Se for deg den vanlige tallrekka. 1-2-3-4-5… og så langt som du gidder, prinsippet er alltid n+1 og så vidt noen vet finnes det ingen ende på hvor langt man kan telle, fordi uansett hvor stort tallet blir kan man alltid legge til enda en. De fleste godtar dette som et eksempel på “noe som strekker seg i det uendelige” og prinsippet n+1 er svært enkelt å visualisere. Men hva om vi sier 2-4-6-8 og så videre, altså hvis vi bare teller med annethvert tall? Vi ser jo ingen ende på dette heller, fordi n+2 skal virke på samme måre som n+1, uansett hvor stort tallet blir kan vi bare legge til enda to. Blir det da en halv uendelighet siden vi bruker bare halvparten av tallrekka?
Det er naturligvis et lurespørsmål. Enten vi regner med n+1 eller n+2 foretar vi i prinsippet den eksakt samme operasjonen, som ikke er kodet for å ha noen spesifikk konklusjon eller “siste prinsipp”, så det bare går og går. Vi behandler ikke tallene som “mengder” under denne operasjonen, de er symboler for en jevn, ensrettet bevegelse uten ende. Funksjonen er n+x i et univers hvor det alltid finnes flere x. Sånn er det jo ikke i virkeligheten. Universet er et stort rom fullt av mye tid og mange ting, men det er ikke uendelig. Eller kanskje vi heller skal si “det universet vi er i stand til å observere” (siden vi jo ikke kan utelukke at det kan finnes noe “utenfor” dette) med den kledelige beskjedenhet vi mennesker er kjent for. Det er uansett et faktum at vi snakker om store avstander der ute.
Galaksen vår kalles Melkeveien og jeg skulle oppriktig ønske at jeg kunne avinstallere det programviruset som spiller “skomperud på heia” i hodet mitt hver gang jeg hører det, så jeg kan ikke jeg si at jeg liker dette navnet, men det er det navnet vi har. Galaksen vår beveger seg uansett i retning av nabogalaksen Andromeda med en hastighet av omtrent fem hundre tusen kilometer i timen. Det kan høres raskt ut men det er bare etter jordiske forhold, fordi det er 2,5 millioner lysår å reise før vi kommer dit, så fest sikkerhetsbeltet og prøv å få litt søvn så lenge. Det kommer ikke til å skje noe på en stund.
Det meste av alt vi kan observere der ute er “tomt rom”. I virkeligheten er det så lite materie i universet at det blir bare noe ubetydelig rusk her og der i forhold til den enorme mengden tomt rom, som det forøvrig produseres stadig mer av til enhver tid. Alle avstander bare øker. Vi vet ikke hvorfor det er slik. Vi kaller det mørk energi og kloke hoder jobber med å etterforske saken, men det har liten praktisk betydning for noen av oss apekatter som lever her på jorda. Vi liker ikke vikeligheten, vi liker sånt som vi finner opp selv.
Som de sier i en av mange romantiske fantasifortellinger om huliganere: Laget og klubben er to forskjellige ting. Det ene handler om spillet. Det andre handler om supporternes identitet og fellesskap. Du behøver ikke å forstå det, men sånn er det. En ekte fotballtilhenger er først og fremst lojal mot klubben. Laget kan man derimot like eller mislike, alt ettersom hvordan de representerer klubben. Det er relativt. De får som de fortjener. Om de vinner er mindre vilktig enn om de spiller med hjertet, viser klasse og andre “åndelige” ting. Supporterne kommer uansett til å være lojale mot klubben, men livet er bedre når laget er inspirerende typer, som gjerne også har gode sportslige resultater.
Ting er litt annerledes i dag enn de var i klubbfotballens storhetstid. Pengene styrer nå for tiden. Folk lever av å spille fotball, tildels veldig bra hvis de er gode, kanskje også litt heldige. Fotballspillere har blitt gladiatorer og leiesoldater som går dit hvor de tilbyr gode kontrakter. I det minste ønsker de en vanlig arbeidslønn for å vie all tiden sin til å holde seg i form og levere så godt de kan ute på banen. Det er bare rimelig så mye penger som det er i omløp innenfor selv vanlig norsk klubbfotball, før vi begynner å blande inn FIFA og denslags. Fotball er i særklasse verdens største sport, ikke minst målt i penger. Da blir det som det blir. Store penger tiltrekker seg alle mulige slags råskinn.
Det er ikke vanskelig å skjønne hva Qatar vil. (Det skal uttales “katt-tar” som i setningen “en katt tar en fisk” når man sier det fort. Dette er den lyden man er ute etter, ikke den lange A-lyden på slutten som mange bruker.) De har kjøpt seg et VM i fotball fordi dette er noe som gir dem stor oppmerksomhet over hele verden i noen uker. De skjønner åpenbart at “fossile brennstoff” ikke er fremtiden, så de må etablere seg som noe annet enn en oljestat. Uten at jeg verken kjenner eller har noen interesse av de qatariske fremtidsplaner virker det rimelig å anta at VM i fotball bare er et element i noe slags større bilde, skal vi si for eksempel lanseringen av Qatar som et seriøst land i verden, noen som har både pågangsmot og kompetanse i forhold til den nye tidens teknologiske, geopolitiske og verdensøkonomiske utfordringer. Fotball-VM er “audition” for Qatar, derfor går det til verket med minst like mye iver som Norge hadde foran OL i 1994. Dette handler om prestisje.
Hvordan et arrangement som VM i fotball havnet i et land som Qatar er naturligvis en historie om korrupsjon. Når jeg sier “et land som Qatar” mener jeg et land hvor man lever under så tvilsomme folkerettslige forhold at ingen seriøst tror det er trygt å engasjere seg i politisk arbeid der, for eksempel på fagforeningssiden. Det sies blant annet at de som er på stedet og bygger sportsanleggene jobber under svært kritikkverdige forhold. Det er kanskje ikke rimelig å forlange for mye av Qatar siden hele regionen sosialt sett lever på 1200-tallet, derimot er det både rimelig og korrekt å forlange at FIFA skal ha gode standarder for etikk og etterrettelighet i organisasjonen sin, men slik er det dessverre ikke. Det lukter grevling av hele affæren rundt hvordan Qatar ble tildelt VM i fotball 2022 for tolv år siden. Nå har tiden kommet. Nå skal det skje. Kan det være farlig for utenlandske journalister å drive gravearbeid i det qatariske samfunnet? At dette ikke fremstår som et urimelig spørsmål sier noe om hva PR-problemet til qatarerne er. Det oppfattes som et “annerledes” sted. Det virker ikke klokt å bringe med seg frihetsfølelsen sin hvis man reiser til Qatar. Det er nok bedre å ligge litt bakpå og være skeptisk.
Ytringsfrihet er en av hjørnesteinene i et liberalt demokrati. Alle “vestlige” land har eksplisitt lovgivning til beskyttelse av de som etterforsker korrupsjon og annet rusk i samfunnsmaskineriet med journalistiske metoder. Staten og voldsmakten har ikke lov til å gå mot de som på personlig eller profesjonelt grunnlag bedriver samfunnskritikk (enten de “har rett” eller ikke). Da man utformet disse lovene var man imidlertid mindre opptatt av om folk skulle få krangle og skjelle hverandre ut på internett og andre steder, dette virker som et luksusproblem i forhold til at det finnes land i denne verden hvor det å “agitere mot regjeringen” straffes med ti års fengsel eller enda verre ting. Det er en dekadent innstilling til alt ytringsfrihet handler om når man bekymrer seg for “politisk korrekthet”. Det forventes av voksne, ansvarlige mennesker som lever i liberale demokratier at de oppfører seg som folk, selv om dette ikke er noe formelt krav. Det er ikke forbudt å være en drittsekk, det er bare dårlig likt og det skaper som regel en dårlig tone i alle sammenhenger.
Dersom vi tenker på verden og den menneskelige tilstand innenfor en markedsøkonomisk matrise, hvor alt reguleres ved hjelp av tilbud og etterspørsel, så er meninger det billigste som finnes. Du kan stille deg opp på et hvilket som helst gatehjørne og si at du ønsker å høre folks meninger så vil du uten tvil bli nedrent av meningsprodusenter som tildels er villige til å godta en negativ pris, i praksis at de vil betale folk for at de skal lytte til tankene og meningene deres, jevnfør for eksempel “kognitiv samtaleterapi” som aktuell behandling av nevroser. Mange føler at de formelig bobler over med ting de har lyst til å si og uttrykke, men de føler ikke at de har noe “trygt sted” hvor de kan si akkurat hva de tenker uten at dette skal trekke med seg noen slags ubehageligheter. Så de holder kjeft — helt til noen spør dem hva de tenker .
Noen hadde skrevet noe om ytringsfrihet som jeg kommenterte til med å si at enhver internettbasert plattform for ytring bør ha redaksjonelt ansvar for hva slags innhold som publiseres der, slik at for eksempel Facebook, Twitter eller “blogg.no” bør gjøres stafferettslig ansvarlige for hva som publiseres på nettstedet deres, på samme måte som gjelder for andre media. Aviser, fjernsynskanaler, ingen av dem kan si hva de vil uten at dette medfører konsekvenser. Noen kaller dette sensur. Hvorfor er jeg ikke en av dem? Jeg har jo mange og sterke meninger som nesten aldri er helt i vater i forhold til “det folk tenker” — hvilket bringer oss rett til problemets kjerne, fordi så vidt jeg kan se er det meste av alt det folk “tenker” i beste fall verdiløst, men mer sannsynligvis direkte skadelig både for dem selv og andre. De har aldri lært å tenke så derfor blir alt bare grøt for dem. Dette er ikke nødvendigvis deres egen feil. Opptil flere generasjoner av mennesker har blitt trent opp til å tenke at “alle meninger er like verdifulle”, hvilket åpenbart bare kan bety at “det finnes ingen sannhet” (siden man jo skulle tro at enhver mening faller i verdi i takt med at den beveger seg bort fra sannheten og selve rammebetingelsene for det som er virkelig).
Det er i grunnen ganske interessant hvordan “ytringsfrihet” nå ser ut til å oppfattes mer som “ytringsbeskyttelse”, det vil si et privilegium som bare fungerer så lenge du har en voldsmakt til å beskytte deg. Hvis ytringer måtte overleve i en darwinistisk sammenheng – det vil si at alle de individer som ikke knekker denne koden ikke vil overleve og formere seg – så ville vi få en annen type debattklima. Jeg ser for eksempel nesten ingen som er like beinharde på ytringsansvarlighet som de er på tanken om at enhver idiot bør kunne si hva de vil, når de vil, hvor de vil, og ingen skal kunne straffe dem for dette, for eksempel med å banke driten ut av dem. Det er i virkeligheten føkkings patetisk å snakke om ytringsfrihet i de vestlige demokratiene, det er i virkeligheten mer et problem som ligner på forholdet mellom ernæring og fedme, vi har allerede nok mat (og nok ytringsfrihet), spørsmålet nå er om vi bruker det vi har på riktig måte. Etter min mening har vi utviklet et usunt og dekadent forhold til begrepet ytringsfrihet i de vestlige og liberale demokratiene. Plutselig tror alle det handler om å late som ingenting når noen går langt over streken, mens egentlig ytringsfrihet handler om retten til å kritisere de som sitter med samfunnsmakten. Man blir ingen Voltaire bare fordi man ønsker å beskytte nazisters rett til å gå i demonstrasjonstog. Det er ingen trussel mot ytringsfriheten om man kjører en nulltolerant linje overfor hatpropaganda og konspirasjonsfantasering. Like lite som det er realistisk å tro at man kan ha et sunt samfunn uten politi er det realistisk å tro at man kan ha en sunn debatt uten moderasjon.
Det er vanskelig å se for seg at de pågående karnøfleriene i Ukraina skal kunne ende med noe annet enn Vladimir Putins fall. Hva det betyr i praksis er et åpent spørsmål. Hva slags pensjonsordinger finnes det tradisjonelt for russiske statsledere? Og hvem skal ta over etter ham? Det kompliserer situasjonen at Putins fremtid er såpass “uavklart”. Kanskje han faller ut av et vindu. Sånt skjer ofte i Russland, selv om balkong også er et populært alternativ. Det har vært mange av dem de senere par årene. Russerne mister stadig de som kunne “vært noen” i den politiske sammenheng. I over tyve år har alt handlet om Putin og vennene hans. Det har aldri vært noen realistiske alternativer.
Nikolai Gogol skrev “Døde sjeler” som ble først utgitt i 1842 og som siden aldri har vært ute av salg. I boka finnes en passasje som stadig siteres av “alle”, om hvordan Russland er som er åpen troika som farer eventyrlig over sneen i et magisk skjebnelandskap, et poeng som til syvende og sist handler om det “spesielle” med den russiske “folkesjelen” og alle de greiene der, som finnes i noen slags versjon i alle land i verden, uten at noe av det noensinne er sant i noen objektiv forstand. Russere er ikke spesielle. De er bare vanlige folk. De har noen snåle tanker rundt hva som er “det russiske” og hva dette betyr for dem, men det samme kan man si om alle andre. Hva er “det norske”?
Ethvert forsøk på å besvare dette spørsmålet må ta sesongene med i bildet. Alaska, Canada, Skandinavia og Russland har alle noenlunde samme klima, med dramatiske forskjeller mellom årets høyeste og laveste temperatur (typisk omtrent seksti grader der jeg bor) og dette må jo skape en litt annen slags mennesketype enn de som muntert plystrende går med shorts og t-skjorte hele året rundt. Mørk mentalitet er noe man finner overalt, men det virker statistisk overrepresentert i land som faktisk er veldig mørke store deler av året. Det er liksom greia vår, dette her med blåfrossen barskog bare opplyst av fullmånen. Søringer må finne noe annet å akke seg over. Man skal sikkert ikke sammenligne Nikolai Gogol, Mikkjel Fønhus og Harald Solberg, men de malte alle det samme “blå” landskapet.
Hvorhen er Gogols troika på vei? Det må bli spørsmålet nå. Å si at Ukraina “egentlig” er en del av Russland er ikke mer rimelig enn å si at Danmark “egentlig” er en del av Norge (eller det var kanskje omvendt, det blir uansett det samme til slutt). Det finnes mye historie å ta tak i, for eksempel triangelleken mellom Polen, Litauen og Ukraina (med eller uten svensk og tysk støttespilleri) som foregikk mens Russland ennå var et khanat under mongolene. Russisk identitet er litt uklar. Er de europèere eller er de asiater? De liker ikke dette spørsmålet fordi de har ikke noe svar. Ingen ønsker å si høyt at Russland er en snål anakronisme, et imperium av det typen som var vanlig før Den første verdenskrig men som nå er redusert til bare Russland i Europa, mens på den asiatiske siden er jo Kina litt vanskelig å definere sånn sett. Det som binder imperiet Russland sammen er dette “russiske” som er litt vanskelig definerbart, men som Putin altså mener omfatter også Ukraina. Alt som er “russisk” tilhører Russland og Ukraina er “russisk”, akkurat som Dagestan og Tjetsjenia. Hvorfor gjør de motstand?
Det vi observerer er like mye en uavhengighetskrig i relasjon til en tidligere kolonimakt som en direkte forsvarskrig mot et pågående militært angrep, fordi vi kan ved dette tidspunkt fatslå at ukrainerne mener blodig alvor når de sier at de er en fri og uanvengig stat som ikke “tilhører” noen andre verken på det ene eller det annet vis. De oppfatter seg ikke som russiske med mindre de faktisk er russiske (det finnes selvsagt en ganske stor russisk befolkning i Ukraina) og selv da er de ikke glade for dette. Krigen er uansett en ustabil situasjon og intet utfall er noe garantert, men for øyeblikket virker det som om ting går spektatkulært mye dårligere for russerne enn hva noen hadde trodd. De klarer ikke å stå imot motoffensiven og skyves sakte stadig lenger østover. Det finnes ikke noe strategisk å hente for Putin ved å blande inn atomvåpen så dette kommer fortsatt sannsynligvis ikke til å skje, men krig er krig. Det som er mulig er det som kan skje, og det er dessverre ikke umulig for russerne å gå i den retningen, selv om det sannsynligvis utgjør et slags selvmord.
Patetisk blir det når det de ønsker ikke er ytringsfrihet men beskyttelse mot de organiske konsekvensene av det de sier. Jeg vet ikke hva som har skjedd. På den tiden jeg vokste opp betraktet alle det som helt naturlig at man fikk bank hvis man gikk for langt med det man sa. Sånn er det bare. Du kan ikke bare fornærme folk og regne med at det er helt greit. Det vil bli konsekvenser. Særlig hvis det du sier ikke engang er sant, det er bare noe du diktet opp fordi du syntes det hørtes smartere ut enn lyden av å bare holde kjeft når man ikke vet hva man prater om. Jeg er neppe den eneste som synes at det å gi folk en på trynet når de fortjener dette bør liberaliseres.
Selv synes jeg ikke at vold er noen stor sak. Jeg kan både gi og ta imot uten at pulsen min stiger. Jeg har både formell og uformell erfaring innenfor voldsfaget. Jeg vet hvordan det føles å få bank, til og med grovt mye av det. Det jeg føler i forhold til vold ligner på det jeg føler i forhold til å fryse på føttene eller at trusa kipper, det er ikke noe jeg ønsker men det er ikke noen “big deal” heller. Ikke noe å snakke om. Sånn er livet. Imidlertid var det komisk hvor sjokkert de ble den ene gangen jeg hadde “psykologisk evaluering” av mine sosiale egenskaper. Jeg tar heller en omgang juling enn å gjøre noe som er i strid med det jeg synes er riktig. Har jeg erfaring med vold? Ja selvfølgelig, det har da vel alle, eller? Åpenbart ikke, selv om jeg tror de lyver når de sier at vold aldri var noe tema i livet deres. Jeg tror de feiget ut hver gang dette var på bordet og senere later de som om dette er en dyd som var verd å bevare.
Det går sannsynligvis noen slags vag og litt mystisk skillelinje der et eller annet sted. Det finnes de som skjønner hvor grensene går og det finnes “de andre” som åpenbart tror at demokratisk ytringfrihet er noe slags magisk trylleformular som fjerner menneskets dyriske sider og åpner opp for “fri debatt rundt alle ting”, hvilket etter min mening er et grensetilfelle av sinnssykdom. Hva slags verden er det de tror at de lever i? Sannheten er snarere at krig, mine barn, befinner seg bare en skuddavfyring unna (som Rolling Stones poengterte). Det er noe helt naturlig for oss mennesker. Det sitter i beingrinda, ikke i hodet.
Masochisme kan være en seksuell selskapslek, men det kan også være en personlighetsforstyrrelse. Moderne psykiatrisk praksis regner bare slike “forstyrrelser” – det er ofte uklare grenser mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser – som påvirker pasientens evne til å “fungere normalt” som aktuelle diagnoser med et (mer eller mindre akutt) behandligsbehov. De som skjærer i sine egne armer med hva de enn har for hånden av skarp redskap er bare den synlige delen av fenomenet selvskading. Minst like mange går emosjonelt hardt løs på seg selv med alskens hån, anklager og urimelige krav som sannsynligvis ville medføre straffesak hvis man gjorde dette mot noen andre.
Det er velkjent at “abstrakt mobbing” – altså helt uten vold eller fysisk kontakt på andre måter – kan medføre like store skadevirkninger som det å reglrett banke opp noen. Det går an å psyke folk til vanvidd. Det er ikke engang spesielt vanskelig. Eller uvanlig, for den saks skyld. Stemmene pasienten hører i hodet er alltid deres egne, men det er ikke sikkert det var de selv som plasserte dem der. Noen ganger hører folk “ekko” etter ting som har blitt sagt til dem i lang tid etterpå. Noen ganger tror de på det stemmene sier; at de er dårlige mennesker som bare fortjener dårlige ting, så de plasserer seg i situasjoner som sannsynligvis vil ha et ubehagelig utkomme.
Mange snakker om at vi alle bør hjelpe og støtte hverandre så godt vi kan, men jeg er ikke like ambisiøs. Etter min mening er det nok hvis man klarer å avstå fra å sparke dem som allerede ligger nede. La dem være. Det er alt. Mer anstendighet er det ikke rimelig å forlange av mennesker, men såpass bør de klare å få til.
Den organiserte borgerpressen må ha drevet spionasje mot meg, for ikke før har jeg skrevet om menneskers søken etter liv andre steder i universet så kommer det sant fordyde meg skrivelser om saken både herfra og derfra. Kanskje det er et populært tema. Selv holder jeg ambisjonsnivået fokusert på konseptuell bevisførsel for at organisk liv eksisterer også andre steder enn her på jorda, så lar vi dette med intelligens ligge så lenge. Det er jo fortsatt uklart om mennesker faktisk er intelligente på artsnivå, og at dette ikke bare en noen slags form for vanlig nevrologisk avvik hos enkelte individer. Hvordan vi har innrettet oss som art og samfunn er mindre imponerende enn hva noen få lyse hoder har klart å komme opp med av interessante tanker og oppfinnelser, men mye mer viktig for vår kollektive overlevelse.
Etter min mening er intelligens for det meste bare unyttig fjas. Det som teller er hva folk gjør, ikke hvordan de tenker. Det betyr i seg selv ikke noe mer å ha intelligens enn det betyr å ha hår i ræva. Noen har det, noen har det ikke, hva så? Jeg er jo en moralfilosof så det bekymrer meg litt hvordan menneskeheten oppfører seg på artsnivå, nærmere bestemt om “intelligent” er et aktuelt adjektiv å bruke for å beskrive hvordan vi håndterer vår selvpålagte oppgave som skapningens herre her på jorda. Jeg synes ikke det. Riktignok er det mye bra som er verd å påpeke, kanskje til og med henge både medaljer og festlig fargede tøystykker på, men det som er mindre bra er til gjengjeld såpass mye mindre bra at det dreper hele feststemningen hver gang det legges på bordet.
Alle har vi sikkert noen slags liste over valg vi foretok som vi nå i ettertid vil kalle “smarte” men vi har sikkert minst like mye av det andre. Det blir jo nesten aldri sånn som man hadde tenkt, men noen ganger blir det bra allikevel. Ting går seg til. Hvis man for det meste lander på beina sånn sett tror jeg man bør være fornøyd. Ikke bare vil forskjellige folk ha forskjellige ting, de samme folkene vil også ha forskjellige ting ved forskjellige aldre, men alle folk i alle aldre vil ha noe, derfor vil de ha en tendens til å strekke seg i retning av dette “noe” som best de kan, enten de kommer i mål eller ikke. Hva de ønsker er ikke relevant, det er hva de gjør for å oppnå det de ønsker som definerer hva slags moral det aktuelle individet har. Hvert minutt av hver dag er sannhetens øyeblikk slik sett. Hva folk føler, tenker og sier er heller ikke viktig, bare hva de gjør, eller rettere sagt konsekvensene av det de gjør. Etter at alle dominobrikkene har falt og alt støvet har lagt seg går det an å se “hva som faktisk skjedde” og på grunnlag av dette felle dom over de involverte aktørenes moralske karakter, noe som ofte ikke lar seg gjøre i praksis før lenge etter at de er døde, kanskje aldri. Folk er jo så hemmelighetsfulle.
Er mennesker intelligente? Jeg har ikke lyst til å svare. Det er som å spørre om mennesker er vakre. Noen er, men de fleste er “vanlige” og da er vi ganske liberale med standarden. Vi kan si at mennesker har intelligens men at de ikke forstår hvordan de skal bruke den (litt som hvordan de ikke forstår hvordan de skal bruke den skjønnheten de faktisk har). Dette er litt valgfritz. Jeg vet ikke noe om hvordan influensere i bransjen for hår, sminke og skjønnhetsartikler jobber, men jeg er nesten helt fette sikker på at de vil si akkurat det samme som meg: Det finnes ikke noe sånt som et håpløst prosjekt. Alle har sterke elementer som det går an å ta tak i og fremheve med litt kyndig makeuparbeid. Dette med å føle seg dum, stygg og miserabel er ond sirkel som ender som selvoppfyllende profeti. Gråt og klaging hjelper ikke, det eneste man kan gjøre er det beste man får til med det man har, så får det gå som det går. Samme sak med kunsten å tenke. Det handler om å stable tingene riktig. Det er ikke nødvendigvis kjempevanskelig men det er ikke noe som “skjer av seg selv” heller. Tenkamentet forfaller på den samme måte og ofte av de samme årsaker som kroppens utseende. Hvis man ikke bruker det man har vil man miste det.
Det matematisk mest logiske svar på spørsmålet hva må til for å bli fornøyd? er etter min mening “et tilstrekkelig antall fornøyelser”. Som vi alle sikkert har sett demonstrert med eksemplarisk makt ute i den virkelige verden er dette er høyst relativt tall. Ikke alle tåler like mye. Noen blir fornøyd før selve festen begynner. Andre holder på til krampa tar dem og vel så det, med spy, neseblod og gud-vet-hva. Siden finnes de som aldri blir fornøyde. Jeg vet ikke hva greia deres er, men jeg vet at de eksisterer og at de bærer på en stor sult.
En ting som er litt i vinden nå for tiden er “mental helse”. Faktisk så snakker jeg litt om det selv, både nå og da, selv om min hovedfokus er på hva vi kanskje kan kalle mosjon eller eventuelt “vedlikeholdshelse” mens kliniske tilfeller av tvangslidelse, psykose og alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen må håndteres av fagfolk med autorisasjon til å stille diagnose og utvikle behandlingsopplegg. I pressen leser jeg at det er opptil flere års ventetid på å få time hos psykolog. Det virker ikke fornuftig. Hva det enn er som gjør at folk behøver time hos psykolog vil neppe bli bedre av å vente i noen år. Nevroser bør kanskje vurderes innenfor en forståelseshorisont som ligner den for infeksjoner. Det er kanskje ikke kritisk akuttmedisin, med alarm og blinkende lys, men det er ikke noe som bør “vente” særlig lenge heller.
Hvorom allting er, som filosof er jeg interessert i menneskehetens menasjeri av “mentale objekter” på et litt annet grunnlag enn psykologene. Jeg vet ikke noe mer om mental sykdom enn om somatisk kroppsmedisin, hvilket er grunnleggende førstehjelp som holder liv i pasienten til fagfolk kan komme og overta problemet, men jeg oppsøker ikke den typen situasjoner. Jeg er ikke noen redningsmann. De jobber i andre enden av sakskomplekset. Jeg er mer en slags sikkerhetskonsulent som gjør forhåndsvurderinger av i hvilken grad klientens livsstil (inkludert men ikke begrenset til arbeidssituasjonen) eksponerer vedkommende for mental helserisiko og hva slags stategier som eventelt kan utvikles for å motvirke dette. De som av ulike årsaker trenger psykolog trenger ikke meg. Hvis huset ditt brenner ringer du brannvesenet, ikke en arkitekt som kan tegne et nytt hus for deg (selv om dette kan bli aktuelt på et senere tidspunkt).
Mentale livsstilssykdommer bør ikke være et ubegripelig konsept. Skadelig påvirkning og usunne mentalhygieniske vaner er minst like vanlig som slitasje på kroppens mange systemer, særlig på grunn av langvarige begrensninger på kroppens bevegelsesfrihet og mye dårlig vare som sendes gjennom fordøyelsessystemet. Den moderne verden er jo på mange måter nevrotisk i sin “ånd” slik at det handler egentlig mer om særlig god medfødt mental motstandskraft hos de individer som beveger seg gjennom hele livet uten å noensinne rammes av noen slags mentale influensasykdommer. Resten av oss sliter med både kvalme og nervøse rykninger støtt og stadig, på grunn av “trykket” fra all innkommende informasjon fra alle kanter. Man blir jo nærmest strålingsskadet av så mye hat og negativitet som det finnes der ute. Men sånn har det blitt. Livet har alltid vært en krig langs vikende front hvor man til sist er dømt til å tape, men alle de våpen man står overfor har nå blitt omtrent så utspekulert jævlige som vi klarer å få dem med dagens teknologiske nivå, og enhver dustete liten bitchfight blir raskt til en kompromissløs deathmatch. Sånt blir man jo sliten av, kan du skjønne.
Arecibobudskabet var en meddelelse, der blev sendt ud i rummet via frekvensmodulerede radiobølger under en ceremoni ved Arecibo-Observatoriet i Puerto Rico den 16. november 1974. Budskabet blev afsendt mod kuglehoben M13 i stjernebilledet Herkules, cirka 25.000 lysår fra Jorden. M13 blev valgt, da den er stor og forholdsvis tæt på Jorden og kunne ses på himlen på tidspunktet for afsendelsen af budskabet. Selve sendingen tog ca. tre minutter. Sendestyrken var en megawatt på frekvensen 2,38 GHz. Det er en million gange kraftigere end tv-signaler, og kraftigere end Solen i radio-området. Et radioteleskop i M13 burde kunne opfange budskabet, men fordi det ikke blev gentaget, er chancen mikroskopisk.
Som jeg stadig sier, menneskesinnet – slik det foreligger i dag – har dårlige forutsetninger for å forstå “relativistiske avstander” og hva de betyr i praksis. Selv de veldig gløgge vitenskapshodene som stiller opp modeller og projeksjoner for hvordan komplekst liv kan oppstå og etterhvert utvikle en sivilisasjon glemmer å stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvorfor skulle det oppstå sivilisasjoner? Og selv om man klarer å argumentere for dette på en overbevisende måte må det neste spørsmålet bli: Hvorfor skulle de utvikle romfart?
La oss si at vi har hatt organiserte radiosendinger i omtrent hundre år. Hvis vi lager en boble med radius hundre lysår i alle retninger bort fra jorda rekker det imidlertid ikke særlig langt i galaktisk målestokk. Hundre lysår er ingenting. Det finnes ikke mer enn kanskje tyve stjerner som kan ha liv av vår type (altså som på jorda, men ikke nødvendigvis sivilisert) på noen ennå ikke oppdaget planet som de kanskje har i systemet sitt, så sjansen er nesten null for at “noen skal høre oss” på ennå mange tusen år, uansett hvor mye støy vi lager. Jeg vet ikke hvorfor de tenker sånn, men det er en vanlig fantasi ute blant folk å tro at det går an å reise blant stjernene, men slik er det jo ikke.
Om mennesker vet vi at det til enhver tid står en veritabel kø av dem og venter på sin tur til å besøke toppen av selveste Mount Everest, for å ta en selfie eller hva vet jeg, det virker fullstendig koko. Hva fanden skal de der å bestille? Det er dyrt, det er livsfarlig og det skjer ingenting der oppe. Men sånn er folk. Det gjelder å krysse av tingene på lista over alt man ennå ikke har gjort. Kommersielle turistreiser til månen er allerede etterspurt blant et utvalg individer som har den typen finanser man behøver for å organsiere noe sånt. Foreløpig har det ikke skjedd men det er ikke fordi måneturisme ikke er etterspurt. Det er ikke alt man kan få selv om man har hvor mye penger som helst.
Spørmålet folk stiller er om det finnes skapninger som ligner oss der ute. Mange mener at dette ikke er noe sunt tema å utforske. Det har aldri endt bra når relativt like skapninger, men på ulike teknologiske utviklingstrinn, har møttes her på jorda. Hva er det vi tror vi ikke vet om mennesker? Uansett hva slags gode intensjoner og positive innstillinger vi kommer med, hvis man setter to individer i et rom vil de snart begynne å krangle om noe. Til og med hvis de er alene vil de snart starte noen slags indre dialog om noe de foreløpig ikke vet om de er for eller mot. Vi ser det samme skje hver dag. Selv de mest nyforelskede turtelduer snubler snart i noe de ikke klarer å enes om. Sånn er vi bare. Dette er menneskets natur. Vi er hissige, kranglevorne og kravstore. Vi har absurde idèer om vår egen plass i det store bildet.
Search for Extra-Terrestrial Intelligence (SETI) har pågått i en femti års tid. Klarer vi å finne noe som ligner på noe slags mønster som ikke kan ha oppstått gjennom noen kjent fysisk prosess, annet enn en teknologisk sivilisasjon? Det er liksom kjernen i spørsmålet. Vitenskapen har ingen problemer med de relativistiske paradoksene, som at hvis vi ser noe som er tusen lysår unna så ser vi noe som skjedde for tusen år siden, så slik sett blir enhver mulig form for meningsfull kommunikasjon sterkt begrenset. Mye kan (og vil) skje på tusen år. Det andre akronymet (METI) handler om messaging som det ovenfor nevnte Arecibobudskapet fra 1974 (som har oppkommende femtiårs jubilèum). Det de kaller “SETI-paradokset” er at kanskje alle teknologisk avanserte sivilisasjoner som finnes har de samme paranoide følelsene i forhold til å støte på “noen som ligner på dem selv” … fordi det finnes jo strengt tatt ingen annen grunn til å etablere såkalt sivilisasjon enn at dette er en bekvem måte å skaffe seg flere goder og ressurser enn man ville klare gjennom å jobbe med formålet på egen hånd, det går kort og godt ikke an å bli rik her på jorda (eller noe annet sted i universet) uten at mange andre – frivillig eller ufrivillig – gir deg andeler av det de selv tjener, samler, sanker, eller hva de nå gjør.
METI er kontroversielt på grunn av at såpass mange tar SETI-paradokset dypt alvorlig. Det siste vi ønsker er å etablere kontakt med en fremmed rase av intelligente skapninger som er “akkurat som oss”. Det går an å forstå hva de er bekymret for men det er tvilsomt om dette noen gang vil bli et aktuelt problem. Det går som sagt ikke an å reise fysisk over relativistiske avstander. Det går imidlertid an å tjene gode penger på folks perverse trang til å gjøre dramatiske ting for kickets skyld. En ting er hvis jeg ikke synes at fjellheimen bør fylles av rike turister med sine dollars og sine kameralinser, men noe annet er om de tilbyr meg en sum jeg ikke har råd til å si nei til for å guide dem dit de har lyst til å gå. Sånn fungerer menneskenes verden. Hvis noen har råd til å finansiere det og noen andre har evnen til å organisere det så vil det sannsynligvis bli gjort, uansett hvor dumt det er.
For de fleste mennesker er begrepet hastighet noe vi assosierer med “avstand over tid” (med for eksempel kilometer over brøkstreken og timer under) og normal hastighet når vi er ute og spaserer i ukomplisert terreng kan være noe slikt som to-tre kilometer i timen, muligens noe mer hvis vi engasjerer i “friskt marsjtempo”, men det er menneskelig umulig å tilbakelegge mer enn noen få mil hver dag når vi ferdes til fots. Vi har ingen konseptuell kontekst for å forstå lysets hastighet (celeritas), som er 299.792.458 meter i sekundet, som “avstand over tid” selv om vi godtar begrepet lysår når det snakkes om ting som finnes i universet. De store talls matematikk er svimlende i forhold til menneskelig målestokk. Femti år høres ut som “størstedelen av livet” for de fleste normale mennesker. Mye kan skje. Og hundre kilometer er en lang spasertur som det vil ta opptil flere dager å fullføre. Uansett hvor store tankene våre blir er vi begrenset av vår natur.
Det vi nå kaller fysikk (etter gresk “physis”, natur) ble fortsatt kalt naturfilosofi på Newtons tid. Det fantes strengt tatt ingen “vitenskap” før det tyvende århundre, bare mer eller mindre vitenskapsorienterte naturfilosofer som kunne være mer eller mindre systematisk ryddige i sine tilnærmelser til materialet. “Vitenskapelighet” handler til syvende og sist om kritisk tenkning, slik at etter min mening er det på ingen måte urimelig å hevde at hele vitenskapen er lite mer enn en spesialistgren innenfor den større genren tysk idealisme, litt som hvordan femti kilometer langrenn er en spesialistgren innenfor den større genren skisport. Filosofene Kant, Hegel og Schopenhauer er viktigere for den alminnelige vitenskapshistorien enn Galileio og Kopernikus, selv om de to sistnevnte ofte fremholdes som “store personligheter” når det kommer til den stadig pågående åndskampen mellom faktabasert kritikk og religiøs dogmatikk som fundament for politikken.
Hva vet du om hvordan menneskeøyet fungerer? De fleste har fått med seg at verden får sine former og farger på grunn av lys fra omgivelsene som fanges opp av synsnerven i øyet og oversettes til elektriske signaler i hjernen slik at vi “danner et bilde” av det vi kan se der ute. Eller det vi tror vi ser. Noen ganger er det uklart hva som er hva før vi har undersøkt noe nærmere. En hvilken som helst spasertur gjennom et hvilket som helst landskap er full av “ting som ligner på andre ting” fordi hjernen konstant kommer med forslag til hva det er vi kanskje står og ser på, og enda mer intenst enn til vanlig dersom vi er redde eller engstelige. Slik er menneskenaturen. Slik har den alltid vært fordi slik må det nesten være hvis vi skal overleve i en tildels livsfarlig verden. Alle dyr er skvetne av seg. De som ikke var det har ikke overlevd og ført genene sine videre. Det er sunnere strategi å være redd en gang for mye enn en gang for lite. Hvis man for eksempel er ute og går i en mørk gate om natten kan man bråskvette fordi det plutselig ser ut som det står noen der … men så var det bare et skilt som var tullet inn i en presenning eller noe … men det er definitivt et sunt instinkt å skvette til, for da får man engasjert de hormoner man behøver for å hanskes med hva det enn er denne fremmede vil med deg.
Den oppfatningen normale mennesker har om hvordan synet virker er “intromissiv” (og godt belagt med solid vitenskapelig bevisførsel), men slik har det ikke alltid vært. For bare hundre år siden opererte man ennå med alskens fluvium og eterium på mange fantasifulle måter, men nå i dag vet vi med rimelig sikkerhet at det vi erfarer som “lys” egentlig er bølgebevegelser av “eksistensiell sannsynlighet” i det elektromagnetiske kvantefeltet og at fotoner (lyspartikler) ikke “aktualiseres” før de engasjeres i noen slags bruk, for eksempel av en observatør som bruker dem til å danne sin virkelighetsoppfatning. Lyset er uansett noe innkommende, altså et datasett, mens hva vi siden gjør med disse dataene – det vi ser på – varierer med stemningsforhold i oss selv når vi “tolker” det vi ser. Hvis man ikke lider av noen slags schizofrene vrangforestillinger godtar de fleste premisset om at et skilt og en presenning alltid bare er et skilt og en presenning, selv om vi tror det er en skummel mann som står der når det er mørkt og vanskelig å se hva som er hva, skiltet “blir ikke til en mann” fordi vi ser på det på noen slags spesiell og magisk måte. Dette trodde man imidlertid før i tiden. Man trodde at synet var “ekstromissivt”.
For ikke lenge siden var det konvensjonelt akseptert at “det kommer noe ut av øynene” som på noe slags vis “samhandler” med det vi observerer og at det var slik virkeligheten fungerte. Derfor var for eksempel Narcissusmyten – han som ble fanget av sitt eget blikk i speilet – noe helt annet i de gode gamle dager enn hva det er i dag. Det onde øyet er noe folk fortsatt bærer amuletter mot, for eksempel i form av en håndflate, med eller uten et påtegnet øye, eller bare et mer eller mindre abstrakt øye. Hensikten er å beskytte seg mot de onde intensjonene som “kommer ut av øynene” særlig hos de som bærer på hat, sjalusi og misunnelse. Selv i våre dager er det fullstendig alminnelig å snakke om “blikket” som vardøger i forhold til onde intensjoner av ymse slag, enten dette er ment slik eller ikke hos den som kommer i skade for å se på noe eller noen på en gal måte. Vi tror kanskje ikke lenger – ihvertfall ikke teknisk sett – at andre folk “berører oss” når de ser på oss, men vi oppfører oss ofte som om vi tror dette. Litt avhengig av hvor man befinner seg når man støter på denne typen overtro kan det bli en ganske hårete situasjon. Folk liker ikke “blikket”.
