QI – Quite Interesting – er en svært populær fjernssynsserie som ble introdusert av British Broadcasting Corporation (BBC) i 2003 og den går fortsatt, tyve år senere, dog med ny programleder: Sandy Toksvig – verdens mest britiske danske – som overtok da det mest britiske ikonet i skuespilleryrket noensinne, Stephen Fry, gav seg i denne jobben i 2015 for å bruke tiden sin på andre (og forsåvidt viktigere) ting. “Britisk stil” er naturligvis mye mer enn den klassisk ufortyrrelige gentleman som sier ting som quite interesting, old chap mens han drikker sin te, men det er dette jeg ser for meg som utgangspunkt for konseptet QI og det samme tror jeg gjelder de fleste som liker denne serien.
Det begynte ganske forsiktig som et “sideshow” på veslekanalen BBC Four (tilsvarer NRK2) men i årene 2008-2011, som sammenfaller med de årene jeg bodde i England, gikk programmet for fulle seil i beste sendetid på BBC One. Jeg pleide å få med meg hver episode, enten da den ble sendt først eller i reprise på toeren et par dager senere. Noen ganger begge deler. De som ikke kjenner serien burde sjekke den ut. Det er sannsynligvis en fordel å være god i engelsk og ha litt sansen for obskur og vitenskapsorientert humor. Om man liker Nytt På Nytt så er dette et godt utgangspunkt, selv om NPN er mest inspirert av et annet britisk humorprogram (HIGNFY – Have I Got News For You). Jeg er imidlertid usikker på om formatet til QI lar seg transportere særlig godt særlig langt utenfor den britiske kultursonen. Men det er ikke viktig for poenget mitt her, som handler om en YouTube-kanal ved navn PBS Space Time.
Jeg forestiller meg at de som graver opp stoff til QI på produsentsiden – hvorav en stor mengde sannsynligvis forkastes – har noenlunde samme legning som meg selv, det vil si de liker vitenskapssladder og humoren deres handler av å le av sin egen uvitenhet. Særlig når det kommer til hva de driver med innenfor fysikken nå for tiden. Det er – som de sier – quite interesting selv om man har begrenset faglig evne til å forstå materialet på noen særlig dyp måte. I det minste får man en slags peiling på i hvilken retning metafysikken beveger seg. De gjør ting som er så langt hinsides “normale menneskers” virkelighetsforståelse at bare det i seg selv er, nok en gang, quite interesting. En av de etter min mening beste kanalene der ute som får til å presentere avansert fysikk på etter måten lettfattelig vis er PBS Space Time, mest på grunn av stilen til den faste programlederen Matt O’Dowd, som er griseflink til å forklare for oss laverestående aper hvordan universet virker.
Essay er en kortere avhandling på prosa hvor det subjektive preget og den stilistiske utformingen er mer vesentlig enn den saklige, vitenskapelige behandling av emnet. Essayistikken er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen.
Definisjoner er ikke “verdensforklaringer” men det er noe nyttig å ha når man skal diskutere et tema, slik at man kan være rimelig sikker på at man mener det samme med de ordene man bruker. Hvis ikke blir det fort God dag mann økseskaft som vi sier her i Norge. Språket er noe levende. Det endrer seg over tid. På skolen lærte vi at språket har regler. Det er ikke helt sant, men det er ikke direkte løgn heller. Det vi har er konvensjoner og disse er bare gyldige så lenge de fleste følger dem. Imidlertid kan man velge å være ukonvensjonell for eksempel av kunstneriske eller estetiske hensyn. Dette er noe forfattere gjør hele tiden
Blogg, form for personlig journal eller dagbok som publiseres på internett. Blogger varierer i uttrykk, design og tiltenkt målgruppe fra de enkleste og mest private betraktninger til seriøse journalistiske publikasjoner.
(Store norske leksikon)
Om noe, ville jeg forvente av en blogg at den er subjektiv, altså at den typisk er holdt i en jeg-form, selv når man forteller noe om andre. Den behøver etter min mening ikke å være personlig, i den forstand at man for det meste “snakker om seg selv”, men den bør være sann, i den forstand at man ikke lyver om ting. Dette er en filosofisk interessant problemstilling som spiller ballen tilbake til essay-formatet. Ingen forventer at en forfatter skal snakke sant i en roman. Hele poenget er at det er en oppdiktet historie. Men det er også et poeng at man vet at det er en oppdiktet historie. Det man søker er noen slags form for “høyere sannhet” som ikke har noe med det daglige livet i verden å gjøre. Det å lese ligner på dagdrømming, bare med ledsager. Sinnet vandrer avgårde sammen med forfatteren for å se på de tingene han har å vise frem. Det var et ganske kløktig sjakktrekk av Dante Alighieri å bruke Vergil som veiviser i helvete da han sydde sammen mesterverket Inferno (1320), samtidig som han beholdt jeg-formen. Interessant er det også at i løpet av de 700 årene som har gått siden Inferno kom ut så har ingen overgått Dantes reisebeskrivelse fra helvete, selv om det har skjedd hvor mange fæle ting som helst.
Det jeg skal frem til, digresjoner til side, er at å skrive blogg er i prinsippet det samme som å skrive essays. Hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet om “det sanne”. Det er en anerkjent konvensjon at man ikke skal lyve når man skriver essays, men man skal heller ikke la “sannheten” – definert som en eksakt beskrivelse av “det som virkelig skjedde” – stå i veien for en god historie. Det som skjedde er mindre interessant enn hva man tenker om det som skjedde. Og tanken er en fri fugl. Det er derfor det er en kunst å skrive gode essays. Det er ikke journalistikk, selv om visse svært anerkjente journalister har vært essayister av form, for eksempel Hunter S. Thompson. Den verste synden av dem alle er å være kjedelig. Alle fikser det kjedelige. Livet består til en høy grad av kjedelige ting. Man vil ha noe mer når man skjenker sin tid og oppmerksomhet til en forfatter. Vis meg noe. Fortell meg noe som får meg til å drømme.
