APECALYPSO

På bildet ovenfor ser vi Edward Louis Bernays (1891-1995). også kjent som propagandaens far. Litt interessant i så måte er at Sigmund Freud var hans onkel på to forskjellige måter. For det første var søsteren til Edwards far gift med Sigmund. For det andre var Edwards far gift med Sigmunds søster. Familiene hadde utvekslet søstre, kan du si. Mange har prøvd å gjøre et stort nummer ut av den “psykoanalytiske” bakgrunnen til Bernays, men han tok faktisk en universitetsgrad som agronom (Cornell, 1912), som virker vesentlig mer skjebnesvangert i forhold til hans idèer om befolkningen i en nasjon som “husdyr” som må “gjetes” – ved hjelp av omhyggelig strømlinjeformet informasjon – av en ikke nærmere definert elite av de mentalt overlegne. (I prinsippet bare det samme som Platon argumenterte for i boka “Republikken”.) Bernays utga boka Crystallizing Public Opinion i 1923 og Propaganda i 1928. Begge var visstnok minst like populære som noe Hamsun skrev hos den kjente lesehesten Joseph Goebbels, propagandasjef under naziperioden av Tysklands historie.

Folk forteller meg noen ganger at jeg er naiv fordi jeg bare ler av konspirasjonsfantasiene deres. Jeg tviler ikke et sekund på at for eksempel CIA noen ganger skulle ønske de var så flinke og mektige som folk tror – det er sånn sett i deres taktiske interesse at folk har overdrevne forestillinger om oversikten og kapasiteten deres – men resultatlisten deres tyder på at de er bare mennesker og vel så det. Det smarteste er sannsynligvis å tro at de militærstrategiske prinsippene som har eksistert siden hvor lenge som helst eksisterer på den samme måte den dag i dag, selv om våpenteknologien og kommunikasjonskanalene – ikke minst “informasjonshastighet” – selvsagt er helt forskjellige. Dette korrelerer med vår biologiske tilstand, som i det store og hele er identisk med hvordan den har vært de siste to millioner år. Eller sagt på en annen måte; vi er de samme idiotene som vi alltid har vært, bare at nå har vi atomvåpen og smarttelefon.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Albert Camus avslutter sin avhandling om Sisyfosmyten – slå det opp – med å si at vi må anta Sisyfos trives i sin stilling. Jobben hans er fullstendig fette håpløs, men han gjør den likevel. Livet er jo fullt av slit og bryderi. Ting kollapser like snart som man rekker å skru dem sammen. Men hva skal man liksom gjøre? Gi opp? Trukke det gitt. Vi bare kjører på. Som jeg gjentar inntil det kjedsommelige: Det er ikke det vi kaller samfunnet som er problemet. Det er naturlig for vår art å danne sosiale strukturer. Sivilisasjonen er imidlertid et konsept som man bør forholde seg til som om det var radioaktivt og dødelig farlig, som det jo også er når det spinner ut av kontroll. Da mener jeg helt konkret den “ordningen” – eller sosiale kontrakten – som vi oppretter og vedlikeholder “av hensyn til fellesskapets beste”. Eller systemet om du vil. Det eksisterer ikke for sin egen skyld, men for å ivareta våre felles interesser av liv, helse, fred, velferd, og så videre. Staten er ment å være et redskap i folkets tjeneste under en demokratisk styringsform — ikke et våpen som èn gruppe kan bruke til å kontrollere en annen. Men selvsagt er det mange som fantaserer om sånt. Både de som “føler seg kontrollert” og de som ønsker å kontrollere andre. Hvem som er nyttige for hvem – og på hvilken måte – får siden bli et komisk studium. De fleste menneskelige individer er jo ukontrollerbare. Det beste man klarer å få til er å lure dem, til en viss grad og for en viss tid, men sånt kommer vanligvis frem før eller siden — og da blir de sinte. Hensikten med propaganda bør derfor først og fremst handle om kortsiktige formål. “Valget til høsten” og den typen tidshorisont. Hvis man ønsker å svindle noen – det spiller ingen rolle hvor mange det er – skal man bare lete opp noe de ønsker seg veldig sterkt, og la det virke som om man har makt til å “levere varene”, men litt etter litt, mer som en forfører enn som en fører. Gi dem aldri “nok”. Bare nok til at de alltid vil ha mer. Imidlertid handler ikke dette om å gi noen noe som helst, men om å bruke andre mennesker for sine egne formål.

Leksikondefinisjonen av naiv er godtroende, troskyldig, barnslig og noen flere slike ord. Beskriver det meg særlig godt? Jeg har ærlig talt ikke den fjerneste idè om hvordan andre oppfatter meg. Jeg spør dem jo aldri. Det er ikke interessant. Imidlertid er det kanskje et element i bildet at jeg pleier å oppfordre folk til å følge den såkalte Kardemommeloven. Altså at man skal være grei og snill. Dette lyder sikkert naivt, men samtidig er det jo også et personlig valg hvordan man skal oppføre seg. De som frivillig beveger seg over til den mer generøse siden vil vanligvis oppleve at dette “hjelper” i forhold til deres opplevelse av det sosiale. Det er mye nerver der ute. Folk er “på vakt” overfor ymse ting de – med rette eller urette – tolker som trusler mot sin egen likevektstilstand. Særlig dette med at noen skal ta noe fra dem, sånn at de blir skuffet, føler seg snytt og så videre. Folk venter seg ikke typisk noe bra fra fremmede, men de slapper av etterhvert, når de oppdager at det var ikke noe farlig likevel. Vi bør aldri glemme at de aller fleste mennesker er “normalt hederlige” men også normalt svake. Ikke utsett dem for fristelser, så går ting som regel bra. Folk går som regel ikke til noen slags aksjon som helst før de tror at de har mer å tjene enn å tape på det de planlegger. Du vet. Ikke la penger ligge synlig fremme og den typen ting. Sånt betyr invariabelt “dårlig karma”. Verdisaker som folk bare kan raske med seg og løpe har jo en tendens til å forsvinne. Det handler ikke så mye om at “de andre er uærlige” som at du presenterte dem for et moralsk dilemma som slo ut på den svake siden. Hva tror du typisk kommer til å skje hvis en blakk person får den tanken at de bare kan ta et par tusenlapper uten at noen vil merke det? Eller rettere sagt, de vil jo oppdage at pengene har blitt borte men de vet ikke hvem som tok dem. Etter min mening er det typisk naivt å tro at den moralske fiberstyrken hos folk vil stå seg mot fristelser som forekommer dem som “nokså konsekvensfrie”. Det er selvsagt bra hvis den gjør det, men det er naivt å regne med at den skal gjøre det. Å konsekvent være grei mot andre av “politiske årsaker” er vel ellers bedre beskrevet med ordet sleip enn naiv. Saken er at folk liker å bli bra behandlet, eller i det minste ikke noe verre enn alle andre. De liker det selv om du forteller dem at det er ikke noe personlig, du er sånn mot alle. Enten de fortjener dette eller ikke. Kall det gjerne service om du vil, poenget er jo det samme. Det vil si å så tidlig som mulig etablere seg på godsiden hos folk. Over tid vil en slik vane virke til å bevege marginene til din fordel. Motsatt kan man tenke seg at en politikk som handler om å være hard og kjip mot alle, knipe i pengesaker, tyne alle avtaler og det ene med det andre, over tid vil bygge opp en type motvilje som gjør at ingen vil skynde seg med å komme til din assistanse hvis du en vakker dag befinner deg til knes i mannskit. Det er mer sannsynlig at de vil ta et skritt tilbake og nyte synet av en kødd som plages med noe. Hva mer behøver du å vite om propaganda?

Bruk av heroin til rusformål fører lett til utvikling av avhengighet. Heroinavhengighet vil oftest gi seg til kjenne ved et bruksmønster med jevnlig inntak av heroin i form av flere injeksjoner per dag. Avbrudd i herointilførselen i et slikt bruksmønster vil gi ubehagelige abstinensplager (tåreflod, snue, kvalme, kolikksmerter, diaré, oppkast, uro, angst). Andre, mer sporadiske bruksmønstre foreligger også. Dødeligheten blant aktive injiserende heroinavhengige er høy og av størrelsesorden to til fem prosent per år. Prostitusjon og kriminalitet knyttet til finansiering av heroinkjøp er vanlig hos heroinavhengige.

(Store norske leksikon)

Egentlig heter det diamorfin og det fremstilles ved å acetylisere morfinbase. Produktet ble først utviklet av legemiddelfirmaet Bayer og hensikten var opprinnelig å kurere morfinavhengighet. Det hjalp ikke. Det bare erstattet ett stoff med et annet. Imidlertid er det ikke sant at heroinavhenginhet er vesentlig annerledes enn morfinavhengighet. Begge deler handler om kroppens naturlige latskap. Den gidder ikke å selv produsere stoffer den får gratis utenfra — men det tar noen dager å gjenopprette denne balansen hvis man ikke får tilført flere opioider utenfra og denne prosessen vil – noe individuelt – oppleves som svært ubehagelig. Heroin har en litt interessant toksikologisk profil. Inntatt i moderate doser og under hygieniske forhold har stoffet ingen “giftvirkning” på kroppen. Det går rett igjennom. Man kan i teorien være en praktiserende heroinist hele livet og ingen vil merke noen forskjell hvis man ellers har styring på opplegget sitt.

Problemet ligger vel helst i årsaken til at folk begynner med “stoff” i utgangspunktet. Mye er sikkert likt i bildet siden “min tid” i det man kaller sårbar alder – grovt sett årene mellom femten og tyve, som i mitt tilfelle betyr 1978-1983 – men noe som er distinkt forskjellig er hvor mye og hvor billig kokain som sirkulerer rundt der ute. Var det også Bayer? Kokain ble ihvertfall syntetisert og introdusert som legemiddel omtrent samtidig med heroin. Jeg mener å huske at det var tyskerne, men det var visst noe med en japaner også. Det er ikke viktig for poenget, som til å begynne med er at tyske soldater under den første verdenskrig gikk på kokain, mens under den andre gikk de på metamfetamin. De hadde også mer aggressiv smertebehandling. Heroin opplevde høydepunktet av sin karrière på 1940-tallet, mens kokain ikke vendte tilbake til populariteten det hadde på 1920-tallet før tyske og italienske flyktninger fikk igang ny produksjon i Bolivia på 1950-tallet. De spesielt interesserte bør søke på navnet Stefano della Chiaie og lytte til hans historie. Klaus Barbie – “slakteren fra Lyon” – var innblandet i affæren. Og etterhvert også den såkalte Colonia Dignidad i Chile. Opplegget handlet selvsagt om å finansiere “saken”. Som forretningsidè ligner det å etablere plantasjer i andesregionen i Sør-Amerika – med formål å fremstille nytelsesprodukter for det europèiske markedet – foruroligende mye på noen slags hyperperversjon av det vi kaller “kolonialisme”. Vi fikk jo tobakk og sukker på den samme måten.

