Nysgjerrighet funker. Det er i prinsippet det samme som en interesse men det varer kortere. Interesse er en brann. Nysgjerrighet er en eksplosjon. Brennbarhet er vel og bra når man skal studere forskjellige tings egenskaper men det virkelig interessante er hvorfor de eksploderer. Hva er det som vekker menneskers nysgjerrighet og hvorfor?
Nettet har utviklet seg til å bli en oppmerksomhetsøkonomi. Det produktet som tilbys og etterspørres på nettet er menneskelig bevissthet. Et nettsted tjener penger fremst på at folk tilbringer tid der, men også ved å samle inn brukerdata som siden kan omsettes på svartnettet. De som produserer innhold for de ulike plattformene får betalt basert i hvor mange som har klikket på greia deres, samt hvor lenge man klarer å beholde folks oppmerksomhet når de først er der, men det viktigste er antall klikk.
Selv tjener jeg ikke noe på dette. Jeg skriver fordi det er en personlig perversjon: Jeg liker å leke med ord, sjonglere begreper og konstruere undertekst. Jeg antar det ligner på den lysten andre eventuelt føler til å tegne og male, synge og danse. Det ville vært fint hvis noen betalte meg – man har alltids bruk for penger, særlig når det er dyrtid – men det er ikke dette som først og fremst motiverer meg. La oss kalle det et talent. La oss også si at noen skriver slik Beethoven lager musikk, mens jeg ligner Motörhead.
Her kan vi ta en siderute gjennom den filosofiske fjellheimen og snakke om Nietszche og verdienes omvurdering, menneskets dionysiske sider og viljen til makt … men det skal vi ikke gjøre. Hva som motiverer meg er mindre interessant enn hva jeg klarer å få til. I den grad jeg er selvrefererende må dette anses mest som en postmodernistisk stiløvelse. Jeg har ikke sansen for “det personlige” og det skal jævlig mye til for at noe individ skal være interessant i og for seg selv. Det er hva folk gjør som avgjør hvem og hva de er i det store bildet. I hva slags historisk tendens investerer de sin livskraft?
Fordi nysgjerrighet er en eksplosiv hendelse i oppmerksomhetsøkonomien handler mye av det man umiddelbart ser på nettet om å fange folks oppmerksomhet gjennom deres nysgjerrighet (så får det om man klarer å holde dem fast der gjennom å levere interessant innhold være det neste problemet). Fordi vi har hatt tabloidaviser i hundre år før nettet kom vet vi litt om hva som er eksplosivt slik sett. Fengende overskrifter og hele kunsten med å lage avisforsider som selger via nysgjerrighet er velkjent, velprøvd og velbehersket. I avisformatet. Nettet er fortsatt relativt nytt. Riktignok har vi nå en generasjon som har vokst opp med nettet som “noe selvfølgelig” men vi behøver hundre år for å fremstille statistiske sannheter om nettet som fenomen.
Per i dag observerer vi at nettplattformenes manglende redaksjonsansvar medfører både politiske og sosiale problemer. (Endog medisinske problemer, jamnfør til alskens desinformasjon i forhold til smittsomme sykdommer.) Propagandamaskinen har blitt demokratisert i den forstand at alle nå kan lyve så mye de vil om hva de vil, uansett for hvilket formål, uten at dette med noen sannsynlighet vil medføre noen konsekvenser for dem. Ordet er fritt. Bortsett fra det åpenbare (oppfordring til eller dokumentasjon av lovbrudd, personforfølgelse på usaklig grunnlag, planlegging av ulovligheter, den type ting) kan alle si hva de vil. Det behøver ikke å være faktaorientert.
Teodicè er det akademisk korrekte navnet på metafysisk spekulasjon (fra en teologisk eller filosofisk posisjon) rundt problemet med at det angivelig eksisterer en allmektig og allvitende Gud som er fundamentalt god men som allikevel tillater den onskap og lidelse man kan observere hver dag i vår verden. Den mest alminnelige forklaring blant teister (altså de troende) er at Gud har satt bort jobben med å “teste” menneskehetens gudfryktighet til en underentreprenør, Satan, som gjennom et sett med fristelser har oppstilt et program for å sortere sauer fra geiter når de døde sjelene ankommer et antatt sted for kvalifisering av hvorvidt man fortjener å tilbringe evigheten i Guds by eller i Satans konsentrasjonsleir.
Ateisme forholder seg ikke til spørsmålet om Gud eksisterer eller ikke. Ateisme er en posisjon i relasjon til teisme, basert i observasjonen “Gud er fraværende” og enhver spekulasjon rundt hvorfor Gud er fraværende er nonsens. Kanskje han ikke finnes. Kanskje han ikke ønsker å involvere seg i noen form for detaljstyring av menneskenes liv og levnet. Dette vet vi ikke. Dette kan vi ikke vite. Fra et ateistisk synspunkt er troen en form for fundamentalt selvbedrag, eller enda verre, en måte å ta seg til rette og gripe inn i skaperverket bare basert i et sett med tvilsomme antagelser og engstelig føleri rundt saken. Ateister aksepterer at vi er hensatt i en suboptimal situasjon med hensyn til informasjon om livets natur og hensikt. Det virker ikke som om det foreligger noe poeng, eller noen svar, utover hva vi selv klarer å finne på eller dikte opp når det kommer til menneskers eksistensielle formålsparagraf.
Man kan observere en viss grad av aktivisme blant ateister på nett, ofte i form av skrivestykker eller videosnutter hvor man henvelder seg til de troende med argumenter, men dette er etter min mening ikke særlig nyttig. De troende bør istedet både betraktes og behandles som psykiatriske pasienter, hvilket i praksis betyr at man bør unngå å hisse opp de paranoide vrangforestillingene deres. De har ikke havnet der de er på grunn av fornuftsbasert tenkning så det er ikke realistisk å tro at fornuftsbasert tenkning er veien bort derfra. Det foreligger et sikkerhetsproblem her. Troende mennesker er rett og slett ikke tilregnelige i forhold til edruelig informasjonshåndtering og de bør derfor ikke eksponeres for “fristelser” i form av sensitive personopplysninger og annet som tilligger stillinger med særlig samfunnsansvar. Eller for å si det på en annen måte: De tenker som barn og bør derfor behandles som barn. Ateister opplever ikke at de verken kan skylde på eller forklare noe med annet enn sine egne valg og beslutninger. De anser ikke seg selv å være involvert i noen “kosmisk krig mellom det gode og det onde”, de er bare mennesker som lever i en verden vi bare delvis forstår. Teister takker Gud når ting går bra og skylder på Satan når det går ille. Ateister verken skylder på eller takker noen andre enn seg selv, uansett hvordan det går med dem. Og vi snakker ikke nå om hva de sier om ting, men om det de føler innerst i hjertet.
