Illustrasjonen ovenfor er originalplakaten – fra 1988 – til Pedro Almodovars gjennombruddsfilm i “det store markedet” (han var allerede et kjent navn blant de som tiltrekkes av filmfestivaler og denslags). Det er hva man kaller en forviklingskomedie basert i en ganske bisarr sans for humor som går igjen i filmene til Almodovar. Selv har jeg atten av filmene hans på DVD, noe som forsåvidt dokumenterer at han er en av mine favoritter, sammen med et utvalg andre, for det meste europèiske regissører, som for eksempel Pasolini, Melville og Fassbinder. Jeg liker generelt sett ikke filmer fra USA — fordi de tenderer mot å være fette stupide og åpenbart beregnet på et evneveikt publikum. Sånn blir det når “folk med penger” gis makt over den kunstneriske prosessen. De amerikanske fagarbeiderne som jobber med ulike aspekter av en filmproduksjon er ikke noe dårligere enn hvem som helst andre – og de har ofte overveldende mye mer og bedre teknisk utstyr til rådighet – men det ferdige resultatets kunstneriske kvalitet svekkes som regel av amerikanernes typiske fetisjering av penger og salgbarhet.
Generelt sett er det korrekt å si at hvis noe får deg til å føle deg dum så er det sannsynligvis sant, men hvis noe får deg til å føle deg smart så er det en løgn som noen har tenkt å føkke deg i ræva med på et senere tidspunkt. Hvorfor? Vel, for det første er du jo dum. Dette er en fundamental menneskelig egenskap. Et naturtalent som alltid kommer på banen hvis ikke det aktuelle individet følger et program for å utvikle bedre selvdisiplin. Hvis du noensinne bruker så mye som et femtosekund verdifull levetid på å spekulere rundt hvorvidt astrologer kanskje kan ha rett, eller om jøder og muslimer jobber i hemmelighet for å overta maktren i verden er du idiot. Sånn er det dessverre. Dette har ingenting med “toleranse for andre idèer” å gjøre, dette handler om rett og galt på et fundamentalt nivå. Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Imidlertid er det teknisk mulig å leve et helt menneskeliv på amøbenivå slik sett, fordi vi beskytter hverandre. Inkludert det å beskytte de evneveikes sarte bevissthet mot virkelighetens nådeløse krav. Ingen takk er påkrevet eller engang forventet.
Den mest signifikante verdensbegivenhet i nyere tid er uten tvil pandemien. Sjelden har vi sett menneskehetens kollektive interesser så raskt fragmentere ned til et nivå av skrikende gale sjimpanser på så kort tid. Det var ganske forbløffende, men ikke egentlig overraskende. Vi vet jo allerede at folks naturlige tilstand er å være fette idiot. Dette skjer “av seg selv” uten at man behøver å tilsette noen aktiv ytre mekanisme som bevirker dette. Folk føler seg smarte, hvilket uten unntak er et symptom på det motsatte. De sier at de har “tanker” på den samme måte som folk som bortvises fra talentkonkurranser av væpnede vakter iherdig påstår at de er den nye rockestjerna. Det ville vært komisk hvis det ikke var så dødelig farlig. Hvor mange mennesker har vaksinekonspiratørene indirekte tatt livet av? Mange titusener, uten tvil. men vil vil aldri kjenne det korrekte antallet. Alt vi kan si er at man må leve “på randen av nervøst sammenbrudd” til enhver tid for å falle for løgnene til vaksinekonspiratørene. Dette utgjør etter min mening den viktigste lærdommen vi kan ta med oss videre fra denne deprimerende affæren: Folk flest lever bare millimetre fra et fullstendig psykotisk sammenbrudd i hele tenkamentet. Angsten deres konsumerer hele sjelen og gjør dem til ville dyr. De ender som landssvikere med subjektiv og objektiv skyld for at mange døde på grunn av deres private fantasier om verdenskonspirasjoner og det ene med det andre. Og vi er ennå ikke ute av faresonen.
Ved en salgsbevilling er det ikke anledning til konsum på stedet. Kunden skal etter kjøpstransaksjonen ta drikken med seg ut av lokalet og konsumere denne et annet sted. Ved en skjenkebevilling er det motsatt – drikken skal konsumeres på stedet, og det er ikke anledning til å ta med drikken ut av lokalet.
Det er ikke egentlig noen filosofisk problemstilling, men det er likevel verdt bryet å spekulere litt rundt menneskers forhold til rusgifter. Det vi typisk observerer er at hvor enn i verden vi retter søkelyset så er dette et konstant kulturelt fenomen – i noen slags form – uansett hvor vi leter i geografien eller i historien. Folk ruser seg. Punktum. Bare unntaksvis dukker det opp isolerte små kulturer her og der som tilsynelatende har en konsekvent edruelig livsstil. Hovedregelen er imidlertid at alle menneskelige samfunn har noe slags mer eller mindre ritualisert opplegg for å innta rusmidler og på dette viset agere ut visse psykologiske skript som under normale omstendigheter er tabubelagte i kulturen deres. Stoffene varierer men prinsippet om “en alternativ virkelighet” er konstant.
Her i Norge er det helt normalt å “slå ut håret” tett opptil (og ofte godt over) grensen for tap av vanlig selvkontroll kanskje så ofte som hver helg ved hjelp av alkohol – som ifølge diverse meningsinnehavere er det kulturelt korrekte rusmiddelet her – men også ofte supplert med et eller flere narkotiske stoffer som formelt sett er forbudte å besitte, omsette og bruke; men “alle” gjør det likevel. Jeg hadde nylig en samtale med fastlegen min om livsstil, kosthold og det ene med det andre, hvor forholdet mitt til rusmidler kom opp — og jeg kunne fortelle ham at jeg mistet oversikten både over hva som er “tidens popmusikk” og tidens populære rusmidler i løpet av 80-tallet. Herregud. Jeg er jo en gammel mann, jeg har ikke helbred til å engasjere meg i ville orgier og slagsmål. Jeg går hjem før midnatt.
Det legges jo ikke skjul på hva som er poenget med å gå på skjenkesteder for å ruse seg på alkohol. Løsne på snippen er noe folk typisk sier, eller kanskje justere formen, poenget er uansett at rusgiften virker sosialt nivellerende slik at man kan engasjere seg i atferd som ikke ellers ville blitt tolerert, men så lenge alle er rusa er det lov å forskyve grensene i noen grad — la oss si for eksempel kleine sjekkeforsøk som ville medført øyeblikkelig personalsak hvis det skjedde på jobb. Det antas i utgangspunktet at de som ikke drikker er “sjåfører” som via loddtrekning eller noe har blitt utpekt til å holde seg edru slik at de kan kjøre selskapet hjem når det er på tide å avslutte kvelden. Folk som ikke drikker uten slik saklig grunn betraktes gjerne med en viss grad av mistenksomhet. Hva er greia deres? Er de forskere? Eller kanskje politifolk i sivil som spaner etter narko? Hvorfor oppsøker de et skjenkested hvis de ikke har tenkt å delta i det sosiale ritualet?
Som jeg sa til fastlegen, det hender jeg kjøper og drikker en flaske vin alene – noe som er et klassisk symptom på alkoholisme – men ikke særlig ofte. Ihvertfall ikke oftere enn èn gang i måneden. Det samme skjer hver gang: Jeg sovner etter å ha sittet i noen timer og fnist av tåpelige komiske ting jeg finner på nettet, men jeg gjør aldri noe. Jeg liker ikke å drikke alkohol på skjenkesteder hvor man typisk møter folk som ellers er tilknappede og sosialt tilbakeholdne, men nå “slår de ut håret” med friske meninger om både det ene og det andre, mens jeg selv har en tendens til å bli bare fnisete og fjern. Det er jo ikke slik at jeg har noen hemninger når jeg er edru, så jeg har ikke noe å miste slik sett, annet enn evnen til å ordlegge meg konsist, som til gjengjeld forsvinner ganske faderlig fort. Man blir jo dust av å drikke alkohol, uansett hva dette betyr i praksis fra individ til individ. Selv blir jeg altså bare snøvlete og irrasjonell. Alkohol har en bedøvende effekt på meg, mens det virker som om den ofte styrker vågemotet til de som under normale omstendigheter er mer tause og beskjedne. Som sagt, dette stoffet har en sosialt nivellerende effekt. Selv føler jeg mindre behov for å “prate” jo mer jeg drikker. Andre opplever det motsatte. Ganske interessant, ikke sant?
