Skam er en sosial følelse som oppstår når vi ser oss selv med andres øyner og opplever det vi ser som negativt. Skam er en sosial følelse som oppstår i møte med den tenkte andre – når vi ser oss selv i den andres øyne og opplever/er redd for at vi blir vurdert som et uattraktivt/«feil» objekt. Vi har mange synonym dvs beslektede ord for skam som kan bære på viktige nyanser ut ifra kontekst, intensitet og kultur.
Det litt gammeldagse konseptet skamvett betegner evnen til å forstå på forhånd at noe er skammelig, slik at man ikke posisjonerer seg på en sånn måte. Man behersker seg, som folk sier. På engelsk har man et nyord som heter cringe. Ordet i seg selv er ikke nytt, men det er nytt at det blir brukt om en slags form for “skam på andres vegne” — fordi man kan se at de driter seg ut, men man kan også se at de selv ikke ser noe som helst. De tror at alt er helt solskinn og bløtkake. De føler ingen skam, selv om situasjonen er skammelig. Enten fordi de er utviklingshemmet, senil, rusa eller fette dum. Det vet vi ikke. Det er forsåvidt heller ikke vesentlig for poenget. Man ser noe som gjør at man må “krympe seg” med en følelse av ick eller kanskje ehh, det der var ikke stilig. Det avhenger av sitiuasjonen. Noen ting er jo som kjent verre enn andre ting når det kommer til å trampe i klaveret, drite seg ut, eller avgi en sosial brøler som får folk til å holde seg for ansiktet. Det er hva cringe handler om. Skam på andres vegne. La oss kalle det omskam og si at dette er et nytt ord.
Jeg vet ikke hva jeg skal svare på spørsmålet om hvordan man utvikler og finpusser en passende mengde skamvett sånn at man styrker sin sosiale radarberedskap. Jeg antar det må ta utgangspunkt i noen slags interesse for saken. Det virker litt håpløst å konfrontere noen som har en “skamløs” stil fordi hvis de overhodet hadde hatt evnen til å reflektere over slike ting så ville de jo allerede ha skjerpet seg. Jeg tror vi må karakterisere det som en form for bevisstløshet når folk tilsynelatende mangler skamvett. “Ond vilje” er noe annet, så vi snakker vel mest om vanlig sløvhet. Eller mangel på oppdragelse, om du vil. Hva enn det er som motiverer folk til å søke mot det laveste tillatte balansepunkt for sosial omgangstone. De man føler omskam overfor.
Innen evolusjonspsykologien forstås sinnet som en mosaikk av mentale mekanismer, eller moduler, som er i stor grad et resultat av seleksjon. Det vil si at disse delene av sinnet er spesifikke evolverte tilpasninger som løser spesifikke, evolusjonært relevante oppgaver. Disse tilpasningene utgjør til sammen menneskets natur. Den evolusjonspsykologiske metoden handler derfor om å teoretisk utlede, predikere og spesifisere, og deretter empirisk utforske disse mekanismene.
Selv et middels begavet pattebarn vet at “folk er forskjellige” — og at når vi sier dette så snakker vi mer om hvordan de oppfører seg enn hvordan de ser ut (selv om dette også er en del av pakka). Ligner folk på foreldrene sine? I hovedsak ja, selv om man ikke bør undervurdere kompleksiteten i dette bildet. Mye er arvelig. Annet handler om “trening”. På toppen av dette kommer sjelen, eller personligheten, altså “den man er innerst inne”, som er vårt mest mystiske aspekt, men også det vi typisk bruker som referansepunkt når vi snakker om oss selv. Når vi sier ordet jeg så mener vi først og fremst dette, selv om forsåvidt resten av opplegget – forstått i denne konteksten som mitt – skal regnes med i den pakka vi kaller “den sosiale personen”; altså kroppen, følelsene, meningene, vanemønsteret og så videre.
Det jeg mener med å si at psykologi er et akademisk fag, men ikke en vitenskap, er at det lar seg ikke redusere til fysikk. Kanskje kan vi en gang i fremtiden – presumptivt ved hjelp av kunstig intelligens – utvikle noen slags “sinnets matematikk” men forløpig ser ikke noe sånt ut som en sannsynlighet, eller engang noe vi vet hvordan vi skulle begynne å gjøre. Den “programvaren” som gjør oss til “oss selv” er mildt sagt dårlig kartlagt, men det jobbes med saken. I mellomtiden kan vi kanskje etablere enighet om at individet alltid har siste ord i alle saker som angår dem og deres, såfremt de ikke har blitt fratatt denne retten ved lov og dom. Menneskelige individer er “selveiende” på en måte som ikke kan avhendes, overdras eller oppgis. Man kan selv fritt velge å gå inn i avtaler og forpliktelser på forskjellig vis i forhold til andre mennesker, men folk kan ikke tvinges til å være et sted de ikke vil være og gjøre noe de ikke vil gjøre. I så fall foreligger det jo en kriminell situasjon av frihetsberøvelse. Frihet er et rettsfundamentalistisk prinsipp i Norge, helt i tråd med alminnelig rettsfølelse. Alle “bestemmer over seg selv” til enhver tid, og i den grad de tilsynelatende adlyder andres ordre så handler det om “samarbeid” på jobben eller noe. Folk vet jo at de fritt kan si opp jobben, melde seg ut av samfunnet og flytte på Finnskogen, men de fleste foretrekker noe annet.
Det mest irriterende med disse evolusjonspsykologene er at de kommer med “store påstander” basert i smått materiale. Det er typisk aldri mer enn hundre individer involvert i de statistiske analysene deres og det er grunn til å stille spørsmål ved hvor representativt utvalget er i forhold til den generelle beolkningen i landet, enda mindre om “menneskeheten som sådan”. Jeg mener, hvis en statistisk analyse av en million mennesker hadde vist signifikante psykologiske tendenser i en undersøkelse, så ville jeg klø meg i skjegget og si hmm, men hvis alt man har er femogtyve studenter ved universitetet så vil vel neppe resultatene ha særlig allmengyldig verdi. Faktisk er det vanskelig å ta det seriøst som noe mer enn en “elevoppgave” som handler mest om metoder, så jeg vet ikke hva jeg skal tenke om de som presenterer dette som “vitenskap”. Herregud. Det ender invariabelt som syltynn akademisk legitimering av kjønnspolitisk tøys. Hvorfor er det så mange som snakker om steinalderfolk nå for tiden? Poenget med at kroppen og sinnet er det samme nå som for hundre tusen år siden er korrekt nok, men vi har jo en egenvilje også. Vi er ikke dyr som bare drives av instinkter. Det er her frihetens negative sider åpner seg. Fordi vi regnes som frie og selvstendige individer så regnes vi også som “strafferettslig ansvarlige”. Vi kan aldri forklare en ting med at vi ikke skjønte noe, vi bare gjorde det. Et normalt oppegående individ som deltar i samfunnet har i det store og hele god oversikt over hva som er lov og hva som ikke er lov — og når de er i tvil så søker de råd fra kompetent hold. Verre er det ikke.
Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) levde på en tid da man fortsatt kalte vitenskap ved navnet “naturfilosofi”. Det vil si at man studerer det grekerne kalte fysis, altså naturen, og drar slutninger basert i dette. Lamarckisme er hans idè om hvordan artenes egenskaper oppstår og endrer seg over tid innenfor “det naturlige system”. Det er ganske svære greier. De spesielt interesserte kan ta saken videre på egen hånd, her og nå skal det bare anføres at lamarckismen regnes som vitenskapelig motbevist. Det eneste som kommer i arv fra foreldrene er det foreldrene selv arvet. Ingen av de egenskapene foreldrene utviklet på personlig grunnlag går i arv i genetisk forstand, selv om man selvsagt kan trenes opp til å bli akkurat som sin far. Lure fiskeplasser og sjekketriks går ikke i genene. “Lært atferd” er betinget av miljøfaktorer, selv om visse ganske generelle talenter synes å gå i arv, sånn som kroppsbygning og “atletisisme” som kan gjøre det mer eller mindre opplagt hvilken generell retning det bærer i. Imidlertid er man til syvende og sist et individ som fatter sine egne valg, ikke en representant for en gruppe, enten vi snakker om familien, nasjonen, kjønnet, legningen eller hva det måtte være. Dette er sekundære attributter. Jeg ville, hvis jeg kunne, ved dette tidspunt lent meg fremover og myst over solbrillene som han Morfeus i filmen Matrix og si, tror du at det er en kvinne du snakker med nå? Det stemmer ikke. Eller rettere sagt, det stemmer som “attributt”. Hennes kvinnelighet er en del av formen, men det angår ikke engang innholdet. Det er ikke hennes essens. Hun er en person, akkurat som deg. Like redd og forvirret, men samtidig like eplekjekk, hvis du skjønner hva jeg mener. Evolusjonspsykologi vedkommer ikke saken. Hvordan man skal “være seg selv” og forholde seg til andre mennesker er et spørsmål om etikk. Folk er individer som skal dømmes i kraft av sine egne valg og handlinger, intet annet.
Apecalypso nå! var egentlig tittelen på en LP-utgivelse fra komikertrioen Kirkvaag, Lystad, Mjøen i året 1980. De siste ordene som blir sagt på selve låta Apecalypso fremføres på “pseudotrøndersk” og lyder slik: Kor det vart tå’n Reiulf tro? For de som eventuelt ikke kunne besvare dette umiddelbart var den ganske nye – og sensajonelt bra – NRK-serien Makta til en viss hjelp. Det var jo noen ganske sære ting som foregikk en stund, med han der møbelhandleren fra Jessheim og jeg vet ikke hva. Det var uansett Gro Harlem Brundtlands tid da. Det gamle opplegget med alle de alkoholiserte gamle mennene var definitivt modent for historiens skraphaug.
Først tilbrakte jeg litt tid på “Miniblogg” – som var en slags juniorserie for en tid, men det er nedlagt nå – under navnet Produksjonsmidlene, men endret dette, eller rettere sagt registrerte en ny profil, etter et lokalt computerkræsj som gjorde at jeg mistet innloggingsdetaljene mine (som var “festet” i computerens minne, men dessverre ikke i mitt). Sånn sett “mistet” jeg mye materiale, men pyttsann. Jeg kan skrive mer. Til tross for hva som måtte være vanlig blant folk, så jakter jeg ikke på lesere og følgere. Om folk leser det jeg skriver, fint. Om de ikke leser det, også fint. Jeg skriver “for min egen del”, ikke for å tilfredsstille andres behov. Skriving er en svært god øvelse for å disiplinere sinnet og bearbeide en ellers urolig “kreativ” energi som krever å bli brukt hver dag. Om ikke til skriving, så til treskjæring og annet håndarbeid.
Jeg har ikke noe romantisk forhold til bloggen. Det er et “arbeidssted” — og jobben handler om formuleringskunst. Jeg har ingen høy profil i forhold til “personlige” greier. Mitt privatliv er mitt eget. Det hender jeg forteller noe, men det er ikke typisk derfor jeg blogger. Min fokus er på selve teksten som “form” mer enn som det alle nå har begynt å kalle “innhold”. Perfeksjonering av formen er et “språkmekanisk” tiltak som hver dag presenterer interessante utfordringer i forhold til dette med støy og signal som jeg nevnte for noen dager siden. Hvordan kan man med færrest mulig ord beskrive det ubeskrivelige? De som leser denne bloggen vet at jeg ikke skygger unna “dype” tema — og sånt er jo ikke for alle. Men til gjengjeld er det fritt frem for å bare ignorere meg. Jeg tar ikke sånt personlig.
Gjennom ganske lang tid har jeg vært vant til å ha, litt pluss og minus av og til, omtrent femti faste lesere, men det virker som om jeg har hoppet opp et lønnstrinn nå nylig, eller hva man skal kalle det. Skyldes dette namedropping, som de kaller det på nettet? Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg trodde jo lenge at jeg hadde en “fredsavtale” med denne typen – jeg holder meg unna hans greier og han holder seg unna mine – men så var det noen som fortalte meg at han har skrevet om meg, på dårlig kamuflerte måter, opptil flere ganger. Jeg sjekket saken og det viste seg at dette stemte. Jeg leser jo vanligvis aldri noe av det han skriver. Det handler jo stort sett bare om stokastisk terrorisme rettet mot religiøse minoriteter og “svartinger”, når det ikke er noen slags sutring over noe som ikke behager ham. Jeg har allerede sett mer enn nok av sånt. Herregud. For en narcissistisk fjott. Prater ustanselig dritt om andre, mens han skriker som en gal hvis noen “tar igjen” litt og lar ham få smake sin egen medisin av ondsinnet mannskit. Uansett, jeg har ingen interesse for denne karakteren. Jeg er jo ikke “medlem av blogglandia” eller hva fanden det er de vrøvler om, jeg kjører mitt eget løp. Jeg er her for å skrive, punktum. Ikke for å engasjere meg i noe slags patetisk drama. Jeg lar folk være i fred så lenge de tilbyr det samme. Men hvis de føkker med meg så føkker jeg tilbake. Claro?
Når det er sagt så nevner jeg igjen at de mest nyttige “kommentarer” jeg kan få er når folk finner språkfeil – eller noe slags surring med fakta – og gjør meg oppmerksom på dem. Det er jo nyttig informasjon. Meninger har jeg derimot liten bruk for, verken gode eller dårlige. Jeg vet allerede at jeg “skriver bra” så det er ikke noe poeng i å fortelle meg dette, for å ta et eksempel. Fortell meg heller hvordan jeg kan skrive enda bedre. Igjen, nyttig informasjon. Jeg setter også pris på anekdoter og historier som angår temaet i den aktuelle bloggposten. Hva som helst som kan klassifiseres som lærdom. Sånn er det jo. Jeg vet noen få ting, men det jeg vet mest av alt er hvor monumentalt uvitende jeg er i forhold til hvor stor og innholdsrik denne verden egentlig er. Hver dag lærer jeg noe nytt og spennende. Derfor danser apen.