Jeg ville ikke skrevet som jeg gjorde hvis jeg ikke hadde levd det livet jeg har levd. Sett det jeg har sett. Tenkt det jeg har tenkt. Hva som skjer i hverdagen min er etter min mening ikke interessant. Jeg forstår ikke engang hva det betyr å være “åpen”. Hvilken åpning er det du ønsker å se? Jeg har ingen “hemmeligheter” men jeg er ikke noen blotter heller. Alle kan se med sine egne øyne at jeg har en ganske konsistent stil og et språk som varierer litt men ikke svært mye. Noen ganger finner jeg opp nye ord som jeg synes lyder bedre enn de konvensjonelle. Sånn er det bare. Språket er noe levende. Jeg har språk på samme måte som andre har hund. Det er noe jeg leker med og noen ganger tar med på tur i nabolaget. Det lever sitt eget liv og skeier noen ganger ut i villmarka på jakt etter noe, men for det meste kommer det til meg når jeg roper på det og sitter pent på kommando. Flink bisk. Jeg har ingen mening om hva og hvordan andre burde skrive. Det er ikke min sak. Men jeg har tildels svært sterke meninger om hva jeg selv har lov til. La oss kalle det autoautoritet. Selvdisiplin. Jeg foretrekker egentlig det spanske ordet autor fremfor det norske ordet forfatter. Jeg forfatter ikke, jeg autoriserer.
Hva har alt dette med Jens Bjørneboe å gjøre?
Vel, han var tildels ganske ukonvensjonell i språket. Ønskedansk og transsvensk til tider, ispedd de mye utskjelte anglisismer (som er mye mer vanlig nå for tiden). Snakk norsk for faen. Jens Bjørneboe var en av de kuleste forfatterne jeg visste da jeg var liten. I hvilken grad det har preget meg senere er et ukjent spørsmål. Han var jo ikke den eneste jeg leste, for å si det slik. Det virker som om Bjørneboe har blitt litt glemt, ihvertfall i forhold til hvor stor han pleide å være. Men det samme kan man si om mange andre. Folk vil ha seriemordere nå for tiden. Utspekulerte plott og politijakt, gjerne med etterforskere preget av “menneskelige svakheter”. Jeg vet ikke hvorfor. Men det går ihvertfall ikke an å drive forlag hvis man ikke har forfattere som selger. Derfor blir det som det blir. Selv går jeg nesten aldri i bokhandlerbutikker men jeg like å snoke i hyllene på antikvariater. Dessuten er jeg en svoren og livslang tilhenger av biblioteket. Jeg ville aldri hatt råd til å lese alt jeg synes jeg bør lese hvis det ikke hadde vært for biblioteket. Bøker er dyrt hvis man behøver en til to, kanskje mer, hver uke. Mest fagbøker, men den forrige romanen jeg leste var Satantango av Laszlo Krasznahorkai. Ungarer, som navnet antyder. Anbefales sterkt.
Man kommer ikke over en avgrunn med to korte hopp, som folk sier. Noen ganger er det store spranget det eneste riktige, uansett hva dette betyr for hver og en av verdens ymse og sterkt variable enkeltindivider. Noen har så pissnoia hele tiden at bare det å gå i butikken oppleves som en stor personlig seier. Andre engster seg overhodet ikke for å snakke foran en forsamling men de er redde for å være alene. Det finnes alltid noe som får folk til å kaldsvette bare av tanken.
Livet har en slem tendens til å være litt vilkårlig i forhold til hvem som lykkes og hvem som ikke lykkes med det de drømmer om, men noe vi i det minste kan si med sikkerhet er at man må delta for å vinne. Det eneste som skjer hvis man “venter” er at man blir eldre. Plutselig har det gått tyve år. Dette skjer med mange. Det er ikke uten grunn at det blir laget så mange vitser om folk som kommer i “overgangsalderen” og begynner å oppføre seg som tenåringer igjen. Det er fordi de forstår at det er nå eller aldri.
Det er bedre å angre på det man har gjort enn på det man ikke har gjort.
Jeg tror ikke det går an å forstå andre mennesker. Jeg er ikke engang sikker på om det er mulig å forstå seg selv. Jeg tror det vi egentlig mener når vi sier at vi forstår noen er at vi har fått dem til å stemme med et bilde vi allerede hadde av “noe”. Også kjent som en fordom. De behøver ikke å være negative, det finnes alle mulige slags “optimistiske fordommer” som er hva svindlere typisk spiller på når de er ute etter å lure oss for penger eller ha det nå skal være. Det er for eksempel vanlig å føle mer tillit til de velkledde enn de som er fussete i tøyet. Er man i tillegg veltalende og sjarmerende har man en stor fordel i forhold til de som stammer og oppfører seg keitete. Men det er ikke sikkert at man er et bedre menneske enn de som alltid blir oversett og aldri spurt om hva de mener.
Ingen som kjenner meg vil beskrive meg som et utpreget vennlig type, men jeg er ikke uvennlig heller. Uinteressert er et bedre ord. Dog har jeg standarder. La oss kalle det god oppdragelse. Etter min mening bør man være høflig mot alle, enten de “fortjener” dette eller ikke. Mest av rasjonell egeninteresse, egentlig. Folk kommer og går gjennom livet men man må leve med seg selv hver dag. Jeg er kategorisk uenig med disse livsstilsfilosofene som driver med såkalt “selvhjelp” når de sier at man bør elske alle mennesker. Å elske alle er det samme som å ikke elske noen, pluss-minus et falskt glis som man klistrer oppå det hele. Man bør være kresen med kjærlighet men generøs med høflighet. Det motsatte har vært forsøkt av mange og det ender aldri bra. Den som prøver å være alles venn vil ende som ingens venn.
Jeg får alltid en paranoid følelse av at jeg egentlig bare parafraserer Håvamål når jeg preker moral. Men sånn blir det noen ganger.
En jeg kjenner refererer nokså konstant til kona si som dragen. En annen kaller sin egen for pusen. Jeg vet ikke om dette sier noe om de respektive forholdenes egenart og ønsker forsåvidt heller ikke noen ytterligere informasjon om saken, men det virker ikke som om folk reagerer på dette. Alt er helt normalt. Dragen blir akseptert. Pusen fungerer også helt fint. Men hva om man sa høna? Eller sugga?
