Det er vanskeligere enn man skulle tro å finne noen klar definisjon av hva det vil si å være rik. I økonomisk forstand virker det åpenbart at hvis du har bare akkurat det du behøver for å få ting til å gå rundt så er du ikke rik, men heller ikke fattig. Imidlertid er dette en relativ rikdomstilstand sammenlignet med et globalt gjennomsnitt, som tenderer mot ressursknapphet som noe dagligdags. Det virker ikke fornuftig å si at man er rik hvis man må velge mellom å betale strømregingen eller å reparere bilen når man bor i Norge og ellers føler seg normal. Kanskje vi kan si at dersom en plutselig utgift på rundt ti tusen kroner vil kræsje privatøkonomien din så er du definitivt ikke rik.
Enklere er det imidlertid å definere fattigdom. De som bor alene og har en inntekt (etter skatt) på under 247.000 kroner regnes som fattige i Norge. Dette gir per måned kroner 20.583 netto, som i global sammenheng er en respektabel inntekt. Du ville komme langt med disse pengene i mange andre europeiske land og enda lengre for eksempel i Thailand. Men norske priser og norskt utgiftsnivå medfører altså en høy terskel for å komme ut av fattigdomssekken. Siden EU har fastsatt en definisjon som sier at 60% (eller lavere) av den lokale gjennomsnittsinntekten er hvor grensen går så er de fattige i et rikt land vesentlig mye rikere enn middelklassen i fattige land. Uten at dette hjelper dem på det praktiske nivå der de bor og lever.
Mange har en tendens til å henfalle til metafysisk spekulasjon og si at rikdom kan for eksempel være at du har en god familie, mange venner og fri tilgang til vakker natur, dessuten ikke minst mye tid til å nyte disse godene. Hvis du på vanemessig grunnlag jobber 10-12 timer hver dag befinner du deg ikke i en misunnelsesverdig livssituasjon på noe objektivt grunnlag, selv om dette (forhåpentligvis) er noe du selv liker. Jo eldre du blir jo mer fornuftig virker det å måle rikdom i tid. Selv er jeg 59 år gammel og forstår at dette betyr at jeg har mer fortid enn fremtid. Jeg har etter måten bra helse, som ikke er noen selvfølge, men alle prognoser tilsier at innenfor et 10-20 års perspektiv må jeg være forberedt på å bli angrepet av alskens aggressive sykdommer. C’est la vie.
Personlig ser jeg ingen grunn til å misunne de rike. En 70 år gammel milliardær ville sannsynligvis uten å nøle byttet alle pengene sine mot å bli omgjort til en 20 år gammel men blakk mann, som hadde alle muligheter til å gjøre alle de tingene han selv aldri gjorde fordi han var fokusert på å bygge opp formuen sin. Det er en vanskelig kunst å leve slik man synes man bør. Med mindre man mister vettet underveis betyr det å bli gammel at man husker alle de korsveiene da man valgte det ene heller enn det andre og det er slett ikke sikkert at man synes at man alltid gjorde de riktige valgene, men det er som kjent lite man kan gjøre med det i ettertid. Som man reder ligger man.
Det mest velkjente men samtidig dårligst forståtte begrepet fra indisk filosofi er karma. Vi kan grovt si at det betyr skjebne (selv om ordet i direkte oversettelse betyr handling) men da forstått som nøytrale konsekvenser mer enn noe religiøst eller magisk. Karma skapes gjennom at man velger det ene fremfor det andre og etter noen tiår vil det bli tydelig hva slags skjebne man har skapt for seg selv. Jeg tror ikke det finnes noen som på noe ærlig vis kan si at alle valgene de gjorde var smarte og at de medførte akkurat det de ønsket, men hvis man har valgt riktig i mer enn halvparten av de gangene da man fattet såkalte skjebnevalg så tror jeg man skal være fornøyd. Lite synes mer tragisk enn en gammel mann som angrer på alt han gjorde, eller en som er bitter og føler seg snytt av andre mennesker eller selve livet. Men slike finnes.
Dagen i dag kan bli din beste dag, som Erik Bye sa i den der sangen. Men den kan også bli det motsatte. Karma er en form for poetisk sannsynlighetsmekanikk, fordi man er der man er som en konsekvens av alle tidligere valg i livet og vanemønsteret man har bygget opp underveis sier mye om hva man oppfatter som mulig og umulig. Både de fattige og de rike kan oppleve ulykke. Men bare en av dem kan betale seg ut av faenskapet. Er det sant at folk for det meste får akkurat det de fortjener? Jeg synes ikke det. Nå for tiden oppfattes ærlighet som noe teit og naivt. Vi har i løpet av de siste femti år bygget opp et samfunnssystem som favoriserer de samvittighetsløse, de som uten hensyn utnytter enhver situasjon til sin fordel i jakten på rikdom og makt. Premien for dette, altså det nyliberalistiske prosjektet, er imidlertid noe vi alle deler. Naturen sier nei. Klimaet er i endring men det virker ikke som om “folkeviljen” er i stand til å erkjenne dette på det nødvendige handlingsnivå. Som sagt er jeg 59 år og jeg tror jeg vil leve lenge nok til å se hele skithuset falle sammen, men jeg håper jeg tar feil.
Delstaten Florida i USA under ledelse av guvernør Ron De Santis har iverksatt en skarp kampanje mot det de kaller “LGBTQ-ideologien” som etter deres mening prøver å påvirke barn og ungdom til å bli skeive. I sakens anledning har de blant annet åpnet en sak mot Disney-konsernet fordi Disney ifølge styresmaktene i Florida demonstrerer “våkenhet” (jeg er litt usikker på hvordan man oversetter begrepet woke til norsk) og dette er noe de vil ha seg frabedt. De har også forbudt en mengde bøker, inkludert lærebøker i matematikk, fordi sensurnemnda mener at de inneholder henvisninger til unormale seksuelle aktiviteter. Et litt pikant problem er det såkalte regnbueflagget, som er i vanlig bruk innenfor LGBTQ-miljøer som et symbol for mangfold. Det er forbudt å agitere for annet enn den heteronormative kjernefamiliemodellen på plasser hvor barn og unge ferdes i Florida, inkludert det å stille ut regnbueflagget. Noen har klaget på at omslaget til Dark Side Of The Moon inneholder “homoideologi” og inntil saken er blitt avgjort av retten har det blitt nedlagt foreløping injunksjon mot å ha denne plata utstilt i butikker som selger musikk og annet.
Dette er ikke en sann nyhetshistorie. Det er bare en morsomhet som er blitt funnet opp av en standup-komiker under vignetten “Er Gud homo?” (fordi regnbuer er noe som finnes i naturen). Problemet med det hele er imidlertid at vitsen ikke er helt absurd. Det foregår faktisk en urimelig form for homo-hysteri i dagens USA fordi kyniske politikere som ikke har bedre ting å finne på bruker denne skrekken – homofobi – som et aktivt politisk verktøy i sine kampanjer for å skaffe seg makt og innflytelse. Som kjent nytter det lite å bruke fornuftsargumenter mot idèer som folk har skaffet seg på ufornuftig vis så det er i skrivende stund uklart hvordan dette vil ende, men det ser ikke bra ut. Hele det politiske systemet i USA virker å være ute av lodd og vater i kjølvannet av Donald Trumps presidentskap. Folkevalgte representanter står skamløst opp og fremfører hva det er vanskelig å tro at de ikke forstår er reinspikka vås i sin jakt på stemmer. Om to måneder er det valg (noe som omtrent tilsvarer kommunevalgene i Norge) og da vil det vise seg hva som er hva. Er dette hva det amerikanske folket vil ha? Eksperter på det amerikanske valgsystemet sier man kan regne med at det vil skje en maktforskyvning innenfor både senatet og representantskapet nå til høsten fordi “regjeringsslitasje” vanligvis virker på denne måten og topartisystemet tilbyr ingen andre alternativer enn “de andre” når folk skal uttrykke sin misnøye med det den sittende regjeringen har klart å få til, eller rettere sagt ikke få til.