Imidlertid kan teister og ateister enes om at “det onde” er noe som bor i mennesket. Vi kan ikke benekte det alle kan se med sine egne øyne: Hver dag skjer det onde ting i vår verden. Det er ikke fruktbart å diskutere hvorfor det er slik, men vi kan snakke om hvordan vi skal forholde oss til det. Etablere en felles plan, så å si. For eksempel en feit faens bok som vi kaller Norges lover, nå også tilgjengelig for allmenneheten på lovdata.no … og som vi sier gjelder alle norske borgere både i inn- og utland. Jepp. Vi bare sier at det er sånn. Du behøver ikke å like det men du antas å være informert om at samfunnet finnes og at lovene gjelder for alle, såfremt de er norske statsborgere eller oppholder seg i riket. Punktum finale. Herfra og ut er argumentet pistol. Dersom du tviler på om noe er lovlig, anta at det er ulovlig inntil du har satt deg inn i hva loven faktisk sier om saken. Dersom du ser på dette og sier at hei, dette er jo bare skapt ut av løse lufta, så er dette helt korrekt. Naturlovene er noe helt annet enn samfunnets regler. Du kan for eksempel ikke fly og dersom du prøver vil du bli hardt straffet for det. Det finnes ingen som kan hjelpe deg hvis du trosser naturlovene. Alle skjønner dette. Om du derimot blir pågrepet under mistanke om lovbrudd følger en prosedyre som er ment å skulle kvalitetssikre behandlingen du får deretter. Samfunnet er ikke naturlig og har følgelig helt andre måter å straffe på enn de man finner i naturen. Imidlertid finnes det mye som verken naturlovene eller Norges lover sier noe om og dette er moralens operasjonsrom … og her finner vi et interessant (og klassisk) dilemma.
Måler man menneskers moral ut fra deres intensjoner (deontologi) eller måler man ut fra konsekvensene av det de sier og gjør (konsekvensetikk)? Det finnes et gammelt ordtak som sier at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner og man regner med at dette stammer fra Bernhard de Clairvaux (1091-1153) selv om han i sin aforisme sa at det var helvete selv som var utsmykket med menneskers gode intensjoner. Det er den samme tanke. Et annet kjent filosofisk kunstgrep om moral er “det kategoriske imperativ” etter Immanuel Kant (1724-1804) hvor tanken er at man bør handle som om det man gjør er det alle burde gjøre i en tilsvarende situasjon. Kant er imidlertid litt i overkant mye tysk idealist fordi mennesker bruker ikke alltid sin sunne fornuft når de former meninger om “hva alle burde gjøre”. Problemet med intensjoner er at selv om de føles gode så kan de noen ganger være så kørka dumme at “alle bør forstå” at dette ikke vil ende bra. Juridisk sett har det i en rettssak litt å si hva man “mente” å gjøre men for de fleste praktiske formål er slike meninger lite relevante. For eksempel spiller det liten rolle om snekkeren “mente det godt” hvis han har gjort dårlig arbeid. Faglige standarder veier tyngre enn personlige følelser. Det hjelper ikke om man føler seg som en kompetent snekker, eller engang om man har papir på dette, alt handler om man får til å gjøre jobben ut fra de standarder og kontraktsbetingelser som gjelder. Noe av det samme prisippet gjelder i forhold til Norges lover. Man er ikke fri til å tolke dem som det passer, de er offentlige standarder for atferd og omgang som gjelder for alle, overalt og til enhver tid. Det finnes prosedyrer for å endre lover man ikke føler seg bekvem med men man kan ikke bare begå forbrytelser og tro at dette ikke vil få konsekvenser.
Problemet med tro er at det representerer et eksistensielt skråplan. Hvor går grensen for hva man er villig til å tro på? Har man ingen beviser eller engang noen fornuftige argumenter står man i forlegenhet. “Det bare er sånn” holder ikke mål i måneskinn. Det er her vi finner det alvorlige problemet. De troende har ofte et uryddig forhold til begrepet autoritet. De blander sammen makt og rett, frihet og privilegier. Og fra denne grumsete grautgryta av gudsfrykt vokser det juridiske vanskapninger. Religiøse lover er noe man eventuelt kan velge å underkaste seg i sitt privatliv, de er ikke verre eller bedre enn regelverket i et hvilket som helst annet fantasibasert rollespill, men de har ingen gyldighet i samfunnet. Faktisk tvert imot. I den grad noen føler seg bundet av religiøse lover kan de ikke anses som pålitelige voktere av Norges lover. Eventuelt kan de tiltros noen laverestående funksjoner innenfor kriminalomsorgen, men hvis ikke samfunnet er deres første kjærlighet så kommer utroskap til å inntreffe når og hvis muligheten oppstår. Gud er fraværende. For ateisten vil det aldri være noen aktuell problemstilling om man skal forholde seg til Guds lov eller Norges lover. Begge er i utgangspunktet fantasier og ting vi mennesker har funnet opp, men bare en av dem er basert i en demokratisk politisk prosess preget av kvalitetssikring og etterettelighet. Og nettopp derfor oppleves staten og lovverket som provoserende for de som ønsker at begrepet autoritet skal komme til uttrykk på andre måter. Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos en politiker. Jeg antar at selve innsettelsesprosessen inkluderer noe slags rituale hvor man avlegger ed, signerer papirer, hva som enn kreves får å gjøre det tydelig at selv de som lager lovene i samfunnet er forpliktet til å følge dem, men det foreligger ingen eksplisitte forbud mot å innsette politikere som lyver om hvem de er, hva de står for og hva slags planer de har for samfunnet. Det eneste som kreves for å bli politiker er at man klarer å samle et tilstrekkelig antall stemmer bak seg. Det vi noe ganske lakonisk ofte beskriver som den politiske kjøttvekta. Dette har ikke så langt i det moderne Norges historie vært noe (alvorlig) problem, men vi ser tvilsomme tendenser i andre land. Gjennom nettet smittes mange også her.
Det tar meg et par timer å kjøre hjemmefra til nærmeste trafikkstasjon, men det må man jo hvis man skal fornye førerkortet på storbil. Hvert femte år, for å være eksakt. Det består i praksis bare av å gjennomføre en helsesjekk og levere papirene fra legen til Biltilsynet men det tar noen timer og koster noen kroner.
Mange mener at alle som tar lappen burde ha et par obligatoriske timer i storbil for å få det rette perspektivet på trafikken. Folk er jo for faen klin kokos. Det betyr den sikre død å fronte med en storbil i vanlig landeveisfart men folk tar vanvittige sjanser med disse forbikjøringene sine allikevel. Spør en yrkessjåfør. Alle har en historie.
På tørt føre, med gode bremser og en sjåfør som er kjapp på labben så tar det omtrent halve strekningen for en storbil å bremse ned fra åtti til full stans i forhold til en vanlig familiesedan, men dette endrer seg dramatisk når det er glatt, hvis bremsene er dårlige eller hvis sjåføren ikke er hundre prosent årvåken. Tenk over saken. Dette er fysikk. Hva tror du skjer når femtenhundre kilo stål møter femogtyve tonn stål? Vær forsiktig med storbilene. Ikke tro at de ser deg. Ikke tro at de vil, eller engang kan, bremse.