Mange sier at de liker hunder. Menneskets beste venn er ingen unormal påstand. Men hvis du sier “du er en hund” til til selv den mest entusiastiske hundeelsker vil dette med stor sannsynlighet bli oppfattet som en fornærmelse. “Du er en katt” vil derimot – litt avhenging av sammenheng – trolig bli tatt vel imot. Dette sier ikke så mye om de respektive dyrene men en hel del om menneskers fantasiliv.
Hva ville du tenkt dersom noen kalte deg en ørn? Han er en skikkelig ørn når det gjelder. Ihvertfall ikke det samme som hvis de brukte ordet kylling. Han er en hund har vi allerede diskutert. Han er en ulv vil bli bedre mottatt. Han er en løve vil få den du snakker om til å føle seg kry, selv om løver er dritskumle dyr som det er smartest å holde god avstand til. Han er et villsvin er litt på kanten, men det vil nok bikke i retning av kompliment, mens han er en gris definitivt vil bli tolket som en fornærmelse.
Man aner konturene av en slags mental heraldikk hvor ville dyr får mer respekt enn de tamme. Dette gjelder på alle språk, overalt. (Det kan hende de har et annet system hos “ville mennesker” – naturfolk som har liten til ingen kontakt med “sivilisasjonen” – men det vet jeg ikke noe om.) Bilder i hodet er som vanlig det spillet handler om. Assosiasjoner. I fantasien er vi alle frie, vakre og sterke. Virkeligheten er mer så som så. Ofte betyr det noe for folk hva andre mennesker sier om dem. En ondskapsfull kommentar kan ødelegge hele dagen for folk. Det er forbløffende hvor sarte vi er i følsa vår selv om vi lever i en ganske farlig verden hvor man ikke egentlig har tid og råd til dype analyser av hva det og det “betyr”, man må bare komme seg videre i livet.
Kjell-Inge Røkke er et avskum. Han har aldri vært noe annet. Han begynte som rovfisker og fortsatte som rovkapitalist. Det er bra for Norge at han – og andre som ham – forlater landet. Bare de med slavementalitet tror at ting vil bli verre fordi disse som søker å leve av “eierskap” blir tatt ut. Det er noe patologisk over hele greia. Når får folk nok penger? Hvor mye makt og innflytelse er nok? Svaret er at dette er noe slags svart hull, en singularitet som fortærer alt i sin vei og som ikke har noe annet formål enn å vokse. Det er diabolsk. Rovkapitalistene er monstre som bare vokser seg større og mer sultne jo mer de spiser.
Knehøner vil alltid skjelve foran det de oppfatter som beundringsverdig. Penger. Makt. Skjønnhet. Berømmelse.
Det er imidlertid slik at “andre generasjons liberalistisk kapitalisme” har en begynnelse og en slutt. Harold Sydney Geneen (1910-1997) var den som fant opp faenskapet da han overtok som administrerende direktør for International Telephone & Telegraph (ITT) i 1959. Han hadde en økonomisk teori som handlet om “strukturerte eierskap” som gjør det ikke-relevant hva slags virksomhet den enkelte bedrift opererer med, fordi alt handler uansett om organisasjonsmessig reform og effektivisering med fokus på avkastningsbanen. Det er gallapyntet språk til fordel for hva som i praksis er gangstervirksomhet. Likevel tok alle etter Geneens modell da de kunne se hvordan han overtok et middels stort selskap med 500 millioner i omsetning og blåste det opp til en gigant på 20 milliarder i løpet av ti år.
Trikset er å kjøpe opp alt man kommer over av små og middels store bedrifter og siden organisere disse etter “modellen”. Hovedfokus er alltid å generere avkastning til eierne, altså aksjonærene, samt naturligvis å finansiere en oligarkisk livsstil for konsernets lederskap. Dette er den berømte pengemaskinen som de oppfant i Amerika ved inngangen til 60-tallet og som manifesterte seg i form av “rasjonaliseringstiltak” i Norge på 70-tallet. Det var mye vitsing om dette en stund. At en bedrift skulle rasjonaliseres innebar i praksis at halvparten av de ansatte ville miste jobben, mens de som ble igjen måtte jobbe hardere for mindre lønn. Men sånn måtte det være hvis Norge skulle kunne “hevde seg i den internasjonale konkurransen” ble det sagt. Så da så.
På denne måten etablerte vi den nyrike klassen av parasitter, som Røkke var en del av.
De er selvsagt ikke dumme, disse parasittene. De kan se hva som kommer. Tiden er inne for å sikre formuen gjennom å flytte hele sulamitten til et sted som har sterk tradisjon for å vokte over de rikes penger. Jeg er enig med dem. Ta med deg pengene dine og dra til helvete. Det vi behøver i Norge er folk som jobber, ikke “rentenister” som lever av andres arbeid. Etter at nettet kom har folk begynt å forstå hvordan denne bløffen henger sammen og at de har blitt systematisk rævkjørt av en slags nyføydalistisk klasse av “eiere” mens de trodde at alt var bare bra (selv om de visste at alt ikke var bare bra).
Min politiske stemme går til de første som innfører minst 200 kroner literen for diesel, noe som vil gi et mer korrekt perspektiv på hva slags skade slikt maskineri gjør på naturen og miljøet. Et slikt tiltak vil umiddelbart medføre avvikling av de fleste transportbedrifter her i landet, hvilket er smertefullt men nødvendig. Klimaproblemene er i stor grad en konsekvens av Geneens “strukturerte eierskapsmodell” som har hatt stor politisk innflytelse overalt hvor det har vært vanlig å drømme om raske penger og fete biler. Altså ikke minst i Norge. Dersom man driver et casino ønsker man at det skal være mye spillavhengighet i befolkningen. Selger man narkotika ønsker man flere narkomane. Dette er ikke atomfysikk, det er ikke vanskelig å forstå. Varmgang i økonomien er nødvendig for at de rike skal bli rikere.
Etter noen dager har de fleste fått sagt det de ønsket å si. Det er som man kan forvente. Det å være “royalist” er noe helt annet i Det forente kongedømme av Storbritannia og Nordirland enn i Norge. For det første har de et mye lengre navn. Det er ingen morsomhet. Det lange navnet skjuler noen århundrer med omskiftelige politiske værforhold. Det er sprikende staur den børa de bærer.
