Husarbeid og husstell er synonymer, men med noe ulik bruk. Husarbeid brukes i dagligtalen og i diskusjoner omkring tidsbruk, arbeidsdeling mellom kjønnene og arbeidsforhold. Husstell har vært brukt som navn på fag, institusjoner og skoler. Både husarbeid og husstell kan brukes om alt arbeid i hjemmet og dermed omfatte rengjøring, matlaging, innkjøp, vask og stell av klær og tekstiler (klesvask), omsorgsarbeid, stell av planter, i noen sammenhenger også stell av hage og vedlikehold av bolig. Begrepene kan også avgrenses mer og betegner da vanligvis matlaging, rengjøring og arbeid med tekstiler. En vid forståelse av begrepene er vanlig i dagligtalen og i de mange diskusjonene rundt hvem som skal utføre husarbeid samt hvordan det skal gjøres.
Humoristen Gary Larson var ganske stor en stund, med sine absurde betraktninger rundt livet og alt vi ikke vet. Han hadde en tegning av noen mennesker – vi tenker kanskje en familie – som sitter sammen i en sofa og betrakter veggen. Slik så Larson for seg en typisk lørdags kveld før menneskeheten fikk fjernsyn. Han sa imidlertid aldri noe om hva kjønnskampen besto i før vi fikk husarbeid som et tema det er like vanlig å forholde seg saklig og rolig rundt som “palestinaspørsmålet”. Hva kranglet et gjennomsnittlig ektepar om før det ble vanlig å bo i møblerte hjem med klar separasjon mellom “inne” og “ute”? Ved et tidspunkt må vi jo anta at hus for det meste handlet om “ly mot vær og vind”, et trygt sted å sove og den typen ting, men så kom utviklingen – eventuelt innviklingen, alt etter hvordan man ser det – og nå er vi en helt annen type skapning enn de rå og primitive uteliggerne som vår art en gang var.
Man må ha en bestemt innstilling til begrepet hus for at begrepet husarbeid skal gi noen mening. Selv avviser jeg det konsekvent. Eller jeg kan eventuelt gå med på at “husarbeidet” består i å bygge og vedlikeholde selve strukturen, mens dekorasjon og annet som har med innredning og “daglig drift” å gjøre faller innunder begrepet stell. De fleste vanlige folk gjør aldri noen form for husarbeid, de bare styrer og steller inni en “boble” som eksisterer mest i hodet. For å klargjøre min egen posisjon: Jeg har få eller ingen problemer med å “stelle hjemme” hvis vi med dette mener å holde huset i rimelig skikk. Du vet. Rent, ryddig, kanskje til og med pent, hvis man har sansen for denslags. Jeg ser ikke på dette som arbeid, men som “ting jeg gjør i privatlivet” og som handler om min personlige trivsel. Det er “ekstra”. Ting jeg verken kan forklare eller forsvare som “nødvendigheter” i noen objektiv forstand, men det føles viktig for meg likevel. Hva med alle andre? La meg uttrykke det slik: “Alle andre” foretrekker at jeg stiller med klær på når jeg beveger meg ute blant folk, men de har i utgangspunktet ingen mening om merke, snitt, farge og så videre. Det er opp til meg selv å velge. På samme vis foretrekker “alle andre” at hvis de blir bedt hjem til noen, så skal det ikke se ut på en måte som setter folk i forlegenhet, verken vertskap eller gjester.
Når det er sagt så skal jeg tilstå en viss fetisjistisk tiltrekning mot “det sære” når det kommer til byggekunst – forsåvidt på den samme måte som resten av kunstsynet mitt – men da er jeg samtidig nødt til å presisere at bare sært holder ikke mål i måneskinn, det må være både en plan, en visjon og “en konsistent indre logikk” i strukturen for at den skal fremstå som behagelig for meg. Jeg mener, det finnes hvor mange “kråkeslott” og Pippi Langstrømpe-hus som helst i verden, hvor de bare har dynget på med bygningsmessige detaljer som ikke er harmoniske i forhold til hverandre, både innvendig og utvendig, men dette appellerer på ingen måte til meg. Det har den motsatte effekt. Eller hvis det først skal være camp så skal det være sånn som camp var på 1920-tallet; for eksempel de berømte Palacios Indianos som man finner generøst strødd utover hele Spania. Kort fortalt, folk som hadde opparbeidet seg en formue i “koloniene” og som nå vendte tilbake for å tilbringe livets siste del “hjemme”, i en standsmessig bygning. “Indianerstilen” er ganske distinkt, men ikke ulik ting som ble bygd også i Norge ved den samme tid, inspirert av “Art Noveau”. Problemet med det meste sånt er bare at det befinner seg prismessig utenfor min rekkevidde. Jeg har jo ingen planer om å “sette meg i gjeld” ved dette tidspunkt av livet, så horisonten min befinner seg mer på nivået “familievilla som behøver oppussing” enn noe slags “palass som scorer høyt i arkitektmagasiner”. Man må lære seg å kjenne sine begrensninger, men man kan jo ikke desto mindre beundre ting som man ser ligge ute for salg.
Originalt er det på ingen måte, men har man ikke noe bedre for hånden så kan man alltids etablere et komisk poeng rundt hvordan folk har ulike standarder for “rent og ryddig” og derfor dårlig grunnlag for kompromissbygging. For eksempel, hvis jeg bor alene så blir huset som det blir – mange synes jeg har “høy standard” som aleneboende mann, om enn litt “spartansk” – men hvis jeg bor sammen med noen annen er det som typisk skjer at de forlanger en helt annen type orden preget av mer “pynt og dill” som jeg selv ikke nødvendigvis liker, men som heller ikke er noe problem for meg såfremt ingen prøver å rekruttere meg til å tørke støv av porselensfigurer og den typen ting. Da blir det krig. Min type orden handler om å “vite hvor jeg har ting” mens andre menneskers orden ofte ligner performance art fokusert på noe slags eksistensielt teater som jeg ikke forstår — og som de da heller aldri kan redegjøre for på noen sammenhengende måte. Hva betyr det at noe er “pent”? Mener vi det samme når vi bruker dette ordet? Hvorfor skal for eksempel et verksted være “pent”? Er det ikke nok at det er rimelig rent og ryddig? Og er ikke kjøkkenet også et slags verksted slik sett? Jeg opplever selv at begrepet trivsel bare har begrenset sammenheng med hvordan omgivelsene mine ser ut. Jeg praktiserer det spillteoretiske prinsippet godt nok om alle forhold og ting i livet, i det forstand at så snart dette nivået er oppnådd så slutter jeg å jobbe mer med saken. Punktum finale. Jeg er ikke en sånn som vil henge gammelt verktøy, legemsdeler fra døde dyr og andre bisarre ting på veggene mine, det eneste man typisk finner der er kunstmalerier, plakater og så videre. Noen tekstiler, jo ja, men hvis de ikke “gjør en jobb” som gardiner og annet, så vil jeg ikke ha dem. Uansett hvor god orden man eventuelt har på alle sakene, så representerer “unyttige ting” bare kaoskrefter. De krever noe uten å gi noe, slik at man er alltid “på vikende front” i forhold til tingens fetisjistiske makt. I praksis blir man en tempeltjener i helligdommen til en guddom uten portefølje. Rydde, stelle, tørke støv og vaske. Er det mannen som har bestemt at det skal være slik? Kvinnen ble rekruttert som en husholdningens slavearbeider, kontinuerlig på etterskudd med “husarbeidet”? Herregud for et opplegg.
Tre døgn tok det, men til slutt fikk jeg den satans kråka ut av skorsteinen. Vi snakker ikke om vanlige – og etter måten store – gråkråker nå, men om de små og svarte. De som har blå øyne, sånn som den på bildet. Eller heter det kaier? Uansett hadde altså denne skapningen ramlet nedi pipeløpet på en sånn måte at den helt klart ikke hadde “armslag” nok til å fly ut igjen, men samtidig var kråka åpenbart pisse redd også. Den lot seg ikke bare bli plukket opp av mine arbeidshanskebekledde hender, for å si det sånn. Opplegget er slik at helt i bunnen av pipa finnes en inspeksjonsluke som er stor nok til å stikke hodet og begge hendene inni, slik at der på stedet gjennomførte jeg fjorårets tilsvarende redningsaksjon av strandet kråkefugl. Den lot seg bare gripe, med en hånd til å låse vingene og den andre til å låse føttene, og bæres utendørs, hvor den sporenstreks fløy sin vei uten så mye som et ord til takk. Men det var i fjor. Årets kråke viste seg å være av et helt annet kaliber. Den var både paranoid, sprek og støyende. Før jeg hadde rukket å gjøre mer enn å åpne inspeksjonsluka i kjelleren hadde kråka – med høye skrik – allerede hoppet opp til neste mulige “avsats” inni der. Herregud. Det betyr at jeg må opp i stua og rote rundt med ildrakeren gjennom en svært mye mindre inspeksjonsluke øverst i vedovnen – for å skremme den til å hoppe ned igjen – og sånn gikk det et par dager. Jeg gadd ikke prøve særlig hardt, men regnet med at den ville bli litt mer sliten etterhvert. Jeg kan bare vente. Til sist vil kråka være for sulten, tørst og spak til å gjøre motstand med all denne kraftakrobatikken sin der inni skorsteinen. Da slår jeg til.
Men så sto jeg altså på kjøkkenet i dag tidlig, hvor det er en egen separat vedovn for bruk ved særlig kalde anledninger. Stussen på pipa fra denne ovnen og inn i selve skorsteinen står på “motsatt vegg” av stussen som kommer fra vedovnen i stua, slik at jeg kan se den når jeg lyser inni det foran nevnte lille ildrakerhullet med lommelykt. Forbindelsen mellom vedovnen på kjøkkenet og det jeg kan se inni skorsteinen er omtrent femti centimeter lang og inneholder en nittigraders bend. Diameteren er som vanlig for sånt, omtrent ti centimeter. Saken er uansett at plutselig hører jeg kråka småkakle – som den hadde gjort i mange dager ved dette tidspunktet – fra inni vedovnen der på kjøkkenet. WTF som de sier på engelsk. Den jævla kråka har på et slags vis klart å tre seg gjennom røykrøret og rundt nittigraderen for å havne der. Noe annet er jo for fanden fysisk fette umulig. Det er vanskelig å tro at det er sant, men da jeg kikket inni vedovnen satt altså kråka helt innerst der inne og så ut som om den var usikker på hvor smart dette trekket egentlig var. Å komme seg tilbake igjen samme vei var mindre aktuelt. Den må jo ha ålt seg gjennom der – som kråker gjør – med hodet først, mens den sparket fra med føttene for å få fremdrift gjennom den ganske trange kanalen, med en nittigraders sving innlagt som ekstra utfordring. Herregud. Jeg har ikke noe å si i forhold til selve rømmingsforsøket. Opp kom den seg jo ikke, og ned ville den ikke, for der var de store hendene mine, mens gudene vet hva som foregår i det løpet hvor det noen ganger kommer en ildrake. Den eneste “frie åpning” – dog med ukjent utgang – var den som endte på kjøkkenet. Hva kan man si? Flink kråke. Dessverre for den ble det til at jeg grep den med arbeidshanskene uansett – hjulpet av en hodelykt for å få syn på denne “grå fuglen i grått miljø” nok til å ikke skade den under operasjonen. Det gikk imidlertid bra og til sist forsvant den på egne vinger over bjørketrærne nedi enden av tomta her. Snakker kråker sammen? Da har den i så fall litt av en historie å fortelle. Og hvis ikke kråka forteller verden om sine eventyrlige opplevelser så gjør jeg det.
