APECALYPSO

Mitt inntrykk av ADL – Anti Defamation League – i USA har vært så som så mange ganger. Ikke all kritikk av Israel er antisemittistisk av natur og man har lite politisk fortjeneste å hente på å fordømme enhver den som engang så mye som hvisker noe om at alt kanskje ikke er helt tipp-topp i forholdet mellom israelere og palestinere. Det er noe med at den sterkeste part i et slagsmål er den som har det moralske ansvaret for å bringe fiendtlighetene til opphør. Palestinere har mange saklige klagemål som bør lyttes til. At noen taler palestinernes sak betyr ikke dermed at de planlegger å ødelegge den israelske staten og myrde alle jøder. Det finnes nyanser på skalaen mellom Zvi Zamir og Reinhardt Heydrich, for å si det slik.

ADL har imidlertid fått en talentfull leder i Jonathan Greenblatt. Uansett hva slags operasjon man driver, fra en enslig slusks privatøkonomi til finansministeriet i et stort land, det handler om å gjøre det beste man kan få til med de ressursene man har til rådighet. Til sist er det uansett resultater alt handler om. ADLs arbeid er politisk av natur. Gode politiske resulater forutsetter at man blir tatt alvorlig og lyttet til av de som tar politiske beslutninger. ADL ble stiftet – først under navnet B’nai B’rith – for ganske nøyaktig 109 år siden, i september 1913, i tilknytning til prosessen mot Leo Max Frank (1884-1915), som endte med at han ble lynsjet etter mistanke om drap på en 13 år gammel jente som jobbet på en fabrikk hvor han var oppsynsmann, i Atlanta, Georgia. ADLs formål er å jobbe mot antisemittisme i det amerikanske samfunn og internasjonalt, gjennom opplysningsarbeid og politisk påvirkning.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det er sannsynligvis umulig å forestille seg hvordan det oppleves for noen å bli hatet bare fordi man har trukket et lodd i livets lotteri som gjorde at man ble født som jøde. Vi som ferdes med norsk pass møter som regel aldri noen problemer ved noen slags grenseoverganger eller politikontroller noe sted i verden. Norge? Fredelig sted. Det var noe aggresjon for tusen år siden men ting har vært rolige siden da. Å være rik, nordisk og hvit har sine privilegier. Det må imidlertid være vanskelig å forholde seg til den mørke historiens skygge som hviler over det å ha jødisk identitet, enten man er israeler eller statsborger i noe annet land. Jeg klarer ikke helt å fatte det. Tidlig i oppveksten bladde jeg i bøker som handlet om Den andre verdenskrig, eller krigen som man bare sa den gangen. Siden har det jo vært mange kriger. Noen av disse bøkene hadde bilder. Nakne, avmagrede menneskelik lå stablet opp som tørrfisk langsetter brakkeveggene i konsentrasjonsleirene. Folk brukte hjullaster for å dumpe dem nedi massegraver. Fæle ting. Fæle mennesker. Fæl verden hvor slikt kan skje.

Noe annet jeg husker er olympiaden i München i 1972. Jeg var ni år den gangen og interesserte meg for vektløfting. Leif Jensen vant gull for Norge. Det var stor stas. Knut Knudsen vant også, i sykkelløp. Man fikk ikke kjøpt “guttesykler” med bukkestyre den gangen så vi skrudde løs det styret vi hadde og snudde det slik at det lignet mer på racersyklene. Så syklet vi omkapp. Det gikk ikke alltid bra. Noe annet som heller ikke gikk bra under olympiaden i 1972 var at terrorgruppen Svart september kidnappet og drepte tilsammen elleve idrettsutøvere fra Israel. Fjersynsbildene gikk over hele verden i sanntid, fordi dette var den første olympiade med direktesendt fjernsyn. Den olympiske komitè valgte imidlertid å fortsette med lekene, fordi, som de sa, noe annet ville vært ensbetydende med å gi terroristene seieren. Dette skapte imidlertid stor harme blant israelere og var utvilsomt med i beslutningsgrunnlaget da Mossad bestemte seg for å spore opp og henrette alle som de klarte å knyttet til denne aksjonen, særlig selveste lederen, Ali Hassan Salameh.

Slik gikk det til at marokkaneren Ahmed Bouchiki ble drept med tolv pistolskudd på Lillehammer den 21. juli 1973, foran øynene på sin gravide kone. Noen – ingen vet hvem – hadde tipset Mossad om at Ali Hassan Salameh skjulte seg i Norge under falsk identitet og jobbet som kelner ved Skogli Badesanatorium på Lillehammer. Følgelig satte de raskt sammen en gruppe som ble sendt til Norge for å ta seg av saken, og etter å ha spanet på Bouchiki i et par dager gikk de til aksjon og drepte ham mens han var på vei hjem fra kino sammen med sin kone. Derfra og ut gikk imidlertid operasjonen deres mildt sagt i vasken. Ikke bare hadde de drept feil mann, basert i en overfladisk likhet av utseende, men tilsammen fem av agentene – imidlertid ingen av de som brukte våpen – ble pågrepet og trukket for retten i det som den gangen var så stort et mediasirkus som noen hadde sett. Men de fleste har glemt alt dette nå.

Siden gikk det drøyt tyve år før noen påpekte at Bouchikis enke aldri hadde fått noen form for oppreisning eller erstatning, verken fra Norge eller noe annet land, for det som skjedde på Lillehammer i 1973. Dette ble tatt tak i og medførte at enken og datteren, samt en sønn fra et tidligere ekteskap, fikk erstatning for drapet fra Israel, samt billighetserstatning fra den norske staten. Israelsk politikk er å aldri kommentere det sikkehetstjenesten deres gjør så det har aldri kommer noen offisiell bekreftelse på at det var de som stod bak aksjonen, men den tidligere Mossad-offiseren Mike Harari skal visstnok ha uttalt i israelsk presse at det var de som føkka opp denne saken og at de beklager dette, men sånn blir det noen ganger når man er i krig. Feil blir begått. Man får bare leve med det så godt man kan.

Internasjonalt regnes bruk av ordet “kulturmarxisme” som en underhånds referanse til den store jødiske verdenssammensvergelsen. Bare nynazister snakker om kulturmarxisme. Tanken er den samme som den alltid har vært, at hele forjævliseringa av samfunnet kan spores tilbake til jødiske media-kontrollerende bankfolk og deres spyttslikkende lakeier her i vesten, særlig alle sosialdemokrater. Globalisering og ny verdensordning – altså “nasjonenes oppløsning” til fordel for et multikulturelt samfunn – betraktes som en konspirasjon innstiftet med det formål å utrydde den hvite rasen. Det er naturligvis ikke klokt for en femøring, men sånn tenker man i disse kretsene. Ære være alle de som jobber mot antisemittisme og andre former for rasisme ut fra offerets ståsted, men hvis dette skal monne må normale hvite mennesker komme på banen og markere tydelig at nynazisme ikke typisk er noe “hvite mennesker” driver med. Det er bare et fåtall galninger som har mere hestepære enn lyspære oppå skuldrene sine. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å være redd for de hvite. Skjønt man kan ikke klandre dem for å være skeptiske. De hundre gangene det går bra oppveier ikke for den ene gangen det ikke går bra.

Kvinnefrykt er noe som kan få knærne til å skjelve hos selv den mest hardbalne parodi på maskulinitet. Den psykologiske mekanismen som er i spill her er velkjent. Folk er redde for å bli “avslørt” og latterliggjort. Dette gjelder alle mennesker, uansett kjønnsidentitet, men fenomenet er særlig fremtredende hos menn som legger ned mye innsats på å fremtre som “mandige”. Selvsagt forstår enhver middels intelligent kvinne at hun har denne heksemakten, men i den grad hun er et anstendig menneske er ikke dette noe som gleder henne, snarere noe hun på en oppgitt måte aksepterer som noe hun må leve med. Menn er skrøpelige skapninger. Store og sterke i fysisk forstand, men psykologisk sett på ingen måte like seige i veden som kvinner. Sånn blir det når man må vokse opp omgitt av fiender.

