APECALYPSO

Bildet viser “den kosmiske veven” og avstanden som er angitt – 125 megaparsec – tilsvarer noe over 400 millioner lysår. Det er ikke så nøye om vi er eksakte med disse tallene. Avstander på en slik skala er uansett absurde å forholde seg til for så små og trege skapninger som oss. Imidlertid er det interessant å observere at den kosmiske veven har en struktur som er forbløffende lik nevronene i hjernen. Betyr det at universet er en hjerne? Og i så fall, hvem sin hjerne? Hva tenker den på? Dette ser ut som spørsmål i den forstand at ordene følger en grammatikalsk struktur som også brukes for intelligente formål, men det første man gjør i enhver vitenskapelig sammenheng er å skille det vi kan vite fra det vi ikke kan. Alt vi kan si er at den kosmiske veven har en struktur som ligner hjernens. Dette er en observasjon. Hva dette siden betyr er et spørsmål som ikke kan besvares før det lar seg gjøre å stille opp et eksperiment som kan bevise det ene eller det andre.

Alle fornuftige mennesker har en god forståelse av begrepet gravitasjon. Hvis man kaster noe opp i lufta vil det falle ned igjen, med mindre det lander oppå noe annet, for eksempel et tak eller en berghylle. Dette skjer hver gang, uansett hva slags ting vi kaster oppover og uansett hvor vi er. Newtons lover handlet om å stille opp en enkel matematikk for hvordan dette fenomenet virker både i liten og stor skala. Det er den samme kraft som får eplet til å falle som holder planetene i bane rundt sola. Siden kom Einstein og påviste at denne matematikken fungerer også hvis vi definerer gravitasjon som en geometrisk egenskap ved selve universet snarere enn en “kraft”. Det er dette vi kaller generell relativitet og det finnes knapt noen mer gjennomtestet og så til de grader bevist teori som den generelle relativitetsteorien. Bildet ovenfor er naturligvis en computemodell som er fremstilt på bakgrunn av astrofysiske observasjoner og utregninger. Dette er den beste modell vi for øyeblikket har basert i det vi for tiden vet om den materielle verden og dens egenskaper.

Vitenskap er en materialistisk disiplin. Filosofisk sett er det imidlertid ganske normalt å postulere et dualistisk verdenssyn, hvor man på den ene hånd har alt det materielle og på den annen har “bevissthet”. Tanken er at menneskesinnet befinner seg i en annen dimensjon enn de materielle tingene i verden. Vi kan ikke verken bevise eller motbevise en slik påstand, følgelig er den ikke vitenskapelig i sin natur, men vi kan operere “som om” menneskesinnet ikke er en emergent egenskap som utgår fra materien, eller nærmere bestemt, at “det abstrakte” er noe som oppstår innefor enhver tilstrekkelig kompleks struktur. Dersom menneskesinnet er en egenskap som utgår fra materien vil dette øke sannsynligheten for at den kosmiske veven faktisk er en hjerne. Dersom menneskesinnet imdlertid er metafysisk av natur må vi derimot betrakte all materie som “død” med mindre den er befolket av en “sjel”. Disse er elementære inferenser vi trekker ut av modellene. Det er ikke noe filosofisk problem å jobbe med begge modeller samtidig, både den materielle og den metafysiske, men et materialistisk grunnsyn har en tendens til å fremkalle harme i mennesker som ønsker å være “noe mer” enn bare en tilfeldig sammenrasket samling av atomer og molekyler, hvor selveste selvet muligens bare er en illusjon. Der står Den Store Sivilisasjonskonflikten i dag.

Begrepet ateisme blir meningsløst når vi går dypt nok inn i filosofien, mest fordi begrepet religion også mister all sin mening. Newtons lover virker naturligvis også på den skala hvir man finner den kosmiske veven, det er bare at denne matematikken ikke er særlig praktisk å jobbe med i en slik sammenheng. Menneskets virkelighetsopptaning er uløselig knyttet til vår biologiske arts materielle behov for overlevelse og formering. Noe “mer” er vi ikke programmert for. Hjernevirksomheten vår handler om algoritmiske predikater, det vil si vi har evnen til å tro at ting B vil skje dersom vi gjør ting A. Siden kan vi bevise eller motbevise dette gjennom forsøk. Dette er svært nyttig når vi skal planlegge våre strategier. Det trekker imidlertid med seg mye søppel. Overtro er all tro som verken lar seg bevise eller motbevise og som heller ikke har noen universell nytteverdi. Imidlertid kan vi utnytte menneskers overtro og få dem til å gjøre alskens sirkuskunster for vår egen fornøyelses skyld. Man kan også gjøre gode forretninger på dette grunnlaget. Det mennesker “tror” er muligens den sterkeste faktor som motiverer oss til å handle på den ene måte i stedet for på den andre måte. Noen ganger har vi så sterke “overbevisninger” at det får oss drept. Sånt skjer hver dag i vår gale verden. Manikèisk dualisme postulerer at det finnes både en god og en ond gudsmakt i universet. Men dette var så provoserende for pavekirken at de gikk inn for å utrudde dette kjetteriet, blant annet gjennom det såkalte Albigenserkorstoget mellom årene 1209-1229 i Languedoc, Frankrike. En manikèer ville sannsynligvis se på den kosmiske veven og si at dette er ondskapens hjerne. Materien er ond. Ånden er god. “Den sanne Gud” befinner seg på et helt annet sted. Et åndens sted. De krangler om dette ennå.

