Som med alle selvfølgeligheter er det litt uklart hvordan man skal definere rumpa. Jeg mener, folk vet jo stort sett hvor de har den og hva den skal brukes til så det finnes ikke egentlig noe behov for ytterligere presisjon. Vi kan imidlertid ta med oss at når ordet skrives med O istedetfor U – altså rompe – så er dette et norsk dialektord som betyr hale, hvilket i neste orden betyr at rompestumpen henviser til det såkalte halebeinet, som det går an å få skikkelig vondt i dersom man faller på en litt uheldig måte, slik at denne nebbformede og på alle måter fullstendig unyttige “innveksten” – coccyx – får seg en solid smell. Brudd kan oppstå. Det har hendt med meg. Det er vondt. Men hos meg har det i det minste leget seg på korrekt vis. Jeg sliter ikke med livslange “fantomsmerter” i rumpa på grunn av et halebein som har grodd litt skjevt, eller noe. Herrgud for en skjebne. Jeg leste noe om en fyr som ikke har sittet normalt på femti år, men det er ikke selve historien som interesserer meg, det er dette fenomenet med “meningsløse smerter”.
Alle er inneforstått med saksgangen i det å slå seg og få vondt. Det er jo noe av det første man lærer i denne verden. Det sitter i kroppen. Vi har visse forventninger til hvordan en typisk smerteopplevelse skal utvikle seg, med først et skarpt au faen! når man for eksempel slår seg over fingeren med en hammer, deretter fremfører man kanskje noe slags kort dramanummer med sang og dans, før man til sist bare resignerer seg til å vente på at det skal gå over, med eller uten plaster. Det er vondt mens det står på men det går over etterhvert. For min egen del vil jeg si at de verste og mest intense smertene jeg har erfart – i den forstand at de “driver deg til vanvidd” – var tilknyttet tannverk, men også dette gikk over — etter en time hos tannlegen. Ut over dette har jeg hatt diverse slag, kutt og bruddskader fordelt ut over hele kroppen, men ikke noe som på egen hånd representerer “et særlig problem” i forhold til nerver i klem når det har grodd sammen og den typen ting, selv om jeg har hørt et antall historier om sånt. Jeg antar jeg har vært heldig, for klok har jeg definitivt ikke vært. Imidlertid har jeg ikke vært heldigere enn at jeg likevel har pådratt meg et knippe med “kroniske smerter” av den typen man tradisjonelt kaller gikt, og som har en utpreget tendens til å henge sammen med været, selv om jeg ikke egentlig helt ser logikken i det annet enn i forhold til at kulde ikke er bra. Før hadde jeg ingen problemer med å håndtere kulde, men nå har jeg blitt mer “frøsen”. Kjernetemperaturen virker ikke like stabil som før om årene. Strategien blir selvsagt å kle seg bedre. Flere og tykkere plagg. Den typen ting. Når det gjelder selve dette med “væromslag” så er det kanskje noe med det lokale trykket som har noen slags effekt, jeg vet ikke. Det føles uansett som en smerte som er “unødvendig”, eller som jeg sa ovenfor “meningsløs”, fordi den har ingen saklig varslingsfunksjon. Den lærer meg ingenting som jeg ikke allerede visste. Men sånt er normalt for “min mannstype” når de kommer opp i årene. Og verre skal det bli.
Juni har vært en ganske depressiv måned så langt, selv om plantelivet sikkert har en helt annen mening om saken. Det er grått og kaldt, med innlagte regnskurer døgnet igjennom. Det tørker liksom aldri helt opp — og siden dette jo er en elvedal kommer det plenty med tåke både tidlig og sent, selv om det typisk klarner til midt på dagen. Den grønne vinteren kalles det her. Folk kler seg riktignok i både shorts, sandaler og ermeløse skjorter, men jeg tror det er mest på trass. Det er jo for fanden ikke mer enn ti grader der ute. Hvis man sikter bare etter komfort – slik som jeg gjør – blir det langbukser, skjorte og sommerjakke. Dessuten bør man ha oransje kode for paraplyberedskap. Stort sett er det ikke noe problem for meg at sommeren er “kjølig” så lenge den ikke er helt urimelig, fordi jeg foretrekker ærlig talt heller dette enn “tropevarmen” jeg forbinder med de høye tyvegradene, oppimot tredve og mer. Jeg tar heller minus tredve enn pluss tredve, for å si det slik. Kulde kan man beherske med å kle seg bra og fyre, men varme får man liksom ikke gjort så mye med. Man må bare holde seg i skyggen, passe på at det er god luftsirkulasjon og drikke mye vann mens man venter på at kveldstimene skal gjøre det mildere, sånn at det går an å bevege seg uten å risikere livet under den hamrende sola der ute. (Når det er sagt så må imidlertid ingen av de maktene som administrerer denslags misforstå det jeg sier, for jeg ønsker på ingen måte tredve kuldegrader heller, jeg er bare bedre trent i forhold til å tackle kulde enn varme.) Uansett, de fleste som av en eller annen årsak lever med smerter som en del av hverdagen sin foretrekker sannsynligvis sommeren. Om ikke annet, så har jo det varme halvåret en mer “optimistisk” aura enn den norske vinteren, som stiller harde krav til folk. Que una vida, som de pleier å si. For et liv.
Flagget kalles Leather Pride og befinner seg langs utkanten av hva slags typer de ønsker å se i Prideparaden. Det er jo for eksempel ingen praktiserende sadomasochister som tar dette med “seksuelle legninger” særlig høytidelig. Sånt tilhører tenåringsangsten og vi er jo voksne og vel så det. Vi liker blodsmaken og følelsen av å ha “tatt ut alt” uten forbehold og reserver. Både mentalt og fysisk. Det handler om å finne veien til et “sted” hvor alle veier møtes, eventuelt et “punkt” i tilværelsen hvor alt gir mening. Når det gjelder spørmålet om en sadomasochist noensinne har “normal sex” så er dette som å spørre om en spesialtrent mellomdistanseløper noensinne går normalt. Det vil si hva man på dataspråket kaller en syntax error. Spørsmålet er basert i fravær av kunnskap om temaet, kombinert med en kanskje litt for livlig fantasi. Sannheten er dessverre slik at de fleste mennesker er fullstendig seksuelt evneveike. De aner ikke hva de skal gjøre og enda mindre hvorfor. Den typiske vrangforestillingen er at sex handler om å “røre i følelsesgryta” — de mumler noe om kjønnsorganer og “kanskje noe med rumpa” men nesten alle deres hemmelige fantasier forblir nettopp dette. Hemmelige. Så hva kan man si? Det går helt åpenbart ikke an å bygge noe på et sånt grunnlag. Først og fremt må alt på bordet, uten forbehold. Det er der vi begynner. Selvsagt kan folk insistere på å være “snåle med greia” – det er deres fulle rett – men i så fall vil ingenting bevege seg noe sted.
Det gamle og mye omdiskuterte konseptet sannhet har sin naturlige plass i seksuallivet, som ellers. Som vanlig kan ikke mennesker kjenne “selve sannheten” men de kan observere skyggen som den kaster inn i vår verden. Det hele koker ned til en “vilje til sannhet” som er en absolutt nødvendig grunnegenskap for sadomasochister, hvis ikke er det bedre å glemme hele greia. Man kan ikke lyve og bløffe om hvem man er og hva man vil. Da ender det veldig galt. Det eneste som fungerer en en form for realisme som går fra beinmargen og ut, i en verden hvor nåde og tilgivelse ikke eksisterer. Alle feiltagelser blir hardt straffet og ingen har noen slags sympati for alle dine romantiske vrangforestillinger. Høres dette fristende ut? Det evige temaet som folk er nysgjerrige på er hvor de kan ta seksuallivet sitt etter at de har kommet over den første kneika, så å si, slik at det ikke lenger oppleves som noe nytt og sensasjonelt som man må ha så mye og så ofte som man kan. Man har mer eller mindre “vent seg til det” og man lar seg ikke imponere av alskens “seksuelle fristelser” til den samme grad som før. Du vet. Det går jo rutine i de fleste menneskers samliv etter en stund. De har vent seg til hverandre. De heldige – eller kanskje de smarte – finner frem til noen slags “radarpar” type dynamikk hvor de “jobber bra som et team” når det gjelder å administrere alle de vanlige tingene i dagliglivet, slik at alt “går på skinner” for dem — men det er ikke desto mindre vanlig å “miste gnisten” i forhold til hverandre som seksuelle skapninger etter at de innledende forelskelsesprosedyrene er unnagjort. Overfor andre fremstår de kanskje like mye som søsken som elskere, i den forstand at de kjenner åpenbart hverandre ut og inn, men de utstråler ingen “romantisk energi” av den typen som alle kan se hos folk som er veldig opptatt av hverandre på den måten. Det interessante med ekteskap som konsept er blant annet at det ble først designet som en “politisk” ordning hvor allianser mellom familier og klaner handlet mye om hvem som var inngiftet i hvilken slekt. Av og til – sjelden etter våre mål – fant noen sammen av det vi kan kalle romantiske årsaker, men dette var ikke nødvendigvis “bra for butikken” ellers. Det finnes et antall sagaer om “tragisk kjærlighet” — men på den annen side finnes det også de som tar for seg temaet “ulykkelige ekteskap” fra alle slags perspektiver. Det er åpenbart vanskelig for alle å få ting slik man vil ha dem.
