Ikke alle spiser pizza ofte nok til at de vil investere i særlig dedikert skaffetøy, men hvis man ikke har en egen østersgaffel kan man knapt si at man kommer fra et møblert hjem, så det anbefales å bare bruke denne. La oss ikke engang snakke om slike som spiser pizza med bare nevene, de kan jo like så godt legge seg på alle fire først som sist, og spise maten sin fra en bolle på gulvet. Herregud. Hva slags hygieniske standarder praktiserer de ellers? Håndholdt mat er en barbarisk skikk som tilhører de laverestående primater.
Snobberi er en ganske sadistisk tilfredsstillende hersketeknikk. Hvis man gjør det riktig klarer man uten urimelig mye innsats å påføre folk en klein følelse av de ikke helt skjønner hva de skal gjøre. Derfra og ut handler det bare om å holde maska mens de strever med å finne frem til den rette etiketten i forhold til en situasjon med ukjente variabler. Hvilken gaffel skal jeg bruke? Tradisjonelt og effektivt.
Etikette henviser til regler for skikk og bruk i selskapslivet, særlig ved hoffet og i diplomatiet. I bredere forstand betegner etikette et sett av regler som influerer forventninger for sosial oppførsel, i samråd med gjeldende konvensjonelle normer innen et samfunn, en klasse eller en gruppe. Takt er et begrep for å vise omdømme og hensyn i sosiale forhold. Takt innebærer at man ikke invaderer på andre menneskers heder eller personlige integritet. Det er en viktig del av sosial kompetanse. Vestlig etikette skiller ofte mellom formelle og uformelle sammenheng. De formelle reglene for etikette gjelder i arbeidslivet, kontakt med myndighetene, og i religionsutøving. De uformelle reglene gjelder familieliv og fritid.
(Wikipedia)
Jeg husker at man en stund snakket om nettikette som aktuelt begrep for hva man bør og ikke bør gjøre på nettet. Men finnes det egentlig noen regler? Etter at penger kom inn i bildet handler alt om å skaffe seg stor oppmerksomhet med alle midler. Hvis man skaffer seg en million følgere på et reklamefinansiert nettsted vil dette som regel si at man lever komfortabelt av det. Såpass mye penger sirkulerer der ute. I prinsippet snakker vi om en helt ny medievirkelighet hvor amatører har anledning til å etablere seg økonomisk, både som underholdere og på den politiske kommentatorsiden. Om de snakker sant spiller ingen rolle, det som teller er at de har mange følgere. Selvsagt har dette medført at vi nå har mange “kultiske” kanaler der ute hvor smått karismatiske nettpersonligheter sprer smått vanvittige idèer om hvordan verden og virkeligheten fungerer, mens de smatter på marijuanasigarettene sine.
Folk er ingenting om ikke alltid klare for en passende dose vanvidd og skandale. “Sannheten” er aldri den mest populære jenta på dette ballet. Alle klarer å snuble over sannheten, men ikke alle klarer å være interessante — som i praksis betyr å kjenne sitt publikum. For å ta et nærliggende eksempel så skriver jo ikke jeg for noen spesielle, men så er det jo heller ingen som leser det. Eventuelt noen få som liker å forske på corny idèer og synsvinkler de ikke har sett før, men populær er jeg jo ikke og det har jeg heller ikke gjort noe for å bli. Jeg bare skriver det som faller meg inn der og da. Ofte begynner jeg ett sted og ender på et helt annet sted. Hva så? Dette er friform. Plattformen i seg selv stiller ingen formelle krav ut over det alle fornuftige mennesker bør skjønne. Og sånn gåt dagene, inntil videre.
Hvis det du driver med ligner på plottet i en kriminalroman kommer det sannsynligvis ikke til å ende bra for deg. Det var noe med en som jobbet i politiet og som endte med å bli dømt for grov korrupsjon, narkotikakriminalitet og det ene med det andre. Han sitter i fengsel nå. Det alle spekulerer rundt – og de tror ikke nødvendigvis på det denne innsatte selv sier – er hva han trodde han drev med. Hva trodde han kom til å skje? Det virker jo ikke klokt. Men samtidig ligner det på ting man har sett i typiske kriminalserier på fjernsynet. Ting begynner i det små, men så baller det på seg. Samtidig forteller man kanskje seg selv at dette faktisk er plottet i et kriminaldrama som ennå ikke er ferdigskrevet. Ingenting er avgjort. Det som skjer fra dag til dag foregår i noen slags gråsone av “alternativ virkelighet” hvor det store antallet mulige valg er hva som entrer sentrum av vedkommendes fokus. I stedet for fasthet i forhold til hva man gjør kommer livet til å handle om vaghet i forhold til hva man ikke gjør. Den ene løgnen drar den andre med seg. Hemmelighetene samler seg opp.
Det ligger i sakens natur at politiets jobb er enklest når publikum for det meste stoler på at de er profesjonelle aktører som “følger boka” i forhold til lovmessig korrekte prosedyrer og den typen ting. “Privat engasjement” er ikke bra i noen form for offentlig tjenestefunksjon, men minst av alt i politiet. Heldigvis virker det som om iskald og upersonlig profesjonalitet er det idealet de etterstreber, mer enn “resultater for enhver pris”. Eksakt hva de vil støte på i løpet av en arbeidsdag i politiet er uråd å si, men hvordan de skal forholde seg til jobben ligger fast i stillingsinstruksen. Gi og ta noen individer her og der som “mister hodet” (med varierende konsekvenser), det norske politiet sr stort sett veldig dyktige. Jeg tror ikke jeg selv noen gang har møtt noen som for eksempel tror det er en god idè å tilby en politimann på stedet noen tusenlapper for å få “bedre behandling” — de fleste antar i utgangspunktet at dette ville virke veldig mot sin hensikt. “Ikke tilby politiet penger” er et råd alle advokater vil gi deg gratis. Derfor tror jeg det i de tilfelle av korrupsjon vi har hatt i Norge så har initiativet til dette mest sannsynlig kommet fra vedkommende tjenestemann. Gi meg noen tusen så kan du gå. Senere har andre situasjoner tilkommet.
