Alle kan klage. Man behøver for det meste ikke å betale for å fremføre noe slags drama på nettet, over noe man er lite fornøyd med. Det er i de fleste tilfelle lite mer enn aggressiv kjeftbruk; designet for å “blåse ut trykket” mer enn noe annet. Jeg tror ærlig talt ikke at de fleste som finner noe det er verd å klage på forventer at noe skal skje. De regner ikke med å bli hørt. Etter en tid glemmer da også folk typisk hele greia, inkludert hva det var som gjorde dem så irritert til å begynne med. Du vet. Livet går videre. Nye ting dukker opp. Det er en vanskelig kunst å holde seg med en hel stall av “favoritter” over lang tid — så i den grad folk er kjepphestryttere velger de sjelden mer enn to eller tre tema som de stadig angriper fra forskjellige vinkler. Og sånn går dagene. Det er faktisk en legitim hobby å “skrive på nettet”. Det krever den tid og innsats som det gjør. Poenget her og nå er uansett at det er gratis. Selvsagt litt avhengig av hva slags opplegg man kjører, men det koster ikke typisk noe å skrive en blogg, ha en kanal som man publiserer bilder og videoklipp på, og den typen ting.
Absolutt alle jeg kjenner har en masse “hvilende prosjekter” liggende som de definitivt ikke kommer til å ta tak i med mindre de snubler over store penger, la oss si vinner i lotto eller noe annet sånt helt usannsynlig. Kanskje ikke engang da. Oddsen er store for at all den driten de har liggende “i tilfelle” vil ligge helt rolig helt til noen kaster det. Dette er en litt omstendelig måte å si at økonomien typisk er “makset ut” hos nesten alle jeg kjenner. I praksis betyr det at de nesten aldri føler at de har god råd. I den grad de kjøper noe dyrt så er det aldri med “penger de bare hadde liggende”, det er enten noen slags avbetalingsordning eller de må spare og vente til de har spart nok til å cashe ut det de ønsker seg. Sett på litt lengre avstand så har disse individene likevel “god råd” i den forstand at det finnes ordninger for dem. De har ikke noe forhold til nød, overgrep og systematisk diskriminering annet enn historier de har hørt. Den norske livsstilen er veldig trygg. Det ligner ikke på forholdene i Colombia, for å si det slik. Der bør man helst ha en helt annen grunnlinje av vaktsomhet overfor ting i omgivelsene. Om det er et paradoks kan diskuteres, men man hører likevel færre klager over ting som typiske samtaletema mellom folk i Colombia. Kanskje jeg bare aldri traff de rette typene, men folk hadde en utpreget tendens til å bare trekke på skuldrene over sånt som de uansett ikke har noen makt til å påvirke. Så du har en mening. Hva så? Hva har du tenkt å gjøre? Er det meningen å bare ha en mening, slik folk kan ha en gullfisk eller undulat i bur? Noe man drar med seg rundt og viser frem for folk enten de har lyst til å se eller ikke? Det virker litt borderline loco, men alle kan jo drømme. Det eneste helt fette idiotsikre med et typisk lottospill er at hvis man ikke spiller så har man null sjanse til å vinne. Hvis man spiller har man imidlertid bare litt mer enn null sjanse til å vinne, typisk noe sånt som èn til èn milliard eller hva vet jeg, jeg kjenner bare ikke noen som noensinne har vunnet i lotto selv om de har spilt regelmessig i tyve år og mer. Skal vi gjøre matematikken? Nei det gidder vi ikke, vi skal bare slå fast at lottokonseptet er en materiell manifestasjon av begrepet håp. Ingen tror at de kommer til å vinne, men de håper. Omtrent der har du dynamikken i å holde seg med et sett “favorittmeninger” (om ting som befinner seg utenfor ditt mandatområde) også. De betyr ikke noe i noen praktisk forstand, men hvis man plutselig “får viljen sin” – la oss si eksempelvis slik amerikanske abortmotstandere fikk etter at høyesterett opphevet den føderale retten til fri abort i USA – så vil man sikkert oppleve en tilfredsstillelse som ligner den folk får når de vinner i lotto. De trodde aldri at det kom til å skje men samtidig ga de aldri opp håpet.
Jeg tror ikke at jeg selv noensinne føler håp. Det fremstår som et litt fjollete konsept for meg. Hva betyr det? Som noen sa en gang, håpet minner om ånden i en nasjonalsang. Nærmere bestemt uvitenhetens nasjonalsang. Jeg klarer bare å plassere konseptet håp i en kontekst hvor man allerede har gjort alt man kan, nå er resten “opp til skjebnen” hvor det som alle vet koker ned til om man har flaks. Man håper at det man har levert vil holde mål, men bare fra og med det punktet når man ikke selv lenger har noen mulighet til å påvirke begivenhetenes gang. Ta for eksempel eksamen. Selv om man “føler seg rimelig sikker” på at man klarte oppgavene, så håper man likevel at man ikke tar feil og at man “egentlig” har driti seg ut på måter man ikke engang ante eksisterte, man har bare ikke hørt noe om det ennå. Det jeg prøver å si her er at håp må jo forholde seg til uvitenhet for å gi noen mening. Når man ikke vet hva som skjer kan man ikke gjøre annet enn å håpe. Den typen ting. Hvis man har noenlunde oversikt over hva som skjer har man også noen grunnlagsdata for å bestemme seg for hva man selv skal gjøre, som krever at man sjalter ut “håpet” og fokuserer på det man har å gjøre. Vi kan stille opp mange slike ordspill, poenget blir uansett at det finnes et lite motsetningsforhold mellom håp og kunnskap. Man må oppgi det ene for å oppnå det andre. Sånn ble Odin enøyd, kan du si. Det er helt sant. Snorre anslår at det skjedde i den sene bronsealderen, et sted i svartehavsregionen. Men hvem var Snorre? En typisk “lærd mann” av sin tid; som hadde reist mye, sett mye, snakket med mange folk — men først og fremst lest mye, som nødvendigvis må omfatte deler av det kunnskapsgrunnlaget som gjaldt den gangen, men ikke mer. Det går ikke an å tillegge Snorre noe som ikke er minst like gammelt eller eldre enn ham selv. Det går heller ikke an å anklage ham for å ha vært allvitende. Et litt interessant aspekt av saken er kanskje i hvilken grad – og på hvilke måter – Snorre var skeptisk. Trodde han på alt han hørte? Selvsagt ikke, det gjør ingen. Det vanlige den gangen var å ikke “tro” verken det ene eller det andre, bare henvise til saga, det vil si “det folk sier”, eller ryktene om du vil. “Det folk sier” om karakter sånn og sånn er det og det, og så videre. Dette må kunne kalles en skeptisk forholdsregel. Ryktet om noen er jo ikke nødvendigvis sant, men hva skal man tro på når alle de som sagaene handler om forlengst er døde for hundrevis av år siden? Det var dette som var utfordringen for de lærde på 1200-tallet.
Jeg tror man er nødt til å være en sånn person som håper for at man også skal kunne være en sånn person som klager. Jeg ser en logisk sammenheng mellom de to. Hvem klager og hva er meningen med det? Vi ser bort fra de som har et gyldig klagemål, for eksempel ting de har kjøpt som ikke virker som de skal, eller noe. Jeg mener de som klager, gjerne over ting som befinner seg langt hinsides kvantumet av ting de har makt til å påvirke på noe vis. Hva tror de kommer til å skje, i absolutt beste fall? Lottologikken har allerede vært nevnt. Man viser “hvor man står” innenfor en kontekst av tro og håp når man klager. De illusjonsløse holder jo typisk kjeft og fokuserer på “ting de kan gjøre” istedet. Hvem klager? Jeg tenker det sikkert må være korrekt tjenestevei for barn og andre naive personlighetstyper som bare “ber om oppmerksomhet” på en litt tungvint måte. Eventuelt folk som vet at de ikke har noe håp, alt de kan gjøre er “å hyle i frustrasjon” på innsiden mens de mer eller mindre behersker seg på utsiden. For dem kan det ha terapeutisk verdi å klage og – som folk kaller det – “blåse ut trykket” i forhold til noe som plager dem. Saken er uansett at det er gratis å klage og sutre. Derfor regnes det tradisjonelt som blant “de håpløses aktiviteter”. Klaging regnes som æreløst og svært lite kledelig for noen som har makt og ressurser til å “få ting gjort” om de så skulle ønske. Når rike folk klager er det noe mystisk som foregår i samfunnet. Alle som ikke har penger tenker jo typisk at hvis de hadde XXX antall med heldige donasjer av deilige kronasjer, eller hva enn slags kushy cashish man regner som penger, så ville de langt på vei kunne løse alle sine problemer, ihvertfall den delen av dem som lar seg løse med å kaste penger i hølet, så hva er det som skjer med han Onkel Skrue der borte? Gjør han narr av fattige menneskers desperasjoner og “fåfengte håp” eller hva? Man må jo lure.
På bildet ovenfor ser vi det svenske bandet Meshuggah når de smiler for kamera. Ingen kan si at de ikke jobbet litt for å finne navnet sitt, som ser ganske metal ut selv når man ikke vet hva det betyr. Det låter bra på engelsk. Når det er sagt så er de ikke først og fremst kjent for det litt urbant smarte valget av navn, men for å ha “revolusjonert hele sjangeren” med — ja gudene vet hva man skal kalle det. Polyrytmikk? Man blir liksom sittende og telle, for det virker som de er overalt – som navnet sier, “en idiot som er ute av kontroll” – i alt som heter rytmer og skalaer, men etter en stund tenker man at det er jo dæven døtte meg bare vanlig “base fire” som har blitt “psykedelisert” på måter man må telle og gjøre matematikk for å forstå. Men så stemmer kanskje ikke det heller. Hvem vet, saken er uansett at Meshuggah har gått sine egne veier så lenge nå at de har blitt en institusjon og et referanspunkt i faget. Du kan se det på hvordan gamle “kongefamilier” som Metallica og Megadeth får helt stjerner i øynene når de snakker om bandet. Mange har etterlignet dem men ingen har landet som en bombe på den samme måten i sjangeren siden Meshuggah var unge og lovende. Når hørte du sist noe som fikk deg til å revurdere alt du trodde du visste om hypomiksolydiske skalaer og den typen ting? Det er sånt som jazzfolk driver med. Man forventer ikke å få noe fra metal som på en tilsvarende måte krever noe – på ubeskjedent vis – fra sitt publikum. Et typisk metalband er mest opptatt av å “levere”. Man skulle kanskje ikke tro det men metalpublikummet er minst like kresne som de er lojale. Dessuten er de – også tilsynelatende paradoksalt – kjent som det mest fredelige av alle typer sjangerpublikum. Til og med hippier på fredsfestivaler slåss mer enn metalfolk.
