Statistisk sentralbyrå definerer en innvandrer slik: Innvandrere er definert som personer som selv har innvandret til Norge, og som er født i utlandet av utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Slik sett vil for eksempel en såkalt norskamerikaner være å betrakte som innvandrer selv om vedkommende har bare “norske” slektninger og snakker språket. Jeg antar denne definisjonen har noen slags juridisk betydning i forbindelse med papirarbeidet som må til for å etablere statsborgerskap og få norsk pass, men det sammenfaller ganske bra med min egen intuitive følelse for saken.
Begrepet “innvandrerbakgrunn” er imidlertid mer flytende.
Man defineres som norsk hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker språket og deltar i samfunnet, uansett foreldrenes status i så måte. Hvis man skal snakke om etnisk norsk bør man helst ha et par tusen års godt dokumentert stamtavle fra Norge, ellers har man bakgrunn som innvandrer. Det at man er hvit i huden betyr ingenting i denne forbindelse. Det finnes alle mulige slags hvite folkeslag. Alt dette beviser er at man har en varians i to spesifikke gener, pluss vanligvis et tredje som styrer øyenfargen. Begrepet rase er uvitenskapelig. Vi kunne sikkert stilt opp en oversikt over de genetiske haplogruppene og bruke dette til å kategorisere “raser” men hva er poenget? Mange som tar en av de kommersielt tilgjengelige gentestene som viser “hvor familen din stammer fra” blir dypt sjokkerte over det de finner ut. Man finner de mest usannsynlige blandinger gående løs der ute. Tenk tusen år. Mye kan skje. Det har det som regel også gjort.
I utgangspunktet betrakter jeg rasisme som en litt mentalt tilbakestående unnskyldning for å være en kødd. Man har lyst til å være jævlig så man tar tak i et eller annet som man rimelig enkelt kan forklare for seg selv. Det finnes til og med folk oppi dalen hvor jeg bor som bruker det at man er fra nabobygda på dette viset. Skrukkedølene er arvefiender til Gnukkedølene. Sånn har de holdt på i tusenvis av år. Det beste man kan gjøre er å ikke blande seg inn i saken. (Du kommer uansett ikke til å forstå forklaringen.) Imidlertid finnes pseudovitenskap. Det finnes fortsatt tabeller over skalleform og hårfarge som ble utarbeidet for hundre år siden og vel så det, men dette har ingen relevans i en tid når man har anledning til å foreta eksakte gentester, som på det mest presise vis som for øyeblikket er teknisk mulig vil påvise hva slags avstamming du faktisk har. Hvorfor bruke Olabil når du kan kjøre Mercedes?
Det er i det hele tatt ikke særlig mye som er holdbart i de kategoriene folk sorterer hverandre etter. Hele greia er latterlig idiotisk. Etter min mening er det eneste som teller at du passer jobben din, betaler skatt, og ellers oppfører deg som folk. Hvis ikke blir buen din rent for veik (parafrasert etter Einar Tambarskjelve, på frimerket i bildet ovenfor) og pilene du skyter etter andre har ingen moralsk kraft. Bare de som på konstruktivt vis bidrar til samfunnet har noe slags rettmessig grunnlag for å mene noe om samfunnet. Og selv da er det som regel best å holde kjeft. Det finnes til enhver tid mye kritikkverdig og ting som har “forbedringspotensial” (som eiendomsmeglerne sier), men hvis man ikke klarer å presentere en tydelig sak, som er “aksjonerbar” på tiltaksnivå, og argumentere rasjonelt for denne saken på lovmessig politisk vis, innenfor rammen av de demokratiske spillereglene, så er det definitivt best å holde kjeft.
Noe artig i denne sammenhengen er at “norsk” er noe jeg bare kaller meg når jeg er i utlandet, og selv da bare for å spare tid. It’s complicated. Hvis noen her i Norge spør hvor jeg kommer fra så er svaret at jeg er bortimot så trøndersk som det går an å bli, selv om jeg får til å snakke bokmål. Da er vi plutselig over i en helt annen debatt. De fleste vil umiddelbart godta påstanden om at trønderne har sine egne trøndergreier gående som det for andre kan være tildels vanskelig å forstå. Trøndersk identitet. It’s a real thing. Sant ja? Det er i det minste sant for trønderne. Vi er til resten av Norge som skottene er til Storbritannia. Trøndelag er en nasjon. Riktignok medlemmer av den norske staten men det er bare etter en 1200 år gammel konvensjon. Trøndelag har eksistert vesentlig mye lenger enn Norge, uten at vi går rundt og blærer oss over det. Ihvertfall ikke så lenge vi er edru. Hvilket bringer meg til det siste punktet på dagsordenen: Du har ikke noe å tjene på å skjenke en trønder. Du kan tro meg eller ikke tro meg, men hvis du ikke tror meg og prøver har du bare deg selv å takke for det som skjer i timene som følger.
Overskriften er (eller var) et såkalt kraftuttrykk fra de traktene hvor jeg vokste opp. Det er det tidligste jeg kan huske som overhodet vagt kan assosieres til islam. Det var noe typisk en onkel ville si dersom han holdt på og plagdes med et eller annet som var vanskelig. Hvor det kommer fra og hvorfor det oppstod vet jeg ikke noe om. Det folkloriske har en tendens til å dra mot det uetterrettelige.
Det samme kan man si om spekulasjon basert i mangelfulle data. Dette er typisk hva stjernetydere gjør. De ser en stjerne her og en stjerne der og så legger de merke til at hvis man trekker opp linjer mellom dem så ligner det på noe. Til sist har man et helt stjernekart med alskens dyrefigurer eller hva vet jeg, poenget er uansett at man kunne trukket opp et nærmest uendelig antall andre linjer mellom akkurat de samme stjernene og dermed endt opp med et like komplett stjernekart bestående av helt andre figurer.
Mye av det vi kaller menneskelig tankevirksomhet foregår på denne måten. Man begynner med noen observasjoner. Sjonglerer man siden litt med det induktive og det deduktive kan man etterhvert fremstille noe som ser riktig så smart ut. Et intellektuelt gjennomarbeidet stjernekart som åpenbarer mening for den innvidde. Siden blir det debatt. Stjernekart mot stjernekart. Hvem vinner til slutt? Det er nesten så man må holde pusten av spenning.
I utgangspunktet har jeg veldig liten tålmodighet med religion og enda mindre med religiøse individer. Imidlertid har jeg ingen mening om det såkalt store spørsmålet: Finnes det en Gud? Hvis han finnes ønsker han ikke å få skylda for noe. Hvis han ikke finnes spiller det ingen rolle. La oss kalle det Schrödingers gudsparadoks. Vi kan godt bruke ordet Gud om tanken på at universet kan være noen slags form for levende vesen, det fungerer like bra (eller dårlig) som noe annet. Igjen er det noe vi ikke kan si noe om og derfor et dumt spørsmål. Men det er en interessant tanke å leke med når man er i det hjørnet.
Åpenbart er religion i menneskers liv først og fremst et politisk verktøy. Noe man bruker mot andre som en hersketeknikk. På det politiske plan skiller man ikke mellom “ekte tro” og de som er med bare på gjørs, poenget er at de er lydige og gjør som de får beskjed om. Har man spørsmål kan man lese i boken. Har man flere spørsmål kan man åpne en slags kosmisk “chat” med Gud via bønn, faste eller andre rituelle tiltak som av ukjente årsaker sies å tiltrekke oppmerksomheten til universets mektigste skapning slik at “vedkommende” — det virker poengløst (og sikkert ikke så rent lite frustrerende) å ha et kjønn når man er den eneste av sitt slag — vil sette av litt tid til å ta seg av de lokale interessene til en håndfull mennesker, eller i noen tilfeller kun egeninteressene til et enkeltindivid. Jadda. Det virker jo fornuftig.
Det er ikke noe poeng for meg å slå meg på brystet å si at Gud ikke finnes. Jeg er jo bare et menneske. Jeg vet nesten ingenting om noe som helst. Imidlertid opplever jeg det som støtende når folk uttaler seg på Guds vegne. Jeg vil si det er bent frem blasfemisk. Troverdigheten øker ikke typisk av at man truer folk med bank (eller det som verre er) når de er skeptiske. Dokumenter er heller ikke bra å presentere. La oss forlikes over påstanden om at Gud har skapt verden og vi viser Gud respekt når vi viser den verdenen han har skapt respekt. Jeg kan skrive under på en slik avtale og binde meg til det. Men der stanser det. Det blir ikke aktuelt å gjøre noen slags fjollete sirkuskunster for å bli medlem av en sekt. Jeg er ikke sosialt nødlidende. Jeg er fornøyd med de vennene jeg allerede har, mange takk.
Da jeg var liten sa man “muhammedanere” men jeg kan ikke tidfeste når ordet “muslim” ble alminnelig. Det var noe som kom etterhvert. Jeg oppfatter dem ikke som politisk relevante. Hvor mange er det av dem? Et par hundre tusen? Det er småpoteter i forhold til den sekten av mentalt forstyrrede skalleknarper vi allerede har levd med i tusen år, altså de kristne. Det samme skjer med alle som kommer til Norge. Om de aldri så entusiastiske i to, tre, fire generasjoner så vil vinteren knekke dem til slutt. De ender som blåfrosne hutrekropper akkurat som alle oss andre. Særlig nå som strømmen er så dyr. Man kødder ikke med vinteren. Den kaldkvæler deg uten nåde hvis du ikke er forberedt når den kommer. Slik gikk det til at langt i nord bor det folk som bruker det ene halve året til å forberede seg på det andre halve året. Og sånn går årene. Det hjelper ikke å klage. Ingen bryr seg. Vinteren kommer uansett.
Det viktigste enkeltstående faktapunkt om Karl Marx som man bør ta med seg, hvis man ellers ikke har noen planer om å sette seg nærmere inn i saken, er at han ikke var hva man i dag kaller en marxist. Han var en vitenskapelig orientert filosof som gjorde noen observasjoner og stilte opp noen etterprøvbare hypoteser ut fra disse. I ettertid kan ingen si at han tok feil. Det er ikke problemet. Marx stilte ikke selv opp noen forslag til “hva man burde gjøre” men det kan man trygt si at andre gjorde i hans navn. Når det gjelder akkurat hvem som oppfant det vi kaller marxisme … jeg vil si Lenin, men dette kan diskuteres. Han var langt fra den eneste som utredet politiske handlingsplaner fra teoriene til Marx, men han var den mest betydningsfulle, målt etter hva slags politiske langtidskonsekvenser opplegget hans har hatt.
Imidlertid er det dessverre slik at hvis man ønsker å forstå Marx bør man begynne med Hegel og dermed har vi det gående. For å forstå Hegel bør man begynne med Kant. Og så videre. Denne visa vil etterhvert lede tilbake til Platon. Så hvorfor ikke begynne der? Ser man på den politiske tenkningen til Platon må man erkjenne at den er totalt ute på jordet. Riktignok var han en førsteklasses teoretiker men hans kunnskap om menneskenaturen ser ut til å være preget av en begrenset kontakt med den virkelige verden. Dette er interessant. Desto mer interessant er det når man begynner å se et mønster i dette fenomenet. Dypt tenkende mennesker later til å ofte ignorere det faktum at de som ikke tenker særlig dypt utgjør den største politiske kjøttvekta, slik at i et demokratisk system er det deres overfladiske driftsliv som vil prege de politiske løsningene som fremkommer. Med mindre de gjør noen selvdisiplinære tiltak vil mennesker naturlig tendere mot å være både late og dumme dyr. Hvorfor skulle de være noe “mer”? Livet krever jo ikke noe mer av dem.
Det største problemet jeg har i forhold til mennesker er denne pussige tendensen til å tro noe uten at de har det minste snev av greie på hva saken handler om. Eller for å være enda mer spesifikk, de har en tendens til å handle basert i hva de “tror” og derfor ender det ofte helt galt. Sånt er etter min mening forutsigbart, men filosofene ser det bare ikke. Hvilket først og fremst er komisk. (Monty Python hadde mange og ofte godt poengterte sketsjer om filosofers problemer med å forstå det “vanlige folk” er opptatt av.) Hvis man i systemet sitt forutsetter at mennesker er rasjonelle skapninger som fatter sine valg basert i fornuftig egeninteresse vil man ikke forstå hvorfor systemet ikke virker i den praktiske verden. Eller for å si det på en annen måte: Hvis man tror man kan forstå mennesker vil man ikke forstå mennesker. Ofte gjør de fullstendig vanvittige ting basert i gud-vet-hva og da går det som det går. Hvis du tviler på dette kan du jo bare ta deg en tur ut i trafikken og se på atferden der. Det ser ikke ut som om alle har planlagt å overleve dagen.
Desto eldre jeg blir desto mindre tålmodighet føler jeg for “åndelige” mennesker. Altså disse som sitter vaglet oppi prinsessekammeret sitt og fantaserer om engler når de egentlig burde komme seg ut på gata og studere hvordan demonene jobber. Bare de som på grunn av sine privilegier slipper å måtte forholde seg til materielle problemer har anledning til å leve som et åndsvesen. Det krever en hel stab av dedikerte tjenere å drifte bare èn filosof av typen Kant eller Kierkegaard. Det er sant at begge disse leverte betydelige bidrag til verdenshistorien når det gjelder ren filosofisk påvirkningskraft, men dette var bare mulig fordi de slapp å selv håndtere ekskrementene sine. Det blir ikke korrekt å si at jeg er klassebevisst men jeg observerer i det minste to distinkte samfunnsklasser: De som lever i den virkelige verden og de som lever i en drøm. De førstnevnte er typisk mindre “positive” enn de sistnevnte. Eller kanskje vi kan si at de to gruppene opplever sine øyeblikk av glede i dette livet av forskjelligartede årsaker. Ta for eksempel fotball. Riktignok liker jeg å noen ganger se noen kamper fordi jeg liker selve spillet, men det betyr ikke noe for meg hvem som vinner. Om det er de beste, de med mest flaks, eller kanskje de med minst uflaks. Det er vanskelig å forholde seg til de som ikke er tilsnakkendes på mange dager fordi “laget deres” tapte en kamp. Herregud. Er vi barn? Det er bare en lek. Et spill. Underholdende på sine egne premisser men knapt noen verdig selvmordsgrunn.
Jeg abonnerer på et par kanaler som analyserer fortløpende værdata opp imot klimamodeller og den korte historien er at det ser ikke bra ut. En jeg kjenner kritiserer meg for å ha “negativ fokus”. Jeg ser poenget han prøver å få frem, men slik jeg kjenner meg selv kan jeg med autoritet si at det fungerer enda dårligere for meg å ikke være velorientert om utviklingen, selv om det sjelden kommer noen gode nyheter. Hvis jeg ikke har kjennskap til sakens fakta vil den jævla hjernen bare konstruere modeller basert i “worst case scenario”.
Hvorfor det skulle være bra for sjelefreden å ikke vite noe om noenting er ubegripelig for meg.
Det neste store spørsmålet er … hvordan vet jeg at de snakker sant? Her kommer den paranoide psykosen inn i bildet. Altså følelsen av at du har rett mens mange andre tar feil, eventuelt at det foregår en organisert desinformasjonskampanje om klimaspørsmål som er assosiert med kulturmarxistenes strategi for å undergrave den vestlige sivilisasjon. Det er ganske forbløffende. Sakte, over lang tid, har rammene for hva vi i Norge oppfatter som en normal samtale flyttet seg mange mil ut i kålåkeren. Det har blitt normalt å være gal.
Er det meg? Er det jeg som er den gale? Dette kan aldri utelukkes helt. Mennesker er sårbare for ondartet informasjon. Ønsketenkning vil ta over virkelighetsoppfatningen på null komma blink hvis man ikke holder seg med disiplinert mentalhygiene. Man kan for det meste utelukke alt det som “folk sier” fordi hvis de ikke følger et program for kritisk analyse av all innkommende informasjon vil mennesker tendere mot å være de dummeste dyrene her på jorda. Uansett hva man ser på er statistisk sannsynlighetsgrad for at man tar feil noe over nitti prosent når man danner seg et førsteinntrykk av en sak eller en situasjon. Ganske ironisk kan du si. Hvis man for det meste antar at man tar feil så vil man for det meste ha rett. Det høres litt bakvendt ut men slik er det faktisk sunt å tenke. Man får et bedre grunnlag for databehandling.
Det føles kanskje ikke slik i Norge, men 2022 har hatt en varm sommer. Det har vært mye vær. Og mer vil det bli utover høsten. Slik har ting blitt. Jeg vet ikke om det representerer “positiv tenkning” å smile og si at det vil være bra hvis gjennomsnittstemperaturen i Norge øker med et par grader. Urealistisk “positivitet” er etter min mening minst like dumt som panikkangst fordi alt er så stort og overveldende. Det er hva det er. Jeg har kommet til slik års alder at det ikke er noe poeng i å planlegge for mer enn tyve år fremover, men, som mange har lagt merke til, mye kan skje på tyve år. Selve klimaproblematikken bekymrer meg ikke engang noe i nærheten av like mye som den dorske sløvheten man typisk finner ute blant folk. Hva fanden er det de går på? Lykkepiller og kokain?
Som vanlig sivilist er det ikke stort man kan gjøre med noe som helst. Feie for egen dør, passe sine saker, gjøre det man må, stemme på de politikerne som virker noenlunde mentalt avbalanserte og rolige. “Systemet” er stort og tregt. Som en supertanker på åpent hav. Man får ikke bremset sånn helt uten videre. Man får ikke engang lagt om kursen uten å fokusere på et punkt langt fremme. Det er mye tonnasje i fart og alle kjenner jo Newtons lover for akselrasjon og treghet. Eller kall det geodesisk gravitasjonseffekt hvis man foretrekker Einstein. Uansett blir den praktiske konsekvensen at det vi gjør i dag vil fremkomme som resultater fem eller ti år lengre nedi veien. Eller rettere sagt, det vi ikke gjør, som er noe av poenget. Det som skjer på internasjonalt politisk nivå er alt for tasslete og det kommer alt for sent. Selv om enhver idiot med sine egne øyne bør kunne se at ting er litt ute av vater så trekker folk bare på skuldrene og fortsetter som før.
“Svart humor” er en overlevelsesstrategi. Det vil kanskje ta femti år før ting blir virkelig kritiske. Derfor er det komisk at jeg bekymrer meg for utviklingen. Vi kan snakke om tyve eller til og med tredve og fortsatt være innenfor realismens horisont, men om fulle femti år kommer jeg definitivt ikke til å være her lenger. Det er ikke mitt problem i slik forstand. Hva kan jeg si? Jeg føler ubrytelig lojalitet til familie, venner, den norske staten og jordkloden som helhet, sistnevnte representert via den såkalte naturen. Resten kan jeg forhandle om. Men hvis noen føkker med det som faller innenfor lojalitetsgrensene mine blir de automatisk mine dødsfiender. Jeg er en enkel sjel på den måten.
Frank: “Så gå på nettet. Skru på radioen. Hva som helst. Snakkes senere.”
Jeg “Okay …. ”
Slik gikk det til at jeg først hørte om terrorangrepene i New York. Jeg vet ikke om dette er de mest dødelige terroraksjonene noen gang, målt i antall drepte der og da (og skal vi snakke om ringvirkninger er det mye å ta tak i gjennom historien), men det er definitivt de mest spektakulære. Ikke alle visste at den ene bygningen var blitt truffet av et fly. Alt de første rapportene sa var “en eksplosjon”. Men ethvert kamera i halve byen var rettet mot “tvillingtårnene”, denne kjente profilen i New Yorks bybilde, da det andre flyet kom. Ekkoet etter det kollektive stønnet da det andre flyet traff den andre bygningen ligger ennå som støy i bakgrunnen i det amerikanske samfunnet. Sånt ser man ikke hver dag, eller noen dag for den saks skyld.
Et tilstrekkelig antall mennesker har allerede uttalt et tilstrekkelig antall ord om denne hendelsen. Ikke alt like klokt.
Det mest interessante spørsmålet er etter min mening: Hva er det terroristene vil?
Det første vi kan fastslå er at dersom man ønsker å dø så er dette noe folk får til uten å lage noe oppstyr om saken. Og ønsker de å gjøre noe ondt så er dette også mulig å gjøre på diskrèt vis. Det skjer hele tiden. Vi må følgelig anta at det handler om å få frem noe slags poeng ut over det å lage faenskap og ut over det å dø noen slags dramatisk heltedød (i egne øyne) for noen slags sak. De fleste som har evnen til å tenke strategisk antar at poenget var å vise at amerikanerne ikke er usårbare, selv ikke på egen jord. PR-messig sett kan man ikke si annet enn at aksjonen var svært vellykket. Hendelsen ble mildt sagt lagt merke til.
Mitt eget tidligste inntrykk av begrepet “terrorisme” ble dannet på grunn av aktivitetene til Rote Armee Fraktion (RAF) i Tyskland på 70-tallet og den Irske Republikanske Armè (IRA) i den samme tidsperiode. Dessuten, som nevnt i en annen bloggpost nå nylig, palestinske Svart september under OL i München i 1972. Enn videre en rekke andre grupper med samme forretningsidè, inntrykket var at de fleste var radikale ekstremister på den politiske venstresiden — marxist-leninister — som hadde erklært krig mot staten med det formål å tvinge frem væpnet revolusjon hos det såkalte “folket” fordi alle ønsker naturligvis å rive ned alt det bestående for å bygge en bedre verden oppå ruinene. Den gangen tenkte jeg at dette var omtrent så dust som det er menneskelig mulig å bli. Jeg tenker fortsatt mer eller mindre det samme. Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket, som Konfucius sa. Vold som problemløsning er skivebom.
Før Den første verdenskrig var det ikke uvanlig å holde seg med romantiske fantasier om vold som politisk virkemiddel. Særlig i Russland, hvor konseptet “terrorisme” først ble utformet. Jeg er terrorist, ikke morder uttalte for eksempel Vera Zasulitsj under rettssaken i 1878 etter at hun hadde såret guvernøren for St.Petersburg med et pistolskudd, men lot være å skyte flere ganger selv om hun kunne. Poenget var etter hennes mening allerede levert. Hvis du kødder med oss så skyter vi deg. Slik ble det sannsynligvis også oppfattet. Folk har på ymse vis fått til å definere seg som legitime “krigere” i en konflikt hvor bruk av dødelig våpenmakt mot “folkefiendene” ble oppfattet som noe helt normalt. Samtidig må vi huske at stemningen gikk i retning av hurra det er krig!!! da de britiske troppene i 1914 marsjerte i retning av skipene som skulle bringe dem til dødmarkene i Frankrike. Så folk var ikke helt riktig navla på den tiden. Hvor bra det ble senere er også diskutabelt.
Det ligger i selve ordet at terrorisme ikke først og fremst handler om vold, men om frykt for vold. Poenget er å fjerne trygghetsfølelsen hos folk, ikke å drepe dem. Det ligner på de klassiske beskyttelsesoppleggene til organiserte kriminelle, hvor de som ikke umiddelbart lar seg true og kue blir utsatt for “ulykker” slik at alle de andre vil se og forstå. Det lønner seg dårlig å gjøre motstand. Etter den dagen i 2001 har mange betraktet “muslimer” som den retning man bør forvente seg terroraksjoner fra. Ikke uten en viss rett, men det finnes så mange slags retninger. Salafister er til muslimer hva nynazister er til “hvite mennesker”: En selvmodskult som dypest sett er uten mål og mening. For salafistene handler det ikke engang om å ramme “vesten”. De driter i hele vesten. Vesten har ingenting de ønsker seg. Det som er viktig for dem er å skille ut muslimer som en egen gruppe som har saklig grunn til å føle seg truet på usaklig grunnlag av “hvite mennesker”. Slik sett er de mer allierte med enn fiender av nazistene i Europa og den engelsktalende verden. Helst vil salafistene – som vi har sett – ha en egen islamsk stat som på den tiden da kalifen var ung, hvor de kan styre og stelle med brutal undertrykkelse og vilkårlige henrettelser like så bra som noen fascist greier å få til i Søramerika og ellers. I mellomtiden gjør de hva de kan for å gjete alle muslimer i retning av ønsket om noen slags muslimsk Israel, et “lovet land” som ennå gjenstår å bygge. “Integrering” i vestlige samfunn er det siste de ønsker.
Det mest orwellianske jeg har hør noen si høyt i min levetid er begrepet en krig mot terror som fulgte i kjølvannet av hendelsene i 2001. Det er så man må ta pannegrep og stønne. Herregud. Krig er terror. Jo mer krig, ulykke, nød og sorg, jo bedre for terroristene. Det er dette de lever av. Det finnes ingenting for dem på slike steder hvor folk for det meste har det bra og samfunnet for det meste fungerer. Enten vi snakker om salafister eller nynazister så er folkefrykt og kulturkonflikt deres daglige brød. De har ingen fremtidsplan. Dersom de ønsket et trygt og stabilt samfunn med like plikter og rettigheter for alle ville de valgt en annen strategi. Til sist må vi poengtere at terrorisme er mer enn bare voldelige og mer eller mindre vilkårlige aksjoner rettet mot saksløse mennesker, det er også propaganda. Alle som bidrar til å spre frykt og hat er på terroristenes side. Hold deg rolig og fortsett som før (“keep calm and carry on”) var det britiske budskapet under Den andre verdenskrig. Da den kom hadde de mistet sansen for å si hurra det er krig når drepingen begynte. (Skjønt enkelte briter ble litt i overkant entusiastiske over alle mulighetene da Putin nylig startet felttoget sitt i Ukraina.) Frykt er et krigsvåpen som er like gammelt som selve krigen. En vettskremt motstander er enklere å ta ut enn en som holder hodet kaldt og posisjonerer seg strategisk. Og dersom terroristene klarer å få en stor befolkning til å leve i angst for en dårlig definert og utydelig fiende har de vunnet en stor strategisk seier.
Bilder ovenfor er en kunstnerisk gjengivelse av Göbleki Tepe slik man tenker seg at det så ut under byggeprosessen for drøyt 12.000 år siden. Si tallet èn gang til, med bokstaver: Tolv tusen år. Det er absurd lenge siden. Göbleki Tepe var allerede en 7000 år gammel ruin på den tiden Egypts gamle rike bygde pyramidene. Norge befant seg under et par kilometer med is på den tiden. Det skapte mildt sagt store sjokkbølger i alle miljøer med interesse for forhistoriske saker da dateringen av anlegget ble bekreftet sent på 90-tallet. Selv ikke om man hadde funnet en UFO i en isbre ville det blitt mere skriking blant arkeologer og historikere.
Problemet med Göbleki Tepe er naturligvis at anlegget har den obscøne frekkhet å forskyve grensene for alt vi trodde vi visste om bosetting og bebyggelse hos menneskeslekten med opptil flere tusen år. Alle vet hva som skjer når selveste sannheten blir truffet av en torpedo nede under vannlinja. Autoriteter faller. Lærebøker må omskrives. Akademiske livsløp investert i en annen “sannhets” tjeneste blir bortkastede. Og det er blant de rasjonelle menneskene. Vi skal ikke engang nevne alle de som synes det blir for drøyt at “sivilisasjonens vugge” nå ser ut til å befinne seg i Tyrkia. Nærmere bestemt i Anatolia, ikke langt fra grensen til Syria. Men det er mer…
For noen år siden la jeg til min “digitale signatur” på en internasjonal akademisk petisjon for å sette et ett-tall foran årstallet vårt, slik at vi nå befinner oss i år 12.022. Poenget med dette er å få et mer realistisk perspektiv på hva som utgjør “år null” i sivilisasjonens historie. Det ser imidlertid ikke ut som om dette har vunnet frem i de politiske kretsene som måtte lagt tyngden sin bak en slik aksjon. De synes det blir alt for upraktisk å endre hvordan menneskeheten teller årene sine. Dessuten ikke minst kostbart. Så da så. Ingen er villige til å ofre noe uten at de synes de får noe i bytte som er minst like mye verdt. Der står saken i dag. Et håpløst politisk prosjekt.
Göbleki Tepe var tilsynelatende i bruk i noe over tusen år. Senere ble det begravd under massive mengder jord og grus. Først trodde man at anlegget hadde blitt gravd ned med vilje og tydet noen slags idèhistorisk mening ut av dette, men nå tror vi at det skjedde naturlig, som en følge av alskens flom og jordskred i løpet av den enorme tidsperioden som har gått siden anlegget gikk ut av bruk. Mye kan skje i løpet av ti tusen år. Nok til å fylle mange bøker. Siden det første sjokket la seg etter at det ble klart hvor gammelt dette stedet var har man saumfart regionen på jakt etter MADS. Mer av det samme. Slik gikk det til at vi nå ser på Karahan Tepe som en enda tre tusen år eldre struktur med mange likhetstrekk til Göbleki. Her finner vi blant annet femten tusen år gamle støpte gulv. (Mureren i meg reagerer på dette.) Det er jo faen ikke klokt. Men greit nok, vi begynner å ane konturene av en oldtidskultur med kontinuitet i uttrykkene sine i Anatolia, virkelig langt hinsides de eldste “sivilisasjoner” vi så langt har kunnet redegjøre for. Jeg driter i bøkene. Når folk begynner å støpe ting har de ikke bare en plan men også materiell kompetanse til å få tingene gjort. Støpeprosessen er ikke noe som et tilfeldig forbipasserende skolelys bare finner opp, det krever en allerede etablert materiell kontekst av bygging med bearbeidede steinmaterialer.
Det alle ønsker å vite er selvfølgelig hva dette er. Hva ble anlegget brukt til? Hva foregikk før, under og etter at de bygde det? Svaret er som vanlig at det vet vi ikke. Vet du hva som foregår i alle nabohusene der du bor? Et mer poengtert spørsmål er hva vi kan lære av det. Hvilket først og fremst er noe om “byggekunst” og håndverk. Femten tusen år gamle støpte gulv. Herregud. (Murere og andre som vet noe om slikt vil fnise når jeg sier at mitt neste spørsmål var om de hadde fått fallet riktig på gulvet sitt.) Det finnes ingen krystallklar enighet rundt hvordan man definerer begrepet “sivilisasjon” men arkitektur og ingeniørkunster er definitivt en del av bildet. Det handler om organisering av et antall mennesker som er større og fokusert på helt andre prosjekter enn bare et jaktlag fra steinalderen som rasker sammen noe provisorisk som ly mot elementene. Vi har ganske store “bosettinger” som er hvor gamle som helst, for eksempel 30.000 år gamle Dolni Vestonice i Tsjekkia, som later til å ha vært kontinuerlig bebodd gjennom noen tusen år av noen tusen mennesker, men stedet bærer ikke preg av noen “arkitektonisk planmessighet”, man har bare bygget primitive hytter der hvor det tilfeldigvis var noen ledig plass akkurat da. Imidlertid foreligger det kulturell kontinuitet i småredskaper og diverse kunstgjenstander man har funnet på stedet. De hadde definitivt et samfunn gående der for 30.000 år siden. Men vi vet ikke hvem de var, hvor de kom fra og hva de snakket om.
Hva vi vet med sikkerhet er imidlertid at det har aldri vært noe “Atlantis”. Ingen tapt sivilisasjon med avansert teknologi. De som tror det finnes en akademisk konspirasjon som forbyr “skolevitenskapen” å avvike fra Den Sanne Lære og snakke om slike ting vet ingenting om hvordan ambisjoner fungerer i det akademiske miljøet. Du kan ta deg bra mye faen på at ting ville komme ut fortere enn du rekker å knipse med fingrene hvis noen virkelig hadde bevis for en tapt maskinsivilisasjon. Grunnen til at dette ikke er alt folk snakker om er at det finnes ingen bevis for noe slikt og heller ingen grunn til å tro på noe slikt. Atlantisfantasien er litt ånsete. Virkeligheten er faktisk spennende nok uten at man behøver å dikte opp noe “mer” enn det vi klarer å etablere bevis for gjennom den internasjonalt anerkjente, men kanskje noe trege og kjedelige vitenskapelige metoden.
Man lever i interessante tider når “menneskeheten” betyr noe helt annet enn “menneskene”. For eksempel virker det som om mange har planer og prosjekter for menneskeheten som ikke alltid er gode nyheter for de menneskene som faktisk lever i verden og etter ethvert rimelig mål utgjør den summen av individer vi snakker om når vi bruker ordet menneskeheten. Eller er det noe jeg har misforstått?
Det er ganske vanlig å si “staten det er oss” men jeg kjenner nesten ingen som identifiserer seg med staten. De fleste opplever staten som noe annet enn seg selv, men definitivt noe som eksisterer og som betyr noe i livet deres. Ordet “staten” tilhører en kategori av ord som også omfatter loven, systemet, byråkratiet, offentligheten og mange flere, poenget er at alle disse er upersonlige ting. Det er lenge siden den såkalte solkongen Ludvig 14. uttalte — fullsiendig uten ironi — at staten det er meg. Vess æ fekk være sola di. Han trodde på dette selv.
Man kan jobbe for staten, representere staten, forholde seg til staten, men ikke være staten. Det er alltid “noen andre”. Enden på visa blir at staten det er ingen av oss. Og da har vi et problem. Siden vi alle lever in media res (“midt i tingene”) har vi ikke noe annet valg enn å forholde oss til tingene slik de blir presentert for oss. Det virker litt provoserende på mange å si at staten ikke egentlig eksisterer, det er bare en politisk innretning vi har laget for å regulere omgangsformene mellom mennesker. Men slik er virkeligheten.
Er en avtale noe virkelig? Det oppleves vanligvis slik for minst èn av partene. Er en avtale noe man holder hellig? Det kommer an på hva slags moralsk karakter man har. Det er ikke uvanlig å bryte avtaler. Til og med såkalt bindende avtaler hvor man har skrevet kontrakt og det ene med det andre. Men man kan ikke bryte “samfunnskontrakten”. Da kommer både politiet og det som verre er. Konsekvensene kan bli ganske alvorlige, avhengig av hva slags forbrytelse man har begått. Statsmakten er alltid vesentlig mye sterkere enn alle andre former for makt i samfunnet. Sterkere enn kapitalen. Sterkere enn troen. Til og med sterkere enn misunnelsen. Det er nødvendig at det er slik.
Det politiske systemet i Norge er ganske robust, men det er ikke usårbart. Jeg vil karakterisere meg selv som konservativ i den forstand at jeg ikke ønsker noen brå bevegelser innenfor politikken. Ingen “revolusjon” av noe slag. Tvert imot. Jo flere internasjonale konvensjoner og gjensidig bindende handelsavtaler over alle landegrenser jo bedre. Færre såkalt folkevalgte politikere og flere fagfolk. Ironisk nok kommer den største trusselen mot demokratiet i vår tid fra demokratisk valgte men korrupte politikere som ønsker all ære og glamour som kommer med stilingen, men som ikke egentlig ønsker jobben med å styre staten (og som forsåvidt heller ikke er kompetente i så måte). De som er kåte på debatter og hårkløvende spissfindigheter på argumentasjonssiden er ikke nødvendigvis flinke til å få ting gjort. Men de er flinke til å imponere idiotene som stemmer på dem så dermed har vi det gående. Jeg er faktisk helt enig med det han sa.
Vi kan diskutere om det er rasistisk å bruke begreper som “kinesiske løsninger” men i den grad dette blir gjort handler det som regel om noe som er så komplisert og uoversiktelig at det mest ikke er til å begripe. Wu Cheng’en (1500-1582) — også kjent som Ruzhong — skrev boken “Reisen til Vesten” (og med “vesten” menes her India) som jeg selv leste på engelsk under tittelen “Monkey” (jeg vet ikke om den foreligger i norsk oversettelse). Det er en ganske spinnvill historie om hvordan buddhismen kom til Kina, iblandet sterke doser folkelig kinesisk mytologi og ellers det meste man finner mellom himmel og jord, men jeg nevner boken her fordi skrivestilen er “magisk realisme” hvor det er glidende overganger mellom materiell eksistens og åndenes verden, og alt er styrt på samme byråkratiske vis. (En norsk ekvivalent kunne eventuelt være en fabulerende historie om gamle guder og et Åsgård som er styrt av NAV og Utlendingsdirektoratet.) Konfucius — Kung Fu Tse — er jo ofte blandet sammen med “religioner” men det blir litt feilaktig siden han først og fremst var en ateistisk moralfilosof. Imidlertid er det slik at “konfucianisme” er infusert i det kinesiske samfunnet til minst den samme grad som kristendommen i Norge, sannsynligvis mye mer. Vi har ikke egentlig noe godt ord for gråsonen mellom religion og politikk så vi slår som regel bare ut med armene og kaller det kultur.
Hvorom allting er, poenget er at kineserne visstnok leker med tanken om å bruke AI — kunstig robotintelligens — som øverste statsledelse i Kina. Det blir jo ikke mer upersonlig enn det. Tanken er at det interaktive nettverket av regler vi kaller staten vil alltid kunne kritiseres, eller i det minste anklages, for å være korrupt og urettferdig i sine politiske disposisjoner, mens en AI, som ikke har noen menneskelige interesser og lidenskaper, vil kunne fatte beslutninger om hva som er best i det store bildet på et helt annet grunnlag enn noe menneske ville være i stand til. Vi mennesker plages jo som kjent av en psykologi full av vage følelser og motstridende interesser. Maskinen, la oss for moro skyld kalle den HAL 9000, er imidlertid ikke slik belemret. Maskinen føler ingenting. Den bare følger programmet og implementerer de strategier som på best mulig vis opimaliserer ressursfordelingen i samfunnet. Og hva består egentlig forskjellen i? Et lovverk er jo uansett en slags form for sosial algoritme som dikterer hva man kan og ikke kan gjøre i et samfunn. Byråkratiet eksisterer uansett som et grensesnitt mellom folket og staten, med det formål å sørge for at lovlige vedtak blir iverksatt på mest mulig automatisk og upersonlig vis. “Likhet for loven” er et ideal som til stadighet undergraves av bakromsforhandlinger mellom korrupte individer med makt til å “hacke” loven og justere programmet slik at den eller den ikke behøver å forholde seg til regelverket på samme vis som alle andre. En robust AI vil eliminere dette problemet. Det spørsmålet vi blir sittende med til sist er naturligvis: Hva kan gå galt?
Som alle andre fascineres jeg av gamle Egypt. (Noe mindre av den moderne egyptiske staten.) De hadde jo en kultur som bestod med en rimelig grad av kontinuitet gjennom mer enn 2000 år. Farao ble betraktet som en “levende gud” ikke fordi folk var idioter som trodde dette mennesket hadde gudekrefter men fordi staten det er han. Det å være gud var en jobb, ikke et overnaturlig talent. Det er faktisk et rimelig spørsmål om egypterne overhodet hadde hva vi i dag kaller en religion. Det arkeologiske bevismaterialet vi har antyder at det ikke fantes noe klart skille mellom det materielle og det åndelige, denne verden og “den andre”. De skilte egentlig bare mellom ting som finnes i den naturlige verden og ting som mennesker lager. Altså natur og kultur. Begge deler fulle av snåle ting, men bare en av dem underlagt menneskelig kontroll, via den tidligere nevnte “levende guden” farao, og videre nedigjennom nomarkene og resten av byråkratiet, med et presteskap som tok seg av alt det psykologiske tilknyttet sex, rus og død. Egypt var veldig organisert slik sett. Men de hadde sine kriser og hva vi med et nikk til dagens dato kan kalle sine 9/11-øyeblikk når alt tilsynelatende raste sammen og verden stod for fall. Det umulige er jo som alle vet bare et statistisk grensetilfelle av det mulige, som gitt at vi holder på lenge nok må skje før eller siden. Pyramidene i Giza er noe alle kjenner til, eller i det minste har hørt om og sett på bilder. De ble bygget under “det gamle riket” for omtrent 4500 år siden og står støtt den dag i dag. Kontinuitet. Imidlertid endte det gamle riket med den lengst regjerende monark noensinne, Seti 2. — også kjent som Neferkare — som ble farao bare seks år gammel og levde til han var 102. Følgelig rakk han å begrave opptil flere barnebarns barn før han selv kreperte etter 96 år på tronen. Ingen levende egypter på den tiden kunne huske at det noensinne hadde vært noen annen statsleder og da han først døde skjedde dette på den verst tenkelige måte, ut fra hvordan man tenkte den gangen.
De hadde under visse festivaler noen slags rituell fremvisning av den levende gudens vitalitet og manndomskraft, som jo har en tendens til å svekkes i noen grad etter at man har fylt hundre år, og dette bestod tildels av å fremføre akrobatiske kunster foran et stort publikum. Løpe gjennom en hinderløype. Personlig henrette noen dødsdømte statsfiender. De vanlige greiene. Alle har sikkert sett filmklippet av Joe Biden når han prøver å løpe spenstig opp trappen til presidentflyet, men snubler og tryner. Herregud mann, alle vet at du er opptil flere hundre år gammel, kan du ikke bare gå rolig og behersket? Noe lignende skjedde med Seti 2, bare at han døde da han gikk på trynet, under en rituell fremvisning av faraos gudsmakt. Publikum var lamslått. Det neste som skjedde var at alle grep alt de kunne bære med seg og løp for livet, for nå var hele verden helt klart i ferd med å gå av skaftet. Slik fungerer selvoppfyllende profetier, fordi panikken medførte at hele det gamle riket kollapset og ble fulgt av omtrent to hundre år med omskiftelighet og ustabile politiske forhold, inntil Mentuhotep 2 beseiret alle de andre og innstiftet Det andre egypriske riket rundt 2000 år før vår tidsregning begynner. Man regner med at det var i løpet av denne såkalte “første mellomperiode” at gravkamrene i pyramidene ble robbet for alle sine verdisaker. Egypt reiste seg imidlertid og gjenopprettet statsmakten igjen. Naturgrunnlaget var jo det samme, selv om kulturen hadde fått seg et spark i ballene. Vi får se hva som skjer med vår egen kultur.
Som alle vet skriver danskene noen slags gammeldags og knotete norsk, mens de snakker fullstendig uforståelig. Det er helt forløffende å høre på dem noen ganger. Hei, vent litt … hæ? Svenskene, derimot, har en pussig dialekt som allikevel for det meste er til å begripe, mens de skriver helt galt. Jag har aldrig tyckat om at läsa svenska. Men det er bare begynnelsen på forståelsesproblemene man vil erfare når man beveger seg utenfor Norges grenser. Alle lærer engelsk på grunnskolen, de fleste også et annet fremmedspråk, som regel tysk eller fransk. Spansk er også et relativt normalt språk å ta som valgfag. (Russisk hvis man bor i Kirkenes og deromkring.) Men det er sjelden man møter folk som snakker mer tre-fire fremmedspråk. Jeg kjenner selv bare èn person som er språkakrobat slik sett. Hun er ikke engang norsk.
Mitt råd til alle mennesker, unge eller gamle eller tvert imot, er at de bør lære noen språk og bevege seg litt rundt i verden. Seriøst. Det er bra for tenkamentet. Problemløsning på stående fot et sted hvor man ikke snakker det lokale språket er alltid like interessant. Særlig hvis befolkningen der i utgangspunktet er skeptiske til fremmede fra fremmede land, som jo Norge er for mesteparten av resten av verden. Det hender ikke uofte at folk ikke engang vet at Norge eksisterer. Noen opplever dette som litt støtende. Selv synes jeg det er komisk. Ser du meg? Jeg eksisterer. Samme sak med Norge. Jeg vet ikke om det er korrekt å si at jeg er en god ambassadør for Norge, men jeg etterlater som regel de jeg snakker med nysgjerrige på å reise hit og se selv. Noen må tjene noe på dette for det er faen ikke billig å være turist her. De to tingene folk henger seg opp i er, sortert etter viktighetsgrad, henholdsvis 1) prisene og 2) vinteren. Vi føler akkurat det samme pleier jeg å si. Dyrtid og kuldegrader er å betrakte som videregående disipliner i svært spesifikk lidelse. Men man lærer da noen triks underveis.
Dette er min bloggpost nummer hundre siden jeg registrerte meg som Apecalypso på miniblogg.no (hvor jeg skrev noenogførti før de rokerte meg over til selveste hovedplattformen). El ciento-miento. Hundreløgnen. Du kan lyve til meg 99 ganger men så er glasset fullt. Det er tittelen på en slags kjærlighetssang. Fæle greier akkurat det der. Kjærlighet er ikke noe folk bør prøve seg på før de kjenner seg selv ganske godt, for ellers vil man oppdage ting ved seg selv som man kanskje ikke kommer til å like. I det minste kommer partneren din til å oppdage det du har og fortelle deg hva de synes om opplegget ditt. Problemet er at det er enklere å lyve for seg selv enn for andre. Mindre motstand, liksom. Dersom det oppstår en situasjon hvor det er stor avstand mellom det du tenker om deg selv og det partneren tenker om deg har vi hva man i kjærlighetsfaget kaller en teknisk feil. Hvem har rett? Uansett hva svaret til sist blir (dette er et typisk diskusjonstema i mange forhold) kommer det til å ha innvirkning på den videre fremdriften av prosjektet. Uansett, Apecalypso var tittelen på en sang av KLM, altså komikertrioen Kirkvaag, Lystad og Mjøen, fra 1980. Nå som den gang er det et ordspill på begrepet apokalypse, som er hva vi kaller det vanlige været i 2022, for ikke å si tilstanden i kraftmarkedet, men det er også noe med at jeg er en ape som danser calypso i en verden jeg oppriktig talt bare kan karakterisere som absurd. Men dypest sett er jeg jo en teatermann så da går det på et vis.
På forsiden av blogg.no står det at jeg har hatt 57 lesere i løpet av siste døgn. Og hvorfor skulle jeg mistro Google? De vet jo uansett alt om alle. Jeg har dem til og med på telefonen (det er en Nokia). Det er knapt til å begripe hvor fort de vokser til. Jeg husker da Google bare var et spedbarn og nå eier de alle dataene i hele verden. Sånn kan det gå. Hvem som leser bloggen og hva de tenker vet jeg imidlertid ikke noe om. Eller rettere sagt, de tenker sannsynligvis det folk typisk tenker om skrivestilen min, basert i tilbakemeldinger jeg har fått, at jeg beveger meg både høyt og lavt i terrenget på en slik måte at det er nærmest umulig å forutse hva som kommer rundt neste sving. Slik sett må dette forstås som underholdning. Riktignok for de med sære interesser, men slike finnes også. Greia er litt “kompulsiv”. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Samme grunn som gjør at folk runker, kan du si. Det skjer ikke i henhold til noen styrt planmessighet, jeg bare setter meg ned og skriver det som faller meg inn der og da. Den eneste etterforskning jeg gjør er å søke på nettet for å få faktaopplysninger sånn noenlunde i vater underveis, men ellers handler det om “inspirasjon”. Jeg gidder ikke å gjøre ting klikkbare. Hvis man er interessert i et tema men for lat til å søke etter det på egen hånd vet jeg ikke hva jeg skal si. Lykke til? Det er ikke alt menneskelig jeg prøver å forstå. Hvem har tid til sånt? Det som teller i denne verden er at man betaler det man skal, når man skal, uten noe gråt og tøys, og ellers ikke oppfører seg som en heslig ostekuk mot de man møter på sin vei. Enkle prinsipper i teorien men vanskelig å få til i praksis. Imidlertid er det slik at løgnere og bløffmakere ikke får til å danse calypso, som krever frihet i hoftebevegelsene. Som vi alle vet vil tullete folk som ellers i utgangspunktet var funksjonsfriske stivne i kroppen av alt tullet de tror og sier, slik at de over tid vil tilegne seg et uskjønt bevegelsesmønster. Dette er faktisk vitenskapelig bevist, det vil si at jeg har diktet det opp selv. Hypp på å kjøpe en medaljong som kurerer slikt? Nei, men seriøst, livet er først og fremst et praktisk problem. Det består av et assortert utvalg oppgaver som man må løse underveis. Det hjelper ikke å klage. Man må uansett gjøre det man må gjøre. Og det man ikke gjør i dag må man gjøre i morgen. Sånn går dagene.
Siden det er lærerstreik gjør jeg det til min oppgave å være belærende i noen minutter.
Hvis det ikke er verdt å dø for er det heller ikke verdt å slåss for. Ikke engasjer deg i en konflikt hvis du ikke er rede til å drepe eller dø. Slik er min innstilling. Mange vil synes den er ganske fascistisk. Selv tenker jeg imidlertid på det som usentimental realisme. I utgangspunktet er jeg en fredens mann, men hvis det først skal være noe faenskap så skal det være hele veien. Det blir for tasslete med kyss, klapp og klem. Stamtavlen min inneholder et assortert utvalg av berserker og fæle troll. Jeg tar etter dem. Sånn er realitetene.
Selvforsvar handler etter min mening om å nøytralisere trusselen, evakuere situasjonen og deretter kontakte de relevante myndigheter for videre utredning av saken, noe som taktisk sett kan foregå på mange ulike måter, men strategien er alltid den samme: Nøytralisering, evakuering, debriefing. Mest av alt handler selvforsvar imidlertid om å ikke oppsøke situasjoner hvor drastiske tiltak kan bli påkrevet uten å ha tilstrekkelig sikring i et slikt antall kompetent mannskap at dette i seg selv virker nøytraliserende på fiendens hensikter.
Det forbløffer meg like mye hver gang når folk tenker annerledes enn dette.
Hvis det er èn prosents sjanse for at man skal bli angrepet må man forholde seg som om det er hundre prosents sjanse for at slikt angrep vil inntreffe. Følgelig er taktisk posisjonering i forhold til omgivelsene et viktig strategisk element. For eksempel må man aldri bevege seg inn i en “boks” uten å ha minst to forskjellige men likeverdige utgangsstrategier. Den eneste aktuelle form for “seier” som er verdt å betrakte er at man overlever og kommer seg videre. Bare når dette fremstår som usikkert bør man engasjere i direkte, fysisk konfrontasjon. Kan man på noe som helst annet vis evakuere situasjonen er dette hva man bør gjøre. Det å felle en intetanende fiende med rifle og kikkertsikte er etter måten “trygt” men hvis man snakker om nærkamp finnes det ikke noe slikt som en sikker måte å nøytralisere opponenten.
De som ønsker å føle seg trygge har dessverre landet på feil planet. Våkn opp. Du har kommet hit for å dø. Men først skal du leve og gjøre de tingene du synes at du bør gjøre. Ditt livsprosjekt, så å si. Hvordan går det med det? Jeg kan ikke understreke sterkt nok at uansett hva greia di er så er fokus og disiplin det eneste som fungerer. Hvordan du skal tilegne deg dette er ditt problem, men jeg kan fortelle deg at om du ikke gjør det så vil du mislykkes med alt du ønsker å oppnå. Livskunst består i å ta livet grav fette alvorlig men samtidig le av det. Høres det alt for enkelt ut? Det er på ingen måte enkelt. Når — eller hvis — du klarer dette har du oppnådd mestergrad, uansett hva slags disiplinær metode du fordyper deg i med det formål å mestre deg selv.
Din primærfiende heter frykt. Hvis du studerer omgivelsene dine grundig vil du legge merke til at mange prøver å manipulere deg med frykt, hovedsaklig gjennom å fylle hodet ditt med bilder av alt du bør frykte. Dette blir ganske overveldende for mange. De mister grepet og faller inn i et nevrotisk handlingsmønster hvis formål er å fremkalle trygghetsfølelse men hvis konsekvens bare er å forsterke angsten. Tenk på frykten som en villhest som er fanget inni deg. Din oppgave er å temme beistet. Hva kan du gjøre? Det vil neppe fungere hvis planen din er å angripe den med en kjepp. Da vil den bare dundre vilt med tordenen sin helt til du blir paralysert av skrekk og noe slags rovdyr vil se sin sjanse til å stjele ressursene dine. Sånt skjer hver dag. Universet er ikke et vennlig sted. Gud er ikke god.
Folk som er paralyserte av skrekk er i realiteten zombifiserte. De vil gjøre hva som helst for å tjene den herren som av og til gir dem noen øyeblikk med trygghetsfølelse, enten dette består i religion, narkotika, karismatiske personligheter eller politisk ideologi. Eller hva som helst annet som tjener det samme formål. Det eldste trikset i manipulasjonshåndboka er å appellere til frykten. Hvis noen klarer å lure deg til å fly på frykten din med en kjepp har de i realiteten hensatt deg i en Matrix-lignende situasjon hvor du tjener som energikilde for formålet deres. Om og om igjen vil du gjøre de samme dumme tingene og like lite vil det nytte hver gang for deg personlig, men “saken” vil tjene på denne din undergang. Fordi “saken” handler om å spre frykten helt til den blir som en veldig gresshoppesverm som fortærer alt på sin vei. Ta deg i akt for de som prøver å skremme deg med gapakjeften sin, for de er ikke dine venner. Hvem har noe å tjene på at du er redd? Ingenting blir bedre gjort av at de som gjør det er redde. Du kan tro hva du vil men slik er virkeligheten.
Da vi var barn og gjorde noe galt fikk vi tilsnakk. Hvis vi som voksne gjør noe galt blir det omsnakk. Verden går fremover.
Man møter ikke ofte mennesker som virkelig gir faen. De fleste som sier at de ikke bryr seg prøver bare å gjøre seg interessante og “edgy” foran et ekte eller innbildt publikum. Jeg tror måten mennesker kommuniserer med internettet er i ferd med å skape en helt ny og radikal mennesketype som er mer performativt orientert og mindre opptatt av å være “ekte”. I vår tid handler det om å skaffe seg oppmerksomhet med alle midler. Hvis man ikke har et stort antall følgere er man uten betydning. Man er et null.
Blogging er ikke akkurat det hippeste man kan drive med på nett. Dersom følgere er alt man søker er det sannsynligvis bedre å etablere seg på tiktok, som jeg må tilstå ikke helt appellerer til meg. Kjæresten min bruker tiktok. Jeg har kikket over skulderen hennes noen ganger og det meste jeg ser virker fullstendig meningsløst, men det får henne til å le så da er det i det minste godt for noe. Selv legger hun ut korte videosnutter hvor hun mimer til memer, så å si, som regel velkjente linjer fra diverse telenovelas som går på fjernsyn i Colombia. Flere hundre tusen følger henne. Det er ganske koko. Det er lett å glemme hvor stort det spanske språket er. Og hvor lite det norske.
Markedsverdien av en internettbasert operasjon handler om oppmerksomhet. En som har mange følgere kan selge reklameplass i opplegget sitt. På denne måten beveger ting seg i retning av det nærmest uleselige (eller ikke-severdige) på grunn av all reklamen og det de såkalte influenserne ender med å være er agenter for et utvalg produkter som profesjonelle pushere plasserer der de tror et betydelig antall mulige kunder vil se denne reklamen. Det har oppstått en situasjon hvor “plattformer” stiller seg til rådighet for “innholdsprodusenter” uten at de som leverer plattformen har noe som helst slags redaktøransvar for hva slags innhold som blir produsert. Dette forklarer jo noen ting. Blogg.no har for eksempel ingen moderator. Her finnes intet politi. Alt handler om pushing av varer og tjenester. Anarkokapitalisme i frislepp.
Jeg ville neppe brukt YouTube hvis jeg ikke hadde muligheten til å kjøpe premiumfunksjonen, det vil si at jeg betaler 120 kroner i måneden for å slippe reklame. Det er det verdt. Man får litt samme følelsen på nett som med postkassen på 90-tallet. Hvis man ikke aktivt reserverete seg mot “uadressert post” ville man motta en massiv mengde unyttig papir hver dag. Sist gang jeg bodde i blokk hadde de en egen søppelkasse bare for dette og den var plassert rett ved siden av postkassestativet. Alle kunne se at det meste gikk rett nedi der. Allikevel var det faen ingen ende på hvor mye papir som gikk gjennom dette “samlebåndet”. De fleste kastet all reklamen rett i søpla uten engang å se nærmere på noe av det. Slik ser nihilisme ut i den materielle verden. Sløseri er det operative begrep.
Nyliberalisme (som noen kaller markedsliberalisme) er en slags bisarr form for kjøpmannsfascisme. Alt handler om samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Nylig så jeg avbildet en morsom grafitti: El neoliberalismo nace y muere en Chile. (“Nyliberalismen ble født og skal dø i Chile.”) Som alle vet begikk el generalissimo Agusto Pinochet statskupp mot den lovlig valgte presidenten Salvador Allende i Chile den 11. september 1973, med både taktisk og strategisk hjelp av CIA. Siden fulgte den vanlige terrorfasen, hvor et ennå mye omdiskutert antall mennesker ble arrestert, torturert og myrdet, eller de bare “forsvant” midt om natten. Men etter at de hadde kvittet seg med den lokale trusselen fra ventreradikale, homoseksuelle, kunstnere og andre degenerative elementer i samfunnet var det endelig klart for å innføre full rulle i det okonomiske opplegget. Frihet. Nå skulle alt bli bare bra. The Chicago Boys (som de ble kalt) var på saken.
Statskuppet i Chile genererte et antall flyktninger. Noen av dem kom til Norge. En håndfull av disse — eller rettere sagt, barna deres — var omgangsvenner av meg da jeg bodde i Oslo på 80- og 90-tallet. De snakket lite om Chile. Hvis man har noenlunde normalt fungerende sosiale antenner merker man jo om et tema er upassende så jeg pleide aldri å pushe saken selv om det interesserte meg å høre om forhold i andre land fra kilder som hadde organisk innsikt i situasjonen. Det blir liksom noe helt annet enn å lese en nyhetsreportasje. Generelt sett har jeg inntrykk av at flyktninger — selv om de “bare” er økonomiske flyktninger — ikke liker å snakke om situasjonen i hjemlandet. Bortsett fra de som finner kjærlighet i fremmede land er det jo nesten aldri noen god grunn til at man rømmer hjemmefra. Nordmenn som flyktet til Sverige under Den andre verdenskrig bar også sannsynligvis på mye sorg og uvisshet som var dårlig egnet til lettvint sosial konversasjon, og det er som kjent vanskelig å snakke om tema som man føler sterkt rundt uten å enten fremstå som sutrekopp eller noen slags hatefull kødd.
Sosiale saker koker ofte ned til menneskesyn. Et artig fenomen med oss mennesker er at jo mer like vi er, jo mer utålelige blir de forskjellene som gjenstår. Det er lettere å forholde seg til noe som er helt på trynet enn til noe som er nesten bra nok. I det praktiske dagligliv arter dette seg som en tendens til å “gi råd” om hva andre mennesker “burde gjøre” for å bevege seg mer i retning av perfeksjon. Men bare hvis man har noe slags vagt håp om at dette nytter. Det finnes filtere. Ting man aldri under noen omstendighet vil gjøre. Folk man aldri under noen omstendighet ønsker å forholde seg til. Alle har standarder for slikt. Noen ting har man bruk for. Andre ting er søppel. Sånn er realitetene. Ingen har tid til å gjøre alt de skulle ønske å gjøre i dette livet, man er nødt til å prioritere. Derfor er det mer effektivt å ghoste de som har så mange feil ved seg at de er uforbederlige. Slik sett er verden full av ikke-personer. Enhver form for kontakt med dem er bortkastet tid. De har sin egen skjebne og den berører ikke din. Slik oppstår begrepet toleranse i praksis. Man bare styrer forbi hverandre uten å engang anerkjenne hverandres eksistens. Klarer man ikke å tilegne seg denne egenskapen vil man neppe trives med å bo i en by.
Man legger merke til at mennesker oppsøker “kos” på nettet, foruten at de anskaffer ymse slags dyr som de opplever “vennskap” med. Det er ensomhetens angstskrik mens vi venter på å dø. Menneskehetens postmoderne tilstand er noen temmelig føkka greier. Reklamen blinker som juletrebelysning mens vi går rundt en danglebærbusk og kjøpefesten dundrer som kanonadene under Den første verdenskrig. Livet er ikke bare en fest, det er også en dans på roser. Nærmere bestemt nevroser. Alle har en gang vært et nysgjerrig og optimistisk barn som ikke visste noe om livets sorger. Siden kom fremskrittet. Blant det vi kaller kultursykdommer (for eksempel fedme og narkomani) bør vi også regne paranoid psykose, det vil si langvarige vrangforestillinger om selvet og verden. Det er ikke ualminnelig å betrakte seg selv som ganske vesentlig mye mer kompetent og bedre informert enn det man virkelig er, noe man aldri forstår fordi disse vrangforestillingene aldri behøver å bli utsatt for virkelighetstesten. Uansett hva slags syke idèer man har er det enkelt å finne støtte for dem på nettet. Det er mange som mener det samme som meg. Dette er forsåvidt ganske velkjente psykologiske mekanismer, men de er mildt sagt litt ute av kontroll nå for tiden. Man kan fornærme og trakassere folk på en måte som ville vært bent frem utenkelig ute i den virkeligheten hvor kroppen vår lever og dør. I den grad det finnes noe “åndenes rike” utenfor fantasien så er dette internettet. La oss kalle det en betaversjon av helvete.
