Måned: november 2025

Det finnes vanlig dumme mennesker og det finnes sånne som er irriterende dumme. Forskjellen er at de sistnevnte har ingen innsikt i sin egen situasjon. De forstår ikke at de er dumme. De har ikke engang noen mistanke om det. Tvert imot tror de typisk at de er både godt informerte og kvikke i oppfattelsen. En vanlig dum person “kjenner sine begrensninger” mens de irriterende dumme “tror at de er noe”. Særlig hvis og når de klarer å manøvrere seg inn i en maktposisjon. Da blir det ingen fred å få for resten av verden. Behøver du noen eksempler? Jeg tror ikke det. De som har klart å lese så langt som hit klarer også å tenke for seg selv.

For tiden pågår klimatoppmøtet COP30 – “Conference Of the Parties” – i Belem, Brasil. Det føles veldig korrupt at såpass mange representanter for “den fossile drivstoffindustrien” deltar der — men på den annen side er jo disse produsentene av forurensende materialer definitivt en av partene i saken, som stadig vekk – ti år etter det legendariske toppmøtet i Paris, med sin Parisavtale – befinner seg i den samme interessekonflikten. På den ene siden har vi alle de som ønsker å leve, puste, drikke rent vann og denslags. På den andre siden har vi de som ønsker å tjene penger på alle tenkbare vis. Det er ikke urimelig å betegne dem som de gode og de onde. Nå forhandler de. Hvor mye død og naturødeleggelse er akseptabelt? Det er vanskelig å bli enig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ved dette tidspunkt finner vi for eksempel mikroplast overalt i menneskekroppen – også i hjernen og kjønnscellene – men det er likevel ingen som planlegger å slutte med plast. Det er jo så billig, allsidig og nyttig. Hvordan skal vi klare å drive et moderne samfunn uten plast? Det går ikke an. Vi vil jo ha mobiltelefoner, fine klær, hygienisk matemballasje og det ene med det andre. Dessuten går det sikkert bra. Vi må bare tenke positivt og ikke bekymre oss for at denne mikroplasten medfører nevrologiske skader i levende organismer, eller altså i praksis at vi får mer autisme, ADHD og demens hos de fremvoksende generasjoner. Vi tjener jo penger. Hva kan være viktigere enn det? Derfor satser vi foreløpig på at han ene vitenskapsmannen som sier det ikke er noe å bekymre seg for har mer rett enn de tre hundre som slår så hardt de kan på alle alarmklokker som finnes.

Et komisk element i debatten om det kan eller bør finnes intelligent liv på andre planeter i verdensrommet er at vi antar dette handler om teknologiske sivilisasjoner, det vil si at typisk “menneskelig geskjeftighet” er det dominante symptomet på universell intelligens. Du vet. Det å lage ting som gjør livet enklere, bygge byer, utvikle transportsektoren og så videre. Bruke energi. Overkomme kroppens begrensninger. Finne opp kunstig intelligens og etterhvert erobre hele galaksen. Men hva om det finnes intelligent liv på planeter som er “ferdig laget” sånn at det ikke er nødvendig å gjøre noe? Det kan jo hende at andre skapninger har vært mer heldige. Kanskje de bare lever av å plukke frukt rett fra trærne og den typen ting. Det er ikke nødvendig å jobbe. Det finnes ingen bekymringer. All deres intellektuelle kapasitet brukes til å reflektere over metafysiske problemstillinger og ren matematikk. Hvorfor skal de finne opp en teknologisk sivilisasjon og reise til andre planeter hvis dette ikke er nødvendig?

Det finnes forsåvidt også mennesker som “gjør så lite som mulig” bortsett fra det de må for å overleve. Vi kaller dem lite utviklede og primitive — men det finnes hele stammefolk av dette slaget spredt utover diverse øde og uveisomme strøk av jorda. Hvorfor holder de avstand til sivilisasjonen? Vet de ikke om alle de fine tingene vi har? For eksempel finnes det en notorisk stamme av “villmenn” på North Sentinel Island, en av Andamanøyene i Bengalbukta utenfor India. De lever helt for seg selv og det er strengt forbudt for alle andre å bare så mye som nærme seg denne øya. Vi vet ingenting om denne stammen, annet enn at de typisk dreper alle som prøver å gå i land der og etterlater liket helt nede i vannkanten slik at bølgene etterhvert vil ta det bort, om ikke noen kommer og henter kadaveret først. Det er jo forsåvidt klar nok beskjed. De vil ikke ha noen besøkende. Den forrige som prøvde å gå i land der var en ung mann fra USA som ville dit for å fortelle dem om Jesus, men de bare drepte ham også. Familien til den avdøde har bedt om at morderne må få sin straff, men den indiske regjeringen sier at han visste hva han gjorde fordi han hadde jo ikke bare blitt advart men direkte nektet å dra dit. Imidlertid insisterte han. Han var jo en misjonær.

Vi avslutter med en enkel liten visesang om det moderne livet.

PEN International ble stiftet i 1921 og akronymet sto opprinnelig for Poets, Essayists, Novelists så vi kan vel si at de hadde en skjønnlitterær vinkling i utgangspunktet, men i løpet av de hundre årene som siden er gått har det vært en jevn utvikling i retning av dagens tilstand, hvor organisasjonen i praksis omfatter alle som uttrykker seg via det skrevne ord, selvsagt også bloggere og andre “folk på nett” — som direkte angår dagens dato: Det ble i året 1981 vedtatt at den 15, november skal være alle fengslede forfatteres dag, uavhengig av skrivestil, medium og andre detaljer, uten hensyn til lokale kulturelle forhold og styresett, kun med fokus på de som har blitt tilfangetatt på grunn av sin skrivevirksomhet. Det forutsettes bare at det ikke er andre årsaker til fengslingen. Forfattere kan jo også være forbrytere. Sånt skjer. Men hvis de har blitt pågrepet og sperret inne på grunn av hva de skriver – uavhengig av omstendighetene forøvrig – så er dette deres dag. Den 15. november hvert år – siden 1981 – markeres dette på ymist vis.