Jeg har systematisk rensket ut alle britiske nyhetskanaler etter Brexit og beholdt bare Novara og DDM, Mest på grunn av George Monbiot og Aron Bastami. Røkla kan de beholde. Det har gått seriøst nedover med det britiske prosjektet etter selvmordsforsøket. Folk har forandret seg. Samfunnet er i endring. Balkaniseringen er åpenbar for alle som har forstand. Tre av fire nasjoner i unionen stemte mot Brexit. Bare England hadde et flertall for å vende tilbake til tilstanden som “Europas syke mann” fra 70-tallet. Hvorfor? Det er ikke til å begripe.
Novara viste diverse klipp av folk som uttalte seg om hvor normal dronning Elizabeth var der hun lusket rundt i slottet sitt og skrudde av lys for å spare på strømmen. Akkurat som alle andre. Moderne LED-lyspærer trekker imidlertid sjelden mer enn 10 watt så man bør kanskje ha noen hundre rom i boligen sin før dette utgjør noen realistisk forskjell. Det lyder patetisk. Som om de griper etter halmstrå. Det var aldri noe normalt med “E2R” uansett hvordan man vrir og vender på det, bortsett fra at hun også tilhørte arten Homo sapiens.
Det finnes republikanere også i Norge, men de fleste av dem holder for det meste kjeft. Når eksakt er det en passende diskusjon å ta? Det opplegget vi har nå fungerer på det praktiske plan så får det eventuelt revurderes dersom politisk nødvendighet oppstår. Jeg ser ikke helt for meg hvordan de skulle kunne etablere noen britisk republikk uten at hele faenskapet kollapser. Skottene er allerede mer eller mindre en republikk og kommer sannsynligvis til å melde seg ut av den britiske unionen for å få tilbake fordelene de hadde som EU-medlem, uansett hva som skjer i England, Wales og Nordirland. Visse torier mumler imidlertid om å holde unionen sammen med militære midler. Det er jo en interessant tanke. Skottene er historisk kjent for sin medgjørlighet, særlig når de settes under tvang.
Charles vil sikkert bli en helt ålreit konge, hvordan enn man måler denslags, men han arver et ustabilt rike. Den royale institusjonen står på ingen måte trygt, uten at jeg helt klarer å se for meg “Den forente folkerepublikken av Storbritannia og Nordirland”. Falleri fallera, som man sier når A lener seg på I. Plutselig faller hele korthuset og det kan skje svært raskt. Regjeringen jobber hardt for å blokkere en avstemming om skotsk uavhengighet som nesten helt sikkert vil ende med utmeldelse. Og hva skjer i så fall med Nordirland? Det er vanskelig å se for seg en fredelig irsk gjenforening. Riktignok har de en fredsavtale men bak sløret er frontene minst like harde som de alltid har vært.
Regjeringen til Liz Truss er et annet problem. Hun lever helt klart i Narnia, ikke den virkelige verden, og henter sin politiske støtte fra den fløyen av Tory-partiet som synes at Boris Johnson var litt i overkant Europavennlig. Hvis de får det som de vil kommer garantert bråket fra noen tiår tilbake til å starte opp på nytt i Nordirland. Dessuten synes de at Frankrike er veldig provoserende. Og at folk generelt sett har det alt for bra i Storbritannia. Folk kommer med krav og dette synes de blir litt i overkant frekt når de åpenbart er til for å suge sin næring fra tåneglene til adelsstanden. Pundet har allerede begynt å falle ettersom bedrifter flytter til Nederland og Belgia, mens “kloke penger” søker seg til steder hvor folk oppfører seg klokt. Det er dumt å ta inn penger i skatt bare for å betale dem tilbake som bidrag sier Liz Truss, før hun gjør den litt robotaktige greia med den lave delen av ansiktet som sannsynligvis er ment å skulle etterligne et smil.
Jeg har prøvd å bo i England gjennom noen vintere. Det er på ingen måte som i Norge men været kan bli ganske guffent. Kaldt og surt. Av og til snø. Oppvarming er nødvendig men prisene gjør at folk må velge mellom bespisning og belysning. Tilstandene er mye verre enn hva vi hører om her i Norge. Mange vil sitte i mørket og spise kalde tomatbønner rett ut av boksen denne vinteren. Mange vil dø. Det er uråd å spå om hva som vil skje med politikken, men for øyeblikket er det liten grunn til å være optimistisk.
Han forstod ikke at når man er sin egen herre så er man også sin egen slave.
For å lykkes i forretningslivet og tilegne seg stor rikdom må man bli andres herre. Uansett hvor mye du jobber kan du ikke blir rik gjennom eget arbeid. Det går an å tjene mange penger på å jobbe mye men det er en dårlig idè å bruke seg selv som melkeku. Man er på en eller annen måte nødt til å involvere seg i og organisere mange andre menneskers liv og virksomhet for å bli rik. Man må ta fra andre.
Teoretisk sett er det mulig å sette sammen noen slags helautomatisert operasjon som bare bruker maskiner til å fremstille noen uspesifiserte men enkelt salgbare produkter, men i praksis behøver man ansatte. Flere hundre av dem hvis man vil bli rik men hvis man nøyer seg med å flytte ting og organisere andre menneskers arbeidsdag mot en solid men ikke sensasjonelt stor lønn kan man klare seg med mindre. Slik er hverdagen i de fleste små og middels store bedrifter i Norge. Ting går rundt og folk har en jobb men ingen blir rike.
Så la oss fjerne hele konseptet.
Det de fleste mener når de sier at de har lyst til å være “sin egen herre” er at de ikke har lyst til å være i en situasjon hvor noen andre bestemmer hva de skal og ikke skal gjøre i løpet av dagen. Dette er i praksis slaveri, uansett hvor godt betalt det eventuelt måtte være. Vi kan snakke om begreper som plikt men i et fritt samfunn er det ingen som plikter å adlyde andre. De kan bare legge ned alt de har i hendene og gå sin vei. Ingen kan stanse dem. Hvis det å stanse dem med makt er en “rett” som noen har så er de ikke frie mennesker.