Vitenskapen utelukker ikke at det kan finnes “noe mer” enn det vi er i stand til å observere. Det er imidlertid uvitenskapelig å blande dette inn i de undersøkelsene vi gjør med det formål å forstå den verden vi kan observere. Siden er det noe omdiskutert hva som er og ikke er “ekte vitenskap”, en skillelinje som etter min mening bør gå langsetter om noe lar seg bryte ned til fysikk eller ikke. Følgelig blir biologi en ekte vitenskap mens psykologi er “noe annet” … la oss kalle det en spesialutgave av etisk filosofi. Antivitenskap er noen slags politisk holdning som finnes ute blant folk. De er særlig fokuserte på humanistfagene og raljerer mye med alskens studier som blir publisert, hvor man med statistiske metoder søker å påvise det ene eller det andre i en befolkning. Til og med fysikken kødder de med noen ganger. Spesielt fornøyelig er det når de evneveike går til angrep på usikkerhetsrelasjonen og andre egenskaper ved kvantemekanikken. Det er aldeles uutholdelig for de antivitenskapelige når man trekker på skuldrene og sier “det kan vi ikke si noe om” når det etter deres mening bør være åpenbart hva som er hva innenfor atomfysikken. De har tildels veldig sterke følelser om dette. Vi konfronterer egentlig et grunnleggende filosofisk problem her. Hva er det menneskelig mulig å vite? Og hva slags kriterier legger vi til grunn for det å vite noe? Det tar målrettet og kontinuerlig innsats over lang tid å tilegne seg god disiplin på det mentale område. De fleste velger å flyte rundt i halvsvime uten å egentlig vite noe om noe … men de har tro. Og de vil forsvare det de tror på med tildels ekstreme metoder.

Mens vi nærmer oss hundreårsjubilèum for Mussolinis såkalte “marsj mot Roma” (det var aldri noe slikt) i oktober 1922 tar vi oss tid til å minnes at et av de fremste kjennetegnene ved et fascistisk styresystem (et noe misvisende konsept, men det er hva det er) er at man blander sammen statsmakt og næringsliv. En utpreget iver etter å privatisere driften av offentlig virksomhet går hånd i hånd med ønsket om å svekke demokratisk kontroll og oversikt over hvor langt det private næringsliv har lov å gå i sin jakt på stadig mer profitt.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

En privat eiet bedrift er en ofte lokal men noen ganger global innretning som i prinsippet har føydalt styresett. Et råd av fyrster utpeker en diktator som blir gitt ansvaret for å lede de livegne, altså ansatte som er avhengige av jobben sin for å finansiere livet. Det har siden tidlig på 60-tallet vært vanlig å ha en type driftsstruktur som fokuserer på vekstbaner som gjøres opp kvartalsvis. Dersom diktatoren, som vi kaller enten administrerende direktør eller daglig leder, ikke lykkes med å oppfylle kravet til kontinuerlig vekst i økonomien vil vedkommende vanligvis bli skiftet ut med noen som kan. Om bedriften over noe tid (flere år) viser flat eller negativ vekst vil den som regel bli nedlagt.

Næringslivets Hovedorganisasjon i Norge (NHO) er et semi-politisk tiltak som er innstiftet med det formål å drive lobbyvirksomhet, det vil si de jobber mot å påvirke politiske beslutningstagere til fordel for sine medlemmer, det vil si bedrifter som jakter på fortjeneste. NHO driver med både negativ og positiv propaganda. Negativ, for å skape angst og usikkerhet rundt ethvert systemisk tiltak som ikke er til fordel for den klassen av mennesker som lever av kapitalinntekter. Positiv, for å støtte opp under og glorifisere alt som er med på å forbedre stillingen til de profittjaktende samfunnsklasser. Egentlig er det hele svært banalt og forutsigbart.

NHO har nylig avholdt en skjønnhetskonkurranse mellom Norges kommuner hvor alle har blitt målt i henhold til et sett med kriterier som NHO selv har valgt. Det handler ikke uventet om en metrikk som viser om kommunen er et attraktivt sted for kapitalinteressene. Kategoriene de måler er næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommuneøkonomi. Rådataene henter de fra SSB og NAV. Med liten skrift anføres det forbehold at undersøkelsen ikke sier noe om de enkelte kommunenes faktiske næringslivsvennlighet eller om stedet oppleves som en plass hvor det er godt å bo for kommunens innbyggere. For dette såkalte Kommune-NM er jo bare artig, ikke sant? Noe positivt som inspirerer til konkurranse og edel dåd. Øverst på lista havner alle de store byene. Nederst finner vi småkommuner i nord.

Saklig kritikk mot dette påfunnet er at Kommune-NM bare konkurrerer i grener som virker attraktive for den type folk som først og fremst er opptatte av hvor mye penger det går an å tjene. De måler ikke ting som trivsel, oppvekstvilkår for barn, frisk luft og adgang til fri natur. Alt handler om entusiastisk massasje av profitten. Vi kan følgelig konkludere med at hele greia bare er nihilistisk vrøvl, innpakket i en type språk som er ment å gjøre makkverket respektabelt. Hvilket jo er kjent stil hos NHO. Det er ikke etter min mening noe galt i å måle inntjeningsevne og næringslivspotensiale i norske kommuner, men de går over streken når de later som om dette betyr noe som helst for noen andre enn de som jager hvileløst etter penger og mere penger. Kanskje jeg er urettferdig. Kanskje NHO er evneveike i forhold til alle ting som ikke handler om å til enhver tid grafse til seg profitt, uansett hva som eventuelt må ofres i denne Moloks tjeneste.