Alle rimelig intelligente mennesker har en god intuitiv forståelse for hvor grensene går. Kritikk av noe folk gjør er jo ikke det samme som personangrep på “hvem de er” — og særlig de som har posisjonert seg i høye offentlige stillinger må tåle litt av hvert i så måte. Det skal mye til for å “prate på seg” fengselsstraff i de frie samfunnstypene, men det går an, uten at vi dermed snakker om et maktovergrep. Imidlertid sklir det ut noen ganger, som for eksempel illevarslende tegn i dagens USA hvor det snakkes om kriminalisering av både “anti-amerikanske” og “anti-kristelige” ytringer som ironisk nok i seg selv kan sies å være både anti-amerikanske og anti-kristelige idèer og holdninger. Alminnelig rettsoppfatning har jo tradisjonelt vært at folk – med visse unntak – kan si hva de vil uten at myndighetene skal komme etter dem. Når vi snakker om ytringsfrihet mener vi ikke at man automatisk skal unnslippe alle konsekvenser på alle måter – for eksempel miste jobben, ødelegge ekteskapet, pådra seg uvenner og denslags – men at statsmakten og andre offentlige myndigheter ikke skal ha noe rettslig grunnlag for å reise tiltale og pådømme straff.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Visse deler av verden er bent frem farlige i forhold til krenkelse av myndighetspersoner, blasfemi og andre ting som kan oppfattes som “fornærmelser mot systemet” sånn at dette er ingen spøk. Å havne i fengsel eller husarrest er selvsagt ille nok, men de fleste kan sikkert komme på steder i verden hvor folk risikerer livet dersom de ytrer “ukorrekte meninger” om regime, samfunnsforhold og den typen ting. Slik er virkeligheten under autoritære styringssystemer. Jo mindre legitime de er – og ikke minst føler seg – jo mer “hårsåre” er de overfor kritiske ytringer. Sånn har det alltid vært. Finnes det nå i dag flere stater i verden med ytringsfrihet eller finnes det flere tyranniske opplegg? Det vet jeg faktisk ikke, men i den grad vi kan snakke om “positiv samfunnsutvikling” så bør den bevege seg i retning av mer liberale forhold for kunst, kultur og i det hele tatt alt som kan oppfattes som “ytringer” — inkludert personlig stil, kjønnsidentitet og denslags. Som noen sa en gang: Ingen av oss har frihet før vi alle har frihet. Dette er demokratiets mest fundamentale prinsipp.

Vi avslutter med litt klassisk heavy metal fra 80-tallet.

De som kan huske ti år tilbake i tid vil muligens erindre #metoo — et varemerke som fungerer omtrent på samme måte som Antifa, selv om ingen har foreløpig erklært aktivister tilknyttet #metoo for å være terrorister. Et aspekt av saken var de såkalte “Access Hollywood-lydbåndene” fra den da pågående valgkampen hans Donald Trump, hvor han høyt og tydelig erklærte at når man er en stjerne sånn som ham så kan man bare gå rett bort til fremmede kvinner, gripe dem i fitta og kysse løs på dem.Selv om dette var en sveiseblindt skandaløs uttalelse ble Trump valgt til president uansett. Amerikanerne visste hva de gjorde. De visste hva slags mann de stemte på. Trump er jo ikke hemmelighetsfull. Han er ikke det vi kaller en mystisk type. Han er en narcissistisk sosiopat som er stolt av å være overgriper. Den brautende og hensynsløse fremferden hans imponerte et tilstrekkelig antall velgere. To ganger.

Historien vil tidsnok vise hvor ødeleggende Trump og hans MAGA-bevegelse har vært for USA, men vi kan allerede nå fastslå at det er ikke småtterier. Dette er på mange måter imponerende – i en strengt teknisk forstand – fordi man må jo bare måpe av at noe slikt overhodet går an i et presumptivt moderne, rikt og velorganisert land. Hva var det de trodde kom til å skje når de valgte ham til president? Det går ikke an å si at de ikke ble advart. Det er ikke overraskende at dette evneveike trollet kjører hele Amerika i grøfta. Alle som har en tresifret IQ skjønte at ting ville gå til helvete. Spørsmålet er bare hvor jævlig det kommer til å bli. For øyeblikket går Epstein-sirkuset for fulle seil. De har forsøkt å “feie saken under teppet” men det viser seg at ikke engang de dekadente amerikanerne klarer å bare overse en pedo-skandale. Saken er alt for grov. Alt for stinkende. Og midt oppi denne giftige gjørma finner vi vår egen Thorbjørn Jagland, som føler seg krenket av det han kaller “absurde spørsmål” fra norske journalister som gjør jobben sin, mens han i utlandet presenteres som “en forhenværende norsk statsminister” som dannet bindeledd mellom Epstein og russerne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Russerne på sin side har lenge bekreftet – med et skuldertrekk – at de kjørte harde påvirkningskampanjer på nettet både for å få Trump valgt som president i USA og få britene til å melde seg ut av EU. Alle vet dette nå. Det er ikke noe poeng i å holde saken hemmelig lenger. Hesten har forlengst stukket av uansett hva de nå gjør med stalldøra. Det har vært mye spekulasjon rundt hva slags kompromat russerne har på Trump gjennom de siste ti årene, men nå begynner det å komme frem at det sannsynligvis er bildemateriale som de fikk fra Epstein, muligens via Jagland. Sannsynligvis noe av seksuell karakter men det kan også handle om penger og shady finansieringsopplegg. Hvem vet. Poenget er at “noe” påvirker Trump til å være ydmykt smiskende og “vennlig” overfor Putin. Uansett hvordan alt det der blir så er problemet med Epstein-skandalen at det finnes et antall ofre – mange hundre, kanskje tusenvis – for Epsteins ugjerninger, og de har krav på respekt og rettferdighet, for å dra en linje tilbake til den tidligere nevnte #metoo. Regjeringen Trump ønsker på sin side “ikke noe oppstyr rundt saken” og de prøver å fremstille hele greia som bløff, løgn og skitne politiske triks fra hans motstandere — men siden denne strategien ikke har virket prøver de nå noe annet: Fokus på Bill Clinton, Larry Summers og andre kjente navn tilknyttet demokratene, som også fremkommer i Epstein-materialet. Du vet. Det som på engelsk kalles whataboutism, altså skifte fokus og/eller endre tema.