Imidlertid vil det ha visse konsekvenser for privatøkonomien hvis man legger ned sitt arbeid og går.
Livet er først og fremt et praktisk problem. Ting koster penger. Hvor skal man få pengene fra? Marx forutså at i et system med liberalistisk kapitalisme (som var det aktuelle tema midt på 1800-tallet) vil de fleste i praksis ikke ha noe annet valg enn å selge sin arbeidskraft til en produksjonsbedrift. Nominelt sett er dette “frivillig” så man er ikke en slave, man er en tjener. Imidlertid er det ikke noe realistisk valg hvis man vi ha penger til mat og klær og sånt. Den ene parten trenger arbeidskraft. Den andre parten trenger penger. Smokk og smitte skal sammen sitte. Resten er et forhandligsspørsmål. Samfunnets relative fattigdomsnivå dikterer hva slags lønnsnivå som vil gjelde.
Man må ha større baller enn hodemål for å kalle Otto von Bismarck sosialist, men jeg har hørt verre. Og dummere. Det som ser ut til å ha skjedd er at Bismarck leste Marx og bestemte seg for å ta grep. Det var ikke aktuelt med noen revolusjon i Tyskland hvis han kunne gjøre noe for å forhindre det, og det kunne han jo. Slik ble Tyskland den første velferdsstaten. Ikke innstiftet av sosialdemokrater, langt mindre av kulturmarxister, men av en prøyssisk general og yrkesmilitær som var opptatt av standarder og ære. Det er vanærende (forsåvidt også selvmotsigende) for en høyt utviklet stat å ha et fattigdomsproblem. Fattige land har fattigdomsproblemer. Rike land har rikdomsproblemer. Et av dem er sikkerheten. Forsyningsstrategi. Beredskap. Politisk stabilitet. Slike ting. Ethvert rikt samfunn tenderer mot å bli utarmet på grunn av grådighet. Stadig flere vil ha mye mere. Samfunnet blir topptungt. Ingen vil lenger gjøre “skittent arbeid”. Alle vil bestemme over sine egne liv. De ser hva som går an. De vil ha noe av dette for seg selv.
Så … hva med denne lysten til å være sin egen herre?
Det går i praksis ikke an å ha et normalt liv i dagens Norge uten å ha en jobb. Selv om man formelt sett er sjefen.
Men hva med de som får penger fra NAV? vil noen si. Javel. Hva med dem? Det finnes sjelden noen saklig grunn til å misunne de som er avhengige av statens velferdsprogram. Enda mindre de som sogner innunder kommunenes sosialtjenester. Minst av alle de som tigger på gata og sliter men rusproblemer og mental helse. Hva slags umennesker er det som lar seg forarge over andres ulykke? Herregud. Dette er Norge i 2022. Vi har standarder. Det er ikke viktig for noe høyt utviklet land om det finnes rike mennesker, men det er svært viktig at det ikke finnes fattige. Bare de rike synes at de selv er viktige, men de representerer også forsåvidt et psykiatrisk samfunnsproblem. Hva er det som forårsaker pengenarkomani? Hvorfor virker det som om man bare vil ha mer og mer jo mer man allerede har? Som tidligere nevnt er den daglige situasjonen i de fleste små og mellomstore bedrifter i Norge at sjefen også jobber. I den grad det går sånn noenlunde bra har man forsåvidt “god råd” men det er ikke det samme som å være rik. Slutter man å jobbe vil det ikke gå mange måneder før problemene tårner seg opp. Slik er virkeligheten for nesten alle innenfor privat sektor i Norge.
Ta et lokalsamfunn hvor som helst i landet. Si at det bor noen tusen der. Du vil alltid finne et antall individer som ingen har lyst til å forholde seg til. De er ikke etterspurt selv om de eventuelt har lyst på en jobb og det ene med det andre. Hva med dem? Jeg har selv hatt folk i arbeid som var “løse kanoner på dekk” til en slik grad at jeg tenkte det er jo for faen billigere å bare gi ham en tusenlapp og sende ham hjem hver dag heller enn å mase med alt dette rotet og trøbbelet. Seriøst. Det har skjedd, og ikke bare èn gang. Jeg skal ikke snakke om råtne epler i kurven men la oss si at du har et band. Et rockeorkester. Hvis et av medlemmene stadig spiller surt og bommer på rytmen vil ikke resten av bandet få til å gjøre jobben om de er aldri så dyktige musikere. Det svakeste leddet i kjeden definerer kjedens styrke, ikke hvor solid den er på et gjennomsnittsnivå. Slik er storsamfunnet også. Det finnes en – egentlig ganske høy – prosentandel av individer som er “uansettelige” i den praktiske verden, hvor man er avhengig av å fremstille resultater som holder en viss standard. Hva gjør vi med dem?
Etter min mening bør Norge innføre såkalt borgerlønn. En flat sats, si for eksempel 25.000 hver måned til alle, uansett, ingen spørsmål stilt og ingen krav om noe. Værsågod. Ta disse pengene og gjør hva fanden du vil med dem. Det er nok til at man ikke “behøver” å jobbe, såfremt man aksepterer hva som med norske priser er en ganske spartansk standard, men jeg tror likevel de fleste ville ha lyst til å “gjøre noe” med sin levetid. De fleste vil også ønske et noe bedre budsjett enn dette. Uansett vil pengene for det meste bli brukt opp fra måned til måned så allerede der vil det finnes et etter måten kjøpesterkt publikum man kan henvende seg til med det man har å selge. I tillegg frigjør man betydelige ressurser som går med til å finansiere administrasjonen av den klovnedansen vi kaller NAV, hvor det virker som om de anser det som viktigere at folk er i “aktivitet” enn om de utgjør en fare for seg selv og andre, i det minste i kommersiell forstand.