NRK.no hadde en liten filmsnutt om lærhomser – SLM: Scandinavian Leather Men – hvor talsmannen sa mer eller mindre akkurat det som hele veien også er mitt poeng: Det er bare når vi kan forholde oss “voksent” til såvel vår egen som andre menneskers seksualitet at vi får en realistisk debatt om hvor de virkelige grensene bør gå. BDSM er selvsagt akronymet som brukes av de fleste nå – folk kan lese seg opp selv i den grad det interesserer – men dette oppsto på en “kunstig” måte tidlig på 90-tallet, som et ledd i kartleggingen av seksuelle uttrykk og deres relative risiko for HIV-smitte. BDSM er slik sett en “teknisk definisjon” som ble skapt innenfor en medisinsk kontekst. Det samme gjelder forsåvidt alle ordene som er i vanlig deskriptiv bruk overfor “parafilier” – altså “avvikende seksuelt objektsvalg” (relativt til biologi og forplantningsformålets “naturlige” provenans som drivkraft) – enten vi snakker om homofili, transvestisme eller sadomasochisme. Alle ordene vi bruker ble opprinnelig introdusert som diagnoser. Selv definerer jeg meg som “heteroseksuell og monogam” i den forstand at jeg typisk liker å etablere forhold til kvinner, men bare en av gangen. Det er da for fanden komplisert nok for de fleste. Ihvertfall for meg. Jeg er jo en enkel og troskyldig sjel, og kvinner er så snåle. Eller rettere sagt: Alle er snåle hvis man ser nøye nok etter, men det gjør man jo som regel ikke hvis man ikke blir gående sammen med dem “hele tiden” sånn at man ikke kan unngå å oppdage alle vaner og nykker som de har — og i hvilken grad dette skramleorkesteret av “personlighetstrekk” som oppstår når vi er sammen kan lage bra musikk. Jeg mener, jeg er jo selv – som jeg alltid sier – en mann av mange fordommer. Nåløyet er ganske trangt for hva slags folk jeg liker å henge sammen med, men jeg er forsåvidt “tolerant” i forhold til nesten hva som helst så lenge det ikke blir gjort til mitt problem på noe slags vis. Dette er sannsynligvis en helt normal innstilling. Raker det ikke meg så raker det ikke meg. Mesteparten av hverdagen tilbringes sånn. Men så dukker det opp ting som faktisk raker meg, sånn som “seksuell frihet”, hvor jeg alltid henviser til Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Uansett hvordan man ønsker å beskrive de som av “årsaker” ikke kan eller vil “leve som seg selv” så kan man definitivt ikke kalle dem frie. Har vi et fritt samfunn når et betydelig antall individer føler at de “må” lyve og spille dobbeltspill, bare for å fungere sosialt? Som jeg sa. Jeg er en enkel sjel. Jeg stiller enkle spørsmål.
Jeg vet ikke om tingen på bildet over er Messier 87 eller om det er Sagittarius A* men det er definitivt en av dem. Jeg tror de to for tiden er de eneste offisielle “familieportrettene” av svarte hull. Prinsipielt ligner de på hverandre – de er samme type skapning – men M87 har en diameter på mer enn førti milliarder kilometer, som gjør selve skyggen så stor at den kunne ha svelget hele solsystemet med bredsiden først uten engang å merke at det skjedde noe, og med en anslått masse på omtrent 2000 milliarder ganger vår egen sol snakker vi om store saker. Sagittarius er på sin side sentrum i vårt lokale univers, altså galaksen Melkeveien, hvor vi lever våre mikrobeliv ute i en av galaksens armer, for øyeblikket ikke i magnetisk konflikt med noen andre strukturer like i nærheten — men SA* er bare en dverg, sett opp mot M87, med sine femti millioner kilometer i radius (omtrent en tredjedekl av avstanden mellom jorda og sola) og “bare” fire millioner ganger solas masse, men åpenbart likevel sterk nok til å holde styring med en så massiv galakse som Melkeveien.
Interessen for relativitet er sterkt relativ. Noen synes sånt er fascinerende saker, mens andre bare stønner og ruller med øynene over noe de oppfatter som “veldig lite relevant” for dem eller noe av det som skjer i deres verden. Noen har en grad av interesse som begrenser seg til at “Illustrert Vitenskap” og lignende publikasjoner er det de helst sitter og blar åndsfraværende i når de for eksempel venter på time hos tannlegen, men de er ikke særlig “pågående” med saken; det er mer en slags passiv interesse som bare fremkommer når det ikke foregår noe mer interessant rundt dem. Objektivt sett har de jo rett, disse som sier at det ikke er relevant for menneskene hvor mange solmasser det går i et “supermassivt svart hull” og hvor langt borte fra oss de befinner seg — det nærmeste er altså i sentrum av vår egen galakse og befinner seg 26.000 lysår unna. I hvilken grad dette er “nyttig informasjon” er selvsagt diskutabelt. Hva er egentlig poenget med å stirre på stjernene? Hvis vi ser bort fra direkte nyttige applikasjones så som navigasjon ute på det ellers ganske konturløse havet sitter vi egentlig bare igjen med nysgjerrighet. Mennesker er jævlig nysgjerrige skapninger. Dessuten er vi pratsomme. Vi snakker med hverandre om det vi ser og det som skjer. På slikt vis bygger vi en følelse av at vi forstår tingene i verden.
For omtrent tyve år siden var jeg tildels “aktivistisk” i forhold til det man kaller skepsis – eller eventuelt “vitenskapstenkning” – på nettet, som i utgangspunktet handler om idealisme men som i praksis – for et stort antall individer som meg – ender med desillusjonert kvalme over hva slags idiotiske ting folk klarer å tro på uten at de sprekker når de får sol på seg, eller noe. Jeg mener, vi kan “tro” noe om det som foregår på et fjell vi kan se langt der borte, eller vi kan finne frem en god kikkert og studere detaljene med våre egne øyne. Vi kan til og med ta en eksekursjon til selve stedet for å danne et inntrykk fra bakkenivå. Det vi ikke skal gjøre er å fortelle løgner og fantasifortellinger om ting vi ikke har noen greie på. Ta for eksempel flatlendinger. Jorda er ikke en kule, sier de, men en “skive”. Bare se selv. Alt man kan se der ute er jo flatt, bortsett fra naturlige åser, bakker og andre konturer i landskapet. Hva skal man egentlig si til sånne folk? Det første man legger merke til er jo at de ikke bruker “gravitasjon” i systemet sitt, fordi hvis det finnes gravitasjon så må jo jorda være rund. Jeg vet ikke om jeg klarer å klatre over den kneika og snakke til slike kretinere som om de er voksne og ansvarlige mennesker. Jeg oppfatter dem som degenererte. Individer som har henfalt til idioti fordi dette kan de bare gjøre, helt ustraffet, i et samfunn som har gode rutiner for å ta vare på også de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg skal ikke påstå at mennesker har flokkimmunitet mot idioti – det skjer alt for mye dumt til at dette ville vært noen rimelig påstand – men det største sosiale gravitasjonsfeltet er likevel sentrert rundt “det normale”, slik at det meste vil bevege seg i denne retningen over tid, gi og ta noen gærninger som “går sine egne veier” på de fleste måter.
Trosfrihet er et interessant konsept. Saken er jo at det går ikke an å vite hva folk tror om noe før de uttaler seg om saken, eventuelt kan man utlede visse “rimelige inferenser” basert i folks atferdsmønstre. Hvis noen bærer et korsformet smykke er det for eksempel rimelig å anta at de har et forhold til den kristne religionen. Det samme gjelder diverse varianter av “hodeplagg” for kvinnelige muslimer — og ellers hvor mange eksempler har du; poenget er uansett at begrepet “trosfrihet” handler i praksis om “frihet til å markere religiøs identitet” overfor verden og andre mennesker, inkludert ikke-religiøs identitet, passiv eller aktivistisk. Et fritt og demokratisk samfunn kan åpenbart ikke pålegge befolkningen sin noen slags spesifikk dresscode, verken som forbud eller påbud. Vil du at myndighetene skal bestemme over din personlige stil i klesveien og ellers? Jeg tviler på det. De fleste mennesker jeg noensinne har møtt føler i tillegg også skepsis overfor folk som ser ut til å gå inn for en “uniformert” stil, hvor alle i en gruppe markerer at de ikke har noen personlig identitet, alt handler om gruppen og ikke minst gruppens karismatiske lederskikkelse, enten dette er et menneske – levende eller død – eller en oppdiktet figur. Selvsagt bør folk være frie til å joine den ene eller den andre “bevegelsen” hvis de ellers føler at dette er noe som “passer for dem” — men det er generelt sett et dårlig tegn når folk begynner å isolere seg fra resten av det sosiale spillerommet; når de totalt skifter interesser i livet på ganske kort tid, slutter å omgås med sine gamle kompiser og den typen ting. Jo mer sært og “kultisk” et sånt trosprosjekt er, jo viktigere blir det at medlemmene ikke eksponeres i alt for stor grad for “kritisk tenkning utenfra” men at alt sånt istedet avvises som ondsinnede angrep på sannheten og rettferdigheten som gruppen representerer. Hovedfiendebildet varierer sterkt, men alle har alltid plass til enhver som kritiserer gruppen eller tankene deres på noe som helst vis. Presumpsjonen hos “de sterkt troende” er jo at de ikke bare kjenner men at de også vokter over selveste sannheten – slik den fremkommer gjennom guddommelig inspirasjon – som for meg ser ut til å være blasfemi, men fordi jeg bare trekker på skuldrene av “det blasfemiske” – det betyr ingenting for meg – ender jeg med å fokusere på den andre store synden deres: Stolthet, eller arroganse. Du vet. Følelsen av å være bedre enn andre mennesker.