Det er jo slik at folk sjelden liker metal første gangen de hører det, ihvertfall ikke i voksen alder. Den vanlige legenden er at metalfans visste at dette var deres greie allerede første gangen de hørte Black Sabbath, Judas Priest eller noe. Jeg tar det med en klype salt, men jeg tror i det minste at “veien var kort” for de av oss som beholdt sansen for metalmusikk gjennom hele livet, og som har beholdt den ennå, til tross for det kaotiske villnisset av undersjangere man finner der ute. Selv klarer jeg ikke seriøst å engasjere meg i noen debatt om forskjellen på techdeath, blackprog og deathcore, jeg bare registrerer at hele bølingen nesten alltid er absurd dyktige instrumentalister som ville vakt internasjonal oppsikt på 80-tallet selv om de bare er i et av mange “ganske like sjangerband” nå for tiden. Samtidig er hele uttrykket deres så massivt, fremmedartet og tildels skremmende for folk som ikke er vant til sånt at sjangeren til en viss grad er selveksklusiviserende, akkurat som svartmetall. Det blir for mye for folk vettu. De løper for livet med hendene foran ørene. Hvor mange “svært gode album” slapp de i året 1980 hvis vi ser så vel på hele musikkindustrien som den da helt nye sjangeren metal? I året 2020 ble det sluppet mer enn hundre tusen album som alle var “verd å ta seriøst” som gode produksjoner innenfor metalsjangeren. Året har som alle vet bare 8760 timer, hvorav et antall forsvinner til søvn og annen type “stell av organismen” lenge før vi har noe å bruke på jobblignende aktiviteter, som for eksempel å være musikkritiker som spesialiserer seg på “rock og metal”. Det finnes mange sånne — men ingen av dem har noen jordisk mulighet til å være allvitende om dagens musikkmarked, om så bare en ganske smal sjanger, sånn som journalister kunne være – eller i det minste gi seg ut for å være – på 80-tallet. “Kunnskap om det som skjer” er ikke lenger noen troverdig plattform for autoritet blant de som skal uttale seg om musikk. Man er nødt til å satse på noe annet, som for eksempel “personlighet”, eller altså at man er flink med publikum innenfor det formatet som gjelder per i dag, som uansett er på nett. Ingen kjøper musikkaviser lenger, med mindre de er noen slags rollespillende retrotyper som krever mye på rekvisitt- og kostymesiden. Det finnes mange strømmetjenester akkurat som det finnes mye junkfood. Hvor mye man vil ha av dette er ikke noe jeg kan uttale meg om. Selv foretrekker jeg “hardkopi” på gamlemåten, men det er en smakssak.
Man føler kanskje at de bør snakke “nynorsk” – eller i praksis en sær dialekt – på et sted det er usannsynlig at folk skal bo. Du vet. Når det involverer klatring å komme seg til og fra hjemstedet, eventuelt helikopter hvis det overhodet finnes noen trygg nok landingsplass der. Noen sånne gamle plasser har forlengst blitt forlatt av praktiske hensyn, men man kan jo fantasere om hvordan den vanskelige adkomsten til stedet gjorde det enkelt å forsvare i militær forstand; altså stå imot og tilbakevise en fiendtlig angrepsstyrke, dersom sånt skulle komme din vei. Gamle “festninger” som utnytter lokale naturforhold satser ofte på flaskehalser som det er umulig å passere med mer enn èn mann i bredden. Der kan man stille opp forsvarsposisjon og noen få bevæpnede mann kan enkelt holde en stor angrepsstyrke stangen. Sånt har vært vanlig over hele verden, til alle tider. Man finner dem der man forventer å finne dem: Typisk posisjoner som det er enkelt å trekke seg tilbake til og enkelt å forsvare når man først har kommet seg dit. Man stanser ikke plyndringen av ressursene på denne måten, men man berger kanskje livet mens fienden er på stedet og romsterer rundt. De går fort nok lei og beveger seg videre.
De som tror at arkeologer er med i en konspirasjon som holder ting hemmelig for publikum bør kanskje sette seg inn i hvordan penger virker. Det er vesentlig mye enklere å få finansiering for et utgravningsprosjekt hvis det er stor offentlig interesse og mye folkesnakk om saken. Tror noen virkelig at vitenskapsfolk holder seg tor gode til å bedrive “påvirkningsarbeid” på måter som alle vet bidrar til å gi dem bedre budsjetter? Herregud. Det måtte jo i så fall være noe som ligner det politiet kaller tjenestefeil. Grov forsømmelse i forhold til å følge opp en ledetråd som peker i retning av en “forbedring” — i henhold til de målbare kriteriene som gjelder for hvordan man skal gjøre jobben sin. Alle trenger penger og alle vet at alle trenger penger. For all individuell varians som enn måtte finnes innenfor arten menneske er vi biologisk sett ganske like i forhold til behov og virkemåter. Med litt justering for allergier, intoleranse og denslags vil den samme rasjonen med proviant kunne drifte et hvilket som helst menneske, for eksempel i en nødssituasjon, når hovedprioriteten er å sikre liv, helse og næringsopptak hos et antall rammede. Siden kan vi ekstrapolere det biologiske behovsprinsippet inn i en verden av psykologi, hvor “det folk gjør” er variable manifestasjoner av fantasiene deres. Alle trenger penger, men noen trenger mer enn andre. Hvilket til sist bringer oss til spørsmålet om hvem som fortjener pengene. Eller bør vi kanskje definere hva penger er før vi begynner å fordele dem?
Det gidder jeg ikke. Jeg antar at leseren kjenner pengenes natur, fra tempelkapitalisme i bronsealderens Mesopotamia, via “gjelden til Juno” i gamle Roma, og frem til dagens system med flytende valuta basert i fraksjonsreserver og sentralregulert rentefot. Uansett ender vi med en ting i hånden som “representerer kjøpekraft” fordi alle er enige om at sånn skal det være. Eller for å være pedantisk så er det vel bare unntaksvis at penger er noe man “har i hånden” i dagens verden, men prinsippet blir det samme enten vi jobber med metall, papir eller elektroniske signaler: Så lenge alle er enige om at det er dette som er pengene så er det dette som er pengene. Verdien av en enhet med valuta er regulert dels gjennom sentralbankens manipulasjon av “flyten”, dels gjennom markedets tillit til at valutaen er solid. Men nok om det. Nettet er fullt av informasjon om dette temaet. Til og med Norges Bank har en egen avdeling for forklaringer, hvor de tålmodig legger ut hvordan systemet virker for alle som er interessert. De skjuler ingenting. De er ikke en sånn type organisasjon. Poenget er uansett at alle kan enkelt lete seg frem til full forståelse av hva pengesystemet er og hvordan det virker — vi skal nøye oss med å stadfeste at den mest grunnleggende idèen er den samme nå som den alltid har vært: Alle etterspør penger. Nesten hva som helst lar seg bytte mot en passende sum penger (som i praksis er mer et spørsmål om forhandlinger enn prinsipper). Penger er – hvis man bruker dem klokt – en universalnøkkel som åpner alle dører. Og den ukloke måten? Vel, jeg ber deg vurdere hva som sannsynligvis kommer til å skje hvis man gir en gratis kilo heroin til en “tung gatemisbruker” av det synlig miserable slaget. Jeg tror han vil være død i løpet av få dager. Du vet. Pendelen svinger med dødelig kraft noen ganger. Det finnes mer enn èn lottovinner som senere har sagt at dette “ødela livet deres”. Det er neppe sunt å plutselig bli droppet ned i en situasjon av sanseløs overflod når den livsstilen man er vant til er konstant knapphet og underdekning på kontoen.
Her er noe å tenke på: Hvis din beste – mest realistisk effektive – plan for å skaffe penger er “å ta en jobb” som betaler en lønn – uansett hva denne jobben handler om, dens lønnsnivå, sosiale status og det ene med det andre – så tilhører du arbeiderklassen. Hvordan føles det? Snuskete og skittent? Folks følelser er ikke viktig. Det som definerer klassetilhørigheten deres er at de selger sin arbeidskraft i bytte mot penger. Dette er en “topologisk” klasse av manifestasjon. Prinsippet blir det samme uansett hvor billig eller dyrt de selger seg. Samfunnets andre klasse er eierne. De som til syvende og sist kjøper opp folks arbeidskraft og organiserer den i diverse former for “virksomhet”, hvorav det meste er både stygt, dumt og skadelig. Mikroplast? Karbonbalanse? Nitratforgiftning av vassdrag? Artsutslettelse? Det er mye å ta tak i. Det meste er galt, både i sin fundamentale idèstruktur og sine praktiske applikasjoner. Det blir for enkelt å si at det er pengene som alltid har skylden for alt – selv om “jakt på penger” utvilsomt står bak mye av verdens elendighet – fordi noe slags merkantilt byttemiddel må vi uansett ha for praktisk avvikling av alle dagliglivets affærer. Ikke siter meg på dette, men jeg tror at i Fristaden Christiania i København så har de en “butikk” som bare er et sted som holder åpent – på dugnadsbasis – slik at beboerne, som de kaller seg selv (man må for guds skyld ikke bruke ordet borgere), har et sted hvor de kan bytte diverse ting uten at det involverer verken penger eller andre transaksjonsmidler. De bare leverer inn ting de føler de ikke behøver og tar ut andre ting som virker nyttige for dem. Enkelt og greit? Det fungerer sannsynligvis bare fordi Christiania i praksis er “et inngjerdet samfunn” hvor det generelle publikum bare delvis føler at de kan bevege seg fritt. Jeg vet ikke. De har sikkert et litt negativt forhold til “turister” som bare kommer for å måpe og glo. Hvem liker sånt? På den annen side er det jo bra hvis folk kommer dit og bruker penger der. Der har vi jo litt av et dilemma, synes du ikke?
Fra mitt personlige liv er det å si at jeg sliter med visse byråkratiske ordninger som åpenbart tar hvor lang tid som helst å utrede, men det ender uansett med at jeg blir formelt erklært pensjonist, ikke bare “sykemeldt på ubestemt tid”, med NAVs “arbeidsavklaringsprosess” som en høyst funksjonell katolsk skjærsild, hvis man har sansen for denslags humor. Alle er forsåvidt enige om at jeg i min nåværende tilstand er fysisk “ikke forsvarlig” å bruke i min tidligere jobb, noe som på ingen måte er urimelig i tunge fysiske fag når man kommer i sekstiårene, men som vanlig er det som folk sier, at “djevelen ligger i detaljene”. Kan jeg ikke bare jobbe med noe annet? Sannheten er at hvis jeg hadde kunnet jobbe med noe annet så ville jeg gjort dette for lenge siden. I tredve år har jeg levd av “kunstmuring”. Det vil for det meste si ganske dyre installasjoner i rike folks hager; av typen lysthus, utepeis, arrangementer med hevede blomsterbed i et landskap av stier og den typen ting. Forsåvidt bare unødvendig dill, men ikke desto mindre pent dill, og folk liker sånt — til en slik grad at hvis de har råd så vil de ofte betale for å “få noe spesielt” som tilfører hagen deres en aura av mystikk og forundring. Noe som gjør det ekstra kult å tilbringe tid der. Sånn sett en bra måte å bruke penger man likevel har. Du vet. Trivsels- og miljøtiltak av den typen til og med norske kommuner også ville iverksatt hvis de hadde hatt penger til det. Selv har jeg imidlertid bare hatt jobber for det offentlige som handlet om “dekorering” av store betongflater med en tilsynelatende juksemur – et såkalt blendverk, innenfor en fagkrets hvor man skiller mellom fagverk og blendverk, altså “hva det gjør” sett opp mot “hvordan det ser ut” – av naturstein — hvor man bokstavelig talt får betalt for produksjon i henhold til enheter og fremdriftsplan. Sånn sett er det enklere å jobbe for privatkunder. “Lokal tilpasning” er aldri et problem som krever særlig melding på avviksskjema med tre kopier, man bare tar det på sparket. Du vet. Peke, forklare, diskutere, beslutte, iverksette, fullføre. En logisk kjede som alle forstår.