Menneskelige feil er noe du vil finne overalt hvor mennesker er innblandet i det som skjer. Det er stokastisk forutsigbart. Det blir alltid noe kødd med noe som henger seg opp, setter seg fast, ikke virker som det skal. Siden sprer problemet seg videre. Snart er hele systemet fullt av sjusk og slaskeri. Folk møter ikke på jobb. Varer kommer ikke i tide. Været skaper problemer. Helt normale ting som skjer hele tiden. Hvis man planlegger for at alt skal gå på skinner så planlegger man for å mislykkes. Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Alle vet dette, og hvis de ikke allerede vet det så vil de snart erfare det. Djevelen gjemmer seg i detaljene og alt det der. Man antar at korrupsjon oppstår på grunn av noen slags misnøye med noe, kanskje “treghet i systemet”, kanskje en følelse av at man ikke blir sett og respektert innenfor organisasjonen, kanskje noe helt annet. Det er i prinsippet den samme typen synd som seksuell utroskap i et forhold; man etablerer en lokal “konspirasjon” som opererer utenfor det avtaleverket som man har sverget lojalitet overfor fordi man opplever noen slags personlig vinning på grunn av dette. En som er fornøyd med jobben sin – eller ekteskapet sitt – og synes at ting for det meste fungerer bra, vil ikke typisk være sårbar overfor den typen påvirkning som kan medføre straffesak for korrupsjon, eller engang bare mistanke om dette. Normal operasjonell strategi fra “den andre siden” bekrefter forsåvidt dette forholdet. Skal man for eksempel rekruttere en spion vil man jo konsentrere seg om de som virker misfornøyde med livssituasjonen sin og tilby dem noe de lengter etter. Penger er som vanlig et universelt vidundermiddel som får folk til å gjøre de villeste ting, men det kan også være andre ting, kanskje noe seksuelt. Folk har jo så mange slags lyster og fantasier.
Når det gjelder korrupsjon innenfor politiet er det lett å tenke seg at man i et slikt yrke “samler opp forbitrelse” i forhold til hvordan man nærmest risikerer livet hver dag uten å få særlig mye bedre betalt enn en gjennomsnittlig vaktmester. Skjellsord og fornærmelser får man imidlertid mer enn nok av, i motsetning til vaktmesteren. Folk er som regel fornøyde når vaktmesteren kommer, men de reagerer ulikt på at politiet dukker opp. Mange blir veldig provoserte, selv om de teknisk sett ikke har noen grunn til bekymring. Ord blir sagt. Betyr det noe? I prinsippet ikke noe mer enn at en hund bjeffer, men samtidig er det irriterende litt på den samme måte og av den samme grunn. Få den jævla bikkja til å holde kjeft. Jeg skjønner at de har lyst til å bøtlegge de som kaller dem hæstkuk (samt hva som helst annet), men er dette hensiktsmessig? Det er jo bedre å le av dem og be dem om å passe på fordøyelsen sin. Man får hemorroider av å være så sint. Det er ikke nødvendig å “markere hvem som bestemmer”. Det finnes i utgangspunktet ingen tvil om dette. Hvis politiet er på stedet så er det de som bestemmer. Alle forsøk på å bevise noe annet har mislyktes. Man står i ro og venter på nærmere beskjed. Ferdig diskutert. Folk liker ikke at det er sånn, men sånn er det. Ikke si noe. Ikke gjør noe. Bare vent. Din tur kommer tidsnok. Enhver annen form for atferd vil bare komplisere situasjonen og medføre at ting tar enda mer tid. Hva kan man si? Hvis politiet har bestemt seg for å pågripe deg og de står rett foran deg kan du betrakte deg som “tatt” og forholde deg til dette som din aktuelle situasjon. Bare gjør som de sier og hold ellers kjeft. Ingenting du kan si eller gjøre vil hjelpe på noe vis, ihvertfall ikke for deg. Er det en misforståelse at du nå står der og venter på tur? Kanskje, men det vet jo ikke politiet; forutsatt at alt som har skjedd er at de har bedt alle stå i ro mens de utreder hva som foregår på stedet. Si for eksempel at du er en av en samling individer som sitter og drikker øl i en park, eller ihvertfall er det noen av dem som gjør det.
Det er en eldgammel “filosofisk sannhet” at det sjelden lønner seg å be om oppmerksomhet i en ustabil situasjon. Hva er planen? De som krever særbehandling vil som generell motytelse bli avkrevd noen slags særbetaling.– si for eksempel “informasjon” hvis det er en situasjon som involverer politiet og det resultatet man ønsker å oppnå er at de sier “du kan gå”. Hvis jeg var i en slik situasjon (det drikkes øl i parken og noen har tilkalt politiet) ville jeg rakt frem legitimasjon uten å si noe mer, fordi dette trekket gir den største sannsynligheten for at de vil skrive ned persondataene dine, sjekke om du er etterlyst, og siden si “du kan gå” (selvsagt gitt at du ikke faktisk er etterlyst). Selve selskapet er imidlertid oppløst. Sånn fungerer disse tingene i virkeligheten. Politiet har ikke vanligvis lyst til å arrestere folk som drikker øl i parken, de er fornøyde med at man kutter ut og går hjem. Dette er det resultatet de ønsker. (Jeg vet ikke om det er ulovlig å drikke øl i parken engang, jeg bare fantaserer her.) Alle avvik fra dette resultatet er “problemer” i deres øyne. Har du lyst til å være en del av problemet eller en del av løsningen? Hvorvidt politiet er “fascister” er ikke en debatt man bør ta ved slike anledninger. Hvis man er en av de som drikker øl er dette sannsynligvis noe man har lyst til å fortsette med, og da er ikke det å diskutere politikk med politiet en aktivitet som bidrar til optimalisering av det ønskelige resultatet. Det mest taktisk fordelaktige er å så snart som mulig etablere en ny base for drikkeaktivitetene på et rimelig politifritt sted i rimelig nærhet. Dette bør ikke være noen urimelig utfordring for intelligente skapninger, selv om de for øyeblikket drikker.
Hvis man sier Omnia Vincit Amor siterer man Vergil, men hvis man sier Amor Vincit Omnia henviser man til et maleri av Caravaggio. Ofte handler mye om ordstilling. Ikke at jeg tror noen som leser dette har for vane å si verken OVA eller AVO, men poenget skjønner de uansett. Kjærligheten er ikke nødvendigvis verken smart eller nyttig, men den er veldig insisterende. Når flasketuten peker på må man bare gå — den veien flasketuten peker. Sånn er reglene. Alle følger reglene. Det er derfor vi forstår hverandre. Intelligensen jobber for oss.