Det finnes steder i verden hvor de har et enda verre forhold til alkohol enn den typisk norske grøftefylla. Ta for eksempel Storbritannia. Jeg vet ikke hva det handler om, men det er fristende å antyde at det er historisk fundamentert i sterke klasseforskjeller og sosiale koder som man “gjør opprør mot” ved hjelp av den utagerende alkoholrusen. Eller kanskje heller ikke gjør opprør mot fordi man “tar den ut” på fylla? Om vi ser på det landet som har høyest alkoholkonsum per capita per år i verden så er det Hviterussland (Belarus), hvor mitt generelle inntrykk er at livet kan være ganske traurig for “folk flest”, så hvorfor skulle de ikke bøtte innpå med vodka og gud-vet-hva? Det virker uansett ikke særlig aktuelt for noen å “gjøre opprør” mot den politiske hverdagsvirkeligheten folk er nødt til å leve med i Hviterussland. Er dette et mønster som typisk gjentar seg? Jo mer taus frustrasjon i en befolkning, jo høyere alkoholkonsum? Det vet jeg ikke, men det føles intuitivt som at det kanskje bør være slik. En gang for lenge siden kalte man folk som “var harde på flaska” for krympere, men jeg finner ikke noe om dette på nettet. Uttrykket har sannsynligvis gått ut av språket. Men hva er det som krymper? Jeg vil tippe hele virkeligheten og verdensopplevelsen. Det tyskerne kaller Weltschmerz, men som egentlig bare er den helt vanlige menneskelige tilstand. Man krymper jo sin egen tilstedeværelse i det hele hvis man til stadighet bøtter innpå med alkohol. Imidlertid havner man snart i den typiske karusellen som er karakteristisk for alkoholikere: Jo mer man drikker jo verre blir nervene, men jo verre nervene blir jo mer må man drikke for å roe den ned. Og sånn går dagene, inntil de slutter å gå.
Oppstilling av motsetningspar er en populær intellektuell selskapslek. Jeg sier svart. Du svarer hvitt. Jeg sier varmt. Du svarer kaldt. Sånn kan vi holde på en stund, og alle skjønner opplegget, men vi kjører oss raskt fast når vi beveger oss bort fra enkelt definerbare ting og over i mer komplekse idèer som kan tolkes på mange måter. Hva er for eksempel det motsatte av en mann? Hvis du svarer kvinne har du tapt. Folk mener ikke typisk at en person er en kvinne når de sier “han er ingen mann” om noen. Det de spesifikt mener er at han ikke lever opp til forventningene man har om hva slags personegenskaper en mann bør ha, som kulturell kategori i samfunnet. La oss si når og hvis han for eksempel har “et feminint kroppsspråk” og føler seg mer tiltrukket av omsorgsfag enn konkurransepregede sysler. Sånt kan være og er ofte grunnlag for noen grad av mobbing ute blant folk. Man kødder jo ikke ustraffet med selveste kjønnsrollene.
Generelt sett vet vi at en person er fette idiot når de sier sånt som at det er vitenskapelig bevist — fordi det er ikke slik vitenskap fungerer. Er det noe poeng her og nå å reiterere vitenskapsteori? Jeg tror ikke det. Folk har uansett allerede bestemt seg. De er enten late, sutrete og trassige troll som leter etter argumenter de kan bruke som våpen i “livets kamp”; eller de er ydmyke og disiplinerte overfor våre begrensede evner til å forstå verden, virkeligheten og vår plass i det hele. Hva er det motsatte av intelligens? Før vi svarer på det må vi erkjenne at noen ekstremt intelligente mennesker har noen ganger kokt sammen noen ekstremt stupide ting som har eksplodert i trynet på dem med tildels fatale konsekvenser. Sånt skjer. Kunsten er å oppdage at man er i ferd med å gjøre noe dumt på et så tidlig stadium at man slipper å få denne informasjonen som “et slag i bakhodet” senere under sakens gang. Er dette generelt sett sannsynlig at man vil klare hvis man ikke har selvkritisk sans? Jeg tror ikke det. Ethvert intellektuelt disiplinert menneske vil stille seg 100% enig med meg i at man må til enhver tid være haukaktig vaktsom overfor egen bias – fordommer, vanetenkning, ønsket om å “ha rett” og alt det der – når man former sine inntrykk.
Som vanlig skal vi gjenta at idiot er ikke noe man er fra naturens hånd. Det er noe man blir når man beveger seg hinsides egen kompetanse og kunnskapsgrunnlag uten å oppdage at man er i kålåkeren. For eksempel som når folk sier at det biologisk sett finnes bare to kjønn. Hvor har de denne informasjonen fra? Det er jo en fundamentalt ukorrekt påstand. Naturen er vesentlig mye mer grisete og upresis enn det folk gir den cred for. Hva vi kan si er imidlertid noe slikt som at hvis kjønnet formering skal kunne skje må vi arrangere et møte mellom to distinkte kategorier av kjønnsceller, på det ene eller det andre viset. Dette er en biologisk mer korrekt påstand. Det er sånn ting fungerer. Imidlertid er det et svært langt skritt ut i kålåkeren å påstå at dette medfører to distinkte kategorier av “leverandører” som lar seg definere like enkelt som svart og hvitt innenfor et intellektuelt spill om motsetningspar. Naturen har som vanlig fremstilt enhver tenkelig mellomform av de ryddige kjønnslige kategoriene folk fantaserer om i det sørgelige mentale kaoset de kaller tenkning, pluss er ukjent antall utenkelige variabler som man ikke engang behøver å vurdere som sannsynlige før man møter dem som levende individer. Hvordan skal man forholde seg til at kartet og terrenget ikke stemmer overens? Jeg vil foreslå å kaste kartet og orientere seg etter terrenget, men meningene er delte. Noen blir tilsynelatende så harmdirrende provoserte over varians i kjønnsrolletenkningen at det går helt varmt for dem oppi hodet. Det er vanskelig å tenke annet enn at de er traumatiserte. Hvorfor er det så viktig for dem å tenke på menn og kvinner som kategoriske motsetningspar?