Som pensjonist ser jeg for meg en spansk tilværelse, noe som er så alminnelig at jeg er definitivt på bølgelengde med “folk flest” i dette spørsmålet. Imidlertid er det mange som vurderer det uten å noensinne gjøre det — og av de som gjør det havner de fleste enten langs middelhavskysten eller på “Granca”. Man kan for eksempel få leid noe anstendig i Las Palmas for 500 euro i måneden. Kjøpe er litt verre. Det er jo tilbud og etterspørsel som gjelder. Saken er uansett at hvis man lever med en norsk pensjon vil man ha et vesentlig mye bedre budsjett i Spania – som i tillegg kan by på visse klimafordeler dersom man er sensitiv for slikt – slik at dette argumentet veier svært tungt. Skal man på det norske leiemarkedet uten noe slags hensyn til “hvor” vil man likevel oppleve det som vanskelig å finne noe seriøst for 5000 i måneden, eller hvis man skal kjøpe så starter alt som ikke krever byggteknisk førstehjelp på en million eller deromkring, og da snakker vi om utkantstrøk. Jeg aner ikke engang hva man betaler i Oslo for tiden, men det er sannsynligvis perverst på samme måte som i visse andre storbyer verden over, inkludert for eksempel Madrid, Barcelona og Bilbao i Spania. Imidlertid ser jeg på den spanske regionen Aragon, som tilbyr et ganske imponerende antall “realistiske eiendomsobjekter” (vurdert av meg selv) innenfor rammen av 25.000 euro. Med avgifter og stort og småttt ellers betyr det sannsynligvis noe i landet rundt 350.000 norske, som er “passende ambisiøst” i forhold til mine økonomiske evner. Du kan tilbringe tusen år på finn.no uten å finne noe fristende innenfor den prisrammen, mens i Spania er det åpenbart et helt eget marked for boliger i den moderate prisklassen. Det er jo ikke noen vits i å forlange mer enn man kan få for en typisk “byvilla” som ligger i fraflyttingsstrøkene rundt Soria og Teruel. Men jeg kødder ikke. Man får en murbygning i bra bruksstand for 25.000 euro. Baksiden av denne medaljen er at dette er avsides strøk. Det “skjer” aldri noe der. Man ser omtrent ikke folk engang. Man må regne med å reise en mil eller to for å gå i butikken og denslags. Dette er livet på landet i andre potens, halvt westernfilm og halvt feltstudium i økonomisk depresjon.
Saken er at blant spanske villaer – det vil si “typiske landsbyhus” – finnes et eget segment av “gammel spansk stil” hvor det følger med en “corral” type bakgård som nesten aldri er utviklet i landskapsmessig forstand. Husene befinner seg typisk i området fra 150-250 kvadratmeter i størrelse, over tre og flere etasjer, og – viktigst av alt – de ble bygget av folk som forholdt seg til det spanske været på en praktisk måte. Vintermånedene i Aragon betraktes som hutrende kalde av spanjoler, men de er en vits for folk som er vant til Østerdalen. Snø sier du? Javel og hva så? Herregud. Man fyrer da bare. Hvilket bringer meg til et avgjørende punkt: Villaer i den spanske fjellregionen innenlands bør ha oppvarming hvis man har tenkt å bo der gjennom vinteren. Minimum en godt fungerende vedovn. Dette er bare ett av mange punkter på en sjekkliste man bør være veldig nøye med å følge før man gjør noen bindende avtaler. Den årvisse komplikasjonen med varme somre er for det første ikke like intense i fjell og blant skog som de ellers kan være, for det andre tok folk hensyn til sånt da de bygde de gamle husene. Ta for eksempel de små vinduene. Store vindusflater er jo ikke bra når sola står på. Dessuten gjør de oppimot metertykke adobeveggene ganske mye for å skape en aura av hule inni tradisjonelle spanske hus, som selvsagt henger sammen med at klimaet i en typisk hule er stabilt tyve grader i denne delen av verden både sommer og vinter. Jeg har ikke helt klart å regne ut hva den labyrintiske rominndelingen handler om ennå, men det kan sikkert påvises noen slags sammenheng med luftgjennomstrømming og den typen ting. Ihvertfall kan man si at det vanlige er at man omtrent går seg vill uansett hvor man har tenkt seg de første par dagene i et sånt hus. Planen min er uansett å erverve en slik villa som jeg siden kan utvikle med den formen for typisk hagedill som folk blir helt våte i blikket av — pluss at interiøret både kan, bør og skal dreies tungt i retning av “Gaudi” slik at villaen som helhet – altså inkludert utendørsarealene – fremstår som et ferdig kunstprodukt med sin egen indre logikk. Easy Peasy. Jeg opplever det ikke som spesielt vanskelig å blåse bakoversveis på folk med “wow-faktor” innenfor kategorien vulgær hagekunst og interiørdekorasjon. Hovedpoenget er jo at det er så bruksvennlig som mulig, eller så langt jeg klarer å tenke (som ofte er ganske langt). Hvis ikke “grillavdelingen” til en spansk villa ute på landet gir deg lyst til å ta på forkleet og sette i gang umiddelbart, så har man ikke utnyttet hva som kanskje er det fremste poenget med å bo på den spanske landsbygda i det hele tatt; “grillsesongen” er så lang og dyp at det er nesten bedre å ha hele kjøkkenet utendørs store deler av året.
Generelt er det å si om “landskapsarbeider” at hvis man behøver mer enn tre måneder på å gjøre ferdig en hage – selvsagt forutsatt at man har relevant utstyr for graving og massetransport – så er det noe man gjør galt. Ikke overdriv. Det er bare en hage. Det skal være “bra nok” til at kunden opplever det som en betydelig verdiøkning på eiendommen sin, basert i “bruksvennlighet” (som alltid er det beste salgsargument), men ikke så bra at man vinner premie hos visse kulørte hagemagasiner og den typen ting. Best er aldri bra, for å si det sånn. Best er en form for romantisk svermeri som jeg ikke liker. “Bra nok til sitt formål” er der jeg sier at jeg trekker opp grensene, selv om jeg ofte henfaller til meningsløs dekorasjon av noe som allerede er “bra nok” slik at jeg lyver littegrann sånn sett, men som vanlig liker jeg å gjøre alt som jeg “føler er nødvendig” slik at jeg ikke skal gå rundt og tenke på saken etterpå. Sånt hjelper jo ingen. Faktisk er det jo sånn at det koster ikke mer energi, ressurser eller oppmerksomhet å gjøre ting riktig enn å gjøre dem galt — men så kommer sånne øyeblikk som når det haster med å komme seg hjem, ut på byen, reise på fisketur og det ene med det andre, sånn at man “gjør noe slurv” bare fordi det passer sånn der og da. Ingen kommer til å merke noen forskjell. Fatteru? En hemmelig konspirasjon av taushet. Vel, jeg vet jo om det. Det er nok for meg. Jeg er jo – som jeg stadig påpeker – så psykopatisk at jeg driter i andres meninger om håndverket mitt. Hvis jeg ikke vet med meg selv at dette er det beste jeg klarer å få til med de ressursene og den kompetansen jeg har, så teller det som juks. Jeg liker ikke juks. Og siden jeg alltid er belemret med å “leve med meg selv” må det skje på en måte jeg ikke har noe problem med å forsvare; enten vi mener moralsk, faglig, økonomisk eller på annet vis. Dermed er sirkelen sluttet. Jeg opplever det som nødvendig for min egen sjelefred at jeg alltid leverer “solid vare” — til en sånn grad at hvis de vet om noen som er “bedre” enn meg så anbefaler jeg dem å heller bruke disse. Herregud. Bare fortell meg hvem de er så skal til og med jeg bruke dem. Hvis ikke? Vel, saken er som vanlig at man får det man betaler for. Vi er voksne mennesker. Jeg har ikke tenkt å stå her og diskutere pris som to snørrunger over et monopolspill. Signer her hvis du vil ha jobben gjort slik vi har snakket om. Hvis ikke har jeg andre ting å gjøre enn å “snakke om muligheter” med folk som ikke klarer å bestemme seg.
Kollegaer i landskapsbransjen pleide alltid å si at jeg var en jævel som salgsmann. Jeg skjønner hva de mener, men samtidig skjønner jeg ikke hva de mener, hvis du skjønner hva jeg mener. Grunnen til at jeg ikke er nervøs er ganske enkelt at jeg vet jeg snakker sant. Jeg vet også hva jeg snakker om i rent faglig forstand, mens kunden er uvitende om nesten alt, ofte inkludert hva de egentlig ønsker. Jeg får ikke “dyreskjelven” foran rike og berømte individer heller. Det blir jo alltid noen sånne blant den typen kunder som kjøper “dyre hageprodukter”. Hva kan jeg si? Det er samme faen for meg hvem de er. Ting koster det de koster. Og på byggeplassen er det jeg som bestemmer. Hvis det “dukker opp noe” må vi i så fall ta et eget kontraktsmøte om dette forholdet, eller forholdene. Sånn er tradisjonen. Byggverket “tilhører” jo byggmesteren mens det ennå er under utvikling. Ikke før ved overrekkelsen tilfaller det kunden som deres fulle og hele eiendom, som de selv har ansvaret for å holde i stand (hvis vi ikke skal snakke om en vedlikeholdskontrakt?). Det som imponerer kollegaene mine mest er hvor flink jeg er til å “temme” folk som i kraft av sine jobber, penger, stilling i samfunnet og så videre, kan være ganske ubehagelig direkte, skarpe og aggressive i forhold til å “få det som de vil”. De tar ikke bare imot hva slags mannskit som helst, for å si det sånn. De har jo forholdt seg til folk før. Igjen sier jeg bare at det er ikke noe mystisk. Prinsippet er å aldri lyve. Forklar sakers stilling med så få ord som mulig og hold fokus på fremdrift. Situasjonens aktuelle realisme består i at vi har alle en felles interesse av å bringe prosjektet i havn på en faglig og estetisk tilfredsstillende måte. Alt som hjelper hjelper. Alt som hindrer hindrer. Claro? Sånn fungerer virkeligheten. Noen ganger oppstår det ting som gjør at et prosjekt blir dyrere enn avtalt. For eksempel vet ingen hva man finner når man “bryter jordbåndet”, det vil si starter graving på et sted. Kabel? Rør? Spesialavfall? Arkeologiske artifakter? Man sjekker alt sånt så godt man kan før man begynner, men likevel skjer det nesten alltid “noe”. Hvilket også er årsaken til at det står beskrevet i kontraktens paragraf 4.2.2, jevnfør til “Norsk Standard 3430” som også dekker EN-ISO-9000-serien. Som alle sier: Det er dyrt å grave. Fagfolk koster. Hva vil du ha? Mikke Mus og “the expendables”? Det er riktignok ikke like strengt på privatmarkedet som i det offentlige, men alt skal dokumenteres likevel. Forsikringsselskaper liker alt sånt, bare for å ta noe. Kommunale etater og den typen ting – som i praksis betyr mye av det samme – like så. Ideellt sett bør man ha en ringperm som inneholder “historien om bygningen” stilt opp som en serie fakta i henhold til en tidslinje.