Forhenværende president i USA – Donald Trump – ble 78 år gammel i går. Det er tre år yngre enn sittende president Joe Biden, slik at dette må være noen slags verdensrekord i geriatrisk representasjon, ihvertfall siden den beryktede rekka med fossiliserte oldinger som styrte Sovjetsamveldet i noen tiår — før Gorbatsjov kom inn som en annen ungfole med sine bare noen-og-femti år ved det tidspunktet. Herregud. Jeg ser sånn cirka det samme som alle andre ser: Begge kandidatene ved dette presidentvalget er strengt tatt for gamle for denne typen jobb, men Trump er i tillegg åpenbart utilregnelig. Ingen vet hva han kan finne på, ikke engang han selv. Forøvrig er og forblir det fette ubegripelig for meg at noen frivillig vil ha en sånn type som sjef. “Patologisk narcissist” er hva man stort sett hører om Trump. Hva er det folk tror skal skje? Trump krever blind lojalitet fra alle, men selv er han ikke lojal mot noen. Kun seg selv.
Riktignok har Donald Trump en viss komisk underholdningsverdi på grunn av alle de bisarre tingene han sier, men på den annen side er det jo ikke morsomt at den amerikanske presidenten er sinnssyk. Det skaper en svært farlig situasjon for hele verden. Det er ikke særlig sannsynlig at Trump kommer til å vinne valget i november, men det er ikke umulig heller. Mye henger på hva som skjer med han tredje kandidaten, Robert F. Kennedy junior. Jepp, han er sønnen — men han ligner ikke på far sin. Det er ikke åpenbart hvilken side han vil ta stemmer fra heller. Det spekuleres for eksempel i om han vil trekke stemmer bare på det at han er så ung, relativt sett, i dette selskapet, og det tror jeg ikke man skal se bort ifra. Du vet. Bare 70 år gammel. Alt er helt i det blå med dette valget, selv om man får de laveste oddsene hvis man vedder på at Joe Biden fortsetter i jobben gjennom enda en periode, hvis han lever så lenge.
Samtidig har den stadig mer rabiate høyesteretten i USA underkjent en lov som forbød såkalte “bump stocks” — som er utstyr man kan bruke for å gjøre et skytevåpen til et “maskingevær”. Du vet. Ratatatata. Alle dør. Dette er jo for fanden krigsvåpen. Hvorfor synes de at sånt skal sirkulere fritt blant sivilister? Nå er jævelskapen uansett i fritt salg, fra og med i dag. Det er vanskelig å bli klok på holdningene til våpen i USA, særlig på bakgrunn av at de har så relativt mange “episoder” av typen enslig mann går berserk med skytevåpen. Om og om igjen sies det at “den beste medisin mot en skurk med våpen er en hedersmann med våpen” men jeg tror ikke det fungerer sånn i praksis noensinne. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke om sånne utsagn. Etter min oppfatning finnes det ikke noe sånt som en “hedersmann med våpen”. Uansett hva man eventuelt var før man bevæpnet seg er man jo først og fremst en farlig mann nå. Skytevåpen er ikke som å for eksempel gå med kniv, selv om kniver kan brukes aggressivt for å skade folk, fordi en kniv har tross alt et ganske bredt spekter av saklige bruksområder, mens et skytevåpen kun kan brukes til å enten skremme/true eller avfyre skudd. Det er alt.
Ting ser overhodet ikke bra ut i USA. Jeg takker og bukker for de skjebnemaktene som lot meg bli født og vokse opp i Norge istedet. Ting er ikke “perfekte” her heller, men de er i det minste forståelige. Med visse unntak er nordmenn typisk ganske sindige mennesker. Det er lite sannsynlig at vi velger landsbyidioten som ordfører eller ansetter bygdas kriminelle element som lensmann. Sånt er ikke morsomt. Det er jo fordi de har en jobb å gjøre at folk blir ansatt i enhver type stilling, særlig høyt oppe i det offentlige. Hva er poenget med å ansette noen som ingen tror vil fungere bra i jobben? Det er vel rimelig å anta at det var et “protestvalg” da det sto mellom Trump og Hillary Clinton, som av årsaker jeg aldri har forstått er eminent upopulær i USA, selv blant “sine egne”. Hva man skal kalle det denne gangen er et annet spørsmål. Battle of the dinosaurs. Jeg aner ikke, men i og for seg er det jo ganske “far out” at en 78-åring står mot en 81-åring i valget om det som sannsynligvis må være verdens verste jobb, utmålt i forhold til “ansvarsnivå”. Ingen har sett noe sånt før. De har forresten et knippe med karakterer som er både 70 og 80 år gamle hengende i folkeforsamlingen sin, uten at det virker som om noen av dem har tenkt å si opp før de “dør på jobb” en vakker dag. Blir man pensjonert fra politikken i Norge? Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg synes ikke jeg ser særlig mange som ser veldig gamle ut. Jeg kan heller ikke huske at det har vært noen debatt om temaet.
Bildet viser som alle vet supernovaen SN2016aps som er det mest betydningsfulle som kommer til å skje i noe nålevende menneskes tid her på jorda. Det er kort og godt størst, fetest. kulest, “baddest”, hva enn man foretrekker å si, i forhold til hva noe levende menneske vil erfare for ihvertfall tusen år fremover. Så hvorfor er det ingen som snakker om dette?
Det interessante med mennesker er den store diskrepansen mellom “det vi vet” og “det vi gjør”. Hvis du har et annet forslag til hva som utgjør menneskets fundamentale mangelsykdom så oppfordrer jeg deg til å si noe om dette nå. Hvis ikke kan jeg bare konkludere med at jeg har rett, hvilket ikke er det ønskede resultat for meg. Mitt håp om menneskene er at de skal vise seg å være bedre enn hva jeg fryktet, men dette er ikke hva jeg forbereder meg for. Det jeg forventer er at noen slags global massekatastrofe kommer til å avslutte det vi kaller vår sivilisasjon en gang for alle. Hva som kommer senere vil jeg imidlertid ikke spekulere i. Det angår ikke meg.
Jeg tilhører den gamle verden. Den som vet at vi er dødsdømte men som likevel løfter ansiktet mot solen for en siste gang i dette livet. Vi er kosmiske. En gang var vi i live og utførte mange forunderlige ting. Minnet om oss forsvinner aldri, selv om det kan bli kaldt noen ganger. Vi er ikke noe man kan “forhandle” om. Vi finnes uansett hva folk sier. Vi er evige. Vi blir aldri glemt. Her er verdens eneste og mest interessante spørsmål som noen kan stille noen andre: Er du redd nå, og i så fall hvorfor? Det finnes liten realistisk grunn til at noen som lever i det norske samfunnet skal frykte for sine liv og sikkerhet. Norge er for det første ingen “fiendtlig entitet” i forhold til noen, selv om ikke alle diplomatiske resultater er optimale. Vi gjør ikke krav på territorier eller noe av alt annet som man historisk sett har startet kriger over. Alt er helt normalt. Ting er fredelige.
Det er et gammelt komisk poeng at astrofysikere bare har tre elementer i sitt periodiske system: Hydrogen. helium og “metaller”. Hvis du har noe mer enn dette må du enten være biolog, eller enda verre, sosiolog. Sjekk det ut selv. Astrofysikere føler typisk sterkt ubehag hvis de blir spurt om hvordan man definerer liv og den typen køddespørsmål som ingen kan besvare. De forholder sg til helt andre ting. Vi som lever er overlatt til å finne våre egne svar — på spørsmål ingen kanskje burde ha stilt i utgangspunktet. Hvorfor finnes liv? Det er vanskelig å si noe meningsfullt om dette, hvilket – kanskje – er årsaken til at det finnes så mye svada. Jo mindre kvalifisert de synes for å ha noen mening om saken, jo mer skråsikre føler de seg på at de har rett. Dette er noe typisk menneskelig som alle gjenkjenner. Vi vet at det for det meste er “bare prat” når folk legger ut om alt de vet og alt de planlegger, men vi lytter likevel. De er jo våre venner. Kanskje vil noen en vakker dag gjøre noe eventyrlig, men i mellomtiden brygger vi øl, lytter til Bruce Springsteen og tar alt “trankilt”.