Det jeg har skrevet her er motivert av en affære med såkalte drag queens. Detaljene er ikke viktige. Det er mye sånt nå for tiden. Hvis vi ser på fascister som klapperslanger så kan vi si at det klaprer fælt der ute, ikke bare begrenset til fascistisk kjønnrolleideologi, men det er dette jeg snakker om her og nå: Folk som blir “trigget” av individuelle avvik fra den atferd de forventer – og tildels forlanger – fra henholdsvis menn og kvinner; gitt at de jo ikke aksepterer flere enn disse to kategoriene, men heller intet stort spillerom innenfor hver av rollene. Det skal være rituell og tradisjonell vaniljekrem, gjerne med et religiøst sukkersyltet kirsebær på toppen. Vi lever slik Gud ønsker at vi skal. Om vi ser bort fra det åpenbart blasfemiske i å uttale seg på vegne av Gud – som jo er notorisk utydelig i opplegget sitt – så er det jo mildt sagt uforskammet å diktere for andre mennesker hvordan de skal stå og gå og ellers oppføre seg, ut over hva som er rimelig høflighet, voksen ansvarlighet, og det ene med det andre. Det regnes ikke typisk som god moral å klage over noe man ikke behøver å utsette seg for. Jeg har ikke noe slags problem med at folk ikke liker sånt som ikke appellerer til dem – jeg er jo selv en mann av mange fordommer sånn sett – men det er for det meste ikke noe større problem enn at man bare holder seg unna disse tingene. Vi skal heller ikke dvele ved det faktum at dragartister er noe fundamentalt annet enn transkjønnede individer, siden problemets essensielle karakter ligger i personegenskaper som representerer avvik fra de kjønnsrollene den aktuelle kulturen tillater (eller “foretrekker” som statistisk approksimasjon). Hvis det eneste verktøy man har er en hammer vil man jo først og fremst lete etter utstikkende spiker, ne c’est pas? Hvis pasientens hjerne ikke klarer å håndtere noe annet enn menn og kvinner som medfødte og ferdig diskuterte kjønnsidentiteter bør et behandlingsopplegg etter min mening fokusere på hvor lite relevant dette er i det store bildet. Det egentlige problemet er at man overvurderer sin egen evne til å forstå verden og virkeligheten. At man lever i en fantasi hvor menn og kvinner er distinkte biologiske kategorier er i virkeligheten bare et overfladisk symptom på et dypere kompleks av psykiatriske sannsynligheter, mest prominent blant disse et assortement av paranoide tvamgsforstyrrelser.
Anita Jane Bryant (født i 1940) er mest kjent fordi hun profilerte seg som noen slags antikrist-figur i forhold til den fremvoksende sosiale bevegelsen til fordel for det vi i dag kaller LHBT-folks eksistensielle rettigheter — fra og med det såkalte Stonewall-opprøret og videre utover på 70-tallet. Hennes grunnleggende tese var den gangen det samme som vi observerer i dag: Det er viktig å beskytte barna mot degenerativ påvirkning. Kan vi alle være enig om det? Svaret er gitt. Ingen ønsker at barna deres skal havne i noe slags trøbbel. Likevel har vi historisk sett ingen gode erfaringer med å vokte veldig intenst over hvordan barn utvikler seg og prøve å detaljstyre atferden deres i retning av det man selv synes er korrekt. Vi påfører dem bare nevroser med slike strategier. De vil uansett søke å manifestere det naturen deres påbyr dem, spørsmålet er bare om de skal føle at dette er noe de “har lov til å gjøre” eller om de er nødt til å leve med en falsk sosial fasade og det ene med det andre. Det er for eksempel derfor vi i dag har særlig diskrimineringsvern av LHBT-individer og andre “utsatte grupper”. Man vil jo øyeblikkelig legge merke til om noen lever i et samkjønnet parforhold, i den grad det er aktuelt å “presentere partner” for eksempel overfor familie eller andre som det måtte angå. Hvorfor har dette noensinne vært kontroversielt? Det virker ikke klokt ut fra hvor alminnelig det er å ha en eller annen “greie” med seksuallivet sitt, hvorav homofili – både som fantasi og praksis – sikkert utgjør minst halvparten av alt som er (relativt) vanlig. Uansett, Anita Bryants fundamentale teori var at homoseksualitet – som det het den gangen – er noe man “henfaller” til, litt som man kan bli narkoman, og at det sprer seg ved at uskyldige barnesinn kommer i kontakt med alskens fordervet pornografisk materiale som trenger seg inn i personligheten deres og virker degenerativt på den naturlige menneskelige tendensen til å danne kjernefamilie. Vi ser det samme gjenta seg nå i dag for eksempel i den amerikanske delstaten Florida, når de forbyr “LHBT-propaganda” i samme slengen som de gjør det straffbart å insistere på at rasisme fortsatt er noe som forekommer. Don’t say gay. Gjennom hele barneskoletrinnet skal alt som ligner på seksualundervisning utelukkende forkusere på kjernefamiliemodellen. Dette er jo fette sinnssykt. Vi vet allerede at omtrent ti prosent av befolkningen faller innenfor den brede LHBT-kategorien — og at sikkert minst enda ti prosent oppsøker dette erfaringsmaterialet av nysgjerrighet noen gang i løpet av livet uten å etablere det som en stabil del av sin identitet. Hvem vet. Folk har en tendens til å lyve om seksuell tematikk, ikke nødvendigvis motivert av “skumle hensikter” men snarere fordi de ikke vet hva de skal si. og derfor sier det de tror de må si for å avslutte samtalen. Inkludert det å klamre seg til falsk og utdatert informasjon.
Det er vanskelig å forstå hvordan de resonnerer, men enden på visa er uansett at representantskapet i delstaten Missouri i USA nå har vedtatt å ta fra skolebibliotekene budsjettene deres; fordi de nekter å “innordne seg” og fjerne et utvalg bøker det republikanske partiet har vurdert som seksuelt eksplisitte, eventuelt at de “forherliger LHBT-ideologi” eller at de inneholder temaer som kan antyde at det noensinne har forekommet rasediskriminering i USA generelt og i delstaten Missouri spesielt. De sier – selvsagt – at de gjør dette for å beskytte barnas sarte sinn mot degenerativ påvirkning fra slike som ønsker å forderve menneskene og lede dem bort fra Gud. Bøker er som alle vet en snarvei til helvete sånn sett, særlig nå som vi ikke liksom finner hva som helst slags jævelskap på nettet. Herregud.
Hva slags politiske bevegelser har historisk sett stilt seg fiendtlig til konseptet utdannelse? Jeg antar det er en debatt som koker ned til hva som er utdannelsens formål. Etter min mening handler det om å utvikle og disiplinere intelligensen, slik at individet blir mer selvstendig og kritisk i forhold til å vurdere kvaliteten på diverse informasjon de støter på i løpet av sin normale hverdag. Mens andre synes kanskje at formålet med utdannelse må være å forberede folk på “arbeidslivets krav” — særlig det å være lydig mot autoritetene. Man bør generelt sett unngå å bruke seg selv som et eksempel, men jeg opplevde personlig skolebiblioteket som et “åndelig fristed” i min oppvekst. Selve timene i klasseværelset kunne være tildels uutholdelige i all sin sinnsforvirrede toskeskap, men på biblioteket var det fred å få.
Biblioteket er mer enn bare “et sted hvor de har mange bøker” — det er også et studieområde hvor man kan jobbe selvstendig med slike emneområder som man finner interessante, utenom den ordinære skoletiden. Dette er selvsagt ikke noe som tiltrekker alle, men det er en viktig del av skolehverdagen for de som har filosofisk legning og derfor tiltrekkes av konseptet kunnskap. Hvor skal de henvende seg hvis skolen ikke har noe bibliotekstilbud? La oss gjette tre ganger. Blir det nettet, nettet eller nettet? Det blir ihvertfall ikke den beste løsningen, for den har vi jo allerede, eller altså ikke alle. Noen blir jo “beskyttet” mot denne styggedommen som er fremmede tanker og andre idèer enn de som far og mor har planlagt for sine fremtidshåp. Kanskje er det der vi bør begynne. Det er jo ikke dine barn, selv om de har blitt avlet frem av deg. De er selveiende individer som bare behøver beskyttelse frem til de klarer å ta vare på seg selv på et mer helhetlig vis.
Uansett hvor “godt ment” det måtte være; nesten alt foreldre gjør for (eller mot) sine egne barn er direkte skadeverk som vil manifestere seg i diverse psykiske lidelser gjennom livet deres. Problemet er det samme gamle: En idiot er generelt sett for dum til å forstå at de er dumme, så for alt de vet er de verdensmestere i anvendt intelligens — det er de andre som er dumme. Og ingen er så villige til å støtte dem i denne saken som deres egne barn, ihvertfall inntil de oppdager at foreldrene er jo for faen bare bløffmakere og løgnere som ikke forstår noe som helst om noenting, hvilket vil inntreffe på et tidligere stadium dersom barnet trenes til å stole på sin egen intuisjon heller enn å falle tilbake på sånt som “autoritetene” sier. Det er etter min mening en ekstremt dårlig idè å blande foreldrene inn i skolens undervisningsopplegg. De har sjelden eller aldri “barnas beste interesse” som sin motivasjon; det handler alltid om deres egne fantasier om hvordan ting burde være.