Kvarts er nest etter feltspat det mest utbredte mineral i jordskorpen og forekommer både i magmatiske bergarter (granitt, granittpegmatitt, og lignende), i metamorfe bergarter (gneis, kvartsitt, og lignende), i sedimentære bergarter (sandstein, kvartskonglomerat) og i løsavsetninger (sand). Mineralet opptrer dessuten hydrotermalt på ganger, i hulrom og sprekker i mange bergarter og som kiselsinter avsatt fra varme kilder.
Det virker ikke som om det finnes noen grenser for hva slags vås mennesker er villige til å tro på. Det er ekstremt usannsynlig men fortsatt ikke umulig at en “skalleform” av krystall kan ha oppstått på naturlig vis. Dette henger sammen med pareidoli, som er hjernens naturlige tendens til å se etter mønstre og holdepunkter i omgivelsene, som den siden sender tilbake til individet som et “forslag”. Det er forsåvidt ganske likt hvordan folk typisk bruker datamaskiner. Hvis vi ser “noe som ligner på noe annet” så er det en naturlig tendens i folk til å dra en linje mellom de to. Dette ligner på noe jeg har sett før. Som alle skjønner leder dette ikke uofte til “misforståelser”.
Her i Norge kaller vi det bergkrystall – eventuelt “dvergstein” – når den er klar og gennomsiktig. Når den er hvit heter det “melkestein”. Begge disse har en lang forhisrtorie som materialer, dekorative elementer og så videre. Vi finner dem overalt som “småstein”. Folk plukker typisk opp “fine småstein” og tar dem med seg hjem den dag i dag, uten å filosofere nærmere over konseptet i det de gjør enn at de syntes det var en fin stein så de plukket den opp og tok den med seg hjem. Der havner den på peishylla eller noe. Det er ikke viktig. Poenget er at over tid så vil dette “forskyve” forekomsten av visse bergarter på “unaturlig” vis, i den forstand at man kan se at dette er menneskers verk. Disse tingene havnet ikke på dette stedet på noen naturlig måte.
Moderne arkeologer tenker på seg selv som “åstedsetterforskere” og går til verket med mårhårsbørster og tannpirkere. De har ingen spesiell “agenda” men forholder seg til det de finner på åstedet som fakta. Dette er bevismateriale. Alt de finner blir “sikret mot åstedet” via tegninger og fotografier som dokumenterer hvor ting lå og hvordan de lå i forhold til hverandre. Etter min mening ligger de mest interessante aspektene av moderne arkeologi henholdsvis i DNA-undersøkelser og spektroskopisk analayse av tings “opprinnelse” som blant annet har fortalt oss at det finnes egyptiske glassperler – fra Amarnaperioden – i danske bronsealdergraver som kan dateres tre tusen år tilbake. Hva er det som har foregått der? Vi vet ikke, men vi kan spekulere. Det eneste vi vet er at disse gjenstandene befinner seg på dette stedet. Det var jo der de ble gravd frem. Hvordan de havnet der er et annet spørsmål.
Mest berømt blant de krystallskallene vi vet eksisterer er The Skull of Doom – “dommedagsskallen” – som ifølge skrønehistorien som blir fortalt ble funnet blant noen mayaruiner i Belize, av Anna Mitchell-Hedges, på 1920-tallet. Jeg vet ikke hvor den befiner seg i dag, men de har en “nokså lik” skalle i British Museum – avbildet overfor – som ble donert til dem anonymt av noen som følte at objektet hadde noen slags “kraft” som de fryktet og de turte derfor ikke å gjøre noe annet enn å gi den bort. Dette er selvsagt bare evneveikt vås, men vi skal likevel ta med det moment at hvis noen tror at noe har makt over dem, så har det makt over dem. Nocebo er en virkelig ting som kan skade folk, ad indirekte veier rimeligvis, men man bør ikke undervurdere “troens kraft” i et menneskes liv, opp til og inkludert de mest absurde former for overtro. Det finnes ikke så rent få sivilister der ute som holder seg med eksentriske idèer om “krystallers helberedende kraft” og den typen ting, og blant disse sirkulerer legenden om at det finnes et sett av tretten slike krystallskaller i verden, som ble tilvirket for mange tusen år siden av urbefolkningen – det virker som om det varierer litt hvilken folkegruppe de mener – i Mellom-Amerika. Vitenskapelige analyser av de skallene man har hatt tilgang til viser imidlertid at de er tilvirket med maskinelle hjelpemidler. Håndarbeider etterlater seg et helt annet og mindre “ordnet” mønster av mikroskopiske linjer i overflaten, men dette er ikke synlig annet enn med sterk forstørrelse og avansert utstyr. Den hovedmistenkte er en viss Eugene Boban i Paris, som handlet med alskens antikviteter og arkeologiske oldsaker rundt århundreskiftet, men det er selvsagt vanskelig å bevise dette så lang tid i etterkant; alle de involverte karakterene er jo for lengst avdøde.
Selv tenker jeg at krystallskallene er pene håndarbeider uansett hvem som lagde dem, når og hvorfor. Det er imidlertid ikke hjelpsomt når folk dikter opp løgnhistorier om oldsaker, som igjen bidrar til å gi et feilaktig inntrykk av de kulturene som visstnok tilvirket sakene. Vår art har en lang og spennende forhistorie her på jorda som definitivt er interessant nok uten noen overdrivelser og løgner.
På bildet ser vi Mount Vernon som en gang var hjemstedet til USAs første president George Washington. Som rimelig er fungerer stedet i dag som et museum og har siden året 1960 hatt status som “særlig historisk viktig minnesmerke”. Jeg tror vi har et par sånne i Norge også, hvorav “Eidsvollbygningen” – der grunnloven i sin tid ble forfattet – sannsynligvis er det bygget som befinner seg nærmest Mount Vernon i sin historiske kontekst, og blir tatt vare på av den samme årsak og på tilsvarende vis.
Hvorom allting er, saken her og nå er at det foregår kontinuerlige vedlikeholdsarbeider på bygningen. Da de tok opp et gulv som ble lagt i året 1772 fant de noen flasker med ubestemmelig innhold som etter nærmere undersøkelser viste seg å være kirsebærsaft. Historikere kom raskt på banen og forklarte at “Cherry Shots” var en svær greie på den tiden. Det er akkurat hva det lyder som. Oppsprita kirsebærsaft som folk bøtter innpå når det skal være selskapeligheter. La oss si for eksempel en “grunnlovsdag”.