De som er gamle nok til å huske Sovjetunionen vil også huske at de brukte en propagandateknikk vi kan kalle “alternativ virkelighet”. Det var forbudt, tildels også svært farlig, å kritisere styresmaktene og det de hevdet var uomtvistelige sannheter, inkludert påstanden om at Sovjetunionen hadde det beste tenkelige politiske systemet i verden. Siden denne tilsynelatende monolittisk uangripelige maktblokken smuldret opp og forsvant ganske forbausende raskt har de imidlertid valgt en annen taktikk i det som i dag kalles Den russiske føderasjon. Propagandateknikken de nå bruker kan vi kalle “ingen virkelighet” og den består grovt sett av å fyre opp under alt som kan bidra til at folk mister hodet og ikke klarer å gjøre annet enn å skrike mot månen. Alle former for sosiale konflikter og uløselige spørsmål styrker styresmaktenes politiske grep på sin egen befolkning fordi det virker ikke som om noe nytter, alt er dystert og håpløst. Det påstås at russerne i løpet av årene 2012-2016 lyktes med å etablere dette grepet i blant annet USA og Storbritannia gjennom å gå inn i sosiale media og jobbe aktivt med å styrke alle konflikter de kunne finne. Det var aldri snakk om å velge noen side eller å jobbe mot noe spesifikt politisk resultat, alt handlet om å hisse opp folk til det punkt hvor de ikke lenger klarer å tenke rasjonelt og føler seg omgitt av utydelige fiender på alle kanter, som i praktisk politisk konsekvens vil medføre at landet blir ustyrbart gjennom vanlige demokratiske prosedyrer. I stedet får man en slagordpreget form for aggressiv maktpolitikk som til forveksling ligner fascisme.
Dersom dette er sant må man bare ta av seg hatten for hva de har klart å få til i form av “pang per peng” innenfor en klassisk definisjon av spionfaget. Under Den kalde krigen brukte alle aktører såkalte påvirkningsagenter hvis funksjon ofte var å svekke folks tillit til statsstyrelsen og det politiske systemet i sine respektive land. Alle gjorde dette. Det kan til en viss grad ligne det klassiske “beskyttelsesopplegget” som organiserte kriminelle bruker for å presse penger ut av et etnisk preget nabolag hvor alt handler om å selge idèen om at bare de er i stand til ta hånd om de daglige problemene folk må forholde seg til og dersom de gjør motstand vil de bli rammet av alskens ulykker. Til syvende og sist er dette en strategi som er like gammel som menneskeheten, som handler om å styre gjennom frykt. Frykt for praktiske problemer, frykt for vold, frykt for sykdom og død, frykt for det overnaturlige. Poenget er til enhver tid at du ikke klarer å tenke klart og fatte rasjonelle valg når angsten styrer livet. Et demokratisk styresett forutsetter at folk er rasjonelle aktører som velger de representanter som kan levere varene i forhold til ymse praktiske forhold i fredstid. Men når folk er redde for at krigen skal komme vil de oppføre seg annerledes. Når de ikke tror at de har noen fremtid vil de heller ikke bry seg om å legge langsiktige planer. Politisk stabilitet i demokratisk forstand forutsetter at befolkningen har tillit til at politikerne de velger snakker sant og står for det de sier. Kanskje de ikke får til alt de lover men de prøver i det minste. Hvis ingen lenger tror på noe som helst får vi “ingen virkelighet” og det eneste som virker er makt og vold. Som sagt, om to måneder har de valg i USA. Så får vi se.
Det korte svaret er nei. Det har aldri eksistert noen maskinbasert sivilisasjon før vår egen. Før om årene ble alt gjort med håndmakt. De som tror noe annet er enten idioter eller verre. Kanskje de er gale. Hvem vet. Det er også mulig at mange tjener store penger på boksalg, foredragsturnèer og denslags. Alle de store steinkonstruksjonene fra oldtiden ble utført for hånd. Vi vet ikke alltid eksakt hvordan (selv om erkeologer arbeider eksperimentelt med saken) men svaret er definitivt ikke en tapt sivilisasjon som hadde avansert maskinteknologi. Vi ser sannsynligvis mer på en metodikk som handler om mange små bevegelser over lang tid. De som bygget Stonehenge hadde ikke hastverk. Anlegget var allerede mange tusen år gammelt da de mest imponerende steinringene ble oppført. Hva meningen med hele greia var er ikke noe godt spørsmål. Vi må tåle at det finnes ting vi aldri kommer til å forstå. Hva er meningen med Frognerparken i Oslo? Det er en kunstnerisk maktdemonstrasjon og et sted folk liker å valfarte til for ymse slags samlinger foruten å studere selve anlegget.
Det mest patetiske argumentet av dem alle er at tingene er for bra utført. Håndverket er for godt til å kunne være sant. Egyptere og indere ville ikke greid å få til det alle kan se med sine egne øyne at de faktisk fikk til fordi dette skjedde for så lenge siden og de hadde ikke tilgang til alle de maskinene og metodene vi bruker per i dag. Presisjonen er et problem. Sammenføyningene er for nøyaktige. Overflatene er alt for jevne og godt polerte. Men disse uttalelsene kommer typisk fra klønete bygutter med myke små hender som aldri har gjort noen form for praktisk arbeid i sitt liv. Det er så dumt at bare det å engasjere dem i diskusjon fremstår som en avskyelig tanke. Det er økonomiske årsaker til at vi nå nøyer oss med alskens slurvete slaskeri i stedet for å gjøre skikkelig arbeid. Penger spart er penger tjent. Du kan selv regne ut hva det vil koste å ha et team med dyktige håndverkere legge ned mange tusen timer på å lage en gjenstand av stein. Ingen gjør dette nå i dag, med mulig unntak av enkelte eksentriske rikfolk. I oldtiden var arbeidstid billig mens materialer var dyre. I dag har vi det motsatte forhold.
Problemet med vår storslagne art Homo sapiens er at vi har vært som vi er nå i to hundre tusen år, med de samme mentale og fysiske kapasiteter (faktisk bedre i oldtid enn nå fordi det er i dag ikke lenger nødvendig å være kreativ og kompetent). Men vi har ikke vært fastboende jordbrukere i mer enn noe over ti tusen år og det vi kaller sivilisasjon oppstod ikke før omtrent tre tusen år før begynnelsen av vår tidsregning, på den tid da metalløkonomiene overtok. Den virkelig store gåten i dette bildet er hvordan det neolittiske konseptet oppstod. Veien derfra til bronsealderen er mye enklere å se og forstå. Min personlige teori er at fylla har skylda. Til tross for alle røverhistorier som fortelles om moderne jaktlag og deres eksesser med alkohol er det vanskelig å på noe effektivt vis overleve som profesjonell jeger hvis man til enhver tid er enten dritings eller i bakrus. Da er det mer praktisk å holde dyr i fangenskap slik at man kan drepe og spise dem etterhvert som behovet oppstår uten å bruke tid på sporing av vilt og uten noe behov for taktisk organisering av jaktlag. I det arkeologiske registeret kan vi observere at pottemakeri begynner samtidig med faste bosettinger. Man behøver jo et gjæringskar for å fremstille alkoholholdig drikke. Paranoide fantasier fremkalt gjennom ruspåvirkning forklarer også på tilstrekkelig vis hvorfor menneskene oppfant diverse guder og makter som stiller moralske og økonomiske krav til alminnelig livsførsel. Som konsept har dette siden bare ballet på seg mer og mer helt til vi har havnet der vi nå befinner oss.