Er det ikke det ene så er det noe annet. For å gjøre en lang historie kort: Det er aldri fred å få. Man går aldri tom for problemer. Ihvertfall ikke før man går tom for kapasitet til å løse dem innenfor en rimelig tidshorisont. Sånn er livet — men hva skal man gjøre? Det eneste frie valget man realistisk sett har er å fortsette så godt man kan så lenge man klarer å holde det gående. Ingen har lyst til å bli gammel og skrøpelig men det eneste kjente alternativet frister enda mindre. Der står saken for de aller fleste. Og klokka sier tikk takk.
Hvem henvender folk seg til når de skriver blogg? Jeg opplever ofte at jeg ikke skjønner hva de prater om. Alt ser veldig “privat” ut for meg. Som man roper i skogen og det ene med det andre. Selv føler jeg ikke at jeg har den korrekte typen personlige problemer, eller rettere sagt, det er ekstremt uvant for meg å klage over ting. Det hjelper jo ikke. Hva om jeg har vondt i en fot? Hva så? Vennligst ingen blomster til hjemmet som de skriver i dødsannonsene. Sympati er ikke bra for fordøyelsen min. Jeg blir feit og slapp av det.
Mens vi snakker om fedme: Det er alltid et kostholdsproblem. Imidlertid har ordet matvrak forsvunnet fra det norske språket etter at “alle” begynte å bli gode og runde utover på 80-tallet, det vil si samtidig med at ordet kos sluttet å være hemmelig kode for seksuelle overgrep og heller ble utviklet i retning av et folkelig belønningssystem basert i sukkerprodukter, hurtigmat og dorsking foran fjernsynet utover kvelden, selvsagt støttet av matvaregigantenes fremvekst som markedsregulerende fenomen. Vi fester hver dag nå som vi har det så bra.
En velformet vitenskapelig teori er når man med så få ord som mulig beskriver hvordan et observerbart fenomen virker, samt i noe mindre grad kanskje noen filosofiske betraktninger rundt hva dette betyr. Ta for eksempel gravitasjon. Den best kjente men dårligst forståtte “kraften” som regulerer universets tilstedeværelse. Jeg sier “kraften” med gåseøyne fordi de fleste er bare vant til å tenke i forhold til Newtons mekanikk, mens Einsteins generelle relativitetsteori beskriver gravitasjon som en geometrisk egenskap ved “romtiden” – altså en amalgamasjon av tid og rom – hvor tilstedeværelsen av massive objekter “bøyer” romtiden.
For tiden har vi the James Webb Space Telescope – JWST – som er designet for å fange opp svært svake og eldgamle lyssignaler ute fra dypet av romtiden. Disse fotonene – altså lyspartikler – har vært på reise “hitover” (retninger mister tildels sin mening i denne målestokken) i mer enn 13,5 milliarder år, slik at de er forskjøvet i fargespekteret til langt inn i det infrarøde (og er således usynlige for øyet, men ikke for det tekniske spesialutstyret de har fylt JWST med). Resultatet av alle våre anstrengelser når det kommer til denne affæren er selvsagt mange nye spørsmålstegn, noen av dem ganske intense. Det vi ser er jo slett ikke hva vi forventet å se. Det er “for mye av alt” der ute.
Først og fremst sikter jeg til det de nå kaller de seks oligarkene — noen svært massive objekter som er bare fra 2-500 millioner år gamle og i henhold til de nåværende reglene for orden og oppførsel i universet har de ikke hatt tid nok på seg for å vokse seg så massive så raskt. Hva skal man tenke? Konklusjonen må bli at det åpenbart er noe vi ikke forstår. På den annen side har vi aldri helt forstått hvordan det kan finnes supermassive svarte hull heller, med opptil mange milliarder ganger så stor masse som sola. På en måte stemmer det ene med det andre; “noe” usannsynlig digert og voldelig må uansett ha foregått for å frembringe det vi observerer. Kanskje de aller tidligste stjernene var så mye større enn alt vi har sett siden at de bare kunne eksistere i for eksempel tusen år – som er ingenting, bare et blink i kosmisk sammenheng – før de kollapset til svarte hull som siden bare har fortsatt å vokse gjennom å “spise opp” alt som kommer i nærheten av dem.
De som kan huske slutten av 1800-tallet vet hva jeg snakker om når jeg sier ordet vitenskapsoptimisme. Folk var veldig gira på alt det nye og moderne. Det fantes et veldig fremtidshåp. Selv de som var nødlidende kunne se at det fantes “muligheter” selv om de ikke var innenfor deres rekkevidde akkurat der og da. Hvem føler optimisme i dagens verden? De som har drevet firmaet A/S Ny Økonomisk Verdensordning har jo kjørt mannskiten på trynet ned i grøfta (og deretter jokka det ihjæl). Det har riktignok blitt et høyere antall svært rike individer enn det noensinne har vært, men om vi ser bort fra akkurat dem, akkurat nå, så har alt blitt mye verre for alle, siden det jo spiller fette liten rolle om man er rik eller fattig hvis lufta smaker giftig og vannet gir deg diarè.
Intelligens er den mentale evnen til å forstå sammenhenger. Til intelligensen regnes vanligvis evnen til å lære, resonnere, planlegge, løse problemer, tenkte kritisk og abstrakt, samt til å forstå ideer, språk og kompliserte årsakssammenhenger. Intelligens er ikke statisk, noe som er en av grunnene til at mennesker kan få nedsatt kognitiv funksjonsevne (et ofte brukt begrep i psykiatrien) på grunn av blant annet traumer. Nedsatt funksjonsevne skyldes ofte at «støyet» en har opplevd opptar underbevisstheten og gir betydelig tap av fokus, nøyaktighet, vilje til å tenke dype tanker og tidslengden en klarer å tenke på et problem.
Er det intelligent å forvente intelligens hos andre mennesker? Jeg vil si nei. Det man bør forvente er kodefeil, altså at det individet man har foran seg – uansett når, hvem, hvor og hvordan – er traumatisert på noe slags underdiagnostisert vis. Altså at de er gale. Dette er ikke et spørsmål, dette er en rimelig antagelse. Spørsmålet er hva slags perversiteter dette medfører og om man er klar for å forholde seg til dem. Det finnes jo ingen klart definert grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser — men de fleste opplever at til hvilken grad de kan forholde seg normalt til noen henger veldig sammen med i hvilken grad de er “insisterende” med ett eller flere sære karaktertrekk, om de ofte føler og gir uttrykk for at de har rett, kjenner sannheten, vet best, og diverse andre ting i den samme gata.
Alle vet at mennesker kan være vanskelige å deale med, selv om de ellers er ens beste og nærmeste venner. Derfor blir vi ikke egentlig overrasket når folk blir vrange og umedgjørlige, når de lyver og fantaserer om hvem de er og hva de driver med her på jorda, eller altså når de oppfører seg som man typisk gjør når man har en kodefeil oppi katastrofebobla si. Sånn er jo mennesker. Det skrangler og går i alle retninger samtidig, uten at de alltid – eller engang mesteparten av tiden – kan gjøre rede for hvorfor de handler som de gjør. Imidlertid har de fleste en utpreget tendens til å bruke seg selv som målestokk for andres personegenskaper, slik at man henfaller til automatikk i tenkningen rundt hva som motiverer andre til å handle som de gjør – på seg selv kjenner man andre – ikke uofte til en patologisk grad som man kan observere for eksempel i form av “psykologisk projeksjon”. Dette er så typisk at man som en generell hovedregel trygt kan anta at folks moralske anklager mot verden og andre mennesker egentlig er tilståelser av egne synder.