Amfetamin og metamfetamin misbrukes i økende grad over hele verden, og er blant de hyppigst brukte rusmidlene. Bruken av amfetamin og metamfetamin økte kraftig i Norge på 1990-tallet. I en undersøkelse oppga om lag 2-2,5 prosent av ungdom mellom 15 og 20 år i Norge at de hadde prøvd amfetamin i 2008. Rusmiddelanalyser i kloakkvann fra store europeiske byer tyder på at Norge er blant landene med høyest forbruk av metamfetamin per innbygger.
De første av dem kan jeg selvsagt ikke huske, men det har etterhvert blitt et antall maidager i livet mitt. Mer enn seksti. Det er sånn våren begynner hvert år. Jeg har – basert i kvalifisert gjettning – fortalt alle vennene til kjæresten min – som bor i Colombia – at mai er favoritten hos alle nordmenn, fordi våren er så viktig for oss. Vinteren er jo en årviss affære som tester folks evne til å bo i dette landet. Månedene fra februar og utover har tradisjonelt sett vært den dårligste tiden slik sett. Mars er den ondeste måneden blant nordboere. Alle lagre begynner å gå tomme men det ennå et stykke igjen til vekstsesongen. Mai er derimot den måneden når det igjen blir grønt og vakkert der ute. Man kan tillate seg litt frivol optimisme, slå ut håret og det ene med det andre. Våren er en optimistisk tid. Du vet. Røde dager.
Minst halvparten av alt som skjer den 17. mai handler om å “feire våren”. Vi har jo som alle vet to nasjonaldager, men grunnlovsdagen er den de fleste feirer med mest entusiasme, fordi nå er det vår. Man kan overleve uten å fyre i ovnen. Dette er svært viktig enten man er seg ting bevisst eller ei. Dyr slippes på vårbeite og det virker som om de setter pris på dette, mens mennesker pusser opp trynet og kler seg pent før de vandrer ut i det sosiale med bunad og små flagg. Hurra. Sånn er den norske våren. Temperaturen gjør mye. Amfetaminen gjør resten. Det er mange som automatisk assosierer konseptet rus med “nedsatt fuksjonsevne”, ustabilt ganglag og den typen ting, men det finnes faktisk rusmidler som gjør deg hypervåken og mer engasjert i alle ting enn man ellers ville ha vært. Mange liker dette. Selv har jeg aldri vært imponert av kokain – som etter alt å dømme har blitt unaturlig populært i Norge i den senere tid – men jeg brukte ganske betydelige mengder amfetamin på 80-tallet. Nyttårsaften 1990 var faktisk siste gang jeg hadde en “lang ruserfaring” slik sett.
Det har gått mange år siden året 1990, men samtidig føles det “ganske nært” for meg selv. Jeg husker alle ting, men samtidig registrerer jeg at det begynner å tynnes ut i rekkene blant de som husker 80-tallet og hvordan ting var den gangen. Jeg mener, de kan skryte av hvor mye galskap som finnes nå i dag, særlig i politisk forstand, men herregud. Det er småpoteter sammenlignet med den paranoide stemningen som fungerte som “virkelighet” den gangen. Du vet. AIDS og Tsjernobyl. Atomvåpen og “en ny vår” for kristenfundamentalistene. Uansett hva vi ellers måtte mene om saken så har det svært mye å si for den dagligdagse norske virkeligheten hvem som er president i USA. Eller rettere sagt, hva slags tone den amerikanske presidenten anslår. Den gangen var det Ronald Reagan. Jeg var dypt imponert av ham. Jeg visste jo ikke at det går an å velge fullstendig evneveike rasshøl til en sånn jobb. Er dette den virkelige verden eller bare noe jeg fantaserer om? Det var dessverre virkeligheten. Og ting har ikke blitt bedre siden den gang.
Vet du hva makkamunn betyr? Det heter “meth mouth” på engelsk, men det betyr uansett hvordan rusmisbrukere i denne kategorien vil opparbeide seg store problemer med tennene. Det blir dyrt etterhvert. Selv om det har gått mer enn tredve år siden jeg selv var glad i disse tingene har jeg brukt mer enn hundre tusen kroner på å “reparere” mitt eget gebiss siden året 2018. Ikke for å bli vakker, bare for at jeg skal kunne bruke tennene til det de er ment for. Det er ganske patetisk. “Verdensmesterfølelsen” fra den gangen har kostet meg dyrt. Likevel vil jeg ikke introdusere ordet anger. Jeg ville sannsynligvis gjort akkurat det samme om igjen. En “jomfru” kan vanskelig ha særlig mange gode argumenter i forhold til hva som er “bra sex” (eller det motsatte) og på den samme måten kan folk som ikke har noen erfaringer med rusmidler – ut over det å drikke seg fra sans og samling – vanskelig kunne ha noen kvalifiserte meninger om rus. Dette er jo ikke noe enkelt problem. De som har eksistert innefor horisonten av “rusavhengighet” har noen ganske andre historier å fortelle om menneskeheten og alt det gode vi gjør enn hva som er typisk vanlig. De har jo sett “noe annet” enn det alle de andre ser. Spørsmålet er om de har rett. Jeg vil ikke si at jeg plages av noen “senskader” etter min historie med rusmidler – ut over akkurat dette med “makkamunn” – men det kan hende at jeg tar feil. Kanskje er hele jævla psyken min føkka opp og ødelagt, men jeg ville i så fall ikke ha visst noe om det. Det går jo dårlig an å si noe om hva som kunne ha skjedd “hvis ikke”. Vi er alle produktene av våre erfaringer.
Å be om “hjelp fra det offentlige” er det samme som å stille seg opp på en måte som gjør at det ballesparket som snart kommer bakfra kan skje minst mulig uhindret for den sparkende saksbehandler. Du vet. Optimal sparketeknikk. Et par-tre trinns løpefart og så KABANG, der smeller foten inn i lyskeregionen med strak vrist. Et så perfekt treff at den sparkede nærmest hopper en meter opp i lufta. Dette kan ikke være noe annet enn bra for staten. Eller er det kommunen? Det er ofte vanskelig å anslå hvem som er hvem innenfor det offentlige.
Det eneste man legger merke til er jo det presset man har havnet under av den ene eller den andre årsaken, men det er alltid idiotsikkert at den norske offentligheten har både tid og råd til å føkke folk så jævlig at de aldri noensinne mer vil klare å reise seg. Dette gjelder enten du er heimføding eller flyktning. Det som er viktig er at du lærer deg å hate den norske offentligheten. Man lurer jo på hva slags umennesker er det som søker jobb hos NAV. Det er hva vi undres over i dag. Generelt sett sannsynligvis den samme formen for kødd som man påtreffer i UDI og alle andre “publikumsfrontende” aspekter av den norske staten. Eller kommunen? Hvem faen vet.
De har jo ikke organisert opplegget på en måte som skal være enkel å forstå. Imidlertid kan vi si med rimelig sikkerhet at alle “ekte sadister” vil trives godt i en offentlig stilling, hvis de kan lykkes med å få den. Hvis man suger sin næring ut ifra andre menneskers elendighet og lidelse vil man erfare medgangstider hvis man søker seg til NAV. Da kan man jo sitte der og perfeksjonere et bekymret ansiktsuttrykk mens man samtidig tar for seg av den nytelsen som ligger i å ha makt over andre menneskers skjebne. Det komiske med dette “hjelpeapparatet” er at det er absurd dyrt å drive, samtidig som det ikke gir noen resultater verd å samle på.