Jeg så noen som hadde sex med en hund på offentlig sted. Riktignok ikke med aktiv bruk av kjønnsorganer, men det var definitivt hva man i samlivsforskningen kaller heavy petting og man ville vært langt over #metoo-streken dersom man oppførte seg så entusiastisk med alskens kyss og klapp og klem i forhold til for eksempel noen man jobber sammen med, selv om man eventuelt var gift eller tilsvarende, det er jo bare ikke “passende” å hengi seg til intime følelser foran et publikum som ikke har samtykket til å bli eksponert for denslags pornografi, særlig ikke når det de jokker, snuser, snøfter og klynker på er et dyr, la oss si for eksempel en hund. Jeg liker ikke å se sånt.
Folk etablerer psykoseksuelle forhold til dyr. Jeg skjønner at de gjør det, men ikke hvorfor. Selv er jeg nødt til å snu meg bort i avsky når folk begynner å nusse og pette med udyra sine. Det er jo sex med en fremmed art. Hva forklarer man dette med? Skapningen har ikke det man i jussen kaller “samtykkekompetanse” så det er ikke relevant hvis man argumenterer for at de liker det når man nusser og masserer dem på “godmåten”. Det er et overgrep, nærmere bestemt et seksuelt overgrep. De kaller det alltid kos. De gjør det av kjærlighet. Folk får et “rush” i kroppen når de tukler med skapninger som befinner seg under deres kontroll. Det er noe sublimt.
Det er ikke greit å være britisk i disse tider. Verdens mest forutsagte økonomiske katastrofe fortsetter å gå sin gang. Hvem har noen gang sett på maken? Man kan ikke bare kutte alle bånd og avtaler til verdens mest kjøpesterke marked – som ligger der nesten oppå dørstokken – og tro at alt vil gå seg til. Vi har noen greier på gang med Australia. Sannheten er at alle må forholde seg til EU. Det som skjer nå er at det ikke lenger finnes noen avtaler for standarder og prosedyrer mellom Storbritannia og EU, derfor blir enhver grensepassering formelt sett som for alle andre “tredjeland” (det vil si land som ikke er medlemmer og som ikke har noen avtale), både for varer og personer — som på den aller beste solskinnsdag betyr “bare” en vanhellig stabel med byråkratisk papirmølle for å få gjort noe som var automatisert på den tiden da Storbritannia fortsatt var EU-medlem. I praksis blir det mest så folk ikke gidder.
Hvorfor skjedde Brexit? Det handlet åpenbart om britenes problematiske forhold til utlendinger, både i utlandet og hjemme. Jeg kjenner selv et par individer som følte seg dypt krenket da de ble bedt om å forlate Spania, hvor de hadde vært fastboende i mange tiår. Men ikke nå lenger. Nye regler. Et britisk pass åpner ikke lenger alle dører i Europa. Jeg trodde ikke at det ville bli sånn. Herregud. Hva trodde de at de stemte ja til? Noe av greia med EU er friheten til å reise, bo og jobbe hvor du vil innenfor unionen. Det er hva man merker best som individ og privatperson, men minst like viktig er det indre markedets standardiserte tollregler for varetransport. Så lenge alle følger de samme reglene er det ikke noe poeng i å ha en masse ompapa ved enhver grensepassering innenfor EU. De gjør det for å hevne seg sier enkelte briter nå, men det er ingen rimelig påstand. Storbritannia ønsket å melde seg ut av EU og da må de forvente å bli behandlet likt som alle andre som ikke er medlemmer, eller som ikke har en fremforhandlet særavtale (som Norge og Sveits). C’est la vie.
Hva briter flest typisk merker er en oppgang i priser og en nedgang i varetilbud. Dessuten er det ingen ende på hvor mye de klager over at de nå nå stå i køen for tredjeland – sammen med afrikanerne – ved alle passkontroller, akkurat som om de ikke lenger er en del av den siviliserte verden, men det er jo akkurat dette som er poenget, de meldte seg ut med brask og bram. Nå kommer hverdagen. Det finnes sikkert litt “skadefryd” der ute, alt tatt i betraktning, nede på personnivå, du vet hvordan folk er, men det er ikke hevn og sadisme som ligger til grunn for det endrede regimet for tollpasseringer. Det er Brexit. Det britene stemte for og senere iverksatte. Nå er det alvor. Det virker som om de mest naive hadde det inntrykk at Brexit bare ville virke èn vei, det vil si at de fikk kontroll over hvilke utlendinger som slipper inn i Storbritannia; fantasien deres klarte ikke å konseptualisere de konsekvensene som “alle” advarte dem mot og som vi nå ser utfolde seg i praksis. De trodde at de selv ville beholde alle privilegiene de hadde vent seg til. Hva skal man si? Kanskje de ikke bør tenke at de skjønner seg på kompliserte diplomatiske affærer selv om det føles sånn etter et par øl på pøbben.
Hvilket bringer meg til hvordan vi greier ut politisk problematikk i Norge. Er vi smartere enn britene? Vi har i det minste et bedre rulleblad i forhold til europapolitikken, men det er et jokerkort som bare kan spilles når ting er litt på skråss, sånn til hverdagsbruk er det liten grunn til å tro at det gjelder andre regler for oss enn for dem. Brexit ville ikke ha skjedd hvis ikke britene hadde trodd at det var bedre ann alle andre, eller i det minste spesielle i europèisk sammenheng. Rikere, mer kultiverte eller noe. En kultur og en historie som man kan være stolt av. Sånne ting. De følte seg forulempet av portugisere og polakker som flyttet inn og begynte å oppføre seg som om de bodde der. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om det som er dagens mest pressiente problem, nemlig småbåtflyktningene som kommer over fra Frankrike. Noen vil si at jeg bare er kynisk, men selv mener jeg at man alltid må ta med i beregningen “worst case scenario” innenfor politikken. Det er jo faen ingen barnehage vi snakker om heller. Ved det nåværende tidspunkt innkvarteres småbåtflyktninger – det er til enhver tid noen tusen av dem – i det den britiske pressen kaller “hoteller” men som vi ville kalt flyktningemottak (som selvsagt drives av private). Utenfor står til enhver tid en gruppe demonstranter som føler seg krenkede over hvordan regjeringen innkvarterer utlendinger i “hoteller” mens de selv må klore, slåss og gråte for føda. Skal vi si det er et iscenesatt problem? Jeg synes vi skal si det.