Som internettbasert skribent er jeg vant til harde miljøer, både i kritisk forstand og hva angår “moderasjonspolitikken” hos plattformen (som ikke alltid er forståelig, men den er alltid “det som gjelder”). Alle som leser denne spalten vet at jeg ikke blir verken overrasket eller støtt over at folk synes ting jeg sier er “kontroversielle”. De er jo per definisjon designet for å plassere fottøyet midt i smørøyet hva angår “sånt som man diskuterer”. Ikke alltid, men ofte nok til at dette kan anføres som et kjennetegn ved bloggen min. Og jeg “tar redaksjon” for å si det slik. Kan man ikke snakke om det ene temaet så finner man alltids noe annet. Hvem vet hvorfor en moderator eller en eier av et nettsted har spesifikke tabuer som det ikke er lov å berøre — eller hvem faen bryr seg, egentlig. “Husordensregler” er jo et konsept jeg selv praktiserer, så hvorfor skal ikke alle andre? Man behøver ikke å forstå en regel, bare innrette seg etter den. Ellers kan man jo bare forlate stedet. Du vet. Der ute ligger friheten. Gå og grip den. Her inne er det bare regler og andre begrensninger for den frie livsutfoldelse som gjelder.
Hvorom allting er, her på blogg.no er det slik at alle har ansvaret for seg selv, hvilket i praksis betyr at ingen har ansvaret for noe — før det eventuelt skjer et lovbrudd og noen slags høyere myndighet er nødt til å komme inn som lyn fra klar himmel. I mellomtiden går det som det pleier å gå når barna er alene hjemme. Noen ganger får jeg inntrykk av at det finnes visse algoritmiske “portvoktere” som reagerer på ord eller bilder, jeg vet ikke. Jeg vet bare at noen ganger vises ikke posten min på forsiden – som for eksempel det forrige jeg skrev i dag, den kommer man bare til ved å klikke på selve bloggnavnet Apecalypso – mens andre ganger forsvinner den bare. Ingen av delene er noe stort problem, men jeg opplever at jeg må legge hodet på skakke og si hæ? — fordi så å si alt jeg skriver er bare “mer av det samme” etter min egen – kanskje ikke helt objektive – mening. I den grad en leser opplever noe som mer spesielt enn noe annet så skyldes dette forhold hos leseren, ikke hos meg. Som jeg stadig gjentar: Jeg har ikke egentlig noen “agenda” med det jeg skriver, det er en øvelse i form og formuleringer for meg. Et teknikk som handler om å organisere egne tanker. Gjete dem, kan man nærmest si. Alle som prøver vil jo erfare at det er ganske vanskelig å bare produsere tekst på stående fot, men jeg skriver faktisk aldri så mye om ting som jeg “skriver ting”. Tekstene er kunstprodukter om du vil. De er ikke verken instrumentelle eller kommersielle.
En annen ting jeg stadig gjentar er at jeg driter i om folk er “enig” med meg, eller om de “mener noe annet” og alt det der. Det er ikke min sak hva folk tenker, tror og mener — annet enn at på generelt grunnlag er det alminnelig kjent at det finnes bra og mindre bra måter å forholde seg til informasjon. Det kan ikke gjentas ofte nok at kritisk sans er det man behøver her i verden. Så hva om noen har et annet livssyn enn meg? Hva så om de har andre livserfaringer? Sånt må man jo bare regne med. Herregud. Ikke faen om jeg kommer til å sette meg ned og prøve å “forstå” folk. De er som de er, ferdig snakket. La folk ha særhetene sine i fred. Så lenge de ikke prøver å trenge seg innpå meg og mitt har jeg ikke det minste problem med et slikt arrangement, uansett hvor snåle de eventuelt måtte være, relativt sett. (Som alle andre betrakter jeg jo meg selv som standarden for hva som er normalt.) Men nok om det. Strukturelt sett består en typisk post i denne bloggen av fire distinkte komponenter, som ofte – men ikke alltid – har noen slags indre sammenheng. Det er tittelen, bildet, teksten og musikken. Jeg legger en viss grad av tenkning bak alle fire, uten at jeg vil påstå at noen av dem er viktigere enn de andre. Teksten er det man leser, men musikken – det man hører – er ofte vel så viktig. Tittelen er verken her eller der. “Et dikt med få ord” er vanligvis hva jeg tenker om den. Og hva bildet angår så pleier jeg å gå for “maleri” i stilen heller enn “fotografi” (eller rene morsomheter). For denne gangen følger et unntak på musikksiden – som pleier å være enkeltsanger – i form av et album fra Mexico. Uansett vil folk neppe høre om mye av det jeg legger ut som musikk hvis de ikke er jævlig “spesielt interesserte” i musikk fra 70-tallet og så videre. Fachada de Piedra betyr i direkte oversettelse “fasade av stein” men det poetisk korrekte ordet å oversette det med vil være steinansikt. Musikken handler jo ikke om detaljer innenfor arkitekturen, men psykologien. Uansett, her er det.
Triskele (fra gresk: «med tre ben») er en grafisk figur som består av tre symmetriske bøyde ben, eller av stiliserte former som tre spiraler («trippelspiral»). Triskeler kan dessuten bestå av bøyde buestreker, rette haker eller vinkelformede streker og lignende. Triskele brukes som dekorasjon, mønster, symbol og kjennetegn blant annet som moderne logoer, i flagg og våpenskjold. Figuren med tre spiraler, buede eller rette streker, er gammel og kjennes fra mange kulturkretser. Triskele med spiraler finnes blant annet i nordiske helleristninger.
Som alle umiddelbart skjønner er den firbeinte utgaven av den samme figuren problematisk i Europa; til en slik grad at den er “oppbrukt” for alle andre formål enn som “selveste nazisymbolet”. Hakekorset er en grafisk blindvei uansett hva man eventuelt gjør med det. Selv om man mumler noe om at hakekors er et mange tusen år gammelt solsymbol som brukes den dag i dag innenfor visse buddhistiske og hinduistiske tradisjoner. Allerede Adolf Hitler visste dette. Det var jo derfor han valgte dette symbolet. Selvsagt litt avhenging av hva slags type man ellers er var det svært forførerisk for mange, denne romantiske fantasien om å “bygge bro” mellom det førkristne Europa og den moderne tid. Det er en svimlende følelse når man opplever at man deltar i store og historisk viktige hendelser. Sånt kaster lange skygger. Man behøver ikke lete særlig lenge i dagens verden før man finner et troll på nettet som er villig til å sverge på at Hitler var et geni og at naziprosjektet har blitt “misforstått”. Eventuelt at denne affæren med jødene var litt uheldig, men ellers var opplegget bra.
Man støter stadig på bokbrennere der ute. De har alle sine gode grunner. For eksempel finnes det en kategori av mennesker som mener at man i så stor grad som mulig må utrydde “nazimateriale”, særlig boken Mein Kampf som “den guddommelige føreren” skrev mens han satt fengslet for kuppforsøket i 1923. De vil ikke at folk skal ha enkel tilgang til “denne giften”. Jeg ser poenget deres, men de ser ikke poenget mitt. Vi mennesker er ikke en type skapninger som bare “beveger oss videre” når vi har hengt oss opp i noe. Folk kan bli hvor ensporede og fanatiske som helst når det gjelder å “nøste opp en løs tråd” som de har fått tak i, reellt eller innbilt. Selv har jeg fått krigen – akkurat som om den andre verdenskrig er selveste standarden for hva ordet krig betyr – inn med barnematen, fordi på 70-tallet var Norge – forsåvidt også alle andre land vi samarbeidet med på ymse vis – ennå styrt av individer som opplevde sine mest personlig livsdefinerende øyeblikk i løpet av Europas “naziperiode” — og som siden refererte til dette omtrent hvert femte minutt i alle typer samtaler. Denne arten er for det meste utdødd nå. Hvor mange levende mennesker kan huske den andre verdenskrigen? Og hva har vi igjen når alle de er borte?
Kanskje litt diffust, men etter min mening bør alle kunne forstå hva det betyr å være “sulten på informasjon” om noe. I det minste forhold som angår dem selv direkte, la oss si for eksempel når man venter på svar etter noen prøver man tok hos legen. Hvis det er noe alvorlig kan man få helt tunnelsyn og miste evnen til å fokusere på noe annet. I prinsippet er det vel den samme følelsen man blir besatt av når man støter på noe man “bare er nødt til å finne ut av”, kanskje fordi man plutselig oppdager noe som går helt på tvers av alt man tidligere har hørt om et tema. Sånt skjer hele tiden. Mennesker er nysgjerrige dyr i utgangspunktet, pluss at vi har en utpreget tendens til å bli besatt av “gullfeber” – eller hva man skal kalle det – når vi føler at vi er på sporet av noe viktig. Det beste jeg har å si om internettet handler om dette. En fri, åpen og lett tilgjengelig kilde til all mulig slags informasjon. Hvem som helst kan dykke ned i hva som helst, omtrent så langt som det er mulig å komme basert i dagens kjente faktapunkter. Det åpenbare problemet som umiddelbart melder seg er kritisk sans. Folk har omtrent like mye god kritisk sans som de har andre sunne og moralsk oppbyggelige vaner. Generelt sett er det min livserfaring at folk driter i hva som er sant, de vil høre det de ønsker å høre. Livet handler jo ikke så mye om hva som er “sant” som om hva som er “bra for meg”.
Fra svært gammel historie kan vi trekke frem “kontroversielle” typer som faraoene Peribsen og Akhenaten i Egypt, og hvordan minnene om dem ble forsøkt utslettet av de nære etterfølgerne deres, kanskje litt i henhold til den samme logikk som hva det enn er folk mener å ytre når de brenner flagg, dukker laget for å ligne på upopulære politiske ledere, og det ene med det andre. Historikere er lite begeistret for sånt. Vi som foretrekker å legge oss så nært opptil “sakenes fakta” som er teknisk mulig setter pris på at kildemateriale – inkludert visse individers personlige arkiv og den typen ting – blir bevart for ettertiden, gjerne hos Riksarkivet, men for guds skyld også på en åpent tilgjengelig måte som kan benyttes av publikum når og hvis de “jakter på svar”. Det er bedre å vite hva Hitler selv tenkte enn hva andre folk tenker om det han tenkte (og gjorde), når man skal tilnærme seg en personlig mening om det som skjedde i Tyskland den gangen. Jeg har med mine egne øyne observert folk bli nærmest “mentalt voldtatt” – det virker rimelig å bruke et slikt begrep fordi opplevelsen senere kommer til å prege dem såpass sterkt – av saklige faktaopplysninger om “nazismen og dens ofre”. Sakens fakta tar fra dem håpet og livsmotet, eller noe. Hvordan kan mennesker gjøre så jævlige ting mot hverandre? Dette er dessverre ikke noe nytt spørsmål. Det virker som om unntaket faktisk er det vi kaller “det normale”. Altså en fredelig alminnelig hverdag som drar seg mer i retning av det kjedelige enn det alt for begivenhetsrike. Som regel er det uår og ufred som gjelder. Umennesker flyr skrikende rundt og begår ugjerninger. Sånn er naturen. Er det den du vil ha? Jeg går på ingen måte glipp av den ironiske dimensjonen i at en såpass “hardkokt individualist” som meg selv samtidig er en sterk institusjonalist som – riktignok ikke ukritisk – forsvarer både statsmakten, rettsapparatet og byråkratiet som de eneste legitime “samfunnsverktøy”. Jeg er typisk lite glad i “privat initiativ” simpelthen fordi de fleste mennesker er evneveike idioter som bare laget trøbbel.