Da jeg bodde i tjukkeste Oslo sentrum på 80-tallet hadde jeg ikke bil. Det beste var å bare leie noe hvis det var aktuelt med noen slags langtur, men for praktiske formål i hverdagen ville en bil bare ha vært noe brysomt og kostbart. Har du ikke fast, gratis parkeringsplass i Oslo er det beste rådet “glem det”. Og selv da er ting som innbrudd og vandalisering noe du må regne med skjer av og til. Jeg jobbet med å kjøre lastebil for en som gav meg “fri disposisjonsrett over bilen utenfor arbeidstid” … som var en poetisk omskrivelse for at det var mitt problem å få parkert faenskapet. Stadig skjedde det noe kødd med den bilen. Hvem skulle trodd det var så vanlig å kaste privat søppel opp på planet på en tilfeldig lastebil som man ser stå parkert?
Veien fra der jeg bor og til der hvor Biltilsynet ligger er en jeg kjenner godt. Gudene vet hvor mange ganger jeg har kjørt den ruta. Antallet storbiler som ikke ser helt bra ut på den veien er direkte nifst noen ganger, særlig om vinteren. Hver gang de har kontroll er det noen storbiler som er så føkka at de klipper skiltene der og da. Hver vinter ser man semier som har mistet veigrepet og gått i grøfta. Alt for mange har alt for dårlig tid. Du er heldig hvis berging er det eneste problemet ditt sånn sett. For det går ikke an å si at det var uflaks hvis man mister veigrepet med slitte dekk på vinterføre. Men næringslivet må spare penger så da går det som det går.
Det er noen ting man er nødt til å vite om mennesker før man kan stole på dem og to av disse er henholdsvis 1) hvor får de pengene sine fra og 2) hva gjør de med galskapen sin. Hint: De to temaene bør helst være grundig adskilt. To gode svar kan være at 1) de jobber og 2) de liker å slite seg ut med fysisk trening. Dårlige svar er når de for eksempel 1) stjeler for å skaffe penger og 2) søker spenning for å få utløp for sin indre uro. Det man søker å unngå er samkvem med det typen menneske som er på vei til å gå under på grunn av dårlige valg, det er bare et spørsmål om tid. Eller enda verre, slike som lyver om sin personlige historie og de valgene de har tatt, sånn at når hammeren endelig faller kommer dette som et sjokk på alle … og “halve nabolaget” går med i dragsuget av opprørte følelser og skandaløse konsekvenser.
Av årsaker har det blitt alminnelig å ta ut galskapen sin på nettet. Fantasilivet får sitt utløp i form av en hemmelig identitet som rollespilles til en slik grad at de mister grepet på hva de har sagt til hvem, hvor, når og hvorfor. Svak realitetssans er allerede en vanlig folkesykdom blant slike som liker å bo i byer og være fine i tøyet. De har liten til ingen kontakt med “den naturlige verden” og opplever det som skjer med den nettbaserte identiteten deres som minst like viktig som det som skjer med den fysiske kroppen. I prinsippet hva man forventer å finne hos barn, bare at de er ikke barn. Men det går ikke an å karakterisere dem som “voksne” heller, så hva er de? Ungdommer? Å leve i en fantasiverden befolket av fantasivenner er noe man skulle tro at psykiatrien er interessert i, men i henhold til nyere tenkning om mental helse er ikke private vrangforestillinger i seg selv et problem, bare når de medfører at pasienten ikke klarer å fungere i samfunnet. Det vil si, når den foran nevnte hemmelige identiteten begynner å overta i dagliglivet og manifestere seg som bisarr atferd og urovekkende uttalelser.
Selv har jeg etter drøye femogtyve år på nettet påtruffet hva jeg vil karakterisere som et urovekkende antall individer som åpenbart ikke er “riktig navla”. De har idèer … men disse idèene lar seg ikke gjennomføre i prakis, eller engang snakke om med andre enn et utvalg “nettvenner” som er like skakkjørte som dem selv. Rollespill på nettet behøver ikke nødvendigvis å være et problem, men grunnforutsetningen for at slikt skal være mentalt sunt må være at man vet at det bare er rollespill. Innenfor spionfaget har man det som kalles “legender” – det vil si hemmelige dekkidentiteter som man bruker under oppdrag ute i felten – og det legges ned tildels betydelige mengder arbeid i å trene inn hele “legenden”. (Spenningsfilmen The Bourne Identity utforsket dette premisset til en viss grad i det at hovedpersonen fikk tap av hukommelse etter et slag mot hodet og våknet opp som “legenden” snarere enn seg selv.) Mange humorister og andre har påpekt det urimelige i at visse skuespillere bruker tyve år og mer av livet på å spille en bestemt karakter i en fjernsynsserie, med den konsekvens at millioner av mennesker “kjenner dem” som karakteren, mens deres egentlige personlighet oppfattes som noe nærmest subversivt i bildet. De vet ikke engang navnet på skuespilleren, de klarer bare å forholde seg til de tankene de har om rollen som vedkommende spiller.
Begrepet identitet (og bevissthet i det hele tatt) er ikke noen rettlinjet sak. Fysiker og nobelprisvinner Roger Penrose mener at bevissthet kommer fra usikkerhetsrelasjonen på kvantenivå, hvilket i klartekst betyr at ånd og materie er to sider av samme sak. Vi har etterhevrt opparbeidet oss en ganske solid datamengde om “partikkelsirkuset” som foregår på et så smått nivå at tallene er like absurde i forhold til “vår virkelighet” som de fysiske avstandene vi snakker om når vi sier “milliarder av lysår” (ut fra det at lyset beveger seg 299.792,458 kilometer i sekundet, mens for eksempel jordas omkrets er 40.075 kilometer … og jorda er veldig stor). Partikkelsirkuset er så smått at begrepet synlighet blir noe småfnisete absurd. Vi kan måle det som skjer på kvantenivå gjennom å observere hva slags effekter det har på den synlige materien men vi kan ikke se det direkte. Fysikere som har mange års trening i disse tingene sier stol på meg, jeg vet hva jeg driver med men store deler av “publikum” – som har liten til ingen trening i noe som helst – synes at en eller annen jokum på Facebook er mer tillitsvekkende. De er mest opptatte av hva de “føler” når de skal bedømme hva virkeligheten er laget av. Vi har for eksempel rollespillende virologer på nett som “føler” at det er noe galt med hele bildet i forhold til koronavirus-pandemien. De bryr seg ikke om hva legene sier. (De er sikker uansett kjøpt og betalt av Microsoft og Rotschild-familien.) At de selv kanskje er klin hakke er naturligvis noe utenkelig. De kan jo “føle” hva som er sant. Det er ikke vanlig ute blant folk å holde seg med disiplinert selvkritikk når de velger hva slags informasjon de skal stole på. Og da går det som det går.