I virkeligheten er det enkelt for britene å løse dette problemet: De må bare opprette en prosedyre for å søke asyl i Storbritannia fra fremmed jord, for eksempel fra Frankrike – eller hvor som helst ellers, over nettet – men dette ønsker de ikke å gjøre. De vil beholde regelen om at man bare kan søke asyl i Storbritannia hvis man befinner seg på britisk jord. Men de vil også kriminalisere det å ta seg inn i landet på ulovlig vis, i praksis og for det meste via småbåt fra Frankrike. Det snakkes om organiserte bander som jobber med å bringe utlendinger inn i Storbritannia. Ting ser ikke bra ut. Vi kyniske ville si at de fyrer oppunder en sosial konflikt som ikke engang er sosialt relevant bare for å trekke oppmerksomheten bort fra den nærmest overnaturlig dårlige økonomiske politikken Tory-partiet har ført nå i snart tretten år. Det er ikke mye fint å si om diplomatiet deres heller, selv om Boris Johnson’s Travelling Clown Show reiser litt rundt her og der for å underholde massene og holde navnet sitt aktuelt. Så … jeg skal ikke kjede leserne, de særlig interesserte kan søke på Keynes, men det finnes ortodoks økonomisk vitenskap som med tre røde slash understreker at “austeritet hjelper ikke” — staten er nødt til å pumpe penger inn i samfunnet når det er nedgangstider, så tar man regningen når lysere tider kommer. Man kan ikke bare “kutte kostnadene” innenfor det offentlige, dette er ikke vanlige forretninger. Det er nødvendige ting som koster det det koster, så får vi bare skaffe pengene. Hvor finnes det mye penger?
Gi meg din adresse og jeg skal si deg hvor du bor som komikeren sa. Uansett hvem man stemmer på får vi “noen fra det politiske miljøet” i førersetet. Utvalget er ikke inspirerende, men når er det noensinne det? Spørsmålet koker ned til om man skal la seg rævkjøre av det røde eller det blå partiet. Bra blir det uansett ikke. Kanskje man bør satse på den som virker minst hensynsløs? Eller ikke, hva vet jeg, folk liker jo å “få det” på så mange slags forskjellige vis. Også i Norge er fascistene sterke nå for tiden. De utgjør det ene regjeringsalternativet, mens det andre er et litt dvaskt euro-sosialdemokratisk og høyreliberalt middelklasseparti. Ingen av dem har identiteten sin på stell. De vet ikke helt hvem de er, men de har lyst til å regjere. Det er jo en kul jobb. Sikkert en veldig holistisk erfaring å ta med seg.
Da jeg selv var yngre var jeg veldig skeptisk til “unge mennesker” i det politiske miljøet. Hva vet de om livet? Ihvertfall ikke noe mer enn meg og jeg vet fette ingenting — det viser seg jo gang etter gang. Jeg vet litt mer nå. Samtidig har “tidene” forandret seg og vi står overfor helt unike utfordringer i menneskehetens historie. Vi har passert et smertepunkt og vi kan ikke bare “køle på” som tidligere. Nye måter å tenke på er nødvendig. Det vi kaller erfaring kan vi like så godt kalle “oppsamlet fortid” slik st de som har mest erfaring blant oss selvsagt også er de som har levd lengst og gjort flest ting, dette er et veldig rettvinkelt og lett forståelig forhold, spørsmålet vi bør reflektere over er imidlertid om de er flinke operatører i en verden vi ikke lenger har råd til å beholde. Unge mennesker – som ikke har noe annet enn fremtid – ser ut til å oppfatte problemets akutte natur: Vi må umiddelbart slutte å brenne fossile drivstoffer. Vi burde gjort det for tyve år siden.
Over de siste førti år har det politiske miljøet blitt mer “forretningsmessig” samtidig som forretningsmiljøet har blitt mer “politisk”. Dette er mildt sagt ingen heldig utvikling. Erfaring fra offentlig forvaltning og erfaring fra kommersiell forretningsdrift burde i utgangspunktet være gjensidig utelukkende som aktuelle kompetansegrunnlag; de opererer jo innenfor helt ulike virkelighetsstrukturer. For eksempel er den strategiske tidshorisonten til enhver tid “evig” innenfor det offentlige, mens en kommersiell aktør i høyden planlegger for noen få år om gangen. Man vet jo aldri hva som skjer i “markedet”. Operatørene kommer og går. Dagens giganter var ikke relevante for tyve år siden, og for en stor grad omvendt. 80-tallets stjerner på børshimmelen er ikke bare forsvunnet, de er også glemt. Sånn er livet i den delen av verden hvor ting beveger seg raskt, mens staten er relativt sett stillestående. Norge ble etablert for 1200 år siden og planlegger ingen endringer å snakke om for de neste 1200 år heller. Det er for eksempel like uaktuelt å kjøpe mer land som å avstå noe. Klimaet kommer etter alt å dømme til å bli “interessant” en god stund fremover, men hva skal man gjøre? Til syvende og sist ligner politikken på å drifte en veldig stor landbrukseiendom befolket av en variert og ganske kranglete familie. Noen vil det ene, noen vil det andre. Og så lenge det ikke er direkte urimelig får folk stort sett gjøre som de vil i Norge. Vi ønsker at det skal fortsette slik.
Som alle vet er rompa et norsk dialektord som betyr halen, mens rumpa er kroppsområdet nederst på ryggen hvor vi blant annet finner halen hvis man er en sånn som har hale, men bare bugnende skinker som tiltrekker seg sine artsfrenders blikk hvis man er rassape, som for eksempel vi mennesker er. Apekatt er primater som har hale, mens rassaper går med rumpa bar. Men nok om biologien, dette handler mest om semantikken, nærmere bestemt hva det betyr når noen snakker om “rompa di”. Folk har jo ikke hale så hva skal man tro?
Pål sine høner på haugen utsleppte, sier sangen, men reven var ute med rompa så lang. Sangen er en fabel, altså en moralhistorie, ikke et journalistisk arbeidsstykke som beskriver en virkelig hendelse. Poenget er at han Pål burde ikke ha gjort dette. Reven er en frekk fyr som plutselig er der og snapper en høne før han forsvinner like raskt igjen, med både rompa si og høna di og nå har du et problem. Tør du komme hjem til ho mor og fortelle dette? Pål han sprang og vrengde med augo, fortsetter sangen. En norsk hverdagstragedie.
Mennesker har ikke hale men det har troll, ifølge de som har greie på sånt. Å si til noen det overskriften her sier – nå skal du gå hematt med rompa di – er en advarsel om at vedkommende som sier dette har lagt merke til at du har uærlige (“trolske”) hensikter og nå får du beskjed om at dette har potensial til å balle på seg. For at vi skal kunne bevare freden er du nødt til å gå. Folk kan se rompa di. Dette kan for eksempel være jobben til en dørvakt ved et utested som serverer alkohol (selv om du antagelig må langt ut på landet før noen ville brukt akkurat de ordene). Hvis de er flinke i jobben kan de se situasjoner som er i ferd med å utvike seg og gripe inn før ting eskalerer til noen slags voldelig episode. I prinsippet den samme funksjonen som “ordensmakten” har på samfunnsnivå. Å rydde opp i ting som allerede har skjedd er en sekundærfunksjon. Primært er de der for å motivere folk til å holde fred og oppføre seg ordentlig.