Imidlertid tror jeg at de vet hva de gjør, hvilket i praksis betyr at de er onde. De er “motkrefter” som stiller seg i veien for et politisk arbeid med å forbedre levevilkårene til befolkningen. De vil ha penger. Etter NHOs syn er det viktigere at næringslivet opplever vekst og profitt enn at en kommune er et sted hvor folk trives, hvordan man nå enn skulle kunne måle dette (et ja/nei-spørsmål virker som en åpenbar metode). Det er en viktig del av NHOs propaganda å skape et inntrykk av at alle andre er avhengige av pengefyrstenes nåde. Hvis næringslivet forlater bygda blir det sveltihel og uår. Men dette er naturligvis bare vrøvl. Den ene fyrsten er ikke mer viktig enn den andre. Til syvende og sist er de alle parasitter som ser etter en vertsorganisme de kan slå seg ned på og utsuge for livskraft. De har aldri vært noe annet og kommer heller aldri til å bli noe annet. Men de er dyktige til å drive propaganda, det skal de ha.

Tory-partiet har valgt. De satser på Tin Lizzy og forkaster “Dishi Rishi” Sunak.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Herregud.

Om Liz Truss er det å si at hun fremstår som politisk tilbakestående. Vi får se hva som skjer. Å sammenligne henne med Maggie Thatcher er uansett fullstendig bak mål. Den beste de kunna ha valgt av den gruppen med evneveike troll de hadde å velge mellom var imidlertid etter min mening Peggy Mordaunt, men hun røk ut i forrige nomineringsrunde.

Det virker på sin plass å gratulere Labour-partiet med denne seieren.

Man kan undres på hvor mange ganger CIA har slått pannebrasken i skrivebordet av irritasjon over at de gjorde den greia med Mohammed Mossadeq i 1953. De fikk Reza Shah Pahlavi en stund … men så ble alt mye verre en noen skulle ha trodd. Det beste ville ha vært å la demokratiet gå sin gang, men oljeselskapene ble engstelige for at noen skulle beføle dem midt i profitten sin, så da ble det som det ble.

Jeg kjenner ingen detaljer rundt den saken nazikrapylet gråter om denne ganger og det interesserer meg forsåvidt ikke heller. Men jeg vet at jeg fikk gode karakterer i rettslære i 1980 og 1981 fordi jeg var nøye med å sjekke det faktiske lovgrunnlaget heller enn å suge argumenter fra min egen ofte noe tvilsomme rettsfølelse. Straffelovens § 185 av 2005 er en revidert utgave av straffelovens § 135 a av 1970, som igjen er en utvidelse av § 135 fra 1961, hvor ordlyden den gang ble endret på grunn av en bølge av antisemittisme i Norge sent på 50-tallet. Selve § 135 ble imidlertid innstiftet i straffeloven av 1902, med ikrafttredelse fra 1905.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Siden det ikke later til at noen vet hvorfor anmeldelsen mot Facebook-imamen ble henlagt er min spekulasjon like god som noen annens og jeg tipper det handler om “standing”. Hvem leverte anmeldelsen og hvorfor gjorde de det? Mere gjetning, men jeg tipper at vedkommende var motivert av “prinsipper”, som igjen betyr at politiet eventuelt måtte ha lagt almennpreventive hensyn til grunn i en sak hvor det ikke har kommet inn noen anmeldelse fra den fornærmede part. Presedensen i dette er følgelig “grumsete” og nytteverdien er uklar.

Den såkalte rasismeparagrafen har bare blitt brukt noen få ganger, mot nazister som kom med hatytringer mot jøder og “fremmede”. I den grad paragrafen kan sies å være spesielt designet blir dette i forhold til antisemittisme. Denne gangen ser det imidlertid ut til at nazipakket bæser om at loven er for alle i den forstand at de synes det er urettferdig at bare de blir dømt for rasistiske hatytringer. Har De hørt den før? som Rolv Wesenlund pleide å si. Selvmordskulten er som vanlig deprimerende banal.

Når du starter en krig med alle midler mot en fiende du selv har valgt — i dette tilfelle “muslimer” — bør du komme med noe slags mål, et tilbud om noe, eller i det minste en skarp definisjon av hva som er den ultimate hensikten med den krigen du har tenkt å føre. Hvis ikke blir man nødt til å anta at det du ønsker er å drepe dem alle sammen. Dessuten er det jo slik at når “alle muslimer” er dine dødelige fiender så utelukker dette et konstruktivt samarbeid med de moderate muslimene som har en felles interesse med deg av å ta ut de ekstreme slik at alle vi andre kan passe våre forretninger og leve i fred og velstand.

Friedrich Engels oppfant begrepet Sozialer mord – sosialt drap – om det vi kan observere når mennesker blir hensatt i stuasjoner som vi vet med sikkerhet vil forkorte livene deres og forringe livskvaliteten på den tiden de får. For eksempel de som tjenestegjorde under den første delen av opprydningsarbeidet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Soldater ble gitt valget mellom to minutter i Tsjernobyl eller to år ved fronten i Afghanistan. Dette var en grusom ting å fremlegge for naive tyveåringer. Ingen av de som valgte to minutter i Tsjernobyl overlevde, mens mange kom hjem fra fronten etter kamp mot Mujaheddin, Al Quaida og andre grupper som amerikanerne organiserte og finansierte.

Under den nylige coronapandemien oppstod en “motstandsfront” som, når all mannskiten skrelles vekk, presenterer argumentet om at vi må akseptere at gjennomsnittlig to av hundre smittede dør for at vi andre skal kunne fortsette å leve “som normalt”. Naturligvis hadde ikke alle et bevisst forhold til dette argumentet, men mange sa faktisk rett ut at to prosent dødelighet er akseptable tapstall. Det er uansett bare de gamle og de som allerede er syke, svake eller “genetisk uheldige” som blir rammet. Vi andre vil ikke erfare stort mer enn en influensa, om engang dette. Nå er imidlertid sykdomsbildet noe mer komplekst enn dette, fordi det finnes såkalt “lang covid” som av åpenbare årsaker ennå ikke er godt kartlagt i verken forekomst eller konsekvens, men det fremstår som en kronisk lidelse som er tildels invalidiserende. Den pandemien som begynte i det små i 2019 pågår fortsatt på verdensbasis og mange tusen mennesker dør hver dag.