Det heter kviss på norsk. Du vet. Spørreleken som noen skriver som quiz. Det er mer interessant slik, synes de. Internasjonalt. Derfor regner jeg uten videre med at de omtaler kvinnfolk som quinz og det fuglene sier som quirrewitt. Spiller det noen rolle? Jeg minner om sangen til Billie Holliday. I say potayto and you say potahto. Her i Østerdalen fungerer det slik at folk sier hva de vil — og siden oppstår det slagsmål. Enighet virker som en guddommelig ting, ihvertfall noe veldig menneskefjernt, nesten som perfekte tenner. Hvor får man sånt fra? Det ser dyrt ut. Akkurat som resten av den perfekte profilen deres. Et team av psykologiske spesialister må ha jobbet lenge for å installere en så fin samling av så perfekte meninger. Også konverserer de så bra. Det går så lett og naturlig. Ordene faller som perfekt kalibrerte små baller ev ekskrementmateriale direkte fra geiteræva. Sånt krever trening. Det naturlige er å henfalle til kaotiske og fragmenterte uttrykk over tid. Ingen blir noensinne bedre til noe som helst uten at det foreligger disiplin i bildet. Et eller annet sted, på en eller annen måte, finnes det alltid “en styrende vilje” der man finner det vi mennesker kaller orden.
Her er noe man kanskje kan støte på i en kviss: Nevn noen viktige årstall fra norgeshistorien. Fire poeng for fire riktige er mulig. Jeg føler meg rimelig sikker på at de fleste vil si 1814 nesten øyeblikkelig, men så er det uvisst hvor det bærer hen siden. Det finnes selvsagt minst hundre årstall som bør passere som “historisk viktige” for Norge, men noen er mer sannsynlige enn andre. Så lenge det bare kreves fire av dem vil jeg tippe at 1905 og 1945 også kommer høyt på listen over “sannsynlige valg” som mange kommer til å lande på. Siden blir det bare gjetting. Jeg tror ikke at det noensinne har vært gjennomført noen slik undersøkelse i Norge, men det har det i Storbritannia. Blant alle de årstall som ble foreslått var det to som stakk seg ut på en overveldende måte: 1945 og 1066. Det første er åpenbart slutten på Den andre verdenskrig, men det siste handler om slaget ved Hastings, da “det normanniske England” ble målt opp, registrert og organisert som skattland av William Erobreren og alt det der. (1066 and all that er faktisk tittelen på en bok som eksisterer. Ganske populær er den også.) Det angår i prinsippet ikke vikingtiden, selv om årstallet tilfeldigvis er det samme som slaget ved Stamford Bridge.
En annen pussig tilfeldighet er at dette er post nummer 1066 som jeg har skrevet på denne plattformen. Det begynner å bli mye nå. Uten å basere det i noe annet enn en “følelse” vil jeg tippe at en gjennomsnittlig produksjon på denne bloggen har en tendens til å ligge på rundt 4-5 avsnitt i lengde og være litt som “de svarte løypene i slalåmbakken” i den forstand at dette er ikke noe for vanlige søndsgsturister som leter etter kos. Men de øvede liker det. De får noe å bryne hjernen sin mot, liksom. Du vet. Kunstpublikum og “de intellektuelle”. Alle har lyst til å være dem, men ingen har lyst til å “bli sett” som en av dem. Dette skaper grunnlag for mange fantasifulle sosiale dansetrinn. Folk skal jo posisjonere seg. Vi kaller det profilering og det handler om “hvordan man blir sett” i markedet for oppmerksomhet. Om du selv er riktig eller gal – altså egentlig, innerst inne, kors på halsen – spiller forsåvidt mindre rolle enn hvordan “markedet” ser deg. Mange jeg selv uten å nøle ville karakterisere som fette sinnssyke – eventuelt “sleipe løgnere og skuespillere” hvis de ikke virkelig mener det – har faktisk all mulig slags målbar suksess på nettet. Innflytelse, penger og det ene med det andre. Det kan være store penger å tjene hvis man har talentet for å være et troll på måter som sjarmerer deler av publikum. Det finnes sånn sett mentale skadedyr der ute som har flere titalls millioner følgere og som på bakgrunn av dette massive antallet også raker inn betydelige reklameinntekter. Alle vet at det som foregår på nettet og i sosiale media ikke er sunt, men vi er ikke enige om på hvilke måter og hvorfor det ikke er sunt. Fra min sysnvinkel handler det om at folk har dårlige standarder for informasjonskvalitet — i forhold til at “viljen til å lyve” sitter veldig løst hos veldig mange. De opplever ikke typisk at de har noe ansvar for at ting de plukker opp på nettet – altså rykter og “folkesnakk” – skal være god fisk før de selv bringer det videre. Underholdningsverdi teller mer enn sannhetsverdi. Dette “verdisynet” gjennomsyrer hele samfunnet, inkludert media.
Tegneseriefiguren Asterix skal ikke undervurderes som påvirkningsagent for alminnelig interesse for en viss periode av historien. At de bruker Cæsar som en gjennomgående bakgrunnsfigur i tegneserien tidfester jo handlingen til perioden rundt år 50 før vår tidsregnings begynnelse, altså gallerkrigene. Jeg vet ikke om det var romerne som begynte å separere store Britannia fra lille – identisk med det vi nå kaller Bretagne i Frankrike – men det var de som begynte å skrive om det. Den klassiske handelsruta gikk jo fra Middelhavet, oppetter kysten av Portugal, Spania og Frankrike, før de satte over til Cornwall når de nådde Bretagne, og videre inn i Irskesjøen. Denne ruta var like hardt trafikkert som Silkeveien — og ble etablert allerede i steinalderen, da de første “industritiltakene” oppsto. Helt til langt inn i middelalderen var de britiske og franske områdene som ligger midt overfor hverandre langs kanalen “kulturelt identiske” på de fleste vis, inkludert språket, men siden har de gått hver sine veier. Hvilket bringer oss til dagens situasjon. Det er per i dag under en måned til det skal være valg og Storbritannia er litt ute av kontroll. Du vet. Politisk ustabilt. På mange måter virket det lenge som om “saken var biff og karbonade” for det britiske arbeiderpartiet Labour, men så kom hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Ikke helt beleilig, gitt at den nye lederen Keir Starmer har misbrukt konseptet antisemittisme for å få rensket ut “venstresiden” – i praksis alle som holdt med den gamle lederen Jeremy Corbyn og som fortsatt synes at Labour bør være en sosialistisk bevegelse – og festet sitt eget jerngrep rundt partiet som “sterk leder”. De vil sannsynligvis vinne valget uansett, men ikke med en så sterk posisjon som de ellers kunne hatt. Jeg har inntrykk av at “støtten til Palestina” er noe man finner hos de fleste anstendige mennesker, selv om de ikke er “aktivister” — og det virker jævlig provoserende å bli beskyldt for å være motivert av “jødehat” når man påpeker at situasjonen er uholdbar og har vært det i mange tiår. Noe slags opplegg som sikrer palestinsk identitet, sosial trygghet, økonomisk grunnlag og fremtidsutsikter må uansett på plass før eller siden; uten at jeg selv har noen meninger om hvordan slikt kan gjennomføres i praksis. Eller rettere sagt: I praksis er det USA som bestemmer hva som skal skje i denne regionen. Mer behøver vi ikke å si. Tilbake til Storbritannia.
Forrige gang Labour vant valget handlet alt om sjarmtrollet Tony Blair, en ganske sterk økonomi og optimistiske fremtidsutsikter ute blant briter generelt. Ting kunne ikke vært annerledes nå. Økonomien ligger på kne foran dass som briter jo ofte gjør “dagen derpå” og hoster opp bare blårøyk. Det finnes ikke noe mer å spy. Pengene er borte. Økonomien står stille samtidig som det er full sysselsetting. Brexit er selvsagt elefanten i rommet, uansett hvor mye de snakker om Covid, Ukraina og “illegale innvandrere i småbåter”. Alle visste at Brexit ville medføre et fall på omtrent fem prosent i den britiske nasjonaløkonomien, som kanskje ikke høres mye ut men faktisk er ganske dramatisk, og nå ser vi det spille seg ut i mange slags detaljer over hele linja. Den korte historien? Folk sliter. Tenk Charles Dickens. Britisk nød og depresjon har vendt tilbare til dit den var før Storbritannia ble en kolonimakt. Du vet. Før trollmannen John Dee begynte å hviske i øret til daværende erkedronning Elizabeth Tudor at det kunne være en god idè å etablere “et britisk imperium” av oversjøiske besittelser og annet godt skattland, et prosjekt som ble iverksatt for alvor utover 1600-tallet. Men den festen er over nå. Regningen for det hele er en slags moralsk gjeld som den britiske staten har blitt sittende igjen med. Spillets svarteper, kan du si. Mange mennesker verden over – med saklig grunn – føler at Storbritannia skylder dem noe, fordi de er etterkommere etter mennesker som britene plyndret, misbrukte og undertrykte på det groveste. Imidlertid kan man argumentere for at de har ikke behandlet “fremmede folkeslag” verre enn de har behandlet sin egen underklasse, arbeiderklasse, klassen av eiendomsløse landarbeidere og omstreifere, eller hva man enn har for tiden av sosialt utstøtte grupper i det britiske samfunnet. Fattigdom over generasjoner, rusmisbruk og elendighet har alltid “stått sterkt” som konsept blant britene. Det samme kan man si om en slags nedlatende holdning som kommer fra en følelse av å være bedre enn andre folk bare fordi man er britisk, som åpenbart har vært en del av det offisielle propagandamaterialet til fordel for “Storbritannia” som entitet, britisk kultur, kongen, teseremonien, snåle matvarer, BBC, NHS, parlamentet og det ene med det andre. De nasjonale symbolene. Imidlertid er de jo ikke “best”. De er ikke engang “bra”. Det har gått skikkelig nedenom og hjem med Storbritannia i løpet av de seneste hundre år.