Noe alle intelligente mennesker identifiserer som et problem i dagens verden med dagens informasjonsteknologi er menneskers evne til å tro på fullstendig vanvittige ting og siden la denne troen motivere dem til å også gjøre det vanvittige. Vi er allerede i en situasjon der ganske enkle algoritmer leder folk rundt etter nesa i en labyrint av desinformasjon og propaganda som tildels koker hodene deres i en alarmerende grad. Hvordan sosiale media er designet handler som regel om å holde på brukernes oppmerksomhet så lenge som mulig, slik at de kan selge reklameplasser til diverse aktører som ønsker å nå den eller den målgruppen med annonsene sine. Fra plattformenes side er det uinteressant hva slags innhold som produseres og distribueres gjenneom tjenesten de tilbyr – så lenge det ikke er bent frem straffbart – så alt de bryr seg om er om man har noen tusen følgere, som jo representerer et publikum med penger de kanskje ønsker å bruke på hva det enn er annonsøren har å tilby. Sånt er salgbart. Oppmerksomhet er en vare for de som tilbyr plattformer for innholdsprodusentene. Hvorfor ville Spotify for eksempel betale millioner av dollars for det dustete kjerringsladderprogrammet til den evneveike hasjrøykeren Joe Rogan? Svar; fordi han har mange millioner av følgere. Punktum. Verken mer eller mindre. Dette handler om cashish. Hvor mange zombier kontrollerer du? Det er dette som avgjør din verdi som nettbasert kuturprodukt. Mediavirkeligheten er hyperrealistisk. Hva vil skje hvis vi midt oppi denne lapskausen dropper en kunstig intelligensrobot som er programmert til å “holde på folks oppmerksomhet”?
Dette er dagens spørsmål. Noe av svaret vil ligge i de to videoene nedenfor.
Filosofiprofessor Hans-Georg Möller har en YouTube-kanal som blant annet er et glimrende eksempel på hvordan det høres ut når en tysker snakker engelsk. Dette får meg noen ganger til å fnise men jeg følger kanalen av helt andre årsaker, som for eksempel hans tre prinsipper for personlig identitetsdannelse: Oppriktighet, autensitet og profilering. Den første er veldig old school og handler om et oppriktig liv innenfor den rollen man har valgt — eventuelt den man er født inn i. Vi kan grovt sett si at dette var den vanlige standarden i førmoderne tider. Dette med å være “autentisk” ble ikke en ting før begrepet selvrealisering kom inn i verden, mens “profilering” som konsept henger nøye sammen med fremveksten av internett og sosiale media. Alle må forstås som statistiske abstraksjoner og modeller. Individuell varians er selvsagt stor, men det vil likevel fremkomme en “tendens” i en av disse tre retningene.
Alle som gjennomgikk et program for “ledertrening” på 80-tallet kom i kontakt med transaksjonsanalyse (TA), men jeg vet ikke om dette er i bruk på den samme måte i dag. TA er uansett en slags psykologisk geriljataktikk man kan bruke for å danne seg et bedre bilde av hvordan kommunikasjonslinjene manifesterer seg i den for hånden værende situasjon, eller kanskje vi heller skal si hvorfor kommunikasjonen ikke fungerer bra når og hvis dette er et problem. TA er ikke et profesjonelt psykologisk verktøy; det betraktes som en forenklet feltmodell av grundigere analytisk metodikk som for eksempel psykoanalyse eller objektrelasjonsteori. Hensikten er da heller ikke å gå inn i et program for behandling, bare å danne seg et overblikk over “situasjonens energier” og hva som trigger de enkelte aktørene i konflikten. Grovt sett kan vi si at TA handler om ulike “egoposisjoner” hvor det normale er voksen-til-voksen dynamikk. Imidlertid kan egoet vandre slik at man antar en “foreldreposisjon” i forhold til noen, som ofte arter seg som en nedlatende, belærende stil. Motsatt kan egoposisjonen vandre regressivt til en infantil posisjon, som grovt sett handler om de mestringsteknikkene man typisk vil finne hos barn.
Möller beskriver strategiene for identitetsdannelse som teknologier med stigende grad av kompleksitet. De oppriktige aktørene er også de mest primitive, som danner sin identitet på et relasjonelt grunnlag, altså som “medlemmer av en gruppe” (si for eksempel familie, jobb og annet som innebærer psykologisk rollespill), slik at man definerer sin identitet som for eksempel familiefar, snekker, norsk, med videre, altså med ord som beskriver en relasjonell funksjon innenfor en gruppe — og relativ strategisk suksess henger på i hvilken grad man demonstrerer oppriktighet i performativ forstand. Han er en god far. Et annet spørsmål er om han også er “autentisk”, om han “er seg selv” i en dypere forstand, vi kan si om individet har gjennomgått en mer eller mindre “mystisk” prosess av selvutvikling, slik at man er “ferdig formet” som menneskelig individ, at man har sin egen unike karakter, og så videre. Når det gjelder romantiske parforhold ser de oppriktige etter “en bra partner” (som altså er oppriktig i forhold til å være partner, jobbe med forholdet, og det ene med det andre) mens de autentiske søker sin “sjelefrende” som har personegenskaper som man “klikker sammen med” på et mer metafysisk grunnlag. Det var meningen at vi skulle møtes og bli sammen. Som vi ser vil disse forskjelligartede ambisjonstilstandene medføre forskjelligartet erfaringsmateriale.
Den nyeste og mest avanserte formen for psykologisk identitetsdannelse er merkevarebygging støttet i elektroniske media. Man utvikler og presenterer en profil som man senere markedsfører som “seg selv”. Det kan bli hvor detaljert som helst — og som jeg tidligere har påpekt ligner fenomenet i en ganske interessant grad på “legendebygging” slik som det særlig ble praktisert av diverse hemmelige tjenester under Den kalde krigen, altså spioner og deres godt innøvde dekkidentiteter. Vi kan si at profilørene skaper seg selv som PR-fenomen innenfor en global oppmerksomhetsøkonomi. Slik aktivitet befinner seg i en dimensjon hinsides oppriktighet og autensitet. Vi må heller snakke om troverdighet og konsistens, altså om “produktet” lever opp til hva som er lovet i “reklamen” (som ingen egentlig forventer i vår kyniske tidsalder, men man godtar det man får så lenge det ikke er helt på jordet). Det går ikke an å si at noen strategi for identitetsbygging er “korrekt” siden alt dette uansett bare er fantasier som er klistret på toppen av et ganske absurd dyr som lever i denne verden på måter som ligner andre livsformer i større eller mindre grad. Identitet er jo først og fremst en sosial funksjon. “Hvem man er” fremstår som et mindre interessant spørsmål så lenge man befinner seg alene, uten behov for å forholde seg til andre menneskers vilje og egenskaper. Men så snart man introduserer “noen annen” i bildet har vi det gående: Hvem er jeg? Hvem er du? Hva er vi i forhold til hverandre? Spørsmålene kommer på rekke og rad. Relasjonen må avklares for at man skal kunne forholde seg til hverandre på fornuftig vis, og det er ved dette tidspunktet at transaksjonene kommer på banen. Hvis vi sammenligner forskjellige strategier for identitetsbygging med egoposisjonene innenfor transaksjonsanalyse kan vi forutse visse kommunikasjonsproblemer mellom for eksempel de oppriktige og de autentiske, eller begge disse i forhold til profilørene. En profilbygger ser jo ikke noe problem med å fullstendig dekonstruere personlighetsstrukturene som er i daglig bruk blant de to andre kategoriene, slik at for eksempel “mannsrollen” oppleves som noe absurd innenfor den nyeste tenkningen, mens det er et fundamentalt eksistensspørsmål hos de som på oppriktig vis søker å fremføre denne rollen. Samtidig vil “de autentiske” med forutsigbar sannsynlighet oppleve “personer på nettet” som falske, pretensiøse og èndimensjonale, mens en profilør sannsynligvis vil oppleve begge de to andre typene som sinnsforvirrede. Emosjonell inderlighet er jo ingen god profilstrategi. Man ser bare klin kokos ut. Hva det handler om nå er å avbalansere markedsstrategien mot kontraktisk leveringsplikt — og ellers oppføre seg profesjonelt.