Folk som har angst for å få bank på byen (fordi da “taper de ansikt”) kan ikke gjøre noe dummere enn å ta seg et fire ukers kurs i “dynamisk selvforsvar” fordi det eneste de oppnår er en falsk følelse av selvtillit som vil tjene dem dårligere enn naturimpulsen om å løpe fra stedet når en situasjon blir voldelig truende. Det er urimelig å ikke ta med i betraktningen at sånne typer som liker å banke folk ute på byen er erfarne utøvere av vold som ikke lar seg imponere av noe karatekurs. Men sånne ting er “instant karma” som ikke er til å ta feil av. Et knyttneveslag mot nesa er ikke noe man bare kan fornekte og bortforklare som “noe annet”. Det er hva det er. Verre står det til med de som har lest noen artikler om nyere fysikk og nå føler seg klare til å takle en saklig diskusjon om kvantefeltteori. De forstår ikke engang at de er ute i kålåkeren uten kart og kompass. De føler seg jo velorienterte om saksmaterien. Sånt er helt alminnelig og det skjer hver eneste dag. Det har på ingen måte blitt mindre alminnelig etter at vi fikk tilgang til den vidunderlige verdensveven. For mange virker det som å si “jeg vet ikke” er et like stort personlig nederlag som det å få bank på byen. Mange vil heller lyve og dikte opp ting enn å si at de er for dårlig informerte til å uttale seg om en sak. Hva skal man si om sånt? Etter min mening er dette en mental mangelsykdom. Feilernæring. Vi lever i underlige tider når det regnes som en større skam å ikke ha noen kommentar enn det er å si noe dumt om ting man ikke har noen greie på. Men sånn har det blitt.
Etter alt røret med Nixon og Watergate var det mye harme i USA. Dette manifesterte seg blant annet i “Loven om oppbevaring av presidentens dokumenter” av 1978, som en direkte reaksjon på at Gerald Ford gjorde en hestehandel med Nixon med hensyn til hva som skulle skje med diverse mer eller mindre kompromitterende materiale (særlig visse lydbånd) som lå igjen etter det skandaliserte presidentskapet og som den gangen (og enda mer i dag) ble ansett for å ha historisk interesse for nasjonen og som derfor burde plasseres i riksarkivet. Det antas at det er denne loven som ble lagt til grunn da FBI gjennomførte en husransakelse hos Donald Trump sent i går kveld, som ikke uten ironi også var den samme datoen som Nixons fratredelsestale på fjernsyn i 1974. Det som konkret har skjedd er at Trump er mistenkt for å ha forbrutt seg mot loven fra 1978 derved at han har borttatt et ukjent antall presidentale dokumenter som formelt sett tilhører riksarkivet idet han forlot Det hvite hus etter at tiden hans var forbi. Tidligere i år ble det forhandlet om saken og riksarkivet hentet “et billass” med dokumenter men Trump nektet å utlevere alt, så nå har justisdepartementet åpenbart bestemt seg for at det er på tide å finne frem jernhanskene.
I mellomtiden går det nærmest et orgasmisk stønn gjennom den enorme mengden mennesker som ikke kan fordra Donald Trump, inkludert undertegnede. Rett skal være rett. Min personlige oppfatning om mannen er at han er en 24 karats drittsekk som ikke burde tildeles noen form for ansvar, særlig ikke på noe politisk nivå høyere enn det å selge pølser på et lokalt valgmøte. (De som har sansen for Otto von Bismarck vil se dette som en dobbeltbetydning, men det er ikke slik ment.) Det er på høy tid at “noen gjør noe” i forhold til den kriminelle konspirasjonen Trump rasket sammen og kalte en regjering. Dersom ikke all galskapen får alvorlige konsekvenser for alle de innblandede på alle nivåer så kommer det til å skje igjen. Og igjen. Helt til de lærer. Problemet de har i USA er den samme gamle infeksjonen av reinspikka fascisme, bare at i løpet av Trumps presidentperiode har det gått koldbrann i faenskapet. Det neste som eventuelt står på planen er å avvikle det amerikanske demokratiet til fordel for “utnevnelser” på delstatsnivå, basert i hva man “liker”, uten hensyn til hva velgerne ønsker. For tiden blir det i store deler av det amerikanske samfunnet betraktet som helt legitimt å identifisere seg som “kristen nasjonalist” eller til og med “hvit angelsakser” og omfavne smitt og smule av nazismens ideologi slik den var på 1930-tallet i Tyskland. Bortsett fra dette med jødene, vel å merke. Man bruker i dag det mer generiske ordet “innvandrere”, men ellers er det same shit, new wrapping som de sier på engelsk. Lyspunktet i denne dystre affæren er at amerikansk nazisme manifesterte seg som fullmoden kvise under ledelse av en inkompetent fjott … selv om det er vanskelig å se at det kunne ha skjedd på noen annen måte. Kompetente mennesker blir ikke nazister.
Jeg hadde noen spørsmål rundt både behandlingen av urbefolkningen og slavene (samt deres etterkommere) i USA på det innenrikspolitiske plan, med tillegg av en heller bekymringsverdig tendens til å omfavne fascistiske diktaturer i utenrikspolitikken, men jeg så ikke for meg at nazisme skulle komme frem i dagslyset som aktuelt politisk veivalg der borte. Ihvertfall ikke før jeg leste boken Ominous Parallels fra 1982, skrevet av Leonard Peikoff. Han var personlig assistent til og lærling av Ayn Rand, så vi snakker mildt sagt ikke om noen venstreorientert forfatter her. Om boka er det å si at jeg er (eller “var”, for det er lenge siden) uenig i både premiss og konklusjon, men den representerte allikevel en impuls, en tanke, eller et synspunkt som inntil da var noe fremmed for meg. Imidlertid har jeg aldri vært spesielt interessert i USA, siden jeg er hva man kanskje best kan beskrive som er klassisk pan-europèisk idealist av Herder/Goethe/Schiller-skolen. Amerika er noe vulgært som ikke fortjener å bli tatt alvorlig, annet enn slik man ville ta en emosjonelt ustabil tenåring med maskingevær alvorlig: Så lenge han prater er det mindre sannsynlig at han vil begynne å skyte. Men man holder ikke praten i gang fordi det han sier er interessant, det handler om å få ned sannsynligheten for at noen skal bli skadd eller drept. Riktig fokus er halve jobben når man skal utarbeide en strategi som passer til situasjonen. Resten handler om å tilpasse seg den fortløpende dynamikk.
