er den også.) Det angår i prinsippet ikke vikingtiden, selv om årstallet tilfeldigvis er det samme som slaget ved Stamford Bridge.
En annen pussig tilfeldighet er at dette er post nummer 1066 som jeg har skrevet på denne plattformen. Det begynner å bli mye nå. Uten å basere det i noe annet enn en “følelse” vil jeg tippe at en gjennomsnittlig produksjon på denne bloggen har en tendens til å ligge på rundt 4-5 avsnitt i lengde og være litt som “de svarte løypene i slalåmbakken” i den forstand at dette er ikke noe for vanlige søndsgsturister som leter etter kos. Men de øvede liker det. De får noe å bryne hjernen sin mot, liksom. Du vet. Kunstpublikum og “de intellektuelle”. Alle har lyst til å være dem, men ingen har lyst til å “bli sett” som en av dem. Dette skaper grunnlag for mange fantasifulle sosiale dansetrinn. Folk skal jo posisjonere seg. Vi kaller det profilering og det handler om “hvordan man blir sett” i markedet for oppmerksomhet. Om du selv er riktig eller gal – altså egentlig, innerst inne, kors på halsen – spiller forsåvidt mindre rolle enn hvordan “markedet” ser deg. Mange jeg selv uten å nøle ville karakterisere som fette sinnssyke – eventuelt “sleipe løgnere og skuespillere” hvis de ikke virkelig mener det – har faktisk all mulig slags målbar suksess på nettet. Innflytelse, penger og det ene med det andre. Det kan være store penger å tjene hvis man har talentet for å være et troll på måter som sjarmerer deler av publikum. Det finnes sånn sett mentale skadedyr der ute som har flere titalls millioner følgere og som på bakgrunn av dette massive antallet også raker inn betydelige reklameinntekter. Alle vet at det som foregår på nettet og i sosiale media ikke er sunt, men vi er ikke enige om på hvilke måter og hvorfor det ikke er sunt. Fra min sysnvinkel handler det om at folk har dårlige standarder for informasjonskvalitet — i forhold til at “viljen til å lyve” sitter veldig løst hos veldig mange. De opplever ikke typisk at de har noe ansvar for at ting de plukker opp på nettet – altså rykter og “folkesnakk” – skal være god fisk før de selv bringer det videre. Underholdningsverdi teller mer enn sannhetsverdi. Dette “verdisynet” gjennomsyrer hele samfunnet, inkludert media.
Tegneseriefiguren Asterix skal ikke undervurderes som påvirkningsagent for alminnelig interesse for en viss periode av historien. At de bruker Cæsar som en gjennomgående bakgrunnsfigur i tegneserien tidfester jo handlingen til perioden rundt år 50 før vår tidsregnings begynnelse, altså gallerkrigene. Jeg vet ikke om det var romerne som begynte å separere store Britannia fra lille – identisk med det vi nå kaller Bretagne i Frankrike – men det var de som begynte å skrive om det. Den klassiske handelsruta gikk jo fra Middelhavet, oppetter kysten av Portugal, Spania og Frankrike, før de satte over til Cornwall når de nådde Bretagne, og videre inn i Irskesjøen. Denne ruta var like hardt trafikkert som Silkeveien — og ble etablert allerede i steinalderen, da de første “industritiltakene” oppsto. Helt til langt inn i middelalderen var de britiske og franske områdene som ligger midt overfor hverandre langs kanalen “kulturelt identiske” på de fleste vis, inkludert språket, men siden har de gått hver sine veier. Hvilket bringer oss til dagens situasjon. Det er per i dag under en måned til det skal være valg og Storbritannia er litt ute av kontroll. Du vet. Politisk ustabilt. På mange måter virket det lenge som om “saken var biff og karbonade” for det britiske arbeiderpartiet Labour, men så kom hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Ikke helt beleilig, gitt at den nye lederen Keir Starmer har misbrukt konseptet antisemittisme for å få rensket ut “venstresiden” – i praksis alle som holdt med den gamle lederen Jeremy Corbyn og som fortsatt synes at Labour bør være en sosialistisk bevegelse – og festet sitt eget jerngrep rundt partiet som “sterk leder”. De vil sannsynligvis vinne valget uansett, men ikke med en så sterk posisjon som de ellers kunne hatt. Jeg har inntrykk av at “støtten til Palestina” er noe man finner hos de fleste anstendige mennesker, selv om de ikke er “aktivister” — og det virker jævlig provoserende å bli beskyldt for å være motivert av “jødehat” når man påpeker at situasjonen er uholdbar og har vært det i mange tiår. Noe slags opplegg som sikrer palestinsk identitet, sosial trygghet, økonomisk grunnlag og fremtidsutsikter må uansett på plass før eller siden; uten at jeg selv har noen meninger om hvordan slikt kan gjennomføres i praksis. Eller rettere sagt: I praksis er det USA som bestemmer hva som skal skje i denne regionen. Mer behøver vi ikke å si. Tilbake til Storbritannia.