Mens jeg jobbet som håndverker pleide vi å kalle det naziarkitektur når den soppen som hadde laget tegningene åpenbart var glad i rette linjer, skarpe hjørner og nakne betongflater. Det sistnevnte kalles forresten brutalisme, etter det franske konseptet “beton brut”, som best kan oversettes med “rå betong”. Det har ikke noe med “brutalitet” som atferdsmønster å gjøre, altså menneskelig brutalitet, selv om stilen med nakne betongflater på store og “truende” bygninger sannsynligvis appellerer til disse egenskapene hos folk — som generelt sett ikke har noe greie på arkitektur, og enda mindre på håndverk, men de klarer i det minste å si noe om hva de synes er pent (og det motsatte).
Mitt inntrykk er at folk som regel føler et visst ubehag over å bevege seg gjennom “døde landskap” hvor intet vokser og alle formene man kan observere fremstår som harde og uvennlige i forhold til den “kroppens sårbarhet” alle lever med som en del av realitetsbildet sitt til enhver tid. Det finnes mange kanter på alle kanter, så å si, og i dette kantete landskapet går det an å for eksempel snuble og falle, slå hodet sitt mot noe — og det var det. Game Over. Selv om man ikke akkurat har dette i bevisstheten der man går så kan du ta deg bra mye faen på at dine underbevisste deler er klar over faren. Dette er hva det tidligere nevnte ubehaget handler om. Det er en sårbarhetsfølelse. Vagt og intuitivt men likevel virkelig.
Megalomani er sykelige vrangforestillinger om egen storhet, i dagligtale det samme som stormannsgalskap. I sin mest uttalte form innebærer megalomani vrangforetillinger om egen storhet (man «er» eller føler seg som Gud, Jesus, konge, herre over hele verden, eier av fantastiske rikdommer og lignende). Megaloman brukes også i dagligtale om personer som har voldsomme forestillinger om egne evner og fremtid uten at disse nødvendigvis uttrykker en alvorlig psykisk lidelse.
(Store medisinske leksikon)
Det interessante spørsmålet er om det kan finnes noe slikt som “kollektiv megaloman psykose” og hvordan dette i så fall ville arte seg. Man har jo etterhvert hørt om mange barokke diagnosebilder innenfor psykiatrien. Münchausens syndrom via stedfortreder og det ene med det andre. Det er liksom mer akseptabelt å være litt kokkelimonke og pling i bollen når man deler opplevelsen med mange andre. Etter min mening er alle slike fantasier om at “vi” deler noen slags metafysiske vidunderligheter som “nasjonens storhet” 24 karats bullshit som ikke bare er vås, det er også noe som bør ha en egen psykiatrisk diagnose: Man identifiserer seg med en mytologisk fantasi som ikke eksisterer i noen objektiv forstand. Når vi snakker om “nasjonen” mener vi egentlig bare språket. Hva annet er det som gjør folk “norske”? Resten har jo mildt sagt så mange variabler at man kan fremstille nærmest hva som helst med litt kløktig bruk av statistisk fusk.
Jeg klarer ikke å se for meg noe som eventuelt skulle telle som “norsk nasjonalarkitektur” som man ikke også finner plenty mange steder i andre land. Stavkirker? Det er jo ingen som bygger boliger som ligner på dette. Heldigvis, får man vel nærmest si. Herregud. Min egen smak for arkitektur går mer på konsept enn detaljarbeid: Jeg liker sånt som ser ut som det hører hjemme der det ligger, uten å ha noe åpenbart “forbedringspotensial”. Det ser ferdigbygd ut, på en måte som “stemmer med landskapet” rundt. Kanskje har det alltid ligget der? Det ser ihvertfall ut som om det bør ligge akkurat der det ligger. Det ser bra ut. Det stemmer. Man føler liksom en viss lettelse over at de som bygde det gjorde en skikkelig jobb på alle måter — og slik sett fått til nærmest det motsatte av det tidligere nevnte “døde landskapet”. Det ville ikke gjort noen forskjell for meg om jeg var den eneste som følte det slik – jeg ville fortsatt føle det samme – men det er jeg jo ikke. Minst 80% av alle jeg kjenner og/eller støter på mens den typen tema er oppe til samtale sier at de også foretrekker arkitektur som “deltar i landskapet” på en mer organisk måte. Quelle surprise som franskene sier. Levende skapninger vil helst ha omgivelse som føles “levende”.
Har noen noensinne møtt noen som ikke liker for eksempel arbeidene til Antoni Gaudi i Barcelona? Kunstferdig utførelse appellerer jo alltid til “noe” i folk. Gaudi var faktisk årsaken til at jeg besøkte Barcelona første gang. Siden har jeg vært der flere ganger og sett andre deler av byen — jeg føler ikke noe spesielt behov for å se “mer”. Det er andre deler av Spania som interesserer meg nå, men blikket mitt forblir det samme. Øyet som ser. Wedjat. Det går strengt tatt ikke an å diskutere smak og jo mer presis man prøver å være jo mer forvirrende blir samtalen, men vi kan likevel komme med noen rimelige påstander om tings “salgbarhet”; i den forstand at hvis mange synes at den tingen man har er en fin ting som de kanskje ville kjøpe hvis den ble lagt ut for salg, så er dette en form for objektivt mål på “smak”. Sånn sett er jeg veldig kommersiell i det jeg selv lager. Jeg liker “pene ting” (med en vid tolkning av hva ordet pent betyr) og “pent arbeid” med kunstferdig finish — som gjerne kan være en eksentrisk løsning men det må likevel se “korrekt” ut. Arbeidet må ha en indre logikk og konsekvens som er “kledelig” på både en intern og en ekstern måte. Dette er egentlig en veldig utdatert måte å tenke på i dagens byggmarked, hvor alt handler om prefabrikerte elementer som monteres på byggeplassen – med lokale tilpasninger der dette behøves – heller enn den typen løsninger som “gror ut av stedet der man er”. Håndverkets historie handler jo om at man begynte med svinedyre materialer og billige mannskapstimer mens nå har vi det motsatte forhold. Maskiner gjør mesteparten av jobben med å fremstille egnede materialdimensjoner slik at man får ned det totale antallet mannskapstimer. Jobben handler om tilpasning mer enn om utforming. Selv foretrekker jeg steinbygninger som er minst hundre år gamle og jeg opplever det som “a piece of cake” å samarbeide med slike konstruksjoner, mens mer moderne ting ofte skremmer meg når jeg ser hvor skrøpelige og sjuskete utført de er. Men nok om det. Verden går sin skjeve gang.
TL;DR-versjonen er at enkelte utvandrere fra den spanske nordkysten tjente seg rike på diverse virksomhet i “koloniene” – Las Indies – eller altså Karibien og Søramerika, før de vendte tilbake til Spania og etablerte seg som en egen nyrik samfunnsklasse på det sene 1800- og tidlige 1900-tallet. Det som står igjen etter dem er særlig de såkalte indianerpalassene; Los Palacios de los Indianos: som man forsåvidt finner over hele Spania, men særlig langs nordkysten: Cantabria, Asturias og Galicia, en region nordmenn typisk kjenner dårlig, selv om det definitivt er i denne regionen – “det grønne Spania” – man finner de mest “norske” landskapene. Indianerpalassene ligner forsåvidt diverse norske skipsrederboliger og herskapshus som ble oppført i den samme tidsperioden når det kommer til arkitektur, byggestil og materialvalg, og de fremstår generelt som uforsvarlig dyre per kvadratmeter nytteflate – uten å samtidig være effektive på tekniske løsninger tilknyttet våtrom, oppvarming og den typen ting – i forhold til vår tids byggeskikk. Kort sagt: Pompøst og imponerende, men sinnssvakt dyrt i drift. Hvis man ikke har råd til å blø penger til enhver tid bør man satse på noe annet, men for de som føler seg klare for et seriøst prosjekt finnes det noen ganger indianerpalasser som ligger ute for salg. Noen oppussingskostnader må påregnes.