Europas syke mann kaller vi Storbritannia nå, adekvat symbolisert av hvordan statsminister Rishi “Snublefot” Sunak åpenbart ikke forsto hvor viktig det var at han var fysisk tilstede under seremonien tilknyttet åttiårsjubilèet for D-dagen, altså den allierte landingen i Normandie den 6. juni 1944. Dette ble også det siste betydelige jubilèet hvor levende veteraner som var med den gangen er tilstede. De er jo typisk minst så gamle som de må være for å kunne huske en krig for åtti år siden. Hvor mange av dem vil fortsatt være her om ti år? En som imidlertid var tilstede var den tidligere nevnte Keir Starmer, som dermed kunne innkassere verdens billigste politiske seier uten å gjøre annet enn å løfte hendene, gå et skritt bakover og si til alle mikrofonene at jeg vet ikke hvorfor Sunak ikke er her, men her er ihvertfall jeg, for det er jo viktig å hedre fortidens falne krigshelter og bla bla. Herregud. Rishi Sunak er selvsagt allerede en historisk skikkelse fordi han er den første desi statsministeren i Storbritannia, men det spørs om han vil bli husket for særlig mye mer. Det lyser jo ikke akkurat politisk talent av ham, som er litt pussig fordi han virket såpass kompetent som finansminister. Kanskje det var en illusjon. Ser man nøkternt på saken må man jo stille spørsmålet: Hvem kan identifisere seg med Rishi Sunak? Jeg ser egentlig ingen, ut over en svært liten gruppe av svært rike individer som lever i en verden for seg selv. Han ligner bare på en rar liten mann som sier snåle ting ingen kan ta alvorlig, og dette er altså britenes statsminister i ennå en knapp måned. I mellomtiden har fascistlederen Nigel Farage meldt seg på i kampen om å bli britenes neste riksklovn, åpenbart selvsikker i sin følelse av at alle allerede kjenner ham og vet at han er fette idiot, derfor kommer de til å stemme på ham. Hvilken annen grunn skulle folk eventuelt ha hatt for å stemme på Boris Johnson? Britene liker jo tullinger og skyver dem gjerne frem som celebriteter. Det gjenstår selvsagt både selve valget og opptellingen av stemmene, men mange mumler mye om at det kanskje vil bli fullstendig kroken på døra for det konservative Tory-partiet denne gangen, men hinsides dem finnes Reform UK som er en slags børstilpasset nazibevegelse ikke ulik det norske Fremskrittspartiet. Nihilisme står sterkt i året 2024.
Samtidig viste termometeret 3 grader her i dag tidlig. Fatteru. Tre jævla varmegrader i juni. Prideparaden blir jo ikke det samme når folk må kle seg for arktiske forhold, så det er kanskje like greit at det ikke “skjer noe” der jeg bor, annet enn at de henger opp masse små regnbueflagg overalt. Man legger nesten ikke merke til dem. Hvorfor gjør de dette? De som selv identifiserer seg som “medlemmer av regnbuemiljøet” – eller hva man skal si – behøver ikke å forklare noe, men jeg lurer litt på støttespillerne deres noen ganger. Hva er det de driver med? Hvorfor er de så engasjert i denne saken? Min politiske sympati ligger som alltid hos “individets integritet” som automatisk omfatter alle former for frigjøringsbevegelser og bevisstgjøringstiltak i enhver sammenheng. Dette går stort sett opp i de klassiske idèene innenfor “sosialliberalismen” slik den utviklet seg i de første par tiårene etter Den andre verdenskrig, før “nyliberalismen” sprang frem som en illsint katte ut av sekken mot slutten av 70-tallet, særlig representert av Margaret Thather og Ronald Reagan. Opplegget deres har nå hatt tid til å kjøre hele mannskiten fullstendig på trynet – som alle sa at det kom til å gjøre – slik at det nå for det meste bare er psykotiske troll som driver med kryptovaluta der hvor vi før hadde entusiastiske spekulanter og “økonomiske rådgivere” av alle slag. Folk har sett på markedet og sett at det bare er en feit og usunn keisertype som sprader naken rundt mens han skryter av sine fine klær. Tror han på dette selv? I så fall er han jo gal. Vekst i økonomien gir bare mening som en landbruksmetafor, som grunnlag for utredning av metoder som ligner mer på gartnerkunst enn gruvedrift. Man må tenke innenfor mange ulike tidshorisonter samtidig når man administrerer en gård, ikke bare på hva slags mat man vil ha på bordet de nærmeste par dagene, ukene, månedene. Vekst – i organisk forstand – foregår både fra en dyrkningssesong til den neste med frukt og “raske grønnsaker”, og på svært mye lengre sikt når vi snakker om skog og spesialvekster. Som metafor fungerer begrepet vekst på samme måte. Man må ha god balanse mellom det kortsiktige og det langsiktige for at man skal kunne nyte fruktene – mer eller mindre bokstavelig talt – fra en jevnt voksende og jevnt produserende hage. På grunn av en usedvanlig kald første uke av juni måned dette året forventer jeg en viss kontingent av hånflirende idioter som synes at dette motbeviser klimaproblematikken, eller altså den globale oppvarmingen som er problemets hele og fulle navn. Det er jo kaldt. Alle føler det samme. Hvordan kan det være varmt når det er kaldt? Det gir ingen mening. Ergo finnes det ingen “oppvarming” heller, dette er bare sleipe bløffmakere som jakter på finansiering av prosjektene sine, eventuelt så er det en verdensomspennende konspirasjon av monstere som er ute etter å ta rotta på frihetselskende bileiere med nasjonalt sinnelag. Du vet. Marxistene og de. Det er farlige folk. De vil ta fra alle all glede og de har vaksiner nå, som de på ondskapsfullt vis planlegger å sprøyte alle fulle med, slik at genmaterialet deres forandrer seg og de ikke lenger kan leve som annet enn “elitens lydige slaver”. De vil at du skal klynke og tigge om neste dose. Fordi eliten er onde. Alle vet dette. Kalle og jeg vet dette. Børre på Facebook vet dette. Hvorfor vet ikke du dette?
Så her er greia: Jeg skjønner godt hvordan man sjonglerer med ord og konsepter men jeg er helt fette idiot med computere. Jeg prøver ikke engang. “Hvordan ting virker” er – og skal forbli – utenfor mitt kompetanseområde. Litt som med bilen, forsåvidt. Jeg vil ikke vite noe om hva som foregår inni der, jeg vil bare at det skal virke. Fortell meg hva jeg må gjøre. Litt teknoprat kan jeg takle, men for det meste må du betrakte meg som evneveik. Jeg skjønner ingenting. Det er som å snakke til en sau. Sånn er dessverre realitetene.
Jeg så i media at en tenåring hadde omkommet i en ulykke med gocart. Selv har jeg bare sett gocart. Jeg har aldri prøvd det og har takket nei hver gang det har vært aktuelt. Glem det. Jeg er jo en jævla lastebilsjåfør. VW Passat er gocart nok for meg. Uansett, jeg stusset på noe i historien. Hvis jeg har forstått det riktig var det som skjedde at gocarten gikk rundt — og disse innretningene har ettersom jeg forstår – av en eller annen grunn – ikke veltebøyle. Det virker litt på kanten av det begripelige. Mitt inntrykk av sikkerhetskravene rundt enhver form for “ting som kjører” – til og med plenklippere – er at de må ha veltebøyle hvis det overhodet er teoretisk mulig at tingen kan velte og havne oppå føreren. Sånn har det vært i mer enn tyve år. Jeg vet ikke hvorfor en gocart eventuelt skal ha dispensajon fra regelverket.
Jeg tror ikke jeg er noen utpreget engstelig type, men jeg opplever det som naturlig å tenke “sikkerhet først” selv om prosjektet ikke er fysisk risikabelt for noen, som ihvertfall mine computerproblemer sjelden er. Imidlertid fantaserer jeg om alt mulig som “kan skje” fordi jeg tukler med datamaskinen uten å vite hva jeg driver med, siden baller det på seg og ender som noe slags tilfelle av “blødende lommebok” etterhvert som det – selvsagt – viser seg at jeg behøver profesjonell hjelp. Sånt er ikke usannsynlig. Jeg har opplevd det en gang da jeg prøvde å rollespille som bilmekaniker. Det kommer ikke til å skje flere ganger, for å si det slik. Man kan liksågodt henvende seg direkte til spesialistene i første omgang som å gå veien om bannskap og skrubbsår på fingerknokene mens man selv driver og tukler med ting man ikke kan, som uansett ender med at man må ringe mekanikeren.
Ærlig talt så ser jeg ikke poenget med motorsport. Riktignok er det sant at jeg selv ved enkelte anledninger har kjørt villmann på avsides tømmerbilveier mens jeg fantaserte om rally og den typen ting – som regel med ganske dårlig utkomme for kjøretøyet – men vi lever med all respekt å melde ikke lenger på 80-tallet og bør heller ikke oppføre oss sånn. Det er åpenbart vanskelig å si noe sikkert om “hva jeg ville gjort” hvis jeg var for eksempel 23 år gammel nå i dag, men under forutsetning av at jeg ville fortsatt ha vært meg, det vil si mentalt og fysisk mer eller mindre slik jeg var da jeg fylte 23 år i året 1986, så ville jeg ha tilhørt en av de “økologisk” vinklede bevegelsene i tiden, sannsynligvis noe landbruksrettet. Og jeg ville kjørt elbil. Garantert. På en svært pen måte. Saken er at de miljøproblemene vi står overfor er så omfattende og så alvorlige at ingen av oss kan tillate oss å være flippete og useriøse. Hver liter karbondioksyd som slippes ut teller, hvilket i klartekst betyr at “motorsport” i våre dager er tankeløs frivolitet i frislepp. Trollvirksomhet. Og det er i aller beste forstand. Man kan jo ikke anklage motorsportmiljøene for å gjøre noe ulovlig. Bare “grisete lek” med ting som finnes i hverdagen, av den sorten som man må forvente å finne hos barn og evneveike individer. Motorsport er uansvarlig og derfor et upassende “signal” for voksne menn – det er jo ikke respektabelt å engasjere seg i uansvarlige opplegg – men det er på ingen måte sakens hovedproblem.
Det finnes liten politisk vilje til å fase ut “bilismen” i noen realistisk forstand. Å skifte fra fossilkjerre til elbil er heller ikke svaret når antallet kjøretøy totalt sett – med fokus på det som kreves for å tilvirke, vedlikeholde og til sist demolere dem – er et problem i seg selv. Den eneste mulige vei videre er å fullstendig avskaffe “private kjøretøy” som konsept – som på kort sikt vil kreve nytenkende transportløsninger – men jeg ser ikke for meg hvordan dette kan skje uten mye sår skriking og lite ull underveis mot noe slags katastrofescenario som fremtvinger det nødvendige, men på en dårligere kontrollert måte. Visse positive tendenser finnes. Femtenminuttersbyen er for eksempel en svært attraktiv visjon for hvordan det går an å løse urbane logistikkproblemer innenfor et “bilfritt” scenario – hvor man leier det man behøver, når man behøver det, heller enn å eie typiske kapitalvarer – men de som ikke liker denslags fremstiller det som noe slags stalinistisk gulagprosjekt som bare representerer et lite steg på veien mot gasskammer. Det er jo psykiatrisk vanskelig for dem å slippe taket i den assosiative bindingen mellom privatbilisme og personlig frihetsfølelse. Vissheten om at de bare kan gå ut, starte bilen og kjøre hvor de vil – gjerne Route 66 med noe bra på stereoen – er like viktig for deres identitetsfølelse som det fine blondeundertøyet er for en transvestitt. De blir helt fette hysteriske når de tror at noen skal komme og ta det fra dem.