Det finnes ikke etter min mening noe slikt som “den kvinnelige mystikk”. Hele rumpedansen handler til syvende og sist om at kvinner (som regel) har en livmor og at menn fra naturens side er programmert til å deponere sædskvetten sin i nærheten av en livmorsåpning. Veien dit oppleves imidlertid som lang og kronglete for mange. De ser etter snarveier. Hvorfor ikke nyttiggjøre seg av den fysiske overmakten? Lene seg litt innover, så å si, og gjøre stemmen dyp og overbevisende. Forklare ting for henne. Blomster og bier og sånt. Mentaliteten er best beskrevet av islendingene med ordet hrùtskyring. Bukkemål. Eller “mansplaining” som de sier på engelsk. Marilyn French skrev en bok hvor en av karakterene sier til noen annen: Alle menn er voldtektsforbrytere. Denne ene setningen har siden den gangen blitt fremholdt som bevis for at feminister er mannshatere. Hvilket er, hva skal vi si, voldtekt av et litterært konsept tatt ut av sin sammenheng.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Jeg er ikke selv særlig velorientert om feministisk teori. Jeg er ikke kvinne. Det er ikke mitt problem. Det er tvilsomt at jeg har noe nyttig å bidra med så jeg holder meg unna hele greia. Det ligger i selve ordet at kvinnesak ikke er min sak. Jeg har ingen mening om hva det “betyr” å være kvinne. Jeg har ikke engang noen mening om hva det betyr å være mann. Jeg forholder meg til individer, ikke representanter for grupper, uansett hvordan dette eventuelt defineres. Om noen spør meg hva slags råd jeg ville gitt en ung mann vil det være å prøve å holde sutrekuken din nedi buksa når du ferdes ute blant folk. Ingen ønsker seriøst å høre om sexeventyrene dine, og ihvertfall ingen klagemål over mangelen på tilbud om spennende sexeventyr. Det regnes ikke som mandig å bekymre seg for om man er mandig nok.

Noen skjemtegauker har begynt å ferdes rundt i mediajungelen med spørmålet hva er en kvinne? Det korrekte svaret er naturligvis å først gi dem en springskalle, deretter to harde spark mot leversida av kroppen før man skriker nå vet du hvordan det føles! Nå er du en kvinne!. Men sånt kan man jo ikke bare gjøre sånn helt uten videre, uansett hvor moralsk korrekt det er. Kjønnsrolledebatten er jo først og fremst en saklig utveksling av intelleligente argumenter mellom dannede mennesker innenfor rammene av det ytringsfriheten er ment å brukes til. Så da så. Man får bare være høflig, smile pent og be dem ta seg en lang spasertur på en kort brygge. Hva er en kvinne? Det vet da vel for faen ikke jeg. Herregud for et dustespørsmål. Kan du ikke bare kle deg i kvinneklær og se hva som skjer?

Det vi kaller patriarkatet er i virkeligheten en kristenfundamentalistisk ideologi som handler om økonomiske enheter. De tenker ikke at samfunnet er sammensatt av et antall individer, men at kjernefamilien er hva alt handler om. Familiefedre sørger for enhetens inntekter mens husmoren steller hjemme, tar seg av alle barna og denslags. Samfunnet må tilrettelegges for familier, sier de. Kvinner bør settes i avl så tidlig som mulig mens mennene er ute i krigen og sørger for at fremskrittet beveger seg i riktig retning. Eventuelt kan de godta noen skjoldjomfruer som gjennom sin stålsatte kyskhet oppnår nærmest en slags æresstatus som “funksjonelle menn”. Men sex hører ekteskapet til, ihvertfall for kvinnene, siden det jo er de som kommer med den fruktbare mark som mannen stikker plogen sin nedi og “harver over” med det formål å skape nye arbeidsmaur til tua. Slik går verden videre, dag for dag.

‘

Sverige er en baltisk stat, eller som vi sier i Norge, et Østersjøland. Mesteparten av svenskekysten er østkyst. Dette kan ikke understrekes sterkt nok når man skal vurdere de kulturelle forskjellene mellom Sverige og Norge. De er østvendte. Vi er vestvendte. Grensetraktene mellom våre to land består i tildels uveisom villmark hvor det finnes totalt 64 grenseoverganger mellom Svinesund og Treriksrøysa, en avstand på 1859 kilometer. Mellom årene 1611 og 1718 var Sverige en politisk stormakt som dominerte hele Østersjøregionen, inntil den såkalte Store nordiske krig mellom årene 1700 og 1721 gjorde slutt på dette, samtidig som det etablerte Russland som et imperium under Peter Aleksejevitsj Velikij Romanov, ofte beskrevet som “den store”. Krigerkongen Karl XII sitt nederlag ved Poltava i Ukraina i 1709 var hva som avgjorde skjebnen til hele denne regionen like frem til i dag. Svenskene har på ingen måte glemt dette. Heller ikke russerne.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

I den nyere historie har Sverige satset på sentralisering og industrialisering, men landet er fortsatt “eid” av en håndfull svært rike og mektige adelsfamilier som via diverse trådtrekking i realiteten kontrollerer det svenske samfunnet. Juridisk sett er riktignok den svenske befolkningen både gamla och fria men i den endelige analyse er de leilendinger til adelsstanden på samme måte som i Storbritannia. Flere likheter mellom svenskene og britene er at de samlet tidlig befolkningen i byer for å bruke dem til industriformål. Derfor har begge disse landene i lang tid hatt byer med tildels svært brutale slumforhold med alskens fattigdom og armod siden den industrielle tidsalder begynte. I senere tid har også både Sverige og Storbritannia byttet ut filleproletariatet i de verste strøkene med innvandrere. Forutsigbart nok har dette medført at de “klassiske” sosiale problemene i allerede etablerte slumområder har blitt rokert fra de innfødte til “de andre”. De som pleide å være “på bunnen” har nå endelig fått noen de anser å være under seg selv, noe de ivrig påpeker ved passende (og upassende) anledninger.

Storbritannia fikk nylig en ny statsminister. Liz Truss. Halvt robot, halvt svartalv. Hundre prosent drittsekk. Ganske komisk at dronningen døde bare få timer etter å ha berørt hånden til Liz Truss. Vi venter i spenning på å se hva slags jævelskap den nye fascistregjeringen i Storbritannia klarer å få til av sorg og ødeleggelse. Sverige har så langt unngått å havne i fascismens klør, men de gjør så godt de kan. De demokratiske kreftene i Sverige har knyttet landet til den eneste europèiske alliansen som teller i våre dager, EU. Maktpolitisk sett trekkes det imidlertid i tråder. De aller rikeste er best tjent med at det finnes mange og tilsynelatende uløselige sosiale problemer. Slik er det i alle land som har beholdt middelalderske overklassesystemer. Som vi alle vet er marxisme en kritikk av økonomisk liberalisme, slik den fremkommer blant annet via Adam Smith, mens fascisme er en kritikk av marxismen. Mussolinis “korporative stat” fjerner individets behov for selvrealisering gjennom eget arbeid. Alt henger sammen med alt, som Gro Harlem Brundtland påpekte i et epifant filosofisk øyeblikk.