Prinsipielt sett er det ingen som protesterer mot at også andre enn Donald Trump trekkes frem. Alle som har hatt noe som helst å gjøre med Jeffrey Epstein bør avgi full og hel forklaring i saken, uansett hvem de er og hvor “uskyldig” kontakten deres eventuelt har vært. Bare slik er det mulig å få hele sannheten på bordet. Dette er forsåvidt standard prosedyre i en etterforskning. Det går an å se hva bildet skal forestille selv om man bare har 700 av de 1000 brikkene i puslespillet, men det er definitivt best å ha alle 1000. Hvem har interesse av å holde noe skjult? Det er spørsmålet ved dette tidspunkt. Svaret er åpenbart alle de mektige mennene – og enkelte kvinner – som har vært delaktig i opplegget til Epstein, enten de var pedo overfor mindreårige, vanlige voksen-pervoer eller “bare” politiske hestehandlere. Skandalen lar seg ikke bare dysse ned. Disse tingene vil ikke bli glemt. Saken er for grov og stinkende. Mange har selvsagt vært oppvakte nok til å holde god avstand fra alt som har hatt med Epstein å gjøre, men alle de som har latt seg friste til å “vandre i lystenes hage” sammen med denne sataniske forføreren bør melde seg og avlegge forklaring mens det ennå går an å si at de ikke visste hva de var med på. Som alle vet er det jo ofte ikke selve forbrytelsen som er det mest jævlige elementet i en kriminell historie, men dekkoperasjonen og alle løgnene som følger etterpå. Disse giftstoffene kommer til å påvirke mange generasjoner av mennesker over hele verden. Enhver anstendig person bør derfor gi sin støtte til ofrene i Epstein-saken og forlange at hele sannheten må komme på bordet.

Vi avslutter dette dystre temaet med en ganske dyster sang. Lytt til teksten for å oppnå opplysning.

Så vidt jeg kan huske var Antifa i Norge vagt assosiert med Ungdomshuset Blitz fra 80-tallet og fremover, men det var aldri noen “organisasjon” i den forstand, mer et slags varemerke, eller et signal om at man står for antifascistisk aktivisme knyttet til diverse konflikter med slike grupper — for eksempel var det noe som het Boot Boys en stund, foruten diverse andre i det store og hele politisk betydningsløse sammenslutninger av individer med en forkjærlighet for nazisymboler og den typen ting. De var mest for bøller å regne. Egentlig mer farlige for hverandre – frykt for “tystere” og denslags – enn for hatobjektene sine; i første rekke innvandrere, homofile og venstrepolitiske aktivister. Antifa var kjent som prinsippet om å yte motstand mot nynazistene, men det var i seg selv aldri noe mer enn et brodert jakkemerke med omtrent den samme samlende kraft som “Nei til Atomvåpen” og andre slagord som var (og er) i vanlig bruk.

Som alle vet ble Antifa erklært som en ulovlig terroristorganisasjon av den da påtroppende nye regjeringen i Tyskland i året 1933, men siden da er det ingen som har brydd seg særlig mye om dem. Det regnes jo som ganske ukontroversielt å være motstander av fascisme. Slik var det helt frem til Victor Orban sin regjering i Ungarn den 26. september i år satte Antifa på en liste over “forbudte terroristorganisasjoner” — og USA fulgte opp med å gjøre det samme nå i dag. Hva dette siden betyr i praksis – om noe – gjenstår å se, men jeg vil tippe at det kan bli problematisk i forhold til innreisetillatelse til USA hvis man har noe slikt materiale på sine sosiale media og egentlig lite annet. Jeg ser ikke for meg at de skal starte opp noen droneangrep mot europèere som identifiserer seg som Antifa og den typen ting. Egentlig er det ganske corny at dette skjer i det hele tatt, hvis man overhodet vet noe som helst om Antifa. Det er jo som å si at noen er en blitzer. Det betyr “noe” men det betyr ikke i seg selv at vedkommende er krminell, en fare for andre og så videre. Derfor må man lure på hva dette handler om. Har de ikke etterretningsfolk? I så fall burde de snakke med dem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette med å kontrollere narrativet – grovt sett det samme som å forlange definisjonsmakt over virkelighetsoppfatningen – regnes som ett av mange symptomer på at man har å gjøre med en psykopat. Det er ingen grunn til å være optimistisk overfor den politiske utviklingen i en stat som setter terroriststempel på folk som i utgangspunktet er harmløse. Eller altså, i aller verste fall, hvem er Antifa farlige for? Det fantes i Oslo på 90-tallet en kampsportklubb som ble kalt Harrys Hangar og der fantes det – om jeg husker korrekt – enkelte “nazijegere” som var temmelig aggressive overfor sånne som gikk med hakekors og andre velkjente fascistsymboler på jakka — men jeg tror politiet så på hele greia som er konflikt mellom ungdomsgjenger og ikke noe som interesserte dem i noen særlig grad. Du vet. For det meste udramatisk. Jeg henviser de spesielt interesserte til boka XTRM av Jan Kallevik og Haakon Larsen, som handler om gatekampene mellom Antifa og nynazister i Oslo på 90-tallet. Det er et “erindringsverk” forfattet av noen som selv var med på det som skjedde, men jeg vet ikke hvor relevant dette er i nettets tidsalder. Imidlertid skulle det vært interessant å høre hva de tenker om at USA nå har definert Antifa som en internasjonal terroristorganisasjon. Det er jo faen ikke klokt.

