Kategori: Blogg

Dessverre er vi belemret med såkalte nypaganister som tar til seg og systematisk føkker opp gammelt historisk kildemateriale, men på den annen side så har folk alltid – med mindre de har gjort en innsats for å disiplinere og forbedre seg – vært lallende idioter. Derfor blir det som det blir. Saken er at vi har bare èn historisk kilde til den angelsaksiske gudinnen Eostre – også kjent som Ostara – og det er kirkefaderen Bede, som skrev om dette på 700-tallet i sin bok Om tidsregning, hvor poenget var at angelsakserne lenge før Bedes tid pleide å kalle denne tiden av året “Eosturmonath” og avholde festivaler til denne gudinnens ære. Jacob Grimm (med flere) tar riktignok opp temaet igjen på 1800-tallet, og i disse tyske kildene finner vi flere versjoner av hvem som kom først av haren og egget — men det begynte med en skadet fugl. Enten var den nesten frosset ihjel eller så hadde den fått brukket vingene, men Ostara helberedet uansett fuglen ved å skape den om til en hare, som imidlertid fortsatte med å legge egg, som på magisk vis blir til fargesprakende små kunstverk hver gang Ostaras festival kommer opp. Det er vanskelig å forholde seg til denne historien. Den mangler tilsynelatende mytologisk fundament og det er vel få som tror annet enn at dette er en moderne oppfinnelse som noen har diktet opp for å “forklare” påskeharer og påskeegg.

En ting vi kan reflektere over er imidlertid at på engelsk heter påskeharen easter bunny, altså det som på norsk ofte oversettes med ordet “harepus”, det vil si kaniner. Hva vet vi om kaniner? Vel, de formerer seg jo som kaniner, ergo er de et ikke urimelig fruktbarhetssymbol. Det samme vet vi om egg. Alle kulturer på alle steder i verden regner egg som et fruktbarhetssymbol, av åpenbare årsaker. Vi kan følgelig påstå at påskeharen og påskeegget er ikke forbundet på noen annen måte enn det minste felles multiplum at de begge er fruktbarhetssymboler. Hva påskelammet angår så kommer vel det inn i bildet fordi lamming foregår på denne tiden av året, så det er “mer av det samme” i en kult som oppsto for så lenge siden at vi forlengst har mistet kontakten med selve meningsinnholdet, om ikke med de materielle omstendighetene som forelå og fortsatt foreligger, som realitetsgrunnlag for kultdannelsen. Denne tiden av året er jo ekstremt viktig for jordbrukskulturer i den europèiske klimasonen — kanskje i noe mindre grad nå, selv om det å forholde seg teknisk til sesongens optimale forhold for vekst er det aller minste som må til for å lykkes som bonde. Man behøver ikke lenger å synge å danse til noen guders ære. Landbruksministeren tar seg av alt sånt. Men i steinalderen, da folk først begynte med organisert jordbruk, var det jo uklart hva slags makter som styrte disse tingene og hva man eventuelt måtte gjøre for å holde seg på godfot med dem. For tiden følger jeg med på utviklingen innenfor en veldig interessant retning ev arkeologisk analyse, hvor premisset er at disse anleggene – altså diverse “megalittiske” konstruksjoner fra steinalderen – er bygget slik at det naturlige spillet av lys og skygger på bestemte datoer og årstider gjenskaper et mytologisk “hellig bryllup” mellom himmel og jord som skjer hvert år om våren, slik at vekstsyklusen kan begynne på nytt. Bortsett fra det som ble oppført i stein og derfor fortsatt står der den dag i dag vet vi at de hadde ganske mye mikkmakk oppført med tømmer også, slik at det er rett og slett veldig mye vi ikke ser når vi studerer disse tingene og vi har lite mer å gå på enn vage spor og mer eller mindre rimelige antagelser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På rent personlig og spekulativt grunnlag vil jeg her og nå ta et stort sidestepp og peke på Asterion; monsteret i labyrinten — som vi kjenner for eksempel fra den greske myten om helten Tesevs som reiste til Kreta for å befri kong Minos fra “minotauren” – angivelig en mann med oksehode – og som brukte “en rød tråd”, spunnet spesielt for formålet av den vakre Ariadne, for å ikke gå seg vill i labyrinten, Navnet Asterion betyr imidlertid “kommet fra stjernene”, så der har vi forsåvidt både saltmat, søtmat, feitmat og gull for de som liker å fantasere om skapninger fra verdensrommet som en gang kom til jorda for “noe” (her finnes stort rom for mange og lange gitarsoloer), men ingen kan si verken hva dette “noe” var eller hvorfor vi ikke finner fysiske spor etter dem. Kanskje snakker mytene bare om tanker og forestillinger om hvordan naturen virker? Det enkle er ofte det beste, som supermarkedskjeden sier, og man har jo selvsagt “tapt diskusjonen” hvis man er nødt til å introdusere romvesener eller overnaturlige skapninger – eller hvorfor ikke begge deler? – for å få matematikken til å stemme. Det finnes alltid et “skjult” – okkult – realitetsinnhold i alle menneskenes myter. Hvis noe slikt ikke finnes så er det ikke en myte. Men denne skjulte meningen er alltid hva vi nå ville beskrive som et banalt forhold. Det er jo ikke akkurat nervepirrende spenning forbundet med det å så frø i vår verden, selv om vi også kan filosofere rundt livets mysterier og den “magiske” tilfredsstillelsen folk ofte opplever når de høster ting de selv har dyrket og lager noe godt med det. Vi skjønner jorda, sola, årstidene og hele sulamitten på en helt annen måte nå. Selvsagt kan vi leke at vi er hedninger; stikke noen blomster i håret, danse rundt maistangen og det ene med det andre, men i den grad man opplever dette som dødsens alvorlige saker er man jo klin spikke kørka i materialtørka. Eller kanskje bare dritings.

