APECALYPSO

PFAS er en gruppe menneskeskapte kjemiske stoffer med høyt innhold av fluor som gir dem spesielle egenskaper. Samtidig som disse kan utnyttes i industrielle anvendelser, er PFAS-er miljøgifter og blant de mest bekymringsfulle stoffene vi omgir oss med. Stoffene finnes i en rekke produkter vi bruker, som tekstiler, matemballasje og kjøkkenutstyr, kosmetikk, skismøring, og brannskum.  

(Miljodirektoratet.no)

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Så vidt jeg vet brukes PFAS lite i dag, men det er ikke forbudt så strengt tatt vet vi ikke. Imidlertid vil det lede til alvorlige PR-problemer, og muigens til og med kroken på døra, for et firma – ihvertfall her i vesten – hvis det kommer ut at de bruker PFAS i produktene sine; så med bakgrunn i dette er det “rimelig å anta” at de fleste ikke vil ta den risikoen. Ikke desto mindre protesterer den kjemiske industrien mot at EU nå skal forby all bruk av PFAS. Hvorfor? Fordi det er et evighetsstoff. Det brytes simpelthen ikke ned i naturen, det bare går rundt og rundt i kretsløpene, med varierende grader av skadelig giftighet i forhold til organismer som PFAS passerer gjennom, inkludert oss. Nyrer og lever er ikke begeistret for stoffet. Testiklene krymper også. Men hva har det å si så lenge det gjør ytterplaggene regntette og hudkremen glatt? Folk er jo ofte villig til å betale med alt de har av liv og helse for å oppnå en flyktig følelse av skjønnhet og velvære.

Men nå setter vi over til språkavdelingen. Hva betyr det at noe er bekymringsfullt? Eller rettere sagt: Hva betyr det når Miljødirektoratet ikke kan norsk? En ting har ikke noe sjelsliv. Den kan per definisjon ikke være “full av bekymringer”. Det kan imidlertid du. Det er jo viktig at vi plasserer ansvaret riktig. En ting kan imidlertid være bekymringsverdig – altså verd dine bekymringer – av mange ulike årsaker. Er dette meningsløst flisespikkeri over språklige detaljer som ikke har noen praktisk betydning? Jeg synes ikke det. Mye av vår virkelighetsoppfatning defineres jo av språket. Det folk egentlig sier her er at det må være greit å være en sjuskete slusk. Og jeg er forsåvidt enig når det gjelder typisk vanlig sludder og sladder blant folk, jeg er bare ikke enig når det gjelder viktige formuleringer på statsnivå. Da bør man helst være både presis med informasjonen og formelt korrekt med språket. Eller uangripelig om du vil. Noe mindre kler ikke staten.

Noe annet som ikke kler staten er når det i større grad “tilrettelegges for næringslivet” enn for de fundamentale livsbetingelsene til både vår egen og alle andre arter. Riktignok er det et argument at vi har svært vanskelig for å oppnå de materialegenskapene som kjennetegner polyfluorider på “alternative måter” — men så får konsekvensen heller bli at vi må klare oss uten den “kjemiske magien” som tilsynelatende forenkler livet for folk, men som samtidig også forgifter dem sakte men sikkert. Herregud. Hele dette opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet av det. Det er som å argumentere for at man presterer bedre på jobben hvis man tar kokain. For noen er det sikkert sant, men for de aller fleste vi det fungere særdeles lite bra over langen, selv om man kanskje opplever et kick av inspirasjon mens konseptet er helt nytt og revolusjonerende. Det er jo det som ofte skjer med de som danner et avhengighetsforhold, enten man vil definere det som fysisk eller psykologisk. Først synes de greia er helt sensasjonell, men siden kommer “bivirkningene” mer på banen, og etterhvert tar de helt over. Da blir det slik at man “må ha mere stoff” for å unngå “nedturen”. Konseptet med “ekstra energi” er bare operativt helt i starten. Nyforelskelse, kan du si. Siden blir forholdet mer komplisert. Uansett, de største synderne i forhold til PFT er selvsagt 3M, DuPont og de der, som har blitt tvunget til å utbetale erstatningsbeløp i milliardklassen på grunn av stoffenes skadevirkninger, særlig lokalt i områder hvor det har foregått såvel produksjon som utslipp av miljøgifter. Sånn fungerer disse tingene. Når et firma oppdager at de må punge ut med store penger fordi de opererer på en spesiell måte vil de generelt sett endre praksis. Idèen om å tjene penger dominerer jo alle andre hensyn i næringslivet. Folk tar ikke idiotisk risiko hvis det ikke er gode sjanser for idiotisk fortjeneste, men det er det normalt ikke innenfor kjemisk industri. Deres opplegg handler om jevn produksjon i henhold til jevn etterspørsel. Lav fortjeneste per solgt enhet, men i store kvanta.

Det er litt deprimerende at ting må bli beviselig både dødelig kreftfremkallende og det som verre er før myndighetene nølende går med på å forby jævelskapen, men bare hvis det ellers ikke er til hinder for “næringslivets interesser” (kort fortalt, å tjene penger). Vi har av årsaker jeg ikke forstår nærmest nesegrus respekt for såkalte gründere og denslags entusiastisk fantepakk, med alle sine store planer, mens vi ellers ikke vier noen særlig oppmerksomhet til “folkehelse” og lignende konsepter. Hørte jeg ordet “matvaresikkerhet”? Det er ikke noe holdbart argument at det er billigere å importere visse produkter enn å fremstille dem her hjemme. Det gjelder jo bare akkurat nå, Bør Børson. Om neste år kan ingen spå, men det virker som om de har mange “vanskeligheter med været” i forhold til hva de har vært vant til, både her og der. Selv er jeg på ingen måte noen agronom, men jeg vet nok om hjemmedyrking av grønnsaker og denslags til å ha fått med meg at jo vanskeligere vær, jo vanskeligere jobb. “Passende mye regn” er for eksempel en ganske avgjørende faktor i dette bildet. Vanning er også noe som er i vanlig praksis — men da må man jo ha vann. Det går litt rundt og rundt, dette her. Grunnvannet varer ikke evig. Den delen av delstaten Almeria i Spania som går under navnet plasthavet – hvor de dyrker mye av det som eksporteres til Europa generelt, selvsagt også inkludert Norge – vil ikke kunne holde på som de gjør særlig mye lenger. De borer brønner. Grunnvannet synker. Ved et tidspunkt vil de oppleve tilbakeslag fra havet, i praksis at grunnvannet begynner å bi saltholdig. Da er det kroken på døra for dem. Men jeg tviler på at det finnes noen beredskapsplaner for hvordan all plasten skal håndteres etter at virksomheten på stedet har dødd ut. Kanskje det bare vil blåse på havet èn dag og inn i ørkenen den neste. Tumbleweeds av krympeplast som flagrer rundt i landskapet. Litt lengre innenlands i Almeria ble jo som alle vet de fleste klassiske spaghettiwesterns på 60 og 70-tallet spilt inn. Kulissene står der tildels ennå. De best bevarte har blitt gjort om til noen slags “opplevelsessentre” med westerntematikk. Yippi-kay-ey som han Bruce Willis sa.

Den genetiske koden vil variere avhengig av hvilken art som skal bygges, for eksempel et grantre, en ulv, en bakterie eller et menneske. Jo større forskjellene er, jo mer ulike er organismene. For eksempel har DNA-koden til et menneske mye mer til felles med DNA-koden til en elefant enn DNA-koden til en blåklokke. Veldig mye av DNA-koden er likevel lik mellom de ulike artene, fordi mange grunnleggende prosesser i celler og vev er like og alt liv har samme opphav. For eksempel finner man igjen omtrent 60 prosent av bananfluas gener i en liknende form i mennesket. Dette er grunnen til at man kan bruke andre organismer, som bananflue, til å studere gener i mennesket og andre dyr. Det samme gjelder hos planter. Dette kalles å bruke modellorganismer.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Som alle vet finnes det ikke noe sånt som to identiske sett med DNA, men jo nærmere man er i slekt med noen, jo mer likt vil arvestoffet være. (Rimeligvis!) Det er slik sett ingen kunst å påvise slektskap ved hjelp av DNA-tester i våre dager. Sånt er ren rutine. De spennende tingene i disse tider skjer innenfor studier av DNA-fragmenter i jordsmonn. Dette er en komplisert prosess som krever computerkraft “på neste nivå” siden det kan sammelignes med å prøve og sette sammen lesbare sekvenser av en bok som er klippet fullstendig istykker og strødd litt tilfeldig her og der. Men det skjer. Det blir gjort. De rekonstruerer arvemateriale fra den epoken vi kaller pliocen, som startet for 5,3 millioner år siden – da miocen sluttet – og gikk over i pleistocen for 2,6 millioner år siden, det vil si ved inngangen til den istiden som fortsatt pågår. Ved dette tidspunkt dukker mennesket opp, tilsynelatende først i Afrika. Ihvertfall har vi ingen beviser på noe annet. Imidlertid vet vi at miocenepoken var da det fantes størst artsmangfold av primater her på jorda. Vi har bare omtrent 500 av dem nå i dag, mens det var mer enn ti tusen på den tiden. Lokale populasjoner av disse kan i teorien ha overlevd og utviklet seg i retning av homininer, det vil si hva man på godt norsk kaller “menneskelignende skapninger” (men som ingen ville oppfatte som “mennesker” hvis man møtte dem).

Det eldste fossil etter homo sapiens vi så langt har funnet er 300.000 år gammelt og befant seg i Jebel Irhoud, Marokko. Hvilket for tiden betyr at vi er alle marokkanere, eller rokkere som vi sier på slang. Deretter følger et hull på hundre tusen år før de to neste eksemplarene ble funnet i Etiopia. Følgelig er det ikke mye vi kan si om våre eldste forfedre, annet enn at de levde i Afrika. Selvsagt har vi ingen DNA fra disse individene. Vi klassifiserer dem på grunnlag av skalleform, hoftenes beskaffenhet og så videre. Men det vi først og fremst bruker til å sortere det ene fra det andre innenfor menneskenes utviklingshistorie er teknologi. Hva slags redskap brukte de og hvordan ble de laget? Av åpenbare årsaker finner vi forholdsvis mange flere eldre steinredskaper enn diverse rester etter organisk materiale, inkludert bein, hår og annet som blir igjen etter døde mennesker. Likevel må vi tenke at de gjorde det beste de fikk til med det de hadde. “Oppfinnsomhet” er jo en interessant egenskap. Det krever en bestemt form for resonnement i forhold til ting man “oppdager”. For eksempel vil man uunngåelig oppdage konseptet “nål” hvis man spiser fisk med mange små og skarpe bein, men derfra til oppfinnelsen av “nål og tråd” er det et stykke mentalt terreng som må tilbakelegges. Dessverre er intet av det vi typisk lager ved hjelp av nål og tråd ting som holder seg særlig bra over svært lange tidsrom, så det er uråd å si noe om hvor gammelt dette konseptet er. Hvor lenge har det vært aktuelt å lage klær? Vi kan i det minste si at hvis du er mann ønsker du å ha noe som beskytter skrittet ditt hvis du holder på i krattskog og denslags. Å fly rundt i terreng preget av einer og skarpe kvister med rumpa bar er ikke noe man kommer til å gjøre mange ganger for å si det slik. Du vet. På jakt etter småvilt eller noe. Man må jo beskytte kroppens sårbare områder. Spørsmålet er hvordan folk løste dette for to millioner år siden.