Bildet ovenfor viser en tysk propagandaplakat fra 1930-tallet. Den gjengir en alminnelig paranoid vrangforestilling på den såkalte høyresiden i det politiske landskap, at de høyerestående raser skal bli utpult av mindreverdige undermenneskers enorme formeringstempo, slik at den edle hvite rasen vil opphøre å eksistere. En variant av denne tanken (som var mindre aktuell i Tyskland på den tiden) er at de samme mindreverdige raser skal gjøre selve formeringsprosessen på hjemmebane for deretter å skipe barna “hit” (altså til vesten), godt hjulpet av såkalte kulturmarxister “her hjemme” som ser seg politisk tjent med å importere fremmedkulturelle støttropper i en strategi som, nok en gang, handler om å avskaffe den hvite rasen, som jo er for intelligent til å la seg lure av agentene for en Ny Verdensordning.
Kanskje er det galskap, men det er i det minste komplett galskap. De har tenkt på alt.
Grunnen til at det er så vanskelig å definere hva eksakt fascisme, nazisme eller hva man nå skal kalle det betyr, er at de har ikke egentlig noe politisk program. De vil bare ha makten. Energien deres er misunnelse, misnøye, og en rekke andre ord som begynner på “mis”. De er sinte. De er redde. De liker ikke det de ser. De vil ha mer politi og strengere straffer, men de vil også ha billig sprit og flyreiser til syden, flere veier og lavere skatt. Velferd og strenghet. Selveste Hitler sa at “nasjonalsosialisme kan bety hva som helst”. Det partiet han ble medlem av i september 1919 het først “Det tyske arbeiderparti” men etter at han overtok som leder la han til “nasjonalsosialistisk” i partinavnet, fordi han kunne observere at nasjonalistene og sosialistene var de som på den tiden trakk flest medlemmer, så hvorfor ikke begge deler?
Legg merke til at de har alltid en fiende. Noe farlig. Noen de ønsker å “ta”. De vil ha hevn for all angst og uro som de føler.
I utgangspunktet er nazisme et psykiatrisk problem, men så finner de sammen og starter politiske partier. Det maksimale potensialet til denne typen bevegelser har tradisjonelt ligget rundt 20-30% i en hvilken som helst gitt befolkning. Men det er nok til å få tilstrekkelig politisk makt til å bli invitert inn i en koalisjon av de mer “normale” høyrepartiene. Så begynner det. Først tar de dem som alle uansett hater. Så tar de dem som mange misliker. Siden jobber de seg gjennom befolkningen med utrenskningene sine inntil de enten har oppnådd slik grad av “renhet” som de kan leve med eller noen konfronterer dem med voldelige midler og fjerner dem fra makten.
Det norske Fremskrittspariet har kanskje blitt en stuegris som Erna Solberg kan bruke som fotskammel mens hun sitter der med popcorn og fjernkontroll og deler ut gilde gaver til de som allerede har mer enn de behøver og tvinger kronisk syke ut i meningsløs “aktivitet”, men det er fortsatt først og fremst en gris. De er fascister. De vil “ta” folk. Planen deres er å skaffe seg politisk makt. Punktum. Særlig mye lengre har de ikke tenkt, men makten er jo til for å brukes, så da begynner vi med det som “folket” er mest misfornøyd med. Siden får vi se hva som skjer. Men alskens uansvarlige og destruktive ting må definitivt bli billigere mens straffenivåene må høynes. Hevnen er søt.
Vi vet om mennesker at lynsjegjenger er noe som kan oppstå spontant når et tilstrekkelig antall mennesker er opphissede nok. Og det finnes så mange slags grunner til å være sint. Så mange som bærer på “rettmessig harme” som de ikke får noe utløp for. De vil bare at noen skal gi dem lov til å “ta” det de hater og frykter så sterkt. Banke opp de som ødelegger og forpester nabolaget. Gi strenge straffer til sånne som tror de kan gjøre som de vil. Vi vil ha hevn for all angst og uro som vi føler. Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du er bedre enn oss. Vi er mange. Vi er sinte. Og snart kommer vi og tar deg.
Kringla heimsins, sú er mannfólkit byggir, er mjök vágskorin; ganga höf stór or útsjánum inn í jörðina.
To filmer som kom ganske tett på hverandre på 80-tallet gjorde dypt inntrykk på meg, av noenlunde samme grunn. Den ene var Blue Velvet (David Lynch, 1986) og den andre var Hellraiser (Clive Barker, 1987). Jeg oppfattet dem begge som “studier i det umenneskelige”. Hvordan man beveger seg fra det barnaktig naive til den kyniske voksenerfaringen gjennom et landskap av grusomhet. Eller rettere sagt, hvordan man ikke gjør dette, fordi foran porten til de ytterste erfaringer som er menneskelig mulig å kjenne står en vokter og hans navn er frykten. Hans våpen er en stram klo rundt hjertet som får kroppen til å skjelve og pusten til å hikste. Vokteren ser på deg og smiler. Han kjenner alle dine hemmeligheter. Han vet hvor han har deg. Hva er det hjertet ditt begjærer? spør han deg, men du tør ikke å svare.
Ordet sadomasochisme er sammensatt av to personnavn, etter henholdsvis Donatien Alphonse Francois, Marki de Sade, og Leopold von Sacher-Masoch. Begrepene sadisme og masochisme ble imidlertid oppfunnet av Richard von Krafft-Ebing (som også oppfant begrepene homoseksualitet, biseksualitet, transvestisme, med mye mer) i løpet av sitt livsprosjekt, som handler om å kartlegge det han anså å være “parafilier”, eller unormale seksuelle objektsvalg, senere publisert i boken “Psychopatia Sexualis” (1886) som man trygt kan si har hatt en viss påvirkningskraft i forhold til menneskers idèer om det seksuelle. Sannsynligvis var Krafft-Ebing inspirert av Sigmund Freud, som ofte kaller “psykologiens far” og som muligens i noen grad overbetonte det seksuelles viktighetsgrad i de fleste menneskers liv. Imidlertid er det rimelig å påstå (som også var Freuds poeng) at de tyngste og mest komplekse nevroser man finner hos menneskelige individer har oppstått som en følge av seksuell dysfori, at man ikke klarer å godta seg selv som seksuell skapning. Dette kan bli hvor komplisert som helst ettersom man køler på med stadig flere lag av selvfornektelse, bortforklaringer og ubehag over egen kropp, eget utseende, og så videre.