Nå er jo arbeidet til Peikoff førti år gammelt og i mellomtiden har mye skjedd. Min egen interesse for høyreradikale bevegelser i USA har gått litt opp og ned, alt ettersom til hvilken grad jeg har kunnet observere tankemateriale derfra i Norge (vi har våre egne pappenheimere i denne kategorien av politiske bevegelser) og også litt i forhold til de aktuelle begivenheter alle kjenner, som Ruby Ridge, Waco, Oklahoma og så videre. Det må igjen understrekes at det amerikanske samfunnet er like forskjellig som det norske som for eksempel Kina eller Brasil. Imidlertid finnes det en “falsk familiaritet” som særlig er blitt opparbeidet på kultursektoren via filmer, musikk og annet. Folk synes de kjenner USA selv om de aldri har vært der. De fleste i Norge snakker engelsk ganske bra og vi skal bare to-tre generasjoner tilbake i tid før det å utvandre til USA var noe folk gjorde, på en selvfølgelig måte, med den konsekvens at nesten alle i Norge har slektninger der borte. Men USA ligner ikke Norge noe mer (eller mindre) enn hva Uzbekistan gjør: Det finnes folk der og de ser ut omtrent som oss men de tenker helt annerledes. De har for eksempel ingen politisk venstreside i USA. Demokratene er en slags mellomting av Arbeiderpartiet (et konservativt parti) og Høyre, mens “de andre”, altså Republikanerne, ikke ligner noe vi har i Norge. Fremskrittspartiet er riktignok en fascistisk bevegelse – for en historisk referanse se Terje Emberland, “Da fascismen kom til Norge”, Dreyer forlag 2015 – men uansett hvor amerikanske de prøver å være klarer de ikke å gjemme den norske rompa si. Nihilismen deres ligner imidlertid den til Republikanerne, som for eksempel når Sylvi Listhaug uttaler at Norge bør bygge flere gasskraftverk. Jeg tror ikke dette er et oppriktig ønske, men hun sier det hun må si for å vinne stemmene til dette spesifikke segmentet av innavlede fjøsnisser.
For å forstå et samfunn må man bruke statistisk verktøy. Det finnes mange som måler ting i forhold til seg selv og sine egne tanker og følelser men dette er ikke forståelse, det er projeksjon. Uansett hvor mange du kjenner som er enige med deg så sier ikke dette noe som helst om Norge. Eller USA, for den saks skyld. Imidlertid er dette helt standard prosedyre for idioter. De starter med det de “føler” og så jobber de seg frem til en konsensus (jeg hater Noam Chomsky, men akkurat her hadde han rett) og antar at dette er “virkeligheten”. Det er mange som mener det samme som meg. I enhver realistisk politisk forstand er “folkebevegelser” noe man både kan og bør ignorere. Det finnes ikke noe sånt som “folket”. De eneste som i fullt alvor snakker om folkets vilje og denslags er nazistene. Det lyder i utgangspunktet ganske bra når man snakker om demokratiet på denne måten … men hvem fanden vet hva “folket” vil? Føreren? Det å drifte en statsadministrasjon – med alle sine hjul og stempler – betinger at man tenker i både lange og helhetlige perspektiver på en måte som er hundre prosent håpløs hvis man driver med forretninger. Folkeavstemninger er i utgangspunktet ikke hjelpsomt. Et departement er ikke noe allmøte i det anarkistiske klubbhuset, det er et offentlig foretak som krever både fagmessig dyktighet og sosial kompetanse. Selv kjenner jeg mange som jeg liker å vanke sammen med men ingen som jeg ville likt å ha som minister for noe departement, langt mindre i selve statsministerjobben. Hva meg selv angår så er det i alles beste interesse at jeg holder meg langt unna denslags. Det finnes (åpenbart) personlighetstyper som fungerer godt innenfor det offentlige men jeg er ikke en av dem. Jeg er alt for ustabil og “kreativ”. De partiene som eventuelt ville hatt en som meg i opplegget sitt er ikke et parti jeg ville stemt på.
1972 var et av mange herrens år som kom og gikk. Norge sa Nei til EF og etter at det ble klart at dette var resultatet var det både lykketårer og tungetale blant de med såkalt nasjonalt sinnelag. Selv var jeg bare ni år den gangen, men gammel nok til å huske at det var tildels hurlumhei på drapstrusselnivå i løpet av månedene som ledet frem mot folkeavstemmingen. De respektive sidene var ikke begeistrede for hverandre og viste liten forståelse for det motsatte synspunkt. Folk gikk rundt med jakkemerker som sa enten NEI eller JA … og stort mer svart eller hvitt blir det ikke i politikken. Folk mistet gamle venner og familier ble splittet. Alle mente åpenbart blodig alvor.
Selve det originale jakkemerket fra 1972 som sa bare NEI fikk interessant nok en liten renessanse under den såkalte pønkerrevolusjonen som begynte i 1977 og som noen vil si fortsatt pågår. På slutten av 70-tallet var det jakkemerket noe av det kuleste man kunne eie fordi det oppsummerte hele pønkerfilosofien med bare tre bokstaver. Uansett hva du spør meg om så er svaret nei. Faktisk er det rimelig å si at hele moteuttrykket som var vanlig blant pønkere på 70- og 80-tallet gikk inn for å signalisere motvilje, om ikke direkte fiendtlighet. Siden gikk det mange år og per i dag er tilhører den første bølgen av norske pønkere den eldste yrkesaktive generasjonen vi har. Sic transit gloria mundi. Ordet NEI er fortsatt det ultimate kravet om frihet. Men det også fortsatt det eneste politiske prinsipp som aldri er noen aktuell strategi. Noe må man uansett gjøre.
Det hele og fulle navnet på Nei-bevegelsen i 1972 var Nei til EEC og Dyrtid hvor ordet “dyrtid” var noe de hadde vekket opp fra de døde for anledningen. Det regnes ikke som verken et statsvitenskapelig, juridisk, økonomisk eller filosofisk fagmessig begrep, men det har en semantisk sjokkeffekt som gjør det politisk nyttig. Wikipedia definerer det slik: Dyrtid er en økonomisk situasjon der etterspørselen etter viktige varer er større enn tilgangen, slik at prisene stiger uvanlig mye. Argumentet var at medlemsskap i EF (som det het den gangen) ville undergrave den norske statsøkonomien og gjøre oss til en vasallstat for stormaktene nede på kontinentet. Femti år senere er realiteten at vi nå har en status i EU som man i MC-klubber ville kalle prospekt. Ikke medlem, men med nesten alle de samme rettigheter som medlemmene. Bare ikke noen myndighet.
Slik ordet blir definert har hele 2022 så langt vært dyrtid og det ser ikke lyst ut foran høsten heller. Dette skyldes mange omstendigheter vi ikke kan kontrollere, men også noen vi kan kontrollere gjennom strukturelle tiltak på politisk nivå. Det ser ikke bra ut når prisene på energimarkedet stiger i en radikal grad samtidig som energiselskapene tar ut rekordfortjeneste. Riktignok finnes det tilfeldige sammentreff men dette er ikke et av dem. Det er bra at staten går inn og demper det økonomiske sjokket dette medfører for forbrukerne men det er mindre bra at dette skjer gjennom subsidier. Selskapene får uansett forbrukernes penger bare at nå tar de omveien gjennom skatteseddelen. Vi har i praksis akkurat det de sa aldri skulle skje da strømforsyningen ble privatisert. Men nå har det altså skjedd. Vi har blitt rundlurt. Hvem hadde trodd at det kom til å skje?