I utgangspunktet var det å være bofast på ett og samme sted gjennom lang tid sannsynligvis bare en egenskap som kjennetegnet de døde. Det som da fylla kom på moten utviklet seg til å bli boplasser begynte som gravplasser. Mens menneskene ennå var omstreifende jegere og samlere måtte man bevege seg med det viltet man livnæret seg på mens man ennå hadde liv. Siden ble det å rigge til såkalte luftgraver for kadaveret etter at noen døde, slik at diverse rovfugler kunne plukke beingrinda ren for bløtdeler mens resten ble plassert i klanens faste gravsted, hvor man sikkert hadde noe slags arrangement for å markere anledningen. Ved et tidspunkt ble “gravølet” introdusert og et par generasjoner senere tok denne skikken over og medførte at en helt ny form for livsstil ble etablert. Dagene handlet mindre om å skaffe mat og mer om å skaffe neste brukerdose med gudedrikk. Rusøkonomien overtok. Siden har det vært slik at “fest er best” men man må jo også jobbe for å produsere mat og annet som man trenger for å leve. Prinsippet er i dag det samme bare svært mye mer komplekst. All vår psykologi handler om rusens høyder og bakrusens dyp, selv om kulturelle symboler til en viss grad har antatt et eget liv som metaforer for det neolittiske konsept. Selv de som i vår tid ikke aktivt ruser seg fokuserer på begrepsparet himmel og helvete i form av forskjellig slags vikarierende symbolatferd, for eksempel “tro”, mens økonomien den dag i dag handler om å akkumulere overskudd, det vil si mer enn man behøver. Det som før var enkle gravplasser har vokst til å enorme bykonstruksjoner preget av funksjonell automasjon og befolket av de levende døde.
Ordet teater kommer fra det greske theastoi som betyr “se på”. Det er en fremsyning. Noe som presenteres for øynene dine. Det kan være noe som forteller en historie, noe som fremkaller en følelse, noe som vekker spesielle assossiasjoner, og så videre. Hele poenget er at du skal se det og det skal være spesielt, noe utenfor det vanlige. Teater er utøvende kunst som blir “fremført” av et ensemble, til en varierende grad støttet av forskjellige typer tekniske effekter, innenfor en avgrenset tid og et avgrenset rom. Det er også skapende kunst som blir funnet opp, diskutert, formulert, regissert, sykronisert, regulert, og alle andre ord som Gorgon Vaktmester stønner frem, men den skapende siden regnes ikke som (og bør som en hovedregel heller ikke være) en synlig del av teateret. Publikum forventer å bli vist noe. Høytlesning fra et manus er den ene enden av dårlig teater. Den andre består av “skuespillere som bare gjør noe” uten at det virker som om de har noe slags mål og mening med det de gjør.
Du vet når du har sett bra teater fordi du går derfra med en følelse av “wow” mens du leter etter saklige og egnede ord som kan brukes til å beskrive det du nettopp erfarte. Ikke uten grunn snakker man om “scenemagi” når alt klaffer og publikum blir fjetret. Bra teater oppstår når det finnes et bra manus som en god regissør bruker til å skape et helhetlig uttrykk hvor alle detaljer er gjennomarbeidede. Det går an å ha flaks men som en hovedregel handler bra teater mest om styrt og koordinert arbeid. Til en viss grad kan teater sammenlignes med film men dette gjelder bare under den skapende delen av prosessen. Selve fremsyningen av arbeidet kunne ikke vært mer annerledes. Det er sjelden mulig å fange på film den spesielle følelsen som oppstår i rommet når bra teater skjer. Det man prøver å dokumentere er ikke synlig. Teaterdynamikken er noe som “skjer”, ikke noe som “er”. Dette har alltid vært hovedproblemet med å filme teater. Det finnes riktignok noen gode produksjoner av “teater på film” men felles for alle dem er at produksjonen har tatt hensyn til at dette blir filmet og innrettet seg slik. Dessuten finnes det mye bra stills-foto av teaterproduksjoner, men også de har blitt arrangerte, de er ikke fritt knipset av en fotograf i løpet av en forestilling. (Det ville i så fall utgjøre et så forstyrrende element i bildet at illusjonen ville blitt brutt.) Teater lykkes når de skaper en stemning som fanger publikums oppmerksomhet til en slik grad at de “glemmer seg selv” og alt føles som en levende drøm for en stund. Teater lykkes når det hele blir til en mystisk opplevelse som har nærmest religiøse dimensjoner.
Dessverre skjer ikke dette hele tiden, eller engang mesteparten av tiden. Mye middels dårlig til pinlig kleint teater lages av kunstnere som ikke forstår at nevrosene deres ikke er interessante. Alle mennesker har et liv som for en stor del er slitsomt, kjedelig og frustrerende. De liker dårlig å bli belært om lidelse fra en jypling som har gjort hobbyen sin til et yrke og som kanskje ikke tjener bra på dette men han får i det minste holde på med noe han liker. Folk vet allerede at de lever meningsløse liv i en verden som de ikke egentlig forstår, så gi dem noe annet enn dette. Belærende teater som fremfører et politisk, økonomisk eller religiøst budskap har ikke mer kritisk verdi enn en hvilken som helst reklamefilm på fjernsyn og fortjener omtrent den samme engasjerte interessen fra sitt publikum. Teaterets oppgave er ikke å skape bevisste forbrukere, det er å åpne portene til en helt annen virkelighet, ikke for å flykte fra den vi allerede befolker men for å bevitne emosjonelle dimensjoner vi ikke normalt opplever. Teateret skal skape en visjon som i kraft av sin gravitasjonsmessige tyngde suger all oppmerksomhet til seg mens den eksisterer. Det er dette som er teaterkunsten. Den oppstår (eller ikke) i et avgrenset rom og innenfor en avgrenset tid fordi dette er målsettingen og hva ensemblet jobber for å skape, det er ingen tilfeldighet (selv om det noen ganger skyldes mer flaks enn dyktighet). Det skal imidlertid nevnes at dette teatersynet deles ikke av alle. Mine idèer preges av Grotowski, Brooks, Artaud og en rekke andre mer eller mindre kjente navn fra den fysiske teatertradisjon. Det er litt ekstremt. Men det er forholdsvis velkjent vare blant alle som opererer innenfor teateret.
