Det kan riktignok også tolkes slik at det er jeg som støtter deres syn. Eller at vi har gått på den samme skolen. Hvem vet. Poenget er uansett at de farligste individene vi har i samfunnet akkurat nå er mentalt syke mennesker som blir “trigget” av ting de finner på nettet. Slik som han fra 2011. Dette er hundefløytespillet og det pågår hver dag, akkurat nå. Det er et stokastisk forhold mellom de som agiterer på nettet og de som begår ugjerninger. Det skapes et “klima” som normaliserer paranoide vrangforestillinger og gjør at de som er i stand til å gjøre uhyrlige ting føler seg mer motivert for å ta ut galskapen sin i handling.
Alle som bedriver “islamkritikk”, SIAN og hele sulamitten, har del i den moralske skylden for det Anders Behring Breivik gjorde.
Det er rett og slett verken realistisk eller nyttig å etablere kategorien “muslimer” som et generelt fiendebilde og det er enda mindre klokt å se etter “kulturmarxistene” som innenfor denne paranoide vrangforestillingen representerer en konspirasjon mot “vesten”. Allikevel er dette blitt ganske vanlig. Sinnsforvirringen forsterkes i “ekkokammere” på nettet, som kan være forumtråder, bloggposter, videokanaler, sosiale media og hva som helst annet som kan brukes til å spre angsten og raseriet som driver denne paranoide massepsykosen.
Realisme påbyr å forvente den samme statistiske distribusjon for de som lever i rettferdighet og de som lever i synd hos muslimer som hos kristne, ateister, spiritister eller hva man enn har der ute. De er bare mennesker. De er verken mer eller mindre farlige enn noen andre. Det man bør gjøre er å stryke ut ordet muslim i all propagandaen og sette inn ordet jøde istedet. Da vil man få det rette perspektivet på ting. Vi har sett slikt før. Det ender aldri bra. Det eneste realistiske spørsmålet er hvor galt det må bli før folk kommer til sans og samling.
Noen ganger er oja oja ohaha det mest saklige man kan si om noe.
Skandalen med de hemmelige dokumentene som Trump stjal fortsetter å rulle. Han nekter for å ha gjort noe galt. En dommer som han selv utnevnte like før han forlot Det hvite hus virker å være på Trumps side i kampen for å ødelegge USA. Dommeren mener det så langt ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at dokumentene faktisk er hemmeligstemplede og har derfor oppnevt en “særlig sakkyndig” som skal gå gjennom materialet og vurdere dets ømfintlighet slik sett, mens Justisdepartementet hevder at dette går tvert imot ethvert normalt nasjonalt sikkerhetshensyn og har anket saken videre til appellretten.
Alle kan se hva som skjer. Bare de sinnssyke tror at dette er bra på noe som helst slags vis.
Alle som har IQ nok til å forstå hvordan skolisser virker skjønte at det ikke ville ende bra da USA valgte Donald Trump som president. Det eneste aktuelle spørsmålet var hvor galt det ville bli. Han er en kjeltring og har aldri vært noe annet. (Ved dette tidspunkt er det sannsynligvis på sin plass å be alle relativt sett hederlige kjeltringer om unnskyldning for at jeg sammenligner dem med en sånn type, men slik er livet innenfor kjeltringfaget, man må finne seg i litt av hvert.) Hva formålet var med å bortta et antall sensitive dokumenter fra riksarkivet er så langt uklart. Det er også uklart om alle dokumentene er redegjort for. Man har funnet en mengde tomme foldere med hemmelighetsstempel. Trump insisterer på at han hadde nedklassifisert dokumentene, men hvis dette var sant ville de ha vært tydelig merket som nedklassifiserte og det ville vært et dokumentspor som viste når, hvordan og hvorfor nedklassifiseringen skjedde, hvem som var til stede da det skjedde (med påtegnet signatur) og ikke minst ville dokumentene ha vært tilgjengelige for alle via offentlighetsloven i USA. Men slik er det jo ikke. Alt man hører om dokumentenes innhold er vage rykter.
Det er litt surrealistisk når det som antas å være verdens mektigste nasjon får noen slags blekfet (men spraymalt) fusseversjon av Caligula som statsoverhode (og igjen må jeg beklage til Caligula for sammenligningen, men han vet hva slags rykte han har). Hvordan skal man forholde seg til slikt? I dette øyeblikk må først og fremst alle som på noe vis, direkte eller indirekte, er berørt av dokumentskandalen anta at informasjonen i dokumentene er kompromittert hinsides reparasjon og gjøre alt som er nødvendig for å avgrense skadevirkningene av dette. Dette er på ingen måte en av Trumps morsomme idiotpåfunn. Det ligner mer på den verste spionasjehistorien noensinne, noe sted. Den mest “uskyldig” tenkelige forklaringen er eventuelt at Trump er for dum til å forstå hva han egentlig har gjort, men samtidig kan man ikke utelukke muligheten for at han så for seg å gjøre lønnsomme forretninger med diverse statshemmeligheter. Det virker urimelig å tilskrive ham noen slags ideologiske grunner for å begå høyforræderi, så da gjenstår spørsmålet om økonomisk og politisk egeninteresse. Vi får se. Saken er for stor til å bli dysset ned. Flere opplysninger vil fremkomme utover høsten og vinteren.
Ethvert ikke-psykotisk menneske forstår at den eneste kontroll man kan ha over været består i om man skal søke ly innendørs, kanskje også fyre i ovnen. Regnet blir ikke mindre vått og vinteren blir ikke mindre kald av at man blir sint, lei seg eller hva som helst annet. Verken bønn eller forbannelser hjelper. Imidlertid vil man oppleve god mestringsfølelse hvis man holder seg innendørs og “lager varme” etter behov. Er dette selvfølgeligheter? Javisst. Alle skjønner dette. Det er selvinnlysende sannheter.
På den samme måte bør det være åpenbart at det eneste realistiske valg vi har i forhold til narkotikamarkedet er om vi skal ta regulativ kontroll over det eller om det skal fortsette å være styrt av kriminelle organisasjoner, som ikke betaler skatt og som ikke repekterer loven. Det kommer uansett til å være et narkotikamarked i størrelsesorden mange milliarder (anslagene ser ut til å variere fra 2 til 20 milliarder i året, det er av åpenbare årsaker vanskelig å etablere noe empirisk tallmateriale). Dersom det hadde vært mulig å kontrollere tilvirkning, transport og omsetning av narkotika gjennom en forbudslinje håndhevet av voldsmakten ville dette ha vært virkeligheten i mange tiår nå.
Motstanderne av statlig regulering ser ut til å samle seg innenfor et argument som handler om vage “signaler”. De styres av frykt og frykten handler om hva slags signaler “vi” gir i forhold til sakens moralske dimensjoner. Er det greit eller teit å ruse seg? Etter min mening blir dette som å ha meninger om været. Det er ikke bra når det regner og man liker ikke kulda. Javel. Og så? Hva kan du gjøre med saken? Vi har hatt en ganske skarp forbudslinje helt siden narkotikabruk var noe man kunne registrere som “forholdsvis vanlig i noen miljøer” men det eneste vi har oppnådd er å undergrave respekten for loven på akkurat dette området i alle miljøer som noen gang og av noen grunn bruker illegale rusmidler. Hvilket ved dette tidspunkt ser ut til å være et flertall i befolkningen.
Holdningene man finner ligner forholdet folk typisk har til trafikkreglene. Man tøyer regelverket under den antagelse at sjansen for å bli tatt er liten. Man vet at man begår et lovbrudd men holdningen synes å være “sportslig”, i den forstand at man aksepterer konsekvensene hvis man blir tatt men man har ingen planer om å endre atferden sin. Narkotikamarkedet representerer en kontaktflate mot kriminelle miljøer som normaliserer og integrerer disse miljøene i det alminnelige samfunnsliv. Jeg vet ikke om det er forsket på hvor mange grader av separasjon det typisk finnes mellom en hvilken som helst gjennomsnittlig statsborger og det lokale salgsleddet for narkotikaprodukter, men det ville forbause meg om det var mer enn to, toppen tre. “Alle kjenner noen som kjenner noen.” Slik har det vært i mange tiår. Man kan mene hva man vil om at folk ruser seg men det ser ut til å være en populær fritidssyssel.
Jeg har ikke selv noen interesse av dette, men jeg tviler på at det ville ta meg mer enn noen dager å jobbe meg frem til noen som vet noe og som kan skaffe narkotika. Da har jeg ikke engang vurdert å bruke svartnettet, hvor det ifølge hva man hører foregår åpenlys handel med så å si alt man kan forestille seg at det er mulig å kjøpe og selge, pluss sikkert mye mer. Alt man behøver er noen bitcoin så er man i markedet for det meste. Det er vanskelig å forstå at folk ikke forstår dette. Problemet med det illegale narkotikamarkedet er ikke rusen, det er den svarte økonomien. Enorme pengebeløp unndras beskatning og brukes til å finansiere gud-vet-hva, i beste fall bare et perverst luksusliv for de kriminelle gjengene, men det er ikke vanskelig å spekulere i verre konsekvenser.
Hvis folk etterspør en vare og de har penger å betale med så vil tilbud fremkomme på det ene eller det andre viset. En milliardindustri lar seg ikke undertrykke via forbud med mindre man er klar for å etablere en totalitær politistat under et drakonisk overvåkningsregime. Moralen man ønsker å se ute blant folk kan bli dyrkjøpt slik sett. I praksis er det en politisk umulighet. Hvilket bringer oss tilbake til det eneste valget vi har: Skal staten regulere narkotikamarkedet eller skal dette fortsette å være en kriminell økonomi?
Autoritet (fra latin autoritas) kjennetegnes ved at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede og er et bredere begrep enn makt. Autoritet kan dermed defineres som legitim makt. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje.
Vitenskap kan defineres som en spesialavdeling av filosofi med sætlig strenge formelle krav til etterprøvbarhet og bevisførsel. Autoriteten til vitenskapen ligger i at ethvert faktapunkt er sandblåst av nådeløs kritikk fra enhver tenkelig vinkel inntil det man sitter igjen med er det som ikke lar seg fornekte. De nakne fakta om du vil, hinsides menneskers synsing. Man kan godt si noe slikt som at “jeg føler ikke at jeg er nødt til å respektere tyngdekraftens autoritet” men det har liten gyldighet for hvordan folk typisk opplever verden. Det lønner seg som regel dårlig å ignorere autoriteten til de tingene som utgjør virkelighetens fundament. “Formuleringer” kan eventuelt diskuteres men ikke fenomener.
De facto autoritet er noe annet enn de jure. Faktisk autoritet utgår fra naturen. Juridisk autoritet fremkommer gjennom lovgivning. Naturens autoritet kommer med selvstraffende mekanismer. Det er for eksempel ikke vanskelig å se for seg hvor galt det kan gå med han som nekter å godta tyngdekraftens autoritet. Når det gjelder autoritas de jure har vi et litt annet forhold. Legitimitetsspørmålet både kan og bør stilles mye og ofte. I straffesaker med noe alvorlighetsgrad (generelt sett når tiltalen har en strafferamme på et års fengsel eller mer) vil det typisk være en forsvarsadvokat. Man kan si at forsvarsadvokatens rolle jobber “til klientens fordel” men han jobber ikke for klienten. Han er faktisk i høyere grad enn noen annen – kanskje bortsett fra dommeren – “rettens mann” og hans funksjon er å kritisere og finne feil ved både tiltale, etterforskning og alt annet som inngår i den aktuelle rettsprosessen, for å kvalitetssikre den sub specie eterniatis (“under evighetens åsyn”) slik at ingen senere kan stille spørsmål ved sakens legitime og lovmessige karakter. Slik vokter retten sin egen autoritet.
Det er ikke valgfritt om man skal respektere lovens autoritet. Man kan riktignok – med visse unntak – si hva man vil, men Norges Lover gjelder for alle som oppholder seg i riket, i visse tilfelle også for norske statsborgere som begår lovbrudd i utlandet, selv om det aktuelle lovbruddet er tillatt der man oppholder seg i gjerningsøyeblikket. Man kan si at dette er prisen for det norske passet. Man kan ikke gjøre hva man vil. Som norsk borger har man mange rettigheter men også plikt til å respektere lovens autoritet. I henhold til norsk lov er det Stortinget som vedtar nye lover og/eller endrer allerede eksisterende lover. Kongen, regjeringen og rettsvesenet har alle sine roller i den politiske prosessen, men det er Stortinget som er rikets høyeste autoritet. Derfor er det ikke uviktig hvem som velges til å gjøre denne jobben. Vi ønsker kompetente, velinformerte og på alle måter mentalt stabile individer som forstår rekkevidden av det ansvaret de har påtatt seg. Det ser noen ganger ut som om begrepet autoritet kommer med noen slags aura av mystikk for noen. Imidlertid er alt som angår samfunnets autoriteter svært veldokumentert og etterrettelig. Det eneste som man med rimelighet kan si er “mystisk” er at vi har hemmelige valg, slik at vi strengt tatt ikke vet hvem som “står bak” det aktuelle stortingsflertallet. Alt vi kan si er at det er “den representative folkeviljen”.
Dette bringer oss til det forhold at mennesker til en stor grad velger sine autoriteter. I den grad det finnes “autoritetsmystikk” handler dette om motiver og årsaker til at man fatter slike valg. Ikke alle er like rasjonelle på det viset. Ofte observerer man folk trekke autoriteter inn i livet sitt som er direkte skadelige for dem. De kan bli utnyttet og mishandlet på det groveste uten at det virker som om dette i seg selv er nok til å forkaste slike autoritetsfigurer. Dette er unektelig litt mystisk. Men vi ser og hører om slikt hver dag. Særlig i forbindelse med karismatiske lederskikkelser og deres mer eller mindre kultiske assortement av følgere som tror at lederen på noe vis skal bringe dem “frelse”. Det er også ganske vanlig å tilkjenne noen autoritet fordi man frykter dem og denne angsten påvirker valgene man tar og atferdsmønstrene man etablerer. Mye politisk grums beveger seg i denne dimensjonen av frykt og karismatikk. Av ideologiske eller opportunistiske årsaker velger noen politikere å henvende seg menneskets mørke sider for å samle det antall stemmer de behøver for å etablere seg i en maktposisjon, for eksempel på Stortinget. Derfra kan de jobbe videre med å endre lovverket i retning av det irrasjonelle og bygge opp maktstrukturer som er antidemokratiske i sitt vesen, basert i et autoritetssyn som strengt tatt bare respekteres av et fåtall i befolkningen. Dermed undergraver de selve lovverkets legitime fundament, som essensielt sett skal være rasjonelt og etterrettelig i sin natur.
Noen ganger får jeg inntrykk av at nullvisjonen fortsatt eksisterer der ute. Folk snakker som om det å ikke ha narkotika i samfunnet er et aktuelt alternativ. Et mål vi kan nå med de rette virkemidler. Mer politi. Strengere straffer. Slike ting. Vi må ikke være redde for å bruke tvang. Tilsynelatende blir sånt sagt uten ironi. Det er mest så man må legge hodet på skakke og bare se på munnen som snakker. Hvilken planet kommer du fra? For dette er definitivt ikke jordisk visdom uansett hvilken vinkel man ser det fra.
Fascister henfaller alltid til tvangsfantasier. De tror det handler om lydighet. De narkomane gjør ikke som de får beskjed om. Kutt ut det der. Det er litt uklart om fascisthumor er noe som eksisterer an sich eller om spøken er en måte å teste hva slags overgrep de kan slippe unna med. Uansett preges den av ondartet vitsing om andre menneskers ulykke og hva slags jævelskap man kan gjøre mot dem. Hva man burde gjøre med alle de narkomane, dessuten også svartingene og de skeive. Ondskapen er synlig men den blir bortforklart med at man bare spøker og tuller. Høhø. Jeg er ikke politisk korrekt. Nei. Det er sant. Du er ikke engang mentalt korrekt.
Det valget vi har handler i realiteten om vi skal regulere og skattlegge narkomarkedet eller om dette skal fortsette å være det mest lukrative kriminelle organisasjoner kan holde på med. Uansett kommer narkotikaen til å være der. Om noe i det hele tatt har skjedd etter femti år med “kamp mot narkotika” så er det at markedet flommer over av mer og billigere stoff enn noensinne. Det regnes ikke som intelligent å insistere på en strategi som åpenbart ikke virker, eller til og med virker mot sin hensikt. Vi har grunn til å anta at den “klassiske” narkotikapolitikken medfører at et betydelig antall mennesker lever under lovløse tilstander og at mye vold og annen grov kriminalitet blir underrapportert fordi denne gruppen ikke stoler på politi og myndigheter. Når man definerer noen som fiender vil de etterhvert begynne å oppføre seg som fiender. Dessuten er det verd å merke seg at de typisk utslåtte gatenarkomane bare er den synlige delen av dette isfjellet. Nylig var det en sak om at selveste garden vanker i Slottsparken, så å si. Idrettsprofiler og kjendiser havner stadig i klemma. Vi vet at samfunnet er fullstendig gjennomsyret av illegale rusmidler men vi later som ingenting. Hallo?
Ingen blir overrasket når de hører historier om “dumme amerikanere”. Det er helt standard vare for komikere. Hvorfor?
I utgangspunktet må vi ta med i beregningen at det er et veldig stort land. Høyt folketall. Dersom intelligensfordelingen i et hvilket som helst samfunn følger en standard kurve for statistisk distribusjon vil dette alene medføre et høyt antall dumme mennesker, men det finnes mange land som har høyt folketall uten at folk snakker om dem som utpreget “dumme” land. Det er noe spesielt med USA.
Jeg tror det har å gjøre med “amerikansk likhetstenkning”. All men are born free and equal. (But some are more equal than others.)
Vi har det samme problemet i Norge. En kritisk mangel på selvkritikk. Fra de er små blir folk trent opp til å tro at de er spesielle, vidunderlige skapninger som er “bedre” enn andre folk i resten av verden. Faktisk bør vi synes synd på de som er så uheldige at de ikke er norske. De kan jo ikke noe for dette selv. Det er helt vanlig å tenke på den måten. Som en godhjertet overklassefrue som bekymrer seg over levekårene hos de fargede og ønsker å hjelpe. Men hun vil hjelpe dem “der de er”. Å invitere dem hjem er ikke aktuelt.
Dobbeltmoral er et interessant fenomen. Men er det bedre enn ingen moral?
Moral er å ha meninger om egen atferd. Moralisme er meninger om andre. Jeg bør ikke synde kontra du bør ikke synde. Psykologien i dette kan bli ganske komplisert, men den koker alltid ned til at pasienten opplever seg selv som bedre enn andre mennesker. Mer kompetent og bedre informert. Igjen, en kritisk mangel på selvkritikk. De ble ikke sånn på grunn av naturtalenter. De ble trent opp til å være sånn. I den grad man kan observere massepsykotiske fenomener (skjer hele tiden) bør man også kunne observere massetrauma. For eksempel etter at det har vært krig et sted er det opplagt at det vil forligge massetrauma som vil “sitte i kroppen” i et par generasjoner. Intet fornuftig menneske vil tenke at det er noe mystisk med det. Men hva med “livsstilstraumer”?
Etter min mening bør vi snakke om traumatisering når noen – for eksempel den tidligere nevnte godhjertede overklassefruen – har blitt trent opp til å bli en drittsekk. Jeg er verdens sentrum og alt handler om meg. Norske massetraumer. Vi vet ikke hvordan vi skal omgås hverandre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hører folk si at de føler seg omgitt av psykopater på alle kanter. Hva er det som skjer når alle er omgitt av emosjonelle rovdyr? Når alle opplever at alle andre er noen kjipe duster som ikke viser nok respekt?
I Lukas evangelium sier Jesus La de små barna komme til meg. En morsom grafitti man lenge kunne se i Oslo sa La de små barna komme til seg selv. Det går an – faktisk er det alminnelig – å overtrene barna sine. For mange formaninger, for store forventninger, for harde krav, for tett oppfølging. (Ja, det motsatte er også noe som skjer, men det er ikke det vi snakker om nå.) En blogg jeg leste uttrykte forargelse over hva vedkommende oppfattet som manglende interesse for skolens foreldremøter. Hvorfor tror vi at vi er kompetente til å ha meninger om hva skolen gjør og ikke gjør i forhold til læreplanen? Hva fanden er en “foreldregruppe”? Vi traumatiserer jo barna når vi ikke gir dem rom til å utvikle seg som seg selv snarere enn hva vi ønsker at de skal være. Hvis du elsker noen, gi dem frihet som sangen sier.
Det er creepy AF (som de unge sier) når det går så langt at man installerer en app på mobilen for å overvåke barnas bevegelser. Jeg trodde det var bare kødd første gangen jeg hørte om dette. Noen slags dystopisk humor om teknologi og herskermentalitet. Den typen “nyheter” man hører den 1, april. Men sånt finnes der ute. Herregud. Hva er det som skjer med oss? Det er ikke normalt å “chippe” barna sine. De er riktignok uerfarne nybegynnere i livet som behøver vår beskyttelse, men de er også selvstendige personer som har sin egen integritet og sitt eget liv å leve. Overton-vinduet er en teknisk betegnelse på hva som anses å være normalt i debatter, både i forhold til temavalg og stil En utvidet betydning er hva slags livsstil vi anser å være det normale. Heimskringla så å si. Gjerdet rundt vår verden. Inngard og utgard. Vi kan trygt si at dette Overton-vinduet har flyttet seg en god del i løpet av min levetid (59 år så langt). Folk pleide ikke å være redde for å la barna gå løs og holde på med sine egne greier uten konstant “oppfølging” og gjetermentalitet.
Underbevisstheten ser alt og husker alt. Vi har imidlertid bare begrenset adgang til dens innhold. Nevroser oppstår når minner og andre ting i underbevisstheten prøver å ta seg inn i bevisstheten for å “fortelle oss noe”, men vi ønsker ikke å høre det. Vi har andre planer. Energien fra denne konflikten kan gå i kroppen og manifestere seg som anspenthet og “nerver”. Den kan også bli til aggresjon. Pasienten ser etter de som “gjør dette” utenfor seg selv. Depresjon kan følge av “post-nevrotisk utmattelse”. Medikamentbasert behandling i kombinasjon med kognitiv samtaleterapi er gullstandarden nå for tiden, men tidligere var det vanlig å bli oppfordret – både av seg selv og andre – om å “bare ta seg sammen”. Alkoholisme og annen narkomani handler ofte om mer eller mindre desperate forsøk på “egenterapeutiske tiltak” som ofte gjør mer skade enn nytte. Hvorfor drikker Jeppe? Fordi han opplever tilværelsen som jævlig men rusen gir ham en kunstig frihetsfølelse for noen øyeblikk, før marerittet vender tilbake. Et mer aktuelt spørmål i vår tid er imidlertid hva Jeppe gjør på nettet.
Hvorfor skriver folk blogg? Fordi de har lyst til det. Hvorfor har de lyst til det? Vi behøver ingen ytterligere forklaring. Det er nok å konstatere at de har lyst til det, derfor gjør de det. Dersom de ønsker å utrede temaet vil de selv ta initiativ til dette ved et tidspunkt som det er deres privilegium å velge. Vi har ikke – moralsk sett – lov til å forfølge noe spørsmål over det gjerdet som skiller privatlivets fred fra et individs offentlige selvfremstilling. Ingen gjør dette når de står ansikt til ansikt med noen i den fysiske verden, med mindre deres hensikt er å starte noe slags bråk. Dette Overton-vinduet har imidlertid vist en jevn bevegelse i retning av det skamløse siden nettet kom. “Sinte mennesker i kommentarfelt” har blitt et lett gjenkjennelig tema i komediesammenheng. Dette ville ikke være den samme type problem hvis folk for det meste hadde saklige argumenter som det går an å forstå, selv om entusiasmen kanskje er litt ute av kontroll noen ganger, men det er ikke hva vi typisk observerer. Misinformasjon er minst like vanlig som faktabasert dialog mellom voksne mennesker. Ondartede idèer som skaper ondartede ringvirkninger ute i verden. Massetraumatiske energier i grensesnittet mellom det bevisste og det ubevisste.
Vi ler av “dumme amerikanere” fordi vi gjenkjenner oss selv i dem. På underbevisst vis.
Penger spart er penger tjent. Slipper man av en eller annen grunn å betale en regning på noen tusen betyr dette at man plutselig har noen tusen mer å fordele på budsjettet sitt, hvilket for meg selv ville vært en meget positiv overraskelse. Jeg har et “nullbudsjett”. Det betyr at jeg ikke genererer overskudd. Jeg bruker opp alt jeg får inn i løpet av et år. Det har ikke alltid vært slik men slik er det nå. “Dyrere strøm” er for eksempel problematisk for meg. Det betyr i praksis at jeg må kutte i budsjettet mitt andre steder. Stramme inn livreima som folk sier. Det er ikke komfortabelt men det er nødvendig. Hele budsjettet for “fornøyelser” ryker. De pengene må strømselskapet ha for å leve. Javel. Det har blitt dyrere å bo. Men hva kan man gjøre? Noe sted må man jo uansett parkere kroppen sin om natten. Bolig er en nødvendighetsartikkel. Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å møte vinteren i Østerdalen uten oppvarming, særlig ikke når hverdagen min er preget av “giktsmerter”. Færre fornøyelser og et enklere kosthold er svaret for meg.
Jeg holder faktisk en akademisk grad innenfor økonomi men det skulle man ikke tro hvis man er en enkel tenker som tror at beviset for at noen er flink med økonomi må være at de har lyktes med å grafse til seg en stor privatformue. Det eneste det er godt for i mitt tilfelle er at jeg ikke lar meg lure av propagandaen. Jeg vet hva penger er, hvor de kommer fra, og hvordan “syklusen” virker. Jeg er ikke noe geni på den måten. Det er ikke vanskelig å tilegne seg slik kunnskap, men det er ikke noe som bare kommer ramlende ned i fanget ditt heller, man må, som med alle andre skolefag, jobbe for karakterene sine. Det tar tid å bygge opp “det store bildet” men når man har det så har man det. Nå finnes imidlertid internett. Det har aldri vært enklere å bli informert, men det har heller aldri vært enklere å bli feilinformert. Nøkkelen til det siste er at man bruker “magefølelsen” når man vurderer hva som er hva i denne uhyre komplekse verden.
En gang i måneden tar jeg en flaske rødvin. Det pleide å være en gang i uka. Det handler ikke om “rus” (selv om man naturligvis blir litt halvpussa av å drikke en flaske rødvin), det er en luksusartikkel. Jeg liker ikke det billigste skvipet, da lar jeg heller være, men jeg har ikke råd til de dyreste heller. Tre hundre kroner èn gang i måneden er slik budsjettet ser ut foran vinteren. Dessuten må jeg avstå fra det å frike ut på kjøkkenet med le haute cuisine en gang i måneden, slik som jeg pleide. Det blir ingen Homard a i’armoricaine denne vinteren. Kanskje noe til jul, men jeg må definitivt holde meg unna ferskvaredisken mesteparten av tiden. Penger spart er penger tjent. Det å “jobbe mer” er ikke noe aktuelt alternativ. Hva skulle det eventuelt bestå i? Kroppen min er ikke lenger funksjonsdyktig innenfor faget mitt. Jeg er ingen pyse men det er skummelt når man mister følelsen i fingrene etter en times normalt arbeid. Eller hva som helst annet som driver opp tempo og temperatur i det kardiovaskulære systemet. Trening er uaktuelt selv om mosjon alltid er nødvendig for alle som planlegger å overleve.
Det betyr ikke mye å være den eneste som ikke pisser i svømmebassenget og later som ingenting. Det er omtrent alt “etiske standarder” utgjør i dagens samfunn. Den eneste pragmatisk mulige løsning er å la være å oppsøke pissebassenget, selv om det å svømmeer noe av det beste man kan gjøre som daglig fysisk trening, unnskyld, mosjon. (Dessuten handler denne metaforen om deltagelse i samfunnet.) Vi har avskaffet ansvarsfølelsen og erstattet den med konkurranseinstinkt. At noe er mulig å gjøre betyr imidlertid ikke at dette er noe man bør gjøre. Når det at noe “ikke er forbudt” blir den eneste etiske standard som gjelder har vi i realiteten et samfunn hvor de kriminelle regjerer. Ikke de småkriminelle, men de som gjør store ting, slik som å dumpe “mange tusen kubikk” med plastavfall rett ut i terrenget, slik som Jordan gjorde på 70- og 80-tallet. Det var jo ikke forbudt. Det var ikke straffbart. Og nå er bedriften nedlagt mens han som den gangen eide terrenget er død. Andre må rydde opp. Det kommer til å koste minst like mange millioner som Jordan sparte på å kutte i budsjettet for ansvarlig deponi av avfall, sannsynligvis mye mer. Hvem bryr seg? De som finansierte sin hummer og champagne på denne måten er alle døde og borte. Hva betyr det? De pisset i bassenget men ingen merket noen forskjell. Det er først nå det begynner å stinke.
Mussolini elsket Italia. Han sa det selv. Jeg er fanatisk italiensk. Derfor var han naturligvis en egnet fører for de som følte seg italienske. Det er i oktober måned 2022 hundreårsjubilèum for Mussolinis “marsj mot Roma” som endte med at han ble bedt av kong Victor Emanuel om å danne regjering med sitt Partito Nazionale Fascistas. Det endte ikke bra. Bedre endte det ikke for hans tyske bror i ånden, Adolf Hitler, som rent teknisk sett neppe noensinne sa de eksakte ordene Jeg er fanatisk tysk — men det er ikke urimelig å trekke en slik inferens ut av hele fremtoningen hans. Derfor var han naturligvis en egnet fører for alle som følte seg tyske. Brennende hjerter og følelser i kok. Det var en fin tid for alle de som var rasende på noe. De fikk sannelig ordnet opp med litt av hvert. Og etterpå levde alle som vi vet lykkelig alle sine dager.
En narcissist skiller seg fra vanlige egoister (som setter sine egne interesser foran alt) ved at det foreligger en selvnytende komponent i bildet. Narcissisten soler seg i sitt eget speilbilde, både bokstavelig og metaforisk talt. Den høyeste lykke en narcissist kan oppnå er når en personkult blir etablert, bestående av ukritiske følgere som vil gjøre nærmest hva som helst for den store lederen som jo er noe mer enn et vanlig menneske fordi vedkommende er et legemliggjort symbol for bevegelsen som har kommet for å gjenopprette folkets stolthet over sin kultur, sine storslagne tradisjoner og sin nasjonale egenart.
Man skal være forsiktig med å stille avstandsdiagnoser men i tilfellene Mussolini og Hitler er det ukontroversielt å si at de begge led av hva vi nå kaller narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De var begge rett og slett ute av stand til å fatte annet enn at de var Guds sendebud som hadde kommet for å lede sine respektive folk til det lovede land. Og folk lar seg jo ofte sjarmere av selvsikkerhet. Om andre diktatorer av samme ulla, for eksempel Franco, Pinochet, Bolsonaro, Erdogan og Putin, er det å si at de alle har vist en noe mer diskrèt personlig fremtoning, men de har/hadde alle store tanker om sin egen rolle i verdenshistorien og deres tilhengere betrakter dem som store menn. Tilfellet Donald Trump er en bisarr unntakshistorie, siden han ikke later til å ha noe “prosjekt” ut over sin selvnytelse, og oppfører seg mest som et nesehorn på porselensfabrikken mot USAs nasjonale interesser, men tilhengerne hans er seriøse nok. De har planer.
Etter min mening består selve kjøttvekta i alle slike “bevegelser” av mentalt forstyrrede individer. Folk som har blitt drevet inn i en paranoid psykose av sin egen frykt og sitt eget impotente raseri. Dette er “de nyttige idiotene” som ofte er passivt stemmekveg men som også ofte utfører både propaganda og terror på “gatenivå”. I tillegg finnes ideologer og opportunister, som utgjør ledelsen i alle revolusjonære bevegelser. Det er de som organiserer og iverksetter alt som er nødvendig for å bringe bevegelsen til politisk makt i samfunnet. De som trekker i trådene. Hvorfor slike bevegelser kommer tilbake gang etter gang er fordi samfunnene de opererer innenfor er blitt redusert til en klynkende kennel av skremte bikkjer. De vil ha trygghet og de er villige til å utføre hvilke ugjerninger som helst for å få det.
Da gjenstår bare å ønske alle sammen godt jubilèum.
De sier at man bør vise følelser. For noe vås. Alle gir uansett eksakt zero faen i hva du føler. Det betyr ingenting. I den grad de sier at de bryr seg så er dette nesten alltid av perverse, selvnytende årsaker. Det får dem til å føle seg som “gode mennesker” når de får til å presse frem et kvantum tårer over hvor galt alt er i denne verden. Dypest sett handler det om å synes synd på seg selv og å dele denne tragedien med noen. Imidlertid er det slik i de voksnes verden at det eneste som virkelig betyr noe er om man snakker sant. Om man oppfører seg som et anstendig menneske. Om man betaler det man skal når man skal. Slike ting. Hvem fanden har tid til å høre på andre sippe?
Grunnlaget for respekt er at man er respektabel. Det går ikke an å respektere de som lyver og bløffer om ting. Det er ikke mentalt sunt å så mye som engang forsøke. Det går heller ikke an å respektere de som støtt syter og klager over ting som det er vanskelig å gjøre noe med. Og hvorfor skal man respektere sånne som fornærmer og trakasserer andre på helt usaklig grunnlag? De fortjener ingen respekt. De fortjener å bli spyttet på. De eneste “verdier” som er virkelige er de man demonstrerer gjennom handling. Resten er bare prat.
Folk har en tendens til å lyve fordi de “ikke ønsker å såre noen”, uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor det er bedre å lyve for noen enn å såre dem. Best er det naturligvis å oppføre seg som folk i utgangspunktet, slik at man slipper å bli sittende med et forklaringsproblem, men hvis det toget allerede har gått er det nest beste å presentere alle sakens fakta for alle det angår på det tidligst mulige tidspunkt. At man ikke vil ha noe bråk er forståelig men ingen god strategi når man bør fokusere mer på skadebegrensning enn på å unnslippe konsekvensene av det man har gjort (eller ikke gjort, selv om man lovet det). Løgner vil ikke forenkle noe som helst, det vil tvert imot bare komplisere saken.
Uten at jeg kan tidfeste når, langt mindre hvorfor, ble det ved et punkt alminnelig blant mennesker å spørre seg selv hva de “føler” om ting i samfunnet. Ikke hva man kan gjøre fra eller til med saken men hva man føler. Que? Skal vi kaste bort verdifull levetid på å sitte i en ring og tjatre om følelsene våre eller skal vi fokusere på det vi behøver å gjøre? Hvis vi hadde evig liv ville det muligens være et poeng i å sitte ned og nappe litt i følsa hver gang noe skjer, men slik er det jo ikke. Vi er skapninger som skal dø. Dette er det perspektivet vi bør ha på tingene i livet. Tikk takk. Hør dødsklokkens klang. Det er ikke noe poeng i å frykte døden men vi bør respektere den og være bevisste på at den finnes når vi skal vurdere hvor viktig en sak er for oss. Prioriteringer vil bli nødvendige. Din tid er begrenset.
Ordet sjaman kommer fra altai-språket og betyr “vismann”, da i sin mest klassiske forstand, altså et individ som på grunn av sine naturlige talenter, gjennom trening, eller begge deler, har noen slags særlig innsikt i tilværelsens dypere årsaker og virkninger. Altså mer eller mindre det samme som vi i vår moderne verden forventer fra filosofi og vitenskap. Sjamanens virksomhet er bare “magisk” i den samme grad som verden i seg selv er “magisk”. For eksempel ville en vanlig smarttelefon utvilsomt bli oppfattet som en magisk gjenstand av folk som levde på 1500-tallet, selv om de var akkurat som oss i ethvert fysisk og mentalt henseende.
Det er uråd å si noe om hvor gammelt fenomenet “sjamanisme” er, men alt tyder på at det er vesentlig mye eldre enn sivilisasjonen.
Mange henger seg opp i den teatrale effektbruken (noen ganger også i kombinasjon med bevissthetsendrende stoffer) hos sjamaner. Mircea Eliade, som skrev hva som vel ennå regnes som et hovedverk innenfor antropologiske studier av sjamanisme i menneskelige kuturer, har en ganske lang oppramsing av “ting han kunne observere” uten at han begav seg inn i noen tolkning eller forklaring av meningen med det sjamanen gjorde. Søker man på nettet vil man finne et assortert utvalg av selvoppnevnte sjamaner som tilbyr sine tjenester mot et honorar. Noen ganger selger de også merch, det vil si alskens gjenstander som angivelig har fetisjistisk verdi og som er tenkt å bidra med “kraft” innenfor noe slags program for selvforbedring eller selvforandring hos pasienten. Det er diskutabelt hva slags etiske standarder disse sjamanene på nettet følger, noen av dem virker ganske grådige, men vi vet at placebo virker, hvilket vel er så langt som dette går.
Etter min mening er det best å karakterisere sjamanens ritualer som ur-psykiatri. “Sjamaniske sykdommer” er typisk de samme tingene som folk går i terapi for nå om dagen. Selvsagt er det slik at hvis sjamanen gir pasienten en “magisk drikk” som for eksempel inneholder fleinsopp eller andre psykedeliske urter man finner i naturen, så vil vedkommende være ganske blåst i noen tid, men om man ikke går så drastisk til verks kan vi si at de teatralske kostymene, den monotone trommingen og sangen, samt alt annet underlig som sjamanen gjør, er designet for å fange pasientens oppmerksomhet og hensette dem i en annen sinnstilstand enn deres “normale”. Dermed åpner de seg for det aktuelle terapitiltaket. Slik er det ennå. Folk oppsøker alle mulige slags situasjoner og stimulanser for å “konfrontere noe i seg selv”. En sjaman, før eller nå, er på det praktiske plan en veileder (eller noen ganger en villeder) innenfor denne prosessen.
Imidlertid er dette en lang innledning for å komme til en kort konklusjon.
“Sjamanistisk teori” er det som dypest sett ligger til grunn for alle senere former for ritualmagi. Symboler og effekter har bare blitt modifisert og modernisert, tilpasset sin samtids kulturelle koder. I den grad det finnes noen seremonimester på stedet der det skjer vil vedkommende sannsynligvis bære noe slags kostyme og omgi seg med rekvisitter som er designet for å ha psykodramatisk effekt. Dersom magikeren er alene vil virksomheten allikevel som regel inneholde noen slags scenografi eller symbolbruk som på seremonielt vis markerer at det som skjer foregår på “et annet plan” enn vedkommendes normale bevissthetstilstand. Den magiske sirkel er for eksempel universell. En korrekt magisk sirkel skal trekkes opp rundt magikeren med en stav som har en skistavs lengde, det vil si den skal rekke oppi armhulen, og denne staven skal holdes mot et punkt omtrent fem centimeter under navlen og på skrå mot underlaget, enten dette er et gulv eller bakken utendørs, før man gjør en 360 og således trekker opp en til magikeren tilpasset sirkel. Dermed har man adskilt det som er innenfor fra det som er utenfor, men man har også definert det som er over fra det som er under. Det som er under (below) er som regel det magikeren søker å jobbe med. Dette kalles tradisjonelt “den mørke verden” (i motsetning til “den lysende verden” som vi lever i).
Leonardo Da Vincis “vetruviske mann” er forresten et studium av forholdet mellom en magisk sirkel og den menneskelige anatomi.
Fra vår egen norrøne mytologi henter vi verdenstreet Yggdrasil (“Odin’s hest”) og merker oss at mens det strekker krona inn i den lysende verden så har det røttene sine i den mørke verden. Odin “hang på treet i ni dager og ni netter” den gangen han “ofret seg selv til seg selv” og på denne måten løftet han runene opp fra den mørke verden. Slik fikk menneskene språket. Det man på tysk kaller irminsul er samme idè som Yggdrasil, altså en “verdensakse” som tilværelsen dreier seg rundt. Selve senteret i Åsgård. Derfra og ut handler det om sirkler, med utgangspunkt i der vi er og i retning av det stadig mer ukjente og uforståelige ettersom man passerer gjennom krets etter krets, Utgard, Jotunheim, Ginnungagap, og så videre. Den magiske sirkel er en symbolsk representasjon av “individets krets” ut fra den antagelse at vi er alle senteret i vår egen verden. Enhver terapi vi eventuelt behøver når livet noen ganger slår oss ut av vater handler i prinsippet om å samle og organisere seg innenfor sin egen individuelle krets. Dette er det eneste man har makt til å “ordne” i dette livet. Bare i svært begrenset grad kan vi påvirke det som er “utenfor”. Derimot kan “det ytre” ta hvor mye makt som helst over oss. Det er dette som utgjør “sjamaniske sykdommer” og terapien består i hovedsak av å “komme til sans og samling” i senteret av seg selv. Medisinsk realisme, om du vil.