Motsatt hva som er tilfelle med “moderat bruk av heroin” – som er relativt ufarlig for kroppen – så har kokain (og amfetaminprodukter) ganske dramatisk degenerativ effekt på organismen — og det kan skje raskt. Man trenger neppe så mye som et år på å etablere synlige forandringer i såvel utseende som typisk atferdsmønster med litt overdreven bruk av “pepper”. Særlig når man koker kokain sammen med bikarbonat – eller bruker en annen metode – og således omdanner det til “crack”, som typisk røykes i en glasspipe. Da er ikke veien lang til forfallet, som man forsåvidt kan si satte inn da man gikk til et så desperat skritt som å lage crack og røyke det, til tross for alt vi vet om hvor destruktivt det er. Hva er det som skjer med folk? Crack dukket så vidt jeg kan huske først opp i USA  omtrent samtidig med Miami Vice og AIDS. Det tok ikke lang tid før stoffet var etablert både som det farligste og det mest populære. Men det er jo for fanden førti år siden nå. Hvorfor snakker folk om crack i Norge i 2024? Hvis dette fester seg i narkomarkedet bør det ikke ta særlig lang tid før vi begynner å oppleve mye “freakish” kriminalitet i kjølvannet av de som danner crackavhengighet. Det ble sagt om typiske gateheroinister i Oslo på 80-tallet at “de skyr ingenting” men jeg tror man kanskje overdrev litt. De fleste av dem så ut som ganske engstelige typer for mine øyne, bortsett fra akkurat mens de var rusa, men da var de jo også fullstendig funksjonsudyktige. Bare snøvel og svikt i kneleddet. Men crack er noe helt annet. Det gamle uttrykket å være “blåst i hodet” passer neppe særlig mye bedre på noe annet enn det som skjer med crackbrukere. Da kjempebeslagene av kokain i banankasser skjedde spekulerte jeg litt rundt dette. Hva betyr det? Hvor mye har passert gjennom uten å bli oppdaget? (Vi må anta at de som brukte “bananruta” har lagt om logistikken sin nå.) Jeg ville trodd mer på hypotesen om at kokainen bare var i transitt og at den var egentlig ment for markedet i Tyskland, hvis det ikke var for at samtidig med de to tonnene i Norge så ble det beslaglagt femti tonn i Tyskland (eller var det i Nederland eller Belgia? Det betyr uansett det samme, fordi det er der de store havnene ligger).

Om varene kommer fra Bolivia, Peru, Ecuador eller Colombia er forsåvidt “hipp som happ” fra en norsk synsvinkel. Produktet er uansett det samme. Problemene på norsk jord endrer ikke karakter uansett opprinnelsesland. Imidlertid finner jeg det litt halvinteressant at det var så relativt mange “fengselsopprør” i Ecuador under den samme perioden som de kom mer i fokus som kokainleverandør. De antar at bandene som styrer kokainhandelen styres fra fengslene. Følgelig virker det som om det har foregått noen slags fiendtlig maktovertagelse i den kriminelle underverdenen på stedet. Jeg vet selvsagt ingenting om hvem som “vant” og hva de fikk i premie, men det er uansett “aktivitet” som er relevant i helhetsbildet. Det som ihvertfall er fullstendig idiotsikkert er at kokainindustrien er en konsekvens av etterspørsel. Folk vil ha dop. De har masse penger og nå vil de feste. Sånn er dynamikken i det hele, ihvertfall så langt “vanlig” kokain angår. De tar det av den samme grunn som de drikker. Det er en del av ritualet. Det handler om å “komme i form” og nyte en kveld på byen eller noe. Du vet. Legge inn et ekstra gir og alt det der. Crack har imidlertid en helt annen ånd over seg. Crack er temmelig desperate greier. En “innadvendt” rus om du vil, mer som heroin — som jo ser ganske stygt ut utenfra, men den berusede selv synes de har det helt topp. Bedre blir det ikke – fra deres synsvinkel – hvilket i seg selv naturligvis er tragisk, men ikke desto mindre sant. Den beste belønning en heroinist kan få er mer heroin. Om crack fungerer på samme måte vet jeg strengt tatt ikke, men jeg tror ikke det. Crack minner mer om andre beryktede substanser, som PCP (“englestøv”) eller såkalt krokodil (som tar deg til bunnen i rekordfart). Hvis man av noen årsak ønsket å lage en zombie – en viljeløs person som er strippet for alt annet enn ønsket om å adlyde sin herre og mester – ville man komme langt med sånne substanser.

Etter min mening inntreffer den desperate tilstanden tidligere i den kronologiske årsakskjeden enn misbruket av stoffer som fjerner de delene av bevisstheten man ikke orker å forholde seg til. Sånn sett er det noenlunde samme idè som nervepiller, eller det å “drikke sine sorger bort”. Det virker en liten stund, men snart er denne løsningen et enda større problem enn det man forsøkte å kurere i utgangspunktet. Det betyr ikke at det gamle problemet forsvinner, bare at det nye problemet tar over som det mest akutte i livet. Blant annet av denne årsak er det vanskelig å kurere misbruk bare gjennom å kurere misbruk, hvis du skjønner hva jeg mener. De klarte jo ikke å konfrontere selve problemet forrige gang, så hvorfor skulle de lykkes noe bedre etter å ha vært igjennom en svekkende syklus av ustabil livsførsel? Noen få lykkes med å ta seg sammen helt på egen hånd, men dette er ikke det typiske mønsteret. De fleste behøver mye hjelp og oppfølging gjennom lang tid, i den grad de overhodet ønsker å bli rusfrie, såkalt gode samfunnsborgere. Hva om det er selve samfunnet som fremkaller trangen til å ruse seg? Hva om de ser det samme som meg, de bare har ikke mine stålnerver? Angsten tar dem. Jeg forstår dette. Men det hjelper ikke å ta dop, det bare gjør alt mye verre. Du vet. “Pisse i buksa for å føle seg varm på en kald dag” og den typen ordtak. Lindringen er kortvarig. Om selve problemet er det ellers å si at rusmisbrukerne har generelt sett rett: Vi har laget en forferdelig verden – selv om dette aldri har vært nødvendig, eller ønskelig – hvor det som ligner uoverkommelige problemer står i kø. Alt er konsekvensene av “menneskelig virksomhet” uten noe annet – og bedre – formål enn å “tjene penger”. Menneskelig kannibalisme er ikke fysisk, men “åndelig”. Vi spiser hverandres livsenergi gjennom “transaksjonsatferd” innenfor rammebetingelsene av et spill om penger. Ikke engang under gudekongenes epoke i bronsealderen hadde man så perverse forskjeller mellom de få og de mange som vi har i den moderne verden. Hvorfor er det slik?

Som de gamle sier, “en fersk fisk i hånden er bedre enn ti bøtter rakfisk på loftet” – eller noe som betyr omtrent det samme – og med dette mener de at man skal sette pris på det man har. Eller får. Alt ettersom. Dessuten er det ikke bare gode ting som kommer ramlende ned fra oven. Saken handler om en kar som hadde hensatt sine bøtter to med rakfisk oppe på loftet. Siden glemte han hele saken. Det skjedde vel noe spennende. Hva vet jeg? Ettersom han fortalte mistet han den ene bøtta på vei ned fra loftet året etter. Det er dette saken handler om, altså en av de fem mest originale måtene man kan gjøre boligen sin ubeboelig på. Vi kan også fastslå at de flyktige aromaene i en bøtte med rakfisk som får stå på et loft over sommeren vil utvikle seg i kraftfulle retninger. Selv ankom jeg jo stedet etter at han hadde prøvd å vaske ned elendigheta på alle måter han kunne komme på, men det luktet likevel som om det nettopp hadde skjedd.

Det endte med at jeg takket nei til jobben. Han ville ha en pris på å ta opp gulvet, dyprense hva som enn er under der, og legge det tilbake igjen, hvilket i seg selv ikke er vanskelig, men siden poenget med dette åpenbart handler om stanken så vil jeg ikke love noe. Jeg foreslo at han kunne ringe Oslo Universitet og spørre om de har noen eksperter på lukt og luktstoffer. Til syvende og sist handler jo dette tross alt om kjemikalier. Hvis han er heldig finnes det enkle midler som tar kverken på fiskelukt, men jeg har selv ikke noe greie på sånt. Han får nå ha lykke til uansett. Herregud for et opplegg. Jeg vil faen ikke ha ansvaret for hvordan dette ender. Det er ihvertfall sikkert. Grensene for hva man som håndverker bør ta på seg av arbeid er ganske konsise, men dette er den viktigste av dem alle: Start aldri en jobb uten å du har en fullstendig fette krystallklar definisjon av hva ordet “ferdig” betyr. Dette kan ikke understrekes sterkt nok.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Når det er sagt så bruker man jo visse klassiske materialer som murer. Hva er det første du tenker på når du hører ordet sand? Nesten alle svarer enten stranda eller ørkenen, men selv tenker jeg på det som et materiale. Vanlig mørtel består jo av omtrent to tredjedeler sand — og mørtel er som alle vet grunnlaget for nesten alt mureren gjør. Det er murverkets limstoff. Riktignok går det an å “stable tørt” – det gir til og med ofte et penere resultat når man jobber med synlige natursteinflater – men selv da er det en fordel å legge i en skje med mørtel her og der i bakkant. Det gjør alt mye mer stabilt. Uansett, vi snakket om sand. Visste du at det er bare noen ganske spesifikke typer av sand som kan brukes til konstruksjonsformål? Det er derfor oljestaten Dubai importerer idiotiske mengder sand fra Australie nå for tiden. De har jo brukt opp all sin egen gode sand på de gigantomane øyprosjektene sine. Ørkensand er ubrukelig. Den må tas fra havet. Men det er ikke så mye sand som folk tror nedi havet — og alt som finnes der har brukt noen millioner år på å bli vasket ned fra fjellene av diverse vannveier.