De som husker 80-tallet husker også da AIDS ble noe folk begynte å snakke om. Fordi dette lot til å være en ihvertfall delvis seksuelt overførbar sykdom ble det igangsatt et stort arbeid med å kartlegge og kategorisere hva slags seksuelle uttrykk og aktiviteter som fantes der ute. Som et ledd i denne prosessen ble akronymet BDSM introdusert, som en sekkebetegnelse for ritualiserte seksuelle aktiviteter preget av sadomasochisme, seksuell dominans og underkastelse, fetisjisme, transvestisme og mye mer. Psykodramatiske rollespill som sammenfaller noenlunde med det man i enda eldre tider kalte seksualmagi, hvor man typisk har en “utøver” (eller “medium”) og en “seremonimester” og poenget er å “åpne dører” innvendig gjennom diverse mer eller mindre kontrollerte seksuelle ritualer. (Det er ikke vanskelig å finne stoff om dette på nettet dersom man er nysgjerrig.) En ikke ualminnelig fordom mot BDSM er at dette bare handler om dekadente menneskers degenererte søken etter stadig “sterkere stoffer” i sin jakt på nytelse. Til en viss grad er dette korrekt, men bare når vi snakker om BDSM som en cargo cult (søk på nettet hvis du ikke allerede vet hva det betyr), altså at man kopierer kostymer og kulisser, hermer etter aktivitetene og deretter forventer at “noe skal skje”, hvilket det selvsagt ikke vil gjøre fordi man mangler jo selve nøkkelen til det hele.
Postmoderne mennesker har en tendens til å preges av forbrukermentalitet. Vi vil typisk ha raske belønninger for kort tids halvhjertet innsats, ellers gidder vi ikke. Utålmodigheten preger våre travle liv. Raske årsaker, raske virkninger, alt sentrert rundt individets eksistens i et evig øyeblikk hvor man skriker som en sulten fugleunge etter flere og bedre stimulanser. Høyere! Raskere! Lysere! Fremskritt! Vi har på mange måter mistet kontakten med en dypere, mørkere og mer saktegående verden. Dette tapet er den sorgen folk bærer i hjertet når de leter etter noe “ekte”. Men som i den gamle historien om han som hadde mistet bilnøklene sine og lette etter dem under gatelampen fordi det var der det var lyst, kommer vi ikke til å finne det vi har mistet hvis vi ikke leter der vi var da vi sist hadde det. Kan du huske noe? Ved et tidspunkt i livet mistet man den inspirerte gnisten som man ble født med. Og hullet ble umiddelbart fylt av bekymringer. Portvokteren kom. Grensene ble etablert. Angsten eter sjelen. I filmen Hellraiser møter vi “cenobitter”. Engler for noen, demoner for andre. Slik presenterer de seg når de kommer, fordi noen har løst koden i en magisk boks (som det er vanskelig å tro at ikke Clive Barker baserte i landeplagen Rubiks kube som “alle” hadde på 70-tallet) og dermed “åpnet dører” til en annen verden, hvor smerte og nytelse går opp i en høyere enhet av eksistensiell erkjennelse. Cenobittene er legemliggjørelser av fryktens objekter. Det verste man kan tenke seg, bare enda mye verre. De er Guds sendebud og de kommer for å gjøre ende på deg. Men først skal de vise deg hva som bor i lidelsen. Først skal du få smake på alt du frykter mest av alt, og mens de systematisk demonterer både kroppen og sinnet ditt vil du erfare Kristuspasjonen, det å bli torturert ihjel av skapninger fullstendig blottet for empati. (Hellraiser er en veldig katolsk skrekkfilm.)
I filmen Blue Velvet blir vi presentert for den typen småbyidyll med hvitmalte gjerder og lykkelige mennesker som så mange drømmer om. Men så finner noen et avkappet menneskeøre og derfra og ut er det full berg-og-dalbane gjennom en underverden befolket av bisarre individer som tåler en sammenligning med eloidene og morlokkene fra Herbert George Wells’ debutroman “Tidsmaskinen” fra 1895. Det er naturligvis en variant av den klassiske “heltens reise” gjennom et sett med prøvelser som etterhvert leder ham frem til et høyere selv. Men filmen er også en skarp kritikk av den postmoderne menneskehetens virkelighetsfornektelse. Blue Velvet er ikke eksplisitt i sitt valg av sadomasochistisk tematikk slik som Hellraiser, men man blir tidlig introdusert for skremmende og uforståelig seksualitet hos filmens store skurk – som imidlertid ligner mer på selveste Satan enn på noen normal kriminell filmkarakter – og filmens hovedperson Jeffrey ender med å omfavne den voldeligheten i seg selv som han frykter og fornekter. Det går ikke an å beskrive den følelsen av lamslått wow som denne filmen gav meg da den kom, men den førte til en livslang elsk for det kunstneriske arbeidet til David Lynch. Siden har jo mye skjedd i livet og ved denne alder ligner jeg mer på Frank enn på Jeffrey, men det får bli en annen historie, en annen gang.
Salige er de enfoldige. Men jeg vet ikke hva de skal arve, om noe.
Problemet med skolefag i grunnskolen er at det tar tid før nyere forskning rekker å sive nedigjennom systemet. Sikkert opptil flere år. Hva som ihvertfall er sikkert er at de lærebøkene i fysikk vi hadde på 70-tallet er mildt sagt utdaterte nå. Imidlertid er vi som ble skolert i dette faget på den tiden fortsatt i sikulasjon … og ikke nok med det, de fleste av samfunnets tunge toppjobber er på hendene til folk som satt på skolebenken da lommekalkulatoren ble ansett å være en fantastisk ny oppfinnelse.
Siden har det jo skjedd et par ting med elektroniske regnemaskiner, eller computere som man sier nå.
Hvordan dette oppleves av andre vet jeg ikke noe om, men selv har jeg en tendens til å tenke at jo yngre folk er, jo mer sannsynlig er det at de vet både hundre og tusen ganger så mye som meg om datafag. Det lukter dinosaur av de som gikk på skolen på 70-tallet. Jeg forstår “litt” om prinsippene for logiske porter og grensesnittet mellom matematikk og programmeringsspråk, men på ingen måte nok til at jeg kan kalle meg skolert om greia. Bare det som følger naturlig av å ha en hobbyinteresse for astrofysikk og kvantemekanikk.