Det man må ha i mente når man ser på den politiske problematikken rundt offentlig og privat sektor er hva slags tidshorisont man forholder seg til. Det er best at det offentlige tar seg av slike ting som eksisterer i et “evig” perspektiv, mens det er på alle måter best at private næringsinteresser styrer alt slikt som går ut på holdbarhetsdato i løpet av kort tid. Kvartalsregnskapene spiller mindre rolle i et offentlig foretak som er ment å bestå like lenge som selve nasjonalstaten består, men de betyr mye for de som først og fremst er ute etter å tjene penger. Profittmotivet er et etisk upassende element å trekke inn i for eksempel helsevesenet. Det er best slik som det er nå, når staten har mest å tjene (det vil si spare) på at befolkningen er frisk og i god form. Hvis en helsetjeneste er privateid kan man reise spørsmål rundt motivet for å anbefale en dyr behandlingsform, men når helsevesenet er offentlig styrt er det åpenbart ingen som har noe å tjene på slikt. Alt man gjør er uansett en netto kostnad. Kirurgen har ikke noe å tjene på flere kostbare prosedyrer. Sykepleieren blir ikke rikere av å ha flere pasienter. Det har ikke ved noe tidspunkt i menneskehetens historie forekommet at en tjeneste har blitt bedre av å legges i private hender. Det eneste argumentet de har er “billigere” men dette eldes som melk i de fleste tilfeller. Dyrere og dårligere er nesten kjedsommelig forutsigbart.
På nettet flakser alle slags spådommer rundt som skadeskutte kråker. En ny og spennende folkesykdom er paranoide vrangforestillinger, som i prinsippet er en naturlig konsekvens av at skoleverket ikke gir folk noen trening i kritisk tenkning. Vi behøver et vaksineprogram mot kørka idèer. Det er ingen skam å være uvitende, for man kan alltids lese seg opp på et tema, men det er skammelig å ikke forstå at man er uvitende. Men mest skammelig av alt er det å fremheve sin egen dustestatus som om dette er noe beundringsverdig. Den virkelige verden har en lei tendens til å ikke bry seg om hva vi føler om det ene eller det andre. De som ikke har oppdaget dette kan etter min mening ikke beskrives som voksne og ansvarlige mennesker. Det er barnslig å sutre over ting man uansett ikke kan gjøre noe med mens man ignorerer slikt man faktisk kan påvirke. Som vanlig norsk gjennomsnittsperson bør man engasjere seg i lokale forhold og stemme ved alle valg. Det er alt. Mer kan ingen forvente av noen. Om man ønsker ytterligere engasjement kan man eventuelt melde seg inn i et politisk parti og begynne å gå på møter og delta i debatter, hva vet jeg. Jeg er bare en filosof. For meg ligner det politiske miljøet på gjørmebryting i fylla, la oss si en Roskildefestival med mye regn. Fysjamei. Jeg liker en mer “pyntet” stil, eller i det minste opplegg hvor ikke alle er nødt til å bli skitne underveis.
Vi behøver mer kontekst. Å bare si “jeg er sjaman” er som å si “jeg er sjef”. Ordet har en relasjonell betydning. På samme måte som man er sjef for noe eller noen er man sjaman for noe eller noen. Det er ikke en identitet, det er en jobb. Eller skal vi kanskje si en “posisjon” som man kan ha i forhold til en gruppe mennesker som anerkjenner, mer eller mindre frivillig, at man har denne posisjonen. Ordet kommer fra den altaiske språkgruppen i Sibir og betyr “vismann”. Eller for å si det på en annen måte: Din sjaman er den personen i din sosiale sirkel du tenker på som “den det er smartest å henvende seg til med spørsmål som krever særlig visdom og innsikt”.
De fleste fornuftige mennesker er – med god grunn – skeptiske til den typen som har tenkt seg frem til at det foregår noe “sjamanistisk” med dem. Som regel er dette lite mer enn harmløst fjolleri og selvbedrag av det “religiøse” slaget, men noen ganger er det en jobb for psykiatrien. Andre ganger er det svindel. Et opplegg for å skille folk fra pengene sine og flytte dem over i sjamanens lomme. Vi kan godt si at dette er et trylleknep for de fleste skjønner omtrent like mye etterpå som de gjorde til å begynne med men de føler at noe magisk har skjedd. De sier at det å jobbe som lege handler tyve prosent om biologi og åtti prosent om rollespill. Det samme er tilfelle for jobben som sjaman, bortsett fra det med biologien. I begge tilfelle er det sant at så lenge folk tror at det har skjedd noe som vil føre dem til helberedelse så er mer enn halve jobben gjort. Med mindre vi snakker om alvorlig sykdom.
Den funksjonen sjamanen hadde i førmoderne samfunn er i våre dager dekonstruert og fordelt ut over et utvalg andre yrker. Lege, psykolog, fysioterapeut, sosionom, advokat, kostholdsrådgiver, personlig trener, motivasjonskonsulent … alt og alle som har noen slags rådgivende og støttende funksjon i forhold til diverse livsproblemer. Dette er et stort og evigvarende marked. Det finnes uansett tid og sted forøvrig ikke noe folk er mer opptatt av enn hva de kan og bør gjøre for å forbedre situasjonen sin. Enten de har reelle problemer eller ikke. Alle denne verdens svindlere og bløffmakere har til enhver tid vært veldig klar over dette. Alle vet at mennesker er dumme dyr som vil tro på hva som helst så lenge det får dem til å føle seg bedre der og da. Imidlertid er det ikke alle som har mage til å utnytte situasjonen, selv om folk nærmest tigger om å bli rundlurt. Problemet er ikke Kosmo Kaksilainen som kallevaller rundt i skogen med en tamburin, noen reinsdyrhorn og greier, det er selvhjelpsguruer på nett og ellers som med psykopatisk selvsikkerhet tilbyr livsråd i bytte mot så mye som de klarer å tyne ut av deg, til helvete med alle andre hensyn.
At gode råd er dyre betyr ikke automatisk at dyre råd er gode. Man får det man betaler for er noe folk typisk sier når noen har kjøpt noe billig dritt som går fort istykker, men mange kan bevitne at i den grad de overhodet fikk noe som helst så var det definitivt ikke det de betalte for. Eller trodde de betalte for. “Misvisende markedsføring” er ekte vare som det går an å jobbe juridisk med, men hvis problemet er at du ikke leste nøye nok gjennom kontrakten før du signerte den så er det ikke mye retten kan hjelpe deg med. Det er ikke forbudt å forlange grove overpriser for de “tjenestene” man tilbyr, så lenge man ikke har bløffet om sakens natur, men det er forbudt å nekte å betale den prisen du godtok etter at tjenesten er levert i henhold til kontrakt. Du kan naturligvis forhandle om redusert pris men du har ingen god posisjon hvis selgeren har oppfylt sin del av avtalen og saken nå henger på at du ikke vil oppfylle din del. De som opererer innenfor gråsonen mellom det moralsk forkastelige og det juridisk straffbare er som regel svært nøye med å ikke trå over den kriminelle streken. Det er jo dette de lever av. Det å utnytte andres uvitenhet, uerfarenhet, godtroende naivitet og håp har i alle år vært det daglige brød innenfor forretningslivet generelt og selvhjelpsbransjen spesielt. Det synes åpenbart at det eneste som er helt fette sikkert hvis man har bestilt plass på et seminar om “hvordan bli rik med kryptovaluta” er at man ikke kommer til å bli rik med kryptovaluta. Eller med noe som helst annet, for den saks skyld. De som blir rike blir det fordi de jobber døgnet rundt og aldri bruker penger, aller minst på kurs om magiske tryllepenger som skal komme til de som “tenker korrekt”.