I Norge har vi hatt istid, som resulterte i at vi har mer enn nok god sand til vårt eget bruk. Men skal vi eksportere? Saken er at nesten alle har sluppet opp for konstruksjonssand av bra kvalitet som også er enkelt tilgjengelig. Nå går de løs på elveløp, strender og andre steder hvor det lar seg gjøre å “stjele” sand — organisert av en “sandmafia” som bringer alt frem til sluttleddet i lastebiler etter å ha kjøpt opp alt som de små leverandørene kan skaffe med bøtter, ryggsekker eller hva de bruker. Sånn fungerer hverdagslivet i byggebransjen i mange land. De har en hel næringskjede som bare driver med sand. Visste du at sand er hinsides enhver sammenligning det mest brukte materialet i verden? (Vi tar forresten et lite forbehold for vann, men sand er definitivt enten nummer en eller to.) Men det må altså være sand som oppfyller visse krav til kornenes struktur og størrelse. (De som ønsker en teknisk redegjørelse ved dette tidspunktet får etterforske saken selv.) På grunn av dette kan man altså ikke bare bruke ørkensand, som araberne jo har mer enn nok av, man må på en eller annen måte skaffe god sand. Men fra hvor? Det pågår endel “fangsting” av sand fra havbunnen, men de har begynt å legge merke til at dette fører til at strendene forsvinner. Havet henter rett og slett mer sand ut til der det er “hull” og fyller dem igjen. Snipp snapp. Det er jo enkelt og greit. Bortsett fra at strendene forsvinner. Derfor er det nå “kontroversielt” å hente sand fra havbunnen. Konsekvensene er jo i beste fall bare ubehagelige, for de som får en strand mindre å spasere barbeint på, men i verste fall akselrerer det lokal landerosjon generelt sett. Bølgene rekker lengre inn på land når det er mindre sandstrand til å “bremse” dem. Alt dette skjer imidlertid på en “sakte men sikkert” måte som virker ustoppelig nå.

Her er skiftnøkkelen i flymotoren: Vannkraft. Nærmere bestemt demninger. De stanser den naturlige flyten av sand mellom fjellet og havet. Det bygger seg etterhvert opp ganske bastante mengder med slike “sedimenter” foran en demning. Og ikke bare sand. Alle som vet noe om Egypt har ved en anledning filosofert over hva Aswandammen har betydd i forhold til de årlige oversvømmelsene av Nilen som tradisjonelt var hvordan de fikk gjødslet dyrkningsjorden sin. Nå ligger det seksti år med oppsamlet gøgge bak muren der. Og sånn er forholdene i det store og hele over resten av verden også. Alle som overhodet kan har jo bygget ut vannkraften sin. Følgelig har de blokkert for strømmen av alskens partikler som elvene “mater” havet med. Til gjengjeld køles det på med kunstgjødsel i det sterkt industrialiserte jordbruket, og mye av dette havner i havet. Lang historie kort: Bildet ser ikke bra ut. Faktisk er det så stygt at mange rett og slett nekter å se på det. De vil ha alle sivilisasjonens goder, men de vil ikke vite noe om hva ting egentlig koster. Så de holder seg for ørene og sier la la la. Jeg skjønner dem godt. De vil jo heller ikke ha noe med den jævla rakfisken å gjøre. Hvorfor skal jeg rydde opp etter andres dustetabber?

PFAS er en gruppe menneskeskapte kjemiske stoffer med høyt innhold av fluor som gir dem spesielle egenskaper. Samtidig som disse kan utnyttes i industrielle anvendelser, er PFAS-er miljøgifter og blant de mest bekymringsfulle stoffene vi omgir oss med. Stoffene finnes i en rekke produkter vi bruker, som tekstiler, matemballasje og kjøkkenutstyr, kosmetikk, skismøring, og brannskum.  

(Miljodirektoratet.no)

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Så vidt jeg vet brukes PFAS lite i dag, men det er ikke forbudt så strengt tatt vet vi ikke. Imidlertid vil det lede til alvorlige PR-problemer, og muigens til og med kroken på døra, for et firma – ihvertfall her i vesten – hvis det kommer ut at de bruker PFAS i produktene sine; så med bakgrunn i dette er det “rimelig å anta” at de fleste ikke vil ta den risikoen. Ikke desto mindre protesterer den kjemiske industrien mot at EU nå skal forby all bruk av PFAS. Hvorfor? Fordi det er et evighetsstoff. Det brytes simpelthen ikke ned i naturen, det bare går rundt og rundt i kretsløpene, med varierende grader av skadelig giftighet i forhold til organismer som PFAS passerer gjennom, inkludert oss. Nyrer og lever er ikke begeistret for stoffet. Testiklene krymper også. Men hva har det å si så lenge det gjør ytterplaggene regntette og hudkremen glatt? Folk er jo ofte villig til å betale med alt de har av liv og helse for å oppnå en flyktig følelse av skjønnhet og velvære.

Men nå setter vi over til språkavdelingen. Hva betyr det at noe er bekymringsfullt? Eller rettere sagt: Hva betyr det når Miljødirektoratet ikke kan norsk? En ting har ikke noe sjelsliv. Den kan per definisjon ikke være “full av bekymringer”. Det kan imidlertid du. Det er jo viktig at vi plasserer ansvaret riktig. En ting kan imidlertid være bekymringsverdig – altså verd dine bekymringer – av mange ulike årsaker. Er dette meningsløst flisespikkeri over språklige detaljer som ikke har noen praktisk betydning? Jeg synes ikke det. Mye av vår virkelighetsoppfatning defineres jo av språket. Det folk egentlig sier her er at det må være greit å være en sjuskete slusk. Og jeg er forsåvidt enig når det gjelder typisk vanlig sludder og sladder blant folk, jeg er bare ikke enig når det gjelder viktige formuleringer på statsnivå. Da bør man helst være både presis med informasjonen og formelt korrekt med språket. Eller uangripelig om du vil. Noe mindre kler ikke staten.

Noe annet som ikke kler staten er når det i større grad “tilrettelegges for næringslivet” enn for de fundamentale livsbetingelsene til både vår egen og alle andre arter. Riktignok er det et argument at vi har svært vanskelig for å oppnå de materialegenskapene som kjennetegner polyfluorider på “alternative måter” — men så får konsekvensen heller bli at vi må klare oss uten den “kjemiske magien” som tilsynelatende forenkler livet for folk, men som samtidig også forgifter dem sakte men sikkert. Herregud. Hele dette opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet av det. Det er som å argumentere for at man presterer bedre på jobben hvis man tar kokain. For noen er det sikkert sant, men for de aller fleste vi det fungere særdeles lite bra over langen, selv om man kanskje opplever et kick av inspirasjon mens konseptet er helt nytt og revolusjonerende. Det er jo det som ofte skjer med de som danner et avhengighetsforhold, enten man vil definere det som fysisk eller psykologisk. Først synes de greia er helt sensasjonell, men siden kommer “bivirkningene” mer på banen, og etterhvert tar de helt over. Da blir det slik at man “må ha mere stoff” for å unngå “nedturen”. Konseptet med “ekstra energi” er bare operativt helt i starten. Nyforelskelse, kan du si. Siden blir forholdet mer komplisert. Uansett, de største synderne i forhold til PFT er selvsagt 3M, DuPont og de der, som har blitt tvunget til å utbetale erstatningsbeløp i milliardklassen på grunn av stoffenes skadevirkninger, særlig lokalt i områder hvor det har foregått såvel produksjon som utslipp av miljøgifter. Sånn fungerer disse tingene. Når et firma oppdager at de må punge ut med store penger fordi de opererer på en spesiell måte vil de generelt sett endre praksis. Idèen om å tjene penger dominerer jo alle andre hensyn i næringslivet. Folk tar ikke idiotisk risiko hvis det ikke er gode sjanser for idiotisk fortjeneste, men det er det normalt ikke innenfor kjemisk industri. Deres opplegg handler om jevn produksjon i henhold til jevn etterspørsel. Lav fortjeneste per solgt enhet, men i store kvanta.

Det er litt deprimerende at ting må bli beviselig både dødelig kreftfremkallende og det som verre er før myndighetene nølende går med på å forby jævelskapen, men bare hvis det ellers ikke er til hinder for “næringslivets interesser” (kort fortalt, å tjene penger). Vi har av årsaker jeg ikke forstår nærmest nesegrus respekt for såkalte gründere og denslags entusiastisk fantepakk, med alle sine store planer, mens vi ellers ikke vier noen særlig oppmerksomhet til “folkehelse” og lignende konsepter. Hørte jeg ordet “matvaresikkerhet”? Det er ikke noe holdbart argument at det er billigere å importere visse produkter enn å fremstille dem her hjemme. Det gjelder jo bare akkurat nå, Bør Børson. Om neste år kan ingen spå, men det virker som om de har mange “vanskeligheter med været” i forhold til hva de har vært vant til, både her og der. Selv er jeg på ingen måte noen agronom, men jeg vet nok om hjemmedyrking av grønnsaker og denslags til å ha fått med meg at jo vanskeligere vær, jo vanskeligere jobb. “Passende mye regn” er for eksempel en ganske avgjørende faktor i dette bildet. Vanning er også noe som er i vanlig praksis — men da må man jo ha vann. Det går litt rundt og rundt, dette her. Grunnvannet varer ikke evig. Den delen av delstaten Almeria i Spania som går under navnet plasthavet – hvor de dyrker mye av det som eksporteres til Europa generelt, selvsagt også inkludert Norge – vil ikke kunne holde på som de gjør særlig mye lenger. De borer brønner. Grunnvannet synker. Ved et tidspunkt vil de oppleve tilbakeslag fra havet, i praksis at grunnvannet begynner å bi saltholdig. Da er det kroken på døra for dem. Men jeg tviler på at det finnes noen beredskapsplaner for hvordan all plasten skal håndteres etter at virksomheten på stedet har dødd ut. Kanskje det bare vil blåse på havet èn dag og inn i ørkenen den neste. Tumbleweeds av krympeplast som flagrer rundt i landskapet. Litt lengre innenlands i Almeria ble jo som alle vet de fleste klassiske spaghettiwesterns på 60 og 70-tallet spilt inn. Kulissene står der tildels ennå. De best bevarte har blitt gjort om til noen slags “opplevelsessentre” med westerntematikk. Yippi-kay-ey som han Bruce Willis sa.

Den genetiske koden vil variere avhengig av hvilken art som skal bygges, for eksempel et grantre, en ulv, en bakterie eller et menneske. Jo større forskjellene er, jo mer ulike er organismene. For eksempel har DNA-koden til et menneske mye mer til felles med DNA-koden til en elefant enn DNA-koden til en blåklokke. Veldig mye av DNA-koden er likevel lik mellom de ulike artene, fordi mange grunnleggende prosesser i celler og vev er like og alt liv har samme opphav. For eksempel finner man igjen omtrent 60 prosent av bananfluas gener i en liknende form i mennesket. Dette er grunnen til at man kan bruke andre organismer, som bananflue, til å studere gener i mennesket og andre dyr. Det samme gjelder hos planter. Dette kalles å bruke modellorganismer.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Som alle vet finnes det ikke noe sånt som to identiske sett med DNA, men jo nærmere man er i slekt med noen, jo mer likt vil arvestoffet være. (Rimeligvis!) Det er slik sett ingen kunst å påvise slektskap ved hjelp av DNA-tester i våre dager. Sånt er ren rutine. De spennende tingene i disse tider skjer innenfor studier av DNA-fragmenter i jordsmonn. Dette er en komplisert prosess som krever computerkraft “på neste nivå” siden det kan sammelignes med å prøve og sette sammen lesbare sekvenser av en bok som er klippet fullstendig istykker og strødd litt tilfeldig her og der. Men det skjer. Det blir gjort. De rekonstruerer arvemateriale fra den epoken vi kaller pliocen, som startet for 5,3 millioner år siden – da miocen sluttet – og gikk over i pleistocen for 2,6 millioner år siden, det vil si ved inngangen til den istiden som fortsatt pågår. Ved dette tidspunkt dukker mennesket opp, tilsynelatende først i Afrika. Ihvertfall har vi ingen beviser på noe annet. Imidlertid vet vi at miocenepoken var da det fantes størst artsmangfold av primater her på jorda. Vi har bare omtrent 500 av dem nå i dag, mens det var mer enn ti tusen på den tiden. Lokale populasjoner av disse kan i teorien ha overlevd og utviklet seg i retning av homininer, det vil si hva man på godt norsk kaller “menneskelignende skapninger” (men som ingen ville oppfatte som “mennesker” hvis man møtte dem).