Det er ikke enkelt å “definere” konseptet menneske. Teknisk sett bruker vi ordet sapiens for å markere at det handler om bruk av hjernen, men dette er åpenbart ikke nok. Det er jo mye mer som foregår med mennesker enn bare våre “smarte” egenskaper. Selvsagt er det bra om folk er “flinke i hodet” men hvis det stanser der duger det ikke til mye. Ting skal jo gjøres, ikke bare behandles i forstanden, eller hva det nå er man driver med. Forutsatt at man ellers har normalt sunn fornuft vil jeg påstå at man kommer lengre med handlekraft enn hjernekraft. (Med det lille forbehold at det henger mye på hvor man har tenkt seg.) Dessuten er det et ikke uvesentlig poeng at “tingene vi lager” – eller teknologien vår om du vil – er de eneste objektive beviser vi har for vår angivelige superintelligens. Og jeg har “noen spørsmål” om dette. Vi opplever jo visse negative bivirkninger av det såkalte fremskrittet. Ikke sant? Alle har noe, selv om de ikke er enige om detaljene. Noen snakker om at de gode tidene medfører dekadanse blant folk. Andre snakker om miljøsaker. Noen synes å være preget av “religiøs panikk” og flyr rundt med håret i brann mens de skriker om dommedag og det som verre er. Alle vet allerede alt dette. Men det er som de fjerne blånene man kan se mot horisonten når man bor i et fjellandskap. Visst er de der og man kan godt se dem, men livet foregår her. Ingen har egentlig særlig mye mer energi enn hva de behøver for å håndtere sine egne affærer. Du vet. Fra dag til dag. måned til måned. Om man siden går i et demonstrasjonstog eller møter opp et sted “for å markere solidaritet” eller noe, har i virkeligheten ikke så mye å si. Jeg mener, det er selvsagt bra for din egen sjelefred at du gir uttrykk for “ting som plager deg” og det ene med det andre, men ellers betyr det lite. Din politiske kraft ligger i stemmeseddelen, ikke i “røsten”, uansett hvor høyt og mye du snakker. Det føles kanskje ikke som makt når man står der i boksen og putter en valgliste nedi konvolutten, men det er ekte makt. Det er sånn vi får de stortingspolitikerne vi har, som igjen er de som lager lovene vi alle må innrette oss etter. Derfor skal man ikke undervurdere dette, men ta det alvorlig. Vær seriøs. Ikke vær et troll.

Det finnes eldre teknologier, men acheulisk steinindustri er hvor alt det “kunstferdige” begynner. Det er litt omdiskutert hva de såkalte håndøksene fra denne halvannen millioner år lange perioden handlet om. Folk kan prøve selv. Det er på ingen måte enkelt å hamre til den karakteristiske dråpeformen i èn stein, ved hjelp av en annen stein, en hammer av horn, pluss noen andre redskaper. De som har mye trening klarer det kanskje på en dag, men det tar typisk noen tusen arbeidstimer å øve inn håndlaget. Selv tror jeg at de fungerte som en slags valuta, men innenfor den kulturelle praksisen vi kaller “gaveøkonomi”. Folk på den tiden skjønte seg selvsagt på å bedømme hvor bra arbeid det var og så videre, så avhengig av tingens kvalitet kunne man sikkert kjøpe noe, selv om bildet er høyst uklart. Tanken er ellers at noen som har noe slags ærend vil bringe med seg “valuta” for å skape velvilje og få fortgang i saken. Ting fungerer jo mer eller mindre sånn ennå. Folk jobber typisk både raskere og bedre når de får bra betalt. Både bygningskontrollen, politiet, tollen og biltilsynet er mer effektive og medgjørlige når man viser dem den respekten de synes de bør ha, og ikke hisser seg opp og sånn. Mennesker er “transaksjonelle” dyr. Vi har en tendens til å tenke “likt for likt” nesten uansett hva det handler om. Det er jo mye enklere å være grei mot noen som selv er grei. Vi observerer forresten lignende atferd også hos andre arter. For eksempel hender det at katter bringer med seg “gaver” til husholdningen, selv om det er måtelig hvor begeistret man klarer å bli over halvdød småfugl i stua og den typen ting. Å spise dem blir ihvertfall ikke aktuelt. Så får katten heller bli så fornærmet som den vil. Kom tilbake når du har laget en acheulisk steinøks, pus. Da blir jeg imponert. Hvorom allting er, du kan si at hovedpoenget mitt handler om “det sapiente”. Homo sapiens er mer et rasistisk konsept enn saklig terminologi, særlig fordi det er så vanlig å tenke på våre forfedre som “primitive skapninger” selv om de beviselig var minst like smarte som oss. Hvis to individer fra det man skal ha til å være forskjellige arter kan formere seg med hverandre og få fruktbart avkom så snakker vi jo ikke om “artsgrenser” slik de normalt defineres (for eksempel kan hester og esler formere seg med hverandre, men avkommene deres – muldyr – blir sterile, slik at de har utviklet seg langt nok bort fra hverandre til at de er etablert som “ekte arter”). Alle nålevende mennesker som ikke er “innfødte afrikanere” har jo noen prosent genmateriale fra neandertalere (og/eller denisovarer) i seg — og materialet er av en slik beskaffenhet at det må ha vært “vanlig” å utveksle bruder, eller hvordan det foregikk. Ihvertfall over en periode på omtrent ti tusen år.

Det er ikke egentlig forsvarlig å sammenligne menneskehjernen med computere – vi er mange millioner lysår mer avanserte enn computere noensinne kan bli – men det er ikke urimelig å snakke om forskjellen på hardware og software. Eller maskinkraft og programvare. Det er to svært forskjellige ting, konseptuelt sett, selv om de fungerer i et symbiotisk samarbeid. Saken er at menneskehjernen har ikke endret seg – eller rettere sagt, den har krympet litt – siden tidsalderen for cro-magnons og enda tidligere. Helt siden han fra Jebel Irhoud, som allerede har blitt nevnt. Neandertalere hadde i snitt omtrent tyve prosent større hjerne enn oss, men den var annerledes strukturert. Vi vet ikke hva dette har å si – om noe – for atferden deres, men vi har grunn til å anta at de hadde mye sterkere sanser enn oss. Syn, hørsel, lukt og så videre. Dette medfører kanskje en forskjelligartet “verdensfølelse” men det er vanskelig å si noe om. Kanskje det er som å befinne seg i noen slags hallusinogen rus til enhver tid? Sansefordreining skal jo visstnok være en av de mest typiske erfaringene folk opplever når de tar sånne stoffer. Men det blir selvsagt bare et kvantum ganske uansvarlig spekulasjon. Alt vi vet er at alle andre versjoner av mennesker enn det vi kaller homo sapiens forsvant i løpet av den pleistocene epoken. Som alle vet startet jo holocen for omtrent tolv tusen år siden, men det diskuteres om man skal definere antropocen – fra og med året 1950 – som en egen tidsalder, fordi mennesket er nå i praksis de som bestemmer hva slags arter som skal dø ut og hvilke som skal fortsette å eksistere i sine naturlige habitat. Dette gjelder alle arter, ikke bare de ganske store og lett synlige dyrene, men også planter, insekter, sopp og annet. Saken er at mange skapningers livsstil krever ganske mye større områder som de kan “spre seg” mer eller mindre fritt innenfor enn hva vi er villige til å gi dem. Mennesker trenes ikke typisk opp til å tenke på naturen som “noe levende, som vi er en del av” men snarere som “noe annet, som vi er forskjellig fra”. Jeg tror ikke dette er sunt. Det virker nødvendig å tenke helt nytt om disse konseptene. Jeg mener ikke at folk skal bli økohipper, bare at de skal bli litt mer transaksjonelle i forhold til naturen også. Du vet. Likt for likt. Hvis vi er greiere mot naturen vil den også være greiere mot oss.

Folk som har peiling på algebra kan visstnok se hva slags funksjon som er i arbeid bare ved å se på grafen. Slike talenter har ikke jeg, men jeg kan noen ganger tyde hva slags tenkning som ligger bak valget av visse ord. De siste 24 timene har jeg tilbrakt i en slags sjokktilstand etter at noen fortalte meg at Norge er de som leder an i utviklingen av gruvedrift på havbunnen. Dette nektet jeg først å tro på, fordi Norge har generelt sett så høy kølle i alle miljøsaker, men så begynte jeg å etterforske saken. Link til regjeringens presentasjon av konseptet ligger i den forrige posten jeg skrev. Dette er sannsynligvis det farligste noen har funnet på noensinne – i den grad det regnes som “farlig” å kødde med grunnlaget for liv – og hva er det som motiverer dem? Penger, penger, penger. Det handler alltid om penger. Folk får bare ikke nok av dem. Hva er greia? Jeg oppfatter dette som noe sykelig.