De som elsker Vladimir Vladimirovitsj Putin liker mest av alt at han er den eneste seriøse trussel mot EU-hegemoniet i Europa. De liker som regel også alle andre “big-man” type ledere, som de føler er “på deres side” i kampen mot høye skatter, urettferdige byråkratiske regler og fremmedfolk fra fjerne land som kommer for å utrydde den innfødte befolkningen og ta over samfunnet. Propaganda virker. Dette vet vi med sikkerhet. Det såkalte “folket” lar seg drive som en bøling med stupide krøtter av selv bare en middels begavet propagandist. Kunsten er å hisse dem opp helt til de ikke lenger klarer å tenke klart, de bare står der og brøler. Sjølråderett!!! Et utopisk ideal som ligner barnets vage lyst til å selv bestemme når det bør være leggetid. Men det er en svært sterk psykologisk mekanisme, denne uforløste trangen til å forstå hva som skjer og bestemme i sitt eget liv. Derfor tiltrekkes de av politikere som presenterer enkle forklaringer på de kompliserte sosiale og økonomiske problemene man alltid finner i samfunn med stor ulikhet mellom de rikeste og de fattigste. Det er jødenes skyld. Den nye innenriksministeren i Storbritannia, Suella Braverman, har allerede uttalt offentlig at deres hovedfiende er “kulturmarxistene”. Vi som husker helt tilbake til 2011 legger merke til at disse også var hovedfiendene til Anders Behring Breivik.

Fra min egen ungdomstid tidlig på 80-tallet husker jeg at det å reise til Sverige alltid betydde noe helt annet enn det å reise til Danmark, selv om disse to tingene i utgangspunktet burde være ganske like. Danmark gikk på bayere og hasjisj mens Sverige var raggare på amfetamin. Sverige har alltid vært et skummelt land. Det er de ennå. Folk skyter hverandre på åpen gate. Ihvertfall helt siden på 70-tallet (eller altså “så langt som jeg kan huske” som folk sier) har ungdomsgjenger kriget mot hverandre over de lokale rettighetene til å selge narkotika. Sånn har det alltid vært, bare at nå er mange av dem brune i huden. Derfor spretter nynazistene opp i stå. Aha! sier de. Se hva svartingene gjør mot våran fjellhöga nord! Fordi de kunne selv tenkt seg å styre med denne lukrative forretningen. Og alle de redde skriker av skrekk, som de alltid gjør. Mennesket som skapning kan betraktes både som tragedie og komedie. Begge deler av den samme årsak, at vi har talenter for å tenke og fatte rasjonelle valg men vi foretrekker å være idioter. Derfor går det som det går. Man kan bare ønske svenskene lykke til med sitt oppkommende Riksdagsvalg. Prøv å ikke føkke ting opp alt for jævlig.

Er Donald Trump en varulv? Det virker ihvertfall som om det behøves noen slags juridisk sølvkule for å felle ham. Hele affæren kommer uten tvil til å bli fingransket av historikere for så lenge som det skal finnes en organisert stat ved navn United States of America. Dessuten sikkert også mange utlendinger, dog sannsynligvis med mindre behov for å “forstå” hva som har skjedd. Det er jo åpenbart. El es un idiota. Mannen er idiot. Og når man hyrer en idiot vil idiotiske ting skje. Dette er menneskelig kunnskap som er hvor gammel som helst. Etter min mening koker det hele ned til en svært alminnelig amerikansk fordom: At autoritet er noe mennesker kan ha. Også psykologisk sett er hele greia deprimerende banal. Den unge Donald vokste opp i omgivelser av rikdom, med en dominerende far som trente sin sønn til å bli den samme type hensynsløs drittsekk som han selv var. President 45 er intet mysterium. Han er ikke engang litt interessant som type. Hva som imidlertid er fascinerende er den massivt ukritiske kulten av “følgere” som han av en eller annen grunn har opparbeidet seg. Også i Norge.

Som vanlig innenfor politikken handler nynazistiske bevegelser ikke så mye om hva du tror du er som hva nynazister tror du er. Når og hvis de danner seg inntrykk av at du er “deres mann” er det sannsynligvis noe du gjør feil. Og hvis du ikke korrigerer dette forholdet så snart det blir bekjentgjort så er du deres mann og alt du gjør derfra og ut må granskes under denne horisonten av forståelse. Selv om stemmer er den eneste valuta som kan kjøpe noen en maktstilling innenfor et demokratisk system er det ikke alle stemmer som er verdt å ta med seg, særlig ikke når det foreligger en implisitt forståelse av at du må gjøre noe for denne kategorien av særinteresser i samfunnet. Barbara Corcoran, som var en av dommerne i den britiske fjernsynsserien Dragon’s Den (hvor opplegget er at kandidater presenterer sin forretningsidè for en gruppe av “drager” som siden enten vil forkaste greia di eller investere i den), sa om Donald Trump at hun pleide å feste sammen med ham på 80-tallet i New York og at etter hennes mening har han bare ett talent, han er flink til å snuse seg frem til menneskers frykt og svakheter og siden utnytte dette til sin egen fordel. Kort sagt, en bølle av den typen som psyker ut folk med en truende væremåte. Fortsatt ikke akkurat noen psykologi som er egnet til å kvele gjespen, men også fortsatt ganske fascinerende at de tøffe amerikanerne pyser ut i møtet med noe så banalt. Kanskje de ikke er så tøffe som de tror. Hva skal man si til folk som synes at Donald Trump er imponerende? Herregud.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Siden man uansett er nødt til å ha noen fordommer, for slik er menneskesinnet konstruert, så foretrekker jeg å ha noen kunstige og teatrale greier som jeg har snekra sjæl. Custombygg, liksom. Her er et eksempel: Hvis det å prøve å se for deg noen ha sex medfører at du må kaste opp litt i munnen bør du ikke prøve å etterligne stilen til vedkommende. Finn noen som ser bra ut når de danser og etterlign dem istedet. Trust me. Det lønner seg i lengden. I mitt eget liv vil jeg si at de menneskene jeg respekterer mest tenderer mot å være slike som “borgerskapet” anser å være motorsykkelbanditter og farlige kriminelle. Hvorfor? Fordi du kan stole på at de alltid snakker sant. Fordi de ikke godtar noe tøv. Fordi de ikke lever i en verden hvor man kan love gull og grønne skoger men aldri oppfylle noe. Dette er alt. Jeg er ikke kravstor. Men jeg har overhodet ingen tålmodighet med bløffmakere. Snakk sant og stå for det du sier. Innrøm at du tar feil når du tar feil. Og for guds grønnjævlige skyld, ikke vær en kødd. Hvor vanskelig kan det være? Jeg må innrømme at hvis noen sier rekk opp hånda hvis du ikke liker amerikansk utenrikspolitikk så spretter armen min til værs like fort som når en vårkåt nynazist ser et hakekors. Jeg liker virkelig ikke “Amerika”, verken som konsept eller politisk entitet. De har mye fin geografi og enkelte sløye folk her og der, men som helhet er det noen stusselige greier. Imidlertid har USA fingrene sine tredd oppi omtrent alle menneskelige kroppshull som finnes rundt om i verden, så man er, direkte eller indirekte, nødt til å forholde seg til amerikanerne. Det vil for eksempel ikke la seg gjøre å løse klimaproblemene uten at man har med seg USA, så av den grunn alene er det verdt å holde seg for nesa og diplomatisere så godt man kan. Dette er, som Henry Kissinger sa, realpolitik. (Ordet er tysk, så derfor bare en K.) Menneskeheten har ikke tid til å drive og tøyse rundt med idioter som Donald Trump. Dette virker det imidlertid som om den nåværende administrasjonen forstår, så man kan tillate seg litt forsiktig optimisme.