Som alle vet lever ikke vi mennesker i “selve virkeligheten” under den typen regler og ordninger som gjelder for ville dyr. Vi kan diskutere hva som handler om “født sånn” og hva som handler om “blitt sånn” i forhold til instinkter og “evolusjonspsykologi” men ting er ikke desto mindre slik de er, så samfunnet er viktigere å forholde seg til enn “naturen” når vi konstruerer våre planer. Som sosiale skapninger handler vår metode mer om “tilpasning” enn om “selvhevdelse”. Vi er ikke ulver eller noe annet “stort rovdyr” som behøver styrke og aggressivitet som grunnlag for troverdighet i flokken – selv om det finnes få kjente grenser for hva det går an å fantasere om – vi er bare en sær form for fingernemme flokkaper med stor kapasitet for å pønske ut og finne på ting. Dessuten klarer vi åpenbart å innbille oss nesten hva som helst når vi skal “forklare” verden og det som foregår der ute. Det har jo blitt noen historier etterhvert, hvis vi betrakter de samlede verk gjennom hele historien og fra alle kulturer, som alle ved et tidspunkt har gitt seg ut for å si noe meningsfullt om livet, verden og den menneskelige tilstand, og som sikkert ble opplevd slik der og da. Jeg mener, historiefortelling mellom menneskelige individer fungerer som et sosialt ritual likså mye som å “dele måltider” eller hva har du. Folk som har sittet og snakket sammen en stund, selv om de ikke kjente hverandre i utgangspunktet, føler typisk etterpå at de har “etablert kontakt” i noen grad. De har delt noen synspunkter og øyeblikk fra sin personlige databank med hverandre, eller “delt minner” om du vil. Kanskje dialogen fortsetter ved neste anledning. Etterhvert som folk deler hverandres minner og tanker i større grad og spredt over flere enkeltanledninger vil ting også føles mer “personlige” og man kommer snart til et punkt hvor man “kjenner hverandre” på et visst sosialt nivå. Nettverksbygging skjer i det store og hele på denne måten. Først kjenner man ikke hverandre, så prater man litt sammen. Hvis man “føler at det er noe” tar man ting videre. Hvis ikke, ikke.
Så om mennesker ikke lever i “selve virkeligheten” hvor lever vi da? La oss kalle det et avtaleverk. Fra historien vet vi jo allerede at det går an å ha helt andre sosiale ordninger og tro på helt andre ting enn hva vi som lever her og nå gjør, så vi forutsetter at forskjellen er “noe i hodet” mer enn noen slags objektive forhold som angår “selve virkeligheten”. Den korte historien er at vi har det samfunnet vi har fordi det er dette samfunnet vi har laget. Ordningene er ikke “naturlige”. Ingenting innenfor menneskenes “sosiale orden” er styrt av nødvendigheter som naturen påbyr. Alt er vilkårlig, men ikke tilfeldig. Alt er villet. Alt handler om “menneskelig geskjeftighet” såvel sosialt som materielt, i en kompleks prosess om “informasjonsdeling” mellom individer, som på det store bildets nivå resulterer i “avtalen” om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer. Det finnes selvsagt overalt og til enhver tid et antall “alternative miljøer” – la oss si de som tror at jorda er flat og som har en svær greie gående med dette – men dette er ikke i henhold til den uformelle “hovedavtalen om virkelighetsoppfatning” som vi også kan kalle paradigmene, eller “det vitenskapelige faktagrunnlaget i henhold til den beste kunnskapen vi har for øyeblikket”. Folk som tilhører Foreningen Flat Jord – jeg bare fant på det navnet, men det skulle ikke forbause meg om de finnes – er jo ikke normale og det er sannsynlig at disse alternative tankene medfører visse sosiale begrensninger (eventuelt kan det være et høne-og-egg-problem). Nå går jeg riktignok ikke på “dating events” men hvis jeg gjorde det og min date oppga at hun var “alternativ” så ville dette bety øyeblikkelig kroken på døre og full stans av all fremrykning på alle fronter. Dette prosjektet døde nettopp. Jeg har nulltoleranse for feiltagelser når det kommer til elementær fysikk, sunt folkevett samt en rekke andre fordomsfulle ting. Hvis vi ikke deler grunnleggende virkelighetsoppfatning spiller det jo mindre rolle hva annet vi eventuelt har felles syn på. Sånn er det sikkert for de fleste andre også.
Lyckoviken är en svensk kriminalserie från 2020, skapad av Camilla Läckberg. Serien hade premiär den 20 oktober 2020 på Viaplay och TV3, och en andra säsong visades januari–mars 2021. Tredje säsongen hade premiär den 12 december samma år och fjärde säsongen den 29 maj 2022. Enligt Camilla Läckberg är serien nedlagd och därmed inte aktuell för nya säsonger.
Tidlig begynte jeg å føle meg usikker på om Lykkevika kanskje var ment som en parodi. Serien var rett og slett bare alt for snål. Litt sånn “Twin Peaks” liksom, i den forstand at man tror ikke på dette stedet. Det er for mye galskap samlet på en for kort veistrekning. Folk klarer ikke å overleve i samfunn som har en så høy prosentandel av svindlere, løgnere og mordere. Samtidig er en sånn “teatral” setting veldig bra for å få frem det bisarre persongalleriet og alle de åpne og skjulte forbindelsene mellom dem. Etterhvert konkluderte jeg med at denne serien er i prinsippet det samme som en typisk latino telenovela bare at de bruker “Nordic Noir” som motor i historien heller enn et typisk romantisk forviklingsdrama (selv om det er mye av dette også). Seriens wikipediaside sier da også at serien er regissert slik den er med vilje. Den skal være “en moderne såpeserie” inspirert av typiske “sosiale drama” – og situasjonskomedier – av velkjent merke.
Camilla Läckberg er blant et knippe “godt etablerte” nordiske krimforfattere. Jeg tror hun jobbet med noe innenfor finans, bank, eiendom eller noe i den gata før hun skiftet beite. Jeg innbiller meg at man tjener ganske bra når man stadig selges i opplag rundt hundre tusen, men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Bare at hun det gjelder nevnes sammen med et utvalg andre populære krimforfattere som har utviklet sin egen greie. Du vet. Det de kaller “en litterær metode” — som ligner den til Henning Mankell, Jo Nesbø og andre, men jeg synes ikke hun holder like høyt nivå som dem. Stilen hennes er mer “pjattete” så langt jeg har kunnet se. men det er bare min personlige smak. Den har jo aldri vært utpreget “populært” vinklet, selv om jeg typisk liker det alle andre liker innenfor verdenslitteraturen. Jeg er ikke særlig original eller interessant sånn sett. God mat, god litteratur, god film. Det er forutsigbart hva jeg liker. “Litt kresen” må man jo være, gitt at livet ikke er langt nok til å rekke alt, men jeg er ikke urimelig. Jeg kjenner selv individer som er nærmest ubegripelig sære. Det tar lang tid å venne seg til hvordan de tenker og ordlegger seg. Er jeg sånn? Jeg tror ikke det. Det må vanligvis “skje noe” for at jeg skal klare å frastøte folk. “Hvordan jeg er” til daglig er ikke i seg selv nok. Jeg ser helt vanlig ut og oppfører meg helt vanlig. Sånn er imidlertid ikke alle jeg kjenner. Noen har tatoveringer i trynet og det ene med det andre. Lær, nagler, piercing og unaturlig hårfarge. Det mange opplever som et skremmende utseende. Hva skal man tenke om sånt? Svar, ingenting. Det er ikke mitt problem, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår hvordan et svært “skarpt” personlig uttrykk med mange “kinky” detaljer kan medføre skepsis blant det generelle publikum. Men sannheten er jo at det nesten aldri er de typene som stikker seg veldig ut på grunn av sin idiosynkratiske stil som er farlige. Tenk over saken. Kall det juletre, fugleskremsel eller hva du vil, men de som allerede er “langt fremme” med sær personlig stil sånn sett er ihvertfall ikke hemmelighetsfulle, de står jo nærmest og skriker. Skjuler de noe? Kanskje ikke fullt så mye som det de syner. Jeg tror ikke typisk psykologi hos individer som er veldig “synlige” er at de tror de skal slippe unna med det hvis de gjør gale ting.
Skjønner du norsk så skjønner du svensk. Alle sier dette. (Dansk talespråk er imidlertid mer kontroversielt, selv om det skriftlige er enkelt.) Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Svenskene har mange ord og vendinger som er helt annerledes enn våre. For min egen del opplever jeg at jeg nesten alltid skjønner “hva de snakker om” men mange detaljer går tapt i fremmedartet begrepsbruk og lydbilde. Det samme kan jeg forsåvidt si om tysk og spansk, selv om jeg ikke typisk forventer at jeg enkelt skal forstå de to språkene på den samme måten som svensk. Absurd nok er engelsk det språket jeg behersker best nest etter norsk. Det er enklere for meg å forstå engelsk uten teksting på film og fjernsyn enn svensk og dansk, selv om det eventuelt er med irsk/skotsk aksent. Eller altså, det går “for det meste bra” på svensk også — men så kommer det øyeblikk når deler av dialogen går tapt fordi jeg skjønner rett og slett ikke hva de sier. Det føles litt “flaut” fordi teorien er jo at man skal kunne forstå svensk, men slik er det altså ikke i praksis, ihvertfall ikke for meg. Jeg får aldri den samme følelsen når jeg ikke forstår danskene – det er akseptabelt når de snakker så rart – mens danskene på sin side åpenbart er så resignerte i forhold til dette at de helt av seg selv går over til engelsk når de skjønner at dansk ikke nytter her. Skødoigjænsk? Very well, english it is then. Det oppleves ikke som urimelig å skru på tekstingen når det er noe på dansk i fjernsynet. Poenget er jo å få med seg det de sier så man ikke mister grepet på hva som foregår i filmen, ikke å være en slik grad av verdensborger at man behersker dansk. Hvorom allting er, jeg ble nødt til å gi opp hele Lykkevika. Sånt skjer noen ganger når jeg mister helt interessen for hva som skjer med karakterene; ofte fordi de har introdusert alt for mange forviklinger i de innbyrdes relasjonene mellom dem. Så slik endte det.
Aspartam – og andre slike kunstige søtningsmiddel i samme kategori, jeg kan ikke navnet på dem alle – er et mye bedre symbol på vår postmoderne tilstand enn sukker, som bare er en gammel ondskap fra kolonitiden; på linje med tobakk og diverse annet som man pleide å tilvirke på slaveplantasjer og som ikke har noen form for konstruktiv egenverdi. Sukker har ingen positive egenskaper, det er kun en “smaksforsterker”. Sukker er søtt. Alle sier at menneskehjernen er programmert til å like det søte, så da blir det som det blir. Vi sukrer ting som ikke ellers ville blitt ansett som spiselige, dermed går det ned på høykant. På slikt genialt vis oppnår vi dobbelt effekt av det usunne. I godt over hundre år har det pågått en “skjult konflikt” mellom all verdens helsemyndigheter og sukkerlobbyen. De som tjener penger på greia. Og hvem tror du vinner? De som vil ha “mer helse” eller de som vil ha “mer penger”? Jeg lar spørsmålet henge.