Sent på året 1999 var jeg innblandet i en “trafikkhendelse” i Spania, nærmere bestemt på motorveien like ved Lasarte-Oria i Baskerland. Det som hendte var at en bil – jeg befant meg sannsynligvis i blindsonen hans – plutselig svingte rett inn i siden min, fra høyre, idet jeg var i ferd med å passere ham i det venste “forbikjøringsfeltet”. Dette kom åpenbart som et sjokk på ham – forsåvidt også på meg – fordi han begynte å vingle veldig før han på grunn av hard bremsing gikk inn i en 360 graders piruett som endte i autovernet — mens jeg klarte å holde kontroll og bremse opp på normalt vis før jeg svingte inn på veiskulderen – rett foran han andre – og satte på nødblink. Like etterpå kom blålysene. Ved dette tidspunktet snakket jeg spansk omtrent på en treårings nivå, så jeg følte ikke at jeg satt i noen god posisjon der jeg satt og bannet med hvite knoker høyt på rattet. Imidlertid hadde jeg en joker som jeg ikke engang tenkte på før senere. Den baskiske politimannen hadde åpenbart lagt merke til at jeg hadde et klistremerke av typen baskisk flagg med teksten Euzkadi – sammen med et par andre – i mitt bakre venstre sidevindu på stasjonsvogna. Ihvertfall har jeg senere tenkt at dette trakk opp kredittverdigheten min i forhold til han kastiljanske kisen som kjørte på meg. Jeg var jo også helt iskald mens han var bare skrikende armer og bein – inkludert sprutende spytt – over det som hadde skjedd. Greit nok, forsåvidt. Sånt er jo skremmende. Men det som hendte var faktisk ikke min skyld. Han andre brukte jo ikke blinklys engang, han bare pløyde rett inn i siden på meg. Hva kunne jeg gjøre? Jeg har sikkert kjørt forbi biler på motorveien en million ganger på den måten både før og siden, uten at noen bare har kjørt på meg uten varsel. Det skjedde forsåvidt ikke noe med bilen min – en klassisk Volvo Panzerwagen – bortsett fra noen riper i lakken, mens jeg kunne se at han hadde både knust blinklys og et sidespeil som hang og slang. Det ble aldri aktuelt å fylle ut noen papirer eller noe. Politiet bare kommanderte meg videre. De foretrakk å snakke spansk med han andre heller enn temmelig dårlig engelsk med meg. Jeg protesterte ikke. Jeg slapp jo billig fra en erfaring som lærte meg at man skal aldri anta at han andre alltid “ser deg” i trafikken. Kanskje han driver og tukler åndsfraværende med et eller annet. Telefonen? Hvem vet. Saken er at man må til enhver tid anta at mennesker er fint lite mer forutsigbare enn elg når de ferdes langs offentlig vei.
Heks og hekseri kommer fra de tyske ordene «hexe» og «hexerye». Begrepene kan rettslig sett spores tilbake til en sak mot en mann fra Luzern i det sentrale Sveits i 1419, men betydningen av dem er uklar. Noen mener at heks er betegnelsen på en slu, utspekulert og listig person. I urgammel folketradisjon fra Mellom-Europa betegner heks en person som benytter overnaturlige krefter for å gjøre skade på naboens avlinger. I denne tradisjonen synes ordet å være et hunkjønnsord.
Jeg mener bestemt at jeg har selv hørt folk bruke ordet “heks” om en type viljesterk og handlekraftig kvinne som ofte har en tendens til å få mannfolk til å “føle seg små” med aggressiv kjeftbruk og den typen ting. Sånn sett stemmer det med påstanden i sitatet ovenfor. Det er noe man kaller en slu, utspekulert og listig kvinne som har forstått hvordan man spiller maktspillet. Hun er en jævla heks. Dette er neppe særlig sjokkerende nytt for kvinner — men statistisk sett føler menn seg kompetente i forhold til en jobb eller stilling hvis de har dekning for noe mer enn halvparten av de oppgitte kravene til kvalifikasjoner. Resten klarer de å sette seg inn i “mens de går”. Kvinner har derimot en statistisk tendens til å føle at de må møte alle kravene i en stilling før de kan ta på seg noe ansvar. Dette “typiske” misforholdet resulterer over tid i at kvinner har en jevn tendens til å være bedre kvalifisert enn menn på det samme relative kompetansenivået.
Som alle vet er korrelasjon ikke det samme som kausasjon. Historiske dokumenter viser en klar sammenheng mellom dårlige avlinger og hyppigheten av “hekseprosesser” i det samme området ved den samme tid — som i en kristen kontekst først og fremst forekom innenfor en protestantisk (og/eller på andre måter “reformatorisk”) kirkelig tradisjon; som først oppsto på 1400-tallet og som forsvant på 1700-tallet, dog med noen sene etterslep her og der helt til langt innpå 1800-tallet. For å holde ting litt adskilt pleier vi å si at trolldom betegner den arkaiske typen anklager som har forekommet siden hedensk tid, mens hekseri er den nye formen for metafysisk aktivisme som oppsto innenfor det som den gangen ble betraktet som en opplyst og moderne, reformert kirkemyndighet. Den store synden i middelaldersk katolsk tro var ikke “omgang med djevelen” og den typen ting – som kom senere – men kjetteri. Vantro og vranglære. Teknisk sett er jo det å tro på hekseri i seg selv en form for vranglære, så derfor: Å fremsette påstander om at noen “driver med hekseri” er ensbetydende med å si at Gud ikke er den allmektige sjefen over alt og alle. Gud har en konkurrent i kosmisk forstand, som selvsagt er blasfemi.
Selv har jeg null tålmodighet med “de religiøse”. Jeg betrakter dem som psykiatrisk syke. Vrangforestillingen deres ligger spesifikt i det at de tror de har evnen til å forstå “Guds vilje” og denslags. Det er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet av det. Det interesserer meg lite om de er muslimer, jøder, kristne eller hva har du. Poenget er at de har tro. Eller vrangforestilling, for å bruke et mer teknisk begrep. Det finnes ikke noe sånt som god tro. Dette er et begrep skamløse idioter bruker i ettertid for å forklare bort sin egen skyld i saker. All tro er ond tro. Ethvert troende menneske er også et ondt menneske. Easy peasy. Dette er ikke vanskelig å forstå. Sannheten er jo at vi vet ikke, men dette er en posisjon som er lite kledelig innenfor en typisk menneskelig horisont av forfengelig narcissisme. Fordi folk har lyst til å “være noe mer” enn en sånn som ikke vet noe om noenting kler de på seg et kostyme av “kul selvsikkerhet” selv om de innerst inne kan føle at de lyver, noe som essensielt sett bare forsterker den dype følelsen av frykt som driver dem. Sånn etableres en negativ “feedbackloop”. Interessant nok i en freudiansk horisont er jo også at folk faktisk bruker et ord som gudsfrykt om det som motiverer den mentale patologien deres. Skrekken for en sjalu og straffende gudsmakt som terroriserer menneskene med selvmotsigende lover og påbud, men på grunn av kjærlighet, nesten som den mest vanlige formen for ufordragelige foreldre mange er nødt til å slite med gjennom oppveksten.
Blant det vi kaller “historisk kildemateriale” finnes kirkebøker som har loggført visse begivenheter som dåp, bryllup og begravelser. Sånn finner man data om familiehistorier. Dessuten ble et antall klostre tidlig pålagt oppgaven – ofte på vegne av en lokal politisk maktfigur – med å “føre regnskap” over ting det er verd å merke seg; særlig diverse alvorlige former for “tegn” og unormale hendelser, både av naturlig og kunstig art (for eksempel krig), mens andre selv påtok seg slikt ansvar. Følgelig finnes det ganske mange “historiske kronikler” fra og med den tiden da det ble vanlig med kloster og andre “særlig beskyttede” steder for oppsamling og lagring av kunnskap. Altså det som senere utviklet seg til å bli universiteter. Side opp og ned med for det meste kortfattede (og kjedelige) datapunkter — som ikke desto mindre danner et nettverk av historiske referanser vi – med en liten klype salt – for det meste betrakter som fakta. Sånn vet vi for eksempel at i året sånn og sånn kom en pest, som man forholdt seg til ved å bortvise jødene fra byen. Herregud. Politisk handlekraft av klassisk merke, er det ikke? Andre ganger skyldte man på de spedalske. Vold og “hevnaksjoner” ble det uansett. Folk blir jo redde, vet du. Og sinte. Sånn fungerer det ennå. De flyr rundt i gatene og skriker. Eller de komponerer fantasifulle løgnhistorier om “hvordan ting egentlig henger sammen” med få eller ingen referanser til kildematerialet de har brukt, og tvilsomme standarder for bevisførsel. Det amerikanerne kaller “just so story” som typisk legger stor vekt på “moralsk autoritet” men nesten ingen vekt på “intellektuell etterrettelighet”. Det operative elementet er skyld. Metoden er den samme gamle Mendesgeita, også kjent som “syndebukken” (som gjennom sitt offer fritar oss andre fra all skyld). Prinsippet som ligger under hele metodikken er tanken om at alt som skjer i kulturen er noens “skyld”. Det handler bare om å plassere skylden.
Rekk opp hånda hvis du synes at samfunnet behøver å renses. Det er jo skittent. Forurenset. Nedsølt og tilgriset av alskens styggedom og respektløshet som gjør vondt i hjertet hos alle som “bryr seg”. Ikke sant? Sånne følelser har folk uttrykt overfor ting i kulturen innenfor sin egen samtid like lenge som vi har historisk dekning for å si, men sannsynligvis mye lenger. Romere klaget høylytt over forfallet i kulturen, særlig mot slutten av den republikanske epoken. Før Julius Cæsar kom og snudde alt på hodet. Omkvedet den gangen var at ungdommen blir stadig dårligere for hver generasjon som går. Du vet. Besteforeldrene var steintøffe helt inn i beinmargen. Foreldrene var ikke helt der, men de hadde i det minste korrekte verdier. Men barna? Det er ikke sånn som det var i gamle dager. Barna er svake. Vi er bekymret. Dette var i hovedsak innholdet i de fleste klagemål rettet mot ungdommen for to tusen år siden og mer. Man behøver ikke engang å myse og gjøre seg til for å oppdage at det er den samme gamle mannskiten som vi praktiserer den dag i dag. Jeg mener, ord for ord. Har det noensinne vært en generasjon som ikke synes at den som kommer etter dem er dårligere enn dem selv? Har det noensinne eksistert mennesker som ikke forguder og idealiserer en annen tid enn den de lever i? Enten fordi alt var så mye bedre før eller fordi alt skal bli jättebra jävlar hvis vi bare får avviklet den store ryddejobben først. Vi må jo kvitte oss med de som har skylden. Sånn at vi andre skal få leve i fred.
Systemtenkning var først fremme i fysikken, men i midten av 1940-årene formulerte biologen Ludwig von Bertalanffy en altomfattende, «generell systemteori» som skulle kunne anvendes i studier av alle levende livsformer og deres tilpasning til omgivelsene, det være seg planter, insekter, dyr eller mennesker. Tilpasser en livsform seg ikke omgivelsene tilstrekkelig adekvat, får den problemer og blir kanskje utryddet. Noen kom på at en slik teori kanskje også kunne si noe om verdenspolitikken.