Fryktløshet er ikke noe som eksisterer i naturen. I den grad noe menneske er fryktløst snakker vi i virkeligheten om en alvorlig mangel i det emosjonelle apparatet. Personer – eller for den saks skyld en hvilken som helst “høyerestående” skapning – som ikke har evnen til å føle frykt vil sannsynligvis forsvinne ganske raskt fra det genetiske registeret, fordi selv om det går an å bli alt for skvetten av seg så er det også slik at virkelige farer – noen av dem dødelige – eksisterer der ute. Dersom man ikke har realitetsorientert intelligens er frykt det nest beste. Vi kan også si at frykt er et aspekt av det såkalte instinktet som finnes hos alle dyr og som påbyr individet å overleve og formere seg. Eller med andre ord: Unngå det farlige, oppsøk det seksuelle. Problemet er bare at det seksuelle også har en tendens til å være farlig.

Mye av det vi kaller “menneskelig intelligens” burde etter min mening heller kalles fantasi. Forestillingsevne. Snarere enn noen slags digital informasjonsprosessor bør menneskehjernen betraktes som en analog billedgenerator. Selv de mest matematisk gjennomarbeidede planer er bare fantasier før de iverksettes. Det er derfor vi kaller det virkeligheten, fordi det er den delen av eksistensen som skiller det som virker fra det som ikke virker. Dette er en liten gyllen hemmelighet som skjuler seg i språket og som vi har arvet fra tysk. Hvis noe ikke virker er det ikke virkelig. Fra den samme språkroten stammer ord som virksomhet, verktøy, samvirke, og så videre. Ting vi gjør og ting vi bruker for å få ting gjort. Vi kan si at det norske språket dypest sett assosierer virkelighet med “aktivitet”. Dette er selve livsgrunnlaget. Hvis noe forblir ubevegelig gjennom lang tid regner vi det som “dødt”. Det gjør ingenting. Det virker ikke. Det er ikke en del av vår virkelighet.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Hvilket bringer oss til det hinsidige. Nærmere bestemt den tidligere nevnte fantasien. “Ingen røyk uten ild” er noe folk typisk sier som en metafor for kausalitet, altså årsaksrekker. Enhver virkning som vi kan observere antas å ha en årsak, som i sin tur og orden er en virkning av en tidligere årsak, og så videre, helt tilbake til “den første årsak”, som Aristoteles kalte den ubevegelige bevegeren. Ikke fordi han anså det å være noen slags person men fordi språket tross alt har sine begrensninger. Vi vet ikke hva som er “den ultimate årsak” noe mer enn vi vet hva som er den siste virkning. Vi befinner oss så å si in media res, midt i tingene, men vi har en – om enn noe begrenset – evne til å observere vår omverden og danne bilder i hodet av hva som muligens er forklaringen på det som foregår. Dette har mennesket alltid gjort, på mer eller mindre disiplinert vis. Vi som lever i dag er på ingen måte mer intelligente enn forfedrene i steinalderen. Vi har faktisk ganske dramatisk mye mindre hjernevolum enn dem, hvilket i det minste indikerer at de hadde mer rå prosessorkraft til rådighet slik sett. Imidlertid regner vis oss som mer velinformerte enn dem fordi vi har et større kollektivt akkumulert datagrunnlag enn tidligere mennesketyper. Veien fra det ene til det andre går gjennom språket. Intelligensens ypperste oppfinnelse.

Jeg følger noen såkalte vloggere – videobloggere – på YouTube. Hva skal man si? Noen slags private kringkastingsforetak. Jeg liker hvordan utviklingen har beveget seg bort fra fjernsynet som den store stygge ulven når det gjelder folks fantasier om hvordan skadelige tanker sprer seg i samfunnet. For ganske lenge siden ble boktrykkerkunsten betraktet som noe satanisk. Siden ble bøker regnet som noe av det mest respektable man kunne sitte i en krok og kose med. I løpet av min egen oppvekst var det ganske vanlig å se ymse slags synsere sitte der aldeles ville i blikket og legge ut om hvordan fjernsynet var noe slags vardøger som varslet om samfunnets undergang gjennom en degenerativ påvirkningskraft på barn og unge. (Ironisk nok var de ofte å se på fjernsynet.) Og da hjemmevideo ble vanlig tok det helt av. Nå i dag er det vanskelig å se hva all skrekken handlet om. For eksempel er ikke videovold et ord man typisk hører særlig ofte lenger, men ved et tidspunkt var tilsynelatende enhver halvstupid Nostradamus wannabe ute på idèmarkedet med dommedagsfantasiene sine. Dagens store snakkis sånn sett er imidlertid den vidunderlige verdensveven. Internett. Det store spranget i forhold til menneskelig informasjonsdeling. Nå for tiden er det slik at enhver fremmelig fjortis i løpet av et par timer kan grave opp like mye saksinformasjon om nærmest hva som helst som det ville tatt et helt team av etterforskende journalister mange uker å sette sammen på 80-tallet.

Uansett, jeg følger noen vloggere. Noen ganger snakker de om hverandre. En slik var irritert på en annen fordi han ikke likte hvordan denne andre snakket om Carl Gustav Jungs psykologi, nærmere bestemt teorien om “det kollektivt underbevisste sinn”. Han var sint fordi Jung etter hans mening tok feil om dette. Det finnes ikke noe “organisk internett” som man kan laste ned informasjon fra på mystisk vis. Det er ikke slik at vi alle er forbundet med hverandre via egenskaper i hjernen, langt mindre noen “åndelig dimensjon” som er tilgjengelig gjennom spesielle teknikker; meditasjon, ritualmagi, eller hva har du. Alt dette er overtro man må avvise på det mest kontante hvis man vil unngå å råtne på rot fra hodet og ned. Om dette er det å si at jeg er enig i konklusjonen ut fra det foreliggende premisset. Problemet er bare det at premisset er feilaktig. Jung sa aldri at menneskene er forbundet med hverandre gjennom en kollektiv underbevisst mekanisme. Det han sa var at selve hjernens struktur legger visse føringer for hva slags bilder vi har en tendens til å danne i hodet. Videre så sa han at vi kan kartlegge noen av disse “typiske tankeformene” gjennom hva som fremkommer i språket. Han kalte det arketyper. Konsepter som er umiddelbart gjenkjennelige for alle mennesker, overalt, på alle språk og til alle tider, hinsides enhver kulturell forskjell. Det er derfor så mange historier folk forteller har en tendens til å ligne på hverandre, fordi folk dypest sett ligner på hverandre, ikke fordi det har vært noen kulturell kontakt mellom dem. La oss – ikke uten et humoristisk glimt i øyet – kalle det Pyramideprinsippet. Årsaken til at så mange oldtidskulturer har bygget pyramidelignende strukturer med overfladisk likhet er fordi dette er en stabil måte å bygge i høyden uten å bruke avanserte ingeniørkunster. Vi kan av naturlige årsaker ikke observere alt folk bygde som siden raste sammen fordi vektfordelingen gjorde byggverket ustabilt. Vi kan anta at de så, lærte og siden brukte materialene på mer fornuftig vis. Et bedre spørsmål er hvorfor folk føler behov for å anlegge kunstige fjell i det hele tatt. Her dukker arketypen “hellige fjell” naturligvis opp.