Forrige gang Labour vant valget handlet alt om sjarmtrollet Tony Blair, en ganske sterk økonomi og optimistiske fremtidsutsikter ute blant briter generelt. Ting kunne ikke vært annerledes nå. Økonomien ligger på kne foran dass som briter jo ofte gjør “dagen derpå” og hoster opp bare blårøyk. Det finnes ikke noe mer å spy. Pengene er borte. Økonomien står stille samtidig som det er full sysselsetting. Brexit er selvsagt elefanten i rommet, uansett hvor mye de snakker om Covid, Ukraina og “illegale innvandrere i småbåter”. Alle visste at Brexit ville medføre et fall på omtrent fem prosent i den britiske nasjonaløkonomien, som kanskje ikke høres mye ut men faktisk er ganske dramatisk, og nå ser vi det spille seg ut i mange slags detaljer over hele linja. Den korte historien? Folk sliter. Tenk Charles Dickens. Britisk nød og depresjon har vendt tilbare til dit den var før Storbritannia ble en kolonimakt. Du vet. Før trollmannen John Dee begynte å hviske i øret til daværende erkedronning Elizabeth Tudor at det kunne være en god idè å etablere “et britisk imperium” av oversjøiske besittelser og annet godt skattland, et prosjekt som ble iverksatt for alvor utover 1600-tallet. Men den festen er over nå. Regningen for det hele er en slags moralsk gjeld som den britiske staten har blitt sittende igjen med. Spillets svarteper, kan du si. Mange mennesker verden over – med saklig grunn – føler at Storbritannia skylder dem noe, fordi de er etterkommere etter mennesker som britene plyndret, misbrukte og undertrykte på det groveste. Imidlertid kan man argumentere for at de har ikke behandlet “fremmede folkeslag” verre enn de har behandlet sin egen underklasse, arbeiderklasse, klassen av eiendomsløse landarbeidere og omstreifere, eller hva man enn har for tiden av sosialt utstøtte grupper i det britiske samfunnet. Fattigdom over generasjoner, rusmisbruk og elendighet har alltid “stått sterkt” som konsept blant britene. Det samme kan man si om en slags nedlatende holdning som kommer fra en følelse av å være bedre enn andre folk bare fordi man er britisk, som åpenbart har vært en del av det offisielle propagandamaterialet til fordel for “Storbritannia” som entitet, britisk kultur, kongen, teseremonien, snåle matvarer, BBC, NHS, parlamentet og det ene med det andre. De nasjonale symbolene. Imidlertid er de jo ikke “best”. De er ikke engang “bra”. Det har gått skikkelig nedenom og hjem med Storbritannia i løpet av de seneste hundre år.