En mottaker av pensjon, trygd, sykepenger eller andre ytelser fra NAV er jo i deres øyne en parasitt som må knuses og kvestes på alle lovlige vis av sadistene som jobber i syetemet. Hvordan kan man vite at de er sadister? Fordi intet menneske med intakte sjelsegenskaper vil klare å jobbe for NAV ellere UDI særlig mye mer enn fem minutter før de må kaste opp på grunn av traumene som er forbundet med å delta i systematisk ødeleggelse av folk. Her er noe å tenke på: Eksakt hvem er det meningen at hjelpeapparatet skal hjelpe? Mitt hint er “ihvertfall ikke klientene”. Sannsynligvis er svaret at de er der for å “late som”. Norge – i likhet med alle andre “vestlige” land – er i hovedsak organisert som “noe annet” enn et opplegg som flytter penger fra alle andre og til et svært smalt segment av “investorer” som tar ut fortjeneste fra alle andre menneskers daglige liv og virksomhet.
Sånn er greia. Du jobber for “de rike” enten du vil eller ikke. Selv er jeg jo en slags form for sosialist så jeg opplever det som provoserende at det vi kaller fellesskapet på en så nærmest obscønt åpenbar måte er organisert til fordel for de som minst av alt fortjener det. Jeg får ikke sove om nettene hvis jeg har en følelse av at jeg bidrar til å holde liv i dette avskummet, hvilket i praksis betyr at jeg lider av søvnproblemer, men klager jeg over dette? Ikke særlig ofte. Det er et vanskelig kunststykke å være patriot samtidig som man må forholde seg til de verste og mest motbydelige menneskene Norge overhodet produserer. Hvorfor akkurat disse samler seg i “hjelpeapparatet” er sannsynligvis den samme årsak som hvorfor en pedofil overgriper vil oppleve medgangstider hvis de får jobb som barnehjemsbestyrer. Det er mye å jobbe med her. Mange muligheter. Kunsten er å holde maska mens man tar ut nytelse fra andre folks elendighet.
De “beste” blant dem klarer å liksom lukke øynene bak et bekymret ansiktsuttrykk mens kjønnsdelene deres beveger seg i retning av orgasme. Opplegget er selvsagt så perverst som det overhodet går an å lage det, fordi dette er hva avskummet krever. De vil se lidelsen. Ikke vær vanskelig i forhold til dette. Vis frem litt gråt og kroppsskjelving, så vil de straks dra frem sjekkheftet. Dette er jo prostitusjon, men det foregår i et marked for svært sære seksuelle interesser, dominert av folk som vil gjøre nærmest hva som helst for å oppnå følelsen av at de er “gode”, bortsett fra det å faktisk være god. Hvis hjelpeapparatet var designet for å hjelpe klientene ville det vært organsisert på en helt annen måte. Da ville de brydd seg om helt andre ting enn den rituelle ydmykelsen av klientellet. På den annen side: Hva er det beste man kan forvente fra en overgriper? Under hvilke omstendigheter er overgriperen “snill”?
Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.
(Norges Grunnlov, § 16)
Har du noen innvendinger mot dette? I så fall har du ingen rett til å feire 17. mai. Eller grunn, for den saks skyld. Du står jo på en annen type “grunn” enn Kongeriket Norge, så denne feiringen er ikke ment for deg. Bare for de som ønsker å vise sin tilslutning til grunnloven. Du har imidlertid et problem med grunnloven slik den foreligger, så du er ikke velkommen. Bli hjemme. Skriv noe hatefullt på nettet. Det er jo bare en vanlig dag for deg. Du behøver ikke å late som. Vi alle vet at du er en folkefiende.
Alle vet at “superterroristen” Anders Behring Breivik “leverte varer” slik de var blitt etterspurt av diverse bloggere på nettet. Den samme typen bloggvirksomhet pågår den dag i dag, med “kryptofascister” – det har ikke noe med kryptovaluta å gjøre, det er et mye eldre navn for mennesker som er nazi på alle andre måter enn i sitt eget selvbilde – som ennå etterspør “skarpe” aksjoner rettet mot sånne som kan kalles “annerledes tenkende” (og følende) enn dem selv. De er rett og slett evneveike. De fatter ikke hva som foregår under deres egen nesetipp. De tror de bare “ytrer seg” selv om folk i omgangskretsen deres gjentar inntil det kjedsommelige at de er på villspor. De er terrorister, men på en “abstrakt” måte, som kan benektes mens man blunker blygt med sine store, uskyldige øyne.
Du har definitivt stelt deg galt hvis du har en følelse av at Antifa er etter deg. Forkortelsen henviser til Antifascistische Aktion som ble stiftet i Tyskland i 1932, fordi noen åpenbart hadde oppdaget at de hadde et prekært fascistproblem i Tyskland på den tiden. Det er ikke noe organisert opplegg med formelle vedtekter, medlemslister og den typen ting. Det skulle tatt seg ut i Tyskland i 1933. Det er i hovedsak et frivillig og uorganisert opplegg beregnet for de som kan lese “skriften på veggen” og som ønsker å konfrontere nazistene mens de ennå er små og svake. Metoden handler stort sett om å spore dem opp og banke driten ut av dem, hver dag om så nødvendig, helt til de enten skjerper seg eller begår selvmord. Det er ikke vakkert, men det er nødvendig. Vi skal faen ikke ha noen ny Vidkun Quisling i Norge, eller engang noen “unghird” av brunstige og slåsslystne “skinheads”, som begår vilkårlige overgrep mot homofile, “brune mennesker” og andre.
Norge er et fritt land. Frihet betyr “usikkerhet”. Enhver som legger sin hånd på min skulder og sier du skal er min dødsfiende, for å sitere Pierre-Joseph Proudhon, også kjent som “anarkismens stamfar”, om enn ikke på det akademiske nivå. Der foretrekker man William Godwin i denne rollen, altså faren til Mary Woolstonecraft Shelly, som er kjent for å ha skrevet historien om Frankensteins monster. Uansett betyr ordet frihet det motsatte av “visshet”. Tenk gjennom saken. Det kreves en ganske imponerende mengde med kontroll for at man skal vite hva som skjer den dagen med noen form for eksakthet. Man må jo blant annet ha tilstrekkelig med “ekstra mannskap” slik at man kan fange opp og nøytralisere alle “kaotiske elementer” som kommer fra alle kanter for å sabotere tidsplanen. For å oppnå sikkerhet må man overdrive alle mannskapsbehov langt ut i det absurde, som er vanlig praksis i hverdagen til for eksempel kongen og statsministeren, og forsåvidt alle andre som klassifiseres som “VIP” i livvaktssammenheng, slik at man fanger opp alle “eventualiteter” som kan komme, lenge før de rekker frem til den man skal beskytte. Frihet betyr derimot at ingen vet hva som vil skje de neste fem minuttene. Frihet betyr at alle muligheter er åpne. Frihet er i det store og hele et negativt element i de fleste menneskers liv, selv om de på sauers vis har lært seg å breke i kor om sånt som appellerer til det mest evneveike komplekset av “sarte følelser”. Du vil ikke ha frihet. Du vil ha krystallklare og forutsigbare regler. Du vil ha grenser. Frihet betyr noe helt annet, nemlig at alt er åpent og grenseløst. Hva skal du med noe sånt? Det er jo ikke forutsigbart.