Som alle vet heter Wales Cymru på deres eget språk. Det er derfra vi har lånt navnet til den kambriske tidsalder, eller altså den geologiske perioden vi tradisjonelt har betraktet som “livets begynnelse” her på jorda; i den forstand at plutselig skjedde veldig mye på kort tid etter at alt hadde handlet om bakterier og andre encellede organismer i et par milliarder år. “Høyerestående livsformer” etablerer seg i alle slags tenkelige og utenkelige manifestasjoner ut ifra en ursuppe av alskens alger og frittflytende organiske kjemikalier, under en organiserende innflytelse av gud-vet-hva; hvorfor ikke bare si at det var den røde dragen – y ddraig goch – som gjorde det. Av “årsaker” begynte uansett de encellede organismene å søke sammen i større strukturer under den kambriske tidsalder. Siden ballet det bare på seg og ad de veier vi vanligvis kaller evolusjon har altså “livet på jorda” endt opp det det befinner seg nå i dag. Det tok 500 millioner år.
Menneskene betrakter seg selv – litt feilinfortmert, men ikke helt uriktig – som “intelligente skapninger” selv når vi oppfører oss på måter som signaliserer noe helt annet. Det eneste fungerende våpen jeg kjenner mot all denne verdens toskeskap er å utvikle en sunn sans for humor som man bruker uten nåde i alle situasjoner. Jeg ler av deg fordi du er latterlig, ikke fordi jeg er ond. Problemet vi alle sliter med er jo at mennesker typisk forstår mye mer enn de har pragmatisk makt til å håndtere, slik at det ender i mye “passiv aggresjon” rettet mot alt sånt de oppfatter som “provoserende” — ofte fullstendig uavhengig av i hvilken grad det de har følelser i forhold til er noe som angår dem privat eller engang eksisterer i objektiv forstand. Folk tror jo så mye rart. Hva er sant? Statistisk sett er det en utpreget tendens til at folk tror på sånt som de kan “føle” på noe slags plan, helt uavhengig av hva som måtte være sakens objektive fakta. Av denne årsak er det ikke korrekt å anta at folk flest typisk lever i virkeligheten. Det korrekte er at de er fortapt i sine egne fantasier.
Her er uansett noe man bør tenke på: Hvem ville du vært hvis vi befant oss i en helt annen verden? Med helt andre regler? Ville du uansett vært “deg selv” eller ville du benyttet anledningen til å foreta visse justeringer? Dette er – enten du forstår det eller ikke – roten til alt ondt blant mennesker. Vi tror vi kan forandre ting selv om vi aldri ble tildelt noen slik makt. Alt vi har er evnen til å fantasere. Den bruker vi derimot nesten helt kritikkløst — og i ekstra stolt forstand når vi kan presentere matematiske modeller av det vi fantaserer om. Du vet. Når man skal igang med å bygge pyramider og den typen ting som har tvilsom nytteverdi men høy symbolfaktor. Jeg personlig føler det på ingen måte som “beundringsverdig” at folk har gjort sånne ting. Jeg betrakter det som fette evneveikt. Kanskje til og med komisk, hvis det ikke var for det antallet idioter som døde der på stedet, i løpet med å gjennomføre stormannsgalskapen. Derfor er det imponerende å stå på sånne steder og “føle omgivelsene”. Fordi det hele er så evneveikt at man får helt vondt i hodet hvis man skal ta dem seriøst. Hvorfor har de gjort alt dette? Det må jo skyldes noen slags mental forstyrrelse. Normalt harmoniske mennesker er mer opptatt av hyggelig samvær med familie og venner mens de ennå lever enn av hva folk sier om dem etter at de er døde. Synes du ikke? Det virker litt på kanten av det normale å være så opptatt av hva folk sier om deg etter at du er død — men på den annen side er dette sannsynligvis blant de eneste ting som “formet virkelighetsopplevelsen” for disse individene. Hva slags liv er du garantert hvis folk har utpekt deg som arving til tronen helt siden du var liten? Vi kan ikke si noe generelt om saken men vi kan i det minste si at det har vært mange slags forskjellige mennesketyper representert i “maktens sirkler”, ikke alle av derm godartede.
Arbeid er i fysikken en form for energioverføring ved at en kraft virker på en gjenstand. For eksempel kan man løfte en koffert ved å bruke kraft på den, og da utfører man et arbeid på kofferten. Kofferten får da økt sin potensielle energi. Dersom en kraft virker på et legeme som står i ro, gjøres ikke noe arbeid. Det utføres for eksempel ikke noe arbeid dersom man står stille og holder en koffert. Det utføres heller ikke noe arbeid på kofferten når man går med kofferten i uforandret høyde.
Problemet med andre – sosiologiske – definisjoner av arbeid enn den vi henter fra fysikken er at de er løgn. Usannheter. Mannskit. At vi kan ytre ord som “formålsrettet menneskelig virksomhet” betyr ikke at dette representerer konseptet sannhet noe mer enn at grisen kan fly bare fordi vi klarer å se for oss dette i fantasien. Teknisk sett har man ikke utført arbeid hvis det ikke har skjedd noen fysiske forandringer i omgivelsene. Forholdet blir mer komplisert hvis vi beveger oss inn i et univers av “informasjon” men prinsippet blir det samme. Vi snakker om en fysisk kraft som virker på en materiell gjenstand slik at det oppstår “endring” — som er målbar i objektive termer, altså for alle uavhengige observatører. Arbeid behøver på den annen side ikke å være lønnsomt, eller engang nyttig. Skadeverk er jo også verk. Arbeid består av gjerninger. Selvsagt går det an å ha en jobb hvor man tjener penger uten å utføre arbeid. Det er til og med – annet enn i de mest ekstreme og antisosiale funksjoner som for eksempel “investeringsrådgiver” – vanlig at lønna er tilknyttet “stillingen” uavhengig av hva slags resultater man produserer og hvordan man måler dem.
Marx beskrev fremmdgjøringen i arbeidslivet som det at man føler seg personlig disassosiert med “det man driver med”. Den eneste grunn til at man er der på stedet og gjør det man gjør er fordi noen betaler for dette. Uten pengene? Da ville man vært et helt annet sted og gjort noe helt annet. Det kan du være fullstendig fette sikker på. Jobbens mening for folk består typisk i at det er sånn man tjener pengene sine, men det er ikke sånn man ville levd livet sitt i en ideell verden. Imidlertid er jo dette som alle vet ikke den beste verden de er i stand til å se for seg i fantasien, men det er ikke desto mindre den verden vi er nødt til å forholde oss til. Virkeligheten, om du vil. Her fungerer ting for tiden sånn at man må betale for seg – på den ene eller den andre måten – hvis det er noe man vi ha eller ønsker å få gjort. Derfor må man skaffe de pengene som må til for å betale for de tingene man behøver. Alle vet dette. Prinsippet er i det store og hele alltid det samme men det finnes varierende standarder for hva folk er villig til å gjøre for penger. Dette virker ganske tydelig hos de fleste. De kan i teorien gå enda lengre i en hvilken som helst retning, men de velger å takke for seg når ting blir “hårete” og utrygge. Preferansen deres er å leve midt i verden, om du vil. Innenfor rammene av det kjente og det trygge, som er et velkjent menneskelig instinkt. Det er i utgangspunktet ikke naturlig for individer av vår art å søke mot “det eventyrlige” selv om vi liker å høre eventyrfortellinger.
Jeg kjenner personlig et antall mennesker som er svært nøye med hva de “støtter” med pengene sine. Jeg er litt sånn selv også. Det betyr noe hvordan et produkt ble laget, og av hvem. Fikk de skikkelig betalt for jobben? Jeg liker ikke tanken på at min relative rikdomstilstand – om vi ser globalt på saken så har selv fattige nordmenn ganske god råd – skal være betinget av noen annens undertrykkelse og utnyttelse. Da blir alt det staselige liksom litt mindre fint. Det er hva frikerne kaller en kjip tanke. Man blir nevrotisk av sånt. Hasjrusen går fra å være en behagelig opplevelse med bølgende farger og hva vet jeg, til å bli en skrekkfilm fylt av ting de overhodet ikke hadde lyst til å se. Det er forsåvidt sånn jeg ser verden og menneskene: De er fulle av alkohol, hasj, piller eller “noe som kommer i sprøyte” — til en sånn grad at de klarer ikke å gjenkjenne virkeligheten selv når den biter dem i ræva, som amerikanerne sier. Denne idèen fikk jeg faktisk fra en science fiction novelle i 1977. Den handlet om “den skrekkelige virkeligheten” og alt vi gjør for å unnslippe dens vilkår. Jeg husker verken tittel eller forfatter – det var en av de mange ukjente som skrev bidrag til diverse “antologier” som var populære på den tiden – men selve konseptet gjorde dypt inntrykk på meg. Mennesker liker jo ikke typisk virkeligheten og de godtar den bare fordi de må. Hvis de hadde hatt makt til dette ville de fleste utvilsomt “gjøre visse justeringer” av sine egne livsomstendigheter. Tenk selv. Du vet at det er slik.