La oss kalle det dagens paradoks at teater ikke bør være teatralsk. Det er litt i overkant enkelt å lage parodier på “teatralsk drama” som blir overspilt, misrepresentert, underkommunisert eller på andre måter profesjonelt mishandlet. Visse scener fra visse stykker av Ibsen og Shakespeare er standard vare når noen på komisk vis søker å fremstille en skuespiller som ikke er så dyktig som han selv tror. “Legg følelse i det” er en beskjed som lett kan misforstås, men dessverre er dette det inntrykk mange har av teaterarbeid: Kunstig lydende ord som blir fremørt av kunstig poserende jålebukker. De som kan huske skoledagene husker kanskje også at det ikke nødvendigvis var noen god nyhet når klassen skulle se på et teaterstykke. I beste fall var det noe morsomt men det kunne også være noe kleint som gjorde barna pinlig berørte på de voksnes vegne som hadde falt til slike dyp av teithet. Som hvis en av foreldrene dine er dritings og inisterer på å spille gitar og synge selv om ingen andre synes dette er noe fint. Som alltid, når du ønsker at du var et annet sted er du på feil sted. Men der er du og nå skjer det noe pinlig. Sånn er livet. Vi merker oss imidlertid her og nå at “det teatralske” ikke nødvendigvis har noe med teater og teaterarbeid å gjøre. Det må oppfattes som en parodi på teateret. Det finnes noe som kalles “performancekunst” men dette skiller seg fra teater i den forstand at det er “en bevegelig skulptur” som er mer utstilling enn fremstilling. Til tross for sitt navn er performancekunst mer figurativ enn performativ. Den er sitt eget objekt mens teaterets objekt er metafysisk, lik poesiens. Det er kanskje subtile forskjeller men de er svært virkelige og svært viktige. (Selv om det må tas med at disse grensene er flytende og diffuse.) Teateret er en hendelse i seg selv mens performancekunst er en utstilling av en hendelse.
Til sist noen ord om William Shakespeare. Se på forholdene innenfor engelsk teater i tiårene før Shakespeare. Se på hvor mange i overkant “tilfeldige sammentreff” av vage hentydninger som fremkommer i originaltekstene. Se på de politiske forholdene i England (og Europa forøvrig) i løpet av Shakespeares karrière. Se på persongalleriet rundt Tudorhoffet. Se på filosofene, intrigemakerne, astrologene og vitenskapen. Se på handelsmennene. Se på banker og økonomi, se på alminnelig prosjektorganisering og fremdrift. Se på bakgrunn, oppvekstvilkår, ekteskapelig liv og forfatterkarrière for personen William Shakespeare. Se på hvordan det engelske teatermiljøet fungerte like før hans tid. Se på adelsmennene som finansierte det og hvordan de var involverte med tidens politiske prosjekter. Når du har sett på alt dette er det uunngåelig at du sier “hmm”. Det er noe som ikke stemmer her. Dette smaker av Milli Vanilli. Hele opplegget rundt den samlede produksjonen til Shakespeare er slik at man henfaller til den hypotesen som sier at personen fantes men det var ikke han (eller i det minste ikke han alene) som skrev alle disse verkene. Alt er rett og slett alt for beleilig. De hadde lenge jobbet med mange som skrev for teateret og lagt ned store ressurser på å bruke dette virkemiddelet til å jobbe inn nye politiske prinsipper i samfunnet. De prøver og feiler både her og der men til slutt kommer en perfekt innertier. Shakespeare tar hele kaka mens alle de andre forsvinner. Hmm. Jaså? Sannelig beleilig det der gitt. Uansett, etter mitt litteratursyn spiller det liten rolle om Shakespeare “egentlig” var Edward de Vere, Francis Bacon og en håndfull andre konspiratører som “egentlig” hadde et politisk formål med hele pakka, for tekstene finnes og de står støtt på sine egne bein. Vi har naturligvis Hakkespettklubben som består av ymse individer som etterforsker affæren og som jevnlig produserer materiale om det de finner, mye av det veldig interessant, men det forandrer ingenting i selve den litterære produksjonen.
Det går ikke an å si at jeg kjenner Colombia for jeg har bare vært i Cali. Det går ikke engang an å si at jeg kjenner Cali for jeg har bare vært i bydelen San Fernando. Men det er rimelig å si at jeg vet mer enn ingenting. På kartet ovenfor er byen Cali merket av som en prikk rett under bokstaven C i Colombia, slik at det ligner litt på det lille symbolet de henger på bokstaven C i fransk for å vise at den skal uttales som S. Men ikke si Solombia. De er allerede irriterte nok over at britene kaller det Columbia, til en slik grad at man får kjøpt t-skjorter og baseballcaps som på tydelig vis korrigerer denne feiltagelsen. Selv kjøpte jeg imidlertid bare to fotballskjorter. Den gule til landslaget deres og den grønne til Deportivo Cali. Dessuten en svart en som sier Colombia es una chimba parce. Det må man ha lov til å si for de har jævlig bra vær i Cali. Det er en kjøretur tilsvarende Oslo-Trondheim rett sørover for å komme derfra til ekvatorlinjen, som altså ligger i Ecuador. Derav navnet. På grunn av dette er det forutsigbart 12 timer dag og natt hele året, mens beliggenheten til Cali – tusen meter over havet – drar ned temperaturen med ti-femten grader i forhold til langs kysten, så de ender med et konstant klima på cirka 25 grader, pluss-minus fem, hvor man allikevel bør ha respekt for sola og bruke både hatt og solfaktor. Dette er tropene, selv om det er mildt.
De har imponerende bytrær i Cali. Jeg har ikke vært i alle byer og har ikke engang sett spesifikt etter steder som har fine bytrær, men av de byene jeg har sett har Cali en type trær som tigger etter å bli klatret i på sportslig vis, av noen som har fysikk til å løpe og hoppe mye, hvilket jeg selv dessverre ikke har i denne delen av livet. Imidlertid husker jeg hva det handler om så jeg kan se mulighetene. Men nok om det, vi skulle ut for å fiske. Kjæresten min heter Tatiana og kommer egentlig fra Venezuela, men i likhet med to millioner andre venezolanos har hun reist til Colombia for å finne arbeid og ordnede forhold. Ting er helt på trynet i Venezuela. Virkelig. Det er så ille at det er vanskelig å forstå hvordan de klarer å føkke ting opp så jævlig i et land som har så bra naturlige forutsetninger. Det ene med det andre, sånn er uansett tingene, Tatiana bor og jobber i Cali, hvor hun også har sitt sosiale liv og så videre. En dag skulle vi på fisketur sammen med noen av hennes venner. Det innebar omtrent en halv times kjøring på motorveien ut av selve byen og gjennom et industristrøk før vi kom til Fish Camp, et oppdrettsanlegg med fire store fiskedammer og parkmessig opparbeidet landskap innimellom. Vi ankom tidlig så det var ikke mange der, men utover dagen ble det ganske folksomt. Tydeligvis et populært tiltak. Opplegget er å fiske en fisk eller to som man så siden får grillet og tilberedt på stedets kjøkken. En action-restaurant som tilbyr en helhetlig opplevelse for den kresne sportsfisker og finsmaker. Eller kanskje heller et litt trippy sted preget av dårlig smak i alle andre ting enn selve smaken, for fisken var fersk og kokken var kompetent, så da gikk det så bra som det kunne gå i dette litt surrealistiske Disney-western-landskapet.