Et alltid like interessant tema er trafikkdøden. Jeg kan umiddelbart tenke på et antall individer i mitt eget liv som døde i trafikkulykker. Om man ferdes langs en nesten hvilken som helst vei som innbyr til fart og spenning vil man kunne observere forskjellige slags markeringer av at akkurat der mistet noen en gang livet. Det er rimelig sikkert at tapstallene i trafikken ville falle ned mot ganske nær null dersom vi halverte fartsgrensene på norske veier, men dette skal folk ha seg frabedt. Det betraktes åpenbart som akseptabelt med både trafikkdød og alvorlige personskader for at de skal kunne nyte fartsvinden der de durer frem. Man hører til og med om de som vil ha både 150 og det som verre er som toppfart på motorveiene. Alle synes jo at de selv er flinke sjåfører. Dessuten har de dårlig tid. Det er nødvendig å kjøre fort.

Den gangen Engels oppfant begrepet sosialt drap var han fokusert på de forferdelige arbeidsforholdene innenfor produksjonsindustrien midt på 1800-tallet, men begrepet har i ettertid fått sitt eget liv. Senere har mye blitt gjort for å sikre arbeidsforholdene og lovfeste en minstelønn slik at det i det minste går an å leve av det farlige, skitne og kjedelige arbeidet, men ingen bør ha noen illusjoner om hva arbeidsgiversiden ville gjort i forhold til “sparetiltak” (som i praksis betyr mer profitt til dem selv) dersom lovverket tillot dette. En fullblods psykopat vil ikke engang se problemet. Folk dør. Javel. Hva så? Alle dør til slutt uansett. Det er ikke mitt problem, jeg er her for å tjene penger. Hvis folk ikke liker jobben kan de bare gå og finne seg noe annet å drive med. I denne bedriften leker man ikke butikk!

Problemet med rikdom er at det går ikke an å bli rik på eget arbeid, man må utnytte og manipulere systemet på noe slags vis … og et eller annet sted i dette bildet må man – bevisst eller ubevisst – ta stilling to hva som er et akseptabelt antall drepte for at man selv skal kunne leve et liv i relativ luksus og komfort. Hvor mange synes du det er greit å drepe? Tallet null er ikke et aktuelt alternativ. Mennesker må dø hver dag for at vi som er rike (alle nordmenn, selv de fattige, er rike i verdensmålestokk) skal kunne nyte godt av våre privilegier. For eksempel vet vi at luftforurensning dreper men vi gjør det likevel. Global oppvarming dreper men vi slutter ikke å brenne fossilt drivstoff av den grunn. Så lenge det finnes noen grader av separasjon mellom oss selv og “det som dreper” klarer vi med litt spenstig psykologisk akrobatikk å slå oss til ro med at alt er helt greit. Jeg gjør ikke noe galt. Alt jeg kjøper er etisk kvalitetssikret så langt som jeg kan rå med.

Og sånn går dagene.

Det er dødfødt å diskutere smak. Hva er i så fall grunnlaget for enighet? Smak er ikke sak. Noen liker det ene, noen liker det andre. Slik vil det alltid være, uansett hvor mye vi diskuterer det. Det går an å stille opp objektive kriterier for hva man anser å være en god film, men det  er ikke sikkert at man engang vil være enig med seg selv etter å ha målt en rekke filmer opp mot disse kriteriene.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Jeg er ikke spesielt høyt utviklet innenfor faget filmentusiasme. Riktignok har jeg litt kunnskap om navn, stilperioder og denslags, men det er langt igjen til fullformet film-nerd. La meg si det slik: Hvis jeg går på en filmfestival så vet jeg hva jeg går til men jeg er ikke en som alle de andre er på fornavn med. Jeg liker film. Det er sant. La oss stanse der for vårt formål denne gangen og heller komme til poenget.

Å lage en dokumentarfilm handler åpenbart om å dokumentere noe. Det er ingen fantasifortelling. Ut over dette finnes det ingen spesielle krav til verken form eller temavalg. Derfor kommer de i en rekke forskjellige varianter basert i individuell tilnærmelsesmåte. I den grad jeg har noen “ideologiske krav” til dokumentarfilmformatet så er disse arven etter den sovjetiske filmregissøren David Abelevich Kaufmann (1896-1954), bedre kjent som Dziga Vertov. Kort fortalt handler det om å la kameraet gjøre jobben.

Alle jobber ut ifra et sett med prinsipper. De tilhører det vi kaller “produksjonsverdiene” og handler ganske mye om hva slags budsjett man opererer med, men ikke bare dette. Vertov’s Man With A Movie Camera fra 1929 nevnes stadig som “en av de beste filmene noensinne” i sammenhenger hvor smak blir diskutert og forskjellige slags kåringer og premieringer foregår. For eksempel på filmfestivaler. Eller når et utvalg kritikere kommer sammen for å fremstille lister over ting man “burde se i løpet av livet”. (Hvis jeg satt og tenkte gjennom saken en stund ville jeg sikkert kunne komme opp med “hundre filmer alle etter min mening bør se” og denne listen ville lignet ganske mye på de som alle andre ville laget, så for dette formålet er det nok å vise til ting som allerede finnes.)

