Kategori: Blogg

Oppstilling av motsetningspar er en populær intellektuell selskapslek. Jeg sier svart. Du svarer hvitt. Jeg sier varmt. Du svarer kaldt. Sånn kan vi holde på en stund, og alle skjønner opplegget, men vi kjører oss raskt fast når vi beveger oss bort fra enkelt definerbare ting og over i mer komplekse idèer som kan tolkes på mange måter. Hva er for eksempel det motsatte av en mann? Hvis du svarer kvinne har du tapt. Folk mener ikke typisk at en person er en kvinne når de sier “han er ingen mann” om noen. Det de spesifikt mener er at han ikke lever opp til forventningene man har om hva slags personegenskaper en mann bør ha, som kulturell kategori i samfunnet. La oss si når og hvis han for eksempel har “et feminint kroppsspråk” og føler seg mer tiltrukket av omsorgsfag enn konkurransepregede sysler. Sånt kan være og er ofte grunnlag for noen grad av mobbing ute blant folk. Man kødder jo ikke ustraffet med selveste kjønnsrollene.

Generelt sett vet vi at en person er fette idiot når de sier sånt som at det er vitenskapelig bevist — fordi det er ikke slik vitenskap fungerer. Er det noe poeng her og nå å reiterere vitenskapsteori? Jeg tror ikke det. Folk har uansett allerede bestemt seg. De er enten late, sutrete og trassige troll som leter etter argumenter de kan bruke som våpen i “livets kamp”; eller de er ydmyke og disiplinerte overfor våre begrensede evner til å forstå verden, virkeligheten og vår plass i det hele. Hva er det motsatte av intelligens? Før vi svarer på det må vi erkjenne at noen ekstremt intelligente mennesker har noen ganger kokt sammen noen ekstremt stupide ting som har eksplodert i trynet på dem med tildels fatale konsekvenser. Sånt skjer. Kunsten er å oppdage at man er i ferd med å gjøre noe dumt på et så tidlig stadium at man slipper å få denne informasjonen som “et slag i bakhodet” senere under sakens gang. Er dette generelt sett sannsynlig at man vil klare hvis man ikke har selvkritisk sans? Jeg tror ikke det. Ethvert intellektuelt disiplinert menneske vil stille seg 100% enig med meg i at man må til enhver tid være haukaktig vaktsom overfor egen bias – fordommer, vanetenkning, ønsket om å “ha rett” og alt det der – når man former sine inntrykk.

Som vanlig skal vi gjenta at idiot er ikke noe man er fra naturens hånd. Det er noe man blir når man beveger seg hinsides egen kompetanse og kunnskapsgrunnlag uten å oppdage at man er i kålåkeren. For eksempel som når folk sier at det biologisk sett finnes bare to kjønn. Hvor har de denne informasjonen fra? Det er jo en fundamentalt ukorrekt påstand. Naturen er vesentlig mye mer grisete og upresis enn det folk gir den cred for. Hva vi kan si er imidlertid noe slikt som at hvis kjønnet formering skal kunne skje må vi arrangere et møte mellom to distinkte kategorier av kjønnsceller, på det ene eller det andre viset. Dette er en biologisk mer korrekt påstand. Det er sånn ting fungerer. Imidlertid er det et svært langt skritt ut i kålåkeren å påstå at dette medfører to distinkte kategorier av “leverandører” som lar seg definere like enkelt som svart og hvitt innenfor et intellektuelt spill om motsetningspar. Naturen har som vanlig fremstilt enhver tenkelig mellomform av de ryddige kjønnslige kategoriene folk fantaserer om i det sørgelige mentale kaoset de kaller tenkning, pluss er ukjent antall utenkelige variabler som man ikke engang behøver å vurdere som  sannsynlige før man møter dem som levende individer. Hvordan skal man forholde seg til at kartet og terrenget ikke stemmer overens? Jeg vil foreslå å kaste kartet og orientere seg etter terrenget, men meningene er delte. Noen blir tilsynelatende så harmdirrende provoserte over varians i kjønnsrolletenkningen at det går helt varmt for dem oppi hodet. Det er vanskelig å tenke annet enn at de er traumatiserte. Hvorfor er det så viktig for dem å tenke på menn og kvinner som kategoriske motsetningspar?

Det jeg har skrevet her er motivert av en affære med såkalte drag queens. Detaljene er ikke viktige. Det er mye sånt nå for tiden. Hvis vi ser på fascister som klapperslanger så kan vi si at det klaprer fælt der ute, ikke bare begrenset til fascistisk kjønnrolleideologi, men det er dette jeg snakker om her og nå: Folk som blir “trigget” av individuelle avvik fra den atferd de forventer – og tildels forlanger – fra henholdsvis menn og kvinner; gitt at de jo ikke aksepterer flere enn disse to kategoriene, men heller intet stort spillerom innenfor hver av rollene. Det skal være rituell og tradisjonell vaniljekrem, gjerne med et religiøst sukkersyltet kirsebær på toppen. Vi lever slik Gud ønsker at vi skal. Om vi ser bort fra det åpenbart blasfemiske i å uttale seg på vegne av Gud – som jo er notorisk utydelig i opplegget sitt – så er det jo mildt sagt uforskammet å diktere for andre mennesker hvordan de skal stå og gå og ellers oppføre seg, ut over hva som er rimelig høflighet, voksen ansvarlighet, og det ene med det andre. Det regnes ikke typisk som god moral å klage over noe man ikke behøver å utsette seg for. Jeg har ikke noe slags problem med at folk ikke liker sånt som ikke appellerer til dem – jeg er jo selv en mann av mange fordommer sånn sett – men det er for det meste ikke noe større problem enn at man bare holder seg unna disse tingene. Vi skal heller ikke dvele ved det faktum at dragartister er noe fundamentalt annet enn transkjønnede individer, siden problemets essensielle karakter ligger i personegenskaper som representerer avvik fra de kjønnsrollene den aktuelle kulturen tillater (eller “foretrekker” som statistisk approksimasjon). Hvis det eneste verktøy man har er en hammer vil man jo først og fremst lete etter utstikkende spiker, ne c’est pas? Hvis pasientens hjerne ikke klarer å håndtere noe annet enn menn og kvinner som medfødte og ferdig diskuterte kjønnsidentiteter bør et behandlingsopplegg etter min mening fokusere på hvor lite relevant dette er i det store bildet. Det egentlige problemet er at man overvurderer sin egen evne til å forstå verden og virkeligheten. At man lever i en fantasi hvor menn og kvinner er distinkte biologiske kategorier er i virkeligheten bare et overfladisk symptom på et dypere kompleks av psykiatriske sannsynligheter, mest prominent blant disse et assortement av paranoide tvamgsforstyrrelser.

Anita Jane Bryant (født i 1940) er mest kjent fordi hun profilerte seg som noen slags antikrist-figur i forhold til den fremvoksende sosiale bevegelsen til fordel for det vi i dag kaller LHBT-folks eksistensielle rettigheter — fra og med det såkalte Stonewall-opprøret og videre utover på 70-tallet. Hennes grunnleggende tese var den gangen det samme som vi observerer i dag: Det er viktig å beskytte barna mot degenerativ påvirkning. Kan vi alle være enig om det? Svaret er gitt. Ingen ønsker at barna deres skal havne i noe slags trøbbel. Likevel har vi historisk sett ingen gode erfaringer med å vokte veldig intenst over hvordan barn utvikler seg og prøve å detaljstyre atferden deres i retning av det man selv synes er korrekt. Vi påfører dem bare nevroser med slike strategier. De vil uansett søke å manifestere det naturen deres påbyr dem, spørsmålet er bare om de skal føle at dette er noe de “har lov til å gjøre” eller om de er nødt til å leve med en falsk sosial fasade og det ene med det andre. Det er for eksempel derfor vi i dag har særlig diskrimineringsvern av LHBT-individer og andre “utsatte grupper”. Man vil jo øyeblikkelig legge merke til om noen lever i et samkjønnet parforhold, i den grad det er aktuelt å “presentere partner” for eksempel overfor familie eller andre som det måtte angå. Hvorfor har dette noensinne vært kontroversielt? Det virker ikke klokt ut fra hvor alminnelig det er å ha en eller annen “greie” med seksuallivet sitt, hvorav homofili – både som fantasi og praksis – sikkert utgjør minst halvparten av alt som er (relativt) vanlig. Uansett, Anita Bryants fundamentale teori var at homoseksualitet – som det het den gangen – er noe man “henfaller” til, litt som man kan bli narkoman, og at det sprer seg ved at uskyldige barnesinn kommer i kontakt med alskens fordervet pornografisk materiale som trenger seg inn i personligheten deres og virker degenerativt på den naturlige menneskelige tendensen til å danne kjernefamilie. Vi ser det samme gjenta seg nå i dag for eksempel i den amerikanske delstaten Florida, når de forbyr “LHBT-propaganda” i samme slengen som de gjør det straffbart å insistere på at rasisme fortsatt er noe som forekommer. Don’t say gay. Gjennom hele barneskoletrinnet skal alt som ligner på seksualundervisning utelukkende forkusere på kjernefamiliemodellen. Dette er jo fette sinnssykt. Vi vet allerede at omtrent ti prosent av befolkningen faller innenfor den brede LHBT-kategorien — og at sikkert minst enda ti prosent oppsøker dette erfaringsmaterialet av nysgjerrighet noen gang i løpet av livet uten å etablere det som en stabil del av sin identitet. Hvem vet. Folk har en tendens til å lyve om seksuell tematikk, ikke nødvendigvis motivert av “skumle hensikter” men snarere fordi de ikke vet hva de skal si. og derfor sier det de tror de må si for å avslutte samtalen. Inkludert det å klamre seg til falsk og utdatert informasjon.