Det virker passende å avslutte med litt klassisk norsk thrash-metall på den aggressive siden.

Jeg snakker en del om film i denne bloggen, gjør jeg ikke? Det er vanskelig for meg å bedømme i noen objektiv forstand fordi jeg babler jo bare ivei om hva som enn foregår under topplokket akkurat der og da, uten særlig mye “planlegging” og omtanke, så det blir hva det blir. Noe er preget av nyhetsbildet, noe av hva slags mat jeg nylig har laget, mens annet kan handle om diverse dangel som jeg synes er “interessant” — som for eksempel film. Saken er at jeg har nettopp lagt merke til at visse miljøer snakker om noirvember. Jeg synes ikke det er et fint ord, men det er åpenbart sammensatt av konseptet film noir og måneden november, begrunnet i at Halloween – som jeg personlig ikke har noe forhold til – ofte betyr at folk ser på skrekkfilm, slik at en passende overgang til det kommende vintermørket må være svartfilm, som i henhold til konvensjonen skal være “hardkokt krim” med tragiske historier som ikke ender bra.

Det påstås at svartfilm – som film noir heter på norsk – er nært beslektet med skrekkfilmen som konsept, eller ihvertfall at ting var sånn i sjangerens storhetstid, grovt sett fra 1940-1960. Du vet. Dramatisk lyssetting, “natt og tåke”, tvilsomme typer som gjør tvilsomme ting, håpløs stemning, en følelse av “ondskaps nærvær” og det ene med det andre. Det er litt vanskelig å definere eksakt hva som gjør en svartfilm, men folk gjenkjenner dem som regel når de ser dem. På den tiden da det var en stor greie hadde de ikke noe konsept for at de holdt på med noe “spesielt” – det var bare etter måten billige produksjoner av røverhistorier fra storbymiljøer – men i ettertid har opplegget blitt “sjangerforklart” av synsere. På den måten er ikke grensene like stramme som andre sjangerfilmer, for eksempel westerns, så det er litt “omdiskutert” hva som teller som “ekte svartfilm” og jeg tviler på om særlig mange – eller engang noen – noensinne kommer til å bli enig om hva som er hva. Sånn er tilstanden og det må vi bare leve med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det er sagt så finnes det jo mange filmer som definitivt hører hjemme i sjangeren – og enda mange flere som danser rundt i utkantene av “konvensjonell svartfilm” – som sannsynligvis ble som den ble fordi så mange regissører på den tiden var såpass sterkt påvirket av tysk ekspresjonisme og/eller italiensk nyrealisme. (Ta for eksempel Fritz Lang – et av de store navnene innenfor svartfilm – som jo allerede var en etablert regissør i Tyskland før han måtte flykte fra nazistene og endte opp som “influenser” i Hollywood.) Folk lager film som er “inspirert av svartfilm” den dag i dag, selv om det er dyp uenighet rundt fargespørsmålet. Puritanerne nekter plent å godta annet enn svart-hvite filmer, mens de som ser mest på begrepet stil hevder minst like hardt at for eksempel filmen Chinatown (Roman Polanski, 1974) er en av de mest typete svartfilmene som noensinne er laget. Selv gidder jeg ikke å diskutere sånt — men jeg har likevel noen ganger blitt viklet inn i filmdebatt og har da ofte påpekt at film noir er jo et fransk begrep, som burde være et hint om hvor greia først ble etablert, sånn at tegnene peker nok en gang på miljøet rundt filmtidsskriftet Cahiers du Cinema (som også sto bak den såkalte nye franske bølgen, som påvirket “alle” helt frem mot 1980-tallet).

Antagelig burde jeg anbefale noen svartfilmer, komme med eksempler eller noe, men folk klarer da for fanden å finne frem på egen hånd hvis de har lyst til å utforske sjangeren. De er jo allerede på nett. Alt jeg skal nevne er det som de fleste regner som den mest “sjangerkorrekte” av alle svartfilmer: Double Indemnity (Billy Wilder, 1944) som er basert på en fortelling av Raymond Chandler. Det er et bra sted å begynne. En amoralsk historie om svindel, mord og svik hvor alle er ondskapsfulle og utspekulerte. Noe som passer til november måned, med andre ord. Jeg tror jeg har den et eller annet sted i filmsamlingen min, men jeg er ikke helt sikker. Jeg har uansett sett den mer enn bare èn gang — og kommer uten tvil til å se den om igjen, gjerne flere ganger. Siden jeg allerede er i gang vil jeg også nevne den franske gangsterfilmen – en av mine største favoritter noensinne – Touchez Pas Au Grisbi (Jacques Becker, 1954), som i samme grad som Billy Wilders film fra ti år tidligere betraktes som sentral for sjangeren. Men da får det være nok. Jeg skal jo ikke lede noen inn på noen vei. Den må de finne selv. Dessuten er vi jo halvveis inne i november måned allerede, så det blir vel å sikte på neste år hvis man skal ha seg noen mer gjennomført greie med noirvember (som ikke er et fint ord).