“Kamerabevissthet” hos de man filmer er ofte et problem innenfor dokumentargenren. Dziga Vertovs ambisjon var å “fange sannheten” på film og da blir det et problem når folk poserer og gjør seg til for kameraet. Imidlertid er det interessant i disse smarttelefontider å tenke på Vertovs gamle visjon om at alle kunne bære med seg et kamera slik at de fikk dokumentert viktige ting som hendte, mens de hendte. Ikke så rent få har tjent ganske seriøse pengesummer på å selge unike dokumentaropptak de fanget på telefonen sin fordi de tilfeldivis var på et sted mens noe hendte. Derfor mener jeg at vi allerede har vært godt innenfor Dziga Vertovs visjon av “mann med kamera” i mange år. Det er riktignok anneledes utstyr enn hva han så for seg, men det tekniske er ikke poenget. At vanlige sivilister fungerer som kameraoperatører i en dokumentarsammenheng er hva som teller. Når du ser noe, film det har vært en helt vanlig holdning ganske lenge.

Jeg skrev dette fordi jeg ikke orket å se ferdig noe slags “doku-drama” om Karlamagnus — Karl den store — som i utgangsåunktet ligger solid plassert innenfor min interessekrets, men når produksjonsformatet begynner å irritere meg hjelper det ikke om dokumentarens temavalg er aldri så interessant. Det er flere ting å plukke på. For eksempel det å bruke skuespillere til å dramatisere deler av materialet. Det som helt spesifikt irriterer meg med dette er at jeg vet sånn omtrent hva det koster med slike innslag og pengene kunne etter min mening vært bedte brukt på andre ting. Noe annet jeg misliker ganske intenst er hva jeg tenker på som “David Attenborough-problemet” … det vil si når enten regissøren selv eller et annet medlem av produksjonsstaben, kanskje til og med en innleid skuespiller, omtrent hele tiden befinner seg i bildet og snakker, peker og forklarer. Pero por que? Dette er en ganske vanlig teknikk innenfor filmdokumentar men jeg liker det dårlig.

La kameraet gjøre jobben. Ikke plasser noen i bildet som ikke er en del av det temaet man søker å belyse. Det er greit å intervjue øyenvitner og andre som “var der da det skjedde” og som derfor har noe interessant å si i relasjon til selve temaet, men hvorfor fanden er regissøren selv inne i bildet? Selfie-dokumentar kan godt være noe som andre liker men for meg virker det slik at jeg unngår å se dem fordi jeg liker ikke å bruke verdifull levetid på ting jeg allerede i utgangspunktet vet at jeg ikke kommer til å like. Dette sjalter i praksis ut nesten alt som er blitt produsert for eksempel av BBC, men det er greit. Det finnes fortsatt mer enn nok av slikt som jeg liker.

Luca Signorelli, “Antikrists prekner og gjerninger” (utsnitt), 1501.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det beste er det godes fiende. Alle kjenner dette uttrykket. Det stammer visstnok fra Francois-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire. Det handler om kunsten å stanse i tide. Perfeksjonisme er som regel ikke noen god egenskap i folk, ettersom det kreves mer og mer energi å gjøre en ting “enda bedre” jo bedre den allerede er. I vår omtrentlige verden er godt nok det mest ønskelige resultat, ihvertfall hvis effektivitet og økonomi er ting man må ta hensyn til. Som håndverker opparbeider man en god materiell forståelse av hva dette betyr.

Ved dette tidspunkt i livet er jeg drit lei av amerikanere. De kan reise og ryke hele jævla gjengen. Det tok mange år og hard innsats, men de har endelig klart å inngi også meg et “antiamerikansk” sinnelag. Imidlertid er det ikke slik at man bare kan bli kvitt USA sånn helt uten videre. Man kan mene hva man vil om det at de kaller seg “lederen av den frie verden” men det er ikke til å komme forbi at amerikansk innflytelse på norsk økonomi og sikkerhetspolitikk er betydelig, selv om USAs kulturelle påvirkningskraft virker å være over sin storhetstid.

Jeg mener … hvem fanden beundrer amerikansk livsstil og samfunn i dag? Det er mer nærliggende å synes synd på dem. For å sitere de siste linjene fra John Fords teaterstykke Tis Pity She’s a Whore fra 1626: Hun var jo så ung og hennes evner var så store, at alt vi kan si er så synd at hun var en hore. Det er i ettertid vanskelig å se noen fundamentale prinsipper som har ligget til grunn for det politiske liv i USA. På 80-tallet pleide vi litt flippete å si at topartisystemet deres tilbyr Det dumme partiet og Det onde partiet. Valget er fritt. Vi har riktignok også i Norge en tendens til å manifestere et toblokk-system av henholdsvis venstre- og høyrepartier, men systemet er allikevel ganske fleksibelt fordi de enkelte partiene kan variere mye i detaljarbeidene sine fra den ene stortingsperioden til den neste. De kan til og med bytte side.

Per i dag har amerikanerne i praksis bare ett politisk parti, Demokratene. Republikanerne har fullstendig mistet det lille vettet de hadde og er nå redusert til noen slags selvmordskult som ikke engang gidder prøve å presentere noe politisk handlingsprogram. Opposisjonslederen for Republikanerne i Representantenes hus, Kevin McCarthy (som imidlertid ikke er i slekt med den beryktede kommunistjegeren Joseph McCarthy på 50-tallet), sier rett ut at dersom de vinner flertallet om en måned er alt de planlegger å gjøre er å holde høringer, høringer og atter høringer, om alt og alle, slik at det blir en praktisk umulighet å “føre politikk” i noen normal forstand. Sabotasje, med andre ord, designet for å gjøre det så vanskelig som mulig for regjeringen til Joe Biden å styre landet. Hvem har noe å tjene på dette?