Det er vanskelig å forstå hvordan de resonnerer, men enden på visa er uansett at representantskapet i delstaten Missouri i USA nå har vedtatt å ta fra skolebibliotekene budsjettene deres; fordi de nekter å “innordne seg” og fjerne et utvalg bøker det republikanske partiet har vurdert som seksuelt eksplisitte, eventuelt at de “forherliger LHBT-ideologi” eller at de inneholder temaer som kan antyde at det noensinne har forekommet rasediskriminering i USA generelt og i delstaten Missouri spesielt. De sier – selvsagt – at de gjør dette for å beskytte barnas sarte sinn mot degenerativ påvirkning fra slike som ønsker å forderve menneskene og lede dem bort fra Gud. Bøker er som alle vet en snarvei til helvete sånn sett, særlig nå som vi ikke liksom finner hva som helst slags jævelskap på nettet. Herregud.

Hva slags politiske bevegelser har historisk sett stilt seg fiendtlig til konseptet utdannelse? Jeg antar det er en debatt som koker ned til hva som er utdannelsens formål. Etter min mening handler det om å utvikle og disiplinere intelligensen, slik at individet blir mer selvstendig og kritisk i forhold til å vurdere kvaliteten på diverse informasjon de støter på i løpet av sin normale hverdag. Mens andre synes kanskje at formålet med utdannelse må være å forberede folk på “arbeidslivets krav” — særlig det å være lydig mot autoritetene. Man bør generelt sett unngå å bruke seg selv som et eksempel, men jeg opplevde personlig skolebiblioteket som et “åndelig fristed” i min oppvekst. Selve timene i klasseværelset kunne være tildels uutholdelige i all sin sinnsforvirrede toskeskap, men på biblioteket var det fred å få.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Biblioteket er mer enn bare “et sted hvor de har mange bøker” — det er også et studieområde hvor man kan jobbe selvstendig med slike emneområder som man finner interessante, utenom den ordinære skoletiden. Dette er selvsagt ikke noe som tiltrekker alle, men det er en viktig del av skolehverdagen for de som har filosofisk legning og derfor tiltrekkes av konseptet kunnskap. Hvor skal de henvende seg hvis skolen ikke har noe bibliotekstilbud? La oss gjette tre ganger. Blir det nettet, nettet eller nettet? Det blir ihvertfall ikke den beste løsningen, for den har vi jo allerede, eller altså ikke alle. Noen blir jo “beskyttet” mot denne styggedommen som er fremmede tanker og andre idèer enn de som far og mor har planlagt for sine fremtidshåp. Kanskje er det der vi bør begynne. Det er jo ikke dine barn, selv om de har blitt avlet frem av deg. De er selveiende individer som bare behøver beskyttelse frem til de klarer å ta vare på seg selv på et mer helhetlig vis.

Uansett hvor “godt ment” det måtte være; nesten alt foreldre gjør for (eller mot) sine egne barn er direkte skadeverk som vil manifestere seg i diverse psykiske lidelser gjennom livet deres. Problemet er det samme gamle: En idiot er generelt sett for dum til å forstå at de er dumme, så for alt de vet er de verdensmestere i anvendt intelligens — det er de andre som er dumme. Og ingen er så villige til å støtte dem i denne saken som deres egne barn, ihvertfall inntil de oppdager at foreldrene er jo for faen bare bløffmakere og løgnere som ikke forstår noe som helst om noenting, hvilket vil inntreffe på et tidligere stadium dersom barnet trenes til å stole på sin egen intuisjon heller enn å falle tilbake på sånt som “autoritetene” sier. Det er etter min mening en ekstremt dårlig idè å blande foreldrene inn i skolens undervisningsopplegg. De har sjelden eller aldri “barnas beste interesse” som sin motivasjon; det handler alltid om deres egne fantasier om hvordan ting burde være.

Er det ikke det ene så er det noe annet. For å gjøre en lang historie kort: Det er aldri fred å få. Man går aldri tom for problemer. Ihvertfall ikke før man går tom for kapasitet til å løse dem innenfor en rimelig tidshorisont. Sånn er livet — men hva skal man gjøre? Det eneste frie valget man realistisk sett har er å fortsette så godt man kan så lenge man klarer å holde det gående. Ingen har lyst til å bli gammel og skrøpelig men det eneste kjente alternativet frister enda mindre. Der står saken for de aller fleste. Og klokka sier tikk takk.

Hvem henvender folk seg til når de skriver blogg? Jeg opplever ofte at jeg ikke skjønner hva de prater om. Alt ser veldig “privat” ut for meg. Som man roper i skogen og det ene med det andre. Selv føler jeg ikke at jeg har den korrekte typen personlige problemer, eller rettere sagt, det er ekstremt uvant for meg å klage over ting. Det hjelper jo ikke. Hva om jeg har vondt i en fot? Hva så? Vennligst ingen blomster til hjemmet som de skriver i dødsannonsene. Sympati er ikke bra for fordøyelsen min. Jeg blir feit og slapp av det.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Mens vi snakker om fedme: Det er alltid et kostholdsproblem. Imidlertid har ordet matvrak forsvunnet fra det norske språket etter at “alle” begynte å bli gode og runde utover på 80-tallet, det vil si samtidig med at ordet kos sluttet å være hemmelig kode for seksuelle overgrep og heller ble utviklet i retning av et folkelig belønningssystem basert i sukkerprodukter, hurtigmat og dorsking foran fjernsynet utover kvelden, selvsagt støttet av matvaregigantenes fremvekst som markedsregulerende fenomen. Vi fester hver dag nå som vi har det så bra.

En velformet vitenskapelig teori er når man med så få ord som mulig beskriver hvordan et observerbart fenomen virker, samt i noe mindre grad kanskje noen filosofiske betraktninger rundt hva dette betyr. Ta for eksempel gravitasjon. Den best kjente men dårligst forståtte “kraften” som regulerer universets tilstedeværelse. Jeg sier “kraften” med gåseøyne fordi de fleste er bare vant til å tenke i forhold til Newtons mekanikk, mens Einsteins generelle relativitetsteori beskriver gravitasjon som en geometrisk egenskap ved “romtiden” – altså en amalgamasjon av tid og rom – hvor tilstedeværelsen av massive objekter “bøyer” romtiden.

For tiden har vi the James Webb Space Telescope – JWST – som er designet for å fange opp svært svake og eldgamle lyssignaler ute fra dypet av romtiden. Disse fotonene – altså lyspartikler – har vært på reise “hitover” (retninger mister tildels sin mening i denne målestokken) i mer enn 13,5 milliarder år, slik at de er forskjøvet i fargespekteret til langt inn i det infrarøde (og er således usynlige for øyet, men ikke for det tekniske spesialutstyret de har fylt JWST med). Resultatet av alle våre anstrengelser når det kommer til denne affæren er selvsagt mange nye spørsmålstegn, noen av dem ganske intense. Det vi ser er jo slett ikke hva vi forventet å se. Det er “for mye av alt” der ute.