Arbeid handler om “ungdommens krefter” — og de forsvinner jo tidsnok, som alle erfarer hvis de overlever lenge nok. Det kommer liksom snikende for de fleste, eventuelt med noen innlagte “kriser” som man aldri riktig henter seg inn etter, men man oppdager uansett en dag at kroppen ikke fungerer som før. Man blir hardere straffet for “småting” som var av mindre betydning før om årene. Blåmerker. Skrubbsår. Muskelstrekk. Den typen ting. En 70-åring kan ikke bare ramle ned av en stige og sprette opp igjen som om dette var uten betydning. Det kan faktisk bety kroken på døra for mye av det de kunne tidligere i livet hvis de blir utsatt for en fallulykke, eller noe som på tilsvarende måte gir kroppen en massiv dose “juling” på kort tid. Dette har ikke noe med den personlige formkurven å gjøre, selv om det naturligvis hjelper hvis man er forholdsvis sprek, det handler om at kroppen akkumulerer stadig flere feil i den regenerative cellebyggingen, slik at man over tid blir stadig mer skrøpelig og rynkete inntil hele mannskiten stanser av seg selv til sist, om ikke noe kunne ta kverken på deg tidligere. Det har jo eksistert individer som har blitt oppimot 120 år gamle, men har du sett bildene av dem? Herregud. Det er så man ikke skulle tro at det går an. Hvilket på beleilig vis bringer oss til den mest fundamentale urettferdigheten av dem alle: Døden. Det skjer med alle. Det skjer med meg, det skjer med deg, det skjer med Titten Tei. Livet tar slutt. I prinsippet burde man bruke døden som målestokk for alle tings viktighet: Gitt at jeg er en skapning som kommer til å dø, hvor viktig er dette? Vi kan kalle det realisme om du vil. Vi får bare en ganske kort tid i denne verden og mesteparten av denne tiden forsvinner i et dragsug av absurditet. Man skjønner ikke stort mer av verden når man forlater den enn når man først ankom hit. Spør hvem som helst som har oppnådd “respektabel alder”. Alle sier det samme.
Målestokken for intelligens er litt uklar. Det virker som om folk har mange slags fortolkninger rundt når, hvorfor og hvordan noe teller som intelligent, men hvis vi sammenholder intelligens med begrepet “geologisk tid” så er intet av det vi per tiden anser å være smart særlig imponerende. Det som teller er tilpasningsdyktighet, ikke “makt til å endre ting”. En virkelig intelligent skapning ville “surfet på bølgene” av de omstendigheter naturen produserer. Litt sånn som såkalt ville mennesker gjør. Det er ikke umulig. Det er ikke engang uvanlig. De aller fleste mennesker som noensinne har levd har jo vært det vi utvilsomt ville karakterisert som ville og primitive skapninger, men dette er kun basert i våre tanker om hva som er “korrekt”. Blankpussede sko, hatt og slips er “kulturelle fordommer” uansett hvor mye man måtte like dem, som mange jo gjør. (Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en “spradebass” men jeg har definitivt sansen for stilige dressklær.) Saken er uansett at vi kan ikke “beseire naturen” noe mer enn vi kan avskaffe vår egen fordøyelsesfunksjon. Visse ting er nødvendig for at man skal kunne overleve i sin mest grunnleggende – og vegetative – forstand som organisme. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor så mange er så fiendtlig innstilt til naturen og livet, slik det faktisk er, døden og det hele, men jeg registrerer at det er slik og hypotesen min er at det handler om dårlig administrering av egen evne til å føle frykt. De bare “lar det løpe fritt” helt uten å stille seg kritisk til fryktobjektenes egen troverdighet. Hvor oppbevarer du angsten din? Det er sånt som jeg liker å vite, mens “hva folk driver med” er fullstendig uinteressant som konsept for meg. Imidlertid kommer man lenger i selskapslivet med småprat om “aktiviteter” enn om angstens grunnlag.
Jeg vet jo allerede at nesten alt mennesker gjør i denne verden er fette dumt, i beste fall på en harmløs måte. Den eneste respektable virksomhet jeg vet om er å lage mat og bygge hus. Punktum. Resten er idioti. Evneveik heltedyrkelse, enten man genuflekter foran sitt eget ego eller man lever ut fantasien gjennom stedfortreder av typen “kjendisdyrkelse” og annen usunn interesse for andre menneskers private affærer. Det er uansett sånn at jeg har lyst til å pisse på det, i den grad jeg er nødt til å forholde meg til det, så det er best for alle parter at jeg holder en viss avstand. Du vet. Minst en kuklengde unna. Gjerne mer. Når man bor på landet, med store avstander uansett hva det er man skal, venner man seg til at det bør være et par meter mellom mennesker for at husfreden skal vare. Vi er ikke trygge skapninger, selv på en god dag. Kan du se knyttneven komme? Hvis du ikke har slike instinkter anbefaler jeg “avstand”. Nesten ingen som ble “slått ned” på byen – eller på den lokale “marten” – var forberedt på at dette kunne skje med dem, til tross for alt alle burde vite om vår art og hvordan vi typisk oppfører oss ved dette tidspunktet. Det er alminnelig kjent at vi er aggressive og intolerante “aper som tukler med ting”. Vi tåler dårlig andre individer av vår egen art, særlig når vi snakker om “voksne hankjønnsindivider”. De er jo troendes til hva som helst. Dette er veldig forvirrende for “unge menn med gode hensikter” men de venner seg til det etterhvert. Det er ikke noe personlig, det er bare den kategorien av skapning som du tilhører. De farligste dyrene på denne planeten er jo “unge menn” av menneskeslekt. De har lyster og drifter som det kreves stek lut – faktisk selve livet – for å vaske ut av den rastløse kroppen deres. Imidlertid blir jo også de gamle etterhvert, i den grad de overlever. Fiinnes det noe mer patetisk enn en 70 år gammel fyr som “en gang var noen” i voldsmiljøet? Jeg kjenner et par sånne og de forstår det faktisk selv. Imidlertid forstår de også at ingen bryr seg om deres råd, så de holder kjeft.
Av en liste over ting som tar livet av menneskeheten står “geskjeftighet” aller øverst. Du vet. Virkelyst, virketrang, den iboende driften til å “gjøre ting” som nesten alltid betyr dumme ting, gitt at vi er en ganske dum art. Hvor er det vi har tenkt oss hen? Du kan bare slå fra deg alle tanker om å etablere en “interstellar sivilisasjon” ved hjelp av teknologi. Det kommer aldri til å skje av den enkle grunn at det er fysisk umulig for mennesker å overleve noe annet sted enn under de ganske spesifikke betingelsene vi finner her på jorda. Eventuelt kan man gjenskape både gravitasjonsfelt og magnetfelt på kunstig måte, men vi vil fortsatt være biologisk fremmede for enhver tenkbar verden som ikke er vår egen. Det er ikke sikkert at den lokale molekylærbiologien samarbeider bra med vår egen. Men sånn er det. Som en mange tiår lang leser av science fiction burde jeg sikkert være mer “teknologipositiv” men jeg ser ærlig talt ikke poenget med mange av de såkalte nyvinningene som har ankommet i løpet av de seneste hundre år eller deromkring. Tvert imot ser jeg at avfallet og avgassene er i ferd med å ta kverken på oss alle. Så mye er all denne geskjeftigheten verd. Og hvorfor er det slik? Fordi vi er idioter. Vi kaller oss intelligente men vi viser noe annet i handling. Og som jeg alltid sier: Hvis det ser ut til å være stor avstand mellom det noen sier og det de gjør bør man holde fokus på det de gjør og for det meste ignorere alt de sier. Som alle vet er jo det å prate uten stans en velkjent måte å “utmatte” noens oppmerksomhet slik at man senere kan slå til og robbe dem for verdisaker eller noe. Sånt skjer hele tiden. På engelsk er det vanlig å snakke om con men når man mener en bestemt type svindler, som seiler på en bølge av “selvsikkerhet” av den typen som overvelder de enfoldige. Confidence er nøkkelen til en con job som typisk handler om å stjele noens penger. De lar seg sjarmere av denne personens personlige utstråling og “optimistiske væremåte” slik at det går helt trill rundt for dem og de utleverer både PIN-koder og passord til sin nye beste venn her i livet. Hva skal man si? Fylla har skylda? Bakrus er uansett en vond erfaring.
La fundación de Béjar data de la época de la Repoblación, inmediatamente posterior a la dominación musulmana de la Península, pero la presencia de asentamientos humanos en el lugar tiene orígenes mucho más remotos como atestigua el descubrimiento de una estela funeraria romana en las cercanías del actual casco urbano. La antigua tradición artesanal textil, que habla sido mejorada con la traída en 1691 de maestros flamencos de la tejeduría fina, pasa a convertirse en industria, y ésta en eje comercial, social y económico de la ciudad.