Jeg kjenner personlig et antall individer som fortjener å bli kalt “tredje generasjons rasshøl”. De driver familiefirmaet, kan du si. Som alle vet går det ikke an å drive et firma med suksess hvis man ikke er kjeltring, psykopat eller bare noen slags autistisk nerd i forhold til penger og tall, slik at man på rimelig naturlig vis oppfatter firmaets oppkommende driftsresultater som viktigere enn verdensmoralen, til evig tid. Men jeg kjenner ingen “tredje generasjons innvandrere”. Hva faen betyr det? Det er vanskelig å ta folk seriøst når de snakker sånn. Enten får du stå frem som ekte rasist – det eneste som betyr noe er at folk er “hvite” – eller så får du finne deg i at folk pisser på deg. Du fortjener det jo, der du har plassert deg, midt i pisserenna. Er du fullstendig fette idiot eller hva? Folk som er født og oppvokst i Norge er jo ikke innvandrere, de er like norske som deg. (Ikke som meg, bare som deg; du er jo mindre verd enn meg som “nordmann” i henhold til din egen logikk fordi jeg kan dokumentere mer enn hundre generasjoner med norsk avstamming innenfor en “adelsslekt”). Det er forsåvidt greit for meg at folk er rasshøl; jeg passer jo i så fall bare på å ikke rote meg inn i noen pengesaker med vedkommende, eller andre ting som kan gi rassølet mer spillerom enn jeg er komfortabel med. Så lenge de ikke “har noe på meg” har vi jo heller ingen problemer med hverandre.
Det jeg personlig liker minst med denne plattformen er at de er niggere. Fullstendig passive overfor ond vilje til misbruk, bare opptatt av å “sikre seg” i de neste fem minutter, slik psykologien hos overgrepsofre ofte er. De “lar det skje” mens de trøster seg med at pengene er gode og de gjør ikke noe ulovlig. De lar folk bare oppfordre til hat mot “utsatte grupper” mens de tvinner tommeltotter og teller reklamekroner. Vi lever jo i en dypt amoralsk tid. Alt er greit, liksom, så lenge det ikke er direkte straffbart (og enkelt bevisbart). Nazistene her på plattformen koser seg med hatet sitt og blogger ufortrødent videre med sine oppfordringer til aksjoner mot dem som de hater og frykter. Alt er fullstendig fette normalt. Nazistene kommer til å fortsette akkurat som før, med løgn, bløff og alskens paranoide vrangforestillinger — mens de selvsagt oppfatter seg selv og sin evneveike virksomhet som ikke bare “normal” men politisk nødvendig. Krigen kommer. Vær du trygg. Faktisk så bør du bestemme deg allerede nå hvilken side du står på. Støtter du Norges grunnlov eller insisterer du på at dine egne fantasier er “bedre”?
Jeg leste noe på nettet. Det var ikke her på blogg.no, selv om det sannsynligvis kunne ha vært det. (Jeg har lest mye som er omtrent i samme gata på denne plattformen også.) Problemet er som vanlig at folk er alt for fette evneveike til å forstå hvor kørka de egentlig er. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Min preferanse er komedie. Man kan like så gjerne le som gråte av akkurat de samme tingene for akkurat de samme årsakene, så da er det best å satse på latteren. Det er en mer “konstruktiv” energi enn forvilelsen.
Det andre alternativet er at folk skjønner hva de gjør, for de er ikke dumme. De er onde. Det handler om sadisme og skadefryd. De får et kick utav å trakassere og mobbe andre. Jeg vet ikke om det er bedre å tenke slik enn å avskrive det mot kontoen for evneveik idioti. Det er forsåvidt et aktivt element i “metoden” min at jeg aldri skal forklare noe med ondskap når det er tilstrekkelig å forklare det med mangelfullt utviklet mental kapasitet, så dette er ikke typisk noe jeg gjør på “lettvint” vis. Hva mener jeg? Her er et eksempel: Om så alle mennesker på jorda tror at månen er en gulost, så er den likevel bare et himmellegeme som for det meste er laget av stein og støv.
Et poeng i denne “månesaken” er at det spiller faen ingen praktisk rolle for de fleste hva månen er laget av, men man kan likevel se for seg at dette kan være et tema som blir diskutert så intenst at det ender med at folk tar livet av hverandre. Det handler nemlig om å “ha rett” og sånt kan bli hvor viktig som helst for folk. Eller skal vi kanskje heller si at det er følelsen av å “ha rett” som er så ettertraktet, fordi vi vet jo allerede at det aldri forekommer at mennesker “har rett” om noe som helst, noensinne. Det er ikke sånn opplegget fungerer. Man må rett og slett være håpløst uvitende for å tro at vi har adgang til noen klasse av informasjon som er sikker. Alt vi har er jo bare omtrentligheter. Vage og tvetydige påstander om hvordan ting sannsynligvis virker, basert i den mest oppdaterte vitenskapelige databasen vi har per i dag.
Mitt generelle inntrykk av mennesker er slik: De vet ikke noe om fysikk. De kan ikke matematikk. De forstår ikke engelsk eller engang norsk. De har ingen innsikt i psykologi eller filosofi. De har ingen “verdenserfaring” eller generell praktisk kompetanse, de lever liksom bare “oppi hodet sitt”, sammen med det evneveike ordforrådet og de tilbakestående idèene sine. Hvofor er det slik? Det vet jeg ikke, men hypotesen min er at det skyldes angst. Folk vil typisk ha sikkerhet i en verden som er fundamentakt usikker og tvetydig, uansett hvor selvmotsigende, langt inn i det absurde, det måtte være. Det er først og fremst dette jeg mener når jeg bruker ordet “evneveik”. Fordi de ikke bruker evnene sine. De styres av frykten sin istedet. Om frykt er det å si at det er en svært god egenskap å ha, på lik linje med evnen til å føle forskjell på en promp og en kabel før man slipper dem løs i buksa. Frykt får folk til å “skjerpe seg” og følge bedre med på tingene rundt seg, men det er aldri bra å la frykten kjøre sitt eget løp på “autopilot” fordi da mister den bakkekontakten og forvandles til angst, som kort definert er “frykt uten objekt”, eller en følelse av frykt som ikke henger sammen med noen åpenbar kilde i omgivelsene.