Hvis man allerede liker øl i Norge vil man like øl enda bedre i tropene. Tro meg, sånn er realitetene i livet. Kald øl i 0,3-flasker ble omsatt i idiotiske mengder like fort som et dusin servitører klarte å løpe frem og tilbake mellom kjølerommet og den stadig voksende menneskemengden der på fiskeplassen. Selv passet jeg nøye på å holde meg i skyggen men ble allikevel solbrent på armene, mest på den høyre. Det skinner vesentlig mye mer brutalt langt der sør i motsetning til hva som gjelder her i Norge. Øl føles nødvendig like mye som ønskelig, kanskje til og med litt mer, så det gjelder å ha pengene klare. Alt handler om efectivo (kontanter) i Colombia. Man betaler ikke med kort der, ihvertfall ikke et utenlandsk kort, så det blir å hente ut efectivo i minibanken, som i den norske enden kostet meg omtrent femti kroner hver gang. (En krone er nå omtrent fire hundre colombianske pesos så alle summene er latterlig høye, men hvis man stryker tre nuller og ganger med to vil man omtrent havne der i norske kroner.) Det var helt dagligdags å se folk betale i kassa på supermarkedet med kontantbunker som ville fått politiet til å komme med blålysene på i Norge, men de reagerte veldig negativt på forespørsler om å betale med kort. Ganske sært, egentlig, når man er vant til det motsatte, men sånn er reglene. De har mye “uformell økonomi” i Colombia. Mye fattigdom og mye kriminalitet. Det er på alle måter svært langt borte fra Østerdalen i Norge men en interessant likhet var at du ikke fikk kjøpt øl i butikkene før klokken ti på morgenen selv om de åpnet seks eller syv. Man prøver jo å få gjort unna dagligvarehandelen før sola kommer for høyt opp, som i Cali betyr fullstendig zenith, rett over hodet klokken tolv. Om ettermiddagen er det for mye kø og trafikk.
Det er vanskelig å dra noen realistiske sammenligninger men la oss si at bydelen San Fernando i Cali er noe i likhet med Grünerløkka eller Majorstua i Oslo, altså et litt småhipt sted midt på pristreet på eiendomsmarkedet for sentrale bystrøk, som i seg selv har tilstrekkelig med tilbud til at man ikke behøver å dra noe annet sted, som uansett ikke ville vært aktuelt med de covidreglene som gjaldt da jeg var der. Ingen turistattraksjoner var åpne og ingen slapp inn noen plass uten ansiktsmaske. De fleste steder hadde bevæpnede vakter som inngav en følelse av at de rett og slett ville skyte deg hvis du begynte å sippe om rettighetene dine eller denslags. Dette var helt klart ikke noen lekebutikk. Man kunne bevege seg fritt rundt omkring men reglene var både tydelige og strengt håndhevede. Selv følte jeg meg imidlertid aldri truet eller engang disrespektert, alt var veldig rolig og profesjonelt. Folk var “på jobb” og lite interessert i å engasjere seg i stort mer enn å få dagen til å gå. Ikke vær den som lager kødd så vil heller ingen kødde med deg. En elementær leveregel som funker overalt. Stikk frem hendene og ta imot din dusj med desinfiserende rumpesprit før du går inn av døra til det supermarkedet. Buen dia señor. Et kort nikk. Livet går videre. Dagens jobb er å kjøpe en tolvpakk med vann og en tilsvarende mengde øl, samt “noe til middag” (som i praksis betyr å se hva de har på spesialtilbud i ferskvaren). Alt som forsinker eller på andre måter vanskeliggjør dagens jobb er ineffektivt og ikke verdt å bruke mer tid på enn hva som er absolutt nødvendig. Hva er greia til de som diskuterer med folk på biltilsynet eller i tollskranken? Det er jo det siste sted i verden man har lyst til å tilbringe verdifull levetid. “Mine samlede samtaler med dørvakter” bør være en av de korteste kapitlene i selvbiografien din, hvis ikke har du kastet bort mye tid på tull.
Det går utvilsomt an å pådra seg nesten ubegrensede mengder med trøbbel i et land som Colombia, men det går også an å oppføre seg diskret, bruke sunn fornuft, vise høflighet og ellers konsentrere seg om det man skal gjøre uten å bli distrahert av alle svindlere og småkjeltringer som “ser etter noe” hver dag, overalt og hele tiden. Et tydelig, bestemt, men samtidig på alle måter verdinøytralt nei er det internasjonale kodespråket for “ikke kast bort tiden på meg”. Så snart det budskapet har sunket inn vil de aldri mer bry seg om deg. I utgangspunktet er man som “gringo” et mer håpefullt mål for de som jakter på småpenger så de vil gjøre henvendelser inntil de innser at det er dødfødt. Etter et par uker er det akkurat som alt stilner og forsvinner. San Fernando er jo et nabolag hvor selv de som “jobber på hjørnet” forholder seg til adresser og faste plasser, som sikkert er organisert på noe slags vis på et eller annet nivå, hva vet jeg. Imidlertid var det klart nok etter en stund at operatørene ute på gata gjenkjente meg og til en viss grad til og med begynte å hilse når jeg kom gående forbi. Sånn fungerer det. Samtidig med at du begynner å få en følelse for hva som ligger i hvilken retning får nabolaget en følelse for hvem du er og hvordan du beveger deg. Enkelte områder var liminale. Du burde helst holde deg på denne siden av gata og ihvertfall ikke gå inn i noen av sidegatene der borte. Den typen sted. Andre plasser var greie om dagen men ikke om natten. Du lever, du lærer. Colombia har ellers rykte for å være verdens største produsent av kokain, som representerer flere hundretalls milliarder kroner i året innenfor en bransje som per definisjon er kontantintensiv så det er rimelig å forvente at det er mye efectivo i sirkulasjon. Man ser for seg en pengevaskende operasjon som i praksis inkluderer hele samfunnet og det er vanskelig å se hvordan det noen gang kan bli annerledes så lenge så mange tjener så idiotisk mye penger på faenskapet.
Som turistland sett er Colombia svært godt egnet for de som vil ha en byferie, jeg kan som sagt bare uttale meg om Cali, men jeg ville ikke anbefale noen å reise rundt på landsbygda uten å ha med seg både lokal guide og sikkerhetsvakt. At noe “som regel” går bra betyr ikke at det alltid går bra. Det finnes både geriljakrigere og kriminelle gjenger der ute og det er ikke trygt å møte noen av dem, men så lenge man holder seg i turistløypa og ikke oppfører seg provoserende er det svært usannsynlig at noe skal skje med deg. Colombia har hatt en periode med relativ fred og stabilitet i noen år nå og folk begynner å få sansen for det. På 80- og 90-tallet flyktet like mange fra Colombia til Venezuela som andre veien nå i dag. Tider skal henrulle. “Kokainkrigen” som førte til at Pablo Escobar for en periode var en av verdens rikeste menn i kombinasjon med borgerkrigen som hadde pågått siden på 60-tallet gjorde forholdene ulevelige for mange colombianere den gangen. For regionen ville det vært en stor fordel dersom man fikk på beina noe slags fungerende opplegg i Venezuela også. Regionen har en sterk kandidat til tittelen verdens vakreste natur og det er en skam for menneskeheten at dette gjøres utilgjengelig av dustekonflikter og amatørmessig økonomisk styring.
Det er sannsynligvis en ganske smal disiplin å diskutere hvilket av diktene til Egil Skallagrimsson som er det beste. Egil hvem? er en ikke uvanlig reaksjon. Med mindre du befinner deg i Island (de insisterer på at man aldri er “på” Island, men “i” landet) hvor dette er et tema som kan vekke tildels uforståelig sterke følelser. Enkelte fremholder at Hofuðlausn med sitt fyndige språk og sine enderimmå være å betrakte som det ypperste denne noe psykopatiske drapsmannen og poeten frembrakte, men jeg tror at de fleste, meg inkludert, lener seg mot at den intense poetiske kraften i Sonatorrek overgår alt annet han gjorde, sine qua non. Det går ikke an å fremstille noe slikt hvis man ikke har et uvanlig talent for “poetisk realisme” som i Egils tilfelle virker nærmest malplassert når man ellers ser på hva slags 24 karats drittsekk han var.