Høyrepolitikk er å legge opp til at loven skal beskytte men ikke binde de rike, mens den skal binde men ikke beskytte de fattige. Tanken er at hvis man har penger så kan man betale seg ut av alt. Enten direkte eller ved hjelp av forbindelser som opererer innenfor en økonomi hvor man utveksler tjenester. Behøver du noe? Hva du kan få avhenger av hva slags gjenytelser du har makt til å tilby. Det kan være en bra investering å ha for eksempel en kommunepolitiker eller en rik forretningsmann som skylder deg en tjeneste, men hvem har noe å tjene på å “se en annen vei” når det bare er en vanlig fyr som er ute med rompa si? Sånn fungerer korrupsjon når man tar det ned til atomnivået. Alle ønsker ting men ikke alle kan levere noe. I den klassiske gangsterfilmen Gudfaren finnes en berømt scene hvor han sier at han skal gjøre en person en tjeneste, men da må vedkommende akseptere at det kan komme en dag – kanskje den aldri kommer, men den kan komme – når han selv vil behøve en tjeneste og da er det ikke lov å si nei. Folk godtar typisk disse betingelsene, fordi når de henvender seg til en velkjent gangsterhøvding og ber om hjelp så er det fordi de ikke ser noen annen utvei. Dette skjønner jo gudfaren også.
Hva er likhet for loven? I en tenkt situasjon kan to personer ha brukt håndholdt mobil mens de kjørte bil, men den ene brukte sin til å inngå en avtale som de vil tjene mange hundre tusen på mens den andre tekstet ELSKER DEG OGSÅ :HEART:HEART:HEART: til kjæresten sin. Begge får ti tusen i bot. På èn måte er dette rettferdig, på en annen måte er det absurd. Straffen er nominelt sett “den samme” men den slår jo veldig ulikt ut i praksis. Den ene bøter med noen prosent av dagens fortjeneste mens den andre kanskje ikke får råd til å reise på ferie det året. Hva kan vi lære av dette? Åpenbart at det lønner seg å være så rik at du bare kan si “pyttsann” til en bot som fullstendig vil kollapse privatøkonomien til noen som går på en vanlig lønn, hvis ikke de kan få en avbetalingsordning (det kan de som regel). Man behøver ikke å være Karl Marx for å se at pengebøter er en straff som slår urimelig hardt ut for de som lever et liv preget av pengeknapphet. Hvis man har en inntekt på 200 kroner i timen tilsvarer 10.000 i bot at man betaler med 50 timers arbeidsfortjeneste — mens de som har mer priviligerte kompensasjonsordinger slipper unna med en daff dask på lanken. Hvem av de to kommer til å nøle med å bruke mobilen på ulovlig vis neste gang dette blir aktuelt? Hvis begrepet straff skal bety noe “mer” enn bare hevn og sadisme må det jo ligge på noe slags pedagogisk plan, at den som blir straffet – pluss alle som ser på – lærer noe av hele elendigheta. Vedkommende med de femti timene kommer helt garantert til å banne og sverte mye over dette i lang tid, mens den som har penger kommende ut av øra knapt registrerte at noe skjedde.
Zombie er i afrokaribisk voodoo en person som gjennom svart magi er blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann (bokor). Myter og fortellinger om zombier er særlig kjent fra Haiti. Det fortelles om mennesker som er blitt erklært døde og er blitt begravd, for så å dukke opp igjen flere år senere i en tilstand preget av apati og mentale forstyrrelser.
Filosofisk sett er begrepet frihet veldig problematisk. Objektivt sett kan vi påvise mange tilstander av ufrihet, men frihet i seg selv er best definert som en privat følelse som man kan ha eller ikke ha, ut fra ens generelle livsomstendigheter. Folk opererer med så mange forskjellige standarder at “objektiv frihet” i praksis ikke eksisterer. Mange ønsker ikke engang frihet, forstått som en tilstand hvor man kan gjøre som man vil, de ønsker regler og orden. Det er viktigere å ha stabilitet og forutsigbare økonomiske forhold enn ungdomsfantasier om et liv hvor man får bestemme alle ting selv. Ting koster penger. Dette er den evige forbannelsen som alle må forholde seg til. Hver dag er man nødt til å skaffe penger til de tingene man synes at man behøver. Hva slags frihet er det?
Zombiefortellinger er per i dag etablert som en sjanger hvor “folk vender tilbake fra de døde” fulle av drapslyst rettet mot de levende, men ikke ellers organisert på noe vis. Alt er veldig kaotisk og historiene som fortelles har en tendens til å dra seg i retning av postapokalyptisk spekulasjon av typen “Mad Max” hvor motoren i handlingen er et studium av hvor fæle folk kan være (eller bli) mot hverandre når det ikke finnes noe som modererer de morderiske tendensene deres. Imidlertid husker jeg en helt annen form for zombier fra det litteraturgrunnlaget jeg tok inn i barndommen. Zombier var “egentlig” mennesker som via suggesjon, tortur og narkotika hadde blitt strippet for all personlighet og egenvilje av en svart magiker som brukte dem til å utføre drap, kidnappinger og andre fæle ting. De som er interesserte i denslags bør forresten søke på begrepet MKULTRA som var et program fra 50- og 60-tallet iverksatt av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA for å kartlegge om og hvordan det eventuelt er mulig å “programmere” mennesker slik som for eksempel i filmen “The Manchurian Candidate” fra 1962. I prinsippet var dette samme idè som “zombifisering” av mennesker på klassisk karibisk vis.