Man må være mer enn bare blind for å ikke legge merke til at sola kommer og går i løpet av døgnet. Denne kjernefysiske fusjonsprosessen som befinner seg åtte lysminutter unna oss avgir massive mengder stråling som hudcellene registrerer. Vi kaller det “solvind” og den eneste grunnen til at det ikke umiddelbart dreper oss er at jorda har et magnetfelt som beskytter oss. Det er ikke teknisk sett ukorrekt å si at sola er en “gudsmakt” og dette har da også vært vanlig i alle kulturer vi kjenner. Den er livsfarlig men den er også livgivende. Intet rimelig fornuftig menneske behøver noen detaljert forklaring av hvordan og hvorfor. Det er en åpenbar sannhet. Den som ikke respekterer sola vil ikke leve særlig lenge. Til og med i Norge – som er omtrent så langt nord som mennesker kan overleve – er det mulig å pådra seg dødelige skader av solskinn. Å bevege seg oppover i et landskap medfører at man beveger seg “nærmere sola” (selv om dette er en ubetydelig distanse i kosmisk målestokk). Altså nærmere deg min gud som salmen sier. Folk har ikke typisk bygget pyramider i landskap som har naturlige fjell av respektabel høyde. Men i for eksempel jungelen i Guatemala, Belize og Mexico finner vi “solpyramider” hvor toppen stikker opp over trekronene og derfra ligner jungelen et grønt hav. Mange hevder at zigguratene i Irak ble bygget fordi befolkningen der kom fra et sted hvor man opererte med “hellige fjell” men siden deltalandskapene i Mesopotamia er så flate ble det nødvendig å anlegge kunstige fjell. Vi skal imidlertid ikke undervurdere den hjertebankende følelsen som begrepet utsikt har en tendens til å fremkalle i mennesker. Slik sett er en “tindebstiger” (som liker å nyte den følelsen man får når man står på toppen og ser på alt der nede) noe annet enn en “fjellklatrer” (som liker mestringsfølelsen man får etter å ha fullført en vanskelig – og farlig – oppgave). Mange mennesker bruker den dag i dag fjell til å konfrontere sin frykt og kaller dette mot. Bare de tapre vil nå toppen. Ikke så rent får mister livet under denne utforskningen av eget vågemot. Ofte er vi ikke engang noe i nærheten av så kompetente som vi fantaserer om at vi er. Sic transit gloria mundi. Men det er interessant hvordan det er så vanlig å assosiere det som er “bedre” enn det vanlige som også “høyere”. For eksempel sosiale hierarkier. Sjefen befinner seg “over” de ansatte. De opplyste har oppnådd en “høyere” form for bevissthet. Og sånn går dagene.

Det er litt uklart hvor frankerne kom fra, men det er definitivt sikkert at landet Frankrike er oppkalt etter dem. Noen sier at ordet “franker” betyr en fri mann, altså som i uttrykket “fri og frank”, mens andre mener at ordet henspiller på en type spyd som de foretrakk. (Vel, egentlig en lanse men la oss ikke være pertentlige.) Klovis — eller Hlodowig — var den første frankerkongen og det var han som innstiftet det vi nå kaller det merovingiske dynasti. Hans tid her på jorda varte fra år 466 til 511. Som de velinformerte umiddelbart legger merke til, dette var på den tid Roma var i ferd med å dø. Akademisk konsensus sier dette skjedde i år 476 – i september – men sannheten er at Romas død var en langdryg prosess som i prisippet begynte da Konstantin flyttet hovedstaden i romerriket til der Istanbul nå ligger, og ikke sluttet med krampetrekninger før langt innpå 700-tallet. Siden tilkommer det pikante element som består i pavekirkens politiske innflytelse fra Roma.

Det virker sannsynlig at frankerne opprinnelig var keltiske leiesoldater i Romas tjeneste som valgte å carpe diem da den romerske staten begynte å vakle for alvor. Uansett hvordan dette forholder seg var det de som formet den tidlige middelalderen i Vesteuropa. Frankerriket hadde sine turbulente perioder gjennom årenes løp men det ligger jo der ennå, så noe må de ha gjort riktig. Som våre egne vikinger noen hundre år senere var merovingerne noen riktige jålebukker som likte å sprade rundt med langt, velstelt hår og fine klær. Det lange håret var et tegn på deres manndomskraft så det var ikke uten grunn at Pepin den gamle raket håret av den siste merovingerkongen da han selv tok over som kongen av frankerne og den første i carolingerdynastiet, men det var hans sønn Karlamagnus – Karl den store – som innstiftet det hellige tysk-romerske riket og dermed mer eller mindre sluttet ringen.

Men nok om det. Alle vet allerede alt om europèisk middelalderhistorie … og det de ikke vet er ikke vanskelig å finne på nettet.

Det interessante er at mens Klovis var frankernes konge – altså det man innenfor antropologien kaller en big-man – så endret dette seg over tid til å bli “kongen av Frankrike”, som er en subtil men viktig forskjell. Om vår nåværende kong Harald kunne man si “nordmennenes konge” men dette lyder litt sært. Kongen av Norge er en konstitusjonell tittel som kommer med visse seremonielle funksjoner tilknyttet statens drift, men han har ingen politisk makt, ihvertfall ingen som han bruker. Man hører “oppfordringer” i for eksempel nyttårstaler og denslags men disse ligger mer på noe slags moralsk plan. Stå på. Hold ut. Heng i stroppen. Livet er verdt å leve. Den type ting. Jeg hører ytterst sjelden noe jeg er uenig i fra det norske kongehuset.

Noen akker seg over prinsessa og negeren. Hva skal man si? Han er åpenbart noen slags “magisk tenkende” individ med tildels eksentriske idèer om selvet og verden, men hun Märtha-Louise er også litt pling i pæra med disse englegreiene sine, så de har sikkert mye å snakke om. Sannsynligvis tenker begge at de har funnet et godt parti så da får det gå som det går. Det er ikke viktig. Hun er bare et medlem av kongefamilien, det er Haakon Magnus som er kronprins og han virker som om han er både kompetent og tar oppgaven sin seriøst, så jeg ser ingen grunn til bekymring i så måte. Det går an å reise gyldige argumenter om hvor “riktig” det er å ha et arvekongedømme som øverste statsbærende prinsipp, men så lenge ingen av dem blir revolusjonære finnes det ingen saklig grunn til å utsette seg for belastningen med å ha periodiske presidentvalg med alt sirkuset det innebærer. Det er en snål innretning men den fungerer.

Selve staten er etter min mening det filosofisk mest interessante aspekt av politikken. Når folk snakker om “Norge” er det ofte uklart hva de mener. Selve landskapet med fjell, fjord og furu? Eller mener de nasjonen, altså “folket”? Noen ganger mener de imidlertd helt klart den politiske innretningen som administreres av en demokratisk valgt regjering, utgått fra stortingsflertallet (i praksis som regel en styringsdyktig koalisjon av flere partier). Vi kan diskutere hvordan vi skal velge representanter til Stortinget og på hvilket grunnlag regjeringsdannelse skal skje, men vi kan aldri diskutere om vi skal ha en stat. I den grad man representerer en seriøs trussel i så måte begår man høyforræderi (eventuelt landsforræderi hvis det er til en fremmed makts fordel, jussen er mer nyansert enn i mange andre land). Dette er ingen spøk. Det lønner seg ikke å kødde med staten.

Begrepet nasjonalisme slik det ofte brukes politisk er nesten alltid rasistisk. “Nasjonalt sinnelag” er ikke et uttrykk som har hatt noen positiv betydning siden Den andre verdenskrig. De som hopper paradis rundt disse grensene må ta seg i akt så de ikke trår helt feil. Staten har i motsetning til oss mennesker evig liv og derfor nok av tid til å utmatte selv den mest entusiastiske revolusjonære. Det norske samfunnet av i dag har en multietnisk og multikulturell befolkning. Man behøver ikke å like dette men slik er det. Vi hadde en blåbrun regjering en stund. Erna Solberg vil bli husket av historien som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som tok fascister med seg i regjeringen sin. Dette kan skje igjen. God politisk håndhygiene er åpenbart mindre viktig for partiet Høyre enn regjeringsmakt. Imidlertid er det såkalte Fremskrittspartiet for det meste en uryddig forsamling av inkompetente fjøsnisser som ikke ville overlevd i noe normalt politisk parti, så det kan hende det går an å styre dem med litt kløktig bruk av sukkertøy og ridepisk, men jeg er ikke optimistisk. Vi får se. Ting skjer i Sverige som får norske nynazister fra Fremskrittspartiet og utover til å bli helt klamme i hakket sitt av fryd. Det er ennå noen dager igjen til de holder Riksdagsvalg. Er vi like dumme som amerikanerne? Det gjenstår å se. Svenskene har aldri vært helt gode sånn sett. Kung Klauwn (uttalt med Skånedialekt) kan komme til makten, inspirert av høyreekstreme bevegelser i andre land. Vi andre får dømme med den forstand vi har.