Men sånn var visstnok livet i vikingtiden. Aggresjon og vilje til voldsutøvelse ble regnet som de mest ærbare av maskuline dyder. Og uansett hva man ellers måtte mene om dette er det ikke til å benekte at Egils Saga er en røverhistorie som hører hjemme på øverste hylle innenfor verdenslitteraturen. Vi vet strengt tatt ikke hvem som skrev den men mange mener å gjenkjenne språkføringen til Snorre Sturlasson i teksten. Selv har jeg ingen mening om dette. For meg er det helt greit at de islandske ættesagaene sorteres under rubrikken for “anonym forfatter”. Dette tilfører dem en form for mytisk dimensjon som dessverre forsvinner når man gir seg til å analysere forfatterens liv og levnet som om dette er noen form for vesentlig del av skrivegjerningen. Ta for eksempel Knut Hamsun. Han var jo nazist! vil noen si, og dermed regner de seg som ferdige med den saken. Det går ikke an å like det Hamsun skrev uten at man på et slags magisk vis blir besmittet av privatlivet og meningene hans.
Det er et ganske interessant spørsmål til hvilken grad man kan skille et verk fra den kunstneren som skapte det. Jeg mener å kunne huske et tidspunkt i livet da jeg var livredd for å få “jentelus” men dette forsvant jo etterhvert og nå virker det absurd. Men dette er faktisk den beste forklaringsmodellen jeg kan komme opp med i løpet av forsøket på å forstå hvorfor folk ikke klarer å skille forfatteren Knut Hamsun fra privatpersonen. Bør man male om huset dersom jobben først ble gjort av en håndverker som siden ble morder? Hva består distinksjonen i? Det er ikke urimelig å anta at mye beundringsverdig arkitektur fra mange tusen år siden – la oss si i Egypt – ble skapt ved hjelp av en kostnad i form av menneskelig lidelse som er bent frem uakseptabel i forhold til en mer moderne sensibilitet. De som brukte slaver til å få jobben gjort krysset en grense som er utilgivelig for all fremtid. Hva betyr dette for eksempel for Nordlandsbanen? Du bør ikke ta toget fra Trondheim til Bodø dersom du ikke med god samvittighet klarer å lese Segelfoss By. Under hver sville ligger det skrikende lik av sovjetiske krigsfanger som ble misbrukt på det groveste.
La oss postulere at forskjellen består i grader av bevissthet. Dersom du vet at klærne eller skoene du bruker er laget av mennesker som har jobbet under slavelignenede forhold, er du da et ledd i denne kjeden av ondskap? Har du et moralsk ansvar for å ta avstand til dette, og, i så fall, når opphører ansvaret? Hundre år senere? Tusen år? Så snart den spesifikke fabrikken det gjelder blir lagt ned og eierne blir holdt strafferettslig ansvarlige? Eller ikke før alle mennesker i hele verden lever under verdige forhold? Det er ikke lett å oppnå moralsk renhet i denne skitne verden. Dersom vi mener at kunnskap om pågående overgrep medfører et ansvar for å gjøre noe med saken har vi i prinsippet stilt opp en mekanisme som belønner uvitenhet. Det virker ikke rimelig å holde folk ansvarlige for det de ikke vet uansett om dette gjelder ting de “burde” ha forstått. Er det noe i denne verden vi vet med stor sikkerhet så er det at menneskelig toskeskap og narraktighet ikke kjenner noen fysiske grenser. Moralsk indignasjon er ikke verdt en sur sild men det kan allikevel føles godt å “ta stilling” uten at man dermed forplikter seg til å faktisk gjøre noe. Var ikke Hamsun nazist? Toppers. Da kan vi innta en kraftfull posisjon mot nazismen ved å la være å lese bøkene hans. Stort mer kan vi imidlertid ikke gjøre. LIvet er kort og dagene strekker ikke til.
Kunnskapens paradoksale natur består i at tvil, usikkerhet og følelsen av å ikke egentlig forstå hva som foregår vil øke i takt med at kunnskapsmengden øker. Det er derfor vi sier at uvitenhet er lykksalighet. Det er derfor du kan gjennkjenne en idiot på at de tenderer mot å være veldig sikre på seg selv og det de tror de vet. Hinsides det faktum at vi alle skal dø finnes det ikke noe slikt som “sikker viten”, men dette er ikke noe alle umiddelbart evner å forstå. Mennesker lengter etter det sanne, det sikre og det som ikke kan betviles. I sakens anledning har vi funnet opp religiøs tro, som i praksis består av ukritisk hengivenhet til et sett av idèer som er av en slik karakter at de ikke umiddelbart lar seg bevise eller motbevise. Hvordan vet du dette? kan vi spørre dem som er hengivne i forhold til det ene eller andre trossystemet – og svaret tenderer mot å være “fordi slik er det skrevet”. Egentlig en ganske forbløffende måte å forholde seg til livet og verden, men dem om det. Man behøver ikke å lete særlig lenge på nettet før man bare må konkludere med at mennesker har evnen til å tro på det mest bisarre menasjeri av usannsynlig nonsens.
Det kan innvendes at hva mennesker velger å tro er en privatsak på linje med hva slags sex de ønsker å ha og med hva slags partner (i entall eller flertall). Et slikt perspektiv er både nyttig og ryddig så lenge de evner å holde det private privat og ikke går inn for å markedsføre verken eksotiske idèer eller seksuell oppmerksomhet mot dem som ikke ønsker å bli utsatt for noen av delene. Hva du tror på og hva du gjør i senga er likeverdige størrelser i den forstand at ingen av dem er noe folk typisk ønsker å høre deg snakke om for eksempel i lunsjpausen på jobben. Samtidig er begge deler sannsynligvis viktige for deg som privatperson. Men allikevel tenker mange av en eller annen uforståelig grunn at det er “greit” å snakke om religion men “skittent” å snakke om sex. Dette er noe vi som samfunn bør søke å bevege oss bort fra. Det er et invasivt overgrep å bedrive “kaldsalg” på dørene med alskens religiøse opplegg og det bør ikke betraktes med større vennlighet enn blotting. Eller sagt med andre ord: Hvis du ikke er invitert og oppfordret til å snakke om greiene dine bør det være straffbart å henvende seg på døra til folk med “et budskap om Jesus” eller hva det nå enn måtte være folk tror de gjør. Det er uansett et overgrep mot privatlivets fred. Ingen skal måtte behøve å forholde seg til andre menneskers trosforestillinger eller seksuelle preferanser mens de befinner seg i sitt eget hjem og ikke har bedt om noen slik oppmerksomhet.