Det lar seg foreløpig ikke bevise at polymetalliske noduler på havets bunn er hva som sparket i gang livet på jorda til å begynne med, men det jobbes med saken. Foreløpig har man bare kunnet påvise at det tar omtrent en halv milliard år å forme en av disse gjenstandene, vie en komplisert prosess med “avleiring av metaller” fra selve havvannet. Uansett, de som ønsker flere tekniske detaljer kan spore dem opp selv. Nettet er fullt av informasjon om dette temaet. Selv merker jeg at det kommer en blanding av kvalme og raseri når jeg ser på saken. Er folk fullstendig fette sinnssyke? Jeg mener, vi vet med sikkerhet om mennesket som art at vi er ikke engang noe i nærheten av så smarte som vi tror at vi er. Hele vår samlede historie beviser dette hinsides enhver rimelig tvil. Hver ny generasjon har generelt sett måttet forholde seg til mannskiten som den forrige generasjonen etterlot seg. Vi begynner å slippe opp for plass.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hvorom allting er, jeg er nokså sikker på at ordet forjævligsering fantes – var i vanlig bruk – mens jeg gikk på ungdomsskolen (1975-1978) og at det sannsynligvis ble oppfunnet av noen på den politiske venstresiden. Mer vet jeg ikke. Da jeg googlet ordet kom det opp en av mine egne bloggposter som resultat nummer seks eller deromkring, så det kan hende jeg tar feil. Men da er det mye som havner på gyngende grunn, er jeg redd. Kanskje verden ikke egentlig eksisterer? Kanskje er jeg bare en hjerne som ligger på sprit i et laboratorium og fantaserer alt sammen? Grammatikalsk sett er dette “spørsmål” men semantisk sett er de meningsløse. Jeg husker det jeg husker — og jeg vet hva “falske minner” betyr. (Jevnfør til filmen Inception og dens – noe overdrevne – beskrivelse av “verdensbygging i drømmeland”, som faktisk er noe som går an. Alle har denne evnen, men de fleste har ingen trening, eller engang noen motivasjon for å begynne med noe slikt.) Saken er uansett at det engelske språket har fått et nyord: Enshittification. Det er fremstilt for å beskrive utviklingen på internett — og det fremstår som korrekt å oversette det med “forjævligsering”, selv om det norske ordet ble oppfunnet for å beskrive politiske forhold. Eller vi kan også bruke det til å beskrive de naturlige prosessene som tar knekken på alt som ikke blir brukt og vedlikeholdt, for eksempel et hus. Uansett hva slags praktbygg det eventuelt var i utgangspunktet; hvis man lar det stå tomt i tyve år så vil det skje ting.

Nettets lynkarrière – relativt sett – er faktisk en ganske bra metafor for menneskehetens skjebne. For tredve år siden var det et leketøy for alskens nerder kloden rundt – jeg etablerte for eksempel min første “hjemmeside” i 1998 – men nå har det blitt en søppelplass for sure miner. Nettet er ikke lenger et “optimistisk” sted. Det ligner mer på en storby som er tjokk full av “dårlige strøk” – der finner man naturligvis dårlig selskap – og som derfor krever at man må passe på hvor man går. Visse retninger er regelrett farlige. Folk mister vettet på nettet, som rimsmeden sier. Jeg har sett det skje med mine egne øyne, mange ganger. Da mener jeg ikke bare de som havner i harahølet med konspirasjonsteorier og annet evneveikt vås, men også de som utvikler “nettavhengighet” til en sånn grad at de tilbringer opptil flere timer hver dag med å stirre på telefonen sin — samme hvor de er og samme hvem de er der i selskap med. Hva er det som er så jævlig viktig med å “oppdatere profilen sin” og gud vet hva annet de driver med? Jeg fatter det bare ikke. Eller rettere sagt, jeg skjønner de som driver noen slags virksomhet og som bruker nettet til å profilere seg mot markedet sitt, men alle privatpersonene som bare “vanker på nett” har jeg litt vondt for å forstå. Jeg mener, jeg er objektivt sett en ganske “artikulert” type som ikke vanligvis opplever det som vanskelig å formulere det jeg tenker, men jeg oppfatter ikke mine tanker som spesielt interessante eller “verd å bruke tid på” for andre. Hvorfor skal de det? Mitt liv og mine saker er ikke relevant for andre enn meg selv og en håndfull andre. I den grad jeg har noe saklig å presentere skjer det i skriftlig form, og det omhandler i de fleste tilfelle et tema som ikke er av personlig karakter.

Når oppsto oppmerksomhetsøkonomien? Til det er det å si at folk har vært folk ihvertfall siden steinalderen — og mye av det vi driver med handler jo om å “posisjonere seg” innenfor det sosiale feltet. Dette med å manipulere andre menneskers bevissthet er hvor gammelt som helst, men greia har blitt steroidisert på nettet. Det sies om den 2500 år gamle filosofen Diogenes – han som fant opp kynismen – at han noen ganger vandret rundt om natten i Athens gater, bærende på en lykt. På forespørsel oppga han at han “leter etter den siste ærlige mann” — og hvis noen fortjener å bli et spøkelse som fremfører dette opplegget til evig tid så er det Diogenes. Finnes det egentlig noe sånt som en ærlig mann? Jeg tviler. Folk er litt for pratsomme til at alt de sier kan være sant til enhver tid. Dessuten er vi forfengelige og vil heller bli sett på en “bra” måte enn på en “sann” måte. På toppen av alt annet kommer det vi kaller “informasjonspolitikk”. Det er jo ikke alltid man bør snakke sant. Ikke sant? Ihvertfall er det slik at man ikke kan “fortelle alt til alle” fordi folk har så forskjelligartede forutsetninger for å forstå og kontekstualisere informasjon. Derfor må man på generelt grunnlag være litt vaktsom med hva man sier i hva slags selskap. Det er jo ikke alle som bruker forstanden. De vi kaller “vrange mennesker” bruker nokså konsekvent misforstanden når de skal tolke og analysere ting som blir sagt. Dessuten finnes det små barn og andre mentalt enkle skapninger som det nesten er litt sadistisk å uroe med saker og ting som de uansett ikke kan forholde seg til innenfor en realistisk horisont, langt mindre gjøre noe med. Slik oppstår “bekvemmelighetsløgner” av typen alt ordner seg og så videre. Hensikten er mer å holde motet oppe hos sårbare individer enn å oppdatere dem om hva som virkelig foregår der ute. Imidlertid tar jeg ikke sånne hensyn overfor de voksne. Hvis de ønsker å leve som idioter må de selv ta ansvaret for å gjøre det som er nødvendig. Jeg kommer ikke til å hjelpe dem.

Generell referanse: Regjeringen.no

De som følger denne bloggen vet at jeg er ikke den typen som “ber en bønn”. Men hvis Norge virkelig starter opp gruvedrift på havbunnen vil jeg be en bønn om at noen må ta ut hele Norge med et dusin atomvåpen eller deromkring. Utslett hele skiten. Drep alle sammen. Det vil være et mye mindre tap for verden enn bare det å tenke på å drepe havbunnen. Er dette Senterpartiets verk? Hvem faen er det som har kommet opp med dette i utgangspunktet? Vedkommende må jo umiddelbart fjernes fra menneskeheten. Dette er uten tvil det groveste og mest nihilistiske noe menneske har funnet på noensinne — eller rettere sagt: Det var en greie på 70-tallet også. Et forsøk ble gjort utenfor Galapagosøyene, slik at vi har et referansepunkt. Vi har en idè om langtidsvikrkningene av gruvedrift på havbunnen. Hva venter du? Det er selvsagt massedød av et kaliber som tilsvarer det å hugge ned all regnskogen.

De er omtrent på størrelse med poteter og de kaller dem polymetalliske noduler. I visse områder er havbunnen fullstendig dekket av dem. Hvorfor kan vi ikke bare hente dem opp og utvinne de verdifulle mineralene og metallene? Det synes å være tanken her. Hvorfor skal man ikke bare sanke inn alle de penger som man kan, med alle metoder? Vel, først og fremst fordi mennesker er idioter. Det er hva vi sier om de som levde for lenge siden og som gjorde uhyrlige ting fordi de ikke visste bedre. Vi forholder oss bare til det vi vet, ikke til alt vi ikke vet. Det er dette som gjør oss til skadedyr. Det er et produkt av pengebegjær. Det finnes ikke noe styggere enn dette. Det har gjort oss til en art som fortjener å bli utryddet uten den minste form for nåde. Imidlertid finnes et glimt av håp. Vitenskapen jobber så raskt som de kan med å kartlegge hva disse mystiske gjenstandene på havbunnen “gjør”. Hva er de? Hvorfor finnes de? Hva vil konsekvensene bli dersom vi utvikler teknologi for å “støvsuge” havbunnen for mineraler? Svaret er som vanlig: Vi vet ikke. Men vi kan i det minste si dette: Nodulene det er snakk om produserer store mengder oksygen i de områdene hvor de finnes. Hvordan? Vel, de fungerer som “mange små batterier” som hver seg avgir omtrent 0,9 volt, men som i serie avgir nok kraft til å spalte vannet rundt seg. Altså elektrolyse.

Her er det aktuelle spørsmålet: Hva skjer når man fjerner oksygenet fra et område? Svar, alt liv i dette området dør ut. Eller ikke alt, sånt er jo en evolusjonær fordel for det mikrobelivet som er tilpasset et oksygenfattig miljø, men alt liv som baserer seg på “karbonsyklusen” vil dø ut, inkludert selvsagt både oss og alle andre “høyere skapninger” både i havet og på land. Dette kan de allerede si basert på det de har funnet ut fra forsøksområdet ved Galapagosøyene. Vel, det er et argument. Alt dør, sier du? Men på den andre siden kan det påvises at noen vil tjene mange penger på slik virksomhet. Det er jo også viktig. Kanskje til og med viktigere enn “fortsatt liv på planeten”. Det finnes jo et antall mennesker som synes at deres personlige rikdom er en høyere prioritet enn alt annet. Vi har dem i Norge også. De lider av en form for mental degenerativ sykdom som gjør at de “ser penger” overalt. Du vet. “Muligheter”. Det går an å tjene penger på så mye rart og de evneveike tror selvsagt at dette er noe positivt. Penger er bra. Vi trenger penger. Dessuten arbeidsplasser og det ene med det andre. Det er distriktspolitikk på sitt beste når vi ødelegger naturgrunnlaget for all fremtid på et sted bare for å skaffe et dusin mennesker penger nå i dag. Hvordan er det mulig å bli så fette dum? Jeg begriper det bare ikke — men jeg jobber med saken.

Alt jeg har så langt er pengebegjær. Det er en mental sykdom som ligner på narkomani eller “spillegalskap” men i motsetning til disse to er det ikke vanlig blant mennesker å se patologien i atferdsmønsteret hos “de grådige”. Det virker jo ikke som om de har styring over seg selv. Selv de som allerede har så mye rikdom at det finnes ingen fysisk mulighet for å noensinne bruke opp alt sammen jobber flittig med å legge seg opp enda mer. Hvor er horisonten? Han som angivelig har mest penger av alle i verden – Elon Musk – er nesten sjokkerende dust med nesten alt han sier og gjør offentlig. Hvordan kan en sånn fjott opparbeide seg en så stor formue? Det virker usannsynlig — helt til man setter seg nærmere inn i hvordan alt dette henger sammen. Han skjønte seg på å utnytte en politisk trend i tiden. Derfor finnes Tesla, eller rettere sagt, derfor er Elon rik. Det var jo ikke han som startet Tesla. Elon Musk er verken oppfinner eller ingeniør, han er en pengeslusk. Alt han har er penger. Alt han er er penger. Han har ingenting som menneske og dette er også alt han er. Skal sånne typer virkelig styre verden? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Fortjener menneskeheten kanskje den selvutryddelsen som ligger innbakt i “fremskrittet”? Det virker heller ikke som noen klok tanke. Frustrert og desperat ja, men klok nei. Norge er helt på toppen blant verdens verste land når det kommer til forurensning og naturødeleggelser — men vi føler oss ikke sånn. Vi ligner typiske forbrytere i et fengsel som objektivt sett har blitt dømt for forhold sånn og slik, men subjektivt sett føler vi oss bare urettferdig behandlet. Subjektivt sett er vi jo feilfri.