I den grad det norske samfunnet før på fullstendig unyttige parasitter så er denne klovnen selve fotomodellen for konseptet. Hele hans liv har handlet om å grafse til seg rikdom og fordeler ved å “spille på systemet”. Dette er riktignok ikke forbudt og jeg har ikke engang noen seriøse moralske innvendinger mot at folk opererer i skyggene og kniper noen penger her og der gjennom sine manipulasjoner. Det er sannsynligvis bra for statens økonomiske og politiske immunforsvar at det finnes denslags parasitter i sirkulasjon. Problemet begynner når slike søker direkte politisk makt.

Indirekte politisk makt er noe de rike kultiverer gjennom mer eller mindre diskrète forhold til den politiske eliten. Slik har det alltid vært og slik må det nødvendigvis bli i et samfunn som består dels av offentlig, dels av privat sektor i arbeidslivet. Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker. At det foregår samkvem mellom pengefyrster og politiske maktmennesker er uansett uunngåelig, så vi kan like gjerne ha det i det åpne. Vis kortene. Ikke vær sjenerte. Alle skjønner uansett hva som foregår … og hvis de ikke har faktisk kunnskap vil de bare dikte opp noe som i de fleste tilfelle ser mye styggere og verre ut enn det som faktisk foregår.

Hvorfor har Øystein Stray Spetalen blandet seg inn i strømdebatten? Hva er hans strategi? Det virker i overkant dumt å vitse om at han kanskje har betalingsproblemer i forhold til de latterlig høye strømprisene vi har fått. Det virker også i overkant dumt å tenke at han har utviklet noen slags sentimental trang til å tale vanlige folks sak. Kort sagt, dette har noe med penger å gjøre. Han har noe å tjene på å kaste hatten sin inn i denne gjørmebryterarenaen. Men hvordan? Vi vet at de pengefyrstene som lyktes med å få gjennom Brexit-prosjektet i Storbritannia krever renter av de internasjonale kriminelle organisasjoner som vasker penger gjennom Bahamas, Turks og Caicos, via den såkalte City of London, som teknisk sett faktisk er en stat i staten og som har vært det i tusen år. Vi vet at det var dette segmentet av avskum i det britiske samfunnet som stod bak Brexit-prosjektet. Har Spetalen utviklet lignende ambisjoner på sine gamle dager?

Jeg er en stoisk filosof. Jeg er bare abstrakt interessert i slike ting, men som stoiker er staten min gud, hvilket gjør Spetalen og hans ymse lakeier og håndgjengere til blasfemikere. I utgangspunktet er jeg ferdig med disse typene ved det punkt når jeg føler kvalme over det vulgære i å fortsette å spise etter at man burde være vel forsynt med både kapital of fine, blanke ting på utstilling i det mausolèet de kaller sitt hjem. Det er noen slags form for manisk sinnssykdom som ligner religion i den forstand at perversjonen virker å være bunnløs. Jeg er ikke misunnelig, ihvertfall ikke noe mer enn jeg misunner en hvilken som helst psykotisk narkoman. Hva fanden er det de tror de er?

Spetalen er ett år eldre enn meg, hvilket betyr at vi har begge vokst opp i Norge innenfor den samme tidsperioden og bevitnet de samme tingene. Men der stanser likhetene. Han har brukt livet sitt på å jage etter penger. Jeg har brukt livet mitt på en slags Espen Askeladd-tripp gjennom de styggeste sidene av den menneskelige eksistensform. Det ironiske er at han virker mye mer bitter og hatefull enn meg, selv om han sover på silkelaken og lar seg bære på gullstol gjennom livet av et underdanig tjenerskap av fjols. Sånn kan det gå i denne verden. Vi starter alle sammen som skrikende pissbylter som fyller våre foreldre med angst og ender som kadavere nedi jorda. Særlig mye mer er det ikke verdt å si om den menneskelige tilstand, men noe skal man jo bruke denne tiden her på jorda til så man kan like gjerne fylle den med filosofisk spekulasjon rundt spørsmål som i utgangspunktet ikke lar seg besvare.

Moralfilosofi er ofte slitsomt å diskutere fordi folk tenker ikke typisk godt gjennom de posisjonene de antar i moralspørsmål. Ta for eksempel Matteus evangelium kapitel fem, den såkalte Bergprekenen. Der tilbyr Jesus et alternativ til “øye for øye” med sin “kinn for kinn” metafor. Vi har alle hørt den mange ganger: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu da det andre til. Dette betyr i praksis at det er bedre å tilgi enn å søke hevn. I de fleste tilfelle også mer effektivt i forhold til å komme seg videre i livet. Så la oss si at noen slår meg på det ene kinnet. La oss si at jeg møter denne fornærmelsen med å snu det andre kinnet til, bare for å bli slått på det også. Da har jeg jo sluppet opp for kinn. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva?

Et svært alminnelig tankeeksperiment innenfor moralfilosofi er “togvognproblemet”. Du jobber for Jernbaneverket og står ved en sporskifter når en løpsk jernbanevogn kommer rullende. Du vet at hvis du ikke gjør noe vil den rulle rett inn i 17. mai-paraden og et ukjent antall mennesker vil bli drept og alvorlig kvestet. Imidlertid kan du velge å dra i håndtaket til sporskifteren, som i så fall med sikkerhet vil drepe noen kolleger av deg som jobber med noe lengre ned langs sporet. Hva velger du? Hvorfor gjør du dette valget? Det finnes ikke noe “korrekt” svar. Tankeeksperimentet er konstruert for å belyse tvetydigheten i moralspørsmål, derved at det å ikke gripe inn noen ganger kan ha alvorligere konsekvenser enn å gjøre et valg som påfører deg aktiv skyld for noen andres dødsfall. Heldigvis slipper de fleste å havne i et slikt dilemma.

Annonsørinnhold

Bli festens midtpunkt: Her er årets lekreste festkjoler

Visse friskuser har introdusert enda et tankeeksperiment, nemlig det å reise tilbake i tid for å drepe Hitler mens han ennå var et spedbarn. Du vil åpenbart ha et forklaringsproblem når politiet arresterer deg for ugjerningen fordi folk generelt sett ikke ser med blide øyne på barnemordere. Bare du vet at du med dette har forhindret alt ettertiden gir Hitler mesteparten av skylden for. Ville du gjort det hvis du kunne? Personlig synes jeg togvognproblemet er perverst nok å tenke på, jeg behøver ikke å fantasere om barnedrap for å bevise min moralske prektighet. Min konklusjon blir dermed “non-lineær” fordi jeg mener det er moralsk forkastelig å konstruere tankeeksperimenter som krever av deg at du må gjøre noe fullstendig nihilistisk for å bli en helt i dine egne øyne. Gavrilo Princip – han som skjøt og drepte erkehertugen av Østerrike og dermed startet Den første verdenkrig – var jo overbevist om at hans handling var den moralsk korrekte. Mange andre ser med mindre entusiastisk blikk på hele den sivilisasjonsmessige katastrofen som denne krigen var.