Absolutt ufrihet må jo være når man har blitt gjort til noens zombie og ikke engang lenger har noen bevisst opplevelse av å være tilstede i sitt eget liv. En annen variant av dette tvangsmessige forholdet er når folk blir skremt og terrorisert til lydighet på mer eller mindre organisert vis, si for eksempel diverse varianter av slaveri — eller eventuelt om man havner i klørne på noen slags kriminell bande som forlanger penger for å la deg være i fred (selv om det er åpenbart at de ihvertfall aldri vil la deg være i fred så lenge du gir dem penger), det er så mye som kan skje i denne verden under rubrikken for ufrihet. Uansett kan du være bra fette sikker på at “noen” kommer til å banke på døra di og forlange en andel av hva som enn er opplegget ditt, ellers blir det trøbbel, så det er i nesten alles beste interesse at den som banker er staten. Det er sant at det er vondt og vanskelig med alle disse byråkratiske reglene, men heller en paragrafrytter enn en cowboy med svart hatt. Vi lever allerede i en verden hvor det å utnytte og snyte hverandre regnes som en del av spillet. Så lenge det ikke er eksplisitt forbudt er det jo lov. Det er aldri noe som blir bedre for noen, bortsett fra en liten gruppe “rike mennesker”, av at man løsner på reguleringene i økonomien. Det frie markedet er en fantasi som er minst like dustete som alle andre modeller hvor de forutsetter at folk er hovedsaklig rasjonelle og hederlige aktører. Det eneste som “skjer av seg selv” er mannskit og trøbbel. Den verden vi lever i er sånn fordi vi har gjort den sånn. Det er et politisk valg, eller rettere sagt, det er resultatet av en serie med politiske valg, mange av dem innbyrdes motstridende.
Hvilke andre land er det fornuftig å sammenligne Norge med? Åpenbart de andre nordiske landene, pluss de fleste “normalt demokratiske” statene nede på kontinentet, i praksis EU-landene og Storbritannia, men det virker ikke fornuftig å sammenligne med Tyrkia, Argentina eller Thailand. Det spørs hva slags kriterier man stiller opp, men når det kommer til “frihetsfølelse” vil de fleste ved noe slags tidspunkt oppdage at de savner “trygghetsfølelsen” de er vant til hjemmefra når de beveger seg i samfunn hvor mye går på improvisasjon og uformell økonomi. Det for eksempel vanlige folk i Colombia tenker om Norge – i den grad de overhodet tenker noe om Norge – handler aldri om “frihet”, bare om at ting er ryddige og godt organiserte. Folk flyr ikke rundt med skytevåpen og den typen ting. Selvsagt forekommer det, men ikke på samme måte som i Colombia. Fra deres perspektiv ligger det beundringsverdige i at vi klarer å holde fred uten å behøve en politistat. Sosiologer hevder at samfunn med store sosiale ulikheter – som man definitivt kan si om Colombia – som en hovedregel vil ha mer og alvorligere kriminalitet enn samfunn som er mer på det jevne, altså der man har en sterk middelklasse. Altså Norge og andre land som med en viss regelmessighet scorer høyt på livsstilsundersøkelser. På den annen side behøver man ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som skjer når folk tvinges til å leve under tarvelige og vemmelige forhold. Fattigdom gjør noe med sjelen. Man blir ikke typisk en bedre person av å ha det vanskelig. Lave økonomiske standarder er ingen god grobunn for høye etiske standarder. Alt dette virker ganske åpenbart uten at man behøver å tenke særlig nøye gjennom tingene. Ihvertfall så vidt jeg kan se.
Bylivet har sine sider. Jeg ville likt det bedre hvis det var mindre fyll. Færre kjeltringer. Sånne ting. På den annen side, hvis man skal bo på landet er man i praksis avhengig av å ha bil. Uansett hva man skal, alt ligger “langt unna”. I den grad det finnes noe kollektivtilbud så er det av typen buss to ganger om dagen. Mjølkeruta kommer ifra Skomperud på heia. Alt er veldig utendørs på landet. Støvler er nødvendig. Det finnes ingen arena som innbyr til å trippe rundt i lakksko og bekymre seg for om slipset sitter rett. De som ikke liker natur og landbruksmiljø bør sannsynligvis ikke bo på landet. Jeg vil ikke egentlig anbefale det for de som har romantiske fantasier om landlivets idyll heller. De som vil ha et enkelt liv uten noe stress og strev bør velge et rolig strøk i en by. Et sted som har “fasiliteter”. Bare det å dra på butikken der jeg bor er et timeslangt prosjekt som ikke egentlig kan “tas på strak arm”. Alt er mer strevsomt og arbeidssomt på landet.
Når det er sagt, jeg liker å bo midt i natur og landbruksmiljø. Det var slik jeg vokste opp. Traktorene har blitt mer moderne men de gir faen i bilistene på samme måte som før. Jeg forstår mentaliteten til landbefolkningen, inkludert den sadistiske nytelsen de føler over å “disse” byfolk som kommer for å tilbringe tid på hytta og den typen ting. Ha ha for en dust. Riktignok bringer turismen penger, særlig for de lokale håndverkerne, men den bringer også kultursykdommer. Omstreifende tyver som jobber mot hyttemarkedet. Sånne ting. Det har en tendens til å spille over og medføre økt trusselnivå i forhold til innbrudd og hærverk i resten av lokalsamfunnet. Sånn er livet. Det blir sjelden så bra som man hadde sett for seg, men ganske ofte bedre enn man hadde fryktet. Ting går nå uansett sin skjeve gang, på den typisk trege måten som er helt normal på landet – ting tar tid, sånn er det bare – men som frustrerer ræva av byfolk. Alt beveger seg mye raskere i byen og man venner seg til et servicetilbud hvor pris og leveringstid presses nedover på grunn av konkurransesituasjonen.
Sannsynligvis jevner budsjettet seg ut mellom bylivet og landlivet. Boligen er i de fleste tilfeller vesentlig mye billigere på landet, men alt annet er dyrere. Det er også perverst dyrt å ha bil. Minst halve grunnen til at jeg eventuelt ville flytte til noe slags bymessig miljø igjen må være fordi det å ha bil ikke føles “nødvendig” — man kommer seg rundt og det går an å leie bil hvis man må kjøre langt av noen grunn. Da jeg bodde i byen forrige gang var det bare ned en trapp og tre minutters spasertur langs et fortau for å komme til det lokale supermarkedet. Enda ti minutter og man kom til et stort kjøpesenter. Selv om jeg hadde hatt privatbil den gangen ville jeg ikke brukt den mye på grunn av tett trafikk, parkeringsproblemer og det ene med det andre. Bare stress og mas med hele greia. Når det føles som om man bruker opptil flere timer hver dag på å lete etter en parkeringsplass har man helt klart gjort noen mindre intelligente livsvalg. Det er tyve år siden jeg bodde på Grünerløkka i Oslo, men sånn var det den gangen. Det har helt sikkert ikke blitt noe enklere siden da.