Min posisjon i saken kunne ikke vært mer krystallklar: Heroin har flere nyttige applikasjoner enn sukker. Dessuten er det mindre skadelig å bruke gjennom lang tid. Dette er ikke noe jeg bare sier for å være vrang, sær, interessant, eller noe. Spør en hvilken som helst lege. Alle som vet hva de snakker om vil sterkt anbefale deg å kutte ned sukkerfornbruket så mye som du klarer. Det finnes ingen kjente negative virkninger av å ikke spise sukker – det handler i så fall bare om ubehaget med å “bryte vanemønstre” – men vi har en lang liste med ting på den andre siden. Vi kaller dem kultursykdommer men vi kan også kalle dem et politisk valg. Vi godtar at noen må bli syke for at andre skal kunne tjene pengene sine. Vi krever for eksempel ikke alminnelig billighetserstatning fra folk som selger sukkervarer på grunn av ekstra kostnader forbundet med tannhelsestell og annet, som påløper som en konsekvens av sukkerforbruk i samfunnet, selv om dette ikke ville vært urimelig. Hvorfor skal noen tillates å tjene penger på produkter som har en klart påvisbar helseskadelig effekt? Det gir ingen mening. Vi har en lignende konflikt gående med tobakksprodusenter. Inntil videre står saken stille fordi et antall mennesker ønsker å bruke tobakk og annet som strengt tatt ikke er bra for dem, inkludert ikke minst alkohol.
Jeg vil ikke karakterisere meg selv som noen moralist. Jeg driter jo bent frem i hva “andre” gjør og ikke gjør med sine egne liv, det er ikke mitt problem, og det er heller ikke min jobb å “oppdra andres barn” – i alle aldre – med hensyn til orden, oppførsel og den typen ting. Det føles like fjernt og absurd for meg å “blande meg borti andre folks saker” som det ville vært å kritisere tiuren for at den sitter og klukker borti heia på en måte som ikke behager meg. Herregud. Alt man skal måtte forholde seg til i denne verden. Selvsagt skriver jeg om ting, men jeg forkuserer mer på tingene enn på persongalleriet som befolker saken. Som jeg alltid sier: Det finnes ikke noe sånt som interessante mennesker, bare mennesker som gjør interessante ting, og deres kontrapositive motsetning, altså de som verken gjør galt eller rett, de bare “er med på det som skjer” uten å analysere ting så nøye. Det er en subtil men viktig forskjell. Alt vi observerer påvirker oss jo i noen grad, selv om mye ikke har noen praktisk effekt. Det “skuespillet” man presenterer for omverdenen er ikke uviktig, selv om det ikke fremstår som “vesentlig” der og da. Folk vet jo typisk ingenting om hverandre når vi snakker om “hvem vi egentlig er”. Alt vi kan si noe om er det vi viser for hverandre — og der finnes det mildt sagt et “rom for misforståelser” på størrelse med en middels flyplass. Jeg vedder hele fetthysa mi på at alle som leser dette selv har opplevd – mange ganger i livet sitt – å føle seg smått fornærmet fordi deres “intensjoner” med noe de sa eller gjorde ble misforstått, eller til og med forvridd og feilsitert på en måte som helt endrer meningen med det hele, av folk som har noen slags ondsinnet kampanje gående mot dem. Du vet. Typisk “ekskjærester” og den typen ting. Sjalu kolleger og andre som tenker de har noe å tjene på å sette ut rykter om deg. Mye av folks hverdagslige virksomhet på sosiale media handler – ikke overraskende – om diverse bakvaskelser av folk de ikke liker. Har ting noensinne vært annerledes? Helt siden folk for det meste hugde inn meldingene sine i stein har de vært perverst opptatt av å fornærme hverandre på alle tenkelige måter. Hvorfor skulle en smarttelefon medføre en helt annen type atferd? Saken er at man bruker de midlene man har, selv om man ikke vet hva man gjør.
Et spørsmål som kanskje er litt glemt ved dette tidspunkt skal likevel stilles: Hva fanden er rambuksjon? De som googler vil ikke finne noe, for dette har jeg allerede prøvd. Jeg gidder jo ikke å finne opp et ord som allerede eksisterer — det er også noe jeg har prøvd. Dette ordet betegner et handlingsmønster som – for å gjøre en lang historie kort – er det man vil forvente å finne hos de som bare har rambukk til sin hjelp når de skal løse problemer. Rambuksjon er følgelig det å overkjøre noe eller noen med rambukk. Forsåvidt det samme som ligger i det gamle ordtaket om at “alt ser ut som spiker når det eneste verktøyet du har er en hammer” (selv om det sannsynligvis er bedre å si at hvis en hammer er ditt eneste verktøy så vil du på grunn av dette naturlig se etter “spikerproblemer” å jobbe med). Enhver seier som best kan forklares med bruk av rå makt skyldes rambuksjon. Alt som oppnås fordi “man aldri gir seg” men bare køler på handler om rambuksjon. Du vet. Når man bare fortsetter og fortsetter helt til man er i havn med prosjektet. Rambuksjon er sjelden det smarteste, men det er noe som alltid virker. Kontinuerlig hamring mot et punkt vil jo gjøre det svakt over tid uansett hvor solid det eventuelt var i utgangspunktet. Alle vet dette. Spørsmålet er bare om man skal gidde å hamre så lenge som man må for å bryte ned hinderet. I en forretningsmessig kontekst handler det om hva som “lønner seg” på kort og lang sikt, men i en personlig kontekst handler det om hva man føler er nødvendig. Folk kan bli ganske besatt av tilsynelatende små og ubetydelige ting. Noe de føler de må gjøre. Noe de føler de må vite. Noen de føler de må konfrontere. Hvem vet hva eksakt som driver individer? Mennesker er jo gale. De henger seg opp i ting og slipper ikke taket før krampa tar dem, om engang da. Det er et pussig men velkjent fenomen. Fetisjisme. Når en gjenstand eller et fenomen antar dimensjoner innenfor virkelighetsoppfatningen som ikke står i noe rimelig forhold til tingens materielle egenart. La oss si for eksempel hvordan er snålt formet stein kan “representere noe” – eventuelt med litt ekstra bearbeidelse – som “forteller en lang historie” for de som er medlemmer av den kulturkretsen hvor fetisjen ble fremstilt, men som er bare en litt pussig formet stein for andre. Sånt har vært vanlig siden steinalderen. En moderne ekvivalent kan være hvordan visse håndvesker antas å ha magiske egenskaper innenfor enkelte miljøer av ungpiker – i alle aldre – mens den samme tingen neppe har noen fetisjistisk kraft over de som ikke allerede kjenner de sosiale kodene for hva slags ting som har hva slags makt til å åpne dører og endre folks liv. For dem er det jo bare et bæreredskap som kan ha mer eller mindre praktisk verdi i henhold til sin funksjon. De magiske inskripsjonene – “merkevarens ektehet” – har ingen mening for dem.
Det er sannsynligvis korrekt å si at jeg har en rambuktiv skrivestil. Det går i brutal kraft. Du vet. Mange ord. Tunge fakta. Høyt svevende og fremmedartet smakende mentale øvelser. Hva kan jeg si? Jeg oppfatter det selv bare som en litt bisarr personegenskap som ikke er spesielt nyttig, men som typisk fascinerer alle andre som “jobber med språk” og legger vekt på det å formulere seg. Det handler mest om hva jeg ikke er villig til å gjøre, som for eksempel å “jobbe med reklame” som jo er noe av det verste og mest ondsinnede skadeverket folk kan drive med i denne verden: Løgn. Det virker ikke som noe storviktig når man veier for og mot i øyeblikket, men over tid fungerer alle små løgner og falskheter som stemmene i et demokratisk valg. De er aksept og mandat for dannelse av en virkelighetsoppfatning som ikke beskjeftiger seg med tingenes faktaverdi, bare i hvordan tingene påvirker folk her og nå. Hva som er best for dem selv og den typen ting. Jeg kjenner selv eksakt ingen – og jeg kjenner mange, svært mange, folk fra hele verden – som i fullt alvor forventer at en typisk politiker i dagens verden skal svare tydelig på spørsmål og snakke sant. Vi forventer noe slags bortforklarende svada og ellers bare uforpliktende uttalelser som peker i alle andre retninger enn dit noen har lyst til å gå. Jeg mener, selv om vi alltids kan velge å snakke om hva som helst så består det virkelige livet typisk av virkelige problemer som vi før eller siden er nødt til å håndtere på virkelige måter, så folk har en utpreget tendens til å ville se i den retningen. Hvor mye penger er avsatt til XXX på budsjettet? “Politikerskoler” finnes ikke i den virkelige virkeligheten – selv om det kunne vært en artig omskrivelse av sagaen om Harry Potter – men hvis noe sånt hadde eksistert så ville noe av det første man lærte vært at man skal aldri binde seg til et tall. Det spiller ingen rolle hva det gjelder. Våpenkappløpet mellom media og politikere handler om å “målbinde” folk til løfter og uttalelser som ikke er helt på den kloke siden. Ikke bruk tall når spørsmålet handler om volatilt foranderlige eller vanskelig målbare ting. Det kan aldri ende bra. Ingen bryr seg om hva folk egentlig mener i dagens medielandskap, bare om hva slags morsomheter de kan vri ut av det de klarer å fremprovosere i sin stadige jakt på “bedre seertall”. Før i tiden regnet man det som gull når man gjorde et skup. Man var den første til å bringe en sensasjonell historie. Men nå er det beste hvis man klarer å fremstille et meme. Noe som appellerer til den fem sekunder lange korttidshukommelsen hos publikum, men som aldri søker dypere enn de fnisete aspektene av personligheten. De mest rambuktive delene av dagens media er alle de små skape pilene av kjøpepress som borer seg inn i folks personlighet lik radioaktive kosmiske stråler som til enhver tid passerer gjennom jorda. Kjøp ditt. Kjøp datt. Kjøp hele livet, gjerne på avbetaling. Ikke spør meg hvorfor folk er så fette sinnssyke, for jeg vet allerede svaret. Spør deg selv. Hva slags forhold bør foreligge for at man skal kunne ha en mentalt og fysisk sunn livsstil?
Cold reading (engelsk for «kald avlesing» eller «kald tyding») er teknikker som blir brukt blant annet av påstått synske, svindlere og illusjonister for å gi inntrykk av at de har, eller på mystisk vis får, detaljerte og private kunnskaper om en ukjent person de møter, om hendelser som har berørt personen eller om historier fra vedkommendes fortid. Personer som utøver cold reading, har ingen forhåndsinformasjon om dem de snakker til. Ved å analysere kroppsspråk, alder, kjønn, talemåte, religion og klesstil, og ha kjennskap til statistikker, klarer trente personer likevel raskt å late som de får informasjon på overnaturlig vis. En profesjonell «tankeleser» som bruker denne metoden, kan også fiske etter passende svar ved å foreslå selvsagtheter som passer alle, antyde muligheter og føre samtalen i en prøvende, søkende stil med et bombardement av hyppige, men diskret spørsmål for å finne det som kan oppleves som overraskende presise treff. Slik avlesning kan også skje intuitivt og ubevisst. Hot reading er en liknende teknikk der selverklærte klarsynte later som de har overnaturlige evner, men bygger kommentarene på opplysninger som de i hemmelighet har hentet inn på forhånd.