Jeg gidder ikke å snakke om Jesus. Det blir for dumt. Alle husker selvsagt “året med fire keisere” – altså år 69 – da det var borgerkrig i Roma etter at Nero begikk selvmord og Galba, Otho, Vitellius og Vespasian kom i rask rekkefølge. Samtidig pågikk det som kalles Den første jødiske oppstanden i Jerusalem slik at året etter – altså år 70 – skjedde brenningen og raseringen av “det andre tempelet” og alle dets skatter ble ført til Roma som krigsbytte. Et par spillebrikker i dette bildet var keiser Vespasian, som etablerte det flaviske dynastiet, og Flavius Josefus – en tidligere general og kommandant for den jødiske hæren som overga seg til Vespasian og ble slaven hans i år 67. Det var Josefus som oppfant “den romerske Jesus” — og man kan vanskelig unngå å legge merke til  hvor forskjellig han er fra den “østlige” Jesus. Der ligger frøet til den senere splittelse mellom romerkirken og østkirken, som består den dag i dag. At han ble “korsfestet, død og oppstanden” er naturligvis bare vås. Det samme er hele løgnhistorien om “den enbårne sønnen” og bla bla ukeblad. Han hadde jo søsken. Moren hans var ikke jomfru, hun var ugift. Ugifte kvinner ble jo inntil ganske nylig også i Norge betegnet som “jomfruer”. Sånt var uansett veldig skandaløst på den tiden, så dette unge paret var enten på rømmen eller bortvist fra sine familier (ikke usannsynlig). Alt de senere har klart å runke ut av denne dustehistorien i form av makt og penger er imidlertid forbløffende. Folk tror på hva slags bullshit som helst, og det er akkurat som det rabler fullstendig for dem når man peker på at det der er jo for faen direkte dustete å tro. Skal man bare late som ingenting når åpenbart psykotiske mennesker setter i gang med de bisarre greiene sine? På en måte er det antropologisk interessant å bevitne for eksempel en katolsk påskeprosesjon i Sevilla, Spania — det er jo ganske dramatiske greier. Samtidig er det “bare” teater og ritualer, som imidelertid har den klassiske funksjonen at det styrker de sosiale båndene i nærmiljøet. Altså i prinsippet det samme som steinalderbøndene holdt på med da de fant opp sin versjon av vårmønstringen og bygde steinsirkler og det ene med det andre.

Når det gjelder selve ordet påske så stammer dette åpenbart fra det jødiske pesach – altså “hoppe over”, i den forstand at legenden sier Moses påla alle israelitter å lage et merke av “lammets blod” over inngangsdøren sin – mange foretrekker å tro at merket var segol, altså en trekant laget med tre prikker, som senere har kommet til å bety “mi vida loca” (mitt gale liv) blant kriminelle – slik at den dødsengelen som skulle komme som den tiende egyptiske landeplage for å drepe alle de førstefødte sønnene ville se at dette var et helliget hus og derfor “hoppe over” akkurat denne adressen. Spar meg, jeg er bare liten. Som vi er, det er litt av hvert i det såkalte påskebudskapet. Men egentlig bare noen veldig populære feriedager som folk typisk bruker på noen veldig norske ting. Som å reise til fjells for å spise appelsin og gå på ski. Blant annet Odd Børretzen raljerte litt over hvordan nordmenn løper etter vinteren langt inn i ville fjellheimen når først våren endelig begynner å få melketenner. Selv har jeg ingen mening om dette. Det begynner å bli sikkert snart tyve år siden jeg var på “påskefjellet” for å puste inn den store hvite tomheten. Det har etterhvert blitt sånn at jeg føler det som mer “meg” å bevege meg i retning av våren. Sånn er det med den saken og nå får det dessuten være nok prat for nå. Over til de lystige toner:

Finnene har valgt en konservativ statsminister som støtter seg på nazipartiet. Det er grenser for hvor bra det kan gå. Profilsakene hos de såkalte “sannfinnene” er motstand mot klimatiltak, strengere innvandringspolitikk og større avstand til EU. Eller spriten och självmordet som det heter i den finske saunakulturen. De konservative vil som vanlig tyne mest mulig penger ut av flest mulig, på vegne av den lille gruppen rike mennesker som eier dem, så nå blir det å bygge ned velferdstiltak for å finansiere skattelettelser. Det vanlige. Høyrepartier gjør alltid det samme, forutsigbart som et velsmurt gjøkur. De lover hva som helst til hvem som helst for å vinne stemmene de behøver for å gi enda flere penger til de som allerede har mer enn nok. Siden angrer folk på at de stemte konservativt. Dette er minst like forutsigbart.

Som alle vet er geografien et vesentlig element innenfor realpolitikken. “Større avstand til EU” er et interessant valg når man ser på hvor Finland befinner seg sånn rent geografisk sett. “Strengere innvandringspolitikk” betyr som vanlig bare at de ikke liker å se så mange svarte mennesker bevege seg fritt rundt omkring. Sanne finner er jo Lemmikäinen og Väinämöinen på nye eventyr i Tuonela, sponset og filmet av PR-avdelingen til Koskenkorva. Perkele. Mina rakastan sinua. Skal vi supa eller prrrrrata? Motstand mot klimatiltak er også en pussig posisjon å innta, med mindre man glorifiserer selvmordet. Det er i det hele tatt mye å ta tak i her, men alt er deprimerende. Sannfinner, my ass. Alle som henfaller til et argument om at de er “sanne representanter for nasjonalitet X” er evneveike. Dette er alt de har. Herregud. Det går i praksis ikke an å komme noen vei med noe de har på den politiske ønskelisten sin, så hva forventer de skal skje nå?

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Naziproblemet går igjen som et lurvete spøkelse i alle vestlige land, noen riktignok verre enn andre. Hvorfor? Det er åpenbart mange som er misfornøyde med konsekvensene av “globalisering”, hvor den største og meste fremtredende gruppen av tapere har vært lavt utdannede mennesker innenfor industri og landbruk — noe som i tillegg har kaldkvælt typiske småsteder og lokalsamfunn som pleide å lene seg på den typiske “hjørnesteinsbedriften” og/eller drive med noe tilknyttet landbruk i liten eller mellomstor skala. Det at Norge nå i dag importerer mer enn halvparten av all maten vi behøver – altså ikke bare ting vi ikke kan dyrke selv her hjemme – har selvsagt hatt alvorlige konsekvenser for alle ledd i hele denne sektoren. Det er typisk høyrepolitikk at vi alle nå lever på nåden – eller i praksis grådigheten – til en håndfull svært rike individer, de såkalte “matvarebaronene” (som egentlig er et ganske motbydelig ord). Slik er det i Norge, men ikke bare i Norge. Slik er det overalt hvor de har innført nyliberalistisk økonomi, i praksis at “markedet regulerer seg selv”, noe du selvsagt må være fette dust for å tro på. Harmen er uansett stor blant de som har blitt rammet av dette, så nå vet de ikke hva annet de skal gjøre enn å bli nazister. Derfor er det finske nazipartiet valgets seierherre, mens alle andre er tapere.