Manikeismen er en form for gnostisisme. Den lærer at menneskets ånd er en gnist av guddommens lys, men at ånden er fanget i materien, og frelsen består i å frigjøre den fra materiens bånd. I sin lære om hvordan verden er blitt til, gjør Mani bruk av mytologiske bilder som beskriver hvordan to prinsipper, «Storhetens Far» og «Mørkets Fyrste», står imot hverandre fra evighet av. De identifiseres med henholdsvis lys og mørke, godt og ondt. Mørkets fyrste har fanget en del av det guddommelige lys i materien, men Storhetens Far fører de tapte «lyspartikler» tilbake til lysriket ved hjelp av en rekke frelsere, blant dem Jesus, som han sender til verden.
Jeg vil si det er nyttig å studere litt religionsfenomenologi hvis man ønsker å forstå politikken. Det har ikke vært “ekte” manikèere i vesten siden på 700-tallet (selv om det har vært mange andre dualistisk orienterte kultbevegelser) og vi bruker ordet i dag spesifikt for å beskrive enhver religiøs fantasi som handler om “kampen mellom det gode og det onde”. Dette er ikke et filosofisk nyttig begrepspar men det er en ganske alminnelig fantasi blant mindre begavede mennesker — så det er nyttig å sette seg inn i sakene for å forstå hva som motiverer dem.
For tyve år siden var jeg interessert i “politisk diskusjon” på en måte jeg ikke engang gidder nå i dag, og l sakens anledning var jeg medlem av diverse diskusjonsforum med varierende grader av saklighet og kunnskapsnivå hos medlemmene. Dette var ganske lærerikt i forhold til å begripe hvorfor fascisme har kommet tilbake som aktuelt kulturfenomen, særlig i den engelskspråklige verden. Som forrige gang handler det også nå til en stor grad om “antimarxisme” og det var slik jeg oppdaget at ordet “sosialist” noen ganger er et skjellsord. Ved en anledning ble jeg belært av en elskverdig sjel som kunne informere meg om at Norge er “et sosialistisk helveteshøl” hvor ingenting fungerer og staten tar alle pengene for å gi dem til innvandrere. Jeg måtte jo spørre … men nei, vedkommende hadde aldri vært i Norge og mitt inntrykk av at dette kanskje ikke beskriver Norge på noen eksakt måte ble forklart med at jeg er hjernevasket.
Hva slags samtaler kan man ha med slike mennesker? De er jo gale. Det er i virkeligheten svært enkelt å etablere og lykkes med sin egen bedrift i Norge, gitt at forretningsidèen er realistisk, si for eksempel å drive selvstendig som snekker. Vesentlig mye enklere enn i USA, hvor forretningsjussen er mildt sagt uoversiktelig. (Imidlertid er det så mye administrativt merarbeid at det ikke er sikkert dette “lønner seg” bedre enn å bare ta en jobb for et firma.) Det finnes ingen regel som sier at sosialisme er et næringsfiendtlig politisk system. Hva det til syvende og sist handler om er et fundamentalt menneskesyn, hvor de til høyre opererer med et hierarkisk system mens de til venstre er laterale. Det sosialistiske grunnsyn er at “alle er like” og at menneskeverdet er noe ikke-målbart som ikke kan fratas individet — mens de til høyre jobber ut ifra en antagelse om at menneskeverdet er noe relativt, altså at det finnes bra og dårlige mennesker, eller “klasser” om du vil, hvor “de beste blant oss” kjennetegnes ved at de har rikdom og makt (mens de fattige er sånn fordi de er late og negative). Det er blant annet av denne grunn at postmoderne fascister flokker seg rundt den økonomiske åtseleteren Elon Musk, eller absurde karakterer som Jordan Peterson og Andrew Tate, med alt sitt tøys om “kampen for tilværelsen” og gud-vet-hva. Alt er deprimerende uintelligent selv om det medfører rikelige mengder champagne & cashish for mange av disse pratmakerne. Sånn sprer denne giften seg.
Jeg antar det gir mening blant de som oppfatter sosialisme som et skjellsord at også ordet fascist brukes slik. Din jævla fascist. Dette er sikkert til en viss grad sant og jeg har selv hørt folk bli kalt fascister uten at det finnes noe saklig grunnlag for dette, særlig i situasjoner hvor den ene er noen slags maktperson, for eksempel politi eller toll, men det er ikke slik jeg bruker det. For det første har jeg fantasi nok til å finne opp, hva skal vi si, mer kraftfulle fornærmelser hvis dette er min hensikt enn sånne gamle klisjèer, for det andre er fascisme faktisk et aktuelt problem i dagens samfunn — i form av “det postmoderne alternativhøyre” som strekker seg over hele spekteret fra besteborgere i Bærum til hanemarsjerende nynazister uten fast bopel. De er veldig ironiske. Men de vil akkurat det samme som alle de andre gangene vi har sett fascisme i aksjon, fra diktatoriske gangstere i Søramerika og Afrika – nå også i Europa – til selveste Adolf Hitler. Imidlertid er det ikke meningsfullt å snakke om “fascistisk teori” fordi noe sånt finnes i prinsippet ikke. “Hva som helst som er nødvendig for å få makt” er hva de vil si og gjøre, akkurat som alle andre ganger. Fascisme bør betraktes som et degenerativt psykiatrisk syndrom på den politiske høyresiden, ikke som et politisk system. Du vil ikke finne det hvis du leter med forstørrelsesglass. Du må ta et par skritt tilbake og se det “ovenfra”. Det finnes en berømt grafitti i Santiago: El neoliberalismo nace y muere en Chile. Nyliberalismen er født og skal dø i Chile. Agusto Pinochet kan vanskelig beskrives som noe annet enn en fascistdiktator — men han ville ikke greid å etablere seg uten støtte fra USA, som i alle år har hatt en sterk tendens i retning av “antimarxisme” (det er riktignok uhyre sjelden man møter noen amerikaner som vet noe om Marx, det er bare et skremmende navn man kaster frem som “jump scare”, i samme kategori som Hitler og Stalin).