Først og fremst sikter jeg til det de nå kaller de seks oligarkene — noen svært massive objekter som er bare fra 2-500 millioner år gamle og i henhold til de nåværende reglene for orden og oppførsel i universet har de ikke hatt tid nok på seg for å vokse seg så massive så raskt. Hva skal man tenke? Konklusjonen må bli at det åpenbart er noe vi ikke forstår. På den annen side har vi aldri helt forstått hvordan det kan finnes supermassive svarte hull heller, med opptil mange milliarder ganger så stor masse som sola. På en måte stemmer det ene med det andre; “noe” usannsynlig digert og voldelig må uansett ha foregått for å frembringe det vi observerer. Kanskje de aller tidligste stjernene var så mye større enn alt vi har sett siden at de bare kunne eksistere i for eksempel tusen år – som er ingenting, bare et blink i kosmisk sammenheng – før de kollapset til svarte hull som siden bare har fortsatt å vokse gjennom å “spise opp” alt som kommer i nærheten av dem.

De som kan huske slutten av 1800-tallet vet hva jeg snakker om når jeg sier ordet vitenskapsoptimisme. Folk var veldig gira på alt det nye og moderne. Det fantes et veldig fremtidshåp. Selv de som var nødlidende kunne se at det fantes “muligheter” selv om de ikke var innenfor deres rekkevidde akkurat der og da. Hvem føler optimisme i dagens verden? De som har drevet firmaet A/S Ny Økonomisk Verdensordning har jo kjørt mannskiten på trynet ned i grøfta (og deretter jokka det ihjæl). Det har riktignok blitt et høyere antall svært rike individer enn det noensinne har vært, men om vi ser bort fra akkurat dem, akkurat nå, så har alt blitt mye verre for alle, siden det jo spiller fette liten rolle om man er rik eller fattig hvis lufta smaker giftig og vannet gir deg diarè.

Intelligens er den mentale evnen til å forstå sammenhenger. Til intelligensen regnes vanligvis evnen til å lære, resonnere, planlegge, løse problemer, tenkte kritisk og abstrakt, samt til å forstå ideer, språk og kompliserte årsakssammenhenger. Intelligens er ikke statisk, noe som er en av grunnene til at mennesker kan få nedsatt kognitiv funksjonsevne (et ofte brukt begrep i psykiatrien) på grunn av blant annet traumer. Nedsatt funksjonsevne skyldes ofte at «støyet» en har opplevd opptar underbevisstheten og gir betydelig tap av fokus, nøyaktighet, vilje til å tenke dype tanker og tidslengden en klarer å tenke på et problem.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Er det intelligent å forvente intelligens hos andre mennesker? Jeg vil si nei. Det man bør forvente er kodefeil, altså at det individet man har foran seg – uansett når, hvem, hvor og hvordan – er traumatisert på noe slags underdiagnostisert vis. Altså at de er gale. Dette er ikke et spørsmål, dette er en rimelig antagelse. Spørsmålet er hva slags perversiteter dette medfører og om man er klar for å forholde seg til dem. Det finnes jo ingen klart definert grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser — men de fleste opplever at til hvilken grad de kan forholde seg normalt til noen henger veldig sammen med i hvilken grad de er “insisterende” med ett eller flere sære karaktertrekk, om de ofte føler og gir uttrykk for at de har rett, kjenner sannheten, vet best, og diverse andre ting i den samme gata.

Alle vet at mennesker kan være vanskelige å deale med, selv om de ellers er ens beste og nærmeste venner. Derfor blir vi ikke egentlig overrasket når folk blir vrange og umedgjørlige, når de lyver og fantaserer om hvem de er og hva de driver med her på jorda, eller altså når de oppfører seg som man typisk gjør når man har en kodefeil oppi katastrofebobla si. Sånn er jo mennesker. Det skrangler og går i alle retninger samtidig, uten at de alltid – eller engang mesteparten av tiden – kan gjøre rede for hvorfor de handler som de gjør. Imidlertid har de fleste en utpreget tendens til å bruke seg selv som målestokk for andres personegenskaper, slik at man henfaller til automatikk i tenkningen rundt hva som motiverer andre til å handle som de gjør – på seg selv kjenner man andre – ikke uofte til en patologisk grad som man kan observere for eksempel i form av “psykologisk projeksjon”. Dette er så typisk at man som en generell hovedregel trygt kan anta at folks moralske anklager mot verden og andre mennesker egentlig er tilståelser av egne synder.

Noe alle intelligente mennesker identifiserer som et problem i dagens verden med dagens informasjonsteknologi er menneskers evne til å tro på fullstendig vanvittige ting og siden la denne troen motivere dem til å også gjøre det vanvittige. Vi er allerede i en situasjon der ganske enkle algoritmer leder folk rundt etter nesa i en labyrint av desinformasjon og propaganda som tildels koker hodene deres i en alarmerende grad. Hvordan sosiale media er designet handler som regel om å holde på brukernes oppmerksomhet så lenge som mulig, slik at de kan selge reklameplasser til diverse aktører som ønsker å nå den eller den målgruppen med annonsene sine. Fra plattformenes side er det uinteressant hva slags innhold som produseres og distribueres gjenneom tjenesten de tilbyr – så lenge det ikke er bent frem straffbart – så alt de bryr seg om er om man har noen tusen følgere, som jo representerer et publikum med penger de kanskje ønsker å bruke på hva det enn er annonsøren har å tilby. Sånt er salgbart. Oppmerksomhet er en vare for de som tilbyr plattformer for innholdsprodusentene. Hvorfor ville Spotify for eksempel betale millioner av dollars for det dustete kjerringsladderprogrammet til den evneveike hasjrøykeren Joe Rogan? Svar; fordi han har mange millioner av følgere. Punktum. Verken mer eller mindre. Dette handler om cashish. Hvor mange zombier kontrollerer du? Det er dette som avgjør din verdi som nettbasert kuturprodukt. Mediavirkeligheten er hyperrealistisk. Hva vil skje hvis vi midt oppi denne lapskausen dropper en kunstig intelligensrobot som er programmert til å “holde på folks oppmerksomhet”?

Dette er dagens spørsmål. Noe av svaret vil ligge i de to videoene nedenfor.

Filosofiprofessor Hans-Georg Möller har en YouTube-kanal som blant annet er et glimrende eksempel på hvordan det høres ut når en tysker snakker engelsk. Dette får meg noen ganger til å fnise men jeg følger kanalen av helt andre årsaker, som for eksempel hans tre prinsipper for personlig identitetsdannelse: Oppriktighet, autensitet og profilering. Den første er veldig old school og handler om et oppriktig liv innenfor den rollen man har valgt — eventuelt den man er født inn i. Vi kan grovt sett si at dette var den vanlige standarden i førmoderne tider. Dette med å være “autentisk” ble ikke en ting før begrepet selvrealisering kom inn i verden, mens “profilering” som konsept henger nøye sammen med fremveksten av internett og sosiale media. Alle må forstås som statistiske abstraksjoner og modeller. Individuell varians er selvsagt stor, men det vil likevel fremkomme en “tendens” i en av disse tre retningene.