Som jeg begynte med å si, noen fremsatte denne setningen: Jeg føler veldig sterkt at det bare kan finnes to kjønn. Er det komisk eller hva? Utsagnet inneholder jo all informasjon om sakens natur, fra og med ordene “jeg føler”, som klassifiserer det som en idiosynkratisk holdning mer enn objektiv informasjon. Eller sagt på en annen måte: Det er en mening som er saksmessig løsrevet fra virkeligheten, eller simpelthen bare et ideologisk utsagn om du vil: Jeg ønsker veldig sterkt at det bare skal finnes to kjønn. Fordi – antar jeg – at dette presumptivt sett vil gjøre det enklere for pasienten å “forstå virkeligheten”. (Det er også en fordel hvis månen er en gulost.) Det er imidlertid ikke korrekt. Det er bare en konvensjon. Vanessig tenkning av typen “alle svaner er hvite” som forsåvidt motbevises av bare èn enkelt svart svane der ute (det finnes en hel artskategori av dem i Australia). At man selv aldri har sett noe annet enn hvite svaner betyr ikke at dette er alt som finnes. Det betyr bare at man ikke vet om noe annet, som forsåvidt er en ærlig sak så lenge man ikke insisterer på at ens egen uvitenhet er en generell rammebetingelse for hele universet. Det er jo der folk trår feil. De insisterer på at ting “er sånn” selv om det kan fremlegges empiriske bevis for at ting nettopp ikke er sånn, som for eksempel i denne kjedsommelige “kjønnsdebatten”. Jeg kan jo se hvor de henter argumentene sine fra — og at tingenes mening “forsvinner i oversettelsen”. På engelsk heter det nemlig gender debate. Kjønnsrolledebatt på norsk. Det som på norsk kalles “kjønn” – under henvisning til kjønnsorganenes beskaffenhet – heter sex på engelsk. There are only two sexes. Ingen protesterer på at det er slik kjønnet formering foregår, rent biologisk sett, men dette er heller ikke noe saklig argument i en kjønnsrolledebatt. Kjønnet ditt er noe du er, på upersonlig og fysisk grunnlag. Kjønnsrollen din er noe du har, som en del av din “personlige identitet” og legning. Det er en subtil men avgjørende forskjell mellom de to. Det debatten egentlig handler om er følgelig noe så banalt som “personlig frihet”. Kan man selv velge sin kjønnsrolle, eller er dette noe som blir tildelt deg av staten og samfunnet?
Da jeg gikk på kokkeskolen i året 1990 hadde vi en runde med “helse, miljø og sikkerhet” hvor mesteparten handlet om å sikre seg mot forbrenning og kuttskader, men to “sosiale” sykdomspotensialer som tilligger kokkefaget ble nevnt: Fedme og alkoholisme. Ser man på konteksten for utøvelse av kokkefaget er begge disse egentlig åpenbare. Du vet. En klunk her og en klunk der av sausespriten mens man småspiser på noe man fant i kjøla. Det skal lite til for å etablere usunne vaner i enhver sammenheng, men særlig når man i prinsippet har ubegrenset tilgang på vellaget mat — og drikke som avskrives mot kontoen for “svinn”. Det viktigste er til enhver tid å få butikken til å gå rundt, så om noen må slenge innpå et par hylere og litt ekstra mat for å takle presset så er det hva de må. Klarer de jobben? Javel så finnes det ikke noe problem. Dampen går videre.
Alt ordner seg – av uforklarlige årsaker – mens man er ung. Først senere i livet begynner folk å tenke på helsa. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men sånn er det vanlige mønsteret. Vi kaller det “å vokse til” — fra å være fette idiot, til å bli noe mindre apekatt. Det magiske element er ofte at det kommer “familie” inn i bildet, slik at man må omlegge prioriteringene sine, henge mindre sammen med “den gamle gjengen” og det ene med det andre. Mer tid tilbrakt hjemme medfører et mindre fysisk aktivt liv. Dessuten er det alltid “mat til overs” som man på litt distrahert vis venner seg til å smågnage på mens man rydder. Pappakroppen etablerer seg sakte men grundig. Utviklingen i dette er så forutsigbar at man skulle egentlig kunne lage en app beregnet på tyveåringer som lurer på hvordan de vil se ut som førtiåringer, som lyder en liten smule perverst, men jeg tror det ville kunne selge bra i app-butikken. Er ikke dette typisk sånt som folk har på telefonene sine da? Siste generasjons smarttelefoner og nettbrett er noen temmelig avanserte maskiner, men vi bruker dem minst like mye til tøys og tull som seriøse hjelpemidler i en profesjonell sammenheng, for å si det slik.
Ganske raskt fant jeg ut at kokkeyrket ikke er “min greie” — eller rettere sagt, interessen for kunsten å lage mat er ekte nok, men jeg liker ikke arbeidsforholdene på et typisk kjøkken, særlig ikke “når det står på som verst”. Jeg tror dette sannsynligvis krever en spesiell “type” som altså ikke er meg. Jeg fungerer ikke bra når det er “høyt tempo” rundt ørene mine. Berserken våkner i meg. Er dette en jobb for meg? Sånt er jo ikke bra. Riktignok er jeg flink til å “beherske meg” men jeg kan jo ikke være i en stilling hvor dette er et kontinuerlig krav. Da blir det sannsynligvis minst èn av de to foran nevnte “sosiale” problemene man typisk pådrar seg på et kjøkken: Fedme og alkoholisme. Som murer må man håndtere mer “vekt” per arbeidsdag – alt er tungt, skittent og slitsomt – men man slipper stort sett å forholde seg til “folk” og det er sjelden noe mas med tempoet så lenge det foreligger “rimelig produksjon”. Mureren er jo typisk en av de første som avslutter jobben sin på enhver byggeplass, så ting har rett og slett ikke rukket å bli “hårete” i forhold til å bli ferdig med hele jobben ennå. Når taktekkere og kabeltrekkere begynner å knote med sine greier er mureren forlengst ferdig på stedet. Hasta la vista baby. Jeg er på vei til neste jobb. Det er jo generelt sett slik at “det som skal mures” må gjøres ferdig før “det som skal snekres” kan påbegynnes. Grunnmur, ikke sant? Muren bærer alt det andre. Den beste næringa ligger i bæringa, som den gamle murersangen sier.