Vi avslutter med en sang som passer ganske bra til sjangeren.

Det mest korrekte er å kalle dem ondskapsfulle skadedyr. Narkomane døgenikter og sjuskeslusker som aldri gjør noe er verdiløse; det vil si at de har nøytral verdi, de er uten betydning, det er bare “forbrukere” uten strategi og program. En ambisiøs person er derimot en person som ødelegger svært mye mer enn sin rettmessige andel av menneskehetens generelle prosjekt med å bryte ned naturen og drepe alt liv på denne planeten. Selvsagt ser de det ikke slik selv. Når en ambisiøs person ser seg i speilet mener de å observere noe beundringsverdig. En flott person. Et forbilde for andre. Hva slags ord er de mest vanlige? Ledere, vinnere, gründere, entrepreneurs, utviklere, investorer, du ser tegningen. Sånne som vet med seg selv at de er “betydningsfulle mennesker”. Det er dem jeg snakker om.

Erwin Schrödinger – han med katten – er fysikeren som en gang prøvde seg på en definisjon av fenomenet liv. Forslaget var “et lokalt felt av negativ entropi” – jeg oppfordrer de nysgjerrige til å utforske sakens betydning på egen hånd – men det er selvsagt bare sprøyt. Mennesker er jo ikke lukkede systemer verken i tid eller rom. Vi både eter og driter, samt mye annet som vi ikke behøver ramse opp. Folk vet hvordan det fungerer. Vi er jo bare dumme dyr. Bildet er ikke vakkert, men det behøver ikke å være fullstendig avskyelig heller. Det går an å utvikle både bevissthet og samvittighet. Noen er født sånn – og de er tildels noen ganske irriterende typer – men alle kan bli sånn. Du vet. Skaffe seg moral, disiplin, strategi og et “høyere formål” enn å bare være et skadedyr. Jeg tror ikke at jeg noensinne har møtt noe menneske som ikke har i det minste en slags vag følelse for hva jeg snakker om. De vet at det “er noe” men de vet ikke hva.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den typen person som “ønsker å sette sitt preg på verden” eller eventuelt “påvirke samfunnet” og den typen ting er ond. Det er jo dette begjæret som er selveste ondskapen. Hvordan det spiller seg ut i detaljarbeidet er mindre interessant, for poenget er at de misforstår både hva de selv er og hva livet på denne planeten handler om. Det å ha moral betyr på det praktiske plan at man setter grenser og siden at man har selvrespekt nok til å holde seg til dem, selv om det går an å rasjonalisere brudd på sine egne prinsipper med at “det lønner seg der og da”. At man går for det bekvemme heller enn det sanne om du vil. Som noen sa en gang: Du må utvikle svært tykk hud for at du skal kunne stå oppreist uten ryggrad. Dette er hva moral handler om i praksis. Karakterstyrke. Ryggrad. Respektabilitet. Ære. Alle normale mennesker føler jo ubehag overfor sånne som tilsynelatende ikke har noe av dette. Alt de har er noen slags glattpolert sosiopati som tillater dem å si og gjøre hva som helst så lenge de selv har noe å tjene på det. De farligste, giftigste og mest destruktive folka i verden er denne glatte, velkledde, striglede og selvsikre typen som er blottet for prinsipper. Sånn har det alltid vært. Det er jo et brysomt sosialt handicap å ha ære, samvittighet og moral. Det er ikke bra for forretningene. Det gjør at man må si nei til mange muligheter som kunne vært lønnsomme. Det er treigt, om du vil.

Nihilisme er – i den grad vi assosierer det med bevissthet – en filosofisk holdning til livet og samfunnet som avviser alle verdier og prinsipper, all moral og alle tradisjoner. Alt går i null, så å si. Som etisk prinsipp kan nihilisme være et nyttig verktøy for å “snu trender” og den typen ting, men hvis nihilismen er ubevisst og handler om bekvemmelighet snakker vi i virkeligheten om det essensielle prinsippet bak kriminalitet: Alt man kan tjene noe på er lov så lenge man ikke blir tatt for det. Vi kan kalle det frihet uten ansvar. Du kan gjøre som du vil uten at det får noen konsekvenser for deg. Det finnes hvor mye litteratur og andre kunstneriske arbeider som helst om dette, foruten selvsagt fagfilosofiske studier nok til at man har lesestoff for resten av livet og vel så det. Følgelig er det rimelig å si at alle vet det ikke er bra å gi mennesker frihet uten at man samtidig forlanger noe av dem og setter regler for fremferd, omgang, takt og tone. Hvis du ikke selv har personlig kraft nok til å danne din egen disiplin så vil du bli disiplinert av samfunnet og styresmaktene. Hvis du ikke har en personlig moral så vil du måtte henfalle til lovens bestemmelser. Sånn fungerer ting i virkeligheten. Nihilisme er når den eneste moralske standard man forholder seg til er at “det er ikke forbudt”. Vi konfronteres igjen med det kriminelle sinnelaget. En profesjonell kjeltring er jo betydelig mer “lovlydig” enn de fleste andre, i den forstand at han vet veldig godt hvor grensene går og krysser dem aldri annet enn når han “er på jobb”, slik at vi snakker i realiteten om en slags etisk ingeniørkunst på høyt nivå. Vanlige folk tenker ikke sånn. For dem er det som regel forbundet med skam å få besøk av politiet fordi de er mistenkt for noe. Det er ingen som “hilser en etterforskning velkommen” hvis de ikke allerede vet at de opererer i en moralsk gråsone, men er – teknisk sett – på rett side av loven i tilstrekkelig grad.