Alle som gjennomgikk et program for “ledertrening” på 80-tallet kom i kontakt med transaksjonsanalyse (TA), men jeg vet ikke om dette er i bruk på den samme måte i dag. TA er uansett en slags psykologisk geriljataktikk man kan bruke for å danne seg et bedre bilde av hvordan kommunikasjonslinjene manifesterer seg i den for hånden værende situasjon, eller kanskje vi heller skal si hvorfor kommunikasjonen ikke fungerer bra når og hvis dette er et problem. TA er ikke et profesjonelt psykologisk verktøy; det betraktes som en forenklet feltmodell av grundigere analytisk metodikk som for eksempel psykoanalyse eller objektrelasjonsteori. Hensikten er da heller ikke å gå inn i et program for behandling, bare å danne seg et overblikk over “situasjonens energier” og hva som trigger de enkelte aktørene i konflikten. Grovt sett kan vi si at TA handler om ulike “egoposisjoner” hvor det normale er voksen-til-voksen dynamikk. Imidlertid kan egoet vandre slik at man antar en “foreldreposisjon” i forhold til noen, som ofte arter seg som en nedlatende, belærende stil. Motsatt kan egoposisjonen vandre regressivt til en infantil posisjon, som grovt sett handler om de mestringsteknikkene man typisk vil finne hos barn.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Möller beskriver strategiene for identitetsdannelse som teknologier med stigende grad av kompleksitet. De oppriktige aktørene er også de mest primitive, som danner sin identitet på et relasjonelt grunnlag, altså som “medlemmer av en gruppe” (si for eksempel familie, jobb og annet som innebærer psykologisk rollespill), slik at man definerer sin identitet som for eksempel familiefar, snekker, norsk, med videre, altså med ord som beskriver en relasjonell funksjon innenfor en gruppe — og relativ strategisk suksess henger på i hvilken grad man demonstrerer oppriktighet i performativ forstand. Han er en god far. Et annet spørsmål er om han også er “autentisk”, om han “er seg selv” i en dypere forstand, vi kan si om individet har gjennomgått en mer eller mindre “mystisk” prosess av selvutvikling, slik at man er “ferdig formet” som menneskelig individ, at man har sin egen unike karakter, og så videre. Når det gjelder romantiske parforhold ser de oppriktige etter “en bra partner” (som altså er oppriktig i forhold til å være partner, jobbe med forholdet, og det ene med det andre) mens de autentiske søker sin “sjelefrende” som har personegenskaper som man “klikker sammen med” på et mer metafysisk grunnlag. Det var meningen at vi skulle møtes og bli sammen. Som vi ser vil disse forskjelligartede ambisjonstilstandene medføre forskjelligartet erfaringsmateriale.

Den nyeste og mest avanserte formen for psykologisk identitetsdannelse er merkevarebygging støttet i elektroniske media. Man utvikler og presenterer en profil som man senere markedsfører som “seg selv”. Det kan bli hvor detaljert som helst — og som jeg tidligere har påpekt ligner fenomenet i en ganske interessant grad på “legendebygging” slik som det særlig ble praktisert av diverse hemmelige tjenester under Den kalde krigen, altså spioner og deres godt innøvde dekkidentiteter. Vi kan si at profilørene skaper seg selv som PR-fenomen innenfor en global oppmerksomhetsøkonomi. Slik aktivitet befinner seg i en dimensjon hinsides oppriktighet og autensitet. Vi må heller snakke om troverdighet og konsistens, altså om “produktet” lever opp til hva som er lovet i “reklamen” (som ingen egentlig forventer i vår kyniske tidsalder, men man godtar det man får så lenge det ikke er helt på jordet). Det går ikke an å si at noen strategi for identitetsbygging er “korrekt” siden alt dette uansett bare er fantasier som er klistret på toppen av et ganske absurd dyr som lever i denne verden på måter som ligner andre livsformer i større eller mindre grad. Identitet er jo først og fremst en sosial funksjon. “Hvem man er” fremstår som et mindre interessant spørsmål så lenge man befinner seg alene, uten behov for å forholde seg til andre menneskers vilje og egenskaper. Men så snart man introduserer “noen annen” i bildet har vi det gående: Hvem er jeg? Hvem er du? Hva er vi i forhold til hverandre? Spørsmålene kommer på rekke og rad. Relasjonen må avklares for at man skal kunne forholde seg til hverandre på fornuftig vis, og det er ved dette tidspunktet at transaksjonene kommer på banen. Hvis vi sammenligner forskjellige strategier for identitetsbygging med egoposisjonene innenfor transaksjonsanalyse kan vi forutse visse kommunikasjonsproblemer mellom for eksempel de oppriktige og de autentiske, eller begge disse i forhold til profilørene. En profilbygger ser jo ikke noe problem med å fullstendig dekonstruere personlighetsstrukturene som er i daglig bruk blant de to andre kategoriene, slik at for eksempel “mannsrollen” oppleves som noe absurd innenfor den nyeste tenkningen, mens det er et fundamentalt eksistensspørsmål hos de som på oppriktig vis søker å fremføre denne rollen. Samtidig vil “de autentiske” med forutsigbar sannsynlighet oppleve “personer på nettet” som falske, pretensiøse og èndimensjonale, mens en profilør sannsynligvis vil oppleve begge de to andre typene som sinnsforvirrede. Emosjonell inderlighet er jo ingen god profilstrategi. Man ser bare klin kokos ut. Hva det handler om nå er å avbalansere markedsstrategien mot kontraktisk leveringsplikt — og ellers oppføre seg profesjonelt.

Mens jeg jobbet som håndverker pleide vi å kalle det naziarkitektur når den soppen som hadde laget tegningene åpenbart var glad i rette linjer, skarpe hjørner og nakne betongflater. Det sistnevnte kalles forresten brutalisme, etter det franske konseptet “beton brut”, som best kan oversettes med “rå betong”. Det har ikke noe med “brutalitet” som atferdsmønster å gjøre, altså menneskelig brutalitet, selv om stilen med nakne betongflater på store og “truende” bygninger sannsynligvis appellerer til disse egenskapene hos folk — som generelt sett ikke har noe greie på arkitektur, og enda mindre på håndverk, men de klarer i det minste å si noe om hva de synes er pent (og det motsatte).

Mitt inntrykk er at folk som regel føler et visst ubehag over å bevege seg gjennom “døde landskap” hvor intet vokser og alle formene man kan observere fremstår som harde og uvennlige i forhold til den “kroppens sårbarhet” alle lever med som en del av realitetsbildet sitt til enhver tid. Det finnes mange kanter på alle kanter, så å si, og i dette kantete landskapet går det an å for eksempel snuble og falle, slå hodet sitt mot noe — og det var det. Game Over. Selv om man ikke akkurat har dette i bevisstheten der man går så kan du ta deg bra mye faen på at dine underbevisste deler er klar over faren. Dette er hva det tidligere nevnte ubehaget handler om. Det er en sårbarhetsfølelse. Vagt og intuitivt men likevel virkelig.

Megalomani er sykelige vrangforestillinger om egen storhet, i dagligtale det samme som stormannsgalskap. I sin mest uttalte form innebærer megalomani vrangforetillinger om egen storhet (man «er» eller føler seg som Gud, Jesus, konge, herre over hele verden, eier av fantastiske rikdommer og lignende). Megaloman brukes også i dagligtale om personer som har voldsomme forestillinger om egne evner og fremtid uten at disse nødvendigvis uttrykker en alvorlig psykisk lidelse.

(Store medisinske leksikon)

Det interessante spørsmålet er om det kan finnes noe slikt som “kollektiv megaloman psykose” og hvordan dette i så fall ville arte seg. Man har jo etterhvert hørt om mange barokke diagnosebilder innenfor psykiatrien. Münchausens syndrom via stedfortreder og det ene med det andre. Det er liksom mer akseptabelt å være litt kokkelimonke og pling i bollen når man deler opplevelsen med mange andre. Etter min mening er alle slike fantasier om at “vi” deler noen slags metafysiske vidunderligheter som “nasjonens storhet” 24 karats bullshit som ikke bare er vås, det er også noe som bør ha en egen psykiatrisk diagnose: Man identifiserer seg med en mytologisk fantasi som ikke eksisterer i noen objektiv forstand. Når vi snakker om “nasjonen” mener vi egentlig bare språket. Hva annet er det som gjør folk “norske”? Resten har jo mildt sagt så mange variabler at man kan fremstille nærmest hva som helst med litt kløktig bruk av statistisk fusk.

Jeg klarer ikke å se for meg noe som eventuelt skulle telle som “norsk nasjonalarkitektur” som man ikke også finner plenty mange steder i andre land. Stavkirker? Det er jo ingen som bygger boliger som ligner på dette. Heldigvis, får man vel nærmest si. Herregud. Min egen smak for arkitektur går mer på konsept enn detaljarbeid: Jeg liker sånt som ser ut som det hører hjemme der det ligger, uten å ha noe åpenbart “forbedringspotensial”. Det ser ferdigbygd ut, på en måte som “stemmer med landskapet” rundt. Kanskje har det alltid ligget der? Det ser ihvertfall ut som om det bør ligge akkurat der det ligger. Det ser bra ut. Det stemmer. Man føler liksom en viss lettelse over at de som bygde det gjorde en skikkelig jobb på alle måter — og slik sett fått til nærmest det motsatte av det tidligere nevnte “døde landskapet”. Det ville ikke gjort noen forskjell for meg om jeg var den eneste som følte det slik – jeg ville fortsatt føle det samme – men det er jeg jo ikke. Minst 80% av alle jeg kjenner og/eller støter på mens den typen tema er oppe til samtale sier at de også foretrekker arkitektur som “deltar i landskapet” på en mer organisk måte. Quelle surprise som franskene sier. Levende skapninger vil helst ha omgivelse som føles “levende”.