(Store norske leksikon)
Fordi jeg tenker logisk – man skulle nærmest kunne si “i henhold til systemteoretiske doktriner” – opplever jeg full frontalkollisjon når jeg blir konfrontert med språkblomster som levende livsformer i sitatet ovenfor. Hva er meningen med å dobbeltkvalifisere det som først og fremst kjennetegner “livsformer” gjennom å aksentuere at de er “levende”? Det ligger jo liksom litt i sakens natur. Jeg ville fnist av slike tautologier hvis de ble brukt av en vanlig amatør som for det meste bare skriver om ukompliserte “ting i livet sitt” — men det er ikke morsomt når det kommer fra tungt akademisk hold; som attpåtil trekker frem ordet “verdenspolitikken” like etterpå. Jeg forventer og forlanger at de som skal stikke fingrene sine borti verdenspolitikken har svært god orden i det mentale klesskapet sitt. Er det for mye forlangt? Jeg mener, vi har fått ganske mye historie etterhvert, vi mennesker. Det bør kunne gå an å analysere saksmaterialet for å se om man kan lære noe av det. Kan noen nevne bare èn god erfaring menneskeheten har hatt med en “inspirert” ledertype i politikken?
Det aller mest fundamentalt grunnleggende prinsippet i en rettsstat er at vi følger lover, ikke mennesker. Det går ikke an å understreke dette kraftig nok. Om vi velger å følge noen som ikke følger loven ender vi teknisk sett som medskyldige. Det er ikke noe som heter “å bare følge ordre” hvis ordren er ulovlig. Det korrekte ordet for sånt er faktisk konspirasjon, innenfor konteksten “en konspirasjon av medskyldige” som var villige deltagere i det straffbare prosjektet. Et klassisk eksempel på dette er krigsforbrytelser. Vi behøver ikke å ramse opp en lang liste med eksempler, vi bare fastslår at alle normalt anstendige mennesker skjønner hvor grensene går. Krig er krig og fæle ting skjer. Mange får alle mulige slags traumer og senskader, selv om de tilsynelatende var ved god helse da krigen sluttet. Mange mister liksom noe etter slike erfaringer. De føler seg “reduserte som mennesker” på en måte som vanskelig lar seg kommunisere til andre enn gruppen av individer som deler denne kategorien av erfaringer. Den såkalte renormaliseringen fungerer ikke helt som den skal for dem. Imidlertid går det an å få hjelp og støtte av kyndig personale. Det er verre med de som omfavnet krigen og grusomhetene som “sitt rette element”.
Det motsatte av krig er ikke fred, det er lov og orden. Krig – eller la oss si “en krigslignende tilstand” – er hva som følger naturlig når lovene ikke håndheves i en tilstrekkelig grad til at de blir respektert — hvilket selvsagt er avhengig av at lovene ikke strider mot det litt diffuse men likevel eminent forståelige konseptet “alminnelig rettsfølelse” i befolkningen. Hvordan måler man sånt? Vi vet ikke om noe bedre enn det vi praktiserer per i dag, som er åpne og demokratiske valg av det representantskapet som skal lage lovene, det vil si Stortinget. Vi har dårlige forsvarsmekanismer mot løgn, bløff og svindel innenfor politikken simpelthen fordi det koster mer enn det smaker å alltid anta at folk handler i verste mening, selv om det heller ikke akkurat lønner seg å være naiv. Generelt sett kan vi imidlertid si at arbeidsjern er den typen folk vi bør ansette i høye politiske stillinger. Du vet. Sånne som synes at det er artig når det er mye å gjøre, høy aktivitet, tøffe tak og det ene med det andre. Selvsagt er sånt perverst, men ikke desto mindre finnes slike mennesker. Det beste for alle er hvis de får de vanskeligste jobbene. Se bare på hvor den tidligere ungdomspolitiske solkongen Jens Stoltenberg havnet etterhvert. Heller han i den rollen enn Bjørnar Moxnæs, for å si det slik. Det handler jo om hvordan man søker den spenningen man synes man behøver i livet. Som alle vet kan sånt skje i mer eller mindre ansvarlige former, hvor forskjellen i karakter på denne måten ikke uofte henger sammen med intelligens. Vi kan forsåvidt også si at visse sosialpolitiske realiteter spiller inn i hvordan individets personlighetsutvikling spiller seg ut, men dette er bare i begrenset grad aktuelt i Norge. “Mulighetene” er i og for seg ganske demokratisk fordelt, men “marginene” er – her som overalt ellers – som vanlig til fordel for de som allerede er priviligerte. Uansett er det slik at hvis man står på og ellers er kompetent nok i forhold til egne ambisjoner, så finnes det ikke egentlig noen “institusjonaliserte” forhindringsmekanismer man må konfrontere og overvinne før man får adgang til høyere utdannelse, et fritt arbeidsmarked og så videre. Selvsagt er alt sånt enklere hvis man har rike foreldre, eller vinner i lotto, men det er ikke noe saklig argument mot hvordan selve utdannelsessektorens faglige side er organisert.
Jeg er så gammeldags at jeg tror en godt utdannet befolkning er nøkkelen til “ars ok fridar” – godt økonomisk år og fredstider – i samfunnet. Ikke så mye at folk får “gjøre hva de vil” som at de får “studere hva de vil” – ikludert praktiske håndverksfag – ut ifra sine individuelle evner, lyster og egenskaper forøvrig. Kompetanse er det samfunnet lever av. Det blir aldri galt med mer og bedre kompetanse. Det spiller forsåvidt mindre rolle hva eksakt de unge vil – hver og en for seg, eller alle sammen – det som teller er at de får anledning til å utvikle seg slik de selv synes at de bør. (Folk som neppe kommer til å oppleve året 2050 behøver ikke å mene noe om denne saken. Det er jo ikke deres problem hva som skjer når de tidene kommer.) Vi – altså “menneskeheten” – står overfor flere ulike og dypt eksistensielle kriser samtidig, hvorav den mest prekære handler om klimaproblematikk i forhold til matvaresikkerhet. Du vet hvor gretne folk blir når de ikke får mat. Man må regne med litt uro. La oss si at dette er et “halvdistanseproblem”. Det er ikke prekært nå i dag, selv om alle kan se at matvareprisene er på vei oppover, og de skal enda mye mer opp. Vi kan imidlertid si med 99% sikkerhet at når året 2050 kommer så bør helst landbrukspolirikken se litt annerledes ut. Og det der er forsiktig ironi. Rent personlig tror jeg ikke vi har så mye som femogtyve år på å få de nødvendige tingene gjort. Folk vil jo ikke frivillig gå med på noen som helst slags forandringer som ikke er til deres fordel. Det typiske er å nekte å røre seg før man absolutt må, enten på grunn av “samfunnstvang” eller noen slags naturomstendigheter. For eksempel tror jeg mange norske tettsteder kommer til å oppleve stadig mer dramatiske flomhendelser over de kommende år. Jeg kjørte forbi et sted som heter Stai her om dagen. De setter poteter der nå. Fjorårets avling sto imidlertid under to meter vann i en uke, etter “uværet Hans”, så det ble stusselige resultater. Det gjenstår å se hva som skjer i løpet av denne sommeren. Så langt har det vært fint vær i nabolaget mitt, men vi er jo bare i mai.
Slaget på Stiklestad er et av norgeshistoriens mest kjente slag. Det fant sted på Stiklestad i Trøndelag (i dag Verdal kommune) 29. juli, sannsynligvis i år 1030. I slaget ble den norske kongen Olav Haraldsson drept av en trøndersk bondehær. Etter slaget skal det ifølge legenden ha skjedd flere undre på stedet der kongen døde og med kroppen hans, noe som gjorde at han fikk helgenstatus og tilnavnet «den hellige».
(Store norske leksikon)
Dette er min post nummer 1031 på denne plattformen. Fatteru? Jeg gikk glipp av anledningen til å benytte post nummer 1030 til å si noe om Stiklestadproblemene. Hva kan jeg si. Jeg glemte det. Herregud. Hvor evneveik er det mulig å bli? Sånt er jo dypt rystende for den sarte lille egoblomsten jeg dyrker med slik kjærlig omhu i den psykedeliske konstellasjonen av ubesudlet kosmisk skjønnhet som er min indre hage. En impotent følelse av feilbarlighet senker seg over meg. Hva skal jeg gjøre nå? Kommer jeg til å måtte gå på nervepiller resten av livet? Jeg forstår ikke hva som skjer. Jeg er redd. Hvor er min mors tramadol? Nåvel. Skaden har allerede skjedd. Spørsmålet må følgelig bli om ikke også året 1031 var et interessant år i norsk politikk — selv om det dramatiske slaget på Stiklestad året i forveien får all PR i saken.
Sier man A kan man liksågodt si B, som folk pleier å si. Hvis vi først skal rlve oss løs fra den fjetrende dramatikken fra året 1030 blir det neste logiske steget å konkludere med at alle år er interessante år – og hvis man ikke føler det slik så er det noe man gjør galt – så lenge man fortsatt har liv i seg. Jeg har et personlig forhold til Stiklestad. Stedet mer enn slaget, selv om jeg sikkert har sett “Spelet om heilag Olav” sikkert minst tyve-tredve ganger gjennom oppvekstårene. Nok til at jeg kan gjenfortelle det ganske detaljert. Åpenbart skyldes dette slektskapsforhold og den typen ting. Jeg er nokså godt kjent med den ruta kongshæren tok da de kom over fjellet fra Sverige. Det er en svært gammel vei som fortsatt er i bruk som hovedvei mellom de delene av Trøndelag og de delene av Sverige; hvor befolkningen har en tendens til å være mer lik hverandre som “folkeslag” enn noen av dem ligner på resten av befolkningen i sine respektive land.
Hva selve internettet angår så har jeg vært med på hele heisaturen, siden jeg først begynte å eksperimentere midt på 90-tallet. Mye har skjedd siden den gangen; størst blant de hendelsene er uten tvil monetiseringen av folks “nettvirksomhet” (inkludert stort og smått, slik man typisk merker det ved at den reklamen man får opp virker å være tilpasset ting man har søkt etter nylig). Ta for eksempel det som må være et av de aller mest gigantiske nettstedene, målt etter hvor mye data som strømmer inn og ut av plattformen til enhver tid, nemlig YouTube. Hvor mange anonyme industribygninger fullpakket med datautstyr tar det for Google å kjøre YouTube fra dag til dag? Ikke så rent få. Jeg husker dem siden omtrent 2005 – gi eller ta et år, det var ikke noen spesielt bemerkelsesverdig kanal i utgangspunktet – og i den grad man kan snakke om at et nettsted har en storhetstid (for eksempel Facebook og det som en gang var Twitter regnes vel som godt over sin egen middagshøyde slik sett) så tror jeg den er passert med god margin av YouTube. Det er rett og slett for mye søppel der nå. Tjenesten er sterkt forurenset av en form for “svindel” som handler bare om å “spille på systemet” i forhold til å hanke inn mye av det som algoritmen er fokusert på når pengene skal fordeles. Mange abonnenter, mange klikk, visninger og det ene med det andre. Mange kommentarer, som imidlertid kan være hvor surrealistiske som helst, det er antallet som teller.