Man hører noen ganger folk si at vi lever i en postindustriell tidsalder. Ting er ikke som de var. Tjenesteøkonomien har vokst seg større enn industrien og sysselsetter nå et overveldende flertall av alle som står i jobb. Hva skal man tenke om dette? Vel, vi kan begynne med å si at man må være idiot for å tro at dette er bra. Det har alltid eksistert en tjenesteøkonomi, bare at tidligere var den uformell. Nå er den monetisert. Det har gått penger i såret. Det betyr i praksis at det finnes flere “gode jobber” i samfunnet. (Grovt sett går skillelinjen mellom om det virker mest fornuftig å dusje før eller etter arbeidsdagen.) Færre enn noensinne behøver å bli skitne og slitne på grunn av det de gjør. Flere enn noensinne tilbringer sin arbeidsdag i et luftkondisjonert kontorlandskap.
En jeg kjenner synes det er provoserende at folk kan leve av å spille fotball i en verden hvor bare èn prosent av menneskeheten kontrollerer mer enn halvparten av alt vi kaller verdier. Selv griner jeg på nesa av at det finnes “kraftmarkedsanalytikere”. Hvor får de pengene sine fra? De kaller det tjenester men det korrekte ordet er parasittvirksomhet. Tjenesteøkonomien kalles også tredjenæringen, hvor de to første er henholdsvis jord- og skogbruk (inkludert fiskerier og øvrig “havbruk”) som det primære og industridrift, bygg og håndverk som det sekundære. Sysselsettingen innenfor første- og andrenæringen var naturligvis vesentlig mye større før alt ble mekanisert, automatisert og rasjonalisert ned til hva det er i dag. Arbeidsledighet var ikke noe tema før det var mulig å “spare arbeid” ved å mekanisere og automatisere driften innenfor landbruk og industri. I den grad det fantes noen tredjenæring i for eksempel middelanderen så bestod denne av adelsstanden og deres hustjenere.
Steinalderen tok ikke slutt fordi de slapp opp for stein, som man sier. Det som skjedde var at folk begynte å tenke annerledes. Modernismen som kulturelt fenomen opphørte ikke fordi “det moderne” forsvant fra verden men fordi vi mistet fremtidsoptimismen i løpet av det tyvende århundre. Postmodernismen er kynisk og tildels misantropisk men likefullt moderne, kanskje i enda større grad enn noensinne. Hypermoderne og transhumanistisk er nærliggendse begreper, men teknologien inngir bare noen få og ganske spesielle typer en følelse av optimisme. De fleste har mer en litt urolig følelse av at dette bærer helt galt avsted. De kloke bekymrer seg for klimaproblemene mens de noe mindre kloke henfaller til paranoide vrangforestillinger rundt “ny verdensorden” og hva vet jeg. Hva som uansett er tindrende krystallklart er at menneskeheten som art befinner seg på, eller svært nær, et bristepunkt.
Hvis man på 80-tallet hadde kunnet peke på en skyskraper inne i et bysentrum og si at der på stedet oppbevarer de personopplysninger om alle som de samler inn gjennom overvåkning av alt vi sier og gjør … så ville det ikke vært noen ende på hva slags dystopisk spekulasjon det ville blitt, men slik er jo Facebook og Google. Nesten alle går rundt med en telefon som er permanent oppkoblet til nettet. Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i urbane strøk og jobber innenfor tredjenæringen. En av de tidligste filosofene som definerte postmodernismen som begrep mente at vi i det store og hele har mistet grepet på virkeligheten. (Teknisk sett er mye av det vi kaller postmodernisme egentlig poststrukturalisme men la oss ikke være pedantiske.) Sett i forhold til “mennesket mot naturen” er dette utvilsomt riktig siden de fleste ville måtte streve fælt for å tilpasse seg en “vill” livsstil som jeger-samler og sikkert enda mer for å overleve på selvbergingsjordbruk. Det postmoderne mennesket tilegner seg ikke typisk et sett med praktiske ferdigheter med tanke på å løse et variert sett med praktiske problemer som oppstår, de spesialiserer seg innenfor tjenestesektoren slik at de for eksempel kan jobbe som kraftmarledsanalytiker innenfor et investeringsselskap. Slik har verden blitt. Hva blir det neste? Den som lever får se.
Det er ikke sikkert at man har en radiostemme bare fordi man har et radiofjes. Uansett hvordan det der blir er det vi kaller en forfatterstemme noe som ikke i utgangspunktet har lyd. Naturligvis er høytlesning av skrivestykker noe man kan gjøre, men det lyden man i så fall hører er ikke lyden av forfatteren men lyden av den som leser. En logisk sekvens av alfanumeriske symboler nedtegnet på papir (eller andre media) befinner seg i utgangspunktet ikke i den delen av universet som er fylt med lyd.
Skrivning og lesning tilhører “det åndelige rom” – nousfæren – sammen med tenkning og diverse annen cerebral materie. De sanseinntrykkene vi får fra for eksempel dans, musikk og billedkunst henvender seg til andre deler av kroppen mens det som beveger seg gjennom nousfæren må tilføres mening før det ankommer følelseslivet på samme måte. Forfatterstemmen er ikke strengt tatt noen “stemme” i den forstand, snarere hva man innenfor visse deler av psykologien kaller en gestalt. Altså et spøkelse om du vil. Noe formløst som oppstår i hodet som en funksjon av kodene.
Gjennom lang tid – mange tusen år – har menneskeheten hatt en tendens til å fetisjere “det som står skrevet” og betrakte det gjennom et magisk eller parareligløst prisme. Vi mennesker har et overtroisk forhold til tekst. Av denne grunn har vi fått blant annet hellige bøker, tabuord og dokumentkulten. Når noe er dokumentert regnes det som mer sant enn hvis det bare eksisterer på uformelt vis. Det står skrevet. Dette er en pussig form for paranoid vrangforestilling … men det er så alminnelig at vi banker tre ganger i bordet og kaller det vår virkelighet. Filosofer har inntil det kjedsommelige påpekt at vi kan ikke kjenne virkeligheten på noe direkte vis, vi er på godt og vondt prisgitt denne tåkedotten vi kaller menneskesinnet. Vi tolker det vi observerer med sansene og sammenligner det med alt vi allerede har i databanken vår slik at vi kan plassere det i en kontekst. Slik henger det sammen.
Kan vi ikke umiddelbart kontekstualisere en observasjon så kan vi i det minste sjekke ut “det som står skrevet” og på slikt vis danne oss et bilde av sammenhengen. Hånden er hva vi bruker til å gripe og holde fast et hammerskaft og på likt vis er forstanden hva vi bruker til å be-gripe og fast-holde ymse konsepter. Uansett skal det både hamres og jamres. Vi mennesker er kranglete og stupide aper som elsker angrepsvåpen av alle slag, enten det er eksplosive konsepter eller maskingevær. Alt er nyttig i den grad det tjener til å holde stillingen overfor den fienden som beleirer oss, slik at det som til slutt beseirer oss ihvertfall ikke skal være det vi ikke har prøvd. Og sånn går dagene.