Har noen noensinne møtt noen som ikke liker for eksempel arbeidene til Antoni Gaudi i Barcelona? Kunstferdig utførelse appellerer jo alltid til “noe” i folk. Gaudi var faktisk årsaken til at jeg besøkte Barcelona første gang. Siden har jeg vært der flere ganger og sett andre deler av byen — jeg føler ikke noe spesielt behov for å se “mer”. Det er andre deler av Spania som interesserer meg nå, men blikket mitt forblir det samme. Øyet som ser. Wedjat. Det går strengt tatt ikke an å diskutere smak og jo mer presis man prøver å være jo mer forvirrende blir samtalen, men vi kan likevel komme med noen rimelige påstander om tings “salgbarhet”; i den forstand at hvis mange synes at den tingen man har er en fin ting som de kanskje ville kjøpe hvis den ble lagt ut for salg, så er dette en form for objektivt mål på “smak”. Sånn sett er jeg veldig kommersiell i det jeg selv lager. Jeg liker “pene ting” (med en vid tolkning av hva ordet pent betyr) og “pent arbeid” med kunstferdig finish — som gjerne kan være en eksentrisk løsning men det må likevel se “korrekt” ut. Arbeidet må ha en indre logikk og konsekvens som er “kledelig” på både en intern og en ekstern måte. Dette er egentlig en veldig utdatert måte å tenke på i dagens byggmarked, hvor alt handler om prefabrikerte elementer som monteres på byggeplassen – med lokale tilpasninger der dette behøves – heller enn den typen løsninger som “gror ut av stedet der man er”. Håndverkets historie handler jo om at man begynte med svinedyre materialer og billige mannskapstimer mens nå har vi det motsatte forhold. Maskiner gjør mesteparten av jobben med å fremstille egnede materialdimensjoner slik at man får ned det totale antallet mannskapstimer. Jobben handler om tilpasning mer enn om utforming. Selv foretrekker jeg steinbygninger som er minst hundre år gamle og jeg opplever det som “a piece of cake” å samarbeide med slike konstruksjoner, mens mer moderne ting ofte skremmer meg når jeg ser hvor skrøpelige og sjuskete utført de er. Men nok om det. Verden går sin skjeve gang.

Kulturelt referansepunkt (på engelsk): Los Indianos de Asturias

TL;DR-versjonen er at enkelte utvandrere fra den spanske nordkysten tjente seg rike på diverse virksomhet i “koloniene” – Las Indies – eller altså Karibien og Søramerika, før de vendte tilbake til Spania og etablerte seg som en egen nyrik samfunnsklasse på det sene 1800- og tidlige 1900-tallet. Det som står igjen etter dem er særlig de såkalte indianerpalassene; Los Palacios de los Indianos: som man forsåvidt finner over hele Spania, men særlig langs nordkysten: Cantabria, Asturias og Galicia, en region nordmenn typisk kjenner dårlig, selv om det definitivt er i denne regionen – “det grønne Spania” – man finner de mest “norske” landskapene. Indianerpalassene ligner forsåvidt diverse norske skipsrederboliger og herskapshus som ble oppført i den samme tidsperioden når det kommer til arkitektur, byggestil og materialvalg, og de fremstår generelt som uforsvarlig dyre per kvadratmeter nytteflate – uten å samtidig være effektive på tekniske løsninger tilknyttet våtrom, oppvarming og den typen ting – i forhold til vår tids byggeskikk. Kort sagt: Pompøst og imponerende, men sinnssvakt dyrt i drift. Hvis man ikke har råd til å blø penger til enhver tid bør man satse på noe annet, men for de som føler seg klare for et seriøst prosjekt finnes det noen ganger indianerpalasser som ligger ute for salg. Noen oppussingskostnader må påregnes.

Mange slike bygninger fungerer som familieboliger, særlig der vi snakker om arv, mens andre drives som musèer eller ymse slags kulturelt orienterte institusjoner i offentlig regi, men det som kanskje er mest aktuelt for de som kjøper og setter i stand et indianerpalass nå for tiden er å drive det som et eksklusivt feriested for slike som søker noe annet i Spania enn den typiske “turistpakka” vi særlig finner langs kysten mot Middelhavet, men som heller ikke egentlig tiltrekkes av konseptet “storbyferie” — Madrid, Barcelona, Bilbao, Valencia … det er jo som regel slik at uansett hvor i verden man reiser så er “småbyfølelsen” noe gjenkjennelig. Hvis man liker denne mer kulturelt orienterte vinkelen med “distriktspreget” middelalderarkitektur i kombinasjon med nærliggende naturområder velegnet for vandring og rekreasjon, så finner man typisk dette overalt i Spania, men det er svært variabelt hva slags fasiliteter man finner innenfor rimelig gangavstand på spanske småsteder. Økonomisk stagnasjon gjennom lang tid har satt sitt preg på lokalmiljøene, særlig der man hadde tidlig vekst i industrien – en vanlig ting å finne i kombinasjon med indianerpalasser – men senere ble ting nedlagt og folk flyttet til regioner med bedre økonomiske muligheter, slik at mye av bygningsmassen ble typisk stående og forfalle. Hvis man ikke er kravstor i forhold til standard og fasiliteter i lokalmiljøet går det an å gjøre nærmest latterlige røverkjøp – med gode offentlige tilskuddsmuligheter – ute på den spanske landsbygda. Det er i grunnen det samme opplegget som gjelder for alle “fraflyttingskommuner” i alle land: De tar den økonomiske aktiviteten de kan få, gjerne utlendinger som vil kjøpe noe billig og sette det i stand ved hjelp av lokale håndverkere, og det ene med det andre. At folk kommer til et sted og bruker penger der er jo “noe”. Selv små investeringer kan ha betydelige positive ringvirkninger for en “landsbyøkonomi”, derfor blir man typisk møtt med åpne armer hvis man ellers er en seriøs person som ikke bare “prater”.

Som alle vet er det tre ting som er virkelig viktige når det kømmer til fast eiendom: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Et kjipt hus på et fint sted er bedre enn det motsatte — et forhold som selvsagt reflekteres i prisnivået på sånt som ligger ute. Typiske tettsteder som vokste opp rundt industri eller gruvedrift som senere ble nedlagt befinner seg vanligvis nederst på prisstigen. Først forsvant jobbene, siden fulgte menneskene etter. Nå står annethvert hus tomt, eller verre. Det vanlige mønsteret. Vi hadde – og har vel fortsatt – mye av dette ute i norske distrikter, selv om det generelt sett virker som ting har forbedret seg litt siden den aller verste bølgedalen på 90-tallet. Men igjen, fraflyttingskommuner tar den økonomiske aktiviteten de kan få, så der er vi i konsept, uansett hvilket land vi konkret snakker om. Nord-England og Ruhr-området i Tyskland, for ikke å snakke om de gamle østblokklandene, har for eksempel mye dyster industriørken i så måte – såkalte brunsoner – mens når det kommer til Spania så er “innlandsregionen” nøkkelordet. Den er både diger og mangfoldig, men i generell forstand – bortsett fra akkurat rundt Madrid – befinner det spanske innlandet seg i en annen økonomisk (og forsåvidt også kulturell) virkelighet enn turistområdene langs kysten. Kunsten er imidlertid å finne de “lommene” som verken er økonomisk zombifiserte eller nedrent av masseturismens støy og “festmentalitet”. Man vil i hovedsak alltid finne en lokal bar og nærbutikk (gjerne i tilknytning til hverandre) uansett hvor langt ut på landet man reiser, men det kreves jo et visst kundegrunnlag for at et tettsted skal kunne drifte den typen miljø preget av varierte kafèer og butikker med lokalt produserte varer som turister typisk opplever som “spennende og autentisk”. Noe Spanie har til sin fordel, sett fra et norsk perspektiv – dette gjelder forsåvidt også Italia og andre søreuropèiske land – er et relativt mildt klima. Det hender de har litt ruskevær, men ikke noe man realistisk kan sammenligne med en norsk innlandsvinter. Sommervarme er som regel et større problem, men også der har man sine metoder. Tradisjonelt har man gått mye for tykke adobevegger med små vindusflater, altså mer eller mindre en kunstig hulekonstruksjon, slik at det forblir både svalt innendørs om sommeren og lettoppvarmet gjennom vinteren. Her kan det forresten nevnes at det også ligger at antall faktiske huler ute til salg – det vil si boliger som er gravd ut inni fjellet, ikke dryppsteinsgrotter og slikt – og hele poenget med disse er at temperaturen har en tendens til å legge seg rundt 18-20 inni der året rundt mens det ellers er et tørt miljø.