Meningsmålinger viser at rundt 60% av Republikanerne og 40% av både Demokrater og “uavhengige” regner det som svært sannsynlig at det vil bli borgerkrig i USA i nær fremtid. Smak litt på den. Forrige gang de hadde borgerkrig i USA (1861-1865) handlet det om slavehold. Det virker mindre klart hva det handler om denne gangen, men USA har aldri hatt noe kraftfullt oppgjør med fascistene sine. Franklin D. Roosevelt unngikk denne konfrontasjonen da det var mulig å ta den på 30-tallet, mens Harry Truman erklærte at fascismen var beseiret i og med Den andre verdenskrig, så han fokuserte på kommunistene gjennom den såkalte Truman-doktrinen fra 1947, som blant annet dro med seg den tidligere nevnte Joseph McCarthy og et sirkus uten like, hvor man så kommunister under hver busk langt inn i det komplett latterlige territorium. Senere har imidlertid alle som har øyne å se med lagt merke til at USA har vist klare “fascistoide” tendenser på hjemmebane, og en ukritisk tendens til å støtte alskens fascistdiktaturer over hele verden i utenrikspolitikken sin.

Ting ser ikke bra ut. Man kan argumentere for at de allerede har en “kald” form for borgerkrig gående og at de har hatt dette ihvertfall siden tidlig på 90-tallet. Mer eller mindre organiserte bevæpnede grupper signaliserer jevnlig at de er klare for å sette i gang med drepingen. De perverse våpenlovene i USA hjelper ikke på situasjonen. Ting har imidlertid spisset seg til etter presidentskapet til Donald Trump. Uansett hva man ellers kan si om mannen har han åpenbart ennå stor makt og innflytelse over de aller galeste av alle gale amerikanere, som ikke skyr noe som helst. Dette har vi sett. Kongressbygningen har ikke blitt invadert med vold siden 1812 og aldri tidligere har noen båret et såkalt “sørstatsflagg” inn i bygningen. Det er ubegripelig for meg hvordan noen kan ta en fjøsnisse som Donald Trump alvorlig som “fører” for denne reiterasjonen av sørstatsrebellene, denne gangen inkludert nynazister av alle slag, men slik er det. Det er en fornærmelse mot Hitler å sammenligne Trump med Hitler, men dette er det eneste som funker slik situasjonen har blitt. Vi legger merke til at en representant fra Fremskrittspartiet her i Norge mente at Donald Trump burde får Nobels fredspris for sitt arbeid mot Nordkorea den gangen dette var en greie. Jeg vet ikke hva vedkommende mener i dag men disse idiotene i Fremskrittspartiet er troende til hva som helst, inkludert det å svike sitt eget land og folk til fordel for amerikanske fascister. Det vil i løpet av september måned bli enda flere høringer om 6. januar-saken og i mellomtiden går straffesakene mot Trump sin gang. Vi får se hva som hender utover høsten.

Det kan være en tildels svært farlig illusjon å tro at man kan se på noen at de er psykopat. For eksempel ved å lytte til hvordan de velger å ordlegge seg eller hva slags kroppsspråk de viser. Psykopater har nesten alltid total stålkontroll over enhver detalj i atferdsmønsteret sitt. Hva de derimot ikke har er samvittighet. De forstår ikke engang konseptet. De kan være “akademisk interesserte” i andre menneskers følelsesliv fordi det fascinerer dem å trykke på knappene som fremkaller forskjellige typer reaksjoner, men det stanser der. Hva andre føler betyr ikke noe for psykopater. De føler ikke selv sorg og glede, frykt eller lykke, de er som regel kun opptatt av målbare prestasjoner. De er nesten alltid menn, selv om enkelte kvinnelige psykopater forekommer. Omgivelsene oppfatter dem som “naturlige ledere” og har ofte en tendens til å idolisere psykopatenes evne til å “få ting gjort”.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Psykopati er ikke en sinnslidelse og det finnes ikke som diagnose i DSM/ICD-manualene for statistisk basert psykiatrisk diagnostisering. Imidlertid finnes det en sjekkliste som kommer til anvendelse for eksempel under en kriminaletterforskning. De er ikke i utgangspunktet “onde” og fortjener nesten aldri den mytologiseringen man kan observere i for eksempel kriminallitteratur, på film, og så videre. Det finnes ingen større saklig grunn til å frykte psykopater enn en hvilken som helst annen kategori av mennesker som er som de er uten at de selv har gjort noe for å bli slik. Noen psykopater er “høyt fungerende” men de fleste er helt vanlige mennesker, bortsett fra at de har et avstumpet følelsesliv og en utpreget mangel på forståelse ev hvordan emosjonell tilknytning fungerer for andre. Begrepet sosiopat kommer til anvendelse når denne personen kan bedre karakteriseres som hensynsløs enn som manipulerende. Psykopaten er mer som en “katt” mens sosiopaten er mer som en “hund”. Begge kan være i stand til å begå uhyrlige forbrytelser men bare psykopaten “leker med maten”. Det er det sadistiske og manipulerende elementet som utgjør forskjellen mellom de to.

Utover 1970-tallet ble det iverksatt et stort program for samfunnsendring i den vestlige verden. Den modellen som hadde vært i bruk siden umiddelbart etter slutten av Den andre verdenskrig ble sjaltet ut til fordel for “ny økonomisk tenkning” basert i internasjonal frihandel og konkurranse om penger, kontrakter, jobber og det meste annet. Dette var et ideologisk basert veivalg som ble gjennomført både i det offentlige politiske liv og det private næringsliv. Idealet var “effektivisering”. En mer fleksibel og dynamisk økonomisk politikk ble ansett som nødvendig for å sikre fortsatt vekst og velstand i samfunnet. Privatisering av offentlig virksomhet ble introdusert med det formål å “slanke bort” de elementer av virksomheten som var ulønnsome, kostbare eller begge deler, slik at samfunnet som helhet ville bli mer økonomisk sunt og konkurransedyktig i internasjonal sammenheng.