Det vi hadde for hundre år siden var “landbruksfascisme”. Det vi har i dag er “kjøpmannsfascisme”. Det finnes en tydelig føydal tendens hos disse nyrike milliardærene som har vokst frem sammen med internettet. De forlanger mye av folk. Helst bør alle være pengeslaver som ikke har tid til noe annet enn å jobbe for å overleve, for eksempel fordi de er bundet til et tredveårslån på huset. I den grad man har fritid skal den tilbringes på nettet. Kjøp og kjøp. Løp og løp. Hamsterhjulet holder samfunnet i gang. Det er ingen hemmelighet at jeg er svært lite begeistret for “eierklassen” som ikke selv gjør noe produktivt, de bare manipulerer systemet for å melke ut profitt. Små og mellomstore bedrifter er som regel hederlige folk, men hva fanden skal vi med “finansnæringen”? Herregud. Det finnes ikke verre parasitter. Man av årsaker som er dårlig forstått er det ganske mange selv innenfor arbeiderbevegelsen som lar seg imponere av sånne typer som Røkke — og dette er i prinsippet årsaken til at fascismen finnes. “Markedets frie spill” og annen sjamanistisk nonsens appellerer til enkle mennesker. Dessuten får de brød og sirkus, billig sprit og det ene med det andre. Livet er en fest. For tre år siden, da hele samfunnet ble stengt ned, noe som aldri har skjedd før, kunne alle se med sine egne øyne hvem som gjorde de viktige jobbene. En stund heiet vi på dem. Hvorfor tror du det kom så mange vaksinerelaterte konspirasjonsteorier fra høyresiden? Hvorfor ble det å kontrollere et pandemiutbrudd plutselig et spørsmål om “frihet”? Det er jo faen ikke klokt. Men hvis du tar med i betraktningen at det er utålelig for alle økonomiske parasitter å bli eksponert på denne måten begynner regnestykket å gå opp. Så lenge hamsterhjulet spinner legger man ikke merke til de som utnytter systemet og snylter på økonomien. Og sånn går dagene.
Ringu var en smått sensasjonell skrekkfilm som kom fra Japan sent på 90-tallet og “flyttet grenser” for mange når det kommer til hva slags domene et typisk spøkelse kan befolke. Herregud er de i fjernsynet også nå. Jeg var neppe den eneste som assossierte filmen mer med dataskjermen enn fjernsynsskjermen og i så måte var filmen et forvarsel om hva som skulle komme. Tyve år senere har vi et internett som allerede har etablert seg som den verste hjernedödare noensinne. Folk mister vettet på nettet. Det skjer hver dag.
Akronymet LARP står for “live action role play” mens ARG betyr “alternative reality game”. Folk driver med dette på tildels veldig seriøse vis, i den forstand at de tar spillet minst like alvorlig som “selve virkeligheten” (som jo sjelden er like spennende og engasjerende som sånt man kan dikte opp). Journalister og andre etterforskere er nokså sikre på at Qanon begynte som et rollespill i 2017 – de har til og med sirklet inn den sannsynlige opphavspersonen, de kan bare ikke bevise noe – men senere har fenomenet etablert seg som en sosial bevegelse med sterk internasjonal representasjon, også utenfor det engelske språket. Spøkelset har kommet ut av skjermen.
«Q»s tilhengere knytter det antatte nettverket av samfunnstopper til satanisme, pedofili, sexhandel med barn og kannibalisme. Bevegelsen har ansett Donald Trump, USAs president fra 2017 til 2021, som sin frelser. Han skal i det skjulte ha kjempet mot en påstått pervertert og kriminell maktelite. QAnon har ment at Trump ville avsløre denne verdensomspennende konspirasjonen og sørge for massearrestasjon av «folkets fiender» blant liberale og «venstrevridde» i Det demokratiske partiet, etablerte nyhetsmedier, filmindustrien i Hollywood og andre bransjer. I 2020 hadde QAnon millioner av tilhengere, deriblant 30 prosent av republikanske velgere i USA. Utenfor USA, har Tyskland den største gruppa av følgere. Det er også flere tusen i Norge som tror på påstandene. Konspirasjonsteoriene har blant annet ført til spredning av uriktige opplysninger om koronaviruset i 2020 og stormingen av den amerikanske kongressen i januar 2021. Selv om QAnon heller ikke i 2022 har avslørt noe konkret, har det kommet nye konspirasjonsteorier til, blant annet om Russlands krig i Ukraina.
(Wikipedia)
“Flere tusen i Norge” er ikke særlig presist. Hvor mange bloggere snakker vi for eksempel om? Selv ser jeg tre personer som til stadighet målbærer elementer av Qanon-komplekset. Hvorfor gjør de dette? Det vet jeg ikke. Jeg antar det handler om psykiatrisk sykdom. De har mangelfullt utviklede sjelsevner, hva vet jeg, de er uansett smittebærere som jobber for å infisere også andre med dette hjerneviruset, som forlengst har etablert symbiose med diverse politiske bevegelser som ønsker krig og/eller revolusjon. Hvorfor ønsker de dette? Det er mindre viktig – la oss kalle det “akademisk interessant” – i forhold til selve problemet, som består i at de er aktive samfunnsfiender. I hvilken grad de utgjør en såkalt “aktiv trussel” er imidlertid en fagmessig vurdering som politiets overvåkningstjeneste må fatte. Alt vi vet med sikkerhet er at den eneste massemorderen av “amerikansk” type vi har i Norge ble motivert av alskens guggel som han fant på nettet, ikke minst fantasier om en global sammensvergelse som jobber for å utslette “den hvite rasen” og erstatte dem med tyrkere og arabere.
Radikalisering på nettet har blitt noe normalt i våre dager. Det handler ikke lenger om ensomme fantasister som graver seg stadig lengre ned i den psykotiske hengemyra; tilsynelatende helt normale mennesker snakker om fullstendig absurde konspirasjonsteorier med den samme selvfølgelighet som om det var strikkeoppskrifter eller reisebrev fra syden. Det står på alle måter dårlig til med det psykiatriske immunforsvaret ute i den norske befolkningen. Vi er ikke (ennå) like gale som amerikanerne. men den mentale veikheten er allerede et etablert faktum. Voksne mennesker sutrer som småunger over at “innvandrere” flytter inn i nærmiljøene deres og danner Facebook-grupper basert i felles hat og frykt overfor “de fremmede”. Der tilbringer de dagene med å utveksle diverse “forskning” som er designet for å styrke de tvangsmessige vrangforestillingene deres. Alt er naturligvis vås og sprøyt, men det fungerer. Det gjør folk vanvittige. Det er ikke så vidt jeg vet lenger vanlig å operere med thanatos innenfor psykoanalysen, det vil si Freuds berømte “dødsdrift” — et sucidalt element som han var nødt til å introdusere i systemet sitt fordi seksualdrift og livsvilje ikke var tilstrekkelige forklaringer for alle observasjonene han gjorde. Etter min mening er dette et feilgrep. “Det morderiske” er et velkjent fenomen i menneskeheten, enten det er rettet mot en selv eller andre. Alle har det i seg. Spørsmålet er bare hvordan – eller til og med “om” – man administrerer disse sidene av personligheten.