En spansk YouTube-kanal som jeg følger hadde nylig et hjertesukk over utlendinger – særlig briter – som etter å ha bodd mange år i Spania fortsatt ikke forstår spansk, mens de samtidig hisser seg opp over at for eksempel betjeningen i lokale butikker ikke snakker engelsk. Hva skal man tenke om dette? Som norsk tenker jeg formodentlig det samme som alle andre norskinger, at det er ikke rimelig å forvente at folk i utlandet skal forstå norsk, slik at hvis jeg ønsker å bli forstått i Tyskland, Frankrike, Storbritannia eller Spania så bør jeg tilegne meg noen gloser av det lokale språket. Behøver vi å analysere dette nærmere? Det finnes nok praktiske årsaker til at ting blir slik uten at vi behøver å trekke inn sånt som “respekt for den lokale kulturen” og det ene med det andre. Det er en helt annen sak.

Turisme er prostitusjon av landskap og lokalmiljø uansett hvordan vi snur og vender på det. Virksomheten genererer penger men den har også en “utmattende” effekt på lokalbefolkningens alminnelige menneskesyn. Særlig der det er lagt opp til at det skal være heisatur og full fest døgnet rundt med masse billig alkohol og “russementalitet” blant klientellet. Det er ikke noe personlig. Litt nedlatende og passivt aggressive holdninger mot turister generelt er sannsynligvis bare en mestringsmekanisme man legger seg til for ikke å bli sprø av det man må gjøre for å tjene til livets opphold. Er dette vanskelig å forstå? Jeg synes ikke det. Sånn er vi jo i Norge også. Det blir mye skitsnakk om turister og andre duster på tur uten at folk nødvendivis “mener noe vondt” med dette. Det er bare typisk folkelig småprat.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg klarer ikke å identifisere meg med den holdning at lokalbefolkningen på et sted bør være takknemlig fordi jeg kommer dit og bruker penger der, selv om det er meningen at dette skal skje. Jeg er fornøyd så lenge de er profesjonelle i forhold til jobben sin. Hva de siden føler om det ene og det andre er ikke min sak. Jeg har som vanlig ikke særlig høye forventninger til mennesker og innretter meg deretter. Klarer de å levere det vi har avtalt? Glimrende. Jeg forlanger ikke mer. Nå må det imidlertid tillegges at jeg som regel sikrer meg god behandling ved å skamløst smøre betjeningen med gode drikkepenger og komplimenter, pluss at jeg selvsagt anerkjenner deres allvitende autoritet i forhold til selve stedet, dets historie og alt hva som ellers foregår i den lokale kulturen. Kunsten er å “samarbeide” slik at de føler at de får gjort jobben sin på en smidig måte — noe som ironisk nok faktisk noen ganger medfører at de blir “takknemlige” bare fordi du ikke er en drittsekk som utnytter det skjeve maktforholdet mellom den som betaler og den som gjør ting for penger.

Man bør være diplomatisk i dette livet. Grovt sett kan du si at det spiller ingen rolle for meg hvem som er sjefen så lenge vi følger min plan. Jeg har tenkt meg et sted og derfor er det dit vi skal og ikke noe annet sted. Basta bastante, ferdig diskutert. Vi skal fra A til B, men om vi velger rute x, y eller z på kort sikt er ikke noe jeg gidder å bry meg med hvis jeg kan unngå det. Sånn sett er jeg han som sitter i baksetet, ikke sjåføren. Det er ikke mitt inntrykk at for eksempel taxisjåfører typisk er glad i denslags kunder som vil detaljstyre rutevalget, men de finner seg i det fordi det er jo du som betaler for turen. Igjen, det magiske trikset er å gi dem tipsen før turen begynner, slik at det tidlig blir etablert at det dreier seg om “smøring i forkant” og ikke om “betaling i etterkant”  når det kommer til begrepet service. Min erfaring er at dette fungerer bedre. Man får bedre service når man overlater til den man betaler å selv definere servicenivået på tjenesten. Jeg har hørt folk si at de gir tips som “belønning”, basert i hva slags service de opplevde, og det må de jo gjerne gjøre hvis det de tror de driver med er å trene en hund til å gjøre sirkuskunster, men hvis de virkelig ønsker god service, så bør de bestikke personalet i forkant av selve handelen.

Hva tenker folk typisk om utlendinger som bor i Norge i mange år uten å noensinne lære et ord norsk? Det er jo for eksempel ganske greit å komme seg rundt her i landet bare med engelsk. Tysk og fransk er heller ikke sjeldne språk å kunne i Norge. De er jo valgfag på ungdomsskolen. Spansk er litt annerledes, siden det ikke kommer særlig mange spansktalende turister til Norge. Det går mest andre veien. Uansett, jeg har inntrykk av at folk generelt stiller seg litt meh til dette spørsmålet. Er det latskap? Noen slags form for trass? Det er uansett snålt når noen bor lenge på et sted uten å forstå noe av det lokale språket. Det er jo et signal om “noe” som kan tolkes i mange retninger. Så lenge de ellers oppfører seg som folk vil vel de fleste imidlertid bare trekke på skuldrene av hele greia. Spiller det noen rolle? Det er jo deres problem at de avgrenser sine egne kommunikasjonsmuligheter. Det beste er som regel å bare la folk være i fred med særhetene sine. Man har jo ikke lyst til å bli “blandet inn i noe” man ikke aner verken årsaksforholdene til eller rekkevidden av. Folk er forskjellige. Selv har jeg svært liten tålmodighet med den typen som er “kontaktsøkende” uten å egentlig ha noe ærend, man får umiddelbart en følelse av at de bare “fisker etter informasjon” som de kan bruke i sin daglige gjerning som lokal sladrekjerring (som ikke er en kjønnsspesifikk betegnelse noe mer enn er begrepet “formann”). Sånt appellerer til mine onde og sadistiske sider. Jeg liker ikke “pissprat på tomgang”. Enten har du noe å komme med, og i så fall bør du komme med det så raskt som mulig, eller så er du her for å kaste bort tiden min, og det er ikke pent. Jeg føler lite annet enn vag avsky når voksne mennesker oppfører seg som barn og hundevalper. Egentlig en ganske vanlig egenskap blant godt voksne menn som har mer fortid enn fremtid, så vidt jeg kan se, men ikke ofte noe folk typisk forstår helt av seg selv.