Europas syke mann kaller vi Storbritannia nå, adekvat symbolisert av hvordan statsminister Rishi “Snublefot” Sunak åpenbart ikke forsto hvor viktig det var at han var fysisk tilstede under seremonien tilknyttet åttiårsjubilèet for D-dagen, altså den allierte landingen i Normandie den 6. juni 1944. Dette ble også det siste betydelige jubilèet hvor levende veteraner som var med den gangen er tilstede. De er jo typisk minst så gamle som de må være for å kunne huske en krig for åtti år siden. Hvor mange av dem vil fortsatt være her om ti år? En som imidlertid var tilstede var den tidligere nevnte Keir Starmer, som dermed kunne innkassere verdens billigste politiske seier uten å gjøre annet enn å løfte hendene, gå et skritt bakover og si til alle mikrofonene at jeg vet ikke hvorfor Sunak ikke er her, men her er ihvertfall jeg, for det er jo viktig å hedre fortidens falne krigshelter og bla bla. Herregud. Rishi Sunak er selvsagt allerede en historisk skikkelse fordi han er den første desi statsministeren i Storbritannia, men det spørs om han vil bli husket for særlig mye mer. Det lyser jo ikke akkurat politisk talent av ham, som er litt pussig fordi han virket såpass kompetent som finansminister. Kanskje det var en illusjon. Ser man nøkternt på saken må man jo stille spørsmålet: Hvem kan identifisere seg med Rishi Sunak? Jeg ser egentlig ingen, ut over en svært liten gruppe av svært rike individer som lever i en verden for seg selv. Han ligner bare på en rar liten mann som sier snåle ting ingen kan ta alvorlig, og dette er altså britenes statsminister i ennå en knapp måned. I mellomtiden har fascistlederen Nigel Farage meldt seg på i kampen om å bli britenes neste riksklovn, åpenbart selvsikker i sin følelse av at alle allerede kjenner ham og vet at han er fette idiot, derfor kommer de til å stemme på ham. Hvilken annen grunn skulle folk eventuelt ha hatt for å stemme på Boris Johnson? Britene liker jo tullinger og skyver dem gjerne frem som celebriteter. Det gjenstår selvsagt både selve valget og opptellingen av stemmene, men mange mumler mye om at det kanskje vil bli fullstendig kroken på døra for det konservative Tory-partiet denne gangen, men hinsides dem finnes Reform UK som er en slags børstilpasset nazibevegelse ikke ulik det norske Fremskrittspartiet. Nihilisme står sterkt i året 2024.
Samtidig viste termometeret 3 grader her i dag tidlig. Fatteru. Tre jævla varmegrader i juni. Prideparaden blir jo ikke det samme når folk må kle seg for arktiske forhold, så det er kanskje like greit at det ikke “skjer noe” der jeg bor, annet enn at de henger opp masse små regnbueflagg overalt. Man legger nesten ikke merke til dem. Hvorfor gjør de dette? De som selv identifiserer seg som “medlemmer av regnbuemiljøet” – eller hva man skal si – behøver ikke å forklare noe, men jeg lurer litt på støttespillerne deres noen ganger. Hva er det de driver med? Hvorfor er de så engasjert i denne saken? Min politiske sympati ligger som alltid hos “individets integritet” som automatisk omfatter alle former for frigjøringsbevegelser og bevisstgjøringstiltak i enhver sammenheng. Dette går stort sett opp i de klassiske idèene innenfor “sosialliberalismen” slik den utviklet seg i de første par tiårene etter Den andre verdenskrig, før “nyliberalismen” sprang frem som en illsint katte ut av sekken mot slutten av 70-tallet, særlig representert av Margaret Thather og Ronald Reagan. Opplegget deres har nå hatt tid til å kjøre hele mannskiten fullstendig på trynet – som alle sa at det kom til å gjøre – slik at det nå for det meste bare er psykotiske troll som driver med kryptovaluta der hvor vi før hadde entusiastiske spekulanter og “økonomiske rådgivere” av alle slag. Folk har sett på markedet og sett at det bare er en feit og usunn keisertype som sprader naken rundt mens han skryter av sine fine klær. Tror han på dette selv? I så fall er han jo gal. Vekst i økonomien gir bare mening som en landbruksmetafor, som grunnlag for utredning av