Det eldste fossil etter homo sapiens vi så langt har funnet er 300.000 år gammelt og befant seg i Jebel Irhoud, Marokko. Hvilket for tiden betyr at vi er alle marokkanere, eller rokkere som vi sier på slang. Deretter følger et hull på hundre tusen år før de to neste eksemplarene ble funnet i Etiopia. Følgelig er det ikke mye vi kan si om våre eldste forfedre, annet enn at de levde i Afrika. Selvsagt har vi ingen DNA fra disse individene. Vi klassifiserer dem på grunnlag av skalleform, hoftenes beskaffenhet og så videre. Men det vi først og fremst bruker til å sortere det ene fra det andre innenfor menneskenes utviklingshistorie er teknologi. Hva slags redskap brukte de og hvordan ble de laget? Av åpenbare årsaker finner vi forholdsvis mange flere eldre steinredskaper enn diverse rester etter organisk materiale, inkludert bein, hår og annet som blir igjen etter døde mennesker. Likevel må vi tenke at de gjorde det beste de fikk til med det de hadde. “Oppfinnsomhet” er jo en interessant egenskap. Det krever en bestemt form for resonnement i forhold til ting man “oppdager”. For eksempel vil man uunngåelig oppdage konseptet “nål” hvis man spiser fisk med mange små og skarpe bein, men derfra til oppfinnelsen av “nål og tråd” er det et stykke mentalt terreng som må tilbakelegges. Dessverre er intet av det vi typisk lager ved hjelp av nål og tråd ting som holder seg særlig bra over svært lange tidsrom, så det er uråd å si noe om hvor gammelt dette konseptet er. Hvor lenge har det vært aktuelt å lage klær? Vi kan i det minste si at hvis du er mann ønsker du å ha noe som beskytter skrittet ditt hvis du holder på i krattskog og denslags. Å fly rundt i terreng preget av einer og skarpe kvister med rumpa bar er ikke noe man kommer til å gjøre mange ganger for å si det slik. Du vet. På jakt etter småvilt eller noe. Man må jo beskytte kroppens sårbare områder. Spørsmålet er hvordan folk løste dette for to millioner år siden.

Det er ikke enkelt å “definere” konseptet menneske. Teknisk sett bruker vi ordet sapiens for å markere at det handler om bruk av hjernen, men dette er åpenbart ikke nok. Det er jo mye mer som foregår med mennesker enn bare våre “smarte” egenskaper. Selvsagt er det bra om folk er “flinke i hodet” men hvis det stanser der duger det ikke til mye. Ting skal jo gjøres, ikke bare behandles i forstanden, eller hva det nå er man driver med. Forutsatt at man ellers har normalt sunn fornuft vil jeg påstå at man kommer lengre med handlekraft enn hjernekraft. (Med det lille forbehold at det henger mye på hvor man har tenkt seg.) Dessuten er det et ikke uvesentlig poeng at “tingene vi lager” – eller teknologien vår om du vil – er de eneste objektive beviser vi har for vår angivelige superintelligens. Og jeg har “noen spørsmål” om dette. Vi opplever jo visse negative bivirkninger av det såkalte fremskrittet. Ikke sant? Alle har noe, selv om de ikke er enige om detaljene. Noen snakker om at de gode tidene medfører dekadanse blant folk. Andre snakker om miljøsaker. Noen synes å være preget av “religiøs panikk” og flyr rundt med håret i brann mens de skriker om dommedag og det som verre er. Alle vet allerede alt dette. Men det er som de fjerne blånene man kan se mot horisonten når man bor i et fjellandskap. Visst er de der og man kan godt se dem, men livet foregår her. Ingen har egentlig særlig mye mer energi enn hva de behøver for å håndtere sine egne affærer. Du vet. Fra dag til dag. måned til måned. Om man siden går i et demonstrasjonstog eller møter opp et sted “for å markere solidaritet” eller noe, har i virkeligheten ikke så mye å si. Jeg mener, det er selvsagt bra for din egen sjelefred at du gir uttrykk for “ting som plager deg” og det ene med det andre, men ellers betyr det lite. Din politiske kraft ligger i stemmeseddelen, ikke i “røsten”, uansett hvor høyt og mye du snakker. Det føles kanskje ikke som makt når man står der i boksen og putter en valgliste nedi konvolutten, men det er ekte makt. Det er sånn vi får de stortingspolitikerne vi har, som igjen er de som lager lovene vi alle må innrette oss etter. Derfor skal man ikke undervurdere dette, men ta det alvorlig. Vær seriøs. Ikke vær et troll.

Det finnes eldre teknologier, men acheulisk steinindustri er hvor alt det “kunstferdige” begynner. Det er litt omdiskutert hva de såkalte håndøksene fra denne halvannen millioner år lange perioden handlet om. Folk kan prøve selv. Det er på ingen måte enkelt å hamre til den karakteristiske dråpeformen i èn stein, ved hjelp av en annen stein, en hammer av horn, pluss noen andre redskaper. De som har mye trening klarer det kanskje på en dag, men det tar typisk noen tusen arbeidstimer å øve inn håndlaget. Selv tror jeg at de fungerte som en slags valuta, men innenfor den kulturelle praksisen vi kaller “gaveøkonomi”. Folk på den tiden skjønte seg selvsagt på å bedømme hvor bra arbeid det var og så videre, så avhengig av tingens kvalitet kunne man sikkert kjøpe noe, selv om bildet er høyst uklart. Tanken er ellers at noen som har noe slags ærend vil bringe med seg “valuta” for å skape velvilje og få fortgang i saken. Ting fungerer jo mer eller mindre sånn ennå. Folk jobber typisk både raskere og bedre når de får bra betalt. Både bygningskontrollen, politiet, tollen og biltilsynet er mer effektive og medgjørlige når man viser dem den respekten de synes de bør ha, og ikke hisser seg opp og sånn. Mennesker er “transaksjonelle” dyr. Vi har en tendens til å tenke “likt for likt” nesten uansett hva det handler om. Det er jo mye enklere å være grei mot noen som selv er grei. Vi observerer forresten lignende atferd også hos andre arter. For eksempel hender det at katter bringer med seg “gaver” til husholdningen, selv om det er måtelig hvor begeistret man klarer å bli over halvdød småfugl i stua og den typen ting. Å spise dem blir ihvertfall ikke aktuelt. Så får katten heller bli så fornærmet som den vil. Kom tilbake når du har laget en acheulisk steinøks, pus. Da blir jeg imponert. Hvorom allting er, du kan si at hovedpoenget mitt handler om “det sapiente”. Homo sapiens er mer et rasistisk konsept enn saklig terminologi, særlig fordi det er så vanlig å tenke på våre forfedre som “primitive skapninger” selv om de beviselig var minst like smarte som oss. Hvis to individer fra det man skal ha til å være forskjellige arter kan formere seg med hverandre og få fruktbart avkom så snakker vi jo ikke om “artsgrenser” slik de normalt defineres (for eksempel kan hester og esler formere seg med hverandre, men avkommene deres – muldyr – blir sterile, slik at de har utviklet seg langt nok bort fra hverandre til at de er etablert som “ekte arter”). Alle nålevende mennesker som ikke er “innfødte afrikanere” har jo noen prosent genmateriale fra neandertalere (og/eller denisovarer) i seg — og materialet er av en slik beskaffenhet at det må ha vært “vanlig” å utveksle bruder, eller hvordan det foregikk. Ihvertfall over en periode på omtrent ti tusen år.

Det er ikke egentlig forsvarlig å sammenligne menneskehjernen med computere – vi er mange millioner lysår mer avanserte enn computere noensinne kan bli – men det er ikke urimelig å snakke om forskjellen på hardware og software. Eller maskinkraft og programvare. Det er to svært forskjellige ting, konseptuelt sett, selv om de fungerer i et symbiotisk samarbeid. Saken er at menneskehjernen har ikke endret seg – eller rettere sagt, den har krympet litt – siden tidsalderen for cro-magnons og enda tidligere. Helt siden han fra Jebel Irhoud, som allerede har blitt nevnt. Neandertalere hadde i snitt omtrent tyve prosent større hjerne enn oss, men den var annerledes strukturert. Vi vet ikke hva dette har å si – om noe – for atferden deres, men vi har grunn til å anta at de hadde mye sterkere sanser enn oss. Syn, hørsel, lukt og så videre. Dette medfører kanskje en forskjelligartet “verdensfølelse” men det er vanskelig å si noe om. Kanskje det er som å befinne seg i noen slags hallusinogen rus til enhver tid? Sansefordreining skal jo visstnok være en av de mest typiske erfaringene folk opplever når de tar sånne stoffer. Men det blir selvsagt bare et kvantum ganske uansvarlig spekulasjon. Alt vi vet er at alle andre versjoner av mennesker enn det vi kaller homo sapiens forsvant i løpet av den pleistocene epoken. Som alle vet startet jo holocen for omtrent tolv tusen år siden, men det diskuteres om man skal definere antropocen – fra og med året 1950 – som en egen tidsalder, fordi mennesket er nå i praksis de som bestemmer hva slags arter som skal dø ut og hvilke som skal fortsette å eksistere i sine naturlige habitat. Dette gjelder alle arter, ikke bare de ganske store og lett synlige dyrene, men også planter, insekter, sopp og annet. Saken er at mange skapningers livsstil krever ganske mye større områder som de kan “spre seg” mer eller mindre fritt innenfor enn hva vi er villige til å gi dem. Mennesker trenes ikke typisk opp til å tenke på naturen som “noe levende, som vi er en del av” men snarere som “noe annet, som vi er forskjellig fra”. Jeg tror ikke dette er sunt. Det virker nødvendig å tenke helt nytt om disse konseptene. Jeg mener ikke at folk skal bli økohipper, bare at de skal bli litt mer transaksjonelle i forhold til naturen også. Du vet. Likt for likt. Hvis vi er greiere mot naturen vil den også være greiere mot oss.