Når vi skal definere arten menneske som biologisk skapning henfaller vi som regel til det at vi “tenker”, samt i noe mindre grad til det at vi lager diverse ting som er ment å skulle gjøre vår tilværelse enklere. De fleste fremholder begrepet sivilisasjon som selve juvelen i krona. Vi har lykkes med å skape store og kompliserte samfunn preget av strukturer basert i lov og rett, handel og samvirke, men ikke minst administrasjon. Det har ikke alltid vært slik. Faktisk så har vi mennesker eksistert som “ville” skapninger i mesteparten av vår eksistens som egen art her på jorda. Det vi kaller steinalderen er en latterlig lang periode sammenlignet med de metallbaserte økonomiene som oppstod for rundt 5-6000 år siden og som senere utviklet seg til å bli det vi kaller sivilisasjoner før de dannet grunnlaget for vår egen moderne verden. Fra et subjektivt perspektiv er hundre år svært lang tid. Nesten ingen lever så lenge. Det finnes ingen i dag som kan huske hvordan ting var på 1800-tallet så vi er nødt til å stole på de dokumenter og arkeologiske bevis som foreligger og de historiene folk forteller. I enda mindre grad kan vi med noen rimelig rett si at vi “vet” noe om enda tidligere tider, for eksempel middelalderen eller den såkalte vikingtiden. Alt vi har er rimelige antagelser basert i det vi har av tekniske bevis fra historiske dokumenter og arkeologiske utgravninger. Men dette stanser ikke folk fra å tro og mene hva de enn måtte ønske. Det er ikke urimelig å si at intet nålevende menneske ville trives særlig godt i disse tidligere tider, selv om det finnes nesten hvor mange som helst romantiske fantasier om hvor mye bedre de ville hatt det uten staten, skatteetaten og NAV. Samt ikke minst moderne helseforetak.
En av de tingene folk hater mest av alt er penger. De nekter å innse at livene deres ville bli dramatisk forverret dersom det ikke fantes noe universelt byttemiddel som alltid er gjenstand for etterspørsel. Noen få ville klare seg helt utmerket men det er bare fordi de vet hvordan de skal jakte, fiske og dyrke diverse matvarer. Resten av bølingen er å regne som fullstendig inkompetente i forhold til en brutal verden hvor din overlevelse fra dag til dag henger på dine evner til å fortløpende løse praktiske problemer med en god del mindre redskap enn hva som ville vært optimalt. Et postapokalyptisk scenario hvor de menneskelige samfunn og statsmaktene har brutt sammen har aldri vært helt utenkelig men det har heller aldri virket sannsynlig. Ihvertfall ikke før nå, hvor de som administrerer “dommedagsklokka” har gått fra å snakke om minutter til å snakke om sekunder. Jeg kan huske at på 80-tallet snakket folk om “to minutter før midnatt” og ting så ganske dystre ut med kald krig, AIDS og alt det der. Men det er bare barnemat mot hva vi er nødt til å forholde oss til i dagens samtid. Klimakatastrofen har allerede begynt og idiotene på østfronten vet ikke bedre enn at de skyter hverandre ned. Fra rundt 8000-5000 år siden fantes en kultur som blir kalt Cucuteni-Tryptillia og den strakk seg over det som er dagens Romania, Moldova og Ukraina. Grovt sett fra Karpatene til Svartehavet. De hadde det man nå kaller “mega-landsbyer” med oppimot 40.000 innbyggere. Årsaken til at de ikke blir kalt byer er at vi ikke har funnet noe som ligner administrative sentre, men de var så langt vi vet de hinsides sidestykke største menneskelige bosettingene på den tiden. Det finnes for tiden ingen akademisk konsensus rundt årsaken til at kulturen forsvant men den mest populære tanken er at det skyldtes invaderende folkeslag fra øst (den såkalte Kurgan-kulturen). Slik sett virker det som om historien gjentar seg med den russiske invasjonen i Ukraina. Så langt virker det uklart hvordan dette vil ende så vi kan bare håpe at de ikke vil begynne å fyre av noen atomvåpen, for i så fall snakker vi utvilsomt om den tredje verdenskrig. Er vi virkelig intelligente skapninger? Jeg synes ikke det, men meningene er delte.
Det finnes ikke noe mer patetisk og impotent enn en sint mann. Det å terge hissigpropper har siden tidenes morgen vært en alminnelig fornøyelse blant barn og andre. Alle vet at bjeffende hunder ikke biter. Likevel har dette raseriuttrykket nærmest blitt til en arketype innenfor det 21. århundrets internett-baserte kultur. Det er knapt mulig å forestille seg et kommentarfelt i noen som helst slags sammenheng som ikke inneholder multiple skrivestykker preget av passiv aggresjon, etter alt å dømme designet for å målbære et ikke retningsbestemt raseri som i vekt og verdi best kan sammenlignes med det å skrike mot månen. Vi kan trygt fastslå at det finnes enorme mengder skjult frustrasjon ute i befolkningen. Det essensielle spørsmål må være hva vi gjorde med all denne energien før det gikk an å “blåse ut” på nettet. Fantes det den gangen andre mekanismer eller er dette et helt nytt fenomen på alle måter?
Det sies at internalisering av følelser ikke er sunt. Man bør finne måter for å uttrykke det man bærer på ellers kan det gå ut over både fordøyelsen og det kardiovaskulære systemets balanse. Så langt så vel, men vi kan ikke bare overse det faktum at et vesentlig element tilknyttet det å være et voksent og ansvarlig individ er at man evner å beherske seg, selv om man står midt oppi en kokende situasjon. De som har dårlig eller ingen impulskontroll befinner seg i en kontinuerlig risikosone i forhold til å miste sin frihet til bevegelse og deltagelse i det alminnelige samfunnsliv. Blant de klassiske filosofer er det vel bare Aristoteles som så noen verdi i sinne, men selv han mente at dersom det foreligger en konflikt kan sinne være et formålstjenelig infanteriregiment å ha til disposisjon men det må aldri bli selve generalstaben. Alle som noen gang har praktisert noen form for kampsport har blitt fortalt at hvis du blir sint kommer du til å tape, fordi bare de som kan holde hodet kaldt vil ha noen egentlig nytte av de mange tusen timer med trening som de har investert i det å tilegne seg teknikker. Derfor alle de tilsynelatende latterlige konfrontasjonene under pressekonferanser og lignende. Det handler om å psyke ut motstanderne ved å provosere og gjøre dem sinte før selve møtet i ringen finner sted.
Men det å være sint på nett er noe helt annet enn det å være sint i en situasjon hvor nevekamp er et aktuelt alternativ. Mange har formodentlig helt korrekt påpekt at trollene på nett ikke ville turt å si det de sier til folk dersom de fysisk sett befant seg i det samme rom. Det gode norske ordet kjeltring har sitt etymologiske opphav i det gammelfrisiske ordet keltering som i direkte oversettelse betyr landstryker, det vil si en som ikke hører hjemme noe sted og som derfor ikke føler noen lojalitet i forhold til et lokalmiljø, med alle sine koder og restriksjoner for hva som er akseptabel atferd, men ordet finnes også i en verbal form, sik keltern, som betyr å skjelle ut noen, eller det å bruke et grovt og ubehøvlet språk. Dette gir oss et ganske interessant kriminologisk perspektiv på det å være sint på nettet. Kjeltringstreker er ikke noe folk typisk setter i gang med dersom de tror det er overveldende sannsynlig at de vil bli tatt og straffet mer eller mindre umiddelbart. Anonymiteten på nett er en forutsetning for at man skal kunne oppføre seg på måter som aldri ville fungert ute i den fysiske virkeligheten. Det nettbaserte sinnet fremstår som en form for beruselse som folk kan hengi seg til bare fordi de antar at dette ikke vil ha noen konsekvenser for dem. Slik sett er trolling på nettet et billig og lett tilgjengelig rusmiddel som kan være avhengighetsskapende, kanskje til og med psykoseinduserende i ekstreme tilfeller.