Vi avslutter med noen harde riff og tunge takter fra et av verdens beste band.

Referanse: NRK.no

Ut ifra teksten som er referert ovenfor virker det som et “uhell” fordi gjerningsmannen klappet til noen som falt overende og slo hodet sitt. Offeret døde så etter to uker i koma. Sånt skjer noen ganger. Det er likevel ikke “uaktsomt drap” men heller “kroppskrenkelse med døden til følge” — uten at jeg vet noe mer om detaljene enn hva NRK har meldt. Det jeg ikke forstår er hvorfor og hvordan en mann i tyveårene havner i voldelig konfrontasjon med en mann i sekstiårene. De burde ikke engang vært på det samme utestedet. Jeg er jo en “mann i sekstiårene” og ikke faen om jeg går på steder hvor det vanker tyveåringer. Herregud. Hønsehus er hva jeg tenker om sånt. I den alderen er de fulle av hormoner og lite annet, mens folk på min alder typisk søker en litt roligere stil på tingene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noe annet jeg leser i nyhetene er at den verste politiske blindebukken i Norge – Thorbjørn Jagland – selvsagt sto i kontakt med Jeffrey Epstein, noe han (Jagland) beskriver som “normal diplomatisk aktivitet”. Hva skal man tenke? Det finnes helt opplagt verre idioter enn Jagland i Norge, men ikke på så høyt nivå. Hvorfor har en sånn dust hatt såpass mange viktige jobber gjennom tiden? Han har jo mildt sagt en armlengdes liste med alskens blemmer oppigjennom årene, men likevel har han blitt hyret inn i sensitive stillinger hvor det er viktig å ha stram styring på kjeften sin. Dessuten må man vel også være litt kresen med hvem man omgås. Visste han ikke at Epstein var en dømt seksualforbryter eller synes han ikke at sånt er viktig? Fra min synsvinkel er det nesten verre hvis han var uvitende om opplegget — men det siteres også en epost fra Jagland til Epstein hvor han sier noe om å “slå seg ned på øya hans”. Det ser ikke bra ut. Hva visste Jagland og ved hvilket tidspunkt visste han det?

En av de tingene som gjør verden deprimerende er at folk i lederstillinger er så korrupte og evneveike. Selvsagt går det an å si at “de er bare mennesker” men på den annen side er det ikke urimelig å forlange mer av de som ber om høy tillit enn en hvilken som helst sjuskeslusk på gata. Du vet. Bedre orden og oppførsel enn vi forlanger av røkla. Er det for mye å be om? Jeg synes ikke det. Epstein-skandalen er noen temmelig hårreisende greier, men ikke overraskende. Ved dette tidspunkt gjenstår det vel egentlig bare å få hele mannskiten opp på bordet, til allmenn spott og spe. Uansett hvem de er og hva de driver med nå så må alle som har noen som helst slags “historie” i forhold til Epstein og opplegget hans avgi forklaring om sin rolle i det hele. Det er det eneste som nytter. Saken er alt for stor og stinkende.

Det passer å avrunde med den aller største klassikeren innenfor sjangeren “gotisk rock”.

Chimba parce er typisk slang fra Colombia og ikke nødvendigvis noe de forstår i Spania, men det betyr jævlig bra på norsk, eventuelt det er kult, eller lignende (uttrykket kan brukes på flere måter). Saken er at den dag i dag har Colombia rekorden for best kaffe som jeg noensinne har kjøpt i det lokale supermarkedet (som het Exito der borte) men jeg håper jeg finner noe tilsvarende i Spania til slutt. Nå er jo ikke Spania et kaffeproduserende land – i motsetning til Colombia – så det kan være noe der — men ifølge statistikken så er colombianere den største gruppen av innvandrere til Spania, slik at det er ikke urimelig å håpe på at de tar med seg sin egen smak for kaffe. Den beste kaffen skal jo være svart og sterk, brygget på blanke, fine og feite kaffebønner som man maler selv rett før bruk.

Jeg gadd ikke å lete mye etter hvilke land flest nordmenn flytter til – det åpenbare svaret er Sverige – men noe interessant er at antallet utflyttede nordmenn har ligget nokså jevnt på 10.000 i året helt siden 1972 (SSB-statistikken går ikke lengre bakover). Ellers er det vel slik at de rikeste pensjonistene flytter til Sveits, mens de normale drar til Spania. Det er sikkert flere variabler i bildet men jeg har selv egentlig aldri vurdert seriøst noe annet alternativ enn Spania, så det er der ting lander for meg. Det er ikke urimelig å anta at spanske kaffemerker i hovedsak handler sin råvare fra spansktalende land, først og fremst fra Colombia, men hva vet jeg? Det er vel minst like mye et prisspørsmål som noe annet. På pakningen til den kaffen jeg bruker for øyeblikket står det ikke angitt noe produksjonsland, bare at produktet er tilvirket i henhold til etiske regler. Så da er det vel en blanding av kaffebønner fra mange ulike land, skulle man anta.