Norge har tjent pengene sine på den verst tenkelige måten — slik at vi er sannsynligvis blant verdens ti ondeste land noensinne, målt etter hva slags nihilistisk skadeverk som har skapt formuen. Jeg snakker selvsagt om laks nå, men oljen er heller ikke bra. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe – uansett hvor evneveikt det er å hengi seg til denslags – at Norge ikke starter mineralutvinning på havbunnen. Av alle de onde ting folk kan finne på å gjøre akkurat nå er dette sannsynligvis det verste, med ganske god margin. Skal vi ikke bare drepe havet? Du vet. Fordi det er noen penger å tjene på det akkurat for øyeblikket. Det er sånn det prektige Norge jobber i praksis. Vi er bare en lommetyv med et fett smil. Vi er så rike at vi slett ikke behøver å drepe havet, men vi gjør det likevel, fordi vi vil ha enda mere penger. Det finnes jo ikke noe sånt konsept som “rik nok” så lenge det ennå finnes glitter på stjernehimmelen.

Det har blitt så vanlig blant politiske “snakkere” å oppsøke steder hvor forferdelige ting har skjedd at ingen lenger tror på deres forsikringer om at de prøver å gjøre noe, eventuelt at de bryr seg om de etterlattes følelser etter en masseskyteepisode og denslags. Det eneste som betyr noe for dem er at de tar seg bra ut foran kamera innenfor en “performativ” horisont hvor alt handler om å gi det rette inntrykket her og nå. Hva som skjer i fremtiden er jo stort sett ikke noe problem her og nå, eller hva? Her i Norge har vi den historien vi har. Et av de verste massedrapene i hele verdenshistorien har skjedd på norsk jord. Dette kommer aldri til å forandre seg. Vi har en rekord. Hurra. Men hva har vi lært av det som skjedde? Etter min mening ikke stort, snarere tvert imot. Ikke bare har denne plattformen en godt inngrodd naziblogger som etterspør enda en Breivik, han har til og med mange følgere som støtter ham moralsk sett, i den forstand at de stiller ingen kritiske spørsmål til nazivirksomheten, de er opptatt av helt andre ting. Med andre ord akkurat som på 1930-tallet. Hva er greia? Er de fullstendig eneveike? Svaret er dessverre ja. De klarer ikke å sortere ballene sine fra røsslyng når de sitter på huk, som de ofte gjør. De er jo redde. En feig stakkar er akkurat det samme nå som de alltid har vært. De lar onde ting skje fordi de selv “ikke ønsker noe trøbbel”.

Imidlertid blir de sett. Og husket. Dette kommer for all fremtid til å være en del av ditt permanente rulleblad, så er du helt sikker på hva du driver med? Jeg tror ikke det. Jeg tror folk stort sett motiveres av “personlige” årsaker som er orientert enten rundt følelsesmessige forhold de føler er “personlig viktige” som opplevelser av nåtiden, eller forventninger til en fordelaktig fremtid innenfor en ganske kort horisont. Det er med andre ord idioti. Det jeg kaller evneveikt. De tror de kan forholde seg til bare deler av en person, mens de overser andre ting, spesifikt det som gjør vedkommende ond. Så hva gjør man når man observerer det onde? Svaret er at de fleste gjør absolutt ingenting. De synes alt er greit så lenge situasjonen er stabil. Fra deres synspunkt kreves det noen slags “unntakstilstand” for at de overhodet skal anerkjenne at det onde ikke er noen metafysisk fantasi, det er et personlighetstrekk som vi alle bærer på. Forskjellen ligger i hvordan vi bruker dette talentet. Hva gjør folk med ondskapen sin? Vi kan uten videre anta at folk lyver – eller ikke forstår konseptet – hvis de svarer at de er da slett ikke onde, de er blant de gode. Du vet. De som mener det godt. Akkurat som om det noensinne har utgjort noen forskjell. Herregud. Hvis vi siterer Dominic Guizman fra det første Albegienserkorstog på 1200-tallet: Drep alle sammen og la Gud sortere ut sine egne — så ser vi jo ikke akkurat på noen forsonlig innstilling overfor fravikende følelser og livsstilsvalg. De samme holdningene lever i beste velgående den dag i dag. Likt som hvordan polske bønder på 1950-taller ble utrolig provosert av beskyldniger om at de kanskje overså visse ting med vilje mens de pågikk der i skogene deres. Du vet. Når man skjønner at en beskyldning er korrekt på grunn av hvordan den blir mottatt av de skyldige, men den er likevel ikke “applikabel” på grunn av juridiske særforhold. De var redde. Nazistene var jo ingen abstrakt trussel på 1940-tallet. De var mer enn klare for å drepe alle og enhver som viste selv det minste lille fnugg av motstandsvilje mot opplegget deres.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nazistene ble imidlertid beseiret av “de demokratiske kreftene” på 1940-tallet. Det samme vil skje på 2020-tallet, med varierende grader av vold. Det er jo nødvendig å enten drepe dem alle sammen, eller kue dem så hardt at de aldri mer kommer til å reise seg. Hvem føler overhodet noen tvil om dette? Svaret er de evneveike. De som ikke skjønner hva som skjer, selv når hodet deres blir tvunget nedi pissbøtta. Det er disse som er de virkelig farlige, ikke selve nazistene. Altså de som bare gliser og ikke skjønner hva som skjer rundt dem, eventuelt at de ikke ønsker at det skal være slik så de protesterer. Deres personlige venn er jo ingen nazi. Dette er noe de vet med seg selv. Det føles godt på den måten. Det føles riktig. Som om de har rett. Men de er bare evneveike troll — og i all hovedsak så vet de dette på noe slags plan, men bevisstheten deres protesterer på det mest heftige. Det er ikke heltemodig å beskytte en nazi mot angrep utenfra. Det betyr tvert imot at du er en del av bevegelsen nå. Du er nazi nå. Hvordan fungerer dette? Hvis det sitter en enslig nazist ved et bord og ti andre kommer og setter seg ved det samme bordet, så er antallet nazister nå elleve, uansett hva de ellers “mente” med å støtte sin venn og så videre. Selv om de ikke engang snakker sammen. Det er slik ting sprer seg. Og før eller siden vil konfrontasjonen bli nødvendig. De som synes at sånne som meg er “ufine” nå i dag vet ingenting om hva de kommer til å oppleve om ti år. Men jeg vet. Sånne som meg kan spå. Jeg ser det jeg ser. Jeg vet det jeg vet. Resten handler om iskald analyse, ikke om følelser.

“It takes a village to raise a child” is a proverb that means that an entire community of people must provide for and interact positively with children for those children to experience and grow in a safe and healthy environment.

(Wikipedia)

På Wikipedia pleier sidene å ha en droppmeny for “andre språk” øverst til høyre, men det eneste andre enn engelsk var i dette tilfelle – av årsaker jeg ikke forstår men som får meg til å tenke “hmm” – rumensk, altså det de snakker i Romania. Idèen er uansett at det er ikke sunt for et oppvoksende barn å bare forholde seg til sine egne foreldre som voksenpersoner og “rollemodeller”. Foreldre mener det i hovedsak bra når de søker å beskytte barna sine, men de glemmer ofte å beskytte dem mot seg selv. Eller sin egen blindsone om du vil. Skolen tar i praksis hånd om dette problemet for de flestes vedkommende, men det skjer ikke uten knurring fra diverse individer med sære idèer, si for eksempel streng religiøsitet og den typen ting. Dessuten finnes det alltid et antall mennesker som bare er kjipe på ymist vis, og som ofte er sadistiske med avstraffelser og alt det der, som åpenbart heller ikke er sunt for personlighetsutviklingen hos et barn.

Selv tilgir jeg det meste av revestreker og kriminelle forhold folk rotet seg inn i tidligere i livet – jeg var jo selv aldri det man kaller “mors beste barn” – men jeg er svært skeptisk til de som klarer å passere femti års alder uten å ha skjerpet seg. Det skal ikke egentlig gå an. Uansett hva slags kødd man var i tyveårene – og slapp unna med – så slipper man før eller siden opp for unnskyldninger. Det blir for dumt. Hva er greia? Som alle vet er jo løpet lagt opp slik at man skal oppleve en “midtlivskrise” ved 40-50 års alder; som i hovedsak handler om oppdagelsen av at “det begynner å gå nedover” i forhold til krefter, utholdenhet, engasjement og så videre. Man er nødt til å tenke annerledes nå. Man har ikke lenger ti år man kan bruke frivoløst, både her og der, på å eksperimentere, danne nye erfaringer, lære seg noe nytt, og den typen ting. Det finnes sikkert unntak fra regelen – vi snakker i så fall om særlig fysisk begavede individer – men de fleste opplever at det tar lengre tid å hente seg inn igjen etter store anstrengelser etterhvert som de vokser til. Noen kan til og med oppleve at helsa får en irreversibel knekk en vakker dag, fordi de ignorerer kroppens signaler. Uansett ender alle før eller siden med å legge opp strategien sin sånn at de unngår anstrengelser helt i grenseland for hva de tåler. Hvor gode erfaringer har de fleste typisk med det å utfordre skjebnen?