Alt dette var (og er) imidlertid hva man på moderne norsk kaller bullshit.

Den nyliberalistiske ideologien (etter blant andre Friedrich Hayek) har aldri vært et realistisk prosjekt, og i motsetning til hovedkonkurrenten marxisme er det ikke engang fundamentalt menneskelig i sin natur. Det er gammelt nytt at de mest brutale, hensynsløse og manipulerende er de som vinner frem i en krigeraristokratisk fundamentert samfunnsmodell. Det ble imidlertid klinkende klart i løpet av det tyvende århundre at krigføring ikke er noen fremtidsrettet måte å drive forretninger, men samtidig vil bare en tosk fornekte at mennesker er farlige dyr slik sett. Følgelig landet man på “kokurranse” som det bærende filosofiske prinsipp mot slutten av forrige årtusen. Det er forsåvidt korrekt at det finnes “konspirasjoner” der ute, i den forstand at de som sitter med deler av makten i samfunnet søker sammen for å etablere strategier for videre fremdrift av mannskiten. Politikere, økonomer, næringslivsledere og andre arrangerer alle mulige slags internasjonale stevner og symposier med det todelte formål å både beholde den makten de allerede har og stake ut nye veier til mere makt og flere fremtidsmuligheter for seg selv og den gruppen de representerer.

Politikk er noe man fører med de midler man har. Det handler alltid mest om hva som er praktisk mulig å få til i en verden hvor ting aldri blir så bra som hva man kunne ha ønsket. Når konkurranse og “selvhevdelse” blir de grunnleggende prinsipper for samfunnslivet vil dette uten varians medføre den typen fjasete overfladiskhet vi typisk kan observere rundt oss i vår samtid. Men det vil også medføre at psykopater får et konkurransefortrinn via sin samvittighetsløse personlighetstype. Vanlig anstendige mennesker kvier seg for å lyve, stjele og utnytte andres svakhet eller ulykke. De føler et behov for å være “ekte” i sine liv heller enn å være performative. Bare et fåtall synes det er stor stas når alle andre misunner dem deres materielle rikdom og sosiale influens. Men slik har det blitt. Vår samtid favoriserer psykopater.

Da jeg opprettet denne bloggen skrev jeg et eller annet sted i profilen, eller hvor det nå havnet, at jeg ikke er interessert i sosiale medier og at det ikke finnes noen måte noen kan “følge meg” annet enn gjennom å lese det jeg skriver. Jeg har ikke kommet hit for å bli populær eller vinne venner, jeg er her for å skrive. End of story. Hva som ellers måtte foregå av drama og intriger bak kulissene er uinteressant for meg.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Det er ikke typisk slik at folk kommenterer ofte i bloggen min. Det har det aldri vært. Dette er bra. Når man ikke har noe å si bør man holde kjeft. Det er et kompliment til mitt eventuelle publikum at de forstår når det å “bare si hei” ikke vil bli godt mottatt. Jeg er ikke en vennlig type. Jeg er imidlertid ikke uvennlig heller. Det mest korrekte er å si at jeg er uinteressert i de normale, sosiale spillene. Jeg forstår ikke hvorfor noen eventuelt skulle være interesserte i detaljer fra privatlivet mitt og jeg har alltid vært skeptisk til denne mennesketypen. Det raker ikke meg hva andre driver med. Det raker ikke andre hva jeg driver med. Jeg er gammeldags sånn sett. Saker er diskutable, mennesker ikke.

Noen kommenterte imidlertid til meg her om dagen. Det var et slags kompliment. Vedkommende synes jeg er med på å høyne standarden på blogg.no. Javel. Og så? Sånt betyr ingenting for meg. Jeg driter fullstendig i hva andre mener om meg og mitt. Allikevel, etter hva jeg kan observere virker det som om folk typisk setter pris på å ha meg i nabolaget. Jeg bor på et lite sted hvor ingen kan slippe en fis uten at det havner i avisen, som man sa før i tiden. Alle hilser på meg, selv folk jeg ikke aner hvem er. De er imidlertid ikke like vennlige mot hverandre. Dette er litt komisk. Men jeg tror det har sin forklaring i at jeg ikke stiller noen krav til hva, hvem og hvordan “folk skal være”. De kan være akkurat hvem faen de vil for meg. Min mangel på interesse for folks greier oppleves muligens som frigjørende.

Men nok om det. Poenget jeg skulle frem til handler om mine forsøk på å forstå hva som får folk til å bli religiøse, konspirasjonsteoretikere, nynazister, og så videre. Vaksinemotstandere, den typen ting. Det minste felles multiplum jeg er i stand til å observere er at alle disse er sykelig interesserte i andre folks privatliv. De er hva jeg kaller rævsnusere. Det vil si den typen som oppfatter det som helt naturlig å spørre om ting som for eksempel hva driver du med da? og som danner seg “meninger” om andre på et helt usaklig grunnlag. Samtidig driver de med det visse filosofer betegner som selbstdarstellung (“selvfremstilling”) på en sosialt løgnaktig måte. Oscar Wilde behandlet dette temaet på litterært vis i sin fortelling “Portrettet av Dorian Gray” hvor hovedpersonen hentet sin livskraft fra et kunstig selvbilde men han egentlig var en helt annen person “på innsiden”. Man kan si dette var en variant av Faust-myten. Altså det å “selge sin sjel” for et kvantum fordeler i relasjon til det sosiale spillet, hvor Faust hadde opplevd seg selv som mislykket inntil Mefistofeles kom og viste ham veien.