Til å begynne med var YouTube mest bare fjollete, med diverse “karakterer” som la ut filmklipp av seg selv der de gjorde diverse bisarre ting som den dag i dag sirkulerer på nettet, rangert etter hvor “legendariske” de var. Nesten sånn som TikTok fungerer nå. Masse dusteri, hvorav mye ikke desto mindre var genuint morsomt. Samtidig dukket det også opp “snakkehoder” som fremførte synspunkter og meninger foran nettkameraet sitt. Du vet. Amatørjournalister og den typen folk som i gamle dager skrev leserbrev i avisen. Det tok ihvertfall et tiår før YouTube begynte å bli noe mer enn bare en kuriositet — hvor den i mine øyne mest nyttige applikasjonen virket som det betydelige antall klassiske og nye musikkvideoer de etterhvert opparbeidet seg. Alt forandret seg da det begynte å komme seriøse penger inn i bildet. Jeg er litt usikker på tallene, men som en grov pekepinn kan vi si at hvis man har en kanal med 100.000 abonnenter eller mer, og man publiserer noe hver dag slik at man får høye besøkstall og mye “aktivitet” til enhver tid, så kan man leve av det på heltid. Det er ikke sikkert at dette stemmer, men dette er det inntrykket jeg har dannet meg. I praksis betyr det at vi har noen tusen individer som er “digitale nomader” med sin hovedinntektskilde i hva de enn legger ut fortløpende på YouTube. Følgelig er det st stort antall kanaler som handler om turisme, eventyr og diverse reiser til usannsynlige steder. På grunn av min egen interesse for historie og “kultur” støter jeg stadig på fuskere i faget som reiser til for eksempel Egypt og etterpå publiserer de mildt sagt alternative dokumentarer om hva de så og opplevde. Det er jo ikke seriøst å snakke om “de helberedende energiene” i et gravsted, det er tvert imot borderline sykt i hodet. Men folk er likevel veldig interessert i “mystikk” så da blir det som det blir. Dette er en funksjon av tilbud og etterspørsel; om hva som tiltrekker seg oppmerksomhet på YouTube.
Rett skal være rett. Det finnes mange bra kanaler på YouTube, befolket av seriøse mennesker som dokumenterer prosjekter og det ene med det andre. I tillegg er det mye nyheter, aktualitetsstoff, dokumentarfilmer og den typen ting. Selv innenfor kategorien “turisme & eventyr” er det mange jeg følger med en viss interesse, fordi de har sin egen vinkel på ting, eller hva man skal si, poenget er uansett at det handler om saklig informasjon. Imidlertid har YouTube – og jeg antar alle andre tilsvarende tjenester, for eksempel strømming av musikk – også fått et betydelig problem i form av hva som essensielt sett er svindlere, enten virksomheten deres teknisk sett er tillatt eller ikke. Alle har hørt om såkalte clickbaits, det vil si en fengende tittel eller tommelfingerbilde som når man åpner posten viser seg å være bare tøys og svada uten gode “produksjonsverdier” i noen forstand. Det er ikke informativt, interessant eller bra laget. Det er rett og slett bare søppel. De som har laget dette har ikke lagt ned verken kreativt eller teknisk arbeid i det, ut over hva som er nødvendig for å imøtekomme visse parametre i en algoritme, som forsyner dem med en liten men jevn strøm av inntekter. Dette er ille nok som det er allerede, men de mest pessimistiske spår internettets død som “kilde til verdifull informasjon” så snart kunstig intelligens virkelig etablerer seg som vanlig produksjonsredskap. Enn så lenge er det bare noen få som har funnet ut hvordan de skal utnytte dette verktøyet til å melke nettet for penger, men som alle vet varer det aldri lenge før “alle” kravler over hverandre for å få tak i verdisakene. Problemstillingen koker ned til forholdet mellom signal og støy. Eller at man med sine bare hender må grave seg gjennom et kjerrelass med hestemøkk for å finne noen få gullklumper, om du vil. Man går fort lei av det. Jeg kan merke at min egen interesse har begynt å dale, i forhold til hele mannskiten, men jeg henger med ennå. For eksempel er det vanskelig å se for seg livet sånn som det var før vi fikk nettbank, nettbooking, netthandel og resten av det “normale” tjenestetilbudet, men på den kreative underholdningssiden av ting er det fare på ferde. “Den store propagandamaskinen” var et begrep jeg først hørte på 70-tallet og da var det i sammenheng med science-fiction litteratur. Det er heller ingen i min generasjon som glemmer HAL 9000 fra Stanley Kubricks “Odyssèe” — og de skarpeste husker til og med at HAL var ikke uvennlig, mens den tålmodig redegjorde for at den hadde hemmelige filer som firmaet hadde installert i tilfelle slike tilfelle, og så videre. Det var ikke datamaskinen som gikk til angrep på astronautene, det var dem de jobbet for som hadde programmert inn en alternativ kommando som den var nødt til å følge under visse omstendigheter. Det samme temaet dukket opp igjen et tiår senere med “Alien”. Den åttende passasjer. Skipets sentralcomputer var programmert til å ofre astronautene til fordel for den fremmede livsformen, dersom dette skulle bli nødvendig. Det handler om prioriteringer.
Hvilket bringer oss til Det Store Poenget — som alle allerede kjenner svært godt: Folk forandrer seg når det kommer penger inn i bildet. Hvor mange historier har du hørt om “barndomsvenner som startet firma i garasjen” men som senere ble bitre fiender over et eller annet med driften av – og ikke minst fordelingen av makt og penger innenfor – et millionselskap? Sånt skjer hele tiden. YouTube spesifikt, men jeg antar det gjelder også resten av nettet, fungerer i praksis som “gullgruve” for et segment av aktører som konkurrerer om å være like skruppelløse som fantasifulle i metodene sine. Uansett hva du klarer å fantasere om så finnes det allerede der ute — pluss en enda større andel av ting som du aldri kunne ha forestilt deg før du så det med dine egne øyne. Unge mennesker i dag “krøkes tidlig” i forhold til alt mulig slags billedmateriale som er vesentlig mye verre enn noe jeg vokste opp med, og allerede på min tid var det slik at det fantes billedbøker som tok nattesøvnen fra de sarte. Er det sånn menneskeheten fungerer? Herregud. For en gjeng. La meg si det slik: Jeg har aldri noensinne vært i tvil om at lov og orden er nødvendig å ha i et samfunn, fordi folk er aggressive og kranglete aper. Det skjer alltid noe jævelskap som “noen” uansett må ta hånd om, så da er det bedre – eller et mindre onde om du vil – å ha et antall fast ansatte og profesjonelle folk som har trening i konflikthåndtering enn den typen “entusiastiske amatører” som melder seg frivillig for å hjelpe, men som strengt tatt ikke aner hva de driver med. Dette gjelder i samfunnets offentlige rom, også kjent som den fysiske virkeligheten, men det bør også gjelde på nettet. Etter min mening har det lenge vært behov for offentlig regulering av nettet, inkludert noen slags låsefunksjon som i praksis gjør det umulig for alle andre enn de svært sakkyndige å komme seg på nettet uten å identifisere seg først. Alt man gjør på nettet skal kunne spores enkelt, men ikke av de som lager reklame. Av politiet. Slik at de på rutinemessig vis kan bøtlegge folk som sprer falsk informasjon. Det er ett moment. Det andre momentet jeg har er at mulighetene til å tjene penger på nettet bør ødelegges. For eksempel med skatter og avgifter som er så urimelig høye at interessen for internettet som “et sted man kan tjene penger” bortfaller av organiske årsaker. Det lønner seg rett og slett ikke. Er dette rettferdig? Nei det er det på ingen måte. Men er det nødvendig? Ja det tror jeg. Ihvertfall hvis nettet skal fortsette å være “et nyttig redskap for folk flest” i større grad enn en megaplattform for all mulig slags ondsinnet propaganda.
Solen eller sola (astronomisk symbol: ☉) er betegnelsen på stjernen som er sentrum i solsystemet hvor Jorden og andre kjente objekter (planeter, asteroider, meteoroider, kometer og støv) går i bane rundt. Den er nesten perfekt kuleformet (sfærisk) og består av varm plasma sammenvevd i magnetfelt. Diameteren er ca. 1 392 000 km (ca. 109 ganger jordens). Massen er ca. 2×1030 kg (ca. 333 000 ganger jordens) og utgjør ca. 99,86 % av massen i solsystemet. 73,46 % av massen er hydrogen; helium utgjør 24,86 %, mens 1,69 % (tilsvarende 5 628 jordmasser) er tyngre grunnstoff, deriblant oksygen, karbon, neon og jern.
(Wikipedia)
Det er et næremst litt komisk spørsmål hva slags spekulasjoner tidligere tiders folk – som har hatt den samme intellektuelle kapasiteten som dagens iterasjon av arten Homo sapiens viser på et statistisk gjennomsnittsnivå i minst tre hundre tusen år, sannsynligvis mye lenger – har hatt rundt hva eksakt sola og månen “er” i sin essens og natur. Forsåvidt også alle stjernene og resten av sulamitten, men jeg vet ikke hva som må til for å ikke legge merke til sola, selv om man eventuelt er blind. For eksempel var det jo nylig en solformørkelse hvor det ble målt flere titalls grader temperaturfall – og mye bisarr atferd blant dyr – mens hendelsen sto på lokalt (NASA slapp en video hvor man kan se solformørkelsen som en diffus skygge – mørkest i midten, så gradvis mer “grå” mot kantene – som beveger seg over jordoverflaten med et visst tempo, åpenbart filmet fra en satelitt noe sted der ute). Solas tilstedeværelse og fravær er blant de mest universelt merkbare fysiske tingene som foregår i menneskenes daglige – bokstavelig talt – tilværelse. Følgelig har det blitt lansert et ukjent antall forlag til “forklaring” av det som foregår, hvorav de fleste nålevende mennesker foretrekker astrofysikkens “tekniske” modell – det er ikke noe personlig – men ikke desto mindre er det mange som har et mye mer sentimentalt og ritualisert forhold til sola.
Alle mennesker har en horisent i livet. Det som befinner seg innenfor er sånt som man vet og kjenner, mens bortenfor horisonten befinner “det ukjente” seg — som jo per definisjon kan være hva som helst. Sikkert mange bra ting, men også – eller faktisk i hovedsak – sånt som man helst ikke vil ha i livet sitt. Dette er jo hele hensikten med å etablere og vedlikeholde en personlig horisont. Det er verken riktig eller galt i noen sammenheng hvor ting kan måles på denne måten, det er rett og slett en “privat preferanse” hvor langt man ønsker å bevege seg utenfor rammene av det man kjenner og forstår. Det er jo ikke nødvendigvis noen nyttig opplevelse for folk, eller eventuelt så kan det tjene som et fremtidig referansepunkt for hva man ihvertfall ikke skal rote seg borti flere ganger i livet. Summen av alle evner man har er alltid større enn summen av hvor mange av disse evnene man ønsker å utvikle. Det koker ned til valg. Konsekvensene av disse valgene er det som kalles karma. Fordi man valgte det ene valgte man også automatisk bort alle andre alternativer som var aktuelle ved det tidspunktet. Alle vet at i det skjebnespillet vi kaller “det virkelige liv” må man oftere enn man ønsker forholde seg til at “bordet fanger” i forhold til hva man ideellt sett burde ha gjort med noe. Og sånn går dagene. Veien blir til mens man går, eller hva det nå er folk sier. Jeg kjenner selv ingen som ved 50-60 års alder befinner seg der de trodde at de skulle havne da de var “fjortiser”. Det skjer jo ting i livet, og man har typisk bare delvis kontroll over hvordan dette utvikler seg. Saken er at “optimale valg” i mange situasjoner peker i en annen retning enn den man opprinnelig hadde tenkt å bevege seg i. Siden er man nødt til å innrette resten av det strategiske opplegget sitt i forhold til de nye omstendighetene.