Jeg føler meg litt ferdig med å snakke om personen Donald Trump. Han tilhører fortiden. Jeg ser ikke egentlig noen “vei til seier” for den “bevegelsen” han er gallionsfigur for heller. Det er for sent. De hadde sitt revolusjonære øyeblikk den 6. januar 2021, da de stormet kongressen og sånn sett iverksatte det typiske forarbeidet for denslags, men de gravde ingen skyttergraver og det ble heller aldri noen “alminnelig folkeoppreisning” utav det. Revolusjoner krever momentum. Man må forfølge saken og stå på. Fra bildene som har sirkulert siden kan vi forsåvidt se at de kom forberedt på å foreta “arrestasjoner” og det ene med det andre, men ting kom heldigvis ikke så langt. Sakene mot de som var involvert i hendelsen pågår ennå. Ikke uventet karakteriserer Trump dem som “politiske fanger”, til tross for at ingen av dem har hva man kan karakterisere som “politiske anklager” mot seg. Alt handler om innbrudd, skadeverk, vold mot politiet og denslags, som er godt synlig på gud vet hvor mange bilder som finnes fra den dagen, mange av dem filmet av synderne selv. Det er ganske koko at sånt kan skje – og har skjedd – i en stat som uten ironsk snert kaller seg “verdens fremste demokrati”. Herregud. Kommer disse idiotene noensinne til å bli voksne? Jeg så at han der Meta-Zuckerberg beskrev øyeblikket med Trump og knyttneven i været etter å ha blitt skutt som den mest badass ting han noensinne har sett. Vi kan følgelig konkludere med at han må ha hatt en “beskyttet oppvekst”. Hva annet kunne Trump gjøre i det øyeblikket? Jeg har ikke erfart dette selv, men etter hva jeg hører får man et slags “rush” når man akkurat har unngått døden med få millimeter, som senere avløses av matthetsfølelse. Hvordan ting siden utvikler seg er individuelt, men det virker ikke urimelig å tenke at man har vært heldig, at man fatter noen slags “ny interesse for livet” og så videre. Men som sagt, jeg har ikke noe personlig grunnlag for å uttale meg, jeg bare spekulerer, basert i “ting jeg har hørt”. Eller rimelig inferens, om du vil ha det på fagspråket. Det virker jo som om folk som har hatt “nær døden opplevelser” stort sett forteller den samme historien: Livet føles mer verdifullt etterpå. Så med mindre noen vet noe annet, antar jeg i utgangspunktet at dette også gjelder Trump. Sånn sett får han ha “lykke til”, men prognosen hans er ikke god i forhold til alle straffesakene han har mot seg, uansett hvor mye “nudge-nudge-wink-wink” hjelp han får.

Det er vanskelig å forstå meningen med å hente inn JD Vance som visepresidentkandidat. Han bringer jo ikke akkurat noen nye stemmer til partyet. Om ham kan vi ellers si at han er definitivt en av “Peter Thiels gutter”. Hvis navnet Peter Thiel ikke sier deg noe så bør du slå det opp. Ta samtidig med deg navnene Curtis Yarvin og Nick Land. Vi snakker om typer som egendefinerer seg som the dark enlightenment – de mørke opplysningsfilosofene – som jo er en dustete selvmotsigelse allerede i utgangspunktet, men dette er altså vemmelige pappagutter av verste slag. De sier at de har “sett mørket” på samme vis som som vi noen ganger sier at folk har “sett lyset” – ofte ironisk ment – men jeg tror ærlig talt ikke de vet hva de prater om. Det blir ikke teknomilliardærer som tar over hvis loven fjermes. De blir meksikanske “narcos” med maskingevær. Jeg mener, disse idiotene kan sikkert tenke om seg selv at de er “farlige typer som ikke skyr noenting” — men det varer bare helt til de møter noen som ikke fantaserer om hvor farlige de er, eller engang prater om det. De bare skyter deg, med omtrent den samme interesse som folk klasker mygg, hvis du av en eller annen grunn havner i veien for planene deres. Men nok om det. Vance har allerede vist at han er politisk evneveik. Han befinner seg jo ikke i en intervjusituasjon med “Fox News” eller noe sånt lenger, han har plutselig alles oppmerksomhet som rikspolitiker. Da må man rett og slett regne med å bli misforstått, feilsitert og det som verre er, dagen lang. Man kan ihvertfall ikke sutre over at folk graver frem gamle fimopptak med diverse mindre kloke uttalelser. Sånt skjer med alle som havner i det politiske rampelysets første rekke. Alt som finnes av, med og om deg der ute vil komme frem. Folk vil slåss om å være den som bringer neste nyhet. De som har hemmeligheter – ting de av ymse årsaker ønsker ikke skal komme ut – bør helst ikke melde seg på i den store konkurransen om å tiltrekke seg mest mulig av de flest muliges oppmerksomhet. Er ikke det selvinnlysende? Jeg synes det er noe alle bør forstå. Her er litt gratis “mørk opplysning”: Ikke be om oppmerksomhet hvis du har ting å skjule. For en kjeltring er det aller beste hvis ingen vet hvem du er, men det nest beste er hvis ingen klarer å bli enig om hvem du er. Man er derfor avhengig av en strategi med å utplassere store mengder motstridende informasjon om hvem man er, hva man vil, og så videre. Hvis det er vanskelig “å få deg i fokus” er det jo også vanskelig å bedømme det du driver med.

Fred Trump – faren til Donald – var etter alle mål som gjelder for denslags en monumental drittsekk, noe man sikkert må være for å etablere seg som hushai på leiemarkedet i New York; nærmere bestemt i lavprisenden av det hele, med et ganske sjofelt forhold mellom leieobjektets pris og dets generelle tilstand av beboelighet. Donald er uansett både en klassisk rikmannssønn og produktet av en dominerende far, som han hele livet har prøvd “å leve opp til” i tanker, ord og gjerninger. Du vet. Bli en større badass enn sin far, noe han kanskje oppnådde i det ikoniske øyeblikket med neven i været, i en alder av 78 år. Om hele opplegget til Trump, Vance og røkla er det ellers lite annet man kan si enn det som sammenfattes i betydningen av det amerikanske ordet weird. Altså snålt. På en måte er de politiske barnehagebarn som ikke skjønner bæret, men samtidig flyter det hele på Trumps “reptilinstinkter” for folks angst og svakheter. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få folk til å hoppe, noe han åpenbart finner noen slags sadistisk glede i. Imidlertid er talentene hans bortkastet på å “leke politikk” – selv om det sikkert er tilfredsstillende for Donalds sårbare ego at han nå er en så “viktig person” – fordi han kunne jo hatt en fin karrière som simpel kjeltring, akkurat som sin far. Men istedet motiverte forfengeligheten hans ham til å tukle med statsaffærer, og sånt gjør ingen – og jeg mener ingen – ustraffet. Som jeg sa: Alt kommer frem når man stiller seg i en så utsatt posisjon av “synlighet”. Man er i realiteten ikke lenger en privat person som kan gjøre krav på “privatlivets fred” og denslags. Jeg mener, det må jo være mange millioner av amatørdetektiver på nettet som snur alle steiner de finner, i tillegg til det vanlige kobbelet med gravende journalister, som alle forsåvidt har vært vant til siden lenge før nettets dager, men som nå – ikke minst på grunn av “konkurransen” fra alle amatørene – har lagt inn to ekstra gir og en turbo i gravevirksomheten sin. Alt er sånn sett mye “hardere” enn det noensinne har vært. Det er ikke realistisk å tro at man kan skjule noe i våre dager — og det er “ganske dumt” å forsøke. Journalister er jo ihvertfall ikke de første som gir seg når de lukter “blod i vannet”, at det er noe som skjer, noen har laget en dekkhistorie for å skjule en skandale og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette fungerer. Den eneste kontroll man har over informasjon av dette kaliberet i våre dager er at man kan til en viss grad selv velge når nyheten skal slippes. Men man har ikke mye tid på seg før alt uansett kommer på bordet. Diverse skandaler tiknyttet Støres regjering her i Norge har jo vist oss dette på en ganske grell måte. Støres politiske motpart har heller ikke klart seg særlig bra gjennom “aksjeaffæren”. Alt sånt trekker ned den generelle aktelsen for det politiske miljøet i sin alminnelighet — og “det demokratiske prinsipp” i særdeleshet. Fordi når alt er sagt og gjort synes jeg jo ikke at “den mørke opplysningen” tar feil i sin diagnose av samfunnets korrupsjon og udugelighet. Jeg er bare ikke enig med dem om hva slags løsninger som bør velges.

I den norske lov om straff er hovedregelen at man må ha handlet med forsett for at straff skal komme til anvendelse, men i en rekke bestemmelser er det tilstrekkelig at man har utvist uaktsomhet. For alminnelig erstatningsansvar kreves simpel uaktsomhet, som kjennetegnes ved at man ikke har handlet slik som man burde. I mange tilfeller beror det foretrukne handlingsalternativet på hva som kan ventes av alminnelig forstandige personer, mens det i andre tilfeller legges vekt på at man har brutt særskilte handlingsregler.

(Wikipedia)

Dette med å lyve, bløffe og manipulere folk er så enkelt for meg at jeg i hovedsak avstår konsekvent fra å gjøre det. Samme greia som med vold, kan du si. Hvor vanskelig er det å banke opp noen? Jeg gjør det ikke fordi jeg ikke kan. Det er bare ikke noe aktuelt alternativ. I likhet med 99,99% av alle andre ønsker jeg ikke å leve i en verden hvor alt alltid ender med vold, derfor sjalter vi det ut. Og vi deler ut etter måten ganske strenge straffer til “voldsmenn” av den typen som slår først og spør etterpå. Jeg vet ikke hva man får for å banke opp noen på grunn av sjalusi, pengesaker, ulikt syn på ting, eller hva som helst annet av alt jåsset som folk typisk hisser seg opp over — men jeg “føler” på et litt subjektivt grunnlag at det kanskje bør ligge et sted rundt ett års fengsel. Ihvertfall ville jeg ikke ha fått bakoversveis av hvor streng straff det var hvis jeg hadde lest om noe sånt i media. De som er “raske i avtrekket” på denne måten fortjener definitivt litt tid i tenkeboksen. Jeg tror jeg for det meste har et demokratisk flertall av befolkningen med meg i denne saken.

Vold er imidlertid et lite aktuelt problem i de fleste menneskers hverdag, ihvertfall her i Norge. Vi har jo en viss grad av “flokkimmunitet” i den forstand at publikum vil med stor sannsynlighet gripe inn og stabilisere situasjonen lenge før politiet ankommer stedet; nettopp fordi vi ikke vil ha noe av denslags i hverdagen vår. Hvis to personer braker sammen i slagsmål vil andre folk på stedet gå imellom og stanse det. Dette er hva som vanligvis skjer. Vi må helt tilbake til 70-tallet før jeg kan huske noe gateslagsmål som bare varte og varte, med masse folk som sto og så på, helt til politiet kom og hentet med seg begge kamphanene. Sånt skjer for det meste ikke lenger. Jeg mener, det fremstår som mer “akseptabelt” hvis det er to personer som er enige om at de skal “duellere” på tørre never i bakgården eller noe, men det er ikke desto mindre et ordensproblem som faller innenfor politiets stillingsinstruks: De plikter å gripe inn, bryte opp situasjonen og ellers gjøre det som er nødvendig for å nøytralisere den krigerske energien på stedet. Men jeg er faktisk usikker på hva slags plikter som påhviler en alminnelig sivilist som blir vitne til en voldsepisode. Skal man gripe inn? Skal man filme det som skjer på en sånn måte at de som er innblandet i saken legger merke til at de blir filmet? Svaret er at man har ingen juridisk plikt til å utsette seg for risiko – som for eksempel det å be om oppmerksomheten til et par allerede opphissede voldsmenn – men hva slags moralske senskader man eventuelt vil få av å “ikke gjøre noe” mens noe galt skjer er høyst individuelt. Alle voksne mennesker føler jo en viss grad av “ansvar” for det samfunnet de lever i.