Folk som har peiling på algebra kan visstnok se hva slags funksjon som er i arbeid bare ved å se på grafen. Slike talenter har ikke jeg, men jeg kan noen ganger tyde hva slags tenkning som ligger bak valget av visse ord. De siste 24 timene har jeg tilbrakt i en slags sjokktilstand etter at noen fortalte meg at Norge er de som leder an i utviklingen av gruvedrift på havbunnen. Dette nektet jeg først å tro på, fordi Norge har generelt sett så høy kølle i alle miljøsaker, men så begynte jeg å etterforske saken. Link til regjeringens presentasjon av konseptet ligger i den forrige posten jeg skrev. Dette er sannsynligvis det farligste noen har funnet på noensinne – i den grad det regnes som “farlig” å kødde med grunnlaget for liv – og hva er det som motiverer dem? Penger, penger, penger. Det handler alltid om penger. Folk får bare ikke nok av dem. Hva er greia? Jeg oppfatter dette som noe sykelig.

Det lar seg foreløpig ikke bevise at polymetalliske noduler på havets bunn er hva som sparket i gang livet på jorda til å begynne med, men det jobbes med saken. Foreløpig har man bare kunnet påvise at det tar omtrent en halv milliard år å forme en av disse gjenstandene, vie en komplisert prosess med “avleiring av metaller” fra selve havvannet. Uansett, de som ønsker flere tekniske detaljer kan spore dem opp selv. Nettet er fullt av informasjon om dette temaet. Selv merker jeg at det kommer en blanding av kvalme og raseri når jeg ser på saken. Er folk fullstendig fette sinnssyke? Jeg mener, vi vet med sikkerhet om mennesket som art at vi er ikke engang noe i nærheten av så smarte som vi tror at vi er. Hele vår samlede historie beviser dette hinsides enhver rimelig tvil. Hver ny generasjon har generelt sett måttet forholde seg til mannskiten som den forrige generasjonen etterlot seg. Vi begynner å slippe opp for plass.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Hvorom allting er, jeg er nokså sikker på at ordet forjævligsering fantes – var i vanlig bruk – mens jeg gikk på ungdomsskolen (1975-1978) og at det sannsynligvis ble oppfunnet av noen på den politiske venstresiden. Mer vet jeg ikke. Da jeg googlet ordet kom det opp en av mine egne bloggposter som resultat nummer seks eller deromkring, så det kan hende jeg tar feil. Men da er det mye som havner på gyngende grunn, er jeg redd. Kanskje verden ikke egentlig eksisterer? Kanskje er jeg bare en hjerne som ligger på sprit i et laboratorium og fantaserer alt sammen? Grammatikalsk sett er dette “spørsmål” men semantisk sett er de meningsløse. Jeg husker det jeg husker — og jeg vet hva “falske minner” betyr. (Jevnfør til filmen Inception og dens – noe overdrevne – beskrivelse av “verdensbygging i drømmeland”, som faktisk er noe som går an. Alle har denne evnen, men de fleste har ingen trening, eller engang noen motivasjon for å begynne med noe slikt.) Saken er uansett at det engelske språket har fått et nyord: Enshittification. Det er fremstilt for å beskrive utviklingen på internett — og det fremstår som korrekt å oversette det med “forjævligsering”, selv om det norske ordet ble oppfunnet for å beskrive politiske forhold. Eller vi kan også bruke det til å beskrive de naturlige prosessene som tar knekken på alt som ikke blir brukt og vedlikeholdt, for eksempel et hus. Uansett hva slags praktbygg det eventuelt var i utgangspunktet; hvis man lar det stå tomt i tyve år så vil det skje ting.

Nettets lynkarrière – relativt sett – er faktisk en ganske bra metafor for menneskehetens skjebne. For tredve år siden var det et leketøy for alskens nerder kloden rundt – jeg etablerte for eksempel min første “hjemmeside” i 1998 – men nå har det blitt en søppelplass for sure miner. Nettet er ikke lenger et “optimistisk” sted. Det ligner mer på en storby som er tjokk full av “dårlige strøk” – der finner man naturligvis dårlig selskap – og som derfor krever at man må passe på hvor man går. Visse retninger er regelrett farlige. Folk mister vettet på nettet, som rimsmeden sier. Jeg har sett det skje med mine egne øyne, mange ganger. Da mener jeg ikke bare de som havner i harahølet med konspirasjonsteorier og annet evneveikt vås, men også de som utvikler “nettavhengighet” til en sånn grad at de tilbringer opptil flere timer hver dag med å stirre på telefonen sin — samme hvor de er og samme hvem de er der i selskap med. Hva er det som er så jævlig viktig med å “oppdatere profilen sin” og gud vet hva annet de driver med? Jeg fatter det bare ikke. Eller rettere sagt, jeg skjønner de som driver noen slags virksomhet og som bruker nettet til å profilere seg mot markedet sitt, men alle privatpersonene som bare “vanker på nett” har jeg litt vondt for å forstå. Jeg mener, jeg er objektivt sett en ganske “artikulert” type som ikke vanligvis opplever det som vanskelig å formulere det jeg tenker, men jeg oppfatter ikke mine tanker som spesielt interessante eller “verd å bruke tid på” for andre. Hvorfor skal de det? Mitt liv og mine saker er ikke relevant for andre enn meg selv og en håndfull andre. I den grad jeg har noe saklig å presentere skjer det i skriftlig form, og det omhandler i de fleste tilfelle et tema som ikke er av personlig karakter.

Når oppsto oppmerksomhetsøkonomien? Til det er det å si at folk har vært folk ihvertfall siden steinalderen — og mye av det vi driver med handler jo om å “posisjonere seg” innenfor det sosiale feltet. Dette med å manipulere andre menneskers bevissthet er hvor gammelt som helst, men greia har blitt steroidisert på nettet. Det sies om den 2500 år gamle filosofen Diogenes – han som fant opp kynismen – at han noen ganger vandret rundt om natten i Athens gater, bærende på en lykt. På forespørsel oppga han at han “leter etter den siste ærlige mann” — og hvis noen fortjener å bli et spøkelse som fremfører dette opplegget til evig tid så er det Diogenes. Finnes det egentlig noe sånt som en ærlig mann? Jeg tviler. Folk er litt for pratsomme til at alt de sier kan være sant til enhver tid. Dessuten er vi forfengelige og vil heller bli sett på en “bra” måte enn på en “sann” måte. På toppen av alt annet kommer det vi kaller “informasjonspolitikk”. Det er jo ikke alltid man bør snakke sant. Ikke sant? Ihvertfall er det slik at man ikke kan “fortelle alt til alle” fordi folk har så forskjelligartede forutsetninger for å forstå og kontekstualisere informasjon. Derfor må man på generelt grunnlag være litt vaktsom med hva man sier i hva slags selskap. Det er jo ikke alle som bruker forstanden. De vi kaller “vrange mennesker” bruker nokså konsekvent misforstanden når de skal tolke og analysere ting som blir sagt. Dessuten finnes det små barn og andre mentalt enkle skapninger som det nesten er litt sadistisk å uroe med saker og ting som de uansett ikke kan forholde seg til innenfor en realistisk horisont, langt mindre gjøre noe med. Slik oppstår “bekvemmelighetsløgner” av typen alt ordner seg og så videre. Hensikten er mer å holde motet oppe hos sårbare individer enn å oppdatere dem om hva som virkelig foregår der ute. Imidlertid tar jeg ikke sånne hensyn overfor de voksne. Hvis de ønsker å leve som idioter må de selv ta ansvaret for å gjøre det som er nødvendig. Jeg kommer ikke til å hjelpe dem.

Generell referanse: Regjeringen.no

De som følger denne bloggen vet at jeg er ikke den typen som “ber en bønn”. Men hvis Norge virkelig starter opp gruvedrift på havbunnen vil jeg be en bønn om at noen må ta ut hele Norge med et dusin atomvåpen eller deromkring. Utslett hele skiten. Drep alle sammen. Det vil være et mye mindre tap for verden enn bare det å tenke på å drepe havbunnen. Er dette Senterpartiets verk? Hvem faen er det som har kommet opp med dette i utgangspunktet? Vedkommende må jo umiddelbart fjernes fra menneskeheten. Dette er uten tvil det groveste og mest nihilistiske noe menneske har funnet på noensinne — eller rettere sagt: Det var en greie på 70-tallet også. Et forsøk ble gjort utenfor Galapagosøyene, slik at vi har et referansepunkt. Vi har en idè om langtidsvikrkningene av gruvedrift på havbunnen. Hva venter du? Det er selvsagt massedød av et kaliber som tilsvarer det å hugge ned all regnskogen.

De er omtrent på størrelse med poteter og de kaller dem polymetalliske noduler. I visse områder er havbunnen fullstendig dekket av dem. Hvorfor kan vi ikke bare hente dem opp og utvinne de verdifulle mineralene og metallene? Det synes å være tanken her. Hvorfor skal man ikke bare sanke inn alle de penger som man kan, med alle metoder? Vel, først og fremst fordi mennesker er idioter. Det er hva vi sier om de som levde for lenge siden og som gjorde uhyrlige ting fordi de ikke visste bedre. Vi forholder oss bare til det vi vet, ikke til alt vi ikke vet. Det er dette som gjør oss til skadedyr. Det er et produkt av pengebegjær. Det finnes ikke noe styggere enn dette. Det har gjort oss til en art som fortjener å bli utryddet uten den minste form for nåde. Imidlertid finnes et glimt av håp. Vitenskapen jobber så raskt som de kan med å kartlegge hva disse mystiske gjenstandene på havbunnen “gjør”. Hva er de? Hvorfor finnes de? Hva vil konsekvensene bli dersom vi utvikler teknologi for å “støvsuge” havbunnen for mineraler? Svaret er som vanlig: Vi vet ikke. Men vi kan i det minste si dette: Nodulene det er snakk om produserer store mengder oksygen i de områdene hvor de finnes. Hvordan? Vel, de fungerer som “mange små batterier” som hver seg avgir omtrent 0,9 volt, men som i serie avgir nok kraft til å spalte vannet rundt seg. Altså elektrolyse.