Etterhvert som folk vokser til lærer de seg jo å gjenkjenne ting. En normalt fornuftig person kan vanligvis si mye om hva som sannsynligvis vil skje i de nærmeste par timene basert i hva de kan observere akkurat nå, hvem som er på stedet og det ene med det andre. Man behøver ikke vanligvis å “tenke” for å “se tegninga” — det er noe som kommer intuitivt og øyeblikkelig. Evnen til å “lese situasjoner” er noe alle i utgangspunktet har, men det krever trening å utvikle denne egenskapen til en slik grad at man kan “sette den i arbeid” under tillit til at den vil faktisk gjøre jobben, ikke bare fore deg med en masse unyttig vrøvl. Etter min mening kan det – for å danne det rette perspektivet – lønne seg å tenke på underbevisstheten som en “kunstig intelligens”, bare at den er ikke kunstig, den er naturlig og medfødt. Adjektivet er uansett ikke relevant her. Det er intelligensen vi skal forholde oss til. Det går an å kommandere underbevisstheten, men da blir det som å styre en romsonde som befinner seg svært langt “der ute”. Det tar omtrent et døgn før beskjedene kommer frem, så “brå bevegelser” er selvsagt utelukket. Her fungerer bare strategisk tenkning fremover. På den annen side har vi jo noe å jobbe med hvis vi vet at det typisk tar et døgn før underbevisstheten reagerer på kommando. Da kan vi sette bort en viss kategori av planer til dette nivået.
Det kan være mange årsaker til at sånt skjer, men tenk deg en dag du føler deg mer “skvetten” enn vanlig. Det er noe i lufta. Du vet ikke hva det er men det er definitivt noe som gjør deg vaktsom. Dette er typisk for måten underbevisstheten jobber på. Den er så lydig at det er helt rørende for en autoritær sjel som min. Underbevisstheten har fått beskjed om å scanne omgivelsene for visse strukturer, bilder, lyder, andre sansedata, hva det enn måtte være; poenget er at den følger kommando. Som den tidligere nevnte kunstige intelligensen jobber den i bakgrunnen hele tiden, mens “din dagvåkne bevissthet” navigerer gjennom dagen sin. Den sier fra når det er noe som kan være interessant. Du vet. Noe som faller innenfor parametrene for søket. Kanskje er det interessant, kanskje ikke, poenget her er at dette fenomenet bør være velkjent for folk. Underbevisstheten er jo i prinsippet en drøm. Den er ikke fornuftig, men den fungerer som den skal. Nærmere bestemt, slik den har fungert i hundretusenvis av år. Underbevisstheten jobber ikke i “tanker” og den tilbyr på ingen måte klarhet, men den er jævlig god på det den gjør. Informasjonen fremkommer typisk som fornemmelser, det vi ofte kaller “intuisjon”, men det kan også handle om “en sterk følelse av noe” som man bør – eventuelt ikke bør – gjøre. Alle vet at hvis man slapper av og lærer seg å lytte til denne “indre stemmen” så vil man vanligvis oppleve nominell fremgang på ett eller flere områder av livet. Faktisk mest fordi man “sparer energi” når man slipper taket i noe som man stresser med, men det er også – åpenbart – bra for følelsen av selvsikkerhet at man lærer å stole på seg selv og utnytte de evnene man har så effektivt som mulig.
Etter min mening er menneskesinnet mer skadelig enn nyttig. Ikke fordi skadeverk er det eneste talentet mennesker har, men fordi vi tror vi er så smarte at vi ikke fatter det når vi ikke er smarte, som typisk skjer “hele tiden”. Det er ikke helt uten grunn at så mange går rundt og føler seg omgitt av idioter. Det er ikke “negativ tenkning”, det er en ganske korrekt vurdering av situasjonens realiteter. Selv de smarteste blant oss har en formidabel kapasitet for å si og gjøre dumme ting, som kanskje “virker smart der og da” men som på lengre sikt viser seg å være noe helt annet. Alle har slike egenerfaringer. Alle har sett slikt skje mange ganger. Ofte – jeg påstår ikke “alltid” men mange ganger – hadde man på forhånd en følelse av at dette kanskje ville ende helt på skrå, men man lyttet ikke til den stemmen. Det man istedet strakk seg etter var jo så fint og blankt. Så fristende. Sånt skjer hele tiden. Folk undervurderer tings vanskeligheter og/eller de overvurderer sine egne evner og ressurser. Gjerne en kombinasjon av de to. Dette er så vanlig at vi ikke engang tenker over det. Hvis man er normalt forsiktig skal man jo kunne holde seg til å for det meste “feile smartere”, det vil si på en sånn måte at man rekker å korrigere for det før saken vokser seg til uhåndterlig størrelse. Men hva er også typisk menneskelig? Det å skjule sine feil, lyve om det, benekte alt, anklage andre, gråte offentlig, hva enn har du, hele dette menasjeriet av feighet og falskhet blir typisk engasjert for å konstruere dekkhistorien. Det som får visse aktører til å se bra ut, eller hvis det toget allerede har gått, får dem til å se mindre jævlige ut. Akkurat som om dette betyr noe. Hvem fanden er de uansett? Gjennom å konstruere løgner og forfengelige dekkhistorier gir de jo seg selv en rolle i saken som de på ingen måte fortjener. Det finnes ikke noe sånt som “viktige personer”. Man kan selvsagt føle at det er slik – eller bør være slik – at noen er viktigere enn andre, men i virkeligheten er dette objektivt usant. Det er en idiosynkratisk virkelighetsopplevelse som ikke deles av noen annen på den eksakt samme måten. Hvis ikke de ti øverste navnene på en liste over “de viktigste menneskene i verden” er folks egne barn, søsken, familie, venner og så videre, så er det noe alvorlig psykiatrisk galt med dem. Legenden om de store navn handler strengt tatt ikke om virkeligheten men om den delte fantasien – det store felles rollespillet, så å si – som vi også kaller samfunnet, fellesskapet, den sosiale kretsen og mye mer. Det er en annen form for domène enn “den familiære kretsen” vi typisk har bakkekontakt i forhold til.
Fra opplysningstidens samfunnstenkning henter vi den idè at poenget med “fellesskapet” er å avvikle naturtilstanden – altså alles kamp mot alle andre i et spill uten andre regler enn “hva som går an” – til fordel for et opplegg med lover og kjøreregler som vi lager selv, slik at samfunnet skal bli best mulig for flest mulig, og så videre. Dette er klassiske tanker. Vi kan faktisk kalle dem idealer. Rettsstaten er jo for eksempel konstruert slik at vi ikke skal behøve å “følge lederen” i vår politiske hverdag. Vi følger loven istedet. Det spiller i virkeligheten ingen rolle hvem enn “lederen” måtte være for øyeblikket. De kan fungere bra eller dårlig i stillingen basert i personegenskaper, talenter og annet – eventuelt mangel på slikt – men de er aldri uerstattelige og det bør de heller ikke være. Det er bra hvis man føler at ektefellen er uerstattelig – ihvertfall er det bedre for ekteskapet enn en mer nonsjolant holdning – men det er fette sinnssykt i forhold til en politisk leder, eller bare en personlig inspirasjonskilde som man ellers ikke har noe materielt forhold til. Personkult må jo på mange måter være den logiske motsetningen til “folkestyre”, eller altså demokrati. Selvsagt er det ofte mer effektivt i forhold til å “få ting gjort” hvis man har en diktator som i praksis bestemmer alt, men det er sjelden bra på noe annet vis — og “det de vil ha gjort” har en tendens til å degenerere i stadig mer paranoid retning jo lenger en leder sitter med stor makt. Vi kan si det er et velkjent aspekt av “maktslitasje” som rammer alle, eller ihvertfall har det rammet alle vi så langt har kunnet observere gjennom menneskehetens historie. De blir kort og godt gale av å sitte med all makt over lang tid. Mennesker tåler jo ikke sånt. Alle kan se det. Dette var et mindre problem i den tiden man hadde “gudekonger” – eventuelt konger av guds nåde – og den typen ting. De hadde jo ikke vår våpenteknologi eller noe som engang ligner på vårt “sivile skadepolensiale” på andre måter, så det spilte i praksis ikke noen stor rolle fra eller til hvor “eksentrisk” lederen måtte være i løpet av sine år ved makten. Dette var forventet. Det var meningen at lederen skulle være fordypet i en “annen” – mer “åndelig” i sitt perspektiv – verden enn oss vanlige mennesker som har vanlige problemer. Hvis du forstår hva lederen (og byråkratiet) driver med, så må enten de gjøre en dårlig jobb i forhold til “mysteriene” eller så må du være noe slags geni som bør få jobb i systemet. Som regel ble det det siste. Egypterne hadde gjennom hele perioden sin aktive programmer for “talentspeiding” ute i samfunnet. Alle de oppdaget som viste særlige evner ble sporenstreks befordret til hoffet. Det samme prinsippet praktiseres i en noe mindre intens grad den dag i dag.
Synes du at folk typisk havner på “riktig hylle” her i livet? Med noen unntak ser det for det meste slik ut for meg. Det er sikkert grunn til å stille spørsmål ved “skolerådgivningen” og alt det der – er det ikke alltid det? – men det virker som om folk får rimelig gode råd mens dette er aktuelt, slik at de ikke velger en utdannelse som er helt på jordet i forhold til interessene deres. Uansett, etter litt om og men havner man uansett et sted. Folk finner seg en jobb. Eventuelt en karrière hvis man ser teatralsk på saken. “Noe” blir det ihvertfall. Selv de som blir kjent udugelige og satt på trygd representerer jo “noe” i form av personlig økonomisk aktivitet som skaper ringvirkninger. Pengene deres har en effekt i nærmiljøet. Ikke på noen betydningsfull måte i og for seg, men det kan sammenlignes med det å stemme ved valg. Hvor mye betyr en stemme fra eller til? Senere, når man teller opp stemmene etter et valg, kan man besvare dette spørsmålet. Teoretisk sett kan det koke ned til èn eneste stemme — men jeg tror at hvis dette skjer så blir det automatisk holdt omvalg. Det må være et visst sprik i valgresultatet for at det skal kunne bli kjent gyldig, men jeg kjenner ikke de eksakte reglene. Uansett betyr det selvsagt mye for et sted at folk bor der og bruker penger der. Det finnes sikkert tabeller som brukes for å beregne folketetthet, skattelister, gjennomgangstrafikk og annet som kan være relevant i forhold til hvor det lønner seg å bygge et supermarked, men jeg vet ingenting om detaljene i dette, bare at det vil være ubegripelig hvis det ikke eksisterer. Også her kan marginene bli veldig smale. Blant annet regnes det som et kritisk punkt når den lokale butikken legges ned, i forhold til “fraflyttingsproblematikk”. Da har jo den verdien som fremkommer i de imaginære tabellene jeg nettopp fantaserte om sunket under lønnsomhetstallet sitt — og de maktene som bestemmer supermarkedenes beliggenhet følger opp med å gjøre det som er nødvendig for lønnsomhetsstrukturen sin. Fra nå av blir maten i praksis mer kostbar fordi transportkostnadene stiger mellom hjemmet ditt og butikken. Det blir nødvendig å kjøre noen mil. C’est la vie. Jeg har ellers inntrykk av at Norge på mange måter er litt “over kneika” i forhold til distriktsutarming, først og fremst fordi nettet har en viss utjevnende effekt. Det er fortsatt viktig hvor man bor, men det er ikke like viktig som det var før — og hvis man kan “jobbe hjemmefra” over nettet finnes det jo ingen prakstiske begrensninger for hvor man “må” bo lenger. Folk søker seg lengre nord og lenger ut på landet. Dette har vært en klar tendens de seneste tyve år. Østerdalen – der jeg bor – er ennå et ganske “vilt” sted, men dalstrøket er en veritabel verdensmeteropol nå i forhold til hvor avsidesliggende og “fremmed” det var for førti år siden. Verden har på mange måter blitt mye “mindre” nå.