Hvilket bringer oss tilbake til det konseptet jeg begynte med: Løgn. Den psykiatriske ekvivalenten til fysisk voldsutøvelse. Imidlertid er det ikke straffbart å lyve, med mindre man befinner seg under ed i en rettssak eller noe, slik at på dette området kan hvem som helst frike ut i en hvilken grad som helst. Her er – for ordens skyld – selveste sannheten: Jeg vet ikke. Dette er nesten alltid det korrekte svaret, uansett hva man blir spurt om, men folk foretrekker typisk å lyve istedet. Du vet. Dikte opp noe, eventuelt referere til noe man har “hørt”. I mitt moralske univers er dette ensbetydende med å spytte noen rett i ansiktet, eller å fike til dem med en slags slapp og foraktfull flathånd. Altså en åpen demonstrasjon av disrespekt – som riktignok starter med en frapperende mangel på selvrespekt og deretter “smitter” videre – som er minst like “sosialt” skadelig som det å begå voldelige overgrep mot noen. Metafysisk sett bør man betrakte løgn som en form for verk, eller altså utflod fra et betent sår. Men “såret” befinner seg hinsides den observerbare verden. Det er en skade på sjelen, ikke på legemet. Det er jo ikke naturlig for mennesker å lyve, snyte og bedra hverandre, ihvertfall ikke noe mer enn det er naturlig å slå hverandre ned. Så hvor kommer sånt fra? Som jeg sa: Det er mest effektivt å betrakte – og behandle – det som en “kronisk infeksjon”, men av psykiatrisk karakter. Med andre ord kommer det av lemfeldig omgang med smittestoffer, ofte uforskyldt. De fleste løgnere lærer jo kunsten sin mens de er små. Det går i arv, kan du si. Du har selvsagt aldri hørt om psykoseksuelle overgrep – det er jo ingen faglig terminologi som bruker begreper av dette kaliberet – men det handler selvsagt om “manipulasjon av kjønnsrollen” — som for eksempel når man skal trene unge gutter til å bli menn, basert i noen slags forkvaklede idèer om hva en “mann” skal være, og så videre. Bruk fantasien. Det bør ikke være vanskelig å finne eksempler på hvordan skadelige tanker på dette området går i arv. Akkurat her bør vi alle takke våre venner i “regnbuekoalisjonen” for at de har tatt på seg jobben med å belyse dette emneområdet. Det er jo først og fremst en personlig sak hva slags kjærlighetsliv – inkludert både det seksuelle og det mer “hverdagslig funksjonelle” – man ønsker å engasjere seg i (eller ikke).

Som alltid siterer jeg psykologen Wilhelm Reich (som forøvrig hadde en “ganske interessant” personlig historie, som blant annet brakte ham til Norge på flukt fra den da fremvoksende nazibevegelsen i Tyskland, før amerikanerne til slutt drepte ham) når det kommer til slike saker: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Særlig mye mer “freudiansk” er det vanskelig å få ting, men poenget bør ikke desto mindre være fette åpenbart: Man er jo ikke fri hvis man må leve med “skjulte” deler av livet sitt. Når man “tvinges” til å lyve om hvem man er og hva slags livsstil man ønsker å ha — og dette er en ondartet men subtil form for tvang; la oss kalle det “konformitetspress”. Når det oppleves som alt for vanskelig å “snakke sant” så man bare dikter opp noe istedet, basert i hva man tror den andre “ønsker å høre”. Etterhvert baller det på seg i en sånn grad at mange mister grepet på selve virkeligheten og tar opp permanent bosetting i en fantasiverden de har laget selv. Du vet. Narnia. Det som skjuler seg inni skapet. Hemmelighetene. I mellomtiden konstruerer vi en fasade, en maske, et spill, en strategi overfor omverdenen som først og fremst handler om å beskytte det sårbare selvet, men også om å “finne sitt hjem” i metafysisk forstand. Altså hvem man er, hva som er meningen med livet og den typen ting. Man får jo teknisk sett aldri noe “svar” på sånne spørsmål, men de fleste fatter etterhvert at de må selv skape sin egen skjebne i denne verden. De som bare sitter og venter havner jo sist i køen når alle de gode tingene skal fordeles. Jeg sier på ingen måte at man bør “albue seg frem” i livet, men man bør vise en smule initiativ likevel. Være litt frempå og proaktiv i forhold til de ønsker og drømmer som man eventuelt har. Vi ønsker alle at folk skal være autentiske og snakke sant — ikke sant? Det er jo vanskelig å forholde seg til sånne som feiker og later som om de er noen andre enn de i virkeligheten er, eller for den saks skyld at hele verden virker på måter den objektivt sett ikke gjør. Jeg mener, vi har visse helt klare og rimelige standardkrav til beviser og den typen ting. Ville du for eksempel godta å bli uskyldig dømt for drap bare fordi noen “føler seg helt sikker” på at du er skyldig? Selvsagt ikke. Verken du selv eller noen andre ønsker at sånt skal skje. Vi peker på en nyere sak i norsk kriminalhistorie hvor en nå 45 år gammel mann satt nesten tyve år i fengsel dømt for de mest uhyrlige forbrytelser man kan tenke seg, kun basert på vitnesbyrdet til han som nå har blitt kjent skyldig. Hva synes du om denne versjonen av “helvete på jord”?

Diktekunst handler i prinsippet om å konstruere kunstferdige løgnhistorier — men hensikten er ikke ond. Man dikter jo opp “eksempler” på et poeng som man prøver å få frem, eller noen slags “høyere sannhet” om du vil. Rodion Romanovitsj Raskolnikov har for eksempel aldri eksistert som noen virkelig person i den fysiske verden, men Dostovevskij beskrev en form for psykologisk patologi som likevel eksisterer innenfor en fenomenologisk horisont av realisme, som filosofene kaller det. Raskolnikovs “indre dialog” er det som bærer hele handlingen i boka, som forøvrig med hell har blitt oppført som teaterstykke et antall ganger. Selvsagt litt avhengig av hva man er og ikke er sensitiv overfor betrakter jeg “Forbrytelse og straff” – noen ganger også bare kalt “Raskolnikov” – som noe av det mest uhyggelige som noen gang har blitt skrevet. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor folk heller vi ha sadistiske detaljbeskrivelser av hva morderen gjør og den typen kriminalromaner, heller enn å holde fokus på psykologien i det hele. Kanskje de ikke ønsker å se noe lite flatterende speilbilde av seg selv midt oppi det hele? Uansett, jeg diktet en dag opp en sak hvor noen ble dømt for drap, basert i de slappe beviskravene mange har til diverse vitenskapsspørsmål. Det viser seg uten unntak at folk har høyere krav til bevisførsel mot seg selv enn de stiller til påstander som at Egypt ble grunnlagt av overlevende fra Atlantis, eller at Covid var en plandemi som ble planlagt og iverksatt av noen slags “konspirasjon”, og av uklare årsaker. Det finnes et antall sånne idèer som sirkulerer rundt der ute. I hovedsak blant evneveikle troll, men de har ikke desto mindre en viss gjennomslagskraft også blant de mindre glupe delene av den “normale” befolkningen. For eksempel er Joe Rogan et formidabelt skadedyr på dette området. Du vet. Når folk er for dumme til å fatte at de er dumme. Dette kalles metakognitive evner, det vil si at man har nok hjernekraft og “ledig kapasitet” til å være selvkritisk. Som jeg sa tidligere: Sannheten er nesten alltid “jeg vet ikke” — og det beste folk klarer å få til er generelt sett spekulasjon basert i mangelfull informasjon eller rene misforståelser. Eller altså løgn og bløff. Så må spørsmålet bli hvordan man skal forholde seg til sånne typer. Altså de som har sjuskete beviskrav og et “løsaktig” forhold til sannheten. De er jo ikke ufarlige. De fleste av dem vet – eller ihvertfall burde de vite – at de lyver, men de gjør det likevel, fordi det er noe de ønsker å oppnå. Vi snakker med andre ord om overlegg, ikke uaktsomhet. Overlagt løgn. Det fører sjelden til noen direkte konsekvenser, slik at løgnerne har det vi kaller et plausibelt nektingsgrunnlag — som for eksempel hvordan norske nazibloggere uten tvil var de som “manet frem” terrorhandlingene i Norge for tolv år siden, men ingen av dem opplevde noen “konsekvenser” av virksomheten sin, som pågår den dag i dag, basert i de samme gamle løgnene som i sin tid medførte både gasskammere og massegraver.

Disiplin betyr orden, tukt eller lydighet i en militæravdeling, en skole, en skoleklasse, et arbeidslag og lignende. Det betyr også å ha evne og vilje til å underordne seg en felles ledelse. Man taler om kadaverdisiplin, som forutsetter blind lydighet; Jerndisiplin, som grunner seg på strenge straffer; og selvdisiplin, som forutsetter at den enkelte selv innser at disiplin er nødvendig for samarbeidet.

(Store norske leksikon)

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Ved dette tidspunkt er jeg sannsynligvis en “etablert karakter” her på plattformen. Med det mener jeg at folk lurer ikke på “hvor de har meg” og den typen ting. De vet mer eller mindre hva de får når de åpner en bloggpost her, ihvertfall så langt som “de faste leserne” angår — som også inkluderer de som ikke typisk leser det jeg skriver, fordi det ikke appellerer til dem. Hvilket sagt på en annen måte betyr at de har lest nok til å danne en slik mening, som i denne sammenheng betyr det samme. Uansett mener jeg selv å ha godt belegg for påstanden om at jeg er “noe for meg selv”. Det går sikkert an å kopiere stilen min, men det er ingen enkel jobb. Katalogen strekker seg langt bakover i tid og temmelig bredt i forhold til temavalg. Mye er også dypt – for ikke å si avgrunnsdypt – men jeg prøver generelt sett å ikke frike ut alt for mye på den tekniske siden av ting, men heller avstemme materialet mot en litt mer “hverdagsfilosofisk” bakgrunn.