metoder som ligner mer på gartnerkunst enn gruvedrift. Man må tenke innenfor mange ulike tidshorisonter samtidig når man administrerer en gård, ikke bare på hva slags mat man vil ha på bordet de nærmeste par dagene, ukene, månedene. Vekst – i organisk forstand – foregår både fra en dyrkningssesong til den neste med frukt og “raske grønnsaker”, og på svært mye lengre sikt når vi snakker om skog og spesialvekster. Som metafor fungerer begrepet vekst på samme måte. Man må ha god balanse mellom det kortsiktige og det langsiktige for at man skal kunne nyte fruktene – mer eller mindre bokstavelig talt – fra en jevnt voksende og jevnt produserende hage. På grunn av en usedvanlig kald første uke av juni måned dette året forventer jeg en viss kontingent av hånflirende idioter som synes at dette motbeviser klimaproblematikken, eller altså den globale oppvarmingen som er problemets hele og fulle navn. Det er jo kaldt. Alle føler det samme. Hvordan kan det være varmt når det er kaldt? Det gir ingen mening. Ergo finnes det ingen “oppvarming” heller, dette er bare sleipe bløffmakere som jakter på finansiering av prosjektene sine, eventuelt så er det en verdensomspennende konspirasjon av monstere som er ute etter å ta rotta på frihetselskende bileiere med nasjonalt sinnelag. Du vet. Marxistene og de. Det er farlige folk. De vil ta fra alle all glede og de har vaksiner nå, som de på ondskapsfullt vis planlegger å sprøyte alle fulle med, slik at genmaterialet deres forandrer seg og de ikke lenger kan leve som annet enn “elitens lydige slaver”. De vil at du skal klynke og tigge om neste dose. Fordi eliten er onde. Alle vet dette. Kalle og jeg vet dette. Børre på Facebook vet dette. Hvorfor vet ikke du dette?
Så her er greia: Jeg skjønner godt hvordan man sjonglerer med ord og konsepter men jeg er helt fette idiot med computere. Jeg prøver ikke engang. “Hvordan ting virker” er – og skal forbli – utenfor mitt kompetanseområde. Litt som med bilen, forsåvidt. Jeg vil ikke vite noe om hva som foregår inni der, jeg vil bare at det skal virke. Fortell meg hva jeg må gjøre. Litt teknoprat kan jeg takle, men for det meste må du betrakte meg som evneveik. Jeg skjønner ingenting. Det er som å snakke til en sau. Sånn er dessverre realitetene.
Jeg så i media at en tenåring hadde omkommet i en ulykke med gocart. Selv har jeg bare sett gocart. Jeg har aldri prøvd det og har takket nei hver gang det har vært aktuelt. Glem det. Jeg er jo en jævla lastebilsjåfør. VW Passat er gocart nok for meg. Uansett, jeg stusset på noe i historien. Hvis jeg har forstått det riktig var det som skjedde at gocarten gikk rundt — og disse innretningene har ettersom jeg forstår – av en eller annen grunn – ikke veltebøyle. Det virker litt på kanten av det begripelige. Mitt inntrykk av sikkerhetskravene rundt enhver form for “ting som kjører” – til og med plenklippere – er at de må ha veltebøyle hvis det overhodet er teoretisk mulig at tingen kan velte og havne oppå føreren. Sånn har det vært i mer enn tyve år. Jeg vet ikke hvorfor en gocart eventuelt skal ha dispensajon fra regelverket.
Jeg tror ikke jeg er noen utpreget engstelig type, men jeg opplever det som naturlig å tenke “sikkerhet først” selv om prosjektet ikke er fysisk risikabelt for noen, som ihvertfall mine computerproblemer sjelden er. Imidlertid fantaserer jeg om alt mulig som “kan skje” fordi jeg tukler med datamaskinen uten å vite hva jeg driver med, siden baller det på seg og ender som noe slags tilfelle av “blødende lommebok” etterhvert som det – selvsagt – viser seg at jeg behøver profesjonell hjelp. Sånt er ikke usannsynlig. Jeg har opplevd det en gang da jeg prøvde å rollespille som bilmekaniker. Det kommer ikke til å skje flere ganger, for å si det slik. Man kan liksågodt henvende seg direkte til spesialistene i første omgang som å gå veien om bannskap og skrubbsår på fingerknokene mens man selv driver og tukler med ting man ikke kan, som uansett ender med at man må ringe mekanikeren.