Det man i Spania kaller en comarca er, administrativt sett, en slags mellomting mellom kommune og fylke, hvor jeg personlig vil fremheve comarcaen El Bierzo som ligger i den autonome regionen Castile y Leon helt i “innerhjørnet” av den delen av Spania som ligger rett ovenfor Portugal – pilgrimsruta Camino de Santiago går gjennom El Bierzo – og som er preget av både leonske, galiciske og kastiljanske tradisjoner i stedsegen blanding. Det vi kaller “teknisk takst” på en bolig er jo hva det ville koste å føre opp en tilsvarende konstruksjon på det samme sted og med de samme materialer, minus slitasje, slik at man får i prinsippet mye “gratis” hvis man kjøper en tradisjonell gammel steinbygning – det ville vært svinedyrt å nybygge noe sånt i dag – i en hvilken som helst spansk comarca (bortsett fra de aller hippeste og mest attraktive stedene) og legger ned omtrent det samme som kjøpesummen i oppussing og modernisering, pluss selvsagt at man gjør mye av arbeidet selv. Jeg er murer av fag, så dette preger naturligvis hvordan jeg tenker om hva som er “mulig” på dette viset. Jeg vil ikke uttale meg om hvor klokt det eventuelt er å basere seg på innleide håndverkere — det er sannsynligvis smartere å betale mer for noe som har mindre oppussingsbehov i utgangspunktet, siden materien er treg og det baller fort på seg med diverse uforutsette komplikasjoner. La oss si at hvis alt man behersker er maling og diverse annen overflatebehandling av allerede eksisterende bygningsdetaljer, så er dette det ambisjonsnivået man bør legge seg på. “Oppussing” kan jo bety så mye, men det er på sitt minst morsomme når det krever all fritid, alt mannskap og alle penger man har og/eller klarer å skaffe gjennom mange år. Man hører jo historier. Dessuten ligger det tause vitnesbyrd om folk som har overvurdert sin egen kompetanse og kanskje også sine finansielle muskler i det antallet “delvis oppussede” eiendommer som ligger ute for salg. Nytt tak og nytt badeværelse er typisk sånne ting som kan sluke utrolig mye penger ganske faderlig fort og før man vet ordet av det står man der med en halvferdig jobb som man ikke har råd til å fullføre. Det er bra å ha drømmer men det er enda bedre å ha en viss grad av styring på det som foregår i realitetenes verden. Alle sier dette.

Moralisme er læren om at det finnes en overordnet, forpliktende morallov som kan erkjennes (motsatt: immoralisme); også det syn at moralske verdier er høyere enn estetiske, intellektuelle eller religiøse. Ordet brukes imidlertid ofte nedsettende om det å legge overdrevent sterkt vekt på moral.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg forstår ikke hvorfor de lyver om dette, men det var interessant å skumme gjennom det som fremkommer på norsk under søketermen “moralisme definisjon”. Jeg har jo noen ganger for vane å forankre resten av teksten i en innledende definisjon fra leksikon, ordbok eller andre til saken relevante kilder, slik at det ikke bare blir en blokktekst av subjektiv synsing av typen RFR (“rett fra ræva”), som jo aldri er interessant. Uansett, moralisme betyr akkurat det ordet sier: Når moral blir gjort til en “isme” — i praksis en hersketeknikk.

Moralfilosofer skiller ofte mellom moralske normer og andre typer normer, som for eksempel juridiske normer. Moralske normer hevdes ofte å være mer grunnleggende på den måte at våre grunner til å følge de juridiske normene i et samfunn avhenger av i hvilken grad de juridiske normene er i overensstemmelse med de moralske normene.

(Store norske leksikon)

Dette er et tildels grumsete farvann å navigere. Jeg definerer moral – som ikke nødvendigvis behøver å være god moral – som de standarder et individ setter for hvordan vedkommende forholder seg til verden generelt og andre mennesker spesielt. Det følger av dette at det vi kaller amoralske individer er de som ikke kan eller vil være “forutsigbare” i sin ferd; de vil ikke “binde seg” til noe. Dette er barnets fantasi om frihet, som egentlig bare handler om fravær av moralsk ryggrad, men det er faktisk et ganske vanlig argument også blant slike som identifiserer seg som voksne, men som kanskje heller burde benevnes som transbarn. De er en trassig treåring fanget i en voksen kropp.

Etter min mening er det avgjørende viktig at man forstår forskjellen mellom moral og moralisme. Det første er et regelverk man pålegger seg selv. Det andre er et regelverk man mener at andre – altså “verden” i sin fulle og hele betydning – bør leve etter. Det kan for eksempel ikke finnes noe slikt som “moralsk forargelse” hos et individ som ikke har meninger om andres moral — og bare for å poengtere dette på en ekstra tydelig måte: Moral og rettsfølelse er ikke det samme. Det at man følger reglene er ikke nødvendigvis et tegn på at man har gode moralske standarder; det kan vel så ofte handle om at man frykter de juridiske konsekvensene av å gjøre eller være med på ting man ikke har noen moralske motforestillinger i forhold til å gjøre eller være med på. Jeg kan ikke gjøre dette fordi det er en straffbar handling.

Som alle vet er politikk som regel en amoralsk idrett. Som man sier i Japan: bambusen må bøye seg for vinden. Løfter og avtaler er relative størrelser som må oppfattes som følsomme for dette med “kart og terreng”. Imidlertid kan heller ikke de bryte loven uten at det får – eller i det minste bør få – de samme konsekvenser for dem som for alle andre i en tilsvarende situasjon. Det går faktisk en veldig klar grense der, som ikke handler om moral. Vi kan si at det som leder folk helt frem til grensen for hva som er lovlig sannsynligvis handler om tvilsom moral, men det siste avgjørende skrittet over grensen er en antisosial handling som er vesensforskjellig fra det å bare være en drittsekk, selv om man i enkeltindivider ofte kan tolke dette som en glidende skala. På den annen side har vi et åpenbart problem i forholdet mellom politikkens amoralske dimensjon og det faktum at politikernes jobb er å lage de lovene som regulerer samfunnets kjøreregler. Det hender at fokuset vandrer litt, kan det noen ganger virke som, fra det å jobbe for “sine saker” til det å jobbe for “sine folk”. Har politikerne sine favoritter blant befolkningen eller jobber de ut ifra en flat juridisk struktur, altså at “loven er lik for alle”? Det kan være vanskelig å se.

Filosofer fisker ofte på dypt vann. Det er ikke interessant å studere folks “meninger”. Det vi ser etter er de aller dypeste idèene folk har, sånt som slår inn på et tidligere stadium enn individets idèer om moral, juss og rett. La oss si de eksistensielle tingene. Det er jo der angsten bor. Frykt er typisk en sterkere motivasjonskraft i menneskers liv enn nesten alt annet som driver dem. Som Machiavelli påpekte: Folk sviker det de sier at de elsker på grunn av et øyeblikks impulsiv lyst, men de forblir lojale mot det de frykter. Man behøver ikke å være filosof for å filosofere litt rundt til hvilken grad frykt brukes som et aktivt propagandaverktøy for diverse politiske formål. Fra et biologisk perspektiv bør man forvente at “en følelse av fare” tiltrekker mye mer intens oppmerksomhet og generell beredskap i kroppen enn sånt som man nærmer seg på en mer vimsete og nysgjerrig måte. Sånn sett jobber de som skremmer folk med noen dype filosofiske elementer. Hva skal man gjøre med frykten sin? Spør du meg vil jeg si det samme som med enhver annen følelse: Anerkjenne at den er der men administrere atferden sin fra et annet sted i personligheten. Frykt er jo ofte en svært nyttig følelse som hindrer levende skapninger i å gjøre suicidale ting, så det er verd å lytte til hva den sier. Det gamle norske ordet for dette er vardhug – som ordet vardøger er utledet fra – og det betyr nor sånt som “et sinn i alarmberedskap”. En typisk gjenganger blant historiene man hører fra folk som er hekta på ekstremsport er den om hvordan de føler seg unikt levende mens de navigerer en potensielt livsfarlig situasjon. Mestring av frykt gir stor personlig tilfredsstillelse. Imidlertid har man et problem hvis man venner seg til å unnvike og stikke av fra det man frykter — og senere bjeffe mot det “fra trygg avstand”.