Det handler med andre ord om karaktersvakhet, sannsynligvis fundamentert i et underdiagnostisert angstkompleks. Frykt for “de fremmede” er hinsides enhver sammenligning den mest alminnelige formen for angst som finnes der ute, og et klassisk symptom på denne tilstanden er at pasienten opplever seg som truet av forskjellige abstraksjoner som for eksempel “samfunnsutviklingen”. Det er ikke uvanlig at folk går gjennom hele livet med ubehandlede angstkomplekser som de imidlertid i tiltagende grad mister kontrollen over etterhvert som ungdommen går tapt i livene deres og de ikke lenger ser poenget med å “holde på fasaden”. Ved et tidspunkt kommer hatet frem i dem, og de fremstår for sine omgivelser som bitre gamle individer som “søker hevn” for det de i psykosen sin opplever som urettferdighet.

Vi skal avslutte med å si at det er regelen snarere enn unntaket at folk har alskens mentale fortyrrelser. Det er etter min mening umulig å gå gjennom et helt liv i dagens verden uten å pådra seg tildels alvorlige mentale lidelser, dersom man i utgangspunktet hadde et normalt sunt følelsesliv. Man er nødt til å stykke opp sjelslivet sitt og etablere vanntette skott mellom de forskjellige aspektene av personligheten for å kunne godta den kannibaløkonomien vi lever med i dagens verden, hvor det å hensynsløst utnytte andre mennesker på enhver måte som er profitabel regnes som en beundringsverdig egenskap som vil gi deg fremgang og suksess. Slik sett er det ikke urimelig at folk henfaller til fantasier og vrangforestillinger når de skal utarbeide en pragmatisk strategi for emosjonell overlevelse fra dag til dag. Imidlertid havner vi i en svært farlig politisk situasjon når psykosen blir gjort til et virkelighetsbærende element. De moderate partiene later til å forstå at denne mekanismen eksisterer, mens de mer ekstreme enten ikke skjønner noe, eller de bryr seg ikke om det. Underbevisstheten vet ikke forskjell på det man frykter og det man begjærer. Underbevisstheten vil søke å manifestere alt som er omgitt av sterke følelser i personligheten. Er man sykelig redd for andre menneskers fiendlighet så er dette hva man ubevisst vil søke å manifestere og “bevise”. Denne verden er et hjelpsomt sted slik sett. Man vil typisk finne/skape det man leter etter, så lenge man leter med sterk overbevisning.

John Martin, “Pandemonium”, 1841

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Så vidt jeg vet ble ordet pandemonium oppfunnet av John Milton i 1667, som en del av diktverket “Paradise Lost”, nærmere bestemt som et stedsnavn for “hovedstaden i Helvete”. Det er en gresk neologisme som i norsk oversettelse betyr sånn omtrent “alle småjævlers sted”. For meg betyr det her og nå, det vil si dette livet på denne jorda. Det er her alle småjævlene bor. Man ser dem hver dag. De flyr rundt uten mål og mening mens de skriker som små fugleunger med oksehunger, deres begjær er umettelig. De vil ha mer og mer. Og når de tar seg en pause fra å rive og slite i liket av all menneskelig anstendighet er det for å snakke om seg selv og hvor interessante de er.

Religionskritikk er ikke noe som i utgangspunktet interesserer meg. Folk er sinnssyke. Javel. Og så? Slik har det alltid vært. De dikter opp de mest absurde fantasier om det de tror de observerer, men de bryr seg lite om å gå i dybden. Det blir rent for vanskelig. Slik kan man danse som en sommerfugl bortetter livets overflate uten å noensinne skjønne noe som helst om noe. Seriøst, det er bedre at jeg ikke tar dem på alvor. Det er bedre at jeg avskriver dem som hønsehjerner uten betydning, for hvis jeg skal ta de religiøse på alvor reiser dette umiddelbart det følgende spørsmål: Hvem faen er du til å si noe om hva Gud har ment med alt dette?

Det er blasfemisk å uttale seg på Guds vegne. At du har en jævla bok å peke på betyr ingenting. Gud skriver ikke bøker. Mennesker skriver bøker. Eller blogger, eller hva det nå skal være, vi er bare en slags forvirret form for ape med høye tanker om oss selv. Mellom angst, sex, vold og narkotikamisbruk sitter vi og sager i den grenen som bærer oss mens vi filosoferer rundt hva – tja – mon meningen kan være med det hele, men vi finner ingen svar. Bare flere spørsmål. Uansett hvor langt vi går i en hvilken som helst retning, det finnes alltid mer.

Jeg er etter måten godt orientert om teorigrunnlaget innenfor alle de store religionene, men også en mengde små. Metafysikk er en del av filosofien. Ikke den mest respektable delen, men likevel et slags fattigkvarter innenfor den menneskelige tenkning som man bør besøke og se seg litt rundt i dersom man søker å forstå den menneskelige tilstand. Imidlertid er jeg ikke så interessert i det teologiske grunnlaget for religionene, jeg er mest interessert i teopatien … altså “gudsopplevelsen”. Når, hvordan og hvorfor synes mennesker at de er i kontakt med det guddommelige? Hva slags eddekoppspinn av nervetråder i sinnet er det som får mennesker til å tro?

Etter å ha betraktet de som mener seg kvalifiserte for Guds rike og hele herligheta kan jeg bare konkudere med at ellers takk, jeg tror jeg foretrekker det andre stedet. Man bør sannsynligvis være kresen med hvem man ønsker å vanke sammen med til evig tid. Hvis det blir slitsomt etter bare ti minutter, hvordan vil det da være etter ti tusen år? Herregud. For en deprimerende tanke. Det er imidlertid ikke noe personlig. Jeg har ingen meninger om hvordan andre bør ordne seg. Hvis de får noe slags kick ut av det de holder på med får de bare holde på, det raker ikke meg. Jeg foretrekker det andre stedet. Denne verden er småjævlenes rike. Man ser dem hver dag.