Hvilke ting er konstante i en verden av forandringer? De fleste opplever typisk at “identitetsfølelsen” deres forblir konstant, selv om de ved et tidspunkt (eller flere) eventuelt “skifter stil” i sosial forstand. Jeg er den samme uansett hvordan “de andre” ser meg. Om jeg kler meg pent eller om jeg ser ut som et fussete troll har ikke typisk noe å si for “personegenskapene” mine, men jeg vil kanskje oppleve de fleste sosiale situasjoner som “enklere” hvis jeg satser på en godt organisert “selvfremstilling” utad. Altså vaske trynet, kjemme håret, kle på seg rent tøy og ellers “oppføre seg som folk” når man ferdes ute blant folk. Dette er mest effektivt i lengden. Livet er ikke så langt som man typisk føler mens man er ung så man gjør klokest i å stelle seg sånn at man slipper å bruke mye verdifull levetid på å “forklare seg ut av misforståelser” som kunne vært enkelt unngått. Det er imidlertid sant at jeg sitter i glasshus og kaster verbale stein rundt meg, fordi da jeg selv var fjortis var jeg definitivt en “provokatør” langt hinsides hva jeg selv skjønte konsekvensene av den gangen. Det føltes som en god idè den gangen og det ene med det andre. Du vet hvordan dette fungerer. Når hormonene bruser i kroppen føler man typisk en utålmodig trang til å komme seg “ut i verden” for å se hva slags eventyr som venter der ute. Uten å vite noe om noenting føler fjortiser typisk at de “bør være med på det som skjer” og teste seg i forhold til verdens utfordringer, eller noe. Det ender ofte så som så, men på hvilken annen måte kan man opparbeide seg “livserfaring” enn ved å erfare livet? Selvsagt er ikke dette trygt, men hvis man tror at trygghet er hva et optimalt liv handler om så har man misforstått de grunnleggende spillereglene. Jeg sier ikke mer.
Samfunnet investerer likevel mye innsats i skapelsen av “trygghet” på mange områder av livet. Ting er lagt opp til at man skal kunne leve på en måte som er forutsigbar i forhold til matvareforsyning, helsetjenester og så videre. Vi har et rettssystem som tar seg av konflikter. Vi har beredskapsplaner for de fleste realistiske scenarioer av naturkatastrofe. Vi har til og med væpnede vakter i form av politi og andre statlige stridskrefter om dette skulle bli nødvendig. Selv om livet har mange vanskeligheter, så er man sjelden på desperasjonens rand fordi man er sulten og ikke har noe sted å bo. I den grad noen befinner seg “redd og alene uti villmarken” så dreier dette seg typisk om turister som har gått seg vill, ikke om folk som lever på den måten. Mennesker er imidlertid utstyrt med kapasitet til å håndtere vesentlig mye røffere forhold enn det de fleste av dagens mennesker typisk lever under, slik at vi ender med overkapasitet i forhold til hva vi er nødt til å håndtere på strak arm hver dag. Hva skjer med denne energien? Mye av det havner i kategorien for “gale idèer” – som kan variere fra det evneveike til det episk storslagne – enten de er “prosjektorienterte” eller de handler om utforskning av diverse abstrakte emner. Galskap er jo en minst like alminnelig del av menneskets repertoar som noen andre av våre mange artsegenskaper. Jeg tviler på at noen behøver å bevege seg særlig langt bort fra sitt eget hjem før de oppdager noe de kan peke på og si “det der er galskap”. Sånn er livet. Folk har for mye fritid og derfor finner de på mange slyngelstreker, hører man noen ganger bli sagt, men “folk” er neppe enige. Hva slags pervo føler at de jobber for lite? Vi ser nå bort fra de “ufrivillig arbeidsløse” (men selv de ser neppe etter noe mer enn “en vanlig jobb” med normal arbeidstid). Det rådet man oftest gir til folk som har mer “virkelyst” enn de får brukt opp på normalt vis er “skaff deg en hobby”. Gjerne noe som er en “enkel glede” og som ikke krever en masse ompa-pa for å organisere. Du vet. Treskjæring. Matlaging. Strikking. Akvarellmaleri. Hvis man krever stimulanser av mer intellektuell og abstrakt karakter finnes det nok av seriøse studieområder som det er enklere enn noensinne å skaffe seg gratis adgang til informasjon om. Det finnes ikke lenger noen tøysete terskel av trosbekjennelse som man må over før man får adgang til biblioteket. “Den beste informasjonen vi har” om for eksempel sola ligger åpent tilgjengelig på nettet for alle.
Psykedelisk betyr bevissthetsutvidende og brukes om noe som utvider den indre opplevelsen. Man kan snakke om psykedeliske stoffer psykedelisk musikk og psykedelisk kunst.
Etter førti år med svartmetall som egen sjangerbetegnelse for et distinkt kunstnerisk uttrykk kan vi si noen generelle ting om fenomenet. Det mest åpenbare er det som først og fremst bekymrer “foreldrene og samfunnet” — nemlig at tenåringer som allerede var vanskelig å ha noen meningsfull samtale med nå skal gå helt av skaftet og kanskje rote seg borti noe kriminelt, eller det som enda verre er. Den “svartbleke” stilen deres ser jo depressiv ut på langt hold og musikken låter som noe slags usammenhengende men intenst psykotisk anfall, bare med instrumenter, opptaksutstyr og greier i rommet. Hva er det folk typisk ser – og ikke minst hører – første gangen de erfarer svartmetall?
Det er rimelig å tippe at “første generasjons svartmetall” – Venom, Hellhammer, Celtic Frost, Sodom, Bathory, Sarcofago med videre – med gode odds og i hovedsak vil oppgi Motörhead som sin viktigste musikalske inspirasjonskilde for “hardmetallisk pønk’n’roll” som beveger seg gjennom lydlandskapet fortere, høyere og hardere enn alle andre. Det var aldri noe ideologisk i utgangspunktet, det handlet bare om å spille bråkete og aggressiv musikk i 120 kilometer i timen. I den grad det fantes noen “felles innstilling” som alle bandene ville vedkjent seg som sin egen, så handler dette om liberal bruk av hilsefinger mot resten av verden. Du vet. FTW. Fuck the world. Ian Fraser “Lemmy” Kilmister (1945-2015), stifter og åndelig overhode for Motörhead, oppgis forsåvidt som “syvende far i huset” av alle som driver med ekstremmetall, mens Lemmy selv oppgir Elvis, Little Richard, Gene Vincent og alle de der som sine egne inspirasjonskilder. Det er imidlertid “imaget” som noen slags musikalsk panserarmè som ruller over publikum med overveldende lydtrykk de tidlige svartmetallmusikerne etterlignet.
Skal vi snakke om Satan nå? Jeg tror det er mer intelligent å snakke om skrekkfilm. Helt siden “heavy metal” først etablerte seg som egen sjanger har de vært rause med sjokkeffektene — og dette er med vilje. Det skal være teatralsk og dramatisk, tett oppimot – og noen ganger langt over – grensen til det direkte fjollete. En typisk “stort” produsert heavy metal konsert vil alltid være full av flæsj og “billig bang bang” — og poenget med høyt trykk og mye “frantisk bevegelse” i lydbildet er – som tidligere nevnt flere ganger – å skape en tilstand av sonisk metning i hørselssansen, slik at lyden vil erfares som “noe kroppslig” istedet. Poenget er å skape en massiv sanseopplevelse, som på svært bokstavelig vis blåser bakoversveis på publikum. Folk som ikke ønsker denne opplevelsen vil neppe like å være på stedet. Men de som aktivt søker å bli overveldet av det helhetlige kunstuttrykket har det Nietzsche ville ha karakterisert som et parareligiøst forhold til musikken. Dette er deres form for “gudserfaring”, også kalt teopati. Det ligner ikke på en kristen gudstjeneste, men det har mye til felles med de hedenske mysteriereligionene fra gammel tid, hvor extasis var sentralt for opplevelsen. Internasjonal konvensjon er å datere stiftelsen av sjangeren heavy metal til året 1970, og si at det handler om komplekset “Deep Black Zeppelin”, hvor Black Sabbath er de viktigste, men det blir feil å ikke ta med de to andre “ikoniske stamfedrene” også. Det betyr at jeg teoretisk sett har kunnet hatt et bevisst forhold til sjangeren helt siden den ble stiftet. Jeg var jo syv år gammel ved det tidspunktet, men sånn er det ikke. Først et par-tre år senere begynte det meste av alt jeg foretrakk å lytte til etter eget ønske å vise “statistisk samling” innenfor sjangeren hard rock og heavy metal. Det bare er sånn. De som selv digger hard og tung musikk forstår fullstendig hva jeg mener, mens de andre neppe forstår noe som helst. For dem lyder det jo bare støyende og masete. Jeg liker at det er mer luft i lydbildet. Så blir jeg nødt til å forklare dem at hele poenget er å blåse bort all annen “luft” enn akkurat den spesifikke “gassblandingen” som hensetter publikum i en transcendental tilstand av nytelse.
Det er litt uklart for meg hvilken musikksjanger som har de typisk mest virtuose musikerne nå for tiden – altså de som rent teknisk sett regnes som de “flinkeste” utøverne på sitt instrument av alle andre som driver med det samme – men det er vel ikke utrygt å gjette på “frijazz” som vanlig, eventuelt noe på det symfoniske konsertnivået, men samtidig er det grunn til å peke på hva utøvere av “ekstremmetall” driver med (den litt større paraplyen som også inkluderer svartmetall). Alle som skjønner noe som helst om det å traktere et instrument og hvor mange timers øvelse som ligger bak den tekniske virtuositeten, vil nikke og si “respekt” til det folk gjør innenfor ekstremmetallen selv om de eventuelt ikke liker selve musikken. Folk tar det jo omtrent så langt som det er menneskelig mulig å komme i forhold til “samspilt kaos”. Som alltid er det vanskelig å si noe fornuftig om hva som er “bra” kunst, og hva som faller innenfor rammen av “mindre bra”. Så lenge et antall mennesker som ikke ellers virker mentalt forstyrrede synes at noe er “bra” så må det jo finnes noe der, i form av kvaliteter som appellerer til deres estetiske sans. Følgelig har kunstneren “lyktes” i den grad poenget var å “nå frem til noen”. Deres arbeid er vel utført og det har blitt anerkjent som sådan ute i “markedet” for denslags kunstarbeid. Hva mer behøver de å vite? Selvsagt er det gryselig fint hvis de også tjener penger på greia, men hvis “tjene penger” er hovedinnholdet i planen så finnes det enklere metoder enn å slå gjennom som artist. Tro meg. Musikkbransjen opererer ikke med noen minstelønn. Uten at jeg kjenner tallene vil jeg tippe at hvis man stiller opp en stor oversikt over innsats og utbytte for musikkutøvere innenfor sjangeren hard rock og heavy metal over de siste femti år, så vil man finne ut at de fleste faktisk har gått i netto tap. De har betalt for å holde på med musikk. Du vet. Utstyr, øvingslokale og det ene med det andre. Dårlig betalte spillejobber preget av høye transportkostnader og uoversiktelige ansvarsforhold. Sannheten om musikk – uansett sjanger – er at det handler om “lidenskap” til å begynne med, først mye senere om “forretninger”. Det er forsvinnende få som “slår igjennom” til en sånn grad at de klarer å leve av det på heltid. Hvorom allting er, nå får det være nok prat. Kaffekoppen er tom og dagen begynner.