Ærlig talt så ser jeg ikke poenget med motorsport. Riktignok er det sant at jeg selv ved enkelte anledninger har kjørt villmann på avsides tømmerbilveier mens jeg fantaserte om rally og den typen ting – som regel med ganske dårlig utkomme for kjøretøyet – men vi lever med all respekt å melde ikke lenger på 80-tallet og bør heller ikke oppføre oss sånn. Det er åpenbart vanskelig å si noe sikkert om “hva jeg ville gjort” hvis jeg var for eksempel 23 år gammel nå i dag, men under forutsetning av at jeg ville fortsatt ha vært meg, det vil si mentalt og fysisk mer eller mindre slik jeg var da jeg fylte 23 år i året 1986, så ville jeg ha tilhørt en av de “økologisk” vinklede bevegelsene i tiden, sannsynligvis noe landbruksrettet. Og jeg ville kjørt elbil. Garantert. På en svært pen måte. Saken er at de miljøproblemene vi står overfor er så omfattende og så alvorlige at ingen av oss kan tillate oss å være flippete og useriøse. Hver liter karbondioksyd som slippes ut teller, hvilket i klartekst betyr at “motorsport” i våre dager er tankeløs frivolitet i frislepp. Trollvirksomhet. Og det er i aller beste forstand. Man kan jo ikke anklage motorsportmiljøene for å gjøre noe ulovlig. Bare “grisete lek” med ting som finnes i hverdagen, av den sorten som man må forvente å finne hos barn og evneveike individer. Motorsport er uansvarlig og derfor et upassende “signal” for voksne menn – det er jo ikke respektabelt å engasjere seg i uansvarlige opplegg – men det er på ingen måte sakens hovedproblem.
Det finnes liten politisk vilje til å fase ut “bilismen” i noen realistisk forstand. Å skifte fra fossilkjerre til elbil er heller ikke svaret når antallet kjøretøy totalt sett – med fokus på det som kreves for å tilvirke, vedlikeholde og til sist demolere dem – er et problem i seg selv. Den eneste mulige vei videre er å fullstendig avskaffe “private kjøretøy” som konsept – som på kort sikt vil kreve nytenkende transportløsninger – men jeg ser ikke for meg hvordan dette kan skje uten mye sår skriking og lite ull underveis mot noe slags katastrofescenario som fremtvinger det nødvendige, men på en dårligere kontrollert måte. Visse positive tendenser finnes. Femtenminuttersbyen er for eksempel en svært attraktiv visjon for hvordan det går an å løse urbane logistikkproblemer innenfor et “bilfritt” scenario – hvor man leier det man behøver, når man behøver det, heller enn å eie typiske kapitalvarer – men de som ikke liker denslags fremstiller det som noe slags stalinistisk gulagprosjekt som bare representerer et lite steg på veien mot gasskammer. Det er jo psykiatrisk vanskelig for dem å slippe taket i den assosiative bindingen mellom privatbilisme og personlig frihetsfølelse. Vissheten om at de bare kan gå ut, starte bilen og kjøre hvor de vil – gjerne Route 66 med noe bra på stereoen – er like viktig for deres identitetsfølelse som det fine blondeundertøyet er for en transvestitt. De blir helt fette hysteriske når de tror at noen skal komme og ta det fra dem.