Her er det aktuelle spørsmålet: Hva skjer når man fjerner oksygenet fra et område? Svar, alt liv i dette området dør ut. Eller ikke alt, sånt er jo en evolusjonær fordel for det mikrobelivet som er tilpasset et oksygenfattig miljø, men alt liv som baserer seg på “karbonsyklusen” vil dø ut, inkludert selvsagt både oss og alle andre “høyere skapninger” både i havet og på land. Dette kan de allerede si basert på det de har funnet ut fra forsøksområdet ved Galapagosøyene. Vel, det er et argument. Alt dør, sier du? Men på den andre siden kan det påvises at noen vil tjene mange penger på slik virksomhet. Det er jo også viktig. Kanskje til og med viktigere enn “fortsatt liv på planeten”. Det finnes jo et antall mennesker som synes at deres personlige rikdom er en høyere prioritet enn alt annet. Vi har dem i Norge også. De lider av en form for mental degenerativ sykdom som gjør at de “ser penger” overalt. Du vet. “Muligheter”. Det går an å tjene penger på så mye rart og de evneveike tror selvsagt at dette er noe positivt. Penger er bra. Vi trenger penger. Dessuten arbeidsplasser og det ene med det andre. Det er distriktspolitikk på sitt beste når vi ødelegger naturgrunnlaget for all fremtid på et sted bare for å skaffe et dusin mennesker penger nå i dag. Hvordan er det mulig å bli så fette dum? Jeg begriper det bare ikke — men jeg jobber med saken.

Alt jeg har så langt er pengebegjær. Det er en mental sykdom som ligner på narkomani eller “spillegalskap” men i motsetning til disse to er det ikke vanlig blant mennesker å se patologien i atferdsmønsteret hos “de grådige”. Det virker jo ikke som om de har styring over seg selv. Selv de som allerede har så mye rikdom at det finnes ingen fysisk mulighet for å noensinne bruke opp alt sammen jobber flittig med å legge seg opp enda mer. Hvor er horisonten? Han som angivelig har mest penger av alle i verden – Elon Musk – er nesten sjokkerende dust med nesten alt han sier og gjør offentlig. Hvordan kan en sånn fjott opparbeide seg en så stor formue? Det virker usannsynlig — helt til man setter seg nærmere inn i hvordan alt dette henger sammen. Han skjønte seg på å utnytte en politisk trend i tiden. Derfor finnes Tesla, eller rettere sagt, derfor er Elon rik. Det var jo ikke han som startet Tesla. Elon Musk er verken oppfinner eller ingeniør, han er en pengeslusk. Alt han har er penger. Alt han er er penger. Han har ingenting som menneske og dette er også alt han er. Skal sånne typer virkelig styre verden? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Fortjener menneskeheten kanskje den selvutryddelsen som ligger innbakt i “fremskrittet”? Det virker heller ikke som noen klok tanke. Frustrert og desperat ja, men klok nei. Norge er helt på toppen blant verdens verste land når det kommer til forurensning og naturødeleggelser — men vi føler oss ikke sånn. Vi ligner typiske forbrytere i et fengsel som objektivt sett har blitt dømt for forhold sånn og slik, men subjektivt sett føler vi oss bare urettferdig behandlet. Subjektivt sett er vi jo feilfri.

Norge har tjent pengene sine på den verst tenkelige måten — slik at vi er sannsynligvis blant verdens ti ondeste land noensinne, målt etter hva slags nihilistisk skadeverk som har skapt formuen. Jeg snakker selvsagt om laks nå, men oljen er heller ikke bra. Det eneste jeg kan gjøre er å håpe – uansett hvor evneveikt det er å hengi seg til denslags – at Norge ikke starter mineralutvinning på havbunnen. Av alle de onde ting folk kan finne på å gjøre akkurat nå er dette sannsynligvis det verste, med ganske god margin. Skal vi ikke bare drepe havet? Du vet. Fordi det er noen penger å tjene på det akkurat for øyeblikket. Det er sånn det prektige Norge jobber i praksis. Vi er bare en lommetyv med et fett smil. Vi er så rike at vi slett ikke behøver å drepe havet, men vi gjør det likevel, fordi vi vil ha enda mere penger. Det finnes jo ikke noe sånt konsept som “rik nok” så lenge det ennå finnes glitter på stjernehimmelen.

Det har blitt så vanlig blant politiske “snakkere” å oppsøke steder hvor forferdelige ting har skjedd at ingen lenger tror på deres forsikringer om at de prøver å gjøre noe, eventuelt at de bryr seg om de etterlattes følelser etter en masseskyteepisode og denslags. Det eneste som betyr noe for dem er at de tar seg bra ut foran kamera innenfor en “performativ” horisont hvor alt handler om å gi det rette inntrykket her og nå. Hva som skjer i fremtiden er jo stort sett ikke noe problem her og nå, eller hva? Her i Norge har vi den historien vi har. Et av de verste massedrapene i hele verdenshistorien har skjedd på norsk jord. Dette kommer aldri til å forandre seg. Vi har en rekord. Hurra. Men hva har vi lært av det som skjedde? Etter min mening ikke stort, snarere tvert imot. Ikke bare har denne plattformen en godt inngrodd naziblogger som etterspør enda en Breivik, han har til og med mange følgere som støtter ham moralsk sett, i den forstand at de stiller ingen kritiske spørsmål til nazivirksomheten, de er opptatt av helt andre ting. Med andre ord akkurat som på 1930-tallet. Hva er greia? Er de fullstendig eneveike? Svaret er dessverre ja. De klarer ikke å sortere ballene sine fra røsslyng når de sitter på huk, som de ofte gjør. De er jo redde. En feig stakkar er akkurat det samme nå som de alltid har vært. De lar onde ting skje fordi de selv “ikke ønsker noe trøbbel”.

Imidlertid blir de sett. Og husket. Dette kommer for all fremtid til å være en del av ditt permanente rulleblad, så er du helt sikker på hva du driver med? Jeg tror ikke det. Jeg tror folk stort sett motiveres av “personlige” årsaker som er orientert enten rundt følelsesmessige forhold de føler er “personlig viktige” som opplevelser av nåtiden, eller forventninger til en fordelaktig fremtid innenfor en ganske kort horisont. Det er med andre ord idioti. Det jeg kaller evneveikt. De tror de kan forholde seg til bare deler av en person, mens de overser andre ting, spesifikt det som gjør vedkommende ond. Så hva gjør man når man observerer det onde? Svaret er at de fleste gjør absolutt ingenting. De synes alt er greit så lenge situasjonen er stabil. Fra deres synspunkt kreves det noen slags “unntakstilstand” for at de overhodet skal anerkjenne at det onde ikke er noen metafysisk fantasi, det er et personlighetstrekk som vi alle bærer på. Forskjellen ligger i hvordan vi bruker dette talentet. Hva gjør folk med ondskapen sin? Vi kan uten videre anta at folk lyver – eller ikke forstår konseptet – hvis de svarer at de er da slett ikke onde, de er blant de gode. Du vet. De som mener det godt. Akkurat som om det noensinne har utgjort noen forskjell. Herregud. Hvis vi siterer Dominic Guizman fra det første Albegienserkorstog på 1200-tallet: Drep alle sammen og la Gud sortere ut sine egne — så ser vi jo ikke akkurat på noen forsonlig innstilling overfor fravikende følelser og livsstilsvalg. De samme holdningene lever i beste velgående den dag i dag. Likt som hvordan polske bønder på 1950-taller ble utrolig provosert av beskyldniger om at de kanskje overså visse ting med vilje mens de pågikk der i skogene deres. Du vet. Når man skjønner at en beskyldning er korrekt på grunn av hvordan den blir mottatt av de skyldige, men den er likevel ikke “applikabel” på grunn av juridiske særforhold. De var redde. Nazistene var jo ingen abstrakt trussel på 1940-tallet. De var mer enn klare for å drepe alle og enhver som viste selv det minste lille fnugg av motstandsvilje mot opplegget deres.

Nazistene ble imidlertid beseiret av “de demokratiske kreftene” på 1940-tallet. Det samme vil skje på 2020-tallet, med varierende grader av vold. Det er jo nødvendig å enten drepe dem alle sammen, eller kue dem så hardt at de aldri mer kommer til å reise seg. Hvem føler overhodet noen tvil om dette? Svaret er de evneveike. De som ikke skjønner hva som skjer, selv når hodet deres blir tvunget nedi pissbøtta. Det er disse som er de virkelig farlige, ikke selve nazistene. Altså de som bare gliser og ikke skjønner hva som skjer rundt dem, eventuelt at de ikke ønsker at det skal være slik så de protesterer. Deres personlige venn er jo ingen nazi. Dette er noe de vet med seg selv. Det føles godt på den måten. Det føles riktig. Som om de har rett. Men de er bare evneveike troll — og i all hovedsak så vet de dette på noe slags plan, men bevisstheten deres protesterer på det mest heftige. Det er ikke heltemodig å beskytte en nazi mot angrep utenfra. Det betyr tvert imot at du er en del av bevegelsen nå. Du er nazi nå. Hvordan fungerer dette? Hvis det sitter en enslig nazist ved et bord og ti andre kommer og setter seg ved det samme bordet, så er antallet nazister nå elleve, uansett hva de ellers “mente” med å støtte sin venn og så videre. Selv om de ikke engang snakker sammen. Det er slik ting sprer seg. Og før eller siden vil konfrontasjonen bli nødvendig. De som synes at sånne som meg er “ufine” nå i dag vet ingenting om hva de kommer til å oppleve om ti år. Men jeg vet. Sånne som meg kan spå. Jeg ser det jeg ser. Jeg vet det jeg vet. Resten handler om iskald analyse, ikke om følelser.

“It takes a village to raise a child” is a proverb that means that an entire community of people must provide for and interact positively with children for those children to experience and grow in a safe and healthy environment.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

På Wikipedia pleier sidene å ha en droppmeny for “andre språk” øverst til høyre, men det eneste andre enn engelsk var i dette tilfelle – av årsaker jeg ikke forstår men som får meg til å tenke “hmm” – rumensk, altså det de snakker i Romania. Idèen er uansett at det er ikke sunt for et oppvoksende barn å bare forholde seg til sine egne foreldre som voksenpersoner og “rollemodeller”. Foreldre mener det i hovedsak bra når de søker å beskytte barna sine, men de glemmer ofte å beskytte dem mot seg selv. Eller sin egen blindsone om du vil. Skolen tar i praksis hånd om dette problemet for de flestes vedkommende, men det skjer ikke uten knurring fra diverse individer med sære idèer, si for eksempel streng religiøsitet og den typen ting. Dessuten finnes det alltid et antall mennesker som bare er kjipe på ymist vis, og som ofte er sadistiske med avstraffelser og alt det der, som åpenbart heller ikke er sunt for personlighetsutviklingen hos et barn.