Fysisk arbeid øker kroppens forbrenning, som igjen krever et høyere kaloriopptak enn de verdiene som oppgis som anbefalt gjennomsnitt for mennesker med et normalt aktivitetsnivå i dagens verden. Dette er ikke noe spørsmål engang. Bare se på all tradisjonell “bondemat” av typen lapskaus og gryterett i mer generell forstand: Høy energidensitet. Mange kalorier per gaffel som går inn i munnen. Gammeldags mat er typisk beregnet på å imøtekomme næringskravene i en gammeldags livsstil, preget av mye “kroppsarbeid”. Herregud, tenk på bondeyrket før det ble vanlig med traktor. Det var ingen spøk. Alt var mye mer arbeidsintensivt og man hadde i høyden hest eller andre trekkdyr til hjelp i arbeidet. Eventuelt rigget enkelte lokale “reodortyper” seg til med vannhjul, vindmølle eller noe, men der stanser det. Dampmaskin var aldri aktuelt for generelle landbruksformål, så det var ikke før traktoren kom at landbruket ble “modernisert”; for Norges vedkommende betyr det langt inn på 70-tallet i de mest avsidesliggende avkrokene, som det tradisjonelt har vært mange av i Norge. Men ikke nå lenger. Du skal flytte til byen min venn, som sangen sier. Folk har blitt mer urbaniserte i Norge enn de fleste andre steder. Oppimot åtti prosent bor i det man kaller “bymessige strøk” – inkludert forsteder, småsteder og det hele – mens på det egentlige “landet” er det langt mellom fastboende folk. Og det er alltid langt å reise uansett hva slags ærend man har, om så bare å “gå i butikken”. Bil er det opplagte svaret på alle logistiske problemer tilknyttet en “avsides” livsstil. Eller sagt på en annen måte, man får ikke engang den trimmen når det er så selvfølgelig at man bruker bil uansett hvor man skal og hva slags ærend man har der.
Hvorfor blir folk feite? Det opplagte svaret er “for mye mat og for lite arbeid”. De får i seg flere kalorier enn de forbrenner. Eller de spiser som bryggesjauere og jobber som frimerkesamlere. Du skjønner tegninga. Prinsippet er uansett det samme. Hinsides det mest opplagte har vi et problemkompleks som handler om blodtype, “glykemisk indeks”, tarmflora – altså naturlige bakterier som bidrar til fordøyelsen – og så videre. Individuell tilpasning av kostholdsmønsteret er nødvendig, fordi folk reagerer vilt forskjellig på forskjellige næringsmidler. Den enes brød er den andres død, så å si. Hvordan man tar rede på slike data er imidlertid ukjent for meg. Jeg antar man ville måtte begynne med å snakke med fastlegen. Overvekt er jo når alt er sagt og gjort et medisinsk problem. “Det man ser i speilet” er en helt annen sak. Det betyr det det betyr – variabelt fra person til person – men det dette virkelig handler om er den fysiske velværefølelsen man “tjener” på å legge av seg et antall kilo man bærer på uten å få annen lønn for strevet enn diverse besværligheter med kroppen. Det vi etterspør er en form for “letthet”, eller “spenst i steget” som man typisk mister når man blir overvektig. I prinsippet er det jo som om man til enhver tid og overalt bærer på en ryggsekk fylt med 10-20 kilo murstein, kanskje mer. Det er overhodet ikke mystisk at man blir mer sliten og uopplagt, som indikerer at man enten allerede er i, eller man er på vei inn i en ond sirkel. Så hva kan man gjøre?
Slankesprøyter har vært en greie en stund nå. Jeg tenkte gjennom saken og fikk etterhvert regnet meg frem til at hvis jeg noensinne skal sette en sprøyte på meg selv, så skal det dæven døtte meg ikke være noe dårligere produkt enn kjemisk ren morfinklorid. Noe annet blir ikke aktuelt. Så siden også morfinklorid trygt kan karakteriseres som “mindre aktuelt” så er sprøytemetoden stort sett ute av bildet. Hva gjenstår da av metoder som virker? Jeg gidder jo ikke noe tull. Jeg satser på sultestreik. Da får jeg samtidig trimmet viljestyrken min litt. For godt mål slenger jeg inn røykeforbud under det jeg kaller “terapiprosessen”. Herregud. Jeg er ikke noe om ikke en sadistisk jævel. Hvorfor ta fra meg siggen også mens jeg lider av savnet etter mat? Hva slags satans monster er jeg egentlig? Du hellige kalkun. Skal si ting kommer på bordet her. Svaret er imidlertid opplagt, selv om jeg innser at hvis man ikke er meg – en kronisk tilstand mennesker som regel lider under – er det kanskje noe mindre opplagt, men det handler altså om å perfeksjonere lidelsen. Det er jo sjelden jeg lider til vanlig så det gjelder å benytte anledningen mens ting uansett er ubehagelige. Det har pågått i et par uker nå, men det eneste jeg teller er hakk i beltet. Jeg har ikke vekt og tommestokken min er for stiv til å gå rundt midjen, men beltet forteller det jeg behøver å vite. Allerede nå må jeg stramme det to hakk mer. Jeg tenker jeg tar to hakk til mens jeg er i gang, så får det være nok av dette “ungdomsopprøret”.
Så her er greia: Jeg sier sultestreik, men jeg spiser jo litt. Typisk to knekkebrød, en bolle havregrøt og et par epler om dagen. Dessuten drikker jeg mye vann, og tar kosttilskudd for å ikke kompromittere selve næringsopptaket. Men jeg kan kjenne veldig godt at dette er snau kost. Man blir liksom litt “sjøsyk” av å erfare sult. (Heisann Hamsun!) Jeg sover mer enn vanlig og har generelt “lav energi” men det er ikke verre enn at det går helt fint. Det er jo ikke slik at jeg trodde dette kom til å bli noen “dans på roser” heller. Det er rett og slett bare en litt vanskelig jobb som må gjøres og jeg er et dydsmønster av disiplin sånn sett. Jeg er ikke kjent for å “spare på ungdommens krefter for å ha dem til senere år” som sangen sier. Når kommer disse senere år uansett? Det er ihvertfall ikke nå. Det er ennå mange mil igjen før jeg kommer helt frem dit hvor jeg skal tilbringe resten av evigheten. Jeg føler intet hastverk i saken. Lastverk, ikke sant? Sånt passer seg dårlig for en murer som er seriøs i faget. Dette skal holde til evig tid, eller ihvertfall hva som teller som “evig tid” for mange generasjoner fremover. Noe mindre enn det må du gå til snekkeren for å få. De jobber innenfor en annen tidshorisont, typisk det man kaller “tredve års standard”. Deretter vil det føles naturlig å foreta en ny oppussing. Kokken, derimot, skal bare vare ut kvelden. Eller ihvertfall fikk jeg inntrykk av at det er sånn man tenker i de harde kokkemiljøene. De sparer jo ikke akkurat på “ungdommens krefter” heller, eller for den saks skyld på noe annet. “Arbeidspress” er ikke nødvendigvis noe problem for meg, men jeg blir olm når folk begynner å bli urimelige. Sånn er det med den saken. Ferdig diskutert og snipp-snapp-snute. Min løsning på denne problemstillingen er å finne meg et yrke som ikke typisk har den formen for stress som forekommer innenfor kokkefaget, særlig på “veldig populære” steder som har bordbestilling for mange måneder fremover. Det stanser jo faen meg aldri. Bare kommer og kommer. Full fette rulle hver dag. Takk, men nei takk.