Vær beredt er det internasjonale valgspråket til speiderbevegelsen. Jeg støtter denne innstillingen. Det handler imidlertid mer om “klarhet” enn om beredskap i taktisk forstand, og er til syvende og sist hva ordet disiplin betyr. Det er ikke paramilitært ment, for å si det slik. Det koker ned til å være “klar for det meste”. En disiplinert person mister ikke fatningen og glemmer ikke hva ting handler om, selv når de er nødt til å konfrontere vanskeligheter. Hvor kommer disiplinen fra? Vel, du kan enten styre deg selv eller bli satt under styring av andre. Flere valg får ingen. Svaret er enten ja eller nei. Har du kontroll? Enhver nøling impliserer at svaret er nei. Det er helt greit. De fleste har ikke det. De har nesten alltid en eller flere “frontlinjer” i livet sitt hvor de har tatt opp forsvarsposisjon. Herfra engasjerer de seg i “konflikten” rundt ett eller flere tema de opplever som “viktige”. Dette tar på effektivt vis kål på all energi de ellers ville hatt til disposisjon for andre oppgaver, spesifikt den som handler om å implementere effektivt styringsverktøy i sitt eget liv. “Krigen” tar jo alle ressursene de har. De klarer ikke å komme seg ut av den – taktisk sett – dødelige forsvarsposisjonen de har havnet i fordi følelsene deres tillater ikke dette.

Et eksempel på denslags saker er “miljøproblemene”. Det er ikke mye noen enkeltperson kan gjøre – i høyden etablere seg som den neste heltefiguren i sagaen, som Greta Thunberg eller Fredric Hauge, bli kjendis, få et interessant liv og det ene med det andre – men man kan bli kvitt utrolig mye energi ved å “engasjere seg” på nettet og enda mer ved å bare gå og bekymre seg i stillhet. Et annet eksempel er “migrantspørsmålet”. Også her finnes mange og sterke “meninger”, men ikke egentlig noe noen kan gjøre fra eller til. Det er jo ikke noen vei å gå for anstendige mennesker, verken dette med å sabotere skogsmaskiner og denslags, eller å være ufin mot individer man opplever som “innvandrere”. Objektivt sett er det et poeng at vi etter alt å dømme lever i en postmoderne “folkevandringstid” – som representerer en politisk utfordring av det samme kaliber som miljøsaken – men problemet befinner seg et annet sted enn hos enkeltindivider på bakkenivå. Det hjelper ikke å være “streng” mot de som allerede er i bevegelse, men heller fokusere på årsakene til at de opplever det som et bedre alternativ å havne i “systemet” – eventuelt “bo på gata” – i Europa enn å prøve å gjøre noe med livet sitt der de allerede er og bor. Det ligger i sakens natur at de som flykter i utgangspunktet har en “komme seg bort herfra” type psykologi gående. Årsakene til dette er mindre interessante enn hva man rent konkret skal gjøre med disse menneskene. I skrivende stund finnes det 120 millioner “displasserte” mennesker i verden, hvorav drøyt 30 millioner defineres som “internasjonale flyktninger”. Størsteparten er altså “i bevegelse innenfor sitt eget lands grenser” eller over grensen til det umiddelbare nabolandet, type Venezuela og Colombia, eller Syria og Tyrkia. Nesten ingen av dem opplever at dette var noe “valgfritt” alternativ for dem i utgangspunktet. Situasjonen var så farlig, ustabil og uforutsigbar at de måtte bevege seg bort fra stedet. Det kan også handle om såkalt “økonomiske årsaker”. Hvis det er uråd å finne betalt arbeid under akseptable betingelser og heller ikke realistisk å etablere seg med noen slags egen virksomhet, hva gjenstår så blant de alternativer man har?

Det er strengt tatt ikke nødvendig for “vanlige samfunnsborgere” i det vi kaller vestlige samfunn å utvikle selvdisiplin. Det er ikke noe som hindrer dem fra å leve hele livet som evneveike troll. Systemet tar jo vare på dem. For å sitere George Bernard Shaw: Ungdom er bortkastet på de unge. (Underforstått, man kan bare fatte verdien av ungdommen når man ikke lenger har den.) Vi kan si noe lignende om rikdom, frihet, skjønnhet, helse og alt annet som folk typisk oppfatter som gode ting. Man venner seg til det og tar det som en selvfølge. Dette er hva ordet dekadanse handler om. Norge er bare ett av mange land som er preget av “materiell overdådighet” til en sånn grad at vi typisk kaster ting heller enn å reparere dem, enda mindre “gjenbruke” dem i noen slags resirkulert form. Jeg har ikke prøvd dette selv, men jeg tror det bør la seg gjøre å etablere en solid forretning bare på grunnlag av sånt som folk leverer på “gjenbruksstasjonene” rundt omkring. Mange av de som befinner seg i “min” region – Østerdalen – har etablert egne avdelinger for de finere kategoriene av søppel, fordi “det er for galt å bare kaste disse tingene”. Det ligner en bruktbutikk bortsett fra at de ikke krever betaling. Sånn har ting blitt. Trenger du ski? Skøyter? Bøker? Lamper? Spisestuemøblement? Potter, panner, kar og kasseroller? Alt havner på fyllinga lenge før tingene er “utslitt” som bruksgjenstander. Ofte handler det bare om små skader, flekker som ikke går bort og andre “skjønnhetsfeil”. Det er ganske forbløffende hvor ekstremt alt har blitt. Fra min egen bransje – byggeindustrien – noterer vi for eksempel at det er ulønnsomt for en entreprenør å spare på materialer som har blitt til overs etter en jobb – og enda mindre typiske “rivematerialer” uansett hvor brukbare de eventuelt måtte være – så alt går i søpla bare fordi dette er hva den norske økonomien forlanger. Ønsker du å være idealist? I så fall må du akseptere et tap i regnskapet. Jeg har aldri følt meg komfortabel i forhold til dette. Sløseri er en synd i mitt register. Overflod er i prinsippet det samme som overvekt. Det er forsåvidt et poeng i seg selv at det er stygt, men det viktige poenget er at det er usunt. Det gjør deg svakere. At folk tror det handler om estetikk er forsåvidt bare enda et symptom på dekadanse. Eller moral. Herregud. Ja, folk er definitivt matvrak, men ikke på grunn av dårlig disiplin (selv om dette ikke akkurat hjelper). Her er et føkkings hint: Epidemien av fedme oppsto samtidig med fremveksten av ultraprosesserte matvarer. Saken er rett og slett politisk. Folkehelsa har blitt ofret til fordel for profittbehovet i matvareindustrien.

Hemmelige selskaper er en betegnelse som brukes om ulike sosiale og religiøse organisasjoner i en rekke samfunn. I enkelte av dem er selve medlemskapet hemmeligholdt, i andre er det kjent for utenforstående hvem som er medlemmer, men disse pålegges taushetsplikt om organisasjonens handlinger, oppbygning og spesielle kunnskap. Hemmelige selskaper varierer også i form og formål – fra rekreasjons- og festklubber via organisasjoner for religiøs kult eller til fremme av økonomiske interesser, til politiske pressgrupper og rene terror-organisasjoner. Som eksempel på den siste typen kan nevnes Ku Klux Klan i USA og leopardmenn i Afrika. Et av de mest kjente hemmelige selskaper i vestlige land er Frimurerordenen.

(Store norske leksikon)

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Noen ganger må man rydde i spamboksen. Der finnes alt fra tilbud om “gratis sex” fra private aktører, som har hørt om meg og som ønsker å få seg en beta, til bønn om hjelp fra akterutseilte medlemmer av kongehus i eksotiske land. Noen ganger land jeg ikke engang har hørt om og akkurat dette synes jeg er litt imponerende. Når det gjelder sex så er dette uansett aldri gratis. Eller kanskje fra din side, men jeg skal definitivt ha penger for å dra ned buksesmekken. (Jeg tar forresten også VISA.) Ordet gratis eksisterer rett og slett ikke i min verden. Jeg tar aldri imot noe som tilbys under slike betingelser — og jeg tilbyr ikke noe selv. Vi er jo transaksjonelle skapninger. Folk ser alltid for seg noe “for seg selv” i bildet, og jeg vil vite hva det er før samtalen kan fortsette. Jeg driver ikke med “hemmeligheter” og jeg klarer ikke å forholde meg til voksne mennesker som blir flaue, forlegne, keitete og så videre. Tålmodigheten min er bare så lang.

Problemet med spam er at selv om mesteparten bare kan slettes uten videre, så finnes det typisk alltid to-tre eposter fra bank, forsikring, mobilleverandør og denslags, som er kategorisk “ikke spam” og som derfor må flyttes til innboksen før jeg sprayer ned resten med digitalt ugressmiddel og etterlater hele spamboksen blank. Du vet. Desinfisert. Herregud så mye dumt de sender. (Det kommer forresten mye rart på mobilen også, men der ser man jo hvor anropet – eller tekstmeldingen – kommer fra. Posten Norge? I Tunisia? Trukke det gitt.) Likevel er totalinntrykket mitt at denne formen for fisking må jo virke tilstrekkelig mange ganger til at de gidder å holde på. Kjøper folk virkelig piller som de får tilbud om gjennom spampost? Selv er jeg så skeptisk at jeg nøler i forhold til statens politikk om at man på apoteket alltid skal tilbys et billigere “generisk” produkt dersom dette foreligger, altså at selve virkestoffet er det samme men navnet er annerledes. Men nøling behøver ikke å stanse noen — og i akkurat dette tilfellet velger jeg å stole på at “statens medisinkontroll” (eventuelt den samme funksjonen under et annet navn) vet hva de driver med. Den samme tillit føler jeg på ingen måte overfor anonyme nettleverandører i andre land.

Generelt sett handler det enten om å få deg i dialog – altså at du skal svare på eposten – eller om at du skal “klikke på linken”; som da etter all formodning vil installere et fiendtlig program på datamaskinen din. Verden fungerer uansett ikke sånn at man blir rent ned av gode tilbud til enhver tid. Folk som har bra opplegg behøver ikke å mase. Kundene finner på mystisk vis alltid veien frem til dem. For eksempel er det ikke mange fingrene en kompetent håndverker behøver å løfte for å legge seg opp mange år med ordrereserver på privatmarkedet i Oslo, men de kommer ikke på døra hjemme hos deg for å si det slik. Det er definitivt noe som er galt med håndverkere som fallbyr tjenester. Det mest åpenbare er at de jobber svart, men fra kundens synsvinkel virker alt som det skal. De får jo både skriftlige pristilbud, faktura og det ene med det andre — men alt dette er bare en dekkoperasjon for “noe annet”, som kan være hva som helst men neppe noe bra. Noe vi vet med sikkerhet er blant annet at narkoøkonomien er så stor at en solid andel – jeg vil tippe oppimot ti prosent – av alle “små firmaer” som eksisterer i hele verden – pluss et ikke ubetydelig antall store – i virkeligheten bare er “fasadeoperasjoner” for en illegal kontantstrøm. Det ser ut som om de driver gatekjøkken, bilverksted, byggfirma eller hva som helst annet, men egentlig driver de et pengevaskeri. På generelt grunnlag er det et illevarslende tegn for samfunnet når man begynner å observere reklame for lån. Eller “finansiering” som de ofte kaller det. Dette betyr i det aller minste at et antall individer kommer til å ta på seg mer enn de klarer å håndtere. Hvorfor? På hvilken måte er papiret tilknyttet en misligholdt betalingsavtale nyttig i markedet? Det kan ikke bare handle om å få klørne sine i “pantet”, la oss si bolig og annet som er stilt som sikkerhet, fordi små forbrukslån er jo ikke typisk “godt sikret” så hva gjør de når pengene i praksis er tapt? Det er jo ikke gratis å vedlikeholde en gjeldspost heller. Det koster både arbeidstid og diverse salærer til Namsretten og andre typer institusjoner som oppdaterer denslags registre. Vi må anta at ting kommer til et punkt når “alt de kan få inn på en hvilken som helst måte” blir hva alt handler om. Det finnes uansett et antall “finansbyråer” som jobber innenfor denne kategorien, mange av dem registrert i utlandet.

