Hvis du er interessert i filosofi er det sannsynligvis udumt å lese seg litt opp på Immanuel Kant, som er en av fagets rockestjerner. Her og nå skal vi imidlertid bare nevne det kategoriske imperativ, det vil si loven om en allmenngyldig moral, som regel formulert løslig rundt prinsippet om at man bare skal handle på den måten man anser at alle burde handle, til enhver tid, uansett hvem de er og hvor de befinner seg. La oss si for eksempel at man tilbyr folk sin hjelp hvis man ser at de behøver det, begrunnet i at “dette burde være en selvfølge for alle” — eller altså et kategorisk imperativ. Det er ikke alle som er hjelpsomme på denne måten, men det er vanskelig å argumentere for at de gjør noe galt hvis de tilbyr seg å hjelpe fremmede som ser ut som de behøver hjelp. For flere detaljer om Kant og hans mange idèer kan du selv søke på nettet, men her og nå skal vi bare stille spørsmålet om rett og galt er objektive størrelser.
Selvsagt fungerer ting her i livet slik at alle danner seg noen slags idè om hvor grensen går, i det minste på den måten at noen ting synes de er OK mens andre ting liker de dårlig. Altså en privat definisjon av rett og galt, om du vil. Selv om de ikke akkurat formulerer greia ut som språk og regelverk, med paragrafer, avsnitt og full pakke, så har danner ikke desto mindre et vanemønster som er mer eller mindre tydelig for andre. Du vet. Folk prater jo om ditt og datt, ting de har lyst og ulyst til, drømmer og fantasier, det ene med det andre, saken er til syvende og sist at det de gjør definerer hva de er. Om det er stor avstand mellom hvem de sier at de er og hva de viser at de er, så er det normalt å danne en viss skepsis til dette individet. Noen ganger kan man bare ignorere at de er “litt dårlig justert” i forholdet mellom selvoppfatning og selvfremstilling fordi det påvirker uansett ikke det forholdet man har til dem, for eksempel som arbeidskollega eller nabo, men det kan sikkert være litt på den slitsomme siden å ha et romantisk samliv med en slik en. Likevel lar det seg gjøre hvis de ellers er konsistente på en slik måte at man kan “kompensere” og “tolke” dem på rimelig greit vis.
Jeg sier dette for å illustrere hvordan jeg opplever det som mest praktisk å bare la det gå “inn av det ene øret og ut av det andre” når folk begynner å pissprate om dumme ting. Det er jo ikke min jobb å oppdra voksne mennesker. Det spiller ingen rolle om de tror på kørka ting eller har urealistiske fantasier om hvordan verden fungerer så lenge de leverer det jeg behøver av dem i for eksempel en arbeidssituasjon. Fatteru? Dette er hva jeg tenker på som toleranse og det burde være et kategorisk imperativ å bare la folk få ha illusjonene sine i fred så lenge opplegget ellers er harmløst. Hva er vitsen med å gå inn i en konfrontasjon over noe som ikke har noen praktisk betydning for deg? Selvsagt tar de feil i alt de går rundt og innbiller seg, men dette er jo ikke mitt problem. Her kommer vi tilbake til det kategoriske imperativ fordi jeg ønsker jo ikke en verden hvor folk “retter på hverandre” når de oppdager noe de synes er galt. Fordi jeg har tilbrakt store deler av livet i omgang med “kunstneriske typer” kan du trygt si at jeg har hørt mye sludder og vås. Du vet. Typisk sånt som man kaller åndelige greier som noen ganger blir så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet over at det går an å bli så fette dum, men igjen: Ikke mitt problem. La dem få ha dustegreiene sine i fred. Hvilket bringer oss til temaet religion. Og det virker som et passende sted å sette strek for her og nå, så får vi vende tilbake til saken siden.
Vi avslutter med en runde dansevennlig popmusikk fra England.