Selv tilgir jeg det meste av revestreker og kriminelle forhold folk rotet seg inn i tidligere i livet – jeg var jo selv aldri det man kaller “mors beste barn” – men jeg er svært skeptisk til de som klarer å passere femti års alder uten å ha skjerpet seg. Det skal ikke egentlig gå an. Uansett hva slags kødd man var i tyveårene – og slapp unna med – så slipper man før eller siden opp for unnskyldninger. Det blir for dumt. Hva er greia? Som alle vet er jo løpet lagt opp slik at man skal oppleve en “midtlivskrise” ved 40-50 års alder; som i hovedsak handler om oppdagelsen av at “det begynner å gå nedover” i forhold til krefter, utholdenhet, engasjement og så videre. Man er nødt til å tenke annerledes nå. Man har ikke lenger ti år man kan bruke frivoløst, både her og der, på å eksperimentere, danne nye erfaringer, lære seg noe nytt, og den typen ting. Det finnes sikkert unntak fra regelen – vi snakker i så fall om særlig fysisk begavede individer – men de fleste opplever at det tar lengre tid å hente seg inn igjen etter store anstrengelser etterhvert som de vokser til. Noen kan til og med oppleve at helsa får en irreversibel knekk en vakker dag, fordi de ignorerer kroppens signaler. Uansett ender alle før eller siden med å legge opp strategien sin sånn at de unngår anstrengelser helt i grenseland for hva de tåler. Hvor gode erfaringer har de fleste typisk med det å utfordre skjebnen?

Jeg føler meg litt ferdig med å snakke om personen Donald Trump. Han tilhører fortiden. Jeg ser ikke egentlig noen “vei til seier” for den “bevegelsen” han er gallionsfigur for heller. Det er for sent. De hadde sitt revolusjonære øyeblikk den 6. januar 2021, da de stormet kongressen og sånn sett iverksatte det typiske forarbeidet for denslags, men de gravde ingen skyttergraver og det ble heller aldri noen “alminnelig folkeoppreisning” utav det. Revolusjoner krever momentum. Man må forfølge saken og stå på. Fra bildene som har sirkulert siden kan vi forsåvidt se at de kom forberedt på å foreta “arrestasjoner” og det ene med det andre, men ting kom heldigvis ikke så langt. Sakene mot de som var involvert i hendelsen pågår ennå. Ikke uventet karakteriserer Trump dem som “politiske fanger”, til tross for at ingen av dem har hva man kan karakterisere som “politiske anklager” mot seg. Alt handler om innbrudd, skadeverk, vold mot politiet og denslags, som er godt synlig på gud vet hvor mange bilder som finnes fra den dagen, mange av dem filmet av synderne selv. Det er ganske koko at sånt kan skje – og har skjedd – i en stat som uten ironsk snert kaller seg “verdens fremste demokrati”. Herregud. Kommer disse idiotene noensinne til å bli voksne? Jeg så at han der Meta-Zuckerberg beskrev øyeblikket med Trump og knyttneven i været etter å ha blitt skutt som den mest badass ting han noensinne har sett. Vi kan følgelig konkludere med at han må ha hatt en “beskyttet oppvekst”. Hva annet kunne Trump gjøre i det øyeblikket? Jeg har ikke erfart dette selv, men etter hva jeg hører får man et slags “rush” når man akkurat har unngått døden med få millimeter, som senere avløses av matthetsfølelse. Hvordan ting siden utvikler seg er individuelt, men det virker ikke urimelig å tenke at man har vært heldig, at man fatter noen slags “ny interesse for livet” og så videre. Men som sagt, jeg har ikke noe personlig grunnlag for å uttale meg, jeg bare spekulerer, basert i “ting jeg har hørt”. Eller rimelig inferens, om du vil ha det på fagspråket. Det virker jo som om folk som har hatt “nær døden opplevelser” stort sett forteller den samme historien: Livet føles mer verdifullt etterpå. Så med mindre noen vet noe annet, antar jeg i utgangspunktet at dette også gjelder Trump. Sånn sett får han ha “lykke til”, men prognosen hans er ikke god i forhold til alle straffesakene han har mot seg, uansett hvor mye “nudge-nudge-wink-wink” hjelp han får.

Det er vanskelig å forstå meningen med å hente inn JD Vance som visepresidentkandidat. Han bringer jo ikke akkurat noen nye stemmer til partyet. Om ham kan vi ellers si at han er definitivt en av “Peter Thiels gutter”. Hvis navnet Peter Thiel ikke sier deg noe så bør du slå det opp. Ta samtidig med deg navnene Curtis Yarvin og Nick Land. Vi snakker om typer som egendefinerer seg som the dark enlightenment – de mørke opplysningsfilosofene – som jo er en dustete selvmotsigelse allerede i utgangspunktet, men dette er altså vemmelige pappagutter av verste slag. De sier at de har “sett mørket” på samme vis som som vi noen ganger sier at folk har “sett lyset” – ofte ironisk ment – men jeg tror ærlig talt ikke de vet hva de prater om. Det blir ikke teknomilliardærer som tar over hvis loven fjermes. De blir meksikanske “narcos” med maskingevær. Jeg mener, disse idiotene kan sikkert tenke om seg selv at de er “farlige typer som ikke skyr noenting” — men det varer bare helt til de møter noen som ikke fantaserer om hvor farlige de er, eller engang prater om det. De bare skyter deg, med omtrent den samme interesse som folk klasker mygg, hvis du av en eller annen grunn havner i veien for planene deres. Men nok om det. Vance har allerede vist at han er politisk evneveik. Han befinner seg jo ikke i en intervjusituasjon med “Fox News” eller noe sånt lenger, han har plutselig alles oppmerksomhet som rikspolitiker. Da må man rett og slett regne med å bli misforstått, feilsitert og det som verre er, dagen lang. Man kan ihvertfall ikke sutre over at folk graver frem gamle fimopptak med diverse mindre kloke uttalelser. Sånt skjer med alle som havner i det politiske rampelysets første rekke. Alt som finnes av, med og om deg der ute vil komme frem. Folk vil slåss om å være den som bringer neste nyhet. De som har hemmeligheter – ting de av ymse årsaker ønsker ikke skal komme ut – bør helst ikke melde seg på i den store konkurransen om å tiltrekke seg mest mulig av de flest muliges oppmerksomhet. Er ikke det selvinnlysende? Jeg synes det er noe alle bør forstå. Her er litt gratis “mørk opplysning”: Ikke be om oppmerksomhet hvis du har ting å skjule. For en kjeltring er det aller beste hvis ingen vet hvem du er, men det nest beste er hvis ingen klarer å bli enig om hvem du er. Man er derfor avhengig av en strategi med å utplassere store mengder motstridende informasjon om hvem man er, hva man vil, og så videre. Hvis det er vanskelig “å få deg i fokus” er det jo også vanskelig å bedømme det du driver med.

Fred Trump – faren til Donald – var etter alle mål som gjelder for denslags en monumental drittsekk, noe man sikkert må være for å etablere seg som hushai på leiemarkedet i New York; nærmere bestemt i lavprisenden av det hele, med et ganske sjofelt forhold mellom leieobjektets pris og dets generelle tilstand av beboelighet. Donald er uansett både en klassisk rikmannssønn og produktet av en dominerende far, som han hele livet har prøvd “å leve opp til” i tanker, ord og gjerninger. Du vet. Bli en større badass enn sin far, noe han kanskje oppnådde i det ikoniske øyeblikket med neven i været, i en alder av 78 år. Om hele opplegget til Trump, Vance og røkla er det ellers lite annet man kan si enn det som sammenfattes i betydningen av det amerikanske ordet weird. Altså snålt. På en måte er de politiske barnehagebarn som ikke skjønner bæret, men samtidig flyter det hele på Trumps “reptilinstinkter” for folks angst og svakheter. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få folk til å hoppe, noe han åpenbart finner noen slags sadistisk glede i. Imidlertid er talentene hans bortkastet på å “leke politikk” – selv om det sikkert er tilfredsstillende for Donalds sårbare ego at han nå er en så “viktig person” – fordi han kunne jo hatt en fin karrière som simpel kjeltring, akkurat som sin far. Men istedet motiverte forfengeligheten hans ham til å tukle med statsaffærer, og sånt gjør ingen – og jeg mener ingen – ustraffet. Som jeg sa: Alt kommer frem når man stiller seg i en så utsatt posisjon av “synlighet”. Man er i realiteten ikke lenger en privat person som kan gjøre krav på “privatlivets fred” og denslags. Jeg mener, det må jo være mange millioner av amatørdetektiver på nettet som snur alle steiner de finner, i tillegg til det vanlige kobbelet med gravende journalister, som alle forsåvidt har vært vant til siden lenge før nettets dager, men som nå – ikke minst på grunn av “konkurransen” fra alle amatørene – har lagt inn to ekstra gir og en turbo i gravevirksomheten sin. Alt er sånn sett mye “hardere” enn det noensinne har vært. Det er ikke realistisk å tro at man kan skjule noe i våre dager — og det er “ganske dumt” å forsøke. Journalister er jo ihvertfall ikke de første som gir seg når de lukter “blod i vannet”, at det er noe som skjer, noen har laget en dekkhistorie for å skjule en skandale og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette fungerer. Den eneste kontroll man har over informasjon av dette kaliberet i våre dager er at man kan til en viss grad selv velge når nyheten skal slippes. Men man har ikke mye tid på seg før alt uansett kommer på bordet. Diverse skandaler tiknyttet Støres regjering her i Norge har jo vist oss dette på en ganske grell måte. Støres politiske motpart har heller ikke klart seg særlig bra gjennom “aksjeaffæren”. Alt sånt trekker ned den generelle aktelsen for det politiske miljøet i sin alminnelighet — og “det demokratiske prinsipp” i særdeleshet. Fordi når alt er sagt og gjort synes jeg jo ikke at “den mørke opplysningen” tar feil i sin diagnose av samfunnets korrupsjon og udugelighet. Jeg er bare ikke enig med dem om hva slags løsninger som bør velges.

I den norske lov om straff er hovedregelen at man må ha handlet med forsett for at straff skal komme til anvendelse, men i en rekke bestemmelser er det tilstrekkelig at man har utvist uaktsomhet. For alminnelig erstatningsansvar kreves simpel uaktsomhet, som kjennetegnes ved at man ikke har handlet slik som man burde. I mange tilfeller beror det foretrukne handlingsalternativet på hva som kan ventes av alminnelig forstandige personer, mens det i andre tilfeller legges vekt på at man har brutt særskilte handlingsregler.

(Wikipedia)

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dette med å lyve, bløffe og manipulere folk er så enkelt for meg at jeg i hovedsak avstår konsekvent fra å gjøre det. Samme greia som med vold, kan du si. Hvor vanskelig er det å banke opp noen? Jeg gjør det ikke fordi jeg ikke kan. Det er bare ikke noe aktuelt alternativ. I likhet med 99,99% av alle andre ønsker jeg ikke å leve i en verden hvor alt alltid ender med vold, derfor sjalter vi det ut. Og vi deler ut etter måten ganske strenge straffer til “voldsmenn” av den typen som slår først og spør etterpå. Jeg vet ikke hva man får for å banke opp noen på grunn av sjalusi, pengesaker, ulikt syn på ting, eller hva som helst annet av alt jåsset som folk typisk hisser seg opp over — men jeg “føler” på et litt subjektivt grunnlag at det kanskje bør ligge et sted rundt ett års fengsel. Ihvertfall ville jeg ikke ha fått bakoversveis av hvor streng straff det var hvis jeg hadde lest om noe sånt i media. De som er “raske i avtrekket” på denne måten fortjener definitivt litt tid i tenkeboksen. Jeg tror jeg for det meste har et demokratisk flertall av befolkningen med meg i denne saken.