Selv tror jeg at det som motiverer moralister kan spores tilbake til deres eksistensielle angst. De ønsker seg en verden som fungerer etter regler de kan forstå. Med andre ord en kontrollerbar verden, som de gjennom sin anvendte forstand kan manipulere til sin egen fordel. Som vi ser har vi igjen støtt på et misforhold i relasjonen mellom selvet og verden. Det kreves visse godt kjente psykologiske håndgrep for å utvikle, implementere og vedlikeholde en egotilstand hvor man opplever seg selv som “viktig”. Ingen av dem er sunne, i ordets egentlige betydning, men noen av dem er mer usunne enn andre. For eksempel er en skrekkslagen person som opplever seg selv som situasjonens hovedrolleinnehaver også en farlig person, direkte eller indirekte. Frykt har en utpreget tendens til å nullstille folks moral. Det går an å skremme dem til en slik grad at de ikke klarer å fokusere på annet enn sin egen overlevelse her og nå, uansett hva dette betyr i praksis. Senere vil de kategorisere det de gjorde som noen slags variant av selvforsvar, opp til og inkludert argumentet “heller dem enn meg” som er hva dette med at man handlet under ordre til syvende og sist betyr. Vi observerer imidlertid bare en “moralsk gradient” som forelå allerede i utgangspunktet. Forskjellen består i situasjonens karakter, ikke i moralsk relativisme. Vedkommende har en personlig overbevisning om at det finnes sosiale hierarkier organisert etter en skala fra gode til mindre gode — og de som tenker slik plasserer typisk seg selv omtrent på midten, men “i bevegelse mot toppen”, slik at det finnes mange som er dårligere enn dem selv, men også noen som er bedre, og de søker å vanke sammen med de som er bedre og finne inspirasjon i slikt selskap, mens de har et mer “problematisk” forhold til de lave klasser, ikke minst den de selv kommer fra og derfor opplever det som særlig viktig å distansere seg i forhold til.

Golliwogg, senere skrevet golliwog og også kalt golly doll og annet på engelsk, er ei type filledokke i britisk og amerikansk populærkultur. Golliwogg er framstilt som en morsom «negerdokke» med bustete, svart hår, stort smil og fargerik bukse, jakke og sløyfe. Skikkelsen og navnet ble kjent gjennom en serie barnebøker på slutten av 1800-tallet. The Golliwogg var populær til inn på 1970-tallet da figuren ble kritisert for å være rasistisk. Ordet golly kan oversettes med «du store min!» på norsk. En teori er likevel at førsteleddet i sammensetningen golliwogg er avledet av det arabiske ghoul, en type demon. Wog er imidlertid et britisk slangord som tradisjonelt har betydd «svarting» eller «degos». Dokketypen har derfor fra 1980-tallet ofte bare blitt kalt golly og golly doll som et mindre nedsettende navn.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

WOG er faktisk et akronym som står for “western oriental gentleman” og stammer fra den tiden da alle – i teorien – kunne bevege seg fritt innenfor Det britiske imperiets grenser, dog med visse restriksjoner i henhold til rase. Jeg kjenner ikke detaljene, bare at wog var en av mange klassifikasjoner folk ble sortert etter den gangen. Siden har ordet festet seg i britisk dagligtale. Det er aldri ment som et kompliment. Om golliwoggen er det å si at jeg husker vagt Zinken Hopps barnebøker som var oversatt fra engelsk. Jeg hadde ingen mening om hva en neger var da jeg var barn. Første gang jeg så en i virkeligheten var i ti års alder – cirka år 1973 – da et omreisende tivoli hadde med seg en “villmann” kledd i noe slags opplegg med leopardskinn og greier. Han hoppet og fektet, skrek og rullet med øynene foran barna, som hylte av skrekk. Han var flink i rollen sin, det skal han ha, men det må jo ha vært en absurd jobb for dette individet. Allikevel, noe skal man jo leve av og det finnes verre skjebner enn å jobbe som teaterklovn basert i særheter ved eget utseende.

Florence Kate Upton (1873-1922) publiserte sin første av en serie svært populære barnebøker da hun var 22 år gammel. Hvor fikk hun idèen til golliwogg ifra? Det finnes ymse teorier. Min egen handler om at hun tilbrakte de første fjorten årene av livet sitt i bydelen Queens i New York City, som betyr at hun ble preget av amerikansk kultur sent på 1800-tallet gjennom hele sin mest følsomme alder, noe som blant annet forklarer golliwoggens “jazzkostyme”. Amerikanerne hadde jo på den tiden den såkalte boogaloo, en svart karakter som fremførte sang og dans under diverse vaudeville-forstillinger, ofte i fargesprakende kostymer for ekstra dramatisk effekt. Artistene var imidlertid sjelden selv negre – man blandet jo ikke raser i USA på den tiden, ikke engang i teatermiljøene – de var hvite som ble sminket svarte, eller altså påført en groteskt karikert negermaske som i ettertid er det man mener med begrepet “blackface”. Upton selv var neppe utpreget rasistisk, men hun var jo et barn av sin tid, så hun hadde et uskyldig forhold til disse tingene — en uskyld som imidlertid forlengst har forsvunnet fra verden, sammen med troen på at radioaktiv tannkrem vil gjøre tennene til folk hvitere, amfetaminpreparater gir gode resultater i forhold til slanking, eller at systematisk bruk av vold og trusler er en selvfølgelig del av barneoppdragelsen.

Jeg bodde et par år i England. Under en dagsutflukt til badebyen Cromer på østkysten av regionen Norfolk (hvor jeg bodde) fant jeg et eksemplar av golliwogg – tilsvarende den minste av de tre på bildet ovenfor – i en souvenirbutikk. Selvsagt måtte jeg kjøpe den. Jeg har den ennå. Den inngår for tiden i en slags kunstinstallasjon i et hjørne av stua. Det begynner å bli langt mellom disse gjenstandene fra en annen tid ute i den ordinære varehandelen, selv om man selvsagt får tak i det meste hvis man stiller med stor lommebok på samlermarkedet. Jeg husker for eksempel at spruteflasker med E150 sukkerkulør fortsatt het negro for tyve år siden, men dette har siden blitt endret. Dog ikke før de gjorde et visst inntrykk på en amerikansk venninne som besøkte meg i Norge på vårparten i år 2001. Hun kjøpte sporestreks et titall av dem for å bringe dem tilbake til USA som “ironiske presanger” til et utvalg av sine omgangsvenner der. Interessant nok hadde ikke jeg selv ved det tidspunktet noensinne reflektert over at varemerket “negro” representerte noe spesielt oppsiktsvekkende. Ikke før jeg så hennes utpregede oh wow reaksjon. Det som med en viss forutsigbarhet hender når diverse kulturelle artefakter – eller i dette tilfelle et varemerke – blir tatt ut av bruk fordi de virker støtende på noen, er at noen andre begynner å gråte fordi de mener det som skjer er politisk korrekthet, som i seg selv representerer en form for kulturelt forfall. Jeg vet ikke om jeg oppfatter dette som noe rimelig argument. Hvorfor er det viktig å bevare kulturuttrykk som representerer fordommer fra en annen tid? Det går ikke an å tviholde på påstanden om at golliwoggen er uskyldig moro lenge etter at det har fremkommet massiv kritikk fra mange hold om at det ikke oppfattes slik i noen generell forstand. Folk reagerer på symbolet og hva slags assosiasjoner det trekker med seg. Det går ikke an å glatte ut og ignorere hundrevis av år med nedverdigende behandlig av folk basert i rasisme noe mer enn det går an å lage en dekorativ juleoppsats i hagen, med et stort hakekors i midten, og tro noe annet enn at alle vil tenke akkurat det samme: Dette er en veldig nazi ting å gjøre. Hva er det neste som skjer hvis man skal dikte et eventyr om saken? Jeg vil tippe at noen kommer til å ringe politiet, som siden vil pålegge kunstneren å demontere installasjonen sin. Kanskje havner man i avisen. Kanskje får man mange rare nye venner og uvenner. Men det vil neppe bare bli ignorert. Reaksjoner vil fremkomme.