Hitler eksisterte imidlertid ikke i et vakuum. Han var en mann av sin tid og bare en av mange mulige politiske skikkelser som stod klar til å overta i Tyskland og det er slett ikke sikkert at ting ville blitt noe bedre med en annen statsleder. Folk var litt i ubalanse generelt sett, hvilket bevises tydelig nok av at nazipartiet vant en tredjedel av stemmene i et fritt demokratisk valg og dermed sikret seg et legitimt grunnlag som de kunne bygge videre på, hvilket de ikke nølte med å gjøre. Folk visste at nazistene mildt sagt ikke var mors beste barn, men de stemte på dem allikevel. Hvorfor? La oss fortsette med understatements og si at det har vært litt spekulasjon rundt dette spørsmålet i ettertid. Det jeg tenker på som “mine skoledager” foregikk på 70-tallet mens folk ennå husket “krigen” (det var alltid bare en krig som gjaldt) og snakket om den inntil det kjedsommelige og enda lengre. Men nesten ingen var av den oppfatning at dette var noe som kunne gjenta seg. Forklaringene handlet som regel om at Hitler var noen slags spesiell form for ondt geni og at tyskerne var dårlige mennesker. Det var som tokomponents lim, som ikke virker uten at du blander innholdet fra begge tuber.

Krigen startet den 1. september 1939 med invasjonen av Polen, som trigget den gjensidige forsvarspakten med Storbritannia og Frankrike. Vi noterer oss at et medlem av Sverigedemokraterna mente at dette var noe man burde feire. Det lover jo godt for Sveriges fremtid, siden det ser ut til at dette partiet vil vinne et betydelig antall stemmer ved Riksdagsvalget om under en uke. Selvmordet er, som Albert Camus påpekte, egentlig den eneste virkelig interessante filosofiske problemstilling. Ihvertfall når det blir gjort med skadefryd, for å ramme noen andre med sorg og smerte. Når det blir så intenst viktig å skade og ødelegge for andre at man er villig til å ofre liv og lemmer for saken har ting antatt patologiske dimensjoner. Svenskene vet at de stemmer på et naziparti men de gjør det allikevel. Jeg vet ikke hvorfor, men de er åpenbart så desperate at de er villige til å gjøre – bokstavelig talt – hva som helst. Hvorfor har ting blitt så mørke? Jeg tror ikke det finnes noen enkel og likefrem forklaring. Feilslått sosialpolitikk gjennom lang tid i kombinasjon med øredøvende og kontinuerlig propaganda fra politiske løgnere er bare ett aspekt av bildet. Hat og misnøye er sterke følelser. Mye sterkere enn for eksempel gleden over at man tross alt har liv og helse i et land hvor frihet og muligheter er mer enn bare tomme ord. Folk er noen blodtørstige jævler som ikke uten videre vil slippe taket når de først har fått bitt seg fast i en eller annen død hest. Og da går det som det går.

Hvis man bor lenge nok på et sted begynner man å legge merke til ting. Andre ting enn de man først så da man ankom stedet. Dette virker som en rimelig påstand, gjør det ikke? Jeg synes det. Man danner seg et dypere inntrykk etter et par år enn hva man for eksempel får hvis man ankommer som turist og har to-tre uker på å utforske stedet. Er dette sunn fornuft? Etter min mening er det sunn fornuft. Men ikke alle er enige med meg. Imidlertid vet jeg ikke hva detaljene i argumentet deres eventuelt var, fordi jeg avviste det kategorisk. For meg virker det opplagt at det tar tid å bli kjent med et sted, men når man blir kjent så er ikke dette noe man kan ta feil av. Alle vet hvordan dette virker.

Hva saken rent konkret handlet om var Brexit, mens dette ennå var en nyhet. Avstemningen var mindre enn en uke gammel da jeg skrev i den engelske bloggen min at dette var hva jeg hadde forventet, ut fra den “stemningen” jeg mente jeg kunne observere på det stedet jeg bodde i England mellom årene 2007 og 2011. Problemer kom mot slutten av 2008 og de ble bare verre og verre, men i utgangspunktet var det tanken at jeg skulle flytte dit og drive med “eiendomsutvikling”. Altså det å kjøpe en eiendom, fikse den opp og selge med fortjeneste. Ikke akkurat noen innovativ idè men en klassisk forretningsmodell som for det meste alltid fungerer. Helt til hele markedet kræsjer.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Hvorom allting er, etter å ha bodd i Thetford en stund dannet jeg meg en “følelse” for hva slags “politisk klima” som stort sett fantes på det stedet den gangen. Man hører ting. Man snakker med folk. Et mønster begynner etterhvert å danne seg. Tommelfingerregelen er i utgangspunktet at småbyene ute på den engelske landsbygda lener seg i konservativ retning på den politiske skalaen. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg antar at landadelen og alt det der har medført at man tenker annerledes der borte enn i Norge. De har for eksempel ikke noe som tilsvarer det norske Senterpartiet, som startet som et “bøndenes parti” og for en stor grad er det ennå. Uansett dannet jeg meg en følelse av at befolkningen i Thetford var ganske forbitret og ikke så rent lite forbannet på grunn av alle utlendingene som kom dit og tok seg til rette og det ene med det andre. Ofte påpekte jeg at jeg er jo faktisk en utlending … men det virket ikke som de var enige i det. For det første snakker jeg ganske godt engelsk og dette får man stort pluss i margen for. Dessuten var det å være norsk noe kvalitativt annerledes enn det å være for eksempel latvier, polakk eller portugiser. Uten at jeg ser helt hvorfor, men dette var hva folk sa.

Poenget her er uansett at jeg skrev i bloggen min etter Brexit-avstemningen i 2016 at dette resultatet var akkurat så galt som jeg hadde trodd at det skulle bli, ut fra den følelsen jeg fikk mens jeg bodde i England. En som kommenterte mente imidlertid at jeg ikke kunne si noe slikt uten å bevise at tingene forelå på denne måten. Que? Hvordan beviser man at man føler det man gjør? Det går an å “føle uråd” og siden konkludere med at det bare var noen slags forbigående paranoid krampe i tenkamentet men når man har rett så har man rett. Det er nesten alltid bedre å ta feil på den sikre siden av en sak enn å ta stor risiko når man har en følelse av at dette ikke kommer til å gå bra. Hva kan jeg si? Forretningsdrift handler mye om teft og intuisjon. De som tror at bedriftsøkonomi alltid er en rasjonell disiplin har ikke studert forholdene ute i felten, der hvor beslutningene blir tatt. Det å ha “en følelse for markedet” betraktes som både normalt og ettertraktet, selv om det ikke er basert i statistisk analyse av målbare forhold. Til sist handler det om å ha rett oftere enn man tar feil. Bare de som aldri gjør noe er i en posisjon til å aldri ta feil. Etter min mening er dette konvensjonell tenkning.

Brexit var og er politisk selvskading på høyeste nivå. Hvem har noe å tjene på dette? Muligens en liten gruppe av svært rike mennesker som opererer innenfor “det oversjøiske samlebåndet for internasjonal pengevask” men ihvertfall ikke det såkalte folket. Visse konvensjoner blir regnet som “politiske sannheter” og en av disse er at man aldri melder seg ut av en fordelaktig handelsavtale, selv om man ikke liker trynet på de man handler med. Så lenge begge parter gjør gode forretninger på opplegget så lar man det være som det er. Noe annet er at man aldri innskrenker folks frihet i fredstid, slikt er nesten alltid ensbetydende med politisk selvmord. Bare de særeste av særinteresser ønsker at det skal bli vanskeligere å for eksempel komme seg gjennom alle de rævkløende irritasjonsmomentene forbundet med flyreiser, for å ta noe av alt britene nå for tiden beklager seg over. Vi blir behandlet som et tredjeland når vi reiser innenfor EU. Que? Det var jo dette dere ønsket. Man kan ikke både melde seg ut og beholde alle fordelene medlemmer har. Det gir ingen mening. Hvis du sier opp forsikringen din så kan du ikke etterpå klage over at de nekter å utbetale premiesummen når huset ditt brenner. Ting har konsekvenser.