Vold er imidlertid et lite aktuelt problem i de fleste menneskers hverdag, ihvertfall her i Norge. Vi har jo en viss grad av “flokkimmunitet” i den forstand at publikum vil med stor sannsynlighet gripe inn og stabilisere situasjonen lenge før politiet ankommer stedet; nettopp fordi vi ikke vil ha noe av denslags i hverdagen vår. Hvis to personer braker sammen i slagsmål vil andre folk på stedet gå imellom og stanse det. Dette er hva som vanligvis skjer. Vi må helt tilbake til 70-tallet før jeg kan huske noe gateslagsmål som bare varte og varte, med masse folk som sto og så på, helt til politiet kom og hentet med seg begge kamphanene. Sånt skjer for det meste ikke lenger. Jeg mener, det fremstår som mer “akseptabelt” hvis det er to personer som er enige om at de skal “duellere” på tørre never i bakgården eller noe, men det er ikke desto mindre et ordensproblem som faller innenfor politiets stillingsinstruks: De plikter å gripe inn, bryte opp situasjonen og ellers gjøre det som er nødvendig for å nøytralisere den krigerske energien på stedet. Men jeg er faktisk usikker på hva slags plikter som påhviler en alminnelig sivilist som blir vitne til en voldsepisode. Skal man gripe inn? Skal man filme det som skjer på en sånn måte at de som er innblandet i saken legger merke til at de blir filmet? Svaret er at man har ingen juridisk plikt til å utsette seg for risiko – som for eksempel det å be om oppmerksomheten til et par allerede opphissede voldsmenn – men hva slags moralske senskader man eventuelt vil få av å “ikke gjøre noe” mens noe galt skjer er høyst individuelt. Alle voksne mennesker føler jo en viss grad av “ansvar” for det samfunnet de lever i.

Hvilket bringer oss tilbake til det konseptet jeg begynte med: Løgn. Den psykiatriske ekvivalenten til fysisk voldsutøvelse. Imidlertid er det ikke straffbart å lyve, med mindre man befinner seg under ed i en rettssak eller noe, slik at på dette området kan hvem som helst frike ut i en hvilken grad som helst. Her er – for ordens skyld – selveste sannheten: Jeg vet ikke. Dette er nesten alltid det korrekte svaret, uansett hva man blir spurt om, men folk foretrekker typisk å lyve istedet. Du vet. Dikte opp noe, eventuelt referere til noe man har “hørt”. I mitt moralske univers er dette ensbetydende med å spytte noen rett i ansiktet, eller å fike til dem med en slags slapp og foraktfull flathånd. Altså en åpen demonstrasjon av disrespekt – som riktignok starter med en frapperende mangel på selvrespekt og deretter “smitter” videre – som er minst like “sosialt” skadelig som det å begå voldelige overgrep mot noen. Metafysisk sett bør man betrakte løgn som en form for verk, eller altså utflod fra et betent sår. Men “såret” befinner seg hinsides den observerbare verden. Det er en skade på sjelen, ikke på legemet. Det er jo ikke naturlig for mennesker å lyve, snyte og bedra hverandre, ihvertfall ikke noe mer enn det er naturlig å slå hverandre ned. Så hvor kommer sånt fra? Som jeg sa: Det er mest effektivt å betrakte – og behandle – det som en “kronisk infeksjon”, men av psykiatrisk karakter. Med andre ord kommer det av lemfeldig omgang med smittestoffer, ofte uforskyldt. De fleste løgnere lærer jo kunsten sin mens de er små. Det går i arv, kan du si. Du har selvsagt aldri hørt om psykoseksuelle overgrep – det er jo ingen faglig terminologi som bruker begreper av dette kaliberet – men det handler selvsagt om “manipulasjon av kjønnsrollen” — som for eksempel når man skal trene unge gutter til å bli menn, basert i noen slags forkvaklede idèer om hva en “mann” skal være, og så videre. Bruk fantasien. Det bør ikke være vanskelig å finne eksempler på hvordan skadelige tanker på dette området går i arv. Akkurat her bør vi alle takke våre venner i “regnbuekoalisjonen” for at de har tatt på seg jobben med å belyse dette emneområdet. Det er jo først og fremst en personlig sak hva slags kjærlighetsliv – inkludert både det seksuelle og det mer “hverdagslig funksjonelle” – man ønsker å engasjere seg i (eller ikke).

Som alltid siterer jeg psykologen Wilhelm Reich (som forøvrig hadde en “ganske interessant” personlig historie, som blant annet brakte ham til Norge på flukt fra den da fremvoksende nazibevegelsen i Tyskland, før amerikanerne til slutt drepte ham) når det kommer til slike saker: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet. Særlig mye mer “freudiansk” er det vanskelig å få ting, men poenget bør ikke desto mindre være fette åpenbart: Man er jo ikke fri hvis man må leve med “skjulte” deler av livet sitt. Når man “tvinges” til å lyve om hvem man er og hva slags livsstil man ønsker å ha — og dette er en ondartet men subtil form for tvang; la oss kalle det “konformitetspress”. Når det oppleves som alt for vanskelig å “snakke sant” så man bare dikter opp noe istedet, basert i hva man tror den andre “ønsker å høre”. Etterhvert baller det på seg i en sånn grad at mange mister grepet på selve virkeligheten og tar opp permanent bosetting i en fantasiverden de har laget selv. Du vet. Narnia. Det som skjuler seg inni skapet. Hemmelighetene. I mellomtiden konstruerer vi en fasade, en maske, et spill, en strategi overfor omverdenen som først og fremst handler om å beskytte det sårbare selvet, men også om å “finne sitt hjem” i metafysisk forstand. Altså hvem man er, hva som er meningen med livet og den typen ting. Man får jo teknisk sett aldri noe “svar” på sånne spørsmål, men de fleste fatter etterhvert at de må selv skape sin egen skjebne i denne verden. De som bare sitter og venter havner jo sist i køen når alle de gode tingene skal fordeles. Jeg sier på ingen måte at man bør “albue seg frem” i livet, men man bør vise en smule initiativ likevel. Være litt frempå og proaktiv i forhold til de ønsker og drømmer som man eventuelt har. Vi ønsker alle at folk skal være autentiske og snakke sant — ikke sant? Det er jo vanskelig å forholde seg til sånne som feiker og later som om de er noen andre enn de i virkeligheten er, eller for den saks skyld at hele verden virker på måter den objektivt sett ikke gjør. Jeg mener, vi har visse helt klare og rimelige standardkrav til beviser og den typen ting. Ville du for eksempel godta å bli uskyldig dømt for drap bare fordi noen “føler seg helt sikker” på at du er skyldig? Selvsagt ikke. Verken du selv eller noen andre ønsker at sånt skal skje. Vi peker på en nyere sak i norsk kriminalhistorie hvor en nå 45 år gammel mann satt nesten tyve år i fengsel dømt for de mest uhyrlige forbrytelser man kan tenke seg, kun basert på vitnesbyrdet til han som nå har blitt kjent skyldig. Hva synes du om denne versjonen av “helvete på jord”?

Diktekunst handler i prinsippet om å konstruere kunstferdige løgnhistorier — men hensikten er ikke ond. Man dikter jo opp “eksempler” på et poeng som man prøver å få frem, eller noen slags “høyere sannhet” om du vil. Rodion Romanovitsj Raskolnikov har for eksempel aldri eksistert som noen virkelig person i den fysiske verden, men Dostovevskij beskrev en form for psykologisk patologi som likevel eksisterer innenfor en fenomenologisk horisont av realisme, som filosofene kaller det. Raskolnikovs “indre dialog” er det som bærer hele handlingen i boka, som forøvrig med hell har blitt oppført som teaterstykke et antall ganger. Selvsagt litt avhengig av hva man er og ikke er sensitiv overfor betrakter jeg “Forbrytelse og straff” – noen ganger også bare kalt “Raskolnikov” – som noe av det mest uhyggelige som noen gang har blitt skrevet. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor folk heller vi ha sadistiske detaljbeskrivelser av hva morderen gjør og den typen kriminalromaner, heller enn å holde fokus på psykologien i det hele. Kanskje de ikke ønsker å se noe lite flatterende speilbilde av seg selv midt oppi det hele? Uansett, jeg diktet en dag opp en sak hvor noen ble dømt for drap, basert i de slappe beviskravene mange har til diverse vitenskapsspørsmål. Det viser seg uten unntak at folk har høyere krav til bevisførsel mot seg selv enn de stiller til påstander som at Egypt ble grunnlagt av overlevende fra Atlantis, eller at Covid var en plandemi som ble planlagt og iverksatt av noen slags “konspirasjon”, og av uklare årsaker. Det finnes et antall sånne idèer som sirkulerer rundt der ute. I hovedsak blant evneveikle troll, men de har ikke desto mindre en viss gjennomslagskraft også blant de mindre glupe delene av den “normale” befolkningen. For eksempel er Joe Rogan et formidabelt skadedyr på dette området. Du vet. Når folk er for dumme til å fatte at de er dumme. Dette kalles metakognitive evner, det vil si at man har nok hjernekraft og “ledig kapasitet” til å være selvkritisk. Som jeg sa tidligere: Sannheten er nesten alltid “jeg vet ikke” — og det beste folk klarer å få til er generelt sett spekulasjon basert i mangelfull informasjon eller rene misforståelser. Eller altså løgn og bløff. Så må spørsmålet bli hvordan man skal forholde seg til sånne typer. Altså de som har sjuskete beviskrav og et “løsaktig” forhold til sannheten. De er jo ikke ufarlige. De fleste av dem vet – eller ihvertfall burde de vite – at de lyver, men de gjør det likevel, fordi det er noe de ønsker å oppnå. Vi snakker med andre ord om overlegg, ikke uaktsomhet. Overlagt løgn. Det fører sjelden til noen direkte konsekvenser, slik at løgnerne har det vi kaller et plausibelt nektingsgrunnlag — som for eksempel hvordan norske nazibloggere uten tvil var de som “manet frem” terrorhandlingene i Norge for tolv år siden, men ingen av dem opplevde noen “konsekvenser” av virksomheten sin, som pågår den dag i dag, basert i de samme gamle løgnene som i sin tid medførte både gasskammere og massegraver.