En forutsigbar saga om bråk i Storbritannia.

Selv om jeg ikke tror at Florence Kate Upton selv var rasist i noen ideologisk overbevisnings forstand så levde hun definitivt i en rasistisk tid, slik at oppfinnelsen hennes som vi møter allerede i den første boka “To hollenderdukker og en golliwogg på eventyr” ble nesten umiddelbart ekspropriert for diverse misbruks formål — ikke minst fordi hun aldri copyrightet karakterene sine. Som alle vet finnes det jo fortsatt folk som tror at man kan gjøre forutsiglser om noens karakter basert i deres hudfarge, klesstil, kroppsform, bevegelsesmønster, og så videre — men som alle også vet så stemmer denne spådomskunsten aldri med virkeligheten. Det er invarians i den anekdotiske erfaringen at folk alltid viser seg å være noe annet enn hva man først trodde, hvilket leder oss frem til den uunngåelige konklusjon at hensikten med fordommene er noe annet enn å gjøre forutsigelser om folks karakter. Rasisme har ingen sosial funksjon. Så hva er det de prøver å oppnå? Her bør man etter min mening bruke gravejournalistikkens første bud: Follow the money. Hvem tjener økonomisk (og/eller politisk) på at det blir etablert og vedlikeholdt en uløselig konflikt i samfunnet? Hvem bruker mellommenneskelig hat som verktøy, og i så fall til hvilket formål? Hva slags personlig utbytte høster de som agiterer til fordel for paranoide vrangforestillinger om menneskegrupper? Kanskje det er noe seksuelt, i den forstand at de opplever “en god kilende følelse” inni seg når de ytrer seg hatefullt, eller altså sadisme. Hvem vet, det er jo egentlig ikke interessant hva som motiverer folk til å gjøre skadeverk, det er bedre å sette inn kreftene på en måte som virker konstruktiv i forhold til det langsiktige mål å bygge et samfunn, dråpe for dråpe, som tar vare på alle og som tar hensyn til alle. Det er selvsagt svært langt dit, men retningen er i det minste krystallklar. Det skal ikke være nødvendig for noe normalt menneske å si “jeg er ikke rasist” og når man eventuelt føler at man bør påpeke dette så er det alltid og uten unntak fordi man er rasist. Slår aldri feil.

Fatum er en betegnelse i romersk mytologi for den uforanderlige skjebnebestemmelse, forkynt gjennom seerens munn. Selv gudene kan ikke endre fatum når det en gang er fattet, og fatum er ofte ensbetydende med død. Flertallsformen av ordet er fata og dette ble også brukt som en romersk betegnelse på de greske moirene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Du bør helst ha gjort hjemmeleksene dine hvis du skal diskutere filosofi med meg. Amor Fati er noe folk typisk får tatovert på seg for rene dekorative formål, uten at de egentlig skjønner hva det betyr. Sånn sett deler uttrykket skjebne med Carpe Diem. Det funker så lenge man ikke analyserer det for mye. Overflatebetydningen av amor fati er jo å elske det livet man har, uten å dvele ved alt man ikke har, mens carpe diem betyr å ta initiativ og komme i gang med dagen; alt er veldig snusfornuftig. Så langt så vel, men så begynner folk å tenke. Hvorfor skal man elske skjebnen? Bør man ikke heller “kjempe for alt man har kjært” og det ene med det andre? Yte litt motstand, liksom.

Til dette er det å si at amor fati er ikke en livsholdning som kommer i forkant av erfaringen, det er det resultatet man lander på når alt er sagt og gjort. Amor fati er det siste man sier. Først gjør man alt man kan, deretter er resten opp til “skjebnen” — som vi innenfor en mer freudiansk tolkningshorisont kan kalle underbevisstheten, eller med marxistisk terminologi de økonomiske forholdene man lever under. Når du har utmattet alle andre forklaringer og gått så langt som forstanden makter å bære deg gjenstår det bare å si “amor fati”. Sånn er det bare. Det handler om alt sånt som man ikke rår over eller engang klarer å forstå, men som likevel er “makter” i livet.

For å omsette dette i praktiske termer: Man må gjøre så godt man kan, uansett hva det er man engansjerer seg i, men så snart man har gjort det man kan må man også “slippe taket” og la ting lande som de må. Amor fati handler om kunsten å disengasjere når man har levert det man skal og gjort alt man kan. Det kommer alltid et punkt i prosessen når man må “overlate resten til skjebnen” så får det gå som det går. På den annen side kan jeg godt forstå at folk ikke elsker skjebnen hvis de er late, slurvete, løgnaktige og manipulerende. Selvsagt vil ting gå til helvete for dem på en forutsigbar måte. De vil oppleve skjebnen som hard og ond mot dem, og kalle det urettferdig. Men de høster jo bare hva de har sådd. Det finnes ingen mystikk i dette bildet, bare avkastning på den investeringen man gjorde.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor dette er vanskelig å forstå. Hvis man leverer dårlig vare vil man få dårlig betalt. Elementært. Til og med små barn og diverse dyr forstår dette. Poenget med å ha høye standarder er ikke å gi noen andre mer eller bedre enn de fortjener, men å ikke gi seg selv noe mindre enn det beste man kan få. Hvis man begynner å sjuske varer det ikke lenge før man står til knes i mannskit. Sånn fungerer det for alle — og jeg ser ikke for meg at noen vil si noe annet, med mindre de allerede lever i en verden av halvsannheter og oppgaver som venter. I så fall handler det om å markedsføre sine egne eksistensielle rammebetingelser. Det er ikke så nøye. Jeg kjenner personlig et aldeles kjedsommelig høyt antall sånne. Det kan vente til i morgen. Det er samme for meg hva de gjør og ikke gjør så lenge de ikke blander meg inn i saken (noe folk typisk bare gjør èn gang). Jeg engasjerer meg bare på mine egne premisser og jeg er dyr. På den annen side, man får ikke noe på samme nivå eller høyere – dersom høyere engang eksisterer – noe annet sted heller. Selvsagt går det an å få tak i “billige” ting, men ikke fra meg. Da må man henvende seg til operatører som har lavere standarder.

Kanskje er det et motefenomen at folk sier “amor fati” for å markere at de gir opp, men på en hipp måte. Det vet jeg ikke noe om men la oss si at det ville ikke forbause meg. Mye av dagens sosiale liv ernærer seg på forfengelighet, noe det forsåvidt alltid har gjort, men i tillegg er postmoderne mennesker pysete på en måte som får meg til å tenke at de ville faen ikke ha overlevd på 70-tallet. Herregud. Det var brutale tider. På den annen side var det ærlige tider. Brutalt ærlig? Er ikke det et uttrykk? Dette med å “markedsføre seg selv” ble ikke vanlig før langt innpå 80-tallet i Norge, men nå er det gjeldende skikk. Dette ville forsåvidt vært mindre irriterende hvis de faktisk leverte bortimot så bra som de lover – hvor ofte ser man ikke at folk annonserer “byens beste pizza” og den typen ting? – mens det man virkelig ser etter er bare rimelig faglig kompetente folk som gjør så godt de kan, ikke “verdensmestere”. Hvor kommer den såkalte identitetspolitikken fra? Innenfor spionfaget opererer man med fiktive dekkidentiteter, falske pass og full pakke, og den historien man må lære seg utenat for å fungere som den man later som man er blir kalt en legende. Tenk på det som “method acting”. Som spion med falsk identitet må man jo etablere en troverdig bakgrunnshistorie, til en slik grad at man kan snakke om ting som skjedde i barndommen og det ene med det andre. Kort og godt alt sånt som dukker opp innenfor alminnelige sosiale sammenhenger. Poenget mitt her er naturligvis at vi har havnet i en situasjon hvor det er helt vanlig å ha en “legende om selvet” som man markedsfører på alskens sosiale media og så videre, mer enn noen egentlig identitet i den forstand. Selvsagt er det naturlig å ville fremheve sine bra sider, mens man kanskje ikke ønsker å tiltrekke noen oppmerksomhet mot sine mindre bra egenskaper, men siden dette er gjeldende standard betyr det at alle vet hvordan ting fungerer, med den videre konsekvens at ingen tror på det noen sier lenger — slik at man til en viss grad må bedrive kontraspionasje for å kvalitetssikre den informasjonen man får fra folk. Genialt. Men der er vi. Sånn har det blitt. Skjebnen – som de sier – er ikke uten en viss ironisk sans.