Mange slike bygninger fungerer som familieboliger, særlig der vi snakker om arv, mens andre drives som musèer eller ymse slags kulturelt orienterte institusjoner i offentlig regi, men det som kanskje er mest aktuelt for de som kjøper og setter i stand et indianerpalass nå for tiden er å drive det som et eksklusivt feriested for slike som søker noe annet i Spania enn den typiske “turistpakka” vi særlig finner langs kysten mot Middelhavet, men som heller ikke egentlig tiltrekkes av konseptet “storbyferie” — Madrid, Barcelona, Bilbao, Valencia … det er jo som regel slik at uansett hvor i verden man reiser så er “småbyfølelsen” noe gjenkjennelig. Hvis man liker denne mer kulturelt orienterte vinkelen med “distriktspreget” middelalderarkitektur i kombinasjon med nærliggende naturområder velegnet for vandring og rekreasjon, så finner man typisk dette overalt i Spania, men det er svært variabelt hva slags fasiliteter man finner innenfor rimelig gangavstand på spanske småsteder. Økonomisk stagnasjon gjennom lang tid har satt sitt preg på lokalmiljøene, særlig der man hadde tidlig vekst i industrien – en vanlig ting å finne i kombinasjon med indianerpalasser – men senere ble ting nedlagt og folk flyttet til regioner med bedre økonomiske muligheter, slik at mye av bygningsmassen ble typisk stående og forfalle. Hvis man ikke er kravstor i forhold til standard og fasiliteter i lokalmiljøet går det an å gjøre nærmest latterlige røverkjøp – med gode offentlige tilskuddsmuligheter – ute på den spanske landsbygda. Det er i grunnen det samme opplegget som gjelder for alle “fraflyttingskommuner” i alle land: De tar den økonomiske aktiviteten de kan få, gjerne utlendinger som vil kjøpe noe billig og sette det i stand ved hjelp av lokale håndverkere, og det ene med det andre. At folk kommer til et sted og bruker penger der er jo “noe”. Selv små investeringer kan ha betydelige positive ringvirkninger for en “landsbyøkonomi”, derfor blir man typisk møtt med åpne armer hvis man ellers er en seriøs person som ikke bare “prater”.
Som alle vet er det tre ting som er virkelig viktige når det kømmer til fast eiendom: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Et kjipt hus på et fint sted er bedre enn det motsatte — et forhold som selvsagt reflekteres i prisnivået på sånt som ligger ute. Typiske tettsteder som vokste opp rundt industri eller gruvedrift som senere ble nedlagt befinner seg vanligvis nederst på prisstigen. Først forsvant jobbene, siden fulgte menneskene etter. Nå står annethvert hus tomt, eller verre. Det vanlige mønsteret. Vi hadde – og har vel fortsatt – mye av dette ute i norske distrikter, selv om det generelt sett virker som ting har forbedret seg litt siden den aller verste bølgedalen på 90-tallet. Men igjen, fraflyttingskommuner tar den økonomiske aktiviteten de kan få, så der er vi i konsept, uansett hvilket land vi konkret snakker om. Nord-England og Ruhr-området i Tyskland, for ikke å snakke om de gamle østblokklandene, har for eksempel mye dyster industriørken i så måte – såkalte brunsoner – mens når det kommer til Spania så er “innlandsregionen” nøkkelordet. Den er både diger og mangfoldig, men i generell forstand – bortsett fra akkurat rundt Madrid – befinner det spanske innlandet seg i en annen økonomisk (og forsåvidt også kulturell) virkelighet enn turistområdene langs kysten. Kunsten er imidlertid å finne de “lommene” som verken er økonomisk zombifiserte eller nedrent av masseturismens støy og “festmentalitet”. Man vil i hovedsak alltid finne en lokal bar og nærbutikk (gjerne i tilknytning til hverandre) uansett hvor langt ut på landet man reiser, men det kreves jo et visst kundegrunnlag for at et tettsted skal kunne drifte den typen miljø preget av varierte kafèer og butikker med lokalt produserte varer som turister typisk opplever som “spennende og autentisk”. Noe Spanie har til sin fordel, sett fra et norsk perspektiv – dette gjelder forsåvidt også Italia og andre søreuropèiske land – er et relativt mildt klima. Det hender de har litt ruskevær, men ikke noe man realistisk kan sammenligne med en norsk innlandsvinter. Sommervarme er som regel et større problem, men også der har man sine metoder. Tradisjonelt har man gått mye for tykke adobevegger med små vindusflater, altså mer eller mindre en kunstig hulekonstruksjon, slik at det forblir både svalt innendørs om sommeren og lettoppvarmet gjennom vinteren. Her kan det forresten nevnes at det også ligger at antall faktiske huler ute til salg – det vil si boliger som er gravd ut inni fjellet, ikke dryppsteinsgrotter og slikt – og hele poenget med disse er at temperaturen har en tendens til å legge seg rundt 18-20 inni der året rundt mens det ellers er et tørt miljø.
Det man i Spania kaller en comarca er, administrativt sett, en slags mellomting mellom kommune og fylke, hvor jeg personlig vil fremheve comarcaen El Bierzo som ligger i den autonome regionen Castile y Leon helt i “innerhjørnet” av den delen av Spania som ligger rett ovenfor Portugal – pilgrimsruta Camino de Santiago går gjennom El Bierzo – og som er preget av både leonske, galiciske og kastiljanske tradisjoner i stedsegen blanding. Det vi kaller “teknisk takst” på en bolig er jo hva det ville koste å føre opp en tilsvarende konstruksjon på det samme sted og med de samme materialer, minus slitasje, slik at man får i prinsippet mye “gratis” hvis man kjøper en tradisjonell gammel steinbygning – det ville vært svinedyrt å nybygge noe sånt i dag – i en hvilken som helst spansk comarca (bortsett fra de aller hippeste og mest attraktive stedene) og legger ned omtrent det samme som kjøpesummen i oppussing og modernisering, pluss selvsagt at man gjør mye av arbeidet selv. Jeg er murer av fag, så dette preger naturligvis hvordan jeg tenker om hva som er “mulig” på dette viset. Jeg vil ikke uttale meg om hvor klokt det eventuelt er å basere seg på innleide håndverkere — det er sannsynligvis smartere å betale mer for noe som har mindre oppussingsbehov i utgangspunktet, siden materien er treg og det baller fort på seg med diverse uforutsette komplikasjoner. La oss si at hvis alt man behersker er maling og diverse annen overflatebehandling av allerede eksisterende bygningsdetaljer, så er dette det ambisjonsnivået man bør legge seg på. “Oppussing” kan jo bety så mye, men det er på sitt minst morsomme når det krever all fritid, alt mannskap og alle penger man har og/eller klarer å skaffe gjennom mange år. Man hører jo historier. Dessuten ligger det tause vitnesbyrd om folk som har overvurdert sin egen kompetanse og kanskje også sine finansielle muskler i det antallet “delvis oppussede” eiendommer som ligger ute for salg. Nytt tak og nytt badeværelse er typisk sånne ting som kan sluke utrolig mye penger ganske faderlig fort og før man vet ordet av det står man der med en halvferdig jobb som man ikke har råd til å fullføre. Det er bra å ha drømmer men det er enda bedre å ha en viss grad av styring på det som foregår i realitetenes verden. Alle sier dette.
Moralisme er læren om at det finnes en overordnet, forpliktende morallov som kan erkjennes (motsatt: immoralisme); også det syn at moralske verdier er høyere enn estetiske, intellektuelle eller religiøse. Ordet brukes imidlertid ofte nedsettende om det å legge overdrevent sterkt vekt på moral.
Jeg forstår ikke hvorfor de lyver om dette, men det var interessant å skumme gjennom det som fremkommer på norsk under søketermen “moralisme definisjon”. Jeg har jo noen ganger for vane å forankre resten av teksten i en innledende definisjon fra leksikon, ordbok eller andre til saken relevante kilder, slik at det ikke bare blir en blokktekst av subjektiv synsing av typen RFR (“rett fra ræva”), som jo aldri er interessant. Uansett, moralisme betyr akkurat det ordet sier: Når moral blir gjort til en “isme” — i praksis en hersketeknikk.
Moralfilosofer skiller ofte mellom moralske normer og andre typer normer, som for eksempel juridiske normer. Moralske normer hevdes ofte å være mer grunnleggende på den måte at våre grunner til å følge de juridiske normene i et samfunn avhenger av i hvilken grad de juridiske normene er i overensstemmelse med de moralske normene.
(Store norske leksikon)
Dette er et tildels grumsete farvann å navigere. Jeg definerer moral – som ikke nødvendigvis behøver å være god moral – som de standarder et individ setter for hvordan vedkommende forholder seg til verden generelt og andre mennesker spesielt. Det følger av dette at det vi kaller amoralske individer er de som ikke kan eller vil være “forutsigbare” i sin ferd; de vil ikke “binde seg” til noe. Dette er barnets fantasi om frihet, som egentlig bare handler om fravær av moralsk ryggrad, men det er faktisk et ganske vanlig argument også blant slike som identifiserer seg som voksne, men som kanskje heller burde benevnes som transbarn. De er en trassig treåring fanget i en voksen kropp.
Etter min mening er det avgjørende viktig at man forstår forskjellen mellom moral og moralisme. Det første er et regelverk man pålegger seg selv. Det andre er et regelverk man mener at andre – altså “verden” i sin fulle og hele betydning – bør leve etter. Det kan for eksempel ikke finnes noe slikt som “moralsk forargelse” hos et individ som ikke har meninger om andres moral — og bare for å poengtere dette på en ekstra tydelig måte: Moral og rettsfølelse er ikke det samme. Det at man følger reglene er ikke nødvendigvis et tegn på at man har gode moralske standarder; det kan vel så ofte handle om at man frykter de juridiske konsekvensene av å gjøre eller være med på ting man ikke har noen moralske motforestillinger i forhold til å gjøre eller være med på. Jeg kan ikke gjøre dette fordi det er en straffbar handling.
Som alle vet er politikk som regel en amoralsk idrett. Som man sier i Japan: bambusen må bøye seg for vinden. Løfter og avtaler er relative størrelser som må oppfattes som følsomme for dette med “kart og terreng”. Imidlertid kan heller ikke de bryte loven uten at det får – eller i det minste bør få – de samme konsekvenser for dem som for alle andre i en tilsvarende situasjon. Det går faktisk en veldig klar grense der, som ikke handler om moral. Vi kan si at det som leder folk helt frem til grensen for hva som er lovlig sannsynligvis handler om tvilsom moral, men det siste avgjørende skrittet over grensen er en antisosial handling som er vesensforskjellig fra det å bare være en drittsekk, selv om man i enkeltindivider ofte kan tolke dette som en glidende skala. På den annen side har vi et åpenbart problem i forholdet mellom politikkens amoralske dimensjon og det faktum at politikernes jobb er å lage de lovene som regulerer samfunnets kjøreregler. Det hender at fokuset vandrer litt, kan det noen ganger virke som, fra det å jobbe for “sine saker” til det å jobbe for “sine folk”. Har politikerne sine favoritter blant befolkningen eller jobber de ut ifra en flat juridisk struktur, altså at “loven er lik for alle”? Det kan være vanskelig å se.
Filosofer fisker ofte på dypt vann. Det er ikke interessant å studere folks “meninger”. Det vi ser etter er de aller dypeste idèene folk har, sånt som slår inn på et tidligere stadium enn individets idèer om moral, juss og rett. La oss si de eksistensielle tingene. Det er jo der angsten bor. Frykt er typisk en sterkere motivasjonskraft i menneskers liv enn nesten alt annet som driver dem. Som Machiavelli påpekte: Folk sviker det de sier at de elsker på grunn av et øyeblikks impulsiv lyst, men de forblir lojale mot det de frykter. Man behøver ikke å være filosof for å filosofere litt rundt til hvilken grad frykt brukes som et aktivt propagandaverktøy for diverse politiske formål. Fra et biologisk perspektiv bør man forvente at “en følelse av fare” tiltrekker mye mer intens oppmerksomhet og generell beredskap i kroppen enn sånt som man nærmer seg på en mer vimsete og nysgjerrig måte. Sånn sett jobber de som skremmer folk med noen dype filosofiske elementer. Hva skal man gjøre med frykten sin? Spør du meg vil jeg si det samme som med enhver annen følelse: Anerkjenne at den er der men administrere atferden sin fra et annet sted i personligheten. Frykt er jo ofte en svært nyttig følelse som hindrer levende skapninger i å gjøre suicidale ting, så det er verd å lytte til hva den sier. Det gamle norske ordet for dette er vardhug – som ordet vardøger er utledet fra – og det betyr nor sånt som “et sinn i alarmberedskap”. En typisk gjenganger blant historiene man hører fra folk som er hekta på ekstremsport er den om hvordan de føler seg unikt levende mens de navigerer en potensielt livsfarlig situasjon. Mestring av frykt gir stor personlig tilfredsstillelse. Imidlertid har man et problem hvis man venner seg til å unnvike og stikke av fra det man frykter — og senere bjeffe mot det “fra trygg avstand”.
Selv tror jeg at det som motiverer moralister kan spores tilbake til deres eksistensielle angst. De ønsker seg en verden som fungerer etter regler de kan forstå. Med andre ord en kontrollerbar verden, som de gjennom sin anvendte forstand kan manipulere til sin egen fordel. Som vi ser har vi igjen støtt på et misforhold i relasjonen mellom selvet og verden. Det kreves visse godt kjente psykologiske håndgrep for å utvikle, implementere og vedlikeholde en egotilstand hvor man opplever seg selv som “viktig”. Ingen av dem er sunne, i ordets egentlige betydning, men noen av dem er mer usunne enn andre. For eksempel er en skrekkslagen person som opplever seg selv som situasjonens hovedrolleinnehaver også en farlig person, direkte eller indirekte. Frykt har en utpreget tendens til å nullstille folks moral. Det går an å skremme dem til en slik grad at de ikke klarer å fokusere på annet enn sin egen overlevelse her og nå, uansett hva dette betyr i praksis. Senere vil de kategorisere det de gjorde som noen slags variant av selvforsvar, opp til og inkludert argumentet “heller dem enn meg” som er hva dette med at man handlet under ordre til syvende og sist betyr. Vi observerer imidlertid bare en “moralsk gradient” som forelå allerede i utgangspunktet. Forskjellen består i situasjonens karakter, ikke i moralsk relativisme. Vedkommende har en personlig overbevisning om at det finnes sosiale hierarkier organisert etter en skala fra gode til mindre gode — og de som tenker slik plasserer typisk seg selv omtrent på midten, men “i bevegelse mot toppen”, slik at det finnes mange som er dårligere enn dem selv, men også noen som er bedre, og de søker å vanke sammen med de som er bedre og finne inspirasjon i slikt selskap, mens de har et mer “problematisk” forhold til de lave klasser, ikke minst den de selv kommer fra og derfor opplever det som særlig viktig å distansere seg i forhold til.