Saken er at underbevisstheten kommer til å bli “trent” på noe slags vis enten vi selv er involvert i denne prosessen eller ikke. Før det var noen psykologi i verden fantes det ikke noe språk for “mentale fenomener” som var helt fritt fra religiøse fantasier. Sånt er til en viss grad fortsatt et problem, men det virker som om de fleste i Norge er relativt godt avbalanserte sånn sett, sammenlignet med det knippet av land vi vanligvis sammenligner oss med – som forøvrig også viser den samme klare tendensen – fordi folk tror ikke typisk på de religiøse mytene lenger. De har spørsmål. De to minst religiøse landene i verden – basert på hva folk selv svarer når de blir spurt – er Norge og Island. Det er litt imponerende, for jeg vil selv på ingen måte påstå at nordmenn og islendinger ikke er overtroiske, det er bare på en lite “religiøs” måte som lener seg mer i retning av naturmystikk. Nordmenn er vant til “det norske” så vi har våre ideer om hva som er normalt, men fra perspektivet til resten av verden er Norge temmelig eksotisk. Et antall internasjonale sosiologer – blant andre Nina Witozek – har påpekt at Norge i praksis har en naturreligion, men det virker vanskelig for folk å svelge at dette er et korrekt ord for saken. De er jo bare glad i å være på hytta, vanke i skog og mark, fiske i bortgjemte tjern og så videre. Kanskje bygge en varde. Du vet. Vanlige ting. Bare fortsett videre, det er ingenting spesielt å anmerke her. Men det er spesielt. Ikke i Norge, men i verden som helhet. Vi har rett og slett en litt snål kultur som utlendinger i hovedsk opplever som sjarmerende, men vanvittig kostbar. Dette er ikke noe turistmål for folk som reiser på et sparebudsjett. Norge opplever ikke typisk mye “pakketurisme” men det er noe. De stresser rundt i luftkondisjonerte turistbusser og annet som tar dem til et utvalg av “severdigheter” hvor de kan ta selfie og det ene med det andre. Eller de ferdes i bobiler og har en tendens til å vende tilbake mange sommere på rad. Det er disse som først og fremst sprer “ryktet om Norge” i utlandet. Se bare på YouTube. De har et stort utvalg egenrapporter fra individer som har vært på ferie i Norge og dokumentert erfaringene sine. Mye av det er “mer av det samme” men enkelte stikker seg ut, som vel er som man må forvente. Det alle uansett snakker om er vakker natur. Det andre de snakker om er det drøye prisnivået på alt. Før om årene var de veldig harde med Fjellvettsreglene og vektla særlig dette med å “lytte til erfarne fjellfolk” (hva nå enn det måtte være) som i dette tilfelle sier “ta med deg nok penger”. Verdens beste råd for turisme i Norge.
Normalt arbeidstempo for en håndverker bør ligge på omtrent halvparten av hva de maksimalt klarer når de virkelig skynder seg. Det er uansett der man ender når man er rutinert i et fag. “Jevn produksjon” innenfor forutsigbare tidsrammer er idèen, ikke noe opplegg med harer og skilpadder hvor man somler mesteparten av tiden før man legger inn et veldig skippertak mot slutten for å bli ferdig innen avtalt tid. De som driver på den måten får invariabelt et dårlig rykte i bransjen både på kundesiden og hos leverandørene, slik at de varer aldri lenge hver især, men det kommer av en eller annen grunn alltid et kobbel med nye eksemplarer av den sorten.
Det er ikke så enkelt som mange tror å “være sin egen sjef”. Først og fremst fordi da må du jo også være sjefen, det vil si den som sier nei, det har vi ikke råd til, det har vi ikke tid til, det går ikke an. Du kan ikke ta fri i dag. Jobben må gjøres, hvis ikke er hele forretningen bare det danskene kaller en joke. Hvem er sjefen her? Fortell vedkommende at det er hans ansvar å få mannskiten gjort. Raskt nok, godt nok, til avtalt pris og ellers i overensstemmelse med kontraktsbetingelsene. Hvis han ikke klarer det må han tre til side og overlate plassen sin til noen som kan. Sånn er opplegget i den virkelige verden. Varen må leveres. Jobben må gjøres. Kontrakten må oppfylles. Først når man har fått kontroll på de greiene der sånn at forretningen går på skinner kan man begynne å se på økonomiske tryllekunster.
Fornuftige mennesker forstår at det er bedre å legge seg på en litt lavere standard enn det beste man klarer å levere på en god dag når man lover en viss type resultat. Bedre å love noe som man vet med sikkerhet at man klarer å levere, selv om dagen er alt mulig annet enn god. Da vil man sjeldnere havne i forlegenhet. Det skal jo i utgangspunktet ikke være vanskelig å gjøre den jobben man går til hver dag og lever av, ihvertfall ikke så lenge vi snakker om håndverk og annet praktisk fagarbeid. Litt mer knoting noen steder enn andre steder er bare normalt, men i det store og hele bør fremdrift av produksjonen foregå etter nokså fastlagte prosedyrer og kjente tidsbehov. En tretimers jobb med noe slags snekkerfikkel – eller alt heter vel forsåvidt montasje nå for tiden – skal ikke plutseig ta åtte timer, liksom. Da er det noe som ikke stemmer et sted. Den typen ting. Når man har fått litt rutine kjenner man jo gangen i faget. Og hvis alle ellers er kompetente og forutsigbare i sine respektive roller så har man et fornuftig grunnlag for å planlegge en sekvens av hendelser som ender både med en fornøyd kunde og at du tjener en anstendig sum penger på jobben. Siden levde alle lykkelig i alle sine dager.
Nesten alle nystartede forretningsprosjekter ender på trynet før tre år har gått. Felles for de som klarer seg til treårsstadiet er at de har som regel funnet sin formel. De tjener penger. Eller rettere sagt, de tjener penger nok til at alle som ser på tallene vil nikke og si ja, dette er en forretning. Det kan fortsatt ta noe tid før “ekte lønnsomhet” inntreffer. Problemet de fleste snubler i er at man må jo ha noe saklig å leve av i mellomtiden. Det er ikke bare kostnadene med å drive firmaet, det er også kostnadene med å drifte privatlivet ditt og alt annet som på noe vis koster penger. Alle vet jo at penger bare forsvinner hvis man ikke gjeter dem nøye. Det er slitsomt å holde trykket oppe i en nystartet bedrift, men det er også den eneste kjente metode for å “få det til å gå” i profesjonell forstand. Man må som en hovedregel regne med flere år med alskens påløpende utgifter, pengesorger og slit før forretningen “tar løs” og begynner å bevege seg i riktig retning. Ikke alle tackler det like bra, særlig ikke hvis de alltid har et godt betalt lønnstilbud liggende — som ofte er tilfelle for kompetente håndverkere. De fleste har det utvilsomt bedre som ansatte i en bedrift, hvis de bare lykkes med å finne en som drives av kompetente folk. Det finnes jo så mye rart på bygg- og anleggsmarkedet, men stødige fagfolk som kan jobben sin går aldri av moten.
Arbitrasje er en strategi innen økonomi og finans som handler om å utnytte prisforskjeller mellom to eller flere markeder. En kombinasjon av transaksjoner som baserer seg på ubalanse gjennomføres, og fortjenesten er differansen mellom markedsprisene.
Over de senere tiår har det blitt stadig vanligere å si sexarbeider om de som gjør selve jobben, står for leveransen av varen, eller hva man skal si, mens man kaller dem “bakmenn” eller eventuelt “horemammaer” – mest tradisjonelt halliker – og andre fantasifulle ord hvis deres rolle i bildet kun er å tilrettelegge forholdene; arrangere møter, håndtere penger, vurdere sikkerhetssituasjonen, stå for egnede lokaler og så videre. Trafficking består i å flytte de som forlanger den lavest mulige pris for disse tjenestene inn i de markedene hvor kundene betaler best — som altså i den praktiske verden koker ned til arbitrasje. Fullstendig normal kapitalistisk praksis. Man innhenter driftmidlene fra det lavest prisede markedet og leverer tjenesten i det høyest prisede markedet man har tilgang til.
Det er selvsagt vanskelig å si noe generelt om hva som motiverer kundene på sexmarkedet, men mitt inntrykk er at det handler ikke så mye om det vi vanligvis mener med “sex” mellom samtykkende partnere som ønsker det samme og så videre, som det å leve ut en seksuell fantasi på en måte som “står utenfor hverdagen” og som derfor kan holdes hemmelig for persongalleriet man omgir seg med i hverdagen. Kone, barn, kolleger, naboer. Ingen av dem behøver å vite noe. Ingen av dem ønsker å vite noe. Dette, hva skal man si, det seksuelle sideprosjektet, eksisterer jo i en annen dimensjon. Det handler ofte om ting det er fullstendig uaktuelt å engang så mye som snakke med kona om. Det blir for galt med tanke på hvem de “er” i forhold til hverandre i ekteskapet.
Hva som regnes som endelig bevist en gang for alle vet jeg ikke noe om, jeg kan fortsatt bare referere til anekdotiske “inntrykk” så får de som leser tenke selv, men det virker som om “alle sier” at hovedtyngden av kunder på sexmarkedet utgjøres av menn som allerede er i et etablert seksuelt forhold — de vil bare ha noe mer eller noe annet enn “det de får der hjemme”. Noe som kompletterer følelsen av å være et seksuelt vellykket vesen, eller noe. De som virkelig har behov for profesjonell hjelp for å finne frem til en fungerende “seksuell realisme” ser man imidlertid aldri på prostitusjonsmarkedet. Deres fantasi er jo først og fremst romantisk av karakter. Aksebruddet som ligger i det å betale for tjenesten blir for mye for dem, for “skittent” i forhold til det de fantaserer om. Istedet bør man forvente av en såkalt incel – altså en som lever i “ufrivillig sølibat” – at de skal hate og forakte kvinner som selger sex til minst den samme grad som de hater homofili og annet som de oppfatter som “seksuelle avvik”. Hvilket i utgangspunktet er ganske ironisk, siden de selv innrømmer at de vet ingenting om sex, de bare uttaler seg på bakgrunn av hvordan de tror ting bør være, eventuelt hvordan de har blitt opplært til å tro at ting fungerer av andre seksuelt inkompetente individer. Fullstendig forkvaklede idèer er dessverre også fullstendig normalt.
Prinsipielt sett burde seksuelle tjenester plasseres i den samme kategori som hjemmehjelp for eldre eller terapi for de mentalt lidende, men det spørs vel om det ikke ligner mer på teater – eventuelt “spådomskunst” og andre skumle ting som man finner på tivoli – av en form og disposisjon som ikke har noen plass i “den anerkjente virkeligheten” og som heller ikke kommer til å forfølge deg med alle mulige slags konsekvenser senere (som alltid er en risiko hvis man innleder et “sidesprang” med noen på jobben eller noe). Som ni av ti godt etablerte horekunder vil si: De betaler for å avslutte transaksjonen der og da. Sannsynligheten er jo svært lav for at en prostituert skal tro at dere har et romantisk forhold nå, eller engang ha noen interesse av å etablere et forhold til den typen menn som hun møter på jobben. Hennes eneste incentiv er pengene. Alt annet som er forbundet med denne virksomheten må karakteriseres som “risiko” — og nettopp deri ligger mye av tiltrekningen for kundene. Det farlige, det forbudte og det fremmede. Eventyrlyst i den urbane jungelen. Fordi kunden vet hvem de forhandlet pris og andre betingelser med vet de også om det finnes en hallik i bildet, eventuelt flere. Mange prostituerte håndterer selv sine affærer på den måten, mens andre opplever det som “bedre” – ikke minst av alminnelige sikkerhetshensyn – hvis de slipper å være helt alene om greia. Til sist har vi de som jobber ut fra en tvangsmessig situasjon; med innskrenket personlig bevegelsesfrihet og det vi ofte kaller “slavelignende forhold”. Det er grunn til å anta at denne siste typen virksomhet har tiltatt i Norge (og Sverige) etter at den såkalte sexkjøpsloven kom, basert i enkel logikk. Sjansen er mindre nå for at en kunde skal “tyste til politiet” om dårlige forhold for prostituerte som han har observert, fordi da tilstår han jo samtidig en straffbar handling som folk typisk får høye bøter for. Loven har tvangsflyttet de felles interessene fra å befinne seg mellom hore og horekunde til å mer angå forholdet mellom horekunde og hallik. Begge disse befinner seg jo i straffbare posisjoner nå, mens den som selger sex inntil videre ikke gjør noe ulovlig.
Utilsiktede bivirkninger av Schengensamarbeidet er vel hva som mer enn noe annet dannet politisk motivasjon for sexkjøpsloven. Som alle kan huske var det en sommer med “store problemer” langs Karl Johans gate og ellers i Oslos natteliv med “aggressive prostituerte” fra afrikanske land – de hadde innreisetillatelser fra Spania, Italia og andre sørlige Schengenland – som presset prisene ned i latterlige beløp. Jeg vet ikke noe om hva slags priser som gjelder, eller som gjaldt den gangen, men for å si noe om “prissjokket” så handlet det vel om at ting som tradisjonelt kostet en tusenlapp nå var å få for et par hundre. Jeg vet ikke, men igjen; dette var det inntrykket jeg hadde den gangen. Hele opplegget var ganske skandaløst og det kom mange klager over at folk hadde blitt antastet av “frekke horer” på åpen gate, til og med på dagtid. Utkommet av denne situasjonen – altså etter at sexkjøpsloven formelt sett var på plass – var at politiet kunne pågripe og bøtlegge de som “benyttet seg av tilbudet” mens de slapp å bli belemret med å ta inn, registrere og avhøre selve horene. De ble bare “bortvist fra stedet” som det heter. Og sånn fikk man ryddet opp i denne affæren. Det var aldri noe mer enn et ordensproblem som ble kamuflert i en tåke av svada og “gode intensjoner”. Blant de seksuelt naive finnes det en ganske stabil kontingent av individer som mener – uten å ha noe slags grunnlag annet enn sine egne følelser om saken – at prostitusjon alltid og uansett må være undertrykkende, farlig, utnyttende og så videre. De tar lite hensyn til hva slags realistiske alternativer som foreligger for disse kvinnene. Ser man for eksempel på et mer verdig liv som renholder eller telefonselger? Poenget er at det blir galt uansett, slik at vi må anta at de som tar opp prostitusjon som yrke ikke opplever alternativene sine som flyvertinne, fotomodell eller filmstjerne. De har nok ingen illusjoner.
Folk påstår hardnakket at det ikke kan finnes noe sånt som “frivillig prostitusjon” – vi snakker i så fall om noe tvangsmessig som har gått mange psykologiske omveier for å havne i en tilstand av nominell aksept – men dette baserer seg vel kanskje mest av alt i en misforståelse av hva ordet frivillighet egentlig betyr. Jeg mener, hvor mange “frivillige rørleggere” kjenner du? Sikkert et par som gjør gratis tjenester for venner, men det samme kan man si om mye seksuelt som foregår mellom folk som definerer seg som “single” på et nærmest ideologisk grunnlag. Imidlertid er poenget her at folk i hovedsak jobber fordi de får betalt for det. Hva eksakt de er villige – og uvillige – til å gjøre for penger handler ikke så mye om “offentlig moral” som om hva de føler at de kan leve med fra dag til dag. Vi skal ikke se bort ifra at en prostituert kan oppleve denne virksomheten som “det minst frastøtende alternativet” blant en rekke ubehagelige valgmuligheter som ikke desto mindre er det eneste assortementet hun kan velge mellom for å skaffe seg en inntekt. Eller han, for den saks skyld. Det finnes jo relativt mange mannlige prostituerte – hvorav flertallet betjener andre menn – og også hva man kan kalle “statistisk overrepresentasjon” av diverse alternative kjønnsuttrykk. Felles for dem alle er at de først og fremt har et økonomisk motiv. Noen har sikkert noen slags fetisj i forhold til “selvfremstilling” og psykodrama – de “iscenesetter” sin egen tragedie som en veritabel opera – men de fleste ville ha sluttet på flekken hvis de kunne tjent like gode penger på noe som er mindre risikabelt uten å være betydelig mer arbeidsintensivt. Der ligger jo problemet for de fleste. Man skal ha fantastisk suksess som pågående “selger av timeshare” eller den typen ting for å tjene noe som engang kommer i nærheten av “horepenger”. Faktisk ser de fleste for seg både fem og ti års utdannelse før de kan oppnå en stilling med lønnsnivå tilsvarende det en prostituert som tar to-tre klienter om dagen kan tjene. Hvordan prostitusjonsvirksomhet står rent skatteteknisk vet jeg ikke noe om, men jeg mener å huske noe om en sak hvor noen prøvde å registrere seg som selvstendig næringsdrivende på formelt korrekt måte, men opplegget ble avvist fordi staten ikke vil ta i “horepenger”. Det kan jo i så fall åpne en interessant debatt om hvor grensene går for hva som er hallikvirksomhet. Hvis ingen vet noe annet så antar jeg bare at det forholder seg slik: Det finnes svært tunge juridiske argumenter for hvorfor staten ikke kan skattlegge prostitusjonsinntekter. Derfor skjer det ikke.
Ifølge de vanlige religiøse dogmer har mennesket en sjel som “havner et sted” etter at man er død. Detaljene i det hele er varierende, det finnes jo så mange religioner og alle har en historie å fortelle, men prinsippet er det samme. Noe skjer med deg etter at det jordiske livet har opphørt, man har forlatt kroppen og det ene med det andre. Jeg vet ikke selv noe om dette. Jeg lever under den antagelse at jeg vil finne det ut tidsnok. I mellomtiden fokuserer jeg på alt jeg ikke vet om livet, som er forbløffende mye. Jeg tror ikke det går an å vite noe om hva det vil si å være død før det skjer med deg også. “Rapporter fra det hinsidige” er noe jeg stiller meg så skeptisk til at man godt kan si jeg avviser det som sludder uten engang å avsette tid til å lytte til dem. Dette handler om å utnytte sørgende menneskers “behov for å vite” på skammelig vis. Det er alt jeg behøver å vite om saken.
Det er neppe korrekt å hevde at ateister er en ensartet gruppe. De fleste er av den typen som bare trekker på skuldrene. De har rett og slett ingen interesse av religion, men oppgir “ateist” hvis noen spør. Eventuelt “ikke-religiøs” hvis dette tilbys som kategori. Dette er den største gruppen og den glir sømløst over i det vi kaller agnostikere – det betyr “ikke-troende” – som ofte er tilbøyelige til litt metafysisk spekulasjon, for eksempel av typen “det kan jo være noe mer” – prikk prikk prikk – men siden lander de i hovedsak på den ateistiske posisjonen basert i at “det går ikke an å vite noe om slike ting”. Antireligiøs aktivisme er ikke en egenskap som kjennetegner ateisme som sådan, men jeg har møtt en og annen person som identifiserer seg som “ateistisk aktivist” og de har nesten uten unntak kommet fra en bakgrunn av streng religiøs tro, med tilhørende praksis i form av hierarkisk sosial undertrykkelse og så videre. Et knugende bibelmiljø, eller en “tradisjonell muslimsk familie”. De opplever seg sannsynligvis som varslere — individer med innsideinformasjon om lukkede strukturer som folk vanligvis ikke vet noe om. Sannheten er imidlertid at mens man kan tilby dem “sympati” så er ikke de fleste interessert i å engsjere seg verken for eller mot religiøse tiltak, det er liksom sånt som man enten joiner eller holder seg unna. Som en gategjeng, nesten. De slipper deg kanskje inn, men det er ikke sikkert at de slipper deg ut igjen.
Jeg ser et fundamentalt juridisk prinsipp – det vil si noe som er grunnlovsfestet – komme til anvendelse i denne saken. Religionsfrihet. Det betyr like så mye frihet fra religion – inkludert “religiøs påvirkningsaktivisme” som man ikke har samtykket til – som det betyr frihet til å tenke og tro hva man vil i religiøse spørsmål, inkludert å etterleve visse formelle krav til hva man kan og ikke kan gjøre som individ i henhold til vedkommende religions vedtekter, eller hva man skal kalle det. Hvilket jeg forsåvidt ikke har noe problem med. Hvis du vil være med i klubben så kan du jo bare gå og joine klubben. Verre er det ikke. På den annen side bør man jo være – minst – like fri til å avslutte forholdet som man var til å innlede det til å begynne med. Hvilken religion med selvrespekt vil ha medlemmer som ikke mener det? Jeg bare spør. Selv ser jeg ingen sjanse – verken jordisk eller himmelsk – for at jeg skal kunne bli religiøs, ihvertfall i konvensjonell forstand. Herregud. Det er uansett ingen av dem som vil ha sånne som meg. De vil ha følgere, ikke folk som stiller spørsmål. Så vidt jeg er i stand til å forstå må jo konseptet tro innebære “en frivillig oppgivelse av din kritiske sans” for hele det domènet som troen dekker. Hver gang tvilen kommer snikende er det meningen at man skal øke innsatsen i forhold til ulike religiøse aktiviteter som bønn, faste, og hva vet jeg. Alle har uansett et opplegg for å håndtere “den gnagende tvilen” slik at man kan hengi seg til den guddommelige herlighet uten friksjon. Der vi typisk ser flest religiøse mennesker er der vi typisk “alltid har sett sånt”. Bibelmiljøene går i arv — og både muslimer og jøder oppdrar sine barn “i troens ånd” som den naturligste ting av verden. Detox tar et par generasjoner uten systematisk undertrykkelse og ond angiverstemning. Når folk får velge selv velger de sjelden religion. Eller rettere sagt, de velger religionen som noe slags “etisk prisme” for livssynet sitt i alminnelighet heller enn en metafysisk tvangstrøye som de må bære.