De fleste har fått med seg at “markedskreftene” er et spillteoretisk operasjonsrom som utgår fra begrepsparet tilbud og etterspørsel, hvor kjøpekraft definerer mottagers evne til å maksimere etterspørsel og produksjonsforhold begrenser leverandørens evne til å følge opp denne etterspørselen med adekvate tilbud. Siden tilkommer detaljene. For en hvilken som helst gitt vare (eller varegruppe) vil avstanden mellom den pris man vil ha på produsentsiden og den pris man kan og vil akseptere på forbrukersiden utgjøre fortjenestemarginen. “Markedskreftenes frie spill” er den tanke at konkurranse mellom aktører på tilbudssiden er det eneste aktive prinsipp som vil frembringe en sunn økonomi i samfunnet. Regulering av markedet gjennom statlig lovverk og andre forordninger betraktes som usunt og blir som en hovedregel betegnet med skjellsordet “marxisme”. Bare markedet vet hva markedet vil ha.
Markedet er en skapning som står støtt på sine to ben, nemlig tilbud og etterspørsel. Avstanden mellom dem utgjør hva vi kan kalle markedsskrevet og i dette rommet finner vi skrevsnylterne, det vil si et antall operatører i leveransekjeden som ikke tilfører varen annet enn merkostnader som ikke kan forklares av noen form for tilsvarende merverdi. Med andre ord, et fordyrende mellomledd som rettferdiggjør sin eksistens med ymse tildels ganske esoteriske forklaringsmodeller. Det må bemerkes at det samfunnet Karl Marx observerte og beskrev eksisterte for snart to hundre år siden. Mye har skjedd siden den gangen. Det betraktes ikke lenger som attraktivt å eie produksjonsmidlene. Nyere økonomisk teori fokuserer på distribusjonskjeden, med andre ord det som foregår i markedsskrevet, hvor selveste den finansielle flatlusa utgjøres av alle de som søker “kapitalinntekter”. Distribusjonen av penger lever sitt eget liv i dagens marked, med den mildt sagt forutsigbare konsekvens at den nominelt sirkulerende pengemengde er mangedobbelt så stor som de materielle realverdier som faktisk eksisterer i samfunnet. Et annet ord for inflasjon er oppblåsning. En stor økonomi med mye skrik og lite ull, hvor “veksten” betår mer i å jekke opp børsverdi enn å fremstille salgbar vare, eller engang å styrke kompetansegrunnlaget for fremtidig produksjon. Det finnes mange slags skrevsnyltere men felles for dem alle er at de har liten til ingen fysisk kontakt med de materielle realitetene de manipulerer. De er noen slags økonomiske åndsvesener. I våre dager behøver man ikke engang å befatte seg med papirer, man kan i teorien kontrollere hele operasjonen gjennom skrolling på mobilen og lite annet, mens man selv kan for eksempel sitte i en strandstol og slurke på margaritas servert av seõritas langs bassengkanten i sin vulgære villa. Begrepet suksess beskrives som det å kjempe seg til topps i den pyramiden som formes av det tidligere nevnte markedsskrevet, slik at man med få fingerbevegelser kan tukle frem store bevegelser langsetter hele distribusjonskjeden.
Det virker unødvendig å si at det postmoderne samfunnet vi nå lever i er et sykt samfunn, men det virker også nødvendig å gjenta dette inntil det kjedsommelige fordi det virker ikke som det foreligger noen stor politisk vilje til å ta de grep som må til for å fike litt fornuft inn i dette karnevalet av entusiastisk geskjeftighet. Det er imidlertid en grense for hvor mange “investorer” man kan ha per produsent av realverdier. Veien fra produsent til forbruker er full av landeveisrøvere som krever skatt for å gi vei. Faktisk til en slik grad at det å anlegge omveier oppfattes som gyldig nyskapning, selv om det teknisk sett ikke øker varenes realverdi, bare prisen deres. Til syvende og sist er dette et mentalt problem. Samfunnet behøver flere psykiatere og færre økonomer. Og folk behøver flere sunne fritidsinteresser, ikke mer interessant arbeid. Problemet vi som nålevende menneskehet står overfor er en konsekvens av at stadig flere ønsker å gjøre stadig mindre fysisk arbeid for stadig mer økonomisk fortjeneste. Dekadanse i den postmoderne virkeligheten kan også beskrives som “materiell inkompetanse”, som i praksis betyr at man har spesialisert seg bort fra den fysiske virkeligheten til en slik grad at man nå bare kan fungere som abstrakt åndsvesen i markedsskrevet. Annet duger man ikke til. Og derfor er kulturen vår dødssyk.
Det snakkes om elektr.i.fisering av oljeutvinningen på norsk sokkel.
Dette er mildt sagt ikke korrekt fokus. Det vi må snakke om er hvor raskt vi kan stenge ned hele faenskapet. Fordi … selv om vi hadde gjort dette for tyve år siden ville det allerede vært for sent dersom vi ønsker å unngå svært alvorlige konsekvenser av all toskeskapen fra det forrige århundre. Selv om vi nå i dag slutter å brenne fossilt brennstoff vil det ta flere hundre år før trenden med oppvarming av atmosfæren snur. Det er som en supertanker, eller et stort fly. Man kan ikke bare bremse og tro at dette er alt som kreves. Greia må landes, bringes til havn eller hvordan man enn ønsker å følge metaforene.
Enhver bør med sine egne øyne kunne se at “noe har skjedd” med været, som er den synlige delen av klimaet.
Drastiske tiltak er nødvendige. Vi har valget mellom å gjøre dette frivillig eller vi kan vente til vi ikke lenger har noen andre valg enn å løpe for livet. Igjen: Det var “for sent” for tyve år siden. Den situasjonen vi har nå er hundre ganger verre enn hva vi kunne hatt dersom vi hadde begynt å gjøre det riktige allerede da. Men når det er sagt, jeg tror ikke noe kommer til å skje. Jeg tror alt vi får er en masse pjatt som ikke gjør noen forskjell i det store bildet, men det får folk til å “føle” at de bidrar, eller hva vet jeg. Dumt er det uansett. Verdensøkonomiens forhold til kull, olje og gass libner en lungekreftpasient i siste stadium som insisterer på at det ikke er noe problem å røyke tyve om dagen.
Var det opp til meg ville jeg allerede i dag skrudd opp pumpeprisen på bensin til hundre kroner. Diesel minst det dobbelte. Dette ville gi et mer korrekt perspektiv på hva det egentlig er man driver med når man bruker kjøretøy med forbrenningsmotor. Imidlertid ville jeg samtidig gjort all kollektivtrafikk gratis og skrudd opp vrakpanten til minst hundre tusen per kjøretøy. Urimelig bør man jo ikke være. Hvorom allting er, vi kan ganske snart forvente å se en systemkollaps i verdens matvareforsyning. Noe som vil ligne på finanskrisen i 2008, med den vesentlige forskjell at man kan ikke spise mat fra fremtiden (tilsvarende å frikjøpe bankene med kreditt), så det vil ikke finnes noen lettvint måte å fikse problemet. Som enhver kan se, det er mange gode grunner til at sånne som meg ikke bør være politikere, men hvis jeg likevel var en ville jeg fokusert på matvareforsyningen over de neste ti år. Per i dag importerer Norge omtrent halvparten av all maten vi behøver hver dag. Muligens finnes det tiltaksplaner for når dette ikke lenger er mulig, men i så fall har jeg aldri hørt noe om det.