Hvis jeg hadde ligget i dvale fra året 1981 – da jeg gikk ut av videregående – til i dag, ville jeg ikke forstått et skvett av hva de snakker om innenfor fysikken nå for tiden. Hele virkelighetsgrunnlaget har endret seg tildels ganske dramatisk. En lærebok fra 1980 kunne likesågodt vært fra 1880 ut fra hvor relevant den er nå. Ikke engang selveste Albert Einstein ville ha forstått den nye fysikken. (Imidlertid var han en nysgjerrig og leken type så jeg tror han ville ha vært fascinert av feltet og hentet seg inn raskere enn de fleste.)
Filosofen Demokrit levde for drøyt 2500 år siden. Han tilhørte den samme gjengen som Epikur. Spørmålet han tumlet med var om det stoffet som virkeligheten er laget av var “glatt” eller “kornete” i sin grunnleggende struktur. Gjennom en serie tankeeksperimenter kom han frem til at virkeligheten er nødt til å være kornete for at vi skal kunne erfare den som vi gjør og han kalte kornene atomas, det udelelige. Dermed oppfant han det vi nå kaller kvantefysikk, men det skulle ta litt tid før idèene hans nådde frem til den verden de fleste mennesker befolker, altså “den naive realismen”. Folk har en tendens til å ikke høre på filosofer fordi filosofer har en tendens til å ligge lysår foran alle andre i tenkningen sin. Sånn har det alltid vært. Det handler ikke om intelligens (selv om det hjelper). Det er mer en slags evne til å se med sinnet.
Et par tusen år senere hadde Niels Bohr et filosofisk øyeblikk da han sent en kveld satt og så ut av vinduet sitt ved universitetet. Han la merke til en person som gikk langs en sti som var punktvis opplyst av gatelykter, men på en slik måte at det var mørke felter mellom dem. Måten denne personen vekslet mellom å være synlig innenfor kjeglen av lys fra gatelyktene og usynlig i de mørke feltene mellom dem gav ham en plutselig innsikt (som er noe folk av og til får) om partiklenes doble natur, eller hvordan alt som eksisterer “blinker” mer enn det “lyser”. I prinsippet det samme som Demokrit allerede hadde tenkt, men denne gangen av en person med stor matematisk uttrykksevne. Det neste som skjedde var etter måten revolusjonært. Folk måtte holde fast på hodene sine og seriøst vurdere sin egen mentale helse når det etterhvert ble klart hva de fysiske implikasjoner av kvantemekanikken egentlig er. Virkeligheten er ikke stabil.
Som alle vet er det mye komisk i denne verden. Ikke minst menneskers forhold til det de tror er kunnskap. Om ikke allerede definisjonen av idioti er “det å tro at man vet noe” så burde den endres til dette. Det er ikke uvitenhet som gjør folk til idioter, det er følelsen av å ha rett. Det at man velger å tro på dårlig, mangelfull eller naiv informasjon. Det at man blir opphengt i noe. Og der henger man og vaier i vinden, inntil kunnskapen kommer og frigjør deg. Det vil si, hvis dette noen gang skjer. Mange går gjennom hele livet uten å bli frigjort på dette viset. Til og med Einstein, som er et navn de fleste typisk nevner hvis de blir spurt om de kjenner til noen særlig intelligente individer fra historien, klarte ikke helt å godta kvantemekanikken. Det var litt drama rundt saken for en hundre års tid siden, men alt dette er glemt nå.
Uansett, det som hendte her om dagen var at jeg observerte noen si Demokrit tok feil, for atomene er ikke de minste partiklene som finnes. Herregud. Sånn kan det gå når man tror at man har et poeng mens man egentlig har misforstått hele greia. Demokrit visste naturligvis ikke noe om atomer og selv om han hadde visst noe ville han ha sagt at det er ikke atomene han mener, men det som er inni dem. Det var noen andre – jeg tenker … kanskje John Dalton? – som begynte å bruke ordet atom om de minste stabile byggesteiner i materien, men dette hadde ikke noe med Demokrits lære å gjøre på noe annet vis enn at selve det greske ordet for “udelelighet” ble resirkulert til bruk i en moderne, teknisk sammenheng. Max Planck er den som mer enn noen andre har berørt Demokrit slik sett. Det vi kaller Planckskalaen handler om de minste, fysisk mulige enheter for tid, rom og masse. Avstanden fra den ene enden til den andre av et elektron måles i Plancklengder. (Bruk Google hvis dette er noe som vekker interesse.)
Men fra det minste til det største: Universet defineres som alt rom og all tid med alt sitt innhold. Det finnes ikke noe “utenfor” universet. Vi kan illustrere dette med å reise til nordpolen. Så snart man har kommet frem til det fysiske nordpolpunktet kan man ikke komme lengre nord. Retningene øst og vest opphører også å eksistere. Den eneste aktuelle retning man kan bevege seg i er sørover. (Vi utelukker “oppover”.) Tenk gjennom saken så vil du se poenget. Det er absurd å snakke om “utenfor universet” og den eneste grunn til at man allikevel klarer å fantasere om det er at man er idiot. Tilstå, slyngel. Din misforstand definerer deg. Enkelte snakker om “multiverset” (andre om branespace), altså at det skal foreligge et uendelig antall universer som vårt eget, som individuelle såpebobler i en evighet fylt av skum. Hva annet kan man gjøre enn å ta pannegrep og stønne. Herregud. For ikke lenge siden trodde man at galaksen vår – altså Melkeveien – var alt som fantes, men nå vet vi at vårt lokale hjemsted i universet, stort som det enn måtte være (faktisk veldig stort), bare er et nærmest usynlig støvkorn i den kosmiske veven. Menneskehjernen er dårlig egnet til å forså konseptet “uendelighet” men det lar seg håndtere matematisk.
Uansett, det er tidlig på morgenen her hos meg. Nok prat. Jeg vil ha kaffe.