Det finnes ingen egen nettside for Bejar på norsk, ikke engang Wikipedia, men den korte historien er at det er en gammel middelalderby som siden har ballet på seg; med slik arkitektur som man forventer ut ifra disse forutsetningene. Bejar er ikke noe typisk “turiststed” – det er for eksempel ikke lagt opp til at man enkelt skal komme seg dithen – men fremstår likevel som et severdig sted som man utmerket godt kan tilbringe noen dager – for ikke å si uker – på å utforske — og “vandringsterrenget” som omgir stedet er formidabelt, selv etter norske forhold. Den nærmeste store byen er Salamanca, som ihvertfall er verd å utforske, men egentlig er hele distriktet som omgir Bejar ganske sært i forhold til hva folk typisk forventer å finne i Spania; hvor småstedenes utseende drar seg mer i retning av hvordan man ser for seg for eksempel Transylvania, med gamle slott og hele pakka, men også arkitektonisk preget av femti år med kommunisme (som for Spanias del riktignok er fascisme, men la oss ikke være pertentlige).
Norske turister reiser typisk til de stedene som annonserer med sol y vino men selv om man sikkert finner begge deler i Bejar ser jeg ikke for meg at noen vil reise til et sånt sted av en sånn grunn. Festing er en plikt som er bedre avtjent andre steder. De har svære anlegg som er særlig innrettet mot denslags andre steder i Spania. De som oppsøker Bejar og lignende steder er mer opptatt av fotoapparatet og vandringsstøvlene enn av flaska og findressen. Det er ikke dermed sagt at stedet mangler restauranter og utesteder men at det kanskje totalt sett ligner mer på idèen med å reise på høyfjellshotell enn det å ta en storbyferie. Skianlegg har de til og med også, om ikke akkurat i selve Bejar så like i nærheten. Det ligger jo et stykke sør, dette her, så naturen er tildels ganske annerledes i detaljene, men i det store og hele er terrenget i dette området “ganske norsk” av utseende. Det har noe familiært over seg, ihvertfall til den samme grad som Sveits er sammenlignbart med Norge. Vesensforskjellig, men også ganske likt, hvis du skjønner hva jeg mener. Tekstilindustrien var tradisjonelt den største arbeidsgiveren i Bejar, men jeg har inntrykk av at alt dette er nedlagt nå. Det er et eller annet sted på skalaen mellom vanskelig og umulig å finne bra betalt arbeid – som ikke er en offentlig stilling – noe sted i omegnen. Følgelig befinner de seg i en fraflyttingsfase, som er bra for de som ser etter fast eiendom i området men knapt for noen andre.
Hvilket bringer sånne som meg inn i saken. Jeg er jo en litt sånn der landsbyidiot av type, så det passer seg for meg å bo avsides til — og mesteparten av Spania er faktisk temmelig “avsides” uansett hva slags skala man måler sånt etter. Kartet gir jo er flatt inntrykk, men selve terrenget er – gi og ta noen “høysletter” – omtrent så kupert som man finner det noen steder i verden. For tiden tror jeg den regionen vi kaller Lappland – fra Troms i vest til Kola i øst – regnes som Europas tynnest befolkede region, men det spanske innlandet er en god nummer to. Det finnes uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i samme retning uten å se noen menneskeskapte strukturer i det hele tatt. Ingen bygninger, ingen veier, ingen kraftlinjer, ingenting. Og da forutsetter vi at det overhodet går an å ta seg frem i landskapet. Det er ikke vanskelig å finne “umuligheter” sånn sett heller. Ihvertfall kan alle fornuftige mennesker se at det lønner seg dårlig å legge ruta i den retningen. Spørsmålet er – som alle forstår – hva man er ute etter. Uansett hvor man reiser i verden så er det dyrt å bo og oppholde seg på de “hippeste” stedene, inkludert ikke minst byer som Madrid, Barcelona, Bilbao og Valencia i Spania, som er ettertraktet blant en ung og mobil “elite” av nettverksarbeidende individer — og det de ikke kjøper opp går for idiotpriser på Airbnb. Bejar har akkurat så mye trykk fra turismen at jeg tror man sikkert finner Airbnb der, foruten selvsagt et utvalg “normale hoteller og overnattingssteder”, men de har ikke typisk “pakketurer” som går dit. Mitt inntrykk er at det er først og fremst andre spanjoler som ferierer i dette området. Man bør nok ikke forvente at de snakker noe annet enn spansk. Hvorfor skal de det? Riktignok er de vennlige, men ikke så vennlige.
Med en befolkning på omtrent 13.000 er vel Bejar det man kaller en typisk småby. For stor til at man klarer å gå den opp og ned på bare et par dager, men for liten til at det egentlig går an å gå seg vill der. Omtrent som Notodden. Perfekt for en uke eller to på “opplevelsesferie” i en helt annen form for Spania enn man noensinne hadde ant kunne eksistere, tett mot grensen til Portugal (som forøvrig har sine egne “issues” i forhold til hvor folk vil og ikke vil bo, som er bakgrunnen til at de er ganske hissige med å markedsføre “billige eiendommer” mot utlendinger, bare for å opprettholde et økonomisk grunnlag for fast bosetning – og dermed kommunalt administrative funksjoner – i visse “tynne” strøk, som typisk grenser mot Spania). Så vidt jeg kan bedømme er den største “naturkatastrofale” risikoen i denne regionen skogbrann. Det er jo et stort skogområde, totalt sett, som ofte får varme og tørre somre, så det skal ikke store gnisten til. Imidlertid virker det som de har både god beredskap og kompetent mannskap til å håndtere denslags situasjoner, ihvertfall på linje med det beste man finner noe sted i verden. Ikke fordi de planla det slik i utgangspunktet, men fordi de har vært nødt til å utvikle seg i den retningen for å håndtere oppkommende praktiske problemer innenfor denne kategorien av hendelser. Slik er den nye virkeligheten. Den befinner seg svært tett på den gamle, eller skal vi kanskje si klassiske virkeligheten, som nedfeller seg blant annet i småbyen Bejars 800 år gamle historie. Stedet har verdighet i seg selv, nok til å stå på sine egne bein og utkjempe sine egne slag om retten til å eksistere, men det befinner seg i en økonomisk pekuliær periode, når det går an å kjøpe mange hundre år gamle steinbygninger for bare et par hundre tusen — og hvis man slenger på omtrent det samme i “nødvendig oppgraderingsarbeid” vil man sitte med millionverdier mellom hendene. Ihvertfall teoretisk sett. Du vet. Når man tar utgangspunkt i hva det ville koste å bygge noe slikt med dagens priser.
Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk og juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i grunnlovene til mange land, også i den norske Grunnloven. Det er imidlertid store forskjeller mellom land, når det kommer til hvordan makten reelt sett er fordelt mellom et lovgivende parlament, en utøvende regjering og dømmende domstoler.
Av alle de selvfølgeligheter et skolebarn lærer om politikk er dette, altså maktfordelingsprinsippet, den første og mest selvfølgelige. Helt intuitivt skjønner man jo at hvis ikke flere er med på å bestemme blir det bare èn som får viljen sin. Det er enkelt å appellere til den formen for rettferdighetsfølelse man typisk finner hos barn. De tilpasser seg lynhurtig til “det som gjelder” sammenlignet med hvor trege i avtrekket folk blir etterhvert som de vokser til og venner seg til å ha vaner. Så lenge man føler at man ikke vet noe om verden og det som foregår der ute vil man også ha en annen holdning til det å lytte og lære om ting. Så lenge du selv ikke har utviklet noe spesielt “livsprosjekt” ser alt like aktuelt – og/eller uaktuelt – ut i dine øyne. Heri består mye av tenåringenes “negativitet”. De har jo gode evner til observasjon, blant annet i forhold til at verden er ikke akkurat helt i vater, så de prøver å danne et realistisk inntrykk av hva som forårsaker skjevhetene og hvor de selv bør plassere seg i bildet. Inntil videre vet de jo ingenting om “vanskelighetene” som venter dem.
Gi og ta noen mystiske tanker om forholdet mellom selvet og universet – sånt finnes jo – så vil jeg si at de fleste mennesker jeg noensinne har møtt i denne verden – uavhengig av tid, sted og omstendigheter ellers – har hatt “ganske god rettferdighetsfølelse”. De forstår konseptene rett og galt. De forstår forskjellen mellom dem og hvorfor man så langt man klarer bør holde seg på “den rette” siden av ting. Dette gjelder også de som på vanemessig basis gjør gale ting. De vet at det er galt men de gjør det likevel. Hvorfor ikke? De har sett seg rundt og sett at de lever i en gal verden — eller rettere sagt en ufølsom verden, som ikke egentlig gir en bøyd beng i hva som skjer med deg og ditt. Du må selv ta hånd om sakene hvis du har noe slags spesifikt ønske om å gjøre – eller “være” – noe annet enn den mest grunnleggende form for tilfeldig forbipasserende menneske i verden. Kort sagt: Folk skaper sin egen skjebne. Flaks forekommer, men det ligger i sakens natur at dette er bare unntaksvis. Det meste man oppnår i livet handler om målrettet og tålmodig arbeid.