De som snakker om sjølråderett er etter min mening mentalt forstyrrede. Når rådde du sist over noe som helst? Vi lever i en svært kompleks og sammensatt verden hvor ikke engang høyt utdannede eksperter som jobber full tid hver eneste dag med disse tingene har full oversikt over alt som snurrer, piper og knirker i det politiske maskineriet. Vi må forholde oss til den virkeligheten vi faktisk lever i, uansett hvordan vi skulle ønske tingene kunne være. I ettertid virker det som om mange gamblet på at hele EU ville gå i oppløsning etter at Storbritannia meldte seg ut, hvilket ville ha plassert dem i en fordelaktig lederposisjon, men slik gikk det jo ikke. Snarere tvert imot. EU fremtår som styrket etter Brexit. Riktignok er det plenty problemer, men sånn er verden. Helvete er andre mennesker som Jean-Paul Sartre sa i skuespillet “Ingen utvei”. Det er uråd å bli klok på hva de egentlig vil alle sammen. Derfor bør man være forsiktig med å “tro” det ene og det andre, men samtidig ser man jo det man ser og hører det man hører. Siden tenker man sitt. Brexit var ingen overraskelse for meg. Og som vanlig er det slik at de som har størst grunn til å si “hva var det jeg sa?” også er de som føler minst tilfredsstillelse over å si det.

Ved dette tidspunkt er jeg vesentlig mye eldre enn jeg noensinne har vært før. Faktisk til en slik grad at jeg begynner å gjenkjenne i meg selv slike ting som mine besteforeldre typisk pleide å formane for meg da jeg ennå var en ung hanekylling. Dessuten er det noe med at den tiden jeg husker som den mest “intense” i mitt eget liv, som noenlunde sammenfaller med tenårene og de tidlige tyveårene, befinner seg så langt unna dagens virkelighet at det like så godt kunne vært for hundre år siden.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

På 80-tallet mente man med “politisk korrekthet” det at man stemte med partilinjen selv om man som individ muligens hadde et annet, eller mer nyansert synspunkt. Slik er det ikke lenger. Det ser for meg ut som det man nå for tiden kaller “politisk korrekthet” er noenlunde det samme som man før i tiden kalte vanlig høflighet. Eller kanskje man mener det at toleransen for uhøflig og brautende atferd har blitt mindre. Uansett ender vi med at jeg føler intenst ubehag over å bevitne de som klager over at verden har blitt for politisk korrekt for deres smak. De vil helst uten konsekvenser kunne mobbe og trakassere andre på fullstendig usaklig grunnlag, for eksempel at de går eller kler seg rart, de har en pussig dialekt, ordlegger seg kunstig, ler på de gale stedene, eller tusen andre små ting som folk liker å plukke på.

Jeg husker at en “politisk bevisst” person var en som hadde lest seg grundig opp på politisk teori, samfunnsfag og historie, motivert av et ønske om å delta i samfunnsdebatten. Det var en selvfølge at de som havnet på ledernivå i partiene var både særlig begavede og særlig godt orienterte om både historiske forhold såvel som sin samtids store problemstillinger. Jeg husker folk pleide å si “jeg har ikke greie på politikk” når de meldte seg ut av den typen ordskifte, men nesten ingen gjør dette lenger. Nå sier man eventuelt “jeg liker ikke politikk” og antyder på dette vis at man har studert saken og funnet den uverdig. Kanskje er det “politisk korrekt” i våre dager å betrakte alle som like kompetente til å mene noe om for eksempel landbrukspolitikk og samferdsel, selv om de aldri har brukt så mye som et minutt på å sette seg inn i noen av delene. Eller noe som helst annet, for den saks skyld.

Om meg selv tenker jeg at jeg er politisk inkompetent selv om jeg er en ganske god filosof. Jeg vet ikke noe om “hva man burde gjøre” med alle problemene i samfunnet og er i grunnen glad for at jeg ikke må bære på noe slikt ansvar. Så vidt jeg kan se preges politikken av de samme grunnproblemene som man finner overalt: Det er aldri nok tid, penger eller kunnskap. Ofte må man handle i blinde fordi det er høyst uklart hva som “egentlig foregår” men man er nødt til å gjøre noe, man kan ikke bare låse seg inn på soverommet og gjemme seg under dyna. Verden venter ikke på noen, den fortsetter bare å snurre rundt og rundt på en aldeles ubarmhjertig måte. I mellomtiden er vi nødt til å improvisere frem det beste vi klarer å få til med de ressursene (og budsjettene) vi har. Jeg kan se hvordan et slikt miljø av alt for mye å gjøre til enhver tid mens man alltid må ta raske beslutninger på stående fot kan være tiltrekkende på en viss mennesketype men selv har jeg ikke nerver til denslags. Jeg har drevet forretninger innenfor “det private næringsliv” og det var spennende nok for meg. Ting blir annerledes når alt man gjør har store ringvirkninger for mange andre enn bare en selv.

Hva jeg stemmer er preget av at jeg først og fremst er en praktisk mann. Jeg satser på store partier som har mye å tape på å pluselig bli ustabile i svingene. Jeg kunne stemt Høyre men jeg orker ikke borgerskapets diskrète nedlatenhet. Jeg kunne stemt Senterpartiet men det er fullstendig uaktuelt å støtte noen som er EU-motstandere, om så bare i teorien. Sannheten er at jeg har aldri stemt på noe annet parti enn Arbeiderpartiet og ser ikke helt hvordan dette skulle kunne skje heller. Tøysepartiene og ekstremistene passer ikke for meg. Det er ikke bra med slike miljøer som preges av “stor fisk i et lite vann” … og slike som lover mye har enten ikke peiling på hva de driver med eller så lyver de. Kanskje til og med begge deler. Og la oss ikke engang snakke om de revolusjonære. Politisk stabilitet er min hovedprioritet.

Etter min mening er de to hovedproblemene i dagens politikk, slik den blir diskutert ute blant befolkningen, uærlighet og føleri. Kanskje er de til syvende og sist det samme problem, men la oss holde dem adskilte for nå. Uærlighet handler som vanlig om løgner. Det er litt interessant å diskutere om det er løgn når man tror på det selv, men problemet blir uansett at man føler seg både kompetent og informert uten at man er noen av delene. Føleri består i at man “føler” hva som er rett og galt basert i slikt som man umiddelbart kan observere. Kyniske politikere vet hvordan de skal spille på folks svakheter slik sett. Den eneste valuta som teller innenfor demokratisk parlamentarisme er stemmer. Man må på noe slags vis sikre seg at folk stemmer på deg. Hvis ikke kommer du ikke engang ut av startgropa uansett hvor flink og talentfull du ellers måtte være. Den korteste veien til topps innenfor politikken er å “skape engasjement” gjennom å appellere til det verste i folk. Si det de ønsker og høre og lov dem alt de begjærer. I prinsippet det som visstnok er djevelens strategi, hvis man har sansen for slike metaforer. Om det som er “politisk korrekt” oppleves som et problem for deg bør du sannsynligvis oppsøke noen slags kognitiv samtaleterapi. Samfunnet består av individer som alle er forskjellige men som har en felles interesse av å overleve dagen og fortsette med hva de enn drev med også i morgen. Folk vil ha liv, frihet og mulighet til å utforske interessene sine. Det finnes ikke noen verdier eller tradisjoner som har høyere rang enn dette.