I løpet av min karrière som håndverker – skal vi si fri og uavhengig murer – har jeg sett større variasjon i lunsjrom enn i typiske diskusjonstema på lunsjrommet. Det finnes uten tvil en “håndverkerkultur” som dikterer valg av tema og ikke-tema. Du kan jo selv regne ut hva som er mest sannsynlig: Korrekt bruk av motorsag eller kjønnsrollenes relevans i samfunnslivet? De som driver med praktisk arbeid vil instinktivt søke å vurdere alle saker ut fra deres praktiske aspekter. Derfor vil man på en praktisk måte avvise relevansen i å diskutere kjønnsrollenes relevans når det foreliggende problemet handler om å få noe gjort. Det finnes jobbproblemer og det finnes fritidsproblemer. Ikke bland de to. Bortsett fra enkelte episoder basert i “dårlige sosiale antenner” har det egentlig gått ganske smertefritt å øke andelen kvinner i håndverksfagene. Det finnes sikkert noen som synes det er ukvinnelig å jobbe som tømrer, anleggsgartner eller rørlegger, men selv de vil innrømme at det som virkelig teller er fagkompetanse.
Så … når og hvorfor er det relevant å blande kjønn og kjønnsroller inn i noe?
Jeg kan vagt huske at Jens Stoltenberg var innblandet i noe som handlet om menn og mannsroller en gang på 80-tallet. Jeg antar det er sånn man bygger opp en politisk karrière. Den gangen, og til en viss grad ennå, ble “mannsrollen” definert som en dialektisk motspiller til den nye kvinnerollen i et slags idealismens kabukiteater hvor det poetiske objekt var kunsten å omgås hverandre på en ikke seksualiserende måte. Vi som tilhørte, hva skal man si, den alternative kulturen gjorde narr av narrespillet hos borgerstanden (politikere tilhører alltid borgerstanden, uansett hvor de kom fra) siden det virker åpenbart at løsningen er å skifte tema. Når du snakker til en kvinne om “kvinnerollen” må hun nødvendigvis svare som kvinne, men hvis du heller snakker til henne som fagperson om fagrelaterte problemer har vi beveget oss videre i forhold til selve kjønnrolledebattens hensikt. Ne c’est pas? Det skal i utgangspunktet ikke spille noen rolle om du er han eller hun eller hen når saken handler om hvordan man skal få gjort en praktisk oppgave. Selv forstår jeg mindre om hva det vil si å være “mann” nå som jeg mangler bare noen måneder på å fylle seksti år enn hva jeg trodde jeg visste da jeg var tyve. Heldigvis synes jeg samtidig at det er svært mye mindre viktig nå enn den gangen. Det er ikke maskulint å bekymre seg for om man er maskulin nok. Og hva som er feminint (nok) er rett og slett ikke mitt problem.
Hvilket bringer oss til det berømte tredjekjønnet. De som ikke på uproblematisk vis kan defineres som mann eller kvinne. De har alltid eksistert og de kommer alltid til å eksistere, for naturen er veldig omtrentlig når den deler ut egenskaper til de som fødes inn i vår verden. Han var omtrent en mann som gjorde mange omtrent smarte valg i livet.Otto Weininger var den første forfatter jeg leste (“Kjønn og karakter”) som formulerte dette på en vettug måte ved å påpeke at det finnes både menn som er feminine og kvinner som er maskuline til en slik grad at den todelte og “dialektiske” kjønnsrollemodellen egentlig er absurd. Senere syntes jeg Camille Paglia hadde mange interessante tanker i forhold til individ, kjønnsroller og samfunn. Uansett, det hendte en gang i tiden at jeg satt ved et lunsjbord sammen med en som var lett bestyrtet over hvordan det ofte var umulig å se at en transkjønnet kvinne “egentlig er en mann” (det handlet spesifikt om noen ladyboys som han hadde møtt i Thailand) og en annen, mer verdensvant type, som smilte og humret mens han forklarte hvordan man kan se på hender, adamseple, skulderbredde, det ene med det andre. Mitt bidrag til samtalen var (naturligvis) å trekke inn Freud og penisangsten … fordi den frykten en mann føler for å bli penetrert og voldtatt av en erigert penis er ikke større, annerledes eller mer verdig enn den frykten kvinner føler for det samme, ofte med vesentlig mye større saklig grunn. Mens vi snakker om Freud kan vi forresten legge til at hans vektlegging på menneskets seksualitet er ikke fordi han syntes at dette området var det viktigste av alle menneskets psykologiske snurrepiperier, men fordi det var i denne sammenheng han fant de fleste og mest alvorlige nevrosene.
På engelsk skiller man mellom det homoseksuelle og det homososiale, men det ordet folk ofte bruker om de homofile er “gay”. Det norske ordet homofili danner egentlig en sematisk flaskekork på dette meningsområdet siden alt som begynner med “homo” på norsk umiddelbart får de seksuelt nevrotiske til å fnise, om ikke gå direkte inn i en slags kataton tilstand på argumentsfronten. Hvorfor heter det Homo sapiens når de fleste er hetero? De homososiale er alle de som foretrekker å ha mesteparten av sin sosiale omgang med individer av sitt eget kjønn. Det sier ikke noe om det seksuelle. Det er heller ikke fruktbart å påføre dem seksuelle motiver, men jeg antar det er mulig å finne psykologiske forklaringmodeller som handler om nevroser i forhold til kjønnslivet generelt og “det motsatte kjønn” spesielt. Allerede der blir det for komplisert for mange, at det finnes flere kjønn enn bare deres eget. Å introdusere enda flere vil bare medføre full mekanisk kræsj i hele tankeverket. Jeg tror ikke det er klokt å overvurdere folks evner til å forstå ting. Ambisjonen bør være å få dem til å godta at det finnes et uendelig antall siffer mellom tallene 0 og 1, så å si, og at det ikke er farlig på noen måte for dem å akseptere at individuelle menneskelige uttrykk har den samme endeløse karakteristikken av forskjelligartet mangfold. Hvis man har normalt bra syn bør man kunne telle fingrene på en hånd fra ti meters hold, men man må være noen slags overnaturlig falkøye for å kunne se fingeravtrykket. Allikevel vet vi at alle har forskjellige fingeravtrykk. Personligheten fungerer på det samme vis. Når og hvorfor er det relevant å blande inn kjønn og kjønnsroller? Det krever mer “nærhet” enn hva man bør ha på en gjennomsnittlig arbeidsplass. Jeg tror det på alle måter er forbudt i Norge å gjøre noens kjønn til en “greie” som man forfølger med jervens jaktiver. Alminnelig rettsfølelse i vårt samfunn tilsier at man skal la folk være i fred og passe sine egne saker. Vi holder oss på “en hånds avstand” som man sier. Vi kan telle fingrene men vi ønsker ikke å se fingeravtrykket.