Da jeg bodde i Norge gikk det i klassisk kaffetrakter, men da jeg ankom Spania byttet jeg først til presskanne, siden til den typen espressokoker som “alle” har – i den grad de har espressokoker – og som steamer vannet under høytrykk opp til selve kannen på toppen. Dette er i det store og hele den formen for kaffekoker som jeg har brukt mest gjennom livet, så det er litt return to basic liksom, hvilket selvsagt innebærer at jeg nå også bruker melk i kaffen, sånn som alle andre i Spania. Du vet. I Norge er det jo lagt opp til at du enten får kjøpt kokekaffe eller filterkaffe når det kommer til brenning og malingsgrad, mens her er kaffen espressomalt med mindre du går noen omveier for å finne annet. I praksis betyr det at du kan kjøpe bønner og male dem selv hvis du ønsker et alternativ til den typisk “snusmalte” kaffen — som jeg gjør noen ganger, men det blir ikke så mye bedre enn det espressokokte produktet at jeg gidder. Derfor blir hverdagskaffen “typisk spansk” fordi det er sånn ting er lagt opp heromkring. Det funker bra nok.

Strengt tatt vet jeg ikke hvordan opplegget er i Norge nå om dagen, men jeg gjetter på at det er enklere å finne espresso enn før om årene. Jeg begynte med “espressokanne” på 80-tallet og da ble dette regnet som litt sært og du kunne ikke typisk få kjøpt “snusmalt” kaffe annet enn i spesialbutikker, men jeg var den gangen fast bestemt på at jeg ville ha slik kaffe som man fikk kjøpt i Spania – jeg etablerte tidlig et forhold til “mitt ferieland” slik sett – og jeg har aldri vært i tvil om at hvis noen overhodet får til å lage noe som helst, så er det også innen rekkevidde for at jeg skal få det til. Det er bare et spørsmål om øvelse og tålmodighet. Har du viljen så finner du alltids veien, som de sier i England. Hvorfor skal man være fornøyd med dårlig kaffe? Det er jo ikke særlig vanskelig å lage bra kaffe med sine egne hender, så jeg stiller meg egentlig uforstående til de som ikke engang prøver — men klage det skal de. Sutter og bæs. Uten tvil det mest irriterende jeg kan komme på. Hvis du er så jævlig misfornøyd, hvorfor gjør du ikke bare noe med situasjonen? Kanskje de frykter at de skal havne i en posisjon hvor de “ikke har andre å skylde på enn seg selv” og det er jo heller ikke bra. Uansett er jeg sterkt allergisk overfor den mennesketypen. Jeg forstår dem ikke.

Det virker passende å avslutte med en norsk sang om “gamle dager”.

De kaller produktet contramuslos sin piel her lokalt, men jeg antar det på norsk betyr “skinnfrie overlår av kylling” og av en eller annen årsak er det fem i pakningen. Fem? Hva slags kyllinger er fembeinte? Jeg antar de har oppdrettet dem i nærheten av et atomkraftverk eller noe — men uansett hvordan den matematikken spiller seg ut i praksis, så kommer de med et bein i seg som det er rimelig enkelt å skjære ut. Du vet. En standard jobb. Faktisk er det så lett at jeg ikke var noe særlig konsentrert om oppgaven, så jeg kuttet meg i fingeren. Og hva sier vi da? Ikke noe som egner seg på trykk. Etter nødvendig førstehjelp fortsatte jeg imidlertid med oppgaven.

Først skal de vendes grundig – du kan si masseres – i en blanding av hvetemel og diverse krydderier, deretter dyppes i et egg som er pisket opp med litt melk, før de til slutt havner i en bolle med brødsmuler og urter. Det heter pan rallado og er et eget produkt på superen her, med eller uten diverse smakstilsetninger som urter, hvitløk og så videre. Til sist stekes de i olje til de er gyllenbrune på ganske høy varme. Jeg snur dem typisk 3-4 ganger underveis. Det du ender med til sist er da panerte lårfileter av kylling som jeg foretrekker å spise sammen med brød og salat. Det er ikke en middagsrett i seg selv men mer et litt luksuriøst pålegg som funker både varmt og kaldt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om Spania er det å si at de er minst like “typete” med maten sin her som i Frankrike og Italia, om ikke enda mer. Du vet. Varm lunsj som varer i tre timer og den typen ting, også kjent som siesta. Det er veldig enkelt å falle inn i en sånn rytme hvis du er som meg. Jeg mener, hvilke ting i livet er viktigere enn mat? Jeg kan ikke komme på noe som på en adekvat måte oppveier for en mangelfull ernæringsprofil — eller med andre ord, det finnes ingenting i menneskelivet som er så bra at det unnskylder en livsstil preget av dårlig mat. Herregud. Dette er alvorlige saker. Det morsomme er at jeg føler meg på bølgelengde med den normale stilen i Spania slik sett. Folk blir oppdratt sånn. Det finnes sikkert unntak, men som en hovedregel er det definitivt en æressak å skjønne seg på mat og matlaging.

Vi runder av med litt halvrockete popmusikk fra året 1971.