Som alle vet lever ikke vi mennesker i “selve virkeligheten” under den typen regler og ordninger som gjelder for ville dyr. Vi kan diskutere hva som handler om “født sånn” og hva som handler om “blitt sånn” i forhold til instinkter og “evolusjonspsykologi” men ting er ikke desto mindre slik de er, så samfunnet er viktigere å forholde seg til enn “naturen” når vi konstruerer våre planer. Som sosiale skapninger handler vår metode mer om “tilpasning” enn om “selvhevdelse”. Vi er ikke ulver eller noe annet “stort rovdyr” som behøver styrke og aggressivitet som grunnlag for troverdighet i flokken – selv om det finnes få kjente grenser for hva det går an å fantasere om – vi er bare en sær form for fingernemme flokkaper med stor kapasitet for å pønske ut og finne på ting. Dessuten klarer vi åpenbart å innbille oss nesten hva som helst når vi skal “forklare” verden og det som foregår der ute. Det har jo blitt noen historier etterhvert, hvis vi betrakter de samlede verk gjennom hele historien og fra alle kulturer, som alle ved et tidspunkt har gitt seg ut for å si noe meningsfullt om livet, verden og den menneskelige tilstand, og som sikkert ble opplevd slik der og da. Jeg mener, historiefortelling mellom menneskelige individer fungerer som et sosialt ritual likså mye som å “dele måltider” eller hva har du. Folk som har sittet og snakket sammen en stund, selv om de ikke kjente hverandre i utgangspunktet, føler typisk etterpå at de har “etablert kontakt” i noen grad. De har delt noen synspunkter og øyeblikk fra sin personlige databank med hverandre, eller “delt minner” om du vil. Kanskje dialogen fortsetter ved neste anledning. Etterhvert som folk deler hverandres minner og tanker i større grad og spredt over flere enkeltanledninger vil ting også føles mer “personlige” og man kommer snart til et punkt hvor man “kjenner hverandre” på et visst sosialt nivå. Nettverksbygging skjer i det store og hele på denne måten. Først kjenner man ikke hverandre, så prater man litt sammen. Hvis man “føler at det er noe” tar man ting videre. Hvis ikke, ikke.
Så om mennesker ikke lever i “selve virkeligheten” hvor lever vi da? La oss kalle det et avtaleverk. Fra historien vet vi jo allerede at det går an å ha helt andre sosiale ordninger og tro på helt andre ting enn hva vi som lever her og nå gjør, så vi forutsetter at forskjellen er “noe i hodet” mer enn noen slags objektive forhold som angår “selve virkeligheten”. Den korte historien er at vi har det samfunnet vi har fordi det er dette samfunnet vi har laget. Ordningene er ikke “naturlige”. Ingenting innenfor menneskenes “sosiale orden” er styrt av nødvendigheter som naturen påbyr. Alt er vilkårlig, men ikke tilfeldig. Alt er villet. Alt handler om “menneskelig geskjeftighet” såvel sosialt som materielt, i en kompleks prosess om “informasjonsdeling” mellom individer, som på det store bildets nivå resulterer i “avtalen” om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer. Det finnes selvsagt overalt og til enhver tid et antall “alternative miljøer” – la oss si de som tror at jorda er flat og som har en svær greie gående med dette – men dette er ikke i henhold til den uformelle “hovedavtalen om virkelighetsoppfatning” som vi også kan kalle paradigmene, eller “det vitenskapelige faktagrunnlaget i henhold til den beste kunnskapen vi har for øyeblikket”. Folk som tilhører Foreningen Flat Jord – jeg bare fant på det navnet, men det skulle ikke forbause meg om de finnes – er jo ikke normale og det er sannsynlig at disse alternative tankene medfører visse sosiale begrensninger (eventuelt kan det være et høne-og-egg-problem). Nå går jeg riktignok ikke på “dating events” men hvis jeg gjorde det og min date oppga at hun var “alternativ” så ville dette bety øyeblikkelig kroken på døre og full stans av all fremrykning på alle fronter. Dette prosjektet døde nettopp. Jeg har nulltoleranse for feiltagelser når det kommer til elementær fysikk, sunt folkevett samt en rekke andre fordomsfulle ting. Hvis vi ikke deler grunnleggende virkelighetsoppfatning spiller det jo mindre rolle hva annet vi eventuelt har felles syn på. Sånn er det sikkert for de fleste andre også.