Kriminelle operasjoner er – i den grad de involverer mer enn èn person – per definisjon konspirasjoner. Alt er hemmelig. Det betraktes som et sikkerhetsproblem når og hvis enhver type “utenforstående” vet noe som helst om opplegg, planer, medlemmer, økonomi og så videre, fordi til syvende og sist leker de jo gjemsel med politiet, tollen, skattemyndighetene og de der. Det siste de ønsker er å “bli tatt” — og veien dit er som regel brolagt med etterforskningstiltak som man havner under lenge nok til at de opparbeider seg en tilstrekkelig bevismengde til å presentere det for retten. Alt som kan brukes mot deg vil bli brukt mot deg, særlig dine egne ord. Det er derfor tradisjon blant kriminelle at man alltid og uansett holder ting hemmelige for enhver som ikke direkte behøver å vite noe, inkludert sin egen familie. Man behøver ikke å tenke særlig lenge over saken før man forstår dette: Ikke legg ut bilder av deg selv og kompisene på Instagram, omgitt av damer. penger og kokain, selv om du synes dette er et “fett øyeblikk” som bør huskes. Du kommer til å tenke noe helt annet når de blir til lysbilder i en sekvens av andre indisier under en rettssak. Flere tips har jeg imidlertid ikke. Jeg er jo ingen kjeltring. Jeg er murer, men ikke på noen “fri” måte. Det som binder meg er først og fremst fagets etiske standarder, som forsåvidt ikke tar hensyn til noe annet enn at enten skal det være skikkelig arbeid eller så bør man finne seg noe annet å holde på med. Penger er bare forbigående flimmer i Samsare. Det samme er du. Men som alle vet: Ting som er laget av stein vil typisk bestå lenge, hvis ingen legger ned en innsats i å rive dem. Hundrevis av år, ofte tusenvis. Hvor er lille du i forhold til denne horisonten? Det finnes mange ting som er hard nei fra min side. “Pengebegjær” er en av dem. Folk som viser sånne tendenser står lavere i rang enn sprøytenarkomane, som tross alt kan gi en troverdig forklaring for oppførselen sin. Jeg snakker ikke nå om den sunne teften for å tjene penger som man må ha for å lykkes med en passende stor forretning, men om de psykotiske nykkene man finner hos de som allerede har “mer enn nok” men som likevel vil ha enda mer. Selve den kriminelle impuls består jo i at man vil ha mest mulig utbytte for minst mulig innsats. Alt handler om å “skaffe mere penger” på alle tenkelige (og utenkelige) måter. Disse typene “driver” ikke med noe. De har ingen virksomhet. Ikke noe fag. Alt de gjør er å gjete de forbannede pengene sine, uten noen smålige hensyn til annet enn at “pengebingen må vokse” for enhver pris.

Modem, eller «datamodem», er en utstyrsenhet som for eksempel en PC kan benytte for å koble seg opp til Internett. Mer spesifikt benyttes et modem for å muliggjøre digital kommunikasjon via analoge (elektromagnetiske) overføringsmedier, for eksempel en telefonlinje eller en radiokanal. Betegnelsen er en forkortelse av sammenstillingen modulator-demodulator. Ved sending modulerer (oversetter) modemet datamaskinens digitale signaler til analoge signaler som kan håndteres av forbindelsen. Ved mottak omgjøres de analoge signaler tilbake til det digitale signalformatet (demodulering).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Her er noe å tenke på: For hundre år siden var en computer noen som jobbet med å utføre matematiske regneoperasjoner, typisk med gråblyant, viskelær og papir, og ofte for banker, regnskapsbyråer og den typen ting, men nesten ingen husker noe av dette. Jobben gjøres jo av maskiner nå. De har overtatt både jobben og navnet. Det er liten variasjon i hva folk tror du mener når du snakker om en “computer”. Hvis du mener noe annet enn “datamaskinen” må du presisere dette. Det samme gjelder ordet skriver. Det var også en jobb en gang i tiden. Jeg har faktisk selv vært hyret inn som “skriver” i marinen. Det handlet i praksis om å håndtere alle skipets papirer, penger og så videre, eller i praksis en sekretær om du vil. Intendantens personlige assistent. Uansett, som alle vet brukte egypterne det samme ordet om å skrive som om å tegne, dekorere, hugge i stein og annet – verbet sesh – som egentlig betyr noe sånt som “å sette spor etter seg” (noe som gjør “de som kan lese” i dette systemet til sportydere og stifinnere) — men i en tid da nesten ingen kunne lese og skrive var skriverne ved hoffet i praksis tidens modem. De oversatte beskjedene konger og annet fintfolk ønsket å sende segimellom til et kryptisk kodespråk som ble nedtegnet på noe slags vis og i som andre enden ble oversatt av en annen person i den samme jobben.

Fra den tiden da skriftspråk var et helt nytt konsept finner vi et antall nedtegnelser på språket abbelgabbel, det vil si at de visste ikke hva de drev med, men de kopierte så godt de kunne det de oppfattet som “magiske tegn” — men mer som “dekorativt element” enn som noe som har betydning i noen språklig forstand. Kanskje bringer det lykke? Skader ikke å prøve. Sånn må de ha tenkt, mer eller mindre, da de laget til sine sekvenser av symboler som noen ganger forvirrer språkforskere, helt til de skjønner hva som har foregått. Intet modem i verden kan demodulere noe som aldri har blitt moduleret til å begynne med. Eller sagt med andre ord: Det kan ikke oversettes til språklige begreper fordi det hele er en eneste stor syntax error. En tilfeldig sammensatt lapskaus av bokstaver. Det blir som det blir fordi de som kopierer det tidlige skriftspråket har ingen reaistisk idè om hvordan selve konseptet virker. Tingene foregår i vidt forskjellige “universer av mening”, som filosofene kaller det. Vi kan for eksempel ta for oss “abstrakt kunst” fra hulemalerienes tidsalder. (De som er særlig interessert i denslags bør sjekke ut Genevieve von Petzingers arbeider med å samle inn og systematisere symboler fra den eldre steinalderens hulekunst. Det blir kanskje litt drøyt å kalle det et “språk” men det virker som om de i det minste benyttet seg av logogrammer som hadde noen slags universell mening, la oss si litt som hvordan vi i dag bruker trafikkskilt, eller ganske universelle symboler for heiser, toaletter, nødutganger og denslags. De gamle tingene gir ganske konsise beskjeder, selv om vi ikke vet eksakt hva beskjeden består i.) Jeg anser det selv som bevist hinsides enhver rimelig tvil at mennesket – i en av sine mange former – har drevet med “abstraksjoner” i flere millioner år. Lenge før homo sapiens var utdefinert. Vi hopper med ganske lange syvmilssteg i teknisk forstand her, men det betyr kort fortalt at jeg er tilhenger av den såkalte “stillasteorien”, som like kort fortalt handler om at språk og abstraksjoner er en naturlig konsekvens av hjernens struktur. Det er en såkalt emergent egenskap som manifesterer seg “spontant” innefor visse nivåer av organisasjonsmessig kompleksitet i dynamiske systemer, som for eksempel “liv”.

Som man sikkert bør forvente har evneveike troll hengt seg opp i at selve universets struktur – på makronivå – ligner nesten perverst mye på det nevrale nettverket vi kaller hjernen. Problemet at bare at de forskjellige delene av universet “snakker ikke sammen” og hvis de er langt nok unna hverandre finnes det heller ingen mulighet for at dette noensinne kan skje. Lyset beveger seg alt for sakte i forhold til de idiotisk store avstandene der ute. Annerledes er det imidlertid med menneskehjernen. Der er lyshastigheten relativt til avstandene vi snakker om – i praksis bare noen millimeter – mer enn rask nok til at de ulike delene rekker å spontant synkronisere seg innen rimelig tid (fra vårt eget synspunkt skjer det “momentant”), og “handle som en helhet” heller enn at de ulike delene av kroppen skal seile sin egen sjø og utvikle seg i helt ulike retninger, uten å stå under sentral styring fra det vi kaller “den frie viljen”. Fra et subjektivt og “idiosynkratisk” synspunkt oppleves slik mikrokommunikasjon – kanskje ikke det korrekte ordet, men det peker i riktig retning – i hjernen som at “det fyres av en gnist”. Man får en idè. Impulser kommer, basert i hvordan de ulike delene av hjernen kommuniserer med hverandre. Aha sier man. Nå skjønner jeg noe. Men alt man gjorde – rent teknisk sett – var noe som ligner på hvordan folk opererte gamle sentralbord: Man trakk en ledning fra ett kontaktpunkt i “matrisen” til et annet. Ding dong. Er det noen hjemme her? Så “snakker de sammen” (eller ikke). Etterpå føler man typisk at man skjønner noe man ikke skjønte før. Jeg tar forbehold om at jeg følger ikke nøye med på hva nevrologer driver med til enhver tid, men sist gang jeg sjekket virket det som om alle var enige om at “nevrale nettverk” er hva alt handler om. Det er sånn hjernen fungerer. Det vi kaller “inngrodd vanetenkning” er bare en sti som ofte blir gått, slik at den er ikke særlig vanskelig å finne. Noen ganger snakker vi firefelts motorvei og rullebane for hangarfly eller noe, det vil si det de kaller “den brede vei” innenfor kulturen. Imidlertid finnes det mange mekaniske, kjemiske og psykologiske “påvirkningsagenter” som har makt til å bryte opp asfalten i den gamle tenkningen og etablere helt nye retninger for hvordan man skal være, hva man skal gjøre, og det ene med det andre.