Mayabyen Tikal – som ligger i Guatemala – hadde vært et lokalt maktsentrum i tusen år før det kom bud fra Teotihuacan – som ligger i Mexico – om at nå hadde det kommet en ny tid. Som alle vet ble jo kongen Chak Tok Ichaak drept den 14. januar i år 378 og erstattet med Siyah Kak i et politisk spill som ikke bare innledet Tikals storhetsperiode over de neste fem hundre år, men som også iverksatte den mekanismen som til slutt medførte byens fall. Tikal ble oppgitt og fraflyttet midt på 800-tallet og det skjedde ikke noe mer der før arkeologene begynte å komme enda tusen år senere. Mayafolket levde videre i de samme områdene – faktisk finnes de der den dag i dag – men de sluttet å bygge byer. Illustrasjonen ovenfor er som alle kan se den såkalte “borgen” i Chichen Itza, den siste av de store mayabyene, som var sterkt preget av arkitekturen vi ellers kjenner fra Teotihuacan, kalt “talud/tablero”. Det jobbes med å kartlegge disse begivenhetene. Vi vet strengt tatt ikke så mye om mellomamerikansk politikk i tiden før Colombus, men vi vet jo at menneskenaturen er som den er. Derfor kan vi ekstrapolere visse slutninger ut ifra det materialet vi har.

Hvis vi trekker sammenligninger til Europa – noe vi kanskje ikke bør men likevel kan gjøre – så kan vi kanskje si at Tikal og mayariket representerer “det greske” mens Teotihuacan var den lokale versjonen av Roma. Det fantes jo ikke noen økonomisk saklige årsaker for å erobre Tikal og overta kulturen deres, men den mytologiske posisjonen til de mange og varierte statsdannelsene i Yucatan-regionen medførte at Teotuhuacan oppnådde en slags jordisk gudestatus gjennom å dominere hva som ved det tidspunktet var eldgamle kulturkomplekser alle de mellomamerikanske befolkningene hadde stor ærefrykt overfor. Som alle vet hadde jo Alexander Filipovic – populært kjent som “Den Store” – ved det tidspunktet da han døde i år 323 før vår tidsregnings begynnelse lyktes i å samle under seg det som den gangen ble betraktet som “hele verden” – også kjent som kosmos – og ordne det i henhold til greske ordensregler – også kjent som polis – slik at fra og med dette øyeblikk var den normale verdensordningen kjent som kosmopolis og dens sentrum var Alexandria i Egypt, som lenge var ensbetydende med den kulturelle tradisjonen vi nå kaller hellenismen og som skulle komme til å få stor betydning for fremveksten av det politiske komplekset vi ennå forbinder med Roma.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi husker uttalereglene for bokstaven C — slik at vi vet å uttale Tacitus som “tassitus” men poenget er uansett at han var en observatør av det romerske under keiserne Tiberius, Caligula, Claudius og Nero, som ikke på noen måte imponerte ham like mye som den legendariske Augustus, selveste innstifteren av det romerske imperium og en som fortsatte å ha en sterk personkult like lenge som det romerske riket varte. Tacitus skrev en bok som vanligvis bare kalles Germania og der beklaget han seg over romernes dekadanse, mens han på den annen side hyllet “de germanske folkeslagene” nord for den demarkasjonslinjen som Augustus hadde fastsatt som yttergrense for Roma etter det katastrofale slaget den 11. september i år 9, da generalen Publius Quinctilius Varus tapte hele tre legioner – rundt 20.000 mann – i konfrontasjon med troppene til den germanske lederen Arminius ved det som den gangen og nå heter Teutoburgerwald. Dette var en av de mest historisk viktige hendelsene i Europa, fordi det alltid siden definerte nordgrensen til Roma. Germanerne hans Arminius drepte alle sammen, før de parterte likene og hengte dem opp i trærne der på stedet, slik at dette dannet et naturlig grunnlag for alskens spøkelseshistorier for så lenge det romerske riket siden eksisterte. Du kan jo selv tenke deg. Det var noen uhyggelige greier. Imidlertid var det nesten to tusen år senere en viss Heinrich Himmler som syntes at dette var pokker til affære, så han brukte det for propagandaformål i det de fantaserte om at skulle bli en tusen år lang historie om tysk storhet som de kalte Det tredje riket. Men slik gikk det jo ikke.

Selv om vi har samlet og katalogisert ganske mye menneskelig historie ved dette tidspunktet er det likevel ikke vanlig å sette seg inn i materialet. Jeg vet ikke hvorfor. Selv synes jeg – åpenbart – at slikt er svært interessant, men jeg opplever ikke at mine medmennesker bryr seg om det i noen betydelig grad. Riktignok liker de fleste å fantasere om ting som har vært og hva de betyr for oss som lever nå, men de gidder sjelden å fordype seg i tingene. Selv de som går rundt og sier at de er “veldig sterke forsvarere av den norske kulturen” vet sjelden noe særlig om greiene. Det er fette idiotisk. Hva betyr “den norske kulturen” for evneveike tullinger som ikke kan gjøre rede for noe som helst? Alt de får til er å dytte i seg rusmidler og brøle mot månen om hvor mye de hater svartinger, sopere og ulydige kvinnfolk. Herregud. De fleste av dem kan ikke slåss særlig bra engang. Problemet er rett og slett ingen disiplin og enda mindre ære. Men de synes likevel at de bør få politisk makt. Eller i det minste at folk bør lytte til dem når de legger ut på nettet og ellers om sine mange idèer for hva som er galt med verden og hvodan vi kan reparere skadene. Jeg vet ikke. Det virker ikke klokt. Hva er greia med alle disse fjøsnissene? Hvorfor er de så redde? Noen spurte meg en gang om hvem jeg hater. Svaret var da og er fortsatt at det skal veldig mye til for at jeg hater noen. Jeg mener, de må i så fall jobbe jævlig hardt for saken gjennom lang tid, sånn at det blir noe personlig brysomt som jeg ikke bare kan overse.

Men nok om det. Nå gidder jeg ikke å skrive mer, så vi setter strek med en udødelig klassiker.