Når det glender dette med arbeiderklassen så er det en åpen klasse. Nesten som det å være heterofil. Hvis ingen annen tihørighet blir signalisert på noen måte, så er det individet man forholder seg til “av arbeiderklasse”. Ihvertfall er dette det mest statistisk sannsynlige. Og hvordan defineres dette? Elementært. Hvis din beste plan for å skape din egen økonomiske fremtid er å “ta en jobb” som betaler en lønn på en ganske stabil og forutsigbar måte, så er dette typisk arbeiderklassetenkning. Det er solid. Det er realistisk. Det har dokumentert god virkning i henhold til sitt formål. Folk vet at det økonomisk minst risikable de kan gjøre i det norske samfunnet er å stå i fast jobb hos et solid firma, eventuelt det offentlige. De kommer aldri til å bli “rike” – slik sånt blir oppfattet i Norge – på denne måten, men de vil ha et stabilt budsjett å jobbe med når de skal finansiere diverse oppkommende ting. De vet godt at det er mye de ikke har råd til, men på den annen side behøver de under normale omstendigheter ikke å bekymre seg for “svingninger i markedet” og den typen sjefsnevroser. Alt som forlanges av dem er at de skal komme på jobb og gjøre jobben sin. Resten av tiden tilhører dem selv og kan fritt disponeres hvor frivolt som helst. Av en eller anne grunn forbinder mange noen slags skam over å være av arbeiderklasse, men dette er – minst – like idiotisk som å oppleve noe skammelig over å ikke tilhøre det seksuelle regnbuespekteret. Hvor ofte er det nødvendig å si det? Man er hva man er, ferdig diskutert. Det å søke seg til fast jobb og et normalt liv med familie og hele pakka er bare “dumt” hvis man ikke har legning for sånt. Så langt jeg klarer å registrere virker det imidlertid som om et overveldende flertall av den norske befolkningen velger å gå den “normale” veien med et “flerfamiliesystem” av halvsøsken og adoptivsøsken innenfor en ganske komplisert krets ettersom folk skiller seg og finner sammen i nye konstellasjoner. Alle man tilbringer noen år sammen med i løpet av oppveksten har jo betydning i barnets liv. Selv må jeg virkelig tenke etter for å komme på noen jeg kjenner som har hatt et livslangt og fullstendig monogamt løp. Er det noen? Jeg gidder ikke å spekulere. Jeg bare fastslår at det vanlige er at man skiller seg både en og flere ganger i løpet av voksenårene.
Vi flytter nå blikket over mot den foretaksomme klassen. Du vet. Business Class. Dette kan i utgangspunktet bety hva som helst, men hva det definitivt ikke betyr er at man opplever seg selv som “arbeiderklasse” — uansett hva foreldrene eventuelt må ha vært. Noen ganger er de veldig insisterende på at “de har vært sin egen lykkes smed” nærmest på tross av foreldregenerasjonens vilkår, om man skal tro på noen av de bakgrunnshistoriene som sirkulerer om visse svært rike individer. Jassågitt? Man kan jo ikke annet enn å “ta det til etterretning” som folk sier, men det går opplagt ikke an å bli rik bare av eget arbeid. Hvis man har svært høy timelønn og jobber mye overtid kan man i beste fall bli “svært velstående” men på den annen side vil man jo ikke egentlig ha tid til å nyte fruktene av alt arbeidet. Rik blir bare den som klarer å konstruere en “pengemaskin” som gir enten liten avkastning per enhet fra et stort produksjonsvolum, eller det motsatte, men selve grunnprinsippet er at varen eller tjenesten “selger som hakka møkk” — etterspørselen overgår kapasiteten din for å levere. Det første trinnet handler om å skape en formue — men det neste handler om å drive som “investor”. Bli en av eierklassen. Det skjer når “pengene jobber for deg” heller enn det motsatte. Jeg kjenner ingen tall for hvordan dette siden fordeler seg, men mitt anekdotiske inntrykk er at det er ganske mange som velger å “pensjonere seg” – selge seg ut og ta helårsferie med formuen – etter at de har skapt en lønnsom bedrift, altså at det bare er et fåtall som velger å rykke opp til å bli en av dem som typisk kjøper opp bedrifter og som har makt til å bestemme om et lokalsamfunn skal leve eller dø. Da har man blitt en “politisk aktør” enten dette var planen eller ikke. Selv har jeg forsåvidt ingen tanker om de som pønsker ut noe smart og som “kommer til penger” på den måten, forutsatt at de har et mål for når “nok er nok”. Det vil si at de typisk er en av dem som selger hele mannskiten til en “investor” og kaller det sitt pensjonsgrunnlag. Jeg har mer sans for de som solgte Twitter enn de som kjøpte det, for å si det på den måten. Forskjellen består i hva slags “visjon” de later til å ha.
Er det sant at penger alltid er etterspurt? Dette er jo hele grunnlaget for alt vi kaller “markedet”: Alle vil alltid ha mer penger. Hvis man gjør litt rask hoderegning vil man litt løslig kunne anslå hvor mye som er “nok” til at man kan leve av det resten av livet – et tall som for de fleste vil lande rundt noe sånt som ti millioner – forutsatt at man ellers går for en nøktern og disiplinert livsstil. Hvis man har tilbøyeligheter til for eksempel gambling, høy sigarføring ute på byen og annen vettløs sløsing vil jo intet beløp være nok. La oss si at noen i en alder av 35 finner opp en “app” som blir grisepopulær og som de siden selger for ti millioner til en oppkjøper. Hva skal de nå gjøre? Teknisk sett har de jo råd til litt av hvert. Ikke mange – selv blant de som alle oppfatter som rike – har ti millioner i frie kontanter tilgjengelig. Nesten alle pengeaffærer handler om komplekse labyrinter av “strukturerte finansprodukter” – med tildels vanskelig sporbare eierforhold – når man kommer over et visst nivå. Jeg antar at skattedirektoratet har en hel stab av jurister som bare ser på hva slags “godtgjørelser” innenfor næringslivet som egentlig er kamuflerte inntekter det skulle vært skattet av — klassisk sett handler det om fri bil, bolig, hytte, ferie og annet som “fimaet betaler”, ofte som en del av “betingelsene” som tilkommer med liten skrift i ansettelsesavtalen; men også under konseptet “representasjon” havner det ganske mange kostnader som man ikke behøver å myse særlig hardt for å se som korrupsjon. The cost of doing business handler til syvende og sist om hva man aksepterer som “nødvendigheter”. Man kan jo for eksempel la være å handle med noen som forlanger at det skal være lyssky elementer i avtalen. Det vil være både etisk og juridisk korrekt, men ikke nødvendigvis “det mest lønnsomme”. Derfor blir det som det blir. Det er et typisk høne-og-egg-spørsmål om den lave moralen i forretningslivet skyldes at de var sånn som personlighetstyper i utgangspunktet, eller om de har blitt sånn på grunn av “nødvendig tilpasning” til de forholdene som tross alt gjelder ute i markedet. Den sterkeste? Den smarteste? Den mest skruppelløse? Man må uansett være “mest” av noe for å komme ut på toppen i et møljeslagsmål om penger. Eventuelt kan man si at man er Sun Tzu i en krig med penger som våpen, hvis dette lyder bedre for egoet (det gjør det). Fantasien om å bli rik er uansett vesensforskjellig fra realitetene.
Hva tenker du om musikk? Denne posten er som en seks minutter lang sang, hvorav de første fem er “innledning”. Egentlig tenkte jeg å skrive om opplegget for høyesterett i USA, som befinner seg på litt gyngende grunn akkurat nå. Tenk deg at det enorme USA bare har ni av dem, mens lille Norge har over tyve. Er ikke det litt mystisk? Det er fordi de teknisk sett er en “grunnlovsdomstol” som bare skal se på saker som direkte angår forhold i grunnloven, som for eksempel ytringsfrihet, retten til å eie våpen, og så videre. Det siste de skal gjøre er å blande seg inn i politikken, uansett hva de selv måtte stemme ved det som presumptivt sett er hemmelige valg i et demokrati. Det bør være åpenbart at individer i slike stillinger ikke bør “vise kortene” i forhold til hvor de selv står i aktuelle politiske saker. De skal kun fatte avgjørelser i saker som er så prinsipielt viktige at de må måles opp mot hva grunnlovsteksten sier. Det er på ingen måte for mye å forlange at en dommer skal ha steinansikt i forhold til både “hvem de er på fritiden” – gitt at det ikke inneholder noe kriminelt element – og hva de enn måtte “mene” om de personene de møter på jobben. Dette gjelder som en selvfølge i lagmannsretten og burde i enda større grad være en selvfølge i høyesterett. Det bør være fette åpenbart at en “politisering” av rettssystemet – enten det virkelig er sånn eller det bare er noe folk innbiller seg – ikke er noe sunnhetssignal for det samfunnet det angår. Ut fra alt jeg vet om verden – og det begynner å bli en del etterhvert – så kan man ikke bruke noe annet ord enn korrupsjon om det som foregår innenfor amerikansk høyesterett for tiden, med gaver i millionklassen, dyre feriereiser til eksotiske steder, og den typen ting, alt betalt for av “republikanske donorer” og milliardærer. Man hadde fått sparken på flekken i Norge. Herregud. Ikke fordi vi er så moralsk høyverdige, men fordi vi ikke liker å bli gjort narr av. Hvis vi skal ha folk ansatt i en jobb som handler om “siste ord i alle saker” så vil vi ikke vite på forhånd hva det blir, på grunn av hva slags venner de har og det ene med det andre. Vi vil kort og godt ikke at dommere skal “være til salgs” uansett hva prisen handler om. Vi vil tvert imot at de øyeblikkelig skal politianmelde alt som overhodet ligner på noe slags forsøk på å “kjøpe dem”. Til dette formål må de gjerne organisere seg i “losjer” eller hva det enn måtte være, slik at de kan støtte og veilede hverandre i oppgaven med å være “et rettferdig menneske”, som ikke en en enkel jobb for noen, men sjelden så viktig som når rettferdigheten er ditt fag.
Minoisk kultur var en egeisk bronsealdersivilisasjon på øya Kreta og på andre øyer i Egeerhavet som blomstret i tiden 2600 til 1600 f.Kr. før en sen periode med nedgang og som til sist endte rundt 1100 f.Kr. Den gikk forut den mykenske kultur på det greske fastlandet. Minoisk kultur ble gjenoppdaget på begynnelsen av 1900-tallet gjennom arbeidet til den britiske arkeologen Arthur Evans. Den har blitt beskrevet som den eldste av sitt slag i Europa, og hvor historikeren Will Durant kalte minoerne for «den første forbindelsen i den europeiske kjeden.»
Jeg la merke til en overskrift på nettet: Hvilke guder trodde minoerne på? Dette er hva jeg vil kalle et typisk galt spørsmål. Ser du det? Om ikke kan jeg fortelle deg at vi etterspør en bestemt kategori av informasjon med slike spørsmål, som er betinget i en serie med andre kategorier. Et bedre, eller skal vi si mindre fordomsfullt spørsmål, ville være å spørre om hvordan de forklarte mysteriene. Hva slags historier fortalte minoerne? Hva slags tanker hadde de om dag og natt, havet, vinden, regnet, månen og stjernehimmelen? Hva slags spørsmål stilte de? Var de idioter? Hvis vi ikke tror at de var tilbakestående, hvorfor behandler vi dem slik? Kultursjåvinisme er når folk – bevisst eller ubevisst – tenker om seg selv at de representerer “fasiten”. For eksempel at vi som lever nå er de korrekte menneskene, mens alle andre varianter som har eksistert – og til en viss grad fortsatt eksisterer – er feilslåtte modeller og prototyper som har gått ut av produksjon. Vi er jo siviliserte nå. Vi har kunnskap, kontroll og kjærlighet. De hellige tre K.
Alle har hørt om den minoiske bronsealdersivilisasjonen på Kreta. Alle har hørt om Knossos, labyrinten, minotauren og Ikaros som fløy for nært solen slik at han styrtet i havet og døde. Hørt om er det operative begrepet her. Hva slags guder trodde minoerne på? Saken er at de historiene om minoere som vi forteller sier mer om oss enn om dem. Vi antar a priori at de “tok feil” om livet, verden og universet, men at de ikke desto mindre fikk til noen greier, og det har vi sympati for. Nesten som når barna tegner noe som faktisk er finere enn forventet og man blir både positivt overrasket og litt stolt. De viser talent. Noe vi vet er at minoerne drev handel med Egypt, som kalte dem keftere. De var så å si sin tids Louis Vuitton Moët Hennessy – populært bare kalt LVMH – og Bernard Arnault (verdens rikeste mann), i den forstand at kefterne – minoerne – hadde rykte som leverandører av det beste innenfor luksusprodukter. Du vet hvordan sånne ting virker. Når alle tror at noe er “best” så spiller det egentlig ingen rolle om tingen faktisk er best, alle som er jålete – det vil si alle – vil bli assosiert bare med det som har rykte for å være det beste, bli sett bare sammen med “interessante mennesker” og det ene med det andre, særlig når man jobber som farao og har et image som “levende gud” å ta vare på. Da nytter det ikke med noen sekunda vare.
Hva slags guder tror vi på? Altså vi nålevende og høyst postmoderne mennesker. Vel? Jeg håper du ikke har tenkt å foreslå “selveste” den ene og sanne Gud som står over, utenfor, bak – og alle administrative posisjoner ellers – alt som eksisterer og alt som skjer, og så videre. Jeg mener de tingene vi virkelig holder hellig. Bankkontoen, mobiltelefonen og sånne ting. Til en viss grad huset. Prosjektene våre. “Det vi driver med.” Vårt gode navn og rykte. Verdensforklaringen. Hvis vi skal kunne si noe om hva slags guder moderne mennesker i “vesten” tror på så må vi studere atferden til denne gruppen. Hva er det som gjør dem til en gruppe? Hvilke likheter finner vi blant et utvalg av så ulike individer? Hva er det for eksempel som gjør en person “norsk” og en annen person “engelsk” selv om de ellers ser ut som om de kunne vært slektninger? Språket er selvsagt det første alle peker på, men selv om vi justerer for dette vil vi finne “kulturelle forskjeller” mellom nordmenn og engelskmenn som handler om det jeg kaller “gudene i kulturen”. De norske er annerledes enn de engelske. Mye er likt men det er også noen fundamentale forskjeller i virkelighetsoppfatningen. Mytene er ikke de samme. Skarpe observatører har hengt seg opp i at jeg sier “engelsk” og ikke “britisk” — for det er jo to forskjellige ting. Men nok om det. “Britisk identitet” er jo en digresjon når vi snakker om minoere – eller keftere – selv om det hadde litt å si for hvordan Arthur Evans fortalte denne historien første gangen han gikk ut med noe om utgravningene sine på Kreta for drøyt 120 år siden. Du vet. Førsteinntrykket har mye å si. Er det ikke litt corny å tenke på at for bare to hundre år siden var verden fortsatt i det store og hele et Terra Incognita; ukjent land? Alt var bare rykter og fantasifortellinger. Folk visste ingenting om noenting. Slik er det for en stor del ennå, men nå har vi i det minste oppslagsverk til felles referanseformål. Vi kan for eksempel søke på “minoisk sivilisasjon” og sannsynligvis finne opptil flere timers lesestoff på den måten, foruten naturligvis det man var uelig om til å begynne med. Hvilke guder trodde minoerne på? Jeg tror ikke man vil finne særlig mye om akkurat det. Vi vet ikke. Selv har jeg sett noen bilder og figurer og hørt det folk sier, men så lenge saken er at vi savner originalt kildemateriale så er dette bare frisk luft og spekulasjon. Det har ingen substans. Vi vet ikke engang om de hadde “guder” på samme måte som i Hellas mye senere.
Bildet ovenfor er svært berømt og fremkommer som freske – al fresco maleri er når man maler direkte på fortsatt fuktig murpuss – i det minoiske palasset Knossos på Kreta. Eller rettere sagt, det fremkom opprinnelig som fragmenter av en freske – i likhet med mye annet som ble gravd frem av Arthur Evans den gangen – men etter at ekspedisjonens geskjeftige franske restauratør hadde hatt fingrene i saken en stund ble alskens vakre motiver gjenskapt og presentert som ekte vare foran et måpende og sensasjonshungrig publikum. Mye av det vi nå bare godtar som “minoisk” har en problematisk arv på denne måten. Det har en aura av “gjendiktning” over seg, men der står altså saken i dag. I den grad noen venter på nye data så handler det om å knekke koden til det minoiske skriftskråket “Linear A” (det finnes en Linear B som er de samme bokstavene men med gresk språk), som ingen så langt har klart å bli klok på. Jeg tror imidelertid ikke at det finnes nok tekstmateriale forfattet i Linear A til at det går an å få frem noe betydelig “volum av informasjon” uansett, men den som lever får se. Kanskje kunstig intelligens kan finne ut av det. Uansett handler bildet ovenfor om “tyrefekting” på noe slags vis, men alle som noen ganger har vært nær en ekte okse av det aggressive kaliberet vet at man har ikke tid og rom nok til å bedrive særlig mye akrobatikk rundt dyret. De beveger seg mye raskere enn man skulle tro. Problemet er først og fremt å holde seg i live, helst også uskadd, som kan være vanskelig nok i seg selv, om man ikke skal slå salto også. Herregud. Midt inni Knossos finnes en diger arena, hvor tanken er at de har holdt på med rituelle spill som koker ned til “tyrefekting”, men vi kjenner selvsagt ingen av detaljene rundt opplegget. Det eneste vi har er fortellingen om “stjernebarnet” Asterion – altså minotauren – som ble unnfanget etter at Zevs, forkledd som en hvit okse, satte barn på den minoiske dronningen Europa; men Asterion – som det “uekte barn” han var – fikk en annen skjebne enn sine søsken Androgynos – som jo også er at navn som får folk til å si hmm – og Ariadne, som til sist fikk den mest ulykkelige skjebnen av dem alle. Problemet med denne historien er bare at den er gresk, ikke minoisk, og forfattet opptil flere tusen år etter høydepunktet av minoisk kultur. Kan den likevel kanskje handle om historiske hendelser i oldtid? Mytologi er jo ofte “skygger av glemte forfedre” som har blitt relegert til et sted utenfor tid og rom forstått som som “sekvenser av hendelser”. I praksis snakker vi om “drømmetiden”. Noe som kanskje ikke har skjedd engang, men ikke desto mindre forteller vi historier om det.