Altså, nettet har jo ikke akkurat fjernet denne greia som folk har – og som de alltid har hatt – med å spane etter det nye og trendy for å hive seg inn i forkant av bølgen og “surfe” på energien i “et plutselig synkronisert atferdsmønster som ingen forstår” men som det definitivt går an å bli populær og vinne venner og følgere, til og med tjene penger på hvis man er tidlig ute og posisjonerer seg bra. C’est la vie. Omtrent der ser jeg en slags “fare” med tik tok og andre sosiale media (jeg har ingen favoritter slik sett). De er hyperspredere av både god og dårlig informasjon overfor mennesker som er tildels dårlig utrustet til å se forskjellen. Jeg ser ikke noe “mer” med tik tok bare fordi de har kinesisk eierskap. Hvis de virkelig skal bekymre seg for et nettbasert teknoselskap som samler inn data om folk bør de starte med å se på Google.

Hvis myndighetene ønsker å drepe den tilsynelatende ukontrollerbare spredningen av falsk informasjon på nettet kan de gi plattformene redaksjonelt ansvar – i strafferettslig forstand, med fengsel, absurd høye bøter og hele pakka – for innholdet i alt de publiserer. Det beste ville egentlig være om det var umulig å komme seg på nettet i det hele tatt uten å logge inn med Bank-ID eller annen “sterk identifikasjon” som fjerner all mulighet til å operere anonymt. Alt man gjør vil etterlate spor. Hvis man truer noen på livet klokka ett så vi politiet banke på døra di klokka to. Omtrent noe sånt. Eller for å si det med andre ord: Jeg er personlig tilhenger av ekstrem overvåkning av hele internett, ved hjelp av det mest flæsjete som finnes innenfor kunstig maskinintelligens, slik at man i praksis må være en høyt spesialisert hacker for å komme seg rundt identifiserings- og etterretningsmaskineriet. Hvis man har et problem med dette kan man gi faen i å gå på nettet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Er dette ideellt? Nei, men det er nødvendig. Folk klarer ikke å oppføre seg som folk — og derfor kan vi ikke ha fine ting. Det er ikke særlig mye vanskeligere enn som så. Man legger ikke dyr parkett og kostbare tepper på et gulv hvor folk søler øl, spyr, pisser og blør; man hiver på et sjikt med sagflis som suger opp det verste ettersom festen går sin gang. Senere rydder vi opp med høytrykkspyler. Der er vi omtrent i forhold til det generelle sivilisasjonsnivået på internett. Hvorfor trodde vi noensinne at det ville bli annerledes?

Spørsmålet er etter min mening banalt: Trenger menneskeheten flere og bedre våpen? Akkurat ved dette øyeblikk har vi en situasjon hvor mer enn halvparten av alle ingeniører som var med på å bygge flyet sier det er ti prosent sannsynlig at flyet vil styrte.og ditt dilemma er om du ønsker å være med på denne reisen. Spør du meg er svaret glem det, og dette kommer også alle fornuftige mennesker til å svare, men samtidig vet vi at det finnes våghalser som tenker positivt og da går det som det går. Flyet kommer definitivt til å lette fra bakken men ingen kan si hva som skjer etter det. Tenk på kunstig intelligens som en hjernekraftforsterker. Nesten som en en maskin i løpet av ett minutt kan utføre like mye “hjernearbeid” som et team av hundre toppforskere i løpet av et år. Hvilket jo er imponerende i seg selv. Spørsmålet er bare hva eksakt det er de jobber med. Hvem betaler dem og hva slags resultater ønsker de å se?

Selv om kunstig superintelligens neppe vil utvikle noen “egenvilje” som er fiendtlig innstilt mot menneskeheten, og det ene med det andre, sånn er jo de tingene mindre intelligente individer typisk frykter, så gjenstår problemet med hvem som kommanderer maskinen til å gjøre hva. Jeg vil at du skal bygge en hundre ganger kraftigere versjon av deg selv. Den første som klarer å utvikle en slik “replikant” vil kunne feie alle andre av banen i løpet av svært kort tid etter at gjennombruddet først har skjedd. Som man kan skjønne har dette visse geopolitiske konsekvenser. De åpenbare teknostormaktene er USA og Kina — men det ville være grovt uansvarlig å tro noe annet enn at det finnes et stort antall mindre aktører – små og mellomstore stater, private konsortium og diverse “hybridinteresser” – som jobber minst like hardt mot det samme målet, men med mindre interesse av å ha noen “offentlig profil”. De beveger seg under radaren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kan en kunstig intelligens i seg selv finne på å “søke makt”? Ja, det er dette de ti prosentene med skeptiske ingeniører handler om, men det er ikke egentlig det mest aktuelle problemet. Spør heller om mennesker i seg selv kan finne på å søke makt og bruke alle midler de har, eller klarer å få fingrene i, til dette formålet. En kanon er jo ikke farlig før noen lader den og tar sikte mot noe, men du kan ta deg bra mye faen på at hvis noe er farlig så kommer noen med onde hensikter til å bruke det som våpen for å oppnå hva enn det er de ønsker. Problemet med hele dette emneområdet er etter min mening ikke så mye at vi dårlig forstår maskinintelligens, men at vi dårlig forstår menneskenaturen, eller kanskje heller at de som forstår menneskenaturen ikke blir lyttet til noensinne, for det er jo ikke slik at man etter katastrofen vil ha noe problem med å finne “hva var det jeg sa” typene. Dette gjentar seg gang etter gang. Folk kaster seg i dekning og løper for livet når det brått smeller et sted, men så går det noen minutter og hvis det ikke skjer noe mer er de snart ute og myldrer over hele stedet. En falsk følelse av situasjonskontroll er et av varemerkene til menneskeheten som art. Vi bruker denne egenskapen ofte og aggressivt.

Jeg har ikke inntrykk av at begrepene DAK og DAP er i vanlig bruk lenger. Altså “data-assistert konstruksjon/produksjon”!. Men det er jo der hele problemet med kunstig superintelligens ligger. En maskin som bygger andre maskiner på måter mennesker ikke forstår er ikke en entitet jeg ville forholde meg til på måter som involverer “tillit” – det er ikke sånn man bruker maskiner – men jeg føler liten grunn til begeistring ved tanken på at sånt kan havne mellom hendene på individer med høy ambisjon og lav moral, som jo ikke er et direkte utypisk karaktertrekk blant de som driver med penger, makt og politikk på høyt nivå. Lag en bærbar atombombe kamuflert som en laptop. Når “alt går an” innenfor DAK og DAP vil det ikke gå nevneverdig lang tid før dette møter et annet felt av den menneskelige tilstand hvor også “alt går an”, nemlig avdelingen for perverse fantasier. Selv en på alle måter “uvitende om verdens ondskap” type superintelligens som tjener menneskene uten noen form for “selvstendig” malfunksjon vil snart havne mellom hendene på gale mennesker. Og da har vi det gående.

Aristoteles Onassis (1906-1975) ble regnet som verdens mest glamorøse mannsperson i de siste tyve årene av livet sitt. Hans private yacht “Christina O” – oppkalt etter datteren – var det aller helligste for det som den gangen ble kalt the jet set — mennesker som reiste verden rundt og frontet konseptet “rikdom og berømmelse” på en måte som virker nesten ubegripelig i dagens verden. Han hadde forbindelser til hvalfangstrederne i Sandefjord – Anders Jahre, Erling Dekke Næss med flere – og besøkte Norge flere ganger. Journalister var marginalt mer høflige på den tiden, men minst like ivrige i sin jakt på “gode historier”, slik at Ari – som alle bare kalte ham – kunne når som helst tilkalle en av dem for å få budskapet sitt ut blant folk. Nema problema. Når Ari snakker sitter alle stille og tar notater.

Ved en anledning ble han – verdens rikeste mann – spurt om hva slags råd han vil gi unge mennesker som ønsker å bli rike. Han tenkte seg litt om før han oppga tre punkter. For det første, se alltid bra ut. Vær brun og blid, fin i tøyet og høflig mot alle. For det andre, gå bare på de beste stedene, ha med deg mange folk og gi mye tips, men vær aldri synlig beruset. For det tredje, bruk andres penger. De to første handler åpenbart om “salesmanship” og personlig imagebygging, men det tredje er litt mystisk. Hva betyr det å bruke andres penger? Det første man tenker er kanskje at han for eksempel får andre til å ta regningen på utesteder og denslags, og det kan man forsåvidt ikke utelukke, men det er ikke dette han mener. Han mener “bruk andres penger” når du gjør forretninger. Dette er helt normalt nå. “Skaffe ekstern finansiering” er nærmest en selvfølge når man åpner et stort prosjekt, men ting var annerledes i de såkalt gode gamle dager.

Før året 1962, da Harold Sydney Geneen overtok som toppsjef i International Telephone & Telegraph (ITT) var det ingen som egentlig brukte “strukturerte finansprodukter” annet enn til esoterisk bakromshandel mellom banker. Det vanlige var – som i tilfellet Ari Onassis – at sjefen var en “stor personlighet” som regjerte småkongedømmet sitt på føydalt vis. Slik personlighetskult finnes riktignok den dag i dag, et nærliggende eksempel er jo den nesegruse beundringen for et avskum som Elon Musk man typisk finner blant de mindre begavede deler av verdens befolkning, men det vanlige er at toppsjefen er en kompetent “teknokrat” som har planøkonomisk innstilling til sin ledergjerning: Bedriftens hensikt og eksistensielle formål er å jevnt produsere en avkastning på, la oss si fem prosent av arbeidskapitalen. Gjerne mer, da vil det jo vanke bonus, men definitivt ikke mindre. Vi leker ikke butikk her i bedriften. Under Geneen bygde ITT seg opp til å bli et “holdingselskap” som brukte den samme lønnsomhetsstruktur i alle enkeltbedrifter de eide, mens bedriftenes spesifikke virksomhet var uten betydning.

Folk aper jo etter sånt som de ser andre gjøre og som åpenbart virker for dem. Det varte ikke lenge før “alle” drev med rasjonalisering av driften i forhold til en strukturert lønnsomhetsmodell, basert i holdingselskap, uavhengig av de enkelte bedriftenes “egenkarakter”, noe som etterhvert ledet frem til dagens logistiske “just in time” situasjon hvor alle fortjenestemarginer utnyttes for hver minste tiøring de er verd, og alle arbeidstagere opplever at de bare er èn månedslønning unna personlig økonomisk ruin. Folk ser ikke lenger forskjell på verdiskaping og verdisetting. En vare er verd det markedet er villig til å betale. Så kom året 1973 og sosialisten Salvador Allendes valgseier i Chile, som blant annet medførte nasjonalisering av telefonselskapet ITT den gangen eide, slik at de startet en kampanje for “rettferdighet” som endte med at CIA organiserte et statskupp til fordel for generalissimo Agusto Pinochet. Samtidig fantes Milton Friedman, som drømte om en nasjonal økonomisk struktur som støttet den “moderne” finansstrukturelle bedriftsmodellen — og Chile vant lotteriet over hvem som skulle være forsøkskanin for det vi nå kjenner som nyliberalisme. Vi kan naturligvis snakke om Mises og Hayek, med flere, men det var Friedman som var den store apostelen for det som gjør at Arbeiderpartiet nå i dag fremstår nærmest som et lite tulleparti på meningsmålingene.

Det er ikke urimelig å si at året 1973 var da nyliberalismen – som har vært katastrofal på minst tyve forskjellige måter – bet seg fast i verden og dermed dømte oss alle til den rituelle offerdøden på alteret for de gode fortjenestemarginer, men det var radarparet Thatcher & Reagan som gjorde jævelskapen til parareligiøs dogmatikk på den politiske høyresiden. De valgte så å si å slippe løs Fenrisulven. I den grad folk har verdisyn som for eksemplel “å gjøre skikkelig arbeid” nå i dag så regnes dette som en økonomisk funksjonshemning i et marked hvor man bare leverer det man må for å tjene det man synes man bør. Det er både uprofesjonelt og politisk subversivt å “sprenge akkorden” på noen målbare parametre innenfor virksomheten. Etter min mening ble Arbeiderpartiet sterkt svekket av EF-affæren i 1972, men de mistet ikke gangsynet fullstendig før et stykke utpå 80-tallet i takt med at den såkalte “høyrebølgen” manifesterte seg i diverse nyliberalistisk politiske grep som for eksempel å oppheve husleiereguleringen og starte opp alskens “byfornyelse” på ideologisk grunnlag. Videre fragmentering av det vi kan kalle “arbeiderklassens interesser” – arbeiderklassen er forstått som “de som baserer sin økonomi på å jobbe for lønn” – har for det meste bestått i å utvikle det såkalte boligmarkedet, slik at dette nå i dag har blitt pyramidalt fordyret til et punkt utenfor rekkevidde for de som ikke allerede har kapital. Boligen betraktes nå som “primær investering” heller enn “fundamentalt livsbehov” — og alle oppfordres til å engasjere seg i denne ville dansen rundt gullkalven med argumenter som at “det er bedre å betale leie til seg selv” som virker nominelt fornuftig ved første øyekast, men man skal ikke matematisere mye før man oppdager at dette er en politisk fundamentert løgn.

Jeg har selv aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet — og det ser jeg heller ikke for meg at jeg noensinne kommer til å gjøre, bortsett fra at jeg vil stemme på de som har baller nok til å bare tvangsmelde Norge inn i EU uten å rådspørre det såkalte “folket” som faen ikke har peiling på hva de prater om mesteparten av tiden, men meninger, det skal de ha. Å organisere en ny folkeavstemming er åpenbart et politisk selvmordsprosjekt. Nordmenn er ovetroiske fjøsnisser når det kommer til EU, samme som i England (vi kan jo ikke si at det var “britene” som stemte for Brexit, siden det var flertall for å bli i unionen blant alle de andre britiske landene, altså Skottland, Wales og Nordirland, det var bare England som ville ut — og vi har ennå til gode å se konsekvensene av dette på britisk samveldenivå). Det virker ikke som om folk skjønner at EU er først og fremst et fredsprosjekt. Frihandel og fri bevegelse av mennesker er et middel, ikke et mål. Per i dag har Norge en rimelig stabil avtale som gir oss mange privilegier men ingen politisk makt i forhold til EU. Vi er i realiteten en vasallstat, men det er bra sånn. Det er ikke realistisk å gå for fullt medlemsskap via den demokratiske kanalen “folkeavstemming” og det virker også lite sannsynlig at noen skal klare å tvinge dette gjennom, selv om det ville vært en kjempestor megafordel for alle “vanlige mennesker” (som imidlertid sitter vettskremte, med øyne store som tinntallerkener, etter all den nihilistiske propagandaen fra den skamløse nei-siden). Det ligner litt på fenomenet “Obamacare” i USA. Han tvang gjennom en bedre helsepolitikk som “alle var mot” men nå som de har vent seg til det er det ikke måte på hvor bra alle synes det er.

Jeg synes forresten at det er verd å legge merke til at Toms tall på den 1. april var 22222.

Det er hva jeg kaller en sofistikert spøk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ugeit å spekulere i hvordan han fikk til dette. La oss kalle det en tryllekunst.

Uansett, 2x2x2x2x2 = 32 så det eneste jeg egentlig kan gjøre er å foreslå en passende sang.

Fra mitt synspunkt er religion en pussig kombinasjon av overtenkning og underforståelse som i ethvert praktisk henseende må være å likestille med paranoide vrangforestillinger, bortsett fra visse forhold rundt kulturell attribusjon av “mening” — hvor religion antas å være en vektor i retning av meningsfylde, mens psykose regnes som en manifestasjon av meningstomhet. Imidlertid har vi ingen god – i betydningen allmengyldig – definisjon av fenomenet religion. Det er en “stor sjanger”. Jeg liker ikke egentlig når de sier at religion handler om tro på overnaturlige makter og deres “spill” i verden – det er jo bare en konspirasjonsteori – det er nødt til å være noe mer enn dette. Riktignok er jeg i utgangspunktet skeptisk til menneskers intellektuelle egenskaper, men jeg tror ikke at de typisk er fullstendig kørka heller.

Stikkordet er verdenshypotese. Altså det man i det aktuelle samfunnet oppfatter som en rimelig forklaring på hvem vi er og hva vi driver med, i metafysisk forstand, som skapninger med selvinnlysende “eksistens” men noe mindre opplagt “formål”. Det er svært normalt å oppgi en manglende følelse av “mening” som det grunnleggende problemet når man henfaller til antisosial atferd og mindre heldige strategier for mestring i hverdagen, som for eksempel rusmidler, eller andre ting som fyller det samme hullet, la oss si sex og religion. Eller mat og ikke minst ymse former for “politisk engasjement”. Uansett vil de fleste si det samme – i det minste her i Norge – som er at de føler seg ikke bekvemme med å uttale seg om “meningen med livet” i noen slags objektiv forstand, men de kan si noe om ting de selv opplever som meningsfulle. Hvilket er diplomatspråk for “jeg har ikke fette peiling men jeg gjør så godt jeg kan”.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Hvordan man i praksis skal forholde seg til livet er etter min mening det grunnleggende filosofiske problemet. Resten er bare prat. Hvilke er de nyttige strategiene og hva er bare selvbedrag og bortkastet tid? Åpenbart må man kartlegge “hvem man er” — i betydningen hva slags personegenskaper man har og hvilke muligheter/begrensninger dette medfører i forhold til hvordan man ønsker å disponere sin levetid. Det eneste i denne verden som man noensinne kan ha full kontroll over er seg selv, og selv dette er et mesterstykke av selvdisiplin hvis man virkelig oppnår det. “Vedlikehold av selvet” er uansett en livslang oppgave som først og fremst handler om å ikke “stivne” i vanemessige mønstre som i praksis begrenser friheten din. Det store spenningsfeltet i livet er imidlertid forholdet mellom selvet og verden. Eller rettere sagt, selvet og verdenshypotesen. Vi kan jo strengt tatt ikke kjenne “tingene i seg selv”, bare deres observerbare attributter. Vi ser at de matematiske størrelsene i vår moralfilosofi så langt er selvinnsikt, verdiattribusjon, verdenshypotese og livsstrategi. Hvem er jeg? Hva er meningen med alt dette? Hvordan fungerer det? Hva skal jeg gjøre? Fire vesentlige spørsmål. Mange muligheter for å trå feil.

Jeg kaller religion degenerativt fordi de kommer med svar. Dette er veldig presumptivt. Imidlertid er det også en vei som går begge veier, i den forstand at det er like mye (om ikke mer) “behovet for svar” som er den degenerative mekanismen. Det holder ikke mål å bare skylde på leverandøren når vi observerer narkomani. Eller i beste fall kan vi gjøre det til en debatt om høner og egg — som alle vet ikke går noe sted. Vi har en klassisk tankefeil foran oss når sirkelargumentasjon oppstår. Individet har et unikt ansvar for sitt eget ve og vel. Det er ikke rimelig å forvente at noen andre skal oppleve dette som en viktig sak. Kanskje dine foreldre, søsken, kjæreste … typisk nære folk som “vet hvem du er” (ikke egentlig) og som behøver deg til noe. Men flesteparten av alle mennesker aner ikke engang at du eksisterer — og i den grad de gjør det så handler dette mindre om “deg” enn den legenden du har skapt, om et “navn” som assosieres til visse eventyrlige kvaliteter som er verd å snakke om, eller hvorfor ikke bare kalle det hva det er, et varemerke. Som Apecalypso. Kongelig norsk leverandør av bullshit. Det handler ikke om “meg” men om navnet. Alle leserne mine er masochister som liker litt hard medfart i tenkamentet. Sånn er det her. Alt er bare lag på lag med bløff og villfarelser i et landskap av speil og tåke. Men nå er det snart midnatt og aprilsnarren må gå i dvale til neste år. Så snart er det bare det vanlige alvoret, inkludert den påssmoderne humoren som jo er en alvorlig sak.

Varnakulturen – som eksisterte i omtrent 500 år fra og med år 4600 før vår tidsregning – er oppkalt etter byen ved samme navn i Bulgaria, den regnes som den tidligste “sivilisasjonen” i Europa og er ellers kjent for funn av gullgjenstander tilknyttet de lokale gravskikkene som i vekt utgjør mer enn alt annet som er funnet av gullgjenstander i hele verden sammenlagt fra alle tider frem til da (senere har det imidlertid tilkommet mer, spredt over mange steder i verden, men dette var jo i steinalderen). Hvis man er glad i bling er dette stedet hvor denne skikken først virkelig fikk bein å gå på, eller i det minste å “hvile” på, for vi vet jo strengt tatt ikke om de levende menneskene var like rikt dekorert, bare at det var en oppsiktsvekkende mengde tilvirkede gullgjenstander gravlagt sammen med de døde.

Gull er som alle vet et av de tyngste elementene som forekommer i naturen — og det blir “laget” under særdeles voldelige omstendigheter ute blant stjernene, enten gjennom såkalt nukleosyntese under en supernovaeksplosjon – altså når en svært stor stjerne har brent opp alt drivstoffet sitt og kollapser – eller når to nøytronstjerner kolliderer, som er enda mer bisarr hendelse. Jeg tror ikke de gamle i Varna ville hatt noe imot denne informasjonen, selv om det sannsynligvis ville tatt litt tid å peke og forklare. Det samme gjelder forresten også alle andre elementer som er tyngre enn jern. Alle har et “eksotisk” opphav. Det vanlige forløpet for en vanlig stjerne er at den holder på til alt har blitt til jern, så er det kroken på døra. Skal man ha tyngre stoffer enn dette kreves altså kraftigere metoder. Menneskekroppen bruker svært lite eksotisk materiale, men det er mer enn ingenting og alt har vært igjennom opptil flere gigantiske eksplosjoner ute i verdensrommets dyp slik at vi kunne leve. Det er ikke bare romantisk fjas. Vi er faktisk laget av stjernestøv. Direkte og bokstavelig talt.

De måler alt mulig rart som foregår der ute. Det nye hotte er gravitasjonsbølger som oppstår når eksotiske objekter kolliderer, det vil si enten nøytronstjerner eller svarte hull, eller en av hver. Opplegget heter LIGO og de har et nettsted for spesielt interesserte, hvor man etterhvert har bygget opp et lite arkiv over slike hendelser som har blitt oppdaget med denne metoden. De har til og med lydeffekter. Interessant hvis man har sansen for denslags. Det største svarte hullet de har oppdaget der ute kalles TON618 – navnet skjemmer ingen – og er 66 milliarder ganger mer massivt enn sola. “Skyggen” – man kan jo ikke se selve objektet – er så stor at hele vårt solsystem, til og med omløpsbanen til Pluto, får plass innenfor. En stor slabol, med andre ord. I den grad “det bunnløse kosmiske mørket” er en virkelig ting, så er det denne typen av enveiskjørt gravitasjonsbrønn. Vi kan ikke beskrive hva som “skjer” der inne. Alt bare forsvinner. Hva vi imidlertid kan observere er at det vi kaller tid og rom slutter å fungere normalt allerede lenge før man kommer i fysisk kontakt med skyggen (og da er det jo ingen vei tilbake). Er det slik alle ting til slutt ender? Gitt lang nok tid vil universet til sist bare være befolket av svarte hull? Mange tror det. Ingen vil noensinne få se. Hva tenker jeg? Ingenting, egentlig. Jeg bare synes det er interessant å følge med på nyhetene fra verdensrommet.

Legenden om gralen eller gral-krøniken dreier seg trolig opprinnelig om keltiske myter i forbindelse med fruktbarhetskultus, men disse ble tidlig satt i forbindelse med sagnkretsen om kong Arthur og ridderne av det runde bord. I Chrestien de Troyes’ fortelling om Perceval fra 1180-årene trenger ridderen inn i en borg der den juvelprydede gral oppbevares, men våger ikke å stille de nødvendige spørsmålene og kan derfor ikke helbrede kongen. 

(Store norske leksikon)

Kristendommen ser såpass snål ut som den gjør fordi den i mange hundre år la ned mye tung innsats på jobbe inn alle lokale myter og trosforestillinger i sitt opplegg, slik at fordums helter ble gjort om til helgener, legendariske kvinneskikkelser ble jobbet inn i Mariakulten, og så videre. Dette til en slik grad at man kan ofte bruke det “apokryfe” (altså ikke-bibelske) kirkematerialet som et slags arkeologisk grunnlag for å spore enda eldre idèer. Bevisverdien er riktignok tynn i seg selv, men hvis man har flere ting teller det som tilleggsindisium. Dette er mindre aktuelt i våre dager – de religiøse fritenkerne havner som regel i det politiske konspirasjonsmiljøet istedet – men vi har hvor mange “gamle historier” som helst om tildels svært avvikende (fra bibelen) kultisk praksis som likevel tradisjonelt har blitt regnet som “kristendom”. Hvordan står det til med dette emneområdet i dagens verden?

Selv har jeg i alle år kalt meg gnostisk ateist bare for å være ekstra tydelig på at jeg ikke er agnostiker. Dessuten har jeg en personlig sans for estetikken i den hellenistiske kulturkretsen, ikke minst den nyplatonistiske metafysikken, det ene med det andre, lang historie. Grovt sett kan vi si at jeg studerer idèmaterialet fordi dette hjelper i forhold til å kontekstualisere visse irrasjonelle tildragelser man kan observere i den prosaiske verdenshistorien. Hvorfor velge rød fremfor blå pille? for å si det med en tidsriktig internettmetafor. (Eller kanskje helst det omvendte. Blå pille betyr jo at alt fortsetter som før.) I sitatet ovenfor finner vi allerede mye informasjon om gralsmyten – selv om Fiskerkongen (som er den som skal “helbredes”) akkurat her befinner seg utenfor bildet – særlig dette med å “stille de nødvendige spørsmålene” som vi kan se krever mot, som igjen muligens sier noe om at spørsmålene er kontroversielle ev natur.

Ordet filosof kommer som alle vet fra det greske filos Sofia – en venn av Sofia – som selvsagt er den samme Sofia som gnostikerne holdt hellig som “visdommens gudinne”, symbolisert av en en perle i en kopp, som man kan observere på visse dager av året oppe på himmelen når månen danner en sigd og står posisjonert foran planeten Venus — et symbol som senere ble tatt i bruk av muslimene. De som ønsker å virkelig koke hodet anbefales å ta seg et dypdykk ned i denne materien. “Stille de nødvendige spørsmålene” my ass. Man slipper ikke uten videre ut igjen med den mentale helsa intakt. Ikke desto mindre er poenget med filosofi å formulere bedre spørsmål. Glem dette med “svar”. Det finnes ingen svar, bare prosessen med å formulere stadig mer presise spørsmål i forhold til hva eksakt det er man søker å vite, samt ikke minst hvorfor. Hvorfor vil du vite dette? Hva slags kunnskap kan vi danne og hva slags standarder bruker vi når vi vurderer om det vi tror vi vet er sant? Skal vi være ektremt strenge vet vi jo ikke mer enn at vi lever akkurat nå, men dette vil en gang opphøre. Dette virker som to sikre faktapunkter, men veien fra det ene til det andre synes uklar og åpen for mange slags tolkninger.

Det gnostiske grunnprinsippet er at menneskesjelen er en “kopp” som har kommet til denne verden for å gjenfinne “perlen”. En kopp kan naturligvis fylles med både det ene og det andre, hvilket er noe av poenget. Man glemmer oppdraget med å finne perlen fordi man får det travelt med å utrede alt mulig annet. Kanskje får man et liv som vinbeger. Kanskje blir man en spyttebakk. Kopper er universelt anvendelige ting. Eller kanskje vi heller bør si beger fordi det er et essensiellt poeng at gralen ikke har noen hank, den representerer radial symmetri. Altså en fundamentalt annerledes måte å organisere materien enn den bilaterale symmetrien man finner i blant annet mennesker, hvor man kan observere at den ene siden av kroppen er speilvendt i forhold til den andre. For å gjøre en lang historie kort: Poenget er å komme seg bort fra den naturlige tendensen til å danne bilaterale symmetrier i tenkningen og over i det radialsymmetriske, som symboliseres av å bringe perlen til toppunktet, eller “den metafysiske nordpolen”, som er en singularitet. Hvis man av noen grunn havner på den geografiske nordpolen vil man jo ikke kunne bevege seg i noen annen retning enn sørover. Øst og vest har ingen mening der. Man må forstå den metafysiske nordpolen som en mental tilstand, ikke et “sted” i noen geografisk forstand. Den “reisen” man legger ut på for å spore opp perlen og bringe den til nordpolen er jo en metafor for selve livet.

Dette har jeg skrevet som en skrøne fordi i dag er det den første april og da skal man liksom narre folk. Det er jo vanlig å være nysgjerrig i forhold til de såkalte hemmelighetene, som livet visstnok er fullt av. Jeg sier som hu sjøla i det norrøne diktet Voluspå: Vil du vite mer eller hva? Selvsagt vil du det. Du er jo narkoman. La meg så fortelle deg at hemmeligheten er at det ikke finnes noen hemmelighet. Meningen med å organisere denne fasanjakten i de elysèiske hager er å holde deg beskjeftiget langs et forutsigbart spor, fordi dette kan brukes som grunnlag for å bygge en økonomi. Ikke ulikt tanken med å selge deg en haug planker og noen rustne spiker på avbetaling over tredve år. Så lenge du er opptatt med å “gjøre det riktige” innenfor det hamsterhjulet du har havnet i, som selvsagt er stø kurs fremover, så vet alle hvor de har deg. Du er en slave. Du har koppen full med å holde kroppen full slik at du kan gjøre mer av det samme i morgen. Finnes det engang “noe annet” enn dette? Ikke for de som ikke tør å stille de nødvendige spørsmålene.