APECALYPSO

Så banker vi på … ta-ta-ta-ta … hva kommer nå? … oink oink … Lekestue!!!

Ikke alle er “helt med” når det kommer til hvordan virkeligheten fungerer. På 80-tallet hadde vi jappetid i Norge. Ryktene gikk om at nå kunne alle bli rike gjennom å spekulere i markedet. I prinsippet det samme som et pyramidespill, slikt er bare til fordel for noen få som har posisjonert seg gunstig før amatørenes inntogsmarsj tar av for fullt. Egentlig er det litt forbløffende at en så gammel svindel fungerer like bra den dag i dag, men så husker man at selve livet er jo et slags pyramidespill, det tilkommer stadig nye generasjoner av naive blåøyne som leter etter juksekodene man behøver for å bli rik raskt. Ikke jobb hardt, jobb smart. 

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Konspirasjonsteorienes sitteflesk er sammensatt av to skinker, en som heter religion og en som heter politikk. Hvis vi bretter dem grundig ut til hver sin side vil vi finne selveste kilden. Det gode budskapets opprinnelsessted. Av all den samlede mannskit menneskeheten noensinne har produsert – ganske mye over de seneste ti tusen år – er den dummeste idèen uten tvil at “det skal komme en frelser”. Ingen kommer. Eller rettere sagt, de som kommer kommer ikke for å frelse. De som selger bøker om UFO og mystisk helberedelse gjør dette for å selge bøker, ikke for å presentere nyttig informasjon for den lesende samfunnsklassen. Det som spekulerer på nettet rundt “store sammenhenger” og hvem som egentlig styrer verden gjør dette for å vinne følgere, ikke for å jobbe journalistisk mot å eksponere korrupsjon i samfunnet. Til sist handler alt dette om lite mer enn kunsten å på kirurgisk vis separere en tosk fra sin lommebok.

Det har vært noen pandemier i historien. For eksempel var den antoninske pesten i Roma (som vi tror var en variant av kopper) hva som gjorde slutt på Pax Romana og medvirket til at Konstantin flyttet hovedstaden østover. Selve Roma hadde vært kjent som et fælt smittehøl i hundrevis av år, og selv om man på den tiden hadde et uklart forhold til begrepet smitte ser man jo når folk blir syke og dør. Koppeviruset drepte over tre hundre millioner mellom årene 1900 og 1980 (da viruset ble erklært utryddet) og konservative estimater antyder at ytterligere to hundre millioner ville gått med dersom FNs vaksineprogram mot koppevisuset hadde mislyktes den gangen. I ettertid ser vi lett at det var i overkant optimistisk å prøve den samme strategien da SARS-CoV-2 kom inn i menneskenes verden. Vi mislyktes med å vaksinere oss ut av situasjonen, som var Plan B etter at vi mislyktes med å “fryse” all bevegelse slik at vi fikk isolert smittekildene og stanset spredningen. Nå er katta ute av sekken og gudene vet hva som vil skje. Viruset er på ingen måte ferdig med oss, selv om vi anser oss som ferdige med viruset.

Hvis man i utgangspunktet tror at “noen er ute etter meg” vil man ikke reagere positivt på synet av noen med hvit frakk og kirurgisk maske som kommer med en sprøyte i hånden. Litt avhengig av hva man tror det er som egentlig foregår kan man i verste fall gå fullstendig berserk og gripe til hva man enn har av våpen, inkludert propagandateknikker som man bevisst eller ubevisst bruker til å danne en flokk som vil ha en beskyttende effekt i kraft av sitt antall. Jeg er ikke alene om å tro dette. Paranoide vrangforestillinger kommer med et gravitasjonsfelt. De tiltrekkes av MADS (“mer av det samme”). Egentlig er det ganske interessant hvor dominant overtro er i en moderne og presumptivt sett velinformert befolkning som har store ressurser og lynraske kommunikasjonskanaler. Det engstelige selvet spinner rundt i vill panikk over tanken om å bli lurt og ender derved med å lure seg selv. Klassisk. Etter min mening har vi en pågående psykiatrisk helsekrise i den norske befolkningen og vi er ikke engang særlig hardt rammet av all misinformasjon og destruktiv propaganda av antivitenskapelig karakter som flyter rundt på nettet. Det er ikke likegyldig hva slags idèer og holdninger man bidrar til å spre. Fakta bryr seg ikke om hva vi føler — og de som sier at de bryr seg om andres følelser bør vi med god grunn betrakte med en viss skepsis. De lyver. Det går toppen an å bry seg om det man selv tenker om andre menneskers følelser og hva man føler om seg selv på grunn av dette.

En kommentator sier på NRK.no at det er for få kvinnelige forbilder i romfartsindustrien, noe som kan være illustrerende for mitt forhold til hele pakka. På den ene hånd er “romfartsindustrien” latterlig meningsløs. På den annen finnes slikt som romteleskopet James Webb. Det kommer aldri til å bli noen menneskelig kolonialisering av fremmede verdener, ikke engang Mars. Ikke engang månen. Hvis du ikke vet hvorfor men er en av de som føler at dette burde være noe, i så fall gratulerer, du er en av de som bidrar til å holde liv i svindelen.

Det beste man kan si om de mange romfartsprogrammene som har vært er at de de driver teknologisk nyvinning. Dette er ikke uvesentlig. GPS og kommunikasjonssatelitter er bivirkninger av trangen til å spasere på månens overflate. Romstasjoner er steder hvor man kan utføre forskning og eksperimentering under endrede gravitasjonsforhold. Nyttige ting fremkommer selv om det som i utgangspunktet motiverer folk er den rene og skjære galskap. Nærmere bestemt psychopatia divina. Guddommelig psykose. Hybris.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det komiske med mennesker ar at vi alltid tror vi er så mye mer enn vi virkelig er. Dette er en typisk vrangforestilling som vi finner hos nesten alle menneskelige individer. Noen skjemtegauker oppfant en gang den såkalte Darwinprisen (“The Darwin Awards” — søk på nettet) hvor man vinner prisen hvis man har lyktes i å fjerne seg selv fra menneskehetens genetiske reservoir gjennom å overvurdere egen kompetanse. Sånt skjer hele tiden, noen ganger på måter som er så utrolige at man bare må si jøss. Hvem ville trodd at det der kom til å ende godt?

De gale tror at historien drives av “store personligheter” og deres bedrifter. De nøkterne peker på at endrede materielle forhold i verden er hva som driver endringer i de menneskelige samfunn. Historier om gale mennesker og tingene de finner på er ofte gode historier, men de vedkommer oss lite som statistisk årsaksgrunnlag for bevegelser i verdensøkonomien. Det er ikke kongen som definerer hva Norge er og betyr, det er befolkningen som helhet. Individer kan drive hvor mange PR-kampanjer som helst, til fordel for det ene eller det andre program, men seismiske politiske bevegelser i samfunnet motiveres nesten alltid av økonomiske forhold. Moral er ikke noe mennesker begynner å holde seg med før de føler at de har råd til det. Og selv da betyr stabilitet i egen økonomi mer enn alle andre prinsipper.

Sist fredags sending av Nytt På Nytt hadde en sekvens hvor de vitset om Røkkes utflytting fra Norge. Pernille Sørensen sa hun hadde regnet litt på det og kommet frem til at tapt skatteinntekt utgjør bare elleve øre per innbygger og hun er ihvertfall selv villig til å betale elleve øre og vel så det for å bli kvitt en drittsekk. Der har du det. Det betyr null og niks at en riking flytter utenlands. Ikke for meg, ikke for deg, ikke for Titten Tei. Livet går videre. De som reagerer med paranoid skjelving i hele følsa si er de samme som fantaserer om hvordan “store menn” er de som driver menneskehetens historie med sine heltegjerninger og annen edel dåd, mens det i virkeligheten er fullstendig uvesentlig hva noe enkeltindivid gjør og ikke gjør. Selv om de har stor lommebok og enda større kjeft.

Det psykiatriske grunnlaget for paranoid personlighetsforstyrrelse er den klassiske algoritmen hvis A, så B. Hvis ikke en som Røkke er viktig er sannsynligvis ikke jeg viktig heller. Svaret på det er som vanlig nei. Ingen av oss er viktige. Vi er bare aper med store hoder og fingrete fingre. Tobeinte rasshøl som fantaserer frem det vi kaller virkeligheten og dikter oss selv inn i bildet etterhvert som vi går gjennom livet. Det er alt. I geologisk sammenheng er alt hele den samlede menneskeheten noensinne har gjort fullstendig uten betydning og i det store kosmiske bildet eksisterer vi ikke engang. Det er ikke til å komme forbi at vi er jordiske skapninger som er avhengige av denne planeten for å overleve, mens planeten på ingen måte er avhengig av oss. Bare små endringer i atmosfæriske forhold kan utrydde oss alle like så sikkert som å fyre av det samlede atomvåpenarsenalet. Men bryr vi oss om det? Nei. Vi kan jo bare flytte til Marskolonien.

Cirka tre tusen år kan bety så mye. For eksempel noe som strakk seg over cirka tre tusen år for ti millioner år siden. Eller hva som helst annet, det betyr lite for levende individer som sjelden varer mer enn hundre år. Selv er jeg ikke helt der ennå, men hvis jeg varer ut denne vinteren så fyller jeg seksti, som også er en hel del tid i et menneskeliv. Man får sett litt av hvert. Har man slik legning får man også studert litt av hvert. I fjor kom det en undersøkelse som konkluderte med at menneskehjernen hadde et ganske kraftig dropp i størrelse for cirka tre tusen år side. I år kom en kritikk av både datagrunnlaget og konklusjonen, men for et par øyeblikk var det sikkert mange som assosierte som jeg: Til det vi kaller sivilisasjonskollapsen i sen bronsealder, for cirka tre tusen år siden, da hele skithuset ifølge alle arkeologiske bevis vi finner falt sammen i krig og kaos mens bare Egypt ble stående igjen av alle de monolittiske gamle supermaktene som eksisterte bare noen hundre år tidligere. Ingen vet hvorfor.

En stund var tanken at invaderende folkeslag kom og føkka opp alt sammen. Problemet har bare vært at ingen kan gjøre rede for hvor disse kom fra og hvorfor de eventuelt var i stand til å utslette etablerte krigsmakter som hadde eksistert i tusenvis av år. Nyere tenkning mener at det skjedde noen slags naturkatastrofe som hadde enorme ringvirkninger i forhold til den globale klimabalansen, for eksempel et ganske stort vulkanutbrudd som spydde ut nok støv og aske til å røyklegge hele verden i flere hundre år. Hekla 3 på Island for cirka tre tusen år siden er en opplagt kandidat, men ikke helt stødig i forhold til geografisk beliggenhet. Det er langt fra Island til Egypt. Hekla 3 er også litt sen i datoene sine i forhold til at den store sivilisasjonskollapsen antas å ha begynt omtrent to hundre år før dette utbruddet. Hva som ihvertfall er sikkert er at det ble uår som varte og varte, dette kan man lese ut av pollenavsetninger i sedimenter fra den tiden. Eller rettere sagt fraværet av pollen, som betyr at den ville vegetasjonen strevde med å overleve. Dette har vi tekniske bevis for. Det finnes ingen rimelig tvil. Å inferere at dette også påvirket kulturplantene innenfor jordbruket til en slik grad at det ble hungersnød og borgerkrig er også rimelig.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Som alle andre leste jeg naturligvis boka 1177 da den kom for noen år siden. Folk ønsker jo typisk å vite hva som foregikk da alle de store statene fra den klassiske bronsealderen kollapset og forsvant – samtidig – i løpet av noen få tiår for omtrent 3200 år siden, som medførte en såkalt mørk tidsalder i noen hundre år (skriftspråk og andre kulturuttrykk forsvant for en tid) før jernalderen ble etablert og etterhvert fant sitt fremste uttrykk i Romerriket, men den endte ikke før verdensøkonomien svingte til petroleumsalderen for mindre enn to hundre år siden. Denne gangen er det i det minste krystallklart hva som kommer til å forårsake den store kollapsen: Fossile utslipp. Uansett, 1177 ser bra ut på trykk, bedre enn 1200 (som den også kunne ha hett), og boka anbefales alle som er interesserte i historie.

Nettet er fullt av troll. Interessant nok begynte dette konseptet som en beskrivelse av “dorging” (trolling på engelsk) i debatter, det vil si når man tøffer frem og tilbake i farvannet og sleper et agn etter seg, motivert av lite annet enn ønsket om å “lage liv” (som også kan kalles å lage bråk) i forumet. Etterhvert som sosiale medier etablerte seg vandret meningen med ordet mer i retning av hva vi mener når vi sier at en person er et troll, altså trassig, vrang, ondskapsfull, utspekulert, og så videre, og ordet “trolling” ble etterhvert til et ord for “det som trollene gjør på nett”. Folk dorger fortsatt i debatter men dette virker uskyldig nå i ettertid, alt tatt i betraktning.

Økonomien på nett dreier seg om oppmerksomhet. Alt handler om antall klikk, visninger, likes, eller hva man nå måler det med fra sted til sted, fordi det er dette som avgjør en kanals kommersielle potensial for de som selger reklameplassene. Den eneste verdi som teller er hvor mange følgere man har. Alt annet, såfremt det ikke representerer et juridisk problem for noen, er likegyldig. Har man mange lesere betyr det at de som har noe å selge vil nå denne gruppen av lesere hvis de reklamerer hos deg. Jo mer profilert og segmentert jo bedre. En som lager innhold om hjemmesnekring vil for eksempel være et bra sted å plassere annonser for elektroverktøy og slikt. Men har man ikke et betydelig antall lesere, følgere, seere … da har man heller ingen verdi som oppslagstavle for reklamer.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det kommersielt interessante spørsmålet blir følgelig hvordan man tiltrekker seg oppmeksomhet.

Det enkle svaret er å være et troll. Si ting som får folk til å gå fra konseptene. Lag så mye bråk og oppstyr som mulig. Folk er nysgjerrige av natur og tiltrekkes generelt av slikt som har underholdningsverdi der og da. Kanskje man til og med får med seg en god historie som man selv kan bruke senere til å gjøre seg interessant i selskapslivet. Uansett trekkes folk i retning av steder hvor det “skjer noe”. Hvis man er “liten” på Facebook eller Twitter kan man lete opp en som er “stor” og starte noe bråk med dem. Mange vil se dette og man vil få mye oppmerksomhet, dermed øker man sin kommersielle verdi på nettet. Det er ganske nihilistisk men slik fungerer det.

Selv har jeg ingen kommersiell verdi. Litt kunstnerisk tiltrekningskraft på slike som liker språk og formuleringer, men jeg er ingen “spiller”. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Kanskje også fordi jeg liker å tenke og skrivning har en strukturerende effekt på tenkamentet. Ut over dette har jeg ingen agenda. Å bli stor på blogg.no virker som å bli den lokale rockestjerna i Kautokeino, det betyr lite internasjonalt. Eller rettere sagt: Det spiller liten rolle hvor man er fra, alle kan “bli noe” på tiktok eller YouTube hvis de har et interessant og underholdende talent, men for å bli noe som blogger må man skrive på engelsk. Andre verdensspråk funker også, poenget er at man vil ha noen millioner lesere som aktuelt potensiale heller enn de fem tusen som det virker som stjernene her på nettstedet kan oppnå.

Jeg pleide å skrive på engelsk i tildels ganske “harde miljøer” – i den forstand at det var ikke noe kjære mor med ondsinnede personangrep og denslags – så jeg tror jeg har sett det meste slik sett. Jeg har blitt vaksinert. Det er ikke vesentlig hva folk tenker om meg eller mitt, verken i positiv eller negativ forstand. Det er heller ikke viktig om jeg blir ignorert. Det virker som jeg har et antall “visninger” på 50-100 fra dag til dag på blogg.no og det er vel omtrent hva man kan regne med. Jeg henvender meg først og fremst til mennesker som liker å tenke, men det er vel grunn til å anta at slike ikke liker internett like godt som før. Eller de er kresne med hva de åpner på skjermen sin. Jeg vet ikke engang om tallet 50-100 er “unike visninger” eller om det er noen få som klikker mange ganger. Spiller det noen rolle? Jeg har allerede rukket å se at noen skriver på en agiterende måte om fullstendig urealistiske politiske vinklinger, alt handler bare om opprørte følelser, så det er best å la være å lese dem. Jeg har noe av den sykdommen selv og behøver ikke “inspirasjon”. Andre har andre nykker som ikke tiltaler meg, men det er jo ikke mitt problem før jeg gjør det til mitt problem.

El dia continua…

Jeg har bodd mange steder i Oslo, men alltid sentralt. Grünerløkka, Gamlebyen, Bislet, Sagene, Torshov, Majorstua, Frogner. Generelt sett har jeg foretrukket tredje eller fjerde etasje. Helst uten heis. (Jeg liker ikke steder som har heis og jeg liker ikke mennesker som bruker heis uten saklig grunn når det finnes fullt brukbare trapper tilgjengelig.) Det beste er å komme litt over trafikken og støyen utenfor. Jeg vet ikke om det virkelig betyr noe, så la oss si det var et smaksspørsmål. En irrasjonell preferanse. Det er uansett bare av historisk interesse nå. Jeg er ferdig med den fasen av livet når “bylivets fristelser” er noe som tiltrekker og fascinerer. Jeg kommer aldri mer til å bo i noen by.

En gang på 80-tallet, mens jeg bodde på Torshov, var det fire etasjer med to leiligheter i hver etasje i min oppgang. Selv bodde jeg i fjerde. Det var imidlertid litt uklart hvem naboen var, for jeg så (eller hørte) nesten aldri noen aktivitet der. Det kunne gå både uker og måneder mellom hver gang noe skjedde. En gang jeg var på vei ut påtraff jeg en middeladrende mannsperson som var i ferd med å låse seg inn så jeg hilste og spurte om han var noen slags handelsreisende siden han åpenbart aldri var hjemme. Han svarte at det var en leilighet med “evighetskontrakt” (det gamle systemet for husleieregulering i Oslo) og at han brukte den som hytte, mens han ellers bodde ute på landet.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Det var jo en morsom variant. Helt til det øyeblikket hadde jeg aldri vurdert “hyttetur” som noe annet enn å dra på fjellet, ut mot kysten eller inn i skogen, men jeg tok allikevel poenget. Når man drar på hytta reiser man jo bort fra det normale dagliglivet for å tilbringe et kvantum tid med en annen slags livsstil, tradisjonelt ofte enklere, med vedfyrt ovn og utedass (selv om begrepet “hytte” kan bety hva som helst i vår tid). Men hvorfor ikke omvendt? Har man budsjett til dette er det jo ingenting som sier at man ikke kan bo på landet mesteparten av tiden og siden reise til byen når man vil ha noen dager med uansvarig festing, “shopping” eller hva vet jeg. I dagens marked er det sannsynligvis mer lønnsomt å leie ut eiendom man eventuelt sitter på i Oslo sentrum og heller ta inn på hotell hvis man bare er der for noen dager, men for førti år siden var “byhytte” noe som skjedde i det minste i ett tilfelle, min daværende nabo, kanskje flere. Et annet spørsmål er hvor lovlig dette var i forhold til husleiereguleringen som fortsatt stedvis gjaldt i Oslo den gangen.

Spania er et land hvor folk har varierende erfaringer med å kjøpe og eie “ferieleilighet”. Etter hva jeg forstår har de tildels streng (og vond å forstå) regulering av “soner” i forhold til begrepet fast beboelse, noe som gjør at det er lovlig å ta seg inn i og “okkupere” boliger som står tomme gjennom en viss tid i soner som er regulert for fast beboelse. Mange har svært dårlige erfaringer med dette fenomenet, som til noen grad også har blitt misbrukt av kriminelle som krever løsepenger for å forlate stedet. Hvis ikke ferieleiligheten ligger i en sone som er regulert for dette formålet har man ingen lovlige maktmidler for å bli kvitt okkupantene og må godta “tvangsutleie” fastsatt av retten. Blant annet av denne grunn bør ingen kjøpe noe i Spania uten å konferere med en kompetent advokat som kjenner de lokale reguleringssonene og alle de øvrige regler på stedet som kan være aktuelle. Det man “føler” er det korrekte er ikke alltid det reglene sier. Det norske eiendomsmarkedet er tildels veldig forskjellig fra hva man opererer med i mange andre land. Noen prioriterer de som eier. Andre prioriterer de som leier. Dette kan man ikke vite før man setter seg inn i det lokale regelverket.

Menneskesinnet er en pussig ting. Hjernen krever 20-25% av all energien vår men er for det meste totalt unyttig, om ikke direkre skadelig. De fleste mennesker ville fungert mye bedre med en mindre hjerne. De har ingen kontroll over denne kroppsdelen og plages av “bilder i hodet” som de ikke ønsker å se og ikke klarer å forholde seg til. Det finnes en stor industri som handler om justering av sinnet gjennom ymse tiltak som suggesjon og “styrt fantasering”, eventuelt direkte intervensjon med narkotiske medikamenter. Mange behøver dette for å komme seg gjennom dagen. De søker å oppnå “trivsel”, definert som en tilstand som ikke preges av angst og uro, og strategien for å oppnå dette handler nesten alltid om å engasjere seg i unyttige aktiviteter som distraherer sinnet og trekker fokus bort fra virkeligheten.

På bildet ovenfor ser vi et kranium fra moderne menneske til venstre. Til høyre en neandertaler. De hadde 30-40% større hjerne enn oss og var på alle måter vesentlig mye mer fysisk sterke og robuste. Men det er “vi” som overlevde forrige istids-maksimum (teknisk sett er det ennå istid, men vi er i en varmeperiode) og fortsatte med å etablere komplekse samfunn og alt annet som har ført oss dit vi er nå. Ingen vet eksakt hvorfor neandertalerne forsvant, men det finnes noen hypoteser. De mest perverse blant oss fantaserer om at det var noen slags stor krig mellom rasene sapiens og neandertalis, som “vi vant” og derfor eier vi jorda. Dette virker lite sannsynlig. Vi har ingen påvisbare taktiske fordeler overfor neandertalerne og militærstrategisk spekulasjon fører ingen steder. Sårbarhet overfor smittsomme sykdommer virker som en mer rimelig hypotese, men det uklart hvordan dette eventuelt kan bevises.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Hva vi imidlertid kan si med sikkerhet er at alle ikke-afrikanske befolkninger har en prosentandel genetisk materiale fra neandertalere. Det er for eksempel neandertalgener som gjør at noen mennesker har hvit hud, som er den synlige del av evnen til å syntetisere D-vitamin fra solas lys, en egenskap neandertalerne sannsynligvis utviklet fordi de var nesten utelukkende kjøttetere. Om store hjerner i seg selv er forbundet med høyere intelligens er vanskelig å si noe om. Nyere hjerneforskning antyder at det vi kaller intelligens er mer et spørsmål om hvordan man bruker det man har enn om hva man har. Dette ser vi forsåvidt reflektert i det forholdet at det går an å trene seg opp til å bli “smartere” gjennom mer disiplinert og kontrollert bruk av sinnet (selv om de fleste mennesker foretrekker å “være naturlige” slik sett). For eksempel er det vi kaller “orden” basert i hvordan sinnets “programvare” er strukturert og organisert. Orden finnes ikke i naturen, det er en syntetisk egenskap som må læres og denne evnen er definitivt enklere å miste enn å tilegne seg. Begrepet “fornuft” er også ganske shaky og vi ser hver dag hvordan fornuften må vike for mer følelsesmessig baserte former for engasjement. Den naturlige tendensen i vår art, som overalt ellers i naturen, er å bevege seg i retning av mindre orden, ikke mer.

Vi antar at hjernen handler om vurderingsevne og valgfrihet. Alle dyr ser ut til å vurdere et antall ulike handlingsalternativer før de velger ett av dem. Dette er åpenbart en strategisk fordel i en variabel og ustabil verden av fenomener, hvorav mange av dem er direkte farlige for oss. Vår relative suksess som individer, i forhold til det å overleve og formere oss, handler om hva slags strategier vi velger å implementere. Slik sett kan vi spekulere i om en mer effektiv form for “orden” var hva som gjorde at Homo sapiens overlevde mens neandertalerne døde ut (i det minste som egen kategori, de finnes jo fortsatt i genene våre). Vi var rett og slett bedre organisert enn dem. Men hypotesene er mange og det fysiske bevismaterialet lite, så det er både vanskelig og uforsvarlig å filosofere for mye rundt dette temaet, særlig når det drar i retning av voldsfantasier (noe som er deprimerende alminnelig blant mennesker). Vi kan sannsynligvis utelukke rasekrigen som gyldig hypotese, om så bare på grunnlag av at vi (altså alle ikke-afrikanere) bærer med oss genmateriale fra neandertalere, som jo dokumenterer at det har vært seksuell kontakt mellom sapiens og neandertalensis, uten at vi kan si noe detaljert om hybridenes formeringsevne (man betrakter ikke typisk to ulike genotyper som forskjellige arter hvis de enkelt kan formere seg med hverandre og frembringe avkom som også har formeringsevne, for eksempel kan jo hester og eseler parre seg med hverandre men avkommet blir sterilt, altså er genotypene adskilt av en artsgrense, men et stort arbeid gjenstår for å kartlegge dette forholdet mellom sapiens og neandertalensis i detalj).

Studier av menneskehetens opprinnelse og eldre forhistorie er et felt som møter en viss grad av motstand fra individer og grupper som ikke ønsker at objektiv kunnskap om temaet skal fremstilles, fordi dette truer et sett med falske idèer som de lever av å selge. Dessuten er det alltid vanskeligere å etablere politisk kontroll over de velinformerte enn de som lever i angst på grunn av metafysisk skremselspropaganda. Det er av ukjente årsaker fortsatt vanlig i menneskelige samfunn å etablere religiøse foretak som lever av å utnytte og mishandle alle dem som de klarer å fange i garnene sine. Men sekulære foretak av antivitenskapelig karakter er også populære. Poenget i ethvert tilfelle later til å være at man ikke behøver å disiplinere eget sinn og egen karakter, alt man trenger å gjøre er å hengi seg til et utvalg “gode følelser” som er tilgjengelige (mot et honorar) gjennom foretaket. Fjern din hjerne og bli en stjerne. Slapp av, kobl ut og bli en del av programmet, liksom.

Etter tolv år som “medlem” på YouTube – hvorav som betalende (premium) medlem så lenge denne ordningen har eksistert (man slipper reklamen) – har den såkalte feeden begynt å bli mer eller mindre slik jeg liker den. Musikksmaken min er sikkert vanskelig å bli klok på. Man finner alt fra tyggegummipop til ekstremmetall, med selve gravitasjonssentrum i hva vi må kalle “70-tallsmusikk”. Intet er ironisk ment. Når jeg spiller 80-talls synthpop fra Uzbekistan er det fordi jeg liker sangen, ikke fordi det er sært og interessant. Av samme grunn liker jeg det man kaller post-punk fra Mexico og svartmetall fra Mozambique. Hva er det man kaller det … verdensmusikk?

Det fine med YouTube er at man finner alt der (vel, med noen få unntak), selv sånt som er dritsjeldent og som drar priser i titusenklassen når (hvis) de skifter eier. Hvilket faktisk er tilfelle med ganske mye fra 70-tallet. Samlere er noe drit. De driver opp prisen på alt mulig og så sitter de der og koser med gjenstandene etterpå. I sitt eget private museum, eller hva vet jeg. Det var en stund det ikke gikk an å få tak i for eksempel plata “Melissa” med Mercyful Fate (fra 1983) uten å dra frem tusenlapper. Jeg fant den imidlertid på CD i en bruktbutikk og de forlangte bare 20 kroner. Så da så. Noen ganger har man flaks.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Denne dagen er en merkedag. Jeg satte på varmeovnen i stua. Da er det gjort for denne vinteren. To grader om natta blir for drøyt. Da blir det strømforbruk for alle penga, som man sier nå for tiden. Ganske uironisk det også. Gudene vet hvordan dette går, men skal jeg være ærlig (og det bør man jo) så er jeg villig til å betale for å slippe å fryse. Det ordner seg sikkert. Fortsatt er det jo strøm å få kjøpt. Imidlertid tror jeg ikke det er noe man bør regne som idiotsikkert i all fremtid. I den grad man kan finansiere det er antagelig dette det rette tidspunkt å vurdere noen slags form for privat kraftverk til egen bolig. Vind, vann eller sol, det finnes løsninger å få kjøpt. Til og med ting man kan lage selv hvis man er slik anlagt. Det ville vært ganske digg å slippe å lure på hvor brutal regningen blir neste gang. Hva må man regne med å flekke opp for et privat kraftverk av litt størrelse? Hundre tusen? Jeg har ikke den fjerneste peiling, men teknologien for solceller skal ifølge hva de sier ha blitt både vesentlig bedre og vesentlig billigere i løpet av det siste tiåret. I så fall er det spart inn i løpet av tre-fem år.

Vi lever i interessante tider. Ikke kloke tider, bare interessante. De fem største firmaene i verden eksisterte ikke engang for tyve år siden. Da vet du at det er noe galt med bildet. Ingen rekker å akkumulere så mange realverdier på så kort tid. Det er tryllepenger. Inflasjon. Frekke forventninger om fremtidig fortjeneste, for å fremsi det forholdsvis frittalende. Facebook er verd så absurd mye penger fordi de har så mange medlemmer som tilbringer så mye tid der. Noe annet har de ikke. Kanskje noen blanke ting på kontoret og en bilpark. Sikkert også noen store datamaskiner, men slakteverdien av selskapet står neppe i noe klassisk forhold til selskapets antatte salgsverdi. Verdensøkonomien er ganske topptung sånn sett. Mye triksing og miksing med tallmagisk maskineri men dårlig med produksjon i ordets egentlige betydning. Hva betyr dette? La oss si at det er skrift på veggen. Tryllepenger er også penger. Tusen kroner er alltid tusen kroner uansett om du har fjøksen heksillioner av dem i tryllebanken eller om du har en tusenlapp i hånda som er matvarebudsjettet ditt for de neste to ukene. Realisme er ikke hva det var. En blogger (ihvertfall på engelsk) kan tjene ti ganger så mye som en rørlegger uten å være halvparten så nyttig. En bitcoin koster omtrent to hundre tusen akkurat nå. (Prisene svinger litt.) Jeg vet ikke hvordan regnestykket blir men man trenger like mye strøm som det tar å drive en middels småby for å holde på med “utvinning av bitcoin” (hvordan enn dette foregår på det tekniske plan). Siden folk gjør dette må det jo lønne seg. Selv om strømmen er dyr.

Sovjethumor er for eksempel historien om han som hver dag passerte vakta etter endt arbeidsdag på fabrikken med en trillebår full av rusk og rask, kvister og jord. Hver dag gjennomsøkte de skrotet og hver dag ble de like lite kloke på hvorfor de ikke fant kontrabanden som de var ganske sikre på at han stjal med seg fra arbeidsplassen. Noen år senere møttes de tilfeldigvis på et vertshus og vaktmannen bad om fred i sjelen. Hva var det du stjal hver dag? Mannen så seg rundt før han hvisket trillebårer. 

Det som er åpenbart for noen er ikke åpenbart for alle.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Begrepene høyre og venstre innenfor politikken er noe folk ennå bruker av stort sett de samme årsaker som de ble oppfunnet. Under den franske revolusjon samlet tilhengerne av tradisjon, religion og kongemakt seg til høyre, mens tilhengerne av revolusjonen stod til venstre. I vår tid handler det riktignok om henholdsvis privat kapitalmakt i frislepp og statlig regulering av markedsplassen, men prinsippene er de samme. Til og med symbolbruken er i det store og hele den samme. Skal vi styres av mennesker eller av lover? “De konservative” er skeptiske til alt nytt som mennesker finner opp mens “de progressive” er skeptiske til mennesker, punktum. Høyresiden vil ha sosiale hierarkier hvor individers rang og verdi avgøres av deres plass i pyramiden mens venstresiden vil ha en flat struktur hvor menneskeverdet ikke skal betraktes som noe målbart.

Det er satanisk blasfemi for høyrefolk å si at alle er likeverdige. De vet at dette ikke er sant. Derfor handler mye av dagens høyrepolitikk om å påvise dårlige mennesker, men også om å hylle heltemotets storslagne beundringsverdighet hos slike som har lykkes med det ene eller det andre innenfor livets spill. Noe mer har de ikke å komme med. De høyreorienterte er fundamentalt og irreparabelt dumme mennesker. Slik som man bruker ordet “dum” om de som har liten forstand. Det er naturligvis ikke holdbart i noen slags analytisk sammenheng å påstå at det ene kadaveret er mer verdifullt enn det andre, livets spill handler enten om tilfeldigheter eller om medfødte privilegier, det finnes ikke noe slikt som “gode mennesker” som av den ene eller andre grunn fortjener bedre enn “de dårlige”. Men det er en populær tanke. Folk har en typisk tendens til å være dumme, late og selvopptatte. De vet dette. Derfor liker de tanken på at det finnes dårligere mennesker enn dem selv. Se han der! Ingen som opererer med sosiale hierarkier plasserer seg selv nederst. Der liker de å ha alt som de hater og frykter.

Høyresiden bruker religion på den samme måte og av de samme årsaker som venstresiden bruker vitenskap. Det er slik man etablerer et sannferdig forhold til virkeligheten. Til høyre betraktes kunnskap som en privat følelse av å vite. Til venstre betraktes det som det upersonlige produktet av statistisk analyse. I filosofisk forstand har ingen av dem rett, men venstresiden har et mer edruelig forhold til fakta. “Følelsen av å vite” er i virkeligheten selve definisjonsgrunnlaget for idioti og det er defor man aldri finner noen gode tenkere på høyresiden av politikken. Det er ikke fordi selve universet og hele eksistensen er venstrevridd. Hvis man tenker dette skjønner man ikke at det er trillebårer som blir stjålet, ikke alt rusket og rasket som befinner seg oppi dem.

De drepte Giordano Bruno på nyttårsdagen i år 1600, etter mange års utholdt fangenskap og tortur. Offisielt på grunn av hans påstand om at universet kan være uendelig stort, men egentlig fordi han var innblandet i noen politiske intriger ved det elizabethanske hoffet i England og spionerte til fordel for Francis Walsingham, slik at det katolske Throckmorton-plottet ble avverget. Pavekirken liker dårlig når noen sier noe annet enn hva de gjør om metafysiske saker, men dårligst av alt liker de når noen stikker politiske kjepper i veien for dem.

Drøyt tredve år senere ble Galileo Galilei fremstilt foran inkvisisjonen anklaget for å bedrive vranglære og kjetteri. Men også i hans tilfelle handlet det egentlig om noe helt annet, rent konkret hans private bibelfortolkninger midt under motreformasjonen og tredveårskrigen. Igjen handlet det om å markere politisk revir. Folk så det de så og tenkte det de tenkte. Dette var 1600-tallets versjon av Moskvaprosessene fra 1936 til 1938, designet for å sementere Stalins autoritet i Sovjetsamveldet. (Det var ikke noe strategisk heldig tidspunkt å ta ut flertallet av det kompetente offiserskorpset, men Stalin var ikke enkel å diskutere med den gangen og bedre ble det ikke senere.)

Trøbbelet som Martin Luther – erklært som kjetter i 1521 – hadde startet hundre år tidligere gjorde i realiteten slutt på pavekirkens hegemoni innenfor fyrstehusene. Denne “privatiseringen” av metafysikken åpnet nye dimensjoner for politisk handlingsfrihet på de militære og merkantile områdene, gjerne i blanding. Slik kom den første generasjonen av multinasjonale selskaper inn i verden, samtidig som det store kappløpet for å tilegne seg lønnsomme kolonier preget tidens internasjonale politikk.

Etter min mening er det hensiktsmessig å sette året 1500 som startdato for den mentaliteten vi kaller “modernisme”.

Imidlertid begynner modernismen med renessansetidens filosofer og deres humanisme, som de hentet fra islam, eller rettere sagt tidligere hellenistiske alkymister som hadde blitt konservert av muslimene selv om pavekirken hadde utryddet alle spor etter dem i vesten så godt de fikk til. Den nye metafysikken som ligger i bunnen av modernismen handlet om “menneskets åndelige skaperkraft” som vel strengt tatt et noe slags kjettersk tekning for katolikkene. Det er Gud som skaper tingene i verden. Menneskene bare forholder seg til dem. Gjennom hele middelalderen hadde pavekirken hatt monopol på all konseptuell definisjonsmakt i menneskelivet. Så kom forandringen.

Vi kan ikke med urette si at modernismen begynte fordi folk hadde lyst på krydder.

Det ene drar det andre med seg, som man sier, folk fikk riktignok pepper og safran, men de fikk også obskure bøker fra landene i øst. På den tiden var islam dominert av hellenistisk filosofi. Slik kom Hermes Trismegistos til vesten, så å si, gjennom humanistiske filosofer som Marsilio Ficino og Giovanni Pico della MIrandola, som i sin tur inspirerte de såkalte “opplysningsfiosofene” som kom senere. Den gang som i dag var det enkelt å overbevise folk om at det som er sant og korrekt er tilfeldigvis også det som de selv er best personlig tjent med.

Åpen verdenshandel var modernismens store prosjekt og humanisme dens store metafysiske ideal. Ingen tvilte seriøst på noe av dette (selv om det ofte var stor uenighet om detaljarbeidet, særlig de økonomiske fordelingsnøklene) før det tyvende århundre introduserte den teknologibaserte totalkrigen. Da ble folk skremt. Derfor kaller vi vår tid den postmoderne tidsalder. Vi har alt vi hadde som modernister og vel så det, men vi mangler modernistenes entusiastiske fremskrittsoptimisme. Vi har kritiske spørsmål.

Mennesker i denne verden har alltid hatt mange gode grunner til å leve i frykt, men atomskyggen var (og er) et spill i selveste mesterligaen for menneskelig psykopati. Total gjensidig ødeleggelse er ikke bare pretensiøse ord som religiøst inspirerte brushoder skriker til hverandre, det er aktuell realisme i den virkelige verden. Alle vet at det finnes nok atomvåpen i verden til å i det minste skape et sørgelig og livløst scenario i noen tusen år, selv om den tekniske tilstanden og funksjonaliteten til mye av arsenalet sannsynligvis ikke er optimal. Dessuten har vi mye konvensjonell ødeleggelseskraft. Krig betyr noe annet nå enn på 1700-tallet.

Det er fortsatt uklart hva krigen i Ukraina vil bringe. Når folk griper til våpen bør man begynne å kjøpe opp eiendom som klassisk kynisme innenfor kapitalistfaget påbyr. All krig tar slutt, på den ene eller den andre måten, men dagligvarehandelen består. Gjenreisnng av alt det som er ødelagt betyr vekst i økonomien. Folk ønsker typisk et sted å bo og en måte å tjene til livets opphold. Dette er forutsigbare ting. Den som har posisjonert seg best mens urolighetene pågår er den som vinner freden, hvilket er mindre ærerikt enn å vinne krigen, men mer lønnsomt.

Hva skjer når landene i sør blir ubeboelige?

Sommeren 2022 er den varmeste som noensinne er registrert i Europa. Den forrige rekordholderen var 2020. Offisielt har det så langt ikke vært meldt om temperaturer høyere enn 50 grader, men lokalt påstås det at man har sett dette i Spania. Bristepunktet er svært nært. Ting er allerede litt ute av kontroll i land som India og Pakistan, hvor over 50 grader i mange av storbyene medfører ubeskrivelige forhold om sommeren. Man kan imidlertid overleve dette så lenge lufta holder seg tørr. Problemene kommer når det også blir høy fuktighet.

Vi må regne med at klimaflyktninger vil bli noe stadig mer vanlig i årene som kommer.

For eksempel vil Bangladesh – et land med 165 millioner innbyggere – snart stå under vann for ofte og for mye til at de vil klare å drive noe jordbruk der. Massive folkevandringer i generell retning “nordover” er en sannsynlig konsekvens av klimaforandringene. Det virker fortsatt ikke som om det finnes noen utbredt forståelse av hvor galt det allerede har blitt. Strutsepolitikken er forbløffende. Jo lenger vi venter med å gjøre det som er nødvendig, jo med drastiske vil tiltakene måtte bli. I dette øyeblikk burde vi ha observert en stor satsning på jordbruk i Norge, for å demme opp mot fremtidig forsyningsknapphet på det internasjonale råvaremarkedet, men i stedet observerer vi bønder som pløyer ned årets avling på grunn av driftsmessige komplikasjoner og lønnsomhetsspørsmålet.

Vi må umiddelbart stanse all utvinning av gass og olje, dessuten beskatte eksisterende drivstoff som ligger for salg så høyt at motoftrafikk vil bli et sjeldent syn i noen år, før man aldri ser det fra 2030 eller deromkring. All bruk av plastemballasje må forbys. For øyeblikket har vi råd til å gjøre det vi må men dette betyr ikke at vi vil ha råd til det om ti år. Det er ikke små problemer som lusker på horisonten. Full kræsj i hele systemet er noe vi må regne med hvis vi ikke velger alternativet “styrt avvikling” og katastrofeberedskap som noe dagligdags frem til vi har klart å omstille samfunnet. Petroleumsalderen er over. Spørsmålet er ikke lenger om man skal bli rik, men om man skal overleve.

Som alle vet fra sine egne liv er det to former for handling som ofte er de dårligste alternativene man har, henholdsvis ingen handling og panikkhandling. De beste resultatene oppnår vi med behersket og metodisk arbeid under plan og styring. Men hvis vi ikke erkjenner at vi har problemer blir det naturligvis vanskelig å løse dem. Det noen kaller klimarealisme blir av andre kalt bekymringspolitikk. Etter deres mening er tiden for å handle noe som kanskje aldri kommer. Vi kan fortsette som før. Markedet vil justere seg selv. Etterspørselen etter nye måter å implementere livsstilsstrategier vil på sikt tvinge frem endrede atferdsmønstre hos